Martin Luther - 1520.

Skriftene.

Fjerde del

Om den kristne frihet.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Innholdsfortegnelse.

  1. Om den kristne frihet.


Om den kristne frihet.

I november 1520 ble skriftet "Traktat om den kristne frihet", eller "Om et kristenmenneskes frihet", offentliggjort. 15. juni 1520 hadde paven sendt ut en banntruselsbulle ("Exsurge Domine") der Luther fikk 60 dager på seg til å bøye seg under kirka, etter at 41 lutherske læresetninger var kjent som kjetterske. Personer som ønsket en fredelig løsning på striden mellom Luther og paven opptrådte som uoffisielle mekler, og i forbindelse med dette redegjorde Luther for sine standpunkt på en upolemisk måte, og resultatet er dette skriftet.

Traktaten om den kristne frihet har et innledende brev fra Luther til pave Leo X.

Brev fra Luther til pave Leo X.

Jesus!
Martin Luther hilser Leo X, pave i Roma, med ønske om salig liv i Kristus Jesus, vår Herre. Amen.

"På det tredje året er jeg nå midt oppe i en strid med vår tids uhyrer, og i denne situasjonen tvinges jeg undertiden også til å la tanke og minne gå i retning av deg, høyt velsignede far Leo. Ja, etter som nettopp du gjerne går for å være selve grunnen til min strid, kan jeg ikke noen gang la være å huske på deg."

Slik innleder Luther sitt brev til paven. Han fortsetter med å si at pavens ugudelige smigrere har angrepet Luther uten grunn, og Luther har sett seg nødt til å appellere til et framtidig kirkemøte uten å bry seg om pave Leos to tyranniske forgjengere, pavene Pius og Julius. Men om pave Leo skriver Luther at han bare har sagt det beste.

Luther skriver at han riktignok har kommet med noen skarpe utfall, men bare mot ugudelige læresetninger. I det følger Luther Kristi eksempel; han kalte motstanderne sine for ormeyngel, blinde, hyklere og djevelens barn. Men om Leo har Luther aldri tenkt noe ondt, og han ønsker pave Leo det beste. Sant nok har Luther forbannet pavens stol, den romerske kurie. Ingen kan benekte at den er mer fordervet enn ethvert Babylon og Sodoma.

"Den romerske kirke, en gang den helligste av dem alle, er blitt til den villeste røverhule (Matt 21, 13) og det mest skamløse bordell, til syndens, dødens og helvetes rike, så ikke engang Antikrist, om han skulle dukke opp, kunne tenke på å legge noe til denne ondskapen."

I mellomtiden sitter du, Leo, som et lam mellom ulver, som Daniel i løvehulen. Hva kan vel du stille opp mot disse uhyrene? Egentlig skulle det være din og dine kardinalers embetsplikt å råde bot på disse misforholdene, men verken hest eller vogn lystrer tømmene. Du, min beste Leo, var verdt bedre enn å være pave i disse dager. Du burde heller leve på din lille prestelønn eller arven fra din familie! Leo, du er virkelig bunn ulykkelig der du sitter på verdens farligste trone! Den romerske pavestol som engang var en port til himmelen er nå et vidåpent svelg ned til helvete.

Luther skriver at han aldri hadde tenkt å angripe den romerske kurien eller å diskutere den. Men onde mennesker har trukket ham inn i strid om dette. Senere har også mildere mennesker kommet inn i striden som meklere og de har bedt Luther skrive et forsonende brev til pave Leo, som Luther med dette skriver. Luther ber paven holde tilbake de personene som utfordrer ham, og han skriver at han ikke vil tilbakekalle noe av det som han tidligere har skrevet. Luther vil ikke finne seg i lover om hvordan Guds ord skal fortolkes, det som lærer frihet i alle ting. Luther vil ikke utfordres, men er han først utfordret vil han stå fritt til å svare. De som utfordrer Luther er ute etter å grunnfeste sine gudløse gjerninger i kirka.

Til slutt i forsoningsbrevet skriver Luther til pave Leo at han bringer ham traktaten om den kristne frihet som et varsel om fredsslutning og tegn på godt håp. Den har i et nøtteskal summen av det kristne liv.

"Med dette overgir jeg meg, Velsignede Høyhet, til din fadersomsorg. Måtte Herren Jesus bevare deg til evig tid!
Amen.
Wittenberg, 6. september 1520.

Om den kristne frihet.

Luther stiller som utgangspunkt opp to setninger om Åndens frihet og trelldom:

Disse setningene går på det som Paulus sier i 1. Kor 12(kap. 9, v. 19): "Skjønt jeg er en fri mann, har jeg gjort meg til alles tjener". Og i Rom 13 (v. 8): "Ingen skal dere være noe skyldig, annet enn det å elske hverandre".


2. Mennesket består av en dobbel natur, en åndelig og en legemlig. Den åndelige, sjelen, det indre mennesket er et nytt menneske. Den legemlige, ytre er det gamle mennesket. Disse to menneskene i det samme mennesket ligger i strid med hverandre.

Første del: Om det indre mennesket.

3. Hva gjør det indre mennesket til en rettferdig, sann og fri kristen, et åndelig nytt menneske? Kroppens tilstand når ikke inn til sjelen.


4. Det er ikke til nytte for sjelen om kroppen ferdes på hellige steder eller faster og ber. Det skader heller ikke sjelen om kroppen ferdes på verdslige steder.


Det eneste som er nødvendig for kristenlivet er Guds hellige ord, Kristi evangelium. Det er ingen forfærdeligere plage enn at folk må hungre etter Guds ord.


6. Guds ord er evangeliet om Guds sønn som ble menneske, som led, stod opp igjen og ble innsatt i herlighet. Troen er den eneste gagnlige og virksomme bruken av Guds ord. Du kan ikke tro at du skal bli rettferdig ved egne gjerninger. Alt det som er i deg er klanderverdig, syndig og modent for dommen.


7. Troen kan bare utøve sin makt i det indre mennesket. Ingen ytre gjerning kan gjøre det indre mennesket fritt, rettferdig og frelst. Ingen gjerning når inn til det indre mennesket. Det er ingen ytre synd, men bare hjertets ugudelighet og vantro, som gjør mennesket til syndens trell. Den rette tro på Kristus rommer frelsen og bevarer fra alt ondt. Den som ikke tror skal bli fordømt.


8. Men i skriften er det foreskrevet så mange seremonier og lover? Guds skrift faller i to deler: påbud og løfter. Påbudene lærer oss hva som er godt. De sier hva vi plikter å gjøre, men de gir ikke kraft til å gjøre dette. Dermed blir vi klar over vår svakhet.


9. Det er umulig å oppfylle loven av egen kraft, siden det er umulig ikke å begjære. Derfor blir vi ydmyket og tilintetgjort av loven. Men hver den som tror har alt. Guds løfte gir som gave det loven krever. Gud gir påbud, og han alene oppfyller dem.


10. Guds løfter er hellige. Guds ord gjør ved troen alene, uten handlinger, sjelen rettferdig, hellig, sann og fri. Troen er tilstrekkelig for en kristen. Han trenger ikke gjerninger, og dermed trenger han heller ikke loven. "Det er dette som er den kristne frihet, vår tro, den som ikke får oss til å gå ledige eller leve et slett liv, men som gjør at vi verken trenger lov eller gjerninger for å oppnå rettferdighet og frelse."


11. Dette er troens første styrke. Den andre er å ære det man tror på. Ingen annen ære kommer opp mot det å gjelde som sanndru og rettferdig blant folk, og med et slikt omdømme hedrer man det som man tror på. Og omvendt er den alvorligste krenkelse man kan utsette et menneske for å la vedkommende få ord på seg for å være løgnaktig og urettferdig eller bli gjenstand for slik mistanke, noe vi gjør når vi ikke tror på ham. Slik er det også den høyeste heder for Gud at man tror på Guds løfter og holder ham for hellig og rettferdig. Ved denne troen er sjelen lydig mot Gud. Dette er lydighet som ikke gjerninger, men bare troen kan yte. Og vantro er den største krenkelse av Gud.


12. En tredje nåde som troen fører med seg er at den knytter sjelen til Kristus. Alt det Kristus har kan en troende sjel ta til seg. Kristus er full av nåde, liv og frelse, mens sjelen er full av synd, død og fordømmelse. Men når troen trer mellom faller synden på Kristus. Det handler om fellesskap, krig, seier, redning og løskjøpelse. Hans rettferdighet er all synd overlegen.


13. Troen kan derfor tilregnes en sånn kraft at den gjør mennesket rettferdig uten gjerninger av noe slag. Troen alene er kristenmenneskets rettferdighet og oppfyllelsen av alle budene. Budene oppfylles ikke av gjerninger.


14. I den gamle pakt holdt Gud seg hellig alt det førstefødte av hankjønn. Den førstefødte broren var prest og herre over de andre. Kristus er den førstefødte av Gud Fader og Jomfru Maria. Hans kongerike er ikke av denne verden.


15. Kristus innehar disse to ærefulle stillingene, og deler dem med enhver troende. Ved kongemakten er enhver kristen satt så høyt at han er herre over alle ting, så ingen ting kan skade ham. Alt tjener til hans frelse. Den makten det er tale om er av åndelig art og beholder sin kraft i undertrykkelsen.


16. Kristne er også prester til evig tid. Derfor skal de møte Gud. Det er den høyeste ære. En kristen er fri fra alle ting og står over alle ting, så ha ikke trenger gjerninger for å være frelst.


17. Hvordan skiller de som kaller seg for prester fra lekfolket? Man har gjort urett mot ord som "prest", "geistlig" og "kirkelig" ved å overføre dem fra alle til disse få som nå kalles for Kirkens folk. Noen er tjenestemenn og forvaltere. Men denne forvaltertjenesten har utartet til et fryktelig tyranni.


18. Det er ikke tilstrekkelig eller kristelig å forkynne Kristi gjerninger, liv og ord på historisk vis. Enda verre er det bare å dosere lover og forskrifter. Heller ikke skal man søke å skape medlidenhet med Kristus. Forkynnelsen må skje med det formål å fremme troen.


19. Andre del: Om det ytre mennesket.

"Dersom troen bevirker alt og den alene er tilstrekkelig til frelse, hvorfor er det da påbudt oss å gjøre gode gjerninger? La oss da heller ta det med ro og ikke gjøre noen verdens ting, vel nøyd med troen!" Slik kunne man med rette tenke dersom de kristne var fullt gjennom åndelige, men det er de ikke.


20. Mennesket blir i det indre rikelig og tilstrekkelig rettferdig ved troen. Men i det ytre livet på jorden blant mennesker er det gjerninger tar til. Her må kroppen øves opp gjennom faste, våkenetter og arbeid og annen tukt og legges under ånden for å bli lydig mot det indre mennesket. Legemet er som en annen vilje enn det indre mennesket. Dette har ikke troen makt eller mulighet til å tåle, men søker å tøyle det.


21. Disse gjerninger må ikke utføres for at man skal bli rettferdig for Gud. Troen er den eneste rettferdige for Gud. Disse gjerninger gjøres for at kroppen skal lære å lystre og for å drive bort lystene.


22. Ved sin tro er den kristne blitt rettferdig. Hans gjerninger bør ikke tillegges stor betydning.


23. Det er sant at: "Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger. Onde gjerninger gjør ikke en mann ond, men en ond mann gjør onde gjerninger." Gjerninger gjør ingen rettferdig.


24. Ingen god gjerning tjener til frelse for den vantro. Det begynner ikke med gjerninger, men med tro eller vantro.


25. Vi forkaster ikke gode gjerninger, men den forestilling at gode gjerninger gjør rettferdig. Heller ikke boten, skriftemålet og fyllestgjørelsen gjør rettferdig. Loven skal gjøre folk kjent med syndene sine. Men de må også kjenne nåden ved troen.


26. Man bør i sin gjerning se til at man gagner andre i alt man foretar seg og ikke har annet for øye enn det som er nyttig for ens neste. Vi skal bære byrdene for hverandre.


27. Selv om en kristen er frelst ved troen bør han ta på seg en tjeners skikkelse og være som et menneske og tjene og hjelpe sin neste. Det skal han gjøre uten annen tanke enn at Gud vil det. Slik strømmer en glad kjærlighet til Herren fram fra troen, og en glad sjel som tjener sin neste uten å holde regnskap over takknemlighet, ros og ris, og onde og gode gjerninger, venner eller uvenner. På samme måte som Gud gir sin nåde til gode og onde vederlagsfritt skal de kristne hjelpe både gode og onde vederlagsfritt.


28. I dette punktet nevner Luther noen eksempler på folk som fulgte loven ikke fordi de ville være rettferdige, men for å være veltilpasset og gjøre andre til lags.


29. Enhver gjerning som ikke er rettet inn mot at den enten skal vise kroppen til rette eller føye den under ens neste (bare det ikke kreves noe som er mot Guds vilje), er ingen god og heller ingen kristen gjerning. Derfor er trolig ingen av de kristelige stiftelsene, klostrene og kirkelige embetene i dag kristne. Disse er mest rettet mot å vaske bort synder, og derfor søker de sitt eget beste. Dette støtter prester som presser folk til bot opp om. Kjærligheten søker ikke sitt eget.


30. Et kristent menneske lever ikke i seg selv, men i Kristus og i sin neste. Den kristne lever i Kristus ved troen og i sin neste ved kjærlighet. Loven er ikke gitt for den rettferdige.

Tillegg.
Noen, som ikke forstår noen ting, tror at de ikke trenger å følge lovene eller akte tradisjoner, men fritt kan følge sine lyster når de bare tror. De blir møtt med hardnakket motstand av de som satser på å bli frelst bare ved å følge lover og tradisjoner. Begge parter gjør seg skyldige i store feil og overser viktige spørsmål.

Luther foretar ei oppsummering av det han har skrevet: "Altså: hva vi gjør, hvordan vi lever, hvordan vi er i handling og seremonier, det bestemmes av dette livets krav og arbeidet med å bringe kroppen under kontroll. Likevel er vi ikke rettferdige i og med dette, men i troen på Guds sønn."

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Kilder for dette kapitlet er: