Leibniz' filosofi.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Dette kapitler bygger på:
G. W. Leibniz: "Philosophical Texts".
Frederick Coplestone: "A History of Philosophy".
Jon Elster: "Rasjonalitet og rasjonalisme".


Innholdsoversikt.

  1. Innledning.
  2. Discourse om metafysikken.
  3. Monadologien.


Innledning.

Jeg vil skrive to kapitler om Leibniz. De er dette kapitlet om filosofien og metafysikken til Leibniz, og videre et kapittel om tenkinga til Leibniz om samfunnet, politikk og rettsvitenskap og den slags. Dette siden Leibniz kom til å bli en svært viktig samfunnstenker. Tankene til Leibniz ble en viktig del av grunnlaget for kameralismen, kanskje spesielt gjennom arbeidet til Wolff, som var den samfunnslæra som de tyske universitetsutdannede administratorene ble opplært i, og den bidro derfor til å forme forståelsen av statens oppgave i Tyskland gjennom svært lang tid. I Tyskland ble tidligere enn i de fleste andre land "det felles beste" brukte som begrunnelse og ledetråd for statenes politikk, og blant røttene til dette slagordet er Leibniz' tenkning.

Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716) skrev ikke noe hovedverk som sammenfatter inneholdet i hans tenkning eller forfatterskap. Leibniz' filosofiske tenkning er spredt ut over i en mengde brev og artikler. Den boka av Leibniz som dette kapitlet blant annet bygger på er ei samlinga av de mest sentrale artiklene og brevene om filosofiske problemstillinger som Leibniz' skrev. Jeg vil referere to av de arbeidene som regnes som de mest sentrale uttrykk for Leibniz' filosofiske tenkning: "Dicourse om metafysikk" fra 1686 og "Monadologien" fra 1714. Det eneste lengre verket som Leibniz selv publiserte var "Theodicen" fra 1706. Der behandler han spørsmålet om hvordan det onde kan finnes i en verden skapt av en god og allmektig Gud.

Leibniz var født i 1646 i Leipzig. Far hans var professor i filosofi. Leibniz spesialiserte seg i rettsvitenskap. Han studerte også de klassiske språkene og matematikk og filosofi. I 1667 begynte Leibniz å arbeide for kurfyrsten av Mainz med å gjennomgå og systematisere tysk lov. Leibniz ble også brukt som diplomat, og som diplomat ble han i 1672 sendt til Paris. I 1673 besøkte han England. Der møtte han blant andre Boyle og Oldenburg. Da Leibniz forlot England vendte han tilbake til Paris, der han ble til i 1776. Mens han var i Paris utviklet han differensialregninga. Den ble omtrent samtidig og uavhengig av Leibniz utviklet av Newton, men Leibniz offentliggjorde sine resultater først.

I Paris studerte Leibniz blant annet matematikk med Christian Huygens. I 1676 vendte altså Leibniz tilbake til Tyskland, og fikk arbeid som rådgiver for hertugen av Braunschweig i Hannover. På tilbakeveien til Tyskland besøkte Leibniz Spinoza. Leibniz utviklet ingen dyp forståelse for tenkinga til Spinoza. Spinoza ble regnet som en farlig radikaler, og Leibniz, som ville fram i verden, tok blant annet derfor avstand fra filosofien til Spinoza. Hannover ble det faste hjemmet til Leibniz resten av livet, selv om han ofte var ute på reise som diplomat. Leibniz gjorde mye for å gjøre kurfyrsten av Hannover til engelsk konge. Og i 1714 lyktes dette da kurfyrsten ble kong Georg I av England. Leibniz gjorde dette siden det var i ferd med å oppstod et maktvakuum i det nordvestlige Tyskland, og dette ble fylt da England ble dratt inn i området. Leibniz arbeidet med utenrikssaker både for Hannover og for Imperiet. På Leibniz sin tid var Imperiet i stand til å forsvare seg mot angrep både fra Frankrike og fra tyrkerne.

Jon Elster skriver at Leibniz var sterkt engasjert i gruvedrift og utvikling av utstyr for gruvedrift i Harz mens han var i Hannover. Leibniz var sterkt interessert i å utvikle vitenskapelige institusjoner, og bidrog sterkt til å grunnlegge det vitenskapelige selskapet i Berlin, som med den tiden kom til å bli en sentral vitenskapelig og intellektuell institusjon. Leibniz ville også forsone protestanter og katolikker, og skape en europeisk union. Det var ingen enkel oppgave. Leibniz var svært belest, og en svært aktiv mann. Han deltok i svært mye av det som skjedde i både Tyskland og i Europa.

En systematisering av Leibniz' tenkning gjort av Johann Christian Wolff (1679-1754) ble dominerende ved tyske universitet i første del av det attende århundret.

Leibniz var et av de siste universalgeni. Det betyr at han var i stand til å gi betydelige bidrag til utviklinga av mange vitenskaper. Leibniz bidrog til utviklinga av rettsvitenskapen, historie, politikk, lingvistikk, teologi, logikk, teknologi, matematikk og filosofien. Og de bidragene som han ga innen hvert enkelt av disse feltene var så originale og betydelige at hvert av dem gjør ham fortjent til en plass i historiebøkene.

Leibniz var en systematisk filosof, og under alt som han skrev lå metafysikken hans. Metafysikken prøver å finne ut hva som virkelig er; hva er den dypeste virkelighet? det tilgrunnliggende prinsipp? Dette hadde Leibniz en oppfatning om, og Leibniz var så konsekvent og så integrert en tenker at oppfatninga hans om den dypeste virkeligheten ble grunnlag for hans tenkning også om andre emner.

Den ytterste virkeligheten består hos Leibniz av individuelle substanser, og ikke av et eller annet anonymt stoff. Tenkinga til Leibniz er her i sammenheng med tenkinga til Aristoteles. Substansene har kvaliteter som er avhengige av substansene og som opprettes av substansene, men som ikke konstituerer substansene. For eksempel substansen "Sokrates" er vis, og det er Sokrates som skaper visdommen til Sokrates, det er ingen visdom som kommer og oppretter Sokrates. Derfor er substansen "Sokrates" en tilgrunnliggende virkelighet, og virkelighet som ikke er avledet av noe annet, men som derimot andre ting, som visdom, kan avledes fra. En substans er ingen egenskap, men en substans har egenskaper, og ligger til grunn for egenskaper, ikke omvendt. Denne ytterste virkeligheten er grunnleggende harmonisk. Denne tenkinga er forskjellig fra Descartes' tanker om substans. Hos Descartes er det to ulike former for substans. Den ene er romlig, og den andre er åndelig. Romlig substans er fysisk og er kjennemerket ved at den har utstrekning, den fyller et volum, har lengde, bredde og dybde. Den åndelige substansen er kjennemerket ved tanker og tankevirksomhet. Blant de åndelige substansene er det en stor og evig substans, som er Gud, og mange begrensede substansene, som er de forskjellige menneskelige sinnene. Gud skapte en mengde sammenhengende stoff, som mer eller mindre tilfeldig er delt inn i individuelle gjenstander. Individualitet er hos Descartes bare tilfeldig, mens individualitet hos Leibniz er grunnleggende og uløselig knyttet til det værende. Individuelle substanser er komplette vesener hos Leibniz.

Hos Descartes hadde møtet mellom sinn og kropp, legeme og sjel, vært vanskelig å forklare. Den romlige substansen, res extensa, og det sjelelige substansen, res cognitas, var så forskjellige at de ikke hadde tilknytningspunkter. Den sjelelige substansen var uten utstrekning, og derfor uten mulighet til å virke, produsere virkninger, i rommet. Derfor skulle den også være uten mulighet til å påvirke den romlige, utstrakte substansen. Det var altså rent logisk umulig at kropp og sjel kunne henge sammen. Descartes prøvde å skape en løsning på dette ved å lete etter et punkt eller område i hjernen der det kan være kontakt mellom de to ulike substansene, uten at Descartes overbeviser Leibniz. Leibniz svarer på dette problemet ved å postulere at det ikke er noen kontakt mellom sjel og legeme, men de to substansene som sammen utgjør et individ er på forhånd skapt slik at de er synkronisert til å oppleve det samme, og til å reagere likt på de samme opplevelsene. Begge bærer på, og tilhører, det samme universet, som de er i harmoni med. Begge har et medfødt bilde av universet i seg. Men siden det ikke er noen kontakt mellom sjel og legeme kan ikke sjelen sanse det utstrakte, fysiske universet. Likevel opplever sjelen at den opplever det fysiske universet, siden den er skapt i harmoni med det og har det så fullstendig avbildet i sitt indre at sjelen opplever det som skjer i universet.

I "De arte combinatoria" foreslo Leibniz utvikling av en metode som tidligere var antydet av Raymond Lull. Først analyserer man komplekse termer til enkle termer, slik: "La hvilken som helst gitt term bli løst opp i sine formelle deler, altså la den bli definert. La så disse delene bli løst opp i sine egen deler, eller la de første definisjonene igjen bli definert, til vi står igjen med de grunnleggende setningene." Disse enkle setningene vil være et alfabet for den menneskelige tenkning. På samme måte som alle ord og setninger er kombinasjoner av et mindre antall bokstaver - alfabetets bokstaver - kan setninger og utsagn bli sett på som resultat av kombinasjoner av de grunnleggende termene. Neste steg i Leibniz' forslag var å la disse grunnleggende termene bli representert av symboler, i likhet med de matematiske symbolene. Kan man nå finne den rette måten å bruke disse symbolene på, utvikle den rette logikken, kan man bruke dette både til å fastslå hva som er sant og usant, og også oppdage nye sannheter.

Leibniz trodde ikke at alle sannheter kan utledes a priori (på forhånd av innhenting av og undersøkelse av empiri). Det finnes tilfeldige fakta som ikke kan utledes på denne måten. Leibniz foregrep den symbolske logikken. Idealet for Leibniz var å nå fram til en universell vitenskap der matematikk og logikk inngikk som deler. Leibniz trodde at det var mulig å utvikle dette siden han trodde at universet var et logisk og harmonisk og sammenhengende system.

Jeg vil når jeg begynner å bli ferdig med dette arbeidet med tysk historie for perioden 15-1800 skrive noen oversiktskapitler, og i dem vil jeg benytte meg av Leibniz. De kapitlene vil sette tenkinga til Leibniz i perspektiv. Det ene av disse kapitlene kommer trolig til å hete "Innledning og oversikt", og jeg viser til dette kapitlet, som blir skrevet i mai 2002, for å finne en filosofihistorisk sammenheng og et utviklet perspektiv på Leibniz.


Discourse om metafysikken.

"Discourse om metafysikken" er fra 1686. Den består av 37 punkter, som hvert forklares nærmere av Leibniz:

1. Den guddommelige perfeksjon, og at Gud gjør alt på den mest ønskelige måte.
Det mest aksepterte og meningsfulle begrep om Gud, har vi overfor gitt uttrykk for. Det er at Gud er et absolutt perfekt vesen, men konsekvensene av dette er ikke blitt godt nok gjennomtenkt. Det finnes flere forskjellige former for perfeksjon, og Gud besitter dem alle. En naturform som ikke kan bringes til det aller høyeste er ikke en perfeksjon. For eksempel tallenes natur eller form. Vi kan ikke finnes det høyeste eller største av alle tall, eller det totale antallet tall. Derimot kan vi ha et begrep eller en forestilling om det fullstendige kunnskap, allvitenhet, og om allmakten. Derfor er makt og kunnskap perfeksjoner, og i den grad de tilhører Gud er de ubegrenset. Gud handler derfor på den mest perfekte måte.

2. Mot de som framholder at det ikke er noen godhet i Guds verk, og at reglene for godhet og skjønnhet er tilfeldige.
Jeg er langt fra å ha den oppfatning at det ikke er godhet i Guds verk, og at reglene for skjønnhet og perfeksjon i tingenes natur, eller i idéene som Gud har om dem, og at Guds verk bare er godt av den formelle grunn at det er gjort av Gud. Dersom dette var tilfellet ville Gud ikke ha noen grunn til å vurdere sitt verk etterpå for å bedømme om det var godt. Men Bibelen sier at dette gjorde Gud. Skriften synes med dette å ville fortelle oss at Guds verk, betraktet uavhengig av dets skaper, kan erkjennes å være godt, selv om det bærer Guds avtrykk. Dersom Guds verk bare var godt på grunn av at det var han som hadde skapt det, og ikke i seg selv og uavhengig av sin skaper, så skyldtes godheten bare en despotisk makt, siden det da ville ha vært godt også om det var motsatt gjort. Da ville viljen ha tatt fornuftens plass, og da ville det som det mektigste gjorde være godt fordi den mektigste gjorde det? Det er en tyranns definisjon og forståelse av det gode. Det synes også å være feil det noen sier at de evige sannhetene for eksempel i geometrien skyldes Guds vilje. For meg synes de ikke å ha noen sammenheng med Guds vilje, men er heller hans forståelse av sannhetene.

3. Mot de som mener at Gud kunne ha gjort tingene bedre.
Noen mener at Gud kunne ha gjort skaperverket sitt mye bedre. For meg står dette utsagnet i motsetning til Guds ære. I den hellige skrift står det at Guds verk er godt gjort. Dersom det hadde vært mindre perfekt, ville det betydd at det hadde feil. Guds verk er ikke relativt godt, altså i sammenlikning med noe som kunne vært dårligere. Da er det knapt godt. Meninger som dette fantes ikke i antikken, men bare blant de moderne, og skyldes for dårlig innsikt i Guds verk og i verdens harmoni. Dessuten tror disse moderne at ingenting er så godt at det ikke kan gjøres bedre. Og at Gud gjør ting uten å ha noen grunn til å gjøre dem, og at resultatet derfor blir tilfeldig.

4. Hvordan Guds kjærlighet krever komplett tilfredshet med og akseptasjon av det han har gjort.
Forståelsen av at Gud alltid handler perfekt og på den mest ønskelige måte er grunnlaget for den kjærlighet som vi skylder ham. Det er vanskelig å elske Gud på riktig måte dersom man ikke setter pris på det han har skapt. De som ikke er fornøyd med Gud likner på misfornøyde undersåtter som i sine intensjoner ikke er mye forskjellige fra opprørere. For å elske Gud riktig må vi være oppriktig fornøyde med alt som har skjedd med oss. Men framtida må vi arbeide for å gjøre god.

5. Hva regelene for perfeksjon av den guddommelige atferd består i, og at midlenes enkelthet blir avveid mot målenes rikdom.
Det er nok å ha tiltro til Gud. Men å forstå hva som får Gud til å velge å skape dette universet, med dets synd, er noe som det begrensede menneskesinnet ikke makter. Likevel kan vi si at en som går fram på perfekt vis er som en god arkitekt som bruker byggetomta på best mulig måte. De mest perfekte vesen er sinnene. Deres perfeksjon er dydene. Derfor er sinnets lykke målet for Gud. Denne bibringer han så langt helhetens harmoni tillater det. Gud gjør ting så enkelt som mulig for å oppnå størst mulig mangfold og rikdom. Disse to hensyn avveies mot hverandre.

6. At Gud ikke gjør noe uordentlig, og at det ikke engang er mulig å forestille seg hendinger som ikke er regulære.
Guds handlinger og ønsker er vanligvis delt inn i det ordinære og det ekstraordinære. Alt Gud gjøre er ordentlig. Det skjer ingenting i verden som er absolutt irregulært, alt skjer i følge verdensordningen. Si at noen setter en mengde helt tilfeldige punkt ned på et papir. Jeg sier at det er sikkert at det er mulig å finne et eller annet matematisk mønster i disse tallene, en funksjon som uttrykker den linja som kunne dras mellom punktene etter hvert som punktene ble satt ned på papiret. Men når en regel blir svært kompleks er det lett å tro at den blir opplevd som irregulær. Gud valgte å skape verden på den måten som samtidig er enklest i teorien og rikest og mest mangfoldig i framtoning.

7. At mirakler er i overensstemmelse med den alminnelige orden, selv om de står i motsetning til underordnede regler. Det Gud vil og det Gud tillater; alminnelig og spesielle vilje.
Siden ingenting som ikke er ordentlig kan skje, kan det sies at mirakler er like ordentlige som naturens regulære hendinger, som er ordentlige siden de samsvarer med naturens underordnede regler, som vi kaller tingenes natur. Vi kan si at denne naturen bare er en Guds vane, som han kan dispensere med av sterkere grunner. Gud gjør alt etter sin alminnelige vilje, mens hans spesielle vilje er unntak fra de underordnede reglene som er uttrykk for hans alminnelige vilje. Siden den mest alminnelige loven til Gud, som regulerer hele universet, er uten unntak. Gud kan tillate spesielle ting som ikke er gode å skje på grunn av de virkningene de har.

8. For å skille mellom Guds handlingene og handlingene til hans skapninger, er det forklart hva begrepet til en individuell substans består i.
Det er vanskelig å skille mellom Guds handlinger og handlingene til hans skapninger. Noen tror at Gud gjør alt, og andre at han bare bevarer den kraften som han har gitt til de skapte tingene. Handlinger og lidenskaper tilhører de individuelle substansene. Derfor er det nødvendig å forklare hva en slik substans er. Når mange predikat er tilskrevet det samme subjektet, og dette subjektet ikke er tilskrevet noen annen, så er det kalt for en individuell substans. Nå er dette ikke en tilstrekkelig bestemmelse. Når et predikat er tilskrevet et subjekt, og dette predikatet ikke allerede ligger i beskrivelsen av subjektet, er det in-esse, predikatet er i subjektet på en slik måte at det ikke kan fjernes fra det.

9. At hver enkelt substans uttrykker hele universet på sin egen måte, og at alt som hender med det er inkludert i dets begrep, med alle omstendighetene og hele serien av ytre ting.
Flere paradokser følger av dette. Blant dem at to substanser aldri er helt like, eller bare numerisk forskjellige. Dersom substanser er kropper kan deres natur ikke bare bestå av bevegelse, størrelse og form. Det må være noe mer. Substanser er alltid skapt, og kan bare opphøre å eksistere ved å bli tilintetgjort. Substanser kan ikke deles i to. Og to substanser kan ikke slås sammen til en. Hver substans er som en hel verden, og som en avspeiling av Gud, eller av hele universet, som hver uttrykker det på sin egen måte - heller som den samme byen er representer på ulik måte ved ulike situasjoner. Universet er mangfoldiggjort like mange ganger som det er substanser. Hver substans uttrykker alt som skjer i universet, i fortid, nåtid og fremtid, og dette har likhet med en uendelig oppfattelse eller forståelse. Og som i sin tur alle andre substanser uttrykker dette og tilpasser seg til det, kan vi si at det utvider sin makt over alle andre, i imitasjon av skaperens allmakt.

10 At doktrinen om substansielle former har verdi, men slike former gjør ingen forskjell for fenomenene, og skulle ikke brukes for å forklare spesielle effekter.
Denne doktrinene er ikke verdsatt i dag. Likevel er den ikke helt feilaktig. Denne doktrinene tjener ingen hensikt i fysikken, og skal ikke brukes for å forklare enkeltstående fenomen. Man kan ikke forklare tingene ved å vise til deres form, uten å gjøre undersøkelser. Men i metafysikken er begrepet om formen nødvendige for å forstå de første prinsippene og den ulegemlige naturen og Guds underverk. Men i det praktiske liv og den praktiske virksomhet skal man ikke bekymre seg med de metafysiske spørsmålene.

11. At refleksjonene til de såkalte skolastiske teologene og filosofene skulle kunne bli fullstendig satt til side.
Leibniz skriver at det er mer av verdi i filosofien til St. Thomas og andre tenkere fra hans tid enn man er oppmerksom på, selv det i Leibniz' tid var vanlig å betrakte dem som overflødige.

12. At begrepet som utgjør utstrekning involverer noe imaginert, og ikke kan konstituere kroppens substans.
Kroppens natur består ikke bare av utstrekning, størrelse, form og bevegelse. Det er også noe som har likhet med en sjel, og som vanligvis kalles for en substansiell form, selv om det ikke har noen virkning på framtredelsen. Det kan bevises at begrepene om størrelse, form, og bevegelse ikke er så klare som vi tror, og at de involverer noe imaginert og relativt til vår oppfatning, som også farge og varme og andre liknende kvaliteter gjør. Vi kan tvile på om disse inngår i naturen til disse tingene. Derfor kan disse kvalitetene aldri konstituere en substans. Om bare dette fantes i kroppene, og ikke noe annet identitetsprinsipp, kunne ikke kroppene bestå mer enn et øyeblikk.

13. At siden det individuelle begrepet om hver person involverer engang for alle alt som vil skje med personen, kan vi i det begrepet se a priori bevis for, eller grunn til, sannheten til hver hendelse, grunnen til at noe hender i stedenfor noen annet. Men selv om disse sannhetene er sikre er de likevel tilfeldige, for de er basert på den frie viljen til Gud og de skapte ting. Det er sant at det alltid er grunner til deres valg, men disse grunnene nødvendiggjør ikke valgene.
Vi har sagt at begrepet om den individuelle substansen involverer, engang for alle, alt som noen gang vil skje med den. Og om vi vurderer det begrepet kan vi se i det alt som kan bli sagt om det. Det synes som om med dette vil forskjellen mellom det tilfeldige og det nødvendige bli ødelagt, og det vil dermed ikke lenger være rom for menneskelig frihet. Derfor må vi skille mellom det som er sikkert og det som er tilfeldig. Framtidige tilfeldigheter er definitive, siden de kan forutsees av Gud. Men dette betyr ikke at de er nødvendige. Dersom en konklusjon helt sikkert kan dras fra en definisjon eller et begrep, er den nødvendig. Derfor er alt som skjer med en person allerede inkludert i personenes begrep. Sekvensers sammenheng er av to slag. En er absolutt nødvendig, som geometriske slutninger. Det eneste som er absolutt nødvendig er det som er slik at noe annet ville være logisk umulig. Den andre er bare nødvendig som hypotese, altså i virkeligheten tilfeldig, siden det motsatte forhold ikke vil være en selvmotsigelse. Ingenting er nødvendige dersom det motsatte er mulig. Nødvendige sannheter er grunnet i prinsippet om motsigelser.

14. Gud lager en mangfoldighet av substanser i henhold til de forskjellige syn han har på universet, og ved Guds intervensjon fører den spesielle naturen til hver substans til en korrespondanse mellom det som skjer med en og det som skjer med alle de andre (substansene), uten at de handler direkte overfor hverandre.
Skapte substanser avhenger av Gud, som bevarer dem og produserer dem sammenhengende gjennom en form for utstråling, akkurat som vi produserer tankene våre. Gud betrakter hele universet, alt som han har skapt, fra alle mulig synsvinkler. I om med det aktiviserer han alle sider ved tingene. Og hvert synspunkt er en substans som Gud finner det for godt å la uttrykke dette synspunktet. Hver substans er en egen verden, uavhengig av alt annet enn Gud. Det er sant at oppfatningene eller uttrykkene til alle substansene korresponderer med hverandre slik at hver ved nøye å følge bestemte lover eller prinsipp finner seg selv i overensstemmelse med andre som gjør akkurat det samme - akkurat som når atskillige folk har blitt enige om å møtes på en og samme sted på en på forhånd bestemt dag. Det er Gud alene, som alle individ kontinuerlig utstråler fra, som er årsak til denne korrespondansen mellom fenomenene, og som gjør at det som er særskilt for den ene er offentlig for alle. Ellers ville det ikke være noen forbindelse mellom dem. Ingenting annet kan skje med oss enn tanker og inntrykk, og dersom vi kjente alle tanker og inntrykk som finnes nå kunne vi forutsi alle framtidige tanker og inntrykk, siden de bare er konsekvenser av de nåværende tanker og inntrykk.

15. Handlingen til en begrenset substans overfor en annen substans består bare i en økning av graden av dens uttrykk kombinert med en reduksjon i den andres. Gud har på forhånd formet dem slik at de passer sammen.
Vi tillegger oss selv de fenomen som vi uttrykker mest perfekt, og vi tillegger andre de uttrykk som de uttrykker mest perfekt. Hver handling til en substans som har oppfattelse er merket av en glede eller tilfredshet, og hver passivitet er merket av sorg.

16. Guds ekstraordinære sammensatthet er inkludert i det vår essens uttrykker, for dette uttrykket utvider seg til alt. Men det går hinsides vår naturs kraft eller vårt klare uttrykk, som er begrenset og følger bestemte underordnede regler.

17. Et eksempel på en underordnet regel til naturens lov, som viser at Gud alltid systematisk bevarer den samme kraften, men ikke, i motsetning til cartesianerne og mange andre, den samme bevegelseskvantiteten.
Her gjennomfører Leibniz en naturvitenskapelig tankegang, som jeg ikke refererer.

18. Skillet mellom kraft og bevegelseskvantitet er viktig. Blant andre ting viser det at for å forklare kroppslige fenomen må vi appellere til metafysiske betraktninger som ikke tar hensyn til utstrekning.

19. Nytten av finale årsaker i naturvitenskapen.
Leibniz synes det er farlig totalt å fjerne finale årsaker fra fysikken, som de moderne vitenskapsmenn gjør. [Finale årsaker ble brukt av Aristoteles: Grunnen til at en stein faller er at den søker til sin naturlige plass i universet - ting gjør noe for å oppnå noe. Finale årsaker forklarer en hendelse ved dens resultat, årsakene til en hendelse ligger altså i hendelsens framtid. Effektive årsaker forklarer en hendelse ved de forutgående, eventuelt samtidige, hendelsene eller virkende krefter.]

20. En minneverdig passasje fra Platons "Phaedo", mot overmaterialistiske filosofer.
Denne har Leibniz ønsket å ta med, men han kom aldri så langt.

21. Om mekaniske regler avhenger bare av geometri og ikke av metafysikk, ville fenomenene bli helt annerledes.
Mange naturlige effekter kan forklares både ved hjelp av finale årsaker og effektive virkninger.

22. Forsoning av to metoder, en som virker ved finale årsaker og den andre ved effektive årsaker, for å tilfredsstille de som forklarer naturen mekanisk og de som appellerer til ikke-kroppslige naturer.
Her behandler Leibniz noen naturvitenskapelige emner.

23. Tilbake til immaterielle substanser, det forklares hvordan Gud handler på sinnets forståelse, og om vi alltid har en idé om det vi tenker på.
Leibniz kommer blant annet inn på et gudsbevis her. Han skriver at noen filosofer sier at vi har en idé om et perfekt vesen, siden vi kan tenke på Gud, men vi kan ikke tenke på en idé. Dette vesenet er helt perfekt, og det inkluderer at dette vesenet faktisk eksisterer, og derfor må det eksistere. Men vi kan ofte tenke på perfekte ting som ikke eksisterer, som det høyeste tallet. Derfor holder denne tankegangen ikke. Det er både sanne og usanne idéer. Tankegangen overfor viser at Gud eksisterer dersom han er mulig.

24. Hva klar og obskur, distinkt og forvirret, adekvat og inadekvat, intuitiv og antatt kunnskap er; nominale, reale, kausale og essensielle definisjoner.
Når jeg kan skjelne noe fra andre ting uten å kunne beskrive hva forskjellene består i, er kunnskapen min forvirret. Vi kan vite klart på denne måten om et maleri eller et dikt er godt eller dårlig, uten å kunne uttrykke klart hvorfor. Når jeg kan forklare hvorfor er kunnskapen distinkt. Distinkt kunnskap har forskjellige nivå. Når alt som inngår i en definisjon av distinkt kunnskap er distinkt kjent, kalles kunnskapen for adekvat. Når jeg samtidig distinkt forstår alle de primære ingrediensene til et begrep, har jeg intuitiv kunnskap om det. Dette er svært sjelden, det meste av menneskelig kunnskap er bare forvirret kunnskap, eller antatt kunnskap. Det kan reises tvil om muligheten av et begrep definert ved en nominal definisjon. En real definisjon viser definisjonens virkelighet. Når virkeligheten vises materielt ved at tingen virkelig eksisterer, er definisjonen bare real, men dersom definisjonen også gir den logiske mulighet for at begrepet må eksistere, er den også kausal. Går definisjonen så langt og er så fullstendig at den ikke antar noe som krever videre bevis, er den essensiell.

25. I hvilke tilfeller vår kunnskap er kombinert med kontemplasjon om en idé.
Det er bare når vår kunnskap om forvirrede begrep er klar, og når vår kunnskap om distinkte begrep er intuitiv, at vi ser deres komplette idéer.

26. At vi har alle idéer i oss; Platons doktrine om erindring.
Mange mennesker mener at en ide er en tankes form, og at vi bare har den i sinnet når vi tenker på den, og når vi tenker på den på nytt har vi en liknende ide i sinnet. Andre mener at idéer er umiddelbare tankeobjekt, eller permanente former som forblir selv når vi ikke kontemplerer dem. Sjelen vår har mulighet til å forestille seg enhver natur eller form når anledningen til å tenke den er til stede. Og jeg tror at den muligheten til vår sjel, så langt som den uttrykker en natur, form eller essens, med rette kan kalles en ide om tingen, og den er i oss, om vi tenker på tingen eller ikke. For vår sjel uttrykker Gud eller universet, og alle essenser så vel som eksistenser. Ingenting kommer inn i sinnet vårt utenfra. Vi har, og har alltid hatt, alle disse formene i sinnet vårt. Sinnet vårt uttrykker alltid alle sine framtidige tanker, og tenker alltid allerede forvirret på det som det engang skal komme til å tenke klart på.

27. Hvordan vår sjel kan bli sammenliknet med en blank tavle, og på hvilken måte våre begrep kommer fra våre sanser.
Aristoteles sammenliknet våre sjeler med blanke tavler som det kunne skrives på. Og han mente at det ikke var noe i vår forståelse som ikke kommer fra sansene. Men vår sjels dybde og uavhengighet går mye dypere enn folk flest forestiller seg. Selv om de dagligdagse forestillingene er gode nok til dagligdags bruk. De uttrykkene som er i sjela vår kan kalles for idéer, mens de som er oppfattet eller formet av oss kan kalles for begrep.

28. Gud er det eneste objektet i vår oppfattelse som eksisterer utenfor oss, og han alene er vårt lys.
I streng metafysisk sannhet er Gud den eneste ytre årsak som handler overfor oss, og bare han kommuniserer seg selv direkte til oss takket være vår kontinuerlige avhengighet. Derfor ser vi alle ting gjennom ham. Når vi ser sola og stjernene er det Gud som ga oss dette og bevarer i oss forestillingene om dem. Og det er han som får oss til å tenke på dem når vi gjør det. Gud er sola og sjelas lys.

29. Likevel tenker vi direkte gjennom våre egne idéer og ikke gjennom Guds.
Substansene er uavhengige og avspeiler hele universet og uttrykker Gud, og inneholder alt som vil skje med dem. Sjela har ikke bare den passive kraft som må til for å kunne bli berørt, men også den aktive kraft som må til for å kunne tenke.

30. Hvordan Gud gir vår sjel tendenser uten å nødvendiggjøre bestemte handlinger og tanker; at vi ikke har noen grunn til å klage; at vi ikke skulle spørre om hvorfor Judas syndet, siden den frie handling er inkludert i hans begrep; vi skulle bare spørre om hvorfor synderen Judas var tillatt å eksistere framfor andre mulige mennesker. Original imperfeksjon eller begrensning, forut for synd; nådens forskjellige nivå.
Gud bevarer og produserer kontinuerlig vår væren på en slik måte at våre tanker opptrer spontant og fritt i den orden de er lagt ned gjennom begrepet om vår individuelle substans, i hvilken de kunne bli forutsett i all evighet. Gud bestemmer vår vilje til å velge det som synes å være best, uten å nødvendiggjøre dette. Men vår vilje er i en tilstand av likegyldighet, i den forstand at likegyldighet er det motsatte av nødvendighet, og vi trenger i det hele tatt ikke å handle. Derfor skal vi ikke klage på Gud, og skylde på ham, når vi synder. Synderen synder fordi den syndige handlingen er i hans begrep. Hvorfor lar Gud slike mennesker eksistere? Det må være at Gud på en eller annen måte bruker dette onde til å skape et større gode et eller annet sted på en eller annen måte. Gud er ikke årsak til det onde, for helt siden syndefallet har mennesket vært besatt av arvesynden. Og allerede før det hadde mennesket en fundamental begrensning eller mangel på perfeksjon som gjorde det i stand til å feile og å synde.

31. Grunnene til utvelgelse, forutsett tro, midtre kunnskap, absolutte dekré, og at alt skyldes grunnen til at Gud valgte og avgjorde å tillate en mulig person å eksistere hvis begrep inneholdt en bestemt serie nåder og frie handlinger. Som fjerner vanskeligheten med et slag.
Guds nåde er helt ren, og hans skapninger har ingen rett til den. Gud kjenner på forhånd vår tro og våre gode gjerninger. Og Gud har valgt ut bare de som han på forhånd utså til frelse. Hvorfor vil Gud bare gi sin nåde til noen, og ikke til andre? Det kunne sies at Gud har valgt å gi sin nåde til dem som er disponert til å gjøre minst synd eller mest godt. Men det kunne også sies at disse naturlige disposisjonene er resultat av nåde, siden Gud favoriserer noen framfor andre. I følge denne doktrinene er det vel sant at til slutt avhenger alt av hans barmhjertighet? Jeg tror at blant mange like personer behaget det Gud å velge enkelte personer som har hele nåden i sitt begrep. Og mer er det ikke å spørre om. Det er grunner som vi ikke kjenner, som har det heles perfeksjon som mål.

32. Brukbarheten av disse prinsippene for fromhet og religionen.
Det er klart at alle substanser avhenger av Gud på den måten at tanker stråler ut fra vår substans; at Gud er i alt i alle, og at han er intimt forenet med alle skapte ting, proporsjonalt med tingenes perfeksjon. Gud er den eneste som påvirker meg utenfra, og han alene kan gjøre meg ondt eller godt. Gud deler ut sine velsignelser og får substansene til å tilpasse seg hverandre. Gud alene produserer forbindelsen eller kommunikasjonen mellom substansene. Det er på grunn av dette, og at alle substansene avspeiler det samme universet, at det kan være samsvar mellom det en substans oppfatter og det en annen substans oppfatter. Hver substans har en perfekt spontanitet (som i en intelligent substans blir frihet) slik at alt som skjer med dem er konsekvens av deres idé eller av deres væren, og ingenting utenom Gud bestemmer dem. Det er ikke mulig at forandring i den utstrakte massen som vi kaller for kropp skulle gjøre noe som helst med sjela, eller at oppløsning av kroppen kunne ødelegge det som er udelelig.

33. Forklaring på kommunikasjonen mellom kropp og sjel, som har blitt tatt for å være uforklarlig eller mirakuløs, og opprinnelsen til forvirrede oppfatninger.
Det er på ingen måte begripelig at kroppen eller sjela kan påvirke hverandre. Idéen eller essensen til sjela spesifiserer at alle framtoninger eller oppfatninger må oppstå spontant fra dens egen natur, og på akkurat en slik måte at de korresponderer av seg selv med det som hender i hele universet, men også mer spesielt og mer perfekt med det som hender i kroppen som sjela hører sammen med. Dette forklarer også hvordan kroppen tilhører oss, selv om den ikke er festet til vår essens.

34. Forskjellen mellom sinnene og andre substanser, sjeler, eller substansielle former; og at udødeligheten som vi krever impliserer hukommelse.
Dersom vi går ut fra at kropper er substanser (og ikke bare fenomener, som regnbuen) og har substansiell form, og at dyr har sjel, må vi innrømme at disse sjelene og substansielle formene ikke komplett kan opphøre å eksistere mer enn atomer kan. For ingen substans opphører å eksistere, selv om de kan bli forandret. De uttrykker også hele universet, om enn mindre perfekt enn menneskesinnene. Den prinsipielle forskjellen er at de ikke vet hvem de er eller hva de gjør. De kan ikke reflektere og de har ingen moralsk kvalitet. De kan gjennomgå tusen forandringer. Men den intelligente sjel, som vet hva den er, og kan si "Jeg", forblir ikke bare metafysisk den samme og konstituerer den samme personen, men forblir også moralsk den samme. For det er hukommelsen, eller kjennskapet til dette "Jeg" som gjør det i stand til verdig straff eller belønning.

35. Sinnets utmerkelse; at Gud betrakter dem til fordel for andre skapninger; at sinnet uttrykker Gud i stedenfor verden, og at andre enkle substanser uttrykker verden heller enn Gud.
For å vise ved alminnelig fornuft at Gud alltid vil bevare ikke bare vår substans, men også vår person (altså hukommelse og kunnskap om hvem vi er), må vi knytte moraliteten til metafysikken. Vi må altså betrakte Gud ikke bare som prinsippet for og årsaken til alle substansene og vesenene, men også som leder for de intelligente substansene, som absolutt monark. Sinnene er de mest perfekt vesen, og uttrykker derfor Guddommeligheten best. Hele substansenes mål og natur er å uttrykke Gud og universet. Derfor er det ingen grunn til å tvile på at de substansene som vet dette, og gjør dette, og som forstår store sannheter om Gud og universet, uttrykker det mye bedre enn de naturene som er enten dyriske eller ute av stand til å forstå sannheter, eller som mangler følelser og kunnskap. Siden Gud selv er den største og viseste av sinnene, er det lett å se at vesen som han inngår i kommunikasjon med, og danner samfunn med, må oppta ham langt mer enn andre skapninger. Vise mennesker setter alltid mer pris på andre mennesker enn på ting, uansett hvor kostbare tingene er. Og den største tilfredsstillelsen som en sjel som ellers er tilfreds kan ha er å være elsket av andre.

36. Gud er monark i det mest perfekte riket, som består av alle sinnene, og lykkens til dette Guds rike er hans viktigste mål.
Sinnene er de mest perfekte substanser, og deres perfeksjon består i at de hindrer hverandre minst, eller heller at de hjelper hverandre. Siden Gud sikter mot den største perfeksjon (og siden han selv er et sinn), har han mest omsorg for sinnene. Bare sinnene er skapt i Guds bilde, og er av hans slag, og er barn i hans hus, for bare de kan tjene ham i frihet, og handle med kunnskap i imitasjon av den guddommelige natur. Et enkelt sinn er verdt den hele verden, siden det ikke bare uttrykker verden, men også kjenner den, og styrer seg selv på Guds måte, så selv om det synes som om alle substanser uttrykker universet, uttrykker sinnene Gud. Dette betyr at Gud henter langt mer ære fra sinnene enn fra resten av skaperverket, universet. Derfor, og fordi han selv er et sinn, inngår han i samfunn med menneskene. Og derfor er den størst mulige lykke for sinnene den høgste loven. Sinnene skal ikke bare leve evig, men skal heller ikke miste sine moralske kvaliteter. Derfor vil de alltid vite hva de er. Og det eneste Gud krever er at sinnene skal elske ham.

37. Jesus Kristus åpenbarte for menneskene det vidunderlige mysteriet og lovene til Himmelens kongedømme, og prakten og den overlegne lykken som Gud forbereder til de som elsker ham.
Jesus har åpenbart at har Gud har mer omsorg for og setter mer pris på den minste av de intelligente sjelene enn for hele verdens maskineri. Derfor skulle vi ikke ha noen frykt for de som kan ødelegge kroppene, men ikke skade sjelene. Alt blir tatt hensyn til, og alt blir husket.


Monadologien.

Leibniz skrev Monadologien i 1714. da var han omkring 70 år gammel. I den kaller Leibniz de sjelelige substansene for "monader". Monadene har ingen utstrekning, de eksisterer altså ikke i rommet. De kan følgelig ikke deles eller oppfatte eller påvirke gjenstander eller hendelser som foregår i rommet. De er uten "vinduer", uten kontaktpunkter eller kontaktflater med resten av verden.

Jon Elsters oppsummering.

Jon Elster foretar i boka "Rasjonalitet og rasjonalisme" i kapittel ti om Leibniz' monadelære ei oppsummering av monadelæren. Jeg gjengir Elsters oppsummering her:
  1. Universet består av monader.
  2. Monadene er uten utstrekning.
  3. Tid og rom er bare forhold mellom monadene.
  4. Alle monadene har persepsjon og begjær (streben).
  5. Noen monader har i tillegg appersepsjon (selvbevissthet) og hukommelse.
  6. Noen monader har i tillegg fornuft.
  7. En levende organisme er en ansamling monader styrt av en dominerende monade.
  8. Noen ansamlinger av monader er bare aggregater og er ikke styrt av en dominerende monade.
  9. Monadene kan ikke påvirke hverandre kausalt.
  10. De samvariasjoner som forekommer mellom monadene skyldes en preetablert harmoni.
  11. Hver monade uttrykker eller avspeiler helheten av monader, på sin måte og fra sitt synspunkt.
  12. Hver monade inneholder i seg selv loven for sin egen utvikling.

Referat av Leibniz' tekst.

Jeg går nå videre til Leibniz sin tekst fra 1714, og gir i det følgende et sammendrag av den.

Monadologien består av 90 punkter:

  1. Monaden, som vi her vil snakke om, er ikke annet enn en enkel substans, som går inn i sammensetninger; enkel betyr at den er uten deler.
  2. Det må være enkle substanser, siden det er sammensetninger, for sammensetningen er ikke annet enn en samling av enkle.
  3. Nå, i det som ikke har deler, verken utstrekning, eller form, eller delelighet er mulig. Slik er monadene naturens sanne atomer, tingenes elementer.
  4. Det er heller ingen oppløsing å være redd for, og ingen begripelig måte på hvilken en enkel substans kunne komme til å opphøre naturlig.
  5. Av den samme grunn er det ingen måte på hvilken en substans kan komme til å begynne å eksistere naturlig, siden den ikke kan bli dannet ved sammensetning.
  6. Slik kan vi si at monadene bare kan begynne eller opphøre helt på engang: det betyr at de kan bare begynne gjennom skapelse, og opphøre gjennom tilintetgjørelse, mens det som er sammensatt kan begynne og opphøre bit for bit.
  7. En monade kan ikke bli forandret innenfra av noen annen skapning. Siden det ikke er noe som kan arrangeres på en annen måte i en monade, og siden det ikke finnes noen indre bevegelse i en monade ved hvilken forandring kan gjennomføres, som forandring kan gjennomføres i en sammensetning, der det er forandring mellom delene. Monadene har ingen vinduer, gjennom hvilke noe kan komme eller gå. Og tilfeldige hendelser kan ikke skje med substansene.
  8. Likevel må monadene ha noen kvaliteter, eller ville de ikke finnes. Og monadene må ha ulike kvaliteter. Ellers ville det ikke være mulig å skille dem fra hverandre.
  9. Hver monade må være ulik enhver annen monade. I naturen er det aldri to ting som er helt like.
  10. Jeg går også ut fra som sikkert at hver skapte ting er underlagt forandring, og dette gjelder også for de skapte monadene. Og denne forandringa skjer kontinuerlig i hver monade.
  11. Naturlig forandring i en monade skyldes et indre prinsipp, siden ingen ytre årsak kan skape indre forandringer i en monade.
  12. I tillegg til dette forandringsprinsippet er det en detaljert spesifikasjon av forandringene, som bestemmer en enkelt substans slag og varierthet.
  13. Denne detaljerte spesifikasjonen må utgjøre en mangfoldighet i enheten, eller innen det som er enkelt. Siden alle naturlige forandringer skjer gradvis, forandres noe mens andre ting ikke forandres. Derfor, selv om det ikke er noen deler i den enkle substansen, må det likevel være en mangfoldighet av tilstander, eller av relasjoner.
  14. Overgangstilstanden som inkorporerer og representerer en mangfoldighet innen en enhet, eller innen en enkel substans, er ingenting annet enn det vil kaller for persepsjon (oppfatning)- som må skilles nøye fra bevissthet.
  15. Handlingene til det indre prinsippet som skaper forandringer, eller overgangen fra en persepsjon til en annen, kan kalles appetition. Faktiske kan ikke appetitten alltid oppnå i sin helhet hele persepsjonen som det strekker seg mot. Men det oppnå alltid deler av den, og oppnår nye persepsjoner.
  16. Vi selv erfarer mangfoldighet i en enkel substans når vi finner at de minste persepsjoner vi kan oppfatte inkorporerer variasjon i sitt objekt. Slik skulle alle som aksepterer at sjelen er en enkel substans akseptere mangfoldigheten i monaden.
  17. Videre må alle innrømme at persepsjonen, og alt som avhenger av den, ikke er mulig å forklare ved hjelp av mekaniske prinsipp, etter form og bevegelse. Forestill deg en maskin som etter sin struktur produserte tanker, følelser og persepsjoner. Vi kan forestille oss den forstørret slik at vi kunne gå inn i den, mens den beholdt proporsjonene. Men inne i den ville vi bare finne deler som skyver på hverandre, og aldri noe som redegjør for persepsjon. Derfor må vi se etter den i enkle substanser, som ikke er sammensatte, eller i en maskin. Og det er alt som vi kan finne i en enkel substans, persepsjonene og deres forandring; og det er hele den indre handling til enkle substanser.
  18. Vi kunne gi navnet entelechy til alle enkle substanser eller skapte monader, siden de har i seg en bestemte perfeksjon; det er en slags selvtilstrekkelighet som gjør dem til kilder for deres egen indre handling, eller ikkekroppslige automater.
  19. Dersom vi vil kalle hva som helst som har persepsjon og appetitt i den alminnelige forstand som jeg nettopp har forklart en sjel, så kan alle enkle substanser eller skapte monader kalles for sjeler. Men etter som følelse er noe mer enn en enkel persepsjon, tror jeg at det alminnelige navnet monade eller entelechy er adekvat for enkle substanser som har det og ingenting mer, og "sjel" brukes bare om de som har mer distinkte persepsjoner og også hukommelse.
  20. Vi erfarer i oss en tilstand der vi ikke kan huske noe og ikke har noen distinkt persepsjon, slik som når vi faller i bevisstløshet, eller går inn i dyp drømmeløs søvn. I den tilstanden er sjelen ikke mulig å skjelne fra en enkel monade, men siden den tilstanden ikke er varig, og sjelen kommer seg fra den, er sjelen noe mer.
  21. Men det følger ikke av dette at en enkel substans derfor ikke har noen persepsjon i det hele tatt. Den kan ikke eksistere uten å være i en eller annen tilstand, og den er persepsjon. Men når det er en stor mangfoldighet av små persepsjoner, i hvilke det ikke er noe distinkt, kan man bli døsig og sløv og til og med bevisstløs.
  22. Og siden hver nåværende tilstand til en enkel substans er en naturlig konsekvens av den foregående, slik at den nåværende er stor med framtida . . . . (Dette har Leibniz ikke fullført.)
  23. . . . . så siden så snart som du kommer deg fra bevisstløsheten fatter du din persepsjon, det følger klart at du hadde persepsjon umiddelbart før, selv om du ikke oppfattet dem. Fordi en persepsjon bare kan oppstå naturlig fra en annen persepsjon, omtrent slik en bevegelse bare kan produseres av en annen bevegelse.
  24. Vi kan av dette se at om vi ikke hadde noe distinkt i vår persepsjon, ville vi være i permanent stupor. Og det er forholdet til den helt nakne monaden.
  25. Og vi kan se at naturen har gitt høynet persepsjon til dyr siden de har sanseorganer som lar dem se og høre, og kan kombinere inntrykk fra disse sansene for å danne bilde av et objekt.
  26. Hukommelsen skaffer sjela en form for sekvensering som etterlikner fornuften, men som må skilles fra den. Slik ser at dyr gjennom sine hukommelsesbilder forventer ting som hukommelsesbildene minner dem om. Og de samme følelsene som ble skapt av den tidligere opplevelsen vekkes av minnet om den. For eksempel dersom du viser en kjepp til en hund som tidligere er blitt slått med kjeppen vil den rømme.
  27. Den sterke forestillingen, som beveger dem på denne måten, kommer enten fra styrken av minnet eller fra at det viser tilbake til handlinger som ofte er gjentatt. En sterk opplevelse kan oppnå det samme som en mindre sterk som ofte er gjentatt, som er blitt tilvant.
  28. Mennesker opererer på samme måte som dyr i den utstrekning at sekvenseringen av deres persepsjoner opprettes utelukkende av hukommelsen. Vi venter at det vil bli dagslys i morgen, for det har det til nå vært hver eneste dag. Bare astronomene tror at det blir dagslys i morgen siden deres rasjonelle viten forteller dem det.
  29. Men det er kunnskapen om nødvendige og evige sannheter som skiller menneskene fra dyrene, og gir oss fornuft og vitenskap og kunnskap om Gud. Og det er det i oss som kalles ei rasjonell sjel, eller et sinn.
  30. Og det er ved kunnskapen om nødvendige sannheter, og de abstraksjonene som de involverer, at vi reiser oss til refleksjonshandlingene, som gjør oss oppmerksomme på oss selv. Og får oss til å tenke på dette eller hint som i oss selv. Og på denne måten, ved å tenke på oss selv, tenker vi på væren, på substans, på enkle og sammensatte, på det immaterielle - og, ved å innse at det som er begrenset i oss er ubegrenset i Gud. Disse refleksjonshandlingene skaffer oss de prinsipielle objektene til vår fornuft.
  31. Vår fornuft er grunnet på to store prinsipp: prinsippet om motsigelse, takket være hvilket vi bedømmer det å være usant som involverer motsigelser, og som sant det som står i motsetning til det som er usant.
  32. Og det om tilstrekkelig årsak, takket være hvilket vi holder at ingen fakta kan være sanne eller eksistere, ingen utsagn korrekt, uten at det er tilstrekkelig grunn til at det er slik og ikke på annen måte - selv om de grunnene ikke er kjente for oss.
  33. Det er også to slag sannheter: Fornuftssannheter og faktasannheter. Fornuftssannheter er nødvendige, og det motsatte av dem er umulig. Faktasannheter er tilfeldige, og det motsatte av dem er mulig. Når en sannhet er nødvendig, kan grunnen til det bli funnet ved analyse, ved å løse den opp i enklere sannheter til vi kommer til de grunnleggende sannhetene.
  34. Slik bruker matematikerne analyse til å redusere spekulative teorem til definisjoner, aksiomer og postulat.
  35. Og til slutt er det enkle idéer, som ikke kan gis en definisjon, og det er aksiom og postulat - i et ord, grunnleggende prinsipp, som aldri kan bevises, men som heller ikke trenger å bevises: de er identiske setninger, det motsatte ville innebære en eksplisitt motsigelse.
  36. Men en tilstrekkelig grunn må også finnes for tilfeldige sannheter, eller faktasannheter - for de seriene av ting som fyller universet av skapte ting. Her kunne oppløsning i særskilte grunner bli endeløs, på grunn av den umåtelige variasjonen i naturen, og på grunn av den uendelige deleligheten til tingene. Det er et uendelig antall former og bevegelser, i fortid og nåtid, som spiller en rolle som effektiv årsak til det jeg skriver, og det er et uendelig antall bitte små tendenser og disposisjoner i sjela mi, i fortid og nåtid, som også spiller en rolle som final årsak.
  37. Men siden alle disse detaljene bare involverer andre foregående og mer detaljerte tilfeldigheter, og hver av dem trenger liknende nærmere analyse for å gi en forklaring på det, så er vi ikke kommet lenger fram; den tilstrekkelige eller finale årsak må ligge utenfor sammenhengen av serier i denne detaljerte spesifikasjonen av tilfeldigheter, hvor uendelig den enn må være.
  38. Og det er grunnen til at den finale årsaken til tingene må være en nødvendig substans, der de detaljerte spesifikasjonene av forandringene er inneholdt bare i det vi kaller for Gud.
  39. Nå, siden denne substansen er en tilstrekkelig årsak for alle detaljene, som er gjensidig forbundet, er det bare en Gud, og denne guden er nok.
  40. Vi kan også se at denne overlegne substansen, som er enestående, universell, og nødvendig, må være ute av stand til begrensing, og må inneholde så mye virkelighet som mulig.
  41. Fra dette følger det at Gud er absolutt perfekt, siden perfeksjon er ingenting annet enn den totale mengden positiv virkelighet tatt i presis betydning, og bortsett fra de begrensningene som ligger i tingene selv. Og der, i noe som ikke har grenser, i Gud, er perfeksjonen er absolutt ubegrenset.
  42. Det følger også at skapte ting har sin perfeksjon fra Guds innflytelse, men de har sin mangel på perfeksjon fra sin egen natur, som nødvendigvis er begrenset. For det er det som skiller dem fra Gud. Denne opprinnelige mangelen på perfeksjon viser seg i kroppenes naturlige treghet.
  43. Gud er kilde ikke bare til eksistensene, men også til essensene, så langt de er virkelige. Han er også kilde til den virkeligheten som finnes blant mulighetene. Det er fordi Guds forståelse er riket til de evige sannhetene, eller riket til de idéene som de avhenger av. Og uten Gud ville det ikke vært noen virkelighet blant mulighetene; ikke bare ville ingenting eksistere, men ingenting ville være mulig.
  44. Fordi det er klart at om det er noen virkelighet blant essensene eller mulighetene, eller blant de evige sannhetene, må den virkeligheten være grunnet i noe som faktisk eksisterer; derfor må det være grunnet i eksistensen til det nødvendige vesenet, i hvilket essensen inkluderer eksistens, for hvilken det å være mulig er tilstrekkelig grunn til å være virkelig.
  45. Bare Gud, eller det nødvendige vesenet, har dette privilegiet; at han må eksistere om han er mulig. Og etter som ingenting kan forhindre denne muligheten for dette noe som er uten grenser og uten motsetninger, så er det i seg selv nok for oss til å oppfatte eksistensen av Gud á priori. Vi har altså bevist hans eksistens ved hjelp av de evige sannheters virkelighet. Og vi har også bevist den á posteriori, fordi tilfeldige ting eksisterer, og deres finale eller tilstrekkelige årsak kunne bare bli funnet i det nødvendige vesenet, som har grunnen til sin eksistens i seg selv.
  46. Likevel skulle vi ikke, som noen har gjort, tro at siden de evige sannhetene er avhengige av Gud, er de tilfeldige utslag av hans vilje - som Descartes synes å ha ment. Dette er bare sant for tilfeldige sannheter. Deres prinsipp er passelighet, eller valget av det som er best, i motsetning til dette avhenger nødvendige sannheter av Guds forståelse.
  47. Gud alene er den primære enheten, eller den opprinnelige enkle substansen, som har skapt alle monadene. De er skapt ved kontinuerlige lyn av guddommelighet, som velter ut fra øyeblikk til øyeblikk, og de er bundet av mottakeligheten til de skapte ting, som er essensielt begrenset.
  48. I Gud er det kraft, som er kilden til alt; det er kunnskap, som inneholder alle idéer, og til slutt er det også vilje, som produserer forandringer eller utvikling i henhold til prinsippet om hva som er best. Alt dette korresponderer med monadens grunnleggende subjekt, med persepsjonen og med appetitten. Men hos Gud er disse attributtene perfekte, mens de hos skapningen er begrenset.
  49. En skapning er sagt å være aktiv ytre sett så langt den er perfekt, og passiv i forhold til andre så langt den ikke er perfekt. Slik tilskriver vi aktivitet til en monade så langt den har distinkte persepsjoner, og passivitet så langt den har forvirrede persepsjoner.
  50. Og en skapning er mer perfekt enn en annen i den utstrekning vi finner i den det som tjener til å forklare á priori det som skjer i den andre, og det er det som får oss til å si at den handler mot den andre.
  51. Men i enkle substanser er denne innflytelsen til en monade over en annen bare ideal, og kan bare ha sin effekt gjennom Guds intervensjon; i den forstand at i Guds idé krever en monade av Gud, og med grunn, at han tar rede på det [ønsket om innflytelse] når han organiserer den andre ved den aller første begynnelsen. Siden en monade ikke kan ha [direkte] innflytelse på en annen er dette den eneste måten som en monade kan avhenge av en annen på.
  52. Og dette er den måten som det er gjensidig handling mellom skapningene på. Når Gud sammenlikner to monader finner han i hver av dem grunn til å tilpasse dem til hverandre, slik at de kommer til å handle på på forhånd bestemte måter mot hverandre.
  53. Siden det er en uendelighet av mulige univers i Guds idéer, men bare et kan eksistere, så må det være en tilstrekkelig grunn for det valget som Gud gjør.
  54. Og den grunnen kan bare finnes i passeligheten, eller graden av perfeksjon som disse verdenene inneholder. Hver mulig verden er berettiget til å kreve eksistens i forhold til hvor stor perfeksjon den har.
  55. Og det er grunnen til eksistensen av den beste, som Guds visdom får han til å kjenne, hans godhet får ham til å velge, og hans kraft får ham til å produsere.
  56. Denne tilpassingen av alle skapninger til hverandre, og av hver eneste til alle de andre, betyr at hver eneste monade har forbindelser som uttrykker alle de andre. Og det er derfor et evig speil av universet.
  57. På grunn av den uendelige mangfoldighet av monader er det uendelige mange synsvinkler, som om det var uendelig mange univers, men de er alle sammen ulike perspektiv på det samme, i henhold til hver eneste monades ulike ståsted.
  58. Og det er måten å oppnå størst mulig variasjon på, men med den størst mulige orden. Det er måten å oppnå størst mulig perfeksjon på.
  59. Det er bare denne teorien som viser Guds storhet. M. Bayle skrev at jeg (Leibniz) hadde lagt for mye vekt på Gud, mer enn det som er mulig. Men han var ikke i stand til å gi argumenter for at den universelle harmonien, der hver substans nøyaktig uttrykker hver eneste annen monade gjennom forholdet til den, var umulig.
  60. Og vi kan se at tingene ikke kan være på noen annen måte. For da Gud organiserte det hele tok han hensyn til hver del, og spesielt til hver monade, og siden monaden er representativ i sin natur kan ingenting begrense den til bare å representere en del av tingene. Men tydelig representerer den bare de tingene som er den nærmest.
  61. På denne måten er sammensetninger analoge med enkle. Alt er fullt og lenket sammen. Alle handlinger har virkning på alt, men avtakende med avstanden. Og alt som skjer i universet virker derfor inn på hver enkelt monade.
  62. Selv om hver monade representere hele universet, representerer den mer tydelig den kroppen som er spesielt tilskrevet den.
  63. Kroppen som tilhører monaden, er begge tilsammen en levende ting, og sammen med en sjel er de et dyr. Kroppen er alltid organisk.
  64. Slik er hver organisk kropp til et levende vesen en slags levende maskin eller naturlig automat, som langt overgår enhver menneskelagd maskin.
  65. Og naturens skaper var i stand til å utføre dette guddommelige og uendelige arbeidsstykket siden hver eneste bit materie som det sammensatt av ikke bare er delelig i det uendelige, men hver del har også sin egen bevegelse. Dersom dette ikke var tilfelle ville det ikke være mulig for hver bit av materien å uttrykke hele universet.
  66. Fra dette kan vi se at det er en verden av skapninger - av levende ting og dyr, entelechies, og sjeler - i de minste delene av materien.
  67. Hver del av materien kan bli sett på som en hage full av planter, eller en dam full av fisk. Men hver grein til plantene, hver del av dyret, er en ny hage eller dam.
  68. Og selv om jorda og lufta mellom plantene i hagen og vannet mellom fiskene i dammen ikke selv er planter eller fisker, inneholder de likevel andre, men vanligvis er de så små at de er usynlige for oss.
  69. Slik er det ingen udyrket grunn i universet, ingenting er øde, ingenting er dødt. Det er ikke noe kaos, og all forvirring er bare tilsynelatende.
  70. Vi ser av dette at hver levende kropp har en dominerende entelechy, som i dyrene er sjelen, men delene av den levende kroppen er full av andre levende ting, planter og dyr, som hver har sin entelechy eller dominerende sjel.
  71. Men hver sjel har ikke en masse eller porsjon materie som er blitt tildelt for alltid. Alle kropper er alltid i en tilstand av gjennomstrømning, som elver, ting kommer og går.
  72. Sjela forandrer kroppen sin gradvis. Det er derfor ofte metamorfoser blant dyrene, men aldri bytte av sjeler mellom kroppene. Sjelene og åndene er alltid tilknyttet materien eller kropper. Gud er den eneste sjela som ikke er tilknyttet materie eller kropp.
  73. Derfor er det ikke komplett død eller komplett skapelse. Skapelsen som vi snakker om akkurat her er utfoldelse og vekst.
  74. Filosofene var lenge plaget med spørsmålet om opprinnelsen til formene og sjelene. Nå vet vi at planter oppstår fra frø, at det i utgangspunktet for livet allerede er en kropp eller organisk organisasjon til stede. Det oppstår ikke fra kaos. Unnfangelsen er bare en forvandling.
  75. Om dyrene.
  76. Hvert enkelt dyr har verken begynnelse eller slutt.
  77. Ikke bare er dyrets sjel udødelig, men dette gjelder også for dyret selv. Selv om kroppen kan gå i oppløsning.
  78. Sjela følger sin egen lov, som også kroppen følger sin egen lov. Likevel går de godt sammen siden det finnes en på forhånd etablert harmoni i universet.
  79. Sjelene handler etter loven om finale årsaker, gjennom appetitten, mål og midler. Kroppene handler etter loven om effektive årsaker, eller av bevegelse. Og disse to rikene, det til effektive årsaker og finale årsaker, er i harmoni.
  80. Hadde Descartes kjent mitt system ville han ha valgt det.
  81. Kroppene handler som om det ikke fantes sjeler, og sjelene handler som om det ikke fantes kropper. Og begge handler som om den ene hadde innflytelse på den andre.
  82. For de rasjonelle sjelene, sinnene, gjelder, som for alle andre substanser, at de begynte med universets skapelse. Når de blir utvalgt til fornuft, og oppnår å bli mennesker, blir de sansende sjelene deres opphøyet til fornuftens nivå.
  83. I tillegg til de forskjellene som eksisterer mellom vanlige sjeler og sinn, hvorav noen er nevnt, er det også de følgende: sjeler i sin alminnelighet er levende speil av universet av skapte ting. Men sinnene avspeiler også guddommeligheten, naturens skaper. De er i stand til å kjenne universets system, og til delvis å imitere det. Hver sjel blir som en liten guddommelighet i sin egen sfære.
  84. Dette gjør det mulig for sinn å komme i samfunn med Gud. Og han er for dem ikke bare som en oppfinner av en maskin, men også som en fyrste for sine undersåtter, og som en far for sine barn.
  85. Fra dette følger det at totaliteten av alle sinn utgjør Guds by - den mest mulig perfekte stat, under den mest perfekte monark.
  86. Guds by (Guds rike?), dette universelle monarkiet, er en moralsk verden i en naturlig verden, og er den edleste og mest guddommelige av Guds skapninger. Og Guds ære består i denne moralske verden siden det ikke ville være noen slik ære om Guds storhet og godhet ikke var kjent og beundret av sinnene. Det er også bare med hensyn til denne Guds by at Gud har godhet, mens hans visdom og kraft kan bli sett i alt.
  87. Akkurat som vi tidligere har etablert perfekt harmoni mellom de to naturlige rikene, det ene med de finale årsakene og det andre med de effektive årsakene, så er det også en annen harmoni, mellom naturens fysiske rike og moralens nåderike; altså mellom Gud betraktet som universets arkitekt og som monark.
  88. Denne harmonien sørger for at tingene leder mot nåden langs naturens vei, slik at for eksempel denne verden må ødelegges og gjenopprettes med naturlige midler så mange ganger som det kreves for at noen skal bli straffet og andre bli belønnet.
  89. Gud som arkitekt møter kravene fra Gud som lovgiver, og derfor blir syndene straffet gjennom den naturlige orden. Og på samme naturlige måter blir de gode belønnet.
  90. Under dette regimet blir alle gode ting belønnet, og alle onde ting straffet. Og alt tjener til fordel for de gode, det er de som ikke er misfornøyde og som stoler på forsynet når de har gjort sin plikt.

Lenker:
Til oversikten over alle tekstene

Til Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: