Nederland fram til 1750.

Nederlands flagg



Europa nord for Middelhavet utviklet seint byer. Det området som i dag er Nederland og Belgia ble i middelalderen det mest urbaniserte området i Europa utenfor Middelhavsregionen. Det er dette området vi skal bli nærmere kjent med her. En viktig grunn til at Nederland kom til å bli så sentralt i Europeisk økonomi er at landet ligger sentralt til for transport og omlasting mellom Østersjøen, den europeiske Atlanterhavskysten og de transkontinentale handelsveiene gjennom Tyskland til Middelhavet. Dette ga gode muligheter for fjernhandel, og også for utvikling av industri og handverk siden tilgangen til store markeder ble forholdsvis enkel.

Økonomisk utvikling.

Flandern var kjernelandet i Karl den stores rike. Senere kom det til å ligge dels i det franske riket, dels i det tyske riket. Greven av Flandern var rundt år 1300 både vasall til den franske kongen og den tyske keiseren. Senere ble Nederlandene og Flandern en del av hertugdømmet Burgund. På 1100-tallet begynte byene å vokse fram. I Flandern Gent, Brugge, Ieper (Ypres), i Brabant Antwerpen, Leuven, Brussel, Mechelen, i Holland Leiden, Harlem, Rotterdam og Delft, senere Amsterdam. Byene i Flandern ble de rikeste med et sterkt selvstyre. Den flamske ullindustrien ble berømt og Brugge ble sentrum for verdenshandelen. Tekstilindustrien var den første store industrien i Europa. Den hadde også vært en viktig årsak til Firenzes sterke stilling, og var den første store industrien i England da England senere vokste fram til å bli en ledende nasjon i Europa.

Fra 1200-tallet av begynte kampen mot havet. Nederlenderne begynte å bygge diker og å drenere jord, og utviklet et fruktbart jordbruk. Byene ble marked for et kommersielt jordbruk tidligere og i større målestokk enn andre steder i Europa, kanskje med unntak for Italia. Dette nye jordbruket var i stor utstrekning basert på kveghold og hagebruk.

Østersjøhandelen.

Det ble nødvendig å importere korn, også på grunn av de store bybefolkningene. I Østersjøområdet var det et overskudd av korn siden det bare var få og stort sett små byer der. Videre var kornprisene i Østersjøområdet låge sammenliknet med i Nordvest-Europa og enda mer sammenliknet med i Middelhavsområdet. I første omgang var det Hansaen som kontrollerte denne handelen mellom Østersjøen og Flandern. I denne tida var Brugge den viktigste handelsbyen i Flandern. Etterhvert overtok byene i Nederlandene og Flandern denne handelen, og ved midten av 1500-tallet var det Nederlandene som dominerte denne handelen. Østersjøhandelen kom til å bli den viktigste handelen for Nederland. Den ble kalt for "moderhandelen", og Polen ble Europas kornkammer. Også mange andre varer enn korn ble kjøpt fra Østersjøområdet. Ved midten av 1500-tallet var mer enn halvparten av det kornet som ble importert fra Østersjølandene til Vest-Europa importert over Nederland. Derfor ble Amsterdam det økonomiske sentret for Polen. Dette virket oppløsende på Polen. Polen ble oppløst i storgods som ble drevet ved tvangsarbeid.

Antwerpen og Amsterdam.

Tidlig på 1500-tallet grodde kanalen inn til Brugge igjen og Brugge ble avstengt fra havet. Antwerpen overtok som den viktigste handelsbyen. Senere ble Antwerpen utkonkurrert av Amsterdam som ble den viktigste handels- og finansbyen i Europa. Det skyldes både at Antwerpen ble mer utsatt for krigføring enn Amsterdam som lå mer beskyttet til, og at Amsterdam fikk et bedre grep om Østersjøhandelen og samlet alle de fordeler som nederlandsk handel og finans hadde opparbeidet seg, bl.a. ved at de mer beskyttete forhold i det nordlige Holland, med Amsterdam som sentrum, trakk deler av den driftige befolkninga i Flandern nordover, mens Flandern ble hardt skadet av krigen mot Spania. Holland var beskyttet mot de spanske hærstyrkene av elvene og kanalene og sumpmarkene. Dessuten gjorde Amsterdam en betydelig insats for å redusere Antwerpens betydning. I 1585 blokerte Nederland innseilinga til Schelde, og i 1648 tvang Nederland Spania til innføre så store restriksjoner på handelen over Antwerpen at Antwerpen var satt ut av spill som konkurrent til Amsterdam. Videre førte den religiøse toleransen i nord til at mange religiøse minoriteter innvandret til Nederland. I 1590 var Amsterdam etablert som den europeiske økonomiens senter.

Amsterdam hadde, mens byen var en utfordrer til Antwerpen og Brugge, krevd at alle skip fra Amsterdam som seilte med last fra Østersjøen skulle anløpe Amsterdam. Senere, da Amsterdam hadde nådd toppen, gikk Amsterdam inn for frihandel.

Wallerstein skriver:

Dette illustrerer nok en gang økonomiske fordelers kumulative egenskaper. Fordi hollenderne fikk kilt seg inn i Østersjøhandelen, fikk de staplet for tømmer. Så snart de hadde dette staplet, kunne de få reduserte skipsbyggingskostnader og bli teknologiske fornyere. Og dermed stod de enda sterkere i konkurransen om Østersjøhandelen. På grunn av denne kilen kunne de finansiere en ytterligere ekspansjon. Med denne bakgrunn ble Amsterdam et trefoldig sentrum for den europeiske økonomien: byen var et varemarked, skipsfartssenter og kapitalmarked, og det ble vanskelig å si hvilket av aspektene som var det vesentligste for dets storhet, eller å betrakte et av dem som frigjort fra de to andre. Denne kumulering av fordeler fungerer sterkest når den økonomiske utviklingen er inne i en ekspansjonistisk fase, og før det ledende området begynner å lide under utrangert utstyr og forholdsvis høye faste arbeidskostnader.

Hollendernes framgang hadde også en annen årsak. Braudel stiller spørsmålet om hvorfor engelskmennene ikke ble herrer på havene etter 1588, slik de seinere skulle bli. Han finner svaret i Hollands økonomiske binding til Spania, som var relativt uberørt av all den politiske uroen. Kunne ikke England ha opprettet en tilsvarende forbindelse med Spanias amerikanske rikdommer? Ikke ennå; England var ennå for mye av en trusel mot Spania til å bli akseptert i en slik sammenheng. Og ennå var Spania sterkt nok til å stå imot England. Imperiet hadde kanskje slått feil, men den som ville ha kontroll over den europeiske økonomien, var stadig avhengig av tilgang til Spanias kolossale rikdommer. Holland var enda en del av Spania, om det enn var i opprør.

Amsterdam gikk også tungt inn i den oversjøiske handelen, og etablerte i 1602 sitt østindiske kompani, VOC (Verenigde Oost-Indische Compagnie), for å delta i krydderhandelen. Dette utkonkurrerte portugiserne, og kom etter hvert til å erobre det nåværende Indonesia. Dette handelskompaniet fikk, i likhet med andre for andre områder, statlig garantert monopol på handelen innen sitt område. VOC - det Forente Østindiske kompani - ble en stor suksess. VOC kom til å etablere et imperium i Øsindia, uten egentlig å prøve på det. VOC ønsket monopol på handelen, og Nederland støttet dette. De tvang konkurrentene ut av handelen på Østindia, og for å få kontroll over handelen la VOC under seg krydderproduserende områder og tvang dem til å dyrke de krydderslag som nederlenderne ønsket. I denne prosessen kom nederlenderne i krig med de innfødte, og erobret deres områder.

VOC etablerte etter hvert en stor handel i det asiatiske området som kom til å finansiere VOCs import av varer fra Asia til Europa.

Lederne for VOC ble ikke betalt etter hvor stor inntjening VOC hadde, men etter hvor stor omsetning VOC hadde. Dette ble et insitament til å oppnå største mulig omsetning og vekst. Likevel ble VOC svært innbringende for eierne! VOC var i mer enn et århundre verdens største bedrift. Først etter 1720 ble det engelske Øst-Indiske kompaniet, som arbeidet på India, større enn VOC.

Nederland utviklet rike fiskerier, spesielt godt kjent er de nederlandske sidefiskeriene. Nederland innførte streng kvalitetskontroll av den silda som ble tilvirket, og kunne derfor garantere førsteklasses sild, og oppnådde svært gode priser for denne silda. Selv om Norge gjennom sin tilgang til både sildestammen i Norskehavet og sildestammene i Nordsjøen har tilgang til enda større sildemengder enn Nederland har gjennom Nordsjøfiskeriene, var Norge ikke på noen måte i stand til å konkurrere med Nederland. En viktig grunn til dette er at fiskeeksportørene i Bergen, som hadde monopol på fiskeksporten, i følge Kåre Fasting ("Feitsildsoga") nektet å importere salt til Norge i tilstrekkelige mengder. Norske fiskere måtte derfor salte sild med det dårlige saltet, i små mengder, som kunne produseres i Norge. De norske fiskeeksportørene la liten vekt på å kunne betale for seg og å kunne forsyne de norske fiskeriene med nødvendige produkter, siden eksportørene betraktet seg selv nettopp først og fremst som eksportører. En annen grunn var naturligvis den sentrale markedssituasjonen for Nederland, som ga nederlandske sildetilvirkere store fordeler.

Verdens første permanente aksjebørs ble etablert i Amsterdam. Antwerpen hadde tidligere etablert en børs for veksler, og også i Genova og i Hansabyene hadde det vært børser. Men Amsterdam børsen fungerte kontinerlig med alle typer verdipapirer. Dette i motsetning til tidligere børser. Amsterdambørsen ble Europas største børs. I mer enn et århundre, fra rundt 1610 til bortimot 1740, var Nederland Europas finansielle sentrum og stormakt.

Tenkning og kultur.

Nederland fikk også en kulturell gullalder, med mange kjente malere og tenkere. På grunn av Nederlands trosfrihet kunne Spinoza (1632-1677) tenke og skrive uten inngrep fra myndighetene. Erasmus fra Rotterdam (1466-1536) var fra Nederland, men levde over store deler av Vest-Europa. Han er kjent som lærd humanist. Han var kritisk til noen sider ved sin tids religiøse utfoldelse og teologi. Dette medførte at inkvisisjonen ble interessert i ham, men han unngikk den ved å reise. Erasmus sluttet likevel opp om den katolske kirka.

Johannes Althusius (1557-1638), en nederlandsk-(tysk) tenker, utviklet en kontraktsbasert samfunnsteori. I den er samfunn og relasjoner mellom mennesker et grunnleggende faktum, og ikke noe som kan velges. Dette i motsetning til hos f.eks. Thomas Hobbes, hvor samfunnet er et produkt man kan velge seg bort fra. Hos Althusius består samfunnet av svært mange grupper av forskjellig størrelse og slag. Noen går utenpå de andre, altså innbefatter flere grupper. Det større samfunn skapes av kontrakter som inngås mellom disse gruppene, og mellom dem og deres medlemmer. Individene skaper ikke større forpliktelser for seg ved å inngå i de forskjellige samfunn enn det som er nødvendig for at disse samfunnene skal kunne eksisterer etter sitt formål. Dette gikk godt overens med de forhold som eksisterte i Nederland, og er en samfunnsforståelse som ikke lett vil kunne kombineres med det tyranniet som hersket i andre europeiske stater.
Althusius forsvarte retten til opprør mot en tyrann, og baserte ikke sitt samfunn på religiøse dogmer eller et religiøst fundament for samfunnets autoritet eller struktur, selv det sies at calvinismen var av betydning for Althusius. Althusius gir den første lære om folkesuvereniteten i moderne tid.

Hugo Grotius (1583-1645) er en annen nederlandsk tenker som er mer kjent enn Althusius.
Grotius utviklet folkeretten og bygde på ideene om naturretten. Naturrettens utgangspunkt er at mennesket har medfødte retter og plikter. Det er en ide som har hatt svært stor betydning opp gjennom tidene.

Hovedverket til Hugo Grotius er "De iure belli ac pacis" (Om krigens og fredens rett).
Det innledes med at en Carneades hevder at det ikke er noe slikt som en universelt gyldig naturlov, fordi enhver skapning søker det som han finner er best for seg. Siden enhver utelukkende søker sin egen fordel, er loven grunnlagt på det bekvemme og det lettvinte. Til dette svarer Hugo Grotius at et av de karakteristiske trekk ved mennesket er at det vil leve i samfunn med andre mennesker. Men ikke i ethvert slag samfunn, men fredelig og organisert på en fornuftig måte. Derfor stemmer det ikke at enhver bare søker sitt eget beste. Det er en naturlig orden, og vedlikeholdet av denne er grunnlaget for den naturlige lov. Til denne hører det å holde løfter og å respektere andres eiendom. Videre har menneskene fornuft til å dømme om hva som er godt og ondt etter den naturlige lov. Menneskets natur er derfor grunnlaget for naturloven. Hugo Grotius var en religiøs person, og mente derfor at siden menneskets natur har sitt grunnlag i Gud er naturloven av guddommelig opphav.

Grotius største betydning ligger i hans vektlegging av internasjonal lov og folkerett. I det ovenfor nevnte hovedverket til Grotius hevder han at også overfor fienden har man forpliktelser, også fienden har rettigheter.

Grotius er også kjent for å gå inn for havenes frihet. Dette gjorde han i en strid mellom Nederland og Portugal om retten til å seile utenfor den portugisiske kolonien Brasil.

Flere av de mest kjente malerne som har levd var nederlendere og arbeidet i denne tida, som Rembrandt , Rubens og Vermeer.

Politiske og økonomiske forhold.

De nederlandske og flamske byene og provinsene hadde tidlig oppnådd betydelig selvstendighet. Siden 1300-tallet hadde de sine egne forsamlinger, provinsstendene, der representanter for byborgerne, geisteligheten og den jordeiende adelen satt. Hertugen prøvde å skape en enhetlig makt over dem. Slik oppstod generalstendene. De ble sammenkalt av hertugen, og tok seg skattespørsmål. De ble ikke hertugens redskap. I 1477 ble det store privilegiebrevet utstett til provinsene som motytelse mot at de anerkjente hertug Karl den dristiges datter Maria som rettmessig arving til Burgund. Dette øket provinsenes innflytelse, og ga også laugene en viss innflytelse. En av bestemmelsene var at skatter bare skulle brukes til Burgunds beste og til forsvar av landets grenser. Maxmillian av Habsburg var ektemann til Maria av Burgund. De var besteforeldre til den kommende keiser Karl V. Karl V var oppfostret i Nederlandene, og ble ønsket velkommen som styrer av Nederlandene. Keiser Karl V var tysk keiser, og styrte også over det spanske imperiet.

Opprøret, den nederlandske revolusjon.

Keiser Karl V hadde store utgifter. Og han ønsket stadig nye skatter fra det rike Burgund. Skattekravene var så store at de føret til enkelte lokale opprør. Fra 1520-årene av kom religiøs kritikk til å gå sammen med de opprørske holdningene. Filip IIs regjeringsperiode begynte rolig i 1556. Stendene bevilget ham den skatten han ønsket. Filip II ønsket å skaffe seg større makt og større inntekter fra de rike nederlandene. Derfor ville han omorganisere kirka sånn at han fikk større makt over den og mulighet til å kanalisere en del av dens inntekter til seg. Dette greide han ikke, men da katolske kirker ble vandalisert i 1566 sendte han hertugen av Alba til Nederlandene for å opprette ro og orden. Gjennom blodige opprenskninger og med krav om faste skatter som skulle frigjøre kongen fra avhengigheten av å få bevilget skatter fra generalstendene, ble revolusjonen satt i gang.

Den påfølgende, langvarige krigen skadet Flandern, som hadde vært det rikeste området, sterkt. Nederland som lå lenger mot nord og var beskyttet av elver, myrer og sumpmarker som det spanske kavalleriet vanskelig kunne ta seg over, greide seg langt bedre. Betydelige deler av befolkninga i Flandern flyktet til Nederland.

Havets herrer.

Opprørerne hadde makta på havet. Nederland var på denne tida Verdens fremste sjømilitære makt og også den fremste innen handel både til lands og til vanns. Dette benyttet de seg av både til å gjøre spanske forsyninger til de spanske troppene vanskelige, og til å røve den spanske skipstrafikken mellom Amerika og Spania. Dette siste ble en viktig inntektskilde for Nederland, som det også var for England.

Nederland var havenes ubestridte herrer fram til 1650-tallet, da England begynte å utfordre Nederland, og førte flere kriger mot Nederland.

Mot slutten av 1570-årene hadde opprørerne lagt nesten hele Nederlandene under seg, men ved unionen av Arras vant Spania de sørlige delene, som sidene ble de spanske Nederlandene fram til begynnelsen av 1700-tallet. De nordlige delene sluttet seg ved unionen i Utrecht i 1579 sammen til det som skulle bli de forente provinsene eller Nederland. I 1581 erklærte disse provinsene seg som et selvstendig rike. Krigen ble ført videre til våpenhvilen i 1609, og den blusset opp igjen under trettiårskrigen. I 1648 anerkjente Spania endelig Nederlands selvstendighet.

Nederland etablerte seg som en slags republikk, i samarbeid med den adelige Oranien familien, som fikk lede de militære styrkene. Det oppstod et vedvarende motsetningsforhold mellom Oranien familien og lederskapet i byene, som ble utvalgt fra de rike familiene. Lederskapet i byene ville redusere de militære styrkene mest mulig for å spare penger, mens Oranien ville øke de militære styrkene og stod for en mer aggressiv politikk. En spent situasjon oppstod. De dominerende klassene ville gjenopprette de privilegiene som de og byene hadde hatt før revolusjonen, og unnslippe kontroll fra Spania. Styringsformen ble en løs union mellom de sju provinsene, der Holland var den sterkeste, og Amsterdam var den ledende byen. Det oppstod et motsetningsforhold mellom den dominerende Amsterdam og de andre byene. Det var de rike borgerne som representerte byene.

Statsapparatet var lite og fleksibelt. Siden Nederlandene hadde tilgang på svært store mengder betalingsmidler og lå sentralt plassert i forhold til alle markeder, kunne de på kort tid reise betydelige militære styrker. Nederland trengte ikke et stort statsapparat for å holde de sentrale myndighetene med de maktmidler og den kontroll som var nødvendig for å mestre de situasjoner som oppsto. Nederland hadde, i motsetning til f.eks Prøyssen, penger til å kjøpe de kontrollmidler de trengte når situasjonen krevde det. Men Nederland holdt alltid en sterk militær marine for å støtte sin handelsvirksomhet, både ved å angripe konkurrenter med militære midler og å beskytte egne handelsskip med de samme midler. Uten denne evne til å produsere sin egen militære beskyttelse ville Nederland aldri nådd den posisjon landet nådde.

Nederlands rikdom hvilte på dets flåte, men landet hadde sterke og grådige naboer både til lands og til vanns. Både England og Frankrike angrep Nederland etter at krigene mot Spania endelig hadde opphørt. England innførte en protesjonistisk politikk og førte både handelskrig og militær krig mot Nederland. I 1650 og 1651 ble navigasjonsakten vedtatt. Bare engelske skip fikk føre varer mellom England og fremmede verdensdeler, og ingen tredje part kunne få drive transport av varer mellom England og europeiske land. Navigasjonsakten var direkte rettet mot Nederland. Også andre europeiske land kom til å følge en proteksjonistisk politikk som utelukket Nederland fra økonomisk virksomhet, og det førte til stagnasjon i Nederland, men ikke til fattigdom og nød. De mange krigene og den merkantilistiske politikken som ble alminnelig i Europa reduserte Nederlands krefter og betydning. Men ikke før de mindre europeiske land rundt 1720 tok opp den aggressive merkantilistiske politikken som England hadde tatt initiativet til allerede rundt 1650, mistet Nederland sin ledende posisjon i Europa. Nederland var for lite til å utgjøre et marked for et betydelig næringsliv, og var helt avhengig av frihandel og et stort marked, og ut over 1700-tallet kom England til å bli en viktigere handelsnasjon enn Nederland. Men Amsterdam forble likevel et finanssenter av første rang helt til Napoleon plyndret byen.


Hvorfor var Nederland en større suksess enn Spania?

Spania manglet et byråkrati som kunne styre det store og mangeartete området som de spanske imperiet bestod av. (Spania hadde riktignok et svært stort byråkrati.) Dette imperiet ble oppfattet som et stort territorium som måtte styres av menn med våpen, jevnfør hertugen av Alba. Nederland var ute etter å drive handel, og å oppnå monopol der det var mulig, og å ha frihandel der det ikke var mulig å oppnå monopol. Nederland var ikke ute etter å bygge eller styre over et imperium. Tjenestefolkene de hadde i sitt imperium (VOC) bestod ikke av adelsmenn, soldater, jurister og prester, men av handelsmenn, bokførere, sjøfolk og soldater, hvorav handelsmennene hadde kommandoen. Lønnsomhet og profitt styrte alt. Nederland trengte ikke å ha et stort og lite dugelig statsapparat (alle statsapparat bestod av deler som var lite dugelige på denne tida, siden en av statsadministrasjonens oppgaver var å binde adelen til kongen ved å gi dem stillinger der de gjorde minst mulig ugagn, uten nødvendigvis å gjøre nytte for seg.) for å drive inn skatteinntekter som kunne betale krigsmakta. Nederland var en pengeøkonomi der det var rikelig med penger og kapital, som kunne skattelegges, og dette ble gjort. Derfor var det forholsvis lett å skaffe til veie de skattene som trengtes så lenge utgiftene var nødvendige for å forsvare landet eller handelsrutene, uten å ta i bruk tvangsmidler. Spanjolene innførte en ti prosent omsetningsskatt i sine nederlandske besittelser, og denne ble svært upopulær.
I et stort territorium der økonomien var lite utviklet var det nødvendig med et mye større statsapparat for å drive inn en tilsvarende sum betalingsmidler, og midlene som ble brukt ble mer tvangspregete enn i Nederland. Øst-Europa og Russland gir nettopp det motsatte bildet av Nederland: Store tynt befolkede områder der folk levde i en selvforsyningsøkonomi med lite handel og kapital som kunne skattelegges. For å få inn skatter måtte tvangsmidler brukes overfor produsentene, og for å hindre folk i å flykte fra tvangen ble livegenskap innført. Dessuten var trolig viljen til å betale utlignet skatt større i Nederland enn i andre land siden staten var skapt av store befolkningsgrupper, og ikke fra toppen av. Og skatt utlignet i en pengeøkonomi som den nederlandske kan være mindre merkbar siden det leddet som betaler skatt ofte i betydelig grad kan overføre utgifta til andre personer.

De edle metallene fra Amerika var av betydning for Europa. Nøyaktig vilken betydning er historikerne uenig om. Men de førte til at mengden betalingsmidler i Europa økte, og derfor kunne det være lettere å etablere en økonomi som den nederlandske som baserte seg på penger og handel. Videre førte den økte mengden betalingsmidler til inflasjon, og denne gikk først og framst ut over vanlige folk som ikke fikk sine lønninger satt opp i takt med inflasjonen. Inflasjonen svekket også de store, føydale jordeierne i Vest-Europa i forhold til både kongemakta og til handelsmennene i byene. Inflasjonen styrket de gruppene som var sterkest involvert som selvstendige aktører innenfor pengeøkonomien. Inflasjonen og edelmetallstrømmen styrket altså Amsterdam. Det meste av edelmetallet forsvant etter hvert fra Europa, og tok veien til Østen som betaling for silke, porselen og krydder. Likevel ser det ut til å ha hatt større ringvirkninger i Europa enn i Østen.

Nederland var den første kapitalistiske stat. Det eksisterte allerede byer der kapitalistklassen var, eller hadde vært, dominerende. Kapitalisme er at de som eier produksjonsmidler systematisk reinvesterer fortjenesten i den forretningsvirksomheten som de eier for å øke både produksjonen og fortjenesten, og gjerne også utvikler nye forretningsområder. Kapitalismen ble ikke oppfunnet i Nederland. Kapitalister etter denne definisjonen hadde eksistert i flere tusen år. Det som var nytt var at de som arbeidet etter dette systemet dominert et forholdsvis stort samfunn. Tidligere hadde store jordeiere, religiøse samfunn, keisere, adel og erobrere, dominert de samfunn som hadde en så vidt utviklet økonomi at kaptalistisk virksomhet kunne utvikles. Vellykkete kapitalister endte gjerne opp med enten å gå inn i aristokratiet eller å få sin eiendom konfiskert. De dominerte aldri en betydelig statsdannelse før i Nederland. Den første kapitalismen var basert på handel, som senere kunne bli innvistert både i finansvirksomhet og i produksjon.

De mest driftige og utviklede tidlege økonomiene oppstod alle i byer som hadde oppnådd stor selvstendighet i forhold til de store, adelige jordeierne. Det gjelder både i Italia, Tyskland og Nederlandene. Dette var alle land der det ikke var ei sterk sentralmakt, men stor selvstendighet og indre selvstyre for byene. I områder der de bymessige områdene var underlagt sterke jordherrer skjedde ingen utvikling til mer avanserte økonomier. Dette er ingen tilfeldighet. Hvorfor? Det finnes flere forsøk på svar. Et er det som Max Weber gir, der han legger stor vekt på den religiøse utviklinga. I det protestantiske Nord-Europa, spesielt i de calvinske områdene, som i Nederland, ble det utviklet en spesiell mål-middel instrumentell rasjonalitet som la svært stor vekt på å oppnå stadig økt økonomisk framgang, og på stadige investeringer. Her legges det altså stor vekt på reformasjonen som forklaring til at Nord-Europa etterhvert kom til å bli verdens økonomiske sentrum.
En annen forklaring er de store jordeierne som hersket i andre utviklete deler av verden låste samfunnet i en bestemt form. De ønsket ingen forandring siden den kunne true deres posisjon, og de var sterke nok til å hindre endring og utvikling. Her legges det altså stor vekt på noen europeiske byers selvstendige stilling.
Det finnes andre forklaringer som utvikler disse synspunktene, eller et av dem, videre. Spesielt behandles jordeiernes og sentralmaktas tyranni og vilkårlighet ofte som grunn til at økonomisk utvikling ikke kunne oppnås i den utstrekning i andre deler av verden som i Nordvest-Europa.
I Nederland fikk man både reformasjonen og et samfunn som i betydelig grad bestod av byer med utstrakt indre selvstyre, der de adelige jordeiernes makt var begrenset. Samtidig hadde denne sammenslutninga av provinser med selvstendige byer, som Nederland var, makt til å forsvare seg mot de store territorialstatene i Europa og til å føre en aktiv utenrikspolitikk der de ikke var underordnet eller beskyttet av noen, men selv kunne opptre som en mektig territorialstat om ønskelig.

Her er en tredje faktor: konkurransen mellom de europeiske statene, som i betydelig grad var av militær art, førte til at Europa utviklet en krigskunst og våpen som var totalt overlegent det som var utviklet utenfor Europa. En grunn til at denne konkurransen kunne finne sted på den måten den gjorde var den tette kontakten mellom de europeiske statene, der de hadde kjennskap til hverandres utvikling og så nær og hyppig kontakt at de kunne stoppe forsøk på å oppnå total dominans av en av statene ved at de andre inngikk i allianser rettet mot den sterkeste enkeltstat. Denne militære konkurransen svekket den jordeiende adelen, siden bare sentralmakta var rik nok til å utvikle de militære styrker som kunne hevde seg i denne konkurransen, og det var først og fremst ved å samarbeide med og å tillate ei kapitalistisk utvikling at sentralmakta kunne oppnå de økonomiske midler og få utviklet den industrielle kompetanse som var nødvendig for å delta i denne militære konkurransen.
Nederland var en helt ny kombinasjon, selvom Nederland på mange måter kan sammenliknes med Venezia.

Nederland var lenge svært fleksibelt, innenfor sine egne rammer. Men utpå 1700-tallet forandret den rike kjøpmannsklassen seg mer og mer til et arvelig aristokrati, og også de ledende i stillingene statens styre kom til å bli forbeholdt en liten gruppe rike familier.


Dette inngår i et arbeid som ble gjort om Europas historie.

Skrevet av Tor Førde.