Opplysningstidas offentlighet.

Del tre

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt:

  1. Prosjektet til det sivile samfunnet
  2. Habermas' "Borgerlig Offentlighet"
  3. Kritikk av Habermas' framstilling


Prosjektet til det sivile samfunnets praktikere

Her fortsetter jeg med Isabel V. Hull si bok:

Hull siterer Ernst Troeltsch som skrev: At den tyske opplysningstidas bærere var engasjert i et prosjekt som siktet mot "den fullstendige omstyrting av kulturen på alle livets områder." De foreslo å forandre grunnlaget for den sosiale organisasjonen, den legitime utøvelse av makt, og også menneskene som utgjorde den nye orden - dens borgere. Diskusjonen var framtidsrettet og prosessorientert, forholdsvis udogmatisk, og det ble stilt spørsmål ved de mest grunnleggende forhold. Spørsmålene var dype og favnet vidt. Med Kopitzsch sine ord: "Opplysning som en prosess for rasjonell tilvendelse og skapelse av verden [Weltaneignung und Weltgestaltung] var ikke bare merket av kritikk og praktisk interesse, men også av en historisk og politisk bevissthet, av en interesse i levemåter, tankeformer, hendelser og begivenheter i den hele alltid utviklende verden". Medlemmene av foreningene problematiserte selvet og det sosiale grunnlaget for livet. De spekulerte også på mannens natur versus kvinnens, om lidenskapen, om familien, om seksuell atferd, og om hvordan disse sakene var lenket sammen.

Opp fra disse tankeføringene steg den "nye strukturen for å tenke om en herskende klasse, eller en med evne og mulighet til å herske". Voktere av kunnskap og forståelse utøver enorm sosial makt, og det er et tegn på triumfen til det nye designet at den sentrale, gamle gruppen av offisielle meningsbærere og meningsskapere, geistligheten, sluttet seg til opplysningstenkerne i stort antall.

Til slutt må selvbevisstheten til denne forklarende virksomheten understrekes. Det praktiske sivile samfunnet tilskrev kraften til å forandre verden til de rette idéene, og kraften til å ødelegge verden til de feilaktige idéene. Diskursen i den videste forstand, altså strukturert debatt som ledet til oppdagelse av idéer som var i overensstemmelse med fornuften, det kommunikative nettverket som var nødvendig for å fortsette debatten og spre dens resultat, institusjonalisering av kontakten mellom lærde og praktiske mennesker slik at kunnskap kunne få praktiske resultat, diskurs i denne forstand var av de samtidige ment å være motoren i sosial forandring. Diskusjonene var derfor ikke triviell konversasjon, men av de samtidige sett på som viktige bidrag til en enormt sosialt rekonstitusjonsprosjekt.

Samfunn
Opplysningstidas prosjekt hadde et Janusansikt. Dets mest opplagte side var individualismen. Opplysningstidas tenkere utforsket de psykologiske kildene til individet og gjorde for det meste hans, men noen ganger hennes, velvære til kriterium for framgang. Den litterære Sturm und Drang produserte en antisosial variant av denne individualismen. Mot århundrets slutt argumenterte tenkere som Kant og Wilhelm von Humboldt for at individenes velferd var viktigere enn de gamle kravene om det felles beste, med deres statsintervensjon. Mange andre tenkere omdefinerte "det felles beste" til å bety det nye sivile samfunnets beste, isteden for det gamle standssamfunnets beste. For dem forutsatte varig individuell lykke samfunnets velferd. Mye av diskursen om det sivile samfunnet dreide seg om samfunnet og dets beste.

Statens rolle
Skuffet over ufullstendige reformer, sensur, forbud mot hemmelige selskap og senere mot leseforeninger, og over andre utslag av utidig statlige maktutøvelse, kom mange av det sivile samfunnets deltakere ut gjennom 1780- og 1790-årene til å bli stadig mer kritiske overfor regjeringene og interessert i å frata dem autoritet, og heller overføre autoritet til det sivile samfunnet. Det sivile samfunnet undergravde statens autoritet på en annen måte, ved at det ble mer vanlig å tenke på det som en sfære i sin egen rett, stilt overfor staten og med rettmessige krav til staten.

Moral og politikk
Det sivile samfunnets prosjekt var politisk. Men de fleste deltakerne argumenterte ikke politisk på den måten som det senere er blitt vanlig. De fleste skribentene krevde ikke en konstitusjon eller agiterte for de økonomiske interessene til den gruppen som de tilhørte. De organiserte heller ikke politiske grupper eller parti. De så heller oppgaven å være å gjennomføre moralske reformer. Derfor har prosjektet feilaktig blitt betegnet som apolitisk.

Denne feilaktige betegnelsen hviler på at skarpe differensieringer som senere har kommet enda ikke var foretatt. Som Kopitzsch skriver: "I Hamburg .... var moralitet og politikk, samfunn og stat, privat sfære og offentlig uløselig bundet sammen". Dette var ikke bare sant i Hamburg, men generelt i den vanlig bruk av betegnelsene "sivilt samfunn" og "stat", og i legitimeringen av statens politikk ved referanse til dens moralske plikt overfor fellesskapet og det felles beste. Det ble krevd at politikken skulle være moralsk. Den skulle ikke bare være en form for sosial ingeniørkunst. Ved århundrets slutt summerte Kant opp trenden i tenkninga til den tyske opplysningstida og løste saken til fordel for moraliteten ved å garantere politikken en separat eksistens som det tekniske middel til å oppnå et mål, men underordnet moralen, som satte statens mål.

Selv om deltakerne i det sivile samfunnet nesten aldri siterte kameralistene, var begrepet om moral som det gikk igjen i foreningenes vedtekter og i tidsskriftene, identisk med kameralistene begrep om moral. De pliktene man skyldte Gud [eller naturen] og seg selv var å holde seg ved god helse og utvide og utvikle sine naturlige evner i deres fulle utstrekning. Oppfyllelse av disse pliktene satte en i stand til å delta i samfunnet på en så produktiv måte som mulig. Denne sammenhengen ble uttrykt slik i Berlinsche Monatschrift i 1783:

"Men den størst mulige utvikling og praktiske bruk av energiene til en person [Menschen] kan bare forekomme i den best mulige sosiale union. Uten det siste kan ikke det første forekomme. Det i sannhet beste fra en person krever det i sannhet beste fra den sosiale unionen .... Alle handlinger og former for oppførsel til menneskene, som forholder seg til deres sosiale union er moralsk [sittliche]. Moral [Moralität] er følgelig et produkt av den sosiale union; og handlingene til en enkelt person som lever for seg selv fortjener ikke å kalles moralske."

I korthet: moralsk lov var uttrykket for sosialt liv, og moralsk lov var sosial lov. Det var derfor ikke overraskende at det sivile samfunnet ville ordne seg selv i moralske termer. Og siden dette måtte gjøres også i forhold til staten er det forståelig at denne moralsk omorganisering var politisk, eller omvendt, den politiske omorganisering som ble ønsket var også moralsk.

Deltakerne i den tyske opplysningstida erstattet kristendommen med visjonen om det sivile samfunnet som kilden til moralsk dyd. Av denne grunn ble deltakerne i det sivile samfunnet viktigere som debattanter om moral enn geistligheten.

Av denne grunn ble det sivile samfunnet den viktigste dommer om det felles beste. Der tidligere fyrsten og hans rådgivere hadde bestemt hva som var det felles beste, overtok etter hvert de artikulerte medlemmene av det sivile samfunnet. Foreningene la seg opp i spørsmål som tidligere hadde vært fyrstens og kirkas monopol å forklare og avgjøre. De diskuterte offentlig moral, institusjoner og det felles beste, og de krevde at myndighetene forsvarte og legitimerte sine avgjørelser på fornuftig måte.

Ved å skaffe seg makt til å legitimere regjeringa gjennom den moralske diskurs satte det praktiske sivile samfunnet opp et nytt rammeverk for politikken. Og det ville erstatte det gamle standshierarkiet med et nytt basert på moralske standarder.

I likhet med Bildung var moralsk kvalitet oppnåelig for alle. Mange av de konkrete dydene som ble framhevet i tidsskriftene og foreningene var ei blanding av gamle, tradisjonelle dyder som ble forbundet med byborgerskapet og opplysningstidas idealer. Derfor var de nye idealene mer i overensstemmelse med enkelte gruppers idealer og livsførsel enn med andre gruppers livsførsel. Deres suksess styrket derfor noen grupper mer enn andre.

Etter hvert som samfunnet blir mer komplekst og differensiert mister moralen utformet i moralske læresetninger noe av den makt til å strukturere sosial samhandling som den har i enklere samfunn. Moralen må konkurrere med andre krefter og forhold som utøver makt mellom mennesker, som lover, kjærlighet og situasjonenes muligheter. Moralen ble videre utarbeidet og omarbeidet og reflektert over for å kunne møte og forstå nye typer situasjoner, samtidig som moralens kraft ble svekket. "Fra bønder som forsvarte tradisjonelle rettigheter til statens teoretikere, skapte moralens språk, det tidlig moderne rikets politiske mynt, overgangen til den nye sosialpolitiske orden".

Karakteristika til den Nye Moralen

Sivile dyder
De konkrete personlige dydene som ble framhevet av det sivile samfunnets aktive medlemmer stammet fra to kilder. De første og eldste var den katalogen med dyder som var passende for husfaderen - Hausvater - eller byborgeren - Bürger. Lista til kameralisten over disse dydene var praktisk talt identisk med lista til sivile moralister fra det tidlige attende århundret. Justis liste inneholdt tapperhet, "kjærlighet til sann ære", "kjærlighet til flittighet og dyktighet", rettferdighet, ærlighet, høflighet, "kjærlighet til likhet", driftighet og moderasjon. Til disse dydene tilføyde han edruelighet og kyskhet. Til slutt var det lydighet og underdanighet overfor myndighetene. Denne katalogen var hentet direkte fra kirka og staten, men modifisert for å gjøre plass for det framvoksende sivile samfunnet (likhet og høflighet), og utgjorde kjernedydene.

Man gjør feil dersom man legger størst vekt på de økonomiske dydene. De kan nok ha vært viktigst i det nittende århundret, men i det attende århundret ble det lagt så stor vekt på alle sider ved samfunnsmedlemsskapet at alle dyder som utgår fra det mer eller mindre må sidestilles. Dessuten kom det med opplysningstida til en ny komponent i katalogen over dydene, og det var framtidsrettethet; et ekspansivt og dynamisk syn på framtida. Det framvoksende sivile samfunnet krevde mer enn at folk sparte penger. Man måtte være åpen for forandringer, nye utfordringer, investeringer og nye målsetninger. Av dette fulgte nye moralske orienteringer. Å utforme dem utgjorde en stor del av det attende århundrets diskusjon, spesielt om seksuell atferd, som var en hendig metafor for å diskutere hele problematikken omkring begjær, energi, (re)produksjon, kontroll, sosiale forhold og individuell isolasjon.

Kjønnsforskjeller
Moralen uttrykte sosiale forventninger. Den beskrev skjematisk pliktene som personer hadde overfor hverandre. Normalt vil de være ulike overfor forskjellige personer og i ulike situasjoner. I standssamfunnet delte kvinner og menn en del kristne og økonomiske dyder, men de ble styrt og handlet ut fra forventninger som var ulike for de to kjønnene. Det sivile samfunnet arvet dette systemet med kjønnsspesifikke dyder. I det attende århundret ble mennenes dyder mest diskutert. Kvinnenes dyder ble først og fremst sett på som forpliktelser overfor ektemennene.

I det framvoksende sivile samfunnet prøvde man å forandre mennenes dyder og forholdet mellom menn. Man trodde at det var mulig å kvitte seg med gamle standstilhørigheter, og bygge opp et nytt system der folk ble anerkjent ut fra moralske standarder og dyder. Den identitetsbygging som foregikk i det nye sivile samfunnet gikk også i stor grad ut på å definere menn i forhold til kvinner.

Moral og frihet
Moral og frihet var sentrale tema, og de tilhørte samme spørsmålsstilling. Frihet er en forutsetning for moralsk utvikling. Staten må begrense sin virksomhet for å muliggjøre samfunnsmedlemmenes moralske utvikling. Den frihetens sfære som da oppstår er sammenfallende med det sivile samfunnet. Moral ble av de fleste deltakerne i det sivile samfunnet sett på som en forutsetning for frihet. Moralsk utilstrekkelighet var årsak til utelukkelse fra utøvelse av frihet og fra praktisk deltakelse i det sivile samfunnet, frihetens sfære. Denne overbevisning ble uttrykt i foreningenes vedtekter. Moralsk rykte var en forutsetning for fullt medlemsskap i samfunnet. I det nittende århundret ble det enda vanskeligere å oppnå fullt medlemskap i samfunnet.

Harmoni versus Individualitet
Det er et paradoks at samtidig som det framvoksende sivile samfunnet priste individuell kreativitet, tolererte forskjeller og fremmet sosial differensiering, lengtet det etter harmoni. Harmonisk tilpassing til samfunnet ble sett på som en moralsk plikt. Man ønsket konfliktfri kommunikasjon mellom menn fra ulike bakgrunner. Et sivilt samfunn burde kunne fungere uten statlig undertrykkelse, og da var det avhengig av en moral som holdt det sammen og ga hvert menneske og dets utvikling og forskjellighet trygghet, og sikret at disse forskjellighetene kunne møtes.
Georg Chr. Wedekind skrev:

"Det må være steder der man kan konferere om offentlig velferd, politikk, lovgivning, moral og så videre; hvor man kan uten å lide overlast i dag uttale at en ting er godt, og i morgen etter videre refleksjon forkaste det; steder der man kan bygge den felles ånd (Gemeingeist), hvor man komme fram til felles oppfatninger [unter sich eins wird] og slik forberede lover".

Slike steder og fora har vi nevnt mange av ovenfor. Jeg har også skrevet noen kapitler om de diskusjonene, og innleggene i diskusjonene, som ble holdt av kjente tenkere, som Kant, Schiller og Wilhelm von Humboldt.


Habermas' "Borgerlig offentlighet"

Habermas behandler engelske og franske forhold i langt større utstrekning enn tyske forhold i studien sin. Forholdene i England og Frankrike var så ulike forholdene i Tyskland at det kan sies at denne studien ikke dekker utviklinga av offentligheten i opplysningstidas Tyskland.


Habermas stilte opp denne modellen:

Privatområde Sfære for den offentlige myndighet
Borgelig samfunn (område for varebytte og samfunnsmessig arbeid) politisk offentlighet Stat (område for "politi")
litterær offentlighet (foreninger, presse)
Familiesfæren (borgerlig intelligens) (kulturmarkedet) byen Hoff (hoff-adelig samfunn)


Offentligheten vokste etter Habermas sin framstilling fram mellom privatområdet og staten. Privatområdet var privat virksomhet av økonomisk art, men også familien. Habermas sin framstilling er ikke gyldig for Tyskland.

Under følger Isabel V. Hulls kritikk av Habermas studie.

Kritikk av Habermas' framstilling av offentligheten
Her gjengir jeg Isabel V. Hulls kritikk av Habermas' "Borgerlig Offentlighet":

Tilslutt er det betegnelsen Öffentlichkeit - offentlighet. Dette er spesielt assosiert med Jürgen Habermas sin berømte studie fra 1962: "Borgerlig offentlighet". Offentligheten var det forumet der utøvelsen av kritisk fornuft pekte mot et aktivt selv-dannende samfunn, fri fra den absolutte statens formynderskap, og mot muligheten til politisk frihet.

Habermas sin bruk av den "offentlige sfære" er på to måter kraftfulle formuleringer av hvordan opplysningstidas discours virkelig fungerte. Han identifiserte den som organiserte foreninger og publikasjoner, som dannet et nasjonalt marked for idéer. Og han erkjente at diskusjonens innehold ble stadig mer kritisk og uregjerlig til det på 1780- og 1790-tallet var stemmer i den offentlige sfæren som krevde retten til å avgjøre betingelsene for, eventuelt overta, statens legitimitet.

Men Habermas sin studie er ikke er ikke en historisk studie. Det bygde på et abstrakt og anakronistisk grunnlag som gjør hans begrep om den "offentlige sfære" feilaktig for siste del av det attende århundret. Forståelsen av det sivile samfunnet er for trang, begrepet om "privat" er misforstått eller feilaktig, og det gjelder også dets forhold til staten eller det felles beste, og bildet av hvordan opplysningstidas diskusjon fungerte er for idealisert.

Fra en historikers synspunkt er identifikasjon av det sivile samfunnet med økonomiske forhold dobbelt problematisk. På den ene siden er den anakronistisk, siden verken kapitalismen eller kapitalister karakteriserte det attende århundrets Tyskland. På den andre siden er det reduksjonistisk, for en slik trang bruk av begrepet "sivilt samfunn" (bürgerliche Gesellschaft) var i det hele tatt ikke hva samtidige mente med begrepet. I andre halvdel av det attende århundret mente man med sivilt samfunn samfunnet i dets organisert tilstand, samfunnet som det konstituerte et statsapparat for å beskytte seg selv og for å fremme innbyggernes velferd. I siste del av det attende århundret betydde "sivilt samfunn" de nye sosiale og politiske former som ville erstatte, og allerede var i ferd med å erstatte, standssamfunnet. Opplysningstidas representanter kom fram til den nye formulering av det sivile samfunnet på ulike måter. Noen dro fordel av den tradisjonelle legitimering av statens autoritet via det felles beste (Gemeinwohl) og gjorde det sivile samfunnet til den nye målstokken. Andre forkastet Gemeinwohl til fordel for individuelle rettigheter. Andre igjen utviklet prinsippet om lovens styre (Rechtsstaat), som skulle definere statens makt i forhold til det ikke-statlige sivile samfunnet. Andre igjen la vekt på de moralske sidene ved det sivile samfunnet som arena for selvutvikling i henhold til fornuften. Og til slutt var også sfæren for økonomisk produksjon, uhindret av monopoldannelser og unødig statlig intervensjon, en viktig siden ved det sivile samfunnet. Samtidens begrep om det sivile samfunnet var mer omfattende, det var mer politisk, og det var mer framtidsrettet enn Habermas' modell forteller om.

Et annet sett problem omhandler forholdet mellom det offentlige og det private. Habermas skriver at "den borgerlige offentlige sfære må framfor alt oppfattes som sfæren av private mennesker som kommer sammen som et publikum". Deres utgangspunkt for meningsdannelse var ikke deres "privathet", men det felles beste, og nødvendigheten av å reformere den sosiale orden som helhet. Samtiden så ikke det offentlige og det private som atskilt, og uttalelsene som ble avlevert til offentligheten kom ikke fra en idyllisk privat isolasjon, og det er feil å gå ut fra at en veldefinert privat sfære av det nittende århundrets slag var grunnlaget for de offentlige ytringene. Opplysningstidas mennesker var opptatt av å skape en privat sfære, men de gjorde det på et grunnlag festet i stat og samfunn, og ventet at staten skulle delta i å gjennomføre de endringer som måtte komme.

Det er andre problem angående forholdet mellom Öffentlichkeit og den siden ved den private sfæren som Habermas kaller "intim sfæren". "Intim sfæren" kaller Habermas for "det lukkede rommet til den patriarkalske kjernefamilien". Den er både "scenen for følelsesmessig frigjøring fra den økonomiske konkurransens stress", og stedet der "subjektiviteten" er dannet. De private opplevelsene som vokser fram fra denne subjektiviteten styrer "offentlighetens forståelse av den offentlige bruk av fornuften". Habermas trodde at intimsfæren grunnla den offentlige sfæren.

Den intimsfæren som Habermas beskriver er ikke den familien man finner i det attende århundret, men et ideologisk ideal som nådde sin største kraft i det nittende århundret. Den innebar at kvinnen var underkastet mannen og utelukket fra deltakelse i det større samfunnet. Intimsfæren eksisterte først og fremst for mannens skyld, for å tjene ham.

Av alle disse grunnen unngår Isabel V. Hull å bruke begrepene "Bürgertum", ny Bürgertum", "offentlig sfære"/Öffentlichkeit, og bruker heller uttrykkene "sivilt samfunn" og "det sivile samfunnets praktikere" om de personene som deltok i debatter og var med på å utforme meninger og holdninger.


Lenker:
Opplysningstidas offentlighet
Forsida
Til Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: