Napoleon i Tyskland.

Andre del

Slutten på det gamle riket og omorganisering

Til første del Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Dette kapitlet gir en oversikt over den politiske og militære utviklinga i det tyske området fra den franske revolusjonen begynte i 1789 og fram til slaget ved Waterloo i juni 1815.

Slutten på Det Gamle Riket

og omorganisering av sentraleuropa

6. august 1806 lot keiser Franz det bli kunngjort at Imperiet formelt var oppløst gjennom at han frasa seg tittelen og verdigheten som keiser av det tysk-romerske Imperiet og frigjorde alle sine vasaller fra deres troskap til ham. Dette var en handling som ikke var utført i henhold til lov. Men rivaliseringsforholdet mellom Preussen og Østerrike hadde ført til at Imperiet var uregjerlig og ikke kunne fungere som en enhet. De store fyrstene og statene hadde i større eller mindre grad oppnådd suverenitet innen sine områder, og Imperiet hadde stadig mindre innflytelse i de store statene. Imperiet var i stadig mindre grad i stand til å beskytte de som hadde krav på beskyttelse fra Imperiet, som de frie riksridderne og andre mindre politiske enheter som var direkte underordnet keiseren. Og Imperiets politikk ble mer og mer Østerrikes politikk, som ofte var dominert av rivaliseringsforholdet til Preussen, og der dette rivaliseringsforholdet alltid var av betydning. Når man forholdt seg til Imperiet forholdt man seg også til rivaliseringsforholdet mellom Østerrike og Preussen. Den eneste måten de mindre politiske enhetene kunne unngå dette på og holde seg nøytrale i striden mellom Østerrike og Preussen, var ved å unngå å delta i Imperiet virksomhet.

Da Frankrike erklærte krig i april 1792 ble bare Preussen og Østerrike nevnt i krigserklæringen; Frankrike erklærte ikke krig mot Imperiet. I februar 1793 gikk Riksdagen med på å gi begrenset økonomisk støtte til krigen, men bruk av Imperiets troppestyrker skulle bare bli tillatt ved forsvarsoperasjoner. Riksdagen erklærte først krig i mars 1793, etter at de vestlige delen av Tyskland allerede var blitt okkupert av Frankrike. Krigen var svært upopulær. Riket ønsket slutt på krigen snarest mulig. I oktober oppnådde kurfyrsten av Mainz å få tilslutning i Riksdagen for et forslag om å søke fred. To måneder senere ba en majoritet i Riksdagen keiseren om å samarbeide med Preussen om å forhandle fram en avslutning på krigshandlingene. Men Riket var maktesløst. Det hadde ingen myndighet i forhold til den politikken som ble ført, dette ble avgjort av Østerrike og Preussen, og vica versa var disse to stormaktene i liten grad i stand til å påvirke eller oppnå støtte fra de mindre statene.

Høsten 1794 dro Friedrich Wilhelm II Preussen ut fra krigen, og i april undertegnet Preussen Baselavtalen med Frankrike. Preussen var villig til å ofre de mindre staten og undergrave Imperiet. Ved å danne en nøytral sone i nord som ble beskyttet av og var underlagt Preussen splittet Preussen Imperiet og utfordret dets institusjoner, samtidig som de mindre statenes suverenitet ble undergravd. Enda mer undergravende for Imperiet var den hemmelige avtalen der Preussen tillot franske anneksjoner i vest mot selv å bli kompensert ved selv å annektere tyske områder lenger øst. Dette åpnet opp for deling av Tyskland mellom de større maktene, som var store nok til å delta som rovdyr og ikke som det byttet som skulle deles.

Sommeren 1795 undertegnet herskerne i Hessen-Kassel og Braunschweig separate fredsavtaler med Frankrike. I august 1796 inngikk Baden, Bayern og Württemberg avtaler med Frankrike der franske anneksjoner i Rhinland ble kompensert ved at de tre nevnte statene fikk forsyne seg av kirkestatene. Østerrike fortsatte samtidig å kjempe alene i Rikets navn, men gjorde lite for å fremme samarbeid mellom de tyske statene. Habsburgernes generaler behandlet sine allierte med forakt og utbyttet deres territorier.

Campo Formio avtalen stipulerte at Imperiets skjebne skulle avgjøres gjennom direkte forhandlinger mellom Frankrike og representanter for Imperiet. Disse forhandlingene begynte i Rastatt i november 1797 og varte til i april 1799. Den eldre Metternich var leder av den østerrikske delegasjonen og organiserte forhandlingene. Han organiserte de sytti representantene for Imperiet etter rang, insisterte på protokollen og holdt selskaper. Den lille franske delegasjonen var enkelt kledd, og liknet på kontorpersonale som kom for å gjennomføre det som for dem var en rutineforretning, som å sette opp et testamente. De insisterte på sine territoriale krav, og tilbød kompensasjoner ved at de større statene kunne forsyne seg av de mindre territoriene. Med dette var signalet for plyndring blitt gitt.

Enda mens Rastatt kongressen foregikk erklærte Frankrike på nytt krig mot Østerrike og Imperiet. I 1799 deltok de mindre statene med sine hærer på Østerrikes side. Riksdagen bevilget fulle krigskreditter, og sommeren 1799 greide Imperiets tropper å drive franske styrker under marsjall Augereau tilbake over Rhinen. Men ved Marengo og Hohenlinden seiret de franske, og Franz II ble tvunget til å undertegne Lunéville avtalen, som han undertegnet både på vegne av seg selv og på vegne av Riket. Men Franz nektet å undertegne den endelige avtalen på vegne av Riket, og Riksdagen måtte derfor oppnevne en delegasjon for å forhandle fram denne foreta undertegning av avtalen.

Medlemmene av den ovenfornevnte delegasjonen var fra kurfyrsten av Mainz, den Teutonske ordens mester, representanter fra Böhmen (Habsburgere), Brandenburg, Württemberg, Saksen, Bayern, Hessen og Würzburg. Den endelige rapporten, Reichsdeputationshauptschluss, gikk gjennom Riksdagen og ble 27. april 1803 erklært som lov. Den avgjorde en stor mengde territoriale forandringer og grenseendringer. De middelstore statene fikk sin form. Antallet riksbyer ble redusert til bare seks: Hamburg, Bremen, Lübeck, Frankfurt, Nürnberg og Augsburg. Resten ble oppslukt av de større og mellomstore fyrstene. Bare tre av kirkestatene overlevde: Mainz, eiendommene til den Teutonske orden og Maltaordenen. På høyre bredd av Rhinen forsvant svært mange kirkefyrstedømmer, blant annet nitten bispedømmer, tilsammen flere titusen kvadratkilometer land med tre millioner innbyggere.

De fleste av de statene som vant på denne omorganiseringa av Tyskland i 1803 var stater som var store nok til å forhandle direkte og separat med Frankrike. Preussen tapte, som eksempel, noen spredte landområder vest for Rhinen, tilsammen 48 Quadratmeilen med 127.000 innbyggere, men vant samlet sett stort siden Preussen ble kompensert med 234 Quadratmeilen med over en halv million innbyggere, tatt fra riksbyene og kirkefyrstedømmer. Ved Preussens nederlag i 1806 gikk disse områdene tapt, men de ble vunnet tilbake i 1815. I sør ble Bayerns posisjon som den tredje største makt i det tyske området bekreftet; som motytelse for 255 Quadratmeilen med 730.000 innbyggere fikk Bayern 290 Quadratmeilen med 880.000 innbyggere, inkludert de rike bispedømmene Würzburg, Bamberg, Freising, Augsburg og Passau. Württemberg ga bare fra seg sju Quadratmeilen med 14.000 innbyggere, men fikk 29 Quadratmeilen med mer enn hundre tusen innbyggere. Baden ga fra seg åtte Quadratmeilen med 25.000 innbyggere og fikk 59 Quadratmeilen med 237.000 innbyggere. Hessen-Kassel, Hessen-Darmstadt, Nassau, Oldenburg og Hannover ble også utvidet. De største taperne var de kirkelige fyrstedømmene. Dette svekket katolikkenes politiske posisjon. Den katolske kirkas kulturelle innflytelse ble også svekket, siden mange av dens undervisningsinstitusjoner ble svekket eller ble borte. Bare Østerrike og Bayern av de gjenværende statene hadde en katolsk majoritet i befolkninga styrt av et katolsk dynasti. Etter omorganiseringa hadde de fleste statene betydelige folkegrupper av begge de største trosbekjennelsene.

I henhold til artikkel 28 i Hauptschluss skulle Imperiets adel fortsatt eksistere, men spørsmålet om hvordan den skulle bli kompensert for tapte områder ble utsatt i det uendelige. Riksridderne og den uavhengige adelen hadde lenge vært under angrep. Etter 1803 begynte statene å gå mot denne adelen, noen ganger ved å sende tropper inn i dens områder. Riksadelen søkte beskyttelse under Imperiet, og i 1805 greide keiseren å gjenopprette riksadelens privilegier i Bayern, der angrepene på den hadde vært spesielt brutale. Men de østerrikske nederlagene ved Ulm og Austerliz fjernet Imperiets evne til å beskytte riksadelen. Riksadelen fikk beholde mye av sin eiendom som privat eiendom, men den mistet suvereniteten over disse landområdene.

Men helt til det siste (1806) ble det arbeidet for å reformere og styrke Imperiet og dets institusjoner. I mange forslag om framtidig organisering av Tyskland hadde Imperiet en plass og var den rammen alt skulle fungere innenfor. Men forandringene og påkjenningene var for store til at mange av institusjonen kunne tåle dem. Kretsene var ikke lenger effektive, og Riksdagen brukte det meste av tida de siste tre årene til å diskutere stemmereglene og omfordelinger av stemmer etter de store grenseforandringene.

I 1804 erklærte Franz seg for å være arvelig keiser av Østerrike. Han var ikke lenger i stand til å forsvare pliktene som tysk-romersk keiser; det var blitt en byrde som var større enn de fordelene som fulgte med. Derfor kunne det være naturlig at han i 1806 erklærte seg for ikke lenger å være tysk-romersk keiser.

Den eneste mulige allierte Riket kunne ha som var sterk nok til å handheve Rikets lover var Napoleon. Våren 1806 forsøkte Karl von Dalberg, erkebiskop og kurfyrste av Regensburg-Aschaffenburg (Mainz), å overtale Napoleon til å bli ny tysk-romersk keiser. Napoleon avslo. Men han opprettet den Rhinske Føderasjon 12. juli 1806, en liga av 16 stater som ble samlet i en nær allianse med Frankrike. Napoleon ville at den skulle være en buffer mellom Frankrike og mulige fiender i øst. Den Rhinske Føderasjon skulle være stor nok til å ha militær betydning, men for liten til å være en fare for Frankrike og for liten til å kunne operere på egen hand. Til gjengjeld for full lojalitet overfor Frankrike fikk den indre selvstyre. Dalberg ble Føderasjonens leder, med tittel førstefyrste. Føderasjonen ble skilt ut fra Riket.

Andre viktige allierte for Frankrike, som kurfyrstene i Bayern og Württemberg, fikk kongetitler, og herskeren i Baden ble storhertug. Videre ble fyrstefamiliene i disse tyske fyrstedømmene giftet inn i Napoleons familie.

Etter hvert sluttet 23 stater seg til de opprinnelige 16 i den Rhinske Føderasjonen. Hele det gamle Imperiet, med unntak for Preussen, Østerrike, Dansk Holstein og Svensk Pommern kom til å høre til den Rhinske Føderasjonen. Mange kom til å se Føderasjonen som Rikets rette arvtaker, og utgangspunktet for utvikling av et nytt Tyskland. Imperiet hadde etter hvert kommet til å bli så dominert av rivalisering mellom Preussen og Østerrike at det var uregjerlig, og et Tyskland uten disse stormaktene kunne være en mer handterlig størrelse. Men den nye Føderasjonen kom aldri til å fungere. Stenderforsamlinga dens hadde aldri møter og statlige eller felles institusjoner ble ikke utviklet.

Napoleons omorganisering av sentraleuropa omformet tysk politikk permanent. Av de mange hundre mer eller mindre suverene politiske enhetene overlevde bare omkring førti. Disse var da større og mer integrerte enheter enn de som ble borte, og derfor bedre i stand til å greie seg på egen hand. Derfor var denne omorganiseringa ikke noe skritt på veien mot tysk enhet, kanskje heller en konsolidering av splittelsen.

Lenker:
Neste kapittel
Napoleon i Tyskland
Forsida


Kilder for dette kapitlet er