London i fortid og nåtid

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Londons utvikling fram til 1900
  3. Londons utvikling 1890-1945
  4. Byen inn i en Ring
  5. Albion våkner
  6. Brolagt med Gull
  7. Londonerne
  8. En ny geografi

Du kan se bilder og beskrivelser av noen kjente bygninger i London.


Innledning

Michael Hebbert skriver i første kapittel av boka om hvordan man kan få kunnskap om og kjennskap til London. London er stor og uoversiktlig og ikke bygd etter noen enhetlig plan. London kan likne en mengde byer som ligger tett sammen innenfor et begrenset område, et område som i dag er begrenset av "the Green Belt". London har et tett irregulært gatenettverk, og dekker et område på 600 "squaremiles" - det er et område som er større enn 1.500 kvadratkilometer, der det bor sju millioner mennesker. Det finnes ingen ringvei rundt byens sentrale områder med unntak for motorveien M25 som går rundt byen utenfor den. Det er heller ingen bulevarder som strekker seg fra sentrum og ut av byen.

London er bygd opp langs Themsen, og Themsen er den landskapsformasjonen som sterkest har påvirket lokalisering og utvikling av London. Den er grensen mellom den nordlige og den sørlige delen av London. Hebbert skriver at Kevin Lynch i sin klassiske studie av London "The Image of the City" skrev at Themsen er en akse for å bygge et mentalt kart over London. Men det kan vært vanskelig å orientere seg i forhold til elva der den bukter seg fram siden den stadig endrer retning. Themsen kommer inn i London fjernt i sørvest bortenfor Hampton Court og renner nordover mer enn ti kilometer mellom grusterrassene til Richmond Hill. Fra Kew Bridge bukter den seg femti kilometer østover, tretti kilometer i luftlinje.

London er delt inn i 120 postdistrikt. Inndelinga kan ved første blikk virke lite logisk. Det tettbebygde sentrale området av London er delt inn i sonene Øst-Sentral (EC) og Vest-Sentral (WC), og resten av London i seks sektorer etter kompassretninger: Nord (N), Øst (E), Sør-øst (SE), Sør-vest (SW), Vest (W), og Nord-vest (NW). Hver sektor er delt inn i postnummerområder. Distriktet nærmest sentrum har alltid det laveste postnummeret, slik at N1 (Islington), E1 (Stepney), SE1 (Southwark), SW1 (Lambeth), og NW1 (Kensington) danner en ring rundt sentrum. Men så forsvinner logikken. Postdistriktnumrene er videre spredt tilfeldig rundt i sin sektor etter alfabetisk orden. Det betyr at distrikt med nummer som følger etter hverandre kan ligge langt fra hverandre.


City of London

Midt i London ligger "City", som er den eldste urbane bebyggelsen. Grensene til "City" har ligget fast i hundrevis av år. City omfatter det romerske London og dets nærmeste omgivelser. City of London har sin egen politistyrke som har egne uniformer som er ulike uniformene til politistyrken til Londons Metropolitan Police. Mens City of London holdt seg innenfor murene sine vokste Westminster til å bli en egen by. Rundt disse to sentra vokste verdensbyen London uten å ha noen felles bymyndighet.

Den to tusen år gamle grensen som skiller City fra resten av byen er fortsatt til stede, og skiller finansdistriktet med sine mørke dresser og marmorgulv fra resten av den mangfoldige byen.

London har mer enn et sentrum, og dette gjenspeiler seg på mange områder. London har fem framstående symfoniorkestre, og mange mindre framstående, og flere universitet og mange fotballklubber. Det første universitetet i London som bar byens navn ble opprettet i 1836, mange hundre år etter at andre store byer hadde fått sine universitet.


Bøker om London

Det er skrevet en svært litteratur om London. En del av den beste litteraturen er skrevet av skjønnlitterære forfattere, som Charles Dickens, H. G. Wells, Doris Lessing, Peter Ackroyd, Elizabeth Bowen, eller profesjonelle skribenter som Simon Jenkins, eller akademikere med litterære evner som Roy Porter og Peter Hall, eller biografer som Christopher Hibbert. Michael Hibbert nevner "London Encyclopedia" av Ben Weinreb og Christopher Hibbert som uunnværlig dersom man vil skaffe seg god kjennskap til London.

Bishopsgate Institute har store arkiv med materiale om London, og som kan være et godt utgangspunkt for de som ønsker å gjøre dypundersøkelser i Londons historie. Det ble grunnlagt i 1891 med midler som sognekirka i Bishopsgate hadde samlet opp gjennom fem hundre år. Men sentrum for informasjonen om London er Library of the Guildhall of the Corporation of London. Det ble grunnlagt i 1423, og gjenopprettet i 1828, og har svært store samlinger av bøker og kart og bilder og trykksaker av alle slag. Det er også kommunearkivet for Corporation of London, som er den lokalpolitiske myndigheten til City.

London Metropolitan Archives har arkivene til London County Council, Greater London Council, Middlesex County Council og deres forløpere. Arkivene er på omkring femti tusen hyllemeter dokumenter og bilder. Videre har universitetene i London og British Library store samlinger dokumenter om London. Det finnes også mange andre arkiv og samlinger med materiale om Londons historie.


grep om stoffet

Og så har man "London A-Z". Det ble første gang trykt i 1936. Phyllis Pearsall lagde den første utgaven. Hun døde i 1996. I 1935 gikk hun alle gatene i London til fots, 5.000 kilometer. Hun stod opp klokka fem om morgenen og gikk hele dagen for å kunne lage den første nøyaktige og fullstendige veiviseren til gatene i London. Hun skrev 23.000 nedtegnelser om gater i London. Detaljhandlerne var ikke interessert i å selge verket hun laget. Men hun greide å overtale W.H. Smith til å prøve å selge 250 eksemplarer på den betingelsen at han fikk returnere kart som han ikke greide å selge. "London A-Z" ble umiddelbart en suksess, og er nødvendig for et grundig studium av London.

Diagrammet over Londons undergrunnsbaner, som man finner under Transport i London er like nødvendig. Diagrammet er mer enn veiviser for de som reiser med undergrunnsbanen, det er det grunnlaget som folk flest organiserer sin kunnskap om Londons geografi etter. Harry Beck fikk ideen til å lage diagrammet.


Londons utvikling fram til 1900

Kort tid etter den romerske invasjonen i 79 innså militære ingeniører mulighetene et sentrum ville ha ved utløpet av Themsen. Ei stor befolkning brukte Themsen som ferdselsåre, og det var nødvendig å ha et sted ved nedre Themsen der personer og forsyninger kunne fraktes over. Dessuten ville den store befolkninga som bodde langs Themsen kunne kontrolleres fra det sentrale stedet. Romerne bygde byer, og ville bygge byer også i Britannia. Romerne bygde en gangvei over Themsen, og ved den ble det også opprettet fortøyninger og landingsplass for båter. Londinium ble raskt utviklet til et administrativt sentrum og et knutepunkt for veier som gikk til alle deler av Britannia. Det ble et viktigere sentrum enn Colchester, og fikk romerske bygninger, som amfiteater, bad, forum og palasser. Det ble opprettet et planlagt gatenett i byen, og det ble bygd en mur rundt byen. Deler av denne muren eksisterer fortsatt.

På nordbredden av Themsen ble det bygd en rekke kaier i romertida. De viktigste veiene som gikk ut fra London i romertida var følgende: Den gamle Kentveien til Dover; Clapham Road til Chichester; Baywater Road gikk langs nordgrensen av Hyde Park mot Silchester og Winchester; Edgware Road, som var den sørlige enden av Watling Street, hovedveien til Wroxeter, Wales og nordvest; Kingsland Road, som ble Ermine Street og fører til Lincoln; og romerveien i East End, som var den opprinnelige veien til Colchester.

I det tredje århundret ble Britannia delt inn i flere romerske provinser. Da det romerske Britannia brøt sammen ble Britannia delt opp i flere små riker. Det romerske London ble etter hvert avfolket, og i en periode bodde det ikke mennesker innefor de romerske bymurene. Men angelsakserene bygde opp et angelsaksisk London like utenfor bymurene, og da vikingene ble for truende flyttet de innenfor bymurene. Selv om London opphørte å være et viktig politisk sentrum ble det et viktig sentrum for kirka og et sentrum for handel, selv om London i angelsaksisk tid ikke var Englands viktigste sentrum verken for kirka eller for handelen. I 1066 erobret Wilhelm av Normandie England, og den angelsaksiske tida da var over. [Du finner mange tekster om den angelsaksiske tida og om normannernes erobring på www.europas-historie.net.]


Westminster

Edward Bekjenneren, som døde i 1066, besluttet å bygge om ei kirke som lå halvannen kilometer lenger opp langs elva enn selve City of London lå. Mot slutten av livet sitt flyttet Edward fra et palass som lå innenfor bymurene inne i City til dette stedet han hadde sett seg ut som sitt gravsted i det nye west minster.

Etter at normannerne hadde erobret England i 1066 valgt Wilhelm Erobreren å la seg salve og krone til konge i Westminster. Og der slo han seg ned med hoffet sitt. Handelsbyene London, som lå halvannen kilometer borte nedover langs elva, overga seg uten motstand. Wilhelm gikk derfor med på å respektere de gamle rettighetene til byen, men han satte byene under overvåking av to festninger: Baynard's Castle, som nå er borte, og Tower of London, som fortsatt eksisterer.

Tower ble bygd med murer av stein som var opp til 3,7 meter tykke. Borgerne i London fikk lov til å stelle med sine egne saker og drive sin handel som det passet dem selv mot at de betalte store skatter. Londons borgere oppnådde langsomt større frihet og innflytelse. Det skyldtes at det kom perioder der kongedømmet stod svakt og ga innrømmelser overfor byborgerne, eller trengte ekstra store pengesummer som byborgerne sa seg villig til å gi mot å få motytelser i form av privilegier fra kongen. Richard I's korstog var fordelaktig for City både siden kongen var borte fra England i lang tid, og byborgerne kunne da opptre mer selvstendig og vinne større rettigheter og privilegier. De støttet John som var bror og rival til Richard, og fikk til gjengjeld privilegier i 1191 og 1199 som anerkjente at City hadde indre selvstyre og rett til å velge sheriffer. Når kongene stod i en sterk posisjon kunne de prøve å beskjære selvstendigheten til byen.

London City var en viktig medspiller og motspiller for kongedømmet. City var viktige skatteytere og enda viktigere som kreditorer til monarkene, og City var viktig i utviklingen av den britiske konstitusjonen siden City ønsket å hevde sin rett til selvstyre i egne saker og mulighet til å gi kongen råd i saker som angikk City.

I det romslige Themsenbassenget utviklet det seg to bosetninger. I den ene, Westminster, lå den politiske makten, og i den andre City, lå det stor økonomisk og finansiell makt. Disse to maktene var i et stadig samspill. Rundt disse to bosetningene ble det bygd mange palass og boliger til de mektige i England. Erkebiskopen av Canterbury bygde Lambeth Palace, og også de andre biskopene og abbedene i de rike klostrene bygde seg boliger i London, som også de mektigste adelsmennene gjorde.


Geometri eller absolutisme

London vokste så mye at Elizabeth I i 1580 innførte forbud mot å bygge hus i fem kilometers [tre miles] avstand fra portene til City of London. Forbudet ble gjentatt i 1593 og i 1602 og også James I gjentok forbudet i 1605, men London fortsatte å vokse.

Mot slutten av Elizabeths regjeringstid ble tanker om byplanlegging kjente. London var en by med trange og krokete og gater og smug, som middelalderbyer flest, men det ble malt portrett av byer bygd av marmor, med rette, brede gater og store åpne plasser. I Roma ble planlegging etter slike ideal satt i verk av pave Sixtus V (1585-90), og i Frankrike av Henrik IV med Place Royal, som i dag heter Place des Vosges og står i Paris og ble bygd i 1605-12.

Under borgerkrigene spilte City en avgjørende rolle siden det var City som satte Parlamentet i stand til å føre krig mot kongen. Uten pengene fra City ville Parlamentet ikke vært i stand til å beseire kongen, og knapt vært i stand til å føre krig. Parlamentet og City førte krig mot Charles I. Han var interessert i byplanlegging. Han ville også modernisere de kongelige palassene og bygge nye palass i Whitehall. Charles fulgte opp sine forgjengeres forsøk på å kontrollere hvor det ble satt opp bygninger. I 1636 opprettet han en "Corporation of the Suburbs" i et forsøk på å oppnå en viss overordnet kontroll av utviklinga i utkantene av London. Der levde nå mesteparten av befolkninga i London, utenfor bymyndighetenes jurisdiksjon. Det er anslått at London i første halvdel av det sekstende århundret vokste fra 200.000 innbyggere til 375.000 innbyggere.


London City nedbrent og gjenoppbygd

Den store brannen i London begynte den første september 1666, og varte i fire dager. Den begynte i et bakeri i Pudding Lane, og ødela 89 kirker, 13.200 hus, 400 gater og fire femtedeler av området som lå innenfor bymurene.

Det var kong Charles II og hans bror James hertug av York som red opp ned Westminster og organiserte brannslukkingen. De hentet også marinen for å sprenge blokker for å lage branngater. Så snart ilden var slukket innførte Charles med en gang tiltak for å få den økonomiske virksomheten i gang igjen. Og han innførte regler for hvordan gjenoppbyggingen skulle foregå. Før ei veke var gått hadde Charles bestemt at de som bygde opp eiendommene sine igjen skulle være fritatt fra å betale den skatten som kaltes "hearth money" i de første sju årene. Nye hus skulle bygges av stein eller av murstein, og gatene skulle være bredere enn tidligere, og det skulle betales kompensasjon til de tidligere eierne av grunnen som ble beslaglagt for å bygge bredere gater. Det ble nedsatt en kommisjon på seks medlemmer som skulle undersøke eiendomsforholdene til grunnen i City og forberede gjenoppbyggingen. Tre av medlemmene ble utnevnt av kongen, og en av de som han utnevnte var Christopher Wren. Charles II hadde en avgjørende rolle i de tiltak som ble tatt både for å bekjempe brannen og for å bygge byen opp igjen.

Charles II hadde arvet interessen for byplanlegging fra sin far Charles I. Bare få timer etter brannen var Christopher Wren og John Evelyn i gang med å planlegge gjenoppbygginga av den nye byen. Wren hadde nettopp kommet tilbake fra Frankrike og kjente byplanene fra Paris. Man ønsket å bygge byen opp med ti meter brede gater og større kvartaler og færre kirkesogn og gater som var rette og innrettet i forhold til Tower, St. Pauls og andre store bygg. Men City ville ikke vente på en ny gateplan, men ville bygge opp bygningene der de hadde stått, både av redsel for å tape forretninger og forretningsforbindelser, og av redsel for å tape tomtegrunn. Parlamentet delte frykten til City. Det ville ikke miste skatter eller betale kompensasjon for tomtegrunn som ble konfiskert for å brukes til bredere gater eller plasser. I november 1666 var planene om å bygge etter en ny samlet plan avskaffet, og man ville bygge på de gamle tomtene. I 1667 kom en lov om gjenoppbyggingen av City, og den ble av stor betydning. Det var det systemet for bygningskontroll som den opprettet som regulerte utvidelsen av London i det attende og nittende århundret.

Loven ville oppgradere bygningene og gatene og forhindre brann. Planen delte gatene og de bygningene som vendte mot dem inn i fire klasser. Det var hus som vendte mot bakgater, og hus som vendte mot ordinære gater, og det var hus som vendte mot hovedgater, og det var hus som vendte mot åpne plasser. Husene som vendte mot åpene plasser var de flotteste, og i dem bodde "persons of extraordinary quality".

Loven la grunnlaget for et hierarki av gater, der hovedgatene skulle være 40 fot brede, de ordinære gatene - Streets and Lanes of note - 35 fot brede, og bakgatene skulle være 14 fot brede. Trangere smug skulle utvides til en bredde på 9 fot, rettes ut og belegges med stein. Hus skulle ikke kunne bygges ut i gatene eller med etasjer som stakk ut over gatene. Det ble betalt ut tusenvis av pund som kompensasjon til grunneiere for å opprette rette gater og for å gjøre trange smug om til noe bredere veier og gater.

Loven ga regler om å bygge bygninger på en slik måte at de passet inn i den bebyggelsen som allerede eksisterte. Loven ga regler om byggematerialer, takhøyde både innvendig og utvendig, veggtykkelse, og satte strukturelle krav.

Fem år etter brannen var det bygd 12.000 hus. Wren hadde begynt å arbeide med planer for gjenoppbygging av St. Pauls katedralen, som ble ferdig i 1710. Bare i 1670 tegnet Wren planene for 17 nye kirker.

Minst en fjerdedel av de som fikk sin eiendom ødelagt av brannen vendte ikke tilbake til City. Spesielt var det mange adelsmenn og godseiere som ikke bygde opp de husene som de hadde eid i City. De bygde heller nye hus lenger vest. Det var også mange som hadde eid produksjonslokaler i City som heller bygde dem opp igjen lenger nord eller øst. Fremmede handverkere, som ikke hadde gjennomgått læretid i City, fikk lov til å arbeide i City for at gjenoppbyggingen skulle foregå raskere.

De valgte myndighetene til City startet kampanjer og rettssaker mot den økonomiske utviklingen som foregikk utenfor City siden den truet de monopolene som City hadde. City ble i enda sterkere grad enn tidligere karakterisert av handel siden en stor del av de innbyggerne som ikke drev med handel ikke bygde opp sine eiendommer i City.

City ble avskilt fra resten av London på grunn av dette, og på grunn av at City så sterkt ville forsvare sine monopol og privilegier og sitt indre selvstyre. Denne avsondringen ble symbolisert ved den gamle bymuren som gikk rundt City og som markerte grensen for Corporasjonens jurisdiksjon. Corporasjonen vedlikeholdt muren og portene i den fram til 1760, og i enda åtti år framover ble det krevd inn toll fra vogner som passerte gjennom portene og ikke tilhørte freemen. Corporasjonen motsatte seg at det ble bygd bru over Themsen ved Westminster i 1740-50.


Grunneiere til London

Inigo Jones (1573-1652) var i sin tid blant annet kong Charles I's arkitekt. Han oppfant det som ble den grunnleggende enheten for Londons ekspansjon gjennom i det minste to og et halvt århundre, den klassiske boligterrassen - det klassiske rekkehuset. Han bygde det for jarlen av Bedford, som tilhørte en av de familiene som hadde høstet fruktene av privatiseringen av Londons grønne belte av hospital, kirker og klostereiendommer. Det viktigste området som utviklingen av London foregikk innenfor i de neste to hundre årene var en bue som strakte seg fra Chelsea til Hampstead, og som tilhørte 35 grunneiere. Byens vekst ble først og fremst formet av disse Landlords to London. Historien om dem er fortalt av Simon Jenkins.

Den fjerde hertugen av Bedford ledet an i utviklinga ved å utvikle kjøkkenhagen til Westminster Abbey, Convent (senere Covent) Garden i 1630. Inigo Jones var arkitekt, og så muligheten til å bygge etter kontinental maner med Piazza d'Armée og Place Royale som modeller. Covent Garden ble lagt ut som en piazza, med ei kirke i hver ende og bueganger i fronten til bygningene som lå rundt plassen på tre sider av den. Byggemodellen ble brukt til å gi en samlet fasade til mange bygninger. Inigo Jones gjentok eksperimentet ved Lincoln's Inn Field halvveis mellom City og Westminster. Nummer 59 og 60 er terrassehus som er naboer til hverandre, og deres fasader er satt sammen slik at de gir inntrykk av å være et palass.

Jarlen av Southampton fikk målt ut byggetomter på Bloomsbury Square i 1665, og Jarlen av Leicester på Leicester Square i 1671. Hertugen av Monmouth begynte utbygging av Soho Square i 1678, og jarlen av St Alban's av St. James's Square i 1684. Grosvenor Square fulgte i 1695 og Berkeley Square i 1698.

Den aristokratiske eiendomsutvikleren tok i bruk den spekulative byggmesteren, som ville leie tomtegrunn og bygge hus for salg. De fleste byggmestrene begynte som handverkere. Den mest aktive i det sene syttende århundret var Nicholas Barbon (1640-98). Han oppfant også brannforsikringen og skrev i Dicourse of Trade blant annet om at byggevirksomhet stimulerte den alminnelige økonomiske veksten.

Stein Eiler Rasmussen skrev i "London - The Unique City" om terrassehusbebyggelsen i Londons forsteder. I 1930-årene fant han at den var glemt og foraktet. I dag er denne bebyggelsen vernet og det er skrevet en omfattende litteratur om den, først og fremst John Summersones "Georgian London", Donald Olsens "Town Planning in London".

Bygningsloven til Charles II gjaldt først bare for City, men år 1700 ble den formelt utvidet til også å gjelde for City of Westminster, og den kom til å gjelde for stadig større områder etter hvert som London vokste. Loven ble reviderte gjentatte ganger. Lovgivninga ble konsolidert i 1774 med London Building Act of 1774 som opprettet et offentlig organ med 27 inspektører som overvåket at bygningsloven ble fulgt i hele London, og hvert nytt bygg måtte godkjennes av disse inspektørene.

Bygningsloven blir vurdert som svært vellykket. De fleste londonerne kom til å bo i terassehus. Bare de aller rikeste bodde i frittliggende palass og andre store frittliggende hus. Olsen skrev at en hovedoppgave for byplanleggingen var å markere sosiale skiller og allerede i utgangspunktet opprettholde den sosiale segregeringen når planleggingen av boligfelt begynte. Olsens arbeid med arkivene til Bedford Estate og Foundling Estate viser at grunneierne stadig var opptatt av å unngå beboere av lav status. De store grunneiernes utvikling av boligfelt fordrev de fattige fra områdene som ble utviklet. De fattige i London måtte rømme til de områdene mellom de store godsene som ikke ble utsatt for boligutvikling.

London ble planlagt, men ikke som en helhet, men som en mengde biter som hver for seg ble planlagt. I slutten av det attende århundret var det mange som ga uttrykk for bekymring over Londons utvikling siden den foregikk så vidt planløst og tilfeldig. John Gwynne offentliggjorde den opprinnelige planen til Wren om gjenoppbyggingen av City. I 1766 utga Gwynne boka London and Westminster Improved, og den var det første forsøket på å foreslå en overordnet plan for utvikling av London. Gwynne håpet at veksten til London skulle stoppes av en ring rundt den nordlige delen av byen, av de veiforbindelsene som ble bygd nord for byen i 1756-62: Marleybone, Euston, Pentonville og City Roads.

Richard Horwood foretok i siste del av det attende århundret undersøkelser gjennom ni år for å lage det største og mest detaljerte kartet over London som til da var laget - se også Barker and Jackson: "The History of London in Maps". Kartet til Horwood inneholdt detaljerte bygningsplaner, gatenavn og husnummer. Byområdet gikk fra Hyde Park i vest til Blackwall i øst, og strakte seg nordover utenfor the New Road. Sør for elva var bosetninga mindre tett. Nord for elva kunne det være en halv time å gå fra elva til åpent landskap.


Det nittende århundret

Tidlig i det nittende århundret begynte Londons befolkning å vokse svært sterkt, og i tiår etter tiår skulle befolkninga vokse med mellom 16% og 21% per tiår. År 1800 passerte Londons befolkning akkurat en million, og ved midten av århundret var den blitt større enn to og en halv million innbyggere, og år 1900 hadde London seks og en halv million innbyggere.

I de to århundrene fram til 1800 hadde den raske byveksten til London vært enestående i England. Men i det nittende århundret var det også andre byer som vokste svært raskt, og til og med enda raskere enn London. Det gjelder for gruvebyer og industribyer i nord og i midlands. Den nye industrien og dens fabrikker som omskapte midlands og det nordlige England var ganske umerkelig i London. Likevel var London en betydelig industriby, men slett ikke så dominert av industri som industribyene i midlands og nordpå. London var også to byer med hensyn til vareproduksjon. I øst var det produksjon som hadde forbindelse med havna, mens handverksproduksjon av luksusbetonte varer foregikk i vest.

I London var prinsregenten, den framtidige George IV, opptatt av noe av den mest ambisiøse utvikling så langt i byens historie. [Den er beskrevet i teksten "London: Arkitektur".] Det var planen om Via Triumphalis, triumfveien fra Carlton House gjennom St. James's Park, over Piccadilly Circus, Regent Street til Portland Place og inn i Regent's Park. Dette prosjektet var i like stor skala som de prosjektene som de franske enevoldsherskerne var opptatt av i Paris og deromkring. Det var mer enn fire kilometer fra Buckingham Palace og Trafalgar Square til dyrehagene øverst i Regent's Park. Prinsregenten planla dette for fasjonable vogner og prosesjoner. Arkitekten hans var John Nash (1752-1835), som la ut Regent's Park og St. James's Park som uformelle rom, og aksen mellom dem buktet seg til høyre og venstre. Regent's Park var den største og nordligste utstikkeren fra byen bortenfor the New Road. Det var en hageby på størrelse med City, med eget marked, kirker og brakker og underholdning. Boligene var både frittstående herregårder og rekker av terrassehus langs kantene av parken, omformet til hvite palass, og forstadsvillaer.

Utbyggingen av Regent's Park stimulerte til at det ble bygd liknende bebyggelse rundt London. De som kunne velge å bo i det åpne landskapet i utkantene av London gjorde det gjerne. Men den lavere tettheten medførte risiko. Lange private hager til villaer langs den gamle Kentveien - the Old Kent Road - ble snart fylt opp med verksteder og smug og slum. Villaene i St. John's Wood ble en bohemverden med malere og bordeller. De fleste utbyggingsprosjektene holdt seg til terrassehusbebyggelsen. Thomas Cubitt var den viktigste utbyggeren av den nye bebyggelsen. Han bygde Belgravia, Eaton Square og Pimlico på 19 acres [en acre er godt og vel fire mål] mellom Knightsbridge og Themsen. Cubitt var en ny type byggmester med et selskap som fortsatt eksisterer og som var vertikalt integrert med egne forsyningslinjer for byggematerialer og tusen fast ansatte arbeidere. Mens byggeprosessen var innovativ var produktet det vertikale huset som ble foreskrevet i bygningsloven og som ble pyntet med gips og gjerne også noen søyler.

Det var lettere å regulere utbygging av godseiendommene med deres terrasser og plasser enn det var å regulere utbygging av mer åpne områder. Utleiesystemet førte til at byggeformen ikke lett ble endret. Når den 99 år lange utleieperioden gikk ut ble vanligvis leiekontraktene fornyet - og i det tjuende århundret ble leiekontraktene fornyet for tredje gang. Det nittende århundrets London ble utviklet fra en kjerne av stabile privat eide godseiendommer med et rammeverk av lover og eiendomsforvaltning som i det minste i gunstige lokaliteter var i stand til å kompensere for den fragmenterte offentlige autoriteten. Leiekontraktene fastsatte at leietakeren skulle vedlikeholde eiendommene som de leide - husene skulle males utvendig hvert fjerde år med tre strøk og innvendig hvert sjuende år. Eiendommene skulle forsikres, og vedlikeholdsforskriftene som inngikk i leiekontraktene ble ganske detaljerte, og fastsatte hvordan husene kunne brukes og ikke brukes. De offentlige plassene i de utbygde områdene ble forvaltet strengt, og det ble bygd porter inn til områdene og adgangen gjennom portene ble kontrollert. I 1890 ga Parlamentet bymyndighetene i London - London County Council - myndighet til å fjerne disse portene.

Cubitts Belgravia ble umiddelbart fasjonabelt. Utbyggingen fortsatte ut gjennom mindre gunstige områder, som hertugdømmet Cornwalls eiendom på South Bank ved Kennington, Mercerkompaniets eiendom ved Stepney, Bedford Estates New Town nord for Euston Road, Lord Tredegars gods ved Mile End, Thomas Cubitts gods ved Albion Road i Stoke Newington, De Beauvoirgodset utenfor Kingsland Road. Disse eiendommen ble bygd ut i 1830- og 1840-årene, og var beskjedne prosjekt sammenliknet med standardene i West End. Men de satset på å bygge stabile distrikt som ville tiltrekke seg respektable leieboere og holde på dem. Gatene var brede og plassene anlagt med omhu og hagene var dype og boligene laget med omtanke. Hebbert skriver at slik generøs design i marginale områder hadde bare mening i det lange tidsperspektivet til jordeierne, som tenkte på at eiendommene deres skulle gi inntekt mange generasjoner framover. Godseierne var opptatt av å opprette varige forhold til leietakerne, og var derfor generøse i bruken av land og holdt seg til en konservativ byggestil. Klassisismen fortsatte å dominere den stilen boligene ble bygd i enda et halvt århundre etter at nygotikken dukket opp.

London var en kompakt by da den store utstillinga ble avviklet i 1851. Byen hadde en radius på omkring fem kilometer ut fra Charing Cross. Det utbygde området som femti år tidligere bare hadde nådd ut til City Road nådde nå til skjæringene til jernbanelinja som gikk fra dokkene til Birmingham og nordover. Elva ble krysset ved Blackfriars Bridge (1769), Vauxhall Bridge (1816), Waterloo Bridge (1817), Southwark Bridge (1819), og Brunels Hungerford Suspension Bridge (1845). Disse omformet det sørlige London fra landsbygd til et storbyområde.

Denne kompakte byen var sentrum i et større urbant område som var like stort som det moderne London. Veiene hadde fått fast veidekke av stein, og det hadde stimulert utvikling av bebyggelse utover fra byens sentrum langs veiene. Det var villaer, terrassebebyggelse, verksteder og puber langs alle hovedveiene ut av byen. Denne bebyggelsen langs hovedveiene nådde ut til Romford i øst, Orpington og Croydon i sør og Uxbridge i vest. Den lengste av dem, langs den gamle Cambridge Road gjennom Tottenham og Enfield, strekker seg fortsatt bortenfor grensen til det moderne London halvannet århundre senere.


Den institusjonelle anomali

I det tidlige nittende århundret kom de første initiativene til institusjonelle reformer siden Charles I's tid. I 1829 ble de kirkesognene som lå innenfor en radius på 15 miles, det er omkring 25 kilometer, fra Charing Cross, etablert som et eneste politidistrikt med en politistyrke som var underlagt innenriksdepartementet. Det var den første offentlige tjenesten som omfattet hele det store byområdet, og dette ble en ordning som er vedvarende, selv om den var under revisjon da boka til Michael Hebbert ble skrevet i siste halvdel av nittitallet. I 1833 opprettet the Registrar-General en annen definisjon av Stor-London til statistiske formål. Stor-London var i følge denne definisjonen området som lå innenfor en radius på 8 miles, altså omkring 13 kilometer, fra St. Pauls katedralen. Denne definisjonen ble utgangspunkt for den regjeringsoppnevnte Metropolitan Commission of Sewers.

Men dette ga ikke London kommunale myndigheter og et kommunalt styre som kunne sammenliknes med det andre engelske byer hadde. The City Corporation hadde bekjempet forslag fra the Municipal Corporations Commissioners fra 1837 om å slå den sammen med Westminister og forstedene. Og liknende reformforslag fra 1839, 1856 og 1858 hadde også blitt bekjempet: City ville beholde sine privilegier og sitt indre selvstyre. City motsatte seg å bli innlemmet i det store ovenfor nevnte politidistriktet til the Metropolitan Police som ble opprettet i 1829, og satte opp sin egen politistyrke innenfor sitt område, og den eksisterer fortsatt. City motsatte seg også å bli innlemmet i the Metropolitan Commission of Sewers, og opprettet sin egen Medical Officer of Health i 1848.

Denne vellykkede motstanden fra Citys side mot å delta i et omfattende urbant styringssystem førte til at også resten av Londons offentlige styringssystem fortsatte å være tema for diskusjon, og ikke ble reformert på en omfattende måte, men ble værende underlagt en mengde ulike autoriteter som var basert på de gamle kirkesognene som hadde styrende organ som enten valgte seg selv eller var politisk uvirksomme. I 1852 ble det opprettet en Royal Commission on the City of London, og den aksepterte at London var en samling lokale enheter som burde komme sammen om å opprette felles tjenester når man fant at det var høvelig. Dette synet ble grunnlaget for en reform i 1855 - the Metropolis Management Act - som fastsatte at vedlikehold og utbygging av gater, avløp, renhold og belysning skulle være underlagt the Metropolitan Board of Works, som ble indirekte valgt av bydelene. Et stort område var underlagt the Metropolitan Board of Works, det samme området som ble definert som Stor-London av the Registrar-General, men City stod igjen utenfor og overlot disse oppgavene til sin egen City Corporation.

I 1849 skrev The Spectator at London hadde opphørt å være en enhet, men mer var en samling byer.


Transportrevolusjonen

Veier og kanaler hadde allerede forbedret kommunikasjonene før jernbanene begynte å revolusjonere dem. Ved midten av det nittende århundret hadde London allerede mange jernbanestasjoner. Fra London Bridge Station fra 1836 gikk togene til Kent og havnene ved Kanalen, fra Waterloo Station (1848) gikk togene til Southampton og sørkysten, fra Paddington (1838) gikk togene til Bristol og områder i vest, fra Euston (1837) gikk togene til Birmingham og nordvest, fra Bishopsgate (1847) og Fenchurch Street (1841) gikk togene til East Anglia, og fra King's Cross (1852) gikk togene til East Midlands og Yorkshire.

De første jernbanelinjene i 1830-årene var lokale og korte fra Greenwich til Blackwall, men i 1840-årene ble det satset mest på å bygge jernbanelinjer som var lengre. Jernbaneselskapene ville helst ha jernbanestasjoner midt i byene, men det ville være svært kostbart. Det var lettere å bygge jernbanelinjer i den sørlige og østlige delen av London siden motstanden var svakere, både siden innbyggerne var fattigere enn i vest og i sentrale områder, og siden det der lot seg gjøre å bygge jernbanelinjene på jernbanebruer. Blackwall Railway passerte bare noen få hundre meter fra Bank of England og kloss ved Tower of London. South Eastern Railway krysset Themsen og plasserte jernbanestasjonen sin ved Charing Cross, som ble holdt for å være det geografiske sentrum av London. Men jernbanelinjer fra nord kom ikke nærmere sentrum enn til Islington Hill der stasjonene Euston, King's Cross og St. Pancras ble satt opp langs nordgrensen til Bedfordgodset. Great Western Line kom til Paddington, som var mer enn tre kilometer fra Charing Cross.

Det kom stadig oppfordringer om å bygge en hovedjernbanestasjon der alle jernbanelinjene kunne møtes. Det skjedde ikke. Men i 1863 begynte arbeidet med undergrunnsbanene. Metropolitan Railway begynte som en tunnel som skapte forbindelse mellom Paddington og Farringdon Street, som lå ved det nordøstlige hjørnet av City. Forbindelsen var svært vellykket, og fraktet ni millioner passasjerer de første tolv månedene etter at linja åpnet i 1863. Dette førte til at det ble bygget ei parallell linje i sør som forbandt Hammersmith med City ved hjelp av stasjonene Charing Cross og Victoria. Tjue år senere gikk de to selskapene sammen i Circle Line. City og Westminster ble bundet sammen av hyppige jernbaneforbindelser. I 1890 kom den første elektrifiserte undergrunnsbanen, fra Bank til Stockwell, som etter hvert ble utvidet til Clapham Common og Morden. I 1900 åpnet Central Railway sin "Twopenny Tube" fra Bank gjennom West End langs den nordlige Hyde Park til Shepherd's Bush, og i de neste sju årene ble Hampstead Line bygd ut fra Charing Cross til Golders Green.

Jernbanelinjene som gikk oppe på overflata åpnet opp for lokaltog, og gikk over til elektrisk drift. Jernbanelinjene som gikk sørover satset først på lokaltrafikk. Tidlig i 1860-årene ønsket Great Eastern Railway å flytte endestasjonen sin fra Bishopsgate nærmere mot City til Liverpool Street. Det betydde at mange hundre fattige mennesker måtte flytte. Parlamentet påla togselskapet å ha daglige togavganger mellom forstedene og sentrum med spesielt lav billettpris. Great Eastern opprettet en kapasitet på lokalrutene sine med spesielt lav pris som var ti ganger så stor som den som Parlamentet hadde pålagt selskapet.

Mens forstadsjernbanene ble utviklet i 1870-årene la konkurrenter jernbaneskinner i gatene for trikker som ble trukket av hester. I 1901 fikk disse vognene elektrisk drift, og i 1905 var det 28 elektrifiserte trikkelinjer i drift. Det tetteste nettet var bygd sør for Themsen. Trikkene stoppet hyppig og holdt lave priser, og det førte til at det ble opprettet butikker etc i korridorer langs trikkelinjene.


Til forstedene!

Transportmidlene som gikk på skinner, jernbane, trikk og undergrunn, mer enn doblet den gjennomsnittlige radiusen til London fra 1850 til 1900, fra fem kilometer [tre miles] til elleve kilometer [sju miles].

Fram til 1850 hadde byggevirksomheten i London foregått på tomtegrunnen til de store godseierne. Men etter at den skinnegående transporten var bygd ut kunne tusenvis av grunneiere selge tomter til London. Og svært mange husrekker ble bygd rundt London. Denne nye forstadsbebyggelsen strakte seg sørvestover til middelklassevillaene i Wimbledon, Sydenham og Lewisham, og østover inn i de store områdene som ble åpnet av Great Eastern Railway: Tottenham, Edmonton, Wood Green, og Haringay på den ene sida av elva Lea, og Stratford, Walthamstow, Leyton, og Leytonstone og Forest Gate på den andre sida, og videre østover over elva Roding, West Ham, og East Ham, Plaistow og Barking.

I sentrale strøk ble boligområder revet for å gjøre plass til jernbanene og kontorbygg og lagerhus og fabrikker og veier etc, og dette presset folk ut til forstedene. Samtidig var det mange som ønsket å flytte ut til forstedene. Situasjonen var verst for de fattige siden de bodde på annen manns grunn og kunne drives bort. De fattige satte opp skur som de kunne bo i overalt der de slapp til siden de ofte ikke var i en situasjon som tillot at de leide ordinære hus eller tomtegrunn.

Derfor ble levevilkårene til de fattige i London dårligere i andre halvdel av det nittende århundret. Den tredjedelen av befolkninga som tjente mindre enn et pund i veka ble tvunget inn i det rommet som ble til overs, bakgater og smug og randsoner. Charles Booths undersøkelser fra 1880-årene av fattigdommen i disse områdene avdekket elendige forhold der det i hver bakgård var slum, og hus som var stappfulle av beboere.

I de nye forstedene var derimot forholdene romslige. Rekkehusene som ble bygd i London var gjennomsnittlig større enn i Birmingham og Manchester. Den gjennomsnittlige befolkningstettheten i London var ganske lav til by å være, og befolkninga var frisk sammenliknet med andre store byer. De nye forstedene var ikke underlagt den sosiale kontrollen som godseierne utøvde i de områdene som de hadde fått bygd ut og som de leide ut. Det førte til at de nye forstedene ikke ble så sosialt homogene som de gamle forstedene hadde vært.

London vokste stadig og uopphørlig, og det var mange selgere av tomtegrunn i de ytre områdene av byen og utenfor dem, og tomteprisene var rimelige. Store pengemengder ble satt inn i stadig nye byggeprosjekt rundt London.

De nye forstedene som vokste opp i de ytre delene av London var av et annet slag enn den typen eiendomsutvikling som hadde foregått i det foregående halvannet hundre året. De fleste firmaene drev i svært liten målestokk, og arbeidet bare på en byggeplass av gangen. Husenes grunnplan var like, selv om husene fikk utsmykning og detaljer som fikk dem til å se ulike og individuelle ut. I de velstående nye strøkene ble det vanlig med trær langs gatene. Smaken dreide seg mot frittstående villaer og tomannsboliger - semidetached houses. Jonathan Carrs oppsiktsvekkende utvikling av Bedford Park begynte i 1875. Det ble bygd rundt eksisterende trær og med sans for hager. Størst sans for hager var det vest for London der det ble bygd forstadsbebyggelse med lav tetthet. Overalt rundt London ble det på høydedrag og i grønne områder bygd middelklassebebyggelse med lav tetthet. I 1860-årene ble det en politisk sak å beskytte rommene og de åpne plassene.

I 1884 debatterte Parlamentet et forslag om å opprette et samlet styringssystem for London. Det ville ha gjort Corporation of London til et direkte valgt bystyre for London. City satte seg sterkt mot dette. I 1888 vedtok Parlamentet lover om det lokale styret i England og Wales, og opprettet et system med valgte styrer for shirene i England og Wales. London ble inkludert i loven, som avskaffet Board of Works og erstattet det med et direkte valgt styre - County Council - som styrte et område på 117 kvadratmiles, et område litt større enn Registrar-Generals definisjon av London. Men the City Corporation ble ikke berørt av dette, og ble tilbake som ei lita øy inne i det nye County of London.

London County Council - LCC - styrte i utgangspunktet over et område som var omtrent like stort som London med forsteder. Området nådde vestover til Roehampton, østover til Plumstead, nordover til Stoke Newington, og sørover til Upper Norwood. For første gang var det administrative området London like stort som den byen som skulle administreres.

Kart over Docklands 1882


Londons utvikling 1890-1945

I det første valget til London County Coucil - LCC - stilte mange ulike kandidater opp til valg. Fjorten av de 137 som ble valgt var også medlemmer av Parlamentet. De progressive, en koalisjon av liberalere og fabiansosialister, vant politisk kontroll over London og beholdt den til i 1907. Dette bystyret ga London en smak av det aktive lokalstyret som allerede hadde omformet Birmingham, Manchester og Liverpool. Sosialisten Sidney Webb gikk inn for planer om kommunalt eierskap og handling. LCC begynte med kommunale boliger. Det viste seg å være for komplisert å kjøpe og drive vann, gass og elektrisitetsforsyninga. Men kommunen kjøpte de ulike trikkeselskapene og elektrifiserte dem og samlet dem i et eneste moderne transportnettverk under kollektivt eierskap. Bystyret arbeidet også med vedlikehold av veier og gater og parker og andre offentlige plasser.

Men det var mange hindringer for arbeidet. De eksisterende lokale styrene i kirkesognene stod på sine lokale interesser. De konservative hadde ikke lyktes i å vinne LCC, og allierte seg med de lokale interessene. Under dekke av London Municipal Society bygde de en effektiv og varig forbindelse mellom Corporation of London og toryene på grasrota, som tok seg av lokale saker i sognestyrene. Lord Salisbury satte denne kommunale interessen opp på lovfestet måte i en serie reformer. De mange små sognestyrene i London ble kombinert i 28 stemmekretser, eller kommunekretser - bydelskretser, som hadde til hensikt sammen med City å utgjøre ei motvekt mot LCC. Dette satte en stopper for at City med tida ville slutte seg til LCC. Tvertimot ga denne ordninga fra 1899 City nytt politisk liv, og skapte varig uklarhet om hvem som kunne tale på Londons vegne.

En annen utvikling som førte til at County of London ikke representerte hele byen var at forstedene vokste ut over grensene til County of London. Allerede i 1888 vokste forstedene ut over grensene, og de nye transportmidlene akselererte denne veksten. London fikk bussruter i tillegg til de skinnegående transportmidlene, og i år 1900 hadde London tusen busser.

Jernbanene forlenget de strekningene som ble trafikkert av forstadstogene. Fra 1900 til 1905 fikk Charles Tyson Yerkes distriktsjernbanen elektrifisert og han bygde også Bakerloo og Piccadilly linjene. Yerkes var også ansvarlig for Hampsteadlinja som strakte seg hele veien under the Heath og åpnet opp for ny utvikling utenfor Londonbassenget ved Golders Green. Det er beregnet at denne forbindelsen økte verdien av grunnen fra £150-£200 per acre til £10.000 per acre. Også i økt la jernbanelinjene til rette for at det ble bygd nye forsteder til London i Essex.

I 1900-1910 begynte området som lå under LCC å få befolkninga redusert mens befolkninga vokste i området som lå utenfor dets grenser. LCC støttet den trenden ved å subsidiere forstadsbaner og trikker, og fra 1890 ble LCC en stor husbygger i periferien av London. LCC bygde boligområder i Totterdown Fields og Old Oak ved Wormwood Scrubs som var innenfor bygrensene, og hadde planer i sør ved Norbury i Croydon og i nord ved White Hart Lane i Tottenham som var utenfor bygrensene. En grunn til at LCC bygde ut boligområder utenfor bygrensene var at byområdet manglet tomtegrunn. LCC bygde små hus med hage bygd med liten tetthet.

Alternativet til de små husene var leiligheter. Ved århundreskiftet foregikk lønnsom bygging av leilighetskomplekser for middelklassen i fransk stil på gunstige steder nær elva og på steder som Hyde Park og Battersea Park. Noen av de tidlige boligutbyggingene for arbeiderklassen var høye blokker bygd med stor tetthet av filantropiske samfunn som Peabody Trust og andre. Den mest slående planen fra et arkitektonisk synspunkt var utbyggingen av LCC's Boundary Estate som ble bygd i 1897-1900 et lite stykke nord for Bishopsgate. Stedet ble bygd med plass til butikker og verksteder og andre tjenester og med en sentral plass med park og en arkitektur som gjorde det til et strålende stykke urban design, og med en tetthet på 200 personer per acre.

Bygningspolitikken til LCC hadde en anti-urban tone. Sammen med hensyn om å beskytte arbeiderbefolkningas helse mot usunne omgivelser var et moralistisk ønske om å beskytte den mot puber og utskeielser. Man mente at gatene og bylivet fremmet dårlig moral og lettsindighet. Derfor ville man bygge med liten tetthet, og måtte bygge utenfor bygrensene.

De mange ulike argumentene som ble framført for å spre befolkninga fikk tilslutning fra reformatorer av mange slag. Ebenezer Howards plan om selvfinansierende hagebyer var en av planene for å spre Londons befolkning ut over større områder. Howard ville bygge sin prototype Garden City 40 miles ute av London ved Letchworth, og i mens bygde Henrietta Barnett Hampstead Garden Suburb ved siden av Yerkes Hampstead Line. Mange andre utbyggere bygde ut sine versjoner av hagelandsbyer.

Mens den gamle Corporation holdt fast ved sine antikke grenser hadde Londons nye ledelse en visjon om å bygge ut byen i nye områder i en mindre tettbefolket form.


Den lange weekenden

Da krigen sluttet i 1918 avviklet rustningsindustrien virksomheten i mange store våpenfabrikker i og rundt London. De var fullt utstyrt for å sette opp fabrikker som produserte annet enn våpen og ammunisjon. Under krigen hadde boligbygging for ammunisjonsarbeidere blitt subsidiert, og denne ordningen ga rom for kommunal boligbygging som ble subsidiert av myndighetene i stor skala. Offentlige arbeider som ble satt i gang etter krigen for å gi arbeid til arbeidsledige ble brukt av Metropolitan Railways til å forlenge jernbanelinja fra Wembley Park til Stanmore, og av Underground Group til å betale £5 millioner av utgiftene med å forlenge Hampstead Line nord til Edgware, og i 1924 til Morden. Program for arbeidsløse ble også brukt til å bygge veier. Det ble bygd en serie hovedveier som gikk ut fra London og som var identifisert av Greater London Arterial Road Conference 1912-16, New Cambridge Road fra London til Chestnut, Barnet Bypass fra Hampstead til Hatfield, Watford Bypass fra Elstree til Kings Langley, Western Avenue fra det vestlige London til Uxbridge, the Great West Road fra Chiswick til Hounslow, Staines Road fra West Hounslow til Staines, og Chertsey Road fra Finchley til Wembley. Også andre veier ble bygd, og de ble bygd 37 meter brede med to kjørebaner for biler og sykkelstier og tilplantede kanter.

Langs veiene ble det bygd ny industri som brukte samlebånd og elektrisk kraft for å lage matvarer og elektriske apparater. Wembley Stadion ble bygd ferdig til det Britiske Imperiets utstilling i 1924-5, der stadionet inngikk i utstillinga.

Londonområdets økonomi vokste svært sterkt i de to tiårene etter 1918. Utvikling av ny industri i England foregikk ikke lenger i nord og i midlands, men i og rundt London. Folk flyttet nå i større utstrekning fra nord og fra midlands til London enn den andre veien. Disse nye innvandrerne slo seg i stor utstrekning ned i de nye forstedene som ble bygd utenfor bygrensen til London County - i "the Outer Ring". I tiåret fra 1921 til 1931 økte befolkninga her med en million mennesker, like mange som hele befolkninga i Birmingham som var Englands neststørste by. I 1939 levde en femtedel av befolkninga i Storbritannia i Londonområdet, og halvparten av dem levde i de nye byene i Londonområdet.

Fabrikkene ble bygd langs hovedveiene og elvedalene, og områdene mellom dem ble fylt med forstadsbebyggelse. Først var det LCC som satte i verk utviklinga, og økte sin utbygging av kommunale boligområder. LCC bygde titusenvis av boliger. Boligene holdt høy standard, men det ble ikke bygd skoler og butikker og kirker og forsamlingshus i de nye boligområdene. Utbygging av kommunikasjoner til de nye boligområder var heller ikke systematisk. Etter 1930 førte finansielle vanskeligheter til at utviklinga av boligfelt ble redusert og til at det ble bygd flere leiligheter. I toppåret 1927 ble det bygd flere boliger i den private sektoren enn av LCC.

Den private utbygging av boliger overgikk all forventning. Billige tomter og billig arbeidskraft var tilgjengelig, og renta var lav og kommunikasjonene var gode og det var lite kontroll med byggevirksomheten. Det ble inngått en avtale mellom utbyggere og building societies om å ta inn som medlemmer personer fra nedre middelklasse som selveiere. Systemet krevde ikke lenger at kjøpere betalte 25% i forskudd. Pantelån på 95% på forhånd ble normalt.

Standarden for designet til forstadshuset ble satt av den kommunale sektorens boliger av murstein som hadde en hage foran huset, og var bygd med en tetthet av tolv hus per acre [en acre er fire mål]. I de ytre områdene av London var det mange åpne områder, og de ble ofte tatt vare på. En uvanlig gest av velvilje overfor offentligheten kom fra the City Corporation da den ble truet med nedleggelse i 1870-årene og på vegne av offentligheten kjøpte West Ham Park i 1873, 6.000 acres av Epping Forest i 1878, Burnham Beeches i 1880, Coulsdon Commons i 1883, Highway Wood og Queen's Park, Kilburn i 1888 og West Wickham Common i 1892.

Det var allerede mange gamle bosetninger, med sine kirker og skoler og vertshus og forsamlingshus etc., i det området som Londons forsteder vokste inn i. Disse eksisterende sentraene ble bygd ut med nye handlegater.

Lokale myndigheter prøvde å bygge ut sine bygg i takt med utbyggingen av forstedene. Det ble bygd vakre rådhus i Dagenham, Wandsworth, Wembley, Hendon og Walthamstow. De var så storslagne at de minnet om at Londons forsteder var like store som mange byer, og at de også krevde å bli en egen krets på samme måte som East Ham, West Ham og Croydon.

Robert Graves og Alan Hodge ga i 1941 ut "The Long Weekend - Social History of Great Britain, 1918-39". Denne boka fortalte spesielt om forstedenes gleder. "The Face of London" skrevet av Harold Clunn ble den mest populære veiviseren til London. Den ble først utgitt i 1932 og senere oppdatert og gitt ut på nytt i de neste tre tiårene. De så optimistisk på forstedene til London, og beskrev dem som moderne og avanserte.

Men oppfatninga ble endret, og i 1939 så man ikke lenger på forstadsbebyggelsen som en velsignelse. Denne meninga ble forsterket av at politiske krefter ville beskytte landsbygda. Forstadsbebyggelsen rundt London begynte å nå langt inn i den engelske landsbygda. Og befolkninga begynte å få lange ferier i helgene som de kunne bruke ute på landsbygda, og der var tomteprisene lave på grunn av de dårlige tidene for jordbruket.

Mens det foregikk ei sterk utvikling av bebyggelsen rundt London i mellomkrigstida ble bebyggelsen inne i selve byen knapt vedlikeholdt. Husene som var bygd før det tjuende århundret forfalt.

Også i det sentrale forretnings- og handleområdet forfalt bygningene. City of London hadde fornyet fire femtedeler av sine bygninger i 1855-1905, men bare en femtedel ble fornyet i de følgende fire tiårene. Det hadde vært flere forandringer i West End. Utbyggere fra USA dominerte de største utbyggingsprosjektene.

Rundt århundreskiftet hadde kunstnere lovprist London, men etter Første Verdenskrig var denne stemninga slutt. Intellektuelle avskydde nå den amerikanske kommersialismen i det sentrale London og forfallet i de indre områdene av London og den småborgerlige individualismen i forstedene, og den ødelagt landsbygda utenfor London.

Eksperter og opinionsbyggere delte ikke lenger Harold Clunns optimistiske syn på London. I 1938-9 ble et mørkt bilde malt av vitnene til the Royal Commission som under ledelse av Sir Montague Barlow hadde fått i oppdrag å undersøke årsakene og følgene av den sterke veksten til London.


Krig og gjenoppbygging

Luftsirenene gikk bare en halv time etter at Neville Chamberlain hadde holdt sin tale der han kunngjorde utbruddet av krigen den 3. september i 1939. Tilfluktsrom stod klare og en og en halv million mennesker var allerede evakuert eller på vei ut av London. Allerede lenge før krigsutbruddet hadde det blitt lagt planer for evakuering og tatt tiltak mot flyangrep, og de ulike myndighetene samarbeidet om dette.

Men det kom ingen bombefly den 3. september eller i de følgende månedene. Det gikk et år før det kom store flyangrep. Angrepene mot East End involverte gjennomsnittlig 160 bombefly, med et maksimum på 410 fly natt til 15. oktober 1940. Fra november begynte Luftwaffe å angripe mål ute i provinsene, først i Coventry. Det kom spredte flyangrep mot London i de fire neste årene fram til sommeren 1944, da V1 og senere V2 rakettene begynte å komme.

Luftangrepene gjorde mindre skade enn ventet, og spesielt reagerte befolkninga med langt større ro enn ventet. Det hadde blitt ventet at luftangrep kunne føre til fullstendig sammenbrudd av samfunnet. Men livet forsatte stort sett som normalt. London var stor og dekket et stort område. I løpet av hele krigen regner man med at 29.890 personer ble drept av flyangrep og 50.507 alvorlig skadet, og det var ikke mange sammenliknet med hva tyske byer ble utsatt for, der det kunne bli drept langt flere av luftangrep i løpet av ei eneste natt. I East End ble det betydelige skader, men i City ble finansdistriktet knapt rammet, og gatenettverket i London var hele tida intakt.

Lokalmyndighetene i de ytre delene av London hadde gjort en dårlig jobb med å forberede beskyttelse mot luftangrepene. Mange mente at ødeleggelsen av bygninger i London ikke var noen ulykke, men tvert i mot noe som burde fortsette etter krigen for å få mer skikk på gatenettet og byen.

Planlegging av et nytt London ble et viktig propagandamotiv for Army Bureau of Current Affairs and Home Morale Emergency Committee. Royal Academy hadde i 1942 en utstilling om nye planer for London, og den fikk mange besøk. Det var i det hele tatt stor interesse for planer om ny utvikling av London, som County of London Plan og Greater London Plan fra 1945.


Grand Design

Etter krigen ble det laget rivaliserende planer for gjenoppbygging av London. Sir Patrick Abercrombie prøvde å lage en syntese av mange av planforslagene. Han hadde i mellomkrigstida utmerket seg som regional planlegger og hadde deltatt i stiftelsen av Council for the Preservation of Rural England i 1926, og han var medlem av Barlowkommisjonen. Han arbeidet først sammen med J.H. Forshaw som var arkitekt for LCC om å lage en County of London Plan, og så sammen med the Technical Committee of the Standing Conference on London Regional Planning om the Greater London Plan. Nøkkelen til designet var å bruke landskapet for å definere urban form - for London en sirkulær by med et grønt belte rundt. Det var en helhetlig plan som så de ulike delene av London som deler av helheten.

London hadde allerede et slags grønt belte. I 1935 hadde LCC satt av en stor pengesum for å verne truede landskap. Landskapsområder ble enten kjøpt eller eierne fikk kompensasjon for ikke å bygge dem ut. Før to år var gått var 30.000 acres av landsbygda vernet, og senere kom 10.000 acres til. Selv om dette tok landskapsvernet så langt det var mulig i et system med fri omsetning av jord var likevel dette bare nok til å verne trange sektorer mot utbygging. Sir Raymond Unwin hadde som rådgiver for lokale planleggingsmyndigheter i Londonområdet hevdet at London trengte en mer radikal form for planlegging for å sikre jordbruksland mot spekulativ utbygging og for å gjorde det mulig for planleggere å utpeke utbyggingsområder. Unwin gjenoppvekket Ebenezer Howards bilde av London som en by med faste grenser og omgitt av grønne marker. I 1939 hadde Barlowkommisjonen grepet fast i dette bildet og gått inn for at myndighetene måtte gjøre dette grønne beltet til en mulighet, og the Greater London Plan satte fram forslag om et grønt belte rundt London.

Det hadde lenge blitt arbeidet med planer for hovedveier i Londonområdet, uten at det skjedde veldig mye. I 1920-årene hadde det likevel blitt bygd veier med mer enn en kjørebane, men de ble bygd ute på landsbygda der det var forholdsvis billig og enkelt å bygge dem. Å bygge nye hovedveier inne i byen ville derimot bli svært kostbart.

Abercrombie mente at hovedveiene ikke skulle være bulevarder men motorveier med mange kjørebaner og begrenset adgang. De skulle kanalisere trafikken. I 1945 gikk the LCC Town Planning Committee med Lewis Silking som leder inn for prinsipp i Abercrombies plan. Den ønsket å utføre sju oppgaver i gjenoppbyggingen:


Å gripe øyeblikket

I 1944 ble det vedtatt lover som ga lokale myndigheter omfattende myndighet til å gjøre store områder klare til ombygging uten å bli utsatt for å betale straffende kompensasjon. Loven var først tenkt brukt for å bygge opp igjen bombede områder, men det ble gitt adgang til at den også kunne brukes for å utvikle områder med bygninger og gater som var overflødige eller nedslitte.

Alltid når gjenoppbygging ble diskutert ble den store brannen i 1666 og gjenoppbyggingen etter den trukket fram, og det ble nevnt hvordan City motsatte seg at en mer moderne by med rette brede gater var blitt bygd. Denne kritikken fikk Corporation of London til å ta til motmæle i sin gjenoppbyggingsplan der et vedlegg behandlet Christopher Wrens plan for gjenoppbygging av London. De tyske bombeangrepene hadde ødelagt 225 acres i City, som var en tredjedel av arealet. En fjerdedel av kontorarealet i City hadde gått tapt.

The County of London Plan hadde ikke behandlet City. City laget sin egen plan, og dets plan fra 1944 var konservativ. Den utvidet bredden til noen gater for å la gjennomgangstrafikk passere utenom det sentrale forretningsområdet, men ellers holdt den seg til det gamle gatenettet, og tok hensyn til spirene og tårnene rundt St. Paul's Cathedral.

Planen til City vakte oppsikt og møtte sterk kritikk siden den tok så lite hensyn til trafikken, men ville bygge de samme smale gatene som hadde eksistert tidligere. Planen ble betraktet som uforenelig med planen til Abercrombie.

Den konservative ministeren Anthony Greenwood gikk ut mot planen til City. Han sa at City kunne bli hovedstad for et verdensomspennende samfunn, men ville miste denne sjansen dersom det holdt fast ved den planen som det hadde lagt fram, og som var mest opptatt av at man ikke skulle røre ved eksisterende eiendomsgrenser. William Holford og Charles Holden fikk i oppdrag å lage utkast til en helt ny plan. Den ble prototype for planlegging av bysentrum i etterkrigstidas England. Den gammeldagse reguleringen av bygningsfronten og høyden ble erstattet av nye regler om forholdet mellom gulvflate og tomtas størrelse, og om tilgang til dagslys gjennom vinduene. Man ønsket at det kunne bygges mer varierte bygninger for at bylandskapet skulle bli mindre ensformig, slippe inn luft og lys og la moderne arkitekter komme med sine bidrag til Londons "skyline". For å lede an ble noen områder som var blitt bombet rundt Tower of London og St. Pauls kjøpt for å bli gjenoppbygd av progressive arkitekter.

Ved valget i 1945 var framgangen til Labour spesielt stor i London. De politikerne som sterkest hadde gått inn for planlegging i LCC ble medlemmer av den nye britiske regjeringa. De støttet lovgivning for å gjøre Abercrombies plan til virkelighet. Og det ble vedtatt lover som omhandlet byutvikling. The 1947 Town and Country Act nasjonaliserte retten til å utvikle land og satte opp et system av fleksible reguleringer som fortsatt er grunnlaget for britisk planlegging.

Lenker:
Til oversikten over alle tekstene
Til neste del av denne teksten


Kilder for dette kapitlet er: