1945 - Nederlaget.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Partiets voksende rolle
  3. Utvikling av moralen: September 1944 - mars 1945
  4. Regimets respons til den synkende moralen
  5. Hitlers ordre om ødeleggelse fra 19. mars 1945
  6. De allierte invasjonene - Vest og Øst
  7. Den siste pinen til naziledelsen

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Også i andre tekster har jeg skrevet om Nazi-Tysklands nederlag i 1945. Det gjelder spesielt siste del av teksten om krigen på Østfronten der jeg skriver om stormen på Berlin, og kapitlet om tysk industri under krigen, der det blant annet fokuseres på det industrielle sammenbruddet i 1945.

I krigens siste måneder ble forsyningssituasjonen i Tyskland markert dårligere. Befolkninga gjorde ikke opprør mot regimet, men befolkningas støtte til regimet var også borte, og befolkninga gjorde stort sett liten motstand mot de alliertes framrykking inn i Tyskland, og der det forekom betydelig motstand fra befolkningas side var den et resultat av trusler fra fanatiske nazister.

Den nazistiske terroren mot motstandere ble intensivert i krigens siste år. Alle de som ble mistenkte for å ønske at regimet brøt sammen ble angrepet. Dette skremte folk til å holde seg tause. Dessuten hadde regimet monopol på alle media og organisasjoner, og det fantes ikke nettverk som kunne brukes til å organisere motstand. På arbeidsplassene var de gamle fellesskapene blitt oppløst ved at mange arbeidere var blitt skrevet ut til hæren og erstattet av først og fremst mange millioner utenlandske arbeidere.

Befolkninga var ikke skuffet over at attentatet mot Hitler i juli 1944 slo feil. Jeremy Noakes skriver at i juli 1944 var befolkninga desillusjonert over regimet, men ventet på at regimet skulle løpe sitt løp til den bitre slutten. Tyskerne fryktet framtida, spesielt fryktet de russerne som stadig kom nærmere.

Det var 7-8 millioner utenlandske arbeidere i Tyskland, og disse ble oppfattet som en ukjent størrelse som kunne være skremmende. Dessuten visste tyskerne at utlendingene hadde blitt dårlig behandlet, og kunne ha noe å hevne. Det følgende sitatet er hentet fra en rapport fra "Spesialprosjekt Berlin" - Sondereinsatz Berlin - for veka 20-26 november 1944. Dette var en etterretningsoperasjon der sivile ble utspurt av Wehrmachtenheter i sivil om den offentlige mening:

......... 9. Dagtid kino "Biograph", Münzstr 9. Den 23.11 ble på nytt et stort antall unge menn, for det meste utlendinger som så friske og sunne ut, observert stående ved billettkontoret. Programmet begynte med filmavisen, som ble fullstendig ignorert. De fleste publikummerne snakket sammen som om de var i en pub, andre gikk ut og så kom nye inn. Da det ble pekt på at filmavisen var alvorlig lo de bare. Det ble pekt på at det ikke var tillatt å komme inn mens filmavisen ble vist. I andre dagtid kinoer ble det observert at majoriteten av publikum bestod av utlendinger, mens dersom tyskere, som soldater på permisjon som var innom, ankom like før forestillinga skulle begynne, så kom de ikke inn og måtte gå.

10. Utlendinger. Det kommer opp på nytt og på nytt i samtaler med berlinere at vi behandler utlendingene for godt. Folk kommer også over utlendinger om natta i blokker der de ikke hører til. Det er antatt at de ser etter høvelige mål for innbrudd. Ingen tør å si noe, siden (spesielt i lys av nylige avisreportasjer) man må regne med å bli skutt ned.

På en trikk ble en italiener minnet om at det var gode manérer å gi setet til ei eldre dame. Som svar på hans bemerkning om at han også hadde betalt billetten sin tok andre tyske kvinner italienerens parti. Det var ikke hans feil at han var her, han hadde måttet reise i krigen akkurat som tyske menn måtte. Man måtte være human fordi vi allerede hadde nok skyld på skuldrene våre, som ville slå tilbake på oss, gjennom vår behandling av jødene og polakkene.

I Leipziger Strasse klaget en tysk arbeider over at polske kvinner og jenter måtte legge gatestein.
Kilde: Dokument 1369.

Noen tyskere følte seg medskyldig med regimet og slik i noen utstrekning bundet til det. Dette, sammen med utmattelse, virket paralyserende og gjorde at de ikke så noe alternativ til regimet. Den nazistiske propagandaen utnyttet dette ved å påstå at det fantes et skjebnefellesskap mellom regimet og befolkninga.

Bombeangrepene mot sivile boligområder hadde hatt som formål å bryte ned befolkningas oppslutning om regimet og få befolkninga til å gjøre oppstand, men dette lyktes ikke selv om de gruppene som ble utsatt for bombeangrepene ble utslitt og mistet tiltroen til regimet. De gruppene som ble utsatt for bombeangrepene fortsatte å gå på arbeid, og dette gjaldt også for de utenlandske arbeiderne som frivillig deltok i brannslukking og opprydning etter bombeangrepene. Det ga på mange måter trygghet å fortsette å gå på arbeid, det sikret at arbeiderne ikke ble sendt til Østfronten og det sikret ekstra rasjoner for de som hadde tungt arbeid, og det holdt bedriftene gående. Arbeidere i bedrifter som ble lagt ned ble skrevet inn i hæren. Og det holdt livet gående på en vant måte, og skapte slik stabilitet.

Partiets voksende rolle

Den 12. september 1944 nådde allierte tropper den tyske grensen i vest og krysset den sør for Aachen, mens russerne raskt nærmet seg Øst-Preussen. Regimet reagerte på dette med tiltak som styrket partiets posisjon i Tyskland. Et av disse tiltakene var opprettelse av Volkssturm med følgende forordning fra Hitler fra 25. september 1944:

Som følge av nederlaget til våre europeiske allierte er fienden nær eller ved den tyske grensen på noen fronter etter fem år med de hardeste kamper. Han bygger opp sine styrker for å knuse den tyske nasjon og dens sosiale orden. Hans endelige mål er å utrydde det tyske folk.

Som høsten 1939 står vi enda en gang alene overfor våre fiender. Ved den tiden lyktes vi i løpet av få år ved å sette inn våre hovedstyrker for første gang i å løse de viktigste militære problemene og å sikre Rikets eksistens, og derfor Europas, for flere år framover. Mens fienden nå tror at han er i ferd med å slå det endelige slaget, er vi bestemt på å utføre den andre store innsatsen til nasjonen. Ved bare å bygge på vår egen styrke må vi og skal vi lykkes, som i årene 1939-41, ikke bare i å bryte fiendens kjør for å ødelegge oss, men i å drive dem tilbake igjen og holde dem borte fra Riket lenge nok til å sikre at en fred kan bli oppnådd som vil sikre framtida til Tyskland, til dets allierte, og derfor til Europa.

Vi skal konfrontere den velkjente bestemmelsen til våre jødisk-internasjonale fiender om å ødelegge oss med den totale innsatsen til alle tyskere.

Jeg beordrer herved:

  1. Den tyske Volkssturm skal etableres i alle Gau i det Større Tyske Riket av alle menn i alderen fra 16 til 60 som er i stand til å bære våpen. Den vil forsvare fedrelandet med alle våpen og alle midler som synes passende.

  2. Etableringen og ledelsen av den tyske Volkssturm vil i hvert Gau bli overlatt til gauleiteren. Til dette formålet vil de bruke framfor alt de dyktigste organisatorene og lederne fra de erfarne organisasjonene til partiet, SA, SS, NSKK og HJ.

  3. Jeg utnevner stabssjefen til SA, Schepmann, som inspektør for skytetreningen til Volkssturmen og korpslederen for NKSS som inspektør for treningen i motorisert krigføring.

  4. Mens de er i tjeneste vil medlemmene av den tyske Volkssturmen være soldater etter Forsvarslovens betydning.

  5. Medlemsskap til medlemmene av Volkssturm i ikke profesjonelle organisasjoner blir ikke berørt. Imidlertid går tjeneste i Volkssturm framfor tjeneste i andre organisasjoner.

  6. Reichsführer SS er som kommandør for Reservearméen ansvarlig for den militære organisasjonen, trening, utrustning og utstyret til Volkssturmen.

  7. Den militære utplassering av den tyske Volkssturmen vil skje i følge mine instruksjoner under Reichsführer SS som kommandør av Reservearméen.

  8. De militære reguleringer som styrer gjennomføringen av denne forordningen vil bli utstedt av Reichsführer SS Himmler som kommandør for Reservearméen. De politiske og organisatoriske reguleringene vil bli utstedt av Riksleder Bormann i mitt navn.

  9. Det nasjonalsosialistiske partiet vil oppfylle sin høyeste plikt til det tyske folk ved å prioritere at dets egen organisasjon settes inn for å bære hovedansvaret for denne kampen.
Kilde: Dokument 1372.

Dagen etter kom Bormann med reglene for å gjennomføre forordningen til Hitler om Volkssturmen. Her ble det sagt at treninga til Volkssturmen spesielt ville gå ut på å lære å kjempe mot tanks og infanteri. Det kom også et andre sett reguleringer som gjennomførte Hitlers forordning om opprettelse av den tyske Volkssturm og som var datert 12. oktober 1944.

Reichsführer SS Heinrich Himmler holdt en tale ved den første paraden til Volkssturmen den 18. oktober 1944 der han prøve å dra en parallell mellom Volkssturmen og Landsturms rolle ved Napoleons nederlag ved Leipzig:

I dag for 131 år siden, om kvelden til den 18. oktober 1813, etter blodig og svært usikker kamp, kom folkenes kamp til en seierrike avslutning ved Leipzig. Som følge av denne suksess ble tysk jord feid ren for Napoleons tilsynelatende uovervinnelige hærer. Fra den militære teoris standpunkt var krigen som var begynt våren 1813 av tapre frihetskjempere fra alle tyske stammer og av tapre revolusjonære offiserer og generaler i den preussiske hær som Blücher, Scharnhorst, Gneisenau og Clausewitz, en håpløs sak. Mange tyske stater var alliert med korsikaneren; preussiske festninger var okkupert av franske garnisoner; Preussens hær var en ubetydelig liten rest.

Selv om han allerede hadde lidd et alvorlig nederlag i Russland i 1812 var et angrep på Napoleon fra et rasjonelt synspunkt umulig, og for de påstått fornuftige politikerne og militære lederne var det uansvarlig. Men frihetskjemperne, som lyktes i å få gjennom sin vilje mot de ydmyke, beregnende og for flinke og tvang den vaklende kongen til å danne Landsturmen, hadde tro i sine hjerter og tok avgjørelsen om å kjempe og satte den i verk, en avgjørelse som historien viste var den rette. Den preussiske Landsturmen dannet seg selv av bønder og byfolk som aldri hadde tjenestegjort i hæren. Men deres bestemmelse om å opprette den organisasjonen var kompromissløs. De nektet å anerkjenne noe som helst hinder som uoverstigelig.

I forordningen om Landsturmen stod det i § 43:

Våpnene vil være av alle slag med flintelåser med og uten bajonetter, lanser, høygafler, sabler, sigder etc.

Ut av pøbelen oppstod det bataljoner, ut av dårlig bevæpnede folk fanatiske frihetskjempere. Med ordene fedrelandet, fedrelandet, på sine lepper angrep Landwehr og Landsturm den bedre bevæpnede og godt trente og militært erfarne fienden i hver provins og drev den franske motstanderen ut av preussisk territorium i månedslange kamper som involverte tallrike tilbakeslag.

Kulminasjonen kom med det berømte slaget ved Leipzig som i første omgang ble utkjempet av preussiske og østerrikske soldater. I løpet av seks måneder hadde Landsturmen skapt ut av en tilsynelatende håpløs situasjon forutsetningene for at hæren kunne oppnå den viktige strategiske seieren ved Leipzig som igjen ble grunnlaget for frigjørelsen av fedrelandet og for å vinne hele krigen.

Nå, den 18. oktober 1944, på årsdagen for folkenes kamp ved Leipzig, har vår Fører og øverste krigsherre Adolf Hitler, kalt på alle tyske menn fra 16 til 60 år som er heime og i stand til å bære våpen for å kjempe i den tyske Volkssturm for å forsvare fedrelandet.
Kilde: Dokument 1375.

De fleste av troppene i Volkssturmen tjente lokalt i sine landsbyer eller i byområdene der de bodde, og der bygde de feller for tanks og liknende. Noen tropper ble sendt til fronten. Volkssturmen ble ingen seriøs militær styrke siden medlemmene ikke hadde militær erfaring, de var dårlig trent og dårlig utstyrt og hadde liten vilje til å gi seg inn i kamp, med unntak for noen ungdommer fra Hitlerjugend. Her er en beretning som ble skrevet ned etter krigen av et medlem av Volkssturmen fra landsbygda i Bayern:

Jeg hadde aldri vært soldat og hadde ikke peiling på noe som helst, og da de delte ut uniformene i Neustadt ville de gi meg en SA frakk og en Arbeidstjenesteuniform. Jeg ville ikke ha frakken og unnskyldte meg med at den var for stor. I virkeligheten likte jeg ikke alle partimerkene som var på den. Jeg selv var ikke partimedlem. De ga meg en annen frakk, denne gangen en til Arbeidstjenesten, men den var for liten. Men jeg tok den likevel og skar alle knappene av den. Jeg ble tilsnakket for det på den første paraden. En kamerat av meg som også var involvert sydde knappene på på utsida, ellers kunne jeg ikke ha båret frakken. Dersom jeg holdt pusten kunne jeg til og med knappe frakken igjen. Etter tre timers instruksjon fra en som hadde Ridderkorset var vi klare til aksjon for å bruke bazooka. Vår tropp hadde tjuetre medlemmer og til disse tjuetre ble det gitt tolv våpen. Jeg fikk ikke noe, og prøvde heller ikke å skaffe meg noe. Jeg forstod likevel ikke hvordan de virket.
Kilde: Dokument 1376.

Partiet vokste på bekostning av staten og de lokale myndighetene. Ledelsen trodde i større grad bare på de fanatisk troende etter hvert som krigen gikk mot slutten. Dette skyldtes også i noen grad at det foregikk et indre sammenbrudd i Tyskland etter hvert som kommunikasjoner og administrasjon ble ødelagt. Da tok partiaktivistene ledelsen. Ansvarsforholdene var forvirret og befolkninga lite samarbeidsvillig, og derfor hadde alle myndigheter i virkeligheten liten makt, inkludert partiet.

Utvikling av moralen: September 1944 - mars 1945

I månedene september-desember 1944 ble den tyske motstanden hardere, spesielt på Vestfronten og i Italia, og dette forbedret kampmoralen og humøret. Den 8. november ble utskyting av V2 rakettene mot London kunngjort, og dette bidro i samme retning. Den innledende suksessen til Ardenneroffensiven i desember bidro også til å gi tro på at nederlaget ikke var sikkert. Men da Ardenneroffensiven ble stoppet og nye sovjetiske angrep kom i midten av januar falt moralen sterkt. Det følgende er en rapport fra "Spesialprosjekt Berlin":

23 Februar 1945

Generelt. Stemninga og holdninga har ikke forandret seg betydelig fra forrige veke. Håpet om at det ikke vil komme til en virkelig kamp om Berlin har økt. I alminnelighet kan man legge merke til en viss fatalisme, en viss likegyldighet og dysterhet. "Vi må bare finne oss i det som skjer. Vi kan ikke forandre det." Alt som virker som propaganda eller som blir referert til som slik blir åpent forkastet. Folk vil høre positive fakta. Hver rapport om suksess, selv en liten, får en gunstig virkning. Selv om mange mennesker fortsatt snakker som om krigen ikke lenger kan bli vunnet, håper folk i alminnelighet på en forandring til det bedre. Folk er også klar over de forferdelige konsekvensene som et tysk nederlag ville ha. De samme emnene kommer opp i forgrunnen i hver samtale: Østfronten, terrorbombingen, nye våpen, matvaresituasjonen, mangelen på kull og rustningsindustrien. Siden de store fabrikkene bare kan arbeide noen få dager i veka er det naturligvis allerede tusenvis av arbeidsledige i Rikets hovedstad...... En spesiell bekymring er som før fiendens luftoffensiv. Hvordan står Tyskland i det lange løp? Hvordan kan det fortsette? Hva tenker ledelsen?

Det er snakk om forræderi og sabotasje i forbindelse med tilbakeslagene på Østfronten. Det blir sagt at mange er fanget og dømt. Skytingene er utført i Ruhrleben og høye offiserer er også involvert.

Mange berlinere inntar det synspunktet at det ikke er riktig av pressen å komme med så mange rapporter om uhyrlighetene til bolsjevikene. Folk var allerede svært oppskaket og redde. Videre spør folk om hvorfor Wehrmachts rapporter holdt tett om tapet av Budapest i tre dager selv om fakta allerede var kjente (fiendtlig kringkasting). På samme måte ble resultatene fra Jaltakonferansen ikke offentliggjort med en gang. Til tross for dette er det mye snakk om dem inkludert detaljer som bare kan ha kommet fra utenlandsk kringkasting. Det synspunktet ble uttrykt at "stillhetens taktikk" ganske enkelt oppmuntret folk til å vise karaktersvakhet ved å lytte til utenlandsk kringkasting.

Til tross for den i alminnelighet gode holdning hos massen av berlinere ble tvil og bekymring i alminnelighet mer åpent uttrykt, og fra enkelte individ kom det bemerkninger om uavvendelig nederlag. To eksempler: Folk står i kø i matvareavdelinga i Karstadt supermarked den 14.2 og diskuterer når krigen vil være slutt. En eldre mann sier: "Ikke på lang tid." For Føreren var så sta at han ville heller la alt bryte sammen enn selv å forsøke å gi etter. De som lider var folk som nå, i tillegg til bombeangrepene, sikkert også måtte sulte. Enhver fornuftig person måtte innse at det hele var over nå. Bare Føreren syntes å tro på et mirakel. Den 13.2 klaget en utbombet forretningsmann i Lenaustrasse rasjoneringskortkontor i Neukölln i nærvær av mange mennesker som ventet at det var galskap å fortsette krigen; folk skulle fortelle ham at matforsyningene var verre i 1917/18 enn de er nå.
Kilde: Dokument 1377.

Den 27. mars 1945 rapporterte SD fra Stuttgart følgende:

Wehrmachtrapporter fra 25. og 26. mars 1945 har sjokkert befolkninga, og så langt de angår Vestfronten er de fokus for alle samtaler. Det alminnelige synspunktet er at for oss i Württemberg vil krigen snart være over. Noen landsmenn er sjokkert over den angloamerikanske framgangen på Vestfronten, men majoriteten av befolkninga her er "nesten glad for at for dem kommer denne krigen endelig til sin slutt". Ingen er redd for amerikanerne eller engelskmennene - de er overbevist om at vårt område vil bli okkupert av amerikanerne. Som følge er landsmennene bestemt på å være her. Det er ikke som om russerne kommer, men en kulturnasjon og de vet fra de områdene som allerede har blitt okkupert at befolkninga har det godt under alliert okkupasjon........

Ingen tror lenger på en forandring av krigslykken. Hvem kan stoppe fienden, som tross alt har blitt i stand til å komme så langt, fra å rulle enda videre inn i tysk område? Folk tror at fiendens hærer nå kjører fram og at man ikke lenger kan stoppe dem her mer enn man kunne stoppe dem i Frankrike. Dersom en eller to personer tror - og dette er, som jeg sa, svært sjelden tilfelle - at fienden enda kan bli slått med nye våpen som vil komme i bruk om 5-6 veker, så blir de bare møtt med medlidende smil. Det er ikke mer mulig å ta i bruk nye våpen nå enn det var før siden de ikke eksisterer, som alle industriherrene overfor har pekt på. Hvor kunne de nye våpnene ha blitt produsert? Og, framfor alt, hva kunne de ha blitt produsert med? Det er ikke transport tilgjengelig for råmaterialer eller for de enkelte ferdige delene som ble laget i andre fabrikker. Videre var det spørsmålet om når de nye våpnene kunne ha blitt produsert siden det var advarsler om luftangrep hele dagen. Men hovedpunktet var mangelen på råmaterialer og transportsituasjonen........

Sett i lys av den svært alvorlige situasjonen er landsmenn igjen opptatt av partifolkene som enda er heime og som ikke en gang går ut med Volkssturm. De hevder at dette er det endelige beviset på at med dem var det bare prat fordi nå er tiden for dem inne til å sette sin kjærlighet til Tyskland på prøve og gjøre noe dersom de ikke skal miste den aller siste sjansen til å gjøre det. For eksempel er befolkninga i Stuttgart-Uhlbach svært oppbrakt over det faktum at representanten for nestlederen for den lokale grenlederen, partikamerat Baumgärtner, som er representant for lederen for Gauets stabskontor, Baumert, mottok sine innkallingspapirer ved tre anledninger og også ble frigjort fra sin fabrikk, og fortsatt ikke har reist. Dersom en landsmann spør fru Baumgärtner om hvorfor hennes ektemann på nytt ikke har fulgt ordren om å møte opp svarer hun at de tross alt har kontakter.

"Og så undrer folk på hvorfor vi har tapt krigen. Kunne vi noen gang ha vunnet krigen med disse folkene?" (Krigsinvalid hvitsnipparbeider.)
Kilde: Dokument 1378.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: