Opplysningstidas offentlighet.

Andre del

Til første del Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt:

  1. Syttenhundretallets Offentlighet


Syttenhundretallets offentlighet.

Det lesende publikum

Her følger jeg James van Horn Meltons bok. Den er en katalog, ei oppramsing, av det sivile samfunnets uttrykksformer.

Jeg har tidligere skrevet et kapittel om boktrykkerkunsten, der jeg har skrevet en del om bokas tidlige historie i Tyskland. Her fortsetter jeg med å skrive om blant annet lesningens videre utvikling i Tyskland.

I løpet av det attende århundret ble lesingen utviklet og forandret. Det lesende publikum ble mye større, og de som leste leste mer. Tilgangen på lesestoff ble større, og det ble flere som skrev for offentligheten.

Leseferdigheten i det attende århundret
Leseferdighet er vanskelig å måle og å definere. Er det evnen til å skrive sitt eget navn, eller til å lese en avis eller til å forstå offentlige dokumenter? Og vi har få kilder som kan sette oss i stand til å fastslå eller anslå utbredelsen av leseferdighet flere hundre år tilbake i tiden. Historikere har ofte brukt evnen til å skrive sitt eget navn som mål på leseferdighet, for eksempel evnen til å undertegne offentlige dokumenter med eget navn. Dette er en målstokk som kan diskuteres, men det finnes ikke mange andre. Leseferdigheten, målt etter utbredelse av evnen til å skrive eget navn, ble mer vanlig i løpet av det attende århundret.

Nye studier tyder på at leseferdigheten var like utbredt i Tyskland som i Frankrike og England i det attende århundret. Men det var store regionale variasjoner. I Øst-Preussen kunne bare ti prosent av den voksne mannlige bondebefolkninga skrive sitt eget navn i 1750. Dette økte til 26 prosent i 1765, og rundt år 1800 40 prosent. Men i Oldenburg varierte denne ferdigheten fra at 80 prosent av mannfolkene og 46 av kvinnene kunne skrive sitt eget navn i noen områder og opp til hele 93 prosent for mannfolkene og 84 prosent av kvinnene i andre områder. Hans Medicks analyse av fortegnelse over innbo i landsbyen Laichingen i Schwaben mellom 1748 og 1820 viser at 550 av 557 bondehushold eide bøker. Og boksamlingene var forbausende store. De økte fra gjennomsnittlig elleve bøker i 1748-51 til fjorten bøker i 1781-90. I byområdene i Tyskland kan leseferdigheten ha vært mer utbredt enn i Frankrike. Husholdningene i undersøkte tyske byer (Frankfurt am Main, Speyer og Tübingen) eide flere bøker enn undersøkte husholdninger i franske byer (Paris, Lyon og Rouen). I områder i Tyskland der protestantiske og katolske områder lå nær hverandre kan det religiøst baserte rivaliseringsforholdet ha økt leseferdigheten i befolkninga, siden begge konfesjonene satset på å lære befolkninga mest mulig om områdets konfesjon for å styrke og klargjøre den. Dette ble gjort ved å bruke betydelige midler på barneskolen.

I Tyskland var det et markert skille mellom den vestlige delen der leseferdigheten var utbredt, og den østlige delen der leseferdigheten var mindre utbredt, i det attende århundret.

Protestantismen har ofte blitt forbundet med tidligere alminnelig utbredelse av leseferdigheten, og katolisismen med senere utbredelse av leseferdigheten. Så seint som i 1713 fordømte den pavelige bullen Unigenitus påstanden om det er for alle å lese skriften. Men det var også protestantiske myndigheter som mente at det var farlig å lære befolkninga å lese, og at omgangen med det skreve ord burde begrenses til katekismepugg. Helt til inn i det attende århundret var religionsundervisninga i landsbyskolene vanligvis utelukkende muntlig.

Forholdet mellom leseferdighet og protestantisme er klarer når vi kommer til det som noen ganger kalles "den andre reformasjonen". Denne viste seg i Tyskland som pietismen, som fikk særlig godt tak i Württemberg og Preussen. Pietistene mente at den etablerte protestantiske kirka ikke lyktes i sin oppgave med å gjøre religionen levende for folk. Pietistene la stor vekt på lesing av skriftene. Man ser det blant annet på den svært store aktivitet pietistene i Halle drev med å trykke bibler. Mellom 1717 og 1727 ble det trykt mer enn 400.000 billige bibler og nytestamenter i Halle. Pietistene arbeidet også for å styrke folkeskolen.

Den protestantiske utfordringen fikk også det katolske Europa til å forandre holdning til alminnelige leseferdighet. I Østerrike førte det til et stort reformarbeid i skolesektoren.

Leseferdigheten var vanligvis mer utbredt i byene enn på landsbygda. Dette skyldtes både at det var kortere vei til skolene i byene, og at i byene bodde personer som tilhørte yrkesgrupper der lese og skriveferdighet var nødvendig for yrkesutøvelsen. Og tilgang til bøker var enklere i byene enn på bygdene.

I løpet av det attende århundret lærte stadig større deler av befolkninga å lese og å skrive, men leseferdigheten var langt mer vanlig i de velstående delene av befolkninga enn i de fattige delene av befolkninga.

Leserevolusjonen
Spredningen av leseferdighet i det attende århundret både reflekterte og næret en svært sterk vekst i utgivelsen av trykksaker. Utgivelsen av alle former for trykksaker, både bøker, aviser, tidsskrifter og pamfletter, eksploderte. En virkning av denne sterke veksten var at Bibelen og religiøst oppbyggelig litteratur ble alminnelig tilgjengelig. Mengden religiøs litteratur økte gjennom opplysningstida, selv om religionen ble mindre dominerende i det intellektuelle livet. Men på landsbygda var den religiøse litteraturen fortsatt svært dominerende, og også i byene var det meste av den litteraturen folk eide av religiøs karakter. I Tübingen viser fortegnelser over innboet i 460 husholdninger fra årene 1750-60 at av de totalt 4.730 bøkene var 80 prosent om religiøse emner.

Blant den verdslige litteraturen stod almanakkene fortsatt sterkt. Sent i det attende århundret ble den populære Badische Landeskalender årlig trykt i 20.000 eksemplarer. Også bøker med diverse fortellinger var populære.

Selv om den religiøse litteraturen på mange måter fortsatt var dominerende, hadde andre typer litteratur sterkere vekst enn den religiøse litteraturen. Det kan man se av katalogene som ble utgitt til bokmessa i Leipzig, som var den største bokmessa i Tyskland. Den religiøse litteraturens andel av totale utgivelser sank fra 38,5% i 1740 til 24,5% i1770, og videre til bare 13,5% i 1800.

Samtidig med at den religiøse litteraturen kom til å utgjøre en mindre del av de nye utgivelsene av bøker, sank også andelen bøker som ble utgitt på latin. Tallene i tabellen nedenfor bygger på katalogen fra bokmessa i Leipzig:

Årstall for utgivelse: 1673 1690 1700 1740 1770 1800
Tysk 42% 63% 62% 72% 86% 96%
Latin 58% 37% 38% 28% 14% 4%

Man regner med at det også foregikk ei forandring i måten bøker ble lest på. Rolf Engelsing karakteriserer dette som en forandring fra intensiv lesing til ekstensiv lesing. Ved begynnelsen av det attende århundret leste de fleste som i det hele tatt leste et lite antall bøker gjentatte ganger. Leseklubbene var enda ikke blitt opprettet, og folk hadde ikke adgang til bibliotek. En kopi av Luthers tyske bibel fra 1534 kostet en ufaglært arbeiders månedslønn. Tidlig i det attende århundret kostet Bibelen halvannen dags inntekt for en handverkersvenn. For de fleste var lesing ikke en kilde til informasjon om verden eller en selvstendig fritidsaktivitet, men en religiøs handling. De fleste hushold som eide bøker rundt år 1700 eide få bøker. Disse bøkene ble lest mange ganger, og de fleste av dem var religiøse. Lesing var ofte høytlesing for en gruppe personer, som en andakt.

Intensiv lesing var også utbredt blant utdannede mennesker med større tilgang på bøker. Intensiv lesing av et mindre antall tekster hadde vært vanlig ved universitetene i tidlig moderne tid. Ofte var det bare professorene som hadde tilgang til universitetsbiblioteket. Studentene lærte et mindre antall autoritative tekster og professorens kommentarer til disse tekstene. Ikke før sent i det attende århundret ble denne praksisen forandret. Da begynte det å bli vanlig ved universitetene i Göttingen og Berlin at studentene prøvde å skaffe seg oversikt over en stadig voksende litteratur gjennom ekstensiv lesing.

Den ekstensive lesinga erstattet ikke intensiv lesing, men kom i tillegg til den. Ekstensiv lesing ble vanlig blant mennesker som arbeidet med tekster og som hadde tilgang til betydelige mengder litteratur.

Der bøker hadde vært sjeldne hadde de ofte vært betraktet som nesten hellige gjenstander, både siden de var kostbare, og siden de vanligvis var religiøse tekster. Der den ekstensive lesinga forekom fjernet den det hellige preget fra bøkene. Bøkene ble dagligdagse gjenstander, som man kunne ha et kritisk forhold til.

Romaner, tidsskrifter og den litterære offentlighet
Aviser ble lest ekstensivt. En stor mengde forskjellige forskjellige emner ble stadig presentert i nye aviser, og lesinga måtte være ekstensiv. Avisene gjennomgikk også bøker. I Tyskland var det på 1760-tallet flere aviser som regelmessig hadde bokkritikker. I Tyskland vokste produksjonen av romaner sterkt, både relativt og enda mer absolutt. I 1740 utgjorde romanene 2,6% av bøkene i katalogen fra bokmessa i Leipzig, i 1770 4%, og rundt 1800 utgjorde romanene 11,7% av bøkene i bokkatalogen. Ved slutten av århundret utgjorde romanene nesten like stor andel av bokutgivelsene som de religiøse bøkene, som utgjorde 13,5% av titlene.

Oversikt over antallet utgivelser av romaner i Tyskland 1750-1800:
1750-1760 73
1761-1770 189
1771-1780 413
1781-1790 907
1791-1800 1.623

Vi ser at i løpet av et halvt århundre ble antallet utgivelser av romaner mer enn 20-doblet.

Men før romanen kunne få så stor utbredelse måtte den ta et oppgjør med den dypt forankrede teologiske fiendtligheten mot romaner og fantasirik litteratur. Både protestanter og katolikker var enige om at romaner var skrønefortellinger som både distraherte folk og kunne vekke syndige lyster og lære bort holdninger og handlinger som ikke var rosverdige.

Det første ukentlige magasinet som kom ut i Tyskland og som etterliknet det engelske Spectator var Vernuftler i Hamburg, som begynte å komme ut i 1713. Stoffet var artikler om mange ulike tema, gjerne med en moralistisk holdning. Denne typen magasin ble etter hvert populær, og mest populær var den mellom 1720 og 1750, da minst femti ulike magasin ble publisert i Tyskland.

Disse moralistiske magasinene var en overgang fra den tidligere dominerende religiøse litteraturen til en mer verdslig litteratur, i det disse moralistiske magasinene behandlet en mangfoldighet av verdslige spørsmål. De nøytraliserte de religiøse angrepene på litteratur som behandlet verdslige og dagligdagse emner, og også angrepene på fantasirik litteratur og litteratur som behandlet private opplevelser på en ikke-religiøs måte, som romanene.

De moralistiske magasinene viste stor oppmerksomhet overfor private opplevelser. De prøvde både å underholde og gjerne også å vise fram mennesker som var dydsmønstre og eksempler til etterfølgelse, men samtidig vanlige mennesker.

Disse magasinene avstå i likhet med vår tids ukeblad fra politiske standpunkter, og konsentrerte seg om det private. På den måten behandlet de det private som atskilt fra politikken, også i likhet med ukebladene, og som uavhengig av staten. I den tysk-språklige verden blomstret disse magasinene først i byer som ikke hadde noe fyrstehoff, som i Hamburg, Leipzig og Zürich. Disse magasinene fikk mange kvinnelige lesere, og de henvendte seg gjerne også bevisst til dem.

Romanene var i likhet med de moralistiske magasinene en "feminin" genre, i det de behandlet private opplevelser og forhold. En av de mest populære romanformene i det attende århundret var brevromanen. "Den unge Werthers lidelser" er et eksempel på den. Den kan også sies å ha vært med på å oppvurdere den private verden som et gyldig tema for oppmerksomhet. Brevromanen brukte brevformen for å skape et skinn av virkelighet. Brevformen søkte også å føre leseren inn i det som kunne synes å ha vært en pågående dialog, og dermed føre det private inn på en offentlig scene og åpne skjulte og hemmelige motiv.

En ny type selvbiografi oppstod der de personlige og private sider ved livet ble offentliggjort, som i Rousseaus selvbiografi. Tidligere i selvbiografier hadde det vært de offentlige sider ved fortellerens liv som hadde blitt framført, som deltakelse i slag og i politiske handlingsforløp.

Framveksten av utlånsbiblioteket
Selv om det litterære publikumet vokste sterkt i løpet av det attende århundret var det enda ikke et massepublikum. Det ble det først i det neste århundret. Bøker var enda for dyre til at folk flest hadde råd til jevnlig å kjøpe bøker. I Tyskland økte prisen på bøker skarpt mellom 1750 og 1785. En viktig grunn til dette var at det var vanskelig å øke produksjonen av papir, siden papiret var laget av klesfiller, og råstofftilgangen for papirproduksjon var derfor ganske begrenset. Økt etterspørsel etter papir ville lett føre til at prisen på papir økte uten at produksjonen økte vesentlig.

I andre halvdel ble det opprettet mange bibliotek for å kompensere for de begrensninger som de høge bokprisene satte for tilgangen på bøker for den utdannede allmennhet. De store aristokratiske bibliotekene hadde vanligvis ikke være åpne for offentligheten. Opplysningstenkere kritiserte at det ikke var adgang til fyrstenes bibliotek. Universitetsbiblioteket i Leipzig var åpent for besøkende to timer hver onsdag og lørdag.

I 1780-årene hadde både det kongelige biblioteket i Berlin og det keiserlige biblioteket i Wien begynt å holde åpent for offentligheten hver dag fra klokka ni til tolv. Hertugens bibliotek i Wolffenbüttel, der Lessing var direktør i 1770-81, var spesielt kjent for sin gode tilgjengelighet. Det var åpent for publikum fra 9 til 12, og lånte også ut bøker. Fra 1714 til 1789 lånte det ut 31.485 bøker til 1.648 låntakere. Låntakerne kom fra et bredt spektrum av samfunnet: 75% av dem var middelklasse, 61% var ikke akademikere, og rundt 12% var kvinner.

Men biblioteket i Wolffenbüttel var ikke et typisk hoffbibliotek. De fleste hoffbibliotekene fortsatte å være steder der fyrstene viste fram en prakt som ikke var tilgjengelig for andre, men som skulle imponere. Disse tradisjonelle bibliotekene bidro derfor ubetydelig til den voksende skaren lesere. Viktigere var leseklubbene og kombinerte bokhandlere/bibliotek som lånte ut bøker mot betaling. Leseklubbene kunne være klubber der medlemmene kom sammen for å snakke om bøker. Det kunne også være grupper som i fellesskap kjøpte bøker, som så sirkulerte mellom medlemmene av klubben.

I Tyskland fikk utlånsbibliotekene som lånte ut bøker mot betaling sin sterkeste vekst i andre halvdel av det attende århundret. År 1800 hadde hver eneste by utlånsbibliotek, og større byer kunne ha flere utlånsbibliotek. Frankfurt am Main hadde minst åtte utlånsbibliotek mellom 1750 og 1790. Leipzig, sentrum for den tyske handelen med bøker, hadde ni utlånsbibliotek i 1799. Dresdens første utlånsbibliotek åpnet i 1777, og i 1809 hadde Saksens hovedstad elleve utlånsbibliotek. Königsbergs første utlånsbibliotek åpnet i 1765, og i 1800 hadde Königsberg ti utlånsbibliotek. Bokhandlerne i Göttingen begynte å låne ut bøker i 1769, i 1800 hadde Göttingen minst tre utlånsbibliotek. Utlånsbibliotek lånte også noen ganger ut bøker utenfor byen der de hadde hovedkontor. Antallet bøker utlånsbibliotekene førte varierte naturligvis, men det var ofte noen tusen bøker.

Utlånsbibliotekene hadde mange typer bøker, men den økende etterspørselen etter romaner og fantasirik litteratur merket utvalget av bøker, og de var den viktigste kilden for denne typen litteratur.

Prisene som utlånsbibliotekene krevde var ikke urimelige. Det kan man se både av at en stor del av kundene deres var vanlige arbeidsfolk, og av priseksempler som at i 1796 krevde Johann Gottlob Pech fra Frankfurt en dagsrate for lån av bøker som lå langt under prisen for en liter melk eller for et brød. Men vanlige arbeidsfolk hadde for lange arbeidsdager til at de kunne lese mye.

Offentligheten og dens problem
Ved slutten av århundret var samtida blitt klar over forandringene som hadde skjedd med lesemønstret. Noen så det som ei negativ utvikling der det lesende publikum i større grad foretrakk underholdning framfor opplysning og oppbyggelse. Den tyske skribenten J. G. Pahl skrev i 1792:

"Tyskere er i dag ikke lenger vant til ...... å lese som våre fedre gjorde. Våre fedre studerte de forfatterne de begynte med, leste gjennom dem atskillige ganger, vurderte deres maksimer og argumenter og ble gjennomført kjent med dem, og satte dem første fra seg etter at de hadde blitt en del av deres kjøtt og blod. Vi, derimot, er blitt vant til en hastende måte å lese på. Vi skynder oss flytende gjennom en forfatter, og trenger aldri under overflaten, leser kanskje bare isolerte passasjer som innholdsfortegnelsen antyder er underholdende; så begynner vi å gjespe og rekker oss etter ei ny bok, for avveksling morer oss"

Det ble vist til "lesemani" - Lesewut - og dermed vist til den endrede lesemåten. I Tyskland var det mange både blant de tradisjonalistisk orienterte og opplysningstenkerne som uttrykte bekymring over virkningene av overdreven lesing. Noen mente at det ødela den daglige arbeidsrytmen. Andre at overdreven lesing førte til hodepine, dårlig syn, gikt, astma, lungesykdommer, dårlig fordøyelse, epilepsi, migrene, hypokondri, melankoli og svekket generell motstandskraft mot sykdommer.

Det var spesielt lesing av romaner som ble beskyldt for å føre til alle de nevnte sykdommene. Spesielt kvinner som leste romaner ble utsatt for kritikk. Det ble fryktet at de kunne bli så avhengige av å lese romaner at de ikke greide å gjøre det huslige arbeidet og ta seg av barna.

Det ble også alminnelig antatt at romanlesing virket seksuelt stimulerende på kvinner, og det ble fryktet at dette ville føre til usømmelige forhold, og til at kvinnene ikke ville bli tilpasset familielivet.

Også av politiske grunner ble overdreven lesing fryktet. Lesing kunne undergrave respekten for det tradisjonelle hierarkiet og gjøre folk mindre lydige og underdanige enn øvrigheten ønsket.

I Tyskland ble den populære lesing kritisert av kantianere som uttrykte frykt for at ukritisk lesing undergravde opplysningstidas håp. I 1806 bemerket Fichte at lesing for en stor del var blitt en virkelighetsflukt og ikke søken etter opplysning og instruksjon. Det ble klaget over at dårlige romaner ble valgt som lesestoff, og ikke romaner av Goethe og andre kvalitetsforfattere.

Det oppstod ei kløft mellom populær og utdannet smak. Spøkelsesfortellinger, eventyr, humoresker og romanser ble utgitt og omsatt og lest i store mengder. Romanen hadde blitt en industri og ble masseprodusert. Det ble klaget over at utlånsbibliotekene var fulle av dårlig litteratur, mens det var vanskelig å finne god litteratur i dem. Det var også betydelig uenighet om hva som var god litteratur. I Berlin prøvde Friedrich Nicolai i Allgemeine Deutsche Bibliothek å gjennomgå hver eneste bok som ble utgitt. Da magasinet sluttet å komme ut i 1806 hadde mer enn 80.000 bøker blitt presentert i de 264 nummer av magasinet som var kommet ut i dets 41 årige levetid. På denne måten ønsket Nicolai blant annet å opplyse publikum om hva som kjennetegnet god litteratur.

Allerede i 1780-årene var det klart at befolkningas ikke foretrakk å lese det som de intellektuelle oppfattet og anbefalte som god litteratur. De intellektuelle satte pris på det voksende bokmarkedet og den voksende leselysten i befolkninga, men de mislikte den litteraturen som det så ut til at et flertall i det lesende publikum foretrakk.

En kunstverk måtte bedømmes etter hvordan det beveget sitt publikum. Ved å underordne kunstverkets formelle egenskaper under publikums subjektive responser, ble publikum en estetisk domstol. Men for å være gyldige måtte den estetiske dommen være felt av personer med smak. Smak var evnen til å bedømme det vakre. Det ble antatt at alle i prinsippet var i stand til å utvikle smak. Smaken var en form for fornuft, og tilegnet man seg den kunne man bli enige om hva som var godt og dårlig. Derfor trodde man at et enhetlig publikum kunne bli utviklet, siden man trodde at fornuften kunne skape enighet.

For å kunne delta i den litterære offentlighet og felle smaksdommer måtte man være en utdannet person. Det begrenset størrelsen på denne litterære offentligheten. Det publikum som opplysningstidas kritikere henvendte seg til var altså en begrenset elite.

Etter hvert som opplysningstidas tenkerne ble klar over publikum ikke delte de intellektuelles smak, begynte mange av dem å forakte massepublikumet. Men noen reagerte ved å ville utdanne publikum. Niethammer foreslo i 1808 for utdanningsministeriet i Bayern at det ble skapt ei nasjonal bok, som inneholdt utdrag av den beste tyske litteraturen, og som kunne introduseres i videregående skoler og ved universitetene. I reformasjonenes Tyskland hadde Luthers Bibel gitt en felles standard. Nå kunne den nasjonale boka gi en slik standard. Sekulariseringa og mangfoldigheten av litteratur hadde ødelagt den enheten som gjorde det mulig for Luthers Bibel å bli en standard for skriving og lesing.

Å skrive for offentligheten

Johann Georg Meusel har anslått antallet forfattere i Tyskland til å ha vært mellom 2.000 og 3.000 i 1760-årenene, stigende til 4.300 i 1776, videre til 5.200 i 1784, og til 7.000 i 1791. Også den moderne idéen om en forfatter er skapt i det attende århundret. Først da oppstod tanken om at forfatteren eier sitt forfatterskap, altså har opphavsrett. Forfatterne fikk også en ny kulturell og politisk identitet. I den utstrekning idealet om den offentlige sfære hvilte på antakelsen om at trykksaker var det beste midlet for sirkulasjon av den offentlige mening, var forfatteren sentral.

Forfatterens status i Tyskland
Før det attende århundret hadde idealet om forfatteren vært en gentleman og amatør. Skrivekunsten var blant de kunster en gentleman burde beherske, sammen med fekting, dans, ridning, osv. Forfatteren skulle ikke skrive for penger, og heller ikke for en krets større enn en gruppe kjennere av skrivekunsten, eller for bekjente av seg selv eller beskyttere. Mange kjente poeter, som John Donne i England, fikk knapt trykt dikt i sin levetid. For forfatteren hadde det noen fordeler å unnlate å trykke manuskriptet. Forfatteren trengte ikke å tjene mer på et trykt bok enn på et manuskript. Det kunne i begge tilfeller være snakk om å motta en engangssum. Og en rik beskytter som mottok et manuskript kunne ofte være i stand til å skaffe forfatteren mer ære og penger enn en forlegger av trykte bøker. Dessuten kunne både sensuren og mange forestillinger virke inn på forfatterens stilling. Derfor foretrakk mange forfattere å publisere sine arbeider anonymt eller under pseudonym. Jonathan Swift publiserte for eksempel anonymt, og først etter hans død ble identiteten hans kjent.

En måte å finansiere nye utgivelser på var å selge dem på forhånd, altså selge abonnement på dem. Dette ble viktig i England, men ikke like viktig i Tyskland. Det skyldes at det tyske området var så fragmentert. Det skapte mange vanskeligheter.

England var et så stort litterært marked at mange forfattere kunne leve godt av inntekter fra boksalg. Dette var ikke tilfelle i Tyskland, siden det tyske språkområdet var så fragmentert, og en forfatters verk hadde bare beskyttelse innenfor en liten del av dette store språkområdet, nemlig i det fyrstedømmet der boka ble utgitt. Utenfor dette lille området lå det meste av markedet, og der var det fritt å utgi piratkopier av verket.

Sensurens strenghet varierte mye mellom de forskjellige tyske fyrstedømmene. Det som ikke kunne offentliggjøres i et fyrstedømme kunne offentliggjøres som ganske ukontroversielt i et annet fyrstedømme. Tyskland hadde et mer variert utvalg av aviser enn andre europeiske land. Tysklands mangel på en dominerende hovedstad, som London eller Paris, er ofte sett på som en svakhet siden Tyskland manglet et stort, samlende, kosmopolitisk miljø, men til gjengjeld utviklet Tyskland en mangfoldighet av ulike intellektuelle miljø som greide å være originale og skapende.

Men disse små miljøene var som markeder for små til at forfattere kunne leve av å skrive for dem. Forfatterne trengte derfor andre inntekter enn de bokutgivelsene kunne gi dem. Piratvirksomhet gjorde det umulig for tyske forfattere å leve av sitt forfatterskap. Det fantes mer enn 300 selvstendige politiske enheter i det stort sett tyskspråklige Imperiet, men en forfatter som ga ut ei bok i dette imperiet fikk bare inntekter fra boksalget i en av disse 300 enhetene. Salget av bøker i de andre mer enn 299 enhetene bestod for en stor del av piratkopier. Tyske forfattere tjente derfor mye mindre enn forfattere i England og Frankrike.

Goethe skrev at de store inntektene som forlagshusene kunne få fra salget av bøker fra midten av det attende århundret sammenliknet med de smulene som forfatterne mottok, gjorde mange forfattere ille til mote. Et eksempel er Christian Fürchtegott Gellert, som i 1750-årene var den mest populære poeten og skuespillforfatteren i Tyskland. Den første utgaven av hans Didactic Poems and Stories solgte i 6.000 eksemplarer i 1754, en fenomenal suksess. Og i løpet av de neste to årene ble det solgt 100.000 kopier. Dette gjorde forleggeren i Leipzig til en rik mann, men Gellert, som hadde skrevet verket, fikk bare 45 riksdaler, omkring seks engelske pund, nesten ingenting sammenliknet med den formuen som forleggeren tjente. Mange forfattere reagerte sterkt på dette, la Goethe merke til.

Fra 1760-årene prøvde mange forfattere å forandre på den situasjonen som de befant seg i med hensyn til rettigheter til og inntekter fra sitt forfatterskap. De ønsket større selvstendighet og en større del av de pengene boksalget innbrakte, og opprettet forfattereide forlagshus (Selbsverlage). I 1767 grunnla Lessing og oversetteren Johann Joachim Christoph Bode et forlagshus der forfattere kunne utgi sine verk uten at forlagshuset forsynte seg grovt. I 1773 skisserte Friedrich Gottlieb Klopstock en abonnementskampanje for sitt kommende verk Deutsche Gelehrtenrepublik. Klopstocks plan ønsket å skape et tett nettverk av tyske forfattere og lesere som ville frigjøre det litterære markedet fra forlagshusenes dominans. Enhver forfatter skulle kunne utgi sine verk gjennom dette nettverket, som så skulle hente inn forhåndsbestillinger på verket. Dersom interessen var stor nok kunne forfatteren utgi verket privat og sende kopier til utvalgte distribusjonssteder.

Klopstocks forslag fikk oppmerksomhet fra tyske lesere, og Klopstocks verk mottok 3.678 abonnementstegnelser fra mer enn 263 ulike steder. Nettverket kom til å fungere, og en stor mengde prester, professorer, lærere, studenter og funksjonærer og embetsmenn fra alle deler av Tyskland arbeidet for dette nettverket og samlet frivillig inn bestillinger på litterære verk og distribuerte bøker. Patriotiske følelser spilte inn, siden et formål med tiltaket var å utdanne og opplyse Tyskland. Og oppslutninga viser at det lesende publikum oppfattet seg som både en offentlighet og i egenskap av det et subjekt, og at medlemskap i nettverket uttrykte sider ved medlemmenes identitet.

Selv om flere senere forfattere prøvde å gjenta Klopstocks suksess ble ikke salg ved hjelp av forhåndsbestillinger det vidundermidlet som Klopstock hadde spådd. En grunn til dette var at det verket som Klopstock solgte på denne måten viste seg å være heller dårlig. De som hadde forhåndskjøpt dette verket kjente seg til dels lurt. Likevel kom noen verk til å bli solgt ved hjelp av forhåndsbestillinger. Blant dem et viktig verk som Lessings Nathan der Weise. Men denne måten å selge bøker på var mer vellykket i England enn i Tyskland.

Heller ikke de forfattereide forlagshusene levde opp til forfatternes forhåpninger. Grunnen til at tiltaket slo feil skyldtes først og fremst at de etablerte forlagshusene gikk til krig mot de forfattereide forlagshusene. De store forlagshusene trykte store mengder piratkopier av de verkene som forfatterne ga ut og solgte piratkopiene til halv pris, og dermed ble de forfattereide forlagshusene ødelagt.

Men tyske forfattere greide til slutt å få høgere betaling fra forleggerne. Fra 1770-årene så suksessrike forfattere at honorarene deres økte sterkt, opp til en femdobling. Likevel var få forfattere i stand til å leve av bare å skrive. Klopstock mottok gjennom det meste av sin karriere støtte fra sin høye beskytter, kongen av Danmark-Norge. Lessing slet mer enn ti år for å greie å leve av sitt forfatterskap, men ga til slutt opp i 1770 og aksepterte ei stilling som hoffbibliotekar i Wolffenbüttel. Lessing skrev til bror sin:

"Ta mot mitt broderlige råd og gi opp planen din om å leve av penna. .... Se til at du blir sekretær eller får en universitetsjobb et eller annet sted. Det er den eneste måten å unngå at du før eller siden må sulte."
Friedrich Schiller begynte sin litterære karriere bestemt på å leve utelukkende av forfatterskapet. Men i 1791 skrev han:
"Å tilfredsstille kunstens strenge krav og på samme tid overleve med de litterære anstrengelsene som basis er ikke mulig i vår tyske litterære verden. Jeg kjempet i ti år for å greie dette, men lyktes knapt, på bekostning av helsa"
Selv Goethe, som ble en litterær legende allerede i slutten av århundret, er antatt å ha tjent 152.000 taler fra forfatterskapet gjennom hele sin lange karriere, og det er ikke mer enn hva Walter Scott gjennomsnittlig tjente hvert tredje år.

Tyske forfattere var i større grad enn engelske og franske forfattere avhengig av tilgang på inntekt fra kilder utenfor forfatterskapet. Dette kom ofte enten fra stillinger ved universitetene eller fra stillinger i den offentlige administrasjonen eller i kirka. De to ledende filosofene i den tidlige opplysningstida, Christian Thomasius og Christian Wolff, var begge professorer ved universitetet i Halle i Preussen. Goethe var i lang tid ansatt hos hertugen i Saksen-Weimar, Herder arbeidet i den lutherske kirka, Schiller ble professor i historie, Kant var professor i filosofi i Königsberg, og så videre.

Boktrykkerkunsten framhevet forfatteren gjennom evnen til å trykke et manuskript i uendelig mange identiske kopier som bar forfatterens navn. Institusjonen at kunstnere hadde rike beskyttere som underholdt dem begynte å komme i miskreditt, og begynte å bli sett på som et uverdig avhengighetsforhold.

Idealet om uavhengighet og autonomi ble viktig i opplysningstida. Forfatternes ansettelsesforhold i staten bidro til at de kom til å se på seg selv som representanter for det felles beste, og økte deres sans for autonomi. Derfra var det kort vei til å betrakte seg selv som representanter for fornuften og offentligheten.

Forfatterskap som eiendom: opphavsrett

At forfatteren var eier av sitt verk var en ganske ny forståelse. I renessansen hadde forfatteren mer blitt sett på som en handverker som laget et verk etter på forhånd oppsatte regler, som en handverker lager sitt produkt.

Før det attende århundret fantes det regler som beskyttet mot piratkopiering. Disse reglene skulle ikke beskytte forfatterne, men i likhet med laugene beskytte en lisensiert gruppe utgivere. De skulle også forhindre at bøker som ble sett på som samfunnsnedbrytende ble utgitt, og omfattet altså også sensurbestemmelser.

Den første lovene om opphavsrettigheter kom i England i 1709. Prosessen som førte fram til loven begynte i 1694 da parlamentet nektet å fornye lisensieringsbestemmelser som ga et mindre antall forleggere i London monopol på å utgi store forfattere som Shakespeare. Det førte til at disse forfatterne ble trykt opp i store og mange rimelige opplag. De store forleggerne som tidligere hadde hatt monopol ba parlamentet om hjelp, og resultatet var at opphavsretten ble gitt til forfatterne, mens den tidligere i praksis hadde ligget hos forleggerne. Forfatterne beholdt denne retten i de første fjorten årene etter at et litterært verk var publisert. Så lenge forfatteren var levende kunne opphavsretten bli fornyet. Denne tidsbegrensede opphavsretten brøt ned de store forleggernes monopol.

I det tyskspråklige området, som bestod av mange hundre juridiske og politiske enheter, kunne fyrstene innenfor sitt lille område beskytte forleggerne mot piratkopiering. Men ved grensene stoppet beskyttelsen. Andre fyrster kunne til og med oppmuntre til piratkopiering. I Wien tjente for eksempel Johann Thomas Edler von Trattner en formue på å lage og selge piratkopier av litterære verk fra Nord-Tyskland, øyensynlig med støtte fra monarken.

Siden slutten av det sekstende århundret hadde handelen med bøker først og fremst foregått i Frankfurt am Main og i Leipzig. Bokmessa i Leipzig var møtestedet for forleggerne og bokhandlerne i det protestantiske Nord-Tyskland. Og bokmessa i Frankfurt var møtestedet for forleggerne og bokhandlerne i det katolske sør. Til 1760 var handelen i stor grad en byttehandel. Forleggerne og bokhandlerne byttet bøker. Verdien på bøkene ble fastsatt etter hvor mye papir boka var laget av.

Men dette byttesystemet begynte å gå i oppløsning rundt midten av århundret. En viktig grunn til dette var at opplysningstidas idéer ble anerkjent i det protestantiske nord fra 1740, men senere og i mindre grad i det katolske sør. Forleggerne i Leipzig produserte og solgte bøker til et publikum som hørte til den protestantiske opplysningstida, og derfor var bøker fra det ortodokse og katolske sør lite interessante og vanskelige å selge i nord. Forleggerne og bokhandlerne i nord var derfor ikke interessert i å overta bøker trykt i sør. Mange forleggere i nord nektet derfor fra 1764 å ta bøker fra sør i bytte mot egne bøker. De forlangte heller kontant betaling.

Dermed greide ikke forlagene i sør å skaffe seg bøker utgitt i nord, og forleggerne i sør gikk over til å lage piratutgaver av bøker utgitt i nord. I løpet av de neste tiårene utviklet omfanget av piratutgivelser seg til nye høyder. Det var bøker opprinnelig produsert i nord som ble ulovlig kopiert i sør. Utgiverne i Leipzig protesterte mot denne illegale virksomheten til katolske boktrykkere. Også forfattere som Lessing og Wieland protesterte mot piratvirksomheten siden den rammet både forfatterne og utgiverne økonomisk. Dessuten forandret piratene gjerne på forfatternes tekster. For eksempel ble deler av de bøkene som den katolske kirka ikke likte skrevet om eller fjernet uten at det ble opplyst om dette.

Den gode sida ved denne virksomheten var at svært mange verdifulle verk ble tilgjengelige i Østerrike og Sør-Tyskland for en rimelig pris. Piratene gjorde en betydelig innsats for å selge de bøkene de trykte. De opprettet nye kommersielle nettverk og salgskanaler og greide å øke salget av bøker betydelig, og gjorde det katolske Tyskland kjent med opplysningstidas kultur. Slik sett var det en verdifull kulturell oppgave som ble utført av piratene. Reimarius så piratutgiverne i sør som agenter for opplysningstida.

Forfattere som Herder, Goethe og Fichte utviklet et begrep om eiendom av forfatterskap begrunnet i estetiske førromantiske forestillinger om genialitet og originalitet. Goethe definerte skrivehandlingen som "gjenskapelse av verden rundt meg ved hjelp av min indre verden som kombinerer, skaper på ny, knar alt og setter det sammen igjen i sin egen form". Forfatteren fordøyer og bearbeider idéer og gjør dem til en del av ham selv. På den måten blir forfatteren skaper og eier av sitt verk. Fichtes rettferdiggjørelse av opphavsretten hvilte på et skille mellom bokas ulike egenskaper. De som kjøpte ei bok eide den som en materiell gjenstand, og kunne bruke dens idéer som de selv ønsket. Men forfatteren eide forma som idéene ble uttrykt gjennom, og de hadde et gyldig krav på eiendomsretten til den siden ved teksten.

Opphavsretten ble oppfunnet i det attende århundret, og det var fordelaktig for forfatterne. Den viste også en del av det motsetningsfylte forholdet de stod i til markedet og til den offentlige sfæren. Opphavsretten etablerte det prinsippet at forfatterne hadde eiendomsrett til sitt arbeid. Dette prinsippet antok eksistensen av et forholdsvis åpent marked der forfattere, som andre vareprodusenter, kunne selge sitt produkt. På den andre siden gikk dette begrepet om opphavsrett som eiendomsrett dårlig overens med de rådende forestillingene om forfatterne som opplysningens agenter som tjente allmennhetens beste. Spenningen mellom disse to forestillingene om forfatteren - som eiendomsbesitter og som offentlighetens tjener - manifesterte seg atskillige ganger i det attende århundrets debatt om opphavsrett. Kritikere av opphavsretten, som vi har sett, angrep dens uforenelighet med forfatterens ansvar overfor offentligheten. Dersom forfatterne var agenter for det felles beste, hvordan kunne de da rettferdiggjøre de restriksjonene som opphavsretten satte på den frie sirkulasjonen av idéer?

Det samme markedet som hjelpte til med å definere forfatteren som en skaper og produsent omformet også litterær smak og standard i ei retning som mange opplyste kritikere bare kunne fordømme. Oppkomsten av en masseprodusert litteratur for underholdningsformål truet med å undergrave forfatterskapets moralske identitet.

Kvinner og forfatterskap
De fleste forfatterne som ble utgitt i det attende århundret var menn. Kvinner fikk vanligvis ikke høgere utdanning, og hadde heller ikke tilgang til de stillingene som krevde høgere utdannelse. Dessuten ville det ikke lett bli akseptert at en kvinne skrev for offentligheten. Det ble sett på som uanstendig.

Men kvinnene skrev. Og det de skrev ble offentliggjort i ukeblad for kvinner. I 1779 kom det første ukebladet som var redigert av en kvinne i Tyskland ut i Hamburg. Det var redigert av Ernstine Hoffman og het Für Hamburgs Töchter. Det ble fulgt av flere, blant andre Wocenhblatt für's schöne Geschlecht.

Mellom 1700 og 1798 kom det i Tyskland ut 85 ukeblad som var spesielt innrettet mot kvinner. Disse ukebladene ble også forum for kvinnelige skribenter.

i Tyskland var den første kvinnelige forfatter som fikk en betydelig inntekt fra forfatterskapet sitt Anna Luise Karsch (1722-91). Hun var født i beskjedne forhold. Den første ektemannen forlot henne, og hun satt alene igjen med forsørgelsen av tre barn. Den neste ektemannen, som hun fikk fire barn med, ble skrevet inn i hæren, og opphørte dermed å være forsørger. Hun begynte å skrive poesi, som ble godt mottatt, og den første boka som hun ga ut, i 1764, ga henne 2.000 Taler, som var en betydelig sum. Den første tyske kvinnelige romanforfatteren var Sophie LaRoche (1730-1807) fra Augsburg. Hennes bok Geschichte des Fräuleins von Sternheim kom ut i 1771 og ble trykt i mange opplag. Det var den første gjennomførte brevromanen skrevet og utgitt i Tyskland, og slik et pionerarbeid. Den var med på å skape kulten om følsomhet, og oppmuntret andre kvinner til å skrive. I 1774 kom Goethes kjente brevroman om Den unge Werthers lidelser, som ble en stor suksess. Der framstilte Goethe følelser og bidro til å nøre opp om følelseskulten. Helen Unger fra en prøyssisk adelsfamilie hadde suksess med romanen Julchen Grünthal. Også andre kvinner utmerket seg som skjønnlitterære forfattere, som Caroline de la Motte Fouqué fra Brandenburg og Dorothea Caroline Michaelis og Therese Marie Heyne, begge fra Göttingen.

Mange av de kvinnelige forfatterne ble oppmuntret til forfatterskapet av mannlige veiledere. Det gjelder Sophie LaRoche som ble oppmuntret av Wieland, som også en tid var forlovet med henne. Friedrich Schleiermacher kontaktet utgivere på vegne av Henriette Herz, mens Friedrich Schiller fikk arbeider gjort av Friederike Sophie Caroline von Beulwitz-Walzogen utgitt i diverse litterære tidsskrift.

De kvinnelige forfatterne møtte altså slett ikke alltid motstand fra mannlige forfattere. Det hadde oppstått et ideal om partnerskaps ekteskap der mann og kvinne også skulle være venner og være sammen om mer enn der huslige. Ekteskapet skulle også kunne være et intellektuelt partnerskap. Akseptering av kvinner som forfattere ble fulgt opp at det kom litterære salonger der kvinner kunne treffe mannlige forfattere og forleggere, og få gjort sine upubliserte arbeider kjent. I salongene i Berlin i 1780- og 1790-årene kunne kvinnelige forfattere treffe etablerte skribenter som Karl Philipp Moritz, brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldt, Moses Mendelssohn og Friedrich Schleiermacher. De nye feriebyene spillte også en viktig rolle som møtested. Karlsbad og Bad Pyrmont var slike steder.

Likevel forsvant ikke den gamle oppfatninga om at kvinner satte sin feminitet på spill ved å skrive for offentligheten. Kvinner som skrev brydde seg ikke om det som ble sett på som de kvinnelige dyder og plikter, men tedde seg mer som menn, mente mange fortsatt. Mange kvinner utga antagelig derfor arbeider enten anonymt eller under pseudonym, eller utga dem i det hele tatt ikke. Og andre utga bøker i sin manns navn. Helen Unger, blant andre, utga sine første arbeider anonymt. Therese Heyne, som hadde vært gift med Georg Forster da han døde, giftet seg på nytt og utga sin første roman i den nye ektemannens navn. Etter at den ble en suksess begynte hun å skrive i sitt eget navn, men i et brev fra 1807 skrev hun om hva det kostet henne:

"Som kvinne finner jeg at hele skrivinga er en avskyelig virksomhet. Så lenge som min ektemann gjorde meg i stand til å opprettholde min respektabilitet ved å forbli ukjent, var det han og ikke jeg som stod fram foran offentligheten. Min kvinnelighet led derfor ikke. Selv om jeg ikke laster kvinnelige skribenter, gjør det meg trist å stå fram som en. Det forårsaker mye disharmoni i sjela mi".

Det var mer akseptabelt at kvinner var oversettere. Og man finner derfor mange kvinnelige oversettere. Og kvinner rettferdiggjorde ofte sin forfattergjerning ved å skrive belærende eller moralistiske noveller og romaner.

Teateret fra hoffet til konsumentene.

Teatret hadde vært sett på med mistro. Under opplysningstida ble teatrets publikum større, og det ble viktigere etter hvert som det ble mer fritida for større grupper av befolkninga, og denne ble brukt til å søke underholdning og omgang med andre mennesker. Det ble et marked for kommersiell fritid, og teatret ble en av de institusjonene som fylte dette markedet.

I det attende århundret ble pesten borte, og dette lettet tilværelsen for sentra for underholdning. Blant de tradisjonelle tiltakene mot pesten var innføring av karantene og forbud mot forsamling av folk, deriblant offentlig underholdning, for å hindre at sykdommen skulle kunne spre seg. Omreisende teatergrupper hadde brukt å bli sett på spredere av pest.

Gatebelysninga ble forbedret. I siste del av det syttende århundret begynte myndighetene systematisk å bygge ut gatebelysning. Før dette skjedde hadde de mørke gatene blitt sett på som farlige, og folk hadde holdt seg heime om kveldene.

Mange av de gamle kirkefedrene, som Augustin og Tertullian, hadde sett på teatret som en hedensk institusjon, og derfor vært fiendtlig innstilt overfor det. Den romerske beskytteren for teatret hadde vært Bacchus, vinens og beruselsens Gud. I det fjerde og det femte århundre hadde kirkemøter truet kristne som deltok i teateroppsettinger med å bli utstøtt fra kirka. Men under middelalderen ble teatret i større grad akseptert, og tatt i bruk av kirka selv som mysteriespill og religiøse drama.

I Tyskland var pietismen uvennlig innstilt overfor både teatret og romanen. Også i England var puritanerne og i Frankrike jansenistene fiendtlige innstilt overfor teatret og romanen. Det ble anført at de hvilte på å skape illusjoner, skapte lidenskaper og tok oppmerksomheten bort fra frelsen. I London ble teatrene stengte fra 1642 til 1658. Pietistene ved universitetet i Halle i Preussen fikk teaterforestillinger forbudt i byen fra 1700 til 1745. I Frankrike ble folk som arbeidet ved teatrene rutinemessig nektet kirkens sakramenter. Moliére ble nektet sakramentet ved sin død i 1673. Selv ved universitetet i Göttingen ble komedier forbudt mellom 1746 og 1784.

I katolske land var teatret blitt tatt i bruk av jesuittene i kampen mot protestantismen. Dette gjelder spesielt sterkt for Østerrike og Bayern. Jesuitter skrev og satte opp skuespill som ble vist ved universitetene og i skolene. I det attende århundret kom teatret til å blomstre i Wien, og dette hvilte i betydelig grad på en gammel jesuittisk teatertradisjon.

Opplysningstidas talsmenn gikk inn for å rehabilitere teatret. De ville gi det en opplysende og moralsk funksjon. I Tyskland ville Schiller og Lessing gi teatret en oppdragende og utviklende funksjon, og en nasjonalt byggende oppgave der teatret skulle delta i å utvikle det tyske språket og tysk kultur og samfølelse.

Teatret og hoffet
Faste teatre ble utviklet noe senere i Tyskland enn i England og Frankrike. Ved hoffene i Wien, München og Dresden ble det opprettet faste teater i det syttende århundret, men disse teaterscenene var ikke offentlige, men forbeholdt hoffene og deres gjester.

Før de faste teatrene ble opprettet hadde det vært omreisende teaterensembler. De framførte sine forestillinger overalt. Særskilt talentfulle teaterensembler kunne bli invitert til hoffet. Moliére reiste rundt med et teaterensemble til han ble invitert til hoffet av Ludvik XIV i 1658. Ved Wittelsbachenes hoff i München var teaterensemblet til Michael Daniel Treu (1634-1708) favoritt.

Av avgjørende betydning for opprettelsen av faste teater var utviklinga av de absolutistiske monarkiene og deres hoff. Ved hoffene ble de absolutistiske herskernes makt og prakt vist fram. Slik hadde hoffet som oppgave å være den scenen der dette kunne skje. Den politiske kulturen ved hoffene var teatralsk, der skulle gjennom handling og tale hierarkiske forhold som makt, prestisje og status markeres og uttrykkes på en elegant måte. Teatret hadde en oppgave i oppdragelsen av herskerne og aristokratene. De lærte å delta i seremonier og å oppføre seg på en scene. Tidlig fikk prinser og prinsesser delta i skuespill ved hoffet. Ludvik XIV deltok i skuespill, det gjorde også Josef II i Østerrike. Suverenene lærte ved teatret å utstråle myndighet og å ankomme og å forlate en forestilling med verdighet og nåde.

Teatret var en kunstform som kongene i England og Frankrike ofte satte stor pris på og støttet. Hoffteatrene i Imperiet var stengt for et alminnelig publikum til i det attende århundret. De barokke oppsettingene kunne være overdådige, med flere hundre deltakere.

De lukkede overdådige forestillingene egnet seg godt til å imponere et større publikum. Lysthager som Prater i Wien hadde utviklet seg som utvidelser av hoffenes hager. I løpet av det attende århundret utviklet disse seg til å bli sentra for offentlig underholdning, og tiltrakk seg et stort og uensartet publikum. Mest kjent er kanskje dette i Paris. Også fyrstelige feriebyer utviklet seg fra å være eksklusive aristokratiske møtesteder til å bli steder der den bemidlede allmennhet kunne møtes. Bad Pyremont i fyrstedømmet Waldeck i det sentrale Tyskland økte besøkstallet fra rundt 250 årlige besøkende tidlig i det attende århundret til 1.200 i 1788. Det sosiale sentret ble flyttet fra palasset til byen.

Det kommersielle presset gjorde også hoffteatrene mindre eksklusive. Subsidiene fra hoffet ble mindre, og teatrene måtte skaffe seg ekstra inntektskilder. Og dette kunne gjøres ved å ta inn betalende tilskuere.

Wien
De store hoffene i Wien, Dresden og München hadde alle teater i tilknytning til hoffene. Og også mindre hoff hadde teater, som i Saksen-Gotha og Ansbach-Bayreuth. For de mindre fyrstedømmene kunne den prestisjen som storslåtte teater og orkestre ga være ei erstatning for den prestisjen som var bundet til en hærer og krigsmakt. I den operaen som ble bygd i Wien i 1652 satt keiseren rett overfor scenen. Dette var også tilfellet i den operaen som August den sterke beordret bygd i Dresden i 1717, og for operaen i Berlin som Friedrich II fikk bygd. Videre satt de tilstedeværende tilskuerne i operaen ordnet i rangrekkefølge etter fyrsten inne i salen.

Det fantes også et folkelig teater, som var omreisende og framførte komedier. På 1750 tallet hadde Lessing og andre begynt å arbeide for å skape et nytt teater i Tyskland, et teater som bygde på en ny tysk dramatikk som var av bedre kvalitet enn de skuespillene som det hadde vært vanlig å framføre. De ville ha et nasjonalt teater som var åpent for allmennheten.

I Hamburg ble et nasjonalt teater åpnet i 1765. Intensjonen var å gi et nasjonalt teater et sted å være. Lessing ble ansatt som dramaturgisk veileder ved teatret. Lessing skrev mye om teatret i disse årene. Han var opptatt av å utdanne publikumet til å forstår teatret. Lessing angrep det nyklassiske franske teatret for dets underordning under hoffet, og også de tyske folkekomediene for deres smakløse meningsløshet. Det nye teatret i Hamburg hadde fra begynnelsen av økonomiske problem. Publikumet viste seg å være for lite. En grunn til dette kan være at det enda ikke var skrevet mange gode skuespill på tysk språk. Etter to år opphørte teatret. Lessing forlot Hamburg i 1769.

Det ble hoffteatrene som kom til å gi liv til en ny tysk teaterkunst. Fyrstene prøvde fra 1740 tallet å reorganisere hoffteatrene på en mer kommersiell basis. Grunnen til dette var først og fremst at teatrene var dyre, og fyrstene ville la betalende tilskuere betale en del av det teatrene kostet. Ved å bruke tysk språk på scenen ville et større publikum kunne forstå og finne glede ved det som foregikk på scenen, og ved å velge dette bidro hoffteatrene til å utvikle et nytt tysk teater innenfor scenekunsten. Dette var også ei billigere løsning enn å leie inn de tradisjonelle franske og italienske forestillingene. I München ble de utenlandske teaterensemblene oppsagt i 1758, i Bayreuth i 1763, i Dresden i 1769 og i Wien i 1772,

I Wien ble hoffteatret åpnet for et betalende publikum for første gang i 1741, da Østerrike opplevde en militær og finansiell krise. Det ble begynnelsen på utviklinga av Burgtheater. Josef II kom på 1770 til å bli interessert i å utvikle dette teatret til et tyskspråklig teater som framførte tyske skuespill med litterære kvaliteter. Fram til 1776 hadde teatret vært leid ut, men fra 1776 begynte monarkiet å subsidiere teatret mot at teatret påtok seg et aktivt ansvar for å utvikle en ny tyskspråklig dramatikk. Josef II var aktivt med på å velge ut repertoaret til teatret. Josef II ønsket en litterær scene, men kom til å gå med på at flere av operaene til Mozart ble oppført ved teatret.

De reformene som Josef II gjennomførte ved teatret var en stor suksess. Antall tilskuere økte sterkt, og det gjorde også billettinntektene, selv om prisen på de billigste billettene ble sterkt redusert. Suksessen førte til at teatret ble kopiert i flere andre fyrstedømmer, som Mannheim nasjonalteater som ble etablert i Mannheim i Pfalz i 1779 av kurfyrsten av Pfalz.

Disse teatrene er opphavet til et borgerlig teater i Tyskland. Paradoksalt nok ble det borgerlige teatret opprettet av fyrstene. Det fylte gapet mellom de plumpe komediene til de omreisende teatergruppene og de fremmedspråklige forestillingene som hadde vært brukt vist ved hoffteatrene tidligere.

Kvinner i offentligheten: opplysningstidas salonger

Salongene hadde en særskilt plass i opplysningstidas kultur. Et sentralt trekk ved salongene var at de ble skapt av kvinner. Vertinnen var salongens sosiale sentrum, selv om de fleste gjestene var menn med intellektuelle interesser.

Salongene utviklet seg til å bli uavhengige av hoffene, selv om salongene hadde oppstått i miljøene rundt hoffene som steder der menn og kvinner samlet seg for å nyte musikk, litteratur og dannet konversasjon. Salongene kom til å stå i et nært forhold til det attende århundrets skriftkultur. Mange av salongene var dominert av skribenter, og de var derfor steder der det skrevne og trykte ord var sentralt, og der litteratur ble diskutert og initiert. Personer fra ulike sosiale miljø møttes i salongene, og omgangstonen i salongene var etter den tids forhold uformell, og gjestene behandlet hverandre som likestilte. Salongene inviterte ikke sine gjester. Den ledende salongen i Wien i 1770- og 1780-årene var salongen til Charlotte von Greiner, som var datter av en soldat og ble foreldreløs fire år gammel. I Berlin var de ledende salongene salongene til Rahel Levin og Henriette Hertz, som kom fra rike jødiske familier.

Fram til midten av det attende århundret refererte salongene til overdådige mottakelser som ble holdt i mottakelseshaller hos aristokratiet. På dette tidspunkt begynte borgerlige kretser å ta begrepet i bruk, og da om oppholdsrom der personer hadde omgang på en relativt uformell og likestilt måte.

Framveksten av salongene
Opprinnelsen til salongene lå hos renessansehoffene i det sekstende århundret. De oppstod på denne tida i mange europeiske land. I løpet av det syttende århundret kom salongen til å bli oppfattet som en del av fransk kultur, og salongen i den utforming den fikk i Frankrike ble modellsalongen. Kvinnene var i høyeste grad til stede og aktive ved hoffene i denne perioden. I Frankrike stod de også fram som forfattere. De var tilstede som subjekt i mange sammenhenger, også i salongene, som stod hoffet nært.

Salonger i Wien og Berlin
Ikke før i siste fjerdedel av det attende århundret vokste det fram en tydelig salongkultur i Imperiet, først i Wien og deretter i Berlin. Salongene forutsatte at det var utviklet en betydelig skjønnlitteratur i morsmålet. Siden kvinnene vanligvis ikke lærte latin, var dette en forutsetning for at kvinnene skulle kunne delta i konversasjonen.

Universitetene var dominerende institusjoner i tysk intellektuelt liv. I Tyskland som ellers i Europa var universitetene dominert av menn, og det var uvanlig at kvinner studerte. At latinen lenge hadde en sterkere stilling i Tyskland enn i andre europeiske land marginaliserte kvinnene i det intellektuelle livet mer og lengre enn i andre europeiske land der latinene tidligere mistet sin dominerende stilling. I 1687 kunngjorde Christian Thomasius at han ikke lenger ville holde sine forelesninger på latin, men på tysk. Også Leibniz gikk inn for å bruke tysk språk i akademiske sammenhenger. Likevel var latin det dominerende språket i akademiske sammenhenger langt inn i det attende århundret. Med Christian Wolff (1679-1754) ble filosofi en tyskspråklig vitenskap, selv om han publiserte sine arbeider på latin.

Imperiet hadde heller ikke den typen hoffliv som andre steder i Europa fremmet utvikling av salongkultur før etter at tyrkerne var tvunget så langt bort fra Wien at Wien trygt kunne utvikles til en stor hovedstad i et stort rike. Men Østerrikes posisjon som et sentrum for motreformasjonen tillot ikke utvikling av en salongkultur, og truet med å isolere Østerrike fra opplysningstidas kultur som den blomstret i det nordlige Tyskland og i Nederland og England. Det fiendtlige forholdet til Frankrike bremset også kulturell påvirkning fra Frankrike, deriblant salongkulturen, helt inn i den andre halvdelen av det attende århundret.

Kvinnene fremmet salongkulturen, og først etter at Maria Theresa i 1740 ble hersker i Østerrike ble en salongkultur utviklet i Wien, og da først i andre halvdel av hennes regjeringstid. Den første og mest fasjonable salongen i Wien hadde Charlotte Greiner som vertinne. Hun var født i 1739 i Ungarn der far hennes var løytnant. Mora døde kort tid etter fødselen, og faren døde i 1744, kort tid etter at han var blitt overført til Wien. En av Maria Theresas kammerpiker fortalte Maria Theresa om den foreldreløse jenta, og Maria Theresa ga beskjed om at hun skulle oppfostres i Schönbrunn palasset. Der fikk hun en svært god utdannelse, og lærte både fransk, italiensk og latin. Tretten år gammel ble hun Maria Theresas kammerpike, og fra 1762 var den viktigste oppgaven hennes å lese høyt for Maria Theresa om kveldene. Sjuårskrigen pågikk, og lesinga var diplomatiske rapporter og rapporter som omhandlet krigen.

Charlotte lærte både om livet ved hoffet og om den større verden, og om hvordan man førte seg i den elegante verden. Det var nødvendig erfaring og praktisk ferdighet for vertinnen i en salong.

I 1766 forlot Charlotte Maria Theresa for å gifte seg med Franz Sales Greiner, som arbeidet i krigsministeriet. Charlotte brukte sin adgang til Maria Theresa til å be om gode stillinger for ektemannen, og han var i stand til å ta vare på de sjansene som han fikk. I 1771 ble Greiner adlet.

I 1775 hadde Greiners bolig blitt et samlingssted for reformorienterte embetsmenn, professorer, skribenter og musikere. Josef Sonnenfels var en av gjestene, og det hendte at både Haydn og Mozart musiserte ved diverse anledninger. Charlotte hadde store kunnskaper, og ble en beundrer av Mary Wollstonecraft.

Greiners salong ble et viktig sted for å gjøre den nordtyske opplysningstida kjent i Østerrike. Georg Forster besøkte salongen, og det ble lest høgt i den i bøker fra den nordtyske opplysningstida.

Etter at Maria Therese døde mistet Greiners salong sin enestående stilling, og ble bare et blant mange steder der mennesker møtte hverandre. Nå ble salongen til Fanny von Arnstein den mest populære i Wien. Hun var datter av en jøde som var bankier for Preussen, og giftet seg med en jøde som var bankier for habsburgerne. Slik var ekteskapet hennes et ekteskap mellom to av de rikeste jødefamiliene i Imperiet.

Også i Berlin ble en salongkultur først utviklet sent i det attende århundret. En grunn til dette var et Berlin var ny som kulturby. I 1648 bodde det bare 7.000 mennesker i Berlin. I 1709 var det 24.000 innbyggere i Berlin, og i år 1800 hadde innbyggertallet vokst til 172.000.

Friedrich Wilhelm I hadde innført en spartansk hoffkultur som ikke fremmet veksten av salonger. Også sønnen Friedrich II fortsatte den måteholdende hoffkulturen. Ingen av dem prøvde å utvikle hoffet til et kulturelt eller sosialt sentrum. Da Friedrich II døde i 1786 ble situasjonen forandret. Nevøen Friedrich Wilhelm II som overtok som konge og styrte fra 1786 til 1797 var svært opptatt av stadig nye elskerinner. Det oppstod et miljø ved hoffet som var fordelaktig for utvikling av en salongkultur. Samtidig blomstret den litterære kulturen i det nordlige Tyskland. Mange salonger ble opprettet, mange av dem med jødinner som vertinner. Hohenzollerne hadde ført en tolerant politikk overfor jødene som overfor de fleste andre minoriteter. Berlin hadde derfor utviklet et mangfoldig og mangeartet miljø. De salongene som var viktigst for det litterære miljøet var salongene til Henriette Herz og til Rahel Levin. Blant Henriette Herz' gjester var brødrene Humboldt og Heinrich von Kleist. Salongen møttes i to rom, det ene var viet til vitenskap og det andre til litterær diskusjon. Da Fichte kom til Berlin besøkte også han denne salongen. Ikke bare intellektuelle, men også adelsmenn, besøkte salongen til Herz.

Etter det prøyssiske nederlaget i 1806 ble befolkninga mer militært og nasjonalistisk innstilt, og de jødiske salongene mistet sin popularitet samtidig som mer patriotiske selskap ble mer populære.


Vertshus og kaffehus

I det attende århundret besøkte folk ofte vertshusene og kaffehusene. Boligene var trange og om vinteren var de også ofte kalde. Vertshusene var varme, og arbeid og nyheter ble formidlet gjennom vertshusene. På vertshusene foregikk feiringer, og forretninger kunne bli gjort der.

Alkohol og selskapelighet
Folk drakk forholdsvis mye alkohol i denne tida. Det er blitt anslått at folk i Tyskland gjennomsnittlig drakk 400 liter øl årlig i det sekstende og syttende århundret. Alkoholholdige drikker stod for en betydelig del av kaloritilførselen.

Vertshusene hadde i det attende århundret begynt å erstatte markedene og messene som steder der det ble gjort forretninger. De ble de viktigste distribusjonssentra for handelen mellom byene og landsbygda. De var stoppsteder for transportrutene. Vertshuseieren ble postmester, og kunne også ta seg av transportoppdrag.

Kaffens politiske kultur
Det første kaffehuset i det kristne Europa åpnet i Venezia i 1645. Det var modellert etter kaffehus som vestlige reisende kjente fra reiser i den østlige delen av Middelhavet. I England åpnet det første kaffehuset i Oxford i 1650, og få år senere i London, der de ble svært populære. Den første franske café åpnet i 1672.

I Imperiet var kaffe en kostbar og sjelden drikk fram til 1720-tallet. Imperiet hadde ingen kolonier der kaffe kunne hentes for en billig penge. Det første kaffehuset åpnet i Hamburg i 1671 og i Wien i 1683, både i Regensburg og i Nürnberg ble det åpnet kaffehus i 1686, og i Frankfurt am Main i 1689 og i Leipzig i 1694. I 1730 var det kaffehus i de fleste byene, og Wien var spesielt kjent for sine kaffehus. I 1737 var det trettisju kaffehus i Wien og i 1784 var det sekstifire, og i 1791 hadde antallet kaffehus i Wien økt videre til mer enn åtti. I Hamburg var det fjorten kaffehus i 1750. Prøyssiske myndigheter ønsket ikke at utenlandsk valuta skulle gå til innkjøp av varer som ikke ble sett på som nødvendige, og de prøvde derfor å legge hindringer i veien for importen av kaffe, og kaffehusene vokste derfor langsomt fram i Berlin. Det første kaffehuset kom der i 1721, og i 1780 var det bare tolv kaffehus i Berlin. Også andre tyske fyrster prøvde å hindre og begrense konsumet av kaffe. Men i slutten av århundret hadde fyrstene gitt opp forsøkene på å hindre kaffedrikking.

Det er kjent at kaffehusene var steder der det ble diskutert politikk. Dette satte myndighetene ikke pris på, siden folk uttalte seg fritt om myndighetene og deres gjøremål. Men det førte ikke til at kaffehusene ble stengt, selv om de kunne bli overvåket av spioner, som det skjedde i Wien mot slutten av århundret.

Kaffehus, kapitalisme og lærdom
En fransk besøkende til Wien i 1704 merket seg at byen hadde mange kaffehus, og de var steder der det ble lest aviser og utvekslet og diskutert nyheter. I 1750 klaget Maria Theresa over de "falske og onde avisene" som ble solgt i kaffehusene, og forbød salget av dem. Forbudet viste seg ikke å være effektivt, og ble redusert til å gjelde for søndager og helligdager. Josef II fjernet sensur av og restriksjoner på avissalget i kaffehusene i 1781, slik at Friedrich Nicolai i 1781 kunne beskrive kaffehusene i Wien som steder "fylt med store mengder folk som leste høgt fra aviser." I 1733 hadde Zedeler leksikon erklært at tyske kaffehus var steder der man hadde mulighet til å lese eller høre de nyeste avisene.

Kaffehusene ble viktige både for å distribuere og å samle opp nyheter. Den hamburgske avisen Patriot, som hadde et stort opplag, oppstod i et kaffehus. Den ble utgitt av Hamburgs patriotiske selskap, som møttes i et kaffehus for å diskutere politikk og annet. I Leipzig møttes redaktørene av Bremer Beytäge daglig i et kaffehus for å vurdere innlegg til avisen. Kaffehusene kunne være steder der forfattere møttes.

Kaffehusets selskapelighet
Samtidige beskrivelser av kaffehusene framhevet deres evne til å inkludere alle tilstedeværende. For tilreisende var de steder der det var mulig å møte byens befolkning. Under et opphold i Leipzig i 1785 skrev Schiller at "til nå har mitt hyggeligste tidsfordriv vært å besøke Richters kaffehus, der jeg kan finne halvparten av Leipzigs sosiale verden samlet, og kan utvide min sirkel av innfødte og utenlandske bekjente."

Miljøet i kaffehuset var i likhet med miljøet i vertshuset spontant og uformelt. Man kunne komme og gå når man ønsket, og de allestedsnærværende avisene ga samtaleemner. De tidlige kaffehusene bestod av et rom der det var et langt bord der gjestene satt på lange benker. Dette arrangementet minket ulikheter i rang og fremmet bekjentskap og samtale. Det ble ikke servert alkohol i kaffehusene, og de hadde derfor en roligere og mer avslappet atmosfære enn vertshusene, og var preget av både frihet og orden, der samtalen kunne gå fritt.

Etterhvert fikk noen kaffehus et mer spesialisert klientell, i det spesielle yrkesgrupper kunne foretrekke spesielle kaffehus som møtested. Og det hendte at de kjøpte kaffehus og omgjorde dem til klubbhus for spesielle grupper, og slik kunne kaffehus bli forvandlet til eksklusive møtesteder. Kvinner gikk vanligvis ikke på kaffehus.

Kaffehusene ser ut til å ha vært mer segregerte rundt år 1800 enn de hadde vært i 1750. Det kom en tendens til å utfolde det sosiale livet i hjemmet og i mer utvalgte miljø. Vertshusene ble mer preget av underklassen enn tidligere.


Frimureriet

Frimurerlosjene oppstod i England, og spredte seg derfra til kontinentet. Medlemmene kunne komme fra ulike sosiale bakgrunner, selv om utgiftene forbundet med medlemskap var for store til at vanlige arbeidsfolk kunne være medlemmer. Medlemmene omgikks som losjemedlemmer, og den sosiale bakgrunnene var av redusert betydning i medlemmenes omgang. Medlemsskap i frimurerlosjene ble svært populært.

Frimurerlosjene var hemmelige selskap. Medlemmene svor å beskytte ordenens hemmeligheter og mysterier. Gjennom dette beskyttet de dens autonomi overfor fyrsten og alle andre utenforstående. Frimurernes beskyttelse av sin ukrenkelighet og autonomi uttrykte en ide som var grunnleggende for oppkomsten av opplysningstidas offentlige sfære: idéen om det sivile samfunnet som et rike der medlemmene definerte og hevdet sine interesser atskilt fra staten.

Frimurerne var ikke nødvendigvis politisk opposisjonelle. Men i Tyskland viser utviklinga av Illuminati hvordan radikale grupper kunne utvikles med frimurerlosjene som utgangspunkt.

Frimureriets framvekst
Det er mange myter om frimureriets historie. Det har blitt sagt at det stammer fra gamle ridderordener. Men navnet forteller mer korrekt om frimurerlosjenes opprinnelse, som var engelske og skotske murerlaug i det syttende århundret. Murerne var høgt kvalifiserte handverkere, og deres laug hadde tradisjonelt vært laug for en elite blant handverkerne. Murermestrene var ofte velstående og lesekyndige forretningsmenn. De måtte ha grundig innsikt i arkitektur og ingeniørkunst. De var stolte over sitt handverk og sitt yrke, og utviklet legender og ritualer som framhevet deres betydning som bygger av kirker og andre praktbygg. Også grupper utenfor lauget deres ble oppmerksomme på seremoniene deres og begynte å etterlikne dem, og så dem som kilder til gammel visdom. Rundt år 1700 begynte murmesterlaugene å gi adgang til interesserte som ikke var murmestre, slik at rundt 1720 hadde medlemmer av det kongelige vitenskapsselskapet kommet til å utgjøre en stor del av medlemsmassen i losjen i London.

Murmesterlaugene utviklet seg fra å være handverkerlaug til å bli broderskap der handverkerne ble en minoritet. Av de omkring hundre losjemedlemmene i losjen i London i 1730 var det ingen arbeidende murmestre. De fleste medlemmene var på dette tidspunktet handelsmenn. Losjene, med sitt etterhvert vide nettverk, var ideelle for handelsmenn, som kunne finne losjer de kunne ta kontakt med og få hjelp fra på mange andre steder.

Frimurerlosjene spredte seg raskt til andre land. I Tyskland ble den første losjen opprettet i Hamburg i 1737. Hamburg hadde nære forretningsforbindelser med England. Fra Hamburg spredte frimurerordenen seg til andre deler av Imperiet, og fram til 1789 ble omkring 450 losjer opprettet i Imperiet. I Berlin ble det opprettet førtitre losjer mellom 1740 og 1781, og Berlin ble et viktig sentrum for frimurerne og sete for frimurernes fellesorganisasjon. I 1738 var den kommende kong Friedrich II av Preussen for ei kort tid medlem av en frimurerlosje i Rhinland. Friedrich ble introdusert for frimurerordenen av grev Albrecht Wolfgang av Schaumberg-Lippe, som selv var frimurer.

Frimurerordenen slo røtter også i Østerrike, selv om Maria Theresa hadde vært fiendtlig innstilt overfor frimurerordenen etter at paven fordømte den i 1738. Men ektemannen hennes var blitt frimurere allerede i 1731, og sønnen, Josef II, ble også medlem av frimurerordenen. I 1784 var det sekstiseks frimurerlosjer i monarkiet, åtte av dem i Wien.

Inklusjon og eksklusjon
Margaret Jacob har i sin store studie av frimurerbevegelsen i England, Nederland og Frankrike argumentert for at den tjente til å spre engelsk politisk kultur på kontinentet. Losjene var organisert etter engelske konstitusjonelle prinsipp for valg, majoritets styre og representativt styresett. Tillitsmenn og medlemmer ble valgt ved flertallsvedtak, og organisasjonsspørsmål ble diskutert. Medlemmene måtte derfor uttale seg offentlig, og tåle å høre på mens andre snakket. Medlemmer som uttalte seg uhøvisk om andre medlemmer ble bøtelagt, og derfor lærte medlemmene å oppføre seg med alminnelig høflighet.

Medlemmene var på mange måter likestilte. Hierarkiene som fantes utenfor losjene utøvet ikke makt innenfor losjene. Medlemmene omtalte hverandre som brødre. Men kvinner var vanligvis utelukket fra frimurerlosjene. En forutsetning for å bli medlem var at man var "sin egen herre", og ikke tok mot ordre fra noen, som frimurernes konstitusjon fra 1723 erklærte, og dette var kvinner vanligvis ikke. Heller ikke vanlige arbeidsfolk var "sin egen herre".

Medlemmene i frimurerlosjene var vanligvis adelsmenn og borgere. Av de 111 medlemmene i losjen Zur gekrönte Hoffnung i Wien i 1780 var 65 adelige, og av disse igjen var mer enn en fjerdedel grever, altså medlemmer av høgadelen. I en annen losje i Wien, Zur wahren Eintracht, var i 1783 en stor del adelige:

Høgadelige: 15 prosent
Riddere (Lavadel): 40 prosent
Lærere, professorer og embetsmenn: 32 prosent
Geistlige: 8 prosent
Andre: 5 prosent

I mindre fyrstedømmer, som Bayreuth, Weimar, Braunschweig-Lüneburg-Wolfenbüttel, tok fyrsten selv initiativet til å opprette en losje. Og der inngikk frimurerlosjen i hoffet.

Mozarts "Tryllefløyten" er antagelig det mest kjente kunstverk med tilknytning til frimurerbevegelsen som er produsert. Det illustrerer det sosiale skillet mellom frimurerne og "plebeierne". Mozart og Emmanuel Schickander, som skrev librettoen, var begge frimurere, selv om Schickander ble utstøtt fra frimurerordenen på grunn av klanderverdig oppførsel. "Tryllefløyten" er full av frimurernes symbol og temaer. Forskjellen mellom Tamino, fyrsten, og Papageno, tjeneren hans, viser hvem som er verdige å være medlemmer av frimurerordenen. Herren søker innsikt og kunnskap, mens tjeneren bare søker etter mat og hvile.


Universitetene

Siden verken Isabel V. Hull eller James van Melton Horn skriver om universitetene henter jeg stoff om universitetene fra Terry Pinkards Hegel biografi.

Det stod heller dårlig til med de fleste tyske universitetene. De var gammeldagse institusjoner preget av standssamfunnet, der stillingene ofte gikk i arv. Det betydde naturligvis at undervisninga ikke var særlig god. Professorene trengte ikke å holde seg oppdatert om ny kunnskap og nye idéer. I siste del av århundret var det så mange studenter som søkte universitetene at det slett ikke var arbeid for alle studentene etter fullførte studier, og studentene visste dette. Derfor gikk søkninga til universitetene tilbake. Mange universitet ble bare kostbare skall som fyrstene likevel opprettholdt, men respekten for universitetene var liten. Mange tyske universitet opphørte å eksistere. Det gjelder universitetet i Köln som var grunnlagt tilbake i 1388 og som ble lagt ned i 1798, og universitetet i Helmstedt som var grunnlagt i 1576 og som ble nedlagt i 1809, og universitetet i Frankfurt an der Oder som var grunnlagt i 1506 og som ble avviklet i 1811. Hele tjueto universitet, mer enn halvparten av alle tyske universitet, ble nedlagt i disse årene, den napoleonske perioden.

Universitetene syntes å fremme et uordentlig liv blant studentene og nepotisme og korrupsjon blant de ansatte. Derfor ble mange av dem sett på som rett og slett skadelige institusjoner. Men fra noen universitet kom det likevel verdifulle kulturelle impulser. Kant arbeidet ved universitetet i Königsberg, og universitetet i Jena kom opp som et viktig sentrum for tysk filosofi. Jena var en liten by med mindre enn 4.500 innbyggere, og universitetet der hadde tradisjonelt vært kjent for sine ville studenter. De pleide å duellere og å drikke om kapp.

Også universitetet i Göttingen var kjent for sin høge standard. Det var grunnlagt i 1737 av fyrsten i Hannover og drevet på en moderne måte. Teologi var tradisjonelt et dominerende fag ved universitetene, men i Göttingen var teologien lite viktig. Etter at grunnleggerne av universitetet i Göttingen hadde sett hvor stor skade teologiske stridigheter skapte ved universitetet i Halle, som hadde vært et velrenommert universitet, da pietistene fikk Christian Wolff sparket fra universitetet, hadde de gitt teologien liten betydning i Göttingen. Og det vitenskapelige personalet fikk stor frihet og høge lønninger.

Universitetet i Göttingen tiltrakk seg raskt mange av de beste professorene i Tyskland. Det la vekt på å trekke til seg studenter med god økonomi. Adelen hadde ikke brukt å søke universitetene i stor utstrekning, men hadde heller holdt seg til ridderakademiene, der de lærte adelige ferdigheter som fekting, konversasjon, dans og å ri. Universitetet i Göttingen søkte å dra adelen til seg, og innførte de adelige fagene, og lyktes å få mange adelige studenter.

Men Jena greide i en periode å bli det mest populære universitet i Tyskland. Universitetet i Jena mottok forholdsvis lite støtte og oppmerksomhet fra fyrstene som styrte området. Lønningene ved universitetet i Jena var svært låge, 260-460 thaler årlig, og til sammenlikning var det antatt at en student trengte 200 thaler årlig for å ligge ved universitetet. Men av historiske grunner var det ingen enkelt adelsmann som styrte det området der universitetet i Jena lå. Fire adelsmenn hadde makt over området; dette var fyrstene i Weimar, i Coburg, i Gotha og i Meiningen. Disse fyrstene greide aldri å bli enige om noe som helst, heller ikke om når de skulle møtes for å diskutere og ta avgjørelser om universitetet i Jena, og derfor styrte universitetet i Jena seg selv slik det lystet. Dette betydde også at professorene i Jena hadde større frihet enn noe annet sted, og fra omkring 1785 begynte de å utnytte dette. Jena kom til å ligge i området som var beskyttet mot franske inngrep i følge Baselavtalen fra 1795.

Fra 1785 begynte Jena å trekke til seg svært dyktige intellektuelle på grunn av den store frihet de fikk i Jena, og på grunn av det spennende og inspirerende miljøet de sammen skapte, selv om de fikk svært dårlig betalt. Universitetet i Jena utviklet framstående undervisningsmiljø i medisin, teologi, rettsvitenskap og filosofi. Christian Gottfried Schütz begynte i 1784 eller 1785 å holde forelesninger om Kants filosofi, og Jena ble sentrum for undervisning i Kants filosofi. Kant var fortsatt aktiv ved universitetet i Königsberg, og det er derfor merkelig at det ikke ble sentrum for arbeidet med Kants filosofi, men det ble sagt at Kant var gammel og bare opptatt med å skrive sine filosofiske verk. Schütz grunnla Allgemeine Literatur Zeitung i Jena, og tidsskriftet ble snart et anerkjent tidsskrift som ble lest over hele Tyskland, og som betalte uvanlig mye for de artiklene som det tok inn. Det ble det viktigste organet for spredning av Kants tenkning og for diskusjon av den.

Et av de viktigste elementene for utviklingen av universitetet i Jena var at i 1775 hadde Johan Wolfgang Goethe blitt det øverste regjeringsmedlem med ansvar for universitetet. Goethe var kulturminister i Weimar, og en celebritet og en opplyst person. Goethe ønsket å utvikle universitetet i Jena, og han greide å skaffe dyktige folk til dette. I 1789 fikk han Schiller til å komme til Jena for å undervise som ekstraordinær professor ved universitetet. I 1794 flyttet riktignok Schiller til det nærliggende Weimar, men avstanden mellom Weimar og Jena var ikke større enn at det var fysisk kontakt mellom miljøene i Weimar (Schiller, Goethe, Herder) og Jena.

Kort etter at Schiller hadde kommet til Jena kom også Fichte til Jena. Fichte dro svært mange studenter, og ble sett på som den fremste viderefører av Kants filosofi. Tidligere hadde Reinholdt hatt denne posisjonen. Også Reinholdt hadde undervist ved universitetet i Jena. Også Schelling, Hegel og Hölderlin ble dratt til Jena, og også brødrene Schlegel og Novalis bodde i Jena ei tid.

De gamle professorene i Jena som hadde arvet sine stillinger fra sine fedre satte ikke pris på at Jena ble et intellektuelt sentrum som dro mange av de fremst intellektuelle til Jena. De gamle kom i skyggen og greide ikke å dominere universitetsmiljøet. De ville derfor kvitte seg med de nye intellektuelle. De prøvde å kvitte seg med Schiller, og stillinga til Schiller måtte omgjøres. De prøvde også å drive Fichte bort fra universitetet ved beskyldninger mot ham om ateisme, og det lyktes. Fichte måtte forlate Jena, og flyttet til Berlin. Hertugen i Weimar bestemte i 1799 at Fichte måtte forlate Jena.

Men dette førte til at Jena tapte sin posisjon. Jena hadde dratt framstående intellektuelle på grunn av ryktet om den store tanke- og undervisningsfriheten. Nå var dette ryktet ødelagt, og de fremragende intellektuelle forlot Jena. Og en stor del av studentene forlot også Jena.

Man bør nevne at det på syttenhundretallet var det et universitet i Königsberg i Øst-Preussen der Kant og Hamann underviste og der Herder studerte. Et universitet med slike lærekrefter og studenter var av ypperste verdensklasse.


Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Opplysningstidas offentlighet
Forsida med oversikt over alle tekstene
Til Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: