England mot 1066.

Den politiske situasjonen og Danelagen

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Innholdsoversikt

  1. De siste årene til den gamle engelske staten
  2. Fletcher om opprøret i Northumbria i 1065
  3. Northumbria og Danelagen
  4. Identitet og politikk i Danelagen


De siste årene til den gamle engelske staten

Edward Bekjenneren var konge i England fra 1042 til 1066. Han var sønn av Æthelred II og Emma, som det er fortalt om i teksten om Kong Knut. I 1013 hadde Edward reist til Normandie sammen med foreldrene sine da de flyktet for danskene. Etter at Knut døde prøvde Edward i 1035 å bli konge uten å lykkes. Da Harthacnut ble konge ba han Edward, som var hans halvbror, om å komme til England. Der hadde Knut gitt stor makt til earl Leofric av Mercia, Siward av Northumbria og Godwine av Wessex. Da Hardeknut døde i 1042 overtok Edward som konge. Edward omgav seg med favoritter fra Normandie og ble sterkt påvirket av dem. Dette var ikke populært hos den engelske eliten. Harold Godwinsson var leder for motstanderne av den normanniske fraksjonen ved hoffet.

Her fortsetter jeg med å følge Frank Stentons framstilling i "Anglo-Saxon England". Stenton skrev at de siste seksten årene av Bekjennerens regime ofte blir betraktet som et forspill til normannernes erobring. De tydelige svakhetene til den engelske staten, dens ustabile sosiale organisasjon og den enorme makten til en liten gruppe rike familier, er ofte sett på som tegn på den forestående oppløsningen, skrev Stenton. Men idealet om politisk enhet i England var alminnelig akseptert og det engelske statsapparatet var sterkt dersom det hadde en ledelse som kunne bruke det. Denne sterke ledelsen kom fra Normandie i 1066.


Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Det engelske styresettet før 1066

Stenton skrev at i den gamle engelske begripelsen av monarkiet regjerte kongen ved Guds nåde. Kirka insisterte på at en konge var Guds representant hos sitt folk. Biskop Werferth av Worcester, som var en venn av kong Alfred, skrev under mer enn ett charter der Ceolwulf II av Mercia, som var innsatt av de hedenske danskene, beskrev seg selv som konge av Guds nåde - gratia Dei gratuita largiente rex. I en av sine siste lover skrev erkebiskop Wulfstan av York kategorisk at en kristen konge er Guds stedfortreder i et kristent folk.

Grensene mellom verdslig og åndelig makt ble ikke trukket i England før erobringen. Verdslig og åndelig makt var sammenfiltret i statens maktutøvelse. Biskopene satt sammen med jarlene i kongens råd. Stenton skrev at det åndelige elementet var så sterkt i kongens råd at dette rådet noen ganger er blitt beskrevet som et kirkemøte. Men makta lå hos kongen, og det viser seg tydelig i at kongen kontrollerte utnevnelser til høye stillinger i kirka.

Stenton skrev at Regularis Concordia fastsatte at når en abbed eller biskop i en klosterkatedral døde skulle etterfølgeren velges av munkene og godkjennes av kongen. Men i tida før erobringen var det kongen som tok initiativ til utnevnelse av både biskoper og abbeder. Abingdon krøniken sier gjentatte ganger at kongen har gitt et spesielt bispedømme til dets nye biskop. Og det er ingenting som tyder på at kirkas menn noen gang motsatte seg dette.

I den verdslige maktutøvelsen ble all offentlig utøvelse av autoritet utledet fra kongens autoritet. Selv jarlene - the earls - var tjenestemenn som var utnevnt av kongen, selv om sønn vanligvis fulgte etter far i disse posisjonene.

I de shirene som var underlagt en jarl hadde jarlen en autoritet som satte ham over de mektigste magnatene i shiret. Jarlen kommanderte militsen i krig Han ville sammen med biskopen lede møtene i shirets domstol. Jarlen mottok en tredjedel av de bøtene som domstolen ila, og han mottok også en tredjedel av avgiftene fra byene i sitt område. Den grunnleggende plikten til jarlen var å opptre som kongens representant, skrev Stenton.

I århundret før erobringen var provinsenes regjeringer blitt større og mer betydningsfulle. De gamle engelske jarlene mistet aldri kontakten med de lokale forholdene. Men jarlenes deltakelse i politikken på riksplanet tok så mye tid at det ble opprettet en ny stilling i det lokale styret for en mann som skulle samarbeide med de lokale godseierne om å utføre den offentlige politikken. I hvert shire ble det utnevnt en reeve - en fogd - scir gerefa - en sheriff, som var utnevnt av kongen og bare ansvarlig overfor kongen. Han administrerte lokale finanser og så til at lovene ble fulgt.

Det var først under normannerne at sheriffen oppnådde sin fulle maktstilling. Denne stillingens tidlige historie er uklar. Det var først under Æthelred at han begynte å tre tydelig fram. Ved slutten av regjeringstida til Edward Bekjenneren var sheriffen kongens fremste utøvende tjenestemann i det lokale styret. Han var kongens reeve. Han hadde som oppgave å kreve inn skatter og avgifter for kongen, og han var ansvarlig for mange av kongens demesner, altså den delen av den jorda som lå under kongens gods som ble drevet direkte av godset. I Warwickshire drev han kongens demesner for en fast pengesum som han hvert år betalte inn til kongen. Dette var sikkert tilfelle også i mange andre distrikt. Og han krevde inn den delen av Danegeld som ble lagt på hans distrikt.

Stenton skrev at det trolig var som representant for kongens interesser at sheriffen ble et framstående medlem av shirets domstol. Som kongens finansielle agent var det sheriffens oppgave å kreve inn den delen av bøtene som tilfalt kongen. Når jarlen selv ikke var tilstede må sheriffen ha kunnet opptre som biskopens kollega i ledelsen av domstolens møter. Mange av de lokale oppgavene til de mektigste jarlene må ha blitt utført av sheriffene. Men jarlene hadde en viktig oppgave spesielt i konflikter der de mektigste magnatene var innblandet. Der kunne det være nødvendig at statens fulle makt var tydelig representert.

Stenton skrev at den historiske betydningen til de gamle engelske sheriffene ligger i at de var kongens utøvende tjenestemenn. Sheriffens stilling gjør det klart at shirene ikke var selvstendige enheter. Stenton skrev at for den alminnelige thegn var jarlen en stor og mektig herre som en mann kunne anbefale seg selv til som en forsikring mot framtidige vanskeligheter, men som han hadde liten kontakt med. Sheriffen var en mann av hans egen klasse som han kunne ha hyppigere kontakt med, og sheriffen gjorde det klart at shiret ble styrt i kongens navn.

Tradisjonen ga kongene stor makt, men for at kongene skulle kunne bruke denne makten måtte de samarbeide både med jarlene og biskopene og det lokale aristokratiet. Dette lokale aristokratiet bestod i det sørlige England av kongens thegner. Noen av disse fikk posisjoner ved hoffet og kunne bli gjort til jarler. Men de fleste var fornøyde med sin lokale posisjon, og de trer bare inn i historien ved at de kunne være tilstede sammen med kongen i rikets store råd - Witena gemot.

Historien til denne forsamlingen kan bli fulgt gjennom fire hundre år. I denne tida hadde hver konge vært sammen med et råd når han utførte sine offentlige oppgaver der gesiths eller thegner, og ealdormen, eller jarler, var de vesentlige medlemmene. Biskopene ble framstående medlemmer før slutten av det åttende århundret og dominerende i deler av det tiende århundret. Men i slutten av det niende århundret var det fortsatt mulig for Alfred å utferdige chartre uten at kirka var representert blant de som var tilstede som vitner. Og under Edward Bekjenneren var vanligvis kirkas menn et mindretall i rådet. Adelsmenn som hadde sverget troskap til kongen var det elementet som går igjen i et hvert kjent råd i kongenes regjering.

Hvor mange personer som deltok i disse rådsforsamlingen er ukjent. Hvor mange som underskrev de chartrene som ble utferdiget ble bestemt av hvor mange navnetrekk det var plass til på det pergamentet som chartret ble skrevet på. Men det er berettet om møter med så mange innflytelsesrike deltakere at de var representative for den nasjonale makteliten og i stand til å uttale seg på vegne av den.

Stenton skrev at i en forstand skyldte kongen sin posisjon til rådet. Man mente at kongen burde stamme fra en kongelig familie. Man arvefølgen til kongeriket kunne ikke behandles på samme måten som arvefølgen til et gods, og det hadde ofte vært vanskelig å avgjøre hvem av kongefamiliens medlemmer som skulle overta som konge når kongen døde. Stenton skrev at av de åtte kongene som regjerte mellom 899 og 1016 var det bare tre, Edmund, Eadred og Eadwig, som umiddelbart og ubestridt arvet kongedømmet. Under disse forholdene hadde den avdøde kongens råd plikt til å ta initiativ i valget av etterfølger. Og i flere av krønikene kan det leses at kongene ble valgt av ledende menn, og tanken om et valgmonarki var til stede og hadde innflytelse.

Rådet hadde plikt til å gi kongen råd i de spørsmålene som kongen tok opp med rådet. Men kongen trengte ikke å følge rådene, selv om det ikke var mulig å trekke noen klar linje mellom rådgivning og tilslutning. I offisielle dokumenter fra de gamle engelske kongene framgår det gjentatte ganger fra det skrevne at også rådet hadde ansvar for de offentlige handlingene. Det var få saker av betydning for staten som de anglosaksiske kongene ikke drøftet med sitt råd. I århundret før normannernes erobring ble det nedskrevet at rådet ga sin tilslutning til nye lover og til utskriving av skatter og til forhandlinger med andre stater og til forsvarstiltak. Det var gjennom rådet at kongen ville ta opp forfølgelse av forrædere som skulle bringes inn for domstolene. Det var ventet at kongen skaffet seg tilslutning fra rådet før han opprettet privilegerte godseiendommer. Dette framgår fra utallige chartre som framhever at en slik kongelig gave har fått tilslutning fra kongedømmets magnater.

Medlemmene av rådet hadde alle på en eller annen måte fått sin stilling i rådet fra kongen eller en av hans forgjengere. Kongen hadde utnevnt alle biskopene, abbedene og jarlene. Thegnene møtte i rådet fordi kongen hadde innkalt dem til rådet. Derfor var det svært sjelden at forsamlinga ville gå mot kongen. Men blant thegnene var det menn som ikke trengte å være lydige siden deres viktigste posisjon ikke var hos kongen eller gitt dem av kongen, men i det distriktet som de kom fra og der de hadde innflytelse, og noen ganger stor innflytelse. En thegn var slik ikke avhengig av kongen og kunne si kongen mot uten å lide noe stort tap, skrev Stenton. Og videre at det var slike menn som gjorde at rådet potensielt kunne være selvstendig.

Historisk er forsamlingen - Witena gemot - viktig fordi den holdt levende prinsippet om at kongen måtte styre etter å ha hentet inn råd. I gammel engelsk historie er det perioder der rådet må ha regjert landet. Men dette var kortvarige perioder der det ikke var konger som selv kunne regjere. Viktigere var det at rådet hindret kongen i å opptre som selvhersker, enehersker. Rådet var ikke et demokrati og det representerte ikke et demokrati eller hadde en demokratisk opprinnelse. Det var geografisk skjevt sammensatt siden det hadde få representanter fra det nordlige England. Rådet var avhengig av kongen for å møtes. Stenton skrev at likevel ga det den gammelengelske staten karakter av å være et konstitusjonelt styresett.

Normandie

Sammenliknet med England var Normandie ved midten av det ellevte århundret fortsatt en uferdig stat. I mer enn hundre år hadde hele landet vært underlagt en hersker som kalte seg selv for greve, marquis, fyrste eller normannernes hertug. Med hensyn til språk og skikker hadde normannerne blitt franskmenn, og på overflata var det lite annet enn noen navn som viste deres utenlandske avstamming. Hertugene var lojale overfor dynastiet etter Hugo Capet. Men de var ikke suverene fyrster, og grensene til fyrstedømmet deres var uklare. Det var familier ved grensene som hadde delte lojaliteter i det de var underlagt både hertugen av Normandie og fyrster utenfor Normandie, siden de hadde viktige eiendommer både i Normandie og utenfor Normandie. Men viktigere var det, skrev Stenton, at prinsipp som styrte det politiske livet i bedre etablerte fyrstedømmer kunne bli fraveket i det ellevte århundrets Normandie. Anerkjennelse av hertug Roberts illegitime sønn som arving etter sin far ville ha vært umulig i et land der kirka hadde hatt sin vanlige innflytelse.

Det er ingenting som tyder på at de vikingene som fikk makten i Normandie laget skriftlige lover for Normandie, og i det hele tatt er det få skriftlige kilder fra Normandies tidlige historie. Serier med chartre begynner først i det tiende århundret. De likner en del på de chartrene som de franske kongene utstedte på denne tida. Men det ser ikke ut til å ha vært noe fast organisert og varig kontor som skrev dem. Normandies statlige organisering ser slett ikke ut til å ha vært så fast og profesjonell som den engelske statens organisering.

Derfor vet man lite om de menneskene som regjerte Normandie. De normanniske hertugene samlet store rådsforsamlinger for å høre ulike meninger og samle informasjon. Wilhelm holdt et stort møte før han bestemte seg for å gå inn for å erobre England. Men de møtene som hertugene i Normandie avviklet var mindre representative enn de som kongene i England avviklet. De normanniske møtene liknet mer på møter mellom venner og personlig kjente. Også sentrale tjenestemenn hos hertugen deltok i de normanniske møtene, men ikke lavadelen fra landsbygda.

Stenton skrev at grunnen til at normannerne utmerket seg på den måten de gjorde var at de lærte seg de nye krigsteknikkene så grundig. De ble svært dyktige til å kjempe fra hesteryggen og de ble dyktige til å bygge festninger. Men det ser ikke ut til at normannerne selv utviklet noen del av disse krigsteknikkene. Stenton skrev at den militære utmerkelsen til normannerne ligger i at de på en dyktig måte mestret små forsvarsstillinger som kunne brukes som utgangspunkt for kavaleriangrep i krigføring i stor stil i andre land.

Arkeologer har avdekket hvordan disse forsvarsstillingene var bygd opp. De tidligste festningene som normannerne bygde ble bygd av jord og tømmer. De viktigste bestanddelene til en slik festning var en jordhaug som var omgitt av ei vollgrav og innenfor denne gikk en voll med en palisade på toppen. Innenfor dette lå et tårn som var bygd av tre. Nedenfor jordhaugen var en plass med egne forsvarsverk, jordvoll med palisade på toppen omgitt av vollgrav, og her var garnisonen som holdt festninga, med staller og andre bygninger. Dette var enkle men effektive byggverk. Det var ved å bygge slike festninger rundt om i England at normannerne sikret grepet på England.

I 1066 holdt de fleste større baronene og alle biskopene i Normandie land på vegne av hertugen. De hadde plikt til å stille soldater til disposisjon for hertugen når han ønsket det. Kort tid etter erobringen ble systemet innført i England. Nøyaktig hvor gammelt dette systemet var i Normandie er usikkert. Da eldste adelsfamiliene i Normandie var etablerte før systemet ble innført og de hadde ingen tjenesteplikt overfor hertugen, men betraktet seg som hans likemenn som ikke skyldte hertugen noe som helst. Denne militære tjenesteplikten var blitt innført og utvidet gradvis. Den ble utvidet etter hvert som hertugen slo stadig mer land under seg og leide jorda ut mot at mottakerne påtok seg tjenesteplikt under hertugen. Hertugen slo eiendommer under seg i de tilfellene der det ikke var arvinger, eller de ikke var i stand til å kreve arven, og hertugen konfiskerte land som hadde vært eid av opprørere. Bare mellom 1047 og 1053 var det minst fire opprør i Normandie.

Stenton skrev at det er farlig å tro at Erobreren kontrollerte den militære organisasjonen i Normandie like mesterlig som han kom til å gjøre i England. I England innførte han militær tjenesteplikt som betingelse for lensforpaktning. Han fastsatte hvor mange knekter de som fikk land i England hadde plikt til å stille opp med. Den tjenesteplikten som Wilhelm Erobreren krevde i England var så tung at den ordinære lensforpakteren ikke hadde midler til å holde stort flere knekter enn de han skyldte å stille til disposisjon for kongen. I Normandie hadde ridderskapet vokst langsomt fram og det ble først tatt i bruk av enkelte herrer for deres egen formål uten at det ble referert til hertugen. Den voldsomt konkurranseorienterte adelen i hertugdømmet var nødt til å holde en styrke væpnede ryttere til selvforsvar. Størrelsen til denne styrken var ikke avhengig av den mengden mannskaper herren pliktet å stille til disposisjon for hertugen. Den militære tjenesteplikten var mye lettere i Normandie enn den som Wilhelm Erobreren innførte i England.

I Normandie var det ingen systematisk kontroll av hvordan de væpnede følgesvennene til adelen ble brukt. Mot slutten av Erobrerens regjeringstid var det regelen i Normandie at ingen måtte bygge en festning der uten tillatelse fra Erobreren. Da regjeringstida hans gikk mot slutten ble mange av baronenes borger overtatt av hertugens styrker. Framgangen hans i England økte hans makt i Normandie, og det ser ut til at han var den første hertugen som blandet seg inn i baronenes tidligere rett til å ha festninger. Skikken med privat krigføring var så inngrodd at Erobreren ikke kunne avskaffe den.

Heller ikke hertugen hadde noen myndighet over de ridderne og knekten som ikke var underlagt noen herre. Mange av de krigerne som reiste fra Normandie og grunnla de normanniske statene i Italia gjorde det før Erobreren ble voksen. Også i hans fars tid var det svært mange krigere som reiste ut i verden for å prøve lykken, og det er klart at hertugene ikke hadde makt til å holde dem tilbake. Grunnen til at de reiste var at det ble flere riddere og væpnede knekter i Normandie enn det var standsmessige stillinger til, og at disse ridderne var svært godt trent til den tids moderne krigføring og oppdaget at de var i stand til å vinne seg standsmessige eiendommer i det sørlige Italia og på Sicilia. Erobreren ble klar over at han kunne bruke disse krigerne til å øke sin egen makt. Wilhelm fikk et fast grep om makta i Normandie i 1047 da kong Henri av Frankrike slo ned et opprør i Normandie i slaget ved Val-ès-dunes.

Edward Bekjenneren levde som en asket og fikk ingen arvinger. Hertug Wilhelm var godt informert om situasjonen i England siden mange personer fra Normandie var i helt sentrale posisjoner i England, og mange personer i Normandie hadde nær kontakt med flere av disse personene. Wilhelm måtte vite at den eneste mannlige representanten for den engelske kongefamilien utenom kongen selv var sønnen til Edmund Ironside som levde i eksil i Ungarn og som ingen i England hadde kontakt med.

Stenton skrev at det er høyst sannsynlig at den engelske kongen selv håpet at Wilhelm ville bli etterfølgeren hans. Det var flere andre som av en eller annen grunn kunne ha et krav på å bli konge i England, men ingen av dem hadde et slikt forhold til kongen at kongen ønsket dem som sin etterfølger. Edward Bekjenneren hadde ingen grunn til å ønske at Svein Estrithson skulle slå England og Danmark sammen. Harald Hardråde av Norge måtte virke som en barbar for Edward Bekjenneren, selv om Harald Hardråde mente at avtalen mellom Magnus og Harthacnut gjorde ham til arving til det engelske kongedømmet. Den naturlige arvingen var sønnen til Edmund Ironside. Men han hadde bare vært et barn da han ble ført bort fra England til Ungarn, og man visste knapt noe om ham. Wilhelm var sønn av mannen som hadde beskyttet Edward Bekjenneren mens han var i eksil. Stenton mente at det ikke kan være tvil om at Edward lovte kongedømmet til Wilhelm. Det kan ha skjedd i 1051, men ikke senere da Harold sønn av Godwine dominerte hoffet.

1051 - Konflikt mellom Godwine og kong Edvard Bekjenneren

I 1051 foregikk det som er blitt kalt en engelsk revolusjon. Det finnes to versjoner av det som hendte. En av versjonene ble skrevet i Canterbury av en beundrer av Earl Godwine. Den andre versjonen er skrevet lenger nord i England av en person som hadde større avstand til Godwine. Ingen av fortellerne var dyktige til å framstille et begivenhetsforløp skriftlig. Dessuten var det mange hull i kunnskapene om det som hadde foregått hos begge.

Ved begynnelsen av året 1051 var Earl Godwine den mest framstående mann i England nest etter kongen. Jarledømmet hans - his earldom - strakte seg langs den sørengelske kysten fra Kent til Cornwall, og datter hans var gift med kongen. Han hadde to sønner som også var jarler, og sammen var familien Godwine jarler over svært store deler av England. Men familien var politisk isolert. De to andre mektige jarlene, Leofric av Mercia og Siward av Northumbria, hadde ikke et nært forhold til Godwines. Edward Bekjenneren satte ikke pris på Godwine. Godwine hadde et ansvar for at bror til Edward Bekjenneren, Alfred "the Æthling", var blitt drept, og dette husket alltid Edward Bekjenneren. [Det står om drapet på bror til Edward Bekjenneren og om hvordan forholdet mellom kong Edward og Godwine oppstod i teksten om kong Knut.] Godwine var onkel til Svein Estrithson og ønsket derfor å støtte Svein med engelske skip, men Leofric og Siward motsatte seg dette, og da var ikke Godwine i stand til å presse dette gjennom. Normannerne betraktet alltid Godwine som en forræder på grunn av den rollen Godwine hadde spilt i drapet på Alfred "the Æthling". Godwines stilling var ikke så sterk som den kunne virke dersom den bare ble bedømt ut fra de store områdene som familien var jarler over.

I følge beretteren i Canterbury begynte vanskelighetene med et slagsmål mellom menn fra Dover og følgesvennene til grev Eustace av Boulogne. Han var på vei tilbake til Frankrike etter å ha besøkt Edward Bekjenneren. Grevens følgesvenner hadde på en nedlatende måte krevd innkvartering i Dover. Dette ble tatt ille opp og de kom i klammeri med folk. Det kom til et alvorlig slagsmål der omkring tjue mann ble såret og drept. Greven vendte tilbake til kongen. Kongen ga, uten å foreta noen undersøkelser om hva som hadde foregått, ordre om at Godwine, som var jarl på sørkysten, skulle reise til Dover og herje byen. Dette var en vanlig måte for kongene å gå fram på mot samfunn som oppførte seg ukontrollert. Men Godwine nektet å herje og plyndre Dover. I beretninga fra Canterbury om det som hadde skjedd antydes det at Godwine mente at det var grevens menn som var ansvarlige for slagsmålet og drapene. Dessuten var ikke Godwine villig til å herje og plyndre i sitt eget jarledømme. Men at en jarl nektet å lystre ordre fra kongen var nærmest et opprør. Godwine måtte vite at han plassert seg i en utsatt posisjon. Derfor begynte han å mobilisere alle de styrkene som familien hans rådde over.

Beretteren i nord hadde lite kjennskap til det som hadde foregått i Kent. Men han skrev at den første september hadde Godwine og sønnene hans samlet en stor hær et stykke fra Gloucester der kongen da holdt til. Han forteller også at hæren var klar til å gå til kamp mot kongen dersom kongen ikke utleverte grev Eustace og hans menn til dem. Beretteren i Canterbury nevnte den hæren som Godwine hadde mobilisert, men han skrev ingenting om størrelsen på hæren. Han skriver at hæren krevde å gå til kongen og hans råd for å få deres råd om hvordan den vanæren som hadde kommet over kongen og hans folk best kunne bli hevnet. Stenton skrev at disse ordene trolig var hentet fra et manifest som Godwine hadde lagt fram. Det ser ikke ut som om kongens råd var samlet på det tidspunktet hæren var samlet. Beretningen fra Canterbury sier at det rådsmøtet som skulle behandle saken om Godwine var bedt om å møte i Gloucester den 8. september, ei veke etter at hæren ble samlet i følge beretningen fra nord. Kongen ble overrumplet. Jarlene Leofric og Siward kom begge til Gloucester med en liten styrke og reddet kongen ut av den pinlige situasjonen. Og de sendte bud etter forsterkninger da de så hvordan situasjonen var. Også andre kom til, og etter hvert hadde kongen en hær som var stor nok til å stå seg mot den hæren som Godwine hadde samlet. De ble enige om at det var galt å begynne en borgerkrig, og at de skulle utveksle gisler og at den forsamlinga som ble kalt for Witan skulle møte i London den 24. september. Der skulle Godwine og hans sønner svare for de anklagene som var reist mot dem.

Kompromisset reddet verdigheten til Godwine. Da kongen innkalte Witan innkalte han også militsen fra hele England. Selv om Godwine hadde med seg en stor styrke da han kom til London var den liten sammenliknet med den styrken som kongen hadde samlet. Kongen ville drive Godwine og sønnene hans i eksil. Jarl Svein ble med en gang erklært for lovløs. Godwine og sønnen Harold måtte forsvare seg overfor Witan. Men de ville ha gisler som forsikring om at de ville kunne stole på kongens fred mens de gjorde dette. De fikk da ordre om å møte med tolv mann som støtte, men Godwine insisterte fortsatt på å motta gisler som garanti. Kongen svarte da at Godwine hadde fem dager på seg til å forlate landet. Da reiste Godwine sammen med kona og sønnene Svein, Tostig og Gyrth til Bosham i Sussex. Kona til Tostig var en slektning av greven av Flandern, og alle sammen reiste til Brugge og fikk opphold hos greven. Sønnene Harold og Leofwine red til Bristol og derfra til Irland.

I tolv måneder etter Godwines fall var kong Edward for første gang fri fra å bli dominert av en sterk personlighet ved hoffet. Verken Siward eller Leofric hadde tilbøyeligheter til å spille en dominerende rolle i rikspolitikken på den måte Godwine hadde gjort og som sønnen Harold kom til å gjøre. Både Siward og Leofric var svært opptatte av saker innenfor de shirene der de utøvde sin myndighet som jarler, og ingen av dem prøvde å dominere kongen. Kongen brukte anledningen til å styrke det normanniske elementet ved hoffet og i staten. Denne begunstigelsen av normannere førte til en reaksjon som førte Godwine tilbake til mektige stillinger. Disse normannerne ble beskrevet som menn som "fremmet urettferdighet, ga urettferdige dommer og tåpelige råd" og det tyder på at det fantes sheriffer som stammet fra Normandie og som prøvde å administrere lover som de ikke forsto i et samfunn som de ikke kjente. Engelskmennene hatet dem. Vinteren 1051 eller våren 1052 reiste Wilhelm med et stort følge fra Normandie til England, og der ble han mottatt av kong Edward. Hva som ble sagt mellom dem er ikke kjent. Stenton skrev at dette var så uvanlig at det er godt mulig at hertugen kom fra Normandie for å få anerkjennelse av at han var utpekt som etterfølger til Edward.

I juni 1052 seilte Godwine fra Flandern til England. Han gikk i land ved Dungeness i Kent, som ikke ligger langt fra Dover. Han hadde med seg en styrke av sjømenn. Godwine var nå kommet til sitt eget land, og i løpet av kort tid fikk han løfte om støtte fra mennene i Kent, Surrey og Sussex. Kongen hadde hele tida en flåte ute som skulle hindre Godwine å seile til England, men Godwine seilte til England uten å bli oppdaget av kongens skip. Godwine seilte tilbake til Flandern. Mens han var i Flandern forlot mannskapene på skipene til den engelske kongene skipene siden systemet var dårlig organisert og de var misfornøyde. Da Godwine ble klar over dette samlet han sammen så store styrker som han greide og seilte til Isle of Wight. Der herjet han til innbyggerne underkastet seg og skaffet ham forsyninger, og så fortsatte han til Portland og gikk fram på samme måte der. Godwine ventet på at sønnen Harold skulle komme fra Irland for å hjelpe ham. Og de møttes mellom Portland og Land's End.

Deretter begynte de å arbeide for å vinne oppslutning fra befolkninga langs kysten. Den styrken som de rådde over var ikke stor nok til at de kunne gå til kamp mot kongen. De var nødt til å bygge styrken opp. Og Godwine fikk støtte mange steder. Flåtestyrkene til byene langs kanalkysten sluttet opp om Godwine. Kongen hadde ikke mer enn femti skip, og de var ikke i en slik tilstand at de kunne kjempe mot flåten til Godwine. Godwine hadde vært i kontakt med innbyggerne i London, og de var villige til å støtte ham. Bredden av Themsen ved Southwark i London ble okkupert av Godwines menn. Initiativet lå hos Godwine. Den 14. september ankret han opp i elva utenfor Southwark ved fjære sjø, og før det ble flo sjø hadde han tatt kontakt med innbyggerne i London. Da sjøen flødde passerte flåten til Godwine London bridge og holdt seg nær elvebredden ved Southwark og seilte så over elva slik at han omringet den lille flåten til kongen. Kongen hadde en stor styrke rundt seg, men den var uvillig til å gå til kamp mot andre engelskmenn. Kongen måtte gå med på en fredsavtale med Godwine. Biskop Stigand fra Winchester og andre meklere ordnet med utveksling av gisler. Godwine og Harold landet på nordbredden av Themsen sammen med en styrke som kunne beskytte dem. Om morgenen var det et møte i Witan der Godwine svarte på alle anklagene fra kongen. Witan erklærte seg fornøyd med de svarene som Godwine ga. Så begynte den med å omgjøre den politikken som var blitt fulgt de siste tolv månedene. Godwine fikk tilbake sin tidligere stilling og sine eiendommer. Alle de franskmennene som hadde kommet inn i landet ble erklært som lovløse, men unntak for de som kongen spesielt ønsket å ha rundt seg og som Witan aksepterte. Erkebiskopen av Canterbury og biskopen av Dorcester hadde flyktet fra byen da Godwine kom til London, og de ble også erklært som lovløse. Eiendommene deres ble delt mellom Godwine, Harold og dronningen.

Stenton skrev at denne krisen markerte et viktig vendepunkt i Bekjennerens regjeringstid. Det satte familien Godwine i en så solid maktstilling at verken kongen eller andre kunne rokke ved den. Og normannerne i England ble redusert til ubetydeligheter. Stenton skrev at krisen ikke er mindre interessant som en illustrasjon av engelskmennenes og deres lederes holdning til staten. Mange historikere har tatt Godwines side i den opprinnelige disputten hans med kongen, og de fleste har ment at kongen opptrådte hevngjerrig overfor Godwine. Stenton skrev at det er naturlig å ha sympati med en mann som så klart representerte nasjonale følelser mot utenlandsk innflytelse ved hoffet. Men Godwine førte landet til randen av borgerkrig mens farer truet fra utlandet. Krøniken sier at kongens menn nektet å kjempe mot Godwine i 1052 fordi de mente at det ville åpne landet overfor en utenlandsk invasjon. Harald Hardråde hadde ambisjoner i England siden han regnet seg som arving til det engelske kongedømmet. Dette forklarer godt nok hvorfor Siward og Leofric ville unngå krig mot Godwine. Stenton skrev at overfor denne bakgrunnen er det ikke mulig å forsvare handlemåten til Godwine.

Jarl Godwine dør i 1053 og sønnen Harold Godwinsson arver hans posisjon

Earl Godwine døde den 15. april 1053. Svein, som var den eldste sønnen hans, hadde dødd i eksil mens han var på vei tilbake fra pilegrimsreise til Jerusalem. Jarledømmet Wessex gikk derfor til Harold. Han hadde fram til da styrt over East Anglia. Ælfgard, sønn av Leofric av Mercia, overtok styret over East Anglia. Kong Edwards nevø Ralf fikk Oxfordshire og Herefordshire å styre over. Han døde i 1057. Men han prøvde i de fire årene da han styrte i Herefordshire å organisere shiret som en frontprovins mot Wales og å gjøre den lokale militsen om til en kavaleristyrke. Han fikk bygd en borg ved Hereford, og han fikk andre franskmenn til å bygge borger på steder der det kunne komme tokt fra Wales. Stenton skrev at så langt man kan se var han den virkelige grunnleggeren av systemet med bygging av borger som under normannerne gjorde Herefordshire til en rambukk for Midlands vendt mot angrep fra Wales.

Tostig ble jarl over Northumbria i 1055

Fra 1053 til 1055 var jarledømmet - earldom - Wessex det eneste som lå under Godwinene. Men i 1055 ble Harolds bror Tostig jarl i Northumbria. Siward som hadde vært jarl i Northumbria døde våren 1055. Sommeren 1054 hadde Siward invadert Skottland og beseiret skottenes kong Macbeth, og i 1057 var Macbeth endelig nedkjempet. Stenton skrev at det er sannsynlig at Siward handlet på vegne av Malcolm som var sønn av Duncan som hadde vært skotsk konge tidligere, men som hadde blitt drept av Macbeth i et slag i 1040. I disse kampene ble Siwards eldste sønn drept. Da Siward selv døde var den eneste gjenlevende sønnen hans Waltheof trolig bare et barn. Det var flere etterkommere etter herskerne i Bamburgh som kunne ha blitt etterfølgere til Siward, men kongen valgte en person som stod nærmere det engelske hoffet.

Tostig sikret et godt forhold til den skotske kongen Malcolm, skrev Stenton. [Dette kan man sette spørsmålstegn ved, som vi senere skal se.] Men Tostig greide ikke å styre Northumbria på en vellykket måte. Stenton skrev at dette trolig var uunngåelig. Siward hadde hatt alle forutsetninger til å lykkes. Siward var født dansk og hadde giftet seg inn i en framstående familie i Northumbria. Han hadde alle kvalifikasjoner for å styre den angloskandinaviske befolkninga i nord. Han forstod folket, og voldsomheten hans ble beundret. Tostig derimot hadde ingen lokale forbindelser. I Northumbria ble han betraktet som en engelskmann fra sør, en fremmed som man ikke uten videre ville underkaste seg.

Situasjonen i det sørlige England fra 1053 til 1065

Stenton skrev at det sørlige Englands historie for denne perioden er uklar. Forskjellige beretninger motsier hverandre. Den viktigste begivenheten er omgitt av mysterier. Begivenhetene høsten 1052, da Edwards normanniske venner mistet sin innflytelse, forandret styrkeforholdene i drakampen om hvem som skulle være Edward Bekjennerens arving. Sønnen til Edmund Ironside, Edward var navnet, var klart en mulig arving. I 1054 reiste biskop Ealdred av Worcester til Tyskland for å forhandle med keiseren om at denne sønnen skulle komme til England. I Ungarn hadde Edward blitt behandlet som en kongelig prins og hadde giftet seg inn i keiserfamilien. Da alt var klart for at han skulle reise til England utsatte han reisen med minst to år. Kort tid etter at han kom til England døde han. Det skjedde før han nådde fram til hoffet og fikk treffe kongen. Stenton skrev at en kronikør fra denne tida skrev om dette at "vi vet ikke hvorfor det var ordnet slik at han ikke fikk treffe sin slektning kong Edward", og at dette utsagnet tyder på at det lå intriger bak dødsfallet.

Mørke utsagn som dette avspeiler tidas politiske usikkerhet. Det er tvilsomt om kong Edward kom seg helt etter den ydmykelsen han ble utsatt for fra Godwines side i 1052. Han fortsatte å opptre som konge og holdt seg orientert om alle offentlige saker. Men det ser ikke ut til at han forsøkte å kontrollere regjeringa. Det ser ut til at de religiøse interessene hans opptok ham mer og mer. Avgjørelser i viktige saker ble mer og mer fattet av en liten gruppe mektige menn som stod sentralt i statens styre og som monopoliserte provinsenes styre. Jarl Harold stod fram som den mektigste blant dem, og dette er det viktigste faktum i engelsk politisk historie for tidsrommet 1053-1066. Men dette foregikk langsomt. Selv etter at Tostig var blitt jarl i Northumbria var familien Leofric minst like mektig som familien Godwine. Harolds innflytelse var svært sterk i det sørligste England. Men eiendommene hans var spredt omkring, og det fantes ingen kompakt blokk blant dem som kunne konkurrere med ressursene til den solide blokka land i det nordvestlige Midlands der jarlene av Mercia hadde sin base.

Krig med Wales

Store militære styrker ble organisert i Wales. Det første varslet om den faren de representerte kom da de beseiret en hær fra Mercia ved Welshpool i 1039. Styrkene fra Wales ble kommandert av kong Gruffydd ap Llywelyn som var konge over Gwynedd og Powys. Han ville bli konge over hele Wales, men kongene i det sørlige Wales stod mot ham i mange år. I 1055 hadde han til sist erobret rikene deres. Dette året fikk han mulighet til å gå til krig mot England.

Om våren hadde Ælfgar, jarl over East Anglia og sønn av Leofric av Mercia, blitt dømt av Witan som lovløs på grunn av en anklage mot ham om forræderi. Vi vet ingenting mer konkret om hva han hadde blitt anklaget for. I de tre beretningene om dette som ble skrevet ned på denne tida og som er bevart er situasjonen referert på ulike måter. I den ene beretninga står det at Ælfgar var uskyldig, og i den andre beretninga at han nesten var uskyldig, og i den tredje at han i vanvare erkjente at han var skyldig. Da han ble dømt reiste han til Irland og mønstret en styrke på atten skip blant vikingene og så allierte han seg med kong Gruffydd for å invadere England. De tok den letteste veien mot Midlands, og de allierte gikk inn i Hereford og beseiret den lokale militsen og brant ned byen Hereford og plyndret katedralen. For å ta seg av dette ble militsen i hele England mobilisert og satt under Harolds kommando. De styrkene som hadde angrepet måtte da trekke seg tilbake til Black Mountain, som er et fjell i grenselandet mellom Wales og England. Harold fulgte etter dem. Etter ei tid kom det til forhandlinger, og man kom fram til at Ælfgar skulle gjeninnsettes som jarl i East Anglia og få tilbake alle sine eiendommer. Gruffydd er ikke nevnt i den eneste beretningen om avtalen som er bevart.

Biskop Athelstan av Hereford døde i 1056. En prest som het Leofgar ble ny biskop. Han var en militant person, skrev Stenton, som prøvde å få hevn over Gruffydd uten å vente på hjelp utenfra til foretaket. Den 16. juni drepte Gruffydd ham sammen med mange prester og sheriffen i Hereford og mange betydelige lekfolk. Dette førte til at regjeringa måtte foreta seg noe, og militsen fra hele England ble mobilisert mot Gruffydd. Dette var en styrke som ikke hadde utstyr og trening til å føre krig i fjellene langt borte. Til slutt fikk jarlene Leofric og Harold og biskop Ealdred av Worcester ordnet det slik at Gruffydd sverget på å bli en trofast og lojal underkonge under Edward Bekjenneren. Det kan se ut til at Gruffydd til gjengjeld for å gå med på dette fikk et stort landområde som hadde vært engelsk.

Gruffydd holdt fred i forhold til England i mer enn et år. Etter at Ralf av Hereford og Leofric av Mercia døde kom noen justeringer av jarledømmene i sør. Ælfgar, som var sønn av Leofric, ble ny jarl i Mercia. I East Anglia overtok Gyrth, som var den fjerde sønnen av Godwine, som jarl. Oxfordshire ble lagt til jarledømmet East Anglia. Essex, Hertfordshire, Middlesex og Buckinghamshire, som hadde hørt inn under East Anglia under Ælfgar, ble slått sammen med Kent og Surrey til et nytt jarledømme for Leofwine, Gyrths yngre bror. Jarledømmet Hereford som hadde ligget under Ralf sluttet å eksistere som et eget jarledømme, og ble slått sammen med Harolds jarledømme Wessex. Disse forandringene styrket Harold, og truet Mercia med isolasjon. De må ha ført Ælfgar og kong Gruffydd ap Llywelyn nærmere sammen, skrev Stenton.

Erobringsforsøk i 1058 ledet fra Norge

Det er berettet at i året 1058 ble jarl Ælfgar fordrevet, men han kom snart tilbake med vold ved hjelp av Griffin, og en flåte kom fra Norge. Vi vet ikke hvorfor Ælfgar ble fordrevet eller om hvordan de kampene som førte ham tilbake foregikk. Men walisiske og irske kilder forteller at det var alvorlige kamper. Annales Cambriae sier at det var en ødeleggelse av England som ble gjennomført av Magnus som var sønn av Harald Hardråde, med hjelp av Gruffydd ap Llywelyn. Den viktigste irske kilden for denne tiden forteller at det var et angrep fra Norge der det ble forsøkt å erobre England ved hjelp av styrker som var samlet sammen fra Orknøyene, Hebridene, Dublin og ledet av Magnus som var sønn av Norges konge. Bare Guds vilje forhindret at England ble erobret. De informasjonene som vi har om dette er fragmentariske, og engelske kilder sier svært lite om dette. Stenton skrev at den fragmentariske naturen til denne informasjonen har gjort det uklart at en stor sjøstyrke hadde blitt sendt fra norske farvann mot England åtte år før Harald Hardråde seilte ut på den ekspedisjonen som endte ved Stamford Bridge.

Jarl Ælfgar levde litt mer enn fire år etter at han for andre gang hadde blitt tatt til nåde. Så vidt man kan se varte alliansen hans med Gruffydd resten av livet hans. Det er ikke nedtegnet noe spesielt om de siste årene av livet hans. Ælfgar døde trolig i 1062. Stenton skrev at dersom Ælfgar hadde levd noen år lenger ville han ha hindret Harold i å bli utnevnt til konge umiddelbart etter at Edward døde.

Da Ælfgar døde overtok den eldste sønnen hans, Edwin, som jarl over Mercia. Men i 1062 må Edwin fortsatt ha vært en ungdom, og for ung til å opptre som en militær leder.

Krigen med Wales fortsetter

Ved juletider i 1062 ledet Harold en hær fra Gloucester til Rhuddlan der kong Gruffydd holdt til. Harold greide ikke å ta Gruffydd til fange, men han brente husene hans og drev Gruffydd på flukt. I siste del av mai begynte Harold forfølgelsen av Gruffydd, og gikk gjennom deler av kongedømmet hans. I store deler av Wales kan Harold ha blitt sett på som en frigjører for Gruffydd hadde ikke arvet kongeverdigheten over det sørlige Wales, men erobret områdene. I mellomtida gikk Tostig inn i det nordlige Wales med en hær, og de to hærene sluttet seg til hverandre og erobret Gwynedd. Den femte august var Gruffydd en flyktning som ble drept av sine egne menn. Hodet til Gruffydd ble ført til Harold, og han førte det til kong Edward. Gwynedd og Powys ble gitt til to lokale høvdinger som anerkjente den engelske kongen som overkonge og som sverget at de ville tjene den engelske kongen. I det sørlige Wales overtok gamle adelsslekter, og de områdene som Gruffydd hadde tatt fra England ble på nytt engelske.

Harold Godwinsson hos Wilhelm i Normandie

Det finnes mange ulike versjoner av en beretning om at Harold skal ha gått med på at Wilhelm skulle få arve England etter Edward. Stenton skrev at den mest troverdige av disse ulike beretningene, som til dels er lite troverdige, sier at kongen sendte Harold i et oppdrag til kontinentet. Stenton mener at den mest troverdige beretningen om dette oppholdet i Normandie er den som er framstilt på Bayeuxteppet. I følge dette seilte Harold til Ponthieu der han ble arrestert av den lokale greven. Ponthieu var nylig kommet under Normandie, og hertugen ville ha Harold. Harold ble sendt til det normanniske hoffet. Harold deltok sammen med Wilhelm i en ekspedisjon mot hertug Conan av Bretagne, og han var tilstede da Conan overga borgen Dinan til Wilhelm. På dette tidspunktet skal Harold ha gått med på å bli Wilhelms mann ved å motta våpen fra Wilhelm. Senere skal Harold ha sverget troskap til Wilhelm. Og så vendte Harold tilbake til England.

Bayeuxteppet ble vevd for å bli vist offentlig mens mange av de som hadde deltatt i begivenhetene fortsatt var i live. Derfor er det som vises trolig ikke fullstendig oppdiktet. Stenton skrev at Harold sannsynligvis ble Wilhelms mann og sverget på å forsvare hertugens interesser, men vi kjenner ikke de nærmere omstendigheter. Vi vet ikke hvilket oppdrag Harold hadde da han reiste til kontinentet eller hvilken forbindelse han hadde med Wilhelm. Og vi vet ikke hvorfor Harold avla et slikt løfte.


Opprør i Northumbria mot jarl Tostig

Høsten 1065 ble den politiske situasjonen i England forandret av et opprør i Northumbria. Stenton skrev at så langt vi kan se skyldtes det blant annet sinne over en tung skatt som Tostig hadde krevd inn, og også ønsket om å hevne en thegn som Tostig ble holdt ansvarlig for å ha tatt livet av. Opprøret ble farligere på grunn av at det var mistanke om at onde krefter arbeidet til Tostigs fordel ved hoffet. Cospatric, som var arving til de innfødte jarlene i Bernicia, hadde nylig blitt drept ved kongens hoff, og man trodde at Tostigs søster, dronning Edith, kunne stå bak dette drapet. Tostig selv var på besøk hos kongen da opprøret brøt ut. Det ser ut til å ha begynt med at to hundre thegner gikk inn i York, men det utviklet seg raskt til ei alminnelig oppstand i Northumbria. Tostigs følgesvenner ble forfulgt og drept, og opprørerne tok våpenlagrene til Tostig og skattene hans. De erklærte at Tostig var lovløs. Så bad de Morcar som var bror av Edwin av Mercia, om å bli ny jarl i Northumbria. Da han sluttet seg til opprørerne kom de med en hær til Midlands. De samlet styrker i Mercia og okkuperte Northampton. Edwin kom også med betydelige styrker fra Mercia. De førte forhandlinger med kongen. Harold forhandlet på vegne av kongen. Han prøvde først å få til en avtale som tok hensyn til Tostig og gjorde ham til avtalepartner, men lyktes ikke i det. Kongen gikk med på at Morcar kunne bli ny jarl, og bekreftet at Northumbrias folk kunne leve etter gammel skikk. De styrkene som var samlet i Northampton plyndret området, og trakk seg til slutt bort og tok med seg fanger og kveg og røvergods. Tostig forlot England og fant ly hos grev Baldwin av Flandern.

Opprøret svekket Harolds posisjon. Morcar hørte til en mektig familie som ikke støttet Harolds ambisjoner om å bli konge i England. Men Harolds opptreden viste at han hadde stor innflytelse og at de avtalene som han forhandlet fram på vegne av kongen ble respektert i hele England. Opprøret i Northumbria skyldtes ikke et krav om at Northumbria skulle ble selvstendig, selv om det lå et krav om respekt for Northumbrias egenart i opprøret, skrev Stenton.

Stenton skrev at kong Edward døde i Westminster den femte januar 1066, ti veker etter at han ga etter for opprørerne. Han hadde da vært syk i lang tid. De ledende medlemmene av kongens råd hadde diskutert hvem som skulle overta som konge. De ble enige om at det måtte bli Harold. Det var nødvendig at England raskt fikk en konge som kunne lede en hær, for det var fare for invasjon både fra Norge og fra Normandie og Tostig ville prøve å vende tilbake, trolig med støtte fra skottenes konge. Den eneste engelskmannen som hadde planlagt og ledet militære kampanjer på en vellykket måte var Harold. Kong Edward innså at kravet til hans unge slektning Edgar i denne situasjonen måtte vike. Stenton skrev at den eneste samtidige beretningen om valget av Harold sier at Harold både ble utpekt av kong Edward og valgt av kongens råd til å være konge. Harold ble vigslet til konge i Westminster.


***************************************


Fletcher om opprøret i Northumbria i 1065

Vi skal se hva Richard Fletcher skriver om den situasjonen i Northumbria som førte til at det ble opprør der. Siward var blitt jarl over hele Northumbria i 1041. Ethelric var biskop i Durham i 1042, og da Harthacnut plutselige og uventet døde, bare omkring 24 år gammel, ble halvbroren Edward konge av England i juni 1042.

Edward Bekjenneren

Edward var den eldste sønnen fra ekteskapet mellom Æthelred og Emma fra Normandie. Kong Knut hadde giftet seg med Emma etter at Æthelred døde og fått Harthacnut med henne. Edward var født kanskje i 1002, senest i 1005. Barndomstida hans hadde vært preget av de danske angrepene på England. Da Svein angrep i 1013 hadde kongefamilien rømt til Emmas slekt i Normandie. De kom tilbake etter at Svein døde, men gikk på nytt i eksil da Knut kom og erobret England i 1016.

Edward levde så i eksil i 24 år i det nordlige Frankrike. Det hendte ikke sjelden at de som deltok i politikken måtte gå i eksil, men så lang tid som 24 år i eksil var uvanlig. Han var omkring 12 år gammel da han reiste i eksil, og han var etter den tids forhold begynt å bli en eldre mann da han vendte tilbake til England etter invitasjon fra Harthacnut.

Den lange tida i eksil må ha formet Edward. Han hadde da vært gjest ved forskjellige hoff i 24 år. Og han må ha lært at det aldri var han som spilte hovedrollen eller hadde kommandoen. Han hadde blitt en behagelig og tilpasningsdyktig person som satte stor pris på å delta i jakt og friluftsliv, men som overlot de store rollene til andre. Han hadde lært å unngå ubehageligheter og konfrontasjoner.

Da Edward kom tilbake til England aksepterte han den eksisterende situasjonen, og han aksepterte de personene som drev kongedømmet og måten de gjorde det på. Den grunnleggende enhet i det engelske kongedømmets administrasjon var shiret. Den øverste lederen for det var ealdormannen, som senere kom til å bli titulert earl, eller jarl i norsk oversettelse. Den daglige utøvende administrasjonen av shiret ble utført av "the shire-reeve", eller sheriffen, på vegne av kongen. I det tiende århundret begynte flere shires å bli gruppert sammen under en "superealdorman", og det var disse som ble kalt for "earl".

Da Edward ble konge i 1042 var det tre store jarledømmer i England. Disse var Wessex, Mercia og Northumbria. Wessex ble styrt av Earl Godwine. Godwine var sønn av en jordeier i det sørlige England som ikke hadde vært særlig framstående. Men unge Godwine hadde utmerket seg og blomstret i kongens tjeneste. Da Knut kom til England gikk Godwine over til ham, og allerede i 1018 fikk Godwine styre over Wessex. Dette jarledømmet strakte seg langs hele sørkysten av England. Godwine giftet seg også inn i Knuts familie. Godwine levde helt til 1053. I denne tida var Godwine i stand til å ble en svært rik mann. I 1045 giftet kong Edward seg med Godwines datter Edith, og Godwines sønn Harold ble konge av England i 1066.

De andre to store jarlene var ikke så mektige som Godwine. Leofric ble jarl over Mercia i 1032, eller kanskje enda tidligere. Han tilhørte en framstående familie i Midlands.

Siward, jarl over Northumbria

Siward var jarl i Northumbria. Etter det vi vet reiste aldri kong Edward så langt nord, men Siward besøkte ikke sjelden kongens hoff. Siward hadde frie hender i Northumbria. Og han fikk også to shirer i Mercia å styre over, Northamptonshire og Huntingdonshire. Dette ble gjort både for å øke inntektene til Siward og for å binde ham fastere til det sørlige England.

Siward prøvde å bli medlem av aristokratiet i Northumbria. Han giftet seg inn i det dynastiet som tradisjonelt hadde hersket i Bernicia, og han hentet navnet til en sønn fra det, Waltheof. Den gamle Waltheof hadde vært tippoldefar til den sønnen til Siward som ble kalt Waltheof. Gamle Waltheof hadde vært sønn av den Oswald som hadde vært jarl over Bernicia i 970- og 980-årene. Siward må ha hatt et godt forhold til erkebiskopene i York. Siward grunnla ei stor kirke som ble dedisert til St Olaf like utenfor York. Siward ble gravlagt i denne kirka etter at han døde i 1055.

Siward vant ry og berømmelse for måten han behandlet skottene på. Han fortsatte jarl Eadwulfs aggressive opptreden mot britene i Cumbria og Strathclyde. De var etter 1018 dominert av kongene av Skottland. Siward utvidet Northumbria i de nordlige områdene ved å legge Cumbria under Northumbria. Det finnes et dokument som viser at en Gospatric styrte på vegne av Siward i Cumbria. Gospatric kom trolig fra en av de gamle adelsfamiliene i Northumbria.

Skottland var ikke samlet under et dynasti, men skottenes konger hadde utvidet sitt område og trengt nordover. Indre strid blant skottene hadde ført til at skotske aristokrater hadde flyktet til Northumbria. Blant dem var sønnene til den myrdede kongen, Duncan. De het Malcolm og Donald, og også Duncans bror Malred hadde rømt til Northumbria. Malred hadde giftet seg med Edith som var datter av jarl Uthred og hans tredje kone Ælfgifu, som var datter av kong Æthelred. Slik var Malred kommet inn i både Siwards slekt og i den engelske kongens slekt.

Med Siwards hjelp gikk flyktningene til invasjon av Skottland i 1046, men de ble beseiret. Macbeth må ha kjent seg trygg i Skottland, for han reiste på pilegrimsreise til Roma i 1050. Det ble sagt at der strødde han sølv rundt seg som om det var såkorn. I 1054 kom Siwards siste kampanje mot Skottland. Både sjø og landstridskrefter ble satt inn. Macbeth ble beseiret i en hard kamp, og Malcolm ble satt inn som konge. Macbeth flyktet nordover til heimlandet sitt. Der ble han drept av Malcolm i et slag tre år senere. Siward vendte tilbake til Northumbria med ære og krigsbytte. Men han hadde tapt mye i denne krigen. Den eldste sønnen hans hadde blitt drept, og også en nevø. Siward sørget over sønnen og gjorde undersøkelser om hans død.

Året etter døde Siward, og et sted sørøst for York bærer fortsatt Siwards navn: Siward's Howe.

Tostig som jarl over Northumbria

Tostig ble utpekt som Siwards etterfølger. Det var et overraskende valg. Tostig var sønn av Godwine. Han hadde vokst opp i det sørlige England og var slett ikke kjent i Northumbria. Kona hans var grevinne Judith som var datter av greven av Flandern.

Fletcher siterte en skildring av Tostig som var skrevet av en mann som trolig hadde møtt Tostig og som beundret ham. Tostig ble beskrevet som en stødig mann som fullførte det han hadde begynt på og som levde et behersket liv, og som ikke delte sine tanker med andre.

Skottland var ikke blitt en rolig nabo selv om Macbeth var drevet bort. Da Macbeth var drept vendte kong Malcolm sin interesse mot sør. Og selv om northumbrerne hadde satt ham inn som konge av Skottland begynte de skotske røvertoktene inn i Northumbria på nytt. Tostig svarte ikke med krig, men prøvde å forhandle med Malcolm. Tostig prøvde å bli venn med Malcolm, og dette svarte Malcolm vennlig på, men røvertoktene fortsatte. I 1059 besøkte Malcolm kong Edward, og Malcolm ble eskortert til kongen av blant andre Tostig og erkebiskopen av York. Malcolm og Tostig sverget å være som brødre mot hverandre.

I 1061 reiste Tostig og Judith på pilegrimsreise til Roma. Mens de var borte herjet og plyndret kong Malcolm av Skottland Northumbria. Skottene la også Cumbria under seg. De drev også de aristokratene fra Northumbria som styrte Cumbria bort, inkludert biskopen. Biskopen rømte til Tyskland, og der ble han misjonsbiskop i Mecklenburg. Herskeren i Mecklenburg, som het Gottschalk, hadde vært flere år i eksil i England.

Den tidligere nevnte Gospatric må ha vært blant de som skottene drev ut av Cumbria. Han tilhørte familien som hadde hersket fra Bamburgh, og den hadde fått grunn til å være bitter over at Tostig brydde seg så lite om forsvaret av Northumbria. Tostig hadde påført den mektige familien vanære.

At Cumbria ble erobret av skottene gjorde Northumbria enda mer sårbar for skotske røvertokter. De hadde nå kortere vei ned til slettelandet i Yorkshire og til York. Cumbria kom til å være under skotsk kontroll fram til 1092.

Tostig sviktet den derfor den aller viktigste oppgaven sin, som var å forsvare Northumbria. Samtidig skaffet han seg mektige fiender. Det er ingen tvil om at Tostig var en from person. Pilegrimsreisen til Roma og alle gavene som han og kona Judith ga til kirkene var uttrykk for det. En av gavene er the Gospels of Countess Judith som i dag er i The Pierpont Morgan Library i New York.

Det finnes en historie om Judith som forteller at hun ville gå inn i St Cuthberts kirke for å be ved helgenens grav. Det var noe som ingen kvinne hadde fått lov til å gjøre. Judith våget ikke å gjøre dette uten videre. Derfor ville hun først sende en av tjenestejentene sine inn, og dersom det gikk godt ville hun selv gå inn. Men da den utvalgte gikk inn ble hun med en gang slått ned av et voldsomt vindkast og alvorlig skadet. Hun døde noen få dager senere. Judith ble skrekkslagen og bestilte noen figurer laget av edle metaller som hun ga til kirka som avlat.

Det finnes liknende historier om at Tostig var medskyldige i å trenge inn i hellige rom. Tostig hadde arrestert en lokal røver som het Aldan-Hamel og satt ham i fengsel i Durham. Med mirakuløs hjelp fra St Cuthbert greide Aldan-Hamel å rømme, og han flyktet til St Cuthberts kirke. Tostigs følgesvenner forfulgte ham dit, men stoppet opp. Lederen deres, Barcwith, ble sint og skrek at de skulle fortsette og bryte seg inn i kirka. Han satte i gang med det, men ble da slått ned som av en pil fra himmelen, og tre dager senere døde han. Vanhelligelse av kirker, og spesielt St Cuthberts kirke som var den helligste kirka i det nordlige England, ble sett på som en ekstremt alvorlig forbrytelse. Tostigs menn fornærmet Gud og helgenene.

Tostig mislyktes også på andre måter i å ble sett på som en mann som gikk fram på riktig måte overfor kirka, selv om han ga den store gaver og selv var en from person som reiste på pilegrimsreise. Biskop Ethelric av Durham var en outsider fra Peterborough som tok seg for store friheter i embetet sitt. Biskopen planla å bygge ei ny kirke ved Chester-le-Street. Mens grunnarbeidene ble gjort oppdaget arbeiderne en nedgravd skatt, trolig fra romertida. Biskopen tilegnet seg personlig skatten og sendte den til heimen sin i Peterborough. Dette skapte mye sinne. Og det var ikke første gang biskopen forgrep seg, men etter dette var han ikke lenger velkommen i Durham.

Ethelric hadde en bror Ethelwine som hadde deltatt i å tappe bispestolen for rikdommer. Denne broren ble utnevnt til biskop etter at Ethelric var drevet bort. Formelt var det kongen som stod for utnevnelsen, men det var Tostig som hadde anbefalt Ethelwine. Tostig ble derfor holdt ansvarlig for å påføre kirka i Northumbria den skaden det var at Ethelwine ble biskop der. Og Ethelwine viste seg å være mye verre enn broren.

Tostig synes å ha hatt et godt forhold til erkebiskop Ealdred av York. Ealdred var erkebiskop fra 1061 til 1069. Ealdred var en mektig skikkelse. Han bygde og utsmykket kirker i stor skala. Han hadde vært utsending for kong Edward til Tyskland og han hadde reist vidt omkring i Europa og også til Jerusalem. Han var blant de som reiste sammen med Tostig på pilegrimsreise til Roma i 1061.

Vi vet mindre om Tostigs forhold til det verdslige aristokratiet med unntak for forholdet hans til familien til Bamburgh. Men det ser ut til at Tostig overlot mye av jarledømmets rutineforretninger til en thegn fra Yorkshire som het Copsig. Det er kilder som forteller at Tostig og Copsig var på familiær fot. Copsig eide bare noen få gods og var ingen stor jordeier. Det var andre godseiere som var langt rikere og som ville betrakte Copsig som en oppkomling. De hadde sterk motvilje mot at Tostig satte en oppkomling til å utøve autoritet over dem.

All denne motviljen mot Tostig måtte føre til blodsutgytelser. I 1063 ble Gamal sønn av Orm og Ulf sønn av Dolfin drept i Tostigs hall i York. De hadde kommet etter å ha fått løfte om fritt leide. Kort tid etter jul 1064 ble Gospatric drept ved kongens hoff. Det ble sagt at mordet var organisert av dronning Edith etter oppfordring fra broren Tostig.

Den Gospatric som ble drept var den Gospatric som hadde administrert Cumbria under Siward. Han var sønn av jarl Uhtred. Gospatric og Tostig var gamle fiender. Det er usikkert hvem Ulf sønn av Dolfin og Gamal sønn av Orm var, men Fletcher presenterer noen forslag. Det er klart at Tostig var blitt involvert i feider.

Da Tostig ikke greide å forsvare Northumbria mot skottene fikk han mektige fiender. Tostig gikk fram på en forrædersk måte og han kom på kant med St Cuthberts tilhengere. Da opprøret brøt ut i 1065 klaget opprørerne over de store skattene som Tostig urettmessig la på Northumbria. Skatteanslagene hadde brukt å være en god del lavere i Northumbria enn lenger sør. Og Tostig satte opp skattene.

Opprørerne klaget også over at det ikke ble felt rettferdige dommer under Tostig. Det ble sagt at Tostig la et tungt åk på adelen på grunn av dens misgjerninger. Han ble anklaget for å straffe ugjerningsmenn mer ut fra et ønske om å konfiskere eiendommene deres enn på grunn av kjærlighet til rettferdigheten. Fletcher skriver at streng rettferdighet kunne ganske enkelt bety effektiv rettferdighet.

Opprørerne krevde at Knuts lov skulle bli gjeldende lov på nytt. Og dette gikk kong Edward med på. Den ble sett på som gamle dagers rettmessige lov.

Våren 1065 ble levningene etter St Oswine, konge og martyr, stilt ut i Durham. Oswine var blitt drept av sin slektning kong Oswiu i året 651. [Dette er det fortalt mer om i kapittel 14 av bok tre i Bedes engelske kirkehistorie.] Fletcher skriver at denne utstillinga ikke var en uskyldig handling i det ellevte århundrets kristendom. Levningene etter Oswine ble utstilt så raskt som mulig etter at vinteren var over og etter det forræderske mordet på Gospatric som var blitt utført ved kongens hoff etter oppfordring fra Tostig. Parallellen mellom drapet på Oswine og Gospatric i den omhyggelig iscenesatte seremonien var tydelig for alle.

Opprøret i 1065

Opprøret i Northumbria i 1065 begynte ikke før avlingene var høstet. Det var tydeligvis blitt forberedt av en kyndig ledelse. Den 3. oktober 1065 gikk en styrke på 200 soldater inn i York. Styrken ble ledet av tre framstående thegner, Dunstan sønn av Æthelnoth, Gamel-Barn og Gluniairnn sønn av Hardwulf. Tostig var på jakt sammen med kongen i Wiltshire, og dermed langt borte på dette tidspunktet. Opprørerne tok jarlens residens i York og overtok de våpnene og skattene som var der. Samme dag fanget og henrettet de to av Tostigs danske huskarer, Amund og Rawenswart. Neste dag kan det se ut til at det kom til kamp, og opprørerne gikk seirende ut av den og mer enn to hundre av Tostigs tropper ble drept. Opprørerne hadde sikret seg York.

De tre lederne var betydelige godseiere i West Riding i Yorkshire. Fletcher skriver at det kom styrker også fra andre deler av Northumbria enn West Riding, og at det derfor etter hvert må ha blitt samlet en opprørshær av betydelig størrelse i York.

Lederne for opprøret erklærte at Tostig var lovløs og valgte en ny jarl for Northumbria. De valgte Morcar. Han tilhørte dynastiet i Mercia. Morcar var bror til Edwin som var jarl over Mercia. De var barnebarn av Leofric. Morcar sluttet seg til opprøret så raskt at man kan tro at han på forhånd var blitt informert om at det ville komme og om at han ville bli bedt om å bli jarl i Northumbria, skriver Fletcher. Det virker som om Morcar hadde vært i nærheten og klar til å slutte seg til opprørerne.

Blant de første tingene som Morcar gjorde etter at han ble bedt om å bli jarl var at han ga styret av Bernicia til Oswulf som var et medlem av familien av Bamburgh. Opprørshæren gikk sørover. Hæren fikk forsterkninger fra Lincolnshire, Nottinghamshire og Derbyshire. Hæren stoppet i Northampton der Morcars bror jarl Edwin sluttet seg til den med forsterkninger både fra Mercia og fra Wales.

Det kom til forhandlinger mellom opprørerne og kongen. Harold av Wessex førte forhandlingene på kongens vegne. Forhandlingene foregikk først i Northampton, og ble deretter flyttet til Oxford. Opprørerne krevde at Tostig ikke lenger skulle være jarl over Northumbria. De krevde også at han skulle landsforvises. Kong Edward hadde samlet de ledende rågiverne sine i Britford i Wiltshire. Det ble noen stormfulle møter. Noen anklaget Tostig for å ha provosert fram opprøret gjennom hardhendt styre. Tostig påstod at broren Harold kunne stå bak opprøret. Harold sverget på at det ikke var tilfelle. Kongen gikk inn for at man skulle gå hardt fram mot opprørerne. Han ville kalle ut tropper fra det sørlige England og knuse opprøret med makt. Men rådgiverne hans ville ikke støtte dette forslaget. Det var for sent på året og været var mot dem, og de ønsket ikke borgerkrig. I møtet i Oxford den 28. oktober gikk Harold på kongens vegne med på alle kravene til opprørerne. Harold avsatte sin bror Tostig. Noen få dager senere reiste Tostig sammen med sin kone og deres barn til Flandern der de fikk asyl hos konas bror grev Baldwin av Flandern.

Det hadde gått mindre enn fire veker fra opprørerne gikk inn i York og til det avgjørende møtet i Oxford. Fletcher skriver at konsekvensene var store. De framskyndet kongens død. Han var rasende og full av sorg. Han ga seg over til det som samtiden kalte for "et sykt sinn". Og åtte veker senere var han død. Tostig ville ikke tilgi det han betraktet som et forræderi fra Harolds side. Resten av livet sitt arbeidet han for å komme tilbake.

Fletcher skrev at dersom Edward hadde levd lenger ville ikke Wilhelm gjort landgang i England i 1066. Og dersom Harold og Tostig ikke hadde blitt motstandere ville de heller ikke ha kjempet mot hverandre i 1066. Og dersom Harold ikke hadde vært i Yorkshire ville ikke Wilhelms hær vært i stand til å gjøre landgang i Sussex uten å møte motstand.

Etter at Wilhelm hadde erobret Northumbria ble det flere ganger opprør mot styret hans i Northumbria, og han herjet verre i Northumbria enn i noen annen del av England.

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: