Kants erkjennelsesteori.

Tredje del

Kritikk av den rene fornuft

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innhold.

  1. Kritikk av den rene fornuft.


Kritikk av den rene Fornuft.

Her vil jeg følge Justus Hartnacks bok "Kants Erkendelsesteori" i ei skisse av kritikken av den rene fornuft. Justus Hartnack begynner med å skrive at et studium av den moderne filosofis historie må ha sitt tyngdepunkt i et studium av Kant. Og Kants filosofi har vært svært fruktbar, ikke fordi Kant ga alle de rette svarene, men fordi Kant satte opp svært mange problemstillinger, og mange nye problemstillinger, som filosofien etter ham skulle arbeide med, eller i det minste ha som et utgangspunkt. Det håper jeg at vi kan få se senere.

Førsteutgaven av kritikken av den rene fornuft var på 856 sider, og et vanskelig tilgjengelig verk. Kant søkte å begrunne erkjennelsens gyldighet. Justus Hartnack skriver at dette var i første rekke vendt mot Hume, hvis empirisme førte til skeptisisme. Hartnack forklarer Hume empirisme slik:

Når man iakttar en ting skjer det ved hjelp av sansene. Hver enkelt sans forsyner oss med sanseinntrykk.
Eksempel: Jeg følger med i et biljardspill. Jeg ser at en biljardkule triller mot en annen biljardkule og treffer denne. Etter å ha blitt truffet begynner denne andre biljardkula å røre seg.

Et annet eksempel er at jeg ser ut av vinduet og ser et landskap, nærmere bestemt grønne marker og grønne tre og noen kvite hus. Et tre består av en stamme, krone, lauv og greiner og kvister, og huset består av en kvit grunnmur, noen firkantete vindu, skorstein og annet. Og dersom jeg skal beskrive disse synsinntrykkene enda nærmere blir det som farger og figurer.
Enda et eksempel: Jeg spiser et appelsin. Appelsinet gir en bestemt temperaturopplevelse i fingrene som holder dem og i munnen, og et inntrykk av konsistensen. Jeg har også smaksinntrykk og ser farge og kjenner duft fra appelsinet. Alle disse inntrykkene leveres av sansene.

Hume mener at man bare kan holde sanseinntrykkene som sikker kunnskap. Appelsiner er runde og oransje. Vi kan skjelne mellom tingen og dens egenskaper. Hva er tingen? Hume skriver at man skal holde seg til sanseinntrykkene, og de forteller om ulike farger, smaksinntrykk etc. Tingen er altså summene av ulike sanseinntrykk eller egenskaper. Det fører til begrepsvansker. Man kan ikke si at en ting består av sine egenskaper. En tings smak og farge kan forandre seg - har man da en ny ting? Dessuten blir ordet egenskap umulig å bruke i Humes empirisme, siden egenskaper er noe som tilligger gjenstander, men Hume betrakter egenskapene som selvstendige enheter.

Vi vender tilbake til eksemplet med biljardkula som treffer ei anna biljardkule og setter denne andre biljardkula i bevegelse. Hva menes det med at den ene biljardkula setter den andre i bevegelse? Den andre kula begynner ikke bare å røre på seg etter at den er truffet av den første, men på grunn av dette.

Toget passerer kirka hver morgen rett før klokka åtte, og det er rett før kirkeklokka slår åtte. Men kirkeklokka slår ikke åtte fordi toget passerer.

Humes empirismen tillater ikke denne distinksjonen. Det finnes ingen sanseinntrykk som kan vise oss forskjellen mellom en tidsrekkefølge og en rekkefølge i tid som er noe annet eller mer enn utelukkende en tidsrekkefølge. At noe følger på grunn av noe annet er, i følge Hume, ei slutning som vi drar siden vi aldri har sett noe annet, det er altså en vane. Det er ikke forskjellig fra en tidsrekkefølge. Dermed kan vi ikke være sikre på at dette vil være tilfelle også inn i framtida. Humes empirisme har katastrofale følger for forståelsen av virkeligheten. Dette, at sanseinntrykkene er den eneste sanne virkelighet, medfører at sammenbrudd av erkjennelsen og de begrep som brukes for å beskrive virkeligheten.

Kant var også stilt overfor den motsatte ytterlighet av rasjonalistene som hevdet at den eneste sanne virkelighet fantes i begrepene, og at sanseinntrykkene var tilfeldige og usikre. Også denne oppfatninga gjorde erkjennelsen usikker.

Kant hevdet at det fantes trygg erkjennelse. Og han ville begrunne dette og gå opp grensene for den trygge erkjennelsen. Kant hevdet at sanseinntrykkene for å bli oppfattet, registrert og forstått av oss måtte oppfylle bestemte krav eller være underkastet bestemte betingelser. Disse betingelsene er av to slag. Det er betingelser for at sanseinntrykkene kan foreligge og det er betingelser for at sanseinntrykkene kan inngå i sammenhenger med andre sanseinntrykk som gjør dem til gjenstander som er forståelige og enhetlige.

Disse betingelsene er a priori, de er altså gitt på forhånd og finnes før sansingen finner sted.

En bedømmelse av det som er gitt av sansene kan være "huset er rødt". For å undersøke om dette er riktig må vi se det omtalte huset. Dommen er a posteriori, gjort på etterhånd. Men sannheten i setninga "alle ungkarer er ugifte" ligger i setninga, i definisjonen av "ungkar", og vi trenger derfor ikke å undersøke om alle ungkarer er ugifte, men kan si at setninga er sann a priori, på forhånd eller forut for en undersøkelse av saksforholdet. I setninga "huset er rødt" er ikke rød farge en del av definisjonen av et hus, men i setninga "alle ungkarer er ugifte" er det å være ugift nettopp definisjonen av å være ungkar. I det siste tilfellet ligger predikatet (ugift) inne i subjektet (ungkar).

Dommer der predikatet ikke er gitt i subjektet kaller Kant for syntetiske. Dommer der predikatet allerede er gitt i subjektet kaller Kant for analytiske. Dommen "huset er rødt" er syntetisk. Kant kaller den for syntetisk a posteriori, den er syntetisk og dommen kan bare sies etter undersøkelse, på etterhånd. Dommen om sannhetsverdien av setninga "alle ungkarer er ugifte" er analytisk a priori.

Kant regnet med at også en tredje type dommer var mulige. Han kalte dem syntetisk a priori. At den siste typen dommer finnes er man ikke enige om i dag. Kant hevdet at alle matematikkens dommer var syntetisk a priori. Et eksempel som Kant selv ga var 7+5=12. Den er a priori, man trenger ikke å gå ut i marka og telle gjenstander for å avgjøre om dette stemmer. Kant hevdet at den også er syntetisk for han mente at "12" ikke inngikk i "7+5". I "7+5" ligger det bare at de to tallene skal legges sammen, men det ligger ikke i "7+5" at svaret blir 12. Kant mente også at påstanden at den rette linja mellom to punkter også er den korteste linja er syntetisk á priori. Kant mente at også i fysikken finnes det dommer som er syntetisk a priori. Eksempler er setninga om materiens konstans og at det trykk en gjenstand øver på en annen gjenstand er like stort som den andre gjenstandens motsatte trykket. Dommer som er a posteriori er altså erfaringsdommer siden de bygger på erfaring eller undersøkelser.

Kant mente også at det i metafysikken finnes dommer som er a priori, som påstander om Guds eksistens, viljens frihet og sjelens udødelighet.

Kant mente at det var en kjensgjerning at det finnes dommer som er syntetisk a priori i matematikken og i fysikken. Han mente også at mennesker har en tendens til å framsette slike dommer i metafysikken, eller til å framsette metafysiske påstander.

Kant formulerte sitt hovedproblem slik:

  1. Hvordan er syntetiske dommer innenfor matematikken mulig?
  2. Hvordan er syntetiske dommer a priori innenfor fysikken mulige?
  3. Hvordan er syntetiske dommer a priori mulige innenfor metafysikken?
Det siste er to spørsmål, hvordan er disse dommene mulige, og følger disse dommer av den menneskelige fornufts natur? Altså er syntetiske dommer a priori mulige i metafysikken?

Den transcendentale estetikken.

I den transcendentale estetikken ønsket Kant å undersøke om hvordan det er mulig å felle dommer i matematikken som er både syntetiske og a priori. Undersøkelsen er vellykket dersom han finner et prinsipp som både er de nødvendige og de tilstrekkelige betingelsene for at slike dommer kan felles.

Rommet.
I fire punkt prøvde Kant å klarlegge rommets logiske karakter. Kant kalte det den metafysiske undersøkelsen av rommet. De fire punktene er:

  1. Rommet er ikke et empirisk begrep avledet fra ytre erfaring. Rommet er den nødvendige betingelsen for at tingene må være et sted, de må nødvendigvis ha rom koordinater for å eksistere.
  2. Rommet er en nødvendig a priori forestilling som ligger til grunn for all ytre anskuelse. Man kan ikke forestille seg at rommet ikke eksisterer, selv om man kan forestille seg at rommet er tomt. Kants påstand er ikke psykologisk, men logisk, den angår ikke forestillingsevnen, men at det er logisk urimelig.
  3. Rommet er ren a priori forestilling. Rommet kan være oppdelt, men er likevel bare ett. De forskjellige delene som rommet kan tenkes delt opp konstituerer ikke rommet, de oppretter altså ikke rommet ved å bli summert eller føyd sammen. Disse romdelene forutsetter derimot rommet.
  4. Rommet er ikke et begrep men en a priori forestilling. Et begrep kan ha mange instanser eller virkeliggjørelser. Begrepet "katt" er virkeliggjort gjennom svært mange katter, selv om ingen katt er identisk med begrepet "katt".
Kant mener å ha godtgjort for at rommet er en a priori forestillingsform. Og han vil vise at dette er en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for å felle dommer som er syntetiske a priori i geometrien. Dette kaller han for en transcendental undersøkelse.

Tiden.

  1. Tiden er ikke et empirisk begrep. Det er ikke oppstått gjennom abstraksjoner fra erfaringen. Tiden er en forutsetning for at erfaringer kan gjøres. Alle erfaringer foregår i tiden.
  2. Tiden er en nødvendig forestilling.
  3. Tiden er ren a priori forestilling, som for rommet under punkt 3. Tiden kan deles opp, men de forskjellige delene oppretter ikke eller utgjør ikke tiden, men forutsetter tiden, som under punkt tre for rommet.
  4. Tiden er ubegrenset på den måten at man kan ikke dele den opp i brøker. Bare begrensete perioder kan deles opp i brøker. Tiden er en forestilling og ikke et begrep.

Tiden er en forutsetning for all forandring. Forandring betyr at motsatte utsagn kan utsies om samme gjenstand. Rommet og tiden er forutsatt ved enhver påstand om virkeligheten.

Tilsynekomster og ting-for-seg.
Kant innfører i den transcendentale estetikken et skille mellom tingen-i-seg og tingen som den kommer til syne ("Erscheinungen"). Om tingene-i-seg-selv vet vi ingenting. Om tingen for oss vet vi det vi ser og erfarer og kan måle og lese om tingene. Tingen for oss oppfører seg etter lovmessigheter og etter vår forstands kategorier. Om tingen for seg kan vi ikke si dette, siden vi ikke vet noe om den. Også menneskene er ting-for-seg, ukjente skapninger, og ting-for-oss, tilsynekomster som vi erfarer. Tingen-for-seg kan ikke sies å være årsak til tingen-for-oss, siden vi ikke vet noe om forholdet mellom disse to enhetene. Tingen-for-seg, og alt omkring den, er ukjent for oss. Det kjente er tilsynekomsten, fenomenet, tingen-for-oss. Tingen-for-seg er et uttrykk for erkjennelsens grenser.

Dersom Kant ikke hadde opprettet tingen-i-seg i den kritiske filosofien sin, ville han ha stått farlig nær solipisme, altså den forståelse at man er alene i verden, siden alt man erfarer kan synes å være skapt av en selv gjennom ens oppfattelse (fortolkning) av verden.

Den transcendentale Analytikk.

Den transcendentale estetikkens resultater var blant annet:

  1. Rom og tid er a priori anskuelsesformer.
  2. Som a priori anskuelsesformer er rommet en nødvendig betingelse for all ytre anskuelse og tiden en nødvendig betingelse for all ytre som indre anskuelse.
  3. Som a priori og a posteriori er rom og tid de nødvendige og tilstrekkelige betingelser for de syntetiske a priori dommer vi er i stand til å felle innenfor matematikken.
I den transcendentale Analytikken behandles blant annet spørsmålet om betingelsene for å felle syntetiske a priori dommer innenfor fysikken.

Anskuelse er ikke det samme som forståelse av det som sanses. Forstanden er i følge Kant evnen til å bruke begrep. Å oppfatte et eller annet er samtidig å klassifisere eller kategorisere dette, å bruke forstandsevnene på det. Kant skrev: "Tanker uten innhold er tomme og anskuelse uten begrep er blind".

Begrepene det her er tale om er a priori - begrep som er gitt på forhånd og som ikke er resultat av erfaringer, eller bearbeidelse av erfaringer. Begrepet "på grunn av" er ikke et empirisk begrep, men gitt a priori, i følge Kant. Det brukes for å forstå forhold og fenomen i verden. Undersøkelse av slike begrep, deres art, antall og gyldighet, kaller Kant for transcendental logikk. Denne er forskjellig fra den vanlige, formelle logikken, som abstraherer fra alt empirisk innhold og bare er opptatt av å foreta riktige slutninger. Den transcendentale logikken angår forstandsbegrepene og betingelsene for deres bruk på sanseinnholdet.

Å bruke et begrep er å dra en slutning, felle en dom, ved hjelp av dette begrepet. Man undersøker hele tiden om i hvilke tilfeller hvilke begrep kan brukes.

Kategoriene.
Kant kaller forstandens grunnbegrep for kategorier. Kant mente at disse kunne finnes ved å undersøke hvordan forstanden arbeider, siden det var nettopp gjennom forstandens arbeid at de ytret seg. Med hensyn til logisk struktur er det fire mulige former for dommer eller slutningstyper.

Det er for det første en doms kvantitet. Dommen sier noe om alle tilfeller, noen eller et eller enkelte.
Og også en doms kvalitet. Den kan være bekreftende, benektende eller uendelig. Det siste betyr at dommen sier noe om hva som ikke er tilfelle, og dermed gir den et nærmest uendelig antall muligheter for hva som kan være tilfelle.
Videre en doms relasjon. Kant skiller mellom tre forskjellige slag relasjoner, kategoriske, hypotetiske og disjunktive. Kategoriske dommer angår forholdet mellom subjekt og predikat - oksen er blå. I den hypotetiske dom er det et forhold mellom årsak og virkning - dersom det skjer, så skjer også det. Disjunktive dommer utelukker hverandre samtidig som alle dommer som inngår i disjunksjonen utgjør alle mulige dommer om det vurderte forholdet.

Til sist har alle dommer modalitet. Dommen er enten muligens sann, problematisk, faktisk sann, assertorisk. eller nødvendigvis sann, apodiktisk.

De forskjellige typer dommer:
Kvantitet. Kvalitet. Relasjon. Modalitet.
almene
delvise
individuelle
bekreftende
benektende
uendelige
kategoriske
hypotetiske
disjunktive
problematiske
assertoriske
apodiktiske

Ettertida har kommet fram til at denne oppstillinga til Kant ikke er uttømmende. Det kan finnes dommer som ikke faller inn blant de typene som Kant har valgt ut. Det er nå gått mer enn 220 år siden Kant ga ut "Kritikk av den rene fornuft", og i løpet av de 220 årene har logikken, som alle andre vitenskaper, vært i utvikling, og mange 220 år gamle resultat er blitt foreldet. Men hvor korrekt oppstillinga av forstandskategoriene som Kant foretok er er ikke veldig interessant, og ikke av avgjørende betydning for Kants filosofi. Derfor vil jeg ikke gå så grundig inn på dette. Men jeg vil raskt referere forstandskategoriene:

Ut fra de ulike typene dommer utledet Kant forstandskategoriene:
Kvantitet. Kvalitet. Relasjon. Modalitet.
enhet
flerhet
totalitet
realitet
negasjon
begrensning
substans
kausalitet
fellesskap
mulighet - umulighet
eksistens - ikke-eksistens
nødvendighet - tilfeldighet

Kant mente at han hadde funnet at vi bruker kategorier, at alle sansedata blir tolket og satt sammen, kombinert, av forstanden i følge forstandskategoriene. Det vi erfarer, de sansningene vi gjør, blir tilpasset av vår evne til å erfare og forstå for å bli virkelig for oss. Og forstandskategoriene gir oss vår evne til å forstå.
At sansningene blir tilpasset bestemte mønstre for å oppleves som virkelighet kan man vel være enige om i dag, selv om man ikke er enige om akkurat hvordan dette foregår.

Kant prøvde i kapitlet om den transcendentale deduksjon å vise at vi bruker kategoriene riktig.

Den transcendentale deduksjon.

Kant mente å ha funnet at det fantes tolv, og bare tolv, kategorier, tolv rene forstandsbegrep. Men er bruken av kategoriene en nødvendig betingelse for å ha erfaring?

Sansene gir oss en mangfoldighet av løsrevne sanseinntrykk. Å binde sanseinntrykkene sammen slik at det vi sanser gir mening, slik at sansningene refererer til noe vi gjenkjenner og forstår, er fornuftens, altså kategorienes, oppgave. De må syntetisere sansningene.

Kant skriver i første utgaven av "Kritikk av den rene fornuft" at syntetiseringen av sansningene består av tre prosesser, apprehensjon, reproduksjon og rekognisjon. Vi mottar en stadig strøm av sanseinntrykk, for å fastholde dem må vi reprodusere dem.

Hvordan oppfatter vi en gjenstand? For at sanseinntrykkene skal vise til en gjenstand må vi oppfatte varighet, altså kunne fastholde og reprodusere sanseinntrykkene, og gjenkjenne dem og oppfatte dem som refererende til en og samme gjenstand. Syntesen er et uttrykk for bevissthetens enhet, og ikke en erfaringssak, i følge Kant.

Disse tre begrepene: Syntese, erkjennelse av et objekt og bevissthetens enhet er logisk avhengige av hverandre. Syntesen er nødvendig å foreta for de at to andre begrepene skal virkeliggjøres. Syntesen produserer erkjennelsens objekt.

Vi skal nå gå over fra den subjektive deduksjon til den objektive deduksjon. Hva skal man forstå med en gjenstand eller et objekt? Hva oppfatter man? En gjenstand er noe som er begrepsmessig bestemt, altså noe som oppfattes ved hjelp av forstandskategoriene. Gjenstanden er nødvendig for orden og sammenheng i erkjennelsen.

Kaller jeg en gjenstand for "appelsin" bringer jeg fargen og formen jeg ser inn under begrepet "appelsin". Inn under begrepet "appelsin" syntetiseres synsinntrykk, smak, alt som sanses ved appelsinen. Slik opprettes objektet appelsin. Begrepet "objekt" er uttrykk for bevissthetens enhet, siden det gjør forståelse av det som er sanset, sanseinntrykkene, mulig. Det gjør det mulig å si noe, og å erfare.

Begrepet "objekt" er en forutsetning for erfaring og for bevissthetens enhet. Bevissthetens enhet er en transcendental betingelse. Denne betingelsen kaller Kant for transcendental appersepsjon.

I den andre utgaven av "Kritikk av den rene fornuft" står det lite om syntesen av mangfoldet. Den prosessen betraktes som et fastslått faktum. Der er tankegangen at enhver tanke og forestilling tilhører noen, kan tilbakeføres til en person. Noen må kunne si "jeg tenkte det". Noen må kunne si "jeg tenker". Dette "jeg tenker" er ikke identisk med den empiriske selvbevissthet. Dette jeg er et transcendentalt jeg. Det transcendentale jeg som eier mitt bevissthetsinnhold i dag er identisk med det transcendentale jeg som eide mitt bevissthetsinnhold i går. Det transcendentale jeg er en nødvendig betingelse for enhver bevissthet og ethvert bevissthetsinnhold og enhver tanke og forestilling. Dette "jeg" er det Kant i den første utgaven kalte for "den transcendentale appersepsjon". (Det transcendentale "jeg" hos Kant er like lite objekt som "Jeg" i G. H. Meads "Mind, Self & Society".)

Dette er ikke en bevissthetshandling. Det er en forutsetning for enhver bevissthetshandling. Det var derfor en logisk feilslutning av Hume når han hevdet å kunne bevise at det ikke fantes noe "jeg" ved å hevde at han ikke kunne sanse noe "jeg". Alt som kan sies om dette transcendentale jeg er at det er uttrykk for bevissthetens nødvendige enhet, og forutsetningen for at noen tenker etc.

Forbindelsen mellom den transcendentale appersepsjon og kategoriene etablerer Kant gjennom en undersøkelse av dommene. I objektive dommer er det erkjennelse. Der er det som er sanset også oppfattet og forstått. Den objektive dom og erkjennelse er betinget av den rene appersepsjon.

Den transcendentale deduksjon kan oppsummeres i følgende sju punkter:

  1. Det foreligger en syntese av et mangfold (av sanseinntrykk).
  2. Syntesen (en apprehensjon ved hjelp av reproduksjon og rekognisjon) er uttrykk for bevissthetens enhet.
  3. Objektets (syntesen av mangfoldet) og bevissthetens enhet forutsetter hverandre.
  4. Bevissthetens enhet (og dermed objektet enhet) er en nødvendig betingelse for erfaring. Det er nødvendig for at "jeget" skal ha varighet, og ikke bare være senter for et flimmer av usammenhengende sanseinntrykk.
  5. Som a priori og nødvendig betingelse for erfaring kalles den for den rene eller transcendentale appersepsjon.
  6. Det vil si at den rene appersepsjon er en nødvendig betingelse for (1) mangfoldets syntese, (2) objektets enhet, (3) bruk av begrep, (4) framsettelse av dommer. (1), (2), (3) og (4) er, som man ser, forskjellige uttrykk for det samme.
  7. Å felle dommer er bare mulig ved hjelp av begrep. Kategorien er derfor nødvendige betingelser for erkjennelse.

Hverken sansning eller kategoriene kan hver for seg gi erkjennelse og erfaring.

Når naturen følger a priori lover er det fordi den oppfattes i følge de a priori gitte kategoriene, og vår oppfattelse og forståelse av naturen tilpasses disse, og gjennom disse. De empiriske naturlovene må derimot utforskes spesielt.

Skjematismen.

Det er ved hjelp av kategoriene at vi forstår det som finnes i rom og tid. Det betyr i følge Kant at det er brakt inn under den kategorien det tilhører.

Begrepet "katt" er et empirisk begrep og enkelt å bruke. Begrepet definisjon har empiriske bestemmelser.

Det er annerledes med de rene forstandsbegrepene, altså kategoriene. Det er ikke likhet mellom begrepet og det som begrepet brukes på. Begrepene er uten empirisk innhold. Kategoriene kan ikke avlese i erfaringen, men er forskrifter for erfaringen. Det er en kløft mellom en kategori og det som kategorien brukes på.

For å slå bru over denne kløften brukes det noe som har likhet med både det som er gitt av sansene og det rene begrepet. Dette kaller Kant for det transcendentale skjemaet, og skriver at det må være tiden. Tiden er a priori og er samtidig betingelse for anskuelse. Tiden er slik betingelse for anvendelse av kategoriene. Når en kategori underlegges det transcendentale tidsskjemaet blir den klar til å brukes i tiden.

Et begrep er forskjellig fra et forestillingsbilde. Et skjema er også forskjellig fra et forestillingsbilde. Både et empirisk begrep og et forstandsbegrep er forskjellig fra et forestillingsbilde, men et empirisk begreps skjema og et forestillingsbilde trenger ikke å være ulike, men kan være sammenfallende.

Kategorien er en universell regel som forutsettes ved anvendelse av de empiriske begrepene. De empiriske begrepene er regler av første orden, regler om gjenstander, mens kategoriene er regler av andre orden, de er regler om regler.

Forbindelsen mellom kategoriene og det som sanses går derfor gjennom de empiriske begrepene, kategoriene gir regler for dem. Betingelsen for at en kategori gir regler for et empirisk begrep er at kategorien skjematiseres, at den gir a priori regler for tidsforløpet.

Kant deler kategoriene inn i fire grupper, kvantitet, kvalitet, relasjon og modalitet. Tidskvantitet er tidsrom, det kan være timer eller minutter, som føyes til hverandre.

Under kvalitet er kategoriene realitet, negasjon og begrensning. Disse kategoriene brukes når noe hevdes å være eller ikke å være til. Det som har realitet må kunne sanses. Det må ha størrelse og en viss intensitet.

Substanskategoriens skjema betinger det konstante i en forandringsprosess. Den gir at vi kan oppfatte at voks som varmes opp, og under oppvarminga endrer egenskaper, likevel er det samme voksstykket, den bestemte substansen voks.

Kausalitetskategoriens skjema er en fortløpende rekke hendelser som er ordnet slik at når en hendelse inntreffer følger en annen bestemt hendelse.

Som siste kategori under relasjon er fellesskap. Skjematiserer man denne kategorien får man at forandringer i A har sine årsaker i C, og at forandringer i C har sine årsaker i A. Det er med andre ord vekselvirkninger mellom A og C.

Mulighet som skjematisert kategori er empirisk mulighet, ikke bare logisk mulighet. Et begrep om et eller annet er logisk mulig dersom det ikke inneholder bestemmelser som motsier hverandre, som begrepet den runde firkanten.

Den rene forstands grunnsetninger.

Grunnsetningene er dommer som er syntetiske og a priori. De er betinget av de skjematiserte kategoriene. Det er fire grunnsetninger:
  1. Anskuelsens aksiomer.
  2. Sanseiakttakelsens aksiomer.
  3. Erfaringens analogier.
  4. Den empiriske tenknings postulater.
Anskuelsens aksiomer.
Alt som foreligger i erfaringen har foregått eller blitt sanset i tid og rom. Alt som er i tid og rom er utstrakte størrelser. I anskuelsens aksiomer hevdes det at alle størrelser som eksisterer i tid og rom dannes ved å føye til punkt for punkt. Oppfattelsen av noe utstrakt er syntesen av et mangfold.

Sanseiakttakelses aksiomer.
Et påstand om et foreliggende sanseinntrykk er alltid en syntetisk a posteriori setning. Likevel kan man i følge Kant på forhånd si noe som må være gyldig om enhver påstand om sanseinntrykk. Ethvert sanseinntrykk har en intensitet.
Prinsippene for sanseiakttakelsens antesipasjoner kan i følge Kant formuleres slik: I alt foreliggende har det virkelige, det som er gjenstand for sansning, en eller annen intensitet.

Erfaringens analogier.
Det er tre analogier, første, andre og tredje. Ved erfaring forstår Kant empirisk erfaring, altså som grunner seg på sansninger, en syntese av et mangfold av sanseinntrykk, som er uttrykk for bevissthetens nødvendige enhet. Substanskategorien gjør syntese av et mangfold i forandring mulig. Kategoriene substans, kausalitet og fellesskap er de kategoriene som brukes på tidens tre modi: Varighet, fortløpende handlingsrekkefølge og samtidighet. Det er en syntetisk a priori sannhet at disse tre tidsmodiene finnes, og at det ikke finnes andre enn dem. Reglene for den syntetiske enheten innenfor de tre tidsmodiene er de tre analogiene.

Første analogi.
Alt eksisterer i tiden. Alt er derfor et mangfold av påfølgende sanseinntrykk eller sanseinntrykk som opptrer samtidig. Noe er i stadig forandring, og noe forblir uforandret.

Andre analogi.
Her prøver Kant å bevise kausalitetsprinsippet: "Alle forandringer skjer i følge loven om årsak og virkning." Dersom jeg ser på et hus kan jeg velge om jeg vil begynne å se på taket, og deretter la blikket gå nedover huset til det ender ved grunnmuren. Eller jeg kan velge en annen rekkefølge. Det er ingen objektiv regel som bestemmer hvilken rekkefølge synsinntrykkene av huset skal komme til meg i. Jeg følger ingen begivenhet. Men dersom en båt kommer forbi fra nord mot sør er jeg nødt til å se at den går i denne retninga dersom jeg da vil se på båten. Rekkefølgen synsinntrykkene fra huset kommer i er subjektiv og reversibel, mens den er objektiv for den passerende båtens vedkommende. Den objektive og nødvendige rekkefølgen er kriteriet på en begivenhet.

Uten en slik regel som objektivt bestemmer synsinntrykkenes rekkefølge ville det ikke være mulig å ha noen erfaring.

Kant mener ikke å ha bevist noen empirisk årsakslov med dette. Det han har vist er at begivenheter skjer etter regler, og der det ikke er regler er det heller ikke begivenheter.

Tredje analogi.
I den andre analogien skjelnet Kant mellom subjektiv og objektiv tidsrekkefølge. Den subjektive rekkefølgen konstituerte ingen begivenhet, mens den objektive derimot gjorde det. Er det et årsaksforhold mellom A og B kommer A før B, og de to kan ikke eksistere samtidig.

Alle ting som eksisterer samtidig står i et vekselvirkningsforhold. Det ønsker Kant å bevise i den tredje analogien.

Anta at de forskjellige ting eksisterte uavhengig av hverandre, at de, som Kant skriver, er helt isolerte. Da ville det være helt umulig å konstatere at noe noengang eksisterte samtidig med, eller før eller etter, noe annet, i følge Kant.

Analogiene er grunnsetninger for mangfoldets syntese med hensyn til tiden. De betinges ikke av erfaringen, men betinger denne. Substans, kausalitet og vekselvirkning er nødvendige betingelser for å skape enhet m. h. t. tidens tre modi: Varighet, fortløpende tidsrekkefølge og samtidighet. Disse tre modi er nødvendige betingelser for erfaring, og det er følgelig også substans, kausalitet og vekselvirkning.

Analogiene betinger naturen, så sant man med naturen forstår de eksisterende tings sammenheng.

Den empiriske tenknings postulater.

Postulatene gir betingelser for at noe kan betraktes som mulig, som virkelig eller som nødvendig. De er ikke grunnsetninger for betingelsene for erfaring.

FØRSTE POSTULAT.
Det mulige er det som stemmer overens med erfaringens formale betingelser. Denne bestemmelsen av det mulige er forskjellig fra Leibniz' bestemmelse. I følge denne er alt som er motsetningsfritt mulig. Men for Kant er dette ikke nok.

ANDRE POSTULAT.
Forskjellen mellom mulighet og virkelighet er et spørsmål om sanseinntrykk. Sålenge noe ikke er versifisert gjennom sansene kan det ikke regnes som virkelig. Det holder for å konstatere virkelighet at det ville være mulig å sanse det virkelige dersom sansene var fine nok. Kjennskap til et begrep er altså ikke nok til å konstatere om det er virkeliggjort.

TREDJE POSTULAT.
At noe kan sanses rettferdiggjør at det kan kalles for virkelig, men ikke erkjennelsesmessig at det kan kalles for nødvendig. Først når det virkelige kan deduseres fra en empirisk naturlov kan det kalles for nødvendig. Alt som skjer er både virkelig og nødvendig.
Etter denne oppfattelsen til Kant er også det mulige virkelig og nødvendig, dersom vi skaffer oss tilstrekkelig kunnskap om tingene.

Kants gjendrivelse av idealismen.
Kant skjelner mellom problematisk og dogmatisk idealisme. Ved den første forstår han påstanden om at romgjenstander enten er tvilsom eller umulig å bevise. Denne påstanden tillegges Descartes. Dogmatisk idealisme derimot hevder at eksistensen av rommet og av romgjenstander er umulig. Denne oppfatningen tilskrives Berkeley.

Kant skriver at vi direkte erfarer romgjenstander, og at denne erfaringen er en forutsetning for selvbevisstheten (som er den problematiske idealismens utgangspunkt).

Jeg er meg bevisst min egen eksistens i tiden, det er en empirisk selvbevissthet. Tidsbestemmelse krever både forandring og at noe ikke forandrer seg. Den empiriske bevisstheten konstruerer en stadig strøm av forestillinger. Det nødvendige uforanderlige kan jeg bare finne utenfor meg selv.

Descartes begynte med Cogito (jeg tenker), og mente fra det å kunne utlede den ytre verdens eksistens. Kant mener at det at jeg tenker skyldes at jeg har direkte erfaring med den ytre verden. Den ytre verden er derfor objektiv, og ikke bare min forestilling.

Fenomener og noumena.

Kant skriver gjentatte ganger at kategoriene bare kan brukes i tid og rom. Kategoriene har bare empirisk anvendelse. Det er derfor ikke mulig å forstå noen transcendental gjenstand, en gjenstand som ikke eksisterer i tiden og rommet. Men siden det som sanses i tiden og rommet kalles for fenomener, tilsynekomster, så blir det mulig å snakke om det som kommer til syne som fenomen, gjenstanden-i-seg. Kant kaller denne for gjenstanden i seg eller noumenon. Denne vet vi ingenting om, og vi vet heller ingenting om dens forhold til noe annet, som fenomenet, tilsynekomsten.

Kant skjelner mellom en negativ og en positiv betydning av noumenon. I den negative betydning er noumenon ikke mulig å fatte. I den positive betydningen sies det at det er en gjenstand som kan fattes i en spesiell ikke sanselig anskuelse. Kant forkaster denne siste betydningen.

En inndeling av gjenstander i empiriske og transcendentale (fenomener og noumena) er derfor en misforståelse. Noumena er meningsfullt som et grensebegrep, grensen for det vi kan erkjenne.

Refleksjonsbegrepenes tvetydighet.

Kant prøver å vise feil i Leibniz' filosofi i dette avsnittet. Kant undersøker fire sider ved Leibniz' filosofi: (1) Identitet og forskjell, (2) overensstemmelse og motstrid, (3) det indre og det ytre, og (4) materie og form.

Kant skriver at Leibniz overser sansningens betydning for erkjennelsen. For Kant er sansing og forstand begge samtidig nødvendige for erkjennelse. Kant kritiserer Leibniz for at han deduserer slutninger om virkeligheten fra begrepene uten bruk av sanseerfaring eller oppfattelse gitt gjennom sansene. (Leibniz kommer jeg til å skrive minst et kapittel om.)


Den transcendentale dialektikk.

Den transcendentale illusjon.

I den transcendentale analytikken forsøkte Kant å vise at det finnes kategorier og at kategoriene er nødvendige betingelser for erfaring samt at de bare kan brukes på materiale som er eller stammer fra sanseinntrykk. I den transcendentale dialektikk hevder Kant at det er fornuftens natur å bruke kategoriene utover deres legitime område, på saker som ikke er objektivt gitt i tid og rom, og dermed søke å stille og besvare metafysiske spørsmål. Dette kaller Kant for den transcendentale illusjon. Selv om dette er feilaktig bruk av kategoriene, har fornuften en iboende trang til å gjøre dette, bruke kategoriene utenfor det som eksisterer i tid og rom. Den transcendentale illusjon er uunngåelig siden den har sin rot i fornuftens vesen.

Kant skjelner mellom forstand og fornuft. Når vi tenker objektivt, feller dommer om det som finnes i tid og rom ved hjelp av kategoriene, så er det forstandsvirksomhet. Forstandsvirksomhet er å skape enhet ut av mangfoldet sansene presenterer for oss i tiden og rommet.

Dommer kan inngå som premiss i en syllogisme. Kant mente at det var mulig å finne det han kalte for fornuftens idé gjennom å undersøke de forskjellige slutningsformene. Kant gikk ut fra de tre tradisjonelle slutningsformene: Den kategoriske, den hypotetiske og den disjunktive. Til hver av disse svarte det tre idéer. Til den kategoriske svarte idéen sjel, til den hypotetiske svarte idéen verden og til den disjunktive svarte idéen Gud.

Et eksempel på en syllogisme er følgende:

  1. Alle mennesker er dødelige.
  2. Alle lærde er mennesker.
    ------------------------------------------
  3. Alle lærde er dødelige.
Setning 1. er oversetninga. Kant karakteriserte den som regelen. Setning 2. er undersetninga. I denne subsummeres begrepet lærde under begrepet "menneske". Regelen uttrykt i oversetningen gjelder derfor alle lærde. Setning 3. er resultatet av bruken av denne regelen på begrepet "lærde".

Dette er forskjellig fra forstandens virksomhet. Ved hjelp av kategoriene skaper forstanden i dommen en enhet ut av det sansegitte mangfoldet. Forstanden søker å skape større og større enheter, og å gjøre mangfoldet mer og mer ordnet og strukturert. En måte dette skjer på er ved å lage mer og mer generelle regler, regler som flere og flere enheter og forhold faller inn under. Fornuften søker betingelsenes betingelser. Den søker med andre ord det ubetingede. Dette er den rene fornufts prinsipp. Dette prinsippet er transcendent.

Fornuften erkjenner det betingete. Dermed har den også en forståelse av det ubetingede. Fornuftens oppgave er dermed gitt: Det ubetingede og det absolutte. Det gir ikke mening å snakke om det betingete uten å ha en oppfatning om det ubetingede. Begrepene det betingete og det ubetingede, det relative og det absolutte, det uavsluttede og det avsluttede er motsatte begrep som i logikken forutsetter hverandre. Fornuften synes derfor med nødvendighet å arbeide med metafysiske begrep: Det avsluttede, det absolutte og det ubetingede.

Gjennom den kategoriske syllogismen dannes begrepet om det absolutte subjekt (sjelen). Gjennom den hypotetiske slutningsformen dannes idéen om den absolutte enhet av betingelsene for det som er gitt av erfaringen (verden); og gjennom den disjunktive slutningsform dannes idéen om den absolutte enhet av betingelsene for det tenkelige.

Kant kalte disse idéene for transcendentale. Det finnes ikke et empirisk innhold til dem. De transcendentale idéene er bare betingelser for slutninger fra det betingete til det ubetingede.

Selv om det ikke er noen begrep om en idé som et objekt så føres vi til å tro på idéens objektive realitet. (Altså: Vi ledes altså til å tro på idéer om gjenstander som ikke har empirisk eksistens.) Det finnes tre slag slutninger av dette slaget: (1) Paralogismer, slutninger om idéen om sjelen, (2) antinomier, slutninger om idéen om verden, (3) og den rene fornufts ideal, slutninger om idéen om Gud.

Den rene fornufts paralogismer.

Det er to slags paralogismer, logiske og transcendentale. En logisk paralogisme er en syllogisme der det er gjort en formell logisk feil. Et eksempel på dette:

  1. Journalister er gode skribenter
  2. Novelleforfattere er gode skribenter
    -------------------------------------------
  3. Journalister er novelleforfattere.
En transcendental paralogisme er en feilaktig syllogisme der feilen ikke er av formell art; feilen er å finne i selve fornuftens vesen. Det er derfor en feil som fornuften ikke kan unngå å gjøre. Men man kan lære om feilen, og dermed ta hensyn til den og unngå skade.

Enhver tanke må være en tanke hos en bestemt person. Det må finnes et "jeg" for hver tanke. "Jeg tenker" er et uttrykk for bevissthetens transcendentale enhet, som er betingelse for all bevissthet og derfor ikke selv er gjenstand for bevissthet. Den rene bevissthet, bevissthetens transcendentale enhet, den rene eller transcendentale appersepsjon, det transcendentale "jeg" er ikke et mulig objekt for erkjennelse, siden det ville forutsette bruk av kategoriene, men bruk av kategoriene forutsetter nettopp den rene appersepsjon, og de kan følgelig ikke brukes på den. På samme måte som jeg ikke uten videre kan se mine egen øyne.

Første paralogisme.
Om det transcendentale jeg vet vi ingenting. Enhver påstand om det vil overskride grensene for kategorienes gyldighet. Sies det om dette jeg at det er en substans er første skritt på den rasjonelle psykologis vei tatt.
Paralogismen går i følge Kant slik:

  1. Det som bare kan oppfattes som subjekt eksisterer også bare som subjekt og er derfor en substans.
  2. Et tenkende vesen (et jeg) kan ikke oppfattes som annet enn subjekt.
    -------------------------------------------------------------------------------------------
  3. Et tenkende vesen (et jeg) eksisterer derfor som substans.
Syllogismen er tilsynelatende gyldig. I følge Kant har her mellombegrepet en annen betydning i oversetningen enn i mellomsetningen, altså i de to premissene. Ordet "subjekt" har ulik mening i de to premissene. I den første setningen er subjektet tenkelig, altså man si noe om det, mens dette ikke er tilfelle i den andre setningen. Ingen erkjennelse kan oppnås om et subjekt som ikke også kan være predikat, slutter Kant. Man kan ikke vise at et slikt begrep har objektiv virkelighet.

Andre paralogisme.
Den andre paralogismen dreier seg om jeget (sjelen) som usammensatt.
Paralogismen følger:

  1. Det hvis handling ikke kan betraktes som en sammensetning av flere forskjellige handlende ting er usammensatt.
  2. Dette forhold gjelder om sjelen (det tenkende jeg)
    ---------------------------------------------------------
  3. Sjelen er usammensatt.
Det tenkende subjekts absolutte enhet er nødvendig, i følge Kant, for at kombinasjonen av flere forestillinger skal bli en tanke. Enheten er rent formelt og logisk, den sier oss ikke noe om sjelen.

Tredje paralogisme.
Her søker Kant å bevise at mennesket som sjel er en person. En person skal forstås som det som til forskjellige tider har bevissthet om sin egen numeriske identitet. Man har bevissthet om sin identitet - er den samme nå som før.

Erkjennelse krever et "jeg tenker", den krever en bevissthet for hvilken bevisstheten om seg selv til ethvert tidspunkt er mulig.

Fjerde paralogisme.
Eksistensen av det man bare kan slutte seg til som årsak til gitte sanseiakttakelser kan betviles. Eksistensen av alle ytre gjenstander er derfor tvilsom.

Kants motargument: Ytre gjenstander er ikke noe man slutter seg til, men er noe man umiddelbart iakttar, og derfor tviler man ikke på deres eksistens.

Kant kaller seg for transcendental idealist og empirisk realist. Det betyr at han benekter at det finnes gjenstander som ikke eksisterer i tid og rom. Det eksisterer bare sansbare gjenstander i tid og rom.

Den rene fornufts antinomier.

Mens det er den kategoriske syllogismen som ligger til grunn for de transcendentale paralogismene er det den hypotetiske slutningsformen som ligger til grunn for de kosmologiske ideene.

Det eiendommelige med disse idéene er at når fornuften med nødvendighet søker det ubetingede synes den ikke å kunne unngå å komme til to motstridende oppfatninger. Fornuften synes å inneholde antinomier, den synes å være i konflikt med seg selv. I følge Kant er det fire slike antinomier.

Første antinomi.
Den første antinomiens tese og antitese er: Tese: Verden har en begynnelse i tiden og er begrenset i rommet. Antitese: Verden har ingen begynnelse i tiden og er ikke begrenset i rommet.

Tankegangen for tesen er følgende: La oss anta at verden ikke har noen begynnelse i tiden. Verden har altså alltid vært til. Likegyldig hvor langt tilbake i tiden man gikk vil man ikke kunne finne et tidspunkt der det vil være feil å ikke si at verden har eksistert uendelig lenge. Til et ethvert tidspunkt, både i fremtiden og i fortiden, vil det være akkumulert et uendelig antall tidspunkter. Det uendelige kjennetegnes av at det er uavsluttet. Man blir aldri ferdig med et uendelig antall. Men dersom tiden for å komme til det tidspunktet der jeg lever må ha gått gjennom alle tidligere tidspunkter har den gått gjennom et uendelig antall tidspunkter, og det er umulig. Det er derfor umulig at verden alltid har eksistert. Verden har derfor en begynnelse i tiden.

At verden er begrenset i rommet argumenterer Kant for på følgende måte: Anta at verden ikke var begrenset. Den måtte da være uendelig stor og bestå av et uendelig stort antall samtidig eksisterende ting. I følge anskuelsens aksiomer kan man ikke tenke seg en størrelse uten at det er denne størrelsens bestanddeler som muliggjør den. En betingelse for å forstå en størrelse er å forstå den som sammensatt av sine bestanddeler. Dette må ikke forstås psykologisk, for psykologisk er det mulig å forstå en størrelse uten kjennskap til dens deler. Det må forstås slik at for enhver størrelse må logisk dens bestanddeler gå forut for denne enheten som delene kommer til å utgjøre. Man har ikke først størrelsen og deretter dens bestanddeler. Enhver størrelse er en syntese av sine bestanddeler. Det må være logisk mulig å tenke seg tingen sammensatt av sine bestanddeler. Men, hevder Kant, dette er logisk umulig dersom antallet bestanddeler er uendelig stort. Det er derfor umulig å tenke seg at rommet er uendelig stort, det må være begrenset.

Antitesen er: Verden har ingen begynnelse i tiden og ingen begrensning i rommet. For: Anta at tiden hadde en begynnelse og at rommet var begrenset. Det må da ha vært et tidspunkt der ingenting eksisterte. Men ut av ingenting kan det bare komme ingenting.

Anta at verden ikke var ubegrenset i rommet. Den hadde altså grenser. Men hvilket forhold var det mellom verden og det som begrenset den? Det kunne ikke være noe forhold, for det som begrenset verden måtte være en ikke eksisterende tomhet, for ikke å være en del av verden. Rommet er en anskuelsesform ved hjelp av hvilken man kan si at forskjellige ting befinner seg på bestemte steder, men rommet befinner seg ikke noe sted. Dette gjør all snakk om et forhold mellom verden og et omliggende tomt rom meningsløst. Verden kan derfor ikke være begrenset i rommet.

Den andre antinomien.
Den andre antinomien dreier seg om en ting (substans) og de deler den er sammensatt av. Det synes å være to muligheter. Enten når man ned til deler som selv er usammensatt og ikke lenger kan deles, eller så når man aldri ned til udelelige deler, og kan alltid fortsette å dele materien opp i stadig mindre deler. Dette er tesen og antitesen.

Tesen hevder at enhver ting, sammensatt substans, består av deler som til sist selv er udelelige. Det er disse udelelige delene verden består av, og det eksisterer ikke annet enn dem.
Kants bevis går slik: La oss anta at sammensatte substanser ikke var sammensatte av udelelige deler. Dersom man tenker seg de sammensatte substansene oppløst i sine deler så måtte resultatet nødvendigvis bli usammensatte deler, ellers ville ingenting bli tilbake. Det er nødvendig å anta at det en substans er sammensatt av er usammensatte, udelelige, deler.

Antitesen hevder at ingen sammensatte ting består av usammensatte deler, og at det i det hele tatt ikke finnes noe som er usammensatt. La oss anta at det var ting som var sammensatt av usammensatte deler. Disse usammensatte delene må nødvendigvis eksistere i rommet, og derfor ha utstrekning. Men alt som har utstrekning kan deles opp, og er derfor ikke usammensatt.

Antitesens påstand om at det ikke finnes noe som er usammensatt begrunner Kant med at det usammensatte, og udelelige, aldri kan godgjøres gjennom erfaring. Og selv om man kunne forestille seg noe usammensatt vil man ikke kunne slutte at det eksisterer.

Tredje antinomi.
Tesen hevder at kausalitet i overensstemmelse med naturlovene ikke er den eneste form for kausalitet. Man må også anta en annen form for kausalitet, frihet. Anta at bare naturlovenes kausalitet eksisterte. I følge denne forutsetter enhver begivenhet en årsak. Denne årsaken er igjen virkning av andre årsaker. På denne måten kommer man aldri til en første årsak. Årsaksrekken er derfor uavsluttet og ufullstendig, den kan ikke konstituere en tilstrekkelig betingelse for en årsaksforklaring i overensstemmelse med naturens lover. Det er derfor nødvendig å anta en årsak som selv ikke er virkning eller forårsaket. Det er en årsak som er uttrykk for absolutt spontanitet. Denne kaller Kant for transcendental frihet.

Antitesen hevder at det ikke er noen frihet, og alt skjer i overensstemmelse med naturlovene. La oss anta at det ikke er tilfelle. La oss altså anta at det finnes en transcendental frihet. En frihet som selv uten å være virkning eller å være forårsaket setter en begivenhetsrekke i gang. Den innledes på et eller annet tidspunkt som befinner seg i tidens tidsrekkefølge av på hverandre følgende tidspunkter. Dette er umulig, mener Kant, og står i motsetning til den andre analogien der Kant mener å ha bevist at enhver begivenhet er bestemt av umiddelbart forutgående begivenheter i følge bestemte regler. Den transcendentale frihet kan derfor ikke ha gyldighet.

Fjerde antinomi.
Tesen hevder at det finnes et nødvendig eksisterende vesen som enten er en del av verden eller er dens årsak. Antitesen hevder at et slikt vesen ikke kan eksistere.

For tesen argumenterer Kant slik: Erfaringens verden er en forandringens verden. En forandring kan bare forklares som forårsaket av forutgående forandringer. Enhver forandring inngår derfor i en rekke av forandringer, der forutgående forandringer er betingelser for etterfølgende forandringer. Dersom denne rekken er uavsluttet betyr det at rekken av betingelser for eksistens av en hvilken som helst ting er uavsluttet. I følge Kant er dette like katastrofalt som å anta at et ekko er et ekko av et annet ekko i en uendelig serie ekko, uten noen første opprinnelig lyd som ekkoene er ekko av. Rekken av betingelser må være avsluttet, og det kan bare være tilfelle dersom det finnes noe som er en første årsak, som ikke er betinget av noe annet, som eksisterer i kraft av seg selv og med nødvendighet. Denne nødvendige eksistens er en del av erfaringens verden.

I antitesen hevdes det at et absolutt nødvendig eksisterende vesen ikke kan finnes som en del av verden eller som dens årsak. La oss anta at et slikt vesen fantes. Det er da to muligheter. Enten eksisterer dette vesenet i verden eller så eksisterer det utenfor verden. Eksisterer det i verden er det igjen to muligheter. Enten er det en del av verden eller så er det selve verden.

Er det en del av verden må det være første ledd i en årsaksrekkefølge. Det må derfor eksistere i tiden. Men etter annen analogi kan det ikke aksepteres at noe inntreffer i tiden uten at det følger etter noe annet etter regelen om årsak og virkning. Den andre muligheten er at det nødvendige vesenet er ikke en del av verden, men selve verden, altså en uavsluttet rekke av årsaker og virkninger. Man får da at en rekke bestående av bare betingete og ikke nødvendige ledd skulle konstituere en ubetinget og nødvendig eksistens. Kant hevder at dette er umulig.

Om antinomiene.
I alle de fire antinomiene er tesen uttrykk for det Kant kaller for den rene fornufts dogmatisme, mens antitesen er uttrykk for empirismen.

Interessen for dogmatismen, for å hevde frihet og et absolutt vesen, er både av praktisk og av spekulativ art. Den praktiske siden gjelder religion og moral, mens den spekulative siden gjelder vitenskapelige og kanskje også tekniske hensyn.

Empirismen, antitesene, har den fordel at de har et gyldig grunnlag. Den gir utprøvet erfaring, og bygger på utprøvet erfaring. Empirismen oppgave er å hindre, eller bremse, fornuftens krav på å erkjenne det absolutte. Men også empirismen kan bli dogmatisk og overskride sitt gyldighetsområde, og den blir det dersom den benekter muligheten av eksistensen av det fornuften synes å erkjenne a priori.

I antinomiene er fornuften i strid med seg selv, som Kant uttrykker det. Men en løsning er mulig. Dersom det antinomien dreiet seg om var ting i seg selv måtte antinomiene aksepteres. Tese såvel som antitese forutsetter at det dreier seg om ting i seg selv. Løsningen ligger i å innse at det som ikke er ting i seg selv i antinomiene likevel feilaktig antas å være det.

Antinomiene går slik:
(1) Hvis noe er gitt som betinget så må hele rekken av dets betingelser også være gitt.
(2) Sansningens gjenstander er gitt som betingede.
----------------------------------------------------------------------------------
(3) Hele rekken av betingelser for sansningens gjenstander må derfor også være gitt.

Kant mener at begrepet det betingete ikke har samme betydning i de to premissene. Det første premisset framhever at det ligger i begrepet det betingete at det forutsetter alle sine betingelser. I det andre premisset sies det uttrykkelig at det betingete er sansede gjenstander, altså noe som foreligger i tid og rom. Dette er ikke forutsatt i det første premisset.

I det første premisset er det for årsaksrekkefølgen snakk om en begrepsmessig regel. Mens i det andre premisset som angår empiriske forhold er det snakk om årsaksforhold som kan følges i tid og rom. Begrepet "det betingetes betingelser" er altså forstått forskjellig i de to premissene. I det ene er det forstått som et utsagn om eksistensen av den samlete rekke av betingelser, som selv er ubetinget. I det andre premisset er det ikke et utsagn om det ubetingede som noe gitt eller eksisterende; det er derimot et utsagn som skal oppfattes som en regel som foreskriver en aldri avsluttet søken etter betingelsenes betingelser, og derfor forbyr å kalle noe i seg selv for ubetinget. Dette kaller Kant for det regulative prinsipp. Å betrakte rekken av betingelser som noe gitt, og derfor ikke som en uendelig fortløpende rekke, er å oppfatte dem konstitutivt.

Løsningen av den første antinomien.
I tesen hevdes det at verden har en begynnelse i tiden og er begrenset i rommet. Dette har vi ingen erfaring om. Etter det regulative prinsipp må intet betraktes som det absolutt siste. Enhver erfaring fører til den neste. Rekken av mulige erfaringer er uendelig. En totalitet av alle kan det ikke være tale om, som det ville være dersom verden var begrenset i rommet og hadde en begynnelse. Etter som tesen er om tiden og rommet, eller dersom tiden og rommet ikke var erfaringsbetingelser, men var ting i seg selv, hadde det regulative prinsippet ikke kunne brukes. Man ville ha hatt en konstitutiv bruk, som hadde betydd at tesen hadde vært gyldig.

Men det blir ikke derfor riktig når antitesen hevder at verden er uendelig med hensyn til tid og rom. Verden er hverken endelig eller uendelig. Den er ikke en uendelig størrelse, men man kan fortsette fra punkt til punkt i det uendelige, som er noe annet enn uendelighet. Ingen rett linje er uendelig lang, men enhver rett linje kan forlenges i det uendelige.

Løsning av den andre antinomien.
Tesen hevder at et begrep er sammensatt av udelelige deler. Ingenting i erfaringen er sammensatt av udelelige deler. Også her gjelder det regulative prinsipp. Det er et brudd på det å oppfatte noe som det absolutt siste.
Antitesen påstår at ingen sammensatte ting er sammensatt av udelelige deler. Dette er heller ikke riktig, for ingen sammensatt ting er eller blir noen gang delt i et uendelig antall deler.

Løsning av den tredje antinomien.
Tesen er at det må være en første årsak som spontant, som uttrykk for frihet, begynner av seg selv. Antitesen benekter at dette er mulig. Kant vil løse denne antinomien ved å vise at frihet ikke er i motstrid med naturen. Antinomien er ikke noen antinomi, men to påstander som begge kan være sanne. I rom og tid er det riktig at alt er underkastet kausalitet og at det derfor her ikke eksisterer noen spontan første årsak. Erfaringen forteller om en fortløpende sammenheng av begivenheter hvor hver begivenhet er bestemt av den foregående. En begivenhet som ikke er forårsaket av andre begivenheter tilfredsstiller ikke betingelsene for å være en erfaring. For begivenheter i tid og rom er antitesen riktig.

Men det kan finnes en annen kausalitet som ikke eksisterer i tiden. Kant hevder ikke at denne kausaliteten eksisterer og ikke engang at den er mulig, men bare at den ikke er umulig. Hvordan den skal forstås sier Kant ikke noe om, og i følge sakens natur kan han heller ikke si noe, siden den ikke kan være tilgjengelig for erfaringen. Alt som er tilgjengelig for erfaringen må eksistere i tid og rom.

Alle menneskers karakter og handlinger kan forklares uttømmende gjennom empiriske lover. Det er ingen forskjell på mennesker og begivenheter i naturen. Med tilstrekkelig kunnskap kan begge forutsies. Men mens det er meningsløst å bebreide hendelser i naturen trenger det ikke å være meningsløst å bebreide mennesker for deres handlinger. Selv om det er mulig å forstå grunnene til at mennesker gjør handlinger som kan bebreides. Bak bebreidelsen ligger det en ikke-empirisk a priori lov som likner på en fornuftslov. Den gir seg uttrykk i imperativer. Den handlende kunne ha handlet annerledes. Hans vilje kunne ha vært bestemt av fornuftsloven i stedet for av empiriske motiv.

At fornuftsloven bestemmer en persons handlinger betyr ikke at de empiriske motiv er opphevet, men at den handlende frigjør seg fra dem og følger fornuftens a priori lov, en lov som er allmenngyldig. Kant kom til å formulere denne fornuftens lov slik: Man skal handle slik at maksimen for viljen samtidig kan være prinsipp for en allmenngyldig lov.

En vilje som følger fornuftens lov er bestemt av den spesielle formen for kausalitet som Kant kaller for transcendental frihet.

Løsning av den fjerde antinomien.
Kant mener å kunne løse den fjerde antinomien på samme måte som den tredje. Tese og antitese er ikke i motstrid med hverandre. Begge tesene kan samtidig være gyldige. Antitesen er gyldig angående den empiriske verden, mens tesen ikke er gyldig for den empiriske verden. Det kan finnes en ikke-empirisk verden eller betingelse, som vi ikke vet noe om, og ikke kan vite noe om, der tesen er gyldig.

Kant hevder å vise at det ikke trenger å være konflikt mellom tesen og antitesen.

Den rene fornufts ideal.

Begrepet om Gud.
Det er den disjunktive slutning som ligger til grunn for den spekulative teologien. Om alle ting kan vi si at det er enten P eller ikke-P, men ingenting kan være begge deler samtidig. Noen predikat kommer i par - mørke og lys - der det ene er motsetninga til det andre. Men de hører sammen siden det ene bare kan forstås gjennom det andre. Her er det ene predikatet (mørke) negativt, en mangel på det som det andre (lys) uttrykker.

Alt karakteriseres av de predikatene som brukes om det. Siden alt er endelig og begrenset kan negative predikat brukes om alt, flere eller færre. Og positive predikat kan brukes om alt som eksisterer. Idéen om den totale sum av alle positive predikat blir oppfattet ikke bare som en idé, men som en eksisterende ting - ikke som en erfaringsgjenstand, men som en ting i seg selv. Det er en ting som er forutsetning og grunnlag for enhver bestemmelse av erfaringens gjenstand. Kant kalte den et transcendentalt ideal. Siden alle positive predikat kan brukes om den er den levende, begrepet om den er begrepet om Gud.

Kant skriver at det ikke går an å slutte fra dette begrepet til virkeliggjørelsen av begrepet. Likevel har det opp gjennom tidene vært satt fram en del Gudsbevis, som Kant mener er uholdbare. Bare tre forskjellige slag bevis er mulige: (1) Det fysikoteologiske bevis, (2) det kosmologiske bevis og (3) det ontologiske bevis. Kant mener at det ontologiske er det viktigste av disse.

Det ontologiske gudsbeviset.
Dette er basert på begrepet om den nødvendige eksistens. Men hva betyr dette? Kant skriver at man kan ikke slutte fra begrep til virkeliggjørelsen av begrepet. Selv om man kan tenke seg et vesen som alle predikat kan brukes om, så er "eksistens" ikke et predikat. Et predikat tillegger et subjekt egenskaper, men eksistens er ingen egenskap. At man kan tenke seg Gud er ikke bevis for at Gud eksisterer.

Det kosmologiske bevis.
Kant formulerer dette slik: Dersom det i det hele tatt eksisterer noe, så eksisterer det også et absolutt nødvendig vesen. Siden jeg eksisterer eksisterer også dette vesenet.

Dette absolutte vesenet er grunnlaget for resten av verden. Kant skriver at dette gudsbeviset forutsetter det ontologiske gudsbeviset. Det er derfor ikke gyldig.

Det fysikoteologiske bevis.
Det beviset er basert på at man oppfatter en planmessighet i naturen. Noen må ha konstruert dette. Men denne konstruktøren trengte bare å være en byggmester som satte sammen det som allerede forelå, skriver Kant. For å komme til at denne byggmesteren er Gud må man gå om det kosmologiske og ontologiske gudsbevis, og de holder ikke.

Kant kommer til at det er umulig å bevise Gud, på samme måte som det er umulig å motbevise Gud.

Den regulative anvendelsen av idéene.
Fornuftens idéer fører til metafysikkens illusjoner. Det er ikke idéene det er noe feil med, men bruken av dem. De kan enten brukes konstitutivt eller regulativt. Anvendes de konstitutivt skaper de metafysiske illusjoner. Anvendes de regulativt er de nyttige og uunnværlige. Brukt konstitutivt står de for et objekt, selv om det er et transcendentalt objekt, utenfor tid og rom. Brukt regulativt gir de retning til erkjennelsen. Men erkjennelsen er aldri avsluttet. Den er et arbeid mot et mål man aldri når, erkjennelse av stadig mer generelle prinsipp som kan skape enhet i mangfoldet og også dypere og mer perspektivrik forståelse av mangfoldet. Det er erkjennelsens vesen. Den regulative betydning av begrep om transcendente objekt ligger i at det er en regel som alltid vil søke etter større enhet, etter betingelsenes betingelse, den underliggende sammenheng, det skjulte paradigme, og aldri anta at dette er nådd.


Avslutning.
Som nevnt i innledninga vil jeg følge den filosofiske utviklinga i Tyskland etter Kant gjennom flere kapitler. Det første viktige forsøket på å utvikle Kants filosofi videre kom med Karl Leonard Reinhold (1758-1823) sin Elementarphilosophie i årene 1789-94. Reinhold utviklet den fenomenologiske metoden som senere ble brukt av Hegel i "Phänomenologie des Geistes" - "Åndens Fenomenologi". Vi skal også følge andre filosofer som arbeidet med Kants filosofi, som Maimon. Vi skal se på nye bøker om Fichtes filosofi. Fichte var en av Kants etterfølgere og samtidige som i dag, 200 år etter at han levde, for første gang, har fått sitt hovedverk oversatt i sin helhet til engelsk. År 2000 kom Fichtes "Wissenschaftslehre" ("Grundlage des Naturrecht nach Principien der Wissenschaftslehre") fra 1794, ut på engelsk som "Foundations of Natural Right". Og Hegel gjennomlever i dag en renessanse, som begynte for 25 år siden. Vi vil så vidt komme inn på det også, håper jeg.


Lenker:
Kants erkjennelsesteori
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: