Opplysningstidas offentlighet.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt:

  1. Innledning
  2. Staten og det sivile samfunnet
  3. Syttenhundretallets Offentlighet
  4. Prosjektet til det sivile samfunnet
  5. Habermas' "Borgerlig Offentlighet"
  6. Kritikk av Habermas' framstilling

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Det offentlige er det som er felles. Ordet "offentligheten" kan brukes om et publikum, og i så fall er det ofte en passiv forsamling. Men den offentligheten som vokste fram i Tyskland i det attende århundret var ikke en passive forsamling. Den frambrakte og valgte selv fritt de tema som den diskuterte, og dette er noe som karakteriserer opplysningstidas offentlighet. Diskusjonen og presentasjonen av tema kunne foregå i aviser, tidsskrifter, bøker og på steder der folk kom sammen for å diskutere bestemte emner. Det ble et ideal at offentlighetens diskusjon skulle kunne foregå fritt, uten sensur og tvangsmidler, der de beste argumenter og framstillinger ble avgjørende for hva som ble sett på som sant og rett. I middelalderen hadde samfunnet blitt styrt av verdslige og geistlige fyrster og adelsmenn og korporasjoner som byer og laug, ofte uten at det fantes noen fri offentlighet rundt hver enkelt politisk beslutningsenhet der dens styre ble diskutert. Fyrstenes offentlighet ved hoffet hadde vært en "representativ offentlighet" der fyrstene viste fram sin makt og prakt. Den offentligheten som vokste fram i opplysningstida hevdet derimot meninger og diskuterte statens styre og samfunnets orden, og ønsket at ordskiftet skulle bli av betydning for den politikken som ble ført. Og det ble det.

Den mest kjente historiske studien av offentlighet er den boka av Jürgen Habermas som på norsk heter "Borgerlig Offentlighet". Den skal vi se på, men først skal vi se på noen andre bøker som går mer grundig inn på sider av offentlighetens framvekst i Tyskland, siden Habermas sin studie først og fremst tar opp utviklinga i England og Frankrike, og ikke er dekkende for utviklinga i Tyskland.

Framveksten av opplysningstidas offentlighet forutsatte en rasjonell stat; en stat som både var rasjonell med hensyn til valg av mål og med hensyn til midler. Vi kan i kapitlet om "Den nye disiplinen" lese om hvordan staten forsøkte å disiplinere og rasjonalisere samfunnet. Dette arbeidet gjorde staten mottakelig for rasjonelle argumenter siden statene selv brukte rasjonelle argumenter, og de tyske statsapparatene kom til å oppfatte sin virksomhet som rasjonell og noe annet og mer enn fyrstenes utøvelse av herredømme, nemlig et arbeid for å oppnå "det felles beste". Offentligheten måtte ha sine organer, som aviser og tidsskrifter og steder der folk kan komme sammen for å diskutere aktuelle problemstillinger. Dette skal vi også se på.

Oppbyggingen av dette kapitlet blir da:
  1. Først vil jeg følge Isabel V. Hull i hennes studie "Sexuality, State, and Civil Society in Germany, 1700-1815", der hun framstiller hvordan staten bidro til å utvikle, eller i det minste å forberede offentligheten, og la til rette for at offentligheten kunne fungere ved sin rasjonelle argumentasjon for den politikken som ble ført og utvikling av lovgivning og statsapparatet.

  2. Deretter vil jeg skissere opp utviklinga av det sivile samfunnets, eller offentlighetens, arenaer, som aviser, tidsskrifter og salonger.

  3. Videre vil jeg ta opp hva det sivile samfunnet ønsket å gjennomføre.

  4. Og til slutt vil jeg referere Isabel V. Hulls kritikk av Habermas sin forståelse av den "borgerlige offentlighet".


Staten og det sivile samfunnet

Her følger jeg Isabel V. Hulls bok.

"Offentligheten" eller "Det sivile samfunnet"?
Tyskland hadde i siste del av det attende århundret et vitalt og sterkt og kreativt sivilt samfunn som omfattet en betydelig del av befolkninga. Isabel Hulls skriver at hun velger å bruke betegnelsen "sivilt samfunn" om det aktive og diskuterende opplyste samfunnet. Hun vil ikke bruke betegnelser som Bürgertum, "offentlig sfære" eller Öffentlichkeit.

Bürgertum er for klassebestemt og for trangt sosialøkonomisk. De viktigste deltakerne i og skaperne av det opplyste verdenssynet var embetsmenn i staten og i byene, Bildungsbürgertum, utdannede mennesker som arbeidet med undervisning og administrasjon og i frie yrker, og også det vi i snevrere forstand mener med borgerskapet etc. Den utdannede delen av adelen bidrog også betydelig som skapere og som opprettholdere av opplysning. Adelige utgjorde for eksempel 30% av Bonns leseselskap (Lesegesellschaft).

Likevel var den utdannede eliten bare en liten del av den totale befolkninga. Men de kunne gjennom sine skrifter nå en stor del av den tyske befolkninga. Man regner i dag med at så mye som 70% av den tyske befolkninga vest for Elben kunne lese rundt år 1800, og det var mer enn i Frankrike. Opplysningstidas forståelse gikk igjen i og dominerte den litterære kulturen. Tilhengerne av opplysningstida var å finne i de mest sentrale stillinger, blant annet i statsapparatene. Fra disse sentrale stillingene begynte de å reformere de grunnleggende institusjonene og lovene og administrativ praksis osv. Deres innflytelse nådde videre enn deres gjerninger siden de ble modeller og eksempler og ga en ny forståelse av framtida.
Som Hans-Ulrich Wehler framstiller det:

"Ingen andre steder i de tidlig moderne samfunn i Europa eller Nord-Amerika kan man finne en liknende gruppe med den samme vedvarende innflytelse, den samme forbausende langtids virkning, selv inn i det tjuende århundret".

Termen "ny Bürgertum" har noen fordeler i å beskrive bærerne av den tyske opplysningstida. Først gir den oppmerksomhet til at de utdannede ikke-adelige i opplysningstidas organisasjoner fant et sosialt grunnlag som de hadde tapt i det gamle samfunnet. Bildungsbürgertum hadde bokstavelig talt falt ut av standssamfunnets orden. I byene der de levde var de ofte uten borgerskap og den type sivile rettigheter (Bürgerrechte) som tilhørte det gamle patrisiatet og laugsborgerskapet. De var ei ny gruppe i ferd med å etablere seg. For det andre pekte de mot et nytt begrep om, en ny forståelse av Bürgertum, i betydningen Staatsbürger, eller aktiv deltakende samfunnsmedlem i det nye sivile samfunnet. De var slik en kommende klasse som enda ikke var blitt en del av det tradisjonelle samfunnet, men som var i ferd med å utforme og å drømme om en ny framtid. Kriteriet for å tilhøre denne gruppen var ikke tradisjonelt sosialt, det er, det samsvarte ikke helt med status, profesjon, heller ikke direkte med rikdom. I stedet var det en kvalitet som alle i teorien kunne aspirere mot og oppnå: Bildung. Siden idealet og kravet om at Bildung var det konstituerende prinsippet for den nye Staatsbürger overskred det den gamle sosial ordens grenser og undergravde den, som Friedrich Nicolai sa: "Fornuftige og ærverdige personer hører sammen uansett stand, religion, eller andre perifere forhold". Fornuften hadde erstattet standsmedlemskapet som identitetskort for den nye eliten. Med denne nye eliten var sosialt for flytende med for uklare grenser og for lite homogen til å kunne regnes som en ny klasse, derfor er begrepet "ny Bürgertum" lite dekkende.

Kameralistenes teori om det sivile samfunnet

Kameralistene var det tyske sivile samfunnets første teoretikere. De fleste av dem var toppbyråkrater, og skrev handbøker om god regjeringsskikk. Det er kjent så mange som fjorten tusen bøker av dette slaget, og det er en genre som er unik for Tyskland. Disse utredningene reflekterte over utenlandsk styringspraksis, og mange steder i Tyskland var myndighetene opptatt av alle livets forhold, spesielt i byene, og utferdiget bestemmelser om alt mulig, om helseforhold, sikkerhet, handel og konsum av mat og drikke, bekledning, dekorasjon, og mye annet. Kameralismen var opptatt av dette, og av skattlegging, og av å få hele politikken og styresettet til å bidra til å utvikle et harmonisk samfunn og harmoniske forhold mellom styrende og styrte.

På den ene siden tjente kameralistene sine herrer ved å utvikle planer om økonomisk vekst og effektiv administrasjon for å øke fyrstens inntekter og makt. På den andre siden ankret de fyrsten fast i det eksisterende nettverket av lover og forpliktelser, og mer enn det: til idealet om og forpliktelse overfor det felles beste (Gemeinwohl), som den offentlige myndighet skulle tjene og garantere. Kameralistene produserte den første tyske teorien om det rette forholdet mellom stat og samfunn, og de gjorde det innenfor et rammeverk av kollektive og gjensidige forpliktelser. Dette rammeverket var både praktisk og utopisk. Det var praktisk siden kameralistene ønsket å gi jordnære råd til administrasjonen om hvordan tingene skulle gjøres.

Problemet var ikke å begrunne staten eller samfunnet, men å få dem i harmoni ved å fremme deres felles beste. Kameralistene introduserte begrepet om statsborger i Tyskland, og la grunnlaget for et uavhengig rettsvesen og slik for rettsstaten (Rechtsstaat). Noen kameralister, som seint i det attende århundret reflekterte over hvordan styresettet skulle settes i forhold til samfunnet, utviklet for første gang en forståelse av og postulerte en privat sfære beskyttet mot offentlig intervensjon.

Samtidig med sine praktiske gjøremål og interesser var også kameralistene opptatt av utopiske spekulasjoner. De så framover og var interessert i forandring, selv om de også ville opprettholde mange sider av den eksisterende orden. Kameralistene ville ha kontinuerlige forbedringer av samfunnet og staten og forholdet mellom dem: styresettet, og også av individene, helt fram til perfeksjon av alle. Christian Wolff skrev: "Naturen krever at vi strever mot det beste så langt vi er i stand til, derfor må vi også ha et begrep om det beste eller mest perfekte, slik at vi kan dømme om hva vi skal streve mot".

Kameralistene om det sivile samfunnets natur

"Staten er et samfunn" skrev Østerrikes mest kjente kameralist, Josef Sonnenfels (1733-1817) i 1777. Denne overbevisning delte han med sine kollegaer. Det var et forsøk på å løse det problemet som absolutismen presenterte, nemlig at staten truet med å bli stående for fjernt fra de som ble styrt, og måtte bringes i takt med dem. Ordet "stat" hadde dårlig rykte.

Kameralistene ønsket å vise sine fyrstelige mestre "hvordan velstanden til landet og velferden til dets innbyggere er uløselig bundet sammen med interessene til deres leder, og dette er det sanne og eneste prinsippet for den kameralistiske vitenskapen." Dette postulerte en enhet mellom stat og samfunn, og det betydde at det felles beste var godt for begge parter, staten og samfunnet hadde felles interesser. For hard skattlegging ville være ødeleggende for begge parter, "fordi pliktene og rettene til regenten i en slik stat består i dette: alltid å opprettholde og oppmuntre det sikre og komfortable livet til både undersåttene og seg selv, som deres leder, i interesse for hele statens beste."

Kameralistene kalte hele administrasjonen for "politi", altså ei anna betydning av ordet "politi" enn vår dagligdagse. Kameralistene la stor vekt på å skape økonomisk vekst og velstand. Kameralistene gikk ut fra at befolkningsvekst ikke ville føre til sult, men til økt produksjon og handel, og at veksten i handel og produksjon ville bli sterkere enn befolkningsveksten. Kameralistene utmerket seg ved sin entusiasme for befolkningsvekst. Dette må naturligvis også sees på bakgrunn av de store landområdene som lå øde og folketomme etter Trettiårskrigen.

Kameralistene så konsumpsjon som et gode siden konsumpsjon skapte etterspørsel og markeder, og slik både bandt samfunnet sammen og gjorde vekst mulig. Dette var ulikt det alminnelige fattigdomssynet der man la vekt på å overleve, og for å greie dette måtte man spare og sette tæring etter næring. Kameralistene var ekspansive, og la ikke vekt på subsistens synssettet der man satset på å greie å overleve i fattigdom. Dette var et synssett som på sine måter undergravde den gamle verdensorden.

Wolff konkluderte med å skrive: "Dersom man ikke forventet annet enn det som er nødvendig for å overleve, så ville det største antallet forretninger kollapse, og mange mennesker ville være uten arbeid som kunne skaffe dem inntekt å overleve av". Selv om kameralistene ønsket måtehold, omdefinerte de, nølende, forståelsen av hva luksus er. De så ikke på luksus som syndig, men mer som et gode, i det minste så lenge luksusvarene var produsert innenlands.

En tredje forandring i verdisyn som kameralistene gjennomførte gjaldt synet på begjær. Når konsumet ble løsgjort fra nødvendigheten hvilte det på begjæret, og begjær, som lengsel etter gleder og materiell komfort, kunne derfor ikke framstilles som syndig. Tvertimot ble ønsket om materiell komfort et verdig mål.

Det skjedde altså ei forandring hos kameralistene der man gikk over fra negative prinsipp om overlevelse og beskyttelse til positive prinsipp om lykke og glede, og dette gjorde seg også gjeldende for de grunnene som kameralistene ga for grunnlaget til staten/samfunnet. For de tidlige kameralistene var den grunnleggende beveggrunn å bygge beskyttelse rundt seg selv mot de onder som truet mennesket, som Pufendorf skrev i 1673. Christian Thomasius skrev i 1692 at: "Det sivile samfunnet ville ikke ha oppstått dersom man ikke hadde begynt å frykte kjærlighetsløse mennesker og søkt beskyttelse mot deres hat". Ti år senere hadde balansen forandret seg. Da skrev Thomasius at menneskene kom sammen og dannet samfunn for å vinne framgang og for å fremme det felles beste, som de kan oppnå med sin forenede energi. Dette ble det vanlige standpunktet for kameralistene.

For kameralistene var da det sivile samfunnet den mest organiserte, selvbevisste formen for menneskelig liv. Regjering var en del av det, men en del som ble målt helt etter det sivile samfunnets egne mål. Regjeringenes oppgaver var å sikre samfunnets utvikling fram mot det felles beste. Det sivile samfunnet var for kameralistene alltid samfunnet i dets organiserte helhet, ikke bare en samling økonomiske forhold. Etterhvert som man går fra det syttende århundret og inn i det attende århundret forandret kameralistenes forståelse av samfunnet seg fra en noe abstrakt forståelse av en eksisterende enhet som hadde behov som ga moralsk ledelse og legitimitet til regjeringa, til et begrep om en sosial orden som var under utvikling og organisert etter nye prinsipp, som etterhvert ble klarere. Dette framtidsorienterte synet på samfunnet var ikke ment å overflødiggjøre den gamle sosiale orden, men å forbedre den.

Noen karakteristika ved kameralistenes samfunnsoppfatning

Begjæret
Det sivile samfunnet var drevet av begjær. Befridd fra nødvendighetens diktat ble samfunnet drevet av lysten. "Det er bare to hovedkilder, eller to store drivfjær, fra hvilke all genialitet, oppfinnsomhet og foretaksomhet i et folk oppstår", skrev Justi. "Disse er begjær [Begierde], til å gjøre livet komfortabelt og gledefullt for en selv, og behovet [Verlangern] for fordeler. Begge er naturlige for mennesker, og medfødte. De trenger ikke å bli plantet i folk. Man trenger bare å styre dem riktig og fjerne hindringene for dem ..... Denne trangen til å gjøre livet mer komfortabelt finnes i kjærligheten til en selv".

"Kjærlighet til en selv" var diametralt motsatt av de kollektive verdiene til overlevelses Europa. Og egenkjærligheten var farlig. Kameralistene møtte denne faren ved to strategier for å dempe enten dens begjær eller dens ubarmhjertige autistiske individualisme. I den første strategien omfavnet de selvet og studerte det for å forstå begjærets opphav. Thomasius engasjerte seg energisk i dette foretaket. I to store bøker undersøkte han følelsene. Han forklarte leseren hvordan han skulle anerkjenne sin egen følelsesmessige konstitusjon og lede den fram mot "fornuftig kjærlighet". Han ventet at leseren skulle bli sjokkert over den sentrale viktighet til begjæret i følelseslivet: "Hvordan ville det være, dersom vi sa: behov {Verlangen] (desiderium) eller lyst [Begierde] (cupiditas) var den eneste hovedfølelsen, som alle andre er underordnet? Det ville synes paradoksalt, og enda tror jeg at man kunne vel si dette." Han fortsatte med å omdefinere begjær mer smakfullt som "kjærlighet" og tilby lange råd om dens rette bruk. Rådene hans avhengte av to viktige antakelser. Moderasjon brakte den største lykken: "Ens store lykke avhenger av ro og moderat forandrede oppfatninger". Alle kameralistene var enige om at moderasjon var nøkkelen til den rette bruk av nytelsen. For det andre fulgte Thomasius Pufendorfs utsagn om at: "Regelen for lidenskapene er: hvor sterke de enn er, så kan en mann være overlegen dem ved den rette bruk av forstanden". Evnen til å styre sine lyster var merket på det rasjonelle mennesket, og senere nødvendig for adgang til det sivile samfunnet.

Gjennom moderasjon kunne begjæret forenes med ens moralske plikter. Thomasius skrev at: "Moralitet [Sitten-Lehre] er ikke annet enn den læren som instruerer en person i hva hans sanne og høyeste lykke består i, og hvordan den oppnåes, og hvordan man fjerner og kommer over de hindringene for dette som en selv har kastet opp".

Den andre strategien for å beskytte seg mot egenkjærlighetens ødeleggelser var å forankre den i et annet menneske. Denne strategien forklarte egenkjærlighet på en seksuell måte: "Der to sjeler er forenet må to viljer bli en, og hver elskende person lever mer for den andre enn for seg selv". Egenkjærligheten løses opp i kjærligheten til en annen. Dette kan bare skje på grunnlag av fullstendig følelsesmessig gjennomsiktighet og felles seksuell nytelse.

Senere kameralister omdirigerte ikke egenkjærligheten inn i paret, men inn i familien. De antydet også at myndighetene kunne påvirke individene slik at de rettet sin kjærlighetstrang i den retning, eller på den måte, de påvirkende myndighetene ønsket.

Materialisme
Kameralistene var alltid oppmerksomme på Kammeret, altså skattkammeret, og skatteinngangen, selv om de ikke prøvde å maksimere skatteinngangen, men la vekt på at det var samfunnets velstand og produksjon som måtte økes mest mulig. På samme måte var de oppmerksomme på at ei utdannet og dyktig befolkning med et mangfold av ferdigheter og kunnskaper var nødvendige for å skape et velstående samfunn, men ikke tilstrekkelige til dette. Befolkninga måtte også ha moralsk ryggrad: "Den største dyktighet viser seg i den endelige analysen å være ufruktbar dersom personens hjerte ikke er moralsk [moralisch]. .... En persons hjerte er moralsk når han alvorlig prøver å måle anvendelsen av sin dyktighet ikke i henhold til dens egen bruk, men i henhold til velferden til den helheten som han lever i". Dette var den vanlige holdning hos kameralistene.

Moralen ble sett på som grunnlaget for samfunnet. Derfor grunnla kameralistene samfunnet på forpliktelser, og ikke på rettigheter. Alle samfunnsmedlemmene hadde forpliktelser overfor hverandre og overfor det felles beste; det gjelder også forholdet mellom fyrsten og resten av samfunnet. Det sivile samfunnet bestod slik av moralske forhold av gjensidige forpliktelser, ikke av abstrakte retter avledet fra naturretten. Naturretten førte for kameralistene med seg et annet sett plikter, personens plikter overfor seg selv, ikke til umiddelbar nytelse, men plikter med en videre og fjernere framtidshorisont til å utvikle sin personlighets muligheter. Velferd var mer enn materielt velvære. Det var den rette balansen av gjensidige forpliktelser mellom de som konstituerte det sivile samfunnet.

Kameralistene er blitt kritisert for å ha grunnlagt samfunnet på moralske forpliktelser heller enn på rettigheter. Leonard Kriege skrev: "Individet fant sin frihet stadig mer i konformitet med heller enn i motstand mot statens makt". Moralske begrensninger for herskeren var en svak erstatning for konstitusjonelle garantier. Etter reformasjonen visste alle i Tyskland at Guds orden rettferdiggjorde staten og at fyrsten var den øverste religiøse lederen i territoriet. Staten og samfunnet var ført sammen i moralsk forstand. Alle forhold i samfunnet var også moralske forhold; det gjaldt også for forholdet mellom fyrsten og undersåttene, der fyrsten, og også godseieren, pliktet å hjelpe sine undersåtter i tider med nød, slik Preussen bygde store kornkammer som ble brukt for å avhjelpe dyrtid og nød. Hele samfunnet var sammensatt av gjensidige forpliktelser.

Man pliktet å leve et ærbart liv der man, så langt mulig, forsørget seg selv og bidro til å forsørge egen familie [ein Erbar und züchtiges Leben und Wandel].

Det ytre
Det sivile samfunnet var sfæren for ytre handlinger her og nå. Dets standarder var lavere enn standardene som gjaldt for sjela og for den mer perfekte framtida. Utvendig disiplin skaper ikke dyd, men avholder fra syndige handlinger. Dette ble av de tidlige kameralistene oppfattet som en vanskelighet, som de prøvde å løse på to måter. Den første gikk ut på at de ignorerte sin egen innsikt i lovens begrensninger ved å la den gjelde også for menneskets indre natur, ved å inkludere religiøse bestemmelser i lovene, som å forby ateisme. Men Justi derimot skrev at det alltid er galt når statens lover blander sammen moralske dyder og sivile dyder.

En mindre selvmotsigende løsning var å arbeide for at individenes selvkontroll skulle styrkes. Som Wolff observerte: "Generelt er det alltid mer som kan vinnes når man er disponert for noe ved en indre drift [Trieb] enn når man bare er holdt til det gjennom ytre tvang". Å fostre den rette indre trang kunne oppnås gjennom moralsk utdannelse. Kameralistene trodde at religionen var nødvendig for å utvikle selvkontroll, at det var av redsel for helvete og av ønske om å komme til himmelen at folk ble dydige og ønsket det gode. Derfor var ateismen en stor og samfunnsødeleggende trusel.

Til slutt var ære viktig. På den måten mobiliserte man sterke indre mekanismer gjennom hvilke grupper allerede regulerte seg selv. Wolff gjorde det til en sivil plikt å opprettholde sin ære: "Enhver er forpliktet til å gjøre sitt ytterste for å være verdig ære [Ehre] ..... og å søke alles vennskap, slik at han opprettholder et godt rykte". Dette understreker at ære ble gitt eller opprettholdt kollektivt. Å handle ærverdig var å handle i overensstemmelse med sosiale forventninger. Men ikke bare på den måten kunne ære oppnås, men også gjennom å utmerke seg ved fortreffelig dyktighet. Å søke perfeksjon kunne derfor også være å søke ære.

Differensiering
Kameralistene oppfattet det sivile samfunnet som differensiert. Delvis tok de ganske enkelt og plasserte stendenes hierarkiet over det nye sivile samfunnet som de forestilte seg. Og delvis så de at differensiering var en nødvendig følge av en voksende økonomi. Wolff skrev at ulike personer har ulike behov og ønsker, og tilfredsstillelsen av disse leder ut over den rene overlevelse. Kameralistene var åpne for ulikhet og mangeartethet. Et eksempel på dette er at de var svært villige til å invitere utenlandske fagfolk til sine tyske stater. Men dette var ikke nok.
Justi skrev:

"Man må spesielt understreke at et snilt og vennlig styresett, en fornuftig frihet, tillater borgerne å engasjere seg i uskyldige og irrelevante handlinger, og fullstendig samvittighetsfrihet må det være rom for i en by, om man vil oppmuntre dens ekspansjon og vekst. Dette er ikke bare nødvendige midler for å oppmuntre befolkninga, men er også nødvendig for at manufakturen skal blomstre. Man kan ha lite håp om vekst i en by der ikke enhver nyter fullstendig sivil frihet og samvittighetsfrihet".

Den mangfoldigheten som oppstod fra denne graden av frihet var nerveslitende. Sonnenfels var uvanlig når han mente at samfunnets deler ville regulere seg selv. De fleste kameralistene hadde en mer tradisjonell forståelse av den sosiale harmonien. De mente at i det minste måtte standssamfunnets sosiale hierarki beholdes.

Oppdragelse til sosial harmoni så kameralistene på som viktig. Denne bestod i at folk ble tilpasset det eksisterende systemet ved å lære de ferdighetene som var nødvendige for å utføre de arbeidsoppgavene som fantes i samfunnet, og lærte å se det sosiale hierarkiet som tingenes naturlige orden.

Dynamikk
Kameralistene foreslo å åpne opp for en flom av produksjon, konsumpsjon, befolkningsvekst og rikdom. Likevel ønsket de ingen betydelige endringer av autoritetsforholdene i samfunnet. Standssamfunnet skulle fortsette å bestå, og rikdommen skulle fortsatt være like skjevt og ulikt fordelt mellom stendene.


Foreninger:

Den essensielle formen for praktisk sivilt samfunn

Den tyske opplysningstida foregikk ikke inne i hodet på isolerte mennesker. Mer enn i England og i Frankrike var den tyske opplysningstida og de som representerte den organisert i institusjoner og foreninger der dens prinsipp ble gjort kjent og ble debattert og utformet. Leseforeningene var i siste del av det attende århundret blant det sosiale livets viktigste krystalliseringspunktene, de var formen for bygging av det sivile samfunnet.

Foreningene begynte å bli dannet i 1720-årene med de første moralsk-litterære samfunnene, og dette forsatte i bølgebevegelser ut gjennom århundret der stadig større grupper ble deltakere. De første moralsk-litterære samfunnene ble dannet i kommersielle sentra som Hamburg og Leipzig. De ga medlemmene mulighet til å møtes og å lese og diskutere samtidige publikasjoner. De kunne utgi egne tidsskrifter, som Der Patriot til det moralsk-litterære samfunnet i Hamburg. Der Patriot nådde et publikum på 12-15.000 personer.

Ved midten av århundret begynte to andre typer foreninger å oppstå, og medlemskap i dem ble den mest populære måten å delta i opplysningstida på. Den ene foreningstypen var frimurerlosjen. Rundt 1780 var det så mange som 350 hemmelige frimurerlosjer i Tyskland med 15-20.000 medlemmer, og de fleste støttet opp om opplysningstidas filosofi, som ble lest og diskutert i losjene. De allmennyttige samfunnene (gemein-nützig) var helt åpne. Det var omkring 50-60 av disse, og de hadde omkring 5.000 medlemmer i siste tredjedel av århundret. De hadde vide kontaktnett og utfoldet stor aktivitet, og var høgt respekterte. Disse foreningene hadde bibliotek og egne møterom. De organiserte ofte kampanjer der de utdelte priser for beste avhandling om aktuelle tema, som fattigdom. De publiserte avhandlinger om mange ulike saker. De bidro til å gjøre det sivile samfunnet mer kompetent til selv å arbeide med aktuelle saker, uten statens medvirkning. Dermed skjøv de grensene til statens virksomhet tilbake, ved å kvalifisere det sivile samfunnet til å definere og bearbeide sine egne problem.

Mot slutten av århundret kom en tredje bølge av selvorganisering som produserte leseselskap for uformelle grupper som delte utgiftene til å kjøpe bøker og abonnere på tidsskrifter, og, gjennom mellomliggende former, til leseselskap med egne bibliotek og lesesaler og diskusjonsrom. Disse foreningene hadde ofte ukentlige møter. Rundt år 1800 var det omkring 430 slike foreninger med 15-20.000 aktive medlemmer. Og det kunne ha vært flere om ikke regjeringene etter 1789 hadde begynt å forby disse foreningene, på grunn av frykt for at de utviklet seg til å bli revolusjonære foreninger.

I disse foreningene praktiserte medlemmene de grunnleggende prinsippene til det sivile samfunnet og perfeksjonerte dydene og ferdighetene som var nødvendige for å opprettholde og utvikle det. Medlemskap var naturligvis frivillig, og medlemmene ble etter diskusjon enige om reglene for foreningene. Medlemmene var like, uansett status utenfor foreningene, med lik tale- og stemmerett. Medlemmene skulle ikke avbryte hverandre eller uttale seg nedsettende eller sarkastisk om andre medlemmer, men være saklige. Alkohol skulle ikke nytes i de fleste foreningene. Det ble lagt vekt på å oppnå en rolig, behersket og edruelig atmosfære.

Foreningene skulle oppøve medlemmenes bruk av fornuften, og gjerne også føre til praktisk handling. Man regner med at medlemsskapet var identitetsformende, der medlemmene kom til å akseptere nye sosiale regler og kom til å oppfatte seg som tilhørende en elite som skapte framtida.

Regler om inklusjon og eksklusjon
De tre bølgene med organisasjonsaktivitet, fra de moralsk-litterære selskapene i 1720-årene til 1760-årene, gjennom frimurerlosjenes og de patriotiske-almenn nyttige selskapenes tid fra 1750-årene til 1790-årene, og til leseselskapene fra 1770-årene til 1800, viser en markert trend i medlemsskap. De moralsk-litterære selskapene var de første til å nå hinsides de lærdes begrensede krets og til et bredere publikum. Deres mål var å skape en ny form for samfunn, og adelen var så befestet i det gamle at den bidro lite til dette nye. Bønder og handverkere som kunne lese ble ansett å være så tradisjonsbundne at de ble nektet adgang til disse nye foreningene. Men de moralsk-litterære selskapene rettet seg inn mot kvinner, selv om kvinnene ble sett på som lesere og ikke som bidragsytere. Målet for kvinnene var ikke som for mennene å utvikle sin personlighet, men å bli bedre mødre og koner og venner, og bedre forstå sin plikt overfor Gud og menneskeheten.

Da oppmerksomheten i sterkere grad ble rettet mot personlig utvikling, og handverkere fikk adgang til foreningene, ble kvinnene utestengt. Like karakteristisk som utestengelsen av kvinner var den store deltakelsen av offentlige tjenestemenn. Deres deltakelse i opplysningstidas foreninger påvirket deres arbeid for fyrstene, og var medvirkende til at mange fyrster førte en på mange måter opplyst politikk. Disse offentlige tjenestemennene var spredt ut over hele Tyskland, og ikke konsentrert i et eller få sentra.

De offentlige tjenestemennene kom i løpet av det attende århundret til ikke lenger å se på seg selv som fyrstens tjenere, men som statens eller det offentliges representanter, med oppgave å arbeide for det felles beste. De sluttet seg til foreninger og skrev i tidsskrifter som rasjonelle medlemmer av det sivile samfunnet. De mente at statens formål var det felles beste, som den også i følge kameralistenes skrifter var, og derfor forenlig med opplysningstidas idealer.

Nasjonens anerkjente formyndere
Christoph M. Wieland beskrev i 1791 publisistene som "i en bestemt betydning de virkelige nasjonens menn, fordi deres umiddelbare aktivitetsområde er hele Tyskland". Med dette summerte han opp deres selvforståelse. I et annet kraftfullt uttrykk fanget Wieland inn hvordan det sivile samfunnet så seg selv:

"I løpet av den eksistensen som naturen har bestemt det, har menneskeheten i løpet av atskillige årtusener gjort markert framgang. Ti, tjue eller tretti millioner mennesker i en enkelt stat vil ikke lenger la seg bli behandlet som så så mange moralske sifre. Ikke desto mindre kan største delen av disse millionene i en bestemt mening bli sett på som umyndige; men de har den alminnelige fornuft som sine formyndere, og man kan hvile forsikret om at i saker som direkte angår velferden til den uendelig store majoriteten uttrykker disse formynderne den offentlige mening."
Disse "nasjonens menn", som Wieland tenkte på som uttrykkende den offentlige mening, men som heller skapte den offentlige mening, var i kraft av sin utdannelse, rikdom og fritid, Fornuftens legemliggjørelse i den virkelige verden. Betydningen av begrepet "Statsborger" ble i slutten av det attende århundret innsnevret til bare å gjelde for de som aktivt tok del i den meningsskapende offentlige debatten.

Delvis fordi den nye forståelsen av det sivile samfunnet tok vare på gamle og tradisjonelle elementer, og delvis fordi offentlige tjenestemenn spilte en stor rolle i å skape det sivile samfunnets nye selvforståelse, ble de aktive opplysningsmenns forståelse av seg selv som nasjonens formyndere og politikkens dommere, i stadig større grad akseptert av regjeringene. Da Friedrich II bestemte seg for at Preussen måtte få en ny alminnelig lov, fant han det riktig å la den offentlige mening bli hørt angående lovutkastene. Herskerne aksepterte at det fantes et sivilt samfunn og en offentlig mening som burde ble hørt og tatt hensyn til.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: