Tysk historie 1918-1933.

Fjerde del

Partipolitikk og utenrikspolitikk 1924-1930

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:

Innholdsoversikt

  1. Partipolitikk og utenrikspolitikk 1924-1930


Partipolitikk og utenrikspolitikk 1924-1930

For den tyske republikken var de første seks årene etter 1924 preget av utenrikspolitisk framgang og innenrikspolitisk mislykkethet. Stresemanns diplomati fjernet de fleste restriksjonene som Versaillesavtalen hadde satt for tysk suverenitet, og førte Tyskland som likestilt inn i den vennskapelige forståelsen mellom folkene, med unntak for militære spørsmål. Dette var en betydelig bedrift som samtiden verdsatte høgt, selv om arbeidet stadig ble satt på spill av innenlandske kriser og opposisjon. Den indre splittelsen i Weimarrepublikken økte med økende anerkjennelse utenlands. Stresemann siste suksess ble fulgt av et så stort nederlag at observatører kom til å lure på om republikken ville overleve lenge nok til å nyte fruktene av Stresemanns arbeid.

Partier, koalisjoner og regjeringsdannelser

De politiske partienes evne til å samarbeide om å danne regjeringer og å føre en effektiv, sammenhengende og langsiktig politikk var ikke god. Dette skyldtes både dårlig lederskap, mangel på perspektiv og vurderingsevne, fraksjonsdannelser og fraksjonsstridigheter, og at man holdt seg rigid til gamle doktriner. Dette bidro til å gi partipolitikken dårlig rykte selv før den økonomiske krisen satte inn.

Alle partiene led under dette, både de som var trofaste tilhengere av demokrati som andre. Sosialdemokratenes evne til å støtte regjeringer som det hadde bidratt til dannelsen av, var hemmet av gamle forestillinger og slagord. Det var klart at det sosialdemokratiske partiet var et reformistisk parti. På slutten av tjuetallet var bare 60% av dets velgere arbeidere, og det eide nesten 200 aviser og betydelige verdier i fond og samvirkeforetak og hadde egen bank. Sosialdemokratiet var ikke bare et parti for jordens bundne treller. Men få av lederne innså dette.

Talsmenn for SPD holdt seg gjerne til gammel retorikk, men førte ingen revolusjonær politikk, selv om revolusjonær retorikk gjerne ble brukt. En svakhet ved SPDs politikk var at partiet alltid hadde manglet en jordbrukspolitikk som henvendte seg jordbruksarbeidere og småbønder. Og dette greide ikke partiet å rette opp.

SPD hadde alltid erklæringer om å ekspropriere og stykke opp de store fyrstegodsene og godsene øst for Elben. Men det hadde ingen politikk for alle småbøndene i områder som Schleswig og Holstein, der det i 1929 var skattestreik og massedemonstrasjoner og bombing av regjeringskontorer i protest mot lånerentene og prisene på for. Sosialdemokratene brydde seg ikke om landsbygda, og lot nazistene overta den.

Sosialdemokratene var like kortsiktige i militære spørsmål. SPD greide aldri å kommunisere med de militære lederne eller å svare på deres utspill på en måte som førte til en dialog eller utforme en politikk for militære forhold. At SPD reagerte hardt på ulovlig politisk aktivitet fra militære ledere er forståelig nok, men de skjøv alltid de militære fra seg ved alltid å innta et pasifistisk standpunkt når bevilgninger til militærvesenet skulle diskuteres og avgjøres. Dette oppfattet mange som upatriotisk og som manglende forståelse for internasjonale forhold.

Ledelsen for SPD virket fargeløs og fantasiløs og uten karisma. Ingen person, eller personer, i denne ledelsen, framsto med tydelig personlighet og som i stand til å fenge og skape begeistring og oppslutning. Politikken var opprinnelig blitt utformet mens partiet var i opposisjon, og for å føres ut fra en posisjon i opposisjon, og derfor syntes partiet å mene at dette var partiets naturlige posisjon, og partiet tok heller ikke gjerne regjeringsmakt, som ble vist i 1923, 1926 og 1930.

SPD ble dogmatisk, sneversynt og livløst. Isteden for å lage en politikk som appellerte til alle om å beskytte republikken, opptrådte partiets lederskap som om de bare hadde ansvar for arbeiderklassen. Dette betydde i praksis at fagbevegelsens interesser ble de viktige for partiets politikk.

Det demokratiske partiet (DDP) hadde vanskelig å få fram hva det stod for. Og forsøkene på å presisere dette var ikke vellykket, siden de førte til avskallinger. I 1919 var DDP det tredje største partiet i landet med 75 plasser i nasjonalforsamlinga. Innen et år var dette nesten halvert, og i 1920 hadde partiet bare 39 plasser i Riksdagen. Og det ble enda mer redusert. Dette skyldtes i stor grad manglende evner hos partiets stiftere, som kom fra førkrigstidas progressive parti og fra akademiske og profesjonelle grupper. Mange av dem var ikke instinktive demokrater, og fant seg ikke heime i Weimarrepublikken. De greide heller ikke å kommunisere med befolkninga eller å utforme en klar, tydelig og forståelig politikk. Partiet virket som en samling upraktiske intellektuelle som pratet for seg selv og holdt på med sine egne ting.

Partiet lyktes ikke å få kontakt med velgerne, og ved valget i 1924 ble riksdagsgruppa til partiet redusert til 25. Det førte til at partiet søkte å endre politikk, og det drev mot høyre. Partiet kritisert i 1926 SPDs kritikk av at hæren blandet seg inn i utenrikspolitikken, og dette satte ikke venstresida i partiet pris på. Partiet støttet en bestemmelse som satte grenser for ytringsfriheten i den offentlige morals navn, og dette førte til fortsatte avskallinger. Deler av partiet nærmet seg en romantisk rasisme ved å snakke om å søke en folkelig og jordbundet styrke. Da Weimarrepublikken nærmet seg sine siste dager, var DDP, som hadde vært en del av den opprinnelige Weimarkoalisjonen, i ferd med å leke med tanken om å slutte seg sammen med Den unge tyske orden, som var en antirepublikansk og antisemittisk bevegelse.

Det tredje medlemmet av den opprinnelige Weimarkoaliasjonen hadde større indre stabilitet enn DDP, men også der økte de antidemokratiske tendensene. Sentrumspartiet stod sterkt i alle deler av landet. Det var overveiende romerskkatolsk, men likevel var noen av dets riksdagsrepresentanter protestantiske, og det hadde oppslutning fra ulike deler av befolkninga. Den mangesidige sammensetninga av partiet medførte at partiets ledelse kunne være mer fleksibel enn SPD og mer oppdatert om stemningene i befolkninga enn DDP. Partiet trodde på kompromiss.

Det store antallet parti gjorde at alle i 1925 hadde forstått at ingen kunne ha en majoritet i Riksdagen uten i samarbeid med Sentrumspartiet. At Sentrumspartiet var nøkkelpartiet stilte store krav til dette partiet og dets ledelse. Det gikk greitt så lenge dyktige demokrater som Wirth, Joos og Marx ledet partiet, men i 1928 var ble Monsignor Kaas leder for partiet. Han insisterte på at Heinrich Brüning overtok som leder for riksdagsgruppa. Denne nye ledelsen hadde mindre forståelse for parlamentarisk praksis enn forgjengerne hadde hatt.

Andre politiske parti viste enda sterkere antidemokratiske tendenser, som Folkepartiet (DVP) og Det tyske nasjonal folkepartiet (DNVP). Det første av disse var dannet i 1919 av Gustav Stresemann for å fortsette politikken til førkrigstidas nasjonal-liberale parti. Det hadde deltatt i den store koalisjonen i 1923, og samarbeidet med SPD. Dette samarbeidet var ikke populært hos alle partimedlemmene. DVP var partiet for Besitz und Bildung, og det ble stadig mer de første som dominerte partiets politikk. De ledende industrialistene kom mer og mer til å dominere partiet. Dette bekymret Stresemann, som ønsket at partiet skulle være et vitalt liberalt parti. Som middel for å motvirke dette arbeidet Stresemann med tanken om lovgivning for å begrense private bidrag til partiene, og heller innføre statlige bidrag. Men han hadde for mange andre påtrengende oppgaver til å kunne gjøre noe med dette. Da Stresemann døde gikk partiet stadig mer mot høyre under Ernst Scholz' ledelse.

En liknende utvikling foregikk i Det tyske nasjonale folkepartiet (DNVP), som led av indre stridigheter helt fra begynnelsen av. Til slutt overtok de mest voldelige elementene i partiet kontrollen. Partiet hadde en mangeartet medlemsmasse. Det omfattet ikke bare det som før krigen hadde vært det konservative partiet, men også det frie konservative partiet og det kristne sosiale partiet og andre høyreorienterte grupper. Riksdagsgruppa til partiet representerte det øvre byborgerskapet og industrielle foreninger og profesjonelle grupper, i tillegg til store eiendomsbesittere. Politisk var det grupper i partiet som var klare motstandere av republikken, og grupper som fant det nødvendig å akseptere den for å samarbeide med den.

Det var sterk uenighet innad i partiet om hvilken politikk DNVP skulle føre. Walter Lambach i Handlungsgehilfenverband skrev en artikkel der han gikk inn for at partiet måtte erklære seg villig til å arbeide innenfor statens nåværende republikanske rammer. Han kritiserte de som drømte om å gjenopprette Hohenzollernes monarki. Dette skapte raseri i partiet, og ga Alfred Hugenberg anledning til et utspill. Hugenberg hadde vært direktør for Krupp og eide mange aviser og fra 1927 også Tysklands største filmprodusent Ufa. Han hadde vært med på å danne den Pan-germanske ligaen og Vaterlandspartei og var innbitt motstander av republikken, og foraktet alle som ville samarbeide med den.

Hugenberg var rasende over at en del ledende partimedlemmer satte pris på artikkelen til Lambach og ville samarbeide med republikken. Han innledet en offensiv mot dette, og ble valgt til partileder i 1928. Dermed ble DNVP en innbitt motstander av demokratiet. I 1929 førte Hugenberg DNVP i allianse med Adolf Hitlers NSDAP og Franz Seldtes Stahlheim. Det ga Hitler og hans bevegelse en respektabilitet og legitimitet som den hadde manglet, mens mange medlemmer av DNVP forlot partiet. Hugenberg fortsatte likevel sin politiske linje mot ødeleggelsen.

Fra februar 1919, da Scheidemann ble republikkens første kansler, og til juni 1928, da Hermann Müller dannet sin regjering, hadde Tyskland hatt femten regjeringer. Ingen satt mer enn atten måneder, og noen bare tre måneder. De regjeringskoalisjonene som i praksis hadde muligheter var enten SPD sammen med de andre store partiene til venstre for DNVP, eller DNVP og de store partiene til høyre for SPD.

Ministrene hadde liten selvstendighet i forhold til ledelsen i de partiene som ministrene representerte. Derfor var regjeringene svært påvirkelige overfor alskens innflytelser som igjen kunne hindre dem i å føre en konsistent politikk. Og mange unødige konflikter ble ført inn i regjeringene på grunn av dette. Noe som kunne føre til at partier brått forlot regjeringa, og svake mindretallsregjeringer styrte.

Politikken kom mer og mer til å likne på en sammenhengende regjeringskrise. I 1927 minnet Rudolf Hilferding om at politikken til SPD var avhengig av at republikken overlevde. Derfor måtte SPD ta mindre hensyn til partiets interesser, og mer hensyn til republikken og dens overlevelse.

Da Ebert døde i 1925 hadde Hindenburg latt seg stille til valg som president. Hindenburg vant med en liten margin over motkandidatene Marx og Thälmann (14.655.000 stemmer mot 13.751.000 og 1.931.000 stemmer). I de første årene som president fulgt Hindenburg republikkens spilleregler. Hindenburg la i talen sin ved innsettelsen vekt på folkestyret og demokratiet og konstitusjonens republikanske natur. I de fem årene som fulgte var Hindenburg konstruktiv og samarbeidet for å holde det republikanske systemet levende.

Men Hindenburg var ikke tøff nok til å motstå sine nasjonalistiske venner i det lange løp. Han ble etter hvert mottakelig for antidemokratisk propaganda. En grunn til dette kan ha vært at de demokratiske partiene stadig lot seg bli revet med i utslitende krangel og konflikter om ubetydeligheter og symbolsaker, og deres manglende troskap mot regjeringen og republikken.

Mange av Hindenburgs gamle offisersvenner ville heller ha ro og orden enn det tilsynelatende anarkistiske demokratiet. Men ikke før 1930 begynte Hindenburg å lytte til dem. Til da førte partiene videre sine urolige liv, som også slet hardt på utenriksminister Stresemann.

Stresemanns utenlandske suksesser og deres pris

Vanligvis fikk Stresemanns utenrikspolitikk støtte fra de moderate venstrepartiene og sentrumspartiene. Nasjonalistene, nazistene, kommunistene og høyrefløyen i hans eget parti var alltid motstandere av Stresemanns utenrikspolitikk. Spesielt etter Locarnoavtalene i 1925 mente mange at Stresemann gikk inn for et Europa uten nasjonalisme og militarisme. Etter at hans private papirer er blitt tilgjengelige vet man at Stresemann var like nasjonalistisk som Austen Chamberlain og Aristide Briand og andre ledende statsmenn. Han kunne tale om et folkenes forente Europa, men var bare opptatt av Tysklands interesser. Han ville ha full suverenitet og uavhengighet for Tyskland, og dette var målet hans. Dette innebar at de byrdene som Versaillesavtalen la på Tyskland måtte reduseres mest mulig, og at fremmede tropper måtte forlate Tyskland, og at Tyskland ble militært likestilt med andre land og at grensen mot øst ble endret og at forholdet til Østerrike også ble forandret, kanskje ved en sammenslutning.

Dette ønsket også partiene på høyrefløyen. Men de ønsket at dette skulle være erklært politikk. Og de var ikke fornøyd med Stresemanns ønske om å få tilbake de gamle grensene i øst, men de ønsket utvidelser ut over dette i Polen og Ukraina. De forstod ikke at det var umulig å gå inn for dette. De ønsket en politikk som syntes mer heroisk.

Stresemann kjente til hemmelige avtaler mellom Sovjet og Reichswehr som ga tyske soldater mulighet for trening som var forbudt etter Versaillesavtalen. Han satte ikke pris på dette, men for å unngå bråk med general Seeckt aksepterte han likevel disse hemmelige avtalene. Stresemann delte heller ikke Seeckts drøm om sammen med Sovjet å dele Polen ved hjelp av militære midler, selv om han ikke så bort fra muligheten for dette. Da Manchester Guardian i 1926 offentliggjorde det hemmelige samarbeidet mellom Sovjet og Reichswehr vendte sinnet til SPD seg like mye mot Stresemann som mot den militære ledelsen.

Likevel var Stresemann i løpet av fem år i stand til å oppnå mange av sine utenrikspolitiske mål, først og fremst fordi han var en svært dyktig forhandler. Han var den dyktigste tyske utenrikspolitiker siden Bismarck. Han unngikk mulige farer og tok initiativ og utnyttet de mulighetene som fantes, og hadde perspektiv og kunne skjelne mellom viktig og uviktig.

Stresemann hadde gjort slutt på den passiv motstands politikk overfor den fransk-belgiske okkupasjonen av Ruhr, og dette var begynnelsen til en splittelse mellom Frankrikes og Englands politikk overfor Tyskland. England ønsket en mer forsonlig politikk overfor Tyskland enn Frankrike gjorde. England foreslo at de tyske erstatningene skulle reguleres av en internasjonal kommisjon av finansielle eksperter. Den 12. oktober 1923 spurte England Washington om de ville delta i et slikt tiltak, og da svaret var positiv gikk de videre med initiativet selv om Frankrike motsatte seg dette. De organiserte møter i London som førte til Dawes rapporten våren 1924. Denne rapporten, som ble akseptert med noen modifikasjoner på et møte mellom de interesserte regjeringene i London i august, fikk slutt på den franske utnyttelsen av Ruhr, og bestemte at det bare kunne innføres sanksjoner dersom det forekom grove brudd på avtalen, og dette skulle avgjøres av meklingsmenn. Erstatningene ble bekreftet og det ble krevd sikkerhet for dem i form av obligasjoner med sikkerhet i bedrifter og inntekter fra avgifter på den tyske utenrikshandelen, men de årlige betalingene ble satt ned. Planen var laget for å redusere det man innså var et problem for europeisk handel og økonomi, og for å oppmuntre utenlandske kreditter og investeringer i Tyskland.

Riksdagsdebatten om ratifikasjon av avtalen var stormfull. Mange mente at det var upatriotisk å fortsette å betale erstatningene. Nasjonalistene og kommunistene skrek om at folket ble slavebundet, og Ludendorff var rasende. Stresemann sa senere at han var som en fordømt mann som hadde fått et år av livet for å lære kongens hest å fly. Planen ga fordeler, som at Ruhr ble frigjort og andre nasjoner ble involvert i tysk økonomi. Og kanskje kunne den bidra til videre utvikling, som evakuering av Rhinland og tilbaketrekning av den Inter-allierte militærkommisjonen (IMCC), som skulle se til at de militære betingelsene i Versailles avtalen ble overholdt.

Kort etter at Dawesplanen var blitt ratifisert av Riksdagen inspiserte IMCC tyske fabrikker og militære anlegg, og rapporterte om så utstrakte brudd på avtalen at evakuering av Kölnsonen, som var planlagt i januar 1925, ble utsatt. Dette virket svært deprimerende på Berlin.

Da Labourregjeringa i London gikk av i desember, og ei tilsynelatende mer franskvennlig konservativ regjering overtok, virket mulighetene for Tyskland til å oppnå lettelser fjernere. Stresemann fikk fortalt at han måtte gjøre noe om ikke Frankrike og England skulle bli enige om en felles politikk overfor Tyskland, som ville bli på franske vilkår. Stresemann var redd for at dette kunne føre til en isolasjon av Tyskland som ville føre Tyskland i kompaniskap med Sovjet.

For å unngå dette begynte Stresemann den utviklinga som førte fram til Locarnoavtalene. Den 20. januar 1925 ba undersekretær Carl Schubert Lord d'Abernon om å overrekke regjeringa si et forslag om en internasjonal garanti av status quo i Vest-Europa. Forslaget kom på rette tidspunkt, for alle regjeringer var på dette tidspunktet opptatt av tilleggsbestemmelser til Folkeforbundets vage og uforpliktende fredsbevarende bestemmelser. Man ønsket en sikkerhetsplan med effektive sanksjoner. Stresemanns plan var den mest antagelige blant flere forslag som hadde vært framme. Ved å akseptere Dawesplanen hadde Frankrike allerede akseptert at sikkerheten i Europa var et felles ansvar, og ikke kunne varetas ved unilaterale handlinger. Siden Poincarré var borte fra makta, var det mulig for Frankrike å gå inn på Stresemanns forslag.

I oktober 1925 ble de landene som grenset til Rhinen enige om å unngå bruk av makt seg i mellom, og sammen med England og Italia garanterte de demilitarisering av Rhinland og de eksisterende vestlige grensene. Den logiske følgen av dette, mente Stresemann, var at Rhinland burde evakueres før 1930, som var det avtalefestede tidspunktet. Frankrike mente at den tyske garantien om å unngå bruk av makt måtte utvides til også å gjelde i forhold til landene i øst. Dette ville redusere det tyske handlingsrommet for å endre de tyske grensene i øst, og Stresemann ville forandre disse grensene. Og det ville også svekke den offentlige støtten for Stresemanns politikk og skape konflikt med det militære lederskapet. Frankrike krevde også at dersom Tyskland ble tatt inn i Folkeforbundet måtte det være på de samme vilkårene som andre medlemmer. Stresemann ønsket at Tyskland skulle bli fritatt fra de militære forpliktelsene i paragraf 16 for å understreke dets mangel på militær makt og for å forsikre Sovjet om at tysk medlemsskap i Folkeforbundet ikke utgjorde noen trussel mot Sovjet.

Til slutt lyktes Stresemann i å oppnå sine viktigste mål, takket være tålmodighet og overlegen forhandlingsevne, og at Frankrike og England ikke ville at forhandlingene skulle bli mislykket etter at de var blitt offentlig kjent. Både med hensyn til Tysklands forhold til Folkeforbundet og med hensyn til grensene i øst fikk Stresemann det han ville. Disse grensene fikk ikke flere garantier, siden England ikke ville forplikte seg mer i øst, og Tyskland fikk unntak for de bestemmelsene til Folkeforbundet som Tyskland ønsket å bli unntatt fra.

Likevel framstilte nazistene Locarnoavtalene som et forræderi, og hevdet at mord av Stresemann var den riktige reaksjonen på avtalene. DNVPs aviser var knapt mer tilbakeholdende, men de rettet oppmerksomheten mot at Alsace-Lorraine var akseptert som overgitt til Frankrike, som Rhinland avtalen innebar. Partiet bestemte seg for å gå ut av regjeringa i protest og å stemme mot ratifisering av avtalen. Dette gjorde kansler Hans Luther sint. Han sa at de hadde oppnådd alt de ønsket å oppnå i Locarno. Tyskland er blitt anerkjent som fullverdig medlem av det internasjonale samfunn. Likevel førte avtalen til langvarig regjeringskrise.

SPDs stemmer sikret at avtalen ble vedtatt av Riksdagen. Men Hindenburg fikk klager også fra kretser rundt general Seeckt om at Tyskland ble overgitt til vestmaktene. Hindenburg hadde ikke stor forståelse for utenrikspolitikk, og han hadde liten tiltro til Stresemann. Hindenburg mistrodde Folkeforbundet og forstod ikke avtalen, og det tok Luther mye tid å overbevise Hindenburg om avtalens fordeler.

Kritikken mot Stresemann og mot avtalen stilnet ikke, og i resten av karrieren måtte han bruke mye tid på å forsvare seg mot folk som general Seeckt som ville ha en eksklusivt pro-Sovjet politikk, og fra det irrasjonelle ytterste høyre som ikke hadde noen egen politikk, men som angrep alle forsøk på å utvikle en tydelig politikk i forhold til den eksisterende virkeligheten. Stresemann ble svekket ved at avtalene fra Locarno ikke ble fulgt av videre framgang, men tvert i mot av tilbakeslag.

Det første tilbakeslaget var det uventede dødvannet som oppstod i Folkeforbundets råd i mars 1926 da regjeringene fra Polen, Spania og Brasil reagerte mot at Tyskland fikk permanent plass i Folkeforbundets råd ved også å kreve permanent plass for seg. Stresemann og Luther hadde vært i Genève for å være tilstede når Tyskland ble medlem, og de måtte vende tilbake uten å være blitt tatt inn i varmen. Tilbake i Tyskland møtte de en fiendtlig presse som skrev om nasjonal ydmykelse. Det var blant annet for å roe denne stormen, og for å få slutt på den sovjetiske kampanjen mot tysk medlemsskap i Folkeforbundet, at Stresemann begynte å forhandle fram en ny avtale med Sovjet - Berlinavtalen i april 1926. Denne førte ikke til noen virkelige forandringer fra Rapallo-avtalen fra 1922. Den bare understreket at i krisetider skulle det forhandles, og dersom den ene ble angrepet skulle den andre holde seg nøytral. Et av Stresemanns talent var å vinne fordeler fra det nødvendige, og det gjorde han også her, ved å styrke sin posisjon i forhold til de andre partene i Locarnoavtalen.

Den umiddelbare reaksjonen fra Paris og London var sjokk og sinne. Og begge regjeringene opplyste om at det foreløpig ikke ville komme troppereduksjoner i de okkuperte områdene. Men de vestlige regjeringene mente at det ikke var klokt å være for avvisende overfor Tyskland, siden det bare så ut til å føre Tyskland nærmere Sovjet. I mai 1927 sa Chamberlain til Briand at de kjempet med Sovjet om Tysklands sjel, og at det var viktig å binde Tyskland til vestmaktene. Derfor bedret forholdet mellom Tyskland og vestmaktene seg raskt. Og i desember 1926 greide Stresemann å overtale Chamberlain og Briand til å følge Locarnoavtalen ved å redusere okkupasjonsstyrkene til 60.000 mann og dra IMCC tilbake fra Tyskland.

Men den økte aktiviteten til den tyske høyresiden ble lagt merke til utenlands, og tidligere forslag fra den franske statsminister Briand om å dra troppene ut av Rhinland, ville Briand i 1927 ikke snakke mer om med Stresemann, siden de paramilitære styrkene stadig ble sterkere i Tyskland, og tyske politikere uttalte seg stadig mer utfordrende.

Selv om Stresemann hadde oppnådd mye, var det også mye som gjenstod. Han ønsket at alle utenlandske tropper skulle bli dratt ut av Tyskland, og dette ville han få til gjennom forhandlinger, og han ville forandre grensene i øst, og han ville at de tyske militære styrkene skulle bli jevnbyrdige med andre stormakters styrker. Rekkefølgen han ønsket å gå fram i var først å få de fremmede styrkene dratt ut av Tyskland gjennom forhandlinger. Dette var ikke nøyaktig de samme målsetningene som den militære overkommandoen hadde. Denne ønsket militær overlegenhet, ikke jevnbyrdighet, og den var mer utålmodig med de andre hovedpunktene, så utålmodig at den ikke var fornøyd med forhandlinger for å få de utenlandske styrkene ut av Tyskland. Men likevel hadde Stresemann greid å få de militære til å akseptere underordning under det arbeidet som han gjorde.

Utenriksminister Stresemann ville gjøre nye forsøk på å forhandle fram tilbaketrekking av de utenlandske styrkene. For at disse forhandlingene skulle ha sterkest mulig parlamentarisk grunnlag arbeidet han etter valget i 1928 for at det skulle bli dannet en storkoalisjonsregjering. Og det syntes å bli vellykket. 28. juni 1928 satte Hermann Müller fra SPD sammen en regjering som hadde tre sosialistiske ministre i tillegg til ham selv, og to fra DDP og en fra Sentrumspartiet og en fra det bayerske folkepartiet, og Stresemann og Julius Curtius fra DVP.

Men det viste seg å være svært vanskelig å holde denne regjeringskoalisjonen sammen, og det krevde mye av Stresemanns arbeidskapasitet, og etter at Stresemann døde i oktober 1929 falt den sammen.


Müllers regjering og krisen til det parlamentariske demokratiet

Utenrikspolitikk var ikke det som opptok medlemmene av Müllers regjering mest. De partiene som ble medlemmer av den nye regjeringa hadde alle sine spesielle interesser som de ville forhandle fram støtte for fra de andre regjeringsdeltakerne. Utenrikspolitiske hensyn var ikke blant disse sakene, om man da ikke regner Sentrumspartiets arbeid til fordel for det prøyssiske konkordatet med paven for utenrikspolitikk. Medlemmene av regjeringa hadde ikke et felles utgangspunkt. Og Stresemann hadde ikke helhjertede støttespillere for den utenrikspolitikken som han ønsket å føre.

Sommeren 1928 ble det votert over om Tyskland skulle bygge fire kryssere som landet i følge Versaillesavtalen hadde lov til å ha. SPD hadde tradisjonelt ført en pasifistisk politikk, og riksdagsgruppa deres gikk mot at disse krysseren skulle bygges, selv om SPDs regjeringsmedlemmer i regjeringa hadde støttet bygging av disse krysserne. Wilhelm Groener var blitt forsvarsminister, og bearbeidet høyrepartiene slik at de stemte for bygging av krysserne, og dermed ble det vedtatt.

Stresemann hadde vært så opptatt med utenrikspolitikk at han ikke hadde hatt mye tid til overs for partiet sitt. Han ble klar over at det politisk hadde utviklet seg slik at det stod langt fra ham. Det var ikke et parti som ville bygge bru over fra det gamle Tyskland til et nytt Tyskland, men et høyreekstremt parti som støttet seg på industrialistene og ville slutte seg til opposisjonen til Stahlhelm og Hugenberg. Det var ikke et parti som ville delta i å regjere republikken, men som heller bare ville rive republikken ned.

I august 1928 hadde Stresemann greid å overtale Frankrike til å vurdere å evakuere Rhinland og til å revurdere erstatningene. I februar begynte en gruppe ledet av Owen D. Young disse vurderingene, som ble fullført i juni og gitt over til en konferanse med deltakelse av de impliserte i Haag i august. Da Stresemann kom til Haag var han ikke bare interessert i de reduksjonene av de årlige betalingene som det var håp om å oppnå, men også i at de utenlandske troppene ble trukket tilbake i følge planen, altså i 1930. Den nye engelske finansministeren var Philip Snowden. Han var bare interessert i å få størst mulig del av de tyske erstatningene, og å kvitte seg med de utgiftene det medførte å holde styrker i Tyskland snarest mulig. Mellom Snowden og finansekspertene fra de andre landene var det stadig konflikt. Da Snowden var fornøyd med den delen av de tyske erstatningene som ville gå til England gjorde han det han kunne for å evakuere Tyskland. Han truet til og med den franske statsministeren med at England ensidig kunne trekke de engelske soldatene ut av Tyskland. Man ble enige om at siste dag for evakuering skulle være 30. juni 1930.

Stresemann hadde trodd at dette ville gjøre inntrykk på den tyske offentligheten, og gjøre det lettere å få Youngplanen vedtatt. Hugenberg, den nye lederen for DNVP, arbeidet med en kampanje mot avtalen. Han hadde dannet en komite for å lede kampanjen. Medlemmer var blant andre Heinrich Class fra den Pan-germanistiske ligaen og Franz Seldte fra Stahlhelm, Fritz Thyssen fra Reichsverband der deutschen Industrie, og Adolf Hitler. I september sendte denne gruppen et utkast til lov om krigsoppgjøret til indreministeren, og bad om at det gikk ut til folkeavstemming. Utkastet krevde blant annet at regjeringa ikke skulle akseptere noen skyld for krigen og at den skulle kreve øyeblikkelig evakuering av utenlandske tropper fra tysk jord. Dette dokumentet fikk 4.135.000 underskrifter, og det var nok til at det måtte legges fram for Riksdagen og også gå ut til folkeavstemming. I Riksdagsdebatten om dokumentet stemte mindre enn hundre representanter for de først fire paragrafene av den såkalte frihets loven. Og i folkeavstemminga fikk det alt for få stemmer til å kunne bli lov.

Men 5.825.000 tyskere stemte for dokumentet som ville ha forkastet arbeidet til republikkens største statsmann og brennmerket ham som forræder. Dette var et av de tidlige forsøk på å mobilisere massene mot republikken og det parlamentariske systemet.

Fram til han døde 3. oktober 1929 var Stresemann i stand til å hindre at partiet han tilhørte sluttet seg til Hugenbergs arbeid. Den 2. oktober fikk Stresemann partiet fra å slutte seg til de høyreradikale som ville kaste regjeringa på et spørsmål om finanspolitikk, og regjeringa fikk sitte til Youngplanen var vedtatt og tilbaketrekkinga fra Rhinland var kommet godt i gang.

Müllers regjering måtte gå av på grunn av den økonomiske situasjonen. Den økonomiske tilbakegangen, den store depresjonen, hadde begynt. Våren 1929 var det 1.500.000 registrerte arbeidere som henvendte seg til Reichsanstalt für Arbeitsversicherung (RAV) for arbeidsløshetstrygd. Arbeidsledighetsfondet gikk med store underskudd, og de som administrerte det ba om at staten bidrog med 400 millioner R.M. Staten hadde allerede økonomiske problem, og prøvde å skaffe midler gjennom et obligasjonslån, men bare 40% av obligasjonene ble tegnet. Det var nødvendig å gjøre forandringer. Hugenberg pressen hevdet at fondet var årsak til de økonomiske vanskelighetene, og derfor burde fjernes fullstendig, og noen fagforeninger var også svært mistenksomme overfor det.

I september kom finansminister Rudolf Hilferding og arbeidsminister Rudolf Wissell, sammen med Preussens regjering, med en plan for å opprettholde det eksisterende nivå på understøttelsen ved å øke bidragene fra arbeidere og arbeidsgivere. Dette førte til storm fra arbeidsgiverne. De aksepterte Hugenbergs påstand om at veien til økonomisk frelse gikk gjennom reduserte utbetalinger til de arbeidsledige, og gjennom å ta bort retten til arbeidsledighetstrygd fra grupper av arbeidere. Og lavere skatter for industrien og dens eiere. Det var dette forslaget Stresemann hindret DVP fra å slutte seg til dagen før han døde. Regjeringas plan gikk gjennom i Riksdagen. Men da aksjemarkedet i New York krasjet på den svarte mandagen fortsatte økonomien mot avgrunnen.

Regjeringa kunne ikke samles om noen politikk der den samlet gikk sterkt inn for å gjøre noe for å motvirke nedgangstida. Kansleren Hermann Müller var slapp og ikke frisk, han døde i mars 1931. Under det slappe lederskapet hans fulgte de andre regjeringsdeltakerne mer eller mindre sin egen politikk. De øverste embetsmennene våget også å føre sin egen politikk, selv om det kunne komme på tvers av regjeringas politikk. I de siste månedene i 1929 begynte presidenten for Reichsbank, Hjalmar Schacht, å trakassere regjeringa, og søkte å nekte den mer kreditt til assuransefondene for å tvinge den til å gjennomføre Schachts egne pengereformer. Da Johannes Popitz, finansministerens statssekretær, prøvde å unngå Schacht ved å forhandle om en avtale om kortsiktig kreditt med det amerikanske bankfirmaet Dillon and Read, utstedte riksbankens president et ekstraordinært manifest der han anklaget regjeringa for å være uansvarlig i pengesaker. Dette førte til at det amerikanske firmaet trakk seg fra avtalen, og Hilferding og Popitz gikk av.

Den nye finansministeren, Paul Moldenhauer, prøvde å tilpasse sin politikk til Schachts krav. Og samtidig håpet han at nye avgifter på tobakk og jordbruksvarer skulle bringe inn penger som kunne lette situasjonen, og at reduksjon i krigserstatningene etter Youngplanen også ville lette situasjonen. Men han ble skuffet. Det kom ikke inn så store ekstra midler at det monnet vesentlig. Schacht gikk av på en demonstrativ måte.

Med den store arbeidsledigheten var det nødvendig enten å økt arbeidsledighetsfondets inntekter eller å redusere utbetalingene til hver arbeidsledig. Næringslivet var motstandere av å øke fondets inntekter, og fagbevegelsen ville ikke akseptere reduserte utbetalinger til de arbeidsledige. En representant for DDP, Oskar Meyer, foreslo et kompromiss der staten gikk inn med årlige penger til fondet, og forslaget så ut til å kunne samle oppslutning. De statlige bevilgningene til fondet skulle være tema under budsjettdebattene. Dersom midlene ikke strakk til skulle fondet kunne øke bidragene fra arbeiderne og arbeidsgiverne med 0.025%.

I SPD var både kansleren, økonomiminister Robert Schmidt og innenriksminister Carl Severing rede til å gå inn for forslaget, men Rudolf Wissell, som var fagbevegelsens fremste representant i SPDs ledelse, gikk mot forslaget. Det ble derfor sendt til SPDs riksdagsgruppe, og under Wissells ledelse gikk den mot forslaget. Dermed ble planen forkastet av Riksdagen. Dette førte til at Müllers regjering gikk av.

Lenker:
Neste kapittel
Oversikt tyskhistorie 1918-1933
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: