Nederland, opprør og frihetskamper.

Nederlands flagg


Hertugen av Alba og opprøret i 1565-8.

Kong Filip II hadde i 1566 oppfattet at den kongelige autoriteten hadde brutt sammen i Nederlandene. Derfor ville han gå handfast fram for å opprette sin autoritet. Han ville sende hertugen av Alba som leder for en stor hær til Nederlandene. 6. mai 1566 sendte han beskjed til Nederlandene om at han ville sende tropper og penger til dem, og senere samme år ville han selv komme til Nederlandene. Men da han senere på året fikk kjennskap til de alliertes besøk hos regenten der de hadde krevd avskaffelse av inkvisisjonen oppfattet han dette som opprør fra adelens side, og forandret planene sine. Så kom Montigny til hoffet fra Brussel og krevde at Filip skulle anerkjenne de løftene om religionsfrihet som regenten Margaret hadde gitt. Men det nektet Filip å gjøre. Filip sa at våren 1567 ville han komme til Nederlandene i spissen for store troppestyrker. Da Montigny hørte dette sa han til kongen at kongen måtte reise til Nederlandene med en gang og uten tropper, og han måtte anerkjenne Margarets tillatelse til fri religionsutøvelse, eller så var alt tapt for ham. I et nytt brev til kongen, datert 19. juli, skrev Margaret at kalvinistene samlet seg og ble stadig sterkere. Enten måtte tropper sendes øyeblikkelig, eller så måtte religionsfrihet tillates permanent. Men Filip ville ikke være konge for kjettere- . Men samtidig var tyrkerne ute og seilte på Middelhavet. Filip måtte ha styrker klar for å forsvare den spanske sørkysten mot tyrkerne. Derfor var det vanskelig for ham å reise fra Spania. Han måtte kjøpe seg tid i Nederland. Derfor signerte han 31. juli et brev der han avskaffet inkvisisjonen i Nederlandene og benådet alle som hadde forbrutt seg. Dette betydde ikke at han hadde forandret mening om å sende tropper til Nederland. Forberedelsene til å sende store hærstyrker fortsatte. 17. og 18. august sendte Margaret brev til kongen der hun skrev at enten måtte tropper sendes øyeblikkelig eller så måtte Nederlandene oppgis. Det ble bestemt at 10.000 spanske soldater skulle marsjere nordover fra Italia, og soldater skulle leies inn fra Tyskland. Tilsammen skulle en hær på 60.000 mann sendes til Nederlandene.

De spanske forberedelsene for å sende store militærstyrker til Nederlandene ble kjent der. De nederlandske adelsmennene forberedte de militære mulighetene som de hadde. De prøvde også å reise militærstyrker i Tyskland. Men opprørerne var militære amatører, og mange var nølende, og de greide ikke å opptre samlet. Så i mai 1567 var det militære opprøret over. Og enda var ikke Hertugen av Alba kommet. Han kom i august 1567.

Hertugen av Alba kom ikke godt overens med Margaret av Parma. Alba skulle bare være militær øverstkommanderende, og Margaret skulle fortsatt være kongens fremste representant. Likevel tok Alba seg fram som han ønsket, og satte Margaret til side der deres planer og intensjoner var forskjellige. Alba organiserte en spesiell domstol, Urorådet, som skulle granske og dømme i saker som gjaldt opprør og kjetteri. Denne domstolen ble fra først av holdt hemmelig, og Alba fikk Margaret til å invitere framstående nederlendere til Brussel. Der ble de arrestert og stilt for den hemmelige domstolen. Dette stilte Margaret i en umulig posisjon siden hun hadde invitert dem og formelt var kongens fremste representant i Brussel. Derfor reiste hun til Italia etter å ha satt Alba inn som regent over Nederlandene. Urorådet var svært aktivt, arresterte folk og brente bøker. 12.000 personer ble arrestert av Urorådet, og mer enn tusen av dem ble henrettet mens 9.000 ble bøtelagt.

Wilhelm av Orange.

Wilhelm av Orange ble leder for de opprørerne som var i eksil, selv om han ikke hadde deltatt i den væpnede delen av opprøret. Men han hadde vært aktiv i organiseringa av alliansen for avskaffelse av inkvisisjonen, og denne aktiviteten ble betraktet som opprør. Wilhelm av Orange var i tillegg til å være en rik og mektig adelsmann i Nederlandene også fyrste av det uavhengige fyrstedømmet Orange. Derfor kunne han som selvstendig hersker føre lovlig krig mot Spania. Han, sammen med andre, samlet penger og tropper for å kunne rykke inn i Nederland for å jage spanjolene ut. Planen var å sende fire hærer inn i Nederlandene fra forskjellige kanter samtidig. Men å synkronisere hærene viste seg å være svært vanskelig. Bare en av de fire armeene som gikk inn i Nederlandene i 1568 var i stand til å kjempe vellykket. Denne hæren rykket inn i Friesland under ledelse av grev Ludvik av Nassau. De greide å opprette et hovedkvarter ved kysten og opererte med sjømilitære styrker som ble kalt for "sjøtiggerne". Men de greide ikke å oppnå støtte i Nederlandene, og måtte gi opp. Wilhelm av Orange var blakk. Han hadde brukt hele formuen sin på denne krigen. Mange av hans forbundsfeller var drept, og mange av hans medsammensvorne var avslørt.

Alba tok opp de gamle planene om å opprette fjorten nye bispedømmer. Og i 1570 fungerte de. Alba reformerte også lovverket og samordnet lovene i de nederlandske provinsene. Men alt ble gjort med våpenmakt.

Finansene og skattene - nytt opprør under utvikling.

Utgiftene for å drive Nederlandene under Alba var fire millioner floriner årlig. Alba fikk beskjed fra kongen om at de pengene fikk ha skaffe i Nederlandene. Han kunne ikke vente å motta dem fra Spania. I 1569 ba Alba de nederlandske provinsene om å skrive ut tre nye skatter: en tidels, en tjuedels og en hundredels pennier. Den siste var minst kontroversiell. Den var en engangs skatt på en prosent av all kapital. De som eide hus skulle betale 16% av siste års husleieinntekt, og av andre formuer skulle 22% av siste års kapitalavkastning betales. Det ble vedtatt, og det ble krevd inn 3.628.507 floriner. De to andre skattene skulle være permanente. Tjuedelsskatten skulle være en fem prosentskatt på salg av fast eiendom, og tidelsskatten skulle være ei omsetningsavgift på ti prosent. Alba anslo at de ville gi 13.600.000 floriner årlig. Provinsforsamlingene ville ikke gi fra seg makta si, men de var truet av Alba sine hærstyrker. De foreslo at de skulle bevilge en hjelp på fire millioner floriner over to år. Disse pengene skulle kreves inn under oppsyn av provinsforsamlingene. Alba godtok dette som en måte å finansiere hæren på, men ga ikke opp å få innført de nye skattene, selv om han gikk med på at tidelsskatten ikke skulle kreves inn av transportutgifter etc. Men provinsforsamlingene ville fortsatt ikke gå med på å bevilge dette som en permanent skatt. Derimot var de villige til på nytt å bevilge en tidsbegrenset hjelp, om nødvendig flere ganger. I 1571 erklærte Alba at han ville kreve inn denne skatten selv om den ikke ble bevilget av provinsforsamlingene. Skatteinspektører og skatteinnkrevere ble utnevnt. Det måtte opprettes registre over all handel i Nederlandene. Dette tok tid, og arbeidet møtte motstand. Mot slutten av 1571 begynte Alba å bli pengelens, og han henvendte seg til kongen og bad om penger. Kongen bebreidet ham at han ikke hadde kommet i gang med innkrevinga av skattene, og ville ikke sende penger. Da sendte Alba soldater ut for å kreve inn penger. Men de greide ikke å kreve inn nevneverdige summer. De som nektet å betale ble støttet av de lokale myndighetene. Provinsforsamlingene i Brabant, Flandern, Artois og Hainaut sendte representanter til Spania for å protestere personlig overfor kongen mot at soldater ble sendt ut for å kreve inn penger og mot at skatter ble krevd inn ulovlig. Handel og industrivirksomhet opphørte, det ble uår, arbeidsledigheta vokste og nye opprør var i emning. Dette forstod Wilhelm av Orange, og forberedte krig.

I byene hadde bystyrene ofte kommet til å bestå av en lukket krets personer. Det førte til at de mistet kontakten med de brede lag av folket og ble mer avhengige av støtte fra sentralt hold. Motstanden mot regjeringas politikk og den nye skatten og forsøkene på tvangsinndrivelse av denne ved hjelp av soldater var så sterk at de lokale myndighetene som støttet denne politikken mistet sin autoritet på det lokale nivået.

Det andre opprøret - 1569-76.

Omkring 60.000 mennesker flyktet fra Nederlandene under Albas forfølgelser. Eksilnederlenderne organiserte seg i kalvinistiske kirkesamfunn og kontakt ble opprettet mellom de forskjellige eksilsamfunnene. Wilhelm av Orange hadde hyppig og nær kontakt med disse eksilsamfunnene. Og han arbeidet for å utvikle "Sjøtiggerne" til en effektiv flåtestyrke. I 1570 hadde de tretti skip, og de levde av sjørøveri. De viktigste basene deres var i engelske havner. De nederlandske eksilsamfunnene distribuerte de varene som ble røvet. Sjørøvervirksomheten ble upopulær i byer som levde av handel og sjøfart. Og i 1571 henvendte Emden seg til dronning Elizabeth og bad henne om å få slutt på sjørøveriet. Og i 1572 ble de utvist fra England. De hadde ingen sted å seile til. Wilhelm Orange var i ferd med å organisere en ny flåtestyrke siden "Sjøtiggerne" så ofte hadde nektet å lystre ham. Wilhelm av Orange og Ludvik Nassau deltok i kampene i Frankrike sammen med hugenottene, mens de arbeidet for å opprette en internasjonal koalisjon for å befri Nederlandene. Siden Alba konspirerte for å drepe dronning Elizabeth var hun fiendtlig innstilt overfor ham, og de franske hugenottene var villige til å hjelpe sine nederlandske trosfeller. Men det var de heimlause "Sjøtiggerne" som satte opprøret i gang. De var utviste fra England, og trengte ei havn. En av dem var fra Brill, en by med 3.000 innbyggere på øya Voorne i elvedeltaet i Sør-Holland.

Sjøtiggerne entrer Brill.

Om sommeren var spanske soldater innkvartert i byene langs kysten, men om vinteren ble de spanske soldatene innkvartert lenger inne i landet. I februar 1572 aksepterte Alba et forslag om at 40-50 byer og landsbyer langs kysten skulle få permanente garnisoner med spanske soldater. Også Walcheren skulle befestes bedre. Men disse tiltakene kom for sent. 1. april inntok 600 "Sjøtiggerne" Brill, og det var ingen soldater der. 6. april angrep spanske soldater "Sjøtiggerne" i Brill, men de ble drevet tilbake. Samtidig erobret "Sjøtiggerne" Delfshaven rett vest for Rotterdam. Få dager senere ble de drevet bort fra dette stedet av spanske styrker. Men stemningen var på kokepunktet andre steder. I Flushing var det planlagt å innkvartere spanske soldater og å kreve inn skatter med hjelp av disse soldatene. Befolkninga nektet å ta mot spanske soldater. Likevel, 8. april kom en spansk offiser, Hernando Pacheco, til Flushing for å planlegge og klargjøre dette. En opphisset folkemengde grep ham og hengte ham. Flushing forhandlet med Alba for å se om det var mulig å komme fram til ei ordning, men 22. april lot de "Sjøtiggerne" komme inn i byen. Folk sluttet seg til "Sjøtiggerne" i store mengder. I mens befestet spanjolene flere og flere byer og landsbyer langs kysten. Senere i april erobret "Sjøtiggerne" to havner på Walcheren, Arnemuiden og Veere. Veere hadde et marinearsenal med blant annet store mengder krutt og 2.000 kanoner. I Enkhuizen brøt det ut opptøyer, og etter noen dager ble "Sjøtiggerne" bedt om å komme til byen. Noe de gjorde. Det som gjorde situasjonen akutt var den økende matmangelen. Folk var villige til å gjøre hva som helst for å forandre sin situasjon. Situasjonen for store deler av befolkninga var uholdbar.

Opprør i sør.

Men i juni ga Alba ordre om at de spanske troppene skulle dras ut fra Holland. I den sørlige delen av landet var situasjonen blitt kritisk. Wilhelm av Orange sin store strategiske plan var satt i verk. Mons, hovedstaden i provinsen Hainaut, hadde fått store festningsverk bygd under krigene mot Frankrike. Men i begynnelsen av 1572 var festningsverkene knapt bemannet. Og befolkninga i Mons var til dels sterkt protestantisk orientert. Dette ble Ludvik av Nassau gjort kjent med. Han sendte sin rådgiver Antoine Oliver til Mons for vurdere situasjonen, og de kom til at det var mulig å overta Mons. 23. og 24. mai kom Ludvik av Nassau og venner til Mons, og etter forhandlinger med protestantene i byen kom protestantene i Mons fram til at de ville slutte seg til opprøret. Dermed var byen i opprør mot Alba. Og forsterkninger kom fra Frankrike. Samtidig krysset en styrke av eksilnederlendere og hugenotter grensen mot Valenciennes og tok byen, selv om de ikke tok byens festning. De fortsatte med et lynangrep mot Brussel for å prøve å ta Alba til fange. Kort etterpå gikk en hær under ledelse av grev van den Berg inn i Nederland fra Tyskland og 10. juni tok den Zutphen nesten uten kamp. Siden Alba dro de spanske soldatene tilbake fra de nordlige områdene stod disse områdene fritt til å gå over til opprørerne. Og det gjorde de. I løpet av seks veker hadde omtrent hele Oversijssel og Drente og det meste av Friesland sluttet seg til Wilhelm av Orange. En stor del av Nederlandene var nå i opprør.

Opprøret og Frankrike.

Samtidig samlet altså Alba de spanske styrkene i sør langs grensen mot Frankrike siden han fryktet angrep fra Frankrike, siden han viste at Wilhelm Orange hadde utviklet et nært samarbeid med mektige ledere i Frankrike, som Coligny. Coligny sendte 6.000 soldater for å fjerne den spanske beleiringa av Mons, men de gikk inn i et bakhold og ble utslettet. 7. juli krysset Wilhelm av Orange Rhinen og gikk inn i Nederland med 20.000 soldater. Han erobret raskt Roermond, Straelen, Geldern og Wachtendonck, mens han ventet på mer støtte fra Frankrike. Men nå ble Colignys posisjon sterkt svekket i Frankrike, blant på grunn av nederlaget til de styrkene han hadde sendt for å befri Mons. Intriger var på gang for å drepe Coligny, og natten mellom 23. og 24. august ble en massakre satt i gang. Coligny ble drept under St. Bartolomeus massakren. Massakren spredte seg i Frankrike, og omkring 30.000 hugenotter ble drept. Dermed ville ikke Frankrike hjelpe de nederlandske opprørerne. Heller ikke England ville hjelpe dem.

Nederlag i sør.

Likevel var Wilhelm av Orange bestemt på å bryte beleiringa av Mons for å frigjøre bror sin, Ludvik av Nassau, som var innesperret i Mons. Kampanjen til Wilhelm Orange begynte godt, by etter by åpnet portene sine for ham og sluttet seg til ham. Rundt Mons lå de spanske hovedstyrkene. Brussel var i fare siden Wilhelm kontrollerte landsbygda rundt Brussel, og festningsverkene rundt Brussel var i dårlig forfatning. Selv ikke de arbeidsløse i Brussel var villige til å arbeide for spanjolene for å forsterke festningsverkene rundt Brussel. 9. september kom Wilhelm fram til Mons. Albas styrker hadde forskanset seg rundt byen. De ville ikke kjempe mot Wilhelm. Alba ville vente på at Wilhelm ble fri for penger og ikke lenger kunne betale soldatene sine, for da ville mange av dem forlate ham. For å få soldatene i Mons til å gi opp lovte Alba dem fritt leide ut av byen. 12. september var Wilhelm nødt til å dra seg tilbake, og 19. september fikk de troppene som var i Mons forlate byen. 22. september rykket Alba inn i Mons. Der satte han opp en domstol for å ta seg av de som hadde samarbeidet med Ludvik av Nassau.

Wilhelm av Orange trakk seg tilbake til Mechelen, som hadde sluttet seg til ham. Da Alba nærmet seg trakk Wilhelm seg nordover, og Mechelen åpnet byportene for Alba. Der fikk Albas tropper herje fritt i tre dager, fra 1. til 4. oktober. De drepte mange mennesker. Etter dette overga flere byer seg til Alba. Alba holdt det meste av styrkene sine samlet og forfulgte Wilhelm nordover. Wilhelm bestemte seg for å ta opphold i Holland og kjempe derfra. Albas hær gikk mot Zutphen. Byen tilbød forhandlinger, men mens forhandlingene foregikk tok Albas styrker seg inn i byen og gikk amok. De drepte en stor del av befolkninga og ødela mye av byen. Etter dette overga alle byene utenfor Holland og Zeeland seg til Alba. Narrden var en hollandsk by ved Zuidersjøen rett innenfor grensen til Holland. Spanjolene gikk mot den. Også Narrden tilbød forhandlinger, og mens forhandlingene var i gang angrep de byen og drepte hele befolkninga og raserte byen fullstendig. Alba rapporterte til kongen at ikke engang et eneste barn overlevde.

Opprørerne organiserer seg i nord.

Alba hadde bedt de byene som var representert i provinsforsamlinga for Holland om å sende representanter til et møte 15. juli i Haag. Dette nyttet de opprørske byene til å holde sitt eget møte. Siden de fleste byene var i opprør holdt de opprørske byene sitt møte i Dordrecht. Delegater fra adelen og tolv av de atten byene som hadde representanter i provinsforsamlinga for Holland møtte. Orange var representert av Philip Marnix. Han ba om at Wilhelm Orange ble anerkjent som stattholder for Holland, Zeeland og Utrecht, og at provinsene ville kjempe sammen med Orange for å befri de andre provinsene og betale for skip og hærstyrker som var nødvendige for å gjennomføre kampen. Og de skulle alle sammen garantere trosfrihet til både protestanter og katolikker. Det måtte etableres ei regjering med en konstitusjon og alle deltakende parters retter og plikter måtte defineres. Og en finansiell organisasjon for krigføringa måtte opprettes. Disse tingene ble ordnet, og det ble bevilget 500.000 floriner til Wilhelm Orange. Liknende forhold ble etablert i Zeeland. Både i Holland og i Zeeland kom det meste av makta i denne nye statsdannelsen til å ligge hos bystyrene. Kalvinismen ble den framherskende religionsform, og kalvinistene overtok mer og mer av den katolske kirka sine eiendommer og kirkebygg. I 1573 fikk de kontroll med den offentlige utdannelsen i Holland. Men bare en liten del av befolkninga, kanskje ti prosent, var aktive kalvinister. Mange mennesker var verken katolikker eller protestanter.

Wilhelm Orange hadde ikke et imponerende rulleblad å vise til. Han hadde ingen betydelige militære seire og ingen imponerende diplomatisk innsats å vise til, tvertimot. Derfor hadde han i utgangspunktet ingen stor autoritet. De militære styrkene som han kunne bruke var "Sjøtiggerne", utenlandske frivillige og utskrevne mannskaper. Dronning Elizabeth ga noe støtte, og tillot engelskmenn å støtte opprørerne, men selv var hun lunken. Fra Skottland kom det 2.000 frivillig. De største bidragene til opprørerne kom fra kong Karl IX av Frankrike, som sendte 200.000 floriner til opprørerne hver måned i 1573 og i første del av 1574. Men til slutt ville alt avhenge av hva de opprørske provinsene selv var i stand til å yte. Holland var rikest av de opprørske provinsene, og måtte yte mest. For å skaffe disse midlene ble nye skatter utskrevet. De fleste var omsetningsskatter, men også en formueskatt på en prosent ble utskrevet. Det var også nødvendig å låne penger. Det ble nødvendig for nederlenderne å slutte å betjene gjeld i 1575 for å kunne betale soldatene.

Krigens gang i 1572-75.

Landskapet, alle elvene og sjøene og dikene og muligheten til å oversvømme landskapet ved å bryte dikene, ga store fordeler til forsvarerne, og enda mer så når forsvarerne behersket sjøen og kunne forsvare kysten gjennom sjømilitær overlegenhet. De spanske hærstyrkene var overlegne i feltslag, men de hadde store problemer med å innta befestede byer. De måtte sulte ut byene gjennom beleiring for å greie å innta dem. Spesielt ble dette virkeligheten etter at Haarlem hadde overgitt seg. Haarlem hadde vært beleiret av spanjolene fra desember 1572 til i juli 1573. Byen ble lovet fritt leide for alle dersom den overga seg. Den gjorde det, og løftet ble brutt og alle soldatene som hadde deltatt i forsvaret av Haarlem ble drept etter at de hadde overgitt seg. De hadde forsvart seg tappert, og gjennom de månedene beleiringa av Haarlem hadde vart hadde spanjolene mistet 10.000 mann. Etter dette overga aldri noen soldat som forsvarte en nederlandsk by seg, i det minste ikke uten etter svært hard kamp. Siden spanjolene ville ha en betingelsesløs seier, fikk de en langvarig krig. Da pengene tok slutt i 1574 og 75 prøvde de riktignok fredsforhandlinger, og var villige til å komme med innrømmelser overfor opprørerne, men de var ikke villige til å akseptere religionsfrihet, og spesielt på dette strandet fredsforhandlingene.

Samtidig med at Spania førte krig i Nederlandene var de også i krig mot tyrkerne. Utgiftene var så store at Spania til tider ikke kunne betale soldatene Spania hadde i Nederlandene, og derfor nektet soldatene ikke sjelden å følge ordre. I 1573 hadde Alba liten militær framgang. Kongen besluttet derfor å erstatte ham. Han ble etterfulgt av Requesens som spansk øverstkommanderende i Nederlandene. Requesens hadde vært øverstkommanderende i Lombardia, og ønsket ikke denne nye kommandoen. Alba overbeviste Requesens om at en fullstendig militær seier måtte være målet. Men det begynte dårlig. Nederlenderne var i stand til å beseire alle spanske flåtestyrker, og de hadde overtaket på øyene og i det store deltaet. Høsten 1574 gjorde de spanske soldatene i store deler av Nederlandene mytteri siden de ikke hadde fått lønn på lenge, og de forlot de festningene og fortene som de hadde holdt. Disse festningene og fortene ble overtatt av opprørere. Nederlenderne hadde også nederlag. I 1574 gjorde grev Ludvik av Nassau inntog i Nederland med en stor hær fra Tyskland. Den ble beseiret, og greven ble drept. Spania hadde en hær på 86.000 mann i Nederlandene, og de var herrer på slagmarka. Men Spania hadde ikke råd til å betale denne hæren, og gjennom mytterier tapte de spanske styrkene like mye som de vant. Når soldatene mytterte og gikk ut på egen hand plyndret de det de ville ha, og raserte hele bygder og byer.

Bankerott og mytteri i 1575.

Første september 1575 kunngjorde kong Filip II at Spania sluttet å betjene gjelda si. Dermed kunne han ikke lenger reise penger til å lønne soldatene sine. Requesens døde 5. mars 1576, uten at noen etterfølger som øverstkommanderende var utpekt. Kort før han døde hadde Requesens gitt byene og provinsene tillatelse til å reise tropper og bruke dem mot soldater som hadde gjort mytteri. Situasjonen var flytende. Bander av kamptrente soldater, de beste i Europa, streifet rundt og plyndret, og byene og provinsene reiste utrente tropper for å forsvare seg. Folk bevæpnet seg også på egen hand. Og ingen hadde kommandoen i Brussel siden Requesens, den tidligere øverstkommanderende, var død, men ingen etterfølger var utpekt. En komite av spanske adelsmenn, Statens Råd, prøvde riktignok å være ledere i situasjonen, men de hadde ingen formell myndighet til dette, og var heller ikke i stand til å foreslå løsninger. Derfor skjedde det som måtte skje, et statskupp ble forsøkt. Mandag 4. september 1576 tok noen soldater fra Brabant seg inn i det rommet der Statens Råd, som hevdet å være den øverste myndighet i de spanske Nederlandene, holdt møte, og arresterte Rådet. Etter kuppet møttes representanter fra Brabant og Hainaut og gikk sammen om å innkalle Generalstenderne, med unntak for representantene fra Holland og Zeeland, som var behersket av opprørerne. Provinsforsamlinga bevilget også skatter for å betale de lokalt reiste troppene, skatter som var blitt nektet utskrevet for å betale de spanske troppene. Provinsforsamlingene var også i kontakt med Wilhelm av Orange, og forhandlet med ham for å få krigen avsluttet. De hadde hastverk fordi en ny regent var utnevnt, kongens bror John av Østerrike, seierherren fra Lepanto, og provinsforsamlingene trodde at med ham kom en ny kriger. Provinsforsamlingene kom til enighet med Orange om at de skulle bekjempe alle spanske tropper, og holde fred med hverandre. 3. november angrep de mytterende soldatene Antwerpen og drepte mer enn 7.000 mennesker. Dette diskrediterte fullstendig den nye regenten som nettopp var kommet. Generalstenderne var regjering for Nederlandene i 1576 og i 1577. De ga lover og fastsatte skatter. Regenten holdt seg i Luxemburg. Han våget ikke å reise til Brussel. Hos Generalstenderne var det svært delte meninger om hvordan man skulle forholde seg til den nye regenten.

27. januar 1577 aksepterte den nye regenten at krigen skulle være slutt og at alle spanske tropper skulle sendes heim. Til gjengjeld gikk Generalstenderne med på å opprettholde den romerskkatolske religionen og på å akseptere John av Østerrike som ny regent. 28. april marsjerte de spanske troppene til Italia, og første mai kom John til Brussel. Wilhelm av Orange og Holland og Zeeland hadde ikke sluttet seg til denne nye avtalen med den nye regenten, og de forlot Generalstenderne i protest. Det kom til forhandlinger mellom Wilhelm Orange og spanjolene, og det ble klart at Wilhelm Orange ikke kunne stole på spanjolene. Han hadde opplevd for mange løftebrudd fra deres side. Spanias situasjon i forhold til Holland og Zeeland var uavklart, og det var klart at enten måtte Spania erklære krig eller gi større konsesjoner. John ble lei av å vente, og tok tilflukt i festninga ved Namur og begynte å forberede et angrep mot Generalstenderne. Første august prøvde han et angrep på Antwerpen, men lyktes ikke. Wilhelm av Orange ble av Generalstenderne bedt om å komme til Brussel. 23. september kom han, og ble mottatt som Messias selv. Han ble mottatt som en helt i byen som han ti år tidligere hadde måttet forlate som en paria.

Forsøk på å etablere et nytt styre.

Generalstenderne kom fram til at de ville ha en annen regent. De inviterte erkehertug Matthias, nevø av kong Filip II av Spania. Han var ung og uerfaren, bare tjue år gammel, og oppgaven hans var blant annet å få spanjolene ut av Nederlandene.

I sør hadde Wilhelm Orange sterkest støtte blant vanlige folk. De gjorde seg også sterkere og sterkere gjeldende i politikken. I Brussel hadde de atten representantene fra de ni laugene oppnådd stadig større innflytelse, og de ledet provinsforsamlinga i Brabant. Det de ble enige om ble vedtatt. De foreslo at provinsforsamlinga skulle utnevne Wilhelm Orange til guvernør for Brabant. Først ble dette avslått, men senere ble dette vedtatt som ei midlertidig ordning fram til Nederlandene fikk egen monark.
Motstandere av Orange intrigerte for å få denne avgjørelsen omstøtt, men de ble arrestert og fengslet. Etter dette ble Oranges stilling enda sterkere. Wilhelm Orange fikk vedtatt at Mathias måtte rådføre seg med Generalstenderne og redegjøre for alle tiltak som han kom med før de ble utført.
John, som var utnevnt av kongen i Spania til regent i Nederlandene og som holdt til i festninga i Namur hadde fått samlet mange nok soldater til å prøve et nytt framstøt. Og i februar 1578 nærmet troppene hans seg Brussel, og Wilhelm Orange og erkehertug Matthias og Generalstenderne flyktet til Antwerpen.

Spania og Filip hadde vært bundet opp av krig mot tyrkerne i flere år. Men i 1577 kom det til envåpenhvileavtale, og Filip kunne på nytt konsentrere seg om Nederlandene. Der hadde han vært nødt til å gå med inn på alle forslag fra Generalstenderne fordi han ikke hadde krefter til annet. Men utover i 1577 begynte ressurser å bli frigjort. Dessuten kom endelig Filip til en avtale med kreditorene sine. 31. august 1577 beordret han de spanske soldatene som hadde reist til Italia til å reise tilbake til Nederlandene. Og i begynnelsen av 1578 var de på nytt i aksjon i Nederlandene.

Nederlenderne var splittet. De katolske adelsmennene i sør stolte ikke på Wilhelm Orange. Orange var protestant og hadde satt seg mot at katolisismen skulle være offisiell religion i Nederlandene og hadde støttet at kalvinismen ble anerkjent i mange byer, selv om Orange selv var lutheraner. I juli i 1578 greide de katolske representantene i Generalstenderne å forhindre at en bestemmelse om religiøs toleranse ble vedtatt. Den ville ha tillatt at i enhver by eller landsby der det var minst hundre familier som ville holde gudstjeneste av en bestemt konfesjon skulle dette være tillatt. Antwerpen innførte denne bestemmelsen på egen hånd. Men de sørlige provinsene erklærte at de ikke ville tolerere at det ble gjennomført noen form for protestantiske gudstjenester.

For å styrke kampen mot spanjolene tilbød de sørlige provinsene hertugen av Anjou å bli regent over Nederlandene dersom han kunne bidra til å drive spanjolene ut. Wilhelm av Orange var mot dette, siden han mente at spanjolene var i ferd med å tape i alle fall. Hertugen av Anjou var en nær slektning av den franske kongen, og dronning Elizabeth ville ikke at Frankrike skulle ekspandere inn i Nederlandene. Derfor bevilget hun penger sånn at Johan Casimir, en tysk fyrste, kunne lede en hær i kamp mot spanjolene på vegne av dronning Elizabeth, for at Nederland ikke skulle bli avhengig av fransk støtte i kampen mot Spania. Det ble krig mellom de katolske og de protestantiske hærførerne som skulle kjempe for Nederlands sak.

Alexander Farnese blir regent i 1578.

Alexander Farnese ble kalt til Nederlandene i 1577 som rådgiver for John. Da John døde utnevnte han Alexander Farnese til sin etterfølger. Alexander etablerte et hushold på 1.500 personer i Brussel, som det kunne sømme seg for en ekte hertug og nevø til kong Filip II av Spania. Mesteparten av de hærstyrkene som Alexander overtok kommandoen over var innesperret i festningene ved Namur, der hæren til Generalstenderne holdt dem beleiret. Dersom Generalstenderne hadde greid å opprettholde blokaden er det mulig at Alexander Farnese hadde måttet gi opp. Men Generalstenderne var i ferd med å gå i oppløsning på grunn av religiøse motsetninger. De sørligste katolske provinsene bidro ikke lenger til krig mot spanjolene. Holland og Zeeland ville helst ha en statsmodell på linje med det sveitsiske Eidgenossenschaft.

Unionen i Utrecht.

Den 23. januar 1579 møttes representanter fra Holland, Zeeland, Utrecht, Friesland, Gelderland og Ommerland i Utrecht for å undertegne en unionsavtale. De var blitt enige om å handle som om de var en stat i spørsmål om krig og fred og i noen andre spørsmål. Men i andre spørsmål, deriblant religion, skulle hver provins styre seg selv. Grunnstammen for et statsapparat ble også satt opp. Kongens autoritet var ikke nevnt, heller ikke opprettholdelse av den katolske tro eller forsoning med Spania. Unionen av Utrecht gikk for full selvstendighet. Av alle disse grunnene var den ikke akseptabel for den katolske majoriteten i Generalstenderne. De ville enda ha et ærerikt kompromiss med kongen. Wilhelm Orange var redd for at unionsavtalen ville være splittende, og ventet derfor i fire måneder med å undertegne den. Johan Casimir reiste heim i januar.

Unionen i Arras.

Den 6. januar 1579 hadde provinsene Artois og Hainaut inngått en avtale som også andre sørlige provinser kom til å slutte seg til. 17. mai ble unionen i Arras inngått. Der anerkjente de sørlige provinsene autoriteten til kong Filip II og Alexander Farnese, hertug av Parma. Med stiftelse av disse to unionene var Generalstenderne i mangt og meget redusert til et tomt skall.

Ny krig i 1580.

Etter at kongens posisjon var blitt betydelig styrket krevde kongen i forhandlinger at bare katolsk gudsdyrkelse skulle være tillatt. I Holland og Zeeland skulle det være en overgangstid på seks måneder der kalvinisistene kunne selge sine eiendommer og ordne seg for å forlate landet. Unionen av Utrecht begynte å gjøre seg klar til ny krig. Den tilbød seg å betale garnisonene til det som kom til å bli dens grensebyer og grensefestninger. Og søkte å få katolske byer i sine grenseområder med seg. I noen tilfeller presset de katolikkene der så hardt at de sluttet seg til spanjolene.
15. juni 1580 satte kongen en pris på Wilhelm av Orange sitt hode.

De mest kongetro representantene i Generalstenderne hadde forlatt Generalstenderne. Derfor var alle representantene som fortsatt deltok i Generalstendernes forhandlinger villige til å vurdere et fullstendig brudd med kongen. De kravene som kongen stilte var sånne at valget stod mellom full underkastelse eller full fornektelse av kongens autoritet. Hertugen av Anjou ble valgt som ny fyrste. Og ved avtaler inngått i 1580 og 1581 ble han av Generalstenderne tatt inn som ny fyrste, og Generalstenderne erklærte at de ikke ville lystre kong Filip. Generalstenderne krevde også at alle borgere avla ed på at de ikke ville lyde kong Filip II eller anså ham som deres konge og mester .

I sør hadde seks provinser, Artois, Hainaut, Vallonske Flandern, Namur, Luxemburg og Limburg forsonet seg med kongen og akseptert hans fortsatte autoritet. I befolkninga utenfor disse seks provinsene var katolikkene ikke alltid villige til å avsverge lojalitet til kongen. Anabaptistene sverget ikke i henhold til sin forståelse av religionen, og lutheranerne så ham tross alt som innsatt av Gud. Det var også kalvinister som ikke ville avsverge kongen troskap. Dessuten var det klart at lojaliteten til provinsen var langt sterkere enn lojaliteten til noen autoritet som stod utenfor eller over provinsen, og splittelse mellom provinsene gjorde det vanskelig å skape en enhetlig front mot Spania. Provinsene var uten styring. Det var mange som ville kommandere og få som ville adlyde. Og hvem skulle man adlyde, kongen, Unionen av Utrecht eller Generalstenderene?

Hertugen av Anjou krones.

Den 10. februar 1582 ble hertugen av Anjou innsatt som styrer over de provinsene som verken hadde forsonet seg med kongen eller var med i Unionen av Utrecht. Dronning Elizabeth og kong Henrik av Frankrike ønsket ham lykke til. Han ble kronet i Brabant 19. februar. Generalstenderne lovet å bevilge 2.400.000 floriner til hertugen hvert år. Og han ventet hjelp fra Frankrike i krigen mot Spania. Det var mange som prøvde å påvirke ham og å styre ham, og heller få som lystret ham. Og hans forsøk på å utøve den myndigheten som han var blitt kronet til å utøve var ikke heldige. I juli 1583 forlot han Nederlandene for godt.

Wilhelm Orange blir myrdet.

Den 10. juli 1584 ble Wilhelm av Orange myrdet i sitt eget hus i Delft av en leiemorder betalt av Spania. Å bruke leiemordere var ikke uvanlig for kongen av Spania. Han betalte leiemordere for å prøve å myrde dronning Elizabeth, og kong Filip brukte også leiemordere i Spania for å få folk han mistenkte av veien. Wilhelm av Orange var en mann som ikke kunne erstattes. Han samlet en større del av folket enn noen annen.

Den spanske gjenerobringa etter 1582.

Arras unionen av 1579 mellom de sørligste provinsene Artois, Hainaut og vallonske Flandern krevde at de spanske soldatene skulle sendes bort for at disse provinsene skulle slutte seg til Spania. Og i april 1580 forlot 5.500 spanske soldater Nederlandene og marsjerte til Italia. De forlangte også at utlendinger ikke skulle bemanne de høgste stillingene i administrasjonen av byene og provinsene. Og de krevde at Alexander Farnese, hertugen av Parma, skulle sendes ut av landet. Kongen utnevnte hertugens mor, Margaret, til ny regent og lot Alexander Farnese bli militær øverstkommanderende. Men de to nektet å samarbeide med hverandre. I denne situasjonen var kongens representanter lite handlingsdyktige. Dette innså de sørligste provinsene, og i slutten av 1581 gikk de med på at hertugen overtok også som regent. I februar 1582 ba de kongen om også å sende tilbake de utenlandske soldatene, og i august hadde hertugen en hær på 60.000 mann. Da begynte den spanske krigføringa med ny kraft. Alexander Farnese ville undertvinge seg byene gjennom å blokkere forbindelsen deres til havet, ved å erobre kysten av Flandern. I juli og august 1583 ble Dunkirk, Nieuwpoort, Veurne, Diksmuide, og Bergues erobret. Bare Ostende ble reddet gjennom støtte og forsyninger fra en flåtestyrke fra nord. Utover høsten fortsatte erobringene. Gjennom å skaffe seg kontroll over havnene og elvene kunne Farnese sulte ut byene i det som i dag er Belgia, og tvinge byene til å overgi seg. I løpet av tre år erobret Farnese det meste av det som hadde gått tapt, og i 1585 begynte spanjolene å trenge inn i elvedeltaet og sumpene i Holland og Zeeland. Der gikk det saktere å ta seg fram.

England, Spania og Nederlandene 1585-88.

Den spanske framgangen bekymret dronning Elizabeth. I august 1585 ble det enighet om at England både skulle sende soldater og penger for å støtte kampen mot spanjolene. England skulle også sende en generalguvernør. Til denne oppgaven ble jarlen av Leicester utpekt. Ekspedisjonen hans til Nederlandene ble til dels mislykket. Det skyldes både at han hadde vanskelig for å utvikle et godt samarbeidsforhold til nederlenderne og at han hadde folk med seg som opptrådte som forrædere, som mot bestikkelser overlot nederlandske festninger og byer til spanjolene. Derfor mistet jarlen all tiltro i Nederlandene. Det var vanskelig å opprette et godt samarbeidsforhold til nederlenderne siden det blant dem var så mange forskjellige meninger og så mange forskjellige parter å forholde seg til.
Dronning Elizabeth erklærte åpent at hun støttet unionen av Utrecht i kampen for frihet, og dermed at hun var en fiende av Spania. Dermed begynte Spania å utstyre den store armadaen som i 1588 etter planene skulle åpne et brohode for spanske styrker i England. Etter armadaens fiasko i 1588 snudde også lykken for de spanske styrkene i Nederlandene.

Spania og den franske borgerkrigen.

De spanske troppene begynte i 1589 på nytt å gjøre mytteri siden de ikke ble regelmessig betalt. Videre ble spanjolene deltakere i de indre stridighetene i Frankrike, og det bandt opp store ressurser og førte til at Alexander Farnese flyttet troppene sine mot Frankrike, der de til tider deltok i kamper. Og dermed ble krigsinnsatsen i Nederland laber. På denne tida var den omstridte Henrik av Navarra den nærmeste arving til den franske krona. Han hadde vært blant hugenottenes ledere, og de hadde samarbeidet med de nederlandske kalvinistene og støtte Holland og Zeeland i kampen mot Spania. Men det var sterke katolske fraksjoner som ikke ønsket Henrik av Navarra som konge, og Spania allierte seg med disse og ga dem stor økonomisk støtte. I 1590 invaderte Alexander Farnese Frankrike med en stor hær og erobret Paris. Dette forhindret at Henrik av Navarra ble konge på dette tidspunktet, og førte til at borgerkrigen i Frankrike fortsatte, med Spania som deltaker, noe som bandt opp store spanske ressurser.

Nederlandsk gjenerobring etter 1590.

I 1590 erobret opprørerne Breda og bygde nye festninger i Friesland. Under ledelse av grev Maurits av Nassau, sønn av Wilhelm av Orange, begynte opprørerne i 1591 en militær kampanje der de erobret Deventer, Zutphen, Hulst, Nijmegen, Steenwijk og Coervorden.
I 1592 døde Alexander Farnese, hertug av Parma. Dette skapte store problemer for spanjolene, som så ofte tidligere ved skifte av øverstkommanderende. Den nye øverstkommanderende ble ikke anerkjent på stedet der han skulle kommandere. Da Farnese døde hadde grev Mansfelt overtatt kommandoen i Brussel. Kong Filip sendte Fuentes fra Spania for å overta som øverstkommanderende, men grev Mansfelt ville ikke anerkjenne ham. Dette førte til at ingen utøvde autoritet, siden motstridende ordrer stadig ble gitt. Dessuten ble pengemangelen mer og mer akutt. De spanske troppene ble ikke lenger betalt, og dermed sluttet de ofte å lystre ordre og gikk over til å leve av plyndring.

Spania bankerott igjen i 1596.

I 1596 var Spania igjen bankerott. Soldatene fikk verken lønn eller forsyninger. Hæren var i oppløsning. I 1598 kom Filip fram til ei ordning med kreditorene, og kunne få nye lån. men i september 1598 døde Filip II, og sønnen Filip III, fortsatte krigen.
Erkehertug Albert, som giftet seg med Filip II's datter Isabella i mai i 1599, og også var hennes søskenbarn, var blitt ny øverstkommanderende, generalguvernør, i de spanske Nederlandene i 1595. I 1599 søkte han å få i gang fredssamtaler med opprørerne. Men opprørerne var nå så sikre på å kunne forsvare sin frihet og selvstendighet at de ikke var villige til å diskutere kompromisser. Spania ville ville ikke gå med på en ubetinget fred, men hadde heller ikke midler til å føre en seierrik krig. År 1600 kuttet Henrik IV de spanske forsyningslinjene da han invaderte Savoy. Ambrogio Spinola fra Genova ble ny militær øverstkommanderende i de spanske Nederlandene, og han var en dyktig mann som greide å organisere erobringa av Ostende i 1604. I 1605 var han i stand til å organisere og å lede angrep mot opprørerne som var farlige for dem. Men krigen var for dyr for begge parter, og i 1606 fikk Spinola beskjed om bare å begrense seg til defensive operasjoner. I 1607 kom fredsforhandlinger i gang. I april 1609 ble en våpenhvileavtale med tolv års varighet undertegnet i Antwerpen.

Holland var nå inne i en vekstperiode som knapt har sin like. Det utviklet seg til å bli sentrum for handel og finans i Europa, og var i stand til å stå på egne føtter. Om dette vil jeg skrive i et annet kapittel.
Opprørerne greide å utvikle en vellykket statsdannelse, trass i mange koordineringsproblemer. Den øverste makta lå fra 1588 av hos Generalstenderne som fra 1588 hadde representanter fra Gelderland, Holland, Zeeland, Friesland, Oversijssel, Utrecht og Ommeland. Bare i Friesland var styresettet demokratisk. I de andre provinsene var det et fåmannsvelde, men det tok hensyn til de tradisjonene som fantes. Hver av de større byene var som en egen bystat styrt av et lukket oligarki. den personene som gjorde mest for å få dette systemet til å fungere etter at Wilhelm Orange var død var Johan van Oldenbarnevelt.

Johan van Oldenbarnevelt.

Johan van Oldenbarnevelt var født i 1547 i Amersfoort i Utrecht. Han studerte jus. Han hadde studert i Leuven, Bourges, Heidelberg og Padova. Han begynte å arbeide som advokat i Haag i 1570. I 1576 ble han valgt inn i provinsforsamlinga for Holland fra Rotterdam. Provinsforsamlinga for Holland valgte Oldenbarnevelt til sin leder i 1586, og denne stillinga hadde han i 33 år, til i 1619. Han hadde stor makt og innflytelse. Han representerte den hollandske adelen i Generalstenderne, og stemte og på vegne av den og representerte den. Han hadde også mange andre stillinger, og hadde stor arbeidskapasitet. Han var Hollands fremste representant.

Oldenbarnevelt ble henrettet i 1619. Bakgrunnen var religiøse strider mellom kalvinistene. Jacob Hermans eller Arminius hadde meninger om predestinasjonslæren som ble betraktet som feilaktige av mange. Tilhengerne hans ble forfulgt. Oldenbarnevelt tillot at byene kunne opprette væpnede grupper for å beskytte lov og orden på grunn av denne uroen. Spesielt kunne de beskytte tilhengerne av Arminius. De andre provinsene og Mauritz av Nassau gikk mot dette, og for Oldenbarnevelt endte det med at han ble dømt for forræderi og henrettet.

Fra 1522 til 1614 økte befolkninga i Holland fra 273.000 til 670.000. Dette var en svært sterk vekst i ei tid og et land preget av krig. Svært mange mennesker hadde rømt fra sør til nord. Landsbygda i sør var lagt øde av plyndrende soldater. Men i Holland ble store landområder drenert og oppdyrket, og handel og industri hadde ei svært sterk utvikling i de områdene som ikke ble herjet av krigen.

Folk i Nederlandene hadde gjort opprør mot tyranniet og kjempet for friheten. Dette bandt opprøret og opprørerne sammen. Ellers var det mye som skilte, forskjellige språk og religionsformer og tradisjoner. Den tradisjonen de hadde felles var et sterkt indre selvstyre med en viss rettssikkerhet, og dette var mange villige til å ofre alt for å redde. Og man kan vel si at de i noen grad lyktes. Den mest gjennomtenkte formulering av den ideologien som bar mange av opprørerne finner man hos Johannes Althusius, som jeg ønsker å skrive om.


Kilder for dette kapitlet er


Dette inngår i et arbeid som blir gjort om Europas historie.
Dette er skrevet av Tor Førde. - 26. mai 2001.