Imperiet og finansene, 1490-1576.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

De viktigste kildene til dette kapitlet er J. H. Elliots bok "Imperial Spain 1469-1716" og Richard Ehrenbergs klassiker: "Capital & Finance in The Age of The Renaissance."

Blogg
Atom-XML

Innholdsfortegnelse.

  1. Keiser Karl V og skattene fra Castilla.
  2. Keiser Maximilian og finansherrene.
  3. Fuggerne.
    1. Fuggerne og avlatshandelen.
    2. Fuggerne i Antwerpen.
  4. Karl V og Fuggerne.
    1. Keiservalget, Karl V og Fuggerne.
    2. Fuggerne i Spania.
    3. Fuggerne i Sør-Italia.
    4. Anton Fugger overtar forretningene.
    5. Keiserens finanser, soldater og Fuggerne 1527-45.
    6. Den Schmalkaldiske krig.
    7. Krisen bygges opp fra 1552.
  5. Finanskrisen i 1557.
  6. Spansk finanskrise i 1575.
  7. Antwerpen blir plyndret.
  8. Karl V og børsen i Antwerpen.


Keiser Karl V og skattene fra Castilla.

Først skal vi se på den finansielle utviklinga til Karl V styre i forhold til hans inntekter i Spania. J. H. Elliot gir disse opplysningene: Over en periode på trettisju år, der Karl V's årlige inntekter fra Spania økte fra en million dukater til en og en halv million dukater etter 1542, greide han å låne 39 millioner dukater med inntektene fra Castilla som sikkerhet. Til de ødeleggende årene fra 1552, da Keiserens kreditt ble fatalt rystet, var en mangfoldighet av bankierer rede til å låne ham penger ut fra den forståelsen at de ville motta betaling fra den neste skatteflåten eller fra framtidige skatteinntekter fra Castilla. Denne forståelsen tok form av en skrevet kontrakt, kjent som assiento, som var utstedt av finansministeriet. Hensikten med assientoen var å fastslå tid og sted der lånet skulle utbetales sammen med rentefot og tilbakebetalingsform og -betingelser. Etterhvert som keiserens behov økte og assientosystemet ble innarbeidet, kom en etter en av keiserens inntektskilder til å bli forpaktet bort eller pantsatt til bankierene, og større og større del av statsinntektene kom til å gå med til å dekke gjeld.

Salget av juros ga det samme resultatet. Juros var en form for obligasjoner som ga ei livrente til innehaveren. Allerede Ferdinand og Isabella hadde solgt juros. Karl V fortsatte med denne praksisen, og utvidet den enormt. I 1545 var så mye som 65% av de ordinære inntektene til kongedømmet Castilla bundet opp til å betale annuiteter, utbytte, til innehaverne av juros. På denne måten pantsatte Karl V framtidige inntekter i så stor grad at det i det hele tatt ikke ga mening å snakke om framtidige inntekter. Alle som hadde råd til å kjøpe juros gjorde det. Dermed vokste det opp en mektig klasse som levde av rentene fra juros.

Karl V prøvde å øke skatteinntektene fra Castilla. Men de representative forsamlingen, Cortes, hadde for mange skatters vedkommende vetomyndighet, og Karl greide bare å øke skattlegginga av den delen av befolkninga som ikke var representert i systemet, og det var de fattigste, jordbruksarbeiderne og leilendingene, som utgjorde mer enn 80 prosent av befolkninga. Mellom to og tre prosent av befolkninga eide 97% av all jord i Castilla. Og det meste av denne jorda var eid av en handfull familier. Disse enormt rike leide ut jorda på harde vilkår, og var ikke interessert i å forbedre drifta av jorda, men i å leve på høgadelig maner. Disse rike betalte ikke skatt. Fra 1520 tallet begynte kongen å selge retten til skattefritak ved å selge retten til å være hidalgo, som var en form for lågadel som var fritatt for mange skatter.

Keiser Maximilian og finansherrene.

Vi skal se på de finansielle transaksjonene til både gamle Maximilian I av Habsburg, som tiltrådte som keiser av det hellige tysk-romerske riket i 1493 og var Østerrikes fyrste, og som selv ikke hadde noe med Spania å gjøre, men han ble ble bestefar til Karl V, og også de finansielle transaksjonene til Karl V, og det internasjonale finanssystemet som fantes på deres tid. Maximilian I har jeg skrevet om i kapitlet om Spanias europapolitikk. Han ble gift med datter til erkehertugen av Burgund (Nederlandene), men hun døde kort tid etterpå, etter å ha født en sønn som ble døpt Filip, og som senere skulle bli erkehertug av Burgund. Maximilian ble lenge nektet å være verge for sin egen sønn, og da han ville besøke ham i Burgund ble han fengslet og satt tre måneder i fengsel. Stenderforsamlinga i Burgund tok ansvaret for oppdragelsen av deres framtidige fyrste, far til Karl V. Ser man på Maximilian sine finansielle forhold kan man forstå at de mektige i Burgund ikke ville at han skulle oppdra eller påvirke deres fremtidige fyrste.

Maximilian var stadig blakk, og han var systematisk upålitelig i pengesaker, og han hadde dårlige og korrupte rådgivere. Rådgiverne hans ble alle svært rike. Maximilian arvet gjeld fra sin far, keisere Frederick III, som ikke hadde vært i stand til å styre økonomien sin. Maximilian var så ødsel at det grenset til galskap. En samtidig beskrivelse av ham lyder slik: "Han var from, uten mye forstand, og han var bestandig fattig. I landet sitt hadde han pantsatt mange festninger og byer, skatter og rettigheter, så han hadde lite igjen selv. Han hadde kjeltringaktige rådgivere som rådde over ham i alle forhold. De ble alle rike mens keiseren var fattig. Dersom noen ønsket noe fra keiseren måtte de gi rådgiverne gaver, og så ordnet de sakene. Om opponentene til de første ønsket ting forandret ga de også gaver til rådgiverne, og så skrev rådgiverne ut papirer som sa det motsatte av det de første hadde sagt." Maximilian holdt sin rørlige rikdom i tallerkener av gull og sølv, og disse holdt han alltid nedlåst og brukte dem aldri. Maximilian hadde store problemer med å få bevilgninger fra Riksdagen (Diet) og fra de de enkelte statene. Verken adelen eller geistligheten bidrog til hans underhold. Han hadde ikke makt til å tiltvinge seg lån, som mange andre fyrster. Det er sagt om Maximilian at han var en kongenes konge, for ingen lystret ham. Tvungne lån fra undersåttene var en vanlig finansieringskilde for fyrstene i denne tida, men ikke for Maximilian. Tvungne lån var rentefrie, og ble ofte ikke tilbake betalt. De var vanlige både i England, Frankrike og Spania.

I 1490 hadde Maximilian overtatt Tyrol etter erkehertug Siegmund. Siegmund hadde hatt forretningsforbindelser med Fuggerne, og Maximilian ba Fuggerne om å låne penger. I 1494 hadde Fuggerne et krav på 40.000 floriner på sølvet i gruvene i Tyrol. Likevel prøvde Maximilian å få lånt penger hos ei sammenslutning forretningsfolk fra Nuremberg med det samme sølvet som pant. Fuggerne ville ikke la sine panterettighet gå, og Nurembergerne måtte nøye seg med et dårlig pant. Fuggerne var forsiktige og ofte uvillige til å låne penger til Maximilian. De brukte å ta sølv eller kopper fra gruvene i Tyrol som pant.

I 1507 ville keiser Maximilian delta i den italienske krigen mot Frankrike. Til det trengte han penger. Riksdagen i Constance lovte ham 12.000 soldater og 120.000 floriner gjennom skattlegging, men skattene kom seint inn, og Maximilian var utålmodig. For å skaffe pengene ble han nødt til å pantsette skatteinntektene fra grevskapet Kirchberg og også fra Weissenhorn til Fuggerne for å låne 50.000 floriner. Maximilian betalte aldri tilbake lånet, og derfor beholdt Fuggerne disse store eiendommene. Men dette var ikke nok. Ved å pantsette mer av kronens land greide han å reise mer penger. Cambrai ligaen lovte å skaffe keiseren 170.000 dukater til krigføringen i Italia, en del av pengene i Roma, noe i Firenze og noe i Antwerpen. Jakob Fugger var i stand til å få pengene fram til keiseren ved hjelp av veksler på kort tid. På denne måten tjente Fuggerne store penger uten å løpe noen risiko.

I 1511 fikk keiser Maximilian den ideen at han ville være pave. For å oppnå dette ville han låne 300.000 dukater fra Jakob Fugger for å bestikke kardinalene. Han skulle gi 100.000 dukater i rente. Som sikkerhet for lånet tilbød Maximilian seg å stille:

  1. Imperiets bidrag fra statene i keiserriket.
  2. Subsidier og skatter fra kronens land i Østerrike.
  3. De årlige subsidiene keiseren mottok fra Spania.
  4. Om dette ikke skulle være nok var Maximilian villig også til å garantere en tredel av inntektene fra pavestolen, etter at han var valgt til pave.

Fuggerne skulle også få bestemme hvem som skulle være pavestolens skattmester. Denne operasjonen ble ikke foretatt. Men Fuggerne lånte Maximilian penger til andre formål i årene som fulgte. I 1514 fikk Maximilian låne 12.000 floriner med skattene fra Tyrol som sikkerhet og 32.000 floriner med Biberbach som sikkerhet. Man så ville Jakob Fugger ikke låne keiseren mer penger. Han skrev at keiserens inntekter fra sølvgruvene var allerede pantsatt for de neste 7-8 årene, og inntektene fra kobbergruvene var pantsatt for de kommende fire år. Etter mye overtalelse gikk likevel Fugger med på å låne ut mer penger med sølv og kopper fra den fremtidige produksjonen i gruvene som sikkerhet.

I 1515 fikk keiseren 100.000 floriner for å si opp sitt formynderskap over barnebarnet Karl og å slutte med å prøve å blande seg inn i styret i Nederlandene. (Karl var født i 1500 og far hans døde i 1506.) Fuggerne overførte pengene til Maximilian. De overførte også subsidier fra England.

Det var et svært nært forhold mellom Fuggerne og keiser Maximilian. Fuggerne påtok seg i betydelige grad å finansiere keiseren. Og tatt i betraktning de rådgiverne keiseren hadde, og den forfatning han selv var i, var han i stor grad avhengig av Fuggerne. I sine siste år skrev Maximilian til Fuggerne at han knapt hadde noe å spise, og at de derfor måtte hjelpe ham. Og de sendte ham noen beløp. Dette forteller også hvor primitivt finansvesenet var i det Hellige Romerske Imperiet, og i Østerrike, som var det landet der Maximilian var suveren fyrste. Og finansvesenet var middelalderlig organisert også i andre fyrstedømmer og monarkier.

Lenker:
Til neste del av denne teksten:
Forsida


De viktigste kildene til dette kapitlet er: