Tysk historie fra 1815 til 1848.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Innholdsfortegnelse

  1. Innledning
  2. Wienerkongressen og Tyskland etter 1815
  3. Konstitusjonelle konflikter
  4. Konsolidering av Beamtenstaat
  5. Fram mot politisk deltakelse
  6. Vekst og stagnasjon
  7. Jordbruk og landsbygdas sosiale forhold
  8. Byer, markeder og produksjon
  9. Aristokrater, forretningsmenn og byråkrater
  10. Religion
  11. Vekst i politisk deltakelse 1830-48
  12. Tyskerne og revolusjonen i 1830
  13. Vekst av politisk opposisjon
  14. Sosial krise

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Dette kapitlet gir en rask gjennomgang av noen sider ved tysk historie fra 1815 fram til 1848. Jeg håper senere å få mulighet til å gå grundigere og mer detaljert inn på dette temaet og på flere sider ved tysk historie i denne perioden.

I første del av denne perioden stod de reaksjonære kreftene, ledet av Metternich, sterkt. Sensur og undertrykkelse hersket. Men undertrykkelsesapparatet var ikke sterkt nok til å sensurere befolkninga da større deler av den begynte å bli interessert i samfunnets og statens styre. I forbindelse med revolusjonene i 1830 ble det i mange tyske stater tvunget gjennom reformer, som reaksjonen greide å tvinge tilbake. Men de reaksjonære kreftene var for svake til å opprette en sensur som i lang tid var effektiv. Samfunnet var for aktivt.

Selv om matproduksjonen økte svært sterkt gjennom det nittende århundret på grunn av at vitenskapelige metoder og ny teknologi stadig ble anvendt, ble 1840-årene preget av hunger og overbefolkning.

I andre kapitler har jeg skrever om den reformpolitikken som det ble nødvendig å gjennomføre i Preussen etter det militære nederlaget i 1806. Etter Napoleons nederlag opphørte reformpolitikken, i stor grad som følge av press fra de reaksjonære junkerne. Og den reaksjonære "Hellige alliansen" ble opprettet med Preussen som et av medlemmene. Dens formål var å sikre stabilitet og å hindre demokratiserende reformer.


Wienerkongressen og

den første organisering av Tyskland etter 1815

Etter at Napoleon var nedkjempet samlet representanter fra seiersmaktene seg i Wien for å komme til enighet om hvordan Europa skulle ordnes. Lederne i England, Russland, Østerrike og Preussen hadde ulike mål. England ønsket et Europa der ingen enkelt stat var hegemonisk eller dominerende, og sikkerhet for sine kolonier og handelen med dem og handelen med de europeiske landene. Tsaren så seg selv som Europas frigjører, og ønsket fortsatt innflytelse over Europa. Metternich, Østerrikes leder, fryktet russisk dominans i Europa. Hardenberg, Preussens politiske leder, ønsket nye territorier og økt innflytelse for Preussen på de andre tyske statenes bekostning.

Den overenskomsten som gjorde slutt på krigen ble undertegnet av de fire nevnte stormaktene og Frankrike og Spania. Det var usikkert hvem som videre skulle delta i forhandlingene. Til forhandlingene i Wien møtte mange tyske fyrster opp, og også andre representanter fra ulike organisasjoner og interessegrupper, som den katolske kirka i Tyskland og handelskammeret i Mainz og den tyske bokbransjen. Wienerkongressen tok til i 1814, og da Napoleon vendte tilbake fra Elba til Frankrike i 1815 ventet man.

Svært mye penger ble brukt til å underholde de forsamlede representantene i Wien - "Kongressen danser" heter det. Gjennom høsten og vinteren ble ball og banketter avholdt, det var konserter og fyrverkeri og parader og kjærlighetseventyr og selskapeligheter av alle slag.

Napoleon hadde omorganisert Tyskland. Et viktig spørsmål var om hvor stor del av de forandringene som var gjort som skulle beholdes. Grensene mellom de politiske enhetene var endret og svært mange hadde opphørt å eksistere ved at små enheter var innlemmet i større enheter, og lovverk og indre organisasjon var forandret i mange fyrstedømmer. Hvordan var legitimiteten til disse endringene?

De tyske områdene som var blitt innlemmet i Frankrike ville ble returnert til Tyskland, og satellittstatene i nord og vest var ferdige. Hva ville skje med Saksen som hadde stått sammen med Napoleon i slaget ved Leipzig? Ville de to store tyske statene fortsette med den annekteringspolitikken som de mellomstore tyske fyrstedømmene hadde drevet med, men nå på de mellomstore fyrstedømmenes bekostning? Det gamle Imperiet hadde formelt opphørt å eksistere i 1806 da keiseren la ned sitt verv og sin krone. Hvilken organisasjonsform ville komme nå? Den Rhinske konføderasjonen hadde falt sammen da Napoleon mistet sin makt.

Stein ønsket at de tyske fyrstedømmene utenom Preussen og Østerrike skulle inngå i et "tredje Tyskland" som hadde et nært forhold til de to tyske stormaktene. Wilhelm von Humboldt, som fra 1810 hadde vært Preussens ambassadør i Wien, utarbeidet i desember 1813 et langt forslag med dette som utgangspunkt. Humboldt skrev at denne enheten mellom tyske stater måtte vokse fram gradvis og ikke bli påtvunget dem. Enheten burde inngås på frivillig grunnlag der statene hadde felles forsvar og felles utenrikspolitikk. Forholdet til og mellom Preussen og Østerrike ville være av avgjørende betydning for den tyske utviklinga.

Hardenberg utarbeidet sommeren 1814 et dokument, ofte kalt de "førtien artiklene", som skulle tjene som utgangspunkt for diskusjon og kompromiss mellom de ulike statenes ønsker og Steins mål om å komme fram til ei sammenslutning som kunne erstatte Imperiet. Hardenberg foreslo en "evig konføderasjon" av tyske stater delt inn i sju kretser. Hver krets skulle bli ledet av en eller to av kretsens fyrster. Konføderasjonen skulle ha et råd av kretsenes ledere og en riksdag der alle fyrstene skulle delta. Systemet kunne bare fungere ved at Preussen og Østerrike anerkjente hverandre som likestilte stater med et felles hegemoni over de mindre statene. Dette ville ikke de mindre statene akseptere, og de så etter alliansepartnere. Hannover hadde sin engelske forbindelse og Württemberg fyrstefamilie var i slekt med tsaren. Metternich ønsket at den framtidige ordninga for Tyskland skulle bli avgjort av de seks stormaktene - England, Russland, Østerrike, Preussen, Frankrike og Spania - med veiledning fra en tysk komité bestående av Østerrike, Preussen, Bayern og Hannover.

Metternich fikk Hardenbergs Førtien artikler kort etter at den prøyssiske delegasjonen hadde kommet til Wien. De forsøkte å arbeide seg fram til et forslag som også Østerrike og de andre fyrstedømmene ville kunne akseptere. Resultatet var de "Tolv artiklene" som man var enige om 12. september, og som ble presentert for andre tyske fyrster 12. oktober. Man beholdt Hardenbergs tyske konføderasjon, men også hele det tyske området til både Østerrike og Preussen skulle inngå i det føderale systemet. Østerrike hadde presidentskapet, og makten til kretslederne ble økt. De fleste tyske fyrstene var ikke fornøyd med planen. Spesielt var de misfornøyd med at fyrstenes suverenitet ble redusert.

I 1806 hadde Napoleon gjort Saksen til et kongedømme, og kongen av Saksen hadde også fått tittel som "fraværende hertug av Warszawa" - Polens hersker. Etter Napoleons nederlag ved Leipzig i oktober i 1813 ble de saksiske og polske områdene objekt for russiske og prøyssiske ambisjoner. Preussen ønsket å legge Saksen under seg. Hardenberg tok ønsket opp med Metternich, som hadde forståelse for Preussens ønske, men ikke ville forplikte seg overfor Preussen. Metternich virket villig til å gi Preussen det meste Preussen ønsket dersom Preussen støttet Østerrike i forhold til Russland. England syntes også villig til å støtte Preussen dersom Preussen bidro til å stoppe Russlands ambisjoner i Polen. Men den russiske tsaren ville ikke la seg stoppe. Metternich dro tilbake løftet om at Preussen skulle få Saksen. Forholdet mellom stormaktene ble så dårlig at det ble snakket om krig. Hardenberg måtte nøye seg med den nordlige delen av Saksen, og skulle også få store områder i vest. Dette var områder som Preussen i utgangspunktet ikke hadde uttrykt ønske om å få, men som England ønsket at Preussen skulle ha for å skape et sterkere tysk nærvær i vest som ei motvekt mot Frankrike. (Disse områdene i vest, blant dem Ruhr, kom til å bli grunnlaget for Preussens rikdom og stilling som industriell stormakt.) Tsaren fikk ikke de store polske områdene som han ønsket seg, men han fikk omtrent hele hertugdømmet Warszawa, som ble "kongress Polen", en nominelt uavhengig stat under russisk kontroll.

Metternich forhandlet med de mellomstore tyske fyrstene da Napoleon kom fra Elba. Dette satte fart på forhandlingene. 8. juni var de fleste enige om den territoriale organisasjonen og den føderale strukturen til de tyske statene, og denne enigheten ble inkludert i den avtalen som ble undertegnet av de europeiske stormaktene 9. juni 1815, ti dager før slaget ved Waterloo. De allierte samlet seg i Paris for å undertegne enda en fredsavtale 20. november. "Den Hellige Allianse" og "Kvadruppelalliansen", der de fire seiersmaktene inngikk, ble samtidig opprettet for å opprettholde status quo.

Av de tyske staten ble Preussen seierherren. Hohenzollerne fikk to femdeler av Saksen med 850.000 innbyggere, og deler av Polen rundt Danzig, svensk Pommern inkludert Rügen og store områder i Westfalen og i Rhinland. Baden og Württemberg verken tapte eller vant betydelige territorier. Bayern fikk Ansbach og Bayreuth, Berchtesgaden, Würzburg og Anschaffenburg, men ikke festningsbyen Mainz. Hannover, som var anerkjent som et kongedømme, fikk tidligere prøyssiske områder og noen nordlige stater. Østerrike ønsket ikke flere tyske områder.

Metternich skisserte et forslag til en tysk organisasjon, som ble grunnlag for Bundesakte. Dette ble undertegnet av 37 stater 8. juni, og noen veker senere av Baden og Württemberg. Det var en enkel plan uten kretsene og de representative organene, domstolen og mange andre tiltak for å enhetliggjøre tysk offentlig liv, som Humboldt hadde foreslått. De suverene fyrstene og de frie tyske byene opprettet en konføderasjon av uavhengige stater, et statsforbund heller enn en forbundsstat.

Blant de opprinnelige 39 medlemmene var både Østerrike og Preussen, eller mer presist de delene av disse statene som lå innenfor det området som tidligere hadde utgjort Imperiet, og også kongedømmene Saksen, Bayern, Hannover og Württemberg, og kurfyrstedømmet Hessen og storhertugdømmene Baden og Hessen og andre fyrstedømmer og de frie byene Lübeck, Frankfurt, Bremen og Hamburg. De fleste enhetene var små, bare sju hadde mer enn en million innbyggere, mens 21 hadde mindre enn 100.000 innbyggere og tretten mindre enn 50.000 innbyggere. Det minste, Liechtenstein, hadde bare 5.000 innbyggere.

Bare en institusjon var opprettet i stiftelsesdokumentet, forbundsforsamlinga (Bundesversamlung), som bestod av representanter fra medlemsstatene. Denne forbundsforsamlinga kunne enten møtes i det lille rådet som bestod av de elleve største medlemmene, Østerrike, Preussen, Bayern, Saksen, Hannover, Württemberg, Baden, kurfyrstedømmet Hessen, storhertugdømmet Hessen, Danmark og Nederlandene, og representanter fra de andre medlemmene gruppert i seks stemmeblokker, eller i full forsamling. Her krevdes det enstemmighet ved svært viktige avgjørelser, og ellers to tredjedels flertall.

De fleste som undertegnet stiftelsesdokumentet - Bundesakte - 15. juni 1815 gjorde det uten stor entusiasme. De mindre staten mente at de fikk delta for lite i avgjørelsesprosessen. Humboldt mente at organisasjonen var for lite forpliktende og for lite omfattende. Men at den likevel hadde utviklingsmuligheter. Det ville bli utviklet større enighet i Tyskland, og en dag ville Tyskland være et samfunn med en stat.

Det var utenlandske fyrster med i konføderasjonen: både kongene av England, Danmark og Nederlandene. Og disse ville ikke arbeide for tysk enhet og samling av Tyskland. Og de mindre fyrstene ville gjerne være anerkjente og beskyttet av konføderasjonen, men de ville motsette seg at dens makt ble utvidet på bekostning av deres suverenitet. Metternich var ikke tilhenger av en mer omfattende konføderasjon. Tvertimot hadde han beskyttet de mellomstore statenes suverenitet. Han så konføderasjonen som et mellom-europeisk sikkerhetssystem, som blant annet skulle kontrollere Preussen.

Burschenschaft
Noen tyskere opprettet et forbund som skulle arbeide for samling av Tyskland, basert på liberale og patriotiske verdier. Deres bevegelse ble kalt for Burschenschaft bevegelsen. Den ble stiftet i Jena i juni 1815. Arndt var en deres inspiratorer. (Arndt er omtalt i siste del av kapitlet "Bonden fra paria til patriot".) Snart hadde Burschenschaft fått 500-650 medlemmer i Jena. Og innen få måneder ble det opprettet avdelinger ved flere universitet. Overalt søkte medlemmer å samle studentene på tvers av de skillelinjene etter regional bakgrunn som studentene hadde brukt å organisere seg etter.

I oktober 1817 samlet medlemmene av Burschenschaft seg i Wartburg for å feire seieren i slaget ved Leipzig og trehundreårsjubileet for reformasjonen. 468 tyskere deltok ved den borgen der Luther hadde oversatt Bibelen til tysk. Bevegelsen hadde vanskeligheter med å utforme ideologien sin. De ønsket tysk enhet, men det var både katolikker og protestanter i Tyskland. Hvordan skulle de forholde seg til det religiøse spørsmålet, og hvordan skulle en praktisk politikk utformes?

Den mest radikale delen av Burschenschaften ble ledet av Karl Follen i Giessen. Han ønsket et forenet og fritt Tyskland. I 1818 flyttet han fra Giessen til Jena for å få større innflytelse i bevegelsen, men han fikk ikke mer enn to dusin tilhengere. En av de perifere tilhengerne var Karl Sand, og i mars 1819 drepte han August von Kotzenbue, som var skuespillforfatter og reaksjonær publisist.

Karl Sand var en 23 år gammel teologistudent. Han ble dømt til døden. Selv om det aldri ble bevist at Karl Follen hadde noe med drapet å gjøre, ble likevel Karl Follen jaget av politiet og fjernet fra universitetet og sendt i eksil.

Karlsbaddekretene.
Metternich innså at dette drapet ga den reaksjonære politikken nye muligheter. Det kunne brukes til å mobilisere de tyske statene til økt undertrykkelse og reaksjon. I Karlsbad møtte Metternich representanter fra ti andre tyske stater i perioden 6. til 31. august. Den enigheten som ble oppnådd der fikk enstemmig tilslutning fra den tyske riksdagen som møttes i Frankfurt seint i september. Den første bestemmelsen ba om nærmere tilsyn med universitetene. Myndighetene skulle se til at ingen universitetslærer misbrukte sin undervisning til "å spre skadelige ideer som kunne undergrave den offentlige ro og orden og undergrave grunnlaget for de eksisterende statene". Dersom en lærer ble avskjediget for undergravende virksomhet skulle han ikke kunne ansettes ved andre universitet i Tyskland. En annen bestemmelse krevde nærmere oppsyn med pressen ved at det ble opprettet en sentral kommisjon som skulle gjennomføre sensur i Tyskland.

I november 1819 ville Metternich konsolidere de reaksjonære funksjonene til den tyske konføderasjonen. Han kalte sammen et møte av de tyske ministrene som etter seks måneders overveielser sluttet seg til Wiener Schlussakte, som var en revidert utgave av den føderale konstitusjonen fra Wien fire år tidligere. Schlussakte ble vedtatt av riksdagen i juli i 1820 og fjernet de progressive impulsene som hadde vært i den opprinnelige konstitusjonen; det ble ikke sagt mer om toleranse og reformer. I plenum skulle det bare foregå stemmegivning, ingen debatt eller meningsutveksling skulle forekomme. Enstemmighet ble krevd for de viktigste sakene. Artikkel 26 sa at konføderasjonen kunne intervenere i en medlemsstat for å opprettholde ro og orden, også dersom det ikke ble bedt om slik hjelp, om man vurderte statens myndighet ute av stand til å opprettholde ro og orden. Artikkel 58 forbød tyske fyrster å akseptere en konstitusjon som ville hindre dem i å oppfylle sine forpliktelser overfor konføderasjonen. Konføderasjonen ble gjort om til et reaksjonært selskap som garanterte en reaksjonær politikk i Tyskland. Metternich kunne gjennom konføderasjonen koordinere reaksjonær politikk rettet mot hans politiske motstandere. Konføderasjonen sikret at selv moderat opposisjon ikke ville bli tålt noe sted.

Det fantes bestemmelser som skulle legge til rette for en felles utenrikspolitikk, men de førte ikke fram til dette. Etter at konstitusjonen var vedtatt ble konføderasjonen av liten sentralitet i politikken. Den var noen kontor i Frankfurt der det foregikk ting som stort sett var av liten betydning og som knapt noen brydde seg om. De fleste myndighetene ordnet mellomstatlige forhold uten å gå veien om konføderasjonen i Frankfurt.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Oversikt over Tysklands historie 1815-1848
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: