Kants erkjennelsesteori.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innhold.

  1. Innledning.
  2. Fram mot "Kritik der reinen Vernuft".
  3. Perspektiv på Kants metode.
  4. Kritikk av den rene fornuft.

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning.

Kants (1724-1804) første store kritikk, "Kritik der reinen Vernuft", - "Kritikk av den rene fornuft" - kom ut i mai 1781. Kant hadde da arbeidet med kritikken siden han ble professor i filosofi ved universitetet i Königsberg i 1770. Kritikken ble møtt med øredøvende taushet. Kant fryktet at verket hans falt dødt fra trykkepressene. Det gikk mer enn et halvt år fra verket ble offentliggjort til det i det hele tatt ble omtalt i pressen, selv om Tyskland hadde en levende filosofisk debatt som foregikk på et høgt nivå. Da Kritik der reinen Vernuft endelig ble nevnt var det i form av voldsomme angrep. Ut gjennom 1780-årene ble verket i lange perioden i det hele tatt ikke nevnt i tidsskriftene, og når verket ble nevnt var det i form av angrep. Men i 1787 fikk verket sitt gjennombrudd i offentligheten med Reinholds utlegging av det, og Kritik der reinen Vernuft begynte å få mange forsvarere og å bli tatt i bruk av andre filosofer som utgangspunkt for videre tenkning. Den debatten som fulgte utgivelsen av "Kritikk av den rene fornuft" skal vi se mer på i senere kapitler. Det vil kaste lys over dette verket. Men først litt om Kant selv, forhistorien til verket og selve Verket. Og to begrep: a priori betyr på forhånd, og a posteriori betyr på etterhånd.

Immanuel Kant ble født 22. april 1724 i Königsberg i Preussen. Far til lille Immanuel var salmaker. Immanuel levde hele livet sitt i Øst-Preussen. Han var aldri ute på noen lengre reise. Han reiste ikke engang så langt som til hovedstaden Berlin. Han levde et liv uten ytre begivenheter. Han viet sitt liv til lesing, refleksjon, undervisning og skriving. Immanuel Kant ble oppdratt som pietist, men han ble aldri noen aktiv kristen, og gikk bare i kirka ved spesielle anledninger. Likevel er det mulig å hevde at pietismen satte sitt preg på Kant og på filosofien hans. I 1740 begynte Kant sine universitetsstudier. Han fulgte forelesninger i mange forskjellige fag. Etter at Kant var ferdig utdannet fikk han arbeid som lærer hos en familie i Øst-Preussen der han gjennom 7-8 år underviste familiens barn. I 1755 begynte han å arbeide som privatdosent ved universitetet i Königsberg. Femten år senere, i 1770, ble han utnevnt til ei ordinær undervisningsstilling ved universitetet, da han ble professor i logikk og metafysikk.

Gjennom de femten årene som privatdosent underviste Kant i svært mange forskjellige fag og emner. Dette sies at Kant var en medrivende foreleser. I de femten årene som privatdosent levde Kant et sosialt liv. Senere gikk nødvendigvis svært mye av tida hans med til studier og til det etterhvert store forfatterskapet som utviklet seg i hans modne år. Kant var 57 år gammel da han ga ut den første store kritikken i 1781, og den var begynnelsen på hans Store forfatterskap, som ikke bare fortjener en plass i filosofihistorien, men i enhver allmenn historie.

Kant ble utnevnt til professor i filosofi i 1770. Dette regnes også ofte som det året da Kant begynte å utvikle sin egen selvstendige kritiske filosofi. Kant fortsatte å forelese fram til 1796. I 1783 publiserte Kant "Prolegomena til en framtidig metafysikk", 1785 "Fundamentale prinsipper til moralens Metafysikk", i 1786 "Naturvitenskapens første metafysiske prinsipp". I 1787 kom den andre utgaven av "Kritikk av den rene fornuft", og i 1788 kom "Kritikk av den praktiske fornuft", i 1790 "Kritikk av dømmekraften". Også ut over gjennom 1790 fortsatte Kant å skrive, og i 1797 kom det siste store verket fra Kant, "Moralens metafysikk". For å få tid til å gjøre dette store arbeidet stod Kant opp klokka fem hver dag. Den første timen brukte han til å våkne opp. Fram til klokka seks drakk han te og røykte og tenkte over dagens arbeid. Fra seks til sju forberedte han dagens forelesning, som begynte klokka sju eller åtte, og varte i to timer. Deretter skrev Kant fram til middag, som han alltid spiste sammen med noen. Etter middag gikk han en times spasertur, og når han kom heim leste og skrev han fram til han gikk til sengs klokka ti.

Fram mot "Kritik der reinen Vernuft".

Da Kant begynte å utvikle sin egen filosofi hadde han et naturvitenskapelig forfatterskap bak seg. Kant hadde god innsikt i Newtons fysikk og i sin tids naturvitenskap. Kant tvilte ikke på gyldigheten til Newtons fysikk. I denne tida trodde naturvitenskapene at alt var bestemt av vitenskapens lover, og de var strengt kausale, og da ble personlig ansvar og frihet et problem. David Humes filosofi som syntes å avkrefte årsakslovene representerte også et problem eller ei utfordring for både naturvitenskapene og filosofien. Filosofisk var Kant tilhenger av Leibniz og Wolff fram til han utviklet sin egen filosofi. (Jeg ønsker å skrive minst et kapittel om Leibniz' filosofi.) Kant arbeidet også mye med metafysikk i sine "før-kritiske" år. Metafysikken var et studium som det ikke var noen enighet om. Det fantes ingen bok som var den alminnelig anerkjente grunnboka i metafysikken, til forskjell fra for eksempel geometrien som hadde Euklid.

I 1770 begynte Kant å arbeide med de problemstillingene som førte fram til publisering av "Kritikk av den rene fornuft" i 1781. I juni 1771 skrev Kant til Marcus Herz, som var en tidligere elev, at han holdt på å arbeide med ei bok han ville kalle for "Die Grenzen der Sinnlichkeit und der Vernuft". Der ville han komme fram til de grunnleggende lovene som bestemmer hvordan mennesker erfarer og oppfatter den materielle verden. Allerede året før hadde Kant i inntredelsesforelesninga han holdt da han ble innsatt som professor i Königsberg, lagt fram mange av de idéene som han ville utvikle videre i "Kritikk av den rene fornuft". Der hadde han lagt fram teorien om at rom og tid er subjektive lover for koordinering av sansningene. Og også en teori om at de grunnleggende moralprinsippene stammer fra fornuften. Kant ville nå undersøke de grunnleggende begrepene og lovene som subjektene anvender på erfaringsdata i estetikk, metafysikk og moral.

I et annet brev som Kant skrev til Herz i februar 1772 fortalte Kant på nytt om boka som han planla. Kant skrev at han så at i den opprinnelige planen for boka manglet ei grundig behandling av forholdet mellom forestillingene og kunnskapsobjektene. Våre sanseforestillinger skaper ikke noe problem for oss gitt at de er resultat av at subjektet blir berørt av objektet. Sanseobjekter kommer til syne for oss på en bestemt måte siden vi er som vi er, på grunn av a priori oppfattelsen av rom og tid. I sansekunnskap er formen anvendt på stoff som er passivt mottatt. Det er derfor ikke noe stort problem omkring den objektive referansen til våre sanseforestillinger. Men situasjonen er en annen med hensyn til intellektuelle forestillinger. Dersom intellektet produserte sine forestillinger ville de stemme overens med sitt begrepet. Men menneskene skaper ikke sine forestillingsobjekt, altså det de har forestillinger om, ved å tenke dem. På samme tid mente Kant at de rene begrepene til forstanden måtte ha sin årsak i sjela, og det på en sånn måte at de verken brakte objektet inn i verden eller var forårsaket av objektet. Hvordan er så forholdet mellom forestillingene og objektene som er forestilt?

Kant framholdt at forståelsens rene begrep er subjektive former som vi nødvendigvis må bruke for å begriper de data som sansene gir oss. Forstandens rene begrep, forståelsens kategorier, stammer ikke fra sansene. Sanseobjektene vil måtte tilpasse seg disse begrepene, og våre begrep vil referere til objektene, siden disse begrepene er a priori betingelser for å kunne ha kunnskapsobjekter. Sanseinntrykkene syntetiseres (settes sammen) av forstandskategoriene til gjenstander som vi oppfatter og forstår.

I 1781 kom endelig Kritik der reinen Vernuft. Kant foreslår sin berømte "Copernikanske revolusjon", teorien om at objektene tilpasses til sinnet heller enn at sinnet innstiller seg etter objektene. Kant behandler matematisk og vitenskapelig kunnskap, og søker å vise objektiviteten til denne kunnskapen.

Kant opprettet et nytt grunnlag for kunnskapen. Da Kant skrev sin første kritikk hadde valget stått mellom empiristene, der Hume var mest framstående, som fortalte at all kunnskap kom fra sansene, men sanseinntrykkene var usammenhengende og fortalte oss ingenting om regelmessigheter, og dette ledet lett til skepsisme. Eller man kunne velge rasjonalismen, som i Tyskland hadde sin største representant i Leibniz. Den hevdet at det sikre var de klare indre forstandsidéene. Den ytre verden hadde vi egentlig ingen som helst kontakt med. Men siden Gud hadde synkronisert alle skapninger og hele universet, og gitt alle skapninger en indre avbildning av universet, fungerte tingene. Erfaring ble forklart med at den var gitt av Gud, og dermed var den gjort uproblematisk. Det Kant gjorde var å føre rasjonalistenes begrep og empiristenes sanseinntrykk sammen. Vi så tingene som de var for-meg. Vi så dem som vår oppfattelsesevne (kategoriene, begrepene) tillot oss å se dem. Men Kant opererte også med et tingen-i-seg. Det er tingen uavhengig av vår oppfattelse. Den kan vi naturligvis ikke vite noe om. Vi har en fenomen verden, det er den vi oppfatter og erfarer, og så er det en noumen verden, det er tingene-i-seg verdenen, som vi ikke vet hvordan er. Fenomenverdenen er styrt etter de naturlovene som vi kjenner, det trenger ikke tingene-i-seg verdenen å være. Menneskene tilhører begge verdenen, og det er medlemskapet i noumen verdenen som gjør menneskene til frie skapninger som ikke er determinert av naturlovene.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Kants erkjennelsesteori
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: