Britannias historie - årene 400-600.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Innholdsoversikt

  1. Bede om Britannias første tid etter romerne
  2. De tapte århundrene: 400-600
  3. Esmonde Cleary om det Romerske Britannias undergang
  4. Ken Dark om Britannias første etterromerske tid

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Denne teksten omhandler Britannias historie i perioden 400-600. Det er en periode som vi vet lite om. En av de viktigste kildene til gammel engelsk historie er, og har vært, Bede. Vi begynner med ham:


Bede om Britannias første tid etter romerne

Bede var den første store angelsaksiske historikeren. Han fullførte sin "Ecclesiastical History of the English People" året 731. Bedes historiske verker var lenge de viktigste kildene om tidlig engelsk historie. (Her er det viktig å huske at når man skriver om briter i denne tida betegner "brite" personer som stammer fra den befolkninga som levde i Britannia under romerne. De germanske innvandrerne fra denne tida kalles ikke for briter, men for engelske eller for angelsaksere.)

Man har vært usikker på hvor nøyaktig Bede har hatt mulighet til å gjengi de begivenhetene som foregikk i perioden 400-600, som er den perioden som denne teksten behandler, siden Bede så vidt man vet med få unntak bare hadde muntlige overleveringer å bygge på når han skrev om angelsakserne, og muntlige overleveringer om situasjoner som ligger mer enn to hundre år tilbake i tid har en sterk tendens til å bli upresise. Bede hadde en samtidig skriftlig kilde å bygge på når han skrev om situasjon i perioden 400-600. Det er Gildas. Man har vært usikker på hvor pålitelig Gildas er, men Ken Dark oppvurderer Gildas som kilde og skriver at alt det Gildas skrev om sin tid blir bekreftet av arkeologiske kilder. Derimot mener Esmonde Cleary at Gildas ikke er akseptable som kilde.

Bede skrev også om Britannia under Romerriket, men siden jeg i denne teksten vil skrive om ulike framstillinger av situasjonen i Britannia etter at romerne trakk seg ut begynner jeg her med å referere det Bede skrev om dette:

Jeg begynner med å referer fra første bok, kapittel 11, i Bedes "Ecclesiastical History of the English People": Her skriver Bede at i vår Herres år 407, da Honorius Augustus, sønn av Theodosius den andre var keiser, den førtifjerde keiser etter Augustus, to år før Alarics, goternes konges, invasjon av Rom, ble Gratian, som var en borger, satt inn som diktator og drept. Det var det året da Alani, Suevi, vandalene og mange andre raser beseiret frankerne og krysset Rhinen og herjet i Gallia. Konstantin, en verdiløs soldat av laveste rang, ble valgt i Britannia til å bli innsatt for å erstatte Gratian, bare fordi navnet hans ga løfter. Konstantin satte over til Gallia. Der endte han opp med å bli beleiret i byen Arles, der han ble drept.

Rom ble erobret av goterne, og etter dette sluttet romerne å regjere i Britannia, nesten 470 år etter at Cæsar kom til øya.

Fra kapittel 13 i første bok: I vår Herres år 423 ble Theodosius den yngre keiser etter Honorius. Han regjerte i tjueseks år. I det åttende året av hans regjeringstid ble Palladius sendt av Celestinus til den kristne menighet i Irland for å bli dens første biskop. I det tjuetredje år av hans regjeringstid var Aetius, en mann av høy rang, i sin tredje periode som konsul sammen med Symmachus. De elendige levningene av britene sendte ham et brev som begynte slik: "Til Aetius, tre ganger konsul, hjelp britene i deres nød". I brevet skrev de at "barbarene driver oss til havet: havet driver oss tilbake mot barbarene; mellom dem står vi overfor to slag død: vi blir enten slaktet eller druknet". Til tross for dette fikk de ingen hjelp fra ham, siden han var opptatt av kamp på liv og død mot Blæda og Attila, hunernes konger. Selv om Blæda året før var blitt myrdet av sin forræderske bror Attila fortsatte Attila å være en farlig fiende og la store deler av Europa øde. På denne tida ble Konstantinopel angrepet av en farlig hungersnød, og etter den kom en pest. Bymurene forfalt, og mange byer ble ruiner, mens hungersnøden herjet og peststank fylte luften og ødela tusenvis av mennesker og dyr.

Fra kapittel 14: Denne hungersnøden gjorde seg også mer og mer gjeldende i Britannia. Den tvang mange til å overgi seg til den plyndrende fienden. Andre satte sin lit til Gud og skjulte seg i fjellene og skogene. Til slutt begynte de å påføre fienden store tap. Da vendte de skamløse irene heim, og piktene slo seg ned i de fjerneste delene av øya, men fortsatte å komme for å plyndre.

Etter at det var slutt på fiendenes ødeleggelser kom en så stor overflødighet av korn på øya som det aldri tidligere hadde vært. Med denne overfloden ble luksus i større grad tatt i bruk, fulgt av alle slag stygge forbrytelser, spesielt grusomhet og hatskhet mot sannheten, og løgnaktigheten økte slik at dersom noen syntes å være mildere enn resten og mer sannferdig, så forbannet resten ham som om han var en fiende av Britannia. Ikke bare var legfolk skyldig i dette, men selv Herrens egen flokk og dens pastorer. De kastet av seg Kristi åk og kastet seg ut i drukkenskap, hat, krangel, strid og misunnelse og liknende forbrytelser. I mellomtida ble disse korrupte folkene utsatt for pest som raskt la ned et så stort antall av dem at det var ikke nok folk igjen til å begrave de døde. Likevel kunne ikke de som overlevde bli oppvekket fra den åndelige død som syndene deres hadde påført dem enten ved deres slektningers død eller gjennom frykt for egen død. Av denne grunn kom en enda mer forferdelig hjemsøkelse på disse syndige folkene. De rådførte seg om hva de kunne gjøre og hvor de skulle søke hjelp for å forhindre og slå tilbake de voldsomme og hyppige angrepene fra nasjonene i nord; alle, inkludert deres konge Vortigern, ble enige om at de skulle be sakserne om hjelp fra den andre siden av havet. Begivenhetene kom til å vise at dette var etter Guds vilje.

Fra kapittel 15: I vår Herres år 449 ble Marcian keiser sammen med Valentinian, den førtisjette fra Augustus. Han hersket i sju år. På den tida ble Anglenes og Saksernes rase invitert av Vortigern, og kom til Britannia i tre krigsskip og ved hans kommando ble de garantert et sted å slå seg ned i den østlige delen av øya, øyensynlig for å kjempe på vegne av landet, men deres virkelige intensjon var å erobre det. Først kjempet de mot fienden som angrep fra nord og sakserne vant seieren. En rapport om dette og om hvor fruktbar øya var og om hvor slappe britene var nådde heimene deres, og en mye større flåte ble sendt over med en sterkere mengde krigere, og de ble sammen med de krigerne som allerede var her til en uovervinnelig hær. Nykommerne mottok land fra britene på den betingelsen at de kjempet mot fiendene deres for fred og sikkerhet for landet, og for dette fikk soldatene også lønn.

De kom fra tre svært mektige germanske stammer, sakserne, anglene og jutene. Folket i Kent og innbyggerne på Isle of Wight er av jutisk opprinnelse, og også de på den motsatte sida av Isle of Wight, den delen av kongedømmet Wessex som også i dag blir kalt for jutenes nasjon. Fra det saksiske landet, det er det distriktet som nå er kjent som Gamle Saksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. I tillegg til disse, fra landet til anglene, det er landet mellom jutenes kongedømme og saksernes, som er kalt Angulus, kom østanglene, midtangelene, mercianerne og hele den northumbriske rasen (det er de folkene som holder til nord for elva Humber) så vel som de andre angelske stammene. Angulus sies å ha vært avfolket fra den dag av og fram til i dag. Deres første ledere sies å ha vært to brødre, Hengist og Horsa. Horsa ble senere drept i kamp mot britene, og i den østlige delen av Kent er det fortsatt et monument med navnet hans. De var sønner av Wihtgisl, sønn av Witta, sønn av Wecta, sønn av Woden, og fra deres slekt hevder de kongelige familiene til mange kongedømmer å stamme.

Det gikk ikke lang tid før horder av disse folkene ivrig strømmet til øya og antallet utlendinger begynte å øke i så stor grad at de ble en kilde til frykt for de innfødte som hadde bedt dem om å komme. Da inngikk de plutselig en avtale med piktene som de allerede hadde drevet langt bort og begynte å vende våpnene sine mot sine allierte. Først fikk de dem til å sørge for større mengder mat, så søkte de etter en anledning til krangel, de insisterte på at om de ikke fikk større forsyninger ville de bryte avtalen og legge øde hver del av øya. De var heller ikke sene om å sette trusselen i verk. For å si det kort, den ilden som hedningene tente var en Guds straffedom over nasjonen for dens forbrytelser. Den var ikke ulik ilden som ble tent av kaldeerne og som ødela murene og alle bygningene i Jerusalem. Så her i Britannia forordnet den rettferdige dommer at ilden til de brutale erobrerne skulle herje alle byene i nabolaget fra øst til havet i vest, og brenne uten noen hindring til den dekte nesten hele overflaten til den fordømte øya. Offentlige og private bygninger falt i ruiner, prestene ble overalt slaktet ned ved altrene, prelater og folk ellers gikk til grunne ved sverd og ild, uten hensyn til rang, og det var ingen tilbake for å begrave de som hadde dødd en slik grusom død. Noen av de elendige som var tilbake ble tatt til fange i fjellene og slaktet ned uten videre; andre, utmattet av hunger, kom fram og overga seg til fienden, klare til å akseptere slaveri for å få mat, så sant de unngikk å bli drept på flekken: noen flyktet sørgmodige til land på den andre siden av havet og levde et elendig liv, alltid i frykt og engstelse, blant fjellene og skogene og klippene.

Fra kapittel 16: Da fiendens hær hadde utryddet og spredt den innfødte befolkninga vendte den heim og britene begynte langsomt å gjenvinne styrken og motet. De kom fram fra gjemmestedene sine og bad til Gud om hjelp for at de ikke skulle bli fullstendig tilintetgjort. Lederen deres var på denne tida en viss Ambrosius Aurelianus, en diskret mann, som var, som det hender, det eneste medlemmet av den romerske rasen som hadde overlevd denne stormen der foreldrene hans, som hadde et kongelig og berømt navn, hadde gått til grunne. Under hans ledelse vant britene tilbake sin styrke og utfordret sine seierherrer til ny kamp, og, med Guds hjelp, vant de. Fra den tiden av, vant britene først og så var fiendene seierrike fram til året da Mount Baden ble beleiret, da britene slaktet ikke et lite antall av sine fiender omkring førtifire år etter deres ankomst til Britannia.

Fra kapittel 22: I mellomtida hadde britene fred fra utenlandsk krig, men ikke fra innbyrdes krig. Ruinene av de byene som var ødelagte og forlatte av fiendene deres stod fortsatt, mens de borgerne som hadde unnsloppet fra fienden kjempet mot hverandre. Likevel, så lenge minnet om blodsutgytelsene var friskt i minne holdt kongene, prestene og adelen seg på en måte i tømme. Men da de døde kom det en generasjon som ikke visste noe om alle disse vanskelighetene og bare var vant til den nåværende fredstilstanden. Da ble alle begrensninger som sannhetene og rettferdigheten la så fullstendig ødelagt og forlatt at ikke bare var det ingen spor å finne etter dem, men bare en liten, en veldig liten minoritet husket deres eksistens. Til andre forbrytelser som det er umulig å snakke om, som deres egen historiker Gildas har skrevet om i dystre ordelag, ble tilføyd denne forbrytelsen, at de aldri forkynte troen til sakserne og anglene som bodde i Britannia sammen med dem. Likevel fornektet ikke Gud i sin godhet det folket som han kjente, men han utnevnte mye verdigere budbringere av sannheten for å bringe dette folket til troen.

Kommentarer: Det nevnte slaget ved Mount Baden regner man med stod omkring år 500, og etter det var det fred mellom britene og angelsakserne i flere generasjon. Den historien som arkeologien for denne perioden (400-600) avdekker er mer fredelig enn den som Bede fortalte. Den skal vi senere se på litt senere.

I tillegg til det som her er gjengitt fra perioden 400-600 fortalte Bede om de besøkene som biskop Germanus fra Auxerre foretok til Britannia i det femte århundret. Den viktigste kilden Bede hadde for denne beretningen var en helgenlegende, og derfor er beretningen noe tvilsom. Men den forteller at i det østlige Britannia, like nord for London, i St Albans, var det et levende britisk romersk-kristent samfunn i det femte århundret.

Bede forteller mye om den misjonen som skal ha utgått fra Roma, men lite om den misjonen som britene drev og som var av minst like stor viktighet. Pavens misjon fra Roma begynte like før år 600, og den var rettet mot angelsakserne. Den begynte altså like før den perioden som denne teksten handler om var slutt, og skal derfor bare kort nevnes. Augustin var den kjente misjonæren som kom til angelsakserne like før år 600. Bede skriver at han var sendt til angelsakserne av pave Gregor.

Det første store kongeriket som ble styrt av angelsaksere var Northumbria. Bede skrev at rett etter slutten på den perioden som det her blir fortalt om ble kongen av Northumbria omvendt til kristendommen. Om den siste hedningekongen i Northumbria skrev Bede i første bok kapittel 34:

På denne tida hersket Æthelfrith, som var en svært tapper konge og svært ivrig etter å vinne ære, over kongedømmet Northumbria. Han herjet britene i større utstrekning enn noen annen engelsk hersker. Han kan til og med bli sammenliknet med Saul som en gang var konge over Israel, men med den unntakelsen at Æthelfrith ikke hadde kjennskap til den hellige religionen. For ingen hersker eller konge hadde underkastet mer land under den engelske rasen eller bosatt det i større utstrekning, etter først å ha utryddet eller erobret de innfødte. Aedan, konge over de irske som bodde i Britannia, marsjerte mot ham med en svært sterk hær, men han ble beseiret og flyktet sammen med noen få overlevende. Nesten hele hæren hans ble kuttet opp. I dette slaget ble Theobald, Æthelfriths bror, drept sammen med hele hæren sin. Æthelfrith gjorde slutt på denne krigen i året 603. Etter den tid våget ingen irsk konge i Britannia å gå til krig mot den engelske rasen.

Æthelfrith var konge av Bernicia i årene 592-616, og konge av Deira i årene 604-616. Han var en stor kriger. Sønnen til Æthelfrith ble omvendt til kristendommen.


De tapte århundrene: 400-600

Vi kan også se på en langt nyere beretning om de første to hundre årene etter at romerne trakk seg ut av Britannia - den beretningen om dette som James Campbell gir i boka "The Anglo-Saxons":

Campbell begynner med å skrive at ingen steder er det farligere for historikere å hevde at de vet noe om fortida enn når det gjelder Britannias historie for perioden 400-600. Noen hendelser og bevegelser kan identifiseres, og noe kan vi gjette på, men det er alt.

Omformingen av Britannia

Campbell skriver at de ukjente mennene som overtok makten i 410 må ha stått overfor problem som strakte seg langt ut over forsvaret av Britannia. Det gjaldt den indre orden, om forholdet mellom de hardbarkede menneskene i høylandet og de mer siviliserte i lavlandet, om forholdet mellom byene og landsbygda, som alle må ha vært svært påtrengende problem. Livet i det romerske Britannia hadde på mange måter blitt fastlagt av det romerske imperiet.

Da forbindelsen mellom Romerriket og Britannia ble brutt ble den ordnede verden i romersk Britannia ødelagt, eller omformet, skriver James Campbell. En utdannet brite ville ved midten av det sjette århundret ha kjent desperasjon dersom han så mot den østlige delen av øya, som var rammet av ødeleggelse. Hadde han sett mot vest ville han ha kjent stolthet og tillit, for der hadde det foregått en omforming. Vi kjenner synet til en slik brite, Gildas. Han var ikke lystig, og så synd og forfall overalt.

Da Gildas skrev hadde store deler av øya kommet under de germanske innvandrernes kontroll, men ekspansjonen deres hadde blitt stoppet for to generasjoner siden da Gildas skrev. Gildas skrev litt om hvilke områder som var under britisk kontroll og hvilke som var under angelsaksisk kontroll. Gildas nevnte fem britiske konger, som han fordømte. Gildas var svært lærd, og man mener i dag at han skrev latin på en glimrende måte, som viser at han tilhørte et miljø der det var mulig å utvikle glitrende ferdigheter i latin.

Campbell skriver at minst et dynasti, dynastiet i Dyfed, hadde sine røtter i Irland. (Dette mener Ken Dark ikke trenger å være tilfelle.)

Campbell skriver at selv om man omtrentlig kjenner grensene for de ulike britiske rikene, vet vi ikke hvor herskerne bodde. Noen romerske byer kan ha overlevd som maktsentrum, og det kom også opp nye senter. I mange områder ble det bygd hillforts. Hillfortet på South Cadbury var godt og vel 70 mål stort. Det hadde vært i bruk før romerne kom til Britannia, og ble altså bygd opp igjen til et sentrum da romerne forlot Britannia. Campbell skriver at gjenoppbyggingen av dette nedlagte sentrum er karakteristisk for en tilbakevending til gamle mønstre som førte til at Gildas' Britannia på viktige måter liknet mer på det Britannia som romerne hadde funnet enn det de hadde regjert. (Ken Dark mener tvertimot at den romersk-kristne kulturen først fikk sitt gjennombrudd etter at romerne trakk seg ut av Britannia, selv om britene 200 år senere hadde vendt tilbake til å bli styrt av stammehøvdinger og småkonger.) Campbell skriver også at de kongene som Gildas omtalte var mer enn herskere fra jernalderen, de var kristne konger som levde i samfunn der latin ble brukt.

Det kan se ut som om det er uenighet mellom Campbell og Ken Dark om gyldigheten til enkelte skriftlige kilder. Campbell nevner The Book of Llandaff som en viktig kilde. Dersom denne er det samme som The Llandaff Charters som Ken Dark nevner er en uenighet til stede, for Ken Dark skriver om Llandaff at den ikke er akseptabel som historisk kilde for perioden 400-600.

Misjonærer fra Britannia reiste til Irland og omvendte irene til kristendommen. Den mest kjente av disse misjonæren var Saint Patrick. Britene reiste også til andre områder. De bosatte seg i så store antall i Armorica at Armorica ble kalt opp etter britene, og kom til å hete Bretagne. Britene reiste også i store antall til Spania i denne perioden. Kanskje flyktet de fra angelsakserne?

Campbell skriver at omformingen av det vestlige Britannia, av Irland og av Bretagne i generasjonen etter at romerne trakk seg ut av Britannia er bemerkelsesverdig. Det som hadde vært på kanten av den romerske verden hadde blitt et stadig mer sivilisert nordlig Middelhav. Mange briter tapte på at den romerske makt forfalt, andre vant. Viktige element i romersk sivilisasjon ser ikke ut til å ha mistet sin kraft da imperiet brøt sammen, men heller, i noen områder, å ha blomstret (her er Campbell og Ken Dark på linje).

Campbell skriver at en viktig forskjell mellom de britiske kongene og de germanske kongene i denne perioden er at de britiske kongene var kristne mens de germanske kongene alle var hedninger fram til Augustin begynte sin misjon blant angelsakserne i 597. Campbell skriver at den angelsaksiske delen av Britannia var det største området som hadde tilhørt Romerriket ved år 400 som i så lang tid var hedensk. Ken Dark skriver at den østlige delen av Britannia var religiøst blandet, at det både bodde hedninger og kristne der.

De skriftlige kildene om ankomsten til sakserne

Gildas er eneste autoriteten som levde før år 600 og som forteller oss noe om hva som foregikk da angelsakserne kom. Gildas skrev at Britannia var ei øy som hadde vært erobret av romerne. Gildas betraktet romerne som erobrere, og identifiserte verken seg selv eller Britannia med romerne og Romerriket. Med "Britannias fall" mener han ikke Romerrikets fall, men det påfølgende fallet til den britiske makten. Fallet begynte med at Magnus Maximus ville bli keiser i 383. Han førte troppestyrker ut av Britannia og svekket derved forsvaret av Britannia. Dette benyttet piktene og skottene seg av og røvet i landet. Romerne sendte en legion for å gjenopprette orden. Da den trakk seg tilbake ble Britannia på nytt angrepet av røverne. På nytt kom en romersk hær for å jage bort røverne. Den befestet landet, og trakk seg tilbake. Denne gangen insisterte romerne på at britene måtte forsvare seg selv. Britene bad på nytt om hjelp fra romerne, fra Aetius, tre ganger konsul. Dette daterer denne bønnen om hjelp til mellom 446 og 454, altså lenge etter at romerne definitivt hadde forlatt Britannia. Det kom ingen hjelp.

Men britene fikk en nådetid der de levde i luksus og hadde det ganske godt. I denne tida ble saksiske leiesoldater hentet for å forsvare Britannia. Etter ei tid krevde de bedre betaling, så gjorde de mytteri og herjet landet, og deretter reiste de heim. Deretter kom britene til hektene og fikk ny styrke under Ambrosius Aurelianus. De kom i krig med sakserne, og britene vant en avgjørende seier i slaget ved Mount Badon omkring år 500, og deretter var det fred mellom britene og angelsakserne i flere generasjoner.

Beretningen til Gildas mangler årstall, og de stedsnavnene han oppga er borte, skiftet ut med angelsaksiske stedsnavn, og det er klart en ulempe. Noen ganger er det uklart hvilket område han skriver om. Men beretningen til Gildas er plausibel, skriver Campbell, og Ken Dark skriver at alt det Gildas skrev om sin tid blir støttet av arkeologien. Derimot mener Esmonde Cleary at Gildas ikke er akseptabel som historisk kilde.

Neste forsøk på å skrive en beretning om saksernes ankomst ble gjort av Bede omkring år 731. Han brukte beretningen til Gildas og tilføyde en del materiale. Bedes beretninger har dominert senere tiders historieskriving, men den byr på mange problem. En beretning av Nennius er trolig en romanse.

Den angelsaksiske krøniken (Anglo-Saxon Chronicle) som ble nedtegnet omkring 892 er en annen beretning der det også blir fortalt om gamle dager. Den er i stor grad bygd på gjetninger, og det materialet den byr på om riktig gamle dager er trolig lite verdt. Noe stemmer nok, men det er ikke mulig å skille facts fra fiction i den angelsaksiske krøniken, og det er mye fiction. Den forteller ingenting om de fleste engelske kongerikene. Den sier heller ikke noe om London i perioden 456 og 842. Campbell mener at den angelsaksiske krøniken er ubrukelig som kilde for perioden 400-600, og denne mening er den alminnelige mening.

Det finnes flere andre annaler, som alle er lite troverdige. Hva så med kong Arthur? Arthurs berømmelse er hentet fra en historie skrevet av Geoffrey av Monmouth i 1130-årene. Den er ren fiction. Vi har ingen kjennskap til noen kong Arthur fra pålitelige kilder.

Arkeologiske kilder

Vi har langt flere gjenstander fra perioden 400-600 enn fra senmiddelalderen. Dette skyldes at de germanske innvandrerne gravde ned gravgods, de ga de døde noe med på veien, eller de kremerte de døde og gravde asken ned i dekorerte urner. Minst 1.500 gravplasser med ikke færre enn 30.000 graver har blitt undersøkt. Det er vanskelig å datere alt det som er funnet, og å sette det sammen i et klart bilde. Etter britene har man funnet langt mindre materiale.

Ingen vet hvor mange som levde i det området som angelsakserne levde i i denne perioden. Ken Dark skriver at store områder kunne ha vært avfolket før angelsakserne kom. Det finnes ingen arkeologiske spor etter britene i East Anglia fra det femte århundret. Hva skyldes det? Det måtte ha vært noen briter i East Anglia i det femte århundret. Campbell skriver at for alt vi vet kan hele eller deler av området ha blitt styrt av briter til inn i det sjette århundret.

Campbell skriver om det femtende kapitlet fra Bedes bok som er referert ovenfor. Og Campbell kommenterer dette kapitlet ved å skrive at det er arkeologiske funn viser at det er tydelig at mange av de germanske innvandrerne var angler, saksere og juter. Anglene var et folk som bodde i den sørlige delen av den danske halvøya og på noen av de danske øyene. Sakserne bodde lenger vest på slettene ved Nordsjøen, til munningen av Weser, og i det femte århundret stadig lenger vest. Dette er de folkene som er mest framtredende i engelske arkeologiske funn. For eksempel er kremeringsgravplassene i England fulle av urner av samme type som ble brukt i det sørlige Danmark og i det nordlige Tyskland, mest slående i en serie som er funnet i det østlige England fra Norfolk til Yorkshire. Gjenstandene som er funnet i gravplassene i southern og Midland England forteller den samme historien, om angler og saksere.

Campbell skriver at for mange skaper Bedes beretning om jutenes rolle vanskeligheter, i motsetning til framstillinga av anglene og sakserne. Bede ser ut til å implisere at jutene kom fra Jylland, og dette har det vært uenighet om. Men, skriver Campbell, det har blitt klart at det var sterke forbindelser mellom Jylland og Kent. Det viser seg i mange av de gjenstandene som er funnet i graver i Kent. Arkeologien viser at Bede hadde rett. Arkeologien viser også en spesiell forbindelse mellom Isle of Wight og Kent. Selv Bedes antydning om at deler av et områdene som innvandringene kom fra ble avfolket er blitt bekreftet. I løpet av det femte århundret ble store deler av kystområdene ved Nordsjøen berørt av voksende havnivå. Landsbyer som i lang tid hadde vært bebodd ble forlatt, og det er rimelig å gjette på at innbyggerne fra noen av dem reiste til England.

Anglene og sakserne, og jutene i Kent, utgjorde virkelig hovedtyngden av det femte århundrets innvandrere til Britannia. Andre folk fra den germanske verden deltok også i innvandringen. Friserne er nevnt. Men det viktigste elementet bortsett fra angelsakserne var trolig frankere. Arkeologien peker på at de trolig utgjorde en betydelig del av innvandrerne til det sørlige England. Bede nevner også flere folkeslag enn anglene, sakserne og jutene. Campbell skriver at arkeologien peker på det foregikk omfattende bosetning i England av folk fra det nordlige Danmark og fra det sørlige Norge fra siste del av det femte århundret av.

Campbell skriver at selv om Bede var godt informert om hvem som slo seg ned i Britannia så var han dårlig informert om når det skjedde. Bede gjettet på ulike datoer mellom 445 og 455 for når sakserne kom. Arkeologien tyder på at det kan ha skjedd noe tidligere. I betydelige områder ser det ut til at de tidligste germanske gjenstandene stammer fra tida nær begynnelsen av det femte århundret. Og en del germansk keramikk er vurdert å stamme fra enda tidligere tider. (Her ser det ut til at vurderingene er forandret, for dette stemmer ikke med det som Esmonde Cleary skriver).

I det sørlige og sentrale England er det også funnet gravgods som forteller en liknende historie om en tilsvarende tidlig dato. Noen av de tidligste bosetterne hadde gjenstander av en type som ble brukt av germanere som var i romersk militær tjeneste, og som kan dateres til tida omkring 420. Andre hadde gjenstander som også er funnet i Gallia, og der dukker opp i funn som stammer fra slutten av det fjerde århundret. Det synes å være sikkert, skriver Campbell, at det var germanske bosettere i forskjellige deler av Britannia fra Kanalen til nord for Humber i de tidligste tiårene av de femte århundret.

Det er ingen tvil om at beretningen til Gildas, som Bede fulgte, om hvordan angelsakserne kom til Britannia er troverdig, skriver Campbell. Germanske soldater ble leid inn for å forsvare Britannia. Men det som kom til å foregå må ha vært mer komplekst enn det Gildas fortalte. Det må ha vært flere autoriteter som leide inn germanske soldater, og på ulike betingelser. (Dette stemmer presis overens med det Ken Dark også har kommet fram til.) Og det har også kommet germanske innvandrere som ikke var leid inn som soldater.

Campbell skriver at spesielt to saker er av stor betydning når man skal vurdere hva som skjedde i det femte og det sjette århundret. Den ene er antallet nykommere, og den andre er maktens natur i den verden som de kom fra. Selv om det er spor etter innvandrere fra tidlig i det femte århundret så er de fåtallige. Etter som tida gikk har antallet innvandrere blitt større, og det tyder på at innvandringen foregikk gjennom lang tid. En annen grunn til at antallet germanske funn er større fra det sjette århundret enn fra det femte århundret kunne være at britene overtok den materielle kulturen til innvandrerne. Slik kan funnene fortelle mer om moter og skiftende smak og behag enn om etnisk opprinnelse. Men germanske gravplasser tyder gjerne på at området der de er funnet var under angelsaksisk kontroll. Og slik tyder det også på at britene fortsatte å ha kontrollen rundt St Albans at der var det ikke germanske gravplasser. Og naturligvis er ikke angelsaksiske gravplasser et entydig bevis på angelsaksisk styre.

Campbell skriver at arkeologien ikke kan fortelle hva som foregikk, den gir bare et ekko av det som hendte.

Bak arkeologien

En måte å vise vanskeligheter i forbindelse med de arkeologiske funnene på er å se på forholdet mellom britene og sakserne og Gallia. Kildene i Gallia som forteller om dette er få, men bedre enn i Britannia. Det senromerske Britannia var nært knyttet til Gallia. Der lå i det fjerde århundret den byen i Romerriket som var viktigste for Britannia, det var Trier. Den delen av imperiet som både Gallia og Britannia hørte til hadde Trier som hovedstad og administrativt sentrum. Dette sentrumet ble senere flyttet til Arles siden Arles lå lenger borte fra folkevandringene. Da Konstantin III, mens Romerriket var i ferd med å bryte sammen, førte hæren fra Britannia over til kontinentet var det mer for å redde Gallia enn for å gripe makten. Den nære forbindelsen fortsatte i det femte århundret. Sent i på 460-tallet var en britisk konge, Riothamus, en mann som hadde betydning i Gallia.

Beretningen til Gildas om britenes bønn til Aetius om hjelp forteller om nære forbindelser mellom britene og Gallia enda med midten av det femte århundret, for Aetius var Romerrikets fremste autoritet i det nordlige Gallia.

Kong Aethelbert av Kent

Den første engelske kongen som vi vet noe om er kong Aethelbert av Kent. Han var konge fra omkring år 560 til 616. Han var den første engelske herskeren som ble kristen. Bede skrev at han var den tredje herskeren som hadde den øverste autoriteten sør for Humber. Den første skal ha vært Aelle av Sussex, som hadde regjert et århundre tidligere, og den andre Ceawlin av Wessex som døde i året 592.

Campbell skriver at både det vanskeligste og det mest naturlige spørsmål å stille om Aethelberts England er om hvilket forhold det hadde til den romersk-britiske fortiden. (Her må man kunne si at både Esmonde Cleary og Ken Dark i de bøkene som også er referert i denne teksten har gjort en innsats for å prøve å gi et svar.) Dette forholdet må ha variert betydelig fra område til område, skriver Campbell, (noe Ken Dark med all tydelighet viser). Og det må ha variert over tid. Gamle beretninger forteller at sentrale deler av England først ble erobret av angelsakserne sent i det sjette århundret, og her kan den gamle kulturen ha vært levende fram til denne tid, skriver Campbell.

Campbell skriver at det har vært forskere som har ment at innvandrerne ødela i så stor skala at de var i stand til å opprette en rent teutonsk verden. (Dette stemmer ikke overens med den tolkningen som Ken Dark gir av de engelske funnene. Esmonde Cleary skriver at fallet til det romerske Britannia hadde lite med angelsakserne å gjøre, og langt mer med den indre utvikling i Romerriket å gjøre.) Campbell skriver at man kan forstå dette synet når man tenker på at knapt noen britiske ord overlever i det engelske språket, og at også de aller fleste stedsnavn har germansk og ikke britisk opprinnelse. Men dette forteller lite om det som foregikk i middelalderen.

Campbell skriver at det er sikkert at en hel del fra det romerske Britannia overlevde inn i det angelsaksiske England, men det er vanskelig å vite hva. I Kent overlevde det gamle romerske navnet, folk i Kent hadde kalt seg selv for Cantware, som ble germanisert til Cantiaci. Og Kent beholdt sin romerske hovedstad. I York er det i selve byen lite å finne fra årene 400-600, men det svært viktige unntaket er at det store hovedkvarteret for legionen var i bruk og ble vedlikeholdt. Det viser at York overlevde som et maktsentrum.

Det er overalt et mysterium hvordan det gikk med byene fra det romerske Britannia. Da Romerriket brøt sammen må de ha mistet mange av sine oppgaver, og store deler av befolkninga mistet sin inntekt. Men noen byer fortsatte å fungere. I Verulamium har en vannledning blitt bygd ved midten av eller i siste del av det femte århundret. Den er nesten det eneste bevis for at organisert administrasjon fortsatte i noen britisk by etter at romerne trakk seg ut. Men det kan i mange byer ha vært tilfelle at livet fortsatte under beskyttelse av germanske soldater. (Dette har også Ken Dark pekt på.)

Den engelske landsbygda var fra gammelt av organisert i mindre områder som hadde sine bestemte forpliktelser overfor herskeren. Det kan se ut til at denne organisasjonsformen var til stede før angelsakserne erobret Britannia.

Både i Kent og i andre områder er det umulig å fastslå hvor stor del av befolkninga som var britisk, siden britene etterlot så få spor som arkeologene kan finne. Det er rimelig å tro at det nordlige kongeriket Bernicia stort sett var britisk. Dette kongeriket ekspanderte svært sterkt under kong Æthelfrith (592-616), så raskt at det må ha undertvunget og ikke bosatt befolkninger. Kongeriket har et britisk navn. Det er trolig at Bernicia var britisk, men hadde kommet under et angelsk dynasti. Mellom the Wash og øvre Themsen er det funnet så mange angelsaksiske gravplasser at det er trolig at det fantes en ganske tett angelsaksisk befolkning i området i det sjette århundret. Her er det mulig at britene ikke overlevde i betydelige antall, selv om det i det sjette århundret kan ha vært vanskelig å skille mellom briter og angelsaksere, skriver Campbell.

Det viktigste spørsmålet i forbindelse med kontinuitet har å gjøre med makt. Et av de angelsaksiske dynastiene kan ha vært delvis britisk, det gjelder dynastiet i Wessex. (Også Ken Dark tar opp dette spørsmålet, og skriver at de store angelsaksiske dynastiene kan ha vært modellert etter britiske modeller, siden de vokste fram i områder der kontakten med britiske områder var spesielt tett og hyppig.) Det kan være at både i Kent og i Bernicia, og også andre steder, var de angelsaksiske kongerikene opprinnelig vesentlig eldre organisasjoner som hadde kommet under innvandrernes kontroll.

Campbell tar til slutt opp et tema som også blir behandlet av Ken Dark, luksusvarer. Campbell skriver at angelsaksiske handverkere var svært dyktige og hadde kjennskap til mange ulike teknikker, og at de knapt stod tilbake for handverkerne i romersk tid. Men hvordan foregikk handelen i angelsaksisk tid? Kent var svært rikt, og Campbell skriver at dette kan skyldes at Kent var et knutepunkt for handelen mellom kontinentet og Britannia. Ken Dark har funnet flere slike knutepunkt og handelsnettverk. Begge peker på at kontroll over handel med luksusvarer kan ha vært kilde til betydelig politisk makt.

Og mot slutten av det sjette århundrer begynte begivenhetsrekker som førte til dramatiske endringer.


Esmonde Cleary om det Romerske Britannias undergang

A.S. Esmonde Cleary har redegjort for et av de viktigste standpunktene i debatten om slutten på det romerske Britannia. Boka som legger fram denne redegjørelsen heter "The Ending of Roman Britain". Den dekker en periode på flere hundre år, men siden denne teksten først og fremst er opptatt av den første etterromerske tida nøyer jeg meg med å referere det Esmonde Cleary skriver om det romerske Britannias opphør og om britenes situasjon i det femte århundret. Denne boka kom første gang ut i 1989.

Perioden 380-430

Esmonde Cleary skriver at grunnen til at Romerriket brøt sammen ikke bare var press utenfra, men også den indre utvikling i Romerriket. Det framgår av at Romerriket var i tydelig forfall da de germanske folkene overtok stadig mer kontroll over imperiet. Dette forfallet viser seg tydelig i byene der store deler av bygningsmassen forfalt og store deler av byene ble forvandlet til slum eller ruiner, og mange byer ble i betydelig grad forlatt.

I siste del av det fjerde århundret var villakulturen også i forfall. Ingen villaer ble bygd fra grunnen av i siste fjerdedel av det fjerde århundret, skriver Esmonde Cleary, og ingen eksisterende villaer ble betydelig utbygd eller ombygd. Noen villaer ser ut til å ha blitt forlatt, og andre har ikke lenger blitt vedlikeholdt. (Dette har vi også sett i teksten om det romerske Britannias forfall.) Esmonde Cleary nevner også at industrier som den en gang så store keramikkindustrien var i sterk tilbakegang. Byene, villaene og storskalaindustrien var i vanskeligheter. Dette tyder på at hele det systemet som romerne hadde opprettet var i vanskeligheter.

Esmonde Cleary refererer de kildene som forteller at omkring 409 tok folket i Britannia opp våpen og forsvarte seg selv og frigjorde byene sine fra truende barbarer og kastet ut de romerske embetsmennene og satte opp sin egen samfunnsorden. Dette skjedde fordi det meste av den romerske hæren hadde forlatt Britannia for å delta i kampene på kontinentet, og derfor ikke lenger forsvarte Britannia. Esmonde Cleary skriver at de kildene som forteller dette har blitt tatt for bokstavelig. Det er først og fremst Orosius og Zosimus som forteller dette. Ingen av disse var briter eller hadde noen gang vært i Britannia. Zosimus levde i det østlige imperiet hundre år etter at disse begivenhetene skal ha funnet sted. Zosimus bygde ofte på Olympiodorus av Tehbe, som var en svært dyktig og pålitelig historiker, men vi vet ikke i hvilken utstrekning Zosimus i dette tilfellet refererte Olympiodorus nøyaktig. Esmonde Cleary skriver at man i dag mener at Zosimus her ga et komprimert referat av sin kilde der informasjon har gått tapt. Også andre beretninger om 410 er usikre, skriver Esmonde Cleary.

Noe som er sikkert er at fra begynnelsen av det femte århundret ble det ikke lenger sendt mynt fra kontinentet til Britannia. Britannia hadde kommet utenfor det økonomiske kretsløp til Romerriket, eller dette kretsløpet var i ferd med å bryte sammen. Og fram til 430 sluttet store deler av det som hadde markert den romerske sivilisasjonen å fungere, skriver Esmonde Cleary. Det gjelder byene og villaene og det økonomiske systemet, og den romerske hæren og administrasjonen, som ikke lenger mottok lønn. Vi vet ikke i hvilken utstrekning og hvor lenge det ble krevd inn skatter etter at romerne forlot Britannia, eller hvordan eventuell inndriving av skatter foregikk. Motoren i den romerske økonomien hadde vært statens etterspørsel etter skatter, og etter varer og tjenester som ble betalt med skatteinntektene. Knutepunktene i denne økonomien var byene, som var basert på dette systemet siden det var fra byene systemet ble administrert og det var der omsetninga foregikk. Når denne motoren, "skattesirkelen", sluttet å fungere, forfalt også byene og hele pengeøkonomien. Og soldatene sluttet å lystre ordre da de ikke lenger mottok lønn.

Men militær svakhet var ikke i seg selv tilstrekkelig til å føre til at det romerske Britannia falt. Noen måtte utnytte denne militære svakheten. Og det virker ikke som om dette skjedde i noen stor utstrekning i den første tredjedelen av det femte århundret, skriver Esmonde Cleary. Han skriver videre at sammenbruddet til byene og den romerske økonomien medførte et langt sterkere brudd med fortida enn angrepene fra barbarene førte til.

Vi har sett at byene var i dypt forfall før 410. Og da skattesystemet sluttet å fungere var dette en katastrofe for byene. Dermed opphørte det meste av den økonomiske aktiviteten i byene. Og det var ikke lenger noe i byene som trakk folk til byene. Esmonde Cleary viser til arkeologiske undersøkelser som viser at byene i svært stor grad ble forlatt etter 410. Bare i et mindre antall byer er det funnet spor etter virksomhet ut gjennom det femte århundret. De viktigste av disse er Canterbury, Exeter, Lincoln, Verulamium og Wroxeter. Men stort sett ble byene lagt øde. Dette stemmer overens med det Neil Faulkner skrev. Ikke bare de store byene, men også småbyene ble lagt øde. Produksjonen av keramikk, som opphørte ved slutten av romertida, kom ikke i gang igjen i det femte århundret, skriver Esmonde Cleary, og det stemmer overens med det Ken Dark fant for de britiske områdene for perioden 400-600.

Esmonde Cleary skriver at alt tyder på at jordbruksområdene fortsatte å være i drift i omtrent samme utstrekning som tidligere i det femte århundret, selv om det noen steder foregikk omlegging fra korndyrking til økt husdyrhold. Det var fortsatt ei stor befolkning til stede i Britannia. Dette stemmer ikke uten videre overens med det Ken Dark skriver. Ken Dark skriver at da angelsakserne kom til East Anglia var det godt mulig at store deler av området allerede var sterk avfolket, og at det derfor var så lett for angelsakserne å overta deler av Britannia.

Esmonde Cleary skriver at Britannia synes å ha gjennomgått oppløsningen av Romerriket tidligere og mer fullstendig enn naboene. Han konkluderer med å skrive at grunnene til at de romerske elementene forsvant fra Britannia hadde lite å gjøre med angelsakserne. Han skriver videre at arkeologien peker på at det foregikk et plutselig og totalt sammenbrudd av den romerske levemåten i generasjonen etter 411. Da forsvant byene, villaene, industriene og andre materielle kjennetegn på det romerske Britannia. Slutten kom brått og hardt, skriver Esmonde Cleary.


Britene i det femte århundret

Esmonde Cleary tar her opp spørsmålet om hva vi kan vite om Britannia i det femte og det sjette århundret. Har vi tilgang til pålitelige kilder som forteller om denne perioden?

Men først skriver han at det romerske styret var bort og det samme var den romerske levemåten. Men den befolkninga som hadde levd i det romerske Britannia levde fortsatt der. Selv etter den første fasen av angelsaksisk innvandring utgjorde britene den overveldende majoriteten av befolkninga og de kontrollerte det meste og det rikeste landet på øya inn i det sjette århundret. Britene levde ikke etter den økonomiske og sosiale orden til det romerske Britannia, og heller ikke levde de som angelsakserne.

De arkeologiske kildene forteller lite om britene i det femte århundret. Men er de skriftlige kildene som vi har tilgang til bedre? De prøver å fortelle om begivenheter, situasjoner og tilstander som tilsammen kan gi en struktur for ei britisk historie for denne perioden. Esmonde Cleary oppsummerer denne slik: I 429 førte bekymring over at kjetteriet til Pelagius ble akseptert i Britannia til at den britiske kirka bad om hjelp. Etter tilskyndelse fra pave Celestine sendt kirka i Gallia biskop Germanus fra Auxerre og biskop Lupus fra Troyes til Britannia for å bekjempe kjetteriet. Der møtte de kjetterne og debatterte med dem. Kjetterne var utsøkt kledd, men biskop Germanus vant debatten og overbeviste om at kjetterne tok feil. De franske biskopene besøkte også helligdommen til St Alban, trolig i Verulamium, der de helbredet datter til en mektig mann. Senere hørte de at sakserne truet, og de samlet en styrke av utrente rekrutter, døpte dem og reiste ut i striden mot sakserne. Der ropte de "Alleluia", og dermed vant de over sakserne. Så vendte de tilbake til Gallia. Denne historien forteller også Bede. Den ble skrevet ned som en helgenlegende for å hedre biskop Germanus 80 år etter at han døde. Er den en pålitelig historisk kilde? Nei, mener Esmonde Cleary. Historien forteller om en velstående gruppe mennesker i den romersk-britiske byen Verulamium som fortsatt levde i et samfunn av romersk type, selv om de var truet av angelsakserne. Historien om St Patrick forteller også om forbindelse mellom kirkesamfunnene på begge sider av Kanalen, i det Patrick blir utdannet i Gallia for å bli misjonær i Irland.

I 440-årene ble britene utsatt for angrep fra sakserne. Britene bad Aetius om hjelp, men han kunne ikke hjelpe dem. Dette er beretninga som Bede har gjengitt i kapittel 13, første bok, i den boka om den engelske kirkas historie som han har skrevet. Dette kapitlet er referert i kapitlet om Bede ovenfor.

Bede skrev også ned den beretninga som Gildas har gitt om opprøret til de saksiske leiesoldatene. Opprøret skyldtes at soldatene var misfornøyde med den forpleiningen som de fikk, og førte til kriger som endte med at sakserne ble beseiret i slaget ved Mount Badon omkring år 500. Ved midten av det sjette århundret var angelsakserne på nytt i bevegelse, denne gangen under ledelse av den krigerske kong Ceawlin av Wessex. I 552 ble britene beseiret ved Searoburgh i Wiltshire, i 556 ved Bedcanford, også det i Wiltshire, og i 577 ved Deorham i nærheten av Bath. Da kom angelsakserne til Bristolkanalen. Flere slag fulgte. Og St Augustin kom for å omvende angelsakserne.

Esmonde Cleary skriver at dette er beretningen som kort fortalt forteller om overgangen fra britisk til angelsaksisk styre i det østlige Britannia. Den forteller også om mange andre begivenheter og personer. Denne beretningen har holdt stand siden det var den eneste som fantes. Men nå graver etter hvert arkeologene fram nye fakta, skriver Esmonde Cleary. Og historikerne har blitt mer kritiske overfor de kildene som de bruker, og dermed blir mange tradisjonelle beretninger forkastet.

Mange av de skriftlige kildene som har blitt brukt har ikke vært historiske beretninger, men skrevet for bestemte formål, og dette bør man kjenne til når kilden skal vurderes. Og hvilke kilder hadde den som skrev beretningen tilgang til?

Esmonde Cleary skriver at vi har tre hovedgrupper av kilder. Den ene er forfattere som skrev i senantikk stil, enten for å skrive en historisk beretning eller for å hedre en avdød, og som skrev utenfor Britannia. Den andre gruppen består av de to forfatterne som skrev i Britannia i det femte og tidlige sjette århundret. Og den tredje gruppen er de forfatterne som skrev om begivenheter som skal ha skjedd lenge før deres egen tid.

Blant de første er Orosius og Zosimus. Uttalelsen om at Britannia kom under sakserne i 441 stammer fra den Galliske krøniken av 452, den ble altså skrevet ganske samtidig med at den påståtte begivenheten fant sted. Men den ble skrevet i Provence, og hva visste på denne tida en person i Provence om Britannia? Og hva med beretningen om besøket som biskop Germanus foretok til Britannia for å bekjempe kjetteriet til Pelagius? Denne beretningen er av typen helgenlegende, og har som oppgave å framstille den som omtales som en hellig mann og å gi styrke i troen og veiledning. Den er ingen biografi eller historisk beretning. Esmonde Cleary gir en grundig vurdering av denne kilden.

Den ene av de to britiske kildene fra det femte og sjette århundret er Patrick. Etter at han var blitt tatt til fange og ført til Irland vente han aldri tilbake til Britannia, og han nevner knapt Britannia idet han skrev, med unntak for at han nevner kirka i Britannia.

Den andre kilden er Gildas. Esmonde Cleary gir en annen vurdering av Gildas enn Ken Dark. Dark vurderer Gildas som en pålitelig kilde. Det gjør ikke Esmonde Cleary. Gildas har vært en viktig kilde for britisk historie for perioden 400-550. Gildas var født omkring år 500, og levde trolig til han var 60-70 år gammel. Han var en svært lærd mann som skrev for å refse makthaverne i kirke og stat i sin tid. Han har skrevet om de saksiske leiesoldatenes opprør, om bønnen om hjelp til Aetius og om slaget ved Mount Badon. Gildas skrev om begivenheter som han selv hadde opplevd eller som foregikk mens hans foreldre og besteforeldre levde, og som derfor kunne være levende minner i hans oppvekstmiljø.

Esmonde Cleary spør om Gildas skrev historie. Esmonde Cleary svarer at formålet Gildas hadde med å skrive de viktigste tekstene som er bevart etter ham var å refse og formane de mektige for deres synder. De historiske beretningene Gildas ga var en påminnelse om hvor ille det kunne gå, Britannia var blitt straffet for sine synder.

Noen ganger er det blitt sett på som et problem at Gildas ga feilaktige opplysninger om når de to store murene, Hadrian's Wall og Antonines mur, ble bygd. Disse ble bygd mange hundre år før Gildas' tid. Noen forfattere "tilgir" Gildas for at han ikke visste når murene ble bygd, og mener at de opplysningene som han ga om sin egen tid og den tid som fortsatt kunne være levende minner likevel trolig er riktige, mens andre mener at det viser at Gildas ikke gir pålitelige opplysninger. Esmonde Cleary tilhører den siste gruppen, og mener at Gildas ikke er en pålitelig historisk kilde.

Det var mange ting Gildas ikke skrev om. Det er tydelig at Gildas foretok et utvalg og ikke ga en fullstendig beretning. Det var heller ikke formålet hans. Mange historikere skriver at vi ikke kan vite hva Gildas utelot, og at dette gjør Gildas til en tvilsom kilde. Gildas skrev for eksempel ingenting om Konstantin III.

Dessuten brukte ikke Gildas å datofeste de begivenhetene som han fortalte om, og de britiske stedsnavnene som han oppga er i stor grad blitt borte siden de britiske stedsnavnene etter Gildas' tid er blitt erstattet av engelske stedsnavn. Man vet derfor ikke nøyaktig hvor eller når det Gildas fortalte om foregikk eller befant seg. Esmonde Cleary mener at alt dette tilsammen medfører at Gildas ikke er en pålitelig kilde, men dette er det ulike meninger om. Som nevnt skriver for eksempel Ken Dark at Gildas er pålitelig når han skriver om det som var i levende minne i hans egen tid.

Den viktigste keltiske kilden om denne tida er Historia Brittonum, som skal være skrevet av Nennius omkring år 800. Det er enighet om at dette ikke er en pålitelig kilde, og denne enigheten slutter Esmonde Cleary seg til, og han gir en grundig presentasjon av denne "kilden".

Esmonde Cleary går også gjennom flere kongelister og kongelige familiers slektstavler, og vurderer dem som historiske kilder. De brukte å bli ført tilbake til gudene, og gir derfor grunn til skepsis. Kongelige familiers slektstavler ble vanligvis skrevet for å bekrefte kongefamiliens krav på kongeverdigheten, og ikke for å gi pålitelige historiske opplysninger. Oppgaven til en konges slektstavle er å sette den levende kongen i forbindelse med en eller annen mytisk grunnlegger av kongeriket, eller gjerne av hele verden. De angelsaksiske dynastiene hevdet ofte å stamme fra guden Woden (Odin). Slike slektstavler er derfor ikke pålitelige som historiske kilder.

De angelsaksiske kildene er problematiske på samme måte, skriver Esmonde Cleary. Den tidligste er Bedes Historia Ecclesiastica Gentis Anglorum, som ble skrevet i 731. Bede oppgir at det materialet han har brukt som kilder for tida før Augustin kom til Britannia, altså for tida før 597, er slikt som har kunnet finne nedskrevet andre steder. De kildene som Bede har brukt for det femte århundret er først og fremst Gildas og helgenlegenden om Germanus. Sistnevnte regnes ikke som en pålitelig kilde, mens det er delte meninger om Gildas. Bede har også brukt en kongeliste over konger fra Sussex, og annet materiale. Esmonde Cleary mener at Bede ikke er en pålitelig kilde for det femte århundrets engelske historie.

Den siste viktige kilden er Anglo-Saxon Chronicle - den Angelsaksiske krøniken. Den ble påbegynt under kong Alfred av Wessex i slutten av det niende århundret. Men den bruker materiale fra mange andre og eldre kilder. Denne krøniken er kilde for de fleste historiene om opprinnelsen og ekspansjonen til de angelsaksiske kongerikene i det sørlig England. Men vi kjenner ikke de kildene som krøniken brukte som kilde til de opplysningene som den oppgir. Bede fant ingen kilder for denne perioden. Det må bety at krøniken var avhengig av muntlige overleveringer, og myter og legender. Esmonde Cleary skriver at myter og legender har vært viktige kilder for den angelsaksiske krøniken. Den er stort sett bare opptatt av å fortelle om det sørlige England. Esmonde Cleary foretar en grundig gjennomgang av krøniken, og skriver at den er en svært suspekt kilde for det femte og for første halvdel av det sjette århundret. Vi kan være sikre på at de fleste begivenhetene som den forteller om for denne perioden ikke fant sted.

De fleste forfatterne hadde ikke som oppgave å skrive objektiv historie, men å framheve personer eller politiske formål i sin egen tid. Og de valgte ut og utformet det stoffet de brukte etter dette formålet. De kildene som de hadde tilgang til var svake. Esmonde Cleary skriver at vi likevel bør ha kjennskap til dette stoffet, men det kan ikke brukes som kilder for det femte århundrets historie. Det forteller mer om det samfunnet der det ble nedskrevet enn om den perioden som angivelig blir beskrevet. Skriftlige kilder kan ikke lenger være de viktigste kildene for det britisk femte århundrets historie.

Arkeologiske kilder sier lite om britene i det femte århundret. Derfor har vi svært lite sikker kunnskap om dem i denne perioden.

Det romerske Britannia hadde et komplekst sosialt, økonomisk og politisk hierarki i det fjerde århundret. Det romerske Britannia produserte mange gjenstander og byggverk som arkeologene kan finne. I første tredjedel av det femte århundret opphørte dette samfunnet å eksistere. Og den materielle kulturen som stod tilbake var så fattig at den knapt produserte noe som helst som arkeologene kan finne.

Materiell kultur er ikke bare et uttrykk for økonomisk og teknologisk evne. Den er også et uttrykk for den sosiale sammensetningen av samfunnet, og et uttrykk for sosial og økonomisk status. Dette var også tydelig tilfelle i det romerske Britannia. Derfor kan man tro at det sammenbruddet i den materielle kulturen som foregikk i Britannia rundt år 400 var et uttrykk for et sosialt sammenbrudd, eller en dyp sosial krise. Esmonde Cleary skriver at vi kan ikke vite om det som foregikk var en revolusjon eller en eller annen traumatisk utvikling, men gamle identiteter og autoriteter ble feid bort, og det kan virke som om den gamle orden fra det romerske Britannia forsvant. Det skulle rydde plass til at en ny orden kunne bli utviklet.

Den gruppen som trolig ble hardest rammet var jordeierne. Vi har ingen kilder som peker på at de prøvde å opprettholde sin gamle levemåte. Fra Gallia finnes kilder som viser at medlemmer av den gamle overklassen prøvde å opprettholde sin romerske identitet og levemåte. For Gildas var det romersk-britiske samfunnet et fremmed samfunn, og Gildas så ikke på seg selv som å tilhøre den romerske kulturen på den måten Gregory av Tours gjorde. Det virker som om ikke bare det romerske politisk-økonomiske systemet hadde brutt sammen tidlig i det femte århundret, men også som om det sosio-kulturelle systemet brøt sammen.

Hva forteller de arkeologiske funnene om perioden som fulgte etter sammenbruddet av det romerske Britannia, om perioden fra 430 til 500? Ved år 500 begynner det nye keltiske samfunnet å stå fram i vest og det nye angelsaksiske samfunnet å stå fram i øst. I perioden 430-500 var det fortsatt ei stor befolkning i Britannia. Det er ingenting som tyder på at skogen tok tilbake det dyrkede landet før det sjette århundret. I nordøst ser det til og med ut til at skog fortsatt ble ryddet i den første tida etter at romerne forlot Britannia. Man har lenge diskutert hvor stor befolkninga var i romertida og senere. Det ser ut til at befolkninga ble redusert mellom år 400 og år 1000. En grunn til dette kan ha vært pest. Men dette vet vi ikke mye om.

Da det romerske systemet brøt sammen kan befolkninga ha gått over til et selvforsyningsjordbruk. Befolkninga trengte ikke å produsere mer enn det den selv trengte, den trengte altså ikke å produsere et overskudd til jordeiere og skatt. Bøndene ville samarbeide om oppgaver som best ble løst i fellesskap, som å samarbeide om innhøsting. Det kunne også finnes autoriteter som samordnet oppgaver som forsvar. Da kunne vi vente å finne tegn på sosial differensiering, men dette er sjelden tilfelle. Ellers kunne sosial status markeres ved å gi fester og gaver.

Denne perioden var avgjørende for utviklingen av den britiske kirka. Tidlig i det femte århundret hadde kristendommen trolig vært en religion for en minoritet, men hundre år senere var kristendommen fullstendig dominerende og akseptert som den alminnelige religionen. Ved begynnelsen av det femte århundret hadde kirka hatt sine røtter i det romerske samfunnet og den romerske organiseringen av samfunnet. I det sjette århundret hadde kirka sin base på landsbygda, og strukturen dens liknet lite på noe som var nedarvet fra det romerske Britannia. Derfor må den i løpet av det femte århundret ha forandret sin organisasjon og lokalisering nesten fullstendig. Mutasjonen av denne romerske institusjonen til dens keltiske versjon kunne nesten bli tatt som et paradigme for diskusjon om skjebnen til den jordeiende klassen på øya.

Grunnen til at jeg har markert avsnittet ovenfor ved å sette det i sitatsform er at det er avgjørende i diskusjonen mellom Ken Dark og Esmonde Cleary. Ken Dark mener at det var tydelig kontinuitet fra romersk tid og inn i etterromersk tid, i motsetning til Esmonde Cleary. Den kanskje viktigste begrunnelsen for dette som Ken Dark gir er at kirka blomstret etter at romerne trakk seg ut. Ken Dark skriver at slik ble en romersk-kristen tradisjon holdt levende og forsterket. Men Esmonde Cleary mener at kirka ble så sterkt forandret at det knapt er mulig å snakke om kontinuitet.

Esmonde Cleary gjennomgår noen av de arkeologiske funnene fra denne perioden, som funnene fra Verulamium og Wroxeter. Han nevner det kjente hillfortet ved South Cadbury. Det hadde vært i bruk før romerne kom, og ble bygd opp igjen etter at romerne var blitt borte. Et område på 70 mål var befestet av en palisade, eller festningsverk som var 1,2 kilometer lange. Inne i det avsperrede området var en stor bygning. Det er funnet importert keramikk i området. Det var svært arbeidskrevende å bygge dette store fortet, og den som fikk det utført må ha vært en mektig mann som hadde mer enn lokal betydning. Det fantes flere hillfort, som trolig også har vært bosted til lokale herskere.

Da Britannia mistet kontakten med Romerriket ser det ut til at handelsforbindelsene også i en periode opphørte, for man finner ikke gjenstander som kan sies å være importert til Britannia de første tiårene etter at romerne ble borte. Kirka kan derimot fortsatt ha hatt kontakt med kontinentet. Men i siste del av det femte århundret kom det på nytt keramikk fra middelhavsområdet til Britannia, men bare til den vestlige delen og ikke til det angelsaksiske området. Handelskontakten ser ut til å ha fortsatt ut gjennom det sjette århundret. Tintagel er det stedet der det er funnet mest keramikk fra denne tida.

Alt i alt er det funnet så lite keramikk fra denne perioden at man er tvunget til å tro at mat ble laget i og spist fra kar av forgjengelige materialer som tre og lær og horn.

Den materielle fattigdommen trenger ikke å fortelle om kulturell fattigdom. Folk med primitiv materiell kultur har vist seg å være rike på sosiale og kulturelle uttrykk. Og ting tyder på at det etterromerske samfunnet hadde en rik og sammensatt kultur. Gildas er en kilde for dette. Gildas behersket det latinske språket på en mesterlig måte, og han var svært belest. Han måtte ha hatt tilgang til både store bibliotek og en utmerket utdanning.

Esmonde Cleary skriver at det var en tydelig fase i bosetning og samfunn som verken var romersk-britisk eller angelsaksisk. Vi vet ikke mye om denne. De arkeologiske funnene kan for tida deles inn i tre grupper som overlapper hverandre: I den første er de funnene som har sin opprinnelse i den romersk-britiske perioden, som Wroxeter. I den andre er funn som har sin opprinnelse ved midten av det femte århundret. De mest tallrike funnene er i den gruppen funn som har sin opprinnelse i siste del av det femte århundre, som South Cadbury. Disse ser på mange måter ut til å være forløpere for den keltiske kulturen som oppstod i det sjette århundret. Dette var en kultur som var rik på uttrykk. I det keltiske vest levde, arbeidet og underviste helgener og lærde i små, enkle samfunn, og der laget handverkere de vidunderligste og mest komplekse gjenstander. Esmonde Cleary skriver at tidsrommet fra midten av og siste del av det femte århundret må studeres grundigere som en overgangstid mellom det romerske Britannia og den keltiske kulturen rundt Irskesjøen, og som en overgangstid til det angelsaksiske England i øst.

Om angelsakserne og det romerske Britannia

I et etterskrift skriver Esmonde Cleary at det har vært drøftet om det var noen form for kontinuitet mellom angelsakserne og det romerske Britannia. Dette spørsmålet ble også behandlet av Ken Dark. Esmonde Cleary skriver at den angelsaksiske innvandringen først kom i gang etter at de siste restene av den romerske samfunnet hadde forsvunnet mellom 430 og 450. Derfor kan angelsakserne ikke ha hatt noen direkte erfaring med den britisk-romerske staten eller administrasjonen.

Var det da et fullstendig brudd mellom det angelsaksiske England og det romerske Britannia? På kontinentet er det mulig å finne kontinuitet mellom Romerriket og de nye samfunnene som ble utviklet i de områdene som hadde vært underlagt Romerriket. Og det er tydelig og sterk kontinuitet mellom det normanniske England og det angelsaksiske England, i det svært mange institusjoner og tradisjoner fra angelsaksisk England ble overtatt av normannerne etter 1066. Finnes denne kontinuiteten på noen måte i England også mellom det romerske Britannia og det angelsaksiske England, spør Esmonde Cleary.

Fram til nå har man søkt etter denne kontinuiteten på to måter. Man har forsøkt å identifisere angelsaksere i eller nær ved fortsatt fungerende britiske bosetninger. Og man har søkt etter institusjoner eller autoriteter fra romersk Britannia som fortsatte å fungere inn i det angelsaksiske England. I angelsaksisk England har man ikke funnet institusjoner fra britisk-romersk tid som fungerte eller praksis som ble utøvd, skriver Esmonde Cleary. Og man har søkt etter angelsaksiske bosetninger som har ligget nært britiske bosetninger. Men fysisk nærhet forteller ingenting i seg selv om kontinuitet. Det aksepterte studieområdet er å søke etter angelsaksiske bosetninger som har overtatt britiske områder eller praksiser og tilpasset seg dem, eller tilpasset dem til sine prioriteringer på en slik måte at de romerske trekkene er gjenkjennelige, selv om resultatet overveiende kan være angelsaksisk.

Man har forsøkt å identifisere angelsaksisk nærvær i det fjerde århundrets Britannia. Men er nå enige om at man ikke kjenner angelsaksiske gjenstander fra tida før år 400 i Britannia.

Man har også forsøkt å finne angelsaksiske gjenstander fra det femte århundret ved britiske bosetninger. Og man har funnet en del romersk-britiske bosetninger der det også er angelsaksiske gjenstander fra det femte århundret. Dette gjelder for eksempel de større byene Canterbury, Colchester, London og Winchester. Funn i Canterbury gir størst grunn til å tro at det var kontakt mellom britene og angelsakserne. Det er funnet rester av angelsaksiske bygninger i Canterbury. Men det kan se ut til at byene i stor grad var forlatt, og hadde vært det i en generasjon da angelsaksere slo seg ned der. Også funnene i Colchester stammer fra en tid da byene allerede var forlatt av britene. Og funn i London kan også stamme fra ei tid da London var en ruin. Angelsaksere slo seg ikke ned i disse byene mens de var sentra for britisk-romersk kultur, siden angelsakserne stort sett kom til Britannia etter at byene hadde sluttet å fungere.

Derimot ser det ut til at det har vært kontakt mellom britene og angelsakserne på landsbygda. Men de fleste romersk-britiske steder viser ikke tegn på kontakt mellom britene og angelsakserne. Man har også forsøkt å finne romlig nærhet mellom angelsaksiske bosetninger og britisk-romerske bosetninger. Man har lagt merke til at selv om et antall av de tidligste angelsaksiske bosetningene ligger i nærheten av godt jordbruksland, ligger de selv på land som det ikke er gunstig å drive jordbruk på. Det har blitt foreslått at grunnen til dette er at den postromerske, britiske befolkninga kontrollerte den beste jorda, og at angelsakserne ble tvunget til å slå seg ned på dårligere jord. Esmonde Cleary nevner flere eksempler på dette, i Suffolk og ved utløpet av Themsen og i Staffordshire. I alle disse tilfellene stammer de angelsaksiske bosetningene det er snakk om fra tidligst første halvdel av det femte århundret. I alle disse tilfellene bodde briter og angelsaksere nær hverandre.

Men man har ikke spor som viser at var kontakt svært mange steder, i det hele tatt har man få spor, spesielt etter den britiske bosetninga. Man har også søkt etter institusjonell kontinuitet, som overlevelse av kirkesamfunn fra romersk og gjennom postromersk tid. Man har søkt etter spor som kunne vise at angelsaksere kunne ha vært blant de romerske soldatene i Britannia, og at de da det romerske Britannia sluttet å fungere kunne ha brukt posisjoner i hæren til å overta eller opprette maktposisjoner i det etterromerske samfunnet, og ut fra disse skape en viss kontinuitet mellom det romersk-britiske samfunnet og det angelsaksiske samfunnet. Man har søkt etter tegn som viser kontinuitet der viktige angelsaksiske steder lå på steder der det tidligere hadde vært viktige britisk-romerske steder. For eksempel lå det angelsaksiske palasset i Winchester på det tidligere romerske forum, og i London lå trolig palasset til kongen av Mercia i det tidligere romerske fortet Cripplegate.

Det teoretiske fundamentet for disse undersøkelsene har ikke vært grundig utviklet. Hadde for eksempel angelsakserne administrative erfaringer eller system som gjorde dem beredt til å overta de romerske institusjonene og maktstrukturene? Arkeologien peker på at angelsakserne i det femte århundret levde i samfunn som var forholdsvis enkle og egalitære og uten avanserte hierarki. Det var i siste del av det sjette århundret at det ble dannet kongeriker ut fra enklere, lokale strukturer. Fantes det da noen maktstruktur hos angelsakserne i første del av det femte århundret som kunne lære noe som kunne utvikle den gjennom kontakt med Romerriket? Det var trolig ikke tilfelle. Heller ikke foregikk det en kontakt mellom angelsakserne og den romerske maktstrukturen som kunne lære angelsakserne noe om å administrere samfunn.

Utenom Verulamium har man ikke funnet spor etter kontinuitet med hensyn til lokalisering av kirkegårder fra sen romertid og gjennom angelsaksisk tid, eller spor etter menigheter som overlevde fra romertida og gjennom angelsaksisk tid.

Men det finnes kirker som er blitt bygd på steder der romerske autoriteter var representert. Dette har ikke blitt grundig nok studert, men det hendte at kirker ble bygd der romerne hadde hatt fort eller der det hadde vært et forum.

Arkeologien peker på at den angelsaksiske innvandringen først skjøt fart fra midten av det femte århundret. Og da var det romerske Britannia borte.

Sammenliknet med de germanske folkene som overtok andre deler av Romerriket overtok angelsakserne lite av de romerske strukturene og den romerske kulturen. Det skyldes både at angelsakserne ikke på forhånd hadde innsikt i Romerriket, og at restene av det i stor grad allerede var borte da de overtok Britannia. Vandalene, frankerne og goterne prøvde å opprettholde det gamle, romerske skattesystemet og de romerske institusjonene. Angelsakserne prøvde ikke på dette. Det var heller ingen personer tilbake i Britannia som kunne hjelpe angelsakserne med å drive et samfunn på romersk måte siden de ekspertene som hadde arbeidet i den romerske administrasjonen var borte.

Man må heller søke etter kontinuitet mellom angelsaksernes samfunn og det etterromerske samfunnet i Britannia. Esmonde Cleary skriver at der kan det være mange felles trekk. I begge ble det drevet et selvforsyningsjordbruk. Begge hadde en sosial organisasjon som var basert på familie og slekt, og begge var uten avanserte hierarki, bare med lokale høvdinger og enkelte krigsledere. I denne enkle verden var det kontakt mellom britene og angelsakserne, både konflikt og samarbeid.

Det er klart at det er mange trekk ved gravplassene som viser at angelsakserne og britene påvirket hverandre. Noen gravplasser viser spor etter både angelsaksisk og britisk praksis. Esmonde Cleary nevner en slik gravplass som var i sammenhengende bruk fra romersk tid og inn i det sjuende århundret. De eldste begravelsene ble foretatt etter romersk-britisk skikk, men etter hvert ble det foretatt begravelser etter angelsaksisk skikk. Var det de samme slektene som fortsatte å begrave sine avdøde her, eller ble gravplassen overtatt av angelsakserne på et eller annet tidspunkt? Det mest trolige er at det var de samme slektene, men at de etter hvert gikk over fra å bruke britisk begravelsesskikk til å bruke angelsaksisk begravelsesskikk, inkludert kremering og bruk av gravgods.

Alt tyder på at britene aksepterte å bruke angelsaksiske gjenstander. De finnes på steder som utvilsom var britiske. Noen av de gravplassene som er blitt klassifisert som angelsaksiske på grunn av at brukerne av dem har fulgt angelsaksiske tradisjoner, kan ha vært britiske. Selv noen av de klassiske, store angelsaksiske gravplassene i Øst-England har en britisk komponent.

Fra et antall steder har man sikkerhet for at grensene for marker og jordbruksområder har overlevd fra før romertida og videre gjennom romertida og gjennom angelsaksernes tid og gjennom hele middelalderen. Men vi vet ikke om dette gjelder også for store enheter som gods. Men for inndelingen av gårdsbruk var det britisk innflytelse på den praksis som angelsakserne kom til å følge.

Andre steder i Europa prøvde de germanske folkene å assimilere det som var igjen av det romerske riket. Angelsakserne var ikke i en slik posisjon at dette var mulig. Det de fant i Britannia ble ikke betraktet som en høvelig modell. De la heller sitt eget språk og sine lover og sin materielle kultur på det som var tilbake av det britiske samfunnet. Gitt at det trolig bare kom noen titusener av angelsaksiske innvandrere til Britannia, og at der var flere millioner briter, er det merkverdig at dette var mulig. Det må bety at svært mange briter frivillig gikk med på å delta i den angelsaksiske ordningen, og etter hvert betraktet seg som angelsaksere. Ut fra denne sammensmeltningen av det etterromerske Britannia med angelsakserne oppstod England.

Lenker:
Neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: