Normannerne erobrer England.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Erobringen
  2. Normannernes overtakelse av samfunnet

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


England erobres

Beredskap mot invasjon i Harold Godwinsons regjeringstid

Harold Godwinson ble konge av England i begynnelsen av 1066. Han var konge i ni måneder. Man ventet på invasjon. I flere måneder ble de styrkene som var tilgjengelige for forsvar av det sørlige England holdt i beredskap, i skip eller stasjonert langs kysten. Northumbrerne nektet først å akseptere Harold som konge, og de aksepterte ham ikke før etter at han hadde besøkt dem. Det er ingenting som tyder på at Edwin og Morcar, jarlene over Mercia og Northumbria, motsatte seg at Harold ble konge. Harold giftet seg med deres søster Ealdgyth, og sikret seg på den måten trolig en viss støtte fra dem. Men i løpet av høsten ble det klart at støtten var begrenset.

Med unntak for forberedelsene til krig og de endringene og bestrebelsene som fulgte av tronskiftet fortsatte statsapparatet å fungere som før. Og det skjedde ikke mye som det er berettet om ut over dette i den korte tida Harold var konge.

Det engelske forsvaret var ikke godt organisert. Den engelske flåten hadde blitt avskaffet av Edward Bekjenneren i 1049 og 1050. Harold kunne skrive ut skip og mannskap og bygge opp en ny flåte, men det ville ta tid å gjøre dette til en effektiv styrke.

Til felthæren kunne kongen mobilisere en sammensatt styrke med en kjerne av profesjonelle soldater og dessuten thegner og bondemilits. Kjernen i hæren var huskarene til kongen og til magnatene. Mange av huskarene bodde på sine egne gods, men de skulle være klare til umiddelbart å møte til militær tjeneste. Stenton skrev at det er tvilsomt at det var så mange huskarer at de alene utgjorde en hær eller kunne opptre som en uavhengige militære styrker.

Thegnene hadde på grunn av sin stilling plikt til å yte militære tjenester. Og de skulle også stille med soldater når kongen måtte kreve det.

Kongen hadde rett til å kreve at alle menn møtte opp for å forsvare landet. Men det ble sjelden krevd at alle bøndene møtte opp. I det ellevte århundret ble det for eksempel i Berkshire krevd at en soldat ble mønstret fra hver fem hide land, det tilsvarer en soldat fra hver liten landsby. Stenton sier at dette betyr at militsen bestod av utvalgte tropper, og at den burde ha vært ganske godt utstyrt.

Den engelske kongen kunne mønstre store styrker, men det var vanskelig å konsentrere styrkene eller å holde en stor styrke samlet i lang tid. Borger og festninger som gjorde det mulig å holde store områder med små styrker var ikke blitt alminnelige i England, selv om det ble bygd mange borger på kontinentet. De engelske krigerne hadde ikke lært seg å kjempe fra hesteryggen, og den engelske hæren hadde heller ikke tatt bueskyttere i bruk. Den engelske hæren var en infanteristyrke, og den var på mange måter teknologisk foreldet sammenliknet med moderne hærstyrker fra kontinentet.

Situasjonen til Normandie

Wilhelm av Normandie hadde derimot militære styrker som behersket den mest moderne militære teknologien. Normannerne var kavalerister, og de hadde militær trening fra stadige trefninger og slag. Wilhelm krevde disiplin fra sine soldater, og han hadde disiplinerte styrker.

David Carpenter skriver at hertug Wilhelms krav på å arve kongedømmet i England skrev seg fra 1051. Wilhelm hevdet at da gjorde Edward Bekjenneren Wilhelm til sin arving. Og dette kan ha vært en del av Edwards forsøk på å kvitte seg med Godwinene. Mor til Edward var datter til hertug Richard I av Normandie, og denne hertugen var oldefar til Wilhelm. Edward hadde tilbrakt en stor del av sitt liv ved hoffet i Normandie, og det var ved hjelp av Wilhelm at han i 1042 hadde vendt tilbake til England for å bli konge. Normannerne hevdet også at Harold hadde sverget å akseptere at Wilhelm ble engelsk konge, og det er godt mulig at Harold hadde blitt tvunget til å komme med en slik ed etter at han hadde vært blitt tatt til fange av normannerne i 1064 eller 1065.

Wilhelm ble hertug av Normandie mens han bare var et barn, sju eller åtte år gammel. Far til Wilhelm var hertug Robert av Normandie, og mor til Wilhelm var ei datter av en garver som Robert ikke var gift med. De store adelsmennene i Normandie skaffet seg stor makt i Normandie mens Wilhelm var en mindreårig hertug som var ute av stand til å styre. Adelen la under seg både deler av hertugens land og viktige stillinger som hertugens representanter. Da la også under seg frie bønder og deres jord og forgrep seg på kirkas jord. Dette var ei voldsom tid der normannerne også reiste ut i verden for å sloss, som til Sicilia.

Wilhelm greide å få kontroll over adelen i Normandie da han ble voksen. I 1047 vant han sammen med den franske kongen en stor seier over sine innenlandske fiender i slaget ved Val-ès-Dunes, og i det neste tiåret greide han å slå tilbake angrep fra Anjou og den franske kongen. Han allierte seg med biskopene og styrket deres autoritet. For å få makt over adelen greide han i en viss utstrekning å opprette et hierarki der adelsmenn aksepterte ham som sin lensherre og holdt land fra Wilhelm mot å gjorde militær tjeneste for ham.

Stenton skrev at den første fasen i Wilhelms karriere endte i 1060. Fram til da hadde han stort sett vært opptatt av lokale interesser, kamper i Normandie mot opprørske adelsmenn og kamp mot kongen av Frankrike om overhøyheten over Normandie. Wilhelm var ikke den mektigste adelsmannen i det nordlige Frankrike. Greven av Anjou, Geoffrey Martel, var mektigere. I 1051 hadde Geoffrey sikret seg kontroll over Maine, og han hadde dermed mulighet til å trenge inn i Normandie. Wilhelm arbeidet for å hindre en invasjon fra Anjou. I 1060 døde både greven av Anjou og den franske kongen. Den nye kongen var et barn, og Baldwin av Flandern ble regent. Wilhelm hadde giftet seg med datter hans i 1060. Anjou ble opptatt av en langvarig krig mellom de to nevøene til Geoffrey Martel. Wilhelm hadde dermed ingen truende fiender i nærheten. Før fire år var gått hadde han erobret Maine og satte fram krav på Bretagne.

Ved begynnelsen av 1066 var han i en posisjon som gjorde det enkelt for ham å gå til angrep på England. Fra Scheldt til Finisterre var alle havnene enten kontrollert av ham selv eller av vennligsinnede fyrster. Frankrike hadde en vennligsinnet regent og Anjou var opptatt med sitt. Normandie ville ikke bli angrepet selv om Wilhelm skulle bli borte og være ute av stand til å forsvare Normandie i en periode. Men mange av baronene mente at foretaket var dristig, kanskje for dristig. Det var også klart at Normandie alene ikke kunne stille de styrkene som var nødvendige for å erobre England. Derfor prøvde Wilhelm å skaffe seg styrker også fra områder utenfor Normandie. Wilhelm hadde et ry som gjorde at mange frivillige meldte seg, både fra Flandern, det sentrale Frankrike, Aquitaine, Bretagne og andre områder. De fleste frivillige var jordløse knekter.

Stenton skriver at siden Wilhelm var nødt til å rekruttere tropper utenlands prøvde han å presentere sin sak slik at han mente at det kunne være mulig å få oppslutning om den utenlands. Han presenterte saken sin for pave Alexander II og for keiser Henrik IV, de to som hadde størst internasjonal autoritet i vest. Wilhelm fikk et løfte om hjelp fra de som styrte på vegne av keiseren, og paven sluttet opp om Wilhelms krig.

Forsvaret av den engelske kysten

I mai kom Tostig, som var landsforvist fra England, til Isle og Wight med en flåtestyrke. Han herjet langs kysten av Sussex og okkuperte Sandwich. Harold tok dette som tegn på at en invasjon var forestående og begynte å mobilisere hæren og flåten. De fleste som var sammen med Tostig kom fra Flandern, og det er klart at Tostig handlet på egen hand og ikke stod under kommando av Wilhelm. Mens Tostig var i Kent kom Copsig til ham. Copsig var også sendt i eksil, og han kom nå fra Orknøyene med 17 skip. Orknøyene hadde nylig blitt lagt under den norske kongen, som var Harald Hardråde.

Da Harold fikk vite at Tostig hadde gått i land i Kent reiste han med en gang fra London, der han hadde hovedkvarter, til Kent. Men da Harold kom dit hadde Tostig reist etter at han hadde presset en del sjøfolk til å tjene seg. Da Tostig seilte fra Sandwich hadde han seksti skip. Han seilte til Norfolk og herjet langs kysten der. Så fortsatte han til Humber og gikk i land på sørbredden. Etter å ha herjet på landsbygda der ble han beseiret av jarl Edwin og militsen fra Lindsey. Tostig greide ikke å gjøre landgang i Northumbria, og de sjøfolkene som han hadde tatt ombord i Sandwich forlot ham og tok skipene de var på med seg tilbake til Kent. Da var flåten til Tostig redusert til tolv små skip, og Tostig seilte til Skottland og var der om sommeren.

Det ordinære forsvaret av de engelske kystene hadde vist seg i stand til å ta seg av eventyrere. I løpet av første del av sommeren ble de styrkene Harold ville bruke i en nødssituasjon ført i stilling langs den sørlige kysten av England. Militsen fra hele England ble mobilisert og en stor flåte ble samlet ved Isle of Wight. I mellomtida holdt Wilhelm på med å bygge opp en hær, og satte opp en flåte som kunne transportere hæren over til England. I begynnelsen av august hadde Wilhelm samlet en invasjonshær. I siste del av august og den første veka i september blåste vinden fra nord, og det lå en stor engelsk flåte og ventet i Kanalen. Men engelskmennene begynte å bli utålmodige, de begynte å bli lei av å vente og det begynte å bli knapt med forsyninger. Kort tid etter 8. september ble militsen sendt heim og det ble besluttet å ta skipene til London. Dermed var kanalen åpen for Wilhelm.

Harald Hardråde invaderer England

Og nettopp da militsen var sendt heim og flåten oppløst fikk Harold vite at den norske kongen hadde invadert England med en flåte på 300 skip. Han hadde planlagt invasjonen sammen med Tostig som hadde sluttet seg til ham med de styrkene som han var i stand til å mobilisere. Harold hadde vært så opptatt av å forberede seg til angrepet fra Normandie at han ikke hadde fulgt med i situasjonen i nord, og det norske angrepet kom derfor som en overraskelse. Det norske flåten hadde seilt til kysten av Yorkshire og satt i land styrker som herjet i Cleveland og ved Scarborough og i Holderness. Og så seilte de norske styrkene inn i Humber. Det var få engelske skip i området, og de trakk seg oppover Ouse. Den norske flåten fulgte dem og ankret opp ved Riccall i Ouse fem kilometer før Wharfe renner inn i Ouse, og knapt femten kilometer fra York langs veien.

Det var først da nordmennene hadde gått i land ved Riccall at Harold fikk sikker kunnskap om hvor de var. Han skyndte seg nordover sammen med sine følgesvenner og de styrkene fra militsen han kunne samle sammen underveis. Men han kom for sent til å hjelpe jarlene, og Edwin og Morcar måtte ta mot det første angrepet uten hjelp fra sør. De satte opp styrkene sine et sted ved vestbredden av Ouse nær landsbyen Gate Fulford tre kilometer sør for York. De sperret veien til York for nordmennene, og det kom til hard kamp, men til slutt vant den norske hæren, og mennene i York ble nødt til å inngå en fredsavtale. Stenton skrev at den fredsavtalen som ble inngått viser at den framgangen som Harold Godwinson hadde hatt i nord ikke hadde forsonet ham med folket i York. Den norske kongen fikk mat og gisler fra York, men han okkuperte ikke byen, men førte hæren sin tilbake til skipene ved Riccall og inngikk en avtale med York om at byen skulle gå sammen med ham og sende styrker som skulle delta i erobringen av resten av England.

Slaget ved Stamford Bridge
Kongen ville ha gisler fra de thegnene som hadde overlevd slaget ved Fulford. Etter at han hadde fått beskjed om at det ville bli sendt gisler ventet Harald Hardråde sammen med hæren sin på dem på et sted som lå godt og vel ti kilometer sør for York. Der møttes veiene fra alle deler av det østlige Yorkshire ved den overgangen over elva Derwent som er kjent som Stamford Bridge. Slaget ved Fulford hadde blitt utkjempet den 20. september. Og etterpå hadde det vært ført forhandlinger om overgivelse av York. Hæren hadde trukket seg tilbake til Riccall, og den endelige avtalen med York var blitt inngått, og hæren hadde da marsjert til Stamford Bridge, og alt dette må ha opptatt lederne for hæren i atskillige dager, skrev Stenton. Han skrev videre at det kunne ikke være før kvelden den 24. september at nordmennene kom til posisjonen sin ved Derwent. Og neste dag ble de angrepet av kong Harold Godwinson. Han hadde kommet til Tadcaster, som lå ni kilometer fra York, den 24. september, og stoppet for å overnatte der. Neste dag marsjerte han gjennom York og kom fram til nordmennene ved Stamford Bridge før de oppdaget at han nærmet seg. De hadde slått leir ved den motsatte elvebredden, men de hadde ikke satt opp tilstrekkelig vakthold ved brua til at brua kunne holdes, og derfor ble de ikke beskyttet av elva. Stenton skrev at brua ble heroisk forsvart av en enslig norsk soldat, noe som ble husket i engelsk tradisjon. I den langvarige kampen som fulgte ble både Harald Hardråde og Tostig drept. Den norske hæren ble splittet og forfulgt til skipene ved Riccall. Harald Hardrådes sønn Olaf og en norsk biskop og jarl Paul fra Orknøyene, som hadde vært ved skipene for å passe på dem, fikk fred fra Harold av England, og de seilte tilbake til Norge med de gjenlevende fra den beseirede hæren. De hadde avlagt ed om aldri mer å angripe England. Det var nok med 25 skip for å føre de gjenlevende nordmennene tilbake til Norge.

Stenton skrev at slaget ved Stamford Bridge alltid har imponert historikerne. Det var slutten på mer enn to århundrer med angloskandinavisk konflikt. Og det var ærerikt for den siste kongen til det gamle England. Slaget ved Fulford har i sammenlikning vært av liten interesse. Men det må huskes dersom man vil gå under overflaten på det som skjedde videre. Det er klart at tapene som den norske hæren led i slaget ved Fulford må ha redusert kampkraften dens. Og de store tapene på engelsk side må ha gjort det umulig for jarlene Edwin og Morcar å foreta seg noe effektivt i de kritiske vekene tidlig i oktober. De har ofte blitt sett på som upatriotiske fordi de holdt seg borte da slaget ved Hastings ble utkjempet. Men til deres forsvar kan det sies at de nettopp hadde møtt opp til forsvar av riket mot tidas største nordiske kriger, og at slaget ved Hastings ble utkjempet før de hadde noen mulighet til å erstatte de tapene de fikk i slaget ved Fulford.

Normannerne gjør landgang i England

Slaget ved Stamford Bridge ble utkjempet mandag den 25. september. Den følgende onsdagen forandret vinden retning, og det gjorde det mulig for normannerne å seile raskt over fra Normandie til England. Da vinden skiftet retning begynte normannerne med en gang å gå ombord i skipene. Da natta kom forlot skipene havna i Normandie og ankret opp utenfor elveutløpet til Somme for å vente på nærmere ordre fra hertug Wilhelm. Før natta var over seilte skipene ut i den åpne Kanalen. Kursen ble under første del av reisen satt av styrmannen på Wilhelms egen båt og formidlet videre ved hjelp av ei lanterne. Men båten til Wilhelm seilte raskere enn resten av flåten som var tungt lastet med hester og utstyr, og da morgenen kom hadde resten av flåten mistet kontakt med skipet til Wilhelm. Wilhelm var da midt ute i Kanalen. Det var et farlig øyeblikk, men den engelske flåten var da oppløst, og Wilhelms skip kunne ankre fredelig opp og vente på resten av skipene. Klokka ni om morgenen den 28. september kom flåten inn i havna til Pevensey, og hæren gjorde landgang på ei strand som ikke ble forsvart.

Wilhelm tok restene av det romerske fortet ved Pevensey i bruk og bygde en borg innenfor murene til det. Det ga den første beskyttelsen til hæren hans. Men det romerske fortet var omgitt av myrland i nord og øst, og ikke et brukbart utgangspunkt for en invasjonsstyrke. Noen få dager senere overførte Wilhelm hæren og flåten til Hastings som var et bedre strategisk utgangspunkt for erobring. Der fikk han satt opp en borg av tømmer og jord, og begynte å gjøre seg kjent med omgivelsene. Han ville ikke reise langt bort fra skipene før han hadde utkjempet et slag. Han kunne ikke vite hvor stor den styrken som han ville møte ville være.

Det sies at Harold var i York da han fikk vite at Wilhelm hadde gjort landgang. Det gikk maksimalt tretten dager fra han fikk vite om Wilhelms landgang til han var ved Hastings. Det var en bedrift som har overbevist alle historikere om Harolds energi og besluttsomhet. Men alle er ikke like enige om hans oversikt og ledelse. Det er klart at han rykket fram for å møte en farlig fiende uten å ha samlet de hærstyrkene som det var mulig for ham å samle. Harold gikk til kamp så raskt at det var lenge før forsterkninger til hæren hans hadde mulighet til å komme fram til ham. Det skjedde aldri at en fyrste i middelalderen prøvde å mobilisere en stor hær på så kort tid og med så kort varsel. Det er klart at den effektive styrken som Harold utkjempet slaget med bestod av hans egne huskarer og huskarene til to av brødrene hans, Gyrth og Leofwine, og noen thegner og freemenn som hadde sluttet seg til ham på reisen til og fra York, og noen som bodde i nærheten av London. Harold reiste fra London før halve hæren hans var samlet. Harold kan ikke ha hatt med seg så mye som sju tusen mann ved Hastings.

Wilhelms hær var trolig mindre, men den var bedre utstyrt og bestod av utvalgte elitesoldater. Alle soldatene til Wilhelm var opplært til å kjempe fra hesteryggen, og hadde lang erfaring i dette. Harold hadde derimot ikke kavaleri. Mange av de knektene som Wilhelm hadde med seg hadde kjent hverandre lenge og lært å kjempe som militære enheter. Det var dette som gjorde det mulig for Wilhelms styrker til å foreta skinnmanøvrer og koordinerte aksjoner.

Fredag den 13. oktober fortalte speiderne til Wilhelm at styrkene til Harold var i nærheten. Tidlig om morgenen dagen etter ga Wilhelm ordre om at mennene hans skulle avansere i den retningen det var rapportert at Harold befant seg i. Før klokka ni om morgenen, da de kom til toppen av Telham Hill, fikk Wilhelm vite at den engelske styrken var sett i høyden bak den dalen som Wilhelms styrke var på vei ned i. Wilhelm stoppet hæren for at den skulle bli samlet, og så red hæren ned i dalen og inntok slagorden mens den engelske styrken så på. Wilhelm satte bueskytterne og armbrøstskytterne i første rekke. Bak dem stod det tungt bevæpnede infanteriet, og bak dem igjen var de ridende knektene, delt inn i tre avdelinger. Til venstre var de fra Bretagne, i midten de fra Normandie og til høyre de franske leiesoldatene. De engelske styrkene manglet både bueskyttere og kavaleri, og var derfor ikke i stand til å forstyrre eller avbryte normannernes manøvrer og slagoppstilling. De kunne bare vente på angrepet.

Det er mye som tyder på at det var uventet for ham at normannerne ville angripe på dette tidspunktet. Det sies at normannerne kom over Harold før han hadde satt hæren sin opp i slagorden. Det er en engelsk tradisjon som forteller at mange av mennene som var sammen med Harold forlot stedet før kampen begynte fordi hærens posisjonen var trang og den engelske hæren hadde liten plass der den var stilt opp. Også normanniske kilder forteller at den engelske hæren var sammentrengt på et mindre område. Harold og hans beste menn var samlet rundt en fane som stod i nærheten av bakketoppen. To hundre meter lenger mot øst og fire hundre meter lenger mot vest faller bakken så bratt at det ga beskyttelse til flankene til en hær som står på høyden mellom disse to bratte skråningene. Normannerne kom fra sør, og i den retningen er grunnen mye slettere og det er ikke særlig bratt. Høydeforskjellen er 50 meter over de 400 meterne fra stedet der fanen til Harold var satt opp til det laveste punktet på veien som kom fra Hastings. I denne posisjonen var den eneste muligheten som Harold hadde til å vinne at styrken hans greide å holde stillinga til normannerne var utmattet. Stenton skrev at Harold tapte slaget fordi mennene hans ikke greide det presset det var å holde seg konstant på defensiven så lenge.

Slaget ved Hastings
Slaget begynte med at med et utfall fra de normanniske bueskytterne og armbrøstskytterne. De skjøt piler i bue mot de engelske styrkene, men engelskmennene svarte med å kaste spyd og steiner som var festet til treskaft etc mot bueskytterne. Deretter sendte Wilhelm det tunge kavaleriet avgårde. I de nærkampene som fulgte hadde først engelskmennene en fordel siden de stod høyere oppe og med de tunge tohånds kampøksene sine slo de gjennom skjoldene og rustningene til kavaleristene. Etter hard kamp trakk kavaleriet fra Bretagne som var på venstre fløy seg tilbake i uorden. Forvirringen spredte seg til resten av kavaleriet, og det unngikk bare å bli nedkjempet ved at Wilhelm grep inn og samlet kavaleriet til nytt angrep. Da de angrep på nytt var de i stand til å avskjære mange engelskmenn som hadde forfulgt dem da de trakk seg tilbake i forvirring. Og så angrep de på nytt de engelske stillingene som var blitt tynnet ut. I de neste timene skjedde det to ganger at kavaleristene trakk seg tilbake som om de flyktet for å få engelskmennene til å forfølge seg slik at de kunne avskjære engelskmennene og omringe dem. Likevel holdt de sentrale engelske stillingene ut gjennom dagen og kvelden. Til sist kom engelskmennene i mindretall, men de kjempet fortsatt fra sine stillinger da Harold falt. Det er flere fortellinger om hvordan dette skjedde. Stenton skrev at den mest troverdige er at ei pil traff ham. Da hadde allerede brødrene hans falt, og den engelske hæren ble uten en leder som kunne ta kommandoen, og i kveldsmørket ble de engelske stillingene brutt opp. De siste engelskmennene inntok en ny stilling lenger bak, men de var for få og for spredt til å fortsette kampen, og Wilhelm hadde vunnet slaget.

Etter slaget ved Hastings inntok Wilhelm London der han ble kronet

På dette tidspunktet var det ikke klart at seieren ville være så avgjørende. Edwin og Morcar hadde ikke deltatt i kampen, og London hadde ikke blitt berørt og var fortsatt klar til kamp, og det var engelske skip som kunne sperre kommunikasjonslinjene til Wilhelm mellom England og Normandie. For de engelske lederne som var igjen virket det som om London kunne holdes mens det ble satt opp en ny hær. De vendte seg mot Edward "the Æthling" for å be ham om å være konge.

Wilhelm ville nå innta London. Men først lot han hæren få hvile ved Hastings i fem dager. Deretter begynte han å kretse mot London. Først gikk normannerne østover langs kysten, og herjet og plyndret. Dover overga seg, og normannerne fikk bygd festningsverk der. Deretter fortsatte normannerne til Canterbury, og normannerne holdt seg i dette området i en måned. Wilhelm ble syk mens han var der, men innledet forhandlinger med andre steder med krav om overgivelse. Han fikk løfte om at Winchester ville overgi seg. Mennene som "the Æthling" hadde i London gjorde ikke motstand før Wilhelm kom til London Bridge. Normannerne greide ikke å ta brua. De brente Southwark, og prøvde å isolere London ved å ødelegge bebyggelsen rundt London på begge sider av Themsen. Wilhelm rykket fram gjennom Surrey, nordre Hampshire og Berkshire. Han kom på nytt til Themsen ved Wallingford der han kunne sende hæren over elva siden det var et vadested der. Han hadde enda ikke kommet halvveis rundt London, og byen var slett ikke omringet. Likevel kom erkebiskop Stigand til Wilhelm ved Wallingford og svor troskap til Wilhelm, selv om erkebiskopen hadde vært en av de ledende tilhengerne av "the Æthling".

Fra Wallingford fortsatte normannerne langs Icknield Way under Chilterns. Stigands handling hadde vist at tilhengerne til "the Æthling" begynte å svikte. Og så tilbød de seg å overgi seg. Wilhelm møtte lederne fra London ved Berkhamstead. Der fikk han løfte om troskap fra Edward selv, Edwin og Morcar, erkebiskop Ealdred, Wulfstan, biskop av Worcester, Walter, biskop av Hereford, og de ledende menn i London. Wilhelm ga løfte om å bli en god konge. Men han hadde enda ikke kontroll over London, og ville vise sin makt, og han slapp hæren løs og lot den ødelegge og plyndre landsbygda mellom Berkhamstead og London. Nøyaktig hva som skjedde ved slutten av marsjen mot London er ikke kjent. Det finnes ulike beretninger om dette. Men Wilhelm overtok byen, selv om vi ikke vet nøyaktig hvordan dette skjedde.

Juledagen ble Wilhelm vigslet som konge i Westminster Abbey. Han sverget etter tradisjonen å styre rettferdig. Stenton skrev at resten av ritualet kom til å avvike fra tradisjonen. Wilhelm hadde kommet til makta ved kamp. Han spurte de som var forsamlet om de ville akseptere ham som konge. Erkebiskop Ealdred sa fram spørsmålet på engelsk, og biskop Geoffrey sa det fram på fransk. Den ropinga som fulgt ble misforstått av vaktene som stod utenfor. De trodde at kongen ble angrepet, og de satte fyr på bygningene i nærheten. Men seremonien i kirka fortsatte til vigslingen, og ble fullført med kroning og tronbestigelse.

Etter at Wilhelm var satt inn som konge fortsatte han å behandle England som et erobret og hærtatt land. Det ble bygd en borg som skulle kunne kontrollere London, trolig der Wilhelm senere fikk bygd Tower. Wilhelm holdt seg i Barking mens borgen ble bygd. Mens han var der kom mange adelsmenn og underkastet seg. Blant dem var Copsig som Tostig hadde gitt i oppgave å lede administrasjonen av Northumbria. Wilhelm sendte Copsig til Northumbria for at Copsig skulle være jarl over Northumbria. Wilhelm la ut på reise rundt om i landet og fikk satt opp borger der han reiste. Og han la en tung skatt på hele landet. Han konfiskerte eiendommene til de engelskmennene som hadde deltatt i slaget ved Hastings.

Wilhelm reiser til Normandie, og de første opprørene kommer i Sør-England

I slutten av mars mente Wilhelm at han hadde et så fast grep om England at han kunne reise til Normandie. Styret av England ble da delt mellom William fitz Osbern, som ble jarl av Hereford, og halvbror til Wilhelm, Odo som var biskop av Bayeux, og som ble jarl av Kent. Wilhelm tok mange framstående engelskmenn med til Normandie for at de ikke skulle bli ledere for opprør. Blant disse var Edwin og Morcar, erkebiskop Stigand, Edward "the Æthling" og Waltheof, som var sønn av Siward som hadde vært jarl i Northumbria. Kong Edward hadde kort før han døde satt Waltheof til å være jarl over shirene Huntingdon, Northampton, Bedford og Cambridge. William fikk som oppgave å forsvare England mot en invasjon fra Danmark, og derfor fikk han hovedkvarter i Norwich. Odo fikk hovedkvarter i Dover. Men det var mange opprør, og Odo var opptatt av opprør nord for Themsen da en serie opprør brøt ut i Kent. Grev Eustace av Boulogne, som hadde vært framtredende i slaget ved Hastings, hadde kommet i krangel med Wilhelm. I Kent var det mange som mente at greven ville være en bedre konge enn Wilhelm, og de overtalte ham til å lede et opprør. Men han angrep borgen ved Dover før han hadde fått de forsterkningene som han kunne få, og angrepet ble slått tilbake. Og greven seilte tilbake til Frankrike.

Den sjette desember vendte Wilhelm tilbake til England. Normannernes situasjon i England var blitt vanskelig. Den militære regjeringa til jarlen og biskopen hadde ingen støtte, og den møtte motstand i fjerntliggende områder. Kort etter at Wilhelm kom tilbake gikk mennene i Exeter åpent ut mot ham. Mens han hadde vært borte hadde de alliert seg med andre byer og forsterket bymurene. Da Wilhelm krevde at de skulle sverge troskap til ham svarte de at verken ville sverge troskap eller la ham få komme inn i byen. Men de ville fortsette å betale de vanlige avgiftene til staten. Wilhelm marsjerte da inn i Devon med en hær der både engelske og normanniske soldater for første gang deltok. Forsvaret ble svekket av thegnene i byen som både ga Wilhelm gisler og løfte om å underkaste seg. Likevel holdt byen ut i atten dager. Wilhelm greide ikke å innta byen, og til slutt overga den seg på de betingelsene som den selv satte. På det høyeste området i byen ble det bygd en borg der Wilhelm satte en sterk garnison, men byen ble ikke plyndret, og den fortsatte å betale de vante skattene, uten forhøyelse.

Da Wilhelm hadde okkupert Exeter virket det som han hadde et sikkert grep om Wessex. Senere på året var det kamper i sørvest da tre sønner av Harold kom med styrker fra Irland til Bristol. Der ble de slått tilbake, og de fortsatte da til Somerset der de beseiret den lokale militsen. Men dette var bare et privat eventyr uten betydning for normannernes erobring. Til påske ble det sett på som trygt å hente hertuginne Matilda fra Normandie til England, og hun ble kronet til dronning i Westminster. Mange framstående engelskmenn var til stede, men etterpå kom en serie opprør, og det innfødte aristokratiet mistet all den innflytelsen som det hadde hatt.

De første opprørene i nord

I løpet av sommeren flyktet Edward "the Æthling" til Skottland sammen med sin mor og sine søstre, og der ble de godt mottatt av kong Malcolm. Jarl Edwin forlot hoffet sammen med sin bror Morcar og reiste nordover der en sterk anti-normannisk bevegelse var oppstått i og rundt York. Dette førte til den mest omfattende kampanjen som Wilhelm så langt hadde gjennomført i England. Først bygde han en borg i Warwick, som fikk jarlene til å overgi seg. Da opprørerne i nord fikk høre at han hadde bygd enda en borg ved Nottingham ble de alarmerte, men Wilhelm var i stand til å komme inn i York uten kamp. Mens han var i York underkastet mange magnater i Yorkshire seg, og han fikk bygd en borg i York. Wilhelm forhandlet også med kongen av Skottland. Kampanjen endte med at det ble bygd borger i Lincoln, Huntingdon og Cambridge mens Wilhelm var på vei sørover.

Dette hadde ikke ført til at lysten til å gjøre opprør var forsvunnet i nord. I 1069 kom et nytt opprør i Northumbria. Kampene begynte nord for Tees. Fram til slutten av 1068 hadde Wilhelm overlatt styret av dette området til de lokale magnatene. Wilhelm hadde sendt Copsig nordover som jarl, men den mektige familien som en gang hadde styrt Bernicia betraktet Copsig som en fiende. Etter fem veker hadde Copsig blitt drept av Oswald, som var sønn av Eadwulf, familiens overhode, som styrte som jarl til han om høsten ble drept. Cospartick, som var søskenbarnet hans og sønn av Maldred, kjøpte da jarledømmet fra kongen. Men i 1068 sluttet han seg til "the Æthling" og mot slutten på året bestemte Wilhelm seg for å sende en av sine egne menn nordover for å være jarl. Robert de Comines ble sendt avgårde for å være jarl, og han ble satt i spissen for en betydelig styrke. Da han nærmet seg Durham advarte biskopen ham om at stor engelsk hær var på krigsfot. Men han brydde seg ikke om advarselen, og tidlig om morgenen den 28. januar 1069 ble byen omringet og han ble nedkjempet sammen med sine menn.

Kort tid etterpå angrep en engelsk styrke York. Sjefen på den normanniske borgen ble drept, og innbyggerne i York måtte erklære at de støttet "the Æthling". Men de engelske styrkene greide ikke å innta selve borgen, og den nye kommandanten der greide å sende ut en bønn om hjelp til Wilhelm. Wilhelm marsjerte raskt til York og tok kontroll over byen, og så satte han i gang bygging av enda en borg, på østsida av Ouse. Jarl William fitz Osbern overtok den borgen. Etter dette vendte Wilhelm tilbake til Winchester. I de neste fem månedene var det rolig i nord, roen ble bare forstyrret av enda et forsøk fra Harolds sønner på å gå i land i sørvest.

Kong Svein Estrithson av Danmark sender en invasjonsflåte til England

Om høsten kom en dansk flåte til kysten av England. Den danske kongen Svein Estrithson var arving etter Knut, og hadde derfor et krav på å være engelsk konge. Det måtte ha blitt klart for de engelskmennene som var motstandere av Wilhelm at Edward "the Æthling" ikke kunne lede en vellykket motstandskamp mot normannerne. De hadde tidligere vært i kontakt med Svein, og nederlaget ved York ser ut til å ha ført til at de kan ha tilbudt ham å bli konge, skrev Stenton. Svein var selv ikke beredt til å sette inn alle Danmarks ressurser for å erobre England fra normannerne. Den styrken som han sendte til England var sammensatt av både dansker og nordmenn, men tre av sønnene til Svein var sammen med denne styrken, og også bror til Svein og mange danske magnater. Det er anslått at flåten bestod av 240 skip.

Den kom først inn til kysten ved Kent, og seilte så langsomt nordover. Det ble gjort landgang ved Dover, Sandwich, Ipswich og Norwich for å teste det lokale forsvaret, og flåten seilte nordover til Humber. I mellomtida hadde "the Æthling", Cospatrick, Waltheof og andre betydningsfulle menn samlet en stor hær i Yorkshire. Etter at denne styrken hadde gått sammen med den danske styrken gikk hæren mot York. De normannerne som holdt borgene i York satte fyr på byen før hæren kom til byen. Men de greide ikke å holde stillingene, og de fleste normannerne ble nedkjempet utenfor borgene. Det var det største nederlaget som normannerne noen gang ble utsatt for i England. Og det kunne ha vært avgjørende dersom seierherrene ikke hadde kastet bort øyeblikket for å sikre seg fanger og penger. Da det spredte seg et rykte om at kongen nærmet seg trakk de seg tilbake til de danske skipene i Humber og krysset elva til Lindsey og tok stilling på øya Axholme. Da Wilhelm kom til syne foran øya krysset de danske og engelske styrkene elva tilbake til Yorkshire. Der holdt de seg i ro i flere veker mens normannerne slo ned opprøret som nyheten om den danske landgangen hadde ført til flere steder i England.

Det var i deler av Wessex og i det vestlige Mercia at reaksjonen var sterkest. Et opprør i Devon og Cornwall ble lett slått ned. Et opprør i Somerset og Dorset ble mer alvorlig. Det var rettet mot en borg som nylig var bygd ved Montacute, og den biskopen som slo ned opprøret måtte få tropper fra både London og Salisbury og Winchester. Men det var opprøret i Mercia som var alvorligst. Helt siden 1067 hadde en thegn i Herefordshire som het Edric "the Wild" opptrådt som uavhengig i spissen for en stor styrke engelskmenn, og i allianse med de walisiske fyrstene som holdt til i naboområdene. I løpet av 1069 spredte bevegelsen hans seg nordover til Cheshire og østover i det minste til Stafford. De borgene som normannerne hadde bygd i området satte grenser for denne bevegelsen. Spesielt var borgen i Shrewsbury en plage for opprørerne. Den holdt ut mot angrep både fra Edric og hans allierte fra Wales og byens befolkning. De normannerne som var stasjonert i Mercia greide ikke å slå ned opprøret, og Wilhelm kom til at han selv måtte gripe inn mot det. Wilhelm overlot til sin halvbror Robert av Mortain og søskenbarnet grev Robert av Eu å passe på danskene i Humber, og reiste fra Lindsey til Stafford der opprørerne var samlet. Etter å ha slått dem i et slag begynte han på tilbaketuren til Lindsey. I Nottingham fikk han beskjed om at danskene forberedte seg til å okkupere York på nytt, og for å komme dem i forkjøpet tok han kursen fra Trentdalen mot nord.

Wilhelm greide ikke å komme fram til York før danskene siden den brua over Aire som Wilhelm ville bruke var ødelagt og siden det var motstandere på den andre elvebredden. Da han endelig fant et vadested gjentok han den strategien som han hadde brukt mot London tre år tidligere. Han ødela all bebyggelse i et bredt belte vest og nord for York og truet med å isolere byen. Ikke lenge etter vendte danskene tilbake til skipene sine, og så ble de betalt for å dra seg ut av krigen. De fikk overvintre ved Humber mens Wilhelm holdt York okkupert. For at engelskmennene ikke skulle komme til kreftene fortsatte Wilhelm å herje og brenne. Wilhelm tilbrakte jula i York. Waltheof og Cospartic overga seg. De eneste engelskmennene som fortsatt kjempet mot Wilhelm var de som fortsatt gjorde motstand i Mercia. Wilhelm marsjerte med hæren sin til slettene i Cheshire før motstanderne hans fikk forberedt seg på dette angrepet, og de siste restene av opprøret i Mercia ble slått ned. Det ble bygd normanniske borger i Chester og i Stafford.

Wilhelm hadde lagt vekt på å gjøre så store ødeleggelser der han gikk fram som bare mulig. Normannerne drepte og herjet og plyndret og brente bebyggelse i en utstrekning England ikke hadde sett siden romerne erobret England. Wilhelm prøvde å ødelegge befolkningene i de distriktene der han rykket fram. Stenton skrev at historikerne har notert helt fra det ellevte århundret den voldsomheten som Wilhelm la for dagen da han satte sine menn til å ødelegge de mulighetene som folkene i det nordlige England hadde til å forsørge seg. Dette går klart fram av Domesday Book. Den viser at store deler av det landet som ble herjet og plyndret av Wilhelm i 1069-70 fortsatt var folketomt sytten år senere. Det er i Yorkshire at ødeleggelsene var størst, men også i Cheshire, Shropshire, Staffordshire og Derbyshire hadde normannerne lagt store områder øde. Stenton skrev at det var det mest forferdelige besøket England hadde hatt siden de danske krigene på Alfreds tid.

David Carpenter skriver at historikerne noen ganger har vært skeptiske til utstrekningen av ødeleggelsene i nord, men bevisene er fryktelig sterke. Wilhelm "gikk nordover med hele den hæren sin som han kunne samle sammen og ødela fullstendig Yorkshire", skrev den angelsaksiske krøniken. Seksten år etter dette fortalte Domesday Book at 33% av Yorkshire fortsatt lå øde og 16% til var så godt som uten ressurser. Den store utstrekningen til ødemarken kan ikke forklares ved at de som skrev manglet informasjon, som det har blitt foreslått. Kolonner av flyktninger, unge og gamle, kvinner og barn, flyktet fra hungersnøden som skyldtes ødeleggelsene. De nådde så langt som til Evesham der de døde av svakhet selv mens de spiste mat som de fikk av abbeden. Simon av Durham skrev tidlig i det tolvte århundret, men med lokalkunnskap, om den store hungersnøden og utvandringen av flyktninger og de råtnende kroppene og landet der det ikke var noen som kunne dyrke det. - Det var ingen bebodde landsbyer mellom Durham og York. Erobrerens knekter var mestre i ødeleggelse, og de var oppgaven voksen. Små grupper av dem for fra landsby til landsby og kunne lett ødelegge hele landskapet mellom jul og påske. Vinteren gjorde det lett for dem. Både matkornet og såkornet var på låven. Når låvebygningene ble brent gikk to års matforsyning opp i flammer. Orderic Vitalis, som var født i 1075 og vokste opp i Shropshire fram til han var ti år gammel skrev:

Min beretning har ofte hatt grunn til å prise Wilhelm, men for denne handlingen som fordømte den uskyldige og den skyldige på samme måte til å dø av sakte hunger kan jeg ikke anbefale ham. For når jeg tenker på de hjelpeløse barna, unge menn i begynnelsen av livet, og gråskjeggete gamle som gikk til grunne på samme måte av hunger så er jeg så beveget av medynk at jeg ville heller jamre over sorgen og lidelsen til de elendige folkene enn å gjøre et forgjeves forsøk på å smigre den som utførte slik djevelskap.

Våren 1070 kom den danske kongen Svein selv til Humber. Den danske flåten lå fortsatt der. Folkene i landet omkring stiftet fred med Svein, og sjøfolkene hans hadde kommet til ignorerte avtalen med Wilhelm og prøvde å trenge inn i Eastern Midlands. De brukte Isle of Ely som base og fikk tilslutning fra mange engelskmenn. Den sentrale personen blant dem var en thegn fra Lincolnshire som het Hereward. Han kom til å representere den engelske motstandsviljen mot Wilhelm Erobreren. Det mest berømte foretaket hans var et vellykket tokt mot Peterborough. Det ble gjennomført med hjelp fra danskene. Sommeren 1070 inngikk Svein og Wilhelm en avtale som innebar at Svein skulle forlate Humber og at mennene hans skulle forlate Ely.

Da danskene dro tok Hereward på seg å forsvare øya Ely, og han gjorde det til langt inn i neste år. Våren 1071 kom mange framstående engelskmenn til ham med sine menn. Den mest framstående av dem var jarl Morcar. Verken han eller broren hans Edwin hadde gått til opprør i 1069, men kongen hadde vist dem mistillit, og de hadde tatt til våpen i selvforsvar. Edwin ble drept ved at han ble forrådt av en av sine menn mens han var på vei til Skottland. Morcar var trolig på flukt da han kom til Ely. Kort tid etter at han var kommet begynte Wilhelm å beleire øya. Og de fleste som var på øya overga seg da. Men Hereward og noen få til brøt seg gjennom beleiringen og fortsatte motstanden mot Wilhelm.

Fra Wilhelm tok Ely i 1071 og videre et år framover er det lite vi vet om det som Wilhelm foretok seg. Våren 1072 var han i det sørlige England. Og i august la Wilhelm ut på et felttog mot Skottland. Det hadde alltid vært krig på grensen mellom England og Skottland. Skottenes kong Malcolm underkastet seg uten å gjøre alvorlig motstand. Wilhelm fikk den eldste sønnen til Malcolm som gissel. Avtalen mellom Wilhelm og Malcolm innebar at fiendene til Wilhelm skulle forlate Skottland, og "the Æthling" måtte ganske sikkert forlate Skottland, i hvert fall var han to år senere å finne i Flandern.

Kriger i det nordlige Frankrike

Grunnen til at "the Æthling" kunne slo seg ned i Flandern var at grev Baldwin V av Flandern, som hadde sikret Normandie mot invasjon fra Frankrike mens Wilhelm erobret England, døde i 1067. Den eldste sønnen overtok som grev Baldwin VI av Flandern, og han fortsatte den vennskapelige forbindelsen til Normandie. Kort tid før han døde sommeren 1070 gjorde han William fitz Osbern, som var jarl av Hereford, til verge for arvingen sin sammen med kong Philip av Frankrike. Før William hadde tatt mot oppdraget brøt det ut opprør i Flandern mot regjeringa til grevens enke, Richildis av Hainault. Opprørerne fikk støtte fra Robert, som var den avdøde grevens bror. Richildis ble nødt til å be William fitz Osbern og den franske kongen om militær hjelp. William ønsket å gifte seg med Richildis, og kom med en gang til hjelp. Men han ble drept i et slag mot Robert. Og i løpet av noen få måneder erobret Robert hele Flandern. Og forholdet mellom Flandern og normannerne i England var ikke vennlig. Robert tilga ikke at William fitz Osbern hadde kommet for å kjempe mot ham.

Tapet av alliansen med Flandern viste at Wilhelm Erobreren ikke hadde noe grep fast om det nordlige Frankrike. Arvefølgekrigen i Anjou var over, og den nye greven av Anjou var en aggressiv rival til Wilhelm. Han ville nekte Wilhelm den overhøyheten over Maine som Wilhelm hadde skaffet seg etter at Geoffrey Martel døde. Greven av Anjou hadde et gammelt krav på Maine. Og Wilhelms posisjon i Maine var ikke sikker. I 1069 brøt det ut opprør i Maine, og dette ga greven av Anjou mulighet til å støtte væpnet kamp mot normannerne. I 1073 hadde normannerne slått ned opprøret. Men Anjou fortsatte motstanden mot normannisk overherredømme i Maine, og normannerne fikk ikke noe grep om Maine.

Det var en større fare for Wilhelm at etter hvert hadde den franske kongen kommet til å støtte motstanderne til Wilhelm. Erobringen av England hadde blitt gjennomført mens den franske kongen bare var en gutt. Da kong Philip av Frankrike ble voksen brukte han de mulighetene som oppstod til å legge hindringer i veien for ekspansjonen til Wilhelm, og til å redusere hans makt i Frankrike. Og mulighetene kom stadig. Og Philip brukte dem med betydelig virkning. I 1074 tilbød den franske kongen eiendommen Montreuil-sur-mer til "the Æthling" som base for tokt mot det østlige Normandie. Det var bare ved at Wilhelm kom til en forståelse med "the Æthling" at han unngikk denne trusselen. To år senere beseiret kong Philip Wilhelm i åpen kamp. Wilhelm hadde invadert Bretagne fordi Wilhelms fiender i England hadde fått hjelp fra Bretagne. Kong Philip dro selv ut i felten for å hjelpe Bretagne, og han påførte Wilhelm av Normandie store tap. Tidlig i 1077 kom Wilhelm og Philip til en enighet, men de hadde helt motstridende interesser, og innen atten måneder hadde Philip på nytt gått sammen med en av motstanderne til Wilhelm. Denne motstanderen var Robert som var sønn av Wilhelm.

Grunnen til at Robert gjorde opprør mot sin far var at han selv om han var arving ikke fikk noen makt mens han ventet på den store arven. Han fikk ikke en gang midler som gjorde det mulig for ham å ha sine egne følgesvenner i Normandie. I 1077 eller tidlig i 1078 forlot han hoffet i sinne. Han fant tilflukt hos sin onkel greven av Flandern. Han hadde med seg en del venner, og de slo seg sammen med de fiendene til Wilhelm som holdt til ved grensen til Normandie. De fikk med den franske kongens tilslutning overta flere borger. Mot slutten av 1078 gikk den franske kongen også inn i krigen. Han ga Robert borgen Gerberoy på grensen mellom det østlige Normandie og Beauvais. Wilhelm begynte å beleire denne borgen. Men Wilhelm og hans styrker ble beseiret, og Wilhelm selv ble såret. Gjennom forhandlinger greide Wilhelm å få Philip til å skifte side, og da beleiringen fortsatte var Wilhelm og Philip allierte. Robert vendte tilbake til Flandern, og etter hvert ble han forsonet med faren på farens betingelser. Fra våren 1080 og til sommeren 1083 kan Robert finnes ved forskjellige hoff i både Normandie og England. Og så gikk Robert i eksil på nytt. Han levde under den franske kongens beskyttelse da Wilhelm Erobreren døde.

Stenton skrev at disse krigene som ikke førte til noen endelig seier, og der Wilhelm aldri viste seg som noe mer enn en gjennomsnittlig general, tok oppmerksomheten hans bort fra engelsk politikk. Fra 1072 til 1084 var han i det minste en del av hvert år i Normandie, og fra 1077 til 1080 var han borte i nesten tre sammenhengende år. Det er lite som er kjent om hvordan han ordnet styret av England mens han selv var borte i disse årene. Regentskapet til William fitz Osbern og biskop Odo i 1067 kan ikke ha vært stort mer enn et militærstyre i et land som var i ferd med å bli okkupert. Erkebiskop Lanfranc av Canterbury representerte kongen i 1075, tydeligvis uten å ha noe spesielt oppdrag. Mot slutten av Wilhelms regjeringstid var han representert av personer som opptrådte som visekonger, og som brukte kongens autoritet. Fra 1077 til 1080 tok Odo av Bayeaux avgjørelser som krevde kongelig autoritet, og formidlet også slike avgjørelser fra Wilhelm, som var utenlands, i sitt eget navn.

Tre jarler gjør opprør i England

Wilhelm var så opptatt av Normandie at han overlot til andre å ta seg av den alvorligste krisen i England i hans senere årene. Da den innfødte motstanden mot erobringen var slutt var det fortsatt to høye adelsmenn som kjente tradisjonene fra det gamle England. Wilhelm satte stor pris på Waltheof, sønn av Siward av Northumbria. I 1072 ble han jarl over Northumbria, og han fikk gifte seg med Judith som var Wilhelms niese. Den andre av disse to framstående magnatene var Ralf, sønn av Ralf "staller". Den eldre Ralf hadde trolig blitt jarl av East Anglia allerede i de første månedene etter erobringen. Sønnen overtok i 1069 eller 1070. I 1075 allierte disse to seg med Roger, jarl av Hereford og sønn av William fitz Osbern.

Motivene deres er uklare. Det er vanskelig å finne noen god grunn til at Waltheof og Ralf skulle gjøre opprør. Det er kjent at opprøret ble planlagt under en fest som ble holdt for å feire at Ralf giftet seg med Emma som var søster til jarl Roger. Det er blitt hevdet at kongen hadde lagt ned forbud mot dette ekteskapet, og dersom det er tilfelle kan det forklare at Ralf gjorde opprør. Men krøniken sier at kongen hadde gitt bruden til Ralf. Det synes å være tydelig at Ralf var drivkraften bak opprøret. Han var gjennom arv en stor herre i Bretagne, og han kunne derfor skaffe mange soldater fra Bretagne.

Da opprøret begynte bad opprørerne om hjelp fra Danmark. Kong Svein Estrithson døde i 1074, og det ble uenighet og strid om hvem av sønnene Knut og Harald som skulle overta som konge. Harald ble konge og Knut ville da ha andre utmerkelser. Mot slutten av 1075 seilte han mot England med en flåte på 200 krigsskip. I England ble festningene og borgene rustet opp for å møte en invasjon. Men det opprøret som danskene skulle hjelpe ble slått ned før de seilte, og de oppnådde ingenting.

Opprøret ble slått ned uten store vanskeligheter. Det fikk ikke betydelig støtte, og opprørshærene kom ikke så langt at de opererte sammen. Biskop Wulfstan av Worcester og abbed Æthelwig av Evesham samarbeidet med baronene Urse d'Abitot og Wakter de Laci om å sette opp en hær som holdt jarlen av Hereford på den andre siden av Severn. Jarl Ralf som kom for å møte ham ble ved Cambridge møtt av en større styrke under biskopene av Bayeaux og Coutances, og dro seg tilbake til borgen i Norwich. Kort etterpå rømte han til Bretagne, mens kona hans kommanderte forsvaret av borgen. Borgen ble overgitt på betingelse av at grevinna og garnisonen fikk forlate England. Jarl Waltheof forlot også sine menn og reiste til Normandie for å prøve å få en fredsavtale med kongen. Av de tre hovedmennene bak opprøret var det bare jarl Roger som holdt det gående i England da Wilhelm vendte tilbake fra Normandie, og han ble tatt til fange før året var omme.

Jarl Roger ble dømt til livsvarig fengsel og tap av alle sine eiendommer. Ralf hadde rømt fra landet, og kona hans fikk lov til å reise til ham i Bretagne. Waltheof ble dømt til døden og halshogd.

Situasjonen i grenselandet i nord

De militære oppgavene til jarlene i Northumbria ble overført til biskopen i Durham da Waltheof falt. Dette varte i fire år. Og jarledømmene East Anglia og Hereford ble lagt ned i en seksti års periode. I Northumbria ble de fremmede knektene som skulle være soldater hatet på grunn deres voldsomhet. Biskopens rådgiver i verdslige saker var Ligulf, og han skulle være godt skikket for oppgaven siden han hadde de rette forbindelsene og stammet fra det gamle aristokratiet i Bernicia. Våren 1080 ble Ligulf drept av en Gilbert som var en slektning av biskopen og som biskopen brukte som sheriff. Det var mistanke om at det var et komplott bak drapet, og det ble mistanke om at biskopen var innblandet i komplottet. Da drapet skulle behandles og gjøres opp med slekta til Ligulf ble et stort møte for hele Northumbria avviklet ved Gateshead. Biskopen nektet å si det han hadde å si utendørs, og gikk inn i kirka. Forsamlinga ble opphisset av å se at de som hadde drept Ligulf var til stede sammen med biskopen. Og det gikk ikke lang tid før de gikk løs på de mennene som biskopen hadde latt være tilbake utenfor kirka. Gilbert og knektene som var sammen med biskopen ble drept da de prøvde å komme seg ut av kirka, og det ble satt fyr på kirka, og biskopen og hans menn ble drept.

Denne begivenheten ble straffet ved at de områdene som opprørerne kom fra ble herjet og lagt øde. Dette ble voldsomt utført under ledelse av biskop Odo av Bayeaux, og det ble fulgt opp av en ekspedisjon som skulle hindre at skottene trengte inn i de områdene som var lagt øde. Høsten 1080 ble Robert, som var sønn av Wilhelm og på den tida var forsonet med sin far, sendt inn i Skottland med en stor hær. Den trengte inn i Skottland til Falkirk, og styrket forsvaret mot Skottland ved å bygge en borg på det stedet som kom til å bli kjent som Newcastle on Tyne. Kongen utnevnte Aubrey de Coucy til ny jarl over Northumbria. Han var en baron som hadde store eiendommer i Midlands. Ikke lenge etter forlot han jarledømmet, og tapte derved alle sine eiendommer i England. Robert de Mowbray ble innsatt som ny jarl over Northumbria.

Northumbrerne motsatte seg iherdig den normanniske okkupasjonen. Stenton skrev at det innfødte samfunnet i Northumbria hadde vært vant til å forsvare seg selv, og det var selvsikkert og selvhjulpent. Det ville slett ikke undertvinges av normannerne; det ville heller samarbeide med skottene. I 1072 gikk Cospatric over til kong Malcolm. Dette understreket at normannernes grep om de nordlige områdene ikke var sikkert. Befolkninga var svært fiendtlig innstilt mot normannerne, og store områder var uten normannernes militære nærvær. Grenseelva Tweed i øst var ubeskyttet, og fra den til Newcastle var det 80 kilometer. I vest strakte skottenes land seg til Rere Cross ved Stainmore, knappe to dagers ridetur fra York. Stenton skrev at å styrke grensen i nord var den mest påtrengende oppgaven som Wilhelms arvtaker stod overfor.

Situasjonen ved grensen mot Wales

På grensen mot Wales var normannerne i stand til å ta initiativet. Lenge før erobringa av England var fullført hadde de begynt å invadere Wales, og i løpet av tjue år oppnådde normannerne å få kontroll over alle de viktige trafikklinjene inn i Wales. Invasjonen av Wales ble først ledet av William fitz Osbern, jarl av Hereford, som bygde borger på grensen mot Wales og gikk inn i Monmouth og Chepstow og la under seg fyrstedømmet Gwent i Wales. Men det var lenger nord at normannerne kom til å lykkes best i å trenge inn i Wales i denne tida. I 1071 ga kongen hele Cheshire som jarledømme til Hugh, sønn av Richard som var vicomte av Avranches. Ut fra dette kunne Hugh operere mot Wales, og dette førte den engelske grensen til elva Conway, og i ei tid fikk normannerne overhøyhet over Gwynedd. Denne ekspansjonen ble ledet av Robert, kommandant på borgen Rhuddlan, som erobret landet mellom Clwydd og Conway.

Det tredje jarledømmet som ble satt opp langs grensen mot Wales sikret passene ved øvre Severn og øvre Dee. Kort før 1075 opprettet kongen jarledømmet Shrewsbury for Roger de Montgomery, en stor baron fra det sentrale Normandie. Mot nord overlappet den inntrengningen som jarl Roger foretok inn i Powys i Wales den som ble foretatt av jarl Hugh inn i Gwynedd i Wales. I sør var det viktigste arbeidet som jarl Roger fikk foretatt mot Wales at grenseområdene ble befestet av borger. Roger de Montgomery fikk sitt navn festet til byen og borgen Montgomery. Wilhelm deltok stort sett ikke i erobringen av grenseområdene mot Wales. Men i 1081 ledet han en ekspedisjon til St Davids og befridde mange krigsfanger.

Denne ekspedisjonen i 1081 var den siste militære ekspedisjonen som ble foretatt i England i Wilhelms regjeringstid. I de neste fire årene skjedde det lite som ble nedskrevet i krøniken. Stenton skrev at det mest merkverdige som skjedde var at biskop Odo ble arrestert og fengslet i 1082. Man har ingen samtidig beretning som forteller hvorfor dette skjedde. Men i det tolvte århundret ble det skrevet at Odo hadde prøvd å bli pave ved bestikkelser i Roma og at han prøvde å samle en hær i England for å reise til Roma. På denne tida var det krig mellom keiseren og paven, og det er mulig at Odo ville gripe inn i denne krigen.

Danmark truer med krig for siste gang, og Domesday Book blir skrevet

I 1085 ble England for siste gang truet av krig fra Danmark. I 1081 hadde Knut, som var sønn av Svein Estrithson, overtatt som Danmarks konge etter sin bror Harald. Da Knut ble dansk konge krevde han også å bli konge over England. I begynnelsen av 1085 hadde han fått kong Olaf av Norge og grev Robert av Flandern med i en koalisjon for å erobre England. Kong Wilhelm gikk ut fra at han ikke kunne hindre dem i å gjøre landgang, og derfor fjernet han alle forsyninger som kunne være nyttige for en invasjonsstyrke fra kysten, og han hentet leiesoldater fra Frankrike. Knut samlet en stor flåte i Limfjorden, men på grunn av uenighet ble det aldri noe av ekspedisjonen. Uenigheten ble etter hvert mer voldsom, og sommeren 1086 ble Knut drept.

Stenton skrev at det er mulig at et av de tiltakene som Wilhelm grep til for å møte denne faren var initiativet til å få gjort den undersøkelsen som førte fram til Domesday Book. Wilhelm hentet inn så mange leiesoldater at de måtte innkvarteres hos baronene hans. I følge krøniken stod antallet menn som ble innkvartert hos hver baronene i forhold til hvor mange menn de enkelte baronene kunne forsørge. De forskjellige eiendommenes evne til å betale skatt var godt kjent, men opplysningene var vage, og det kunne være behov for mer klare og oppdaterte opplysninger om hver eiendom. I slutten av året holdt kongen en dyp tale til rådet sitt om landet, om hvordan det var befolket og med hvilken sort mennesker.

Det finnes en beskrivelse av arbeidet som førte fram til Domesday Book og som er skrevet av biskop Robert av Hereford, som må ha vært tilstede da Wilhelm holdt den nevnte dype talen. Biskop Robert skrev at han skrev i 1086, og det året ble det gjort en beskrivelse av hele landet etter kongens ordre. Beskrivelsen omfattet alle shirene og eiendommene til alle magnatene, den omfattet markene, godsene og mennene, både slaver og frie, husmenn og bønder, ploglag og hester og annet inventar, tjenesteplikt og leieinntekter. Han skrev at undersøkelsen ble foretatt i hvert shire av menn som ikke hadde noen personlige interesser der, og at resultatene som disse kom fram til ble kontrollert av en annen gruppe. Og undersøkelsen ble gjennomført på en svært grundig og omfattende måte. Stenton skrev at som administrativ bragd har undersøkelsen ikke sin like i middelalderen. Den viser hvor effektivt det engelske statsapparatet kunne fungere.

Den første august 1086 ble det holdt et rådsmøte i Salisbury der alle godseierne i England som var av noen betydning ble vasaller til kongen og hyllet ham og sverget troskap til ham. Dette var ei stor og viktig forsamling. Nøyaktig hvem som deltok vet vi ikke, trolig var det snakk om noen hundre personer. Stenton skrev at dette satte presedens for utviklingen av den føydale staten i England, og demonstrerte kong Wilhelms makt. Dette uttrykte at den ed som lenstakere sverget til sin nærmeste herre ikke hadde forrang framfor den troskapen som de skyldte til kongen.

Wilhelm Erobreren dør

Mot slutten av året forlot Wilhelm England. Hva han foretok seg fram til den krigen der han ble drept vet vi ikke. Alt vi vet er at han ga Edward "the Æthling" tillatelse til å forlate hoffet for å reise til Apulia med et følge på 200 knekter. "The Æthling" fikk liten ære fra Wilhelm.

Årsakene til den siste krigen til Wilhelm lå langt tilbake i Normandies historie. I lang tid hadde elva Andelle vært grensen mot øst i retning mot Paris. Mellom Andelle og Oise lå et distrikt som het Vexin. Ved begynnelsen av det ellevte århundret var dette distriktet delt i to, Vexin Normand og Vexin Français. Vexin Normand hadde blitt innlemmet i Normandie, mens Vexin Français lå under grever som hadde den franske kongen som overherre. Men maktforholdene her var skiftende, og i 1087 kom det til kamper som førte til at Wilhelm krevde å få overta hele Vexin Français. Den franske kong Philip motsatte seg dette, og da invaderte Wilhelm området. Wilhelm erobret Mantes ved et overraskelsesangrep. Da Wilhelm red gjennom den brennende byen fikk han en skade som førte til at han avlyste felttoget, og innen en måned var gått var han død. Wilhelm kom seg til Rouen, men han hadde store smerter, og ble båret til klostret i Saint Gervais. Han lot den eldste sønnen Robert arve hertugdømmet Normandie. Han lot en annen sønn, William II Rufus, får overta som konge i England, og han var engelsk konge fra 1087 til 1100. Den yngste sønnen Henry fikk arve store rikdommer. Wilhelm døde den 9. september 1087.


Landeiendommene til Wilhelm Erobreren og kirkas og adelens stilling i England

David Carpenter skriver at kirka greide å holde på store landområder, og var den eneste av de store jordeierne fra før erobringen som ikke fikk sin eiendom konfiskert av normannerne. I 1086 eide kirka 26% av England. Men utenom disse eiendommene hadde så godt som alt land kommet i kongens hender. Wilhelm beholdt for seg selv 17% av jorda i England. Wilhelm hadde eiendommer i nesten hvert shire i England. Dette var en dobbelt så stor verdi som kongen av England hadde eid før 1066.

Det som Wilhelm ikke eide selv og som heller ikke kirka eide var først og fremst delt ut til de adelsmennene som hadde fulgt Wilhelm til England. De viktigste godseierne var listet opp hver for seg først i oversikten for hvert county i Domesday Book. De ble kalt for kronens "tenants-in-chief". En baron var en viktig tenant-in-chief. I det tolvte århundret var det mellom 150 og 200 slike. En tenant-in-chief hadde mottatt jord i len fra kongen, og kongen var altså hans lensherre. Disse tenants-in-chief hadde selv personer under seg som de ga jord i len til.

Carpenter skriver at J. J. N. Palmer har foretatt en analyse som viser at 34% av den verdslige rikdommen (med unntak for kongens) var i hendene på 940 personer som holdt land som kastet av seg mellom £5 og £45 per år. En annen gruppe på 1.720 personer holdt jordeiendommer som utgjorde 11% av de verdslige eiendommene, og disse eiendommene kastet av seg mellom £1 og £5 hvert år. Under disse var det 3.470 godseiere med land som kastet av seg mindre enn £1 hvert år. Analysen viser 6.200 personer som holdt jord. De aller fleste av disse var fra Normandie og Frankrike. Essex, Norfolk og Suffolk var ikke med i denne analysen. Dersom disse områdene blir regnet inn får vi godt og vel 8.000 som holdt land i len fra kongen. Disse 8.000 normannerne dominerte den engelske landsbygda.

Wilhelm ville ikke la baronene bli for mektige, og bare på grensen mot Wales lot han dem holde store, samlede blokker land. Ellers sørget han for at eiendommene deres lå spredt slik at de ikke fikk bygge seg opp sine egne små kongeriker, med unntak for i områder der det var fare for opprør, som i Yorkshire.

Etter erobringa oppstod et nytt føydalt hierarki. Domesday Book gjør det klart at for eksempel i Shropshire holdt de store jordeierne som var opplistet først for hvert county landet sitt for kongen. De var hans "tenants-in-chief". I 1086 stod de trolig alle i vasallforhold til kongen, og de hadde sverget troskap til kongen og knelt for ham. Jorda de holdt ble kalt for feodum. Brøt de den eden de hadde avlagt var det et forræderi og førte til at de mistet jorda. Til gjengjeld for å motta jorda skulle de stille med soldater for å tjene kongen i krig når kongen måtte ønske det. De som direkte var kongens vasaller kunne selv ha vasaller under seg igjen. Det ble raskt akseptert at vasallforholdet var arvelig. Kongen kontrollerte hvem enkene etter hans tenants-in-chief giftet seg med, og han kontrollerte arvingene deres når han var deres verge. Dersom det ikke var arvinger tok kongen tilbake eiendommene.

Dette føydale systemet var nytt i England. Erobringa betydde en ny start som ga alt verdslig land til kongen. Kongen gjorde også biskopene og abbedene til sine vasaller. Kongene og aristokratene hadde hatt mye mindre makt over sine menn før 1066 enn etterpå. Før 1066 hadde ikke kongene kunnet gripe inn i arvegangen, og de hadde heller ikke kunnet avgjøre hvem kvinner skulle få gifte seg med. Kongene utnyttet disse rettighetene de første 150 årene etter 1066, og det skapte store friksjoner.

Det hendte at konger tvang enker til å gifte seg med bestemte personer. Kongene arrangerte også ekteskap for rike arvinger. Dette var en måte kongen brukte for å belønne folk som hadde gjort ham tjenester, han ga dem en rik arving til ektefelle.

Selv om Wilhelm slik innførte en ny føydal skikk i England gjorde han det innenfor rammene til den angelsaksiske staten. Angelsaksiske organisasjonsformer, som counties, hundreds med sine domstoler, sheriffene, pengesystemet og den kongelige sentraladministrasjonen fortsatte å fungere.

Kirka var sentral for kongemakta både før og etter 1066. Wilhelm var like opptatt av å kontrollere kirka som tidligere konger hadde vært. Kongene sverget å beskytte kirka og dens eiendommer når de ble kronet. Reformbevegelsen i kirka hadde begynt før 1066. Da Leo IX var pave (1048-54) ble det offisielle politikk for pavestolen å fremme reformbevegelsen. Målet var å sikre at kirka arbeidet med hengivelse og entusiasme. For å oppnå dette måtte en del feil rettes opp. Prester skulle ikke få lov til å være gifte og geistlige skulle ikke holde mer enn et embete av gangen. For å ha mulighet til å rette dette opp måtte autoritetsforholdene i kirka bli klare.

Dette var et vanskelig spørsmål - hvor stor autoritet skulle kongen ha over kirka og hvor stor autoritet skulle paven ha? Kongen utnevnte biskopene i England, og reformatorene mente at dette var feil. Men Wilhelm hadde et forhold til erkebiskop Lanfranc av Canterbury som var slik at det ikke oppstod konflikt mellom dem. Lanfranc var en skarpsindig mann med forståelse for livets realiteter, selv om han gikk inn for reform.

Wilhelm erstattet de engelske biskopene og abbedene med franske og normanniske. Disse normannerne så erobringa som et hellig oppdrag og en straff over engelskmennene for deres synder.

Lanfranc prøvde å gi erkebispestolen i Canterbury overhøyhet over alle de andre engelske biskopene, også over erkebiskopen i York. Erkebiskopen i York hadde ikke vært underlagt Canterbury tidligere, og erkebiskopen i York hadde vært overordnet biskopen i Durham. Det var ikke en vellykket løsning å gi Canterbury overhøyhet over det ytterste nord. Og etter ei tid ble det en umulig situasjon siden den skapte så mange konflikter.

Flere katedraler ble flyttet til steder med større befolkning. Katedralen i Dorchester on Thames ble flyttet til Lincoln i 1072, katedralen i Selsey til Chichester i 1075, katedralen i Sherborne til Salisbury i 1078, og katedralen i Elmham til Norwich i 1094.

På lokalnivået ble det opprettet mange nye kirkesokn og bygd svært mange nye kirker. En grunn til dette var at det ga de godseierne som bygde egne kirker status og inntekt. Kongene og de normanniske aristokratene ga klostre mer land, og de grunnla nye klostre.

Lanfranc greide å opprette egne domstoler som var underlagt kirka og som fikk monopol på å behandle bestemte forbrytelser og forseelser som tidligere hadde blitt avgjort av verdslige domstoler. Disse kirkelige domstolene behandlet blant annet saker i forbindelse med ekteskapet og gudsbespottelse.

Lenker:
Neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene

Til Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: