Tysk historie 1918-1933.

Femte del

Slutten på Weimarrepublikken

Til første del Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:

Innholdsoversikt

  1. Slutten på Weimarrepublikken


Slutten på Weimarrepublikken

Etter dette kom en periode der Tyskland ikke hadde noen effektiv regjering, og der den sivile autoriteten stadig ble svekket. Etter at Müllers regjering hadde gått av begynte militære i økende utstrekning å intervenere i politikken. De gjorde gjerne ikke dette direkte, men ved å støtte utvalgte agenter som de kontrollerte. Det var et vanskelig spill, som det viste seg at de militære ikke behersket, siden en av deres agenter til slutt ble deres herre.


Brünings regjering og valget i september 1930

Den økte politiske aktiviteten til de militære lederne var inspirert av den økende oppløsning og bortfallet av offentlig orden som fulgte den økende arbeidsledigheten de siste månedene i 1929. Det framgikk også klart av lokalvalgene at ekstremistene på begge fløyer var på frammarsj. Landet syntes å drive mot forhold som liknet på forholdene i 1918, altså mot forhold som mer og mer liknet på en borgerkrigssituasjon, der hæren selv kunne gå i oppløsning.


I januar 1930 sendte Müllers forsvarsminister ut en advarsel til hæren mot at den skulle bli innblandet i eller la politiske stridigheter forekomme i hæren. Dette dokumentet var skrevet av Wilhelm Groening. Groener og general Kurt von Schleicher var i vintermånedene i 1929-30 opptatt av planer og forhandlinger om en ny type regjering som skulle erstatte Müllers regjering når den måtte gå av. Modellen som syntes best i stand til å kunne greie å møte den ekstraordinære situasjonen var ei regjering som ikke var bundet av partitilhørighet og derav følgende hensyn. Regjeringa skulle arbeide sammen som et lag bare orientert ut fra nasjonens interesser, og hente sin autoritet fra presidenten. Man mente at Heinrich Brüning var best kvalifisert til å lede denne regjeringa.

Det var flere grunner til at Brüning ble valgt. En var at han kunne vente støtte fra partiet sitt, Sentrumspartiet, som var et av de største partiene. Han var kjent for å være konservativ i pengepolitikk, og dette gjorde at forretningsinteressene hadde tiltro til ham. Han hadde vist seg å stemme til fordel for de militære interessene, og han ønsket å endre rustningsbestemmelsene fra Versaillesfreden. Han delte Schleichers fiendskap mot sosialdemokratene, og han ville ikke gå av veien for autoritære løsninger. Schleicher, som forhandlet med Hindenburg i denne saken, la vekt på alle disse punktene for å overtale Hindenburg til å akseptere planen. Brüning hadde militære utmerkelser fra krigen, og dette ble et viktige argument for Schleicher overfor Hindenburg.

Det lyktes å få Hindenburg til å bestemme seg for å be Brüning om å danne regjering da Müllers regjering gikk av. Da Brüning spurte Groening om det ikke var best at han selv dannet regjering, svarte Groener at han ikke ville blande militæret inn i politikken. Brüning kunne være sikker på presidentens støtte, sa Groener.

Den 27. mars 1930 ble Brüning bedt om å danne regjering, og Brüning var forberedt på å bli bedt om dette. Brüning sa han ville danne en regjering som ville følge en uavhengig kurs, men dette ville bare være mulig med støtte fra presidentens unntaksfullmakter. President Hindenburg lovte å gi denne støtten, så lenge det var i overensstemmelse med konstitusjonen. Dette holdt for Brüning, og han begynte å velge ut ministre.

Den nye regjeringa virket ved første øyekast ganske ordinær. Sju av medlemmene fra Müllers regjering var tilstede, selv om de fire sosialistene var borte. Nye var Gottfried Treviranus fra de folkekonservative, Martin Schiele, J. V. Bredt og Brüning selv. Den nye regjeringa var yngre enn vanlig, og den hadde solid respekt for Brüning. Derfor ble Brüning den første kansler siden Stresemann i 1923 som virkelig var en leder for regjeringa.

Brüning var en svært dyktig mann som gikk energisk og alvorlig inn for oppgaven å lede regjeringa og Tyskland. Brüning gjorde i utgangspunktet et svært godt inntrykk på mange mennesker. Brüning tenkte på oppgaver og midlene for å løse oppgavene, og han tenkte ikke på mennesker og på hvordan de ble motivert. Han trodde at han kunne overbevise folk ved å fortelle om oppgavenes viktighet og om hvordan man teknisk gikk fram for å løse oppgavene. Brüning hadde ikke forståelse for andre former for motivasjon og de ulike lidenskaper som gjorde seg gjeldende. Også dette var en tid med lidenskaper og intriger, og Brüning hadde liten innsikt i dem og liten evne til å kommunisere med dem. Brüning var en dyktig tekniker uten karisme.

Brüning var egenrådig og sta og lite villig til å inngå kompromiss for å oppnå samarbeid. Dette var en svakhet for en leder av ei regjering som støttet seg på et mindretall i parlamentet. Men man viste at Brüning støttet seg på Hindenburg, og at Hindenburg kunne skrive ut nyvalg dersom Brünings regjering ble felt, og dette ønsket ikke Riksdagen. Sosialdemokratene gjorde det klart for Brüning at de var villige til å samarbeide med hans regjering og inngå kompromiss med den, men dette tok ikke Brüning hensyn til.

Brüning mente at grunnen til de økonomiske vanskelighetene til Tyskland, depresjon og arbeidsledighet, lå i den pengepolitikken som var blitt ført. Brüning var fast bestemt på å gjennomføre sin økonomiske politikk, og enten fikk Riksdagen vedta den fullt ut, eller bli forbigått.

Brüning opptrådte utfordrende overfor Riksdagen, og gjorde det klart at han ville gjennomføre sin politikk uansett hvordan Riksdagen stillte seg. Han ville gjerne at Riksdagen sluttet seg til den politikken som han ønsket å føre, men han ville ikke inngå kompromiss for å oppnå dette, og dersom Riksdagen ikke ville slutte seg til hans politikk ville han likevel søke å gjennomføre den, uten denne Riksdagens støtte.

Brünings program innebar skatteøkning, spesielt for de som tjente mye og for ugifte, og dette ville ikke DVP og DNVP akseptere. SPD satte ikke pris på de innsparingene som ble foreslått, for det var ingen reduksjon av militære utgifter. Den 16. juli ble store deler av Brünings forslag nedstemt. Striden som fulgte førte til at Riksdagen ble oppløst og nyvalg skrevet ut. Det skulle holdes 14. september. I mellomtida satte Brüning sitt økonomiske program i verk.

Selv om Brünings hensikter var gode, hadde han ved å sette Riksdagen til side og styre på tvers av den vist hvordan et autoritært regime kunne gå fram for å opprette sitt diktatur. Han hadde begynte å ødelegge republikken.

Det var ingen god ide å holde valg mens depresjonen var så djup og demagogene så aktive og fant så god grobunn for sine budskap. Det var mye som viste nazistenes oppslutning og at kommunistene var på frammarsj. Lidenskapene var sterke, og Brünings økonomiske analyser appellerte ikke til de sterke lidenskapene som folk ville gi uttrykk for. Selve valgkampanje ville bli så voldspreget at lidenskapsløse økonomiske analyser ikke nådde fram. Nyvalg ville gi en Riksdag som var vanskeligere å samarbeide med.

Brüning brydde seg ikke om disse argumentene. Han var så overbevist om at han stod for den rette politikken at han trodde at dette var noe også tyskere flest ville innse. Men Brüning var ikke i stand til å overbevise folk, blant annet fordi han var blodløs og uten evne til å fenge foran folkemengder. Han var ingen folketaler. Talene hans inspirerte ikke, siden han først og fremst snakket om offer og tunge tider som måtte gjennomleves. Dersom Brüning hadde kunnet framstå som Hindenburgs kansler kunne han ha fått større støtte, for Hindenburg var fortsatt populær, men Hindenburg stod ikke fram for å støtte Brüning.

Ved valget 14. september ble en ny og annerledes Riksdag valgt. Mange av de gamle partiene fikk store tap. Det ble avgitt 35 millioner stemmer, og 82% av de stemmeberettigede stemte. De liberale ble kraftig svekket, DVP mistet en million stemmer og en tredjedel av plassene, en nedgang fra 45 til 30 plasser. DDP, under det nye navnet Staatspartei, sank fra 20 til 14 plasser.

Brüning hadde håpet at de moderat konservative skulle vokse ved frafall fra Hugenberg og SPD, men han ble skuffet. Selv om sosialdemokratene mistet ti plasser beholdt de likevel 143 plasser, og var fortsatt det største partiet i Riksdagen. Og kommunistpartiet greide å få 4.600.00 stemmer og 77 plasser, og var større i Riksdagen enn noen gang tidligere.

Brünings Sentrumsparti gikk fram fra 62 til 68 plasser, og dets søsterparti det bayerske folkepartiet greide seg også godt. Men det sterke moderate høyre som Brüning hadde håpet på oppstod ikke. Hugenbergs DNVP mistet nesten to millioner stemmer, og gikk tilbake fra 73 til 41 plasser. Brüning hadde ikke regnet med Adolf Hitler og hans parti, NSDAP. I 1928 hadde nazistene bare fått 12 plasser i Riksdagen, men denne gang fikk de 107 plasser og 6.400.000 stemmer. 6,4 millioner stemmer av 35 millioner stemmer er omkring 18% av stemmene, Hitler fikk altså langt fra noe flertall av stemmene. Men det var en stor framgang for de nazistiske voldsmennene.

Den nye Riksdagen som Brüning hadde sammenkalt var langt mer konfliktfylt og ekstremistisk enn den som Brüning hadde sendt heim. Brüning vendte seg til utenrikspolitikken for å prøve å oppnå en suksess der som kunne imponere og ta vinden fra motstanderne. I den tyske politikken ble tonen langt mer voldsom og brutal. Hitlers voldsmenn overtok mer og mer gatene.

Nazistene: Lederen og partiet

Nazistenes suksess ved valget skyldtes både den vanskelige situasjonen som landet var inne i og at de var dyktige til å utnytte disse vanskelighetene.

I årene etter 1933 var det ofte i tyske kneiper litografier som viste Friedrich II av Preussen (han som kalte seg selv for "den store"), Bismarck og Hitler sammen. Dette var tre krigerske ledere som hadde brukte vold som en del av sin politikk. Bildet skulle sette Hitler inn i en tysk sammenheng som skulle legitimere Hitler.

Men inntrykket av at det var klar sammenheng mellom Hitler og disse andre politikerne er misvisende. Hitler var, i motsetning til de to andre, irrasjonell. Han var et vanviddets frambrudd, en fornektelse av virkeligheten, den rene, innholdsløse, amoralske, selvforherligelse. Som leder var han slik enestående.

Hitler ønsket også å framstå som enestående, og som sendt av forsynet, som en mystisk skikkelse. Derfor holdt han avstand til andre. Hitler hadde også et enestående politisk talent. Han var en enestående propagandist og hadde en enestående evne til å oppnå en praktisk forståelse av situasjoner, der han kunne vite når han skulle handle og når han ikke skulle vente. Hitler hadde stor selvtillit og tiltro til at han var bestemt til å bli leder for Tyskland, og sterk vilje til å bli dette.

Det var Hitlers selvtillit og tro på at han var bestemt til å bli leder for Tyskland som gjorde så stort inntrykk på de nihilistene og de andre forvirrede personene og leiesoldatene som ble ryggraden i nazipartiet. Og etter kuppforsøket i november i 1923 var det denne selvtilliten til Hitler som holdt partiet sammen og som bandt de andre medlemmene til Hitler. Selvtilliten ga ham også tålmodighet, siden han var sikker på at hans time ville komme. Da partiet begynte å vokse ble de andre lederne i partiet utålmodige, men Hitler holdt tilbake og gikk vanligvis ikke raskere fram enn det var mulig for å oppnå suksess.

Når han handlet handlet han raskt og hensynsløst, og ofte risikofylt, men han lyktes ofte. Dette gjorde ham uforutsigelig, for han handlet ofte uventet.

Hitler var en lidenskapelig og fengende folketaler. Han var i stand til å rive med seg store folkemengder. Han var i stand til å sette ord på det mange mennesker følte, at mennesker hadde rett til å kjenne seg som offer i den elendige situasjonen som mange var i, og at deres sinne var rettferdig. Og han rettet deres sinne mot noen, og pekte på en vei ut av den umulige situasjonen. Han framstilte seg som en av dem, symbolsk når han gikk opp på talerstolen gikk han bakfra gjennom forsamlinga, og trådte slik fram som om han kom ut av forsamlinga og var en av den.

Siden sinnet og aggresjonen til folk var diffust og ikke rettet mot noen konkret, kunne Hitler ta dette sinnet og misnøyen og bruke det som et materiale som han bygde sin politikk på og av. Målene han rettet sinnet mot var Versaillesfreden, Folkeforbundet, Youngplanen, det parlamentariske demokratiet og jødene, mye av det som vanlige folk synte at de stod utenfor og som kunne synes å utøve makt mot dem.

Hitlers propaganda bygde på følelser og ikke på intellektuelle resonnementer. Argumentene skulle være enkle. Det skulle ikke være betingelse for dem, og ikke unntak fra de enkle prinsippene. De skulle være kompromissløse og kategoriske. Og de burde presenteres i en så overdrevet form som mulig. Livet er fullt av falskhet og usannheter, men de største løgnene kan man tro er sanne fordi de er så store at det er for utrolig at de skulle være løgner. Og selv den største løgn setter spor, selv om den skulle bli avslørt. Å sette ut forferdelige løgner om andre mennesker var en sport for nazistene, og på denne måten kunne de ødelegge mange mennesker, selv om løgnene ble avslørt.

For Hitler var det viktig å bli tatt alvorlig, og den farlige mannen blir tatt alvorlig og lagt merke til. Dette var en av grunnene til at Hitler var så hensynsløs og i enhver sammenheng var så glad i å gripe til vold. Vold hadde en propaganda effekt, det både skremte motstandere, og imponerte mange og beviste for dem nazistenes fasthet og bestemthet og styrke. Som følelsesuttrykk hadde voldsbruk egenverdi for Hitler og hans menn, og i propagandaen og i politikken var det et viktig middel.

I motsetning til de andre partiene under Weimarrepublikken rettet ikke Hitler propagandaen sin mot en enkelt gruppe eller gruppering eller klasse. De første årene etter krigen prøvde NSDAP å være et arbeiderparti. Men da Hitler kom ut av fengslet i desember 1924 og begynte å reorganisere partiet, innså han at forsøket på å etablere partiet i arbeiderklassen hadde vært mislykket. Propagandaen ble forandret, partiet prøvde å bli et samlingsparti for alle grupper og enhver med sterke følelser. Og andelen av partimedlemmene som var arbeidere ble betydelig mindre enn andelen arbeidere i befolkninga (18% mot 28.1%).

NSDAP hadde en sammensatt medlemsmasse, og prøvde ikke å ha en enhetlig ideologi. Det er lettere å si hva nazistene var mot enn hva de var for, partiet var bygd på sinne, og var et uttrykk for sinne og raseri. De hadde et program, men det var selvmotsigende og vagt, og det ble ikke lagt vekt på det i praktisk politikk. Nazistene ville ha makt, og for å nå dette var alt annet, alle løfter, bare middel.

Den mangelen på logikk i nazismens politikk som det ble pekt på svekket ikke partiets appell. Nazismen tiltrakk først og fremst de marginaliserte. Gjennom den kunne de uttrykke sitt sinne og sin forakt. Mangel på logikk betydde derfor mindre. Handling og følelsesutbrudd betydde mer. Og nazistene organiserte handlinger i sine bander som marsjerte gjennom gatene og herjet med alle de ikke likte. Etter 1929 tiltrakk nazistene seg store mengde ungdom fra middelklassen, og de kunne tilby kameratskap, lojalitet og handling, storstilte opptrinn og følelsen av å delta i noe stort.

Nazistene prøvde å infiltrere og overta andre organisasjoner. I Schleswig og Holstein overtok de mange av bøndenes organisasjoner. Fra å ta kontroll over organisasjoner på lokalplanet kunne de gå videre og ta over kontroll også på riksplanet. Det lyktes både overfor bondeorganisasjoner og overfor organisasjoner som organiserte handverkere.

Etter den store framgangen under valget sydet nazipartiet av selvtillit. Men det manglet den stabiliteten som SPD og Sentrumspartiet hadde. Dersom det ikke utnyttet den sterke framgangen til fortsatt framgang, kunne det vente tilbakegang. Det var en lykksalighetsreligion som appellerte til de misfornøyde, og som måtte bevise sin berettigelse ganske raskt. Og dersom økonomien ble bedre ville misnøyen bli mindre, og dermed ville nazipartiets grunnlag svinne.

Hitler husket sitt forrige kuppforsøk, og var sikker på at dersom han forsøkte seg på et kuppforsøk ville hele statens makt bli satt inn mot ham, og derfor ville han gå forsiktig fram. Han ønsket å bli kansler på lovlig måte.

Brünings fall

Brüning fikk vanskelige forhold å arbeide under. Tidene var vanskelige, med økende arbeidsløshet. Da Brüning overtok som kansler var det omkring tre millioner registrerte arbeidsløse, i desember 1930 var det økt til 4.380.000 arbeidsløse, og et år senere var det 5.615.000 registrerte arbeidsløse. Den økonomiske politikken som Brüning førte så ikke til å motvirke arbeidsledigheten, og det var tvilsomt at den i det hele tatt hadde som formål å redusere arbeidsledigheten.

I utenrikspolitikken ønsket Brüning å få redusert de tyske utbetalingene av krigserstatninger og få forhandlet fram at Tyskland kunne ruste opp til å bli militært jevnbyrdig med andre stormakter. Dette så alle politiske parti fra høyresida av SPD til NSDAP som svært viktig.

Han måtte føre en utenrikspolitikk som utenlands virket forsonlig, men som i Tyskland virket nasjonalistisk, for å være vellykket. Han måtte ikke be om innrømmelse fra andre land, men kreve dem. I Frankrike var man allerede blitt urolige og spente over hva valgresultatet ville føre til. Brüning ville søke å få England og USA til å forstår at han virkelig ønsket tilnærming, og få dem til å bruke sin innflytelse overfor Frankrike for å overbevise om dette. Brüning oppnådde å få et godt forhold til den amerikanske ambassadøren.

England var mer tvilrådig overfor Brünings ønske om en internasjonal konferanse som skulle behandle alle vanskelige spørsmål. De la merke til at Brüning ba om og håpet på mye, men selv ikke hadde noe å tilby. Dessuten likte de ikke den betydning som tyske myndigheter festet til utenrikspolitiske forandringer, som grenseendringer i øst, krav om fjernelse av demilitariseringsrestriksjonene i Rhinland, tilbakeføring av Saar og erstatningsspørsmålet. Og i mars 1931 ble det gjort kjent at Tyskland og Østerrike ville opprette en tollunion.

Denne tollunionen var tvilsom. Den kunne være i strid med fredsavtalen og Geneveprotokollen fra 1922. Arbeidet med den burde vært offentliggjort tidligere, og forhandlinger med Frankrike og Folkeforbundet burde vært ført. Stresemann ville ha gått fram langt mer taktfullt og forsiktig. Prosjektet ble blokkert av Frankrike og Tsjekkoslovakia, som henviste det til domstolen i Haag, som igjen fant at det ikke var i overensstemmelse med internasjonale avtaler, og Brüning stod igjen som en taper. Og den mistanken mot Brüning som var vakt medvirket til at han ikke fikk noe gjennombrudd i andre saker heller.

Brüning ble stadig mindre populær, og regjeringa hans mistet stadig autoritet. Kriminalitet og voldsbruk økte, terrorisme og blodig kamper i gatene ble et stadig større og mer påtrengende problem. Men Brüning var stadig på jakt etter en utenrikspolitisk triumf, og i siste del av 1931 reiste han fra hovedstad til hovedstad på jakt etter muligheten for vellykkede utenrikspolitiske utspill. Den indre sikkerheten tok innenriksminister Wilhelm Groener hovedansvaret for fra oktober 1931, da han fikk disse oppgavene i tillegg til å være forsvarsminister.

Regjeringene i enkeltstatene likte ikke at Brüning bare brydde seg om utenrikspolitikk og la så lite vekt på de problemene som de oppfattet som viktige. I november 1931 ble det funnet planer (Boxheim dokumentene) for et nazistisk statskupp, eller motkupp, dersom kommunistene forsøkte et kupp. I planene inngikk at alle statsfiender og jøder skulle likvideres, og at et nazistisk diktatur skulle opprettes. Flere av delstatsregjeringene mente at noe burde gjøres for å begrense nazistenes herjinger, og for å ha mottiltak mot nazistiske kuppforsøk. Da Brüning ikke foretok seg noe med dette, økte misnøyen med ham og hans mangel på lederskap.

Misnøyen med Brüning økte i mange lag av befolkninga. I Riksdagen ble regjeringa hans avhengig av støtte fra SPD, og det gjorde industrialistene misfornøyde med ham. De var redde for at sosialdemokratene skulle bli for mektige. Godseierne øst for Elben ble også misfornøyde med ham.

President Hindenburg ble selv misfornøyd med Brüning etter at Brüning hadde mislyktes i å overtale nazistene til å slutte seg sammen med andre parti for å forlenge presidentens termin, for å unngå nyvalg med all den uro som fulgte med det. Det var ydmykende å stille opp i valg mot en kommunist (Ernst Thälmann) og en tidligere korporal (Hitler). I valget i april vant Hindenburg greit nok, Hindenburg fikk 19,4 millioner stemmer, Hitler fikk 13,4 millioner stemmer og Thälmann fikk 3,7 millioner stemmer. Men Hindenburg måtte ha hjelp fra sosialistene og Sentrumspartiet, mens mange av Hindenburgs gamle venner støttet Hitler.

De militære mistet tillit til Brüning. Dette gjelder ikke Groening, som hele tiden holdt seg lojal mot Brüning. Våren 1932 hadde Schleicher kom til at Brüning ikke greide oppgaven sin. Brüning var blitt avhengig av SPD i Riksdagen og han greide ikke å tiltrekke seg høyrekreftene. Utenrikspolitikken hans hadde heller ikke framgang. Schleicher var overbevist om at hæren måtte økes både av innenrikspolitiske, for å absorbere Hitlers SA og beholde maktmonopolet, og av utenrikspolitiske grunner, for ikke å bli tvunget til å oppgi tollunionen med Østerrike. Schleicher mente at Brüning måtte benytte den kommende nedrustningskonferansen i Genève til å kreve militær likestilling med de andre stormaktene, og dersom de ikke aksepterte dette skulle han sabotere konferansen. Da det ble klart at Brüning ikke prioriterte dette, men heller erstatningsspørsmålet, og var mer interessert i reduserte erstatningsbetalinger og i å oppnå militær paritet enn frihet til å ruste opp, bestemte Schleicher seg for å prøve å fjerne Brüning.

Fra mange delstatsregjeringer, spesielt fra den sosialistiske regjeringa i Preussen, kom det innstendige bønner om at Hitlers SA og SS måtte bli forbudt. Groener overbeviste Hindenburg og Brüning om at dette var nødvendig. Men Schleicher organiserte militære og nasjonalistiske kretser til støtte for Hitlers SA og SA, blant annet for å felle Brüning. Schleicher organiserte en voldsom storm mot Brüning til støtte for Hitlers organisasjoner. Svært mange offiserer henvendte seg til myndigheten og bad for SA og SS og krevde at de måtte få bestå, og hevdet at de var viktige nasjonale og militære organisasjoner. Stormen var så sterk at Groener tilbød seg å gå av, for å lette presset mot Brüning. Hindenburg sa 29. mai til Brüning at han ikke støttet ham lenger med sine ekstraordinære fullmakter. Neste dag leverte Brüning regjeringas avskjedssøknad.


Papens regjering

De siste månedene før Hitler kom til makta var Kurt von Schleicher den dyktigste og farligste motstanderen hans. Schleicher var kultivert, sjarmerende og omgjengelig og hadde omgang med folk i mange ulike miljø. Han var intelligent og en strateg. Svakheten hans var at han foretrakk å operere gjennom stråmenn. Dette gjorde ham avhengig av stråmennene.

En av grunnene til at Schleicher satte i verk Brünings fall var at han mente at Brüning hadde bidratt til å gi Hitler hans suksess ved å angripe Hitler direkte. Ved delstatsvalgene 24. april 1932 ble Hitlers parti det største partiet i alle delstatene unntatt i Bayern. Den rette måten å blamere Hitler på ville være å gjøre ham til deltaker i en regjerende koalisjon der han ble ansvarlig for de vanskelighetene landet hadde, mente Schleicher. Papens regjering var Schleichers ide, og den skulle være en koalisjon der Hitler ble slitt ut og gjort alminnelig og ordinær ved å være ansvarlig.

Schleicher ba Hindenburg om å be Franz von Papen om å danne ny regjering etter Brüning. Schleicher trodde at Papen ville følge råd fra Schleicher. Schleicher viste at Papens styrke lå i hans forbindelser mer enn i hans intelligens. De regjeringsmedlemmene som Papen valgte ut var heller ikke personer som utmerket seg som intelligente eller dyktige. De var for det meste uten erfaring fra Riksdagen, konservative aristokrater og embetsmenn uten videre innsikt i noe som helst. Tyskland reagerte på den nye regjeringa med mistro og indignasjon. Den fikk det Brüning var blitt nektet fra vestmaktene i Lausannekonferansen i juni, avslutning av krigserstatningene, men det kom for sent.

Schleicher sikret at Hitlers parti NSDAP ville tolerere den nye regjeringa, mot at nye valg ble lovt og at et dekret som forbød at SA og SS opptrådte offentlig ble trukket tilbake. Ernst Thälmann sa at det siste var åpen invitasjon til mord, og det viste seg å være riktig. I de neste vekene var det alene i Preussen mer enn 500 tilfeller av overfall av nazipøbelene, der nazistene drepte 99 personer og skadet flere tusen mennesker. Alene 10. juli drepte nazistene 17 mennesker i gatene ulike steder i Tyskland. Nazipøbelen herjet i gatene i Tyskland og angrep og drepte mennesker overalt.

Men Hitler, som stod bak disse ugjerningene, ble ikke gjort ansvarlig for dem; det ble derimot den siste bastionen for demokratiet, siden den ikke opprettholdt ro og orden. Den 20. juli 1932 avsatte von Papen delstatsregjeringa i Preussen siden den ikke greide å opprettholde ro og orden (mens han tillot SA og SS å herje i gatene!). Papen selv utnevnte seg til rikskommisær for Preussen og overtok styret i Preussen. Papen overtok blant annet Preussens politistyrke på 90.000 mann.

Hæren satte pris på denne aksjonen til Papen, både siden hæren mislikte Preussens sosialdemokratiske regjering og siden hæren mislikte at delstatene hadde betydelig selvstendighet. Schleicher var blitt forsvarsminister i Papens regjering, og hadde frie hender i forhold til nedrustningsforhandlingene i Genève.

Riksdagsvalget ble avholdt 31 juli, og økte nazistenes oppslutning fra 107 til 230 plasser. Hitler møtte Schleicher 5. august, og Hitler ønsket på bakgrunn av valgseieren å bli kansler og få ministeriene for det indre, for justis og for jordbruk og også statsministerembetet i Preussen og ministeriet for det indre, og myndighet til å styre ved dekret. Hitler trodde at han ville få dette. men han ble skuffet. Den 13. august ble han tilbudt å være visekansler i den eksisterende regjeringa. Hindenburg spurte Hitler om han ville støtte regjeringa, og da Hitler svarte at han ikke ville det, lekset Hindenburg opp for Hitler om hans plikt, og offentliggjorde også dette, slik at Hindenburgs misnøye med Hitler ble offentlig kjent.

Hitler ble skuffet og rasende over dette. Hitler var mer fristet til å prøve et statskupp nå enn noen gang siden det mislykkede kuppforsøket i ølkjelleren i Bayern. Den 12. september tvang Hitler von Papen til å oppløse Riksdagen for å unngå at et mistillitsforslag mot ham skulle få flertall. Det nye valget førte til et stort nederlag for nazistene. De mistet to millioner stemmer. Det er flere grunner til dette. En er at Hitler offentlig hadde forsvart at nazipøbelen drepte forsvarsløse mennesker, og folk begynte å bli leie av Hitlers store ord, som ikke ble fulgt opp av annen handling enn drap og herjinger i gatene. Nazistene mistet 34 plasser i Riksdagen.

von Papen kom med et forslag som ville avskaffe demokratiet i Tyskland. Han foreslo en konstitusjonell reform som presidentens autoritet skulle sette ut i live, og der eiendomsbesitterne skulle styre over de eiendomsløse. Det var et naivt forslag, men Papen hadde mange forbindelser blant industrialistene, og også kontakter i junkermiljøet. Og hans stjerne hadde steget.

Schleicher gikk inn for å stoppe dette forslaget. Han gjorde alt han kunne for å overbevise Hindenburg om at dette var et farlig og overflødig forslag. Det var tendenser til økende motsetninger innenfor NSDAP, og man burde heller satse på å oppmuntre utvikling av disse motsetningene. Men Hindenburg hadde bestemt seg for å støtte Papen, og ville ikke la seg overbevise, selv om Schleicher sa at Hindenburg ville bryte sin ed til konstitusjonen dersom han støttet Papens forslag. Neste dag ga Schleicher Hindenburg en rapport fra løytnantoberst Eugen Ott som viste at en generalstreik samtidig med en polsk inntrenging fra øst ville være mer enn det rikets styrker kunne handtere, og man kunne ikke risikere å provosere fram en generalstreik. Og da oppga Hindenburg sin støtte til Papens plan.

Schleichers store plan mislykkes

Schleicher selv ble kansler, mot sin vilje, siden det ikke fantes andre kandidater, to måneder før Hitler kom til makta. Hitler ventet, og motsatte seg presset fra tilhengerne om å handle, mens det så ut til å kunne gå tilbake med nazistenes oppslutning. Senere var Hitler stolt av at han ventet på sin time.

Schleicher fornemmet at Hitlers tilhengere begynte å miste tiltro til og tålmodighet med Hitler. Dersom bare tida gikk lenge nok ville de forlate Hitler. Schleicher hadde vært i kontakt med den populære lederen for nazistenes byråkrati, Gregor Strasser, og han vurderte å bryte med Hitler, og dersom han gjorde det ville mange følge ham. Schleicher hadde planer om en allianse mellom arbeidergrupper fra ulike organisasjoner, både katolske og nazistiske og andre, som ville få støtte fra hæren, og som ville forandre tingene fullstendig. En allianse mellom hæren og arbeider organisasjoner virket langt mer praktisk enn Papens reaksjonære fantasier, spesielt siden Papens reaksjonære planer støttet seg på grupper som manglet folkelig oppslutning.

Men det viste seg at de gruppene som Schleicher ville ha med i sin organisasjon ikke var villige til å delta. Til og begynne med hadde Schleicher fått positive svar fra fagforeningshold. Men så kom de til å minnes at Schleicher hadde støttet at den sosialistiske regjeringa i Preussen var blitt fjernet, og da forsvant tiltroen til Schleicher. Og Strassers brudd med Hitler ble gjort på en slik måte at han ikke fikk med seg andre mennesker. Da Strasser brøt med Hitler, fulgte han opp kunngjøringa av dette med å reise til Italia på ferie, i stedet for å prøve å få andre mennesker, eller organisasjoner med seg i bruddet. Tvert i mot utnyttet Hitler denne situasjonen til å tvinge partiet og dets organisasjoner sterkere inn under seg, og foretok omorganiseringer.

Dermed hadde Schleichers plan slått feil. Han satte i verk andre tiltak for å vinne støtte fra arbeidere. Han satte i verk offentlige arbeider for å redusere arbeidsløsheten, og nydyrkningsprogam. De sistnevnte gjorde godseierne fiendtlige overfor ham, siden de var fordelaktige for jordløse bønder og småbrukere. Den 23. januar ble Schleicher tvunget til å gå til Hindenburg, der han bad om at både nazipartiet og kommunistpartiet ble forbudt ved bruk av presidentens ekstraordinære fullmakter, og at det ble skrevet ut nyvalg. Hindenburg sa at han ikke ville greie å handheve dette forbudet, og derfor ikke ville prøve å gjennomføre det. Fem dager senere ba Schleicher på nytt om at nazipartiet og kommunistpartiet ble forbudt, men Hindenburg avslo på nytt. Schleicher fikk vite at Hindenburg hadde diskutert dannelse av ei ny regjering med Papen, og da leverte Schleicher inn avskjedssøknad.

I januar 1933 trodde mange at et åpent militærdiktatur ville komme, siden alternativet syntes å være at Hitler ble kansler, og man trodde at hæren ikke ville tolerere dette. Men det var feil. Hæren ønsket ikke å bli blandet direkte inn i politikken, men å stå over den. Dessuten hadde hæren ingen sterke motforestillinger mot Hitler. Mange unge offiserer var tilhengere av Hitler, og også blant eldre offiserer hadde Hitler tilhengere. Dersom Hitler hadde prøvd å begå statskupp ville han ha fått hæren mot seg, men dersom han på lovlig måte ble bedt om å delta i ei regjering ville ikke hæren motsette seg dette.

Derfor holdt hæren seg nøytral da Hitler, som hadde gjort det klart at han ville ødelegge republikken, fikk overta styringen over den. Hindenburg likte ikke Hitler og ville holde ham borte fra kanslerembetet, og ønsket heller Papen tilbake som kansler. Men Papen hadde forstått at han ikke greide å samle støtte om ei ny regjering og en politikk, og ville derfor ikke prøve på nytt. Men Hitler og nazistene kunne ikke alene få overta regjeringa, men måtte dele regjeringsmakta med andre. Papen deltok i forhandlingene om sammensetning av ny regjering. Den 30. januar var man kommet til enighet om dette. Hitler ble ny kansler, og Papen ble visekansler. Hugenberg fra DNVP ble økonomiminister og Seldte fra Stahlhelm ble arbeidsminister og Blomberg ble forsvarsminister, I tillegg til Hitler var det bare to nazister i regjeringa, Wilhelm Frick som innenriksminister og Hermann Goering som minister uten portefølje.

Papen og hans venner var fornøyd: Nå har vi fanget ham, sa en av dem. Det viste seg å være feil.

Lenker:
Oversikt tyskhistorie 1918-1933
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: