Kong Knut av England, Danmark og Norge.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt:
  1. Innledning
  2. Oversikt over de engelske kongene fra Alfred til Knut
  3. Frank Stenton om den politiske situasjonen fram til år 1000
  4. Skatter, mynter og rikdom
  5. Knuts nordiske bakgrunn


Innledning

Denne teksten om kong Knut av England, Danmark og Norge begynner med en oversikt over hans virke som bygger på Frank Stentons bok "Anglo-Saxon England". Denne tredje utgaven av Frank Stentons bok kom første gang ut i 1971. Første utgave kom ut allerede i 1943, men i 1946 og i 1971 kom det ut reviderte utgaver. Frank Stenton døde i 1967, og revisjonen av 1971 ble gjennomført på grunnlag av notater som Frank Stenton skrev for å revidere og oppdatere boka.

Sir Frank Stenton
Frank Stenton var i sin tid den ledende forskeren på angelsaksernes historie. Han kjente og behersket alle de skriftlige kildene, og hadde svært god vurderingsevne i sin omgang med kildene. Etter Stentons tid har arkeologien brakt fram ny kunnskap om angelsakserne, og tekstkritikken har forandret den holdning man har til mange av de gamle tekstene som Stenton bygde på. Derfor kan man spørre om det Stenton skrev om angelsakserne er blitt foreldet. Man kan også spørre om Stenton fortsatt er aktuell. På det første spørsmålet kan det svares at en del av det Stenton skrev er blitt nyansert og utdypet og modifisert av nyere historikere, slik at det holder ikke å bare lese Frank Stenton dersom man vil sette seg grundig inn i dagens forståelse og innsikt i angelsaksernes historie. På det andre spørsmålet, om Frank Stenton fortsatt er aktuell, må svaret bli ja. Det vil man se dersom man leser det historikerne skriver om angelsaksernes historie, for historikere som i dag arbeidet med angelsaksernes historie refererer stadig til Frank Stenton, ofte riktignok for å nyansere ham eller peke på flere mulige fortolkninger og måter å forstå situasjoner og utviklingsforløp på enn de Stenton framførte, men det er mulig å si at dagens historieskrivingen om angelsakserne står i en dialog med Frank Stenton, og derfor er Frank Stenton fortsatt aktuell. Konklusjonen blir at dersom man vil sette seg grundig inn i angelsaksernes historie bør man lese Frank Stenton, men det er ikke nok å lese Frank Stenton, man må også lese det dagens historikere skriver. Og derfor vil jeg her begynne med å gi en oversikt over kong Knuts virke ved å referere det Frank Stenton skrev om kong Knut i "Anglo-Saxon England". Og jeg vil også bruke nyere kilder i dekningen av denne perioden.


Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Oversikt over de engelske kongene fra kong Alfred til Knut

I en annen tekst vil vi kunne lese en grundigere gjennomgang av denne periodens engelske historie. Her skal bare kort nevnes at Alfred var konge i Wessex i årene 871-899, da den første bølgen av angrep fra vikingene kulminerte. Alfred måtte flykte ut i markene lengst vest i kongeriket sitt, men det forsvarssystemet som han hadde bygd opp greide å motstå vikingenes angrep, og til slutt vant han en seier over vikingene som førte til en fredsavtale der England ble delt mellom vikingene, som fikk herredømmet i den delen av England som ble kalt for "Danelagen", og Wessex som bevarte sin uavhengighet i det sørlige England.

Etter Alfred ble sønnen Edward den eldre konge i årene 900-924. Han begynte erobringen av Danelagen, og erobret hele Danelagen sør for Humber. Edward ble igjen etterfulgt av sin sønn Athelstan, som var konge i perioden 924-940. Athelstan var en stor kriger og erobret Cornwall og Wales, og han kjempet også seierrikt mot vikingene. Etter Athelstan ble hans halvbror Edmund I konge. Han var også en vellykket krigerkonge. Han var konge i årene 940-946. Han bekjempet vikingene i Northumbria, og la under seg Cumbria og Strathclyde, men overlot disse områdene til den skotske kong Malcolm I. Edmund ble drept av en ransmann. Etter Edmund ble Eadred konge over Wessex og overherre over Mercia og Danelagen og Northumbria. Han var konge fra 946 til 955. Tidlig på 950-tallet gjorde Erik Blodøks, som også er kjent fra norsk historie, seg til konge i Northumbria med base i York. Da marsjerte Eadred nordover med hæren sin og herjet så voldsomt i Northumbria at folket der gjorde opprør mot Erik Blodøks og jaget ham bort.

Etter Eadred ble den unge Eadwig konge, fra 955 til 959. Han var bare 16 år gammel da han ble konge, og døde etter bare fire år som konge. Etter Eadwig ble hans bror Edgar konge i 959. Da hadde han allerede vært konge over Mercia og Northumbria siden 957. Han kan regnes som den første hersker over et forenet England. Han ble kronet til konge i 973. Edgar var en fredselskende mann. Han regjerte fram til 975. Da han døde ble han etterfulgt av sin eldste sønn, Edward II, som har fått tilnavnet "martyren". Han var bare tolv år gammel da han ble konge.

Nå går vi over til Frank Stentons beretning, og begynner med Edgars død i 975.


Frank Stenton om den politiske situasjonen fram til år 1000
Nedgangstider for det engelske monarkiet
Æthelred the Unread

Edgar døde i 975 og hadde da vært gift to ganger. Med sin første kone hadde han sønnen Edward, som fortsatt bare var en gutt. I 964 hadde Edgar giftet seg for andre gang, med Ælfthryth. Med henne fikk Edgar to sønner. Den eldste døde i 970 eller 971. Den yngste het Æthelred, og kunne knapt være ti år gammel i 975. Ingen av disse to guttene var voksne nok til å herske på egen hand over England. Det sies at den eldste av disse to, Edward, hadde et voldsomt temperament og lot raserianfall og ukvemsord hagle over folk. Blant annet av denne grunn gikk mange adelsmenn inn for at den yngste, Æthelred, heller skulle bli konge. Edward ble likevel kronet til konge, men Frank Stenton skriver at det er ting som tyder på at det hersket borgerkrigstilstand mellom tilhengerne av de to halvbrødrene i månedene like etter at Edgar døde.

Man vet ikke mye om karakteren til styresettet til Edward, men Stenton nevner at man kan få inntrykk av at det hersket en tilstand av uorden. Likevel ble det slutt på at klostrene la under seg stadig større eiendommer. Klostrene hadde blitt så rike og mektige at på lokalt plan var de mange steder den dominerende maktfaktoren. Dette vakte motvilje og motstand mot klostrenes ekspansjon hos de lokale verdslige overklassene.

Om kvelden den 18. mars 979 ble Edward myrdet. Stenton skriver at det skjedde ved et avskyelig og sjokkerende forræderi. Forholdet mellom Edward og halvbroren og halvbrorens mor virket vennlig, og Edward var på besøk hos dem da han ble drept. De beretningene som er bevart og som ligger nærmest opp til tidspunktet for drapet forteller at da Edward kom på besøk kom halvbrorens tjenere ut for å ønske ham velkommen med høylytte tegn på respekt, og så, før han hadde steget av hesten, omringet de ham, tok ham i hendene og stakk ham i hjel. Han ble gravlagt uten noen æresbevisninger. Men et år senere førte Ælfhere av Mercia kroppen til Edward til nonnenes hus i Shaftesbury, og der begynte det å skje mirakler. Det førte til at Edward kom til å bli betraktet som helgen og martyr.

Det kan se ut som om mordet var planlagt og utført av menn i Æthelreds hushold for at Æthelred skulle bli konge, skrev Stenton. Stenton skrev også at det er ingenting som støtter denne antakelsen. Det gikk mer enn hundre år før den første gang ble satt fram skriftlig. Den gikk ut på at komplottet var planlagt av Æthelreds mor Ælfthryth. Ingen ble straffet for dette drapet, og Æthelred ble kronet til konge en måned etter mordet. Frank Stenton skriver at Æthelred begynte sin regjering i en atmosfære av mistanke, og denne ødela kronens prestisje.

Prestisjen ble aldri gjenopprettet så lenge Æthelred levde. Æthelred selv var for ung til å være medskyldig i mordet. Men det var begått for at Æthelred skulle tjene på det. Og dette forfulgte alltid Æthelred. Den lojaliteten som kongene tradisjonelt kunne regne med førte til at Edward ble betraktet som martyr og helgen, og til at Æthelred av mange ble sett på som tronraner. Stenton skrev at Æthelred gjennom sin tid som konge opptrådte som en mann som aldri er sikker på seg selv. Hans mangel på effektivitet i krig, hans plutselige anfall av voldsbruk, og den atmosfæren av mistillit som var tilstede i forholdet til adelen, er alt tegn på vanskeligheter som lå dypere enn hans manglende evne til å regjere. De antyder reaksjonene til en svak konge som fryktet at han fikk makten ved å begå den mest forferdelige forbrytelse siden angelsakserne kom til Britannia.

Vikingene angriper England

Frank Stenton skrev at det nok ikke var helt tilfeldig at det gikk mindre enn to år fra Æthelred ble konge til skandinaviske røverbander begynte å oppsøke England. Selv i Edgars regjeringstid hadde det vært mulig for eventyrere å etablere seg i fjerne områder på den nordlige kysten. Scarborough har fått navn etter en viking som het Thorgils "Skarthi" - "med hareskår" - som kom til England sammen med broren Kormak kort etter 965 og bygget ei festning på den odden. Forvirringen etter at Edgar døde førte til at forsvaret av landet ble svekket, og det skjedde på et tidspunkt da Skandinavia var uten rast og ro. Ved midten av det tiende århundret, etter hundre år med splittelse, hadde de danske folkene blitt ført sammen i et kongedømme.

Da Æthelred ble konge var den største skikkelsen i nord den danske kongen Harald Gormsson, også kjent under tilnavnet "Blåtann". Han vant etter sine egne ord hele Danmark og Norge og kristnet danskene. Stenton skrev at det ikke er noen grunn til å tro at han tenkte på å invadere England. Han var mest opptatt av Østersjøen. Og han organiserte Jomsvikingene i Jomsborg ved utløpet av Oder. Men mange dansker nektet å la seg diktere til å bli kristne, og kort før 988 gikk sønnen Svein i spissen for alle de misfornøyde elementene og drev faren ut av Danmark. Det er sannsynlig at blant de første røverne som kom til i England på denne tida var folk som ville eller måtte bort fra striden og tvangen i Danmark.

De første røverbandene i denne perioden angrep England i små grupper. De kom plutselig til land og reiste bort før det hadde vært tid til å samle lokal motstand. Det meste av den engelske kysten var overlatt til deres nåde. De gikk i land i Hampshire, Thanet og Cheshire i 980, Devon, og Cornwall i 981, og i Dorset i 982. Så er det ikke ingen nedtegnelser om angrep fra vikingene de neste seks årene, men shirene i sørvest ble utsatt for nye angrep i 988. Der møtte befolkninga i Devon angrepet med stort mot som ble berømt i hele landet.

Selv om disse røverbandene var en katastrofe for de begrensede områdene som ble utsatt for dem, så hadde de liten betydning for det alminnelige velværet til landet. Stenton skrev at deres største betydning lå i at de for første gang førte England i direkte kontakt med Normandie. Der var Richard I, barnebarn av grunnleggeren av hertugdømmet, ved slutten av sin lange regjeringstid. Aristokratiet i Normandie var fortsatt bevisst at de stammet fra vikinger, og vikinger var velkomne i havnene i Normandie. Det gjaldt også for røverbander som hadde vært på tokt i England. Sommeren 990 hadde hoffene i England og Normandie blitt åpent fiendtlige overfor hverandre. Paven sendte en utsending for å prøve å megle mellom partene. Juledagen i 990 la han fram ærendet sitt for kong Æthelred. Og kort tid etterpå satte kongen og rådet hans opp de betingelsene som de ville stille til hertugen av Normandie. De ville sørge for at i framtida ville kongen og hertugen akseptere fredelige erstatninger for alle skader som den ene måtte påføre den andre, og ingen av dem skulle ta mot den andres fiender. I 991 la pavens utsending fram betingelsene for hertugen av Normandie, og han aksepterte å inngå en avtale basert på dem.

Fem måneder senere kom en ny gruppe røvere til Englands kyster. Den var større enn de andre røverbandene som i de siste årene hadde besøkt England, og hadde i noen grad karakter av å være en organisert hær. Herjingene dens er viktige i Englands finansielle historie, skrev Stenton, for de tvang styresmaktene til å skrive ut en stor skatt for å betale røverne for å forlate landet. Den tradisjonen som dermed var innledet ble fulgt opp ved flere anledninger i løpet av de neste tjuefem årene. Disse nødsforanstaltningene var prototypen for Danegeld som flere ganger ble tvunget gjennom av de anglonormanniske kongene.

Stenton skrev at krigen i 991 ville ha vært bare en ensformig rekke av ødeleggelser dersom det ikke hadde vært for det store diktet som skildret døden til Byrhtnoth, ealdorman i Essex, i et slag mot røverbanden. I den andre veka i august, etter et lønnsomt angrep på Ipswich, kom de inn i elveutløpet Blackwater og okkuperte Northey island øst for Maldon. For å komme inn på fastlandet var vikingene avhengige av en smal landgang som lå under vann ved flo sjø. Før vikingene forlot leiren på denne øya tok Byrhtnoth oppstilling sammen med sine menn og et lokalt heimevern ved landgangen slik at de kunne hindre vikingene i å komme inn på fastlandet. Mens det var flo sjø stod de to gruppene og ropte over til hverandre. Da det ble fjære sjø begynte vikingene å strømme over på landgangen. Men tre av Byrhtnoths menn greide å holde den. Til slutt bad vikingene om å få komme over for å kjempe på fastlandet. Byrhtnoth gikk med på dette, og piratene skyndte seg inn på fastlandet, og det kom til kamp. Da Byrhtnoth ble drept var utfallet avgjort, for da begynte enkelte av de mennene som han hadde hatt med seg å svikte. Mange av dem flyktet. Men en gruppe av Byrhtnoths menn flyktet ikke, men kjempet videre med stort mot selv om det var klart at slaget var tapt da så mange flyktet.

I de neste månedene tvang denne røverbanden de lokale herskerne i Kent, Hampshire og det vestlige Wessex til å kjøpe seg fred. Før året var omme hadde de inngått en avtale med myndighetene i England om at de mot å få forsyninger og en stor sum penger skulle gi kongen og hans undersåttere fred, og gå sammen med dem dersom andre vikinger angrep. Teksten til denne avtalen viser at den mektigste av røverne var Olaf Tryggvason, som fire år senere ble norsk konge. Avtalen begynte med å regulere behandlingen av handelsmenn og handelsskip som partene fikk tak i. Neste del av avtalen bestod av en serie regler for hvordan konflikter mellom engelskmenn og vikinger skulle løses, og erklærte at herjingene og nedslaktningene som hadde foregått før avtalen ble inngått skulle bli glemt. Avtalen slutter med å fastsette at 22.000 pund gull og sølv skulle bli utbetalt til røverne som prisen for fred.

Det er ikke trolig at denne avtalen ble satt fullt ut satt i verk. Faren for invasjon førte til at Æthelred i 992 satte alle engelske skip under sine kommando. Det står ingen ting om at Olaf Tryggvason deltok, selv om han etter avtalen hadde forpliktet seg til å forsvare England mot andre vikinger. I 993 måtte de lokale engelske kommandantene greie seg selv. Da nærmet en fiendtlige flåte seg Northumbria og Lindsey, og Olaf Tryggvason kom til England som en fiende. Han var sammen med Svein, som var sønn av Danmarks kong Harald. De hadde sammen en flåte på 94 krigsskip, og trolig mer enn to tusen menn. Det var den største invasjonen England hadde vært utsatt for på et halvt århundre. Og invasjonen ble enda farligere ved at noen engelske aristokrater var villige til å akseptere Svein som konge. Men London ble forsvart hardnakket og vellykket, og alliansen mellom Olaf og Svein var skjør, og gikk til slutt i oppløsning. England kjøpte seg fred for 16.000 pund. Svein reiste tilbake til Danmark og Olaf kom på nytt til forståelse med de engelske myndighetene. Olaf mottok engelske gisler, og reiste og møtte kong Æthelred. Olaf lovte kongen at han ville forlate England og aldri mer komme tilbake for å føre krig. Noen få måneder senere etablerte Olaf seg som konge i Norge.

Etter et opphold på to år gikk krigen inn i en ny fase. Fram til nå hadde røvertoktene stort sett blitt gjennomført av ulike grupper skipsmannskap som hadde reist hver til sitt etter at de hadde skaffet seg et høvelig bytte. Men i 997 ble England oppsøkt av en hær som var villig til å være flere år i England for å nå sine mål. Den plyndret kysten av Wessex og herjet i Cornwall, Devon, det vestlige Somerset, og det sørlige Wales. I 998 herjet den i Dorset og tvang til seg forsyninger fra Hampshire og Sussex. I 999 herjet den i Kent. Sommeren år 1000 flyttet den seg til Normandie og ble værende der til neste år, da den kom tilbake til England for å gjenoppta herjingene. Da vikingbandene var borte herjet Æthelred i Strathclyde, uvisst av hvilken grunn. I 1001 plyndret vikingene i Sussex og Devon, men Exeter ble hardnakket og vellykket forsvart. Vikingene hadde skipene sine stasjonert ved Isle of Wight og regjerte i Kanalen. I 1002 kom det til en fredsavtale der vikingene fikk 24.000 pund.

Noen få veker senere giftet Æthelred seg med Emma som var søster av hertug Richard II av Normandie. Hun ble den andre kona til Æthelred. Sønnene som de fikk sammen ble oppdratt i Normandie. Den eldste av dem ble engelsk konge.

I 1002 var fortsatt den engelske regjeringa og styresettet intakt, selv om de var stygt rystet av den svært mangelfulle innsatsen på sentralt hold for å forsvare England. Sammenbruddet til den engelske regjeringa ble ført nærmere av en politisk forbrytelse som Æthelred gjorde seg skyldig i, skrev Stenton. I følge den Angelsaksiske krøniken ga han ordre om at alle danske menn i England skulle drepes den 13. november, "siden han hadde blitt fortalt at de ville drepe ham og hans rådgivere, og etterpå besitte kongedømmet hans". I mer enn en tredjedel av landet var en slik ordre umulig å gjennomføre. Stenton skrev at for eksempel York og Lincoln var danske heller enn engelske byer. Men det ble gjennomført en massakre av dansker, og det ble husket lenge. Det sies at blant ofrene var Gunhild som var søster til kong Svein av Danmark, og Stenton skrev at å hevne henne kunne være et viktig motiv for invasjonen av England som Svein ledet det følgende året.

Kong Svein av Danmark erobrer England

I 1003 var Svein konge av Danmark og stod på god fot med vikingene i Jomsborg. Han var også alliert med kongen av Sverige. Og han hadde nylig overvunnet Olaf Tryggvason og han hadde stor makt i Norge, enten direkte eller gjennom jarler. Men, skrev Stenton, posisjonen til Svein var enda ikke så sikker at han ville prøve å erobre England, selv om den ekspedisjonen som han ledet i 1033 trengte lenger inn i landet enn noen tidligere røverhær.

I 1004 kom Svein med flåten sin til East Anglia og røvet Norwich. For å unngå flere ødeleggelser innledet en gruppe magnater fra East Anglia forhandlinger med vikingene. Mens dette foregikk dro vikinghæren inn i landet og slo til mot Thetford. Morgenen etter at den hadde røvet byen møtte den en styrke som i all hast var samlet sammen av en ledende mann i landet, Ulfkell Snilling. Han ble beseiret utenfor Thetford, men danskene sa at de møtte sterkere motstand i det slaget enn noen gang tidligere. De led tunge tap, og det er mulig at det som reddet dem var at Ulfkells ordre om at skipene deres skulle ødelegges ikke ble utført. Vikingene forlot England og reiste til Danmark uten flere ødeleggelser i 1005.

Sommeren 1006 kom de tilbake. De okkuperte Sandwich og herjet vidt om i sørøst. De unngikk kontakt med en styrke som var kalt ut mot dem fra hele Wessex og Mercia. Om høsten slo flåten seg til ved Isle of Wight, og ut på vinteren dro vikingene ut på røvertokt gjennom Hampshire og Berkshire til Reading, og videre over Chilterns til Wallingford. Tidlig neste år fikk vikingene utbetalt 36.000 pund for å forlate England, noe de gjorde.

Det gikk to år før England på nytt ble angrepet. I 1007, etter å ha vært stilt i bero i nesten tretti år, ble ealdormanverdigheten i Mercia vekket til live, og Eadric Streona ble ealdorman i Mercia. Han har fått et dårlig rykte på grunn av måten som han senere gikk fram på. Men Stenton skriver at utnevnelsen av ham var et intelligent forsøk på å prøve å bygge opp et bedre forsvar av det sentrale England ved sette forsvaret under en kommando.

I 1008 prøvde regjeringa å bygge opp en ny flåte av krigsskip. Forberedelsene ble organisert i nasjonal skala, og flåten var satt opp tidlig i 1009. Den ble stasjonert ved Sandwich i vente på et dansk angrep. Men før danskene kom ble en anklage om forræderi satt fram mot en av flåtens kommandanter. Før rettssaken kom opp greide den anklagede, en mann fra Sussex som het Wulfnoth, å overtale mannskapene på tjue skip om å reise ut som sjørøvere sammen med ham. Han var anklaget av en bror av Eadric Streona, og denne broren fulgte etter Wulfnoth med åtti skip. En storm drev dem til land, og der ble skipene brent av mennene til Wulfnoth. Da var flåten blitt så sterkt svekket at kongen og hans råd ikke våget å risikere full krig med den, og flåten ble ført til London, og den første august okkuperte fienden den forlatte ankerplassen ved Sandwich.

Den danske hæren som kom til England i 1009 var den mest formidable som hadde kommet til England siden Æthelred ble konge. Mange elitekrigere fra Jomsborg hadde sluttet seg til denne hæren. Den kom til England delt i to grupper. Leder for den første var Thorkell the Tall. Den andre og største gruppen ble ledet av Hemming, som var bror av Thorkell, og av en høvding som het Eilaf, som hadde en bror som het Ulf og som senere giftet seg med Estrith, kong Sveins datter, og ble stamfar til danske middelalderkonger. I de første seks måneder gjorde disse hærstyrkene ikke stort annet enn på nytt å herje områder som deres forgjengere tidligere hadde herjet. Selv om de fikk 3.000 pund i Canterbury og det østlige Kent for å holde fred der så holdt London ut mot dem. Men de greide å brenne ned Oxford tidlig neste år. Våren 1010 forlot flåten deres Kent og reiste til kysten av East Anglia. De angrep med en gang Ipswich, og innen fem veker hadde de vunnet det som trolig var det hardeste feltslaget i Æthelreds regjeringstid. Forsvaret av East Anglia lå fortsatt i hendene på Ulfkell Snilling, som nå ledet styrker fra både East Anglia og Cambridgeshire. Trolig for å få tid til å hente inn forsterkninger hadde han tatt stilling langt inne landet, og dekte Thetford og nordøst. Da danskene fikk vite hvor han holdt til slo de til mot ham og gikk tvers gjennom landet. Mennene fra East Anglia flyktet etter kort tid, og selv om mennene fra Cambridgeshire holdt stillingen og rekkene sin lenger måtte de til slutt gi tapt. Og danskene kunne da plyndre og herje i det nordøstlige Mercia. Dette ble utnyttet de neste tre månedene. Etterpå begynte de å herje lenger mot sør i en serie røvertokter.

Det er ikke bevart nedtegnelser om hva vikingene foretok seg våren og sommeren 1011. I de siste vekene av september var de på nytt på røvertokt i Kent. Etter en kort beleiring ble Canterbury forrådt til dem, og erkebiskop Ælfheah, som da han var biskop av Winchester sytten år tidligere hadde eskortert Olaf Tryggvason til kong Æthelred, ble tatt til fange av vikingene. Stenton skrev at det er trolig at de engelske lederne allerede hadde tatt kontakt med vikingene for å prøve å forhandle om fred. Men de rikeste delene av England var blitt tappet for rikdommer, og det var ikke før i april 1012 at vikingene mottok 48.000 pund for å forlate England. I et eget krav ble det krevd løsepenger for erkebiskop Ælfhead, men han ville ikke tillate at det ble betalt løsepenger for ham, og derfor ble han drept med opprørende grusomhet hos hæren da den var samlet ved Greenwich. Stenton skrev at mordet ble utført til tross for at Thorkell the Tall motsatte seg det. En vikingkommandant som hadde mistet kontrollen over sine menn var ikke sikker blant dem lenger. Og, skrev Stenton, denne hendelsen hjelper til med å forklare at da største delen av hæren reiste bort fra England kom Thorkell med 45 krigsskip til kong Æthelred.

Sir Frank Stenton skriver at Englands historie for den neste generasjonen ble i virkeligheten avgjort mellom 1009 og 1012. Det var tilstrekkelig kraft og velstand i det engelske samfunnet til at de skadene som det var blitt påført kunne repareres. Men sammenbruddet i det engelske forsvaret førte til et tap av moral som ikke ble rettet opp. Magnatene som skulle organisere forsvaret hadde vist seg å være ute av stand til å opptre samlet, som var nødvendig for å organisere et effektivt forsvar. Folk høgt opp i samfunnet satte fram beskyldninger mot hverandre, og den jevne mann begynte å tvile på de som skulle være ledere. Og i alle deler av det engelske samfunnet begynte man å kjenne seg nederlagsdømt. Og så falt de danske vikingene over dem med all sin kraft i 1013.

Stenton skrev at i 1013 kom danskene for å erobre England. De hadde i de foregående årene opplevd at engelskmennene ikke var i stand til å gjøre effektiv motstand. Svein ville bli konge av England, og han viste seg som en svært dyktig militær leder. Planen hans tok utgangspunkt i en antakelse om at mennene i den danske delen av England ikke ville ha noe mot å ha en dansk konge. Men først gikk Sveins styrke i land ved Sandwich i Kent. Etter et kort opphold fortsatte flåten nordover mot Humber. Styrken gikk i land ved Gainsborough i Lindsey 30 kilometer inne i landet etter å ha rodd dit oppover elva Trent. Svein ble akseptert som konge av de ledende mennene i Northumbria, Lindsey og de fem Boroughs og hele det danske England sør for Welland og øst for Watling Street, og det uten at han forlot Gainsborough. Svein krevde gisler av dem for å sikre seg mot at de falt fra, og han ga dem ordre om å sørge for forsyninger og hester til hæren hans.

Og så satte han hæren i bevegelse for å innta de områdene som var trofaste mot kong Æthelred. Han tillot ikke hæren å plyndre landsbygda før den krysset Watling Street og kom inn i engelsk Mercia. Oxford og Winchester overga seg så snart den danske hæren viste seg. Da Svein hadde kontroll over hele Danelagen, de østlige shirene i engelsk Mercia og de sentrale shirene i Wessex, gikk han til angrep på London. Der hadde byens forsvarere hjelp fra Thorkell the Tall og kong Æthelred og hans menn. De greide i først omgang å forsvare London, og Svein mistet mange menn i det første angrepet. Framfor å beleire London bestemte Svein seg for å fortsette med å legge Wessex under seg. Han marsjerte med hæren til Bath som overga seg, og så krysset hæren England til skipene ved Gainsborough. I følge krøniken betraktet hele England på denne tiden Svein som konge på alle måter. Og da London kort tid etterpå overga seg hadde kong Æthelred mistet sitt siste støttepunkt i England. Æthelred hadde tidligere sendt kona si i sikkerhet i Normandie, og ved slutten av året reiste også Æthelred til Normandie.

Noen få veker senere ble situasjonen plutselig forandret da Svein døde. Det skjedde ved Gainsborough den tredje februar 1014. Mannskapene på de danske skipene i Trent erklærte øyeblikkelig at Knut, den yngste av Sveins to sønner, var deres konge. Han hadde hatt kommandoen i nord mens Svein var på tokt i det sørlige og sentrale England. Men den danske hæren var for øyeblikket ikke i stand til å fortsette kampanjen.

Kong Æthelred vender tilbake til England etter at Svein dør

Før den danske hæren kunne legge ut i felten igjen tok ledende engelskmenn kontakt med Æthelred i Normandie. De stilte krav til Æthelred som han måtte gå med på for at han skulle bli akseptert som konge i England på nytt. Det ble krevd at Æthelred måtte styre mer rettferdig enn han hadde gjort tidligere. Æthelred ga løfte om at han ville reformere alt som det ble klaget over dersom han ble konge på nytt, og han ville ikke søke hevn mot noen. På disse betingelsene fikk Æthelred komme tilbake til England. Dette er den første nedskrevne avtalen mellom en engelsk konge og hans undersåttere. Før slutten av april kommanderte Æthelred en ekspedisjon mot danskene i Lindsey.

Den hæren som ble ledet av Æthelred nådde sine mål uten kamp. Knut hadde fått mennene i Lindsey til å forsyne hæren hans med hester og gå sammen med ham i et tokt inn i Æthelreds områder. Men den engelske hæren var i bevegelse før de danske forberedelsene var ferdige, og Knut var i 1014 en ungdom uten krigserfaring, og han bestemte seg for å trekke styrkene ut av England. Da Æthelred rykket inn i Lindsey forlot Knut og flåten hans Trent. Før de forlot England fulgte de kysten sørover til Sandwich. Der lemlestet Knut gislene som faren hadde fått. Da Knut reiste overlot han mennene i Lindsey til militær forfølgelse fra Æthelred, som ble utført på en hensynsløs måte. Selv i det sørlige England mente man at Knut hadde forrådt sine lokale allierte ved å la dem stå hjelpeløse tilbake da Æthelred rykket fram. Både i Lindsey og i de anglosaksiske regionene må Knut ha blitt hatet like intenst som Æthelred ble hatet, skrev Stenton.

Knut forbereder erobringen av England

Fra slutten av april 1014 til slutten av august 1015 var det danske angrepet på England suspendert. Da Svein døde ble hans eldste sønn Harald konge i Danmark. Knut hadde et vennskapelig forhold til broren. Knut fikk lov til å samle en hær i Danmark og til å samle skip i danske havner. Stenton skriver at det er belegg i kildene for at Harald var sammen med Knut under Knuts kampanje i England. Men så lenge Harald levde kunne ikke Knut ta i bruk alle Danmarks ressurser for å bruke dem i krigen for å erobre England. Og etter at Knut hadde forlatt England på en måte som liknet på en flukt hadde han slett ikke rykte som en stor krigsleder som krigere ville følge. Og så gir Frank Stenton en så rosende omtale av en nordmann at jeg vil sitere den direkte:

Det kan ikke være tvil om at i anstrengelsen for å skape en hær som var adekvat for å erobre England skyldte han [altså Knut] mer enn noen historiker har skrevet ned hjelpen fra sin søsters ektemann, Erik av Hlathir [Erik Ladejarl], den største adelsmannen i Norge, som hadde spilt en hovedrolle for å bli kvitt Olaf Tryggvason, og som siden hadde regjert i det vestlige kystlandet i sitt eget land som visekonge under Svein. I 1014 var Erik, som hadde vunnet sine første slag tretti år tidligere, antakelig den mest berømte krigeren i den skandinaviske verden. Han utmerker seg framfor de grimme skikkelsene som fyller sentrum av den nordlige scenen ved sin humanitet og uselviskhet som gjorde det umulig for ham å vinne et kongedømme for seg selv. Men han var den beste rådgiver som kunne ha blitt funnet for en ung fyrste som ville begynne en karriere med erobringer, og ved å gå sammen med Knut fikk det hasardiøse foretaket støtte fra et navn som var familiært i nord.
[Sitatet er hentet fra side 387 i Frank Stentons bok.]

Før ekspedisjonen satte seil sluttet Thorkell the Tall seg uventet til den. Han hadde med seg ni krigsskip fra England. Dette ga Knuts hær tilslutning fra en av de mest erfarne krigerne i sin tid, en som hadde god kjennskap til England og de ledende mennene i England.

Sommeren 1015 gjorde Knut landgang i England. Den engelske politikken var på dette tidspunktet svært innviklet. I et stort rådsmøte som hadde blitt holdt i Oxford tidligere samme år hadde Eadric av Mercia bevirket at Siferth og Morcar, sønner av Arngrim, som de to ledende mennene i den nordlige Danelagen skulle myrdes. Motivet for denne forbrytelsen er ukjent, men kongen gjorde seg til medskyldig ved å konfiskere ofrenes gods, og han ga ordre om at enka etter Siferth skulle arresteres. Etter noen få veker rømte Edmund, som var kongens eldste levende sønn, sammen med henne og giftet seg med henne mot sin fars vilje. Paret reiste til Danelagen der de slo seg ned og overtok eiendommene til både Siferth og Morcar. Som en opprører mot en konge som kort tid tilbake hadde lagt øde store deler av landsdelen var Edmund sikkert velkommen, og før sommeren var over var han akseptert som herre over hele konføderasjonen de fem Boroughs.

Knut går i land i England, og møter Edmund Ironside.

På dette tidspunktet var det at Knuts flåte viste seg ved Englands kyster. Etter det som hadde skjedd kunne ikke Knut regne med at Danelagen uten videre ville slutte opp om ham. Flåten kom til Sandwich i Kent, og fortsatte inn i Kanalen til Poole, som ligger 30-40 kilometer vest for Isle of Wight og Southampton. Der ankret flåten opp. Mens mannskapet i den danske flåten herjet og plyndret i Wessex mobiliserte Eadric og Edmund tropper i sine områder. De slo troppene sammen, men skilte dem før de møtte fienden. Man trodde på denne tiden at Eadric prøvde å sette opp et komplott mot Edmund. Han gikk i hvert fall med en gang over til danskene, og fikk med seg mannskapene fra førti skip som en gang hadde vært Thorkells. Innen fire måneder etter at Knut hadde gjort landgang i Wessex hadde han lagt under seg Wessex og han kommanderte de ressursene som var underlagt ealdormannen i Mercia.

Mot slutten av året gikk Knut og Eadric over Themsen ved Cricklade og inne i Hwicce. Ealdorman her var Leofwine. Hwicce ble plyndret. Edmund mobiliserte i Danelagen, men folk innså at befolkninga i et enkelt distrikt ikke alene kunne bekjempe danskene. De krevde at militsen fra London måtte komme sammen med dem og at kongen også måtte rykke ut for å kjempe mot danskene. Og så gikk de hver til sitt. De ble snart kalt opp igjen, og nå kom også kongen med styrker selv om han led av en sykdom som han døde av noen få veker senere. Snart begynte han å frykte for forræderi i hæren, og han vendte tilbake til London, og dermed var mulighet for et samlet angrep mot danskene borte. Edmund lot de styrkene som han hadde samlet gå sammen med styrkene til Uhtred, som var jarl over Northumbria. Sammen herjet de i Cheshire, Staffordshire, og Shropshire. I disse områdene lå de største godsene som hørte inn under ealdormannen i Mercia, altså under Eadric Streona. Som gjengjeld invaderte Knut Danelagen, som ikke var beskyttet, og fulgte veien til Northumbria. Han plyndret landet langs veien. Jarl Uhtred hadde ikke vært forberedt på at dette kunne skje, og han skyndte seg tilbake fra Midlands og overga seg til Knut. Han ble drept kort tid etterpå. Erik fra Norge overtok som jarl etter Uhtred. Stenton skrev at da Northumbria var kommet i de sterkeste hender var Knut fri til å begynne direkte angrep mot de sørøstlige shirene der motstanden mot ham var konsentrert. Knut marsjerte raskt gjennom Mercia til basen sin i Wessex, alt mens han unngikk kontakt med engelske styrker. Han begynte å gjøre flåten klar til å bli flyttet fra Poole til Themsen. Det var klart at neste fase av krigen ville dreie seg om London. Edmund marsjerte til London og sluttet seg der til far sin. Den 23. april 1016, før den danske flåten kom fram til London, døde Æthelred, og Edmund ble valgt som ny konge av magnatene i London og de som hadde kommet til fra andre deler av landet.

Noen få dager etter at Æthelred døde møttes ei stor forsamling ved Southampton og avla ed til Knut mot at han ga løfte om å styre på en god måte. Både biskoper og abbeder og adelsmenn var til stede, og forsamlinga viste at den ventet at Knut ville vinne. Edmunds første oppgave som konge ville være å bringe dem tilbake til deres gamle troskap. Edmund greide å erobre Wessex, og ut gjennom resten av krigen tok militsen i Wessex mot ordre fra Edmund. Men denne ekspedisjonen inn i Wessex svekket forsvaret av London. Og Knut begynte å beleire London. Flåten hans tok Greenwich i den andre veka av mai. Snart etter gikk den oppover Themsen og la seg for anker på sørbredden ved Bermondsey. London Bridge hindret den i å komme videre. Knut ga ordre om at mennene hans skulle grave en kanal som gikk utenom brua og som skipene kunne bli dratt gjennom slik at de kunne fortsette oppover Themsen. Da det var gjort begynte mennene til Knut å bygge en voll rundt London slik at byen kunne bli fullstendig blokkert.

Knut reiste til Wessex før slutten av juni. Han utkjempet slag mot Edmund både ved Penselwood i Dorset og ved Sherston i Wiltshire, men ingen av slagene førte til noen avgjørelse. Det virker som om Knut vendte tilbake til London, og Edmund begynte å forberede et angrep på de danske linjene rundt byen. Edmund tok seg fram mot London på nordsida av Themsen, og unngikk de vanlige veiene og kom mot de danske befestningene gjennom skogene bak Tottenham uten å bli oppdaget. Danskene ble overrumplet og ble drevet til elva, og der gikk de ombord i skipene og krysset over til den andre sida av elva. Edmund kunne ikke følge etter over Themsen. Etter noen dager måtte han trekke seg tilbake til Wessex og begynne å rekruttere flere soldater.

Danskene hadde hatt framgang så langt, men de begynte å mangle forsyninger. Knut bestemte seg derfor for å gå til stormangrep mot London både fra landsiden og fra sjøsiden. Angrepet mislyktes, og Knut ga opp beleiringen og forlot London. Danskene seilte til munningen av Orwell og skaffet seg forsyninger ved å plyndre i East Anglia og Mercia. Deretter seilte flåten til Medway sørøst for London mens hæren tok seg fram over land på hesteryggen rundt London til Kent. Edmund angrep den styrken som tok seg fram over land og i slaget ved Otford sørøst for London drev han dem på flukt, og Edmund forfulgte danskene til Sheppey ved Medway. Knut så ut til å være lenger fra en avgjørende seier enn da han beleiret London. Stenton skriver at det er av betydning at Eadric av Mercia, som hadde vært alliert med Knut, etter slaget ved Otford umiddelbart kom til Edmund.

Krigen ble avgjort på en uventet måte. En gang da danskene om høsten krysset utløpet til Themsen og gjennomførte et plyndringstokt i Essex og naboområdene i Mercia fulgte Edmund etter dem med en hær. Ved Ashingdon i det sørøstlige Essex tok han dem igjen, og det kom til slag. Tidlig i slaget flyktet Eadric av Mercia med sine menn, og slaget endte med nederlag for engelskmennene. Mange av de engelske lederne ble drept, blant dem var Ulfkell Snilling, og Edmund ble en flyktning. Men Edmund hadde fått et rykte som gjorde ham til en formidabel konge - han hadde fått tilnavnet Ironside - Edmund Ironside. Han var høgt respektert og beundret. Knuts rådgivere innså at de måtte prøve å komme fram til en ordning med Edmund. På ei øy i Severn møttes de to kongene og ble enige om å legge bort striden og prøve å være venner. De ble enige om en sum penger som hæren til Knut skulle få og ble enige om å dele England slik at Edmund fikk Wessex og landet sør for Themsen, og Knut fikk landet nord for Themsen. London kom til å ligge under Knut. Den 30. november 1016 døde Edmund, og Knut ble godtatt som konge også i Wessex.


England og den skandinaviske verden

Situasjonen i England ved Knuts erobring

Frank Stenton skrev at Æthelreds tid var en tid der en kunne være forræder uten å miste sin stilling eller sin innflytelse. Det fremste eksemplet er Eadric Streona. Etter å ha skiftet side to ganger i krigen ble Eadric Streona den sentrale figuren blant magnatene som satte opp avtalen mellom Knut og Edmund Ironside i 1016. Stenton skriver at den svekkelsen av sansen for lojalitet og personlig plikt mot kongen som mange personer viste synes å ha vært fulgt av en alminnelige likegyldighet for sosiale forpliktelser. Erkebiskop Wulfstan beskrev hvordan herrene undertrykte frie menn og hvordan slavene ble undertrykt av sine eiere i ordelag som tyder på at den skikk og bruk som hadde styrt forholdet mellom de ulike klassene var i ferd med å bryte sammen.

Men det onde som gjorde tida så elendig var virkningene av en krigstilstand under en konge som var enestående inkompetent. Kong Æthelred fikk tilnavnet "Unræd" - Æthel Unræd - Æthelred den rådløse. Stenton skriver at dette tilnavnet skyldes at når alt kommer til alt kunne kongen i en serie kriser verken gi retning eller ta initiativ som samlet kreftene til en innsats som førte til noe.

Selv om Æthelred var inkompetent betydde det ikke at den nasjonale administrasjonen brøt sammen. Allerede under Athelstan er det klart at kongen hadde en permanent gruppe skrivere, som tok seg av korrespondanse og førte arkiv. Under Æthelred må nødvendigheten av å skaffe til veie enorme pengesummer på kort tid ha gjort det enda mer nødvendig for kongen å ha en profesjonell gruppe som tok seg av finanser og hadde oversikt over kongerikets skattegrunnlag. Kongen måtte ha en form for finansadministrasjon som kunne fastsette hvor mye hvert shire skulle betale og som viste hvordan disse pengene kunne drives inn og som hadde kontakt med menn som drev inn pengene. Lokale myndigheter ble vant til å motta brev fra kongens administrasjon. Hovedoppgaven til kongens skrivestue var å gjøre klare de offisielle bekreftelsene - charter - på at kongen ga noen land eller bekreftet noens eiendomsrett til land. Land kunne holdes med ulike forpliktelser til kongen. Et betydelig antall av disse dokumentene fra Æthelred eksisterer fortsatt. De viser at det statlige byråkratiet hele tiden fungerte under Æthelred, og de viser kontinuitet, at de samme retningslinjene ble fulgt og de samme formularene ble gjentatt, og at den administrasjonen som hadde fungert under Æthelred fortsatte å fungere under Knut.

Innenfor den organiserte statens rammeverk hadde en tidligere tidsalders sivilisasjon blitt tatt vare på. Frank Stenton skrev om lærde menn som levde i England i Æthelreds regjeringstid. Utviklingen og ivaretakelsen av lærdom og intellektuell tradisjon var aldri i fare under krigene. Disse tradisjonene eksisterte i stor grad innenfor klostermurene. Selv om klostrene kunne miste store rikdommer var de aldri i fare for å opphøre å eksistere.

Det første året av Knuts regjeringstid

Knut ønsket å ha et godt forhold til kirka i England. Knut gikk med stor iver inn for å styrke kirka. Han aksepterte kirkas oppfatning av kongens oppgaver, som at det var kongens oppgave å beskytte kirka og dens personale, og å fremme religionen. Knut kom gjennom kirka i kontakt med Roma. Stenton skriver at Knut ble den første vikinghøvding som fikk tillatelse til å delta i det siviliserte brorskapet til de kristne kongene.

Stenton skrev at det ikke er grunn til å tvile på Knuts oppriktige religiøse interesse. Men han var også oppdratt i et barbarisk militært hushold, og merket av dette. I det minste fire framstående engelskmenn, blant dem Eadric Streona, ble drept i de første månedene av Knuts regjeringstid uten at man kjenner til at det foregikk noen rettssak. Eadwig, den siste overlevende sønnen fra Æthelreds første ekteskap måtte flykte, og etterpå sendte Knut ut drapsmenn som drepte Eadwig. To unge sønner til Edmund Ironside overlevde, men bare fordi de kunne søke tilflukt i Ungarn. I sitt eget liv la Knut ikke vekt på å følge konvensjoner eller kristne påbud. Under krigen hadde han tatt Ælfgifu som midlertidig kone. I 1017 gikk Knut i allianse med Normandie. Han var lovlig gift med Emma av Normandie, og hun ble overalt regnet som hans lovlige kone, mens kirka ikke anerkjente forholdet mellom Knut og Ælfgifu. Men Knut sviktet ikke Ælfgifu, og i 1030 utnevnte han henne til regent i Norge på vegne av sønnen deres som het Svein.

Stenton skrev at i Norge arvet Knut den umulige oppgaven å opprettholde dansk overherredømme i Norge. Stenton skrev at i gammelnorsk litteratur framsto Knut som den rike og mektige kongen som trakk potensielle politiske fiender til hoffet sitt og overveldet dem med sin prakt og avvæpnet dem med gaver. Den jevne engelskmann så på ham som en erobrer som hadde brakt fred til et plaget folk, og som handhevet de gamle lovene og æret religionen. Da den første danske historien på latin ble skrevet sent i det tolvte århundret var han husket først og fremst som en stor kriger og erobrer.

I de første tolv månedene etter at Edmund Ironside døde ser det ut til at Knut behandlet England som et erobret territorium. Tidlig i 1017 delte han England opp i fire deler, og i hver lot han en person få hele ansvaret for styre og stell. Han tok ikke hensyn til slike tradisjonelle lokale administrative enheter som Lindsey og Hwicce, og lot Eadric Streona styre hele Mercia fra Humber til Bristolkanalen. East Anglia ble gitt til Thorkell the Tall. Erik fra Norge fikk fortsette som jarl i Northumbria. Knut tok selv direkte styre over Wessex.

Men dette varte mindre enn et år. Noen få måneder senere ble Eadric Streona mistenkt for forræderi og drept, og Mercia ble delt opp i mange områder som hvert var styrt av lokale ealdormen. I 1018 var det minst to ealdormen i Wessex.

Før slutten av året var Knut så trygt etablert at han kunne avskjedige det meste av den flåten som hadde brakt ham til England. Han kommanderte den for siste gang den våren da den ødela tretti vikingskip som var i engelske farvann. Mannskapet på flåten fikk 10.500 pund fra London og 72.000 pund fra resten av England. Førti skip fortsatte i Knuts tjeneste, og resten seilte til Danmark. Knut ville ikke regjere som en okkupant. Og kort tid etterpå ble det holdt et stort møte i Oxford der ledende engelskmenn fra alle deler av landet deltok, og der kom man til enighet om de betingelsene som skulle gjelde for styret av England. Det ble enighet om at de lovene som hadde vært gjeldende i Edgars regjeringstid fortsatt skulle være gjeldende. Alle deltakerne i forsamlinga avla ed til "Edgars lov". Etter dette, at det meste av flåten til Knut hadde forlatt England og det var blitt enighet mellom Knut og ledende menn fra hele England om hvordan England skulle styres, begynte Knuts effektive regjering, skrev Stenton.

Og Knut styre var vellykket. Hans samtid hadde lite å utsette på det. Det skjedde lite dramatisk og oppsiktvekkende. Knut foretok noen reiser til andre land. At Knut gjentatte ganger kunne forlate England viser at han satt fast i salen.

Knuts nordiske politikk

Mellom 1019 og 1028 gjorde Knut fire reiser til land i nord. Knuts bror Harald døde i 1018 eller i 1019. Knut var arving til Harald, og Knut reiste til Danmark.

Stenton skrev at trolig var Thorkell the Tall regent for Knut i England mens Knut var borte siden Thorkell the Tall var den mest framstående legmann i landet. Han var også den eneste som Knut tiltalte ved navn i brev som han skrev fra Danmark. Men høsten 1021 erklærte Knut at Thorkell var lovløs. Da Knut reiste til Danmark for andre gang etter at han var blitt engelsk konge traff han Thorkell der. Det var i 1023, og de forsonet seg med hverandre. De ble enige om at Thorkell skulle styre Danmark i Knuts navn, og at Knut skulle overlate en av sine sønner til Thorkell og ta en av Thorkells sønner med seg tilbake til England. Det er usannsynlig at en lovløs i eksil skulle få slike vilkår, skrev Stenton.

I løpet av de neste tre årene overtok Ulf, som var gift med Knuts søster Estrith, som regent i Danmark. Han var blitt verge for Harthacnut, som var den eneste sønnen til Knut og Emma fra Normandie. Ulf får først en viktig plass i historien som en opprører mot Knut.

Leder av koalisjonen mot Knut var Olaf Haraldson. Han hadde blitt konge av Norge mens Knut var opptatt av å erobre England. Han hadde tjenestegjort under Æthelred da Svein var i ferd med å invadere England, og deltok i operasjonene rundt London i 1013. Året etterpå arbeidet han for hertug Richard av Normandie. Da Æthelred vendte tilbake til England i 1014 fulgte Olaf ham tilbake over Kanalen. Da jarl Erik to år senere var sammen med Knut i England bestemte Olaf seg for å prøve lykken i Norge. Olaf gikk i land vest i Norge og fortsatte til Oslofjorden der han vant oppslutning, og ikke lang tid etter beseiret han Svein jarl, som var bror til Erik av Lade i et stort sjøslag ved Nesjar, og deretter ble Olaf akseptert som konge over hele Norge.

Kongen av Sverige var hans naturlige allierte. Svenskenes interesser lå i områdene ved Østersjøen, og de hadde derfor ingen konflikter med Norge. Men erobringen av England ga de danske kongene stor rikdom som gjorde dem til en fare. Kong Anund av Sverige og kong Olaf av Norge planla å angripe sammen mot Danmark. Ulf, som var regent i Danmark, sluttet seg av ukjente grunner til dem i dette foretakende. Også Ulfs bror, Eilaf, som Knut hadde gjort til jarl i England, ville delta i operasjonen. Det synes som om de ville plyndre Skåne systematisk. Men mens Olaf enda var utenfor kysten av Sjælland på vei fra Norge kom Knuts flåte til syne i Kattegatt. Den drev Olaf østover. Knut seilte til munningen av Helga å ("The Holy River") i Skåne der de fleste svenske skipene var samlet. Der kom det til slag. Hva som nøyaktig skjedde vet man ikke siden det finnes mange ulike beretninger. Men Ulf framsto som en fiende av Knut. Og noe senere ble Ulf drept etter ordre fra Knut.

To år senere prøvde Knut å ble overherre over Norge. I den angelsaksiske krøniken for året 1028 står det at Knut seilte med femti skip fra England til Norge og drev kong Olaf bort fra landet. Lenge før dette skjedde hadde Knut begynt å arbeide for å vinne oppslutning i Norge. Og det var utstrakt misnøye i Norge med styret til Olaf. Knut ble overherre i Norge uten å utkjempe slag. De femti skipene som kom fra England møtte en dansk flåte som hadde blitt samlet i Limfjorden. Olaf dro seg inn i Oslofjorden og lot Knut seile langs kysten av Norge. Knut gjorde landgang flere steder langs kysten for å sikre seg tilslutning fra lokale høvdinger. Han seilte til Nidaros, og der ble han også anerkjent som konge.

Med dette hadde Knut nådd sin makts toppunkt i Skandinavia. Olaf var fortsatt en betydningsfull person i det sørlige Norge, men etter noen få måneder forlot han landet. Knut var for øyeblikket udiskutabel konge i tre land. Han satte sønn av Erik jarl, Håkon jarl, til å styre som visekonge i Norge. Håkon var en mild mann som ville unngå voldsbruk, og Knut var redd for at han kunne være for mild til å styre over vikinger. Men han stod så høyt i rang at utnevnelsen ikke var til å unngå. Knut ville sikre seg mot opprør ved å ta gisler fra mange framstående familier i Norge.

Det arrangementet som man var kommet til i Norge varte mindre enn et år. Knut forlot Norge tidlig i 1029, og den følgende vinteren druknet Håkon Jarl i Pentland Firth. Han hadde vært på besøk i England, og på tilbakereisen til Norge skjedde et uhell. Da Håkon var borte sendte Knut Svein, den sønnen som han hadde med Ælfgifu, for å styre over landet under moras formynderskap. Før de kom fram til Norge kom Olaf Haraldson dit. Han hadde med seg en liten hær fra Sverige. Men i slaget på Stiklestad den 29. juli 1030 ble Olaf drept. Da Svein og Ælfgifu kom fram ble de uten videre akseptert.

Men deres forsøk på å styre Norge mislyktes. Ælfgifu prøvde å innføre hardere skatter og straffer i "The most fiercely independent people in Europa" - for å sitere Stenton. Ælfgifu var også autoritær, og ble hatet og avskydd. Vinteren 1033 hadde det blitt umulig for dem å leve i Trondheim. Høsten 1035 forlot de Norge og reiste til Danmark. Da Knut døde noen få veker senere var Magnus, som var sønn av den forrige kongen, Olaf, etablert som konge i Norge.

I noen få år hadde Knut greid å være konge over både England, Danmark og England. Men ingenting tyder på at han hadde en intensjon om å gjøre disse områdene om til en stat. Knut så på seg selv som konge av flere atskilte land og folk. Og det er tvilsomt at han trodde at disse landene ville bli holdt sammen under en konge etter at han døde. Han ønsket trolig at Harthacnut skulle overta etter seg som konge over England og Danmark. Men utnevnelsen av Svein som konge over Norge tyder på at han mente at Norge skulle bli uavhengig, skrev Stenton.

Knut kontrollerte samlet sett strategiske områder. Han kontrollerte innløpet til Østersjøen og store deler av kystene i det nordlige Europa. Ingen som hadde interesser i handelen på Nordsjøen og Østersjøen kunne ignorere Knut. Stenton skrev at Knuts regjeringstid markerte et viktig stadium i en prosess som til slutt gjorde de skandinaviske landene til en integrert del av et europeisk statssystem. England hadde falt tilbake inn i isolasjon i den senere delen av Æthelreds tid, men kom nå under Knut i kontakt med andre land.

Knuts forhold til Kontinentet

I 1027 reiste Knut til Roma for å være til stede mens Konrad ble kronet til hellig romersk keiser. Reisen til Roma var også en pilegrimsreise for Knut. Knut hadde mange ulike ærend som han ville utføre på denne reisen. Han ville diskutere sikkerheten for pilegrimer og handelsmenn, og tollbestemmelser som engelske handelsmenn møtte på veien til Roma. Og Knut fikk innrømmelser og lettelser i tollen både fra keiseren og fra andre fyrster, som kongen av Burgund.

Knut innledet vennskapelige forbindelser med keiserriket. De førte til at Danmarks territorium ble utvidet mot sør. I 1035, eller litt tidligere, innledet keiseren forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn Henrik og Knuts datter Gunnhild. Til gjengjeld ga keiseren løfte om at Danmark skulle få Schleswig og et stort område av gammelt dansk land nord for Eider. Henrik og Gunnhild giftet seg i 1036, men Knut hadde allerede overtatt landområdet da han døde i 1035.

Stenton skriver at den eneste faren som truet Knuts vesentlige interesser i disse årene kom fra Normandie. Der hadde Edward og Alfred, sønnene til Æthelred og Emma, bodd siden 1016. I første del av sin regjeringstid hadde Knut vært beskyttet mot alle forsøk på å sette Æthelreds arvinger inn som konger i England ved at Knut var gift med søster til hertugen av Normandie. Men hertug Richard II av Normandie døde i 1026, og sønnen Robert overtok som hertug i 1027 etter den eldste broren. Robert var en eventyrer som ikke ville bøye seg for avtaler som han ikke selv hadde inngått. Det er ting som tyder på at Robert hadde planer om en invasjon av England på vegne av Æthelreds sønner. Og at det ikke var vennskap mellom hoffet i Normandie og Knut i årene før Knut døde.

Men Knut var blitt overbevist om at de engelske undersåttene hans var lojale. Knut hadde gitt sikkerhet til den jevne mann, han hadde gitt nye markeder til handelsmennene, og han hadde gitt unge adelsmenn spennende karrieremuligheter. I den velstanden som England opplevde under Knut mistet dynastiet fra Wessex sin politiske styrke og tiltrekningskraft. Knut la vekt på at han i sitt styre ville følge de lovene som gjaldt og styre på måter som folk var vant til fra tidligere konger.

Under Knut kom en stor lov som synes å ha vært skrevet av erkebiskop Wulfstan av York. Han hadde også skrevet lover for Æthelred. Mange svært ulike saker ble omtalt i dette lovverket. I loven skrev Wulfstan mye om kirkas interesser, og han søkte å sikre at de ble tatt vare på. Han skrev også om geistlighetens plikter, og la vekt på dem. M K Lawson skriver at kirkas menn både i England og på kontinentet lenge hadde vist stor interesse for lovene og for å utvikle et styresett som sikret fred og en viss rettferdighet. Ledende geistlige hadde produsert mange tekster som tok opp disse forholdene. Det Wulfstan skrev i de lovtekstene som han laget utkast til tilhørte denne tradisjonen. Lovene som ble gitt under Knut var i det store og hele produsert av Wulfstan, og tilhørte sin tids tradisjon av lover som ble skrevet av kirkas menn. Stenton skrev at Knuts lover gir ham en høy stilling blant middelalderens lovgivere, mens M K Lawson er mer forbeholden og skriver at disse lovene var tradisjonelle skrifter, og at det er vanskelig å avgjøre i hvilken utstrekning de var Knuts verk.

Knut kom med proklamasjoner der han uttrykte at han arbeidet for engelske interesser, og han fortalte om de resultatene som han hadde oppnådd. Da han i 1027 kom tilbake til England fra besøket i Roma skrev han at han hadde oppnådd at engelskmenn som reiste i Italia hadde fått større frihet. Proklamasjonene fra Knut henvendte seg ikke bare til magnatene og de lokale stormennene, som kongene hadde brukt å henvende seg til gjennom skriftlige meddelelser, men de henvendte seg til allmennheten. Proklamasjonene var ment å bli lest høyt i forsamlinger i hele England. Knut tok også opp religiøse og kirkelige tema i proklamasjonene. Stenton skrev at "de nordiske folk i Knuts tid hørte i ånd til en fjern, barbarisk verden". Dette, at kristendommen var fremmed og eksotisk for Knut, var en grunn til at han i religiøse forhold opptrådte som en elev i forhold til biskoper og abbeder, skrev Stenton.

Statsapparatet og de ledende menn under Knut

Kirka fikk et vennlig forhold til Knut. Likevel var Knut omgitt av en stor gruppe elitesoldater som utgjorde kjernen i hæren hans. Disse mennene kunne bli sendt ut på ubehagelige og farlige oppdrag. Disse kongens huskarer var et militært laug som var strengt organisert. De var samtidig Knuts betrodde følgesvenner.

Den engelske staten hadde vist seg å være organisert slik at den var i stand til å skaffe til veie svært store verdier gjennom skattlegging. Under Knut ble et nytt nasjonalt skattesystem innført. Etter 1012, da Thorkell og flåten hans inngikk samarbeid med Æthelred, hadde det hvert år blitt utskrevet en skatt spesielt for å betale dem. Og videre fram til 1051 ble det krevd inn en spesiell skatt for å betale stående militære styrker. Under Knut og hans sønner og Edward Bekjenneren ble pengene fordelt mellom huskarene. Dette skattekravet var øremerket som "heregeld", altså "hærskatt". Men i 1051 sluttet Edward bekjenneren å kreve inn denne skatten.

Knut hadde stående militære styrker og en flåte, selv om han hadde oppløst store deler både av flåten og hæren etter at erobringen var trygg. I løpet av regjeringstida reduserte Knut flåten sin til 16 skip. Etterfølgeren hans holdt flåten på dette nivået. De mindre krigsskipene trengte minst 26 årer, og Knut eget store skip hadde 120 årer.

Etter Knuts seier fulgte ingen alminnelig ekspropriering av engelske jordeiere, men Knut var omgitt av menn som ventet en belønning i form av jordeiendommer. Knut tok land fra kirka og delte ut blant sine menn. Domesday Book viser at i 1066 var det landeiere med skandinaviske navn i alle deler av England, og Stenton skriver at trolig hadde mange av dem arvet eiendommene sine fra menn som hadde mottatt dem for å være i tjeneste hos Knut.

Stenton skrev at det er trolig at historikere som har arbeidet med denne perioden har hatt en tendens til å undervurdere betydningen av det danske elementet i den anglodanske staten. Knut var villig til å betro stort ansvar i den lokale forvaltningen til engelskmenn. Men hans forståelse av forholdet mellom en konge og de mennene som kongen ga lokal myndighet var hentet fra Danmark. Stenton skrev at det er betydningsfullt at før Knuts regjeringstid var over hadde det skandinaviske låneordet "eorl" så godt som fortrengt det engelske "ealdorman" som tittel på de provinsielle herskerne. Det var knapt noen forskjell på den makten som en ealdorman hadde hatt under Edgar og Æthelred og den en earl hadde i det halve hundreåret før normannernes erobring. Men mens de tidligere områdene til ealdormennene hadde representert tradisjonene til sine områder så var det anglodanske earldom bare et distrikt som kongen hadde bestemt å la en spesiell adelsmann styre over. Gamle tradisjoner var blitt av mindre betydning.

Denne administrative inndeling var kunstig, noe som framgår av at Oxfordshire kunne bli lagt til et earldom i East Anglia. Og det førte til at disse provinsmyndighetene ble ustabile. Under Edward Bekjenneren ble nye kombinasjoner av shires gjentatte ganger dannet for å gi earldoms til menn som hadde oppnådd kongens spesielle gunst, eller som tilhørte familier som hadde innflytelse ved hoffet. I de større provinsene, som Mercia og Northumbria, kan det ha eksistert underordnede myndigheter med tittel som earl, men som bare hadde lokal autoritet. Dette gjør det umulig i dag å skaffe seg fullstendig oversikt over situasjonen siden man ikke kan kjenne grensene til de forskjellige distriktene.

Stenton skrev at selv om engelske tradisjoner for lokalt styre ikke ble berørt av den danske erobringen så var de earls som Knuts kontakt med shirene gikk gjennom enten utlendinger eller engelske oppkomlinger. Av de seksten mennene som var vitner til Knuts chartere og hadde tittelen dux så hadde bare seks engelske navn. Etter det man kan se var Leofwine, som hadde vært ealdorman i Hwicce under Æthelred II, og sønnen Leofric, som Knut gjorde til earl av Mercia, de eneste engelskmenn som beholdt sin maktstilling gjennom disse årene.

Stenton skrev at flere av de personene som var med på å underskrive kongens charter som vitner er personer som man ikke vet noe om. Men det er også en gruppe jarler - earls - som står fram som ei gruppe som var nært knyttet til Knut i hans styre av landet. De gir inntrykk av å ha vært en indre krets av rådgivere rundt kongen. De fremste blant dem var Thorkell av East Anglia, fra 1018 til 1020, Erik av Northumbria fra 1018 til 1023, hans sønn Håkon fra 1019 til 1026, og Eilaf, vikinghøvdingen fra 1009, fra 1018 til 1024. Fra 1018 og framover var Godwine fra Wessex nært knyttet til denne gruppen. For årene fra 1026 til 1031 har vi ingen charter. Når vi finner nye charter har de skandinaviske jarlene som tidligere var så framstående blitt borte. Erik av Norge var blitt etterfulgt av en danske ved navn Siward, som kom til å dominere Northumbrias historie i mer enn tjue år. Men bortsett fra Siward dukket ingen flere dansker opp ved hoffet. Ved slutten av Knuts regjeringstid var tydeligvis Godwine, earl av Wessex, og Leofric, earl av Mercia, de viktigste rådgiverne.

Forfremmelsen av Godwine og Leofric var av stor betydning for Englands historie. Rivaliseringen mellom slektene Godwine og Leofric kom til å svekke England og reduserte fatalt muligheten for samlet engelsk motstand mot den normanniske invasjonen i 1066. Leofric ble i sin samtid betraktet som en hederlig mann. Han var sønn av en ealdorman, og han synes å ha vært en mektig mann i mer enn tjue år uten bruk av vold og aggresjon. Godwine hadde ikke arvet noen krav på makt og politisk innflytelse eller en framstående posisjon i samfunnet. Han kunne være hensynsløs, og de karrierene som han åpnet for sin familie skapte spenning og uro. Vi vet ingenting sikkert om bakgrunnen til Godwine før han ble utnevnt som earl av Knut i 1018. Omkring denne tida giftet Godwine seg med Gytha, som var søster til Ulf av Danmark, Knuts svigerbror. Gjennom dette ekteskapet ble Godwine brakt i nær kontakt med hoffet, og det var gjennom dette at han fikk mulighet til å bygge opp den posisjonen som han kom til å skaffe seg.

Siward av Northumbria spilte en mindre rolle i engelsk politikk enn både Godwine og Leofric. Siward var en enkel dansk kriger, og han fikk nok å gjøre i Northumbria, som var den uroligste delen av England. I tidsrommet fra det gamle kongedømmet i Northumbrias fall og til Knut erobret Northumbria var det ei slekt som spesielt hadde vært dominerende i Northumbria nord for elva Tees. Sent i det tiende århundret hadde lederen for denne slekta det skandinaviske navnet Waltheof. Lederne for denne slekta hadde flere ganger vært utnevnt av kongen som jarler - earl - av Yorkshire. Da Svein gjorde landgang i 1013 hadde Uhtred, sønn av Waltheof, makta både nordfor og sørfor Tees. Etter at Uhtred ble drept i 1016 ble Erik av Norge satt til å styre over begge provinsene i Northumbria, Deira og Bernicia. Men den gamle familien var ikke fratatt all makt. Og fra 1016 og til 1041, da Eadwulf, sønn til Uhtred, ble myrdet etter ordre fra Harthacnut, synes slekta å ha beholdt makta lengst nord, men vært underlagt de alminnelige maktforholdene, først under Erik og etterpå under Siward. Fra 1041 til han døde i 1055 var Siward den direkte herskeren i Northumbria, men han allierte seg med den gamle herskerfamilien ved å gifte seg med et barnebarn av Earl Uhtred, og han oppkalte en av sønnene sine etter Waltheof.

Ved begynnelsen av Knuts regjeringstid ble forsvaret av grensen mot Skottland et påtrengende problem. I 1006 førte Skottlands kong Malcolm en stor hær sørover gjennom det nordlige Northumbria og beleiret Durham. Waltheof, som var regjerende jarl, var for gammel til å føre krig, men sønnen Uhtred mobilisert og beseiret skottene. Men noen år senere ble situasjonen snudd da Uhtred tapte for de samlede hærene til skottene og Strathclyde i slaget ved Carham ved Tweed. Mens det var krig i England mellom Knut og engelskmennene lå Northumbria åpen for invasjoner fra Skottland. Uhtred hadde liten anledning til å ta seg av forsvaret i nord. Vi vet ingenting om at Erik fra Norge noen gang tok offensiven mot skottene. Da Knut kom tilbake fra Roma ledet han en hær inn i Skottland. Den skotske kongen Malcolm og to mindre konger anerkjente Knut som konge, men det krevde en mer langsiktig innsats å sikre grensen mot nord, og det var Siward som utførte denne innsatsen. Siward utvidet ikke det området som han styrte over mot nord, men han utvidet det mot vest. Han la under seg området fra markene i Solway til Cumberland Derwent som var blitt innlemmet i Strathclyde i det tiende århundret. Det finnes ingen nedskrevet tradisjon om hvordan erobringen foregikk, men den eneste av Siwards forgjengere som kunne ha vært mektig nok til å gjennomføre erobringen var Erik, og han var så opptatt med andre ting at han ikke kan ha erobret området, og da står det igjen at det var Siward som gjorde det. Siward var en stor kriger.

Tre år etter Knuts død ble sønnen Harthacnut konge

Stenton skrev at perioden rett etter Knuts død var et miserabelt antiklimaks etter en regjeringstid som tross alt kan bli regnet som en strålende tidsalder. Knuts stilling i England var sterkere ved slutten av hans regjeringstid enn noen gang tidligere, selv om han hadde mistet Norge. Den forvirringen som fulgte i de første fem årene etter Knuts død skyldtes ikke at det regimet han hadde opprettet var dårlig fundert, men det svært uheldige tidspunktet som han døde på. Det er klart at Knuts intensjon hadde vært at når han døde skulle England og Danmark bli overtatt av Harthacnut, som var hans eneste legitime sønn. Harthacnut levde i Danmark og hadde allerede fått kongetittelen. Og det ser ut til at de engelske magnatene var villige til å akseptere ham som ny konge. Men at Magnus ble konge i Norge stilte Danmark overfor en ny fiende som når som helst kunne finne på å invadere Danmark. Harthacnut kunne derfor ikke uten videre reise til England for å overta arven etter Knut. Men hans fravær overlot til kongens råd å velge ny konge.

Meningene var delte om hva som burde gjøres. Et parti med dronning Emma og Earl Godwine ville ha Harthacnut som konge selv om han var fraværende. Andre, ledet av Earl Leofric og med støtte fra London, ville utsette avgjørelsen til situasjonen i Danmark ble klarere. De ønsket at England så lenge skulle være under et regentstyre, og at Harold, sønn av Knut og Ælfgifu, skulle være regent. I et rådsmøte som ble holdt i Oxford tidlig i 1036 kom man fram til enighet. Men ble enige om at Harold skulle være regent mens den endelige avgjørelsen ble avventet, og at Emma skulle bo i Winchester sammen med en gruppe av Harthacnuts huskarer og ta seg av interessene hans i Wessex med hjelp fra huskarene. Stenton skrev at trolig var det kongelige skattkammeret plassert i Winchester, for kort tid etter at avtalen fra Oxford var inngått, eller kanskje før dette, sendte Harold en styrke til Winchester og tok, mot Emmas vilje, kontroll over Knuts største skatter.

Det gikk tre år fra Knut døde til Harthacnut kom til England. Stenton skrev at dersom han hadde kommet til England kort tid etter at Knut døde ville han uproblematisk ha blitt anerkjent som konge av England. Men omkring sommeren 1036 fikk Ælfgifu de ledende engelske magnatene til å støtte henne og sønnen hennes. Før året 1037 var omme hadde Harold blitt formelt anerkjent som konge over hele England, og dronning Emma var drevet fra landet og fant tilflukt i Flandern.

I 1036 forlot Alfred "the Æthling" Normandie. Han var tydeligvis den yngste av de to sønnene til Æthelred. Han kom til England for å besøke sin mor i Winchester. Da han steg i land vokste det partiet som ville ha Harold til konge. Menn som ville ha Harold valgt som konge snarest mulig hindret Alfred i å møte sin mor. Godwine hadde nå sluttet seg til Harolds parti, og han var blant de som hindret Alfred å treffe sin mor. Han arresterte Alfred og jaget de som hadde vært sammen med Alfred bort, eller drepte dem. Alfred ble selv tatt ombord på et skip og ut av Godwines varetekt. Der ble han på en svært brutal måte blindet og ført til Ely, der han etter kort tid døde på grunn av skadene. Godwine som hadde utført arrestasjonen, og som må ha akseptert at Alfred ble overgitt til de som drepte ham, ble med rette holdt ansvarlig for dette av Harthacnut, som var Alfreds halvbror, og også det normanniske hoffet holdt Godwine som ansvarlig.

Kong Harold er en uklar figur. Stenton skrev at det er sannsynlig at i deler av regjeringstida hans, om ikke i hele regjeringstida, var hans mor Ælfgifu den virkelige herskeren. Harolds posisjon var så sterk at da Harthacnut endelig hadde kommet fram til en ordning med kong Magnus av Norge måtte han samle en hær som var sterk nok til en storstilt invasjon av England før han kunne kreve å bli konge av England. I 1038 eller 1039 ble forholdet mellom Danmark og Norge stabilisert gjennom en avtale som sørget for at dersom Magnus eller Harthacnut skulle dø uten arving ville den avdødes kongedømme gå over til den av dem som fortsatt måtte være i live. Etter at Harthacnut hadde inngått denne avtalen kunne han reise til England, og før slutten på 1039 seilte han til Brugge der dronning Emma levde under grev Baldwin av Flanderns beskyttelse. Harold døde av sykdom den 17. mars 1040. Harthacnut ble invitert til England etter at Harold var død. Den 17. juni 1040 gikk han i land i England. Han hadde med seg 62 krigsskip.

Den vanskeligste problemet ble å skrive ut skatter for å betale mannskapene. Han brukte huskarene sine til å kreve inn skatter, og to av dem som ble sendt til Worcester ble drept der, i et tårn i kirka som de søkte tilflukt i. Som straff sendte Harthacnut nesten alle huskarene sine og en hær som hver jarl i England bidro til å sette opp for å herje i Worcester og det omliggende landet. Folk hadde rømt ut på ei øy i Severn der de forsvarte seg godt, så få ble drept, men det ble betydelige ødeleggelser. Worcester ble brent ned.

Samtidens mening var at Harthacnut aldri gjorde noe som var verdt en konge å gjøre. Han forrådte Earl Eadwulf av Northumbria. Men han gikk til sak mot Earl Godwine og biskop Lyfing av Worcester og Crediton for behandlingen som halvbroren Alfred hadde vært utsatt for da han ble blindet. Godwine ga Harthacnut et krigsskip med 80 godt bevæpnede menn, og fikk magnater fra nesten hele England til å sverge på at han var uskyldig. Harthacnut inviterte den andre halvbroren sin, Edward, til England i 1041 og gjorde ham til medlem av husholdet sitt. Harthacnut kan ikke ha vært stort mer enn 24 år, og da falt han plutselig om og var død. Det skjedde i et bryllup den 8. juni 1042.

Harthacnut døde tidlig, og Edward overtok som konge

Med Harthacnuts død døde den mannlige linja i det danske kongehuset ut. Det ble uvisst hvem som skulle overta som konge både i England og i Danmark. Spørsmålet ble raskt avgjort i England ved at man gikk inn for at det gamle kongehuset fra Wessex skulle overta ved Edward, sønn av Æthelred II. Han ble valgt til konge allerede før Harthacnut var gravlagt, og han ble kronet i Winchester på påskedagen i 1043. Danmark ble invadert av kong Magnus fra Norge, siden han hadde en avtale med Harthacnut om at dersom en av dem døde uten arving skulle den andre arve den avdødes rike. En av de som kunne ha vært arveberettiget i Danmark var Harald, som var sønn av Knuts niese og Thorkell the Tall. En annen var Svein Estrithson som var sønn av Knuts søster og Earl Ulf. I 1043 ble Harald drept av Ordulf som var sønn av hertugen av Saksen som var gift med ei søster av Magnus. Enka etter Harald rømte sammen med sønnen til England. Magnus hevdet også at han hadde krav på å arve England, og han begynte å forberede en ekspedisjon til England. Magnus døde i 1047, og fram til da var engelske statsledere stadig bekymret over faren for en norsk invasjon, skrev Stenton.

Stenton skrev at der er vanskelig å få et klart inntrykk av kursen til Englands indre politikk i denne perioden. Det er svært ulike oppfatninger om den nye kongens karakter og evner. Stenton skrev at antakelig har han i alminnelighet blitt undervurdert. Edward hadde vært borte fra England i 25 år da Harthacnut inviterte ham til England. Og et år senere fikk han i oppdrag å være konge, i et land der han i stor grad var en fremmed. De mennene som han skulle lede var allerede solid etablert og representerte det anglodanske monarkiet. Av de jarlene som Knut hadde gitt posisjonen døde Godwine i 1053, Siward i 1055 og Leofric i 1057. Sønnene deres arvet deres ambisjoner og rivaliseringer.

Den nye kongen var temmelig isolert. Tidligere konger hadde hatt en gruppe av menn rundt seg som var avhengige av kongen og involvert i kongens skjebne. Men de fremste mennene rundt kong Edward hadde fått sin posisjon under en annen kongeslekt. Selv om de anerkjente Edward som konge var de likegyldige overfor det dynastiet han tilhørte. Det kan ikke ha vært et godt forhold mellom Godwine og Edward, for Godwine hadde et ansvar for at kongens bror var blitt drept. I 1045 giftet Edward seg med Godwines datter. Men da kong Edward fikk mulighet til å kaste Godwine gikk han iherdig inn for å gjøre det.

Under disse forholdene var det naturlig at Edward søkte kontakt med mennesker som han allerede hadde kjent i lang tid. Disse var fra Normandie siden det var der Edward hadde levd sine unge år. Han begunstiget riddere og geistlige fra Normandie, og dette satte ikke engelskmennene pris på. Men han omgav seg ikke med favoritter fra Normandie. Stenton skrev at hoffet til Edward, der det skandinaviske elementet hadde vært forbausende sterkt, liknet sterkt på hoffet til Knut. Dessuten er det feil å gå ut fra at alle franskmennene ved hoffet til Edward var fra Normandie.

Stenton skrev at det er et av de uløste mysteriene fra Edwards regjeringstid at hans mor Emma synes å ha støttet det kravet Magnus satte fram om å være konge i England. Høsten 1043 red kongen sammen med Godwine, Siward og Leofric til Winchester, der Emma bodde, og overtok alle eiendommene hennes. Det er mistanke om at Emma hadde invitert Magnus til å invadere England, og at hun hadde stilt sine eiendommer til hans disposisjon for dette formålet. I 25 år hadde Emma vært hengiven overfor Knut og de barna hun hadde med ham. Da hun giftet seg med Knut var hun enke etter Æthelred. Stenton skrev at det er godt mulig at etter at sønnen hennes døde ville Emma heller foretrekke at kongedømmet gikk over til en fremmed enn at det kongehuset som Knut hadde nedkjempet skulle komme tilbake på tronen.

Dronning Emma kan ha gitt løfte til Magnus om å støtte ham, men knapt noen framstående engelskmenn fulgte henne i dette. England ville ikke bli blandet inn i skandinaviske forhold, og holdt en flåte klar dersom det skulle komme forsøk på en invasjon. I 1045 tok kongen kommando over 35 skip som var stasjonert ved Sandwich, og et år senere ble en mye større flåte konsentrert på samme sted i tilfelle Magnus ville forsøke å gjøre landgang, men han var for opptatt med kampen mot Svein om Danmark til å prøve å invadere England. Men i 1046 ble Magnus konge i Danmark, og Svein bad om å få hjelp fra England til å gjenerobre Danmark, men det fikk han ikke. Svein måtte flykte, og danskene ble nødt til å akseptere Magnus som konge. I noen veker høsten 1047 var England i fare for å bli angrepet, men den 25. oktober døde Magnus plutselig, og Svein kunne vende tilbake til Danmark.

Etter Magnus ble Harald Hardråde konge i Norge. Stenton skrev at han var det siste heroiske skikkelsen i vikingtida. Etter mange eventyr i det sørlige og østlige Europa, og etter å ha tjenestegjort i keiserens garde i Konstantinopel, hadde Harald, som var halvbror til Olav den hellige, vendt tilbake til Norge i 1047. Da Magnus døde hadde Harald Hardråde blitt godtatt som konge. Han var i den største delen av regjeringstida si opptatt av å føre krig mot Svein Estrithson. Det første Harald Hardråde gjorde da han ble konge var å stifte fred med England. Det gikk nitten år før han kunne prøve å bli konge i England.

Den eneste fienden som kom i nærheten av England i disse årene var ei vikingflåte som viste seg i Kanalen i 1048. Den bestod av 25 skip. Den herjet på Isle of Wight og plyndret Sandwich, og gjorde også et tokt inn i Essex. Deretter seilte vikingene til Flandern der de solgte de menneskene som de hadde tatt til fange og det røvergodset som de hadde tatt. Den engelske flåten forfulgte vikingene uten å lykkes i å innhente dem. Dette førte til et av de få tilfellene der England blandet seg inn i forholdene på kontinentet. Grev Baldwin hadde nylig sluttet seg til en koalisjon av fyrster som var misfornøyde med keiser Henrik III. Baldwin brente keiserens palass i Nijmegen, men i slutten av 1049 hadde keiseren fått overtaket. Baldwin tapte krigen på land, og keiseren ble redd for at han skulle flykte med skip. Derfor spurte han om hjelp fra de to landene som hadde store flåtestyrker og kunne hindre at båter forlot havnene i Flandern. Svein Estrithson ble keiserens mann og ga keiseren kommando over den danske flåten. Forholdet mellom England og Flandern var dårlig. Grev Baldwin hadde vært gjestfri overfor pirater som herjet i England og gitt dem et fristed. Kong Edward gikk derfor inn i krigen på keiserens side og samlet en flåte ved Sandwich. Den stengte av de trange havområdene der, og holdt dem avstengt til grev Baldwin overga seg.

Stenton skrev at før hæren og flåten ble oppløst måtte de felle en dom over Earl Godwines eldste sønn Svein. Han var blitt jarl (earl) i 1043. Etter tre år med respektabelt utført styre hadde han forført en abbedisse. Deretter hadde han oppgitt sitt earldom, tydeligvis fordi han ikke fikk lov til å gifte seg med abbedissen. Svein Estrithson var søskenbarnet hans, og han fikk oppholde seg i Danmark. Men etter ei tid måtte han forlate Danmark, og i 1049 kom han til Bosham med åtte skip. Kongen var da i Sandwich med flåten. Kongen ville ikke forlike seg med Svein, og Svein oppsøkte sin nære slektning Earl Beorn, som da hadde kommandoen over et krigsskip. Svein ba om hjelp og ba om at Earl Beorn representerte ham ved hoffet. De to begynte å ri i retning av Sandwich der kongen holdt til. Men på veien fikk Svein Beorn til å snu vestover og de red til skipene til Svein. Der ble Beorn tatt av Sveins menn og ført ombord i et av skipene til Svein, og senere ble han drept. Da kong Edward fikk høre om dette samlet han hele hæren, og den dømte Svein for å være en "nidding", det er en mann uten ære. Mannskapet på seks av de åtte båtene forlot ham, og Svein tok tilflukt hos Baldwin av Flandern.

Stenton skriver at det som er interessant med denne historien ikke er forbrytelsen, men måten forbryteren ble straffet på. Tanken om at en manns rett til å bli offentlig respektert kunne bli ødelagt ved en formell dom fra sine likemenn er kanskje det viktigste skandinaviske bidraget til den politiske teorien fra the Dark Ages. Det ga autoritet til de reglene som regulerte huskarenes tilværelse, og trengte dypt inn i skandinavisk lov og overlevde selv normannernes erobring. Stenton skrev at tilfellet med Svein Godwinesson er en merkverdig indikasjon på i hvor stor utstrekning det engelske samfunnet under en innfødt konge fortsatt ble styrt av skandinavisk tenkemåte når det gjelder ære.

Den flåten som var samlet ved Sandwich var ikke bare opptatt av å passe på kysten av Flandern. Det var mye uro på sjøen i 1049, og minst to ganger dette året kom det røverbander inn i engelske farvann. En del av flåten ble sendt mot røverbander som kom fra Irland og herjet i sørvest. Flåten ble samlet igjen da det hørtes rykter om at Osgod Clapa planla et tokt mot England. Osgod hadde vært en kompanjong av Knut, og Edward hadde sendt ham i eksil. Selv om Osgod ble holdt i forvaring i Flandern var mennene hans i stand til å gjøre stor skade på kysten av Essex. Men den store faren for en invasjon fra Norge var over, og Edward brukte dette pusterommet til å foreta en omfattende omorganisering av det engelske kystforsvaret. Helt siden 1012 hadde den engelske kongen hatt en stående flåtestyrke med et profesjonelt mannskap. I en nødsituasjon ble flåten sterkt utvidet ved at skip og mannskap fra hele landet ble skrevet ut. Det nye som kong Edward gjorde var å oppløse den stående flåten av krigsskip. Ved begynnelsen av 1049 bestod denne flåten av fjorten fartøy. Før året var slutt hadde kongen betalt ut ni av mannskapene, som trakk seg ut med skipene og deres utrustning. I 1050 ble også de fem gjenværende skipene med mannskap avskjediget. I 1051 gjentok kongen at landet var trygt og at hærskatten - "heregeld" - kunne avskaffes.

Stenton skrev at den viktigste grunnen til dette var finansiell. Den skatten som ble skrevet ut for å holde en stående flåte og huskarene var en merkbar belastning på den nasjonale økonomien. Ting tyder på at Edward prøvde å gjøre risikoen mindre ved å forhandle med enkelte havnebyer som var spesielt strategiske. Han ga løfte om at Sandwich, Dover, Fordwich og Romney skulle få beholde de bøter som ble idømt i disse byene mot at de holdt skip som stod i kongens tjeneste. Det er sannsynlig at i hovedtrekkene oppstod det som senere ble kjent som "the Cinque Ports" i Edwards regjeringstid. Likevel skapte oppløsningen av flåten et hull i det nasjonale forsvaret som kanskje hadde avgjørende betydning i 1066. Men i 1049 var Harald Hardråde opptatt av Svein Estrithson og hertugen av Normandie var kong Edwards venn.

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: