Martin Luther - 1520.

Skriftene.

Tredje del

Kirkas babylonske fangenskap.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Innholdsfortegnelse.

  1. Kirkas babylonske fangenskap.


Kirkas babylonske fangenskap.

Også skriftet om Kirkas babylonske fangenskap kom ut i 1520. Mens skriftet til den tyske adelen var et angrep på pavens makt og maktmisbruk, tar skriftet om kirkas babylonske fangenskap opp kirkas daglige praksis slik folk som søkte kirka møtte den.

Luther innleder skriftet med å skrive at han har forandret syn på avlaten, og at han nå ser på avlat som totalt forkastelig, og også pavedømmet ser han som totalt forkastelig.

Deretter går han over til å behandle nattverden, nærmere bestemt spørsmålet om bare brødet skal deles ut til lekfolket, eller om både brød og vin skal deles ut. I den katolske kirka var det vanlig at lekfolket bare fikk brød under nattverden, mens presten fikk både brød og vin. Luther mente at også lekfolket skulle få både brød og vin. Dette ble etterhvert et svært viktig spørsmål. Luther skriver at han hittil har trodd at det ville være en fordel om et kirkemøte kunne vedta at sakramentene kunne deles ut til lekfolket under begge skikkelser, altså både brødet og vinen. Luther refererer en debatt som har vært gående mellom ham og representanter for kirka om dette. Og så går han over til å summere opp sin mening om sakramentene.

"For det første", skriver Luther, vil han benekte at det finnes sju sakramenter. Han vil for tiden bare stille opp tre sakramenter: dåpen, boten og brødets sakrament. Strengt talt ville han bare tillate et sakramente og tre sakramentale tegn.

Det første sakramentet er brødets sakramente. Både Matteus, Markus og Lukas stemmer seg imellom godt overens i det at Kristus ga hele sakramentet til alle disiplene. Også Paulus har delt det ut i begge skikkelser (altså både brødet og vinen). "Når man sier at det er overlatt til kirkens vilje og skjønn om sakramentet skal deles ut under to skikkelser, da taler man uten fornuft og kraft, og sier noe som like lett lar seg forakte som bevise. Heller ikke overfor motstanderen kan et slikt argument utrette noe; skulle han slås tilbake, måtte det være med Kristi ord, men det har vi ikke." Konklusjonen må bli at hele sakramentet kan gis til hvem som helst av lekfolket dersom de ønsker det.

Luther skriver: "Hva slags logikk, hva slags gudsfrykt, hva slags nød er det som fører til at lekfolket nektes begge skikkelser ...?" Paulus skriver om sakramentet i 1 Kor 2 (11, 23): "Jeg har mottatt det fra Herren, og jeg har også gitt det videre til dere." Kranglingen om sakramentet gjelder ikke dets to skikkelser (brødet og vinen), men forakt og misunnelse i forholdet mellom de velhavende og de fattige. Paulus skrev "Den ene er sulten, den andre er drukken...og dere forakter dem som ikke har noe" (11, 21f)

Luther nevner eksempler på at i oldkirka ble sakramentene delt ut i begge skikkelser til lekfolket.

Sakramentenes fangenskap.

Messen - Nattverden.
Om "det første fangenskapet" som nattverdens sakrament lider under skriver Luther at Kristus ikke påbød noen bestemt form for det, for han overlot saken til den enkeltes vurdering i det han sa: "Så ofte som dere gjør dette, gjør det til minne om meg." De som synder er de som forbyr at begge skikkelser blir gitt til de som ønsker det, for sakramentet tilhører alle, og ikke prestene eller kirka. Det romerske tyranniet som hindrer folk i å motta sakramentet i begge former må hindres. På samme måte plikter prestene å gi dåp og syndsforlatelse til de som ønsker det. Deler de ikke ut som de skal, får likevel den søkende gaven uavkortet gjennom sin tro.

Luther går ikke inn for at sakramentet i begge skikkelser skal tas tilbake med makt, men hver og en skal vite at man er fratatt sin rett.

Sakramentets andre fangenskap: Luther skriver at sakramentene er sant brød og sann vin som er til stede på alteret, hvor Kristi sanne legeme og sanne blod er til stede. Det er etter at Aristoteles ble kjent i de siste tre hundre år at kirka har innført ei lære om substanser og aksidenser som har ført til at kirka har forlatt denne oppfatninga om brødet og vinen som Luther står for. I følge den nye lære er Kristi legeme bare til stedet i brødets aksidens, mens substansen er brød. Aristoteles sier at aksidensens væren er en væren i noe annet. (Den katolske transsubstantiasjonslæren går ut på at brødet og vinen etter sin substans forvandles til Jesu virkelige legeme og blod, og det ble vedtatt på Laterankonsilet i 1215.)

I følge Luther er brødet både sant brød og virkelig Kristi legeme, og vinen er både sann vin og Jesu blod. Jesus sa ikke om vinen: "Dette er mitt blod", men "Denne er mitt blod". Og om brødet står det: "Han tok brødet, takket, brøt det og sa: Ta dette og et det. Dette er mitt legeme".

Det tredje fangenskapet er misbruket av sakramentet som har ført til at man tror at messen er en god gjerning. Dette har gjort sakramentene til handelsvarer. Skal det forandres på dette må det innføres en annen type seremonier, eller gamle seremonier må gjeninnføres.

All den ytre prakten som omgir nattverden må bort, som utsmykninger, sanger, bønner, orgler og lys. Kristi ord og innstiftelse må få hele oppmerksomheten. "Mens de spiste, tok Jesus et brød og velsignet og brøt det, gav sine disipler og sa: Ta og et, dette er mitt legeme som gis for dere. Og han tok en kalk, takket og gav dem, og sa: Drikk alle av den. Denne er det nye testaments kalk i mitt blod, som er utgytt for dere og for mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg." (Matt 26, 26ff.)

Utgangspunktet for frelsen er troen. Det nytter ikke å møte opp til messen med gode gjerninger. Man må være beredt til å motta Jesu løfte, og det er man med å tro. For i messen (nattverden) gjentas Jesu løfte om frelse. Det eneste som skal til for å motta dette løftet på rett måte er tro.

I dag foregår messen slik at ingen forstår det som sies og som foregår, og dermed blir det ingenting igjen av messen, selv om det messes overalt. Jesu løfte blir ikke formidlet. Det kan likevel formidles uten brødet og vinen: "Tro, og du har allerede spist", siterer Luther fra Augustin.

Siden messens innhold, som er løftet og troen, er blitt borte, legges det heller så stor vekt på gode gjerninger, og man tror at messen og deltakelse i den er en god gjerning. Det er det ikke. Troen er heller ingen god gjerning, men de gode gjerningers læremester. Messen kan heller ikke utføres på vegne av andre eller tilegnes andre, som ofte skjer. Enhver skal svare for seg selv. Klostrene har et godt utkomme av å holde sjelemesser for avdøde og foreta forbønn, og dette er falskneri. Messen er heller ikke et offer. Derimot er de bønnene som kan avsies under messen gode gjerninger.

En dårlig prests messe gjelder for like mye som en god prests messe, på samme måte som evangeliet også kan forkynnes av ugudelige. Messen er en sum og sammenfatning av evangeliet. Ved bønn derimot er en dårlig prests bønner og forbønner mindre verdt.

Om dåpens sakramente.
Luther begynner her med å prise Gud for at han har bevart dette sakramentet uskadet fra menneskers påfunn, og har gjort det fritt for alle mennesker. For å unngå at dåpen ble undertrykt innvier Gud de små barna, som er uten griskhet eller overtro. Skulle dåpen forbeholdes voksne ville man uten tvil pønske ut verdighetsnormer og forberedelser og restriksjoner og inntektsmuligheter for kirka.

"Når Satan nå ikke makter å utslette dåpens kraft i de små barna, har han til gjengjeld klart å utslette den blant alle voksne, slik at det knapt finnes noen som husker på sin dåp-".
Fader Hieronymus skrev at dåpen er brett nummer en på veien til himmelen, og boten er brett nummer to etter skipbruddet. Det betyr at mange mener at når man har falt i synd, og må gi opp det første brettet eller skipet, må man begynne å sette sin lit til det andre, boten. På den måten har det oppstått uendelige mengder av byrder, ordener og løfter og gode gjerninger og pilegrimsreiser og avlat. Dette tyranniet plager Guds kirke uendelig mye. Det burde være biskopenes sak å få bort dette tyranniet. Slik det er nå er det deres oppgave å føre folk bort fra dåpens enkelhet og å dukke folk ned i tyranniet.

I dåpen sies det at den som tror og blir døpt skal bli frelst. Dette løftet er å foretrekker framfor all verdens prakt av gode gjerninger, for på dette løftet henger vår frelse. Ingen synder kan fjerne dette løftet. Paulus sier i 2 Tim 2 (v. 13): "Selv om vi ikke tror, så er han alltid trofast, for han kan ikke fornekte seg selv". "Her ser du hvor rikt det menneske er som er kristent eller døpt: om det enn skulle ville, kan det ikke miste sin frelse når det synder, med mindre det da skulle skje at det ikke vil tro. Ingen synder kan føre til at det blir fordømt - unntatt ene og alene vantroen."

Derfor er det farlig og galt å tro at boten er brett nummer to etter skipbruddet, og dermed at dåpens kraft er utslettet gjennom synden. Dåpens løfte varer. Det mennesket som utfører dåpen skal du se på som bare et instrument for Gud. Også dåp utført av en ugudelig er gyldig. Det som betyr noe er hvordan den som døpes forholder seg, og at dåpen utføres i Guds eller Jesu navn, eller som vanlig i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn.

Selve tegnet eller sakramentet er neddykkingen i vann. Mange har påstått at det finnes en skjult kraft i selve vannet. Andre motsier dette og sier at kraften gis av Gud alene. Ut fra begge disse ståsteder sies det at selve sakramentet har så stor kraft at det skal være til nytte for folk som befinner seg i dødssynd, og at sakramentet verken forutsetter tro eller nåde. Men disse meningene er feilaktige. Våre sakramenter har et løfte knyttet til seg som krever tro. Hele deres virkekraft er bygget på troen. Herav ordtaket: "Det er ikke sakramentet, men troen på sakramentet, som rettferdiggjør." "Dåpen rettferdiggjør derfor ikke noen og gagner heller ikke noen.". Det er troen på løftet som føyes til dåpen som rettferdiggjør.

Dåpen er bilde på to ting, på død og en ny oppstandelse. At presten senker barnet ned i vannet er et bilde på døden, at han løfter det opp igjen er et bilde på livet. Denne døden og oppstandelsen kaller vi en ny skapning, en gjenfødsel og en åndelig fødsel. Troen er både død og oppstandelse.

"Alene denne troen er det som skal læres ut, og da mest av alt av den øverste hyrde. Men nå er troen taus, kirken er utslettet gjennom en uendelighet av regler om gode gjerninger og seremonier, dåpens kraft og visdom er borte, og troen på Kristus forhindret. Derfor vil jeg si: Hverken paven eller noen biskop eller noe menneske i det hele tatt har rett til å stille opp en eneste stavelse som skal bestemme over et kristent menneske med mindre det skjer med dette menneskes tilslutning. Alt som foregår annerledes skjer i tyrannisk ånd."

"Andre hevder at paven har myndighet til å gi lover, mens Kristus i virkeligheten taler om å tilgi og løse fra synder, og ikke om å ta hele kirken til fange og undertrykke den gjennom lover."

Barn blir i dåpen båret fram av en fremmed tro, troen til de som bærer barna til dåpen. De blir forandret, renset og fornyet gjennom den troen som helles inn i dem.

Om botens sakramente.
Når det gjelder botens sakramente er det mulighet for fortjeneste og økonomisk gevinst, og prestenes griskhet herjer derfor med en utrolig iver blant Kristi får. Her er selve sakramentet fullstendig utslettet. Løfteordene er Matt 16 (v. 19): "Alt det du løser ..." etc og i kap. 18 (v. 18): "Alt dere binder ..."etc. Disse ordene framkaller troen som fullbyrdes gjennom syndenes forlatelse. Men dette misbrukes fullstendig av biskopene.

For det første har kirka lært opp folk til anger på en slik måte at de har satt angeren foran troen. Det blir som om man ikke hadde bruk for tro, men bare for gjerninger. Først må man lære og forkynne tro, og når troen er der følger anger og trøst som uunngåelige konsekvenser av seg selv. Gud ser ikke til deg på grunn av angeren, men på grunn av troen.

De virkelige vekststedene for fortjeneste og makt er bekjennelsen og de fyllestgjørende gjerningene. Syndsbekjennelse er nødvendig og bygger på guddommelig påbud. Men det ufordragelige er at bekjennelsen er dratt inn i pavens tyranni og vinningssystem. Også de skjulte syndene forbeholder disse folkene seg, og de krever at de skal bekjennes overfor skriftefedre som de selv har utpekt. Biskopenes virkelige oppgave, som er å forkynne evangeliet og hjelpe de fattige, forakter de.

Synd mennesker i mellom kan ordnes opp ved at man bekjenner for hverandre og gir og får tilgivelse. Syndsbekjennelse skal ikke være reservert til å foregå overfor biskopene og prestene. Dette gjelder også for skjulte synder. Kristus har gitt hver og en av de troende rett til å ettergi synder.

Sann fyllestgjørelse er å begynne et nytt liv. Nå fremmes den slik at det ikke blir plass for troen på Kristus. Med tvil plages samvittigheten forferdelig, en løper til Rom, en pisker seg med kjepper, en annen lar kroppen sin bli ødelagt av å våke og å faste. Med dette oppstyret undertrykkes troen, og bare betalingen blir igjen.

Om konfirmasjonen.
"Det er ubegripelig hvordan det kan ha falt dem inn å lage et konfirmasjonssakramente ut av håndspåleggelsen, som vi kan lese har blitt brukt både av Kristus da han berørte de små barna, og da apostlene ble gitt Den hellige ånd, da prester ble ordinert og da syke ble helbredet; slik at Paulus skriver til Timoteus: "Vær ikke for snar til å legge hånden på noen." Hvorfor har man da ikke mye heller gjort forkynnelsen til et sakramente?

De sju sakramentene kan ikke bevises ut fra skriften, men sakramentene trenger ikke derfor nødvendigvis å avskaffes. Det er likevel ingen grunn til å regne konfirmasjonen blant sakramentene. For det som framfor alt må til for at man skal kunne tale om et sakramente er at det er snakk om et guddommelig løfte som fører til at troen oppstår. Og ingen steder i skriftene finner vi noe løfte som kan bindes til konfirmasjonen. Det må klare seg å regne konfirmasjonen som en kirkelig skikk eller sakral seremoni. Konfirmasjonen gir ikke frelse.

Om ekteskapet.
"Ekteskapet blir ikke bare helt uten skriftstøtte regnet som et sakrament; det er dessuten blitt gjort til et rent narrespill gjennom de skikkene som anføres til støtte for dets sakramentstatus." Man finner ikke noe sted å lese at den som tar en kone til ekte skal motta noe spesiell nåde fra Gud. Vi finner heller ikke å lese at ekteskapet er innstiftet av Gud på en slik måte at det skulle bety noe annet. Det er ingen grunn til å kalle det et av den nye lovs sakramenter som kun tilhører kirken. (Et sakramente er hos Luther bundet til et guddommelig løfte.) De vantros ekteskap blir ikke mindre sanne og ekte enn de troendes.

Luther skriver at den kjente setninga: "De to skal være et kjød. Dette er et stort sakramente" ikke handler om mann og kvinne, men om Kristus og kirka. Sammenhengen er denne: "Liksom Kristus nærer kirken, fordi vi er lemmer på hans legeme, og er av hans kjød og hans ben; så skal mannen av denne grunn forlate sin far og sin mor og holde seg til sin kone. Og de to skal være et kjød. Dette er et stort sakramente; jeg taler om Kristus og kirken." (Paulus i Efeserbrevet 5) Det er forholdet mellom Kristus og kirken som er et sakramente, ikke forholdet mellom mann og kvinne. Dessuten brukes ordet "Sakramente" i Bibelen også ofte i betydningen "mysterium", som er en annen enn i kirkas terminologi. Luther skriver: "Ekteskapet kan være et bilde på Kristus og kirken, men det er ikke noe guddommelig innstiftet sakramente. Dette er noe mennesker i kirken har funnet på." Dette bør man tåle.

Luther skriver likevel at ekteskapet er en guddommelig innstiftet livsform. Kirka har tatt seg myndighet til å oppløse ekteskap og hindre ekteskap. Dette kommenterer Luther med: "Det vil være noen som holder seg til djevlers ånder, som er hyklerske og taler løgn, som forbyr å gifte seg" (1. Tim 4, 1ff). På grunn av disse lovene er kirkas folk blitt de reneste handelsfolk som selger kvinneskjød og kjønnsdeler. Paven selger retten til å gifte seg til folk som er forhindret fra det etter de lover kirka har satt opp.

Man skal ikke løse opp ekteskap som er blitt inngått mot kirkas bestemmelser, for "Det Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille" (Matt 19, 6). Sammenbindingen av mann og kvinne skjer etter guddommelig rett, og er gyldig selv om den kommer i strid med menneskers lover om ulovlige slektskapsforhold.

Der to er forlovet, og en av dem har samleie med en annen utenforstående krever noen at forlovelsen med den første må opphøre. Det er feil, for løftet til den første gjelder fortsatt, selv om det er begått utroskap. De som tenker annerledes legger mer vekt på den kjønnslige forening enn på det guddommelige bud. På samme måte er det feil for en som har gitt et ekteskapsløfte å love seg bort til en munkeorden, selv om kirka sier det motsatte.

Paulus skriver at en biskop skal være en eneste kvinnes mann. Derfor kan kirka ikke bryte opp presters ekteskap. Selv om det gjelder som ulovlig blant mennesker er det gyldig for Gud.

De eneste gyldige grunner til å løse opp et lovlig ekteskap er seksuell impotens, uvitenhet om et allerede inngått ekteskap og kyskhetsløfte. Dersom en kvinne er gift med en mann som er impotent og hun vil skille seg, men ikke vil gå i gang med alt oppstyret med å samle bevitnelser for å få dom, bør hun be mannen om skilsmisse. Om mannen ikke går med på dette, bør hun med mannens samtykke inngå seksuell kontakt med en annen i et hemmelig ekteskap, slik at barna blir regnet som den antatte mannens barn. Denne kvinnen må regnes som frelst og på den rette siden. For feiltakelse og uvitenhet med hensyn til mannens impotens er her til hinder for ekteskap, selv om lovens tyranni hindrer skilsmisse er kvinnen fri og kan ikke tvinges til avholdenhet. Dersom mannen ikke går med på dette bør hun inngå ekteskap med en annen og flykte til et fjernt sted, heller enn å gå å brenne av begjær eller begå ekteskapsbrudd. Den impotente mannen ødelegger kvinnens kropp og liv. Ekteskapet med den impotente mannen er et fangenskap.

Luther skriver at han har så stor forakt for skilsmisse at han foretrekker bigami for skilsmisse. Kristus innrømmet bare skilsmisse ved utroskap, men han tvang ingen til å leve ugift. Derfor tar paven feil når han lar folk skille seg av andre grunner.

Om ordinasjonen.
Dette sakramentet er oppfunnet av pavekirka. Det mangler et guddommelig løfte, og nevnes i det hele tatt ikke i det nye testamentet. Derfor er det ikke et Guds sakramente. Det er likevel en skikk som ikke skal fordømmes. Kirka har ikke makt til å stille opp nye løfter om Guds nåde, selv om det sies at kirka kan gjøre det siden kirka skal være styrt av Den hellige ånd. Men det er kirka som blir til gjennom Guds løfter, og ikke Guds løfter som blir til gjennom kirka.

Ordinasjonen av prester skiller prestene og lekfolket fra hverandre som himmelen er skilt fra jorden. Dette er en helt utrolig hån mot dåpens nåde og en oppløsning av det evangeliske fellesskapet. Her har det avskyelige tyranniet som prestene utøver over lekfolket sitt utspring. Herfra har det seg at de kan våge å påby, tvinge, true, presse og insistere akkurat som de vil. Ordinasjonssakramentet er den best tenkelige mekanisme til å underbygge det alminnelige forfallet i kirka. Her har det kristne brorskapet gått til grunne, og her har prestene blitt til ulver. Ettersom vi alle er døpte skal vi alle være like mye prester. En prest forkynner evangeliet.

Om den siste oljes sakramente.
Man kan ikke noe sted i evangeliet lese om den siste oljes sakramente.

Oppsummering.
Dersom man skal være streng finnes det i kirken bare to sakramenter, dåpen og nattverden. Begge disse er guddommelig innstiftete tegn med løfte om syndenes tilgivelse. Botssakramentet mangler et tydelig og guddommelig innstiftet tegn, og er en vei tilbake til dåpen.

Lenker:
Til neste del
Til Forsida

Kilder for dette kapitlet er: