Riksbyene og Reformasjonen.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. De frie Riksbyene i Senmiddelalderen
  2. De frie byene og reformasjonen
  3. Reformasjonen i Erfurt
  4. Teologien til reformasjonen i de frie byene
  5. De frie byene mister sin betydning
  6. Reformasjonen første faser


Tittelen på dette kapitlet er nesten den samme som tittelen på et bok av Bernd Moeller: "Reichsstad und Reformation" - "Imperial Cities and the Reformation". Og det er ikke tilfeldig siden jeg her vil følge det essayet som har denne tittelen, og konkretisere det ved hjelp av Peter Blickles bok "From the Communal Reformation to the Revolution of the Common Man".

Ved Riksdagen i Worms i 1521 ble 85 byer regnet som frie riksbyer. Omkring 65 av disse kunne bli regnet som direkte underlagt keiseren. Mer enn 50 av disse anerkjente reformasjonen i løpet av femtenhundretallet. De fleste av disse ble varig protestantiske, og de andre tillot protestantiske gudstjenester ved siden av katolske. I noen av de riksbyene som ble protestantiske ble senere denne religionsformen undertrykket. Av disse 65 byene var det bare 14 som aldri på et eller annet tidspunkt i løpet av femtenhundretallet ikke var protestantiske i større eller mindre grad. Bare fire av byene var ikke berørt av reformasjonen.

Reformasjonen virket sterkere inn på de frie riksbyene enn på noen annen del av det tyske riket. Bernd Moeller behandler i sin studie ikke bare de frie riksbyene, men også andre byer som var i en liknende situasjon.

De frie Riksbyene i Seinmiddelalderen.

I høgmiddelalderen og seinmiddelalderen vokste mange byer fram i Tyskland, spesielt i sør og vest. Mange av dem tiltvang seg uavhengighet fra sine føydale herrer. De fikk kraft til det ved å inngå forbund og ved å stille seg direkte under keiseren. De forbundne byen var enige om å opprettholde fred og å hjelpe hverandre. Andre samfunn vant tilsvarende frihet, noen ganger etter initiativ fra fyrster som ville ha blomstrende byer i sitt område. Byene kunne bygge bymurer og innføre sitt eget segl og danne sin egen byregjering.

I første omgang var det de rike byborgerne, patrisierne, som styrte byene. Senere dannet også andre grupper sine organisasjoner eller laug, basert på yrke. I løpet av det trettende- og fjortende århundret greide de å tilkjempe seg retten til å være representert i byenes styre, i det minste i sør og vest. Noen ganger overtok de bystyret. Det ble årlige valg til bystyrene, og noen ganger var bystyrene svært store for at en stor del av befolkninga kunne bli så involvert i byens liv som mulig. Byborgerne ble stolte av sin verdighet som frie mennesker som styrte sitt eget samfunn, og de ble svært nært knyttet til byen sin. De var en del av den, og den ble en del av dem. For å bli opptatt som borger av byen måtte man avlegge ed til den, der man forpliktet seg til å forsvare dens konstitusjon og frihet. Eden kunne bli fornyet når byen var i en kritisk situasjon. Byen var verdens sentrum for sine innbyggere. Det ble utviklet en sterk borgerånd. Enhver som satte sine interesser framfor byens interesser ble sett på som en forræder.

Byen som et hellig sted.

Byen var et hellig sted for sine borgere. Den ga dem deres eksistens som frie mennesker. Byen var både et religiøst samfunn og et verdslig samfunn, og de to utgjorde en enhet. Derfor mente borgerne at byens styre også hadde et ansvar for det religiøse livet til borgerne. Bystyret hadde derfor plikt til å intervenere overfor alle handlinger som truet Guds ære og gikk mot hans bud. Bystyret hadde derfor myndighet til å kontrollere borgernes vandel, og å kontrollere geistligheten ble også sett på som en oppgave for bystyrene. Derfor kunne bystyrene ta på seg å reformere klostrene, og de opprettet nye prestestillinger som ble liggende direkte under bystyret og ikke under biskopen. De tok også på seg å opprette og å drive skoler og barmhjertige institusjoner. Også enkeltborgere og yrkesorganisasjoner og laug tok på seg oppgaver av denne typen. De kunne også ansette prester for å holde sjelemesser for sine døde.

Siden byene var så opptatt av religiøse oppgaver og sine innbyggeres sjelefrelse, var de nødt til å komme i konflikt med geistligheten og kirka. Dessuten var det vanskelig for byborgerne å tolerere at det levde folk blant dem som ikke var byborgere, som ikke trengte å følge byens lover og å betale skatter eller på andre måter bidro til allmennvellet. De prestene som var underlagt biskopen ble dømt av ham og stod til ansvar overfor biskopen, og ikke overfor byens myndigheter. At en utenforstående autoritet hadde myndighet inne i bysamfunnet var vanskelig å akseptere for borgerne av de frie og selvstyrte byene. Byene søkte å overta styret av kirkesoknene og prestestillingene og klostrene, og greide dette langt på vei.

Riksbyene og deres demokrati svekkes.

Allerede i løpet av fjortenhundretallet begynte byene å vise svakhetstegn. Konflikter med fyrstene ble mer intense. Fyrstedømmene ble mer sentraliserte og konsoliderte, og dermed sterkere. Byenes økonomi var avhengig av at de fritt kunne handle. Dette gjaldt både for byer som hovedsakelig drev med produksjon og for byer som hadde handel som viktigste inntektskilde. Byer som ikke var i stand til å forsvare sin frie handel i sitt område kom til å bli kontrollert av fyrstene. Som et mottrekk la byer som var sterke nok til det ganske store deler av den omliggende landsbygda under seg. Og byene ble selv mer autoritære, der et mer sentralisert, og mindre demokratisk, styre ble utviklet. Samtidig fikk handverkerne i byene problemer med å selge det de produserte til regningssvarende priser.

Fra 1486 ble riksbyene invitert til møtene i Riksdagen, og fra 1489 dannet de der sitt eget kammer. Dette fulgte selv de minste riksbyene opp med en utvikle en form for utenrikspolitikk. Men riksbyene hadde ulike interesser, og hadde ofte vanskelig for å stå sammen. Dessuten var det mange forskjellige interesser som gjorde seg gjeldende i hver enkelt by og som med den demokratiske forfatninga de fleste byene hadde også kunne kreve oppmerksomhet og hensyn fra byenes styre. Byene hadde derfor vanskelig for å hevde seg i første rekke i Riksdagen. For å greie seg bedre måtte de få sterkere regjeringer og et mer utviklet byråkrati. Fra år 1500 var mange byer i ferd med å ansette jurister i full stilling for å ta seg av korrespondanse og forretningsdrift. Dermed ble bystyrenes og enda mer allmannamøtenes innflytelse og medvirkning redusert. De rike overtok mer av styret i byene, også på grunn av at noen av dem ble svært rike.

Neste kapittel
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: