Tysk historie 1918-1933.

Tredje del

Weimarkulturen

Til første del Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:

Innholdsoversikt

  1. Weimarkulturen


Weimarkulturen

Da nazistene kom til makten forkastet de hele den kulturen som hadde blomstret under Weimarrepublikken. Men poesien til Rilke har ikke blitt glemt, heller ikke romanene til brødrene Mann og Hermann Hesse, eller musikken til Schönberg. Og dette er bare noen få av de kunstnerne som var produktive under Weimarrepublikken. Weimarrepublikkens kunstneriske uttrykk var så rike at denne tiden i kunstnerisk kraft ikke står tilbake for noen annen periode i tysk historie.

Republikken oppmuntret kunstneriske uttrykk og ga dem frihet, i motsetning til mange andre perioder i tysk historie, og i motsetning til mange andre samtidige regimer. Men knapt noen av disse kunstnerne kjente noen trang til å gjengjelde dette ved å forsvare republikken når den var under angrep.

Den moderne ånd: Bauhaus og den nye musikken

Selv om mange av de nye tanker som blomstret og ble alminnelig kjente under Weimarrepublikken alt tidligere hadde oppstått, som ekspresjonismen, relativitetsteorien og psykoanalysen, var det under Weimarrepublikken at disse nye tankene ble kjente. Malere som Kirchner og Nolde ble lite vist tidligere siden keiseren ikke ønsket at de skulle vises i galleri som var støttet av staten. Men etter 1920 ble disse restriksjonene borte, og moderne kunst ble vist i galleriene og museene.

Weimar kulturen var moderne fordi de som levde under den opplevde og mente at det var en ny tid der alt det gamle ble borte, og nye uttrykk måtte skapes - ei ny tid var på gang og måtte skapes. Nye trender hadde derfor lett for å slå gjennom, og trendene skiftet raskt. Trangen til å eksperimentere med nye ideer og former var sterk.

Bauhaus hadde sitt utspring i en artikkel skrevet av Walter Gropius i 1919. Der ville han fjerne grensene mellom kunstnere og handverkere for å oppnå en ny enhet av kunst og teknologi. Studentene av Bauhaus lærte først grunnleggende design, og så gikk de videre til praktisk design og produksjon, ledet av menn som Paul Klee og Wassily Kandinsky i maleri og Marcel Breuer og Mies van der Rohe i arkitektur og møbeldesign.

Bauhaus ble ganske raskt godt mottatt. Den første utstillinga sommeren 1923 var et høgdepunkt i historien til den moderne kunst. Temaet for utstillinga var: "Kunst og teknikk: En ny enhet."

Bauhaus ble angrepet av høyregrupperinger som mente at Bauhaus hadde politiske undertoner. Da nazistene overtok makta i Tyskland ble det raskt klart at Bauhaus ikke kunne overleve i Tyskland, og ledende personer innenfor Bauhaus, som Mies van der Rohe, Gropius, Breuer, og Alberts flyttet til USA der de ble godt mottatt.

To nye komponister som kom fram under Weimarrepublikken var Hindemith og Schönberg. Arnold Schönberg skapte tolvtone musikken. Hindemith skrev blant annet sangsykler basert på diktene til Georg Trakl og Rilke, jazz og to operaer, Mathis der Maler og Cardillac. Anton Webern og Alban Berg fortsatte Schönbergs arbeid. Kurt Weill satte musikk til Brechts tekster.

Den nye musikken ble satt opp mange steder. Operaer og ensembler mange steder viste seg villige til å sette opp ny og eksperimenterende musikk. Nye tanker nådde i det hele tatt lettere ut enn tidligere. Den nye kunsten ble bedre behandlet der sosialdemokratene styrte enn andre steder. I det konservative og kirkelige Bayern ble nye tanker møtt med mistenksomhet.

Manerer og moral

Krigen forandret holdninger og måter man oppførte seg på og kledde seg på. Gamle tradisjoner og autoriteter mistet mye makt. Kirka mistet mye av sin innflytelse, og foreldrene var i mindre grad i stand til å dominere barna sine. Dette fikk også kunstneriske uttrykk både i film og litteratur, som for eksempel som forkastelse av lærernes myndighet.

Kvinnene hadde fått stemmerett, og elleve millioner kvinner arbeidet full tid på tjuetallet. Selv om de fleste av disse var i underordnede stillinger, begynte kvinner å gjøre seg gjeldende med intellektuelle bidrag.

Intellektuelle og republikken

Mange ledende representanter for kulturlivet var avvisende og negative overfor republikken og Weimar konstitusjonen og de som arbeidet for den i regjering og parlament. At det ytterste venstre og høyre var motstandere av republikken er ikke overraskende. Mer skadelig var trolig den blanding av baktalelser og fordømmelse som kom fra mange mer moderate intellektuelle som hadde fått sin frihet til å arbeide og nå ut i offentligheten fra republikken. Blant dem var det framstående personer som hadde oppnådd respekt. De støttet ikke republikken, men undergravde den gjerne, og dette skadet republikken alvorlig.

Demokratiet hadde lenge vært begravd under det autoritære regimet. En gang hadde tyske byer vært selvstyrte, og deltakelse i offentlig liv og politikk vært sett på som en nødvendig virksomhet som ga ære. Men den autoritære romantikken og det aristokratiske hierarkiet som hadde behersket Tyskland gjennom de siste femti årene, hadde ødelagt forståelsen for rasjonell formidling mellom mennesker, og mer umiddelbare forhold, gjennom kommando, direkte handling og følelser, fant større forståelse og sympati, også blant mange intellektuelle. Svermeriet og den subjektive idealismen stod høgere i akt enn det møysommelige demokratiet. Derfor kunne ikke de intellektuelle kommunisere med befolkninga, fordi de intellektuelle ofte manglet perspektiv og forståelse for det som foregikk i samfunnet og for de reelle alternativene. Mange venstreintellektuelle hadde bare hån og forakt til over for republikken.

Ekspresjonistiske aktivister ville ikke prøve å mestre de virkelige problemene, og kjente seg forrådt når mer praktisk orienterte personer strevet med de vanskelige problemene som fantes, og langsomt skapte betingelser for sosial orden. Mange intellektuelle fant de nødvendige kompromissene frastøtende, og mente at den gamle orden i for stor grad levde videre under republikken. Det kunne de ha rett i, men ved å undergrave republikken åpnet de for at de værste sidene ved den gamle orden kunne overta makta fra republikken.

Intellektuelle, som Thomas Mann og Hermann Hesse, tvilte på at rasjonaliteten kunne slå rot i samfunnet på en slik måte at rasjonelle og individuelle (i Hegels forstand: det individuelle er en syntese av det allmenne og det partikulære) liv kunne leves av folk flest. De så samfunnet som preget av oppløsning og konflikt mellom anarki og autoritære tendenser, og så ingen tydelig løsning for situasjonen. De kunne uttrykke dette slik at det virket som angrep på republikken, og som rop om radikale løsninger.


Høyreekstreme intellektuelle

Mange høyreekstreme intellektuelle forkastet både republikken og det gamle keiserdømmet som alternativ. De hadde en visjon om en ny revolusjon som ville snu rundt på alle verdier og føre til et nytt Reich av uforliknelig styrke og moralsk integritet. De idealiserte voldsbruk, og fornektet tradisjonelle kriterier om at politiske handlinger må være rasjonelle med hensyn til mål og virkemidler. De fleste av dem var patrioter og idealister, og holdt en høy moralsk tone, men de var også nihilister og irrasjonelle. De var intellektuelle fortropper for den revolusjonen som skulle komme i 1933, selv om de ofte foraktet Adolf Hitler.

De mest innflytelsesrike av disse høyreekstreme, eller ny-konservative som de noen ganger ble kalt, var Oswald Spengler og Arthur Moeller. Moeller stammet fra ei prøyssisk embetsmannsslekt, og Spengler var en desillusjonert skolemester, mest kjent for å ha skrevet Untergang des Abendslandes. Begge var kulturpessimister i tradisjonen etter Nietzsche, Paul de Lagarde og Julius Langbehn. De var motstandere av "den mekaniske, sjeleløse kapitalismen, som hemmer alle frie impulser og all individualitet" og av moderne vitenskap. De mente at samfunn dominert av denne og av det liberale demokratiet var dømt til undergang, og de ønsket at en elite av helter skulle skapes for å frigjøre Tyskland fra denne faren.

Allerede før nederlaget i 1918 hadde Moeller utarbeidet hovedtrekkene i filosofien sin. Han mente at erkefienden til tysk kultur var liberalismen, som han mente ødela den heroiske ånden til menneskene ved den vekt den la på godhet og rasjonalitet, og dens mangel på disiplin og dens muligheter for luksuriøse utsvevelser. Han appellerte om at man måtte vende tilbake til de gamle prøyssiske dydene som ære, enkelhet og mot.

Krigen overbeviste Moeller om at tyskerne ikke hadde mistet de heroiske dydene. Han var en av de fremste propagandistene for myten om at Tyskland hadde tapt fordi landet var blitt dolket i ryggen. Det var nødvendig å fjerne Versaillesavtalen og republikken i en ny revolusjon som ville føre tyskerne inn i det tredje rike. Konkret hvordan dette skulle være skrev ikke Moeller.

Det ble stiftet foreninger for å diskutere Moellers tanker, og disse trakk til seg høyreradikale personer. Moellers abstraksjoner kunne bli sett på som dypsindighet, som dro til seg forvirrede og desorienterte unge mennesker.

Gjennom en av disse foreningene kom Oswald Spengler i kontakt med Moeller, og de kom til å beundre hverandre. Spenglers kjente bok forutsa ikke bare Tysklands undergang, men undergangen til hele Vest-Europa. Etter at Spengler møtte Moeller fikk han et håp og ble mindre pessimistisk. Han begynte å tro at Tyskland kunne reise seg etter nederlaget. Og han sluttet seg til Moellers kampanje.

Spengler var ambisiøs, og ville bety noe og ha innflytelse i de mektiges kretser. Men personer med makt fikk ikke tiltro til Spengler. Spenglers deltakelse i intriger fikk general Seeckt til å skrive at han ønsket at Spengler hadde gått ned sammen med aftenlandene - at han var en politisk tosk.

Spengler forkastet etikk som en rettesnor for handling. Han skrev at det som betyr noe er å lykkes, uansett om en har rett eller urett. Tyskerne må vite å gjøre seg til lydige og gode redskap for den sterke mann, slik at han har gode redskaper å arbeide med. Spengler hadde en sterk skjebnetro.

Spenglers og Moellers lære fremmet irrasjonalisme, anti-intellektualisme og akseptering av voldsbruk og barbari. De høyreradikale glorifiserte og rettferdiggjorde krigen, og hevdet at den var en rensende opplevelse. Det kom mange bøker som glorifiserte krigen og framstilte den som heroisk, så mange at antikrigs bøker som Remarques "Intet nytt fra Vestfronten" forsvant i vrimmelen. Skyttergravskrigen ble framstilt som den store opplevelsen i livet.

Denne forherligelsen av bruken av vold under krigen ble fulgt av forherligelse av vold også i nåtida for å fremme framveksten av det tredje riket i Tyskland. Når muligheten for voldsutøvelse var redusert siden det ikke var noen krig på gang, måtte man kunne utøve vold i gatene for å trene sine heroiske instinkter, og for å bekjempe fiendene til det tredje rikets komme. Dessuten, som Adolf Hitler og de høyre-intellektuelle forstod, hadde voldsutøvelse propagandaverdi.

De høyreintellektuelle var likegyldige overfor de politiske spørsmål som var oppe i tida, og viste bare forakt for dem og for de som deltok i politikken. Dermed oppfordret de til forakt for republikken. Selv etter 1930, da rovdyrene allerede hadde begynt å herje i gatene, støttet de opp om denne holdning, og fortsatte å preke forakt for republikken.

De ny-konservative intellektuelle var alle romantikere som blandet sammen retorikk og estetikk, og trodde at dette var politisk visdom. Det tredje riket som kom var ikke det som de hadde drømt om, og de ble heller ikke dets elite. Mange av dem nektet også å tjene det da det hadde oppstått, men mens det var i emning hadde de alle tjent det. Det var Hitler som tjente på alle deres angrep på republikken og på deres forkastelse av rasjonalitet og moral og deres idealisering av vold og deres bidrag til den politiske uansvarligheten i Tyskland.

Lenker:
Neste kapittel
Oversikt tyskhistorie 1918-1933
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: