Machiavelli: "Fyrsten"

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Her følger en oversettelse av Machiavellis klassiske bok "Fyrsten". Denne oversettelsen bygger på George Bulls engelske oversettelse. Niccolo Machiavelli ble født i Firenze i 1469 og døde i 1527. På Machiavellis tid var Italia delt i mange stater, og det var stadig krig mellom disse statene, og det var også krig innbyrdes i mange av statene, og utenlandske makter, spesielt Frankrike og Spania, prøvde å få herredømme over deler av Italia.




Brev fra Niccolo Machiavelli

til den opphøyde Lorenzo de Medici

Menn som er ivrige etter å oppnå gunst hos en fyrste følger nesten alltid den skikk å presentere seg overfor ham med de eiendelene som de verdsetter høyest, eller med ting som de vet at fyrsten verdsetter spesielt; slik at vi ofte ser at det blir gitt hester, våpen, edelstener og liknende til fyrster. Nå er jeg ivrig etter å tilby meg selv til deres majestet med tegn på min hengivenhet, og jeg har ikke funnet noe blant mine eiendeler som er like kjært for meg eller så verdifullt som den forståelsen av bragdene til store menn som jeg har ervervet gjennom langvarig deltakelse i og studium av vår tid og dens begivenheter og omfattende studium av antikkens verden. Disse sakene har jeg analysert flittig og lenge grunnet over, og nå har jeg summert dem opp i ei lita bok som jeg sender til deres majestet.

Selv om jeg anser at dette arbeidet ikke er verdig å bli lagt fram for dem er jeg likevel fullt ut overbevist om de vil være vennlig nok til å motta det og innse at jeg ikke kunne gi en mer verdifull gave enn midlene til å bli i stand til i løpet av kort tid å gripe alt det som jeg gjennom så mange år og med så stor møye og fare har lært og forstått. Jeg har ikke smykket denne boka ut med store og imponerende ord eller med andre overflødige dekorasjoner av det slaget som mange har for vane å beskrive eller utsmykke det de lager med; for min ambisjon har vært at enten skulle ingenting utmerke denne boka, eller så skulle den vinne gunst utelukkende på grunn av sitt varierte og alvorlige innhold. Jeg håper heller ikke at det er formastelig at en mann av så lav og ydmyk stand våger å diskutere og legge fram loven om hvordan fyrster skulle herske; fordi akkurat som menn som vil tegne landskapet setter seg ned på slettelandet for å studere fjellenes og høylandets natur, og for å studerer de lavtliggende områdene setter seg høyt oppe i fjellene, så, for å forstå fullt ut naturen til folket må man være en fyrste, og for å forstå fullt ut naturen til fyrsten må man være en vanlig borger.

Derfor, deres høyhet, ta mot denne lille gaven med den ånden som jeg sender den i; og dersom du leser den flittig vil du oppdage i den mitt sterke ønske om at de oppnår den ære som skjebnen og dine kvaliteter lover deg. Og dersom deres majestet fra deres opphøyde stilling vil se ned til disse lavtliggende regioner vil de oppdage den store og ufortjente ulykke som jeg må tåle og leve under.


I

Hvor mange slag fyrstedømmer det finnes og måtene de er ervervet på

Alle de statene og de områdene som mennesker har levd i både i fortida og nåtid har vært og er enten republikker eller fyrstedømmer. Fyrstedømmene er arvelige, med sine fyrstefamilier etablert som herskere gjennom lang tid, eller så er de nye. De nye er fullstendig nye, som Milano for Francesco Sforza, eller så er de som lemmene som er tilføyd til den arvelig fystestaten til fyrsten som ervervet dem, som kongedømmet Napoli i forhold til kongen av Spania. Områder som er ervervet er vant til å være underlagt en fyrste, eller vant til frihet. En fyrste som vinner dem vinner dem enten med egne hærstyrker eller med andres hærstyrker, enten med et lykketreff eller med djervhet.


II

Arvelige fyrstedømmer

Jeg vil utelate omtale av republikkene siden jeg vil gi en omfattende diskusjon av dem ved en annen anledning. Jeg skal bare behandle fyrstedømmet, og jeg vil følge den orden som er framsatt ovenfor, og debattere hvordan disse fyrstedømmene kan bli styrt og opprettholdt.

Jeg sier da at i arvelige stater som er vant til fyrstefamiliens herredømme er det langt færre vanskeligheter forbundet med å opprettholde herredømmet enn i nye fyrstedømmer; siden det er tilstrekkelig bare å unngå å neglisjere de institusjonene som er grunnlagt av ens forfedrene og så å tilpasse politikken til begivenhetene. På denne måten vil fyrsten så sant han er iherdig nok alltid kunne holde seg ved makten, dersom da ikke en ekstraordinær og uventet hendelse tar den fra ham; og om så skjer vil den kunne vinnes tilbake så snart tronrøveren får motgang.

I Italia har vi for eksempel hertugen av Ferrara som ikke kunne motstå angrepene fra venetianerne i 84, heller ikke de fra pave Julius i 1510, men av andre årsaker enn at han hadde holdt seg lenge ved makten. Faktum er at den naturlige fyrsten har mindre grunn til og mindre behov for å vekke anstøt, og derfor følger det at han burde bli mer elsket, og at han om han ikke provoserer fram hat ved ekstraordinære laster vil finne at undersåttene hans er velvillig innstilt overfor ham. Og i det eldgamle og vedvarende styret vil minner om forandringer og årsakene til dem forsvinne siden den ene forandringen alltid gir rom for nye forandringer.


III

Sammensatte fyrstedømmer

Men i de nye fyrstedømmene oppstår det vanskeligheter. Først oppstår det uorden dersom fyrstedømmet ikke er helt nytt, men et tillegg til en gammel stat (slik at territoriet som helhet kan kalles sammensatt), hovedsakelig på grunn av en naturlig vanskelighet som alltid er til stede i nye fyrstedømmer. Det som skjer er at mennesker gjerne skifter hersker med håp om å få det bedre. Denne forventningen får dem til å gripe til våpen mot ham. Men de bedrar bare seg selv, og de lærer av erfaring at de har gjort forholdene verre. Dette følger av en annen og vanlig nødvendighet; en fyrste er alltid nødt til skade de som har gjort ham til den nye herskeren, og underkaste dem troppestyrker og påføre dem endeløse byrder som den nye erobringen medfører. Som resultat motsetter alle de som du har skadet i erobringen av fyrstedømmet seg deg, og du kan heller ikke beholde vennskapet til de som har innsatt deg der. Du kan ikke tilfredsstille dem på den måten som de har gått ut fra. Men likevel kan du ikke bruke harde midler mot dem siden du står i gjeld til dem. For uansett hvor sterke hærstyrker du har, for å innta et land trenger man innbyggernes godvilje. Det var av disse grunnene at Ludvik XII, konge av Frankrike, raskt okkuperte Milano, og raskt tapte det. Ved første anledning var Ludovicos egne styrker sterke nok til å ta byen fra ham fordi folket som hadde åpnet portene for ham fant at de hadde bedratt seg selv i sine forventninger og med hensyn til de fordelene som de hadde forventet, og de kunne ikke tåle de krenkelsene som de ble utsatt for fra nykommeren.

Det er riktig at når land som har gjort opprør blir gjenerobret blir de ikke så lett tapt, for herskeren drar fordeler av opprøret ved å være mindre engstelig for å straffe motstandere for å styrke sin stilling, og etterforsker mistenkte og styrker sin stilling der den er svakest. Slik var alt som skulle til for at Frankrike tapte Milano første gang at en hertug Ludovico førte en kampanje ved grensen, men for at Frankrike skulle tape Milano for andre gang måtte en hel verden stå mot landet, og de franske hærene måtte bli ødelagt og jaget ut av Italia; og grunnene til dette er gitt ovenfor. Ikke desto mindre, begge gangene tapte Frankrike Milano.

De alminnelige grunnene til det første tapet har blitt diskutert. Det gjenstår nå å gi grunnene til det andre tapet, og å se hvilke midler til å bøte på det som kunne være tilgjengelige for kongen av Frankrike, og hvilke tiltak som kunne blitt tatt av personer som var i en liknende situasjon for å beholde erobringen med større sikkerhet. Nå deler jeg erobrede stater inn i to grupper: de som er erobret og føyet til en stat som erobreren lenge har hersket over og som tilhører det samme landet som erobrerens stat da de ble erobret, eller har det samme språket; og de der dette ikke er tilfellet. Når den erobrede staten tilhører det samme landet eller har det samme språket er det lett å holde på den, spesielt når folket ikke er vant til frihet; og for å holde dem med sikkerhet er det nok å ødelegge de forrige herskerens arvelinje. Videre så lever folk rolig så lenge deres gamle levemåter ikke blir forstyrret og det ikke er for store forskjeller i skikker, som vi har sett i tilfellene med Burgund, Bretagne, Gascogne og Normandie, som lenge har vært sammen med Frankrike. Selv om det her er en del forskjeller i språk så er skikkene like, og de kommer lett overens. Dersom herskeren ønsker å holde på sine nye besittelser må han huske på to ting: først at familien til den gamle herskeren må ødelegges, og deretter at han verken må forandre lovene deres eller skattene deres. På denne måten kan det nye fyrstedømmet i løpet av kort tid overta det gamles legitimitet.

Men når stater blir ervervet i en provins der språk og skikker og institusjoner er forskjellige oppstår det vanskeligheter. Og for å holde på dem kreves det både hell og iherdighet. En av de beste måtene ville være for herskeren å reise dit og leve der selv. Dette ville gjøre en ny besittelse mer sikker og mer varig, og dette ble fulgt da tyrkerne erobret Hellas. Til tross for alle andre tiltak ville det ikke ha vært mulig å holde på landet dersom tyrkerne ikke hadde bosatt seg i Hellas. Ved å være på stedet kan vanskeligheter oppdages raskt og stoppes før de får utvikle seg. Dersom herskerne er fraværende blir vanskelighetene først oppdaget når de er blitt alvorlige, og da er det for sent. Og dessuten forhindrer denne politikken det erobrede territoriet fra å bli plyndret av tjenestemennene. Undersåttene er tilfreds fordi de har direkte tilgang til fyrsten; og derfor har de grunn til å elske ham, dersom de ønsker å være gode, og for å frykte ham om de ikke ønsker det. Enhver som ønsker å invadere staten må tenke seg om to ganger før han gjør det. Dersom herskeren bosetter seg der kan han bare tape staten med den største vanskelighet.

Det andre overlegne tiltaket er å opprette bosetninger på et eller to steder. Disse vil lenke staten til deg. Dersom du ikke oppretter bosetninger vil du måtte holde garnisoner med store mengder infanteri og kavaleri. Bosetninger koster ikke mye, og herskeren kan opprette og holde dem med små utgifter. Han skader bare de som han tar land og hus fra for å gi det til de nye innbyggerne, og det er bare en liten minoritet, og de kan ikke gjøre mye skade siden de blir fattige og spredte. Alle de andre blir ikke forstyrret og vil derfor holde seg rolige, og de blir skremte fra å gjøre noe galt for de vil frykte at det som hendte med de som ble fratatt alt også skal skje med dem. For å oppsummere, bosetninger er mer økonomiske og trofaste, og gjør mindre skade, og de som blir skadet kan ikke skade deg siden de er fattige og spredt omkring. Og her må man legge merke til at mennesker enten må bli bortskjemte eller knust, siden de kan ta hevn for små skader men ikke for svært store skader. Så hver skade en fyrste påfører et menneske burde være slik at det ikke oppstår fare for gjengjeld. Dersom fyrsten sender tropper framfor å opprette bosetninger blir utgiftene langt større siden alle inntektene må gå til forsvar, og vinning blir til tap. Fyrsten gjør langt mer skade siden han skader hele staten ved å innkvartere tropper i ulike deler av riket, alle lider på grunn av hans bry, og alle blir hans fiender. Og de som blir fiendtlige kan skade ham siden de blir beseiret i sine egne hus. På alle måter er derfor denne måten å forsvare seg like ubrukelig som kolonisering er nyttig.

Videre skulle enhver i et land som er ulikt hans eget på den måten som er beskrevet her gjøre seg selv til leder og beskytter for de mindre nabomaktene, og han burde anstrenge seg for å svekke de som er sterke. Han burde også ta forholdsregler for å hindre en invasjon av provinsen av utenlandske makter like sterke som han selv. Inntrengeren vil bli brakt inn av de som er misfornøyde, på grunn av store ambisjoner eller på grunn av frykt. Slik førte aetolierne romerne inn i Hellas, og i hvert land som ble invadert av romerne ble de ført inn av innbyggerne. Dette er det som skjer: Så snart en mektig utenlandsk makt invaderer et land støtter alle de svakere maktene den, beveget av misunnelse mot den makten som så lenge har dominert dem. Derfor er det ikke vanskelig å vinne disse svakere maktene over på sin side, og de smelter av seg selv sammen med den staten som blir opprettet. Det er bare nødvendig å se til at de ikke bygger opp for mye makt og autoritet på sin side. Med sin egen styrke og med deres støtte kan han lett holde nede de som er mektige og gjøre seg selv på alle måter til herre over landet. Hvem som enn ikke holder seg nøye til dette vil raskt tape det han har ervervet, selv mens han holder det vil han oppleve talløse vanskeligheter og bry.

Romerne var oppmerksomme på dette i alle de landene som de erobret. De opprettet bosetninger og støttet de svakere maktene uten å øke deres styrke, knuste de mektige, og tillot ikke utlendinger å vinne prestisje. Hellas gir et godt nok eksempel. Her støttet romerne aetolierne, de knuste det makedonske kongedømmet, og de drev ut Antiokus. De tillot ikke at de som de støttet fikk utvide sine områder selv om de var lydige. De lot seg ikke overtale av Fillip til å gå i allianse med ham uten å holde ham nede, og til tross for hans makt ble aldri Antiokus tillatt å ha autoritet i Hellas. I disse tilfellene gjorde romerne det som alle kloke herskere må gjøre, de tok seg ikke bare av de vanskelighetene som de stod oppe i, men de tok seg også av vanskeligheter som kunne oppstå i framtida ved å forhindre at de oppstod. Når mulighetene for vanskeligheter blir oppfattet før vanskelighetene har oppstått er det enkelt å ta forholdsregler mot dem. Dersom du venter til du står oppe i vanskelighetene vil alle forholdsregler være for sene. Som legene sier om en ødeleggende sykdom, til å begynne med er den lett å helbrede men vanskelig å diagnostisere; men dersom sykdommen ikke blir behandlet vil den etter ei tid bli lett å diagnostisere men vanskelig å helbrede. Slik er det også i politikken. Politisk uorden kan raskt bli helbredet dersom den er oppfattet tidlig (og bare en forsiktig hersker har slik forutanelse). Når den på grunn av manglende diagnose får vokse slik at alle kan innse den er det for sent å helbrede den.

Romerne så når vanskeligheter var i ferd med å bygge seg opp og tok alltid sine forholdsregler. De lot aldri vanskelighetene bygge seg opp for å unngå krig, siden de visste at de ikke kunne unngå krig; den kunne bare utsettes til andres fordel. De bestemte seg for å føre krig mot Fillip og Antiokus i Hellas for å slippe å gjøre det i Italia. På dette tidspunktet kunne de ha unngått begge deler, men de ville ikke det. Heller ikke var romerne fristet til å gjøre det som vi hver dag hører fra vår generasjons vise menns lepper; å få mest mulig ut av nåtida; de gjorde heller så mye som mulig ut av deres egen djervhet og dyktighet. Tida fører alt med seg og kan bringe både godt og ondt.

La oss gå tilbake til Frankrike for å se om dette landet har tatt i bruk noen av de tiltakene som her er blitt foreslått. Jeg vil vise til Ludvik, og ikke til Charles, og så til en mann som hadde en karriere som det er blitt mulig å studere nærmere siden han var beleiret i Italia i lang tid. Du vil se hvordan Ludvik har gjort det motsatte av hva han burde gjøre for å opprettholde sitt herredømme i et fremmed land.

Kong Ludvik var blitt ført inn i Italia av Venezias ambisjoner. De ønsket ved hjelp av ham å vinne halve Lombardia. Jeg vil ikke fordømme kongens handlingsmåte. Han ønsket å få fotfeste i Italia, men hadde ingen allierte der - tvert i mot var alle porter stengt for ham på grunn av handlingene til kong Charles - og han var tvunget til å ta de vennene han kunne få. Denne politikken hans ville kunne ha blitt vellykket dersom han ikke hadde trådt feil på andre måter. Da kongen erobret Lombardia vant han igjen den anseelsen som Charles hadde forskuslet. Genova kapitulerte og Firenze ble hans allierte; Marquisen av Mantua, hertugen av Ferrara, Bentevogli, grevinnen av Forli, herskerne i Faenza, i Pesaro, i Rimini, i Camerino, i Peiombino, borgerne i Lucca, Pisa, Siena, alle kom de ham i møte for å søke hans vennskap. Da oppdaget Venezia hvor forhastet de hadde vært. For å vinne to byer i Lombardia hadde de gjort ham, kongen, til hersker over en tredjedel av Italia.

Se nå hvor enkelt kongen kunne ha opprettholdt sin posisjon i Italia, dersom han hadde tatt hensyn til de reglene som jeg har skrevet ned ovenfor og tatt vare på sine allierte. Det var mange av dem, og de var svake og forskremte, noen fra kirka og noen fra Venezia, så de var bundet til ham, og ved hjelp av dem kunne han lett ha sikret seg mot de maktene som fortsatt var sterke. Men ikke før var han i Milano før han gjorde det motsatte og hjalp pave Alexander med å okkupere Romagna. Han innså heller ikke at han ved å gjøre dette svekket seg selv og fjernet seg fra sine allierte og de som hadde kastet seg i armene hans, og styrket kirka ved å føye så stor verdslig makt til dens åndelige makt. Etter å ha gjort dette feilgrepet var han tvunget til å gjøre flere feilgrep. For å hindre Alexander i hans ambisjoner om å bli hersker over Toscana var kongen selv nødt til å komme ned i Italia. Han var ikke fornøyd med å ha gjort kirka mektig og å ha fjernet seg fra sine allierte, men han ønsket å ha kongedømmet Napoli, og delte det med kongen av Spania. Fra å være herre over Italia hadde han nå brakt inn i landet en rival som de ambisiøse og misfornøyde kunne vende seg til. Han kunne ha satt inn som konge over Napoli en konge som var i hans sold. Men han drev ham ut og satte inn en som i sin tur ville drive den franske kongen selv ut av Italia.

Ønsket om å skaffe seg mer er sant nok svært naturlig og utbredt, og når mennesker lykkes i dette er de alltid lovprist heller enn fordømt. Men når de mangler evnen til å gjøre det og ønsker å skaffe seg mer for enhver pris fortjener de fordømmelse for sine feilgrep. Dersom Frankrike kunne ha angrepet Napoli med sine egne styrker ville Frankrike ha gjort det. Dersom ikke skulle Frankrike ikke ha delt Napoli. Og selv om delingen av Lombardia med Venezia kunne unnskyldes siden det ga Ludvik et fotfeste i Italia så fortjener den andre delingen å bli fordømt siden den var unødvendig.

Ludvik hadde derfor gjort disse fem feilgrepene: han hadde ødelagt de svakere maktene, økt makten til en som allerede var sterk i Italia, brakt inn i landet en svært sterk utenlandsk makt, holdt seg borte fra landet selv, og sviktet i å opprette bosetninger der. Selv disse feilgrepene hadde ikke trengt å bli fatale dersom det ikke også hadde vært et sjette feilgrep: han tok fra venetianerne deres egen stat. Dersom han ikke hadde gjort kirka så sterk, eller brakt Spania inn i Italia ville det ha vært både fornuftig og nødvendig å knuse Venezia. Men etter å ha tatt disse skrittene skulle han ikke ha latt Venezia bli ruinert siden Venezia når det var mektig ville ha hindret at andre makter gikk inn i Lombardia. Venezia ville ha motsatt seg dette så sant det ikke ga dem selv kontroll over Lombardia, og andre ville ikke ha ønsket å ta det fra Frankrike for å gi det til Venezia. Heller ikke ville de ha hatt mot til å utfordre både Frankrike og Venezia. Dersom noen skulle si at kong Ludvik overga Romagna til paven og kongedømmet Napoli til Spania for å unngå krig ville jeg svare med argumentene som er framført ovenfor, at en må aldri tillate at uordenen fortsetter bare for å unngå krig. Man unngår ikke krig på denne måten: krigen blir bare utsatt til ens egen svekkelse. Og dersom noen skulle nevne kongens gode tro, som han hadde til paven, og hans løfte om å gjennomføre denne bedriften mot at ekteskapet hans ble oppløst og en kardinals hatt gitt til Rouen er mitt svar det jeg sa etterpå om den gode tro til fyrstene og den måten de burde holde sitt ord på. Kong Ludvik tapte derfor Lombardia fordi han ikke la vekt på noen av de reglene som andre som hadde erobret land som de ønsket å holde la vekt på. Det er ingenting fantastisk ved dette, det er svært vanlig og fornuftig. Jeg snakket med Rouen om dette i Nantes, da Valentino (som Cesare Borgia, sønn av pave Alexander, populært ble kalt) okkuperte Romagna. Da kardinalen av Rouen sa til meg at italienerne ikke forstod krig svarte jeg at franskmennene ikke forstod statsmannskunst siden de, dersom de hadde forstått det, ikke ville ha latt kirkestaten bli så sterk. Og begivenhetenes gang i Italia har vist hvordan storheten til kirkestaten og Spania har blitt forårsaket av Frankrike; og hvordan Frankrikes ruin har blitt forårsaket av dem. Fra dette kan vi trekke en generell regel, som aldri slår feil: at hvem som enn er ansvarlig for at en annen blir mektig ruinerer seg selv, siden denne makten er skapt enten ved kløkt eller ved makt, og begge disse er mistenkelige for den som har blitt mektig.


IV

Hvorfor kongedømmet til Darius som ble erobret av Alexander ikke gjorde opprør mot hans etterfølgere etter hans død

Etter å ha betraktet alle vanskelighetene med å holde en nylig erobret stat kan man vel undre seg over hvordan det var at det ikke oppstod et omfattende opprør da Alexander den Store døde, siden han i løpet av få år hadde blitt hersker over hele Asia, og døde mens erobringen knapt var fullført, og slett ikke var blitt konsolidert. Men Alexanders etterfølgere regjerte trygt, og de eneste vanskelighetene de erfarte i sin regjering skyldtes deres egne ambisjoner og rivaliseringer. Mitt svar på dette er at alle kjente fyrstedømmer er regjert på en av to måter: enten av en fyrste som alle er underdanige overfor og som har ministre som hjelper til med å regjere, eller av en fyrste og av en adel som har sitt maktgrunnlag ikke fra fyrstens gunst men fra sin slekt og dens eiendommer og makt. Slike adelsmenn har egne stater og egne undersåtter som anerkjenner dem som sine overordnede. I stater som er regjert av fyrster og deres tjenere har fyrsten større autoritet. For i hele riket er han anerkjent som den eneste som kan kreve troskap, og alle andre er adlydt som ministre og tjenestemenn som ingen har noen spesiell kjærlighet til.

Eksempler fra samtiden på disse to ulike formene for styresett er gitt av tyrkerne og av kongen av Frankrike. Det tyrkiske imperiet regjeres av en mann; og alle andre er hans tjenere. Denne ene herskeren deler imperiet inn i sandjaks, og diverse tjenestemenn for ansvar og makt over disse, og disse tjenestemennene kan herskeren behandle som han vil. Men kongen av Frankrike er omgitt av en gammel orden av adelsmenn som er anerkjente i Frankrike av sine egne undersåtter og elsket av dem. De har sine privilegier; og kongen kan ikke ta disse fra dem uten selv å havne i fare. For å sammenlikne disse to statene så er det vanskelig å vinne kontroll over det tyrkiske imperiet, men når det er erobret kan det holdes med letthet. På den andre siden vil du finne at på ulike måter kan den franske staten bli tatt med større letthet, men det vil være vanskeligere å holde på den.

Grunnen til at det er vanskeligere å erobre det tyrkiske imperiet er at det ikke er mulig at lokale fyrster vil be erobreren om å komme, og man kan ikke håpe på støtte fra opprørsk adel eller andre som er nær herskeren. Og dette skyldes de grunnene som jeg ga ovenfor: de er alle slaver og bundet av lojalitet til sin hersker og det er derfor vanskeligere å korrumpere dem, og selv om de skulle bli korrumpert kan man ikke håpe å få nytte av dem siden de ikke er i stand til å dra folket med seg. Alle som angriper det tyrkiske imperiet må derfor vente å finne det samlet bak sin hersker, og må overvinne det ved sin egen styrke og ikke ved fiendens splittelse. Men med en gang det tyrkiske imperiet er beseiret i kamp og nedkjempet slik at det ikke kan mønstre nye hærstyrker, er det ingen andre å bekymre seg for enn fyrstens familie. Når den er utslettet er det ingen å frykte, siden de andre ikke har noen støtte i folket. Og på samme måte som erobreren ikke kunne håpe på noen støtte fra dem før seieren har han ingenting å frykte fra dem etter seieren.

Det motsatte hender i kongeriker som er styrt på den måten Frankrike er. Det kan lett invaderes om du får en eller to baroner over på din side. Der er det allerede mange som er misfornøyde og som ønsker forandring. De kan åpne opp staten for en erobrer og hjelpe en erobrer til seier. Men deretter oppstår det vanskeligheter når erobreren vil holde seg ved makta. Det gjelder både i forhold til undersåttene og i forhold til de som hjalp erobreren til seier. Det er ikke nok å utslette fyrstens familie for det vil fortsatt være mange adelsmenn som kan lede opprør. Og erobreren vil ikke være i stand verken til å tilfredsstille dem eller til å utslette dem.

Dersom du undersøker hvilken type regjering Darius administrerte ser du at det liknet tyrkernes. Og derfor måtte Alexander angripe rett på og beseire Darius i felten. Etter at han hadde vunnet og Darius var død hvilte staten sikkert i hendene til Alexander av de grunnene som er diskutert overfor. Hadde de vært forente ville etterfølgerne kunne ha nytt det uforstyrret, og det ville ikke ha vært andre tumulter enn de selv provoserte fram. Men når det gjelder stater som er bygd opp som den franske er det umulig å herske over dem uten vanskeligheter. Dette forklarer de mange opprørene mot romerne i Spania, Frankrike, og Hellas, som skyldtes antallet fyrstedømmer som disse landene var sammensatt av. Romerne var alltid usikre på sitt grep mens minnet om disse fyrstedømmene bestod. Men da det romerske styret i lang tid hadde vært etablert og hadde blitt mektig, og fyrstedømmene hadde blitt helt glemt, konsoliderte romerne sin posisjon. Senere, da romerne kjempet seg i mellom, kunne hver av dem hente støtte fra ulike parter i de erobrede territoriene i forhold til den autoriteten de hadde ervervet. Troskap ble gitt til romerne individuelt siden familiene til de tidligere herskerne hadde blitt utslettet. Dersom man husker dette vil man ikke undre på hvor lett det var for Alexander å holde kommando over Asia, eller de vanskelighetene som Pyrrhus, og andre som ham, hadde i å opprettholde sitt styre. Denne kontrasten avhenger ikke av om erobreren er mer eller mindre dyktig, men på typen stat de erobrer.


V

Hvordan byer eller fyrstedømmer som levde under sine egne lover burde bli administrert etter å ha blitt erobret

Når stater som nylig er blitt ervervet har vært vante til å leve fritt under sine egne lover er det bare tre måter som de kan holdes sikkert på: først, ved å ødelegge dem; deretter, ved å flytte dit og leve der selv; og det tredje alternativet er å la dem beholde sine egne lover, kreve inn tributt, og sette opp et vennlig innstilt oligarki. I det siste tilfellet vil regjeringa vite at den bare kan holde seg ved makten ved å beholde vennskapet til den fyrsten som installerte den, og den må derfor anstrenge seg for å opprettholde hans autoritet. En by som er vant til frihet kan lettere styres gjennom sine egne borgere, så sant du ikke vil ødelegge den, enn på noen annen måte.

Spartanerne og romerne gir eksempler på dette. Spartanerne hersket over Athen og Thebe gjennom oligarkiene de installerte der, selv om de til slutt tapte begge byene. Romerne ødela Kartago, Capua og Numantia for å holde på dem, og tapte dem. De ønsket å herske over Hellas nesten som spartanerne hadde gjort, fritt, under dets egne lover, men de lyktes ikke i dette; så for å holde på makta ble de tvunget til å ødelegge mange byer der. Den sikreste måten å holde på en besittelse er ved å legge den øde. Hvem som enn blir herre over en by som er vant til frihet, og ikke ødelegger den, må vente selv å bli ødelagt, fordi i et opprør rettferdiggjør en slik by seg selv ved å appellere til friheten og de eldgamle institusjonene. De blir aldri glemt selv om tida går og byen mottar goder fra den nye herskeren. Hva som enn er erobrerens hensikter, og hva han enn gjør, dersom innbyggerne ikke er fordrevet og spredt vil de ikke glemme navnet eller institusjonene. Og ved første anledning vil de vende seg til dem, som Pisa gjorde etter å ha blitt holdt i ufrihet i hundre år av Firenze. Men når byer og provinser er vant til å leve under en fyrste, og hans familie blir utslettet, vil de ikke så lett kunne leve i frihet siden de er vant til å adlyde, og siden de ikke kan bli enige seg i mellom om å velge en ny fyrste fra sin egen krets, og trenger en fyrste for å leve i frihet. Derfor er de senere til å ta opp våpen, og en fyrste kan vinne dem og sikre seg dem lettere. Men i republikker er det mer liv, og mer hat, et sterkere ønske om gjengjeldelse. Minnet om den gamle friheten slipper ikke taket og gir dem ikke ro. I dette tilfellet er det sikreste enten å utslette dem eller å slå seg ned i byen selv.


VI

Nye fyrstedømmer ervervet med egne arméer og med egen djervhet

Man skal ikke bli forbauset dersom jeg i diskusjon av stater der både fyrsten og konstitusjonen er ny gir de vidløftigste eksempler. Mennesker følger nesten alltid spor som allerede er oppgåtte og går i sine affærer fram ved hjelp av imitasjon, selv om de ikke fullstendig greier å følge i andres fotspor. Slik må en klok mann alltid følge i fotsporene til store menn og imitere de som har vært utmerkede. Selv om hans egen djervhet ikke kan måles mot deres vil den ha et drag av storhet. Han må oppføre seg som de bueskytterne som når målet virker for fjernt og de kjenner buens egenskaper sikter mye høyere enn rett mot målet, ikke for å skyte så høyt, men for ved å sikte høyt være i stand til å treffe målet.

Jeg sier derfor at i fullstendig nye stater, der fyrsten selv er en nykommer, er de vanskelighetene som han møter når han vil holde seg ved makta mer eller mindre alvorlige etter som han er mer eller mindre dyktig. Og siden han er gått over fra å være en vanlig borger til å bli en fyrste forutsetter det enten dyktighet eller hell, og dyktighet eller hell vil gjøre det lettere å overvinne mange av de vanskelighetene som han vil møte. Likevel vil en manns posisjon være sterkere dersom den ikke er avhengig av lykke og hell. Det hjelper også dersom fyrsten ikke har andre stater og derfor er nødt til å selv å leve i den nye staten. For å komme til de som ble fyrster på grunn av egne evner og ikke på grunn av lykke og hell vil jeg si at de mest framstående er Moses, Cyros, Romulus, Theseus, og andre som dem. Selv om man ikke burde nevne Moses siden han bare utførte ordrer fra Gud, må man likevel prise hans nåde som gjorde ham verdig til å snakke med Gud. La oss betrakte Cyros og de andre som ervervet og grunnla kongedømmer: de var alle prisverdige, og deres handlinger og institusjoner, når de blir undersøkt, ser ikke ut til å ha vært forskjellige fra Moses', som hadde en så mektig lærer. Og når vi undersøker deres handlinger og liv ser de ikke ut til å ha fått annet fra skjebnen enn muligheter. Skjebnen skaffet til veie sakene, men de ga dem form. Uten muligheten ville deres djervhet blitt til ingenting, og uten djervheten ville muligheten ha vært forgjeves.

Slik var det at for at israelittene skulle være rede til å følge Moses for å slippe ut av trelldommen var det nødvendig for ham å finne dem i Egypt, slavebundne og undertrykte av egypterne. For at Romulus skulle bli konge av Roma og grunnlegge landet måtte han forlate Alba og ha blitt satt ut for å dø da han ble født. Cyros trengte å finne perserne opprørske mot det Mediske imperiet, og medierne myke og feminine fra mange år med fred. Theseus kunne ikke ha demonstrert sin djervhet hadde han ikke funnet athernes spredt omkring. De mulighetene som disse mennene fikk satte dem i stand til å lykkes, og deres egen eksepsjonelle djervhet satte dem i stand til å gripe mulighetene, og følgelig ble landene deres foredlet og oppnådde stor velstand.

Menn som blir herskere med liknende djervhet som dem erverver sine fyrstedømmer med vanskelighet, men holder dem med letthet. De vanskelighetene de møter når de vinner fyrstedømmene skyldes delvis at de er nødt til å innføre nye institusjoner og lover når de grunnlegger statene og sikrer seg selv. Man burde huske at ikke noe er vanskeligere å gjennomføre, og har en mer tvilsom suksess, og er farligere å gjennomføre enn å ta initiativet til forandringer i en stats konstitusjon. Initiativtakeren får som fiender alle de som nøt godt av den gamle orden, og bare lunken støtte kommer fra de som vil dra nytte av den nye. Støtten deres er lunken delvis på grunn av frykt for motstanderne som har de eksisterende lovene på sin side, og delvis på grunn av at mennesker i alminnelighet har liten tiltro, og aldri virkelig tror på nye ting dersom de ikke har erfart at de virker. Følgelig vil de som er motstandere av forandring angripe voldsomt, mens forsvaret fra tilhengerne bare vil være halvhjertet. Slik at både initiativtakeren og vennene hans lett havner i ulykken. For å diskutere dette grundig må vi skille mellom initiativtakere som står alene og de som er avhengig av andre, det er mellom de som for å oppnå sitt mål kan tvinge gjennom saken, og de som må bruke overtalelser. I det siste tilfellet vil de alltid komme til kort. Men når de kan stole på sine egne ressurser og tvinge saken gjennom er de sjelden i fare. Det er grunnen til at alle bevæpnede profeter har erobret, mens ubevæpnede profeter har kommet til kort. Dessuten er befolkninga ustadig og lett å overtale, mens det er vanskelig å gjøre den fast bestemt og overbevist. Derfor er det strengt nødvendig at sakene organiseres slik at når befolkninga ikke lenger tror kan den tvinges. Moses, Cyrus, Theseus og Romulus ville ikke ha vært i stand til å få sine institusjoner respektert i lang tid dersom de ikke hadde vært bevæpnet, som tilfellet var med Frà Girolamo Savanarola som havnet i ulykken med sine nye institusjoner da mengden begynte å miste tiltroen til ham, og han ikke hadde noen måte å tvinge sitt gjennom på. Menn som han har betydelige vanskeligheter med oppnå sine mål, og den farligste tida for dem er når de fortsatt strever. Men med en gang de har lyktes og begynner å holdes i ære, etter å ha nedkjempet de som var misunnelige på deres evner, forblir de mektige, sikre, respekterte og lykkelige.

Jeg vil tilføye enda et, mindre, eksempel til disse vidløftige. Det vil imidlertid i noen grad kunne sammenliknes, og det skal få stå for andre av sitt slag. Det eksemplet jeg tenker på er Hiero av Syrakus. Fra å være en vanlig borger gikk han til å bli hersker over Syrakus. Han skyldte ingenting til lykketreffet med unntak for anledningen, siden syrakuserne valgte ham til å lede hæren deres da de ble hardt presset, og da gjorde han seg fortjent til å bli deres fyrste. Han var så djerv enda mens han var en vanlig borger at biografen hans skrev: 'quod nihil illi deerat ad regnandum praeter regnum' [han hadde alle attributtene til en konge med unntak for kongedømmet]. Han oppløste den gamle militsen og organiserte en ny, han avviklet tidligere allianser og dannet nye, og da han hadde sine egne allianser og tropper hadde han lagt grunnlaget for det han ville. Hiero måtte derfor arbeide svært hardt for å opprette sin posisjon, men trengte ikke å anstrenge seg for å opprettholde den.


VII

Nye fyrstedømmer ervervet med hjelp av lykke og fremmede våpen

Vanlige borgere som blir fyrster ved rent hell blir det med liten egen anstrengelse, men deretter må de anstrenge seg mye for å beholde posisjonen. De reiser som om de hadde vinger; problemene deres begynner når de er fremme. Dette er tilfellet for menn som enten kjøper seg fram til makt eller oppnår den ved andres gunst, som det hendte med mange i Hellas, i byene i Ionia og Hellesponten, som ble gjort til satraper av Darius slik at de kunne regjere byene til hans ære og sikkerhet. Dette var også tilfellet med de som gikk fra å være vanlige borgere til å bli keisere ved å korrumpere soldatene. Slike herskere stoler på godviljen og lykken til de som har løftet dem opp, og dette er ustabile maktgrunnlag. De vet ikke hvordan de skal opprettholde sin maktposisjon, og de kan ikke gjøre det. De vet ikke hvordan de skal gjøre det siden vanlige borgere ikke kan kommandere, dersom de ikke har usedvanlig talent og djervhet, og siden de ikke har egne lojale og trofaste tropper. Derfor igjen, har regjeringer som er satt opp over natta ikke sterke røtter og forgreininger. Derfor blir de ødelagt ved den første vanskelighet. Dette er uunngåelig dersom ikke de som plutselig ble fyrster er så djerve at de over natta kan lære hvordan de skal bevare det som lykken plutselig har kastet i fanget deres, og dersom de ikke kan legge grunnlaget slik som andre fyrster ville ha bygd det.

Jeg vil nå gi to eksempler fra det levende minnet på disse to måtene å bli fyrste på, ved djervhet eller ved lykke og hell: Francesco Sforza og Cesare Borgia. Francesco brukte de rette midlene, og ved hans egen store djervhet gikk han fra å være vanlig borger til å bli hertug av Milano. Det han vant etter endeløse anstrengelser holdt han med liten møye. På den andre siden ervervet Cesare Borgia, vanligvis kalt hertug Valentino, sin stat ved farens hell og lykke, og tapte den da det forsvant; og dette skjedde selv om han brukte de samme midlene og måtene som enhver klok og dyktig fyrste ville ha brukt for å konsolidere sin makt i stater han hadde vunnet ved våpnene og lykken til andre. Som jeg tidligere har sagt så kan en mann med uvanlig djervhet legge grunnlaget for sin stat etter at han har ervervet den, selv om han ved å gjøre det løper en stor risiko. Dersom vi betrakter hertugens karriere i sin helhet finner vi at han la et sterkt grunnlag for framtida. Og jeg ser det ikke som overflødig å diskutere dette siden jeg ikke kjenner noen bedre rettesnor å gi en ny fyrste enn en som er utledet fra Cesares handlinger; og dersom det han instituerte ikke var til noen nytte så var det ikke hans feil, men skyldtes den ekstraordinære og onde vendingen til skjebnen.

Alexander VI stod overfor mange vanskeligheter og farer da han søkte å opphøye sin sønn. For det første så han ingen måte å vinne en stat til sønnen på så sant det ikke var en av kirkens stater. Men han visste at hertugen av Milano og venetianerne aldri ville gå med på at han tok en av disse. Faenza og Rimini var allerede under Venezias beskyttelse. Han så også at de italienske våpnene, eller de han kunne håpe å bruke, ble kontrollert av de som hadde grunn til å frykte at pavens makt vokste. Han kunne ikke stole på dem siden de tilhørte Orsini og Colonna og deres konfødererte. Det han måtte gjøre var derfor å skape uorden og skape kaos i statene deres for at han kunne vinne sikker kontroll over deler av dem. Dette viste seg å være svært lett å gjøre siden han fant at Venezia ønsket, av andre grunner, å bringe franskmennene tilbake inn i Italia. Alexander bidro til dette ved å oppløse kong Ludviks forrige ekteskap. Kongen invaderte derfor Italia ved hjelp av venetianerne og med samtykke fra Alexander, og ikke før var han i Milano så stilte paven tropper for hans felttog i Romagna. Og Romagna bøyde seg for ham på grunn av kongens posisjon i Italia. Men da hertugen hadde vunnet Romagna og Colonna var knust, var det to ting som forhindret at han fikk konsolidere sin posisjon og fortsette sin framrykkingen. For det første var det at lojaliteten til troppene hans var tvilsom, og for det andre Frankrikes politikk. For å forklare dette: det virket som om Orsinis tropper, som han hadde brukt, kunne svikte ham, ikke bare ved å slutte frammarsjen, men ved å stjele det han hadde vunnet; og det virket som om kongen kunne gjøre det samme. Han fikk en bekreftelse på denne frykten da han etter å ha erobret Faenza angrep Bologna og Orsinis tropper bare halvhjertet gikk inn i slaget. Når det gjelder kongen innså hertugen hva han hadde på sinne da han etter å ha erobret Urbino invaderte Toscana og kongen bad han om å gjøre retrett. Så hertugen bestemte seg for ikke lenger å stole på andres våpen og lykke. Først undergravde han makten til Orsinis og Colonnas fraksjoner i Roma, og vant troskapen til alle deres høytstående tilhengere ved å gi dem høye stillinger og ærefulle oppdrag, og æret dem i henhold til deres rang. De ble da tilhengere av hertugen, og disse fraksjonene til Orsini og Colonna ble oppløste. Etter dette ventet hertugen på anledning til å ødelegge lederne for Orsini, etter allerede å ha fordrevet lederne for Colonna. En god anledning oppstod, og hertugen brukte den godt. Det som skjedde var at Orsini innså at hertugens og kirkas økende makt betydde ruin for Orsini. Derfor sammenkalte de til et møte i Magione i nærheten av Perugia. Resultatet av møtet ble at Urbino gjorde opprør, og det ble oppstand i Romagna, og talløse farer for hertugen. Han overvant alle disse med hjelp fra franskmennene. Hans tidligere posisjon i Italia ble gjenopprettet, men han stolte ikke lenger på franskmennene eller andres styrker, og for å unngå å risikere å være avhengig av andre tydde han til en krigslist. Hans evne til forstillelse var så stor at selv Orsini, ved Signor Paulo, inngikk forlik med ham. Hertugen brukte alle diplomatiske midler for å forsikre Paolo, og ga ham pengegaver, klær og hester. Og deres enfoldighet førte til at Orsini kom i hertugens hender. Han ødela Orsinis ledere, og deretter ble de som hadde fulgt Orsini tvunget inn i hertugens leir. Hertugen hadde lagt grunnlaget for sin framtidige makt. Han holdt hele Romagna med hertugdømmet Urbino, og framfor alt syntes han å ha vunnet tilliten og vennskapet til Romagna og dets innbyggere, nå som de begynte å bli velstående under hans herredømme.

Etter som dette krever nærmere undersøkelse og bør være et eksempel til etterfølgelse vil jeg ta det nærmere opp. Hertugen vant kontroll over Romagna og fant at det tidligere hadde vært styrt av svake overherrer som hadde vært raskere til å plyndre sine undersåtter enn til å styre godt over dem. Dette hadde gitt grunn til anarki mer enn til enhet, i så stor utstrekning at provinsen var full av røvere og stridende grupper og alle slag misbruk. Han besluttet derfor at det krevdes et godt styre for å pasifisere den og gjøre den lydig overfor statlige myndigheter. Han innsatte derfor Remirro de Orco, en grusom og effektiv mann, som fikk alle fullmakter. I løpet av kort tid pasifiserte Remirro hele Romagna, og vant stor kredit for seg selv. Da kom hertugen fram til at det ikke var behov for denne omfattende autoriteten, som kunne bli utålelig, og han opprettet en sivil domstol under en fremragende leder, og der hver by i regionen hadde sin representant. Han visste også at den harde politikken som hadde blitt ført hadde gitt ham motstandere, og for å forsone motstanderne og vinne dem over til seg ville han vise at grusomhetene som hadde blitt påført dem ikke var hans gjerninger, men gjerningene til hans harde representanter. Dette ga Cesare et påskudd, og så ble kroppen til Remirro en dag funnet delt i to på piazzaen ved Cesena, med en treblokk og kniv ved siden av seg. Den brutaliteten som dette synet viste gjorde folket i Romagna både pasifisert og forbløffet.

La oss vende tilbake dit vi var før denne digresjonen: Hertugen fant altså at han var i en posisjon med betydelig makt og delvis sikker mot umiddelbare trusler siden han hadde egne troppestyrker og i betydelig grad hadde ødelagt styrkene til de som hadde kunnet skade ham. Han ville utvide sin makt, men måtte for å ta hensyn til Frankrike gå forsiktig fram siden han visste at kongen ville motsette seg dette, for kongen hadde innsett at den tidligere politikken han hadde ført hadde vært feilslått. Cesare begynte å søke etter nye allianser og å se tiden an med Frankrike mens franske tropper var på ekspedisjon mot Napoli for å kjempe mot spanjolene som beleiret Gaeta. Intensjonen hans var å sikre seg spansk støtte, og han ville ha hatt øyeblikkelig suksess dersom Alexander fortsatt hadde vært i live.

Dette var planene hans for den umiddelbare framtida. Videre var den viktigste grunnen til engstelse at den neste paven kunne være uvennlig stemt overfor ham og kunne prøve å ta tilbake det som Alexander hadde gitt ham. Han prøvde å beskytte seg mot dette på fire måter: ved å ødelegge familiene til de herskerne som han hadde tatt makta fra slik at paven ikke kunne bruke dem mot ham; og for det andre ved å vinne patrisierne i Roma over på sin side, for å holde paven i sjakk; og for det tredje ved å kontrollere kardinalene så langt som mulig; og for det fjerde ved selv å skaffe seg så mye makt som mulig før Alexander døde at han med egen kraft kunne motstå et første angrep. Da Alexander døde hadde han lyktes i tre av disse fire forsettene, og nesten med det fjerde. Han drepte så mange av de tidligere herskerne som han kunne nå, og svært få unnslapp; han vant de romerske patrisierne over på sin side, og han fikk mange tilhengere blant kardinalene. For å øke sin makt prøvde han å bli hersker også over Toscana. Han hadde allerede skaffet seg herredømme over Perugia og Piombino, og han var blitt beskytter av Pisa. Da han ikke lenger trengte å bekymre seg for Frankrike (han trengte ikke lenger det for franskmennene tapte kongedømmet Napoli til spanjolene, og det førte til at begge sidene søkte hans vennskap) ville ha ta kontroll over Pisa. Etter at det var gjort ville Lucca og Siena med en gang ha overgitt seg, delvis fordi de hatet Firenze og delvis fordi de var redde; og Firenze var i hans makt. Dersom han hadde lyktes i alt dette (som han ville ha lyktes med i det året da Alexander døde) ville han ha skaffet seg slik styrke og prestisje at han ville ha vært i stand til å stå alene, og ikke vært avhengig av andres styrke og lykke, men bare av sin egen djervhet og makt. Men Alexander døde fem år etter at Cesare tok opp sverdet. Da hadde Cesare konsolidert sin stat i Romagna, men resten var flytende. Og Cesare stod mellom to svært sterke og fiendtlige hærer, og han var dødelig syk. Hertugen var en mann som var voldsom og djerv, og han forstod også at menn måtte enten vinnes over eller bli ødelagt, og det grunnlaget som han hadde lagt i løpet av så kort tid var så sunt at dersom disse hærene ikke hadde stått mot ham, eller hadde han vært ved god helse, ville han ha overvunnet alle vanskeligheter. Styrken til dette grunnlaget er åpenbar: siden Romagna ventet på ham i mer enn en måned; i Roma ble han selv da han var mer død enn levende ikke antastet, og selv om Baglioni, Vitelli og Orsini gikk inn i byen reiste de ingen motstand mot ham. Dersom han ikke kunne bestemme hvem som skulle bli pave var han likevel i stand til å unngå at det ble valgt en pave som han ikke ønsket. Dersom han hadde vært frisk da Alexander døde ville alt ha vært lett for ham. Og han sa selv til meg den dagen da Julius II ble valgt at han hadde tenkt på alt som kunne hende da far hans døde og funnet et middel for det, men han hadde ikke tenkt at han selv ville være på dødens rand.

Etter å ha summert opp alt det som hertugen gjorde kan jeg ikke klandre ham. Jeg tror heller at jeg har rett i å sette ham opp som et eksempel for alle de som har skaffet seg makt ved lykke og hell og andres våpen. Han var en mann med stort mot og høye intensjoner, og han kunne ikke ha oppført seg på noen annen måte enn han gjorde. De eneste grunnene til at planene hans kom til kort var at Alexander døde da han gjorde det og han selv var syk. En ny fyrste kan ikke finne et mer nylig eksempel enn det som ble satt av hertugen, dersom han mener at det er nødvendig å sikre seg mot sine fiender, vinne venner, erobre enten ved makt eller list, gjøre seg både elsket og fryktet av sine undersåtter, fulgt og respektert av sine soldater, dersom han bestemmer seg for å ødelegge de som kan og vil skade ham, å reformere gamle institusjoner, være streng og likevel elsket, storslagen og generøs, og om han beslutter å ødelegge tropper som ikke er lojale og opprette en ny stående hær, opprettholde slike relasjoner med konger og prinser at de enten må hjelpe ham eller være forsiktige med å skade ham. Hertugen fortjener bare å klandres for valget av Julius II, der han gjorde et dårlig valg. Som jeg sa, da han ikke var i stand til å få den paven som han foretrakk kunne han ha holdt pavedømmet fra å få en pave som han ikke ønsket. Og han skulle aldri ha tillatt valget av en av de kardinalene som han hadde skadd, eller en som ville ha grunn til å frykte ham. Mennesker skader deg fordi de frykter deg eller fordi de hater deg. Det var mange som Cesare selv hadde skadet. Blant dem var San Pietro ad Vincula, Colonna, San Giorgio, og Ascanio. Alle de andre hadde grunn til å frykte ham om de ble valgt med unntak av Rouen og spanjolene. De spanjolene som var kardinaler var Cesares landsmenn, og forpliktet overfor ham. Rouen var mektig i seg selv siden han ble støttet av Frankrike. Hertugens første og fremste mål burde ha vært å få en spanjol valgt til pave, og dersom han ikke greide det latt Rouen ble pave, og ikke San Pietro ad Vincula. Hvem som enn tror at for store menn vil store tjenester viske ut gammel urett bedrar seg selv. Slik var hertugens valg et feilgrep, og det var grunnen til hans ruin.


VIII

De som kommer til makten ved en forbrytelse

Etter som det også er to måter å bli fyrste på som verken kan tilskrives hellet eller djervheten tror jeg ikke at jeg vil utelate dem fra omtale, selv om den ene av dem kan behandles i stor lengde under overskriften republikker. De to som jeg tenker på er når en mann blir fyrste ved en forbrytersk metode, og når en vanlig borger blir fyrste i sin fødeby med medborgernes bifall. Når den første metoden skal beskrives vil jeg gi to eksempler, en fra antikken og et fra den moderne tid, uten å diskutere hva som er rett og galt i disse emnene fordi jeg tror at disse eksemplene er tilstrekkelig for hvem som helst som måtte følge dem.

Agathokles fra Sicilia ble konge av Syrakus, og han steg opp fra de laveste kår. Han var sønn av en pottemaker, og på hvert steg av sin karriere oppførte han seg som en kriminell. Men forbrytelsene hans ble utført med så stort mot og så mye dristighet at da han gikk inn i militsen steg han gjennom gradene til han ble praetor av Syrakus. Etter at han var blitt utnevnt til denne stillingen bestemte han seg for å bli fyrste av Syrakus, og til å holde med makt og uten forpliktelser overfor andre det som frivillig var blitt overgitt til ham. Han kom til en forståelse om dette med Hamilcar fra Kartago som var på felttog med hæren sin på Sicilia. En morgen samlet han folket og senatet til Syrakus som om han ville diskutere saker som angikk republikken. Og på et avtalt signal ble alle senatorene sammen med de rikeste borgerne drept av soldatene hans. Og da de var døde tok han over regjeringa i byen uten å møte motstand. Selv om hæren hans to ganger ble beseiret av Kartago, greide han likevel å forsvare byen, og invaderte Afrika med en stor del av hæren, mens resten av hæren ble tilbake for å forsvare byen. I Afrika satte han Kartago under hardt press, og hæren til Kartago måtte oppgi beleiringen av Syrakus. Kartago ble tvunget til å slutte fred med Agathokles og overlate Sicilia til ham. Enhver som studerer denne mannens handlinger og liv vil finne lite som kan tilskrives skjebnens lykketreff, i det det ikke var ved noens gunst at han ble forfremmet gjennom gradene i militsen, og framgangen hans var fulgt av talløse vanskeligheter og farer; slik var det at han vant sitt fyrstedømme, og han opprettholdt den posisjonen ved mange vågsomme og farlige bedrifter. Likevel kan det ikke kalles for djervhet å drepe medborgere og å forråde venner, å være nådeløs og irreligiøs. På denne måten kan man vinne en fyrstes makt, men ikke ære. Man kan trekke oppmerksomheten mot den djervheten Agathokles viste når han stod overfor farer, og hans mot når han måtte utholde og overvinne motgang, og det synes som om han ikke kan bedømmes som dårligere enn enhver fremragende kommandant. Ikke desto mindre var hans brutale grusomhet og umenneskelighet, hans talløse forbrytelser, slik at han ikke kan æres blant de fremragende mennesker. Man kan ikke tilskrive til lykken eller djervhet det som ble oppnådd av ham uten hjelp av noen av dem.

I vår egen tid, mens Alexander VI var pave, hadde vi Oliverotto av Fermo. Noen år tidligere hadde han blitt forlatt som en faderløs liten gutt, og oppfostret av en onkel på morssida som het Giovanni Fogliani. I sin tidlige ungdom ble han sendt for å tjene som soldat under Paulo Vitelli, for å kunne vinne en høy kommando og trene under ham. Da Paulo døde var Oliverotto soldat under Vitellozzo, bror av Paulo, og i løpet av kort tid, etter som han var intelligent og modig og lærevillig, ble han Oliverottos nestkommanderende. Men han mente at det var for underdanig å ta mot ordrer fra noen, og derfor bestemte han at han ved hjelp av noen innfødte borgere av Fermo, som heller ville ha byen slavebundet enn fri, skulle ta makten over byen, og med Vitellozzos gunst og hjelp kunne han overta byen. Han skrev til Giovanni Fogliani og sa at etter å ha vært mange år heimefra ville han komme for å besøke ham og se byen og foreta noen undersøkelser av sin egen eiendom. Han hadde bare arbeidet for æren, skrev han videre, og for at hans medborgere skulle se at han ikke hadde kastet bort tida ville han komme på en verdig måte med en ridende eskorte på hundre mann og tjenere. Han bad Giovanni om å arrangere en mottakelse som ville bringe ære over Giovanni selv etter som han var Giovannis fosterbarn. Giovanni sviktet ikke og var gjestfriheten selv overfor sin nevø. Han tok mot ham på en verdig måte, og også Fermos borgere stilte opp og tok mot Oliverotto. Etter noen få dager, mens han ventet for å fullføre sine hemmelige arrangement for den planlagte forbrytelsen, forberedte Oliverotto en formell mottakelse som han inviterte Giovanni Fogliani og de ledende borgerne av Fermo til. Etter at de hadde spist og all underholdning som var vanlig var avviklet, tok Oliverotto på kunstferdige måter opp emner av stort alvor, som storheten til pave Alexander og hans sønn Cesare, og deres bedrifter. Da Giovanni og de andre også begynte å diskutere disse emnene kom Oliverotto seg raskt på beina og sa at dette var ting som bare skulle snakkes om under mer private omstendigheter, og han dro seg tilbake til et annet rom, fulgt av Giovanni og alle de andre borgerne. Og ikke før hadde de satt seg før det dukket opp soldater som drepte Giovanni og alle de andre. Etter dette slakteriet gikk Oliverotto opp på hesten sin og red gjennom byen og beleiret regjeringspalasset. De ble skremt til å adlyde ham og til å sette opp et styre der Oliverotto var fyrste. Etter å ha drept alle som kunne skade ham siden de ville bli sinte over styresettet hans, styrket han stillinga si ved å grunnlegge nye sivile og militære institusjoner. På denne måten, i løpet av det året han holdt fyrstedømmet, etablerte han ikke bare seg selv i byen Fermo, men gjorde seg også formidabel overfor alle nabostatene. Det ville ha vært like vanskelig å fordrive ham fra makta som det var å fordrive Agathokles fra makta. Men han ble narret av Cesare Borgia ved Sinigaglia da Cesare fanget Orsini og Vitellozzo Vitelli. Oliverotto ble også fanget der, og et år etter drapet på sin onkel ble han kvalt sammen med sin lærer i djervhet og forbrytelser, Vitellozzo.

Man kan vel under over hvordan det var at Agathokles( og andre som han) kunne leve sikkert i sitt eget land etter å ha begått utallige forræderi og grusomheter, og holde utenlandske fiender borte, uten å oppleve sammensvergelser rettet mot seg fra sine landsmenn. Spesielt siden mange andre på grunn av sin grusomme framferd ikke hadde vært i stand til å opprettholde sitt styre selv i fredelige tider, for ikke å snakke om i usikre tider med krig. Jeg tror at det her er snakk om grusomhet brukt dårlig eller godt. Vi kan si at grusomhet blir brukt godt (dersom det kan tillates å snakke på denne måten om det som er ondt) når den blir brukt en gang for alle, og ens sikkerhet avhenger av den. Og så blir den ikke brukt mer, men så langt råd er vendt om til noe som er godt for undersåttene. Grusomhet blir brukt dårlig når den, selv om den til å begynne med blir brukt uregelmessig, etter hvert som tida går blir brukt mer og mer. De som bruker den første metoden kan, med Gud og mennesker, noen ganger forsterke sin stilling, som Agathokles gjorde; de andre kan ikke på noen måte holde seg ved makta.

Derfor bør den nye herskeren når han inntar en ny stat bestemme seg for alle de skadene som han vil trenge å påføre de som kan være hans motstandere. Han må påføre dem en gang for alle, og ikke trenge å fornye dem hver dag, og på den måten vil han være i stand til å få innbyggerne til å roe seg og vinne dem over til seg når han gir dem fordeler. Hvem som enn opptrer på en annen måte, enten gjennom tilbakeholdenhet eller dårlig dømmekraft, er alltid tvunget til å ha kniven klar og kan aldri stole på sine undersåtter siden de stadig blir utsatt for nye voldshandlinger og aldri føler seg trygge i forhold til ham. Vold må bli påført en gang for alle; folk vil da glemme hvordan det smaker og derfor bli mindre lystne på å gjøre gjengjeld. Fordeler må utdeles gradvis; og på den måten vil de smake bedre. Framfor alt må en fyrste leve sammen med sine undersåtter på en sånn måte at ingen utvikling, verken gunstig eller ugunstig, får ham til å variere sin framferd. For når motgang gir grunn til det er det ikke tid til å påføre skade. Og da er de begunstigelsene han kan gi verdiløse siden de blir sett på som tvungne, og de mottar derfor ingen takk.


IX

Det konstitusjonelle fyrstedømmet

Nå kommer vi til det andre tilfellet, der en vanlig borger blir hersker over et land verken ved forbrytelse eller noen annen forferdelig voldshandling, men ved å oppnå gunst hos sine medborgere (og dette kan vi kalle for et konstitusjonelt fyrstedømme. For å bli hersker her trenges verken djervhet alene eller lykke, men heller en heldig listighet). Jeg sier at man blir fyrste i dette tilfellet med gunst fra folket eller adelen. Disse to disposisjonene finnes i hver by, og folket er overalt ivrig etter ikke å bli dominert eller undertrykket av adelen, og adelen er ute etter å dominere og undertrykke folket. Disse motsatte ambisjonene fører til et av tre resultat: et fyrstedømme, en fri by, eller anarki.

Et fyrstedømme er skapt enten av folket eller av adelen, alt etter hvilken av de to klassene som får muligheten. Det som skjer er at når adelen ser at den ikke kan motstå folket begynner den å bygge opp posisjonen til en av sine egne, og de gjør ham til fyrste for å bli i stand til å oppnå sine mål under hans beskyttelse. Med folket er det på samme måte, når de ser at de ikke kan motstå adelen bygger de opp posisjonen til en av sine egne og gjør ham til fyrste for å kunne oppnå sine egne mål beskyttet av hans autoritet. En mann som blir fyrste ved hjelp av adelen finner det vanskeligere å opprettholde sin posisjon enn en som blir fyrste ved hjelp av folket. Som [adelens] fyrste finner han seg omringet av mange som tror de er hans likemenn, og på grunn av det kan han ikke kommandere dem eller behandle dem som han vil. En mann som blir fyrste ved folkets gunst finner seg selv stående alene, og han har få eller ingen nær seg som ikke er forberedt på å ta mot ordre. I tillegg er det umulig å tilfredsstille adelen på en ærerik måte uten å gjøre vold mot andres interesser, men det kan gjøres for folket. Folket er mer ærlig i sine intensjoner enn adelen er siden de siste vil undertrykke folket, mens folket bare vil unngå å bli undertrykket. Videre kan en fyrste aldri være trygg på et fiendtlig folk, for det er for mange av dem. Men han kan sikre seg mot adelen siden den er fåtallig. Det verste som kan skje med en fyrste når folket er fiendtlig innstilt overfor ham er at han blir forlatt, men fra adelen kan han ikke bare frykte å bli forlatt, men aktiv motstand. Adelen ser lenger framover og er listigere. Den handler alltid i tide for å beskytte sine interesser, og den slutter seg til den som ser ut til å ville vinne. For å gjenta det: en fyrste må alltid leve med det samme folket, men han kan greie seg godt uten adelen siden han kan opphøye og fornedre den hver dag etter sin vilje.

For å klargjøre denne diskusjonen enda mer vil jeg si at det er spesielt to vurderinger som må huskes med hensyn til adelen: enten oppfører den seg på en slik måte at den utelukkende blir avhengig av din lykke, eller så gjør den det ikke. De som blir avhengige, og ikke er grådige, må bli elsket og æret. Og de som blir uavhengige av deg gjør det av to ulike grunner. De kan gjøre det fordi de er forsagte og lite foretaksomme. Dersom det er tilfelle burde du gjøre deg nytte av dem, spesielt de som er i stand til å gi fornuftige råd, siden de vil respektere deg når du gjør det godt, og du trenger ikke å frykte dem når du får motgang. Men når de velger å stå fritt på grunn av sine egne ambisjoner er det et tegn på at de er mer opptatt av seg selv enn av deg. Mot slike adelsmenn må en fyrste sikre seg, og frykte dem som om de var hans erklærte fiender, for i tider med motgang vil de alltid hjelpe til med å ruinere ham.

En mann som er gjort til fyrste ved folkets gunst må alltid arbeide for å opprettholde dette vennskapet. Og dette er lett for ham siden folket bare ber om ikke å bli undertrykket. Men en mann som er blitt fyrste mot folkets vilje og ved adelens gunst skulle framfor noe annet forsøke å vinne folket over på sin side. Dette er også lett dersom han tar dem under sin beskyttelse. Når menn mottar begunstigelser fra noen som de tror vil skade dem er de mer forpliktet overfor velgjøreren, akkurat som folket på et øyeblikk kan bli mer vennlig stemt overfor fyrsten enn om han hadde grepet makten ved deres gunst. Og det er mange måter for en fyrste å vinne dem over på sine side. De varierer med omstendighetene slik at det ikke kan bli gitt noen endelig regel og jeg skal ikke dvele ved dette her. Jeg skal bare konkludere med at det er nødvendig for en fyrste å ha vennskapet til folket, ellers har han ingen midler i motgangen.

Nabis, som var fyrste av Sparta, motsto hele Hellas og en triumferende romersk hær, og ledet et vellykket forsvar av sitt land og sin autoritet mot dem. Alt han måtte gjøre da faren truet var å ta forholdsregler mot noen få av sine undersåtter. Men dette ville ikke ha vært nok dersom folket hadde vært fiendtlig innstilt overfor ham. La ingen motsi denne meningen min med ordtaket om at han som bygger på folket bygger på sand. Det kan være sånn når en vanlig borger baserer sin makt på folket og tar det for gitt at folket vil redde ham dersom hans fiender, eller øvrighetspersoner, truer. (I det siste tilfellet kan han ofte finne at han har gjort feil, som det skjedde med Gracchi i Roma og Giorgio Scali i Firenze.) Men dersom en fyrste bygger sin makt på folket, og er en mann som kan kommandere og er modig, og ikke fortviler i motgang, og som ikke unnlater å ta forholdsregler, og som vinner alminnelig tilslutning ved sine personlige kvaliteter og de institusjonene som han oppretter, vil aldri bli sviktet av folket. Og han vil bli funnet å ha grunnlagt sin makt sikkert.

Fyrstedømmer kommer vanligvis til kort når overgangen fra begrenset makt til eneveldet blir foretatt. Fyrster tar dette skrittet enten direkte eller gjennom øvrighetspersoner. I det siste tilfellet er posisjonen deres svakere og farligere siden de er helt avhengige av viljen til de borgerne som har fått embetene. Og disse kan lett, spesielt i motgangstider, avsette fyrsten ved å handle mot fyrsten eller ved å nekte å adlyde. Og når faren truer har fyrsten ikke tid til å oppnå absolutt autoritet, og siden borgerne og undersåttene er vant til å motta ordrer fra embetsmennene vil de i en krise ikke motta ordrer direkte fra fyrsten. I urolige tider vil det være vanskelig for fyrsten å finne menn som han kan stole på. En slik fyrste kan ikke stole på det han har lært i fredelige tider, når borgerne har bruk for hans regjering. Når ting er rolige holder alle seg til fyrsten, alle gir løfter, og alle vil dø for ham så lenge døden er langt borte. Men i motgangstider, når staten har bruk for sine borgere, er det få å finne. Og denne testen av lojaliteten er desto farligere siden den bare kan bli foretatt en gang. Derfor må en klok fyrste finne måter å holde borgerne i avhengighet av ham på, for da vil de alltid være trofaste.


X

Hvordan styrken til hvert fyrstedømme burde måles

En annen vurdering som man må legge seg på minne når man undersøker disse fyrstedømmene er om fyrsten har territorium som er sånn at han om nødvendig kan stå alene, eller om han alltid vil trenge beskyttelse fra en annen. For å klargjøre dette videre sier jeg at etter min mening kan de fyrstene stå alene som har tilstrekkelig mannskap eller penger til å samle en hær som er sterk nok til å møte et angrep fra en angripende part. På samme måte må de fyrstene som ikke selv kan dra ut i felten mot fienden, men må søke tilflukt bak murer og forsvare seg der, alltid ha dekning fra andre fyrster. Jeg har allerede diskutert dette første tilfellet, og senere skal jeg fortelle det som forekommer meg å være tilfellet om dette emnet. Når det gjelder det andre tilfellet kan ingenting sies uten om å råde slike fyrster til å styrke og befeste byene sine og ikke bekymre seg om landsbygda rundt dem. Dersom en fyrste har befestet byen sine godt og organisert styret sitt godt på den måten som jeg har sagt (og jeg skal si mer om dette), så vil en fiende tenke seg godt om før han angriper. Mennesker misliker alltid bedrifter der hindringene er tydelige, og det er helt klart ikke lett å angripe en by som er gjort til en bastion av en fyrste som ikke er hatet av folket.

Byene i Tyskland er helt uavhengige, og de kontrollerer bare et begrenset område, og adlyder bare keiseren når de selv ønsker å gjøre det. De frykter verken ham eller noen nabomakt siden de er så befestet at alle vet at det vil ta lang tid og være vanskelig å beseire dem. Dette skyldes at de har fremragende bymurer og vollgraver, og de har tilstrekkelig artilleri, og de har alltid store, offentlige lagrer av mat og drikke og brensel som kan vare et år. Og enda viktigere er det hver tysk by har forsyninger for befolkninga uten offentlig tap, og alltid holder et års forsyninger av det som trengs for at befolkninga skal kunne arbeide i sine yrke som gir dem levebrød og er livsnerven til byen selv. Militære øvelser har alltid stor prestisje, og byene har mange lover og institusjoner som sørger for dem.

Der vil en fyrste som har en by som er godt befestet og som ikke har gjort seg hatet være sikker mot angrep. Og selv om det kommer en angriper vil beleireren måtte oppgi bedriften med vanære siden begivenhetenes gang er så varierende at ingen kan ligge i leir med hæren sin uten å foreta seg noe i et år. Man kan vel innvende at dersom folket har sine eiendeler utenfor byens murer og ser at de brennes vil de ikke være i stand til å holde seg tilbake, og beleiringens lengde og deres egen selvinteresse vil få dem til å glemme sin plikt overfor fyrsten. Mitt svar til dette er at en mektig og modig fyrste alltid vil være i stand til å overvinne slike vanskeligheter og inspirere sine undersåtter med håp om at de ondene som de nå utholder ikke vil vare lenge, og med frykt for fiendens grusomhet ta effektive forholdsregler mot de som er for snakkesalige. I tillegg vil fienden brenne og herje landsbygda når han kommer, og han vil gjøre dette mens fyrstens undersåtter fortsatt er begeistrede tilhengere av forsvaret av byen. Derfor vil fyrsten ha mindre grunn til å bekymre seg, for når denne begeistringen dør ut vil tapene vare tatt og skaden vil være gjort, og det vil ikke være noe botemiddel for det. Derfor vil undersåttene identifisere seg enda mer med fyrstens sak, og siden husene deres allerede er brent ned og landet herjet og plyndret i hans forsvar vil de mene at han er sterkt forpliktet overfor dem. Menneskenes natur er slik at folk betrakter seg selv like forpliktet ved de fordeler som de gir som ved dem de mottar. Når man husker alt dette skulle det ikke være vanskelig for en klok fyrste å inspirere sine undersåtter med fasthet under ei lang beleiring, så lenge som han har tilstrekkelige forsyninger og forsvarsmidler.


XI

Kirkefyrstedømmer

Det gjenstår nå å diskutere de kirkelige fyrstedømmene. Og her ligger vanskelighetene før herredømmet er opprettet siden slike fyrstedømmer vinnes ved djervhet eller hell, men holdes uten hjelp fra noen av disse. Fyrstedømmene opprettholdes av religiøse institusjoner som er så mektige at uansett hvordan herskeren lever sikrer de hans styre. Bare kirkefyrster eier stater og forsvarer dem ikke; undersåtter, og de regjerer dem ikke. Og selv om statene deres ikke blir forsvart blir de ikke tatt fra dem. Og undersåttene deres bryr seg ikke om at de er uten regjering, og vil ikke og kan ikke forandre på dette systemet for å bytte det ut med et annet. Så bare disse fyrstedømmene er sikre og lykkelige. Men etter som de blir opprettholdt av høyere makter som menneskesinnet ikke kan fatte skal jeg ikke argumentere om dem. De er opphøyd og opprettholdt av Gud, og derfor ville bare en uforsiktig mann ta det på seg å diskutere dem. Ikke desto mindre, dersom noen skulle spørre meg om hvordan det er at kirka har fått så stor verdslig makt, for opp til pave Alexanders tid betraktet hver italiensk potentat, og også hver baronen og adelsmann, den som ingenting, men nå skjelver kongen av Frankrike for kirkestaten, og den har vært i stand til å jage ham ut av Italia og å ruinere Venezia, så er det ikke overflødig å minne om hvordan denne makta ble bygd opp. Og denne makta ble bygd opp slik:

Før Charles, konge av Frankrike, invaderte Italia var dette landet styrt av pavene og Venezia og kongen av Napoli og hertugene av Milano og Firenze. Disse maktene hadde to hovedbeskjeftigelser: den ene var å holde fremmede makter ute av Italia, og den andre var å hindre alle de andre maktene i å vokse seg større. De som spesielt måtte voktes var paven og Venezia. For å holde Venezia i sjakk var det nødvendig med en militær allianse mellom alle de andre, som tilfellet var med forsvaret av Ferrara. Og til å holde paven på plass ble baronene i Roma brukt. Disse var splittet i to fraksjoner: Orsini og Colonna, og derfor var det alltid rom for strid mellom dem. Mens de var bevæpnet holdt de pavedømmet svakt og utrygt. Noen ganger kom det en pave med stort pågangsmot, som Sixtus, og selv en slik mann kunne ikke kvitte seg med denne plagen, til tross for all hans gode lykke og statsmannskunst. Dette skyldtes pavenes korte regjeringstid. I de gjennomsnittlig ti år som en pave regjerte hadde han knapt tid til å knuse en av fraksjonene. Og så, dersom for eksempel en av pavene hadde greid å ødelegge Colonna, var den neste fiendtlig overfor Orsini (og dermed kunne Colonna gjenoppstå). Og han hadde ikke tid nok til å ødelegge Orsini.

Dette førte til at den verdslige makta til paven ble lite respektert i Italia. Men så kom regimet til Alexander VI, og han, mer enn noen annen pave, viste hva en pave kan oppnå med penger og væpnet makt. Med hertug Valentino som sitt instrument og den franske invasjonen som anledning foranstaltet han alle de sakene som jeg har diskutert ovenfor om hertugens aktivitet. Selv om målet hans var å gjøre hertugen til en mektigere mann, og ikke kirka, så økte han likevel kirkas storhet. Og etter sin død, da hertugen var ødelagt, arvet kirka fruktene av hans arbeid. Så kom pave Julius. Han fant at kirka allerede var stor og eide Romagna, og de romerske baronene var ødelagte, og som følge av Alexanders kraft var fraksjonene utslettet. Og han fant også midler til å samle sammen rikdom, som var lett tilgjengelig, og som ikke hadde vært brukt før Alexanders tid. Julius ikke bare fortsatte, men forbedret disse tingene. Han planla å vinne Bologna for seg selv og å knuse Venezia og å jage franskmennene ut av Italia. Han lyktes i alle sine bedrifter. Og gjorde seg fortjent til enda mer kreditt etter som han gjorde alt for å forherlige kirka og ikke for noe enkelt individs skyld. Han holdt også Orsini- og Colonna-fraksjonene i samme tilstand som de var i da han entret pavestolen. Og selv om det blant disse var noen personer som kunne lage vanskeligheter var det to ting som holdt dem i sjakk: den ene var kirkas storhet, som overveldet dem, og den andre var at fraksjonene var uten kardinaler, noe som førte til tumulter mellom dem.


XII

Militær organisasjon og leietropper

Etter å ha diskutert i detalj alle de karakteristiske trekkene til de fyrstedømmene som jeg listet opp til å begynne med, og etter i noen utstrekning å ha vurdert grunnene til at de blomstrer og faller, og vist metodene som ofte er brukt for å vinne dem og beholde dem, gjenstår det nå for meg å diskutere i alminnelighet de ulike måtene som disse fyrstedømmene kan organisere seg på for angrep og forsvar. Vi sa ovenfor at en fyrste må bygge på et sunt grunnlag ellers så vil han komme til kort. De viktigste grunnlagene for enhver stat, nye stater så vel som eldgamle eller sammensatte stater, er gode lover og gode våpen. Og siden du ikke kan ha gode lover uten gode våpen, og der det er gode våpen følger gode lover uunngåelig av seg selv, skal jeg ikke diskutere lover men rette oppmerksomheten mot våpnene.

Nå sier jeg at de våpnene som en fyrste baserer forsvaret av sin stat på enten er hans egen eller er leiesoldater eller hjelpetropper, eller sammensatte styrker. Leiesoldater og hjelpetropper er ubrukelige og farlige. Dersom en fyrste baserer forsvaret av staten sin på leiesoldater vil han aldri oppnå stabilitet og sikkerhet. For leietropper er udisiplinerte, splittede, tørste etter makt og ulojale. De er modige blant sine venner, men feige foran fienden. De frykter ikke Gud, de holder ikke ord. De unngår nederlag akkurat så lenge som de kan unngå kamp. I fredstid blir du plyndret av dem, og i krigstid blir du plyndret av fienden. Grunnen til alt dette er at det er ingen lojalitet eller tilskyndelse til å holde dem i felten bortsett fra det lille de får betalt, og dette er ikke nok til å få dem til å ønske å dø for deg. De er svært villige til å være i hæren når det ikke er krig, men når krigen kommer deserterer de eller sprer seg utover. Det skulle ikke være nødvendig å utarbeide dette mer for den nåværende ruinen til Italia har blitt forårsaket av ingenting annet enn avhengigheten av leietropper gjennom mange år. Selv om det har vært tider da noen gjorde god bruk av dem, og de virket tapre nok når de var stilt overfor andre leietropper, men da utlendingene invaderte Italia viste de seg som det de er. Så det var Charles, konge av Frankrike, som var i stand til å erobre Italia med bare et stykke kritt. Og den som sa at grunnen til dette var våre synder fortalte sannheten, men de var de som jeg har beskrevet, og ikke de syndene som han tenkte på. Etter som det var synder begått av fyrster har også de betalt straffen for dem.

Jeg ønsker å vise klarere hvilke ulykkelige resultater det får å bruke leiesoldater. Deres kommandanter er enten dyktige soldater eller så er de det ikke: dersom de er det kan du ikke stole på dem siden de er ivrige etter å fremme sin egen storhet, enten ved å tvinge deg, sin arbeidsgiver, eller ved å tvinge andre mot dine ønsker. Dersom kommandanten mangler djervhet bringer han din ruin på den normale måten. Dersom noen hevder at dette er sant for enhver bevæpnet styrke, leiesoldater eller ikke, svarer jeg at væpnede styrker må være under kontroll av enten en fyrste eller en republikk. En fyrste burde ta personlig kontroll over de væpnede styrkene og kommandere troppene selv, og en republikk burde utnevne sine egne borgere, og når en borger som slik er utnevnt viser seg å være udugelig må han byttes ut, og dersom han er dugelig bør autoriteten hans begrenses gjennom lover. Erfaringen har vist at bare fyrster og væpnede republikker oppnår solid suksess, og at leiesoldater bare fører til tap, og det er langt mindre trolig at en republikk som har sin egen borgerhær skal bli undertvunget av en av sine egne borgere enn en republikk som har leietropper, og ikke egne styrker.

Roma og Sparta varte ved i mange århundrer, væpnet og fri. Sveitserne er sterkt bevæpnet og fullstendig fri. Kartago er et eksempel på avhengighet av leietropper i antikken. De ble nesten underkuet av sine leiesoldater etter at den første krigen mot romerne var over, selv om deres egne borgere holdt kommandostillingene. Etter at Epaminondas døde ga thebanerne Phillip av Makedonia kommandoen over hæren deres, og da han hadde vunnet en seier tok han friheten fra dem. Etter at hertug Filippo døde hyrte Milano Francesco Sforza for å føre krigen for dem mot Venezia. Og da han hadde beseiret fienden ved Caravaggio gikk han sammen med den for å underkue sin egen arbeidsgiver, Milano. Sforza, far hans, hadde blitt hyret inn av dronning Joanna av Napoli, og sviktet henne uten varsel og forlot henne forsvarsløs, så for å redde kongeriket sitt var hun nødt til å overgi seg til nåden til kongen av Aragon. Det må innrømmes at Venezia og Firenze har brukt leiesoldater for å utvide sin makt, og kommandantene deres har kjempet for å forsvare dem uten å overta staten. Om dette vil jeg si at Firenze var heldig. Av de gode kommandantene som kunne gi dem grunn til engstelse, så greide en ikke å oppnå militær suksess, en ble stoppet i sitt opplegg, og en annen rettet ambisjonene mot andre mål. Giovanni Acuto var den som ikke oppnådde militær suksess. Men alle vil innrømme at dersom han hadde vunnet slaget så ville Firenze vært i hans makt. Sforzaene hadde alltid Bracceschi mot seg, og de holdt hverandre i sjakk. Francesco rettet sine ambisjoner mot Lombardia, Braccio mot kirka og kongedømmet Napoli.

La oss se på det som hendte kort tid tilbake. Firenze utnevnte Paulo Vitelli til kommandant. Han var en svært utspekulert mann som etter å ha begynt beskjedent oppnådde en betydelig posisjon. Dersom han hadde tatt Pisa ville Firenze vært nødt til å oppfylle ønskene hans siden de da hadde vært nødt til å lystre ham for å holde ham i sin tjeneste, for dersom han da gikk over til fienden ville Firenze vært hjelpeløs overfor ham. Om man betrakter ekspansjonen til Venezia ser man Venezia vant sin ære og forble trygge når de førte krig med sine egne styrker (dette var før de begynte å føre krig på fastlandet). Med sine egne borgere i hæren viste de den største djervheten. Men da de begynte å føre krig på fastlandet mistet de djervheten og overtok de militære tradisjonene til Italia. Da de først begynte å vinne områder på fastlandet hadde de ikke mye å frykte fra kommandantene sine siden de erobrede områdene var svært begrenset og deres posisjon betydelig. Men da de hadde ekspandert, med Carmagnola som sin leder, fikk de smake de feilene som lå i måten de gikk fram på. De hadde sett hvor djerv Carmagnola kunne være, og under hans ledelse hadde de beseiret hertugen av Milano. Så oppdaget de at han bare førte krigen på en lunken måte og de innså at han ikke ville vinne flere slag for dem. Man de hadde ikke råd til å avskjedige ham, for da kunne de tape det som de hadde vunnet. Så for sikkerhets skyld var de tvunget til å drepe ham. Deretter utnevnte de Bartolommeo de Bergamo, Ruberto da San Severino, greven av Pitigliano, og slike menn som kommandanter. Og da disse hadde fått kommandoen var spørsmålet heller om Venezia kunne beholde det det hadde erobret enn om det var mulig å vinne mer. Slik var situasjonen ved Vailà der de i løpet av en dags kamper tapte det det hadde tatt åtte hundre års anstrengelser å erobre. Leiehærer bringer bare sene og små erobringer, men plutselige og store nederlag. Siden disse eksemplene har ført meg til Italia, som i mange år har vært dominert av leietropper, vil jeg diskutere dem grundigere. Dersom deres opprinnelse og utvikling blir klargjort vil det bli lettere å foreskrive en måte å forandre situasjonen til det bedre.

Du må innse at så snart som Italia i nyere tid begynte å forkaste imperiet, og pavedømmet fikk større verdslig makt, ble landet splittet i mange stater. Det som skjedde var at i mange av de store byene var det opprør mot adelen som tidligere med støtte fra keiseren hold dem nede. Og kirka støttet disse opprørene for i øke sin verdslige makt. I mange andre byer ble en av borgerne fyrste. Italia kom til å bli nesten fullstendig under kontroll av paven og noen få republikker, og så, etter som prestene og byfolkene ikke hadde noen militær erfaring, begynte de å leie inn leiesoldater og fremmede troppestyrker. Den første som vant en posisjon for denne typen hær var Alberigo da Conio fra Romagna. Han fikk mange etterfølgere, Braccio og Sforza, som i sin tid var Italias herrer. Og så fulgte alle de andre leiehærene opp til våre tider. Og resultatet av deres djervhet har blitt at Italia har blitt overrent av Charles, plyndret av Ludvik, okkupert av Ferdinand, og herjet av sveitserne. Det har vært politikken til disse leiesoldatene først å forringe den militære posisjonen til infanteriet for å forsterke posisjonen til deres egne tropper. De gjorde dette fordi de var statsløse menn som kjempet for penger, og som ikke kunne sørge for store antall tropper, og dermed ikke kunne oppnå en betydelig posisjon i egenskap av å være ledere av mindre infanteristyrker. Derfor tok de i bruk kavaleri, og på denne måten ble de æret og sørget godt for mens de bare trengte begrensede troppestyrker. I en hær på tjue tusen mann var det knapt to tusen infanteri. Ut over dette var de opptatte av å kvitte seg med enhver grunn til frykt eller anstrengelse. Heller enn å kjempe til døden i sine trefninger tok de fanger, uten å kreve løsepenger. De angrep aldri befestede byer om natta, og dersom de ble beleiret gikk de aldri ut for å kjempe. De brydde seg ikke om å befeste leirene sine med graver eller palisader, og de førte aldri krig om vinteren. Alle disse tingene var tillatt etter deres militære regler, og denne politikken ble fulgt av dem slik at, som jeg sa, de kunne unngå anstrengelser og farer, og som følge av dette har de ført Italia inn i slaveri og vanære.


XIII

Hjelpetropper, sammensatte tropper og innfødte tropper

Hjelpetropper er den andre sorten unyttige tropper, og de blir involvert når du ber en mektig stat om å hjelpe og forsvare deg. Pave Julius gjorde dette i nær fortid etter å ha sett hvor liten nytte leiesoldatene gjorde i felttoget i Ferrara, og han vendte seg til Ferdinand av Spania for å be om hjelp i form av hjelpetropper. I seg selv kan hjelpetropper være nyttige og pålitelige, men for den som ber om dem er de nesten alltid en ulykke. Du er i ei klemme dersom de blir beseiret, og i deres makt dersom de vinner. Selv om antikkens historie er full av eksempler vil jeg nøye meg med nye eksempler fra pave Julius II. Hans måte å handle på kunne ikke ha vært mindre gjennomtenkt enn da han ville ta Ferrara og kastet seg i hendene på utlendinger. Men han hadde slikt hell at noe annet hindret at han høstet som han hadde sådd. Etter at hjelpetroppene hans hadde lidd nederlag ved Ferrara kom sveitserne og jaget seierherrene bort, slik at til alles overraskelse, inkludert hans egen, Julius slapp å havne i fiendens hender (etter som de hadde flyktet) eller å havne i hendene til hjelpetroppene (etter som de ikke hadde seiret). Firenze var helt uten hærstyrker, og hyret ti tusen franskmenn for å beseire Pisa. På grunn av denne beslutningen kom de i større fare enn noen gang tidligere. Keiseren av Konstantinopel sendte ti tusen tyrkere til Hellas for å stå mot naboene, og da krigen var over nektet de å forlate landet, og det var slik de vantro begynte å slavebinde Hellas. Så alle som ikke ønsker militær suksess skulle ta i bruk denne typen militære styrker siden den er langt farligere enn leietropper. Hjelpetropper er fatale; de utgjør en forent hær, fullstendig lydig overfor ordrer fra noen annen; men leietropper trenger mer tid og anledning etter å ha seiret for å skade deg, for de er ikke en kompakt styrke og du har opprettet dem og betalt dem selv. Leiesoldater er også ledet av en du har utnevnt, og han kan ikke umiddelbart ha tilstrekkelig autoritet til å være i stand til å skade deg. For å summere opp, feighet er faren med leiesoldater, og mot med hjelpetropper.

Vise fyrster har derfor alltid unngått hjelpetropper og gjort bruk av sine egne styrker. De har foretrukket å tape slag med sine egne tropper framfor å vinne dem med andres tropper i den mening at ingen sann seier er mulig med fremmede våpen. Nå skal jeg aldri nøle med i siterer Cesare Borgia og hans framferd som et eksempel. Hertugen brukte hjelpetropper i invasjonen av Romagna, dit han reiste i spissen for franske tropper. Med dem tok han Imola og Forli. Man så kom han fram til at de var utrygge, og han vendte seg til leiesoldater i den tro at det var mindre risiko involvert, og han hyrte Orsini og Vitelli. Da han brukte dem fant han at de var suspekte, ikke lojale, og farlige. Derfor kvittet han seg med dem og rekrutterte sine egne styrker. Og man kan lett se forskjellen mellom disse styrkene ved å se på forskjellen mellom hertugens stilling da han bare hadde franskmennene, da han hadde Orsini og Vitelli, og da han stolte på sine egne styrker og seg selv. Han vokste i størrelse ved hvert steg, og ble bare holdt i virkelig respekt da alle så at han var absolutt herre over sine hærstyrker.

Jeg vil fortsatt holde meg til nye italienske eksempler, men jeg vil ikke ignorere Hiero av Syrakus, som jeg har omtalt tidligere. Som jeg sa da: da syrakuserne hadde gitt ham kommando over hæren sin innså han umiddelbart at leiesoldatene var ubrukelige. De var hyrte tropper som var organisert på samme måte som våre italienske leiesoldater. Det virket umulig for ham både å beholde dem og å oppløse dem, så han slaktet dem ned. Og så førte han krig med sine egne soldater, ikke med allierte soldater. Jeg vil like å minne om en allegori fra det gamle testamentet som er relevant her. David tilbød seg overfor Saul til å gå å kjempe mot Goliat, filisternes mesterkjemper, og Saul ga David sine egne våpen for å oppmuntre ham og gi ham mot. Etter å ha prøvd disse forkastet David dem, og sa at han ikke ville være i stand til å kjempe godt med dem, og derfor ville han møte Goliat bare med slynge og kniv. Kort sagt, våpen som tilhører noen annen tynger den enten ned eller ramler av deg eller er for tettsittende. Da Charles VII, far til kong Ludvik XI, hadde med hell og djervhet frigjort Frankrike fra engelskmennene innså han nødvendigheten av å ha sine egne væpnede styrker, og han satte opp en milits som bestod av ryttere og infanteri. Senere avskaffet sønnen hans, Ludvik XI, denne forordningen og begynte å leie inn sveitsiske soldater. Dette var et feilgrep, som ble fulgt av andre, og som har hatt som følge at farene nå truer Frankrike. Den høye stillingen som sveitserne har fått har demoralisert resten av hæren, og infanteriet har blitt helt avskaffet, og rytteravdelingene er blitt gjort avhengige av utenlandske tropper siden de er blitt så vant til å kjempe sammen med sveitserne at de tror at de ikke kan greie å vinne uten dem. På grunn av dette kan ikke den franske hæren stå opp mot den sveitsiske, og kjenner seg ikke i stand til å stå opp mot andre uten hjelp fra sveitserne. Slik har Frankrike gjort bruk av en blandet styrke, delvis leiesoldater og delvis borgere. Denne kombinasjonen er langt bedre enn rene hjelpestyrker eller rene leietropper, og langt underlegen en borgerhær. Eksemplet med Frankrike skulle være nok siden det kongedømmet ville ha vært umulig å beseire dersom det som Charles hadde instituert hadde blitt utviklet eller opprettholdt. Men mennesker er så uforsiktige at de spiser en rett som de ikke forstår er giftig da den smaker godt til å begynne med.

Den fyrsten som ikke oppdager onder i det øyeblikket som de viser seg mangler sann klokskap, men få herskere har evne til det. Dersom vi betrakter det som var begynnelsen til Romerrikets fall vil det bli funnet at det ganske enkelt var at goterne begynte å bli leid inn som leietropper. Denne lille begynnelsen kan bli sporet tilbake til svekkelsen av det romerske imperiets hærer. Og goterne arvet den djervheten som romerne tapte.

Jeg konkluderer derfor med at dersom ikke et fyrstedømme kommanderer sine egne hærstyrker er det ikke sikkert. Da er det avhengig av hell og lykke siden det ikke er noen ære eller lojalitet tilstede for å forsvare det når motgang setter inn. Vise menn har alltid ment at 'quod nihil sit tam infirmum aut instabile quam fama potentiae non sua vi nixa' [At ingenting er så svakt eller ustabilt som et rykte om makt som ikke er basert på egne styrker]. Ens egne styrker er sammensatt av en hær av ens egne undersåtter eller en hær av borgere og avhengige. Alle andre styrker er enten hjelpestyrker eller leiesoldater. Det er lett å oppdage hvordan man skal organisere sine egne styrker dersom man studerer den presedensen som er satt av de fire herskerne som er nevnt ovenfor, og dersom man forstår hvordan Fillip, far til Alexander den Store, og mange andre republikker og fyrster har bevæpnet og organisert seg: Jeg underkaster meg gjerne den visdommen som de har instituert.


XIV

Hvordan en fyrste skulle organisere sin milits

En fyrste må derfor ikke ha noen annen tanke eller noe annet mål, heller ikke skaffe seg ferdigheter i noe annet, enn krig, dens organisering og dens disiplin. Krigens kunst er alt det som forventes av en hersker; og den er så nyttig at ved siden av å sette arvelige fyrster i stand til å opprettholde sitt herredømme setter den ofte også vanlige borgere i stand til å bli herskere. På den andre siden finner vi at fyrster som har tenkt mer på sine gleder enn på våpen har mistet sine stater. Den første måten å miste staten sin på er ved å neglisjere krigens kunst, og den første måten å vinne en stat på er ved å bli dyktig i krigens kunst.

Francesco Sforza gikk fra å være en vanlig borger til å bli hertug av Milano siden han var bevæpnet. Sønnene hans sank fra å være hertuger ned til å bli vanlige borgere siden de flyktet fra byrdene. Du er nødt til å møte ulykke dersom du ikke er bevæpnet, blant annet siden folk forakter deg, og dette er en av de skjenslene som en fyrste må passe seg for. Det lar seg nemlig ikke gjøre å sammenlikne en mann som er ubevæpnet med en som er bevæpnet. Det er ufornuftig å gå ut fra at en mann som er bevæpnet skulle adlyde en mann som er ubevæpnet, eller at en ubevæpnet mann skulle være trygg og sikker når tjenerne hans er bevæpnet. I det siste tilfellet vil det være mistanke på den ene siden og forakt på den andre siden, og det vil gjøre samarbeid umulig. Så en fyrste som ikke forstår seg på krigføring kan ikke være respektert av sine soldater eller stole på dem, og han inviterer også andre ulykker til seg.

Derfor må han ikke la sine tanker vende bort fra militære øvelser, som han må drive mer intenst i fredstid enn i krig. Disse øvelsene kan være både fysiske og mentale. Når det gjelder det første må han i tillegg til å holde mennene sine godt organiserte og trente alltid være ute på jakt for å venne kroppen sin til belastninger og også lære en del praktisk geografi: hvordan fjellene faller, hvordan dalene åpner, hvordan slettene sprer seg ut. Han må studerer våtmarker og elver, og alt dette skulle han gjøre med iherdighet. Slik kunnskap er nyttig på to måter: for det første ved at han ved å skaffe seg en klar forståelse av den lokale geografien setter seg bedre i stand til å organisere forsvaret sitt, og i tillegg vil kunnskapen hans om lokale forhold gjøre det lettere for ham å gripe de trekkene ved nye lokaliteter som han kan komme til å trenge å gjøre seg kjent med. For eksempel åsene og dalene, slettene, elvene og våtmarkene i Toscana har bestemte trekk til felles med de i andre provinser, slik at med kjennskap til geografien i en del av landet kan man lett skaffe seg kjennskap til geografien i andre deler. Den fyrsten som mangler denne kunnskapen mangler også den første kvalifikasjonen til en god kommandant. Denne typen evne lærer ham til å lokalisere fienden, og hvor han skal slå leir, hvordan han skal lede hæren på marsj og sette den opp til kamp, og å beleire en by på mest fordelaktig måte.

Philopoemen, leder for Achaean, har blitt lovprist av historikerne for blant annet at han aldri i fredstid tenkte på annet enn militær strategi. Når han var på landet sammen med venner ville han ofte stoppe og innlede en diskusjon: dersom fienden var på toppen av fjellet, og vi var her nede sammen med hæren vår, hvem av oss ville ha fordelen? Hvordan skulle man gå til verks mot fienden uten at rekkene ble brutt? Dersom vi ønsket å trekke oss tilbake, hvordan skulle vi gjøre det? Dersom fienden trakk seg tilbake, hvordan kunne vi da best forfølge dem?

Og mens de gikk videre utdypet han for sine venner alle de omstendighetene som kunne inntreffe for en hær. Han hørte deres mening og kom med sin egen, og begrunnet den. Som følge av disse sammenhengende spekulasjonene visste han da han ledet hærene sine hvordan han skulle ta seg av alle de vanskelighetene de møtte.

Når det gjelder intellektuell trening må fyrsten lese historie og studere hvordan fremragende menn har handlet for å se hvordan de har gått fram i krig og oppdage grunnene til deres seire og deres nederlag slik at de kan unngå de siste og imitere de første. Framfor alt må han lese historie slik at han kan gjøre det de fremragende menn har gjort før ham: ta som modell noen historiske skikkelser som har blitt lovprist og æret, og alltid holde deres dåder og handlinger foran seg. Det er sagt at det var på denne måten at Alexander den Store imiterte Achilles, Cæsar imiterte Alexander, Og Scipio imiterte Cyrus. Og alle som leser om livet til Cyrus, skrevet av Xenophon, vil se hvor mye av den æren som ble vunnet av Scipio kan bli tilskrevet hans etterligning av Cyrus, og hvor mye Scipio i sin dydighet, humanitet og generøsitet fulgte det bildet som Xenophon tegnet av Cyrus.

En vis fyrste må iaktta disse reglene, han må aldri ta lett på ting i fredstid, men heller bruke den flittig for å bli i stand til å høste fortjenesten i motgangstider. Da vil han når lykken skifter være i stand til å motstå motgang.


XV

De tingene som menn, og spesielt fyrster, blir lovprist og klandret for

Det gjenstår nå for oss å se hvordan en fyrste må regulere sin framferd overfor sine undersåtter eller allierte. Jeg vet at det ofte har blitt skrevet om dette, og jeg håper at det ikke vil bli sett på som anmassende av meg å gjøre det siden jeg spesielt i diskusjonen av emnet tegner opp et originalt sett med regler. Men siden min intensjon er å framstille noe som vil vise seg å være av praktisk nytte for leseren har jeg ment at det var rett å framstille tingene som de er i virkeligheten heller enn som man forestiller seg at de er. Mange har drømt opp republikker og fyrstedømmer som aldri har eksistert; avstanden mellom hvordan man bør leve og hvordan man lever er så stor at en mann som neglisjerer det som faktisk blir gjort for hva som burde gjøres går mot selvødeleggelse framfor selvbevarelse. Faktum er at en mann som ønsker å handle på alle måter riktig nødvendigvis kommer til kort blant så mange dårlige mennesker. Derfor må en fyrste som ønsker å opprettholde sitt styre være forberedt på ikke å være god, og å gjøre bruk av dette eller ikke alt etter behov.

Så når man legger bort forestilte ting om en fyrste og bare refererer til de som virkelig eksisterer sier jeg at hver gang mennesker blir diskutert, og spesielt fyrster (som er mer synlige), blir de bedømt etter ulike kvaliteter som gjør dem fortjent til lovprisning eller fordømmelse. Noen, for eksempel, holdes for å være generøse og andre gjerrige (Jeg bruker det toscanske ordet heller enn ordet grådig: vi kaller også en mann som er smålig med det han eier, gjerrig, mens grådig brukes også om en mann som vil plyndre andre). Noen holdes for å være velgjørere, andre kalles for begjærlige; noen grusomme, noen medlidende; en mann kan bli kalt for troløs, en annen trofast; en mann feminin og feig, en annen voldsom og modig; en mann høflig, en annen stolt; en mann lidderlig, og en annen dydig; en troskyldig, og en annen slu; en sta, en annen fleksibel; en alvorlig, en annen frivol; en religiøs og en annen skeptisk; og så videre. Jeg vet at alle vil være enige om at det ville vært mest rosverdig dersom en fyrste hadde alle de kvalitetene som bedømmes som gode blant de som jeg har ramset opp. Men på grunn av forholdene her i verden kan ikke fyrster ha disse kvalitetene, eller iaktta dem fullstendig. En fyrste må nødvendigvis være så forsiktig og klok at han vet hvordan han skal unnslippe det onde ryktet som er knyttet til de lastene som kan føre til at han taper staten sin, og han må vite hvordan han kan unngå de lastene som ikke er så farlige. Og dersom han ikke kan det trenger han ikke å bry seg så mye om det siste. Og han må ikke vike fra å bli klandret for laster som er nødvendige for å sikre staten. Dette er fordi alt tatt i betraktning så vil han finne at noen av de tingene som synes å være dyder vil om han praktiserer dem ødelegge ham. Og noen av de tingene som synes som laster vil bringe ham sikkerhet og velstand.


XVI

Generøsitet og påholdenhet

Jeg begynner med den første av de kvalitetene som jeg listet opp overfor, og vil si at det ville være strålende dersom du hadde rykte på deg om å være generøs. Likevel, dersom du faktisk fortjener et rykte om å være generøs vil du komme til kort. Dette er fordi god og sann generøsitet ikke trenger å bli lagt merke til, og derfor kan du fortsatt bli klandret for ikke å være generøs. Dersom du ønsker å opprettholde et rykte for generøsitet vil du måtte ha et stort iøynefallende forbruk og drive et pralende sløseri, og en fyrste som handler på denne måten vil raskt ha brukt opp alle sine ressurser, og til slutt bli tvunget til å beskatte undersåttene sine svært hardt, så sant han vil fortsette denne livsstilen. Dette vil få undersåttene til å hate ham, og han vil bli foraktet og avskydd siden han har gjort seg selv og andre fattige. Med denne generøsiteten skader han mange og belønner få, og han vil være sårbar ved det første tilbakeslag, og den første virkelige faren han møter vil få ham til å bukke under. Når han innser dette og prøver å trekke seg tilbake vil han øyeblikkelig få rykte for å være en gnier.

Siden en fyrste ikke kan praktisere generøsitetens dyd på en slik måte at han blir lagt merke til for det, uten at det blir svært kostbart, bør han dersom han er klok ikke bekymre seg om å bli kalt på gjerrig. Med tiden vil han bli anerkjent som en i det vesentlige generøs mann i det man ser at på grunn av hans påholdenhet er hans inntekter tilstrekkelige for ham, han kan forsvare seg mot en angriper, og han kan legge ut på felttog uten å legge byrder på folket. Derfor viser han seg generøs mot alle de som han ikke tar noe fra, og de er tallrike, og gjerrige mot alle de som han ikke gir noe, og de er få. I vår egen tid er store ting bare blitt utrettet av de som har blitt holdt for å være gjerrige, og de andre har vært ulykker. Pave Julius II brukte et rykte om å være generøs for å bli pave, men deretter gjorde han ikke noe for å holde på dette ryktet siden han ønsket å være i stand til å finansiere krigene sine. Den nåværende kongen av Frankrike har vært i stand til å føre så mange kriger uten å beskatte undersåttene sine svært hardt siden hans langvarige påholdenhet satte ham i stand til å møte de økte utgiftene det medførte. Dersom den nåværende kongen av Spania hadde vært berømt for generøsitet ville han ikke ha begynt og lyktes med så mange bedrifter.

Så en fyrste må legge liten vekt på det dersom han får ord på seg for å være gjerrige, slik at han ikke røver undersåttene sine. Han må være i stand til å forsvare seg, og ikke bli for fattig og foraktelig, og ikke bli tvunget til å bli grådig. Gjerrighet er en av de lastene som holder styret hans oppe. Noen kan innvende: Cæsar kom til makten ved hjelp av sin generøsitet, og mange andre som har steget til de aller høyeste stillinger gjorde det siden de var generøse og var kjent for å være det. Svaret mitt til dette er som følgende: enten er du allerede en fyrste, ellers så er du i ferd med å bli det. I det første tilfellet vil din generøsitet være din utgift; i det andre tilfellet er det nødvendig å ha et rykte for å være generøs. Cæsar var en av de som ville opprette sitt eget styre over Roma. Men dersom han hadde holdt seg i live etter at han opprettet det, og ikke moderert sine utgifter, ville han ha mistet makta.

Noen kan ta til motmæle: Det har vært mange fyrster som har vunnet stort med sine hærer, og som har hatt rykte for å være svært generøse. Svaret mitt til dette er: fyrsten gir bort det som er hans eget eller undersåttenes, eller annet som tilhører andre. I det første tilfellet burde han være måteholden; og i det andre burde han gi sin generøsitet fritt løp. Fyrsten som er på felttog med hæren sin, og som lever av å plyndre, disponerer det som tilhører fremmede, og han må stå med åpne hender. Ellers ville soldatene nekte å følge ham. Og du kan være mer gavmild med det som ikke tilhører deg selv eller sine undersåtter, som Cæsar, Cyrus og Alexander var. Å gi bort det som tilhører fremmede berører ikke din posisjon heime, men det styrker den. Du skader bare deg selv når du gir bort det som tilhører deg selv. Det er ingenting som er så selvødeleggende som generøsitet: når du praktiserer den mister du evnen til å praktisere den, og du blir enten fattig eller avskydd, eller for å unngå fattigdom, grådig og hatet. En fyrste må framfor alt prøve å unngå å bli avskydd og hatet; og generøsitet fører til begge. Derfor er det klokere å pådra seg rykte for å være gjerrig, som fører til vanære men ikke hat, enn å være tvunget til å være grådig for å oppnå rykte for å være generøs, for den som er grådig blir både vanæret og hatet.


XVII

Grusomhet og medfølelse; og om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller omvendt

Om man ser man på andre av de kvalitetene som er nevnt ovenfor vil jeg si at en fyrste må ønske å ha et rykte for medfølelse heller enn grusomhet: ikke desto mindre må han være forsiktig slik at han ikke gjør dårlig bruk av medfølelsen. Cesare Borgia var regnet som grusom; ikke desto mindre reformerte denne grusomheten hans Romagna og ga det enhet og gjenopprettet orden og lydighet. Tenker man gjennom det vil man se at det var mer medfølelse i Cesare Borgia enn i Firenzes befolkning som for å unngå å bli kalt for grusom tillot at Pistoia ble lagt øde. Så en fyrste må ikke bekymre seg over at han blir kalt for grusom så lenge som han holder sine undersåtter forente og lojale. Ved å sette et eksempel eller to vil han bevise mer medfølelse enn de som ved å være for medfølende tillater uorden som fører til mord og plyndring. Dette skader hele samfunnet, mens henrettelser som blir beordret av en fyrste bare berører enkelte individ. En ny fyrste, av alle herskere, finner det umulig å unngå et rykte for grusomhet på grunn av de mange farene som ligger i en nylig vunnet stat. Vergil sa gjennom munnen til Dido:

Res dura, et regni novitas me talia cogunt
Moliri, et late fines custode tueri

(besk nødvendighet, og mitt kongedømmes begynnelse, tvinger meg til å gjøre slike ting og til å vokte mine grenser overalt)
Aeneiden

Ikke desto mindre må en fyrste være sen til å tro beskyldninger og til å handle, og han må passe seg slik at han ikke blir redd for sin egen skygge. Framferden hans må bli moderert av humanitet og klokskap slik at for stor selvtillit ikke gjør ham ubesindig eller overdreven mistillit gjør ham utålelig.

Fra dette oppstår det følgende spørsmålet: om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller det omvendte. Svaret er at en ville like å være begge deler; men siden det er vanskelig å kombinere dem er det langt bedre å være fryktet enn elsket dersom man ikke kan være begge deler. Man kan foreta denne generaliseringen om mennesker: de er utakknemlige, ustadige, løgnere og bedragere, de skyr farer og er grådige etter profitt. Mens du behandler dem godt er de dine. De ville gyte sitt blod for deg, risikere sin eiendom, sine liv, sine sønner, så lenge, som jeg sa ovenfor, som faren er fjern. Men når du er i fare snur de seg bort. Enhver fyrste som har kommet til å bli fullstendig avhengig av løfter og ikke har tatt andre forholdsregler sikrer sin egen ødeleggelse. Vennskap som er kjøpt med penger og ikke med sinnets storhet og adelskap er betalt for, men det varer ikke og det yter ingenting. Mennesker bryr seg mindre om å skade noen som gjør seg elsket enn noen som gjør seg fryktet. For kjærlighet er et sikkert band av takknemlighet som mennesker, elendige skapninger som de er, bryter når det er til deres fordel å gjøre det; men frykt er styrket av redsel for straff som alltid er effektiv.

Fyrsten må ikke desto mindre gjøre seg fryktet på en slik måte at, dersom han ikke er elsket så slipper han i det minste å bli hatet. Og en fyrste kan alltid slippe å bli hatet. For frykt trenger ikke å medføre hat; og fyrsten kan alltid unngå hat dersom han avstår fra eiendommen til undersåttene og fra deres kvinner. Dersom det selv da viser seg nødvendig å henrette noen må dette bare gjøres når det er skikkelig grunn til det og rettferdig å gjøre det. Men framfor alt må fyrsten avstå fra eiendommen til andre, siden mennesker raskere glemmer døden til sine fedre enn tapet av sin farsarv. Det er alltid mulig å finne påskudd for å konfiskere eiendommen til noen, og en fyrste som begynner å leve av plyndring finner alltid påskudd til å ta det som tilhører andre. På den andre siden er det vanskeligere å finne påskudd til å henrette noen, og de forsvinner raskere.

Når en fyrste er ute i felten med en stor hær som han kommanderer trenger han ikke å bekymre seg over å ha et rykte om grusomhet siden uten et slikt rykte er han ikke i stand til å holde disiplin og enhet i hæren. Blant de beundringsverdige bedriftene til Hannibal er inkludert dette: at selv om han ledet en stor hær som var sammensatt av talløse ulike raser på felttog i utlandet, så var det aldri noen indre strid i hæren, verken blant troppene eller mot deres ledere, om ting gikk godt eller dårlig. Og den umenneskelige grusomheten var ansvarlig for dette. Det var dette sammen med talløse andre kvaliteter som gjorde ham fryktet og respektert av soldatene. Dersom det ikke hadde vært for grusomheten hans ville hans andre kvaliteter ikke ha vært nok. Historikerne har gitt liten omtale av dette. På den ene siden beundrer de det Hannibal utførte, og på den andre fordømmer de det som gjorde bedriftene mulig.

At hans andre kvaliteter ikke ville ha vært nok kan man oppdage ved å se på Scipio, en mann som var enestående i sin tid og i all nedskrevet historie. Hærene hans gjorde mytteri i Spania, og den eneste grunnen til dette var hans overdrevne mildhet, som tillot soldatene mer frihet enn det som var godt for den militære disiplinen. Fabius Maximus klandret ham for dette i senatet og kalte ham en mann som korrumperte de romerske legionene. Igjen, da Locrians ble plyndret av en av Scipios offiserer ga han dem verken oppreisning eller straffet offiserenes oppsetsighet. Og dette skyldtes bare at han var mild av natur. For å unnskylde ham hevdet noen senatorer at mange mennesker var bedre til å unngå feilgrep selv enn i å korrigere feilgrep hos andre. Med tiden ville Scipios milde natur ha ødelagt hans berømmelse dersom han hadde fortsatt å la den komme til uttrykk mens han kommanderte og levde under ordre fra senatet. Imidlertid var ikke denne fatale karakteristikken av ham bare skjult, men brakte ham til og med ære.

Så om dette spørsmålet om å være elsket eller fryktet konkluderer jeg med at siden noen mennesker elsker som de selv vil men frykter når fyrsten vil det, skulle en vis fyrste stole på det som han kontrollerer, ikke på det som han ikke kan kontrollere. Han må alltid streve etter, som jeg sa, å unngå å bli hatet.


XVIII

Hvordan fyrster burde ære sitt ord

Alle forstår hvor prisverdig det er for en fyrste å holde ord og å være rett fram heller enn slu i sin framferd. Likevel viser samtidig erfaring at fyrster som har oppnådd store ting har vært de som har gitt sit ord lettvint, som har visst hvordan de skal lure folk med sluhet, og som til slutt har overvunnet de som holdt seg til ærlige prinsipp.

Du må forstå at det er to måter å kjempe på: ved lov og ved styrke. Den første måten er naturlig for mennesker, og den andre for dyr. Men etter som den første måten ofte viser seg å være utilstrekkelig kan man trenge å ty til den andre. Så en fyrste må forstå hvordan han gjør pent bruk av dyret og mennesket. De antikke forfatterne lærte fyrster om dette ved en allegori da de beskrev hvordan Achilles og mange andre fyrster fra den antikke verden ble sendt til Chiron, kentauren, slik at han kunne lære dem opp på sin måten. Det allegorien betyr, ved å gjøre læreren til halvt dyr og halvt menneske, er at en fyrste må vite hvordan han skal handle både etter naturen til dyr og menneske, og at han ikke kan overleve på annen måte.

Slik er en fyrste tvunget til å vite hvordan han skal handle som et dyr, han må lære av reven og løva. Siden løva er forsvarsløs mot feller og reven er forsvarsløs mot ulver. Derfor må man være en rev for å oppdage feller, og ei løve for å skremme bort ulver. De som bare handler som løver er dumme. Slik følger det at en klok hersker ikke kan, og ikke må, ære sitt ord når det er ufordelaktig for ham og når grunnen til at han ga løftet ikke lenger eksisterer. Dersom alle mennesker var gode ville denne regelen ikke være god, men siden mennesker er elendige skapninger som ikke vil holde sitt ord til deg, så trenger du ikke holde ditt ord til dem. Og ingen fyrste manglet noen gang unnskyldninger for dette. Man kan gi talløse moderne tilfeller av dette, og vise hvor mange pakter og løfter som har blitt verdiløse på grunn av fyrsters svik: og de som vet å etterlikne reven kommer best ut. Men en må vite å farge sine handlinger og være en stor løgner og bedrager. Mennesker er så enkle og i så stor grad omstendighetenes kreaturer at bedrageren alltid vil finne noen som er klar til å bli bedratt.

Det er et friskt eksempel som jeg ikke vil unngå. Alexander VI gjorde aldri noe annet, og tenkte ikke på annet, enn å bedra mennesker. Og han fant alltid offer for sine bedrag. Det var aldri et menneske som var i stand til slike overbevisende høytidelige forsikringer, eller så rede til å sverge på at noe var sant, og som i mindre utstrekning ville holde sitt ord. Likevel hadde bedragene alltid den virkningen som han ønsket, siden han var en tidligere mester i kunsten.

En fyrste trenger derfor ikke nødvendigvis å ha alle de gode kvalitetene som jeg nevnte ovenfor, men han må virkelig synes å ha dem. Jeg vil til og med gå så langt som å si at dersom han har disse kvalitetene og alltid følger dem vil han finne dem skadelige. Dersom han bare synes å ha dem vil det tjene ham. Han bør opptre som om han er medfølende, trofast mot sitt ord, snill, uten svik og hengiven. Og i sannhet burde han være slik. Man hans disposisjon burde være slik at dersom han trenger å være det motsatte vet han hvordan han skal være det. Du må innse dette: at en fyrste, og spesielt en ny fyrste, ikke kan iaktta alle de tingene som gir mennesker rykte for dyd, siden for å opprettholde staten sin er han ofte tvunget til å handle på tross av god tro, på tross av barmhjertighet, på tross av religion. Og derfor bør han ha en fleksibel disposisjon som endrer seg etter som lykken og omstendighetene dikterer. Og som jeg sa ovenfor så skulle han ikke vike bort fra det som er godt, dersom det er mulig, men han burde vite hvordan man gjør ondt dersom det er nødvendig.

En fyrste bør derfor være svært forsiktig slik at han ikke sier noe som ikke synes å være inspirert av de fem kvalitetene som jeg nevnte ovenfor. For de som ser og hører ham skulle han virke som en mann med medfølelse, en mann av god tro, en mann av integritet, en snill og religiøs mann. Og ingenting er så viktig som å bli sett å ha denne siste kvaliteten. Mennesker dømmer i alminnelighet etter øynene og ikke etter hendene; siden alle er i stand til å se, men få er i stand til å komme i nærkontakt med deg. Alle ser hva du synes å være, men få erfarer hva du virkelig er. Og disse få tør ikke motsi de mange som er støttet av statens majestet. I alle menneskers handlinger, og spesielt i fyrstenes, der det ikke er noen appelldomstol, dømmer man etter resultat. Derfor la en fyrste sette i gang med å erobre og opprettholde sin stat; metodene hans vil alltid ble dømt som ærverdige og bli alminnelig lovprist. Vanlige folk er alltid imponert av det som synes og av resultat. I denne sammenhengen er det bare vanlige folk, og det er intet spillrom for de få når de mange holder seg til statens faste autoritet. En viss samtidig hersker, som det er best ikke å nevne navnet på, preker aldri om annet enn fred og god tro, og han er en fiende av begge. Og dersom han noen gang hadde æret noen av dem ville han ha tapt enten sin posisjon eller sin stat mange ganger.


XIX

Nødvendigheten av å unngå hat og forakt

Etter nå å ha snakket om de viktigste kvalitetene som er listet opp ovenfor vil jeg i korthet diskutere de andre under denne generaliseringen: at fyrsten skulle, som jeg allerede har antydet, beslutte å unngå hva som helst som vil gjøre ham avskydd og hatet. Så lenge han gjør det vil han ha gjort det han skulle og han vil ikke løpe noen risiko i det hele tatt selv om han blir klandret for de andre lastene som jeg nevnte. Han vil framfor alt bli hatet, som nevnt, dersom han plyndrer eiendommene og forgriper seg på kvinnene til undersåttene sine. Han må avstå fra dette. Så lenge han ikke plyndrer den store majoriteten for deres eiendom eller ære er de fornøyde. Han må da bare ta seg av ambisjonene til et fåtall, og det kan han lett ta seg av på ulike måter. Han vil bli avskydd dersom han har et rykte for å være ustadig, frivol, feminin, feig, ubesluttsom; en fyrste skulle unngå dette som pesten og streve etter å vise i sine handlinger storslagenhet, mot, renhet og styrke. Når han avgjør uenigheter mellom undersåttene skulle han sikre seg at dommen han feller er ugjenkallelig; og han skulle bli ansett slik at ingen drømmer om å forsøke å bedra eller lure ham.

Den fyrsten som lykkes i å greie å bli betraktet slik blir høyt aktet, og det er vanskelig å konspirere mot en mann som er høyt aktet, og åpent angrep er vanskelig gitt at han er anerkjent som en stor mann som er respektert av sine undersåtter. Det er to ting en fyrste må frykte: intern undergraving fra undersåttene og ytre aggresjon fra fremmede makter. Mot det siste ligger forsvaret hans i å være godt bevæpnet og å ha gode allierte, og dersom han er godt bevæpnet vil han alltid ha gode allierte. I tillegg vil alltid innenlandske affærer være under hans kontroll gitt at forholdet til fremmede makter er under kontroll og dersom de ikke blir forstyrret av en konspirasjon. Selv om det er forstyrrelser utenlands, dersom fyrsten har ordnet sitt styre som og lever som jeg sa, og om han ikke kapitulerer vil han alltid slå tilbake hvert angrep, akkurat som jeg sa at spartaneren Nabis gjorde. Så langt det angår dette emnet, der det ikke er uro utenlands må fyrstens viktigste frykt være en hemmelig konspirasjon. Han kan vokte seg tilstrekkelig mot dette dersom han unngår å være hatet eller foraktet og holder folket tilfreds: dette er avgjørende. En av de mektigste sikkerhetskildene som en fyrste kan ha mot konspirasjoner er å unngå å bli hatet av befolkninga. Dette skyldes at konspiratoren alltid vil tenke at ved å drepe fyrsten vil han tilfredsstille befolkninga. Men dersom han tror at han vil skape vrede i befolkninga vil han aldri ha mot til å gå i gang med bedriften siden det er talløse hindringer i veien for en konspirator. Erfaringen viser at det har vært mange konspirasjoner men få av dem har lyktes. Dette skyldes at konspiratoren trenger hjelp fra andre, og de må være menn som han tror er misfornøyde. Men så snart han avslører hva han har på sinne til en mann som er misfornøyd gir han ham midler til å bli tilfreds, for ved å fortelle alt han vet kan den siste håpe å oppnå alt han ønsker. Han ser den sikre fortjenesten det er mulig å oppnå ved å informere, og det svært farlige og tvilsomme alternativet, så må en mann enten være en sjelden venn eller en ytterst ubøyelig fiende av fyrsten for å være trofast mot deg. For å si det kort så sier jeg at på konspiratorens side er det ingenting annet enn frykt, misunnelse, og den fryktelige utsikten til straff. Og på fyrstens side er statens majestet, der er lover, ressursene til vennene hans og til staten for å beskytte ham. Legg til dette folkets godvilje, og det er utenkelig at noen skulle være så ubetenksomme som å konspirere. For mens en konspirator i den alminnelige handlingsgangen har grunn til frykt før han handler, så har han i dette tilfellet grunn til frykt også etterpå, siden han ser at folket vil være fiendtlig. Han vil ha utført sin forbrytelse, og siden folket er mot ham vil han ikke ha noen plass å søke tilflukt.

Jeg kunne gi talløse illustrasjoner på dette, men jeg vil nøye meg med bare en, som hendte i våre fedres tid. Canneschi konspirerte mot og drepte Annibale Bentivogli, bestefar av den nåværende Annibale og fyrste av Bologna. Bare Giovanni var tilbake som arving, og han var fortsatt svøpt i spebarnstøy. Øyeblikkelig etter at dette mordet var begått ble det en oppstand og folket drepte alle av familien Canneschi. De var inspirert av den godviljen som på denne tida eksisterte for huset Bentivoglio. Den var så stor at selv om det ikke var noe medlem av familien igjen i Bologna for å ta over styret etter at Annibale var drept, så reiste borgere fra Bologna til Firenze siden de hørte at det var noen der som var av familien Bentivogli, selv om man inntil da hadde trodd at vedkommende var sønn av en smed. De fant ham og overlot styret av byen til ham, og han styrte fram til Giovanni var gammel nok til å overta styret.

Jeg konkluderer derfor at når en fyrste har folkets godvilje må han ikke bekymre seg om konspirasjoner; men når folk er fiendtlig og betrakter ham med hat må han gå i frykt for alt og alle. Velorganiserte stater og kloke fyrster har bestandig anstrengt seg for at ikke adelen skulle fortvile, og for å tilfredsstille folket og holde det fornøyd; dette er en av de viktigste oppgavene til en fyrste.

Frankrike er blant kongedømmer som i vår tid er velorganiserte og velstyrte. Det har talløse verdifulle institusjoner, og kongens handlefrihet og sikkerhet avhenger av dem. Det første av disse er parlamentet og dets autoritet. For det franske kongerikets lovgiver, som kjente de mektiges ambisjon og uforskammethet, bedømte det som nødvendig at de skulle bli holdt i tømme av en knebel i munnen. På den andre siden ville han beskytte massene siden han visste hvor de fryktet, og derfor hatet, adelen. Han ville ikke at dette skulle være den særskilte oppgaven til kongen siden han ønsket å redde ham fra å bli klandret av adelen for å favorisere folket, og fra å bli klandret av folket for å favorisere adelen. Så han instituerte en uavhengig dommer for å knuse adelen og favorisere de svake, uten å bringe klander over kongen. Det kunne ikke være noen bedre eller mer fornuftig institusjon, heller ikke en mer effektiv for å sikre kongen og hans kongerike.

Fra dette kan det bli gjort en annen bemerkelsesverdig betraktning: at fyrster skulle delegere til andre beslutninger om upopulære tiltak og holde i sine egne hender midlene til å oppnå gunst. Igjen konkluderer jeg at fyrsten skulle verdsette adelen, men ikke gjøre seg hatet av folket.

Mange som har studert livet og døden til visse romerske keisere kan kanskje tro at de gir eksempler som motsier min mening. Noen keisere som levde verdige liv og viste karakterstyrke falt ikke desto mindre fra makten, eller ble drept av sine egne menn som konspirerte mot dem. Etter som jeg ønsker å svare på disse innvendingene skal jeg diskutere karakteren til noen av disse keiserne, og vise at grunnene til deres fall fra makten ikke er ulik de som jeg har framført. Jeg skal legge fram for vurdering eksempler som er velkjente for studenter av perioden. Jeg skal også begrense meg til alle de keiserne som kom til makta fra filosofen Marcus til Maximinus. Disse var: Marcus Aurelius, Commodus hans sønn, Pertinax, Julian, Severus, Caracalla hans sønn, Macrinus, Heliogabalus, Alexander, og Maximinus.

Først må det legges merke til at mens andre fyrster måtte kjempe mot ambisjonene til adelen og uforskammetheten til folket, så møtte de romerske keiserne også en tredje vanskelighet: de måtte kjempe mot grusomheten og grådigheten til soldatene. Dette var en vanskelig oppgave og førte til at mange falt fra makten siden det var vanskelig å tilfredsstille både soldatene og folket. Det siste var fredselskende og likte keisere som ikke var eventyrlystne, mens soldatene likte en krigersk keiser, og en som var arrogant, grusom og grådig. De ville at han skulle behandle folket etter dette slik at de kunne få bedre betalt og få utløp for sin grådighet og grusomhet. Følgelig kom de keiserne som ikke hadde den naturlige autoriteten eller posisjon til å holde både soldatene og folket i sjakk til kort. De fleste av dem, spesielt de som var nye i styret, valgte å formildne soldatene og brydde seg ikke om at de skadet befolkninga når de ble klar over vanskeligheten med å tilfredsstille disse to elementene. Denne politikken var nødvendig: fyrster kan ikke unngå å vekke hat i noen kvarter, og først må de anstrenge seg for ikke å bli hatet av enhver og alle klasser av undersåttene. Og når dette viser seg å være umulig burde de streve iherdig for å unnslippe hatet til de mektigste klassene. Derfor var de keiserne som, siden de var nye menn, trengte mer enn den vanlige støtten, mer rede til å gå sammen med soldatene enn med folket. Ikke desto mindre viste dette seg å være fordelaktig, eller ufordelaktig, avhengig av om herskeren var i stand til å opprettholde sin stilling overfor troppene. Av denne grunnen kom Marcus Aurelius, Pertinax og Alexander, som alle levde fredelig og uten eventyr, og som elsket rettferdighet og hatet grusomhet og var snille og høflige, alle, med unntak av Marcus, til å få en ulykkelig slutt. Bare Marcus ble mens han levde og etterpå holdt høyt i ære siden han arvet sin stilling og ikke trengte å takke verken soldatene eller befolkninga for den. Og da han hadde mange kvaliteter som ga ham stor respekt lyktes han hele livet sitt å holde begge disse i sjakk og han ble aldri hatet eller foraktet. Men Pertinax kom til kort i de tidlige stadiene av sin administrasjon. Han ble gjort til keiser mot soldatenes vilje. De hadde vært vant til å leve lidderlig under Commodus og kunne ikke tåle den anstendigheten som Pertinax ville tvinge inn på dem. Derfor ble keiseren hatet, og også, siden han var en gammel mann, foraktet.

Her bør det bemerkes at man kan bli hatet like så mye for gode handlinger som for onde handlinger. Derfor er ofte en fyrste som vil opprettholde sitt styre tvunget til ikke å være god siden alltid når den klassen mennesker som du tror at ditt fortsatte styre er avhengig av er korrupt, om det er befolkninga, soldater eller adel, så må du tilfredsstille den ved å adoptere den samme disposisjonen, og da er gode gjerninger din fiende. La oss ta Alexander: han var en så god mann at det er blant annet sagt at i de fjorten årene som han regjerte lot han ingen mann bli henrettet uten ved lov og dom. Ikke desto mindre, etter som man trodde at han var feminin, og en mann som lot seg styre av sin mor, kom han til å bli foraktet, og hæren konspirerte mot ham og drepte ham.

Som kontraster kan karakterene til Commodus, Severus, Antonius Caracalla og Maximinus stå. Du vil finne at de har vært ekstremt grusomme og grådige. For å tilfredsstille soldatene var det ingen type skade som de ikke påførte folket, og alle av dem, med unntak for Severus, fikk en ulykkelig slutt. Severus var en så djerv mann at ved å holde soldatene lykkelig, selv om han undertrykte folket, regjerte han vellykket til sin død. Dette skyldtes at djervheten hans imponerte soldatene og folket så mye at de siste på en måte ble forundret og forbløffet, og de første forble respektfulle og fornøyde.

Siden det Severus gjorde var bemerkelsesverdig og fremragende for en ny fyrste vil jeg kort vise hvor godt han visste hvordan han skulle handle både som en rev og som en løve. Deres natur må, som sagt, bli imitert av en ny fyrste. Siden Severus kjente latskapen til keiser Julian overtalte han de troppene som han kommanderte i Slavonia til å marsjere mot Roma for å hevne døden til Pertinax som var blitt drept av pretorianergarden. Med dette påskuddet, og uten tegn på at han ville bli keiser, flyttet han hæren mot Roma, og han gikk inn i Italia før det var kjent at han hadde innledet denne marsjen mot Roma. Da han kom valgte senatet av frykt ham til keiser og drepte Julian. Etter denne begynnelsen var det fortsatt to hindringer for at han skulle bli herre over hele Romerriket. Den ene var i Asia hvor Pescennius Niger kommanderte hæren, og selv hadde utropt seg til keiser. Den andre hindringen var i vest, der Albinus også ønsket å bli keiser. Severus fant at det var farlig å opptre fiendtlig overfor begge to samtidig, og bestemte seg for å angripe Niger og lure Albinus. Han skrev til den siste og sa at han var blitt valgt til keiser av senatet, og ønsket å dele den høye rang med Albinus. Han ga ham tittelen Cæsar og gjorde ham til medkeiser ved en beslutning av senatet. Albinus godtok dette som faktum. Men med en gang Severus hadde beseiret Niger og drept ham og hadde pasifisert Østen vendte han tilbake til Roma og klaget over Albinus overfor senatet, og sa at Albinus ikke anerkjente den gunsten han hadde fått, men på forrædersk vis hadde prøvd å drepe ham. På grunn av dette, la Severus til, var det nødvendig for ham å straffe slik utakknemlige. Han marsjerte da mot ham i Frankrike og tok fra ham både staten og livet.

Så enhver som nøye studerer det som denne mannen gjorde vil finne at han både hadde kvalitetene til ei voldsom løve og til en svært slu rev, og at han var fryktet og respektert av alle, og likevel ikke hatet av troppene. Og det var ikke noe under at Severus greide å holde seg ved makta, selv om han var en nykomling, for den enorme prestisjen hans beskyttet ham alltid fra hatet som plyndringa hans hadde provosert fram i folket. Antoninus Caracalla var sønnen hans, og han var også en mann med strålende kvaliteter som forbløffet folket og gjorde at soldatene satte ham høyt. Han var en militær og i stand til enhver anstrengelse. Han foraktet mykhet av alle slag, ved bordet og andre steder. Dette førte til at troppene ble hengivne overfor ham. Likevel var voldsomheten og grusomheten hans så stor og uten sammenlikning (etter utallige individuelle drap drepte han store antall romere og alle borgerne i Alexandria) at han ble alminnelig hatet. Selv de som stod ham nærmest begynte å frykte ham, og som følge av det ble han drept av en centurion mens han var omgitt av soldatene sine. Her må det bemerkes at fyrster ikke kan unnslippe døden dersom drapsforsøk blir utført av en fanatiker siden en som selv ikke frykter døden kan lykkes i å utføre det. På den ene siden er det mindre grunn for en fyrste til å være redd siden slike drap er svært sjeldne. Imidlertid burde fyrsten holde seg tilbake fra å påføre stor skade på noen som han har i sin tjeneste og som står ham nær i statens affærer. Dette var hvor Antoninus gjorde feil. Han drepte, med vanære, en bror av den centurionen som han i sin tur hver dag truet og likevel beholdt i livvakta si. Denne tankeløse framferden måtte føre til katastrofe.

For Commodus var det lett å regjere imperiet siden han var sønn av Marcus Aurelius og holdt imperiet i følge arveretten. Han trengte bare å følge i fotsporene til sin far så ville han ha tilfredsstilt soldatene og folket. Men siden han var disponert for grusomhet og bestialitet anstrengte han seg for å føye soldatene og gjøre dem utsvevende for å la sin grådighet få fritt løp overfor folket. På den andre siden glemte han sin verdighet og gikk ofte ned i amfiteatrene for å kjempe med gladiatorene, og han gjorde andre uverdige ting som knapt var verdige for imperiets majestet, og som følge av det kom soldatene til å forakte ham. Så han ble på den ene siden hatet og på den andre siden foraktet, og ble offer for en sammensvergelse som endte med at han ble drept.

Nå gjenstår det å beskrive karakteren til Maximinus. Han var en svært krigersk mann, og troppene var syke av feminiteten til Alexander, som er omtalt ovenfor, og valgte ham til keiser etter at Alexander døde. Han holdt ikke imperiet lenge siden to ting gjorde ham hatet og avskydd. For det første så var han av lav byrd, og hadde en gang vært gjeter i Trakia (dette var velkjent for alle og førte til at de så ned på ham). Og for det andre, da han skulle innsettes lot han være å reise til Roma for å bli formelt hilset som keiser, og han imponerte folk som ekstremt vill siden han utførte mange grusomheter gjennom sine prefekter i Roma og i andre deler av imperiet. Som følge av dette var det et alminnelig opprør av indignasjon mot ham på grunn av hans lave byrd, og et opprør av hat forårsaket av frykt for hans voldsomhet. Først gjorde Afrika opprør, og så senatet med støtte fra folket i Roma. Hele Italia konspirerte mot ham. Sammensvergelsen fikk tilslutning fra hans egne tropper som mens de beleiret Aquileia og fant det vanskelig å ta byen, og var syke av grusomheten hans, og de innså hvor mange fiender han hadde og fryktet ham mindre, og de drepte ham.

Jeg vil ikke diskutere Heliogabalus eller Macrinus eller Julian, som var grundig foraktet og derfor ikke varte lenge. Jeg vil heller konkludere med å si at samtidige fyrster har mindre problem med å ta tilstrekkelig hensyn til soldatene. De må gi dem en del omtanke, men dette problemet løses raskt siden fyrster i dag ikke har stående hærer som har blitt fast etablert i styret og administrasjonen av erobrede områder, som tilfellet var i Romerriket. Dersom det i romertida var nødvendig å tilfredsstille soldatenes krav framfor folkets krav var dette fordi soldatene hadde mer makt enn folket. I vår tid er det nødvendig for alle herskere, med unntak for tyrkerne og sultanen, å formildne folket framfor soldatene siden folket er mektigere. Jeg gjør et unntak for tyrkerne siden herskeren der har en stående hær på tolv tusen infanteri og femten tusen kavaleri, som er vesentlige for sikkerheten og styrken til kongedømmet hans, og slik må han underordne alle andre hensyn under hensynet til å beholde deres lojalitet. I likhet med dette er sultanen herredømme fullstendig i hendene til soldatene hans, og også han må, uten å ta hensyn til folket, sikre seg at soldatene er trofaste mot ham. Du bør legge merke til at sultanens stat er forskjellig fra alle andre fyrstedømmer. Den likner på pavedømmet som verken kan kalles et arvelig eller et nytt fyrstedømme. Det er ikke sønnene til den forrige herskeren som arver og blir herskere, men den som blir valgt av de som har myndighet til å gjøre det. Etter som dette systemet er eldgammelt kan det ikke klassifiseres blant de nye fyrstedømmene. Der er ingen av de vanskelighetene som møtes i et nytt fyrstedømme, selv om fyrsten er ny er statens institusjoner gamle, og de er uttenkt for å støtte ham som om han var arvelig hersker.

La oss gå tilbake til emnet. Jeg sa at hvem som enn følger mitt argument vil innse at keisernes fall ble forårsaket av enten hat eller forakt. Han vil også innse hvorfor det skjedde at, mens noen av dem oppførte seg på en måte og andre på en annen måte, så endte en av dem lykkelig mens de andre kom til kort. Etter som de var nye fyrster var det unyttig og katastrofalt for Pertinax og Alexander å ville etterligne Marcus Aurelius som arvet tronen. På samme måte var det fatalt for Caracalla, Commodus og Maximinus å etterligne Severus siden de manglet den djervheten som var nødvendig for å følge i hans fotspor. Derfor kan ikke en ny fyrste i et nytt fyrstedømme etterligne handlingene til Marcus Aurelius, og heller ikke er han nødt til å følge handlemåten til Severus. Han skulle heller velge de kvalitetene som Severus hadde som er nødvendige for å opprette sin stat, og fra Marcus Aurelius de som bidrar til dens vedlikehold og ære etter at den er opprettet og gjort sikker.


XX

Om festninger og mange av de andre av våre dagers midler som fyrster har tilgang til er nyttige eller ikke

For å holde et sikkert grep om sine stater har noen fyrster avvæpnet sine undersåtter. Noen har holdt byene sine splittet, og noen har med hensikt fostret fiendskap mot seg selv. Noen har strevd etter å vinne de som i utgangspunktet var mistenkte over til seg. Noen har satt opp festninger, og noen har revet dem ned. Det er umulig å felle en endelig dom over disse politikkene dersom man ikke undersøker de spesielle omstendighetene til statene der slike avgjørelser har blitt tatt. Ikke desto mindre skal jeg så langt som mulig diskutere dette i sin alminnelighet.

Ingen ny fyrste har noen gang avvæpnet undersåttene sine, han har heller når han har funnet dem ubevæpnet alltid gitt dem våpen. Dette skyldes at ved å bevæpne dine undersåtter bevæpner du deg selv. De som var mistenkte blir lojale, og de som var lojale fortsetter å være det og blir også forandret fra å være bare dine undersåtter til dine tilhengere. Etter som det er umulig å bevæpne alle blir det da mulig å behandle de som ikke har fått dette privilegiet strengere. Og denne diskrimineringen vil, når den er forstått, gjøre de første mer forpliktet. De andre vil unnskylde deg siden de vil bedømme det slik at det er nødvendig at de som løper større risiko og påtar seg større forpliktelser blir behandlet med større gunst. Men så snart du avvæpner undersåttene dine begynner du å fornærme dem, og viser gjennom feighet eller mistenksomhet at du har mistillit til dem, og begge deler vil vekke hat mot deg.

Da vil du siden du ikke kan holde deg ubevæpnet være nødt til å ty til leiesoldater, og deres karakter har jeg beskrevet ovenfor. Og selv om disse leiesoldatene var pålitelige ville de ikke være tilstrekkelig til å beskytte deg mot mektige fiender og mot dine undersåtters mistillit. Så, som jeg sa, en ny fyrste i et nytt fyrstedømme bevæpner alltid undersåttene sine, og historien er full av eksempler på dette.

Men når en fyrste erverver en stat som blir forenet med den opprinnelige staten hans, som et nytt lem, må han alltid avvæpne sine nye undersåtter med unntak for de som er tilhengerne hans. Selv de, etter som tida og anledningen byr seg, må bli gjort svake og feminine, og tingene må bli organisert slik at det bare er dine egne soldater i hele ditt territorium som er bevæpnet, og de tjener nær deg i ditt opprinnelige område,.

Våre forfedre, og de som ble ansett for å være vise, var vant til å si at det var nødvendig å kontrollere Pistoia ved hjelp av klikker og Pisa ved hjelp av festninger, så de fostret strid i noen av de byene de hadde lagt under seg for lettere å kontrollere dem. I de dagene da det var en form for stabilitet i Italia var dette utvilsomt fornuftig, men jeg tror ikke at dette er en god regel i dag. Jeg tror ikke at noe godt noen gang kommer ut av splid. Tvert i mot, når fienden nærmer seg vil byer som er i splid uunngåelig falle med en gang. Den svakere fraksjonen vil alltid gå over til den som gjør invasjon, og den andre vil ikke være i stand til å holde ut.

Venetianerne, som jeg tror var påvirket av slike betraktninger som jeg ga ovenfor, fostret guelf- og ghibelline-fraksjonene i de byene de la under seg. Selv om de aldri tillot blodsutgytelser fostret de uenighet slik at borgerne var opptatt av sine egne strider, og aldri ville gå sammen mot dem. Men dette gikk ikke som planlagt, som vi har sett, for da venetianerne ble beseiret ved Vailà så samlet umiddelbart en fraksjon seg mot dem og tok hele staten fra dem. Slike metoder taler derfor for svakhet på fyrstens side. I et sterkt fyrstedømme er aldri slik splid tillatt. Fyrsten tjener bare på det i fredstid, for da kan han lettere ta seg av undersåttene, men når det blir krig blir svakhetene ved denne politikken avslørt.

Det er ingen tvil om at en fyrstes storhet avhenger av at han triumferer over vanskeligheter og motstand. Så lykken finner fiender for ham og oppmuntrer dem til å gå i felten mot ham, spesielt når hun vil bygge opp storheten til en ny fyrste for hvem det er mer presserende å skaffe seg en posisjon enn det er for en fyrste som har arvet sin posisjon. Slik får den nye fyrsten mulighet til å triumfere over fiendene og klatre høyere på stigen som hans fiender har sørget for til ham. Mange mener derfor at når en dyktig fyrste har mulighet til det skulle han på utspekulert vis fostre motstand mot seg selv slik at han ved å overvinne den kan skaffe seg økt status.

Spesielt nye fyrster har oppdaget at menn som var mistenkelige ved begynnelsen av deres styre er mer lojale og nyttige enn de som i begynnelsen var deres betrodde venner. Pandolfo Petrucci, hersker av Siena, regjerte sin stat mer med støtte fra de som hadde vært mistenkelige enn med støtte fra andre. Men her er det umulig å trekke generelle slutninger siden omstendighetene varierer. Jeg vil bare si dette: en fyrste vil aldri ha noen vanskelighet med å vinne over til sin side de som i utgangspunktet var hans fiender når de er slik at de trenger noen å støtte seg på. Og de er enda mer tvunget til å tjene ham lojalt etter som de innser at det er mer nødvendig for dem å utslette med sine handlinger den dårlige oppfatningen som fyrsten hadde om dem. Og slik finner fyrsten dem nyttigere enn de som føler seg så sikre i hans tjeneste at de neglisjerer hans interesser.

Siden det er relevant for emnet skal jeg minne fyrster som nylig har erobret en stat for seg selv ved støtte gitt innenfra om at de skulle reflektere nøye over motivene til de som ga dem hjelp. Dersom de ikke var basert på en naturlig aktelse for eller tiltrekning til den nye fyrsten, men heller på misnøye med det eksisterende styret, vil han beholde deres vennskap bare med betydelig vanskelighet og anstrengelse, siden det vil bli umulig for ham i sin tur å tilfredsstille dem. Dersom vi nøye undersøker grunnene til dette, med eksempler fra antikken og fra moderne tider, vil det bli funnet at en fyrste langt lettere vinner vennskapet til de som tidligere var fornøyd med den eksisterende regjeringa, og slik var fiendtlig overfor ham, enn til de som ble hans venner og ønsket at han skulle okkupere staten fordi de var misfornøyde.

Fyrster har blitt vant til å bygge festninger for å holde området sitt sikrere. Festningene virker som en tøyle på de som kan finne på å sammensverge seg for å planlegge opprør, og de gir et sikkert tilfluktssted om det kommer et plutselig angrep. Jeg slutter meg til denne politikken siden den har blitt brukt helt siden antikken. Ikke desto mindre så Niccolò Vitelli det som klokt å rasere to festninger i Città di Castello for å holde grepet sitt der. Guidobaldo, hertug av Urbino, ødela alle festningene i provinsen etter at han vendte tilbake til sitt område som Cesare Borgia hadde jaget ham fra, i det han trodde at det ville bli vanskeligere for ham å tape staten igjen. Da de vendte tilbake til Bologna fulgte Bentivogolio en liknende politikk. Slik ser vi at om festninger er nyttige eller ikke avhengig av omstendighetene. Og dersom de er fordelaktige i en retning er de skadelige i en annen retning. Det kan settes som dette: den fyrsten som er mer redd for sitt eget folk enn for utenlandsk innblanding bør bygge festninger. Men den fyrsten som frykter utenlandsk innblanding mer enn sitt eget folk skulle glemme dem. Borgen i Milano, som ble bygd av Francesco Sforza, har ført til flere opprør mot huset Sforza enn noen annen kilde til uro. Så den beste festninga som eksisterer er å unngå å bli hatet av folket. Dersom du har festninger og folket likevel hater deg vil de ikke redde deg. Med en gang folket har tatt opp våpen vil det ikke mangle hjelp utenfra. I vår egen tid er det ingen tilfeller der ei festning har vist seg å være verdt sin pris for en hersker, med unntak for tilfellet med grevinnen av Forlì, etter at hennes ektefelle grev Girolamo hadde blitt drept. I hennes tilfelle ga festninga henne tilflukt mot almuens angrep, og der kunne hun vente på hjelp fra Milano og så gjenvinne staten. Omstendigheten var slik at folket ikke kunne få støtte utenfra. Men deretter viste festninger seg lite verdt selv for henne da Cesare Borgia angrep henne og så hennes fiendtlige undersåtter sluttet seg til invasjonen. Slik at da som tidligere ville det ha vært sikrere for henne å ha unngått fiendskapet til folket enn å ha festninger. Så alt tatt i betraktning roser jeg både de som setter opp festninger og de som ikke gjør det, og jeg klandrer enhver som bygger festninger og ikke bryr seg om at han er hatet av folket.


XXI

Hvordan en fyrste må handle for å vinne ære

Ingenting gir en fyrste mer prestisje enn store felttog og slående demonstrasjoner av hans evner. I vår egen tid har vi Ferdinand av Aragon, den nåværende kongen av Spania. Han kan bli betraktet som en ny fyrste, siden han fra å være en svak konge har steget til å bli den fremste kongen i kristenheten. Dersom du studerer hans bedrifter vil du finne at de er alle storslagne og noen av dem uten sidestykke. Ved begynnelsen av sin regjeringstid angrep han Granada, og dette felttoget la grunnlaget for hans makt. For det første satte han i gang med det uten å la seg avlede, og uten frykt for innblanding. Han brukte det til å engasjere energien til baronene i Castilla, og de ble så opptatte av denne krigen at de ikke hadde tid til å skape uorden i landet. På denne måten, uten at de innså hva som skjedde, bygde han sin posisjon og sin kontroll over dem. Han var i stand til å holde sine hærer med penger fra kirka og folket, og ved hjelp av den lange krigen å legge et godt grunnlag for sin stående hær, som han deretter vant berømmelse med. I tillegg, og for å bli i stand til å legge ut på enda større felttog, vendte han seg til et fromt stykke grusomhet, mens han fortsatt gjorde bruk av religionen, og jaget muslimene bort og kongedømmet hans ble kvitt dem. Det kunne ikke ha vært en mer sørgelig eller slående bedrift. Under det samme dekke av religion angrep han Afrika. Han startet felttoget sitt i Italia, og han har nylig angrepet Frankrike. Slik har han alltid planlagt og fullført store prosjekt, som alltid har holdt undersåttene hans i en tilstand av spenning og undring, og begjærlige etter å vite resultatet. Og initiativene hans har alltid fulgt tett etter hverandre på en slik måte at han aldri har latt folk ha tid eller anledning til å lage sammensvergelser mot ham.

Det er også svært lønnsomt for en fyrste å gi slående demonstrasjoner av sine evner til å regjere heime, på samme måte som de som er tilskrevet Bernabò av Milano. I tilfelle noen utfører noe eksepsjonelt, av godt eller ondt, i det sivile livet, burde han bli belønnet eller straffet på en måte som gir folk noe å snakke om. Framfor alt må en fyrste i all sin gjerning streve etter å vinne rykte for å være en stor mann med fremragende evner.

En fyrste vinner også prestisje for å være en sann venn eller sann fiende, altså for å gå klart og uten reservasjoner inn for den ene eller andre siden. Denne politikken er alltid mer fordelaktig enn nøytralitet. For eksempel dersom nabomaktene dine utveksler slag så er de enten slik at dersom en av dem erobrer den andre så vil du være i fare, eller så er de det ikke. I begge tilfeller vil det alltid være til din fordel å erklære at du tar parti og å føre krig med kraft, siden i det første tilfellet, dersom du ikke erklærer deg på parti vil du være avhengig av seierherrens nåde, til den beseiredes glede og tilfredsstillelse. Og du vil ikke få noen rettferdiggjørelse eller ha noen måte å oppnå beskyttelse eller tilflukt på. Erobreren vil ikke ha tvilsomme venner som ikke hjelper ham når han er i vanskeligheter, og taperen forkaster deg siden du ikke var villig til å gå sammen med ham.

Antiochus gikk inn i Hellas etter invitasjon fra Aetolianerne, for å drive romerne ut. Han sendte utsendinger til Achaean som var venner av romerne for å oppmuntre dem til å holde seg nøytrale. Romerne på sin side begynte å overtale Achaean om å kjempe sammen med dem. Saken kom til å bli debattert i rådet til Achaean der ambassadøren til Antiochus formante dem om å holde seg nøytrale. Til dette svarte den romerske utsendingen: 'Quod autem isti dicunt non interponendi vos bello, nihilmagis alienum rebus vestri est; sine gratia, sine dignitate, praemium victoria eritis' ('Ingenting står mer i motsetning til din interesse enn deres råd om at du ikke skulle intervenere i krigen; da vil du bli et bytte for seierherren, uten gunst eller verdighet').

Det er alltid tilfelle at den som ikke er vennen din vil be deg om å være nøytral, og den som er vennen din vil be om din væpnede støtte. Fyrster som har vanskelig for å ta en avgjørelse holder seg vanligvis nøytrale for å unnslippe øyeblikkelig fare, og vanligvis kommer de til kort. Men når du modig erklærer din støtte til en av sidene så vil denne siden dersom den seirer, og selv om denne seierherren er mektig og du er i hans makt, være forpliktet til en vennskapelig forbindelse med deg, og mennesker er aldri så prinsippløse at de behandler deg hardt og utakknemlig i dette tilfellet. Så på nytt, seirer er aldri så overveldende at seierherren ikke må vise noen hensyn, spesielt angående rettferdighet. Dersom på den andre siden din allierte blir beseiret vil han skjule deg. Han vil hjelpe deg når han kan det, og dere blir kompanjonger som lykken kan snu seg til det bedre for. I dette andre tilfellet, når de stridende partene er slik at du ikke trenger frykte seierherren, er det enda større grunn til å støtte den ene siden og ikke den andre. På denne måten hjelper du til med å ødelegge den ene stridende parten med hjelp fra den andre, som ville hjelpe ham selv dersom han var klok. Dersom dere er seierherrene er din allierte i dine hender, og med din hjelp er det umulig for ham ikke å vinne.

Her må det bemerkes at en fyrste aldri skulle slutte seg til en aggressiv allianse med noen som er mektigere enn han selv, dersom det da ikke er nødvendig. Dette skyldes at dersom dere blir seierherrer vil du bli hans fange, og fyrster gjør sitt ytterste for å unnslippe å være i andres vold. Venezia sluttet seg til Frankrike mot hertugen av Milano, og de kunne ha unngått å inngå denne alliansen, som førte til deres ødeleggelse. Men når en slik allianse ikke kan bli unngått (som tilfellet var med Firenze da paven og Spania ledet hærene sine mot Lombardia) da skulle fyrsten støtte den ene eller andre siden av de grunnene som er gitt ovenfor. Slik skulle ingen regjering noen gang forestille seg at den alltid kan velge en trygg kurs, den burde betrakte alle mulige kurser som risikable. Dette er den måten tingene er på: Alltid når man prøver å slippe bort fra en fare så løper man inn i en annen. Klokskap består i å være i stand til å vurdere naturen til en bestemt trussel og å akseptere det minste ondet.

En fyrste burde også vise sin aktelse for talent og aktivt oppmuntre dyktige menn og ære de som utmerker seg i sine yrker. Han må oppmuntre sine borgere slik at de kan arbeide fredelig i sine yrker, uansett om det er handel eller jordbruk eller andre yrker. En mann burde ikke være redd for å forbedre sin eiendom, eller for at den skal bli tatt fra ham, eller skremt av høye skatter for å begynne ei ny forretning. Fyrsten skulle heller være klar til å belønne menn som ønsker å gjøre disse tingene og alle som på en eller annen måte strever etter å øke velstanden til byen og staten hans. Han burde også på høvelige tidspunkt underholde folket med show og festligheter. Og siden hver by er delt inn i laug og familiegrupper skulle han vise oppmerksomhet overfor disse, og møte dem en og annen gang, og være et eksempel på høflighet og gavmildhet, mens han heile tida likevel beholdt den fulle verdigheten til sin stilling, siden denne ikke skulle stå tilbake på noen måte.


XXII

Fyrstens personlig stab

Valget av ministre er ingen liten sak for en fyrste, og deres verdi avhenger av fyrstens egen kløkt. Den første oppfatningen som blir dannet av en fyrstes intelligens er basert på kvaliteten til de mennene som han har rundt seg. Nå de er kompetente og lojale kan han alltid ble ansett som klok siden han har vært i stand til å innse deres kompetanse og å holde dem lojale. Men når det ikke er slik er fyrsten alltid utsatt for kritikk siden hans første feilgrep har vært valget av ministre.

Ingen som kjente Antonio da Venafro som ministeren til Pandolfo Petrucci, fyrste av Siena, kunne annet enn konkludere at Pandolfo selv, med slik en minister, var en mann med store evner. Det er tre slag intelligens: en type forstår ting for seg selv, den andre verdsetter det andre kan forstå, og den tredje forstår verken for seg selv eller gjennom andre. Den første typen er utmerket, den andre god, og den tredje typen er ubrukelig. Slik følger det at Pandolfo, dersom han ikke hadde den første typen intelligens, i det minste hadde den andre. Dersom en fyrste har evne til å skille mellom det gode og det onde som andre sier eller gjør, selv om han ikke har store evner selv, kan han se når hans ministres handlinger er gode eller dårlige, og han kan rose eller korrigere i henhold til dette. På denne måten kan ikke minsteren håpe å bedra ham og anstrenger seg derfor for ikke å gjøre feil.

Her er en ufeilbarlig veiviser for hvordan en fyrste skal vurdere en minister: når du ser at en minister tenker mer på seg selv enn på deg, og søker sin egen fortjeneste i alt han gjør, så vil en slik en aldri bli en god minister, og du vil aldri bli i stand til å stole på ham. Dette skyldes at en mann som er tiltrodd regjeringsoppgaven aldri må tenke på seg selv men på fyrsten, og må aldri være opptatt av annet enn fyrstens affærer. For å holde ministrene opp til denne standarden må fyrsten på den ene siden være hensynsfull mot ham og vise ham ære og gi ham rikdom og grunn til å være takknemlig og dele både ære og ansvar med ham. Slik vil ministeren se hvor avhengig han er av fyrsten, og med en overflod av rikdom og ære vil han ikke ønske seg mer, men frykte forandring. Når forholdet mellom ministre og fyrste er av dette slaget kan de stole på hverandre. Og er det ikke slik er resultatet katastrofalt for en eller begge sidene.


XXIII

Hvordan smigrere må bli skydd

Et viktig emne som jeg ikke vil unnlate å ta opp er det feilgrepet som fyrster bare med vanskelighet kan unngå å ta så sant de ikke er ekstremt kloke eller ikke velger sine ministre godt. Jeg refererer til smigrere, som det svermer av ved hoffene. Mennesker er så lykkelig opptatte av sine egne affærer og luller seg så inn i selvbedrag at det er vanskelig for dem ikke å bli offer for denne pesten. Og noen anstrengelser for å beskytte seg selv fra smigrere medfører risiko for å bli foraktet. Dette skyldes at den eneste måten å sikre seg mot smigrere på er ved å la folk forstå at du ikke er fornærmet av sannheten. Men dersom alle kan fortelle deg sannheten taper du respekt. Derfor bør en slu fyrsten velge en middelvei og velge vise menn til sin regjering og tillate bare dem frihet til å fortelle sannheten til ham, og da bare om saker der han spør dem om deres mening, og ingenting annet. Han burde utspørre dem grundig og lytte til det de sier. Så skulle han gjøre seg opp sin egen mening. Og holdningen hans overfor rådsforsamlingen og mot hver av rådgiverne burde være slik at de vil innse at desto friere de snakker ut desto mer akseptable er de. Bortsett fra disse burde fyrsten ikke gi akt på noen. Han burde sette den politikken som man ble enige om i verk med en gang, og han skulle holde seg strengt til den. Enhver som ikke gjør dette blir ødelagt av smigrere eller vil stadig forandre oppfatning på grunn av ulike råd. Og som følge av det bli lite aktet.

Jeg vil gi en moderne illustrasjon av dette. Biskop Luca, som er i tjeneste hos den nåværende keiser Maximillian, sa om hans majestet at han aldri rådførte seg med noen og aldri gjorde ting som han ville gjøre. Dette skjedde fordi han gjorde det motsatte av det jeg sa ovenfor. Keiseren er en hemmelighetsfull mann som ikke forteller noen om sine planer, og han tar ikke mot råd. Men så snart han setter planene sin ut i livet, og de blir kjente, møter de motstand fra de han har rundt seg. Og da blir han for lett ledet bort fra sine hensikter. Resultatet er at hva enn han gjør en dag er omgjort neste dag. Hva han vil eller hva han planlegger er aldri klart, og man kan ikke stole på avgjørelsene hans.

En fyrste må derfor aldri mangle råd. Men han må ta mot dem når han ønsker det, og ikke når andre ønsker at han gjør det. Han må holde folk bort fra å komme med råd om annet enn det han ber om. Likevel burde han konstant stille spørsmål, og han må lytte tålmodig til sannheten om alt han spør om. Videre, dersom han finner at noen av en eller annen grunn holder sannheten tilbake må han vise sin vrede. Og selv om mange antar at en fyrste med rette må bli aktet som slu ikke fordi han er det selv men på grunn av kvalitetene til de som er der for å gi ham råd, så tar de utvilsomt feil. For dette er en ufeilbarlig regel: en fyrste som ikke selv er klok kan ikke ta mot gode råd, dersom han da ikke overgir seg til et individ som ser etter alle affærene hans og er en ekstremt slu mann. I dette tilfellet kan han godt få gode råd, men han vil ikke vare lenge for den mannen som regjerer for ham vil ta staten fra ham. Men når en fyrste søker råd fra mer enn en mann vil en fyrste som selv ikke er klok aldri få enstemmige råd eller være i stand til å forsone rådene. Hver rådgiver vil konsultere sine egne interesser, og fyrsten vil ikke vite hvordan han skal forstå eller korrigere dem. Tingene kan ikke være på noen annen måte siden mennesker alltid vil gjøre ondt mot deg dersom de ikke blir tvunget til å være rettskafne. Så konklusjonen blir at gode råd, hvem enn de kommer fra, avhenger av sluheten til fyrsten som søker dem, og prinsens sluhet avhenger ikke av gode råd.


XXIV

Hvorfor de italienske fyrstene har mistet sine stater

Dersom en ny fyrste iakttar de reglene som er gitt ovenfor nøye vil han etter kort tid synes å ha vært etablert i lang tid og vil raskt ble sikrere og tryggere i sitt styre enn om han hadde styrt staten sin i lang tid. Handlingene til en ny fyrste tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn handlingene til en fyrste som har arvet sin stat. Og når disse handlingene er merket av djervhet vil de, langt mer enn kongelig blod, vinne menn over til fyrsten og gjøre dem til hans tilhengere. Dette skyldes at mennesker vinnes langt mer over av det nåværende enn av det fortidige. Og når de kommer fram til at det som gjøres her og nå er godt blir de fornøyde med det og går ikke og ser etter noe annet. I dette tilfellet vil de gjøre hva som helst for å forsvare fyrsten sin, gitt at han selv ikke er mangelfull på andre måter. Slik vil den nye fyrsten ha en dobbel ære, ved å ha grunnlagt en ny stat, og ved å ha styrket den ved gode lover, godt forsvar, pålitelige allierte og inspirert ledelse, akkurat som den som er født fyrste og mister staten sin ved inkompetanse blir skjemt dobbelt ut.

La oss betrakte de italienske herskerne, slike som kongen av Napoli, hertugen av Milano, og så videre, som har mistet sine stater i vår egen tid. Dersom vi gjør det skal vi finne at de delte, først, en felles svakhet med hensyn til sin militære organisasjon, av de grunnene som er diskutert ovenfor. Så vil det bli funnet at noen av dem pådro seg fiendtligheten til folket eller, dersom de hadde folket på sin side, så viste de ikke hvordan de skulle sørge for at adelen støttet dem. Dersom de ikke blir undergravd på en av disse måtene kan stater som er robuste nok til å holde en hær i felten ikke bli tapt. Fillip av Makedonia (ikke far til Alexander, men han som ble erobret av Titus Quintius) hersket over et mindre rike sammenliknet med storheten til de romerne som angrep ham med greske hjelpetropper. Ikke desto mindre var han en militær mann som viste hvordan han skulle gjøre folket fornøyd og holde på adelens støtte. Han holdt krigen gående i mange år. Og selv om han i slutten mistet kontroll over noen byer beholdt han fortsatt kongeriket sitt.

Så disse fyrstene våre, som har vært ved makten i mange år, kan ikke klandre skjebnen for tapet sitt. Deres egen tiltaksløshet var det som må klandres, siden de i rolige tider aldri forestilte seg at tidene kunne forandre seg (og det er en alminnelig feil hos menneskeheten at man aldri forutser en storm når sjøen er rolig), når motgangen kom var deres første tanker på flukt og ikke på motstand. De håpet at folket, opprørt av misgjerningene til erobrerne, ville kalle dem tilbake. Nå er denne politikken, når alt annet slår feil, til det gode. Men det er galt å ha neglisjert andre forholdsregler i det håpet: vi finner ikke at menn faller bare fordi de håper at noen vil hjelpe dem opp. Det kan ikke skje, og dersom det skjer står du utrygg tilbake siden din utvei var feig og ikke basert på dine egne handlinger. De eneste sunne, sikre og varige forsvarsmetodene er de som er basert på dine egne handlinger og din djervhet.


XXV

Hvor langt menneskelige affærer blir styrt av lykken, og hvordan man kan motsette deg lykken

Jeg er ikke uoppmerksom på at mange har holdt og holder på den oppfatning at begivenhetene blir kontrollert av lykken og av Gud på en slik måte at klokskapen til mennesker ikke kan modifisere dem, og at mennesker i det hele tatt ikke har innflytelse over dem. På grunn av dette ville de konkludere at det ikke er noe poeng i å svette over tingene, men at man skulle overgi seg til tilfeldighetenes spill. Denne oppfatningen har blitt holdt mer alminnelig i vår egen tid på grunn av de store forandringene og variasjonene, hinsides menneskelig forestillingsevne, som vi har erfart og erfarer hver dag. Noen ganger når jeg tenker på dette er jeg selv tilbøyelig til å ha denne oppfatningen. Ikke desto mindre, for ikke å se bort fra vår frie vilje, tror jeg at det sannsynligvis er sant at lykken er dommer over halvparten av tingene vi gjør, og at den andre halvparten er kontrollert av oss selv. Jeg sammenlikner lykken med en av de voldsomme elvene som, når de er opprørte, oversvømmer slettene og river ned trær og bygninger og vasker bort jorda og legger den fra seg andre steder. Alle flykter foran den, alle gir etter for anslaget dens, det er ingen mulighet for motstand. Likevel, selv om naturen dens er slik følger det ikke at man ikke kan ta forholdsregler når den flyter rolig, bygge diker og voller slik at elva når den går i flom ikke flommer ut over alt, men sørge for at den følger kanaler som er bygd på forhånd. Slik er det også med lykken. Den viser sin kraft der det ikke er noen godt regulert makt som kan motstå den, og dens kraft blir kjent der den vet at det ikke er voller og diker som kan motstå den. Dersom du betrakter Italia, som er det teatret av forandringer og variasjoner som jeg nevnte, som først kommer til syne her, så vil du se at det er et land uten voller og uten diker: for dersom Italia hadde vært tilstrekkelig forsterket, som Tyskland, Spania og Frankrike, ville floden enten ikke ha ført til de store forandringene som den har, eller så den ville ikke ha feid inn i det hele tatt.

Jeg vil at det jeg har sagt skal være tilstrekkelig, i alminnelige vendinger, om spørsmålet om hvordan man motsetter seg lykken (skjebnen). Men når jeg nå begrenser meg til spesielle omstendigheter, sier jeg at vi ser at noen fyrster blomstrer en dag og kommer til kort den neste, uten å ha forandret sin karakter eller på noen annen måte. Dette tror jeg skjer, for det første, av de grunnene som er diskutert tidligere, nemlig, at de fyrstene som er ytterst avhengig av lykken kommer til kort når deres lykke blir forandret. Jeg tror også at den som tilpasser sin politikk til tidens krav har framgang, og på samme måte at den som fører en politikk som støter mot tidens krav ikke har framgang. Det kan bli observert at mennesker bruker ulike metoder for å forfølge sine egne personlige mål, som er ære og rikdom. En mann går fram med omtanke, en annen med heftighet; en bruker vold, en annen list; en mann omgås ting forsiktig, en annen gjør det motsatte; og likevel kan alle, til tross for den store ulikheten i metoder, nå sitt mål. Det kan også bli observert at for to forsiktige menn vil den ene nå sitt mål mens den andre ikke vil det. Og på samme måte at to menn med ulik framgangsmåte begge kan nå sitt mål. Dette skyldes ikke annet enn den utstrekning metodene deres er tilpasset, eller ikke tilpasset, tidens karakter. Slik kan det hende, som jeg har sagt tidligere, at to mann som arbeider på ulike måter oppnå det samme målet. Og av to mann som arbeider på samme måte kan den ene få det han ønsker og den andre ikke. Dette forklarer også hvorfor velstand er flyktig; fordi om en mann går fram med omtanke og forsiktighet og tålmodighet og tida og omstendighetene er slik at denne metoden er påkalt, så vil han ha framgang. Men dersom tida og omstendighetene endres vil han bli ruinert siden han ikke forandret sin politikk. Heller ikke finner vi en mann som er slu nok til å vite hvordan han skal tilpasse sin politikk på denne måten; enten på grunn av at han ikke kan gjøre noe annet enn det som er i hans karakter eller fordi, etter alltid å ha hatt framgang ved å gå fram på en måte, så kan han ikke overtale seg til å forandre seg. Slik vil en mann som er forsiktig komme til kort når omstendighetene blir forandret og krever pågående og voldsom framferd for å lykkes. Dersom han endret sin karakter etter tida og omstendighetene så ville ikke lykken hans bli forandret.

Pave Julius II var voldsom i all sin framferd. Og han fant tida og omstendighetene så gunstige for sin måte å være på at han alltid lyktes. Ta i betraktning hans første felttog, mot Bologna, da Giovanni Bentivogli fortsatt levde. Venezia hadde mistillit til det, og det gjorde også kongen av Spania, og Julius kranglet fortsatt om bedriften med Frankrike. Ikke desto mindre så satte han i verk ekspedisjonen med typisk kraft og voldsomhet, og selv i spissen for den. Dette trekket forvirret og stoppet Spania og Venezia, de siste på grunn av at de var redde og de første på grunn av kongens ambisjoner om å gjenerobre hele kongedømmet Napoli. På den andre siden dro han kongen av Frankrike etter seg. Dette var fordi kongen da han så at Julius gikk til verket var ivrig etter å få hans støtte til å underkue Venezia, og besluttet at han ikke kunne nekte ham tropper uten å gjøre ham en manifest bjørnetjeneste. Med dette voldsomme trekket sitt oppnådde Julius derfor hva ingen annen pave, med den største menneskelige klokskap, kunne ha oppnådd. For dersom Julius hadde ventet med å sette ut fra Roma til alle planene og forhandlingene hans var fullstendige, som enhver annen pave ville ha gjort, ville han aldri ha lyktes. Kongen av Frankrike ville ha funnet hundre og en unnskyldninger, og de andre ville ha inngitt Julius med hundre og en fryktsomme tanker. Jeg skal ikke diskutere hans andre dåder, som alle var som denne og ble vellykkede. Hans korte tid som pave lot ham ikke erfare det motsatte. Dersom det hadde kommet ei tid der det var nødvendig for ham å handle med omtanke og forsiktighet ville han ha kommet til kort: Han ville aldri ha handlet på annen måte enn den som lå i hans karakter.

Jeg konkluderer derfor at etter som lykken er ustadig mens mennesker er egensindige på sine måter vil mennesker ha framgang så lenge som lykken og politikken er samklang, og når de ikke lenger er det mislykkes disse menneskene. Jeg holder meg til dette: at det er bedre å være voldsom og pågående enn å være forsiktig og omtenksom; siden lykken er en kvinne og dersom hun skal være underdanig er det nødvendig å slå og tvinge henne. Erfaringen viser at hun oftere er undertvunget av menn som gjør dette enn av de som handler mer kaldt. Alltid, som en kvinne, begunstiger hun unge menn siden de er mindre forsiktige og omtenksomme og mer fyrige, og fordi de kommanderer henne med større dristighet.


XXVI

Formaning om å befri Italia fra barbarene

Etter å ha lagt ut om alle de tingene som er diskutert ovenfor spurte jeg meg selv om tiden i dagens Italia var gunstig for å ære en ny fyrste, og om omstendighetene eksisterte her som ville gjøre det mulig for en klok og dyktig mann å innføre en ny orden som ville bringe ære til ham selv og velstand til alle italienere. Jeg tror at så mange ting går sammen om å begunstige en ny fyrste at jeg kan ikke forestille meg at det var ei tid som var mer høvelig enn den nåværende. Og dersom israelittene måtte gjøres til slaver i Egypt for at Moses skulle stå fram som deres kraftfulle leder; dersom perserne måtte undertrykkes av mederne slik at storheten til Cyrus kunne bli anerkjent; dersom athenerne måtte bli spredt omkring for å vise hvor fremragende Theseus var: da, i den nåværende tid, for å oppdage verdien til en italienske ånd, måtte Italia bringes til landets nåværende nød. Det måtte bli mer slavebundet enn hebreerne, mer undertrykket enn perserne, mer vilt spredt omkring enn athenerne; uten ledelse, lovløst, knust, ødelagt, sundrevet, overrent; det har måttet holde ut hvert slag ødeleggelse.

Og selv om det skulle være en mann med en gnist som syntes å vise at han var ordinert av Gud til å frelse landet, så ble det ikke desto mindre sett etterpå, på høyden av karrieren hans, at han var forkastet av lykken. Så nå, forlatt livløs, venter Italia for å se hvem som kan helbrede sårene hennes og få slutt på at Lombardia blir røvet, på utpressingen i kongedømmet og i Toscana, og rense de sårene som har vært betente så lenge. Se hvordan Italia bønnfaller Gud om å sende noen for å redde seg fra disse barbariske grusomhetene og forferdelighetene. Se hvor ivrig og villig landet er til å følge et banner, dersom bare noen ville heise det. Og i den nåværende tid er det umulig å se hva hun kan håpe mer på enn på ditt strålende hus som, med dets lykke og djervhet, begunstiget av Gud og av kirka, som det nå er leder for, kan lede Italia til frelse. Oppgaven vil ikke være svært vanskelig, dersom du husker handlingene og livene til de menneskene jeg allerede har nevnt. Disse menneskene kan ha vært eksepsjonelle og bemerkelsesverdige; de var ikke desto mindre mennesker, og hver av dem hadde mindre anledning enn den som blir tilbudt nå. Deres bedrifter var verken mer rettferdig eller lettere, og heller ikke var Gud mer deres venn enn han er din. Det er stor rettferdighet i vår sak: 'iustum enim est bellum quibus necessarium, et pia arma ubi nulla nisi in armis spes est' ('fordi en nødvendig krig er en rettferdig krig, og der det bare er våpnene som gir håp er våpnene hellige'). Det er den størst villighet, og der det er slik kan det ikke være stor vanskelighet, dersom bare ditt hus vil etterlikne de metodene som jeg har merket ut for beundring. I tillegg til dette kan det bli sett underverk som aldri tidligere, utført av Gud: sjøen deler seg, en sky har vist deg veien, vann har strømmet ut fra fjellet, det har regnet manna. Alle ting har sammensverget seg for din storhet. Resten er opp til deg. Gud vil ikke gjøre alt selv og ta fra oss vår frie vilje og vår del av den æren som tilhører oss.

Det er ikke å undres over at ingen av de italienerne som jeg har nevnt har lyktes i å gjøre det som det er å håpe at ditt strålende hus vil gjøre, eller at det i så mange revolusjoner i Italia og i så mange felttog alltid har sett ut som om vår militære djervhet har blitt utslettet. Dette skyldes at de gamle militære systemene var dårlige og det har ikke vært noen som visste hvordan et nytt skal opprettes. Og ingenting gir en mann større ære enn de nye lovene og nye institusjonene som har oppretter. Når de er trygt basert og bærer merke av storhet gjør de ham hedret og beundret. Nå i Italia mangler ikke mulighetene for gjennomgripende omorganisering. Her ville vi finne større djervhet blant de som følger dersom den ikke manglet hos lederne. Se på duellene og kampene mellom noen få hvordan italienere er overlegne i styrke, i ferdighet, i oppfinnsomhet. Men når det er spørsmål om hærer kan de ikke sammenliknes. Alt dette skyldes ledernes svakhet. De som er dyktige blir ikke lystret. Alle innbiller seg at de er kompetente. Og fram til nå har ingen hatt kompetanse til å dominere de andre ved sin djervhet og gode lykke. Som følge av dette, i så lang tid, i så mange kriger i løpet av de siste tjue årene, når det har vært en helitaliensk hær har den alltid presentert seg på en dårlig måte, som man kan se av slagene ved Taro, så Alessandria, Capua, Genova, Vailà, Bologna og Mestre.

Om derfor ditt strålende hus vil etterligne de utmerkede menn som reddet sine land, så er det framfor alt vesentlig for det, som det rette grunnlaget for hvert felttog, å sette opp en borgerhær; for det er ikke mer lojale, mer trofaste, eller bedre tropper. Tatt enkeltvis er disse troppene gode, og når de handler som en forent hær, når de finner seg under kommando av sin egen fyrste og er æret og opprettholdt av ham, så er de enda bedre. Det er derfor nødvendig å sette opp en slik hær for å basere vårt forsvar mot invasjonene på italiensk styrke. Selv om det sveitsiske og spanske infanteriet kan bli sett på som formidabelt, er det likevel svakheter å finne hos begge som vil sette en tredje type hær i stand til ikke bare å holde dem i kamp men på å være sikker på å beseire dem. Spanjolene kan ikke stå mot kavaleri, og sveitserne har grunn til å frykte infanteri som møter dem i kamp med like stor besluttsomhet som dem selv. Slik har det blitt funnet, og erfaringen vil vise det, at spanjolene ikke kan stå mot fransk kavaleri og sveitserne bukker under for spansk infanteri. Det har kanskje ikke vært en fullstendig demonstrasjon av den siste påstanden, men det var noen indikasjoner på dens sannhet i slaget ved Ravenna, der spansk infanteri støtte sammen med de tyske bataljonene som bruker den samme slaglinja som sveitserne. I sammenstøtet gjorde spanjolene god bruk av sine skjold, og med stor smidighet trengte de seg mellom og under de tyske lansene og angrep dem ustraffet mens tyskerne var forsvarsløse. Dersom det ikke hadde vært for kavaleriet som angrep dem ville spanjolene ha tilintetgjort tyskerne. Så etter å ha grepet svakhetene til dette sveitsiske og spanske infanteriet kan du utvikle en ny type som er i stand til å stå mot kavaleri og er uforferdet mot annet infanteri. Dette kan bli sikret ved å sette opp nye hærer og ta i bruk nye formasjoner. Det er ting av dette slaget som når de er nylig introdusert bringer en fyrste storhet og prestisje.

For at Italia derfor, etter så lang tid, kan få skue sin redningsmann må denne anledningen bli grepet. Og jeg kan ikke uttrykke den store kjærligheten som han ville bli tatt mot med i alle de provinsene som har lidd under disse fremmede oversvømmelsene, med hvilken tørst etter hevn, med hvilken resolutt lojalitet, med hvilken hengivelse og tårer. Hvilke dører ville være lukket for ham? Hvilke folk ville nekte ham sin lydighet? Hvilken misunnelse ville stå i veien for ham? Hvilken italiener ville nekte ham troskap? Dette barbariske tyranniet stinker i alle neser. La ditt strålende hus gjennomføre denne oppgaven, derfor, med det motet og håpet som tilhører rettferdige bedrifter, slik at vårt land kan ble foredlet under ditt merke, og la under ditt oppsyn det skje som Petrarca sa kunne komme til å skje:

Dyd mot raseri skal føre kampen
Og det skal i kampen snart sendes på flukt
For den gamle romerske tapperhet er ikke død
heller ikke i italienernes bryst tilintetgjort


Kilde for dette kapitlet er: