Martin Luther - 1520.

Andre del

Skriftene.

Til den kristne adelen i Tyskland.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Innholdsfortegnelse.

  1. Skriftene.
  2. Til den kristne adelen i Tyskland.


Skriftene.

Året før Riksdagen i Worms i 1521 hadde Luther publisert flere av sine store skrifter, blant dem "Til den kristne adelen i Tyskland", "Kirkens babylonske fangenskap" og "En kristens frihet", alle offentliggjort i 1520. Det var disse skriftene Luther ble bedt om å tilbakekalle under Riksdagen i Worms. Vi skal se nærmere på dem.


Til den kristne adelen i Tyskland.

Skriftet "Adressen til den kristne adelen i Tyskland" ble påbegynt i 1519. Det var ment som en kort traktat henvendt til keiser Karl V og den tyske adelen og rettet mot den pavelige kuriens tyranni. I juni 1520 var det blitt et stort manuskript. Likevel ble de første fire tusen kopiene som ble trykket i august 1520 revet bort fra Wittenberg forleggeren Melchior Lotter. Få dager senere kom et nytt opplag ute i Wittenberg, og skriftet ble også trykt i Basel, Strasbourg og Leipzig. Skriftet var et voldsomt angrep på paven i Roma.

En del av bakgrunnen til dette første politiske skriftet til Luther er at i februar 1520 hadde Luther lest Ulrich von Huttens utgave av Vallas skrift som tilbakeviste pavenes krav på å ha mottatt keiserverdigheten fra den romerske keiseren Konstantin, og viste at dette kravet hvilte på et falskneri. En annen del av bakgrunnen for skriftet er at den tidligere nevnte Prierias hadde skrevet og offentliggjort en traktat som søkte å tilbakevise alle Luthers utsagn. Det viktigste argumentet til Prierias var fortsatt at paven er ufeilbarlig og derfor mer autoritativ enn både kirkemøtene og de hellige skriftene. Luther var opprørt. I all hast fullførte han Adressen til den kristne adelen i Tyskland. Siktemålet var å oppfordre til et fritt og uavhengig kirkemøte som kunne reformere kirka.

Til den kristne adel av den tyske nasjon om bedring av kristendommens kår.

Luther skriver:

"Tiden for taushet er forbi, nå er tiden kommet for å tale, som Predikeren sier (Predikeren 3,7). Jeg har satt meg fore å samle en del stoff til spørsmålet om bedring av kristendommens kår og forelegge det for den kristne adel av den tyske nasjon, i den tanke at Gud kanskje vil komme sin kirke til hjelp gjennom lekfolket siden den geistlige stand - den som først og fremst hadde plikt til å foreta seg noe - er blitt aldeles sløv." (... . ...)

"Det er ikke av ren forfengelighet eller frekkhet at jeg stakkars ene mann drister meg til å gripe ordet overfor dere, ærverdige rangspersoner. Nei, det er den nød og trengsel som tynger alle kristenhetens stender, især her i de tyske land, og som har beveget ikke bare meg, men alle og enhver til mange ganger å rope og tigge om hjelp - det er denne nød som nå også har tvunget meg til å gjøre anskrik og bønnfalle om at Gud må gi en eller annen sin Ånd, så han blir i stand til å rekke den arme nasjon sin hånd." (... ...)

"Har paven og romfolket hittil ved djevelens hjelp vært i stand til å spille kongene ut mot hverandre, vil de saktens være i stand til det nå også, dersom vi turer fram med egen makt og våre egne kunstgrep, uten Guds hjelp."

Pavekirkas tre forsvarsverk mot kritikk.
Luther skriver at pavekirka har bygd opp tre forsvarsverk mot kritikk:

  1. Det ene er kravet om at kirka ikke skal være underlagt verdslige myndigheter. Tvertimot hevder kirka at den er overordnet verdslige myndigheter.
  2. Det andre er at kravet om at kirka er den eneste instansen som har myndighet til å utlegge og fortolke den hellige skrift. Derfor kan ingen kritisere kirka med utgangspunkt i skriftene.
  3. For det tredje hevder paven at bare han har myndighet til å kalle sammen kirkemøter, og at ingen derfor kan kalle sammen kirkemøter for å be dem vurdere pavens praksis og arbeider for reformer i kirka.

Luther tar disse tre forsvarsverkene opp til vurdering, og skriver om det første at når kirka skiller mellom den geistlige stand og den verdslige stand så er det bare et påfunn, for alle kristne er av den geistlige stand. Paulus skriver i 1 Kor 12 at: vi er alle ett legeme. Det skyldes at vi har en dåp, ett evangelium, en tro og alle er like kristne, for det bare dåpen, evangeliene og troen som skaper geistlige og et kristent folk. Peter skriver i første Petersbrev 2 v.9 "dere er et kongelig presteskap og en prestelig kongeslekt".

Det som foregår når noen blir vigslet til prest er at en person tas ut av flokken og at han i stedet for hele forsamlinga, der alle har samme myndighet, får på forsamlingas vegne myndighet til å utføre de prestelige gjerningene. Dersom en flokk fromme kristen ble isolert ute i ødemarka kunne de velge seg i mellom hvem som skulle være prest, og døpe og vigsle og holde messe og gi syndsforlatelse. På denne måten var det at de kristne i gamle dager valgte prester og biskoper blant sine egne. Hvem som helst kan i nødsfall døpe eller gi syndsforlatelse. Men ved hjelp av kirkeretten har kirka nesten tatt denne retten bort fra de kristne.

Siden den verdslige øvrigheten er døpt på samme måte som alle andre kan den også være prester og biskoper og deres embeter regnes som embeter som tilhører den kristne menigheten. Men siden den prestelige myndigheten er felles må ingen på egen hand begynne å utøve den uten samtykke fra fellesskapet. Det som er felles kan ingen tilta seg uten fellesskapets godkjenning og anbefaling.

Med de som nå kalles geistlige, prester, biskoper og paven, er det altså sånn at de ikke har noen forrang framfor andre kristne på annen måte enn at de administrere Guds ord og sakramentene. Men en skomaker, smed eller bonde har sine egne arbeidsoppgaver, og er likevel like mye innviet som presten eller biskopen, og hver enkelt skal være til gagns og tjeneste for de andre. På den måten blir mange forskjellige slags arbeid rettet inn mot det felles målet å fremme velferd til legeme og sjel.

Den verdslige myndighet bør ha myndighet også over den geistlige, for den verdslige myndighet er satt inn av Gud for å straffe de onde og beskytte de fromme, og skal utøve sitt embete fritt i hele kristenheten, uansett om det rammer paven eller biskoper og prester. Dette er den verdslige myndighets arbeid på samme måte som det er skomakerens arbeid å lage sko. På samme måte som skomakeren lager sko til biskopene, skal de verdslige myndigheter straffe onde biskoper og andre geistlige, og beskytte fromme biskoper. Paulus sa også at: "Hver sjel skal være lydig mot øvrigheten, for den bærer ikke sverdet forgjeves, men tjener Gud med det, til straff for de onde og til ros for de fromme."

Med dette skriver Luther at han fjernet det ene forsvarsverket mot kritikk av kirkas øvrighet, siden han har vist at den verdslige myndighet er del av kristenlegemet og tilhører den geistlige stand. Den verdslige myndighet skal straffe og bruke tvang der den finner det nødvendig. Det er for galt at prester skal være så mye bedre beskyttet enn andre folk, og også gå fri for straff når de gjør noe galt.

Det andre forsvarsverket er mindre solid. Kirka vil være alene om å fortolke skriften, selv om den ikke forstår noe av den. Paven skal være ufeilbarlig i trosspørsmål. Men det er ikke mulig å argumentere fornuftig for dette. De innbiller seg at den hellige ånd ikke forlater dem uansett hvor onde og ulærde de er.

Paulus sier i 1. Kor 14 v. 30 at dersom en som sitter og hører en annen utlegge Guds ord får noe bedre åpenbart, så skal den som taler tie og gi plass for den andre. Og Kristus sier i Johs. 6 v. 45 at alle kristne skal være lært av Gud. Om paven og hans menn var onde og ikke lært av Gud, mens derimot et ganske vanlig menneske hadde den rette forståelsen - hvorfor skulle man ikke følge ham? spør Luther.

At det tilkommer paven alene å utlegge skriften er en frekt ihopkokt fabel, som man i skriftene ikke finner noe forsvar for. De påberoper seg at myndigheten ble gitt dem da Peter fikk nøkkelmakten (Matt 16, 19). Men nøkkelmakten er gitt til hele menigheten. Og vi er alle prester, som vi har sagt ovenfor. Hvorfor skulle vi ikke så ha myndighet til å prøve og felle dom om hva som er rett og ikke rett i troen? Paulus 1. Kor 2 v. 15: "et åndelige menneske dømmer om alle ting, men blir ikke selv dømt av noen." Vi skal dømme om hva paven og hans menn gjør rett og galt i troen ut fra skriften, og tvinge dem til å følge den innsikten som er best begrunnet. Det er enhver kristens sak å ta seg av troens sak, forstå den og forsvare den, og fordømme alle villfarelser.

Det tredje forsvarsverket faller av seg selv når disse to første forsvarsverkene faller. Når paven handler i strid med skriften er det vår plikt å stille oss på skriftens side og irettesette ham: Matt 18 v. 15: "Dersom din bror synder mot deg, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han ikke på deg, så ta med deg en eller to andre. Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Hører han ikke på menigheten heller, skal han være som en hedning for deg." Her blir hver enkelt pålagt å vise omsorg og gripe inn når noe er galt - hvor mye mer må vi ikke gripe inn når det er et lem som styrer menigheten som gjør noe galt?

Heller ikke skriften gir paven noen enerett til å kalle inn til kirkemøter. Mange kirkemøter er blitt sammenkalt av keisere. De som fører sverdet er best i stand til å sammenkalle kirkemøter. Enhver som ser at det er nødvendig bør ta initiativ til det, på samme måte som enhver som ser at det brenner i et hus bør prøve å slokke varmen.

Hvilke saker bør et kirkemøte ta opp?
For det første: Det er en skrekk og gru å se at den som kaller seg for Kristi stedfortreder og Peters etterfølger opptrer med en verdslig prakt som ingen konge eller keiser kan holde følge med. Pavens embete skulle være daglig gråt og forbønn for kristenheten og et eksempel på helhjertet ydmykhet. Kristus sa selv. "Mitt rike er ikke av denne verden".

For det andre: Hva er hensikten med kardinalene? Italia og Tyskland har mange rike klostre og stiftelser, len og prestekall. Inntektene av disse føres til Roma ved at kardinalene utnevnes til å høste disse rikdommene. På den måten gjøres det ende på gudstjenesten. Italia er nesten ødelagt, klostrene ligger øde og bispedømmene er oppslukt og kirkeskatten er inndratt til Roma. Det holdes ikke lenger gudstjenester fordi kardinalene skal ha inntektene.

Når Italia er utsugd kommer de til Tyskland. Et par kardinaler har vi allerede fått. Antikrist må innkassere jordens skatter, som det er forutsagt. De slår sammen ti eller tjue prelaturer og skummer fløten av dem. Prostiet i Würzburg gir tusen gylden, det i Bamberg gir også noe, Mainz og Trier likeså. Ut av dette kan en kardinal geberde seg som en konge i Roma.

Man bør ha færre kardinaler eller la paven fø på dem. Når Frankrike greier å verge seg mot dette flåeriet bør også Tyskland greie det. De stjeler ikke bare godset vårt, men legger også kirkene øde på denne måten.

For det tredje: Om man kvittet seg med nittini prosent av pavens hoff og lot en prosent bli igjen ville det være nok til å gi svar i trosspørsmål. Det finnes mer enn tre tusen pavelige skrivere. Og utallige andre pavelige embetsmenn. Og alle venter de på stiftelser og len i Tyskland, akkurat som ulver på lur etter sauer. Det går så store rikdommer til Roma at Tyskland blir fattig.

Pavekirka tar ikke engang hensyn til sin egen kirkerett, enda den bare er tyranni og griskhet. I tidligere tider ga keiserne og fyrstene paven retten til halvparten av første års inntekt fra nyopprettede len, dette kalles annater. Disse pengene skulle gå inn i et fond til krig mot tyrkerne og andre hedninger. Dette har paven gjort til en fast skatt. Og pengene brukes i Roma, og ikke til krig mot hedningene. Og de samler inn mer penger under påskudd av at de skal gå til krig mot tyrkerne. Men det er bare løgn. Dette røveriet må man beskytte seg mot.

Den romerske kirka er svært opptatt av å finne flere måter å øke sine inntekter på. Dersom for eksempel en person som har et prebende som fortsatt er fritt dør i Roma skal dette prebende overføres til pavestolen. På samme måte går det med len til en person som er i eller kommer i tjeneste hos paven eller en kardinal. Og det er tusenvis av personer i tjeneste hos kardinalene og paven. Dersom paven skal på en liten ridetur tar han med seg et følge på tre-fire tusen personer, selv om Kristus gikk til fots. Og flere og flere personer ute i provinsene får tilnavnet "pavelige tjenestemenn", slik at paven kan underlegge seg den eiendommen som de har styrt over. Snart er nok både Mainz, Halberstadt og Magdeburg underlagt Roma. Og alle de tyske biskopene blir kardinaler sånn at Roma kan overta alt.

Dersom det i Roma blir krangel om et len gjøres krangel opp ved at paven slår det under seg. Et len eller prestegjeld som blir gjenstand for en rettstvist havner for all tid under Roma. "Det ville ikke være noe rart om Gud lot det regne svovel og helvetesild fra himmelen og lot hele Roma forsvinne i avgrunnen slik han gjorde med Sodoma og Gomorra i gamle dager."

Luther regner opp flere måter som Roma bruker for å manipulere kirka og bispedømmene i Tyskland på. Han nevner blant annet at der det finnes prebender som besittes av en gammel eller syk mann oppnevner Roma en medstyrer. Dermed faller domkapitelets frie valgrett av biskoper etc. bort, og Roma overtar prebendene. Når paven "commenderer" et prebende overdrar han det til en kardinal som høster alle inntektene fra det uten å utføre noen tjenester. Dermed forfaller gudstjenesten. I mange tilfeller greier "pavelige hoffsnoger" å legge under seg mange prestekall og prostier og andre prebender som de høster inntektene fra uten å yte noen tjenester igjen. Kirkas store inntekter manipuleres også på mange andre måter, som Luther går nærmere inn på.

"Pavens vilkårlighet og bedragerske forhold skaper nå slike tilstander i Rom at det ikke er til å beskrive. Der er en slik kjøping og selging og veksling og tuskhandel, fyll og spetakkel, lyving og bedrageri og røving og stjeling og ødselhet og horing og snyting og all slags gudsforakt at ikke engang Antikrist kunne få til et skjendigere styr."

"Hans umåtelige griskhet" er også begynt å pantsette hele virksomheten til Fugger i Augsburg. Kirka er blitt ren forretningsvirksomhet. " .. dette djevelske styringsverk er ren plyndring, bedrageri og et tyranni som stammer fra helvetes porter, .."

Hva skal man gjøre?
For det første bør enhver fyrste, adelen og ethvert bystyre rett og slett nedlegge forbud mot å betale annatene til Rom. De er blitt et plyndringsforetak.

For det andre må adelen få slutt på at paven underlegger seg alle geistlige eiendommer i Tyskland og overtar styringa av bispedømmene. De lokale biskopene må få tilbake sine rettigheter og sitt embete.

For det tredje: Det må bli slutt på at bispene vigsles og får sin verdighet i Roma. Kirkemøtet i Nikea fastsatte at bispene skal vigsles enten av erkebispen eller av de to nærmest boende bispene, og denne ordninga må gjeninnføres.

For det fjerde bør det fastsettes at ingen verdslig sak skal føres i Roma, men overlates til de verdslige myndighetene. Det er dyrt å føre saker i Roma, og de romerske dommene dømmer etter fremmede lover. Alt som gjelder penger, gods, liv og ære skal overlates til verdslige dommere. Kirkelige saker bør i størst mulig grad avgjøres lokalt. Saker som gjelder kirkelig eiendom kan avgjøres av kirkens organer. Det bør opprettes en øverste kirkedomstol i Tyskland, og de som arbeider der må ikke lønnes ved gaver. Da blir retten til salgs, som i Roma.

For det femte: Ingen len skal kunne beslaglegges i Roma. Ingen "pavelig hoffsnog" må kunne svindle til seg len og inntekter.

For det sjette: casus reservati må avskaffes. Det er spesielle synder som paven behandler og bøtelegger spesielt, og som han har forbeholdt behandlinga av for seg selv, og der han riktig flår ofrene.

For det sjuende: Pavens hoff og praktutfoldelse må reduseres.

For det åttende: De voldsomme og avskrekkende edene som biskopene må avsverge overfor paven må avskaffes. De gjør biskopene til pavens treller, og er uten rettsgrunnlag.

For det niende: Paven skal ikke ha noen makt over keiseren. Han skal ikke sverge troskap og underdanighet overfor paven. Paven er stattholder for den korsfestede Kristus, og ikke for den seierrike Kristus i Himmelen. Det er latterlig at paven i dekretet Pastoralis hevder at han er rettmessig arving til keiserdømmet dersom tronen ble stående ledig.

For det tiende: Paven må ikke ta seg kongetittel over Napoli eller Sicilia. Det samme gjelder for andre områder som paven har lagt under seg i Italia, som paven besitter uten noen rett. Paulus sier jo: "Ingen som skal ta seg av Guds ridderskare må la seg innvikle i verdslige foretagender. (2 Tim 2,4)"

For det ellevte: Det må bli slutt på å kysse pavens føtter. Kristus vasket føttene til disiplene. Paven er heller ikke fornøyd med å ri eller kjøre, men må la seg bære rundt av andre mennesker, selv om han er både frisk og sterk. På alle måter går paven fram med det største hovmod.

For det tolvte burde man avskaffe valfartene til Roma, eller se til at ingen drar avsted uten at de lokale myndigheten har fastslått at vedkommende har god grunn til å reise. Det man i dag kan se i Roma er ikke gode forbilder, men bare sånt som kan vekke forargelse. Det er ingen spesielt god gjerning å reise til Rom, selv om mange har den oppfatning.

For det trettende gis det mange løfter og få holdes. Det bør ikke bygges flere tiggerklostre, det er allerede for mange. Helst burde alle forsvinne. De som er bør slås sammen. Man bør frata munkene retten til å preke og høre skriftemål. Det fører bare til krangel og misunnelse mellom prestene og munkene. Det fører ikke noe godt å løpe rundt i landet som tiggermunkene gjør. Klosterlivet er lite åndelig, og bare regelrytteri. Klostrene bør heller være åpne for enhver som vil slå seg ned i dem for en tid. Nå er de livsvarige fengsler.

For det fjortende skal prestene ikke tvinges til å leve uten ektemake. Mange prester sliter hardt med dårlig samvittighet fordi de har kone og barn. Paulus skriver at en biskop skal være uklanderlig, han skal bare være en kvinnes mann. Av apostlene lærer vi at man i hver by velger en velutdannet og from borger fra menigheten til prest. Man gir ham lønn, og lar ham selv velge om han skal gifte seg. Det er djevelen som har gitt den romerske stol ideen til forbudet mot at prester kan gifte seg. Paulus skriver at "det skal komme lærere som fører djevelsk lære og nekter folk å gifte seg." (1 Tim 4 v 1-3.) Av dette påfunnet er det kommet mye elendighet. Det må bli tillatt for prester å gifte seg, og da må administrasjonen av kirkegodset forandres. Det kan ikke lenger føres til Roma. Prester som lever som gift sammen med en ektemake skal fortsette med det, for Guds lov sier at ingen skal skille mann og kvinne, og Guds lov står over pavens lov. Det er ikke presteekteskap som er anstøtelige, men pavens forbud mot presteekteskap.

For det femtende så har i noen klostre enkelte abbeder og abbedisser tatt seg enerett til å gi syndsforlatelse for de hemmelige dødssyndene. Enkelte munker vil ikke skrifte de hemmelige dødssyndene til abbedene, og er nektet å bekjenne dem til andre skriftefedre, og de må derfor gå til alters uten syndsforlatelse, og det gjør elendigheten enda større.

For det sekstende vil det være påkrevet at det gjøres ende på alle årsdagene, minnefestene og sjelemessene, eller at antallet blir redusert. De er bare fyll og fest, og ikke til Guds ære. Heller ikke blir messene lest skikkelig og ikke blir det bedt ordentlig.

For det syttende bør man ta bort noen av straffebestemmelsene i kirkeretten. Det gjelder især interdikt, som må være oppfunnet av den onde ånd. Det er større synd å innstille forkynnelsen enn å slå tjue paver ihjel. Kirkeretten rammes av Kristi ord: "Ve dere skriftlærde, dere har tiltatt dere myndighet til å lære og gjør ikke annet enn å lukke himmelriket igjen for menneskene. Ikke går dere inn selv, og de som vil gå inn, hindrer dere i å gjøre det."

For det attende burde man avskaffe alle fester og holde på søndagen alene. I dag er festene fulle av fyll og allehånde synder. Dessuten forsømmer folk arbeidet sitt med alle festene og forbruker mer enn de burde, og bringer kroppen i ulage.

For det nittende burde regelene for hvilke slektskapsforhold som gjør ekteskapsinngåelse ulovlig endres. Og overholdelse av fasten bør avgjøres av hver enkelt.

For det tjuende burde man jevne med jorda de avsidesliggende kapellene og kirkene som folk valfarter til. Valfartene fører bare til horelevnet, og er bare godt for vertshusene.

For det tjueførste må all tiggingen avskaffes i kristenheten. Blant kristne skulle aldri noe menneske gå og tigge. Hver by skulle sørge for sine fattige, og ikke slippe inn fremmede tiggere. Det må være en forstander eller formynder som kjenner alle de fattige, og som kan gi bystyret beskjed om hva de fattige trenger. Eller man kunne finne fram til en annen ordning. "Det er tilstrekkelig at man sørger for de fattige på anstendig vis, så de ikke omkommer av sult eller fryser ihjel. Det sømmer seg ikke at en skal gå rundt som en latstokk og leve av andres arbeid eller være rik og leve herrens glade dager på bekostning av en annens blodslit."

For det tjueandre er de mange messene som er viet til stiftelser og klostre til liten nytte. Mange av messene bør avskaffes.

For det tjuetredje bør brorskapene og avlaten avskaffes. De eksklusive brorskapene er unødvendige, for i dåpen er vi døpt inn i et brorskap. Og man burde kjeppjage de pavelige utsendingene ut av Tyskland. De tar penger for å hevde at urettmessig eiendom er rettmessig og for å løse folk fra eder og forpliktelser, og den slags. Det er djevelens verk.

For det tjuefjerde må vi ta opp Böhmen spørsmålet for å forlike böhmerne med oss. Det var i strid med Kristi bud at Johann Hus ble brent på bålet, etter å ha fått fritt leide. Det var ingen feil ved Johann Hus sine skrifter. Man skal heller ikke tvinge böhmerne til å oppgi skikken med å dele ut både brød og vin til menigheten under nattverden. Det er like kristelig som bare å dele ut brødet. Det er en trosartikkel at i det naturlige brødet og den naturlige vinen er Kristi naturlige legeme og blod tilstede.
De eiendommene som har tilhørt kirken bør man ikke være for strenge med å kreve levert tilbake.

For det tjuefemte kunne også universitetene trenge en reformasjon. Universitetene er bare steder der det føres et fritt liv og det undervises lite i den hellige skrift og den kristne tro, og der Aristoteles råder grunnen i stedet for Kristus. Man bør kvitte seg med Aristoteles. Boken hans om etikken er direkte i strid med Guds nåde og de kristne dyder. Derimot logikken, retorikken og poetikken til Aristoteles kan man beholde, samt språkene, matematikkstudiene og historiestudiene. Kirkeretten bør utryddes; det holder med Bibelen. Lovbestemmelsene i de enkelte land og deres skikker må gå foran de keiserlige felleslovene. Bibelstudiet må oppvurderes. I dag er dogmatikken og læresetningene viktigere, og det er feil. Man burde også i hver by ha pikeskoler der pikene fikk lære evangeliet. Dessuten er det for mange studenter.

For det tjuesjette er det virkelige Romerriket for lenge siden gått til grunne. Pavens krav om underdanighet fra tyskerne fordi han har frigjort dem fra den greske keiseren er stikk i strid med det hellige evangeliet.

For det tjuesjuende er det bruk for en alminnelig lov og forordning som kunne få slutt på sløseriet med kostbare klær som fører til mange adelsmenns konkurs. Det må også legges restriksjoner på krydderhandelen. Den største ulykken for den tyske nasjon er likevel uten sammenlikning rentekjøpet. Uten dette ville folk ikke ha kunnet ruinere seg med prakt og luksus. Man burde ta styring med selskaper som Fuggerne. De har samlet så store rikdommer at det kan ikke ha gått rettmessig for seg? Det ville være mer i pakt med Guds vilje å utvide åkerbruket og å innskrenke kjøpmannsskapet. Det er en trist sak at det finnes offentlige bordeller i Tyskland.


Lenker:
Til neste del
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: