Motstand 1933-1945.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Avvikende meninger og motstand 1933-39
  3. Tilfeller av motstand 1940-45
  4. Noen av tekstene:
    1. Bonhoeffers testamente
    2. Goerdelers memo om utenrikspolitikk
    3. Tresckow om kuppet: Et spørsmål om ære
    4. Tresckows erklæring i forbindelse med kupp mot Hitler
    5. Robert Ley om kuppet

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning:

Bakgrunn for motstanden: Hva ville naziregimet?

Her ville jeg først kort gå gjennom kapittel 17, om "Regimet og folket", i verket til Noakes og Pridham for å skissere opp hva det nazistiske regimet i Tyskland ville med det folket som det hadde erobret, eller fått seg tildelt.

I nazistenes øye var maktovertakelsen i 1933 mer enn bare et regjeringsskifte: Det var begynnelsen på en revolusjon der Tyskland skulle omformes etter den nazistiske ideologien. I september 1933 sa Hitler under den første partisamlinga i Nürnberg:

.... Den 30. januar 1933 ble det nasjonalsosialistiske partiet betrodd den politiske ledelsen av Riket. Ved slutten av mars var den nasjonalsosialistiske revolusjonen fullført på det ytre planet, fullført så langt det angår den fullstendige maktovertakelsen. Men bare de som ikke fullstendig hadde begrepet karakteren til den enorme kampen kan tro at kampen mellom ideologier [Weltanschauungen] dermed er over. Slik ville det ha vært dersom den nasjonalsosialistiske bevegelsen ikke ønsket mer enn de ordinære partiene. Disse synes virkelig å nå toppen av sine ambisjoner og derfor av sin eksistens den dagen de overtar den politiske makten. En ideologi ser imidlertid i oppnåelsen av politisk makt bare forutsetningen for å begynne å oppfylle sin virkelige oppgave. Ordet "ideologi" inneholder allerede den høytidelige erklæring av beslutningen om å basere grunnlaget for alle handlinger på en spesiell utgangsposisjon og derfor en klar orientering. En slik holdning kan være rett eller gal: det er grunnlaget for holdningen som skal bli inntatt overfor alle fenomen og livsprosesser og derfor er en lov som binder og bestemmer alle handlinger.......
Kilde: Dokument 264.

Utgangspunktet var det Hitler mente at han hadde lært fra Tysklands sammenbrudd i 1918. Han mente at det skyldtes at befolkninga hadde gitt opp på grunn av at den manglet stridsmoral, og at denne var blitt ødelagt av "jødisk marxistiske agitatorer" og alliert propaganda. Hitler mente at kriger ikke bare var soldatenes og hærenes sak, men at de ble utkjempet av hele nasjonen, og at hele nasjonen måtte settes på krigsfot, også mentalt, for at alle økonomiske ressurser skulle kunne mobiliseres til krigen. Ikke minst viktig var den moralske mobilisering.

Hitler så den moralske mobilisering som avgjørende. Hitler mente at Weimarrepublikken, med dens liberale og individorienterte holdninger, var ødeleggende for moralen og selvoppofrelsen. Det samme var demokratiet som underordnet det heroiske individet under massene. Og marxismens lære om klassekamp ødela nasjonens enhet. Alle disse la dessuten vekt på internasjonalt samarbeid, som førte til pasifistiske holdninger, og de benektet betydningen av rase, og åpnet veien for at jødene kunne opprette hegemoni.

Nazismen skulle fjerne alle spor etter liberalismen, demokratiet og marxismen, og opprette folkets enhet og styrke og moral - nazistene sa at de ville opprette et "folkefellesskap" - Volksgemeinschaft. All splittelse i Tyskland skulle bli overvunnet og være underordnet dette folkefellesskapet. Enhver ville underordne egennytten under nasjonens og fellesskapets interesser. Samfunnet og alle organisasjoner skulle ensrettes under det nazistiske styresettet. "Ånden av august 1914" skulle gjenopprettes. Myten om "ånden av august 1914" fortalte at da hadde all splittelse og alle klasseforskjeller i Tyskland vært underordnet den felles krigsbegeistringen. Nazistene ville gjenskape denne mytiske krigsbegeistringen i en samstemt nasjon, det var det viktigste innenrikspolitiske målet for dem. Dette hadde nazistene felles med den politiske høyresiden i Tyskland.

De reformene som nazistene ville gjennomføre for å skape det krigerske samfunnet de ønsket seg var ikke økonomiske og sosiale, men gikk ut på å prente en ny mentalitet inn i tyskerne samtidig som all opposisjon og alle andre ideologier ble hensynsløst undertrykket. Nazistene trodde at mentalitet og vilje var avgjørende for hvordan samfunnet var. Grunnleggende i den nye sosiale ethos var bekreftelsen av "naturens lov", som var den sterkestes rett, og at den sterkeste er den som overlever og fører livet videre mens den svake dør. Denne kampen der de svake kontinuerlig ble utslettet foregikk på alle plan, både mellom individ og grupper og mellom nasjoner. Hitler mente slik at Tyskland var i en stadig kamp mot alle andre nasjoner, og at de "ariske" folkeslag var i kamp mot andre folkeslag. Dette mente nazistene var vitenskapelige sannheter. Hovedoppgaven for innenrikspolitikken var å gjøre befolkninga klar til strid og krig. I begynnelsen av 1932 sa Hitler det slik:

Arméinstitusjoner, selv de som er av størst militær verdi, ville ble verdiløse i framtiden dersom nasjonene som står bak dem ikke tenker på militær måte og derfor ikke er klare til slike handlinger og oppofrelser. Slik er oppgaven til den virkelig ansvarlige politiker og statsmann ikke lenger å skape en mer eller mindre veltrenet hær, men heller å sette hele nasjonen i en mental tilstand av absolutt militær beredskap og forpliktelse.
Kilde: Dokument 265.

For Hitler var politikk og krig to sider av samme sak: permanent mobilisering for kamp, som var tilværelsens lov.

I praksis betydde dette opprettelse av et samfunn styrt av regler om (1) rase, (2) rasehygiene, (3) sosial effektivitet og (4) ideologisk konformitet.
Dersom man ikke var alt dette:
(1) av arisk rase,
(2) uten arvelig lyte,
(3) nyttig for samfunnet og i stand til å ta vare på seg selv, og
(4) ideologisk veltilpasset til det nazistiske herredømmet,
var man satt utenfor det nasjonale fellesskapet, og risikerte å bli straffet og forfulgt.

Et individ hadde bare betydning i den utstrekning det bidro til samfunnet, og individets betydning lå i de bidragene det ga. De som ikke bidro på rette måte skulle fjernes. Individet hadde ingen betydning i seg selv.

Det var vanskelig fastslå hva det betydde å være ideologisk veltilpasset og pålitelig, blant annet siden den nazistiske ideologien var forvirret og til dels selvmotsigende. I nazismen fantes det både moderne trekk og arkaiske trekk, slik var nazismen både antikapitalistisk og antiindustriell og fiendtlig overfor store byer, og samtidig trengte den storindustrien og vitenskapen for å sette samfunnet på krigsfot og produsere moderne våpen. "Blut und Boden" ideologien glorifiserte jordbruket og bøndene som samfunnets og folkets rot, samtidig som industri og vitenskap og et dynamisk samfunn var langt mer nødvendige for oppnåelse av nazismens mål enn et gammeldags og romantisk jordbruk. Nazismen ville skape et på sine måter mer moderne samfunn der gamle, nedarvede distinksjoner og rangordninger og materiell arv skulle være av langt mindre betydning enn kriterier basert på individenes egen innsats og på medlemsskapet i folkefellesskapet. Slik arbeidet nazismen, dersom den fulgte sin ideologi, for å bryte ned det gamle samfunnet som den hevdet at den ville forsvare og opprettholde.

I denne forvirrede sammenhengen rettet den nazistiske ideologien oppmerksomheten mot de sidene som syntes å stå klarest fram som gjennomførbare, antisemittismen og rasehygienen, og styrkelse av viljen til kamp og innsats. Dessuten kom tiltak for å gjøre nazismen populær, som fritidstiltakene til "Kraft durch Freude". Regimet kom til å gjennomføre motstridende politikker; på den ene siden forsøkte det å organisere, kontrollere og mobilisere befolkninga til konform hengivelse til nazismen, deltakelse i nazistiske opptog og begivenheter, bruk av nazistiske symbol og hilsner etc. Og samtidig ville regimet avpolitisere og passivisere befolkninga politisk ved å gjøre den til passive konsumenter på fritida. Få tyskere var overbeviste og entusiastiske nazister, men det regimet trengte var folk som fant seg tilrette med regimet og fungerte under det. Avgjørende for at så skulle skje var at folk hadde arbeid og grunnleggende behov i noen grad tilfredsstilt.

Nazismen greide i en periode å knytte mange unge mennesker til seg, og den tjente mye på den sterke ekspansjonen og de mange nye stillingene som ble opprettet i de første årene av det nazistiske herredømmet og som førte til at regimet kunne gi svært mange unge mennesker arbeid og forfremmelse, og dette knyttet svært mange unge mennesker til regimet.

Nå har vi sett litt på hva nazismen ville med befolkninga. Videre skal vi se litt på reaksjoner på nazismen, og motstand mot den.

Og så vil jeg nevne at jeg i et annet kapittel har skrevet en kort oversikt over motstand mot naziregimet i årene 1933-39.


Avvikende Meninger og Motstand 1933-39

Innledning

Noakes og Pridham begynner kapitlet om forholdene for motstand mot det nazistiske regimet i Tyskland før krigen med å diskutere de kildene som eksisterer om dette. Det nazistiske regimet brukte propaganda, ensretting, indoktrinering og terror for å overtale og tvinge befolkninga til å akseptere det nazistiske styresettet.

Det nazistiske regimet ga et bilde av sitt forhold til befolkninga som om forholdet var preget av begeistret tilslutning. Men det var ingen meningsmålinger og folk hadde ikke lov til å uttrykke sine meninger offentlig. Media var strengt kontrollert av det nazistiske regimet. Det førte til at regimet selv ikke visste hva befolkninga tenkte. Flere ulike organ for myndighetene gjorde det til sin oppgave å finne ut hva folk mente, det gjelder både SD, Gestapo, partiet selv og regionale myndigheter. De var opptatt av hvordan matvaresituasjonen, frykten for krig, priser etc. virket inn på folks holdning. Rapportene var basert på opplysninger fra informanter som hadde som oppgave i alle situasjoner å snakke med folk de møtte om den aktuell situasjonen. Det er anslått at SD like før krigen hadde 3.000 fulltidsansatte og 50.000 agenter på deltid som arbeidet med å kartlegge befolkningas meninger og holdninger. Hvordan de arbeidet framgår av instruksjoner av 12. oktober 1940 til SD-agentene i Stuttgart:

For å sikre at holdningene til alle deler av befolkninga er under kontinuerlig observasjon må hver agent gripe enhver mulighet til gjennom tilfeldig samtale i sin familie, i sin krets av venner og bekjente og framfor alt på sin arbeidsplass å sikre seg de konkrete virkningene på moralen av alle viktige innenlandske og utenlandske hendinger og tiltak. I tillegg kommer samtaler med nasjonale kamerater på tog, forstadsbaner, trikker, butikker, hos frisører, i aviskiosker, offentlige kontor som de som leverer ut rasjoneringskort, arbeidskontor, rådhus, markeder, puber, kantiner, alle disse gir tallrike muligheter som for ofte er neglisjert.
Kilde: Dokument 436.

Disse rapportene er en viktig kilde. En annen svært viktig kilde er rapportene fra kontaktnettet til SPD i Tyskland. Dette var tidligere medlemmer av SPD som regelmessig rapporterte om forskjellige deler av livet i Tyskland til eksilorganisasjonen til SPD - SOPADE. Disse rapportene ble bearbeidet og systematisert av SOPADE og offentliggjort hver måned. Disse regnes blant de viktigste kildene om holdningene til den tyske befolkninga.

Element av samtykke

Selv om regimet førte et terrorvelde hadde det også oppslutning fra store deler av befolkninga. Regimet greide å skape et positivt bilde av Føreren, som en handlingens mann som ville få orden på Tyskland, og som var i stand til dette, og som var Tysklands fremste representant, og en ganske overjordisk figur med overmenneskelig evner, som stod over partiet og politikken. Det skyldtes og at Weimarrepublikken, spesielt i dens siste år, hadde glidd inn i et økonomisk kaos som var en uutholdelig situasjon, som Hitler syntes å ha løftet Tyskland ut av da ingen andre gjorde noe alvorlig for å forbedre situasjonen. Hitler var Føreren som kunne handle og bryte uholdbare situasjoner og få tingene på rett kjøl. Og under Hitler ble arbeidsledigheten, som hadde vært opp mot 50%, borte. Etableringen av Førermyten var av avgjørende betydning for naziregimets stabilitet.

I løpet av regimets første to måneder hadde Hitler lyktes i å oppnå en sterk posisjon hos store deler av befolkninga. Den første rapporten fra SOPADE om befolkningas holdning kom etter utrenskningene i SA - "de lange kniver natt" - og denne utrenskinga ble det satt pris på:

Våre rapporter har vist at begivenhetene den 30. juni ikke har rokket autoriteten til Hitler i SA og partiet, men at autoriteten hans i folket heller har vokst. Han har "guts", han gjennomfører tøffe handlinger; han sparer ikke kaksene - dette var bemerkninger fra outsidere. Overalt der folk i Tyskland klager over dårlig administrasjon, over kaksene, blir det vanligvis gjort unntak for Hitler. Han vil ikke ha alt dette og får bare dårlige råd og kjenner ikke til det. Denne virkninga til Hitler på de likegyldige masser strekker seg også til arbeiderne i den utstrekning de ikke er politisk skolerte. Våre fabrikkrapporter inneholder tilfeller der Hitler under fabrikkbesøk utvilsomt har virkning på arbeiderne også.

Dersom man ønsker å vurdere Hitlers betydning for det nåværende regimet må man legge seg på sinnet den posisjonen som han nå har innen NSDAP og i øynene på store deler av befolkninga. Hitler har holdt oppe en massebasis for regimet som "bevegelsen" som sådan for lenge siden har forspilt.
Kilde: Dokument 437.

Våren 1939 virket Hitlers posisjon enda mer solid, som det framgår av de følgende SOPADE rapportene, den første fra Danzig:

Man kan godt påstå at hele nasjonen er overbevist om at Hitler er en stor politiker. Dette skyldes utelukkende hans vellykkede utenrikspolitikk, som ingen - selv ikke de mest overbeviste nazistene - tidligere ville ha trodd var mulig. Det er begripelig at denne respekten for Hitler som politiker vil forsvinne så snart han gjør de første klare diplomatiske feilgrepene. Fram til nå har nasjonen ikke følelse av at han allerede har gjort slike feilgrep. Bare de mest overbeviste opposisjonsfolkene tror allerede at Hitler i noen grad har kjørt seg fast og at det begynner å gå nedover med ham. Fram til nå har imidlertid både tilhengerne hans og fiendene hans vært overbeviste om at som politiker er Hitler større enn alle sine motstanderne.
Kilde: Dokument 441.

Den neste rapporten er fra det sørvestlige Tyskland:

Så langt det angår holdningen til Hitler må man innrømme at nå mer enn i tidligere år når det forekom misbruk sier folk: "Hitler vil ikke det, men alle de små krypene gjør det de vil". Dersom noen har noe å gjøre med velferdskontoret eller finanskontoret eller med et annet offentlig kontor og kommer i konflikt med det kontoret sier han umiddelbart: "Jeg vil skrive til Hitler". Og, så langt jeg kan se, må et utrolig antall brev velte inn til Rikets kansleri adressert til Hitler personlig. Resultatet av en slik klage er i de fleste tilfeller at den som klaget mottar et på forhånd trykket kort der det blir opplyst om at brevet har blitt sendt videre til den rette autoritet. De fleste hører så ikke noe mer. Denne massebehandling har åpnet øynene til mange mennesker for det faktum at det ikke har noen hensikt å skrive til Hitler.
Kilde: Dokument 442.

I tillegg til at mange mente at Hitler fikk orden på tingene i Tyskland og rettet landet opp skyldtes støtten til regimet at det i en ekstrem form hevdet oppfatninger som var utbredte, som nasjonalistiske holdninger og ønske om gjenopprustning. Videre gikk regimet mot "utskeielser" og mange moderne uttrykk og ville ha "ro og orden" og angrep "asosiale" og diverse minoriteter, noe mange satte pris på.

Organisasjon, atomisering og avpolitisering

Tyskland hadde hatt mange klubber og foreninger og organisasjoner som bandt folk til det større samfunnet og hadde vært en infrastruktur for politisk mobilisering. Disse nettverkene prøvde nazistene å legge under seg ved å ensrette dem med nazismen. Nazistene hadde nazistiske organisasjoner for alle grupper og for mange interesser, og krevde at konkurrerende organisasjoner ble innlemmet i og underlagt de nazistiske organisasjonene. De demokratiske framgangsmåtene som tidligere hadde eksistert i organisasjonene ble erstattet av "førerprinsippet". Medlemsskap i mange av de nazistiske organisasjonene kunne bli gjort obligatorisk for bestemte grupper. I november 1935 rapporterte SOPADE om disse organisasjonene og denne organisasjonsprosessen følgende:

Formålet for alle nasjonalsosialistiske masseorganisasjoner er det samme. Om man tenker på Arbeidsfronten [DAF] eller "Styrke gjennom glede" eller Hitlerjugend eller Arbeitsdank så tjener overalt disse organisasjonene det samme formålet: å "involvere" (erfassen) eller "å se etter" (betreuen) de "nasjonale kameratene", ikke å overlate dem til seg selv og om mulig ikke la dem tenke i det hele tatt. Akkurat som noen mister enhver mulighet til å gjøre seriøst arbeid ved en tom aktivisme, så viser nasjonalsosialistene over alt en fanatisk travelhet med den innrømte hensikt å forhindre virkelig fellesskap, at noen som helst frivillig sammenslutning oppstår. Ley har nylig innrømmet det med full åpenhet: den "nasjonale kameraten" skal ikke ha noe privat liv og framfor alt må han gi opp sin private kjegleklubb. Dette organisasjonsmonopolet er innrettet mot å gjøre mannen i gata fullstendig avhengig, å kvele ethvert initiativ han måtte ha til å danne selv den enkleste frivillige organisasjon, å holde ham borte fra likesinnede mennesker, selv fra folk på samme bølgelengde, å isolere ham og på samme tid å binde ham til statsorganisasjonen. Dette har hatt en virkning. I blant hører man fra arbeidere et ord med bifall til "Styrke gjennom glede", med tilleggskommentaren: i gamle dager brydde ingen seg om oss. Poenget er at tidligere så staten det ikke som sin oppgave å sende arbeiderne en etter en til teatret til gratisforestillinger. I gamle dager satte arbeiderne sin stolthet i å gjøre disse tingene for seg selv. Men det er mange som foretrekker forlystelse og "avslapning" organisert av staten siden den er mindre krevende....... Essensen i den fascistiske kontrollen av massene er tvungen organisering på den ene siden, atomisering på den andre siden......
Kilde: Dokument 445.

Virkningen av denne nazistiske teknikken for organisering og atomisering var en avpolitisering som berørte store deler av befolkninga som den følgende SOPADE rapporten forteller om. Den er fra Westfalen fra 1936:

Her synes alt offentlig liv å ha dødd ut. Vi har ingen ide om hva som foregår i verden og det meste av tida ikke en gang hva som skjer i vår egen by eller i nabodistriktet. En stor del av befolkninga leser ikke lenger aviser. Grunnleggende er befolkninga likegyldige til det som står i avisene. Det er ikke bare alltid det samme, men etter folks mening er det ofte usant. Naziavisene blir ikke lenger lest siden i det lange løp kan man ikke tvinge folk og siden man ikke kan benekte det faktum at folk mangler midler til å abonnere på aviser. Til slutt, åtti prosent av befolkninga kjenner seg egentlig ikke knyttet til nasjonalsosialismen. Over alt der man går kan man se at folk aksepterer nasjonalsosialismen som noe uunngåelig. Den nye staten med alle sine institusjoner og med sin tvang er der, man kan ikke bli kvitt den. Den store massen har kommet til å akseptere situasjonen i en slik utstrekning at den ikke lenger tenker på hvordan situasjonen kan bli forandret.

Nazibevegelsen er knapt synlig mer i dagliglivet. SA og de andre formasjonene kommer bare til syne ved store anledninger. Grunnleggende består den samme situasjonen i nazistenes kretsene som i befolkninga ellers. Et enormt antall håp og forventninger har blitt ødelagt. Men folk finner seg i alt som en skjebne de ikke kan unnslippe.

Jeg vet at det er et dystert bilde som jeg gir. Det er spesielt dystert siden det viser at opp til nå har nazistene lyktes i å oppnå en ting: å avpolitisere det tyske folket, som etter krigen syntes å delta så lidenskapelig i det politiske livet....

Det kan ikke være tvil om at nazistene har lyktes i å overtale massene om å overlate politikken til mennene på toppen. Nazistene prøver som de sier å gjøre alle til innbitte nazister. De vil aldri lykkes med det. Folk tenderer heller mot innvendig å snu seg bort fra nazismen. Men de sikrer at folk ikke er interessert i noe som helst. Og det er i det minste dårlig fra vårt synspunkt. Bare virkelig store begivenheter kan få folk interessert. Fram til nå ser det ut til at for tiden vil disse ikke forekomme. Og derfor venter de folkene som tenker selv på begivenheter......
Kilde: Dokument 446.

Fra en liten by i Württemberg rapporterte en SPD kontakt i august 1937:

Hele det sosiale livet som i gamle dager var så rikt og variert i byen vår har svunnet inn til noen få foreninger som har blitt fullstendig ensrettet. Alle forsøker å holde seg borte fra begivenheter som 1. mai eller liknende anledninger dersom man ikke er absolutt nødt til å være tilstede. Dersom man ikke stadig bumper bort i en kakse i gata - alene DAF har 10 tjenestemenn her, mens fagforeningene i gamle dager bare hadde valgte tillitsmenn - kunne man knapt forestille seg at man bodde i en by i Det Tredje Riket. Man kan gå i gatene i dagevis uten å se en hitlerhilsen.

Når folk var misfornøyde i tidligere år var det vanligvis en eller annen personlig irritasjon som var årsak til misnøyen, men i det siste året har det skjedd en endring. På nytt og på nytt kan man høre fra en handverker eller en bonde at det ikke lenger har noen hensikt å delta i møter. Man har ikke lov til å si noe likevel. Alt er forordnet ovenfra og uansett hva det er kan man bare si ja og amen. Denne oppfatningen er ikke et uttrykk for en rask og forbigående bitterhet, den har sunket dypt ned og lammer alle sosiale kontakter. Selv solide borgerlige organisasjoner er påvirket. Da sportsklubbene nylig ble omorganisert skulle sykkelklubben, som alltid har vært mer eller mindre pro-nazistisk, integreres i den nye sammenslått sportsorganisasjonen, og medlemmene delte da sykkelklubbens eiendeler mellom seg før sammenslåelsen siden de ikke ville at det skulle svinne bort, og bare få overførte medlemsskapet sitt til den nye organisasjonen.

De folkene som er mest forbitret mot nazistene er de tallrike pubeierne i byen vår. De har god grunn til å være det. Nå for tida er det bare de pubeierne som er inne med partiet som gjør rimelig gode forretninger. De får partimøtene og samlingene til de andre naziorganisasjonene. I alle andre puber er det stille som i graven selv på søndagene. "Dersom man ikke kan si det man tenker offentlig er det bedre å holde seg innenfor sine egne fire vegger. Da risikerer man i det minste ikke å si for mye høyt og ende opp i Dachau konsentrasjonsleir....." Dette er kommentaren til en pensjonert embetsmann som tidligere hadde rykte for å være en svært sosial mann som likte øl. Folk lister seg til heimene sine og er redde for at noen skal snakke til dem....... Men flere mennesker går imidlertid til kirke for tida.
Kilde: Dokument 447.

Meningsforskjeller, opposisjon og motstand

Nazistene krevde oppslutning om sine oppfatninger fra befolkninga siden nazistene krevde full konformitet. Dermed politiserte nazistene meningsforskjeller. Dermed kunne meningsavvik som i utgangspunktet ikke var politiske bli politisert. Det fantes også institusjonell motstand der medlemmer av institusjoner forsvarte dens, eller sin, autonomi eller ansvarsområde mot innblanding fra nazistene. Denne motstanden trengte i utgangspunktet ikke å være motstand mot nazismen.

Det var ofte klager over materielle forhold som ikke var rettet mot selve regimet, men mot spesielle forhold som ble oppfattet som misforhold. Klagerne var fragmenterte og hadde ikke mulighet til å organisere seg. Klagerne så i disse tilfellene ikke regimet som helhet, og kunne anerkjenne store deler av regimets politikk. Noen av disse punktene ble bemerket i den følgende SOPADE rapporten fra sommeren 1934:

1. Regimet kontrollerer fortsatt viktige maktmidler: det omfattende propagandaapparatet, hundretusenvis av supportere som er avhengige av og får sitt levebrød fra regimet. På toppen av regimet står menn som ikke har skrupler i utøvelsen av makt og som i farens time ikke vil vike tilbake fra de verste forbrytelser.

2. Ikke noe regelsystem bryter sammen av seg selv. Opposisjonens svakhet er regimets styrke. Dets opponenter er ideologisk og organisatorisk svake siden den store massen bare er misfornøyde, de er bare sytere som er misfornøyde av økonomiske grunner. Det er spesielt sant for Mittelstanden og bøndene. Den høyeste og sterkeste kritikken kommer fra disse gruppene, men kritikken springer for det meste ut av trange selviske interesser. Disse gruppene er minst forberedt til å kjempe mot regimet siden de ikke har den minste tanke om hva de skulle kjempe for. Deres sinn er fortsatt ikke styrt av den ideen at forandring bare kan komme gjennom en overgang til andre økonomiske metoder, til en annen form for samfunn. Tvert i mot er frykt for bolsjevisme, for kaos, som spesielt i følge synspunktet til den store majoriteten av Mittelstanden og bøndene ville følge Hitlers fall, fortsatt det negative grunnlaget for regimets støtte i brede masser av befolkninga.

Dets opponenter er organisatorisk svake siden det er vesentlig for et fascistisk system at det ikke lar opponenter organisere seg kollektivt. "Reaksjonens" krefter er ekstraordinært fragmenterte. I informerte kretser registreres det ikke mindre enn fem monarkistiske tendenser. Arbeiderbevegelsen er fortsatt splittet i sosialister og kommunister, og innen de to bevegelsene er det tallrike fraksjoner. Dersom terroren imidlertid ble redusert og presset mot atomisering slakket av ville det bli tydelig at disse fraksjonene raskt ville gå sammen i en stor massebevegelse som, som en ide og et begrep, allerede kan være utviklet videre i sinnet til arbeiderne enn det som er klart.

Holdninga til kirkas opponenter til regimet er ikke enhetlig. Deres kamp er klart nok ikke minst rettet mot å forbedre kirkas posisjon innen regimet..........
Kilde: Dokument 449.

I juli 1938 skrev en kontaktmann til SPD fra Nord Tyskland:

Den alminnelige stemninga i Tyskland er karakterisert ved utbredt politisk likegyldighet. Den store massen av folket er fullstendig sløvet ned og vil ikke høre noe som helst mer om politikk. Slik førte for eksempel Anschluss med Østerrike ikke til noe i likhet med den entusiasmen og varige virkningen som fulgte gjeninnføring av militærtjeneste for tre år siden. Man skulle ikke bli villedet av alminnelig syting. Nå for tida syter folk over alt men ingen mener at denne sytinga skal representere en fiendtlig holdning overfor regimet. Man kan nå oppleve syting offentlig framført: i trikker, i restauranter etc. og i alminnelighet er ingen forberedt på å forsvare regimet. Men det er også i alminnelighet sant at ingen anser sytinga som et angrep på selve regimet, som en politisk uttalelse mot diktaturet. Folk og regime identifiserer ikke seg selv med hverandre. Folk kjenner seg som underlagt det nåværende regimet og har ingen ide om at en dag kan de selv igjen bli subjekt. Holdningen til Vestmaktene har gitt et avgjørende bidrag til denne avpolitiseringa......

Mest sjokkerende er uvitenheten til vide kretser om hva som virkelig foregår i Tyskland...... De er fullstendig overbevist om at det ikke lenger er konsentrasjonsleire; de ganske enkelt vil ikke tro at nazistene behandler sine opponenter med hensynsløs brutalitet. De vil ikke tro det fordi det ville være så fryktelig for dem og fordi de vil foretrekke å lukke øynene. Den moralske fronten mot nasjonalsosialismen kunne bli mye bredere dersom folk virkelig visste hvordan tingene virkelig er i Tyskland. Men denne fronten er nå veldig smal selv blant arbeiderne. Det hender alltid at selv i tilfeller med arrestasjoner av opponenter mot regimet hører bare noen få familier om det og selv nabolaget forblir i mørket.....
Kilde: Dokument 451.


(a) Kirkene

Kirkene var de eneste institusjonene som både hadde en annen ideologi enn nazismen og som også fikk beholde sin organisatoriske autonomi. Derfor var de en torn i øyet på det nazistiske regimet og stod i veien for at nazistene fikk full kontroll over alle tyske organisasjoner. Kirkene ville unngå konflikt med det nazistiske regimet, men det var grenser for hvor langt enkelte geistlige ville gå for å føye regimet.

De protestantiske kirkene.
Den tyske protestantismen hadde lenge vært identifisert med den konservative nasjonalismen og hadde tradisjonelt vært en støttespiller for staten. Det ga den en tilbøyelighet til å tilpasse seg nazismen. Den katolske kirka hadde under Bismarcks "Kulturkampf" vært utsatt for svært sterke angrep fra staten, og hadde tradisjonelt vært motstander av en sterk og autoritær stat, og tradisjonelt hadde den i tysk politikk gått inn for demokratisering og liberale løsninger, men den var også, i likhet med nazistene, en sterk motstander av den marxistiske venstresiden, og det faktum at den fikk beholde betydelig autonomi gjorde den villig til å foreta betydelig tilpassing til det nazistiske regimet. Dessuten fikk kirka betydelige fordeler fra staten, som at den fikk samle inn kirkeskatten.

Kirkesamfunnenes forhold til det nazistiske regimet var komplekse og mangetydige, og de varierte sterkt fra prest til prest, fra motstand til samarbeid og underkastelse. Majoriteten av kirkenes personale konsentrerte seg om å opprettholde kirkens tradisjonelle virksomhet.

Den protestantiske kirka var svekket av en alvorlig splittelse. Tradisjonelt var den delt i den lutherske og den reformerte kirka, og med nazismen oppstod en ny splittelse i det det oppstod en bevegelsen innenfor kirka kjent som de "tyskkristne" som så seg selv som "Kirkens SA". De prøvde å kombinere nazismen og lutherdommen, og hevdet at Tyskland var utpekt av Gud til en spesiell oppgave. Spesielt unge teologer ble tiltrukket av denne "tyske kristendommen". De ville ha ei ny "folkekirke" og adopterte nazistiske former, som marsjer, nazisymbol, uniformer og hilsner.

Den protestantiske kirka hadde vært delt i kirkesamfunn for hver delstat. Den 27. mai 1933 ble det opprettet ei tysk nasjonalkirke med en riksbiskop, en sak som de tyskkristne hadde gått inn for. Men de eksisterende kirkene ville beholde en viss autonomi, og valgte til riksbiskop den respekterte pastor von Bodelschwingh. Men den 24. juni ble Bodelschwingh tvunget til å gå av. Og ved valget av til ny kirkesynode den 23. juli brukte de tyskkristne det nazistiske propagandaapparatet til å vinne en majoritet som satte dem i stand til å prøve å overta makten i kirka. En feltprest, Ludwig Müller, som personlig kjente Hitler, ble riksbiskop, og tyskkristne ble utnevnt til bispestillinger og andre høge stillinger i kirka.

Men det kom en reaksjon i kirka mot dette og mot de forandringene av kirkas lære som de tyskkristne foretok. Den mer ekstreme fløyen blant de tyskkristne ville redusere eller fjerne det gamle testamentet siden det var jødisk og forandre det nye testamentet til en mer heroisk religion der Kristus ikke ble korsfestet. Reaksjonen mot de tyskkristne ble ledet av den sveitsiske teologen Karl Barth. En gruppe teologer ledet av Martin Niemöller, prest i bydelen Dahlem i Berlin, dannet "Prestens nødsforbund" - Pfarrernotbund - for å motsette seg de tyskkristne og forsvare den ortodokse Luthers lære. De offisielle kirkeautoritetene, som var dominert av de tyskkristne, prøvde å slå ned denne motstanden, og fikk til og med medlemmer av prestenes nødsforbund arrestert. Høsten 1934 ble to politisk konservative og ortodokse biskoper, Theophil Wurm i Württemberg og Hans Meiser i Bayern, arrestert. Dette ble fulgt av store demonstrasjoner til forsvar for biskopene. Et sirkulære sent til prester den 24. september kommenterte dette:

Vi er vitner til et mirakel her i Nürnberg. Det foregår enormt oppstyr i byen, og det var på sitt sterkeste onsdag. Vi delte bare ut beskjeder klokka 12 og om kvelden var seksten kirker stappfulle. Liknende gunstige nyheter kommer fra alle steder der våre brødre har reist og preket ut gjennom landsbygda i Franken. Overalt, ofte på de mest uhøvelige tidspunkt, er kirkene fulle.
Kilde: Dokument 452.

Denne utviklinga førte til en formell splittelse. Den 21. oktober 1934 forkastet medlemmene av prestenes nødsforbund formelt Rikskirka og dannet sitt egen "Konfesjonelle kirke" i en erklæring som ble proklamert i kirka i Dahlem:

1. Vi erklærer at konstitusjonen til den tyske evangeliske kirka har blitt ødelagt. Dens lovlig konstituerte organ eksisterer ikke lenger. De mennene som har grepet ledelse i kirka i Riket og delstatene har skilt seg fra den kristne kirka.

2. I kraft av retten til kirkene, religiøse samfunn og innehavere av kirkelige embeter, bundet av skriftene og bekjennelsene, for å handle i en nødssituasjon oppretter den Konfesjonelle synoden til den tyske evangeliske kirka nye ledelsesorgan. Den utnevner som leder og representant for den tyske evangeliske kirke, som en sammenslutning av konfesjonelt bestemte kirker, den tysk evangeliske kirkes broderlige konsil, og fra dette blant dets medlemmer konsilet til den tyske evangeliske kirke til utøvende ledelse. Begge organ er sammensatt og organisert i henhold til konfesjonen.

3. Vi oppfordrer de kristne samfunn, deres prester og eldste, til ikke å akseptere direktiv fra det nåværende kirkestyret og dets myndigheter, og til å avslå samarbeid med de som ønsker å forbli lydige mot dette kirkelige styret. Vi oppfordrer dem til å iaktta direktivene til den Konfesjonelle synoden til den tyske evangeliske kirke og dens anerkjente organ.
Kilde: Dokument 453.

I mens ble Hitler bekymret over den striden som striden med kirken skapte, og han kom til at det ikke var verdt bryet og uroen å prøve å oppnå direkte kontroll over kirkene gjennom riksbiskop Müller og de tyskkristne. Biskopene Meiser i Bayern og Wurm i Württemberg fikk vende tilbake til sine embeter, og de tyskkristnes herredømme ble erstattet av mer forsiktige og ganske ortodokse biskoper. Slik ble den protestantiske kirka delt i tre, de tyskkristne, som ble mindre viktige, den konfesjonelle kirka, som hadde sterk støtte i noen kirkesokn men var utsatt for trakassering fra myndighetene, og det offisielle kirkeetablissementet som samarbeidet med regimet mens det forsøkte å beholde det som var igjen av kirkas autonomi.

Etter 1934 var hovedproblemet for de protestantiske kirker ikke direkte forfølgelse, men ulike former for press for å begrense deres aktivitet, spesielt for å unngå at kirkene påvirket ungdommen.

Den katolske kirka.
Den katolske kirka stod sterkere i Tyskland både siden den var mer samlet og siden den var mer kosmopolitisk. I 1933 hadde den bestemt seg for å inngå et forlik med regimet i et konkordat på samme måte som det var gjort i det fascistiske Italia. Historien om forholdet mellom den katolske kirka og regimet i årene 1933-39 er historien om hvordan kirka prøvde å hevde de rettighetene som den hadde skaffet seg i konkordatet og om hvordan regimet prøvde å undergrave dette. Den 13. desember 1936 uttrykte de katolske biskopene i Bayern sin skuffelse over regimet i et kirkebrev:

Etter den beklagelige kampen som ble gjennomført av marxister, kommunister, fritenkere og frimurere mot kristne og kirka tok vi med takknemlighet mot den nasjonalsosialistiske bekjennelsen om positiv kristendom. Vi er overbevist om at mange hundre tusener fortsatt er lojale mot denne trosbekjennelsen, og vi observerer med sorg hvordan andre tenderer mot å bevege seg bort fra den kristne tro og fra Førerens program, og på denne måten gi Det Tredje Riket et nytt grunnlag, en Weltanschauung som står i åpen motsetning til kristendommens bud. Denne dannelsen av nasjonalsosialismen til en Weltanschauung som skjærer den løs fra ethvert grunnlag i religionen utvikles mer og mer til et fullt angrep mot den kristne tro og den katolske kirka. Alt dette varsler ille for framtida til vårt folk og fedreland. Vår Fører og kansler erkjente i en svært imponerende demonstrasjon viktigheten av de to kristne konfesjoner for staten og samfunnet, og lovte å beskytte de to konfesjonene. Dessverre opererer menn med betydelig innflytelse og makt i direkte motsetning til disse løftene og begge konfesjonene blir systematisk angrepet. Visse av de som leder angrepet på kirkene ønsker å fremme en forent kirke der trosbekjennelsen vil bli meningsløs. Spesielt ønsker de å få den katolske kirka ut av Tyskland og erklære den å være et organ som er fremmed for vårt land og dets folk. Disse folkene mangler virkelig forståelse av vår hellige tro og av den kristne religion i enhver form.

I 1933 ble et konkordat undertegnet mellom den Hellige Far og det Tyske Riket. Dette ble gjort, ble det sagt i innledningen, som ut fra et "felles ønske om å konsolidere og utvide de vennlige forbindelsene som eksisterte mellom Pavestolen og Den Tyske Stat." Men isteden for det mye ønskede vennskapet har det utviklet seg en stadig voksende kamp mot pavedømmet, en kamp som utføres i skrift og tale, i bøker og studiekurs, i organisasjoner, skoler og leire. Et hat mot "Roma" har blitt skapt i ørene til barna..... Under konkordatet ble katolske organisasjoner og fellesskap gitt løfte om beskyttelse av deres fortsatte eksistens. Men isteden for denne fortsatte beskyttelse har det stikk motsatte funnet sted fram at til den fortsatte eksistens til disse organisasjonene har blitt gjort umulig...... I henhold til konkordatet skulle fornærmelser av geistligheten straffes. Men hvor er beskyttelsen mot den slags fornærmelser som kommer i taler, skrifter, plakater og bilder? Hvor er statens beskyttelse av geistlighetens ære når det kommer til tegneserier og posters som plasseres foran barns øyne selv i de fjerneste landsbyer? Det har blitt rapportert til oss at en antigeistlig tegneserie ble utstilt i et klasserom. Da soknepresten ba læreren om å fjerne den nektet han.......

Ingenting kunne være fjernere fra våre intensjoner enn å innta en fiendtlig holdning mot, eller en forkastelse av, den nåværende form til vår regjering. For oss er respekt for autoritet og kjærlighet til fedrelandet og oppfyllelse av vår plikt overfor staten ikke bare saker som angår samvittigheten, men som også angår den guddommelige bestemmelse. Dette budet vil vi alltid kreve at våre trofaste følger. Men vi vil aldri betrakte vårt forsvar av Guds lov og av hans kirke som en overtredelse av denne plikten, eller av oss selv overfor angrep mot troen og kirka. Føreren kan være sikker på at vi biskoper er forberedt til å gi all moralsk støtte til hans historiske kamp mot bolsjevismen. Vi vil ikke kritisere ting som er rent politiske. Det vi ber om er at vår hellige kirke blir tillatt å nyte sine gudegitte rettigheter og sin frihet.
Kilde: Dokument 455.

I likhet med den protestantiske kirka måtte den katolske kirka konkurrere med nazistene om innflytelse over den oppvoksende slekt. De tradisjonelle konfesjonelle skolene der protestantiske og katolske barn fikk undervisning hver for seg ble erstattet av skoler der bare religionsundervisningen var delt, og i disse nye skolene var religion et mindre viktig fag enn det hadde brukt å være. Men nazistene var ikke i stand til å fjerne religionen og religiøse symbol ut av skolene. Katolikkene fortsatte å være svært lojale mot den katolske kirka. Det framgår av den følgende månedsrapporten fra politidistriktet Ebermannstadt i det nordlige Bayern fra 29. juni 1939:

Den usikre diplomatiske situasjonen, den harde beskatningen, bestemte økonomiske vanskeligheter, og spesielt presset mot kirka skaper for øyeblikket økt apati blant landsbygdbefolkninga så langt det angår nasjonalistiske saker. Den katolske kirka høster fruktene av disse byrdene. Jo flere forsøk som blir gjort for å holde et øye med kirka, eller om slike forsøk er ventet, jo mer støtter befolkninga prestene. Katolsk kirkegang, deltakelse i ulike begivenheter, som prosesjoner, velsignelse av markene, pilegrimsferder, tilstedeværelse ved gudstjeneste på vekedagene, og bekjennelse fortsetter å være sterk. For tida er partiets propaganda hjelpeløs i forsøkene på å motstå denne utviklingen. Stemninga er rettet mindre mot staten enn mot partiet. Det er mange bønder som offentlig erklærer at deres holdning til partiet avhenger av partiets tiltak overfor kirka. Spørsmålet om den holdningen som det katolske presteskapet tar overfor disse ideologiske disputtene kan ikke bli endelig besvart. Utvendig forsøker prestene ikke bare å redde ansiktet, men også å gjøre rett mot de nasjonale kravene; i ren konfesjonell forstand arbeider de imidlertid desto hardere bak scenen for å holde menighetene sine stramt til troen. Innflytelsen til det protestantiske presteskapet er i likhet med kirkelivet til de protestantiske menighetene i alminnelighet mye mindre. Forholdet mellom presten og flokken hans er for det meste svært løs og kretsen av innbitte tilhengere er vanligvis svært liten.
Kilde: Dokument 456.

Holdningene til de ulike sektene varierte. Klart mest ærerik var Jehovas Vitner, som nektet å gå på akkord, og som led martyrdøden i konsentrasjonsleirene.

(b) Motstand fra venstre

Fra 1933 og fram til 1939 kom den viktigste motstanden mot det nazistiske regimet fra organisasjonene på venstresiden - fra det som var tilbake av de sosialistiske og kommunistiske partiene og organisasjonene som hadde stått sammen med dem og som hadde blitt forbudt i 1933. Et av de største problemene som motstanden på venstresiden sto overfor var at organisasjonene på venstresiden var splittet og hadde vært motstandere. Kommunistene hadde underordnet seg Moskva og hadde skjelt ut sosialdemokratene for å være "sosialfascister", og sosialdemokratene motsatte seg underordningen under Moskva og den autoritære modellen til Lenin og Stalin.

Sosialistene og de frie fagforbundene var ikke forberedt på illegal aktivitet og på den nazistiske terroren. Etter at arrestasjonsbølgen i 1933 hadde fjernet de fleste lederne, både på sentralt og lokale nivå, fra organisasjonene på venstresiden var det ulike oppfatninger blant sosialistene om hvordan de skulle fortsette, spesielt mellom de som hadde gått i eksil og de som var tilbake i Tyskland. De som var tilbake i Tyskland prøvde å opprettholde kontakten med hverandre for å utveksle informasjon, diskutere og å oppmuntre hverandre. Sosialistene hadde forstått at aktiv motstand ikke ville svekke regimet på en alvorlig måte, men ville ødelegge de som deltok i motstanden. Regimet måtte bli ødelagt utenfra eller bryte sammen av indre motsetninger, og i mellomtiden måtte sosialistene prøve å opprettholde et nettverk og en infrastruktur som gjorde dem i stand til å stå fram når regimet brøt sammen. Gestapo summerte i en rapport om den sosialistiske motstandsbevegelsen opp dette standpunktet:

....... den ventede forandringen vil komme utenfra. Men forberedelser må gjøres for denne begivenheten slik at fortidens aktiviteter kan bli gjenopptatt i en form som er ferdiggjort. Denne indre overbevisning og ønsket til lederne av SPD om at det ikke burde være noen rigid organisasjon er reflektert i atferden og solidariteten til landets illegale arbeidere. Etter arbeid møtes de over et glass øl, de møter beslektede sjeler i nabolagene sine, eller prøver å holde kontakt gjennom familiebesøk; de unngår alle former for organisasjoner, og de søker på de beskrevne måtene å hjelpe sine venner å stå fast. I disse møtene snakker de om den politiske situasjonen og utveksler nyheter. De fremmer energisk den såkalte hviskekampanjen som for tiden representerer det mest effektive illegale arbeidet mot staten, mot dens institusjoner og aktiviteter, og mot partiet. De viktigste temaene i diskusjonene er prisøkningene, lave lønninger, økonomisk utbytting av folket, frihet, mangel på råvarer, korrupsjon, nepotisme, gaver på nasjonens bekostning og så videre. Siden mange tidligere SPD og fagforeningstillitsvalgte nå er kommersielle representanter og reisende selgere vil slike stikkord raskt spre seg selv til den fjerneste avkrok. Til tross for utstrekningen til disse undergravende aktivitetene har det ikke til nå vært mulig å fange en eneste av disse personene og bringe ham for domstolen.
Kilde: Dokument 457.

Kommunistenes organisasjon ble også sterkt skadet av arrestasjonsbølgen i 1933. Men kommunistene forsøkte å gjennomføre en aktiv kampanje for å undergrave regimet, og resultatet var at stadig flere kommunister ble fanget og sendt til fengslene og konsentrasjonsleirene. Av de omkring 300.000 medlemmene av KPD i 1933 ble 150.000 utsatt for nazistenes forfølgelse og tusenvis av dem ble myrdet. Men denne store selvoppofrelsen førte ikke til betydelige resultat. En rapport fra SPD i det sentrale Tyskland datert februar 1936 forteller om situasjonen for motstanden:

Den gjennomsnittlige arbeideren er primært interessert i arbeid og ikke i demokrati. Folk som tidligere entusiastisk støttet demokratiet viser ingen interesse for politikk. Man må være klar over det faktum at i første omgang er menn familiefedre og har arbeid, og at for dem har politikk annenplassen og da bare dersom de tror at den fører fram til noe.

Mange mennesker nekter å delta i illegal aktivitet ut fra denne grunnleggende holdningen. De anser det som hensiktsløst at man bare havner i fengsel på grunn av det. Men det betyr på ingen måte at de går over til nazismen.

Et viktig punkt - det synes til og med for meg som det avgjørende punktet for vår politikk - er det faktum at folket vårt har aversjon mot enhver upatriotiske holdning. Mens det er sant at de foretrekker internasjonal forståelse føler de at i første omgang er de tyskere. Man kan ikke drive dem bort fra det.
Kilde: Dokument 458.

En rapport fra Gestapokontoret i Düsseldorf for året 1937 gir en ide om motstandsaktivitetene til kommunistene og sosialistene og en indikasjon på hvor godt informert Gestapo var:

A. Den kommunistiske bevegelsen.
I løpet av de første årene etter maktovertakelsen, fram til omkring 1936, forsøkte kommunistene å utvide partiet sitt og dets ulike underorganisasjoner. Men senere så de klart at det bare satte de medlemmene som deltok i illegal aktivitet i landet i fare og gjorde det lett for politiet å bryte opp de illegale organisasjonene, spesielt siden distribusjonsruten til en pamflett kunne bli fulgt og sporet opp ganske lett. I de høyforræderisakene som er gjennomført i de siste årene har det allerede blitt notert at de som er engasjert i illegale aktiviteter nektet å dele ut litteratur på grunn av den faren det medførte. Så dette må ha vært en av grunnene til at det tyske kommunistpartiets sentralkomite som er basert i Paris under ledelse av den tidligere kommunistiske riksdagsrepresentanten Wilhelm Pieck, offentliggjorde nye retningslinjer for illegal aktivitet i Tyskland ved begynnelsen av 1937. Mens fram til 1936 den største vekten for propagandaen lå på å offentliggjøre en mengde pamfletter, så snudde de i begynnelsen av 1936 over til muntlig propaganda ved å sette opp baser i fabrikker og gikk inn for den såkalte "Folkefronten" etter fransk mønster........

Det ble tydelig at den kommunistiske propagandaen som er beskrevet ovenfor allerede hadde en viss suksess i noen fabrikker. Etter fabrikkmøter der talerne fra Arbeidsfronten [den nazistiske DAF] hadde snakket, og der noen var ganske klønete i sine uttalelser, var den misfornøyde stemninga blant arbeiderne ganske tydelig i påfølgende diskusjoner. I en ganske stor fabrikk hilste taleren fra Arbeidsfronten arbeiderne med den tyske [nazi] hilsenen: men arbeiderne bare mumlet til svar. Da taleren avsluttet fabrikkparaden med den tyske hilsenen ble den besvart høyt og klart, men arbeiderne gjorde det klart at den eneste grunnen til at de besvarte hilsenen var at den gjorde slutt på fabrikkparaden. Omskifting av arbeidere innenfor fabrikkene, nødvendiggjort av knapphet på råmaterialer, skaper mer fruktbar jord for at kommunistene kan påvirke arbeiderne. Videre overføring av arbeidere som stod overfor en ferie til en annen fabrikk med det resultat at de mistet ferien sin bidrar til misnøye blant arbeiderne. Julebonusen skaper mer misnøye blant arbeiderne. Noen fabrikker betalte julebonus til arbeiderne sine med det resultat at arbeidere fra andre fabrikker som ikke fikk noe ble irriterte. Her ville også en enhetlig metode hjelpe til med å fjerne den fruktbare grunnen for KPD propaganda.

"Rote Hilfe" må nå bli betraktet som den eneste organisasjonen til KPD som fortsatt eksisterer. Politiske fanger og deres familier mottar fortsatt betydelig hjelp fra "Rote Hilfe". Det har blitt lagt merke til at pengeinnsamlinger og matpakker har ankommet til de relevante avdelingene til domstolene uten at avsenderne kunne oppspores. Kommunistpartiet har også sendt matpakker fra Holland til familier til politiske fanger. Disse pakkene er noen ganger gitt over til statspolitiet av mottakerne og overført til NSV [en nazistisk velferdsorganisasjon].....

C. Det sosialdemokratiske partiet.
I den perioden som rapporten dekker har SPD hovedsakelig arbeidet ved hjelp av utspredelse av nyheter. Den informasjonen som når ledelsen til det illegale SPD fra dets nyhetstjeneste i Tyskland er samlet der og distribuert som informasjonsmateriale i gotiske bokstaver. Den informasjonen som er smuglet inn i Tyskland er produsert i utgivelser av format som postkort med små skrift. De artiklene som er i disse informasjonsbrevene er kritikk av regjeringens tiltak. De blir bare sendt til pålitelige gamle SPD folk........

I tillegg til dette er den illegale aktiviteten til SPD den samme som det er gitt et omriss av i de nylig offentliggjorte retningslinjene for det konspiratoriske arbeidet til KPD: sette opp celler i fabrikker, sportsklubber og andre organisasjoner. Siden de tidligere SPD medlemmene bare utfører muntlig propagandavirksomhet er det svært vanskelig å få tak i bevis for deres illegale aktivitet som kan være brukbar i en rettsal.

En ting synes imidlertid å være sikkert: Selv om tidligere medlemmer av SPD og dets organisasjoner alltid mer eller mindre har nektet å danne organisasjoner eller å distribuere flygeblad i store mengder, synes solidariteten mellom dem selv nå å være ekstremt sterk takket være det faktum at de fleste av dem har kjent hverandre i år, om ikke i tiår. De er for flinke til og har blitt trent for lenge til at det kan bevises at de er skyldige i illegal aktivitet.

Før maktovertakelsen bestod arbeiderrådene hovedsakelig av gamle tillitsvalgte fra SPD arbeidernes bevegelse. Disse folkene som ble fjernet eller avskjediget fra sin funksjon i fabrikkene har stort sett blitt innkvartert i andre fabrikker. Som gamle og trente tillitsvalgte er de godt kjente i arbeiderbevegelsen og er godt inne i arbeidernes kamp mot arbeidsgiverne over spørsmål som lønn, arbeidstid etc.

Det er ofte bemerket at arbeidere i stedet for å gå til representantene for Arbeidsfronten med lønnsspørsmål går til trente folk som er kjent for dem og spør om råd. Ikke sjelden har disse personene blitt gjenvalgt til arbeiderrådene. Så får de gjennom dyktig propaganda sine tidligere kamerater inn i arbeiderrådene og inn i ledende posisjoner i fabrikkene. Den illegale SPD ledelsen legger den største vekt på disse folkene og stoler på at de står opp for sine tidligere ideal til rette tid og påvirker arbeiderne ved sin egen ånd.

Den 10.xi.37 lyktes vi i å arrestere en nederlandsk sjømann ved navn Gert Dooyes fra Rotterdam...... Dooyes innrømmer å ha smuglet pamfletter inn i Tyskland for to nederlendere som var medlemmer av SPD sentret i Amsterdam og å ha gitt dem til SPD tillitsvalgte i Duisburg og Oberhausen. Videre har Dooyes innrømmet å ha innført nesten tretti pakker mat til Tyskland sjøverts fra 1936 til han ble arrestert i november 1937 og å ha gitt dem til SPD funksjonærer som sendte pakkene til familiene til politiske fanger..... I løpet av disse etterforskningene ble tretti-førti personer til, som var under sterk mistanke om å arbeide for det illegale SPD, arrestert.......

Den øverste hjernen og ledende tillitsmannen i SPS er émigré Ernst Schumacher. Han arbeider i følge instruksene til SPD ledelsen i Praha. På Schumachers oppfordring ble lesesirkler dannet i Duisburg og Oberhausen der det materialet som det ble referert til ovenfor ble gitt videre fra hand til hand. Det ble håpet at antallet støttespillere skulle øke gjennom disse lesesirklene. De folkene som har blitt arrestert tilhører også til den nyhetstjenesten som har blitt beskrevet ovenfor.........

I 1938 vil vi måtte være spesielt oppmerksomme på den illegale aktiviteten i fabrikkene. Pålitelige agenter har blitt infiltrert inn i atskillige store fabrikker i mitt distrikt og har gitt bevis for at KPD og SPD utfører konspiratorisk arbeid sammen. I en fabrikk arbeider KPD, KPO og SPD hand i hand. I en annen fabrikk avviker KPD fra sine foreskrevne regler og danner en fabrikkgruppe i henhold til tidligere retningslinjer fra RGO. Her er det også merkbart at ingen pamfletter blir distribuert; informasjon blir bare gitt muntlig.
Kilde: Dokument 459.

(Manipulerte) folkeavstemninger og mobilisering av folkelig tilslutning

På grunn av mangel på en genuin offentlig opinion trengte regimet en gang i blant å forsikre både seg selv og utenlandsk opinion om at det hadde helhjertet støtte fra befolkninga. Dette var oppgaven til valg og avstemninger som ble holdt en gang i blant. Men siden nazistene var usikre på den oppslutningen de hadde manipulerte de valgene, selv om de var arrangert for å virke mest mulig demokratiske og for å gi uttrykk for støtte til regimet. SOPADE tegnet opp de ulike måtene dette hadde blitt gjort på for å sikre suksessen ved folkeavstemninga den 18. august 1934 for å bekrefte støtte til at Hitler påtok seg å være "Fører og Rikskansler" etter at Hindenburg døde:

1.Før Valget.
(a) Presset fra den allestedsnærværende propagandaen: det var bare "Ja". Hitlers portrett var i alle vinduer, hver bil, offentlige høytalere kringkastet talene på radio etc.

(b) Det moralske presset: de som sa "Nei" ble brennmerket som forrædere, kjeltringer, sabotører av nasjonal gjenoppbygging.

2. Mens avstemningen foregikk.
(a) Uniformerte SA folk og partimedlemmer i avstemningslokalene skapte en atmosfære av terror helt fra starten, og det hadde sin virkning selv der direkte terror ble tatt i bruk.

(b) I mange tilfeller var det ikke stemmebåser, og andre steder var det ikke mulig å bruke dem. Enten var båsen satt opp i et fjernt hjørne, eller SA menn sperret veien til dem eller det var plakater for å holde folk borte fra dem (som "Hver tysker stemmer offentlig, hvem stemmer på annen måte?" eller "Bare forrædere går her").

(c) I forskjellige deler av landet var "Ja" allerede påført stemmeseddelen.

(d) Veteraner fra andre foreninger ble marsjert samlet til valglokalene og måtte stemme offentlig.

(e) Ulovlig valg ble oppmuntret: I München kunne man stemme "på sin ære", i Pfalz for venner og bekjente. Medlemmer av arbeidsleire fikk tillatelse til å stemme samlet uten at stemmeretten deres ble undersøkt.

3. Under opptellingen.
(a) Opptellingen fant først og fremst sted i nærvær av SA og partimedlemmer.

(b) Ugyldige stemmer ble rett og slett regnet som ja stemmer. Det gjelder også for blanke stemmer.

(c) Nei stemmer ble erstattet av Ja stemmer "i den nødvendige mengde", noen ganger i overdreven entusiasme selv ut over det, slik at til slutt ble det talt opp flere stemmer enn det var personer med stemmerett.

(d) Det resultatet som ble offentliggjort var rett og slett forfalsket (oppdaget mange småsteder der et antall SPD kamerater hadde sverget for hverandre å stemme nei) eller resultatet ble ikke offentliggjort.

Disse ulike metodene for å presse velgerne og forfalske stemmene ble brukt i svært varierende utstrekning i forskjellige deler av landet, ikke i henhold til generelle instruksjoner eller et rigid skjema, men tilpasset de lokale forhold. Det er en erfaring fra det siste halvannet år at terroren ikke forekommer overalt i samme utstrekning, men på ulike måter på ulike steder. I Hamburg ved begynnelsen av det fascistiske styret var forholdene nesten normale, mens den mest fryktelige forfølgelse foregikk i Saksen.

Disse iakttakelsene forklarer noen av de store forskjellene i stemmeresultat. I Pfalz, for eksempel, stemte 94,8% av de stemmeberettigede Ja, mer enn i noe annet valgdistrikt. I det umiddelbart nærliggende Koblenz-Trier, som har vesentlig den samme økonomiske og klassemessige struktur, stemte 82,4% Ja. Resultatet bekrefter det alle rapporter fra Pfalz forteller, nemlig at terroren og forfalskningen nådde rekordnivå fordi gauleiter Bürckel, den nye fullmektigen for Saar, trengte et spesielt godt resultat, i lys av naboterritoriet Saar.
Kilde: Dokument 460.

Hemmelige valg foregikk i virkeligheten ikke, i hvert fall i deler av Tyskland, som følgende politirapport om folkeavstemning den 10. april 1938 for å bifalle Anschluss med Østerrike forteller:

Emne: Folkeavstemninga den 10. april 1938
Kopi av et skjema er herved vedlagt som oppregner de personene som stemte "Nei" eller avga ugyldig stemme i Kappel i distriktet Simmern. De ugyldige stemmene er opplistet først, ender med -, deretter de som stemte "Nei".

Kontrollen ble utført på følgende måte: noen medlemmer av valgkomiteen merket alle stemmesedlene med tall. Under selve avstemninga ble en liste over velgerne satt opp. Stemmesedlene ble delt ut i numerisk rekkefølge, derfor var det etterpå mulig med hjelp av lista å finne ut hvilke personer som stemte "Nei" eller ga ugyldig stemme. Et eksempel på disse merkede stemmesedlene er vedlagt. Merkene ble satt bak på stemmesedlene med skummet melk.

Stemmeseddelen avgitt av protestanten Alfred Wolferts er også vedlagt.

Identifisering av to personer var umulig siden det er atskillige personer med samme navn i landsbyen, og det var umulig å bestemme hvem av dem som faktisk stemte "Nei".
Kilde: Dokument 461.

Regimet ønsket samtidig både å avpolitisere befolkninga, for å passivisere den, og å vinne popularitet og oppslutning, eller i det minste å få noe som tydet på oppslutning fram i lyset. Regimet fratok befolkninga muligheten til å være deltakere i samfunnet, og gjorde befolkninga til publikum. Og et publikum går snart kjed dersom artistene bare gjentar seg selv, og ikke stadig kommer med et helt nytt stunt - dette hadde gjerne Hitler en forståelse av. Denne stemningen uttrykkes en rapport fra en av SPDs kontakter i Bayern i januar 1938:

Det kan ikke bli benektet at regimet mangler klare politiske suksesser som de kan påvirke befolkninga med, slike som for eksempel folkeavstemninga i Saar og okkupasjonen av Rhinland. Den strømmen av kritikk som nå kan bli iakttatt har vart lenger enn alle disse hittil. En propagandaseier har vært nødvendig i lang tid. De har ikke hatt en og nasjonalsosialistene føler klart denne mangelen. Regimet har imidlertid slett ikke mistet midlene for å opprettholde seg selv. Det er allerede veldig klart at regimet har lyktes i å erstatte synkende tillit med respekt for dets politimakt. Denne respekten er ikke bare for våpnenes kraft men også for de økende organisatoriske bragdene. Mussolinis besøk var et godt eksempel på dette. Det var ingen sympati for Mussolini i Münchens befolkning. Bortsett fra tvang var det som i første omgang fikk folk ut i gatene nysgjerrighet. Men det er interessant hvordan folk så blir slått ut av begivenhetenes kraft....... En av våre reportere har beskrevet denne stemningen med den følgende treffende setningen: "Folk murret, står og undrer seg". Det kjøret som nazistene fikk inn i sine aktiviteter imponerer folk. Og selv om man har blitt vant til mange ting og mye har mistet sin drakraft er Propagandadepartementet flink til å alltid komme opp med mye nytt og stort; det kan alltid dra fram en suksess.
Kilde: Dokument 462.

Etter at regimet hadde bidratt til å gjenopprette full sysselsetting søkte regimet i økende grad suksess i utenrikspolitikken. Men disse suksessene ga stadig mindre beundring, som det framgår av SOPADEs rapport fra april/mai 1938:

I disse rapportene har vi ofte uttrykt det synet at Hitler kan regne med støtte fra befolkninga i to vesentlige henseende: (1) Han har skapt arbeid og (2) Han har gjort Tyskland sterkt. Etterhvert som krisen stadig mer blir noe som tilhører fortida og kommer i bakgrunnen vil det første punktet miste sin tiltrekning, og diktaturet vil måtte stole på å hente støtte fra sin utenrikspolitiske linje. Regimet kunne rett og slett ikke la en så gunstig mulighet som innlemmelsen av Østerrike gå fra seg for å rettferdiggjøre sin politikk.

Utvilsomt var den store majoriteten av det tyske folket forberedt på å godkjenne spørsmålet som ble stilt i folkeavstemninga om "Forening av Østerrike med det Tyske Riket". Men diktaturet kan ikke hvile fornøyd med en majoritet, ikke en gang med en stor majoritet. Etter at resultatet av den forrige folkeavstemninga ble kunngjort som 98,8% kunne det denne gangen ikke bli noe mindre; det måtte bli mer. Diktaturet føler seg så svakt at det ville ikke tåle at det ble bare 97%. Slik blir diktaturet en fange av sine egne metoder. Det kunne ikke gi opp propagandaoverdrivelsene, terroren og svindelen som det brukte i tidligere "valg". Det er en del av livsbetingelsene i dette diktaturet at det må springe for å stå på samme sted og at det ikke har råd til å miste tempo.....
Kilde: Dokument 463.

Etter hvert som krigsfaren økte ble det klart at selv om regimet hadde lyktes i å skape ei medgjørlig befolkning og marginalt økt de nasjonalistiske og militaristiske tendensene i befolkninga, spesielt blant de unge, så hadde det ikke lyktes i å skape et "militarisert nasjonalsamfunn" som var klart til og ivrig etter å gå til krig. Den følgende rapporten fra hærens økonomiske stab fra tiden omkring Münchenkrisen forteller at det ikke var noen som helst entusiasme for en krig for å legge under seg Sudetenland eller Tsjekkoslovakia:

....... Det er full sysselsetting overalt og, hva som er mer, stigende lønninger som er velkomne av sosiale grunner, men økonomisk tvilsomme. Teatrene er utsolgte, kinoene er fulle og kaféene flyter over til inn i de tidlige timene med dans og musikk; det er rekordmange utflukter om søndagene. Og til tross for alle disse tegnene på en gunstig økonomisk situasjon er stemninga blant store antall mennesker ikke en som er høvelig for en boom. Den er i mange tilfeller deprimert med hensyn til framtiden.......

Det er alvorlige bekymringer i de brede lag av befolkninga om at en krig før eller senere vil få en slutt på den økonomiske gjenoppvåkninga og ha fryktelige konsekvenser for Tyskland. Medlemmer av den eldre generasjonen, inkludert de blant arbeiderklassen, er minnet på den iøynefallende likheten med perioden før krigen. På den tida gikk alt fint økonomisk; produksjonen, utenrikshandelen, konsum, sparekontoer - overalt gikk det oppover..... så til slutt i august 1914 brøt den fryktelige katastrofen løs over Tyskland.......
Kilde: Dokument 464.

En sammensatt rapport fra det militære økonomiske inspektoratet datert 1. oktober 1938 pekte på:

Det er ingen entusiasme for militære komplikasjoner på grunn av det Sudetentyske spørsmålet. Den politiske situasjonens usikkerhet gjør befolkninga deprimert. Ingen vil tenke på en krig med England og Frankrike. Den opplæring nasjonen har i de oppgavene som en total krig pålegger den med alle sine byrder av ulike slag er på ingen måte adekvat.

Stemninga er i mange tilfeller deprimert, hovedsakelig på grunn av den alvorlige bekymringen at før eller senere ville en krig få slutt på den økonomiske boomen og ville ende med katastrofe for Tyskland.

I lys av den diplomatiske situasjonen og utsiktene for krig som ofte er diskutert uten hemninger kan stemningen generelt bli beskrevet som deprimert, alvorlig og bekymret; det er en "generell krigspsykose".
Kilde: Dokument 465.

En måned senere rapporterte de om reaksjonene på Münchenkrisen:

Det var stor spenning og bekymring overalt og folk uttrykte ønske om at det ikke skulle bli krig. Dette var spesielt klart og tydelig fastslått av frontkjemperne fra Verdenskrigen...... Lytting til utenlandske radiosendinger har ført til forvirring og vankelmodighet hos den store massen av politisk uutdannede. Politisk indoktrinering og opplæring, spesielt for å forberede befolkninga på krig, er fortsatt fullstendig inadekvat. Bare svært få av de lavt rangerte partilederne som for tiden bekler stillinger har oppnådd å lykkes med denne opplæringen. Man kan bare se på det som en fullstendig fiasko.
Kilde: Dokument 466.

Noakes og Pridham avslutter dette kapitlet om meninger og motstand og forhold for motstand i årene 1933-39 med å skrive at dette siste sitatet er en bemerkelsesverdig erklæring av den bankerott som regimets forsøk på å mobilisere den tyske nasjonen til krig hadde lidd. Det hadde vært nøkkeloppgaven for innenrikspolitikken til nazistene: å gjøre Tyskland klar til krig. Regimet hadde sikret seg en passiv aksept for sin politikk, som uttrykte seg som resignasjon overfor utsiktene til krig.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Motstand 1933-45
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: