Tysk historie fra 1848 til 1866.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er

Blogg
Atom-XML


Innholdsoversikt
  1. Revolusjon og Reaksjon
  2. Revolusjonens utbrudd
  3. Frankfurtparlamentet og det tyske spørsmålet
  4. Revolusjonens nederlag: Politikk i statene
  5. Reaksjonens nye fjes
  6. Samfunnet i Bürgertüms tidsalder
  7. Kultur 1850-1866
  8. Politiske muligheter og alternativer
  9. Den nye æra
  10. Nasjonale konflikter og innenrikspolitikk
  11. Den tyske borgerkrigen

Google
 
Web www.europas-historie.net

Innledning

Den største og viktigste politiske oppgaven Europa har stått overfor de siste 500 årene har vært å uskadeliggjøre adelen og å innføre et stabilt demokrati. I Tyskland mislyktes dette. Det var ikke den tyske befolkninga som sviktet, for oppslutninga om demokrati var overveldende i den perioden vi i dette kapitlet skal se på, og enkelte tyske stater var blant de mest demokratiske i Europa. James Sheehan skriver at ikke i noe annet europeisk land var befolkninga mer aktiv politisk enn i Tyskland. Likevel lyktes ikke de demokratiske kreftene i å innføre demokrati og frihet i Tyskland, men militarismen og undertrykkelsen vant. Det har to grunner, at Tyskland var så oppsplittet, og at de demokratiske kreftene stod overfor dyktigere og mer hensynsløse og brutale motstandere enn i noe annet europeisk land. Denne motstanderen var i første omgang Bismarck, en av de dyktigste, mest brutale og hensynsløse maktpolitikere Europa har sett. Vi ser mer til Bismarck i neste kapittel.

Revolusjon og Reaksjon

I kapitlet som ga ei oversikt over tysk historie for perioden 1815-1848 så vi at 1840-årene var nødsår for store deler av den tyske befolkninga. Myndighetenes politikk hadde i tida fra 1815 fram til 1848 vært preget av sensur. 1848 er kjent som et revolusjonsår. I dette kapittel så vi ei utvikling som ledet fram til opprørene i 1848. Folk gjorde opprør siden livene for mange var elendige, og de protesterte mot elendigheten - og de mente at situasjonen var urettferdig og at det kanskje var mulig å forandre den. Troen på muligheten til å forandre situasjonen til det bedre kunne blant annet ha oppstått siden folk kunne se at det allerede foregikk forandringer. Og det fantes forestillinger og håp om fortsatt forandring til det bedre. Det fantes planer og håp om reformer, og reformer ble diskutert svært mange steder. Situasjonen var labil, ute av likevekt, forandring ble oppfattet både som nødvendig og som faktisk pågående, og dette var ei alminnelig oppfatning. Noen, som Metternich, fryktet forandringer, mens andre så fram til forandringer med håp.

Revolusjonens utbrudd

Ved årsskiftet 1847-48 synes situasjonen å bedre seg. Matvareprisene var gått ned, og urolighetene var blitt færre. I Palermo i Italia begynte en oppstand i januar 1848. Oppstanden spredte seg langsomt nordover, og truet myndighetene over hele Italia. 22. februar var gatene i Paris fulle av folk som demonstrerte mot myndighetene. Neste dag bygde de barrikader og sloss mot soldater. Dagen etter flyktet kongen, Louis Philippe.

I slutten av februar begynte en bølge opprør i Tyskland. Den spredte seg fra sørvest. I hundrevis av byer og landsbyer krevde folk politiske reformer, sosial rettferdighet og befrielse fra elendighet og undertrykkelse. Det er knapt noen annen periode i tysk historie som er så full av spontane aksjoner og dramatiske politiske muligheter. Det var svært mange oppstander i 1848, og de inspirerte hverandre, selv om de kunne ha ulike beveggrunner.

I mars handlet mange ulike grupper sammen, eller samtidig, siden de alle avskydde det etablerte systemet. Det var politiske bevegelser, moderate liberalere og radikale demokrater. Og det var grupper som først og fremst la vekt på de økonomiske og sosiale problemene i Tyskland, og først og fremst ville rette på dem. Meningene ble uttrykt på mange ulike måter, gjennom streiker og demonstrasjon, gjennom avstemninger i mange forskjellige forsamlinger, fra parlamenter til foreninger og korporative institusjoner.

Baden
De revolusjonære vant en av side første seire i Baden. 12. februar, før oppstanden i Paris, formulerte Friedrich Bassermann, en framstående talsmann for de sørtyske liberalerne, målene til den liberale opposisjonen i en mye sitert tale i landdagen. To veker senere kom nyhetene fra Frankrike om oppstanden i Paris, og da begynte demonstrasjoner også i Tyskland, først i Mannheim, så i Heidelberg, og senere i andre byer i Baden. Mennesker fra mange ulike grupper og bakgrunner deltok i de første begeistrede demonstrasjonene. De samlet seg under et program om konstitusjonell reform i Baden og en omstrukturert tysk føderasjon. De etablerte talsmennene for det politiske etablissementet ville bruke urolighetene til å tvinge hertugen til å love politiske reformer, i likhet med i 1830. Etablissementet hadde slik en begrenset vilje til å samarbeide med, eller bruke, opprøret. Det ønsket å gjøre det gjennom verdige prosesjoner, gjennomtenkte petisjoner og høflige forespørsler og anmodninger til herskeren om moderate politiske forandringer.

Venstreledere som de radikale advokatene Friedrich Hecker og Gustav von Struve hadde andre ønsker for oppstanden. De stod sammen med de moderate under de første store demonstrasjonene. Tidlig i mars da petisjonene ble presentert for landdagen i Karlsruhe i store mengder, var hovedstaden full av opprømte mennesker. Menneskemengden truet både parlamentet og palasset. Hecker overvurderte de revolusjonære mulighetene, og hørtes ut som en seierrik erobrer da han snakket til Landdagen. De forskjellige petisjonene og forslagene som var kommet inn ble sendt til en komite som skulle gjennomgå dem og begynne å arbeide med en ny konstitusjon. Storhertugen aksepterte framgangsmåten og utnevnte et liberalt ministerium. Og foreløpig slo folk seg til ro med dette.

Mens denne konflikten foregikk i Karlsruhe, Badens hovedstad, forgikk en annen konflikt på landsbygda. Til å begynne med hadde bøndene i sørvest virket uimottakelige for den politiske agitasjonen. Men i den andre veka i mars spredte det seg uro. Odenwald var et sentrum for revolusjonær aktivitet. Det var et område som var dominert av de store godsene til Standsherren, og bøndene deres var hardt utbyttet. For bøndene var pressefrihet mindre viktig enn frihet fra godsforvalterne og andre øvrighetspersoner. Bøndene opptrådte samlet overfor disse og krevde bedre forhold, og når dette ble nektet søkte de å ødelegge arkivene til herrene.

I de fleste tyske statene førte politisk agitasjon og sosial uro til at regjeringene ga politiske innrømmelser. Befolkninga hørte rykter om uro og opprør andre steder, og dette inspirerte befolkninga til selv å gå til aksjon mot den undertrykkelsen som befolkninga var utsatt for. Dette var ofte ledet av Vormärz opposisjonen, som raskt fikk tilslutning fra mer radikale grupper og ble styrket av aksjoner fra brede lag av befolkninga. Herskerne var først usikre på hva de skulle gjøre, og inngikk så en eller annen form for kompromiss. Bare en av herskerne ble drevet bort fra trona; det var Ludwig i Bayern. Sønnen Maximilian II overtok som konge i Bayern. Men overalt måtte reaksjonære ministre gå av og ble erstattet av moderate ministre fra opposisjonen. Disse nye ministrene avskaffet sensuren og fjernet restriksjoner på den politiske aktiviteten og lovte betydelige konstitusjonelle reformer. Ganske raskt hadde øyensynlig en ny orden blitt skapt.

Noen herskere, som kong Wilhelm av Württemberg, ville fra først av ikke komme med innrømmelser. Disse så etter reaksjonære allierte. Hvor var Den Hellige Alliansen? Hvor var Østerrikes og Preussens reaksjonære herskere? De kunne ikke gripe inn for å slå ned oppstanden rundt om i Tyskland, for oppstanden i 1848 nådde også inn i Preussen og Østerrike, og disse landenes herskere hadde nok med å møte oppstanden i egne land.

Østerrike - Metternich må gå
I slutten av februar ble nyhetene om oppstanden i Paris kjent i Wien. I Wien var det dommedagsstemning. Utenfor bankene oppstod det lange køer av folk som ville veksle pengene sine om til sølv. Prisene på mat økte sterkt. Slik ble folks manglende tillit til myndighetene demonstrert. Opposisjonen uttrykte behovet for grunnleggende forandringer. Louis Kossuth angrep regimet i den ungarske landdagen. Talen han holdt ble oversatt til tysk og spredt i Wien, der opposisjonelle foreninger utarbeidet krav om forandring og mobiliserte til fordel for disse kravene.

Regjeringa så med bestyrtelse på det som skjedde. De øverste myndighetene var splittet og usikre på hva de skulle foreta seg. Og intrigene og maktkampene på øverste hold fortsatte. Metternich kom seg over sjokket, men greide ikke å få noe grep om situasjonen. Hans fremste rival, Kolowrat, intensiverte intrigene mot Metternich. En minoritet blant folkene på toppnivå ville sette hæren inn for å slå ned opprøret. Men det ble ingen enighet om hvordan opprøret skulle møtes.

I mens økte støtten til oppstanden. 13. mars ble en stor demonstrasjon avviklet på en rolig måte. Mange av deltakerne var respektable borgere. Demonstrasjonen foregikk utenfor forsamlingshuset til stenderforsamlinga for Nedre Østerrike. Stormarsjalen til stenderforsamlinga kom ut for å si at stenderforsamlinga sympatiserte med demonstrantenes krav om reformer. Demonstrantene sendte utsendinger til palasset. Etter hvert som dagen gikk vokste folkemassen. Stadig flere mennesker samlet seg i gatene, og det kom til sammenstøt mellom demonstranter og soldater. Demonstrantene trakk seg ikke tilbake, men sloss. Da natta kom stod mange bygninger i flammer.

Erkehertugene og deres nærmeste menn var samlet i Hofburg. Offiserer fra sivilgarden hadde krevd at Metternich gikk av. Og de krevde våpen utlevert. De hadde satt klokka ni som det tidspunktet da dette måtte være avgjort. Til slutt gikk Metternich med på dette, skrev selv et brev der han frasa seg alle sine stillinger. Døgnet etter reiste han i hemmelighet til England, der han møtte andre som hadde rømt fra revolusjonen, som Louis Philippe, Guizot, Lola Montez og fyrst Wilhelm av Preussen.

Hva ville komme som erstatning for Metternichs regime? 15. mars avskaffet keiseren sensuren og anerkjente sivilgarden og lovte å sammenkalle en grunnlovsforsamling så snart som mulig. Men først måtte det opprettes ro og orden. I løpet av få dager ble det rolige forhold i Wien, men på landsbygda fortsatte urolighetene.

Preussen
Det var klart at de østerrikske myndighetenes nederlag 13. mars ville ha konsekvenser for Preussen. I de vestlige delene av Preussen hadde befolkninga handlet raskt etter at nyhetene om opprør ble kjent. I Köln hadde en stor menneskemengde samlet seg. Lederen deres, Andreas Gottschalck, krevde politisk likhet, pressefrihet og en sivilgarde. Tropper ble tilkalt for å spre menneskemengde og arrestere lederne dens. Bystyret opprettet deretter sin egen vaktstyrke. Sammen med andre fra Rhinland ba de regjeringa om moderate reformer. Mange borgere var blitt skremt av oppløpet i Köln.

Kong Friedrich Wilhelm av Preussen var en nølende, og slett ikke handlekraftig, person. Han visste heller ikke i denne situasjonen hva han skulle foreta seg. Og i mens økte urolighetene både i Berlin og ellers i Tyskland. Folkemengder samlet seg i Berlin, på Zelten nord for Tiergarten, der de hørte på talere og leste veggaviser om den politiske situasjonen, og undertegnet petisjoner der det ble bedt om politisk deltakelse og offentlig hjelp til de arbeidsløse og fattige. Hoffet i Berlin, i likhet med de øverste myndighetene i Wien, var delt i synet på hva som burde gjøres. Noen ville inngå kompromisser og andre ville tilkalle hæren. "Mot demokrater nytter bare soldater". Men kongen valgte som vanlig å gjøre ingenting.

Om kvelden 17. mars gikk kongen med på noen av de mest presserende kravene til opposisjonen: å kalle sammen den forente landdagen, altså landdagene fra alle de åtte provinsene i Preussen, få utarbeidet en konstitusjon for Preussen, initiativ for å reformere konføderasjon, og pressefrihet. Om morgenen 18. mars utnevnte imidlertid kongen general von Prittwitz til militær øverstkommanderende i Berlin. Han ville gå hardt fram. Soldater åpnet ild mot fredelige mennesker som var samlet foran palasset i Berlin og drepte mennesker. Folk ble rasende. Selv moderate og respektable folk kjente seg forrådt av kongen. I store deler av byen ble det satt opp barrikader. Dagen som hadde begynt med feiring av kongens innrømmelse sluttet med et stort opprør mot ham. De fleste som ble drept i løpet av dagen var menn mellom tjue og trettifem år gamle. De aller fleste av dem var handverkere: slaktere, smeder, boktrykkere, murere, skomakere, mekanikere og bakere. Og aller hyppigst var skredderne og møbelsnekkerne blant de drepte.

Folk var svært skuffet, de husket hvor ofte kongene hadde brutt sine løfter. Forholdet mellom sivilbefolkninga og de statlige myndighetene ble svært dårlig. Offiserskorpset, som for en stor del bestod av unge junkere, så på sivilbefolkninga med forakt og som søppel. Og sivilbefolkninga så på hæren som reaksjonens redskap. Når mengden ropte "Militär zurück!" krevde de ikke bare at en umiddelbar fare skulle fjernes, men krevde også hva de oppfattet som en nødvendig forutsetning for meningsfull reform. Dersom det skulle komme politisk forandring i Preussen måtte offiserskorpset reformeres og hærens undertrykkelsesmakt kontrolleres.

De blodige begivenhetene 18. mars ødela Friedrich Wilhelms forsøk på å slå inn på en moderat kurs. Prittwitz fortalte kongen at Berlin kunne pasifiseres ved hjelp av hæren, men det kunne bli en blodig affære. Kongen bestemte seg da til å gi opp og sende soldatene ut av Berlin. Han skrev et opprop - "An meiner lieben Berliner!" - der han aksepterte opprørernes mest presserende krav om å sende soldatene ut av byen. Dikteren Theodor Fontaine hadde tilbrakt dagen på en barrikade bevæpnet med en gammel karabin, og husket den gleden som han og kameratene kjente da kongens erklæring ble kjent.

19. mars måtte kongen stå i stillhet og se på mens de som var drept av soldater ble båret forbi. De neste dagene sammenkalte kongen den forente landdagen. Han skrev et opprop "An mein Volk und an die deutsche Nation", som syntes å love prøyssisk lederskap for en bevegelse for nasjonal forening, og han oppnevnte et nytt ministerium der de rhinske liberalerne Camphausen og Hansemann var med. I mellomtida sluttet liberalere fra Preussen seg sammen med representanter fra andre tyske stater for å planlegge et tysk parlament, som skulle forberede en ny konstitusjonell orden i sentraleuropa.

Utnevnelsen av liberale ministerier, Camphausen i Preussen, Bekk i Baden, Römer og Pfizer i Württemberg og Stüve i Hannover, var en triumf for de liberale kreftene i Tyskland. De var nå i stor grad fornøyd med det de hadde oppnådd. De ville opprette konstitusjonelle system med pressefrihet og politiske friheter.

Men majoriteten av befolkninga stod fortsatt overfor de samme grunnleggende problemene som de stod overfor da opprøret begynte. Og det ble ikke roligere forhold etter at kongen hadde kommet med sine innrømmelser. I slutten av mars skrev den prøyssiske kommandanten for det åttende korpset i Koblenz at det overalt i Rhinland var oppstand. Det samme kunne sies fra Schlesien, der bøndene angrep hovedhusene på godsene. I de store byene stod folk enda overfor sult og nød. De ville ha Fressfreiheit, og ikke Pressfreiheit.

Mange kunne kjenne at de hadde vært med på noe stort, noe som monnet og kunne forandre verden. Hendingene fremmet oppkomsten av mange nye institusjoner for politisk deltakelse, og inspirerte dyktige folk til å bli politiske ledere.

Den sterke uroen skremte den moderate opposisjonen. Knapt noe som var til umiddelbar hjelp for majoriteten av befolkninga var oppnådd, og mange var derfor ikke fornøyde. Enkelte liberalere snakket om et nytt barbari, og om mobben.

Saksen
Revolusjonen i Saksen begynte i Leipzig omtrent med en gang da nyhetene om oppstanden i Paris ble kjent. Leder for oppstanden var Karl Biedermann, en moderat publisist med god forbindelse til byens intellektuelle og kommersielle elite. Robert Blum, Leipzigs mest innflytelsesrike leder av venstreopposisjonen, støttet Biedermanns opprinnelige petisjon til kongen. Blum organiserte en massedemonstrasjon til støtte for reform. 12. mars ble de moderate og venstreopposisjonen enige om utkast til et program. Da det ble dannet et reformministerium kom forholdet mellom de moderate og de radikale inn i en ny fase. Blum begynte å opprette Vaterlandsvereine der bare besluttsomme, progressive menn kunne være med. I slutten av april var det 59 slike foreninger rundt om i Saksen. De liberale i Leipzig dannet en Deutscher Verein, som snart hadde mer enn førti forgreninger.

Württemberg
I Württemberg var de liberale og demokratene forenet fram til sommeren 1848. Da Römers ministerium ble dannet oppfordret det til "Ruhe und Ordnung" slik at framtida kunne bli forberedt med "Vernuft und Mässigung". Men uro spredte seg på landsbygda. Verken de liberale eller de reaksjonære var situasjonens herrer, og de radikale krevde større innflytelse. De ville ha slutt på privilegiene. En radikal journalist skrev tidlig i april at privilegienes tid var over, "vi vil ikke mer bli regjert av liberale plutokrater enn av det gamle reaksjonære systemet". De moderate begynte å oppfattes som motstandere av de radikale.

Baden
I Baden hadde politiske motsetninger økt etter at det liberale ministeriet var blitt utnevnt. Badens radikale ledere Hecker og Struve hadde liten tillit til den nye regjeringa. Og på grunn av det sterke og utbredte engasjementet som de så mente de at de kunne lede et vellykket opprør. Hecker og Struve hadde uten å lykkes prøvd å mobilisere en nasjonal bevegelse til støtte for det radikale programmet de hadde. De proklamerte en republikk og oppfordret til militært opprør. Flere tusen mennesker sluttet seg til opprøret. Opprørerne kjempet tappert, men de var dårlig ledet og dårlig utrustet, og tapte kampen.

Demokratene kunne tvinge fram forandringer gjennom opptøyer, men de kunne ikke diktere forandringene eller bestemme hvilke forandringer som skulle komme. De kunne ikke opprette en ny orden. Det syntes som om de moderate var kommet seierrike ut av opprøret.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands historie 1848-1866
Forsida


Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"