Britannias historie - årene 400-600.

Andre del

Første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

  1. Ken Dark om Britannias første etterromerske tid


Ken Dark om Britannias første etterromerske tid

I de to tekstene om Britannia under romerne har jeg gått inn på noen oppfatninger om det romerske Britannias undergang. Ken Dark behandler i sin bok "Britain and the End of The Roman Empire" ikke tida før romerne forlot Britannia eller Romerrikets sammenbrudd, men de første 200 årene etter at romerne hadde forlatt Britannia. Ken Darks oppfatning om denne perioden avviker en del fra den oppfatninga som er rådende på den måten at Ken Dark mener at det er mulig å finne sammenheng fra det romerske Britannia og inn i etterromersk tid. Ken Dark mener at det først og fremst er den kristne kirka som står for denne sammenhengen.

Ken Darks bok "Britain and The End of The Roman Empire" kom første gang ut år 2000, og bygger på ny arkeologisk forskning. Boka går gjennom en stor mengde materiale og funn fra årene 400-600, og behandler slik de første to hundre årene etter at romerne forlot Britannia. Dette er en periode som vi vet lite om.

Ken Dark skriver at i perioden 397 til 597 brøt Romerriket sammen i Vest-Europa og det ble opprettet politiske enheter som ble styrt av folk som ikke var romere, de fleste fra områdene nord for Romerriket. Det foregikk store omforminger av samfunnet, og kristendommen ble etablert som den viktigste europeiske religionen. I denne perioden ble mange av de sentrale sidene ved dagens europeisk identitet og kultur dannet.

Tradisjonelt har man ment at Britannia stod utenfor denne omformingen og dannelsen. Ofte har slutten på romersk Britannia blitt sett på som en katastrofe.

Ken Dark deler tidligere oppfatninger om slutten på romersk Britannia inn i fire grupper:

Etter den første, som en gang var den etablerte oppfatningen, ble romersk Britannia langsomt slitt ned i det femte århundret, og ingen rester av de politiske, kulturelle og økonomiske institusjonene som romerne hadde opprettet, med et mulig unntak for kirka, overlevde etter 450. Disse institusjonene hadde vært i forfall etter 360. Og det femte århundrets Britannia ble dominert av angelsakserne som flyttet til det østlige Britannia. Britene og angelsakserne kom til å leve under krigerske stammehøvdinger fra midten av det femte århundret.

Den ovenfor refererte oppfatningen var dominerende fram til i det minste sent på 1970-tallet. Samtidig ble en annen oppfatning diskutert på 1970-tallet, om det var mulig å oppdage sammenhengende mønstre for økonomisk, politisk og kulturell utvikling i Britannia fra førhistorisk tid og inn i det tjuende århundret; om det var mulig å oppdage overlapping mellom det romersk-britiske samfunnet og det angelsaksiske samfunnet.

Men ved "End of Roman Britain" konferansen var det viktigste alternativet, som ble utviklet videre ut gjennom 1980-årene, at det var et klart og dramatisk brudd mellom romersk Britannia og det angelsaksiske England. Ken Dark skriver at denne oppfatningen kunne bli kalt for den nye etablerte oppfatningen, siden den tidlig på 1990-tallet hadde erstattet den første som den konvensjonelle oppfatningen blant profesjonelle arkeologer. I følge denne oppfatningen blomstret romersk Britannia fram til omkring å 400, men brøt så dramatisk sammen, og nesten ingenting av romersk Britannia overlevde etter det tidlige femte århundret. Esmonde Cleary har gitt den beste framstilling av denne oppfatningen (i den boka som det i denne teksten er referert deler av. Der skriver Esmonde Cleary at forfallet hadde indre årsaker, og var tydelig lenge før det endelige sammenbruddet.) De hedenske angelsakserne flyttet inn i det østlige Britannia, trolig i mindre antall enn tidligere trodd. Britene og angelsakserne levde under svært like sosiale, økonomiske og teknologiske forhold. Begge gruppene hadde konger som kontrollerte mindre områder og var i hard konkurranse som førte til at angelsakserne i det sjuende århundret hadde blitt dominerende.

Ved den samme konferansen ble en annen oppfatning, som også har hatt innflytelse, lagt fram av Richard Reece. Reece mente at Britannia ble omformet, men at dette foregikk i det tredje og fjerde århundret. Britiske byer overlevde bare det fjerde århundret som "administrative landsbyer". Den romerske urbanismen slo ikke rot i Britannia, og den romersk-britiske kulturen ble ikke mer enn en fasade, som forsvant senest med at det romerske byråkratiet forsvant. De angelsaksiske innvandrerne var fåtallige, men de ble trendsettere i det østlige Britannia i det femte århundret. Ken Dark skriver at Neil Faulkner har gått inn for denne oppfatningen.

Og til slutt foreslo Nicholas Higham i 1990-årene en versjon der britene i det femte århundret beholdt sider ved den romerske administrasjonen. Han delte det romerske Britannia i siste del av det fjerde århundret inn i to soner, en i øst med en romanisert kristen elite, og den andre med en hedensk og uromersk overklasse. I den første var forsvaret tidlig i det femte århundret basert på angelsaksiske leiesoldater. Da disse gjorde opprør var britene ute av stand til å forsvare seg, og angelsakserne overtok styre og stell. I den andre sonen sørget stammehøvdinger for at angelsakserne ikke overtok, men de ble likevel underordnet angelsakserne før år 500.

Ken Dark skriver at vi skal se at ingen av disse oppfatningene gir en adekvat forklaring av hvordan det romerske Britannia opphørte eller av hvordan de politiske og kulturelle forhold i det sjuende århundrets Britannia oppstod.

Ken Dark skriver at alle de refererte oppfatningene har felles trekk, som at Britannia 400-600 var delt inn i to soner, en britisk eller keltisk og en angelsaksisk, og at alle folkene i Britannia levde under forhold som liknet hverandre svært mye, byene opphørte å fungere, og før midten av det femte århundret hadde angelsaksisk kultur blitt dominerende i øst, og Britannia liknet ikke på andre deler av det området som hadde vært underlagt romerne.

Ken Dark skriver at på alle punkt er de gamle oppfatningene feilaktige. Den nye oppfatningen som han vil legge fram setter Britannia i hovedstrømningen av europeisk religiøs, kulturell, politisk og økonomisk utvikling, og viser at det meste av Britannia i det femte og sjette århundret delte den samme senantikke romersk-kristne kulturen som var utviklet fra det fjerde århundret av. Britene skilte seg heller ut ved å beholde mer av den romersk pregede kulturen, og dette skyldes at britene holdt på sin selvstendighet lenger enn andre områder som hadde vært underlagt Romerriket.

Ken Dark skisserer opp hvordan romersk Britannia hadde vært organisert i civitates (entall civitas), som hver hadde hatt sin hovedstad, og der den lokale, innfødte eliten hadde vært ansvarlig for administrasjon og drift. (Dette er framstilt i de to tekstene om romersk Britannia.) Da de germanske stammene vandret inn i Romerriket og etter hvert overtok det hadde de ofte gjennom lang tid vært i kontakt med Romerriket og blitt kjent med hvordan det fungerte og med romersk kultur, og de kom dermed ikke som fremmede. (Dette gjelder ikke for angelsakserne.) Det kom til å foregå en sammensmelting av germansk kultur og de ulike lokale variantene av romersk kultur, og dette ble grunnlaget for utvikling av en ny europeisk kristen-romersk kultur, som er grunnlaget for senere europeisk kultur. Ken Dark setter spørsmålstegn ved at Britannia var et unntak fra dette alminnelige mønstret.


Etter Romersk Britannia

Skriftlige kilder om Romerrikets fall

Vi har svært få skriftlige kilder som forteller om Britannia i de to første århundrene etter at romerne forlot Britannia, altså om det femte og det sjette århundrets britiske historie. Ken Dark nevner som de viktigste kontinentale kildene Procopius, Orosius og Zosimus. Dark nevner også andre kilder, som er enda mer usikre, og skriver videre at ingen av disse forfatterne noen gang besøkte Britannia.

Gildas levde i Britannia, og både han og Zosimus viser til et brev fra keiser Honorius der de britiske civitates blir bedt om å ta seg av sitt eget forsvar. Dette ga dem selvstendighet, og regnes som den offisielle bekreftelsen på at romerne hadde trukket seg tilbake fra Britannia. Britannia ser ut til å ha vært utsatt for militært press i tiårene rundt år 400. Ken Dark refererer disse begivenhetene, som er nevnt i teksten om det romerske Britannias undergang, og skriver at den britiske revolusjonen kan primært ha vært en desperasjonens strategi etter at Konstantin III ikke lyktes i å fjerne de ytre truslene mot Britannia.

Ken Dark skriver at utenom Gildas er det ingen skriftlige britiske kilder som sier noe som helst pålitelige om opphøret av romersk styre i Britannia, og som ikke også finnes andre steder. Gildas fordømte i hovedverket "Om Britannias ødeleggelse", eller "De Excidio Britanniae", samtidas konger og geistlige. Gildas skrev ekstremt god latin i en retorisk stil. "De Excidio" er et språklig grundig gjennomarbeidet verk, og det gir verket stor verdi, og gjør det også vanskelig å fortolke, skriver Ken Dark. Gildas var svært belest og brukte metaforer og henspilte til andre tekster på måter som er vanskelig å oppdage, og han går ut fra at leseren har bedre kjennskap til latinsk litteratur enn det er tilfellet i dag.

Man vet ikke akkurat når Gildas skrev "De Excidio Britanniae". Det var ganske sikkert i det vestlige Britannia, gjerne i Dorset. Og trolig skjedde det i første halvdel det sjette århundret, kanskje mellom 525 og 550. "De Excidio" beskriver et senromersk samfunn, skriver Ken Dark, der bruk av latinsk språk fortsatt er levende og der det finnes store samlinger latinske tekster, og der romersk utdanning og romerske lover fortsatt eksisterer og administrasjon etter romersk byråkratisk stil fortsatt foregikk. Og noen steder regjerte konger, og det fantes klostre og biskoper. Det fantes fortsatt byer, og det fantes bygdeborger. Gildas selv hadde trolig ei stilling i kirka.

I "De Excidio" skrev Gildas om et germansk folk som kom utenfra til Britannia, og Gildas kalte dem for saksere. Gildas skrev at de kom som leiesoldater under senromerske betingelser, som foederati. Først forsvarte disse leiesoldatene det området som de ble stasjonert i, og senere gjorde de opprør. Alt dette skal ha skjedd etter at britene hadde appellert til Aëtius, som Gildas kaller "tre ganger konsul", og dermed må appellen ha blitt sendt mellom 446 og 454. Men sakserne greide med sitt opprør å overta store deler av det østlige Britannia. Britene kjempet og vant store seire, mest kjent ved Mons Badon, som i dag er et ukjent sted. Etter dette ble det en langvarig fred som fortsatt varte da Gildas levde. Gildas skrev at slaget ved Mons Badon ble utkjempet det samme året som han selv ble født. Man tror at dette kan ha vært rundt år 500.

Disse begivenhetene har opptatt historikerne i lange tider. Det sistnevnte slaget har noen ganger blitt forbundet med sagnfiguren "kong Arthur". Men Gildas nevner ikke denne skikkelsen. Ken Dark skriver at det i en tid har vært mote å være skeptisk overfor Gildas, men Ken Dark mener at Gildas i substans er pålitelig, selv om det er mange problem forbundet med å bruke Gildas, som det at Gildas ikke datofester de begivenhetene og de forholdene som han beskriver.

Dersom man tar utgangspunkt i beretningen til Gildas er det mulig å beregne at de saksiske soldatene kom i midten av eller sent i det femte århundret, og at opprøret skjedde lang tid etterpå, det er nylig blitt anslått at det foregikk på 490-tallet. Og dermed kan det østlige Britannia vært under britisk kontroll nesten hele det femte århundret.

Også noen andre bevarte tekster er det vanlig å tilskrive Gildas. De synes å gi et bilde fra et senromersk samfunn som hadde overlevd i Britannia, skriver Ken Dark. Og man får inntrykk av et ganske velstående samfunn fra tekstene.

Ken Dark skriver at bevarte skriftstykker fra dette postromersk Britannia forteller at det fantes store boksamlinger og at også ikke-geistlige kunne lese og skrive latin. Og skrift ble brukt også i uformelle sammenhenger, brevskriving foregikk.

Ken Dark skriver at det er funnet et stort antall steiner med latinske inskripsjoner fra det femte og sjette århundret vidt spredt om i det vestlige og nordlige Britannia. Dette gjør at vi kan være sikre på at ferdighet i å uttrykke seg skriftlig på latin var utbredt i vest og trolig også i nord, men i øst var situasjonen en annen. Det finnes knapt noen tekster som er produsert av angelsakserne i denne perioden.

Kilder som ikke er akseptable for denne perioden

Ken Dark skriver at noen lesere kan bli forundret over at kjente tekster som de Angelsaksiske krønikene ikke er med på listen over kilder for perioden 400-600. Men de Angelsaksiske krønikene ble skrevet for å støtte de politiske aspirasjonene til kongefamilien i Wessex, og det er tvilsomt at muntlige overleveringer og minner er nøyaktige etter mer enn 200 år på folkemunne uten å være nedskrevet. Tekster nedskrevet i det niende århundret om det femte og sjette århundret er bare så pålitelige som den skriftlige kilden de bygger på. Og det er ingen grunn til å tro at de Angelsaksiske krønikene bygde på skriftlige kilder fra det femte og det sjette århundret. Derfor er de Angelsaksiske krønikene ingen pålitelig kilde for begivenheter fra det femte og sjette århundret.

Dark nevner flere andre tekster som heller ikke er akseptable som kilder for perioden 400-600, som Historia Britttonum og Annales Cambriae og Llandaff Charters.

Senere kilder om det femte og sjette århundret - Bede

En av de mest kjente historiske engelske beretningene er Bedes Historia Ecclesiastica. Bede skrev mer enn et århundre etter år 600. Dark skriver at det er tvilsom at det fantes en tradisjon med pålitelige muntlige overleveringer fra det femte århundret på Bedes tid, og de gamle angelsakserne skrev ikke ned omfattende tekster og beretninger om sin tid. Bedes beretning er en viktig kilde for begivenhetene etter 597, men ikke for begivenheter før denne tid.

Ken Dark skriver at det er svært få pålitelige skriftlige kilder for perioden 400-600. Det finnes en stor mengde materiale om denne perioden, men det er ganske verdiløst som historisk kilde. Likevel er det mulig å skissere opp noen grunnleggende trekk ved samfunnets utvikling og ved opphøret av romersk styre i Britannia i denne perioden. Man kan se framveksten av et postromersk samfunn i Britannia. Man kan se at samfunnet overlevde og beholdt mange kulturelle trekk fra senromersk tid - deler av befolkninga fikk fortsatt en latinsk utdannelse. En hedensk germansk befolkning kommer til Britannia. Den blir kalt for "saksisk". Denne befolkninga kommer i krig med britene, og den blir først beseiret omkring tidspunktet for Gildas' fødsel. Sent i det sjette og i sjuende århundret blir det nye kriger i følge Bede, men denne gangen vant sakserne - og dermed oppnådde de angelsaksiske kongedømmene en dominerende stilling.

Arkeologien til Romerrikets siste dager i Britannia

I årene 425-450 var ingen av de romerske festningene og fortene okkupert. Det ser ut til at de romerske troppene i Britannia ikke mottok lønn ut over det første tiåret i det femte århundret. Hvordan ble Britannia forsvart etter denne tid?

I 1986 hevdet H. W. Böhme at de tidligste germansk produserte metallgjenstandene i England kan dateres til den første fjerdedel av det femte århundret. Men finner dem i graver etter kremasjoner i East Anglia. Senere er det blitt foreslått at disse gjenstandene skulle tidfestes til 425-450.

Disse begravelsene er ulike britiske begravelser, og likner svært mye på gravleggelser fra Tyskland. Derfor kan dette være gravene etter innvandrere fra Tyskland, som senere kom til å bli kalt angelsaksere. Det er også funnet graver i samme område i romersk stil med gjenstander som soldater brukte å ha.

Og det er graver som det er lagt våpen i, og dette var uvanlig i senromersk kultur og ukjent fra Britannia i det fjerde århundret. Men våpenbegravelser var vanlige det "frie Germania". Disse gravene kan stamme fra den tredje fjerdedelen av det femte århundret, altså fra 450-475. Og det kan være germanske soldater i britisk tjeneste som er begravd.

Romerne hadde opprettet en stiftsadministrasjon for hele det romerske Britannia, og under denne stod de fire eller fem provinsene som romersk Britannia etter hvert ble delt inn i. Dark skriver at etter at forsvaret hadde sluttet å fungere på stiftsnivået kan det ha fortsatt å fungere på provinsnivået, og da er det rimelig å tro at provinsstrukturen overlevde.

Ved å undersøke provinshovedstedene finner man flere tegn på at provinsstrukturen overlevde i det minste et stykke ut gjennom av det femte århundret: London, Lincoln, York og Cirencester. Funnene fra London er tvetydige. London var i det fjerde århundret omgitt av en mur. Det var ruvende steinbygninger på et betydelig område like nord og sør for London bridge.

Et bredt område med "dark earth" fylte området innenfor muren. Oppbyggingen av "dark earth" begynte allerede sent i det andre århundret. Det kan bestå av bygningsrester etter hus av tømmer og hus med vegger av jord og leire. Det er vanlig å finne "dark earth" i levningene etter britiske byer fra romertida.

Det er svært vanskelig å finne, eller å fastslå, at arkeologiske funn i London er fra det femte århundret. De mest overbevisende funn som peker mot at London fortsatt var en betydelig by er funnet utenfor selv byen. I en rekke gravplasser i en halvsirkel rundt London sør for London har man funnet den typen gjenstander som man mener viser at gravene er etter germanske soldater som ble gravlagt etter at romerne trakk seg ut. Disse gravplassene ble opprettet ved midten av eller i siste del av det femte århundret. Det ser også ut til å ha vært germanske bosetninger som beskyttet munningen av Themsen. Plasseringen av disse bosetningene tyder på at de inngikk i et forsvarssystem som var opprettet spesielt for å beskytte London mot angrep både fra land og fra sjø. London må fortsatt ha vært en betydelig by i andre halvdel av det femte århundret for å kunne opprette et slikt forsvarssystem.

I Lincoln ser det ut for at de offentlige bygningene, med unntak for en katedral, gikk ut av bruk før det fjerde århundret var over. Kevin Leahy har pekt på at også Lincoln, i likhet med London, synes å ha vært omgitt av germanske gravplasser fra det femte århundret. I det minste noen av disse synes å ha vært strategisk plassert for å beskytte byen. Men det er ingenting ut over disse gravplassene som tyder på germansk - angelsaksisk - bosetning i området ved Lincoln i det femte og sjette århundret - igjen i likhet med situasjonen ved London.

Heller ikke i York er noen verdslige offentlige bygninger kjent å ha vært i bruk fram til slutten av det fjerde århundret, og også York hadde bymur og "dark earth". Festninga ble brukt til industrielle formål. Det er få funn fra det femte århundret. Ingen kirke fra siste del av det fjerde eller fra første del av det femte århundret er kjent, men York var sete for en biskop. York var ikke omgitt av gravplasser der det er funnet germanske metallgjenstander. Men like utenfor bymurene til York er det funnet germanske graver fra det femte århundret, og disse kan stamme fra germanske soldater som forsvarte York, skriver Ken Dark.

Også i Cirencester virker det som om ingen offentlige bygninger var i bruk i slutten av det fjerde århundret, selv om det foregikk byggevirksomhet i byen. Fra Cirencester finnes det et omfattende materiale som viser at det var aktivitet i byen i det femte århundret.

Funn tyder altså på at disse provinshovedstedene fortsatte å være viktige byer og steder der politisk makt var lokalisert inn i andre halvdel av det femte århundret. Dette støtter opp om påstanden om at provinsstrukturen overlevde til siste del av det femte århundret, altså ganske lenge etter at romerne trakk seg tilbake. Dette stemmer presist overens med det Gildas har fortalt, skriver Ken Dark. Gildas fortalte også at dette systemet tok slutt med opprøret til de germanske soldatene, som foregikk like før år 500. Dette betyr at Britannia var under britisk styre nesten hele det femte århundret.

Den gamle stiftstrukturen var blitt borte sammen med romerne, og provinsgrensene hadde blitt grenser som fikk militær beskyttelse. Den nye eliten hadde en romersk-kristen kultur, og prioriterte kirka og forsvaret. Britannia var en senantikk verden.

Det er godt mulig at provinsadministrasjonene fortsatte å fungere, men den produksjonen av keramikk og andre gjenstander i stor skala som hadde foregått under romerne opphørte, og den hadde i stor grad allerede opphørt rundt år 400. Man mener ofte at dette skyldes at pengeøkonomien sluttet å fungere, selv om funn viser at mynter sirkulerte i lang tid etter at romerne ble borte. Man vet at romerske mynter var i bruk i middelhavslandene helt inn i det tjuende århundret, og man har ikke et godt grunnlag for å hevde at pengeøkonomien opphørte i Britannia etter at romerne trakk seg ut. Gildas nevnte ofte mynter på en slik måte at det viser at han hadde kjennskap til deres bruk.

Ken Dark viser til myntfunn fra etterromersk tid som viser at mynter sirkulerte og var verdsatt, og skriver at dette viser at det er problematisk å hevde at pengeøkonomien opphørte samtidig med at romerne nærvær i Britannia opphørte.

En grunn til at storskalaproduksjonen opphørte kan ha vært moteendringer. Dark skriver at man vet at det fantes skiftende moter også i romertida.


Det østlige Britannia i det sene femte og det sjette århundret

Sør for Themsen og i south Midlands kan den første generasjonen av germanske innvandrere ha overtatt romersk-britiske gravskikker. Nord for dette området, i East Anglia og Lincolnshire, finner man derimot rester etter germanske samfunn som øyensynlig var lite påvirket av skikk og bruk i det britiske samfunnet. De beholdt skikken med å kremere døde. Og fortsatt innvandring til dette området forsterket det germanske preget.

Ken Dark skriver at selv om Böhmes arbeid er av den største betydning, kan Böhme ha tatt feil da han skrev at de første av disse gravplassene for kremasjoner representerte bosetninger som stod utenfor de britiske autoritetenes kontroll. Disse gravplassene ligger systematisk så nært ved romersk-britiske byer at det kan ha betydning. Dette mønstret kan være forståelig dersom angelsakserne hadde blitt tilbudt land i nærheten av de byene som de skulle beskytte.

I de områdene der det fantes gravplasser for kremasjoner kan forsvaret ha ligget i hendene på germanerne, og da de overtok kontrollen kan den britiske befolkninga, eller deler av den, ha flyttet, skriver Dark. Noen deler av det britiske samfunnet kan ha vært spesielt godt organisert og motivert for å flytte da de hedenske germanerne overtok kontrollen. Det gjelder spesielt de kristne menighetene. I sen romertid var East Anglia et av de områdene der kristendommen var mest synlig, men i det sene femte og det sjette århundret ble kristendommen nesten usynlig her. Det kan skyldes at menighetene flyttet da de hedenske germanerne rykket inn.

Ken Dark skriver at de store kremasjonsgravplassene kan tyde på at hele samfunn samlet flyttet til området mellom the Wash og Chilterns (man kan se the Wash og Chilterns på det topografiske kartet over Britannia), men at dette ikke trengte å være tilfelle lenger sør. Her er det mye som tyder på at de germanske innvandrerne tilpasset seg og overtok lokal skikk. East Anglia kan ha vært et avfolket område allerede da de germanske innvandrere kom, og siden dette var et område som var utsatt for sjørøvere kan det ha vært ønsket at et stort antall germanere skulle komme for å beskytte område, og germanerne kan derfor ha kommet til å utgjøre en spesielt stor del av befolkninga i East Anglia.

Ken Dark skriver at det er mulig at mye av infrastrukturen på landsbygda fortsatte å fungere i det femte århundret. Det er spennende å finne forbindelse mellom de gamle villaene og de nye angelsaksiske bosetningene i det femte århundret. Men villaene kan ha vært ute av bruk da de angelsaksiske bosetningene ble lagt ved villaene. Det ser ikke ut til å være noen kulturell kontinuitet mellom villaenes opprinnelige eiere og de nye angelsaksiske brukerne av villaområdet. Ken Dark sier at det kan se ut som om villaenes opprinnelige eiere har forlatt villaene kort tid før angelsakserne flyttet inn i området. Og de nye bosetningene ser ikke ut til å ha bestått av framstående personer.

Dark skriver at flukt eller død virker som de eneste mulige måtene å forklare måten de opprinnelige villaeierne forlot villaene på. Mange briter forlot Britannia i det femte århundret. Spesielt mange flyttet til Frankrike og Armorica, som kom til å bli kalt for Bretagne på grunn av det store antallet briter som slo seg ned der. Mange briter flyttet også til Spania. Gildas skrev at britene flyktet fra hedningene mens de sang hymner.

I det sene femte århundret overtok germanere store områder i det østlige Britannia. Disse områdene kan ha vært mer eller mindre avfolket, skriver Ken Dark. Her finner vi i det femte og det sjette århundret materiell kultur med både germanske røtter og med britisk-romerske røtter.

Karakteren til funnene fra det sene femte og det sjette århundret i det østlige England

Fra slutten av det femte århundret av er det rikt med arkeologiske levninger etter angelsakserne. Det er funnet mange gravplasser.

Bygningene til de tidlige angelsakserne blir delt inn i to grupper. Den ene typen er nedsenkede bygninger ("sunken-featured buildings" - SFB) og den andre typen er bygninger båret av et rammeverk som stod fast på grunnen. De nedsenkede bygningene, eller grubenhäuser, var bygget over ei grunn grop. Denne gropa ser ut til ofte å ha blitt brukt som golv.

Disse to ulike typene bygninger ble ofte bygd på samme gård, men trolig for ulike formål. Det var så vanlig at en og samme gård hadde begge typer bygninger at Ken Dark sier at dette var et karakteristisk trekk i det sene femte og det sjette århundret. Det ser ut til at de nye angelsaksiske bosetterne flyttet og bygde nye hus langt oftere enn det hadde vært vanlig blant britene. Ken Dark tolker den stadige utflytting og medfølgende bygging av nye hus som forårsaket av den skikken at hver generasjon skulle ha egen bolig når den stiftet familie. Det finnes knapt tegn til at det eksisterte en angelsaksisk elite på denne tida. Det er først fra det sene sjette århundret av at man finner tydelige elitebosetninger blant angelsakserne.

Ken Dark skriver at den øyensynlige mangelen på statusvariasjon i nesten alle de angelsaksiske bosetningene i det femte og sjette århundret ikke er fulgt opp av mangel på variasjon i rikdom og prakt ved begravelsene.

Bede skrev at de viktigste germanske innvandrerne var anglene, sakserne og jutene. De kom fra hvert sitt område på kontinentet og slo seg ned i bestemte områder i Britannia. Anglene slo seg ned i East Anglia, Middle Anglia, Mercia, Lindsey og Northumbria. Sakserne slo seg ned lenger sør, i de områdene som han kjente som East Saxon, West Saxon og South Saxon. Jutene slo seg ned i Kent og på Isle of Wight. Dette bildet likner sterkt på den politiske geografien på Bedes tid. Men det finnes mange arkeologiske funn som støtter Bedes beretning.

Flere grupper enn de som Bede nevnte deltok i den germanske innvandringen til Britannia. Ken Dark nevner at John Hines har vist at sørskandinaver var viktige innvandrere til East Anglia i det femte og det sjette århundret, og det har vært en viktig forbindelse mellom Kent og frankerne. Bede forteller ikke hele historien.

Briter og angelsaksere i det sene femte og tidlige sjette århundret i det østlige Britannia

I det østlige Britannia ble begravelser foretatt på minst fire måter, skriver Ken Dark:

1. Kremasjonsbegravelse som likner på den som var vanlig i den germanske nordvestlige delen av kontinentet.

2. Begravelse med gravgods, der noe er av germansk-kontinental type.

3. Begravelse som likner på begravelser i det fjerde århundrets Britannia, som halshogging eller i en kroket stilling, som er sjelden i det femte og sjette århundrets vestlige Britannia.

4. Liknende begravelse som i det femte og sjette århundrets vestlige Britannia.

Gravplasser der det bare var foretatt begravelser av type en eller type to er kjent. Men ofte finner man begravelser av enda flere typer på samme gravplass. Det faktum at de britiske typene for begravelse fortsatte å bli utført selv om angelsakserne overtok området viser at angelsakserne ikke tvang sine skikker inn på befolkninga med makt, skriver Ken Dark. Begravelsesform var trolig en sak for den enkelte familie eller slekt, altså for de som var mest berørt av dødsfallet og som hadde stått den avdøde nærmest.

Begravelsene av type to, begravelse med gravgods, var trolig et statuskjennetegn, skriver Ken Dark. Han skriver at Härke har vist at sosial rang ble signalisert ved at det ble lagt våpen sammen med avdøde, og at denne rangen var arvelig. Også barn som var for unge til å delta i kamp kunne bli begravd med våpen.

Fra det sjette århundret av oppstår det regionale særtrekk med hensyn til klær blant angelsakserne i England. Ken Dark skriver at dette kan tyde på at det begynte å dannes kollektive identiteter innen regionene, angelsaksiske identiteter, i det sjette århundret. Men likevel ble avdøde personer gravlagt i mange ulike drakter brukt, det var ingen ensartethet.

Hvor var angelsakserne i det sene femte og det sjette århundret?

For å prøve å finne ut av hvor angelsakserne var i den første tida de var i Britannia må vi lete etter det sporet som er eksklusivt germansk, og det er begravelsesritualet kremering. Anglene la stor vekt på at begravelsen skulle foregå på tradisjonelt riktig måte - den døde ble brent og restene samlet i en urne som ble gravlagt.

Noen av de gravplassene som ble brukt var svært store, så store at folk fra mange bosetninger må ha brukt dem i fellesskap. Man vet ikke hvor kremeringen fant sted. Kremeringen ser ut til å ha foregått ved at avdøde i påkledd tilstand ble plassert på bakken med ansiktet vendt opp og omgitt av gravgods. Over dette ble det bygd et bål, som så ble tent. Når ilden gikk ut ble asken etter avdøde samlet sammen i en urne. Det ble lagt vekt på å samle sammen alle rester av bein fra hodet og overkroppen, og noen ganger også de lange beina.

Samme urne kunne ble brukt for å samle asken etter mer enn en person. Kremering og gravferd var en kompleks prosess som kanskje foregikk over flere dager.

Ken Dark skriver at siden mange bosetninger var sammen om å bruke en gravplass tyder dette på at det fantes en felles identitet. Dersom begravelsesfølget måtte passere gjennom områdene til andre bosetninger tyder dette på et visst samhold. Dark skriver at den felles kulturen som disse folkene hadde kan bli kalt for germansk. Disse folkene synes å være, skriver Ken Dark, "de virkelige angelsakserne", i den forstand at forfedrene deres hadde krysset Nordsjøen i skip og funnet sin heim i det østlige Britannia.

Blandet budskap: Angel-saksiske begravelser

Det hendte at angelsakserne gravla sine døde uten å kremere dem. De gravplassene som de da brukte var vanligvis mye mindre enn de som ble brukt etter kremering.

Mengden gravgods man finner i disse gravene trenger ikke å fortelle om sosial status siden britene ikke signaliserte sosial status gjennom mengden gravgods. Personer begravd sammen med lite gravgods kunne komme fra familier som praktiserte britiske tradisjoner.

Dersom type to gravplasser representerer en sammensmelting av germansk og britisk kultur, vil vi vente å finne dem mest ofte der de to kulturene lettest kunne smelte sammen. Det kan være der det ikke er kremeringsgravplasser i områder der kremering var dominerende, eller i periferien, spesielt den vestlige periferien. Og det er nettopp det vi finner.

Der gravplasser for kremering og gravplasser uten kremering finnes nært hverandre var vanligvis gravplassene for kremering de eldste. Dette er funnet i Lincolnshire, East Anglia og Kent, og kan tyde på at den germanske befolkninga brukte kremering da den kom til Britannia, men at den også tok i bruk britiske trekk der den ble blandet med den britiske befolkninga. Andelen gravleggelser uten kremering synes å øke etter som tida gikk.

Det eneste helt gjennom "angelsaksiske området" - om man med det mener områder befolket av germanske innvandrere og deres avkom, og med en germansk kultur og gruppeidentitet, kan være det området i Anglia der kremering var dominerende.

Hedenskap og kristendom i det femte og sjette århundrets østlige Britannia

Når begravelsesskikkene forklares på denne måten følger det at kristendommen kan ha vært levende blant angelsakserne, for enkelte av begravelsene uten kremering kan ha vært kristne begravelser. I senantikken var det vanlig med begravelser med gravgods, også blant kristne. I denne tida var det ingen spesielt hedensk skikk at avdøde fikk gjenstander med seg i grava.

Ken Dark skriver at selv om Bede fortalte at alle angelsaksiske konger før misjonen til Augustin var hedninger, så betyr dette svært lite, både fordi Bede var svært fiendtlig innstilt overfor britiske misjonærer, og underkjente dem og ikke ville nevne dem og deres virksomhet, og også fordi Bede hadde utilstrekkelig kunnskap om denne fjerne fortida. Deler av den germanske befolkninga kunne ha vært kristen tidligere enn Bede vil innrømme, siden Bede legger stor vekt på å framheve pavens misjonærer.

Selv om man ikke direkte kan bevise at enkelte begravelser var kristne i denne tida og dette området, kan ofte heller ikke det motsatte bevises, med unntak for kremeringsbegravelsene og de britiske hedenske begravelsene der avdøde var halshugget. Man kjenner ikke til angelsaksiske hedenske templer eller steder for dyrkelse av hedensk religion fra denne tida (det sene femte og det sjette århundret). Påståtte hedenske helligdommer er enten svært tvilsomme eller fra det sjuende århundret.

Likevel er det mange muntlige og skriftlige kilder som forteller at germansk hedenskap var utbredt blant angelsakserne i tidlig tid. Ken Dark diskuterer ulike tegn på hedenskap, og skriver at vi kan gå ut fra at de fleste som ble begravd etter kremering var hedenske, men at vi ikke vet hvor stor del av de som ble begravd uten kremering som var hedenske eller kristne. Ingenting tyder på at angelsakserne prøvde å omvende britene til hedenskap eller at angelsakserne ikke tolererte kristendommen.

Materielle bekymringer: produksjon og handel

I det østlige Britannia var de fleste bosetningene involvert i blandet husdyrhold, i det både sau, storfe og griser ble holdt. Folk hadde også hester og hunder. Her var det ingen forskjeller mellom områdene der kremering ble praktisert og områdene der kremering ikke ble praktisert.

Derimot er det tydelige forskjeller mellom disse områdene med hensyn til hvilke typer gjenstander som ble produsert, som for keramikk. Det er også tydelige forskjeller mellom de typene gjenstander som ble distribuert i de ulike områdene. Handelsnettverk kan kartlegges i Anglia, som var det angelsaksiske kjerneområdet i Britannia.

Man har ikke funnet spesialiserte produksjonssteder for angelsaksisk keramikk fra denne tida. Heller ikke steder der jern ble smeltet, selv om støpeformer har blitt funnet. Den germanske opprinnelsen til mange typer tidlig angelsaksisk metallarbeid er temmelig sikker.

Utstyr for veving er funnet. I de fleste bosetningene er det minst en nedsenket bygning - SFB. Utstyr for veving er ofte funnet i tilknytning til disse bygningene, og dette tyder på at de kan ha vært verksteder for blant annet veving.

For mange høvdinger: Angelsaksiske konger og sosial organisering i det sjette århundret

Ingen tekster forteller om hvordan angelsaksernes samfunn i det østlige England var organisert før siste del av det sjette århundret. Det finnes ingen funn av palass eller kongebegravelser fra før 550. Det finnes knapt spor etter en angelsaksisk elite.

Det er sagt at gravplassene for kremering ikke forteller om sosial rangering. Det er ikke helt riktig. Det er for eksempel funnet bein fra kremerte hester i kremeringsurner, og det er funnet rester etter kostbare gjenstander.

Sosial rangering kan slik ha blitt vist i løpet av kremeringen. Ved begravelser uten kremering kan også status ha blitt markert, mest kjent er kongegraven fra Sutton Hoo.

Ken Dark viser til at gravene ved Sponge Hill tyder på at der foretrakk eliten begravelse uten kremering, selv om flertallet foretrakk begravelse etter kremering. Det kan tyde på andre religiøse orienteringer, eller verdier, blant eliten enn blant folk flest. Ved å sammenlikne med kontinentet ser man at de germanske elitene smeltet sammen med de gamle elitene, og det kan i noen grad ha foregått også i England.

Elitene kan ha stått bak importen av eksotiske produkt, som ametyster, elfenbein, krystall og frankisk keramikk og glass. Disse eksotiske gjenstandene er konsentrert i Kent og ved nedre del av Themsen. De finnes også, men i mindre konsentrasjon, spesielt i en diagonal sone som omfatter grenseområdet mellom angelsaksere og briter.

Ken Dark skriver at opprinnelsen til utformingen av den angelsaksiske kongeverdigheten i dens utgave fra det sjuende århundret langs østkysten i betydelig grad er basert på modeller og verdigjenstander hentet fra kontinentet. Nye kongelige identiteter ble utformet ved at symbol og forestillinger fra kontinentet, fra Skandinavia og fra britene ble snappet opp og tatt i bruk. Det sies at den kongen som ble begravd ved Sutton Hoo kan ha hatt svensk opphav siden han bar en hjelm av en type som bare er kjent fra Sverige. Mange symbol på kongeverdighet ble hentet fra Skandinavia. Det synes å være sammenheng mellom forbindelser til kontinentet og dannelsen av kongeverdighet i stor skala.

Impulsene til utformingen av kongeverdigheten til angelsakserne i den vestlige og nordlige delen av deres utbredelsesområde kan ha kommet fra angelsaksernes kontakt med britene. Det sjuende århundrets kongedømmer i Wessex, Mercia og Northumbria ble alle utformet i områder der britiske kongelige forbindelser er godt kjent. Northumbria ble dannet med utgangspunkt i to kongedømmer med britiske navn: Bernicia og Deira. Kongene i Wessex hadde noen ganger i det sene sjette og i det sjuende århundret britiske navn. Kanskje førte etterlikning av og konkurranse med britene og deres politiske organisasjon til at større kongedømmer oppstod i nettopp Northumbia, Mercia og Wessex.

Det østlige Britannia kan ha vært inndelt i små høvdingedømmer. De større angelsaksiske kongerikene som vokste fram til etter tur å bli dominerende var nettopp de som hadde vokst fram gjennom kontakt med britene, altså Northumbria, Mercia og Wessex.

Britiske kongedømmer i det østlige Britannia i det femte og sjette århundret

Ingen tekster forteller om britiske kongedømmer i det østlige, angelsaksiske Britannia i det sene femte og det sjette århundret. Gildas skrev at han ikke hadde kontakt med det østlige Britannia, og Bede nevnte ingen britiske herskere i øst.

I svært store områder av det østlige England er det ingen spor etter angelsaksiske gravplasser som var i bruk i 550. Det mest kjente området uten spor etter angelsaksiske gravplasser fra denne tida er det som har blitt identifisert som en britisk enklave rundt London og Chilterns. Og det er nesten like store områder uten angelsaksiske gravplasser i the Weald of Kent, i north Hampshire og the Wash. I disse områdene finnes ikke spor som forteller at angelsakserne på noen måte, kulturelt eller politisk, dominerte områdene i det femte eller sjette århundret.

Det virker som om store områder i det østlige England ble kontrollert av grupper som ikke praktiserte de begravelsesskikkene som angelsakserne praktiserte. Det er trolig at disse områdene var under britisk, og ikke under angelsaksisk, politisk kontroll. Det var altså områder i det østlige England på størrelse med kongedømmer som var under britisk kontroll i det meste av den perioden som her behandles (400-600), skriver Ken Dark.

Innenfor de gamle bymurene til London er det knapt gjort funn fra denne perioden. Ken Dark skriver at kanskje ble sentrum for bosetninga flyttet vestover i siste del av det femte eller i det sjette århundret. Men det er gjort flere funn fra siste del av det femte og fra det sjette århundret i det området som i dag tilhører det urbane området til London. Flere av disse funnene viser at det var bosetning på funnstedene, som i flere tilfeller også var i bruk i romersk tid. Både Bede og Gildas gikk ut fra at helligdommen til St Alban fortsatte å fungere som et kristent sentrum i den perioden som vi behandler.

Som vi har sett var de få angelsaksiske gravplassene i den britiske enklaven rundt London strategisk plassert i forhold til enklaven, noe som antyder at de var militære samfunnet, eller hadde sin opprinnelse som dette. Dette området fikk ikke nye angelsaksiske gravplasser før langt inn i det sjette århundret, noe som tyder på at det beholdt sin politiske enhet. John Hines har pekt på at det er grunn til å tro at det var først sent i det sjette århundret at angelsakserne overtok kontrollen over denne sonen.

Andre steder som Ken Dark nevner som områder der det kan se ut til at britiske styresmakter hadde kontroll omgitt av angelsaksere er området ved Chichester i Sussex og ved Silchester i Hampshire.

Ken Dark skriver at selv innenfor slike enklaver kan britene ha kommet til å overta angelsaksernes materielle kultur, som man kan se i området rundt London og St Albans, selv om britene beholdt sin politiske uavhengighet. Studier av den keramikken som ble brukt gir tydeligst eksempel på dette.

Etter at keramikkproduksjon i stor skala hadde brutt sammen i Britannia i siste del av det fjerde århundret eller tidlig i det femte århundret fortsatte britene å lage keramikk i liten skala lokalt. Angelsakserne produserte også selv den keramikken som de brukte. Angelsaksisk keramikk ble først brukt sammen med britisk keramikk, men senere erstattet angelsaksisk keramikk den britiske keramikken.

Ken Dark skriver konkluderende at det østlige Britannia i denne perioden ser ut til å ha vært et lappeteppe av ulike kulturelle innflytelser; noen områder var germanske, andre britiske, og andre var ulike sammensmeltninger og blandinger av disse, og det var også områder som var sterkt påvirket fra kontinentet eller fra Skandinavia. Det fantes trolig både kristne og hedenske samfunn i det østlige Britannia.

Dermed likner situasjonen i Britannia mer på situasjonen i det kontinentale Europa og i den senantikke verden enn man har vært vant til å mene. Ulikheter er at det meste av den angelsaksiske eliten var hedensk til etter år 600, og store angelsaksiske kongedømmer ble ikke dannet før midten av det sjette århundret. Fram til slutten av det sjette århundret var langt mindre enn halvparten av den tidligere romerske delen av Britannia under angelsaksisk kontroll.

Store deler av Britannia kan ha vært uten den romersk-kristne kulturen som var typisk for senantikken, men situasjonen var likevel mindre ulik situasjonen andre steder i Vest-Europa enn man har brukt å mene.


Det vestlige Britannia 400-600

Vest for det området der angelsakserne holdt til lå det fjerde århundrets provins Britannia Prima. Området går fra Mersey i nord til kanalkysten i sør. Wales og Cornwall og deler av Devon er ikke inkludert i dette området.

Byene

Det er gjort mange funn som viser aktivitet i byene i dette området i det femte og det sjette århundret, og det gjelder både for små og store byer.

I Cirencester er det gjort mange funn fra det femte og sjette århundret i ulike deler av byen. De viser at det ble bygd nye hus og tyder på at gatene ble vedlikeholdt i det femte århundret. Like etter at romerne hadde trukket seg ut ble amfiteatret bygget om til en festning. Også i Gloucester og Dorchester er det funnet spor etter aktivitet fra det femte århundret. Store, åpne, brolagte plasser i disse byene tyder på at kan ha vært markeder her.

Ken Dark skriver at de mest imponerende funn som viser aktivitet i en britisk by i det femte og sjette århundret er gjort i Wroxeter. Hele byens sentrum ser ut til å ha blitt bygget om av tømmer i det sjette århundret, og etter modeller fra romersk arkitektur.

Det ser ut til at boligene i byen har overlevd, og at markeder og verksteder og butikker har fortsatt å fungere, og i det minste noen av byene har blitt sentrum for den kristne kirka. Dette likner mer på situasjonen på kontinentet enn man ofte har brukt å forestille seg.

Også i småbyene i vest er det funnet spor som tyder på at aktiviteten i byene fortsatte etter at romerne trakk seg ut. Det er også funnet spor etter angelsaksiske bosetninger i vest.

Bosetningene på landsbygda

På landsbygda har det vært vanskelig å finne spor etter aktivitet i det femte og sjette århundret. Ken Dark skriver at det kan skyldes at det har vært gjort for få arkeologiske undersøkelser der. Men enkelte villaer var i bruk også etter at romerne trakk seg ut. En del villaer har blitt ombygd etter år 400. Det er funnet at villaer var i bruk, men på en annen måte enn før år 400. Det kan virke som om "husokkupanter" har overtatt villaene og brukt mange av rommene. Men de har ikke fjernet avfall, og de har bygd ildsted på gulvene. Denne formen for okkupasjon var utbredt i villaene i vest. Villaene ble mange steder erstattet av bygninger av tømmer.

Det var en bred trend at villaene etter hvert ble omgjort til mindre gårder, selv om villaene mange steder ble forsøkt vedlikeholdt.

Noen villaer kan ha overlevd i sin opprinnelige form ved å gå over til å bli klostre eller kristne sentre av annen type. St Patrick skrev at familien hans i det femte århundret eide en villa.

Ken Dark skriver at det ikke er klart hvor lenge villaene fortsatte å være i bruk i vest. Men det konvensjonelle bildet at hver villa ble fullstendig oppgitt i eller før det tidlige femte århundret er trolig feil, selv om antallet villaer hadde blitt redusert i det sene fjerde århundret, og de fleste gjenværende villaene var ute av bruk tidlig i det femte århundret. Et lite antall villaer kan fortsatt ha vært i bruk i det femte århundret, ofte som beskjedne gårdsbruk, og i det vestlige Britannia kan de ha blitt overtatt av klostre i det sjette århundret.

Gravplasser, templer og klostre

Begravelsesskikkene fra det fjerde århundret ble ført videre uten avbrudd i det vestlige Britannia ut gjennom det femte og det sjette århundret og inn i det sjuende århundret. De avdøde ble lagt i retning øst-vest i rekker, og bare ganske få, mindre enn fem prosent, fikk gravgods lagt i grava. De avdøde kunne være lagt i kister, og det var lite som markerte sosial status, selv om det fantes store ulikheter i de britiske samfunnet.

Gravplassene kan i likhet med begravelsesskikkene være en videreføring av praksis fra sen romertid. Men enkelte nye steder der det tidligere hadde vært forbudt å anlegge gravplasser ble tatt i bruk som gravplasser. Under romerne hadde det ikke vært tillatt å ha gravplasser ved templene og innenfor bymurene, men i etterromersk tid ble slike områder tatt i bruk som gravplasser. Dette kan ha sammenheng med at det ble bygd kirker i byene, og at de tidligere hedenske templene ble overtatt av kristne institusjoner.

Det ser ut til at hedenskapen brått ble borte i det vestlige Britannia tidlig i det femte århundret. Og det ser samtidig ut til å bli opprettet en serie steder som best kan forklares som klostre. Disse blir lokale religiøse sentra. Slike klostre kan finnes i alle deler av det vestlige Britannia i denne perioden. Det finnes ikke spor etter organisert hedenskap i det vestlige Britannia etter det tidlige femte århundret.

Under den sosiale omveltningen tidlig i det femte århundret kan hedenske godseiere ha mistet mye land, og kirka kan ha overtatt, eller fått, mye land. Slik kom mange villaer til å bli eid av kristne institusjoner. Ken Dark skriver at dette var den mest dramatiske endring i bosetningen i det vestlige Britannia i det femte århundret.

Importerte gjenstander og politiske identiteter

Flere steder er det funnet keramikk som er blitt importert fra middelhavslandene i denne perioden. En del av denne keramikken var produsert i Anatolia, og en annen del i Nord-Afrika i området ved Kartago. Begge deler var fint gods. Det kan se ut til at all keramikken fra Afrika stammer fra en og den samme forsendelsen, og ikke representerer en regelmessig kontakt; dette til forskjell fra keramikken fra Anatolia som kan representere en regelmessige handelsforbindelse med Bysants. Keramikken fra Kartago er bare funnet i større mengder ved Tintagel i Cornwall. De britiske funnene av keramikk fra Bysants stammer kanskje fra perioden 475-550. Den typen keramikk fra Bysants som er funnet mange steder i det vestlige Britannia var ellers uvanlig utenfor middelhavsområdet. Ken Dark skriver at man kan undre på hvilken interesse Bysants kunne ha hatt for det vestlige Britannia. Det ser ut til at skip fra Bysants seilte til Britannia, for den typen keramiske beholdere som skip fra Bysants brukte for å føre med seg drikkevann til mannskapet er funnet ved Tintagel, og det er tvilsomt at disse beholderne er blitt importert til Britannia. Ken Dark tror at forbindelsen mellom det vestlige Britannia og Bysants har blitt opprettholdt fra Bysants' side av politiske grunner, og ikke av økonomiske grunner.

Tidlig i det sjette århundret prøvde Bysants å gjenopprette Romerriket gjennom erobring av de tidligere vestlige delene av Romerriket. Invasjoner av Nord-Afrika og Italia ble fulgt opp av diplomatiske kampanjer overfor hoffene i vest, og bysantinske handelsmenn spilte en viktig rolle i dette og fungerte som diplomater og agenter.

Germanske glassvarer ble også importert, og importen foregikk over frankisk område. Dette var for det meste drikkeglass.

Ken Dark skriver at britene ikke importerte gjenstander av metall i nevneverdig utstrekning, og de produserte heller ikke selv mye av disse. Det samme er tilfelle for keramikk. De mengdene som ble importert var så små at de bare kan ha gått til en liten elite. Britene i vest verken produserte sine egne kulturgjenstander i noen utstrekning, og brukte, med noen unntak, heller ikke angelsaksiske eksemplarer av disse. Man finner veldig lite keramikk i det vestlige Britannia som ble produsert i denne tida. Dark skriver at majoriteten av britene enten ikke hadde noe som arkeologene kan finne, eller så er det noe som vi ikke forstår med hensyn til det materialet som er kjent.

Den mest nærliggende muligheten som står igjen er at en overfladisk romersk-britisk materiell kultur fortsatt var i bruk fra dag til dag i det vestlige Britannia. Dersom britene var så konservative med hensyn til blant annet begravelsespraksis er det mulig å vente at også den materielle kulturen ble beholdt uforandret.

En annen mulighet er at romertidas materielle kultur hadde produsert så mange gjenstander at det i lang tid var mulig å overleve ved å bruke og å reparere de gjenstandene som allerede fantes.

Det femte og sjette århundrets kulturgjenstander

Det er gjort så mange funn av gjenstander som var i bruk i det femte og sjette århundret i Wroxeter og andre steder i det vestlige Britannia at det er mulig å utforske de mulighetene som Dark nevnte.

Utgravningene i Wroxeter viste at i Wroxeter ble det bygd bygninger av tømmer, men i følge modeller hentet fra romersk arkitektur mellom år 500 og 580. Dette foregikk der byens basilika tidligere hadde stått. Komplekset av trebygninger ble trolig brukt til det sjuende århundret.

Ken Dark gjennomgår også andre steder enn Wroxeter som er blitt gravd ut og nevner gjenstander som er funnet. I Dinas Powys, som var en bygdeborg i nærheten av Cardiff i det sørvestlige Wales, er det funnet frankisk keramikk og glass, angelsaksiske metallarbeider og lokale kulturgjenstander, og det er mange spor etter metallarbeid som har foregått der. Det var ingen bosetning der i romertida, så alt materialet må ha blitt ført dit etter år 400.

Funnene fra Wroxeter støtter oppfatningen om at romersk-britisk keramikk fortsatte å bli brukt, om ikke produsert, til midten av det sjette århundret. Men mengden keramikk som var i bruk ble etter hvert mindre. Reparerte gjenstander ble i små mengder brukt enda lenger. Funnene fra det sjette århundret er karakterisert ved å være reparerte og lappet på, selv om det ser ut til at bruk av keramikk i stor grad var opphørt ved midten av det sjette århundret.

Den materielle kulturen fra det femte og sjette århundrets Wroxeter synes å være nesten fullstendig romersk-britisk i karakter.

Det ble ikke produserte mynt i det vestlige Britannia. Men det ser ut til at mynter fra romersk tid fortsatt var i bruk

Konger og herskere

Ken Dark skriver at moderne historikere og arkeologer har vært enige om at det vestlige Britannia bare var styrt av konger i siste del av det femte og i det sjette århundret. Det kunne være antatt at Gildas skrev dette, men det er ikke sant.

Gildas beskrev syndene til kongene i hans tid, og nevnte navnet til noen av dem, og impliserte at det fantes en overkonge i Britannia. Det er mulig å lokalisere tre av disse kongene: Constantine av Dumnonia, Vortipor av Dyfed og Maglocunus av Gwynedd. De andre kongene kan ha vært Aurelius Caninus i det sørlige Wales og Cuneglasus i det nordøstlige Wales.

Dette har likhet med den administrative inndelingen i romertida. Cuneglasus holdt til i området til Deceangli i romersk-britiske termer, mens Aurelius Caninus tilhørte Silures, og Maglocunus tilhørte Ordovices, Constantine tilhørte Dumnonii og Vortipor tilhørte Demetae. Men det er grunn til å tro at Silures var delt i to, og da kan den ene av disse to delene ha vært uten konge.

Arkeologien kan kanskje fortelle noe om dette. To steder, Cadbury Congresbury og South Cadbury, er undersøkt av arkeologer. South Cadbury er en stor bygdeborg (hillfort). Den var i bruk i siste del av det femte og i det sjette århundret. Før romertida hadde det også vært en bygdeborg her, og i romertida var det kanskje et tempel her. Det er funnet verdifulle gjenstander som tyder på at South Cadbury var et viktig politisk og militært sentrum i det femte og sjette århundret. Det samme kan ha vært tilfelle for Cadbury Congresbury.

Også andre bygdeborger var i bruk. Å bygge dem krevde mye arbeid siden de var omgitt av høye voller og palisader. Et annet byggverk som har krevd svært mye arbeid er Wansdyke. Det er en lang jordvoll, gjerne en befestet grense. Bygdeborgene nord for Wansdyke er av et annet slag enn bygdeborgene sør for Wansdyke. Bare en bygdeborg, Crickley Hill, er kjent fra det området som grenser mot Wansdyke i nord, og den er mye enklere og billigere enn bygdeborgene sør for Wansdyke. Området nord for Wansdyke var i romertida kjent som dobunnisk område, og området sør for Wansdyke var Durotriges.

Forskjellen kan skyldes ulike politisk organisering. Grunnen til at det ikke var bygdeborger i området nord for Wansdyke kan skyldes at der fantes det levende byer, som Wroxeter, hvor det fortsatt kan ha vært et byråkratisk styre som fortsatte hos Dobunni og Cornovii inn i siste del av det femte og det sjette århundret. Det kan ha vært dette Gildas mente da han skrev at Britannia har rectores ("guvernører") så vel som reges ("konger").

Slik er det mulig å se for seg to ulike former for styresett i det sjette århundrets vestlige Britannia: monarki og byråkrati, skriver Ken Dark. Monarkiet finnes i de prektige bygdeborgene, og byråkratiet i fortsatt levende byer. Ingen av delene er kjent fra denne tidens angelsaksiske Britannia i øst. Bygdeborgene opphørte å være viktige steder da angelsakserne overtok områdene.

Alt i alt kan det virke som om provinsstyret fra Cirencester ble opprettholdt fram til siste del av det femte århundret, og da ble provinsen løst opp i civitasbaserte politiske enheter, som overlevde i enda et århundre eller mer. Nord for Wansdyke ble disse enhetene kanskje styrt av byråkrati som var basert i civitashovedstedene, og sør for Wansdyke av konger som holdt til i bygdeborgene.

Sammenbruddet til provinsregjeringa kan forklare at autoriteten gikk over til civitasnivået, men framveksten av konger kan ikke forklares av dette sammenbruddet. Det kan skyldes gamle overleveringer og tradisjoner.

Ken Dark skriver at det området som han har undersøkt synes å ha hatt fem uavhengige politiske enheter omkring år 500. Alle var mye større enn de politiske enhetene i det angelsaksiske området i øst. Cornovii, Dobunni og Gwent levde trolig under byråkratisk styre, mens Durotriges og Glywysing i vest levde i kongedømmer.

Arkeologien synes å støtte opp om de beretningene som Patrick og Gildas fortalte om det samfunnet som de levde i. Dette gir et bilde av det femte og sjette århundrets Britannia som er svært forskjellig fra den vanlige beretningen om Britannia ved og etter Romerrikets sammenbrudd. Dette er en beretning som likner mye på beretningene om situasjonen på kontinentet etter Romerrikets sammenbrudd.

Kristendommen hadde blitt den alminnelige religionen, og bosetningshierarkiet kan ha overlevd, selv om det var blitt modifisert. Det er ingenting som tyder på en dramatisk reduksjon i rikdom eller på isolasjon. Angelsakserne utgjorde ingen militær trussel i denne perioden, og området var ikke politisk avhengig av angelsakserne eller noen overkonge. Det er et bilde av fred og velstand, og ser ikke ut som noe sosialt sammenbrudd, skriver Ken Dark. Det var et samfunn basert på romersk-kristen kultur av samme slag som man finner på kontinentet.


Den sørvestlige halvøya og Wales

Den sørvestlige halvøya og Wales i det sene femte og det sjette århundret: Disse delene av Britannia hadde vært minst preget av romerske kultur under Romerriket, og ble mer preget av romersk kultur etter Romerrikets sammenbrudd enn de hadde vært mens de var underlagt Romerriket.

Dumnonia

Dumnonia var navnet på et område som både omfattet Cornwall og også et område øst for Cornwall. Exter var hovedstaden i Dumnonia. Dumnonia strakk seg fra Land's End til Exe, og omfattet da også det området som kom til å bli kjent som Devon, et navn som er utledet fra Dumnonia. Denne politiske enheten overlevde inn i det sjette eller sjuende århundret. Dumnonia opphørte først å eksistere i det tiende århundret da den vestlige delen, Cornwall, ble erobret av angelsakserne. Den østlige delen, Devon, var blitt erobret av angelsakserne i det sjuende århundret.

Dumnonia kan ha strukket seg til områder øst for Exeter, til elva Parret. Exeter er den eneste byen som er kjent å ha eksistert i Dumnonia i romertida. Øst for Exeter var det villaer i romertida, men området vest for Exeter lå utenfor villaområdet.

I det fjerde århundret liknet Dumnonia lite på resten av det romerske Britannia. Det var få villaer der og lite av britisk-romersk keramikk, med unntak for i det sørlige Devon. Keramikk ble stort sett produsert lokalt.

Den vanligste formen for bosetning var en gård omgitt av en jordvoll, gjerne med vollgrav på utsida. Dette var en bosetningsform som stammet fra jernalderen.

Det var forekomster av tinn i Dumnonia, og det ble drevet utvinning av tinn under romerne. Romertida hadde ikke medført store forandringer i Dumnonia.

Dumnonia 400-600

I det femte århundret begynte Dumnonia for første gang å likne på de britiske områdene lenger øst. Det mest berømte stedet i Dumnonia av det femte og sjette århundret er Tintagel, som lå på en odde, eller klippe, som stakk ut i havet på nordkysten av Cornwall.

Det foregikk betydelig handel mellom Tintagel og utlandet, både med middelhavsområdet og med Frankrike og Spania, og mange ulike gjenstander er funnet i Tintagel. Den odden der Tintagel lå hadde store forsvarsverk og mange bygninger. Mange ulike aktiviteter foregikk på Tintagel, og hver aktivitet hadde fått seg tildelt sitt område. Tintagel hadde egen sognekirke.

Tintagel var et svært viktig sted i Dumnonia i det femte og sjette århundret. Man mener i dag at det var konger som holdt til i Tintagel, kanskje det var selve kongesetet i Dumnonia. Tintagel hadde internasjonale kontakter og var mer urbant enn noe annet sted vest for Exeter. I det sjette århundrets Tintagel var det gater og trolig også offentlige plasser og industrielle områder og det bodde flere forskjellige sosiale grupper i Tintagel. Det var personer i Tintagel som leste og skrev latin.

Det er funnet mange steiner med latinske inskripsjoner i alle deler av Dumnonia, og de viser at den romersk-kristne kulturen var blitt utbredt i hele området i det femte og sjette århundret.

Den verdslige eliten i det femte og sjette århundrets Dumnonia

Skikken med at eliten i Dumnonia holdt til i hillforts (som jeg noen ganger forsøksvis har oversatt til "bygdeborger") fortsatte i det femte og sjette århundret. Disse stedene var forskanset bak store jordvoller eller steinmurer. Murene kunne være mange meter høye. En del av disse borgene lå på klippeodder over naturlige havner, i likhet med Tintagel, og andre lå på åskammer eller høyder som lett lot seg forsvare inne i landet.

Ting tyder på at den eliten som holdt til i hillfortene tilhørte de samme slektene som hadde utgjort eliten også i romersk tid. Dette kan ha vært underkonger under kongen over Dumnonia. Gildas skriver at en slik hersker eksisterte i Dumnonia. Denne elitens kultur var den romersk-kristne kulturen. I de steininskripsjonene som er kjent framstiller denne eliten seg som representanter for den romersk-kristne kulturen, og de bruker denne for å legitimere sin sosiale rang.

Tintagel var grunnlagt i den romerske perioden og ble brukt til det sjuende århundret. Ken Dark skriver at ting tyder på at det sjette århundrets Dumnonia var en fortsettelse av den senromerske civitas som et postromersk kongedømme. Svært mye tyder på et en slik sammenheng eksisterte.

Det ble produsert keramikk i Cornwall i den perioden som blir behandlet her. Og det var drift i tinngruvene i Cornwall også i denne perioden. Omtrent alt det vi vet ble produsert i Cornwall år 400 ble også produsert der et århundre senere, og kanskje også enda et århundre senere. Den romersk-britiske levemåten overlevde gjennom det femte og det sjette århundret.

Det er ikke grunn til å tro at det foregikk noen betydelig irsk innvandring til Dumnonia. Dumnonia ble omvendt til kristendommen gjennom misjon fra andre deler av Britannia. Det er ingen grunn til å tro at kongeslekten i Dumnonia kom fra Irland. Det er heller grunn til å tro at det var den gamle kongefamilien fra førromersk tid som begynte å hevde seg da romerne ble borte, skriver Ken Dark.

Gwynedd

Seint i det fjerde århundret var det verken byer eller villaer i det nordvestlige Wales. Det romerske nærværet bestod først og fremst av fortet ved Segontium og noen signalstasjoner. Det var også noen andre romerske militære stasjoner i området. Man kan anta at området var underlagt direkte militær administrasjon.

Området til ordovicene synes aldri å ha vært en britisk-romersk civitas, men var underlagt direkte romersk militær okkupasjon.

I nordvest er det funnet spor etter hillfort som tyder på at det var en lokal elite som holdt til i disse festningene. Man finner spor fra det fjerde århundret etter et hierarki med både velstående bønder og fattige bønder. Det ser ikke ut til at det skjedde store forandringer med dette hierarkiet i det femte og det sjette århundret.

Det romerske fortet ved Segontium ser ut til å ha gått ut av bruk tidlig i det femte århundret. Dette betyr at den militære administrasjonen av området opphørte. Andre grupper må ha overtatt autoriteten i samfunnet. Sannsynligvis var dette den lokale eliten, og spesielt de arvelige herskerne av Ordovicene. Eliten som holdt til i hillfortene overlevde Romerrikets sammenbrudd.

På samme måte som i Dumnonia var det to typer hillfort i Gwynedd. Den ene typen var plassert på odder som stakk ut i havet ved naturlige havner, og den andre typen var plassert på bakketopper og åskammer der de hadde god utsikt og var lette å forsvare.

Ken Dark går i undersøkelsen av Gwynedd, som i undersøkelsene av resten av Britannia, grundig gjennom et stort materiale, en gjennomgang som ikke blir referert her. Han finner ingen tegn til at den lokale eliten ble erstattet av en ny elite som trengte inn fra for eksempel Irland. I det hele tatt finner han ikke tegn til merkbar innvandring.

De eneste store endringene som foregikk i det femte århundret var de som fulgte av at kristendommen ble den alminnelige religionen. Det førte til andre begravelsesskikker. Før kristendommen hadde blitt vanlig hadde befolkninga hatt en begravelsesskikk som gjør det nesten umulig for arkeologer å finne gravplassene. Men fra og med det femte århundret finner man mange store kirkegårder.

Fra og med denne tida finner man også spor etter klostre og kristen geistlighet i det nordvestlige Wales. Eliten overtok den romersk-kristne kulturen på samme måte som det hadde skjedd i Dumnonia. Underkonger i det nordvestlige Wales ha regjert over områder som var omtrent like store som de som ble regjert av underkongene i Dumnonia. Det er i det hele tatt svært mange likhetstrekk mellom det nordvestlige Wales og Dumnonia.

Konkurranse om kongeverdigheten

Man finner også spor som viser at stammen Ordovice i det nordvestlige Wales fortsatte å eksistere inn i det femte århundret og trolig også ut over dette. Navnet Ordovice var fortsatt i bruk, som Ordous, brukt om den politiske tilhørigheten til en mann som blir presentert i en inskripsjon på en stein. Ved slutten av det sjette århundret er et nytt navn blitt tatt i bruk om dette samfunnet, Venedotia (eller Gwynedd). Man er usikre på opphavet til dette navnet. Men det virker som om det brukes om den samme politiske enheten i det sjette og senere århundrer.

Nøyaktig når denne navneendringen foregikk, og hvorfor den foregikk, er det vanskelig å vite. Den kan være forårsaket av at det politiske sentrum gikk over fra å være i den sørlige delen av området og til Anglesey. Dette kan tyde på at kongeverdigheten gikk over fra en slekt til en annen slekt i det femte eller tidlig i det sjette århundret.

Grensene til området til Ordovices under romerne og til Gwynedd i det sjette århundret er uklare. Grensene kan ha gått i nærheten av elvene Dyfi og Dee. Disse elvene var grenser for Gwynedd i det niende århundret. Men grensene kan ha blitt flyttet i denne perioden, mye tyder på det. Gwynedd synes å ha vært den militært sterkeste makten i området. Gildas skrev at kongedømmet til Maglocunus var sterkere enn nesten noe annet, og Maglocunus var konge av Gwynedd. Også andre forfattere gir det samme inntrykket. Bede skrev om kong Cadwallon i Venedotia som beseiret det ledende angelsaksiske kongedømmet Northumbria i det sjuende århundret.

Det glemte kongedømmet: Tegeingl

I det fjerde århundret var trolig området til Deceangli en civitas. Det er usikkert hvor hovedstaden lå, kanskje var det Prestatyn eller Ffrith, for dette var steder med romersk administrasjon. Det var ingen byer eller villaer i området til Deceangli, men høvdinger holdt til i hillfort. Bly ble skipet ut fra området.

Det er langt færre funn fra Deceangli enn fra Gwynedd og Dumnonia. Men funnene tyder på at også i Deceangli gjorde kristendommen sitt inntog i det femte århundret, i likhet med i Gwynedd og i Dumnonia, og også at ellers var utviklinga ganske lik.

I middelalderens Wales kom navnet Deceangli til å bli bevart som Tegeingl. Grensene til Deceangli under romerne er uklare, og de er også uklare for det femte og det sjette århundret, kanskje med unntak for Wat's Dyke. Dette byggverket har nylig blitt tidfestet til det femte århundret. Det går langs østgrensen av det man tror var området til Deceangli. Det virker ikke som om Wat's Dyke er bygd av Deceangli, men for å forsvare seg mot Deceangli, og det markerer trolig grensen mot øst for Deceangli. Øst for Wat's Dyke lå landet til Cornovii. Trolig var den kong Cuneglasus som Gildas skrev om konge av Deceangli, og Deceangli lå i det nordøstlige Wales.

Wat's Dyke kan ha blitt bygget for å stoppe Ordovicenes ekspansjon, og trenger altså ikke å være bygget som et forsvarsverk mot Deceangli. Deceangli ble trolig erobret av naboen i vest, for Deceangli forsvant fra politikken før det niende århundret.

Dyfed

Det fjerde århundrets sørvestlige Wales lå i civitasen Demetae. Hovedstaden for Demetae var Carmarthen, som var den vestligste av de romerske byene. Det var et lite antall villaer rundt hovedstaden, i likhet med i Dumnonia, men ellers dominertes bosetninga av inngjerdete gårdsbruk. Også på andre måter liknet bosetningsmønstret og den materielle kulturen den tilsvarende i Dumnonia, men med tydelige lokale særtrekk. Det fantes også gårdsbruk som ikke var inngjerdet, og hillfort der eliten, høvdinger, holdt til. Det sosiale systemet som kan lese ut fra de arkeologiske funnene likner på det sosiale systemet i Dumnonia. Det finnes ikke sikre funn etter romerske militære baser fra det fjerde århundret i området. Heller ikke er det spor etter romersk-keltiske templer på landsbygda eller gravplasser fra det fjerde århundret eller kristendom i det fjerde århundret.

I likhet med i Dumnonia ser det ut til at bosetningshierarkiet overlevede inn i den første etterromerske tid. Et unntak fra dette er hovedstaden: Det er ingenting som tyder på at det var bosetning i Carmarthen fra det tidlige femte århundret til det sjuende århundret. Hva som skjedde med villaene som lå rundt Carmarthen vet vi lite om.

Det er funnet mange spor i hillfortene etter aktivitet som foregikk etter Romerrikets sammenbrudd. Brawdy ble bygd opp til å bli en stor festning i det femte århundret eller senere. Ken Dark skriver at akkurat som i Dumnonia virker det som om den lokale romersk-britiske eliten fortsatte å ha kontroll i det femte og det sjette århundret. Og den hadde sine baser i hillfortene.

Ken Dark skriver at man kan gi den samme forklaring for det femte og sjette århundrets sørvestlige Wales som det er gitt for Dumnonia og Gwynedd for samme periode: På nytt virker det som om det eneste som ble borte i det femte århundret er den romerske administrasjonen og Romerrikets maktapparat, i dette tilfellet i form av at hovedstaden ble avfolket og noen villaer forfalt. Og som i de andre områdene blir kirkegårder tatt i bruk, og kirker ble bygd.

Langs kysten kan det være spor etter en serie "sanddune sites", markedsplasser ved kysten, på samme måte som i Dumnonia. Dette kan tyde på at kysten langs munningen til Severn hadde mange markedsplasser. Da ser vi et utstrakt og langvarig handelsnettverk som omfattet mye av den vestlige britiske kysten.

Navnet "Demetae" overlevde som "Dyfed", som navnet på det etterromerske kongedømmet.

Ken Dark skriver at funnene fra alle disse områdene viser at det var sammenheng i sosial og økonomisk forstand fra det romerske Britannia, men med dyptgående religiøse og kulturelle forandringer på grunn av at kristendommen ble alminnelig utbredt i det femte århundret. Dette kan tyde på at kongedømmenes framvekst kan forklares ved at de gamle stammetradisjonene på nytt gjorde seg gjeldende, og at de var arvtakere etter de gamle kongeslektene som overtok styringen.

Migrasjonsmyter

Det er ting som tyder på sterke band mellom Dyfed og Irland. En tekst fra Irland fra det åttende århundret forteller at et irsk dynasti koloniserte Dyfed. Det er mange inskripsjoner på steiner som forteller om personer med irske navn og om bruk av det irske språket i Dyfed. Og det finnes mange irske stedsnavn i Dyfed. Det finnes også andre kulturelle trekk som er kjent fra Irland, men som ikke var vanlige i Britannia.

Men Gildas nevnte ikke at Dyfed var blitt invadert fra Irland, og man ville vente at han hadde gjort det dersom det hadde skjedd i hans tid. Vortipor var konge i Demetae, og Gildas omtaler Vortipor som britisk.

Det er mulig at grensen mellom britisk og irsk språk på denne tida ikke var Irskesjøen, som i senere århundrer, men at denne grensen gikk lenger øst i det femte og sjette århundret. Inskripsjoner på steiner i Dyfed er vanligvis både på latin og irsk. At irsk språk var kjent og i bruk i Dyfed trenger ikke å vise irsk innvandring til Dyfed, men kan vise at Irskesjøen ikke var en språkgrense, skriver Ken Dark.

Definere Dyfed

Området til Dyfed i det sjette århundret kan ha vært omtrent uendret fra det fjerde århundrets civitas. Det sentrale området kan ha vært området like sørvest for Carmarthen. Men det er spor som kan tydes dit hen at det kan ha forekommet territoriale konflikter med Gwynedd i nord. I grenseområdet oppstod kongeriket Ceredigion, og det kan ha vært et omstridt grenseområde i det femte og det sjette århundret. Ceredigion brøt seg trolig løs fra Dyfed.

Brycheiniog

Brycheiniog var det minste av alle kongedømmene. Det hadde ingen kjent britisk-romersk forgjenger. Navnet inkluderer et irsk personnavn ("Brychans kongedømme"). Vi vet omtrent ingenting om dette kongedømmet i den perioden som blir behandlet her. Området lå på grensen mellom de tre romersk-britiske administrative områdene Demetae, Ordovices og Silures. Det var ingen britisk-romersk by her og ingen templer, men det var flere romerske militærleire og et nettverk av veier i området.

Konklusjon

Ken Dark skriver konkluderende at det vestlige Britannia i det femte århundret synes å ha vært karakterisert av kontinuitet i bosetninga og sosial og økonomisk kontinuitet, samtidig med at kongedømmene vokste fram basert på romersk-britiske identiteter.

De store og tydelige forandringene i det femte århundret var religiøse og kulturelle. Det er få tegn etter kristendom i området ved år 400, men i det sjette århundret var hele befolkninga kristen. I løpet av det femte og det sjette århundret ble den romersk-kristne kulturen overtatt av befolkninga. Kristne religiøse institusjoner, som klostre ble etablert.


Det nordlige Britannia 400-600

I det nordlige Britannia finner vi både likheter med og forskjeller fra utviklinga i det vestlige Britannia.

Fra Mersey til Hadrian's Wall

I det fjerde århundret var det to civitates her: Brigantes og Carvetii. Hovedstaden til Brigantes var York og hovedstaden til Carvetii var Carlisle. Det var også mindre byer i områdene. I Brigantes var enkelte villaer spredt omkring, færre enn lenger sør. Det var ingen hillfort i disse områdene i den sene romerske perioden, selv om det har eksistert enkelte like nord for Hadrian's Wall. Men det er funnet mange spor etter romersk militær aktivitet. Det militære nærværet er nedtegnet i Notitia Dignitatum som blant annet forteller om kommandoen til Dux Britanniarum med hovedkvarter i York.

I følge Bede lå disse områdene stort sett utenfor angelsaksisk politisk kontroll til etter 550. Det er funnet få angelsaksiske gjenstander, og nesten alle kjente tidlige angelsaksiske begravelser i disse områdene er foretatt uten kremering. De angelsaksiske begravelsene er foretatt etter britisk skikk. Det er likevel noen få unntak. Ved York er kremeringsbegravelser foretatt like utenfor murene på en romersk-britisk gravplass.

Det er sterke grunner til å tro at britene kontrollerte dette området i siste del av det femte og i det sjette århundret. Selv om det i Wales ikke er spor etter bruk av de romerske fortene fra det sene femte og det sjette århundret, er de fleste funnene mellom Mersey og Hadrian's Wall gjort nettopp ved romerske fort. Alle de fortene der det er gjort arkeologiske funn fra den perioden som her blir undersøkt tilhørte kommandoen til Dux Britanniarum.

Mange av disse stedene lå på Hadrian's Wall. Vindolanda er et av disse stedene, South Shields et annet. I det femte århundret ble fortet ved South Shields befestet på nytt og ombygd. Også flere andre fort ble befestet på nytt etter at romerne hadde trukket seg ut. Og det finnes spor etter angelsaksere ved flere av fortene.

Det er mange spor som sterkt tyder på at fortene i nord ble tatt i bruk etter at romerne trakk seg ut. Disse sporene finnes også i de små byene som var knyttet til forsvarsverkene i nord. Angelsaksiske gjenstander er ellers svært sjeldne i disse områdene, men de er funnet ved de fleste fortene som ble befestet på nytt etter at romerne trakk seg ut. De er også funnet i mange av byene som var tilknyttet forsvarsverkene. Dette er de eneste stedene i Britannia der tidligere romerske militære anlegg ble tatt i bruk igjen, og alle disse militære anleggene var underlagt Dux Britanniarum i siste del av det fjerde århundret.

Dette kan enten bety at soldatene, og familiene deres, fra Dux Britanniarum fortsatte å oppholde seg i festningene i det femte og sjette århundret, eller at festningsverkene systematisk ble tatt i bruk igjen og befestet etter at romerne hadde oppgitt dem. Funnene som kan gi svar på spørsmålet om hvilket alternativ som er det riktige kan tolkes på mer enn en måte. Funnene viser at noen av de personene som bodde i fortene etter at romerne hadde trukket seg ut tilhørte den britiske eliten, og at de hadde kontakt med angelsakserne, som tilsynelatende holdt til langt sør for Hadrian's Wall på denne tida.

Funnene gir ikke et entydig svar. Ved South Shields er det klare tegn på at fortet ble forlatt, og så noe senere tatt i bruk igjen. Men det blir hevdet at fortet ved Birdoswald kontinuerlig var i bruk. Bosetningene i området like sør for muren var ubefestede på denne tida, og det fantes som nevnt heller ingen hillfort i dette området. Det har vært hevdet at lokale høvdinger overtok kontrollen ved muren etter at romerne trakk seg ut, men man ville da vente å finne andre befestede steder av typen hillfort et stykke sør for muren.

Pollenanalyser tyder sterkt på at jordbruket i dette området i en periode ble lagt brakk i det femte og det sjette århundret.

Etter en grundig gjennomgang av funn konkluderer Ken Dark at det er ingen tvingende grunn til å hevde at det ble gjort sammenhengende bruk av fortet ved Birdoswald, framfor å hevde at det ble lagt brakk i en periode og så noe senere okkupert på nytt. Det er grunner for å tro at den siste hypotesen er riktig. Men den avhenger av at det eksisterte en autoritet som var i stand til å organisere systematisk ny okkupasjon og bruk av festningsverkene.

Det er ganske uproblematisk å hevde at York var det fremste sentret i Brigantine i det femte og det sjette århundret, siden York var et overordnet sentrum både i det fjerde og i det sjuende århundret. Og klare funn viser at det var aktivitet i York i det femte århundret.

Den nye befestningen av fortene langs muren og vedlikehold av en vei som knyttet disse fortene til York synes å gi den enkleste forklaring på fordelingen av romerske fort og byer som var okkupert i det femte og sjette århundrets nordlige Britannia. Dette tyder på at det fantes en felles militær organisasjon basert i York i det femte og sjette århundret. At bare fort som hadde vært underlagt Dux Britanniarum ble tatt i bruk på nytt kan virke som om denne kommandoen ble forsøkt gjenoppvekket. Det er ting som tyder på at også Carvetii overlevde romernes tilbaketrekning. (Carvetii lå øst for Penninene med Carlisle som hovedstad.)

Det virker rimelig å tro at en organisasjon som var basert i York og hadde kommando over Hadrian's Wall var overordnet de tidligere civitates. Enten hadde den tidligere provinsstrukturen overlevd lenger i nord enn i sør, kanskje inn i det sjette århundret, eller så representerer dette en overkonge i Brigantes. Det er lite trolig at en allianse mellom Brigantes og Carvetii ville overlate det felles forsvaret til Brigantes.

Ken Dark skriver at en annen mulighet er å ta utgangspunkt i at uttalelsen til Gildas om at Maglocunus nesten var den største kongen i Britannia, siden denne kunne vise til at i Brigantes var det en enda større konge. Dermed kunne vi se for oss et stort kongedømme i nord, og ikke fragmentering i mange stridende småkongriker.

Man kan kanskje også slutte seg til at det ikke var mange småkonger i nord ut fra at man ikke finner trekk fra den elitekulturen som finnes lenger sør. Utenfor York er for eksempel importert keramikk ukjent, mens det er funnet keramikk i tilholdsstedene til eliten i sør, som i hillfortene.

Funnene gjør det ganske klart at i nord var det et svært stor og militært sterkt britisk område. En slik enhet kan forklare hvorfor det ikke er spor etter angelsaksisk innvandring i nord i det femte og sjette århundret, med unntak for den som kan tolkes om å ha vært underlagt det herskende systemet.

Det ser ut til at i også dette området ble i det minste eliten kristnet, og før angelsakserne overtok ser det ut til at kristendommen var alminnelig utbredt. Området fra Mersey til muren kan ha delt en felles romersk-kristen kultur med det vestlige Britannia.

Gododdin/Votadinii

Mellom Hadrian's Wall og Antonine's Wall var områder som var okkuperte av britiske kongedømmer i det fjerde århundret. Disse hadde i århundrer ligget utenfor det romerske Britannia. I den østlige delen av området mellom murene lå Votadinii.

I dette området ligger Traprain Law der det er gjort et stort funn av sølvgjenstander - 150 stykker. Traprain Law kan ha vært et stort sentrum for Votadinii i denne perioden.

I området fantes befestede hillfort, i motsetning til i området like sør for Hadrian's Wall.

Alt i alt gir arkeologien et bilde av at en lokale lite hadde politisk kontroll og at kongedømmet i Votadiniii fortsatte inn i det sene sjette århundret. Samtidig var kristen misjon aktiv fra det femte århundret av, og det vokste fram en lokal versjon av den romersk-kristne kulturen. Ken Dark skriver at man får et inntrykk av en situasjon som likner på den vi har sett i den vestlige periferien av Britannia Prima. Da kan man vente at dette også var situasjonen i den vestlige sonen mellom de to murene.

Novantae og Selgovae

Novantae og Selgovae holdt til i det sørvestlige området mellom de to romerske murene. Også her ble befolkninga omvendt til kristendommen. Misjonen kan ha kommet fra området sør for muren. Whithorn var det mest kjente klostret som ble bygd i området. Det er gjort store arkeologiske utgravinger ved Whithorn, og det er gjort rike funn som viser at det vokste fram en romersk-kristen kultur i området. Misjonen kom trolig sørfra. Også i dette området var det hillfort.

Strathclyde/Damnonii

Strathclyde var kanskje det politisk og militært viktigste kongedømmet nord for Hadrians mur. Og det var det kongedømmet som varte lengst.

I dette området ble romersk teknologi, redskaper av romersk type, tatt i bruk i de første århundrene etter at romerne hadde trukket seg ut av Britannia. Og romersk-kristen kultur ble også her dominerende i denne perioden.

Hillforts var også her politiske sentra, og hillfortet Dumbarton Rock, som i sin storhetstid ble kalt Alt Clut, ser ut til å ha vært det politiske sentrum i Strathclyde. Det lå på nordbredden av Clyde.

Hele området mellom de to murene ser ut til å ha blitt omvendt til kristendommen i det femte århundret, og å ha overtatt den romersk-kristne kulturen på en dyptgående måte, som også medførte at den materielle kulturen fra det tidligere romerske området ble innført. Denne kulturelle omformingen foregikk mens de gamle elitene og de etablerte politiske sentra fortsatte å beholde sin makt. Det betyr også at det romersk-kristen området i Britannia var langt større enn det angelsaksiske området.

Enda lenger nord holdt to folk som ikke var britiske til. Disse var piktene og skottene. Disse folkene hadde tydelige politiske identiteter som skilte dem ut fra britene og fra hverandre i mange århundrer, helt til Kenneth MacAlpin i det niende århundret forenet Skottland.

Piktene

Vi vet svært lite om piktene. Ingen tekster som de skrev er bevart, men unntak av noen tvilsomme oppregninger av konger og notater skrevet på latin. Navnet "pikt" er gitt til dette folket av romerske forfattere, og man går ut fra at det peker på at de brukte å male og tatovere kroppene sine, men det er usikkert. Gildas og Patrick kjente til dette folket. Gildas kjente dem som røvere som levde på den andre siden av havet. Bede hadde også hørt om dem.

Piktene brukte ofte stedsnavn som begynte med Pit eller Pett. Disse stedsnavnene finner man i det østlige Skottland nord for Firth of Forth og sør for Inverness, med enkelte tilfeller utenfor dette området.

Piktene var et alminnelig jernalderfolk som levde av jordbruk. De bodde i hus som ofte hadde en cellestruktur, selv om de også bygde andre typer bygninger. De kjente bosetningene til piktene var alle små grender.

Piktene i nord synes ikke å ha vært omvendt til kristendommen før tidligst i siste del av det sjette århundret. Det var da misjonen fra det berømte klostret på Iona som omvendte dem. Men noen pikter ble omvendt tidligere. Den gamle religionen til piktene er stort sett ukjent. Piktene som levde lenger sør ble omvendt til kristendommen tidligere av misjonærer fra de romersk-kristne britiske samfunnene lenger sør. Dette kan ha skjedd i det femte eller det sjette århundret.

Hos piktene finner man lite som tyder på at høvdingene deres holdt til i festninger eller hillfort før i siste del av det sjette århundret.

Skottene i Dalriada

Bede skrev at kongedømmet Dalriada i det vestlige Skottland var grunnlagt av irske innvandrere og at kongene der framstilte seg som irske fra det sjuende århundret av. Det var et kongerike i det irske Dalriada i det sjette århundrets nordre Irland. Og det virker som om det skotske Dalriada har revet seg løs fra dette sent i det sjette århundret. Dette betyr at det var et kongerike som regjerte områder på begge sider av Irskesjøen før dette, men selv om det virker som om folk i det skotske Dalriada snakket irsk er det ikke noe ut over dette som tyder på at de innvandret fra Irland. På samme måte som i Dyfed kan i det minste eliten i det skotske Dalriada ha snakket irsk fra før Kristi fødsel, for alt vi vet. Ken Dark tror at det er trolig at fortellingen om irsk innvandring er en myte. Han skriver at arkeologien ikke gir noen støtte til forestillingen om at skottene var irske innvandrere.

Den vanligste bosetningen i Dalriada var gårder som var omgitt av steinmurer. De er i dag kjent som "duns". Det mest kjente stedet som begynte som en "dun" er Dunadd. Det ble etter hvert bygd opp til et hillfort der det er gjort rike funn. I det sjuende århundret var Dunadd et svært viktig sted. Men vi har ingen funn som direkte viser at det fantes større konger blant skottene i det femte eller sjette århundret, selv om det kan ha bodd konger på Dunadd i det sjuende århundret.

Det store og berømte klostret på Iona, som ble grunnlagt av St Columba som virket som misjonær i Skottland, var med sikkerhet det viktigste klostret i Dalriada etter år 600.

En dalriadisk kultur er tydelig i det sjuende århundret og senere, men det er ikke funnet mer som tyder på at det fantes hillforts og større konger i Dalriada før det sene sjette århundret enn blant piktene.

Flere av de tidligere "duns" ble utviklet til overordnede sentrum for viktige kongedømmer i løpet av det sjette århundret.

Det foregikk ingen kriger mellom Dalriada og naboriket Strathclyde, og det er uvanlig i denne tida at naboer ikke førte krig mot hverandre. Ken Dark skriver at en grunn til dette kan være at på grensen mellom Dalriada og Strathclyde lå det kirkelige sentret Kingarth ved Bute, som kan ha virket som fredsmekler og holdt våpen borte fra grensen. Skottene i Dalriada og deres konger var kristne i det sjette århundret.

Grunnen til at Dalriada kom til å ekspandere i det sjuende århundret kan være at mektige konger stod fram i Dalriada. Dalriada ekspanderte overfor piktene, og ikke mot Strathclyde.


Konklusjon: Britannia i Senantikken

Ken Dark skriver at den forskjellen man har forestilt seg fantes mellom det som foregikk i Britannia og på kontinentet stort sett er illusorisk. Arkeologien til det østlige Britannia virker langt mer lik den man har funnet i de vestlige barbarkongedømmene enn det man vanligvis har antatt, selv om hedenskapen varte lenger i deler av det østlige Britannia og det tok lenger tid før større kongeriker vokste fram. Men i det østlige Britannia foregikk den samme typen sammensmelting mellom germanske og romerske levemåter som man har sett andre steder. Den andre forskjellen består i at angelsakserne ikke fikk kontroll over hele det tidligere romerske Britannia, og at det ikke vokste fram et enhetlige angelsaksiske kongerike før år 600.

Grunnen til at det meste som hadde vært romersk Britannia var under britisk styre ved år 600 er trolig at de britiske politiske enhetene var de best organiserte og militært sterkeste på øya. Britannia kan ha hatt den lengst fungerende romerske militære kommandoen og vært den siste uavhengige provinsen i vest. Det var det etterromerske samfunnet som lyktes best i å overføre sin religion og kultur til nabofolkene.

De britiske samfunnene i det vestlige og nordlige Britannia var på nesten enhver måte typiske for den større senantikke verden. De hadde en felles romersk-kristen kultur, bevarte den romerske periodens klesdrakt og symboler, og opprettholdt et intellektuelt liv som var basert på klassisk og kristen lærdom. Latinsk poesi ble fortsatt skrevet og høyere latinsk utdanning overlevde. Den romerske arkitekturen var fortsatt en viktig inspirasjonskilde, selv om bygninger nå ble bygd av tømmer. Latinsk språk ble forstått og brukt, og romersk teknologi ble utviklet videre. Denne kulturen ble spredt av kirka og av klostrene, og den ble smeltet sammen med lokale skikker.

Nord for dette kulturelle området bevarte piktene og folket i Dalriada sin levemåte basert på gammel, lokal kultur, selv om de etter hvert ble ført inn i den britiske kultursfæren. I likhet med angelsakserne var ingen av disse folkene før midten av det sjette århundret i stand til å utfordre den britiske militære og politiske dominansen.

Ken Dark skriver at sett på denne måten er alle de vanlige antakelsene om slutten på det romerske Britannia tvilsomme. Det var ikke noen klar kulturell grense mellom øst og vest, men i øst var det et lappeteppe av britisk og germansk, kristne og hedenske samfunn. Innvandring var heller ikke et dominerende trekk ved det mest av perioden. Den romersk-britiske kulturen kollapset ikke plutselig og fullstendig rundt år 400, eller 450, men ble gradvis slitt ut gjennom århundrer. Kristendommen ble ikke drevet ut av det østlige Britannia av angelsakserne. Selv urbanismen brøt ikke så fullstendig sammen som det ofte er trodd, selv om bylivet ble forandret. Kort sagt var Britannia ikke et unntak fra videre trender av politisk, kulturell og religiøs forandring, skriver Ken Dark.

Viktigst er det kanskje å legge merke til at Britannia ikke var dominert av angelsaksisk kultur i det femte og sjette århundret. Det var derimot den romersk-kristne kulturen som var mest utbredt før år 600.

Blant britene er det ikke spor etter den senromerske administrasjonen eller romersk lov etter år 600. Etter år 600 ble de større angelsaksiske kongedømmene dannet. Og de gamle kongedømmene som overlevde den angelsaksiske ekspansjonen (Strathclyde, Gwynedd, Dyfed, Glywysing, Gwent og Dumnonia) ble styrt av stammehøvdinger. Dette kan være fordi de områdene som først og fremst ble erobret av angelsakserne var kjerneområdene i det tidligere Britannia Prima, spesielt Durotriges, Cornovii og Dubonni og områdene i det tidligere nordlige romerske Britannia.

De forandringene som er nevnt i avsnittet ovenfor begynte i perioden 570-630. Ken Dark skriver at år 600 kan minnene om det romerske Britannia vært falmet og blitt uklare, og i slutten av det sjette og begynnelsen av det sjuende århundret kom store forandringer og politiske omveltninger. Det fantes ikke lenger noe levende minne om et enhetlig Britannia, og et eventuelt ønske om å opprette eller å opprettholde et samlet britisk styrt Britannia ble ikke lenger støtte av minner om et enhetlig romersk Britannia. Og aspirasjoner om dette ble knust ved nederlaget til kong Cadwallon, konge over Gwynedd, i 633. Deretter prøvde aldri britene å ta det angelsaksiske, østlige England.

Også i den materielle kulturen foregikk det omfattende endringer fra denne tida av. Den kontinentale kulturen fikk sterkere påvirkningskraft. Denne kulturen hadde som sine sentrum pavedømmet og det frankiske kongedømmet. Da angelsakserne ble omvendt til kristendommen ble de en del av denne kontinentale kulturen.

Ken Dark avslutter boka med å skrive at denne perioden er avgjørende for å forstå britisk historie som en helhet. Dersom man omfortolker det femte og det sjette århundrets Britannia på denne måten vil man se at Britannia ikke var det området der den romerske kulturen mest fullstendig ble feid bort i det femte århundret, og der merkelige arkaiske lokale kulturer blomstret, men tvert i mot var det motsatte tilfelle. Britannia var i hovedstrømmen, og var den eneste delen av det gamle Romerriket der etterkommere av romerske borgere levde under sitt eget styresett, med sin egen romersk-kristne kultur og i gjenkjennelige senromerske politiske enheter, inn i det sjette århundret. Det var det vestlige samfunnet som lyktes best i å eksportere sin egen kultur til naboene.

Lenker:
Første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: