Trettiårskrigen og Krigskunsten:

Andre del

Krigskunsten

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

De bøkene som jeg vil bruke som kilder for dette kapitlet er:

Google
 
Web www.europas-historie.net

Kavaleri.

Kavaleriets betydning ble stadig redusert, og dets andel av hærene ble mindre. På slagmarkene spilte det stadig mindre rolle. Likevel hadde den svenske feltarmeen i Tyskland i 1645 flere hester enn infanterister. I 1494 var det like mange kavalerister som infanterister i den franske hæren som invaderte Italia, men ved Pavia utgjorde kavaleriet bare en femtedel av den franske hæren. Grunnen var ikke at det ble færre kavalerister, men at antallet infanterister økte sterkt uten at det var noen tilsvarende økning av antallet kavalerister, siden infanteriet var mye billigere. Kavaleriet stod for 27% av styrkene i Wallensteins arme i 1625, men bare 14% i 1630. Kavaleriet hadde lite effekt mot disiplinerte infanterister som holdt rekkene viste det seg gang på gang. Derimot kunne kavaleriet utrette stor skade på infanteri som var i oppløsning eller der det hadde oppstått hull i rekkene. Men kavaleriet var ikke i stand til å skape hull i infanteriets rekker.

Artilleri og befestninger.

Artilleriet var i stand til å blåse hull i infanteristenes rekker. Men de tidlige kanonene var så tunge at de ikke kunne beveges på slagmarkene på 1600-tallet. De tidlige kanonene var ofte laget av smijern, og de kunne bare lages som et rør åpent i begge ender. De ble bakladet, og det var vanskelig å tette dem til bak. De var derfor farlige i bruk. Støpejernskanoner laget av et jernstykke var løsninga. Til å begynne med ble de laget av bronse, men etterhvert som metallbearbeidingsteknikkene ble bedre utviklet kom kanoner av støpejern til å overta. Bedre krutt ble også utviklet. Det viste seg at krutt formet som små pellets ga bedre effekt enn krutt i pulverform. Kanonkuler av jern hadde mange fordeler framfor steiner brukt som skyts. De tillot mindre og lettere kanoner, og de hadde bedre gjennomtrengningsevne som beleiringsskyts. Ildhastigheten kunne økes. Ved midten av 1600-tallet regnet man at en kanon kunne skyte åtte skudd i timen under slagmarksforhold. En fullkanon veide fire tonn.

Det var først og fremst som beleiringsvåpen at kanonene hadde stor virkning. I Middelalderen hadde det vært vanlig å bygge festningsmurer og bymurer som var høge og tynne, siden de skulle hindre at en fiende trengte inn ved å klatre over muren. Karl VIII sin bruk av kanoner under invasjonen av Italia i 1494 er vanligvis brukt som eksempel på den ødeleggende virkning som kanoner hadde brukt mot middelalderske murer. Dette tvang fram en ny konstruksjon av festningsverk. De nye festningsverkene som kunne motstå kanonild ble kjent som trace italienne, etter sitt opphavssted. Murene ble mye tykkere og lavere og lente bakover. De ble forsynt med trekantede bastioner som tjente som kanonplattformer fra hvilke det ble gitt forsvarsild. Bastionene ble bygd med bestemte mellomrom for å kunne beskytte hverandre. De stakk ut fra festningsmurene for å sikre at det var mulig å skyte langs murene sånn at det ikke oppstod dødvinkler eller rom der fiendene kunne finne ly for kanonene, og for å sikre at en fiende også kunne møtes med flankeild. Det var også vanlig å grave ei djup og bred grøft foran murene for å gjøre angrep vanskeligere. Prisen for å bygge de nye stjerneformede festningsverkene var enorm. Det var spesielt i Italia og i Nederlandene at det ble bygd mange av dem. Dette var de rikeste delene av Europa, og det var de rikeste delene av Europa som var de foretrukne slagmarkene siden det var der det var mest å røve og lettest for en hær å leve av landet. Også i det nordøstlige Frankrike ble det bygd mange festningsverk av den nye typen, og noen i Tyskland.

De nye festningene var uinntagelige for infanteri uten artilleristøtte. Og selv da kunne de være svært vanskelige å erobre. Den klassiske måten å opprette ei beleiring på var å bygge forskansningsverk rundt det beleirede stedet, og fra denne forskansninga å grave sikksakk grøfter inn mot et punkt i festningsmuren, som det ble angrepet mot både med beleiringsartilleri og minering. Det ble forsøkt å sprenge åpning i muren, som angrepet kunne foregå gjennom. Denne angrepsmåten krevde svært mange menneskeliv. Og angrepet måtte skje så raskt at forsvarerne ikke fikk tid til å bygge nye festningsverk innenfor murene. Derfor forsøkte ofte beleirerne å unngå direkte angrep og heller satse på å blokkere de beleirede for å sulte dem ut. Men en blokade krevde tid og store mannskaper. Beleirerne satte gjerne opp bemannede forskansningsverk vendt utover for å forhindre at en styrke som kom for å bryte beleiringa skulle lykkes. I tidlig moderne tid kom krigføring ofte til å bestå av å beleire festninger og byer.
Utover syttenhundretallet ble festningene mindre viktige siden hærene ofte valgte å omgå dem, og satte heller en vaktstyrke ved dem for å passe på at det ikke kom overraskende angrep fra fiendtlige festninger.

Praktisk Krigføring.

Beleiringskrig minnet om den første verdenskrigs skyttergravskrig. Soldatene befant seg i skyttergraver som stadig ble beskutt fra festningene, og også angrepet fra de beleirede soldatene som prøvde å erobre skyttergravene. Og artilleriduellene.

Kruttet som ble brukt i denne tida utviklet så mye røyk at slagmarkene ble røyklagt og sikten kunne gå ned i få meter. Dermed mistet enhver oversikten over det som foregikk, og etterhvert som hærene, og avstandene på slagmarka, ble større, ble det umulig å opprettholde noen sentral kommando mens slaget foregikk. Overkommandoen måtte nøye seg med å prøve å gi sine tropper best mulig kampevne, og før slaget trekke opp en plan, som den ikke kunne vite om det var mulig å prøve å følge. Avgjørelser om de enkelte enhetene skulle rykke fram eller tilbake måtte tas innen hver enkelt enhet.

Hvordan soldatene opptrådte på slagmarka varierte sterkt. De spanske tercios ved Rocroi opprettholdt ubrutte formasjoner selv om de led enorme tap. Ved Marignano kjempet sveitserne i 28 timer uten å komme ut av formasjon. Men ved Breitenfeld flyktet sakserne så snart de så fienden. Man finner mange eksempler både på stort mot, og på soldater som flykter så snart de aner en fare. Hvordan skulle man få soldatene til å slåss? Montecuccoli skriver i Sulle Battaglie at man burde ødelegge alle veier og bruer bak slagfeltet for at det ikke skulle være mulig å flykte, og offiserer burde stå bak soldatene for å drepe de som prøvde å flykte. Man burde også gi brennevin til soldatene før kampen, og holde andakt for dem og velsigne dem og gjøre det klart for dem at Gud var på deres side. Montecuccoli skrev også at muligheten til å plyndre og ta fanger som det kunne kreves løsepenger for etter en seier motiverte soldatene sterkt til å vinne. Døde og sårede soldater ble rutinemessig plyndret. Til slutt pekte Montecuccoli på den viktigste grunnen soldatene hadde for å holde formasjonen, at de kjente hverandre og ikke ville svikte hverandre.

Mens slagene ble utkjempet i denne tida måtte soldatene stå oppreist for å ladde våpnene og å skyte, og de stod så nært og skjøt på hverandre at de kunne se hverandre inn i øynene, og de ble skutt på, og hele tida falt det soldater rundt dem. De to forhold som holdt dem stående var først og fremst det nære forholdet de hadde utviklet til hverandre og som de ikke ville svikte, og den drill og disiplin de hadde fått som gjorde at de kunne handle automatisk, og også at de visste at de store tapene kom dersom de flyktet, for da ville motstandernes kavaleri gå til aksjon og hogge dem ned bakfra. Så lenge de holdt formasjonen kunne de også holde fienden borte.

Krigføringens grenser.

På 1500 og 1600-tallet bestod krigføring i stor grad av beleiring av festninger. Dette tok lang tid og førte til at krigføringa var lite mobil. Dessuten satte fyrstenes stadige pengemangel grenser for krigføringa. Evnen til å få fram forsyninger til hærene satte grenser for hvor mange soldater som kunne være samlet i et område. Europa hadde stort sett ikke gode veier, og transportmidlene var dårlige. Utenfor eget område ventet man at hærene skulle leve av landet, altså av plyndring og utpressing. Men det var begrenset hvor mye som kunne hentes selv i de rikeste områdene. Store og avgjørende slag var sjeldne, blant annet siden de krigførende unngikk slag. Store deler av hærene kunne bli ødelagt under et slag, og utfallet var alltid usikkert. Den øverste ledelsen kunne bli tatt til fange. En seier kunne også være vanskelig å utnytte. Det var tryggere å herje landsbygda, og generalene foretrakk å herje fiendens land og beleire hans festninger framfor å delta i slag. Ved å herje landsbygda ble fiendens økonomi svekket. Trettiårskrigen bestod i stor grad av at partene søkte å svekke hverandre ved å herje hverandres område, for dermed å ødelegge den andres forsyningsmuligheter. Dette var den brente jords taktikk, og den var ødeleggende for sivilbefolkninga. Denne formen for "krigføring" ble også brukt av engelskmennene i Irland, der de ved flere anledninger la store deler av øya øde. Engelskmennene brente både avlingene og alle bygninger, og drepte alt levende de støtte på. Dermed fjernet de grunnlaget for opprør. Grunnen til at slag ble utkjempet var enten at en hær kom for å unnsette en by eller festning som var beleiret, eller at forsyningssituasjonen var presset og hæren måtte kjempe for å få forsyninger. På denne måten liknet krigene i tidlig moderne tid på krigføringa i Middelalderen, der adelens kriger hadde bestått i å herje motstandernes landsbygd og å drepe sivilbefolkninga der. (Se Otto Brunner: "Land and Lordship", spesielt kapitlet om adelens feider, eller Tallett side 66.)
De mer disiplinerte hærene og sterkere statene gjorde situasjonen noe bedre på 1700-tallet.)

Et annet forhold som gjorde at seier i slag var mindre avgjørende var at forsyningssituasjonen gjorde det umulig for en mektig fyrste å samle annet enn en mindre del av hans totale hærstyrker på et bestemt slagfelt. Derfor hadde fyrsten alltid store styrker andre steder selv om han skulle tape et slag.

Under Trettiårskrigen ble kontributionssystemet utviklet. Det gjorde hærene avhengige av lokale ressurser. Systemet var først tatt i bruk av Mansfeld i Bøhmen og Spinola i Pfalz tidlig på 1620-tallet. Det ble videreutviklet av Wallenstein og adoptert av Gustav Adolf. Under dette systemet ble okkuperte områder systematisk melket for sine ressurser ved hjelp av utpressing og trusler. Man brukte helst den lokale administrasjonen som ble pålagt å bringe til veie forsyninger til hæren. Kontributionssystemet holdt ikke mål. Hærenes krav var ødeleggende for de som skulle møte kravene, og systemet forfalt til utplyndring. Dette satte grenser for krigen: I 1636 sendte Frankrike en hær til Mainz, og den skulle som vanlig leve av landet. Men siden landet allerede var utplyndret forsvant hæren siden det var umulig å skaffe forsyninger.

Hærstyrker på marsj beveget seg langsomt. 12-13 kilometer om dagen ble regnet som vanlig marsjfart. Dersom særlig høgere fart ble forsøkt holdt måtte man regne med stort frafall blant soldatene. I 1626 tilbakela Wallensteins styrker de 600 kilometerne fra Zerbst til øvre Ungarn på 22 dager, men mistet tre fjerdedeler av hæren på 20.000 mann. Dersom forsyninger og kanoner kunne fraktes langs elver eller til sjøs økte den hastighet som hæren kunne holde. Dette gjelder også dersom det var forsyningsdepoter langs ruta.

Krigssesongen var om sommeren. Om vinteren lå hæren i vinterkvarter. En grunn til dette var at tilgangen på for til hester og andre dyr var mye bedre om sommeren enn om vinteren.

Da Trettiårskrigen ble utkjempet var det en viktigere og mer presserende oppgave for hærledelsen å skaffe forsyninger til veie enn å vinne krigen og slag. Det kan man også se ut av hærstyrkenes bevegelser. De var ikke ute etter å bekjempe en fiende, men ute etter nye og større områder å utbytte. Dette gjelder naturligvis ikke for alle kriger.

Rekruttering av soldater.

De fleste soldatene var frivillige som arbeidet for lønn. De mest vanlige rekrutteringsmåtene var enten

Dette sistnevnte kontraktsystemet hadde utviklet seg fra det systemet som var vanlig i Italia på tretten og fjortenhundretallet. Forskjellen, med unntak for Sveits, var at kontrakten ikke lenger var mellom soldatene og fyrsten, men mellom fyrsten og kontraktøren/kapteinen.

Kommisjonssystemet ble lengst utviklet i Spania på 1500-tallet. Der utpekte Krigsrådet kapteinene og ga dem rekrutteringsdistrikt og bestemte hvor mange soldater de skulle rekruttere. Lokale tjenestemenn hadde som oppgave å sørge for forsyninger og bolig til kapteinene og deres menn, og det samme for de rekrutterte soldatene når de marsjerte gjennom landet. Vanligvis ble det rekruttert 9.000 nye soldater hvert år i Spania. Systemet fungerte langsomt, og for at det i det hele tatt skulle fungere måtte byråkratiet være effektivt, noe som slett ikke var så vanlig.

Kontraktsystemet gjorde det mulig å reise militære styrker raskt, i løpet av mindre enn en måned, og det var gjerne kampvante soldater med egen utrustning som ble vervet.

Ved begge disse to systemene var det den vervende kapteinen som kommanderte soldatene. Og i begge tilfeller var kapteinen en krigskontraktør som selv hadde lagt ut penger og ventet å tjene på sitt utlegg. Kapteinene betraktet kompaniene som de kommanderte som sin eiendom. Armeene var derfor kvasi-private institusjoner.

Krigskontraktørene.

Kontraktørenes storhetstid var under Trettiårskrigen. Flere av de deltakende land hadde små befolkninger, som Danmark og Sverige og mange av de mindre tyske fyrstedømmene, eller de ønsket en viss avstand til krig, og deltok "på annenhånd", gjennom kontraktør, som Nederland gjorde. Keiseren hadde små økonomiske ressurser og manglet det administrative apparatet som var nødvendig å ha for å kunne drive en stor hær uten kontraktører. Det var altså mange av deltakerne som hadde grunn til å bruke kontraktører for å reise tropper. Redlich har anslått at omkring 1.500 kontraktører opererte tilsammen i Tyskland under Trettiårskrigen. Noen av dem kunne stille opp hele regimenter og armeer. Det var disse kontraktørenes virksomhet som gjorde at krigen ble så omfattende og langvarig. Grev Ernst von Mansfeld stilte en hær på 32.000 mann under Fredrik av Pfalz og hertug Bernard av Saxe-Weimar stilte 18.000 soldater til disposisjon for Frankrike.

Wallenstein.

Men den største av alle kontraktørene var Albrecht von Wallenstein fra Bøhmen. Han var Imperiets militære øverstkommanderende fra 1625 til 1630 og fra 1632 til 1634. I 1630 stilte han 151.000 mann fordelt på 40 regimenter. Disse store kontraktørene tok også ansvar for å utruste de hærene de stilte med våpen, mat, transport og klær, lønn etc. Ingen fyrste var i stand til å betale for disse store hærstyrkene, og fyrstene måtte derfor få dem på kreditt. På denne måten bidro de store kontraktørene til å forlenge og utvide krigen, ved å tillate fyrstene å drive krig på kreditt. Kontraktørene fikk kreve inn sine kostnader, og gjerne mer til, ved å skattlegge og plyndre befolkninga og gjennom kontributions. De store kontraktørene, som Tilly, Mansfeld og Wallenstein, trengte underkontraktører, som igjen trengte underkontraktører. For å drive Imperiets arme satte Wallenstein opp komplekse finansielle og kommersielle operasjoner sammen med den nederlandske finansmannen Hans de Witte. De Witte lånte store pengemengder i pengemarkedet som gikk til innkjøp av våpen og soldatlønn, mat og klær, hester og krutt etc. Wallenstein satte opp fabrikker i Bøhmen og Mecklenburg som leverte forsyninger til hæren. For å forsvare disse utgiftene mottok Wallenstein penger både fra Imperiet og drev selv skattlegging og plyndring i stor stil. Dette var forretningsdrift i stor skala. Da Wallenstein ble drept i 1634 tok de Witte livet sitt. Også de andre store kontraktørene samarbeidet med finansmenn.

Wallenstein eide i 1623 25% av all jord i Bøhmen, og han holdt et hoff på tusen personer. Han var så rik og mektig at han lystret ikke ordre fra keiseren eller noen annen. Han drev på egen hand utenrikspolitikk som bandt opp Imperiet, og førte forhandlinger med Sverige, Saksen og Brandenburg. Han levde på alle måter som en herskende fyrste.

Trettiårskrigens konsekvenser for den framtidige krigføringa.

Trettiårskrigen overbeviste de herskende fyrstene om at de burde sette grenser for de militære kontraktørenes handlingsfrihet. Det betyr ikke at de militære kontraktørene ble borte, men ingen enkelt kontraktør ble senere tilnærmet så mektig som Wallenstein hadde vært. Oberster og kapteiner fortsatte å betrakte sine styrker som i noen grad deres private eiendom. De ventet å motta et økonomisk utbytte fra de enhetene som de kommanderte, og tok seg ofte av innkjøpene av forsyninger til styrkene og rekruttering og avlønning av styrkene.

I den første tida etter Trettiårskrigen ble de stående militære styrkene redusert, men med Ludvik XIV sine kriger vokste de militære styrkene i Europa, og under den spanske arvefølgekrigen ble de større enn noen gang tidligere. Det skyldtes ikke at befolkninga eller økonomien i Europa hadde vokst så sterkt i mellomtida, men at statenes evne til å mobilisere samfunnets ressurser hadde blitt større. Men under disse nye krigene ble militære kontraktører brukt i mindre målestokk enn under Trettiårskrigen.

Det begynte å ble vanskelig å finne nye rekrutter. Tidligere på 1500 og 1600-tallet hadde de fleste hærene basert seg på frivillige mannskaper, med unntak for spesielt Sverige, som under Trettiårskrigen ble så tappet for mannfolk på grunn av store utskrivninger at det gikk ut over produksjonen i landbruket. Og former for utpressing ble tatt i bruk i mange land for å skaffe rekrutter. Først ble det anbefalt av myndighetene at arbeidsløse og andre "unyttige" personer med tvang kunne innlemmes i de militære styrkene. Bare Sverige innførte et system med tvungen verneplikt, og i Sverige var mannskapsmangelen så stor at til og med barn ble utskrevet som soldater. I 1639 i Bygdeå i Sverige var gjennomsnittsalderen for de utskrevne rekruttene femten år. (Tallett side 86). Det må bety at en del av de svenske soldatene som deltok i Trettiårskrigen må kunne kalles for barnesoldater. Ikke alle deler av befolkninga ble omfattet av utskrivningssystemet i Sverige. Man hadde slett ikke et system med likhet for loven, og de privilegerte gruppene trengte ikke å delta i krigen, heller ikke deres undersåtter/tjenestefolk.

Lokale militser fantes mange steder, og disse ble forsøkt brukt som regulære soldater, men resultatet var dårlig. De nektet ofte å reise heimefra, og der de ble satt inn i strid var de totalt underlegne de profesjonelle soldatene.

En annen måte å skaffe militære styrker på var å leie militære avdelinger fra fyrster eller stater som leide ut militære avdelinger. Sveits hadde lenge leid ut militære avdelinger til Frankrike. Også mange tyske fyrster leide ut militære avdelinger. Noen fyrster tillot også at fremmede fyrster rekrutterte soldater i deres område.


Hvem ble Soldater?

Soldatene ble dårlig betalt og levde et farlig liv. Men de hadde også lenge levd et fritt og til dels begivenhetsrikt liv, i det minste fram til midten av 1600-tallet. Soldatene ble betraktet som samfunnets avskum av samfunnets topper. Det finnes noen detaljerte studier av navnelister over soldater. En studie fra 1600-tallets Frankrike viser at gjennomsnittsalderen for rekruttene ved rekruttering var 24 år, men så mye som en fjerdedel var under 20 år, og mindre enn 15% var over tretti år. Liknende tall finner man for andre armeer. Bare Sverige måtte ty til å bruke barnesoldater, som under Trettiårskrigen. De fleste rekruttene var ugifte.

Det var ikke kriminelle og omstreifere som ble soldater. Men ofte arbeidsløse eller undersysselsatte eller andre som hadde arbeidet og kunne utføre et arbeid, men som på grunn av økonomiske vanskeligheter, høg jordleie, feilslåtte avlinger, krigsødeleggelser eller dårlige tider ikke hadde andre alternativer. Spesielt mange kom fra marginale områder i Europa, fjellstrøk og områder med dårlig jord eller hardt klima.

Når en person vervet seg mottok vedkommende en forskuddsbetaling, og dette forskuddet var en grunn til at mange vervet seg, siden de fleste som vervet seg var svært fattige. Fattigdom var den vanligste grunnen til å verve seg som soldat. De som overlevde tida som soldat var vanligvis tilbake i fattigdommen, kanskje som tiggere.

De beste offiserene kom helst fra lavadelen. Likevel var det en stadig mindre del av adelen som ble offiserer, selv om det nettopp var krigføring som hadde brukt å være adelens handverk.

Soldatens død.

Landier har regnet ut at gjennomsnittlig døde årlig en fjerdedel av soldatene i de franske armeene i perioden 1635-59, totalt 600.000 mann. Dette var uvanlig mye. De fleste ble drept av smittsomme sykdommer. Bare en mindre del av de soldatene som døde falt i slagene, selv om det kunne være svært mange døde i noen slag. Man regner med at på 1600-tallet mistet vanligvis den seirende siden 15% av soldatene sine mens den tapende part hadde 30% døde og 20% fanger. Ved beleiring kunne tapene ofte være større, men fordelt over lang tid og derfor lettere å erstatte.

Større reduksjon i antallet soldater enn de tapene som skyldtes sykdom kom fra desertering.
Mytteri var vanlig i alle hærer i tidlig moderne tid. De mytterende soldatene organiserte seg og valgte en ledelse som forhandlet på mytteristenes vegne. Mytteristene skattela befolkninga i det området der de holdt til for å skaffe seg underhold. Vanlige krav fra mytteristene var å få utbetalt lovet lønn, bedre kost og at offiserene skulle slutte å mishandle soldatene. Etter Trettiårskrigen ble soldatenes kosthold bedre og lønna mer regelmessig utbetalt enn tidligere. Men det gjelder ikke for alle land: I 1705 skrev prins Eugene fra Italia om soldatene sine som "utsultede og nakne menn, uten en penny, uten telt, uten brød, uten bagasje, uten artilleri."

Krig var den enkeltfaktor som mest påvirket statens utvikling mot det mer sentraliserte og byråkratiske kongedømmet.

Krigen og Staten.

Krig skapte staten, og staten skapte krig, skrev Charles Tilly. Mange historikere har antatt at de umåtelige finansielle og administrative krav som krigføringa stilte i tidlig moderne tid tvang fram de mektige, sentraliserte byråkratiske statlige strukturene som skapte statens voldsmonopol og herredømme over samfunnet. I denne tida brukte statene minst halvparten av sine inntekter til krigføring og forberedelse til krig. Parker og Smith hevder at den tidlig moderne staten i stor utstrekning var en militær institusjon. Men også andre faktorer spilte inn i utforminga av staten. Ikke bare overlegen makt tvang magnatene inn under kongens makt, men minst like mye loven og belønningene og straffene som kongen og hoffet fordelte. Det ble etterhvert som deltakere i kongens nærhet, og ikke isolert på sitt eget slott, at magnaten kunne være en viktig deltaker i samfunnet. Det var samarbeidet med adelen som muliggjorde statens sterkt økte militære makt, ei makt som også ble brukt innenlands. Men bare Brandenburg-Preussen og Piedmont-Savoy (og Danmark) er unntakene fra regelen om at kongene ikke brukte fysisk makt for å oppnå omfattende konstitusjonelle endringer.

Det foregikk slett ikke bare ei sentraliserende utvikling. Tallett skriver (side 200):

"Hva som er mest slående ved perioden mellom 1500 og 1650 er ikke så mye den byråkratiske sentraliseringa framskyndet av krigens krav som desentraliseringa som den også innebar. Ta provisjonering av hærene som et eksempel. Her ble det middelalderske systemet som tillot kongens tjenestemenn å rekvirere forsyninger avskaffet i andre halvdel av femtenhundretallet til fordel for private kontraktører. Dette tillot kongen å økonomisere med lønn til en del av sine tjenestemenn, og kontraktørene ga kongen kreditt og tok risikoen med eventuelle ubrukelige forsyninger. Hele forsyningstjenesten og rekrutteringa av soldater ble overlatt til offiserene og kontraktører. Dette tillot kongene å føre krig i langt større skala enn tidligere. Skatteinnkrevinga ble farmet ut til private finansmenn."
Det siste var ingen langvarig fordel, noe man kan se dersom man sammenlikner den statsfinansielle utviklinga i land der dette skattefarmingsystemet ble langvarig, som i Frankrike, og der dette skattefarmingsystemet ble avskaffet, som i England.

Krigføring og utvikling av sterke stater gikk ofte hand i hand, men krigføring førte ikke av seg selv til at statens makt økte. I. A. A. Thompson skriver at "krig var mindre en stimulans for statene enn en test av statene." (Tallett side 205). Jeg vil gå langt dypere inn på dette temaet, statens utvikling, under de enkelte landenes historie.


Lenker:
Neste kapittel
Trettiårskrigen og krigskunsten
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: