Det Prøyssiske Styresettet II.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Dette kapitlet bygger på Hans Rosenbergs bok: "Bureaucracy, Aristocracy and Autocracy. The Preussian Experience 1660-1815." Det er en fortsettelse av kapitlet "Det Prøyssiske styresettet I."

Innholdsfortegnelse.

  1. Innledning og oppsummering.
  2. Utgangssituasjonen.
  3. Den Store Kurfyrsten.
  4. Kommissærene.
  5. Opprettelse av offentlig lov.
  6. Sammensetninga av det nye byråkratiet.
  7. Alliansen mellom fortjeneste og rov.
  8. Disiplin og lojalitet: Belønning og straff.
  9. Omorganisering av det gamle hierarkiet.
  10. Dannelsen av den byråkratiske adelen.
  11. Frigjøring fra monarkisk enestyre.
  12. Oppkomsten av byråkratisk absolutisme.

Innledning og oppsummering.

Den boka som jeg her bygger på kan kalles en klassiker. Hans Rosenberg følger konstruksjonen av den prøyssiske staten og striden mellom de herskende eliten i Brandenburg-Preussen fra Trettiårskrigen og inn i det nittende århundret. Han skiller mellom fire politiske eliter som deltok i denne striden:

I utgangspunktet er kurfyrstens agenter, begynnelsen på det som skal bli det kongelige byråkratiet, på offensiven. Kongens agenter, kommissærene, handler på kurfyrstens ordre, gjerne på tvers av gjeldende lover, og trenger det gamle, offisielle hierarkiet bort fra mange maktposisjoner. De provinsielle stenderforsamlingene, Landdagene, mister sin makt, mens de uavhengige provinsregjeringene settes i skyggen. Disse to organene til den uavhengige landadelen blir ikke i stand til å hevde dens interesser, og ved midten av det attende århundret er det opprettet et samarbeidsforhold mellom kongen og landadelen. De gamle provinsregjeringene finner sin plass i det nye systemet som domstoler, og adelen mottar mange privilegier fra kongen.

Kongene, både Friedrich Wilhelm I fra 1713 til 1740 og Friedrich II fra 1740 til 1786, viste mistillit til sine ansatte, og overvåket dem ved hjelp av spioner og angivere, og brukte splitt og hersk taktikker overfor dem.

Etter Sjuårskrigen (1756-63) tilspisset striden mellom det nye kongelige byråkratiet og kongen seg. Kongen søkte å herske direkte og personlig. Byråkratiet ville bare ta på seg oppgaver som det mente seg i stand til å utføre, og byråkratene ønsket å behandles sivilisert. Kongen tok mange inntektsgivende oppgaver fra byråkratiet sitt ved å opprette Régie i 1770, som var en ny skatteadministrasjon. Da kong Friedrich II døde i 1786 overtok byråkratiet i større grad styringa. Ved det militære sammenbruddet i 1806, etter slaget ved Jena, innførtes et styre av ansvarlige ministre, men striden mellom landadelen og byråkratiet fortsatte i det nittende århundret, og landadelen var i stand til å forsvare en dominerende posisjon på landsbygda.

Utgangssituasjonen.

Hohenzollerne, fyrstefamilien i Brandenburg, arvet en mengde hertugdømmer, grevskap og andre fyrstedømmer. Det de arvet i disse forskjellige fyrstedømmene var ikke kontroll over et utviklet statsapparat, men først og fremst den fremste fyrstens domeneland, altså eiendommene til områdets fremste fyrstefamilie, gjerne med rettigheter og domsmyndighet over de menneskene som levde på disse eiendommene. Men det var også andre adelsfamilier i området, og gjerne også byer, og over disse hadde ikke den fremste fyrsten domsmyndighet, men måtte finne seg i å stå i et samarbeids- eller forhandlingsforhold til dem. Dette samarbeidet og disse forhandlingene foregikk ofte gjennom områdets stenderforsamling. Stenderforsamlingene hadde gjerne et administrativt apparat og domstoler. Stenderforsamlingas administrative apparat kunne kreve inn skatter og utføre andre oppdrag og arbeidsoppgaver, som å ta seg av skoler etc.

Disse stenderne, som altså var selvstendige enheter, stod i et føydalt underordningsforhold til fyrsten over området/fyrstedømmet. Dette underordningsforholdet ga ikke lensherren kommando- eller instruksjonsmyndighet over vasallen. Det var, når maktforholdene lå til rette for det, mer et gjensidig samarbeidsforhold.

Før Svartedauden hadde bøndene øst for Elben vært de frieste bøndene i Tyskland. Men i løpet av århundrene etter Svartedauden havnet de i livegenskap under den lokale junkeradelen. Bøndene ble tvunget til å arbeide for junkerne, og ble nektet retten til fritt å flytte fra det godset som de var født under. Ei tilsvarende utvikling fant sted i hele Øst-Europa, mens den motsatte trenden, mot mindre tvunget arbeid og mindre personlig ufrihet, var utviklingsretninga i Vest-Europa. I vest ble det mer vanlig at bøndene leide gårdene fra jordherrene, mens i øst drev jordherrene godsene sine selv med hjelp av tvangsarbeid fra bøndene. Systemet ble kalt for Gutsherrschaft. Junkernes rikdomskilde var eksporten av korn til Vest-Europa under prisrevolusjonens tid.

Under prisrevolusjonen ble junkerne makthaverne i Tyskland øst for Elben. Der utviklet de "Stenderstaten." De overtok de viktige lokale posisjonene og oppnådde kontroll med det man kan kalle de lokale statsapparatene. Jordeiendommen var grunnlaget for makt og innflytelse, og denne ble utøvd lokalt og individuelt av den enkelte junker over hans egne livegne bønder på godset, og kollektivt i staten gjennom stenderforsamlingene, Landdagene, som var dominert av den jordeiende adelen.

Før Hohenzollerne begynte å opprette sin allmakt ved hjelp av kommissærene var de knapt mer enn overjunkere. De hadde innflytelse i et større område enn de vanlige junkerne, men knapt sterkere innflytelse i et område enn den enkelte junkeren som bodde i området. Myndigheten var delt mellom fyrsten og den territorielle stenderforsamlinga, Landdagen. Landdagen hadde både domsmyndighet og lovgivningsmyndighet og myndighet til å skrive ut skatter, og et selvstendig maktapparat som kunne hevde Landdagens myndighet ved å utføre de oppgavene som Landdagen påla maktapparatet å utføre. Fyrstene var ofte avhengige av Landdagene.

I Brandenburg ble kurfyrstens private råd opprettet i 1604. Med unntak for dette var aristokratiet i øst involvert i fyrstedømmenes styre gjennom de kollegiale regjeringer (Regierungen). Tidlig på 1600-tallet hadde landadelen/junkerne i de fleste fyrstedømmene i øst, som i Mecklenburg og Pommern, nærmest monopol på politisk makt. Og som godseiere og store entreprenører hadde de også den økonomiske makta. De var den ubestridte eliten.

Da Trettiårskrigen (1618-48) begynte hadde det vært fred i øst i mer enn hundre år. Trettiårskrigen skapte problemer for landadelen. Brandenburg ble fryktelig herjet. Store deler av landet ble ødelagt og store deler av befolkninga drept. Med Trettiårskrigen var det foreløpig slutt på den langvarige høgkonjunkturen for jordbruksvarer. Junkerne begynte å miste kontroll over situasjonen, og over Landdagen med. Initiativet og oppgaven med å reorganisere samfunnet etter Trettiårskrigen, gikk over til fyrsten. Den Store Kurfyrsten av Brandenburg, som regjerte fra 1640, ville sette Brandenburg bedre i stand til å handtere en krigssituasjon ved å bygge opp en stående hær under kurfyrstens egen kontroll.

Den Store Kurfyrsten.

Den Store Kurfyrsten, Friedrich Wilhelm, overtok som kurfyrste av Brandenburg i 1640 og året etter som hertug av Øst-Preussen. Trettiårskrigen raste enda, og situasjonen var svært vanskelig for Brandenburg. Friedrich Wilhelm var utdannet i Nederland. Han var begavet og visjonær. Oppgaven han tok på seg var å opprette en orden i de landene som han hadde arvet. Dette gjorde han ved å forsøke å opprette et sentralt styre for de landene som han hadde arvet, selv om fortsatte å se dem som en samling land, og ikke som et land eller en stat.

Friedrich Wilhelm var bare tjue år gammel da han ble kurfyrste i 1640. Han trengte mange år før han gjorde alvorlig forsøk på å skaffe seg eneveldig makt. I løpet av 1650-årene begynte han å overtre de grensene som tradisjonen og Landdagen satte for ham. Han krevde inn ulovlige skatter ved hjelp av våpenmakt, og holdt hærstyrker i fredstid. Vendepunktene kom da han innførte monopol på å utforme og føre utenrikspolitikk, da han innførte permanente skatter og opprettet en stående hær.

Tidligere hadde skatter bare blitt utskrevet til bestemte formål og skattlegginga hadde vært tidsbegrenset. Skattene ble bare betalt av bøndene og byene, mens den jordeiende adelen som i Landdagen bevilget skatter ikke selv betalte skatter. Landdagen brukte bare å gå med på å skrive ut skatter til kurfyrsten etter forhandlinger der Landdagens medlemmer brukte å skaffe seg selv fordeler. Dette var en tidkrevende prosess som Friedrich Wilhelm ikke satte pris på.

Etter Trettiårskrigen gikk Friedrich Wilhelm ut fra at det var nødvendig alltid å være forberedt til krig, og dermed å ha en stående hær.

Fra 1660 sluttet Friedrich Wilhelm å vise respekt for konstitusjonen og Landdagen. Han begynte å kue adelen og satte Landdagens rett til å bevilge skatter til side, og krevde systematisk inn ulovlige skatter. Landdagene i de forskjellige territoriene ble i større eller mindre grad fratatt retten til å gi lover og til å skrive ut skatter, og også ble deres administrative apparat fratatt eneretten til å kreve inn skatter og retten til å overvåke bruken av skattene. Bare i Hohenzollernes land ved Rhinen og Westfalen fikk stenderforsamlingene fortsette å holde sine møter.

Etter fredsslutninga i Olivia etter den svensk-polske krigen nektet kurfyrsten å oppløse hæren. Før Trettiårskrigen hadde stående hærer vært ukjente i det østlige Tyskland, med unntak for vaktstyrker. Stenderforsamlingene så på en stående hær som begynnelsen til et militært despoti, og derfor som et monster som de ikke ville ha. Og det hadde de rett i. Stående hærer førte til at den territorielle autonomien kunne brytes ned til fordel for et sentralisert enevelde. Ei sentral regjering med sentral kontroll over finansene og hæren kunne dannes.

Kommissærene.

Den klassen tjenestemenn som gjennomførte denne revolusjonen ute i marka hadde sine forløpere i krigskommissærene som først hadde dukket opp i Hohenzollernes land tidlig på 1600-tallet.

Disse "nye byråkratene" fikk etter hvert overtaket på de gamle administrasjonene og autoritetene. De prøyssiske krigskommissærene nøyde seg ikke, til forskjell fra krigskommissærene i andre tyske land, som Østerrike, Bayern og Saksen, med å ta seg av militær administrasjon og oppgaver av direkte betydning for hæren. I Preussen tok de seg også av skattlegging og andre sivile oppgaver, og trengte derfor lenger inn i samfunnet enn sine yrkesbrødre ellers i de tyske land. Det førte til ei større militarisering av samfunnet.

Dette systemet ble konsolidert av kong Friedrich Wilhelm I, som regjerte fra 1713 til 1740. Han hadde personlighetstrekk som har gjort ham upopulær. Han trakasserte både sine ansatte og sin familie, men var ellers en fredelig mann som ikke startet noen krig. Han gikk løs på oppgaven å skape en sterk stat og en sterk hær med stor energi og kløkt, og han lyktes langt på vei. Hans prøyssiske ånd var preget av et pietistisk kall og en kalvinsk ide om at han var født til å være statens tjener. Han ble kalt for "soldatkongen", og han gjorde hæren til sin og statens hovedsak og viktigste ansvar.

Friedrich Wilhelm I utøvde eneveldet gjennom personlig å styre gjennom skriftlige ordrer til sine underordnede. Han smeltet sammen til et enkeltstående hierarkisk system de gamle administrasjonene for de kongelige domenene og den militære administrasjonen. Han omorganiserte alle utøvende organ. Som sentralorgan for den sentrale administrasjonen opprettet han Generaldirektoratet som var ledet av fire ministre som overvåket, men ikke ledet, det statlige byråkratiets arbeid. Hohenzollernes fyrstedømmer ble omgjort til administrative provinser. Kongens eiendommer og viktigste aktiviteter ble ledet av de nyopprettede styrene for krig og domener. Disse organene ble bemannet av kommissærer (Kriegs- und Domänenräte). De hadde en stilling som på mange måter liknet på de franske intendantene. På lokalplanet ble den avgjørende feltagenten i byene skattekommissæren - Steuerräte. I landdistriktene ble landkommissæren (Landräte) feltagenten. Landkommissærene var alltid av adelig avstamming. Denne sivile administrasjonen foretok en sentralt organisert utnyttelse av ressursene til militære formål. Alt ble underordnet hæren og militære formål.

Staten hadde også omsorg for å øke og å utvikle de økonomiske mulighetene og ressursene som fantes. Og å disiplinere befolkninga og gjøre den arbeidsom og lydig og foretaksom var viktig, derfor var utdanning og offentlig skole for alle viktig.

De nye monarkiske maktorganene erstattet ikke, men kom i tillegg til de allerede eksisterende maktorganene til stenderforsamlingene og adelen. De junkerdominerte Regierungen, de eksisterende domstolene og de kirkelige autoritetene ble søkt omgått, nøytralisert eller kontrollert av de nye monarkiske maktorganene. På landsbygda beholdt junkerne stort sett sin makt og sin posisjon, så lenge dette var forenlig med monarkens politikk.

Dermed eksisterte to maktapparat side ved side på lokalplanet, junkernes dominans over de lokale myndighetene og Hohenzollernes militære administrasjon. Den prøyssiske staten var et kompromiss og et samarbeid mellom junkerne og kongen.

Opprettelsen av offentlig lov.

Med oppkomsten av det monarkiske eneveldet ble monarken lovens opphav. Kommissærene handlet etter oppdrag fra monarken, som gjerne satte seg ut over de gjeldende lovene. Likevel var det begrensninger på hans handlefrihet. Det var ikke et lovløst styre som oppstod. Den nye administrasjonene fulgte de forordningene som ble utferdiget på sentralt hold, og som kom til å danne nye lover med kongen som basis. Etter hvert som kongens administrasjon ble dominerende i samfunnet ble også kongens lover dominerende. Det herskende dynastiets interesser kom til å bli identifisert med samfunnets interesser.

Offentlig lov under absolutismen var ikke en lov som styresmaktene var underordnet. Den offentlige loven var ikke opptatt av Retten, men av politisk makt. Oppgaven til den offentlige loven som oppstod var å tvinge gjennom herskerens vilje, og å få befolkninga til å underkaste seg denne viljen. Den offentlige loven var fyrstens forordninger. Dens første oppgave var å undergrave stenderstatens konstitusjonelle styresett. Dermed aksepterte ikke monarken for seg og sin virksomhet autoriteten til de domstolene som allerede fantes. Offentlig lov og administrativ lov ble i praksis identiske. Den regulerte virksomheten og organisasjonen til kongens menn og deres forholdet til de gamle autoritetene og undersåttene. Offentlig lov plasserte herskeren og hans menn utenfor og over den tradisjonelle loven, som ble redusert til "privat lov", og anvendt bare i forhold som monarkiet ikke underla seg. Rettssaker mellom privatpersoner fortsatte å bli dømt etter de gamle lovene, og det ble fortsatt dømt etter de gamle lover i saker mot kriminelle.

Offentlige lov ble fulgt, og i noen grad også lagd, av de kongelige tjenestemennene (Könglische Bediente). Den nye offentlige loven gjaldt for alle saker som var underlagt kongens kontroll. Den bestod av for det meste hemmelig lovgivning og dekreter og bestemmelser, og av deres fortolkning. Kongens tjenestemenn fikk myndighet til selv å dømme i tvister som oppstod i forbindelse med arbeidet de utførte.

Det nye byråkratiet fikk regler og prosedyrer å arbeide etter. Det skulle sikre disiplin og effektivitet og sentral styring, og at tjenestemennene ikke unndrog seg den sentrale myndigheten som de var underlagt.

Et hierarkisk og standardisert system oppstod og det tok seg av kongens praktiske maktutøvelse. Befolkninga hadde ingen lov å appellere til for å unngå overgrep, eller for å få erstatning for overgrep begått av kongens tjenestemenn på kongens vegne. Sånn sett var det ingen Rettsstat som ble opprettet. I mindre stater kunne Imperiet og dets domstoler gripe inn mot overgrep fra herskerens side, men overfor Preussen var Imperiets domstoler maktesløse. Preussen forpliktet seg riktignok til å opprette en egen høyesterett for legalt og formelt å ha rett til å unngå Imperiets domstoler.

De kongelige tjenestemennenes arbeid for å skaffe monarkiet inntekter utvidet deres virkefelt, i det mange omsetningsskatter ble utviklet. Gjennom å drive inn de forskjellige skattene kom kongens tjenestemenn til å overvåke den økonomiske aktiviteten i store deler av samfunnet. Staten søkte også å regulere den økonomiske aktiviteten i samfunnet. Det var vanlig i alle europeiske land på denne tida. Kongens inntektskilder ble utviklet, spesielt fikk domenene en organisasjon som var overlegen junkernes administrasjon og godsdrift. Kongens egne eiendommer, domenene, var svært store og innbrakte en betydelig del av statens inntekter.

Kongelige monopol ble opprettet i Preussen i likhet med i England og Frankrike og alle andre europeiske land. Det var monopol for handel med salt og kaffe og tobakk og postmonopol etc.

Det gamle stendersamfunnets administrasjon var for det meste bemannet av personer uten faglige kvalifikasjoner for stillingene som de innehadde. De fikk stillingene gjennom forbindelser, slektskap og arv. Men det fantes også et mindre antall personer i de gamle domstolene og administrasjonene som var utdannet, dyktige, arbeidsomme og godt kvalifisert for det arbeidet som de utførte. De rikeste personene i provinsene ledet, eller utpekte som ledere, som regel store deler av det ledende personellet i stendernes administrasjon og domstoler. De som fikk en ledende stilling her oppnådde et godt liv. Det var dette systemet som Hohenzollerne tok på seg å undergrave.

Å omgå de territorielle lovene og å fjerne stenderforsamlingenes privilegier hadde vært forholdsvis enkelt. Det var vanskeligere å utmanøvrere provinsenes regjeringer, som var bemannet av fast ansatte tjenestemenn, og få dem inkorporert i det framvoksende nye byråkratiet. Det gamle oligarkiet var sterkt nok til å forhindre at Hohenzollerne overtok det rommet som ble tomt da stenderforsamlingene mistet sin makt. De som bemannet provinsregjeringene så ofte sin posisjon som sin eiendom. De stod derfor ikke til ansvar for noen. De betraktet posisjonene sine som kilder til rikdom og makt, som de innehadde siden de gjennom fødsel og arv var overlegne personer.

Dette gamle hierarkiet ble ledet av en høyesterett. Den var konservativ og motstander av det nye absolutistiske styret til langt inn på 1700-tallet. Den holdt seg til det gamle systemet og støtte opp under samarbeidet innen den lokale og regionale adelen, og det systemet der viktige posisjoner ble fordelt innen denne. De ønsket at tingene skulle fortsatte å fungere som de hadde gjort tidligere.

De provinsielle regjeringene var høge domstoler, men hadde også administrative oppgaver og en viss lovgivende myndighet. Disse myndighetene ville de beholde, og det førte til en langvarig krig mot Hohenzollernes kommissærer. Disse kongelige agentene grep stadig inn i de gamle rettighetene og virkefeltene til de provinsielle regjeringene. Det var en kamp om makta over provinsene.


Sammensetninga av den nye byråkratiske eliten.

Medlemmene av den nye fyrstelige administrasjonen var kommissærer, rådgivere, styreledere og ministre. De ble kalt for "tosker, dumme djevler, idioter, hunder, skolegutter, kjeltringer, tyver og rebeller" av kongen. Friedrich Wilhelm I er kjent for sitt temperament og sin mistillit til og trakassering av sine underordnede.

Det er ofte vanskelig å følge karrieren til bestemte personer. Stillingsbetegnelser og stillingsinnhold kan variere, og det er vanskelig å fastslå deres kvalifikasjoner. Mange adelsbarn som hadde vært registrert som studenter hadde ikke brydd seg med å lese eller følge noen undervisning. Den metodiske inkorporeringa av adelen i staten skjøt fart med "soldatkongen" Friedrich Wilhelm I fra 1713, som krevde at adelens sønner skulle tjene i hæren.

Men den gruppa mennesker som innførte absolutismen i Preussen var lita. Ved slutten av 1660-tallet bestod den av noen dusin personer, og i 1740 av noen få hundre personer. Det var personer som kom fra mange forskjellige hold. Sammen var de et kollektiv med felles mål, men hver for seg var de temmelig forskjellige.

Under den Store kurfyrsten Friedrich Wilhelm var de fleste adelsmenn. De hadde ofte før de ble utnevnt til stillinger i kurfyrstens tjeneste vært dommere, offiserer i hæren, tilhørt hoffet eller levd som medlemmer av landadelen, eller de kom rett fra universitetet. Mange kom også fra utlandet, fra andre tyske stater eller fra Frankrike, Østerrike eller Sverige.

Også borgerlige intellektuelle deltok i kongens tjeneste.

Kong Friedrich I.
Under Preussens første konge, Friedrich I, konge fra 1688 til 1713, var rekrutteringsgrunnlaget til kongens tjeneste bredt. Kongen var ingen enehersker, og tillot den nye statstjenesten å utvikle seg ganske fritt. Mange nye mennesker fikk også tilsettelse. Høge embetsmenn kunne tilsette slekt og venner, og disiplin og oversikt manglet. Kongen selv var ikke spesielt dyktig til å plukke ut sine nærmeste rådgivere, eller til å kontrollere og vurdere arbeid og råd.

Friedrich Wilhelm I, soldatkongen.
Da Friedrich Wilhelm I, "soldatkongen", overtok som konge i 1713 var administrasjonen blitt så sterk og sjølstendig at den var en konkurrent til kongens krav om enevoldsmakt. Han la om stilen og skar kraftig ned på lønningene til de fremste mennene ved hoffet som i det hele tatt fikk fortsette i kongens tjeneste. Blant de nye menn som kom inn i Friedrich Wilhelm I's tjeneste ble juristene av mindre betydning enn tidligere, siden administrasjonens oppgave først og fremst var av militær og finansiell art. Kameralistene fikk betydelig større innflytelse, og forretningsmenn ble ansatte for å yte sin type tjenester siden mye av arbeidet var forretningsdrift.

De ansattes posisjon i hierarkiet trenger ikke å fortelle om det arbeidet som de utførte. Det hendte at dyktige personer av beskjeden bakgrunn, som var plassert langt nede på rangstigen, hadde svært viktige oppgaver og i det daglige var sine formelt overordnedes reelle ledere. Det var større mulighet for personer fra beskjedne kår til å gjøre karriere i kongens tjeneste på 1700-tallet enn på 1800-tallet.

Friedrich Wilhelm rekrutterte spesielt mange personer med militær bakgrunn, som regimentskvartermestre og andre som hadde hatt administrative oppgaver i hæren, til administrasjonen sin. Disse var allerede profesjonelle administratorer. Dessuten begrenset han karrieremulighetene til medlemmer fra den gamle adelen dersom de ikke hadde tjenestegjort i hæren. Adelige offiserer ble overført til høge stillinger i den sivile administrasjonen siden kongen regnet med at offiserene var spesielt dyktige til både selv å innordne seg og til å lystre overordnede, og til å tvinge andre til å lystre. Offiserer ble ofte utnevnt til styrer og komiteer. Militære hadde stor innflytelse i garnisonsbyer, der de deltok i prisfastsettelsen på de grunnleggende matvarene. De deltok også ellers i det kommunale styret. Og sivile stillinger i kongens tjeneste var satt av til militære som en form for pensjon.

I Brandenburg hadde kurfyrsten i 1604 opprettet sitt private råd, og den innenlandske adelen ble ikke medlemmer av det. Medlemmene var utlendinger og folk med borgerlig bakgrunn. Dette ble gjort for at den innenlandske adelen skulle ha mindre innflytelse over kurfyrstens politikk og styre. Da det private rådet ble omorganisert i 1651 ble denne politikken lagt om, og adelige personer kom til å utgjøre majoriteten av rådets medlemmer. Selv om den store kurfyrsten under sin absolutistiske fase kom til å gi adelsmenn forrang til mange ledende stillinger, var likevel kurfyrstens nærmeste rådgivere i denne perioden byråkrater av middelklassebakgrunn.

Friedrich Wilhelm I forfremmet gjerne personer som var av ikke adelig opprinnelse. Han satte stort sett personer som ikke tilhørte den gamle adelen inn i de viktigste sivile stillingene. Friedrich Wilhelm I ville ha personer som var avhengige av ham i sin tjeneste. Han ville ikke ha personer som hadde et selvstendig grunnlag for makt og posisjon som var utenfor kongens rekkevidde. Alle kabinettsekretærene og rådgiverne (Kabinettssekretär, Kabinettsrat) til Friedrich Wilhelm var av borgerlig, eller ikke-adelig herkomst. Heller ikke sønnen Friedrich II, også kalt "den store", tillot adelige å bli rådgivere eller kabinettsekretærer. Kabinettsekretærene og rådgiverne var de personene som samtidig hadde detaljert kunnskap om landets styre og kom så nært inn på kongen at de kunne influere ham og kongedømmets politikken.

Av de 118 funksjonærene som i 1737 var oppført som rådgivere og direktører ved de forskjellige styrene for krig og domener, var bare 36 adelige. Friedrich Wilhelm I satte færre adelige personer i viktige stillinger enn noen annen hersker i Preussen, og satte en større andel personer av beskjeden herkomst i viktige stillinger i Generaldirektoratet, kontoret for utenlandssaker og departementet for justis- og kirkesaker, de tre kollegiale avdelingene av den omorganiserte sentraladministrasjonen. Men på provinsplanet beholdt adelen sin sterke stilling. Det viste seg nødvendig for at kongens administrasjon i provinsene, som de provinsielle styrene for krig og domener, skulle ha tilstrekkelig respekt og gjennomslagskraft lokalt. Presidentene for de provinsielle styrene for krig og domener hadde viktige og vanskelige oppgaver. De skulle gjennomføre kongens politikk på provinsnivået med stadig opposisjon fra den gamle adelen. For å kunne mestre dette viste det seg å være nødvendig med adelige ledere for kongens viktigste provinsielle maktorgan. Bare adelige personer kunne oppnå tilstrekkelig respekt fra junkerne og handtere dem ute i provinsene.

Men i hæren foretrakk Friedrich Wilhelm I i stadig større grad adelige som offiserer, og han kom til å lukke den karriereveien for andre enn adelsmenn.

De prøyssiske herskerne skapte altså to viktige nye yrkesgrupper, eller stender (Berufsstände), i det prøyssiske samfunnet. Den ene var personalet som utgjorde statens sivile administrasjon (Beamtenstand), og den andre var det nye militære etablissementet (Offiziersstand). Disse var noe nytt i det gamle kastesamfunnet i det nordøstlige Tyskland. Adelen hadde vært den ubestridte førstestanden. Byborgerne hadde vært andrestanden, og på bunnen av samfunnet hadde bondestanden stått. De nye stenderne som staten skapte kompliserte dette bildet. Der var man ikke automatisk leder selv om man arvet den største eiendommen i distriktet. For å stige i gradene i de nye hierarkiene måtte man være i stand til å gi sine overordnede inntrykk av at man var kompetent.


Alliansen mellom fortjeneste og rov.

Siden Hohenzollernes nye system var bygd på et kompromiss med junkerne, innebar det nye hierarkiet ikke en fullstendig ny måte å rekruttere personer til herskerens tjeneste. Herskerens velvilje, fødsel og arv, og kompetanse, hadde alltid vært faktorer av betydning for utnevnelse til tjeneste hos herskeren. Kong Friedrich Wilhelm I var opptatt av å få ting gjort, og av å holde på og å hevde sin autoritet. Friedrich Wilhelm I la mye arbeid ned i å finne de rette personene til statstjenesten. Han var ikke bare opptatt av å kunne velge ut de beste som tilbød seg, men av å finne de absolutt beste. Friedrich Wilhelm I instruerte ministrene sine om å ikke nøye seg med å finne personer som bare var lojale og ærlige og oppvakte med naturlig intelligens, men de måtte også ha de ferdighetene og den kunnskap som var nødvendig for å gjøre det arbeidet som de ble satt til. Kongen understreket også at de dyktige personene som ble funnet og som gikk i kongens tjeneste måtte beskyttes og belønnes.

Uansett kvaliteter og kvalifikasjoner som ble krevd av de som skulle inn i statstjenesten, så var slektskapsforhold av avgjørende betydning. Ikke engang innføring av eksaminasjonen av kandidater til administrasjonen i 1770 forandret på dette. I Frankrike var det blitt mulig å kjøpe stillinger i statsadministrasjonen. Dette var og ble mindre viktig i Preussen. Friedrich Wilhelm gjorde det til praksis at personer som ble forfremmet måtte gi finansielle ytelser til Rekrutteringskassen (Rekrutenkasse). Dermed utvidet og nasjonaliserte han ordningen med å gi gjenytelser ved ansettelser til å gjelde for alle som gikk oppover karrierestigen. Likevel hadde denne kommersielle utnyttelsen av avansementsystemet liten betydning over det lokale nivået.

På provinsnivået og enda mer på lokalplanet søkte kongen å utnytte de mulighetene han hadde til å få inn penger ved å selge stillinger. Dommerstillinger ble solgt, og til by- og kommunestyrene ble ledende stillinger auksjonert bort.

Likevel ble salgbarhet av sivile stillinger ikke alminnelig politikk i Preussen. Friedrich II ("den store") synes å ha vært mer restriktiv enn faren. Privat utnyttelse av kongelig eiendom var langt mer alminnelig i militærvesenet, der de militære avdelingene i noen grad var offiserenes eiendom og underlagt offiserenes forretningsdrift gjennom "kompaniforretningene" (Kompagniewirtschaft). Kapteinene fikk tildelt penger for å holde et kompani soldater, og dette kunne utnyttes av kapteinene til å berike seg. Også lenger oppe på den militære karrierestigen forgikk denne typen forretningsdrift. Denne typen forretningsdrift var vanlig også i andre land, som i Frankrike.

Mer enn salgbarhet var arvelighet av status og posisjon vanlig, som i alle samfunn, kan man si. Dette var vanlig og akseptert av kongen. Man kunne ikke være sikker på å arve nøyaktig den samme stilling som den som den man arvet stilling etter hadde hatt. Men sønner av personer som hadde arbeidet i statsadministrasjonen kunne selv vente å finne arbeid der så sant de hadde visse kvalifikasjoner. Personer som hadde nådd langt opp i det statlige hierarkiet hadde god sjanse til å gi videre som arv til nær slekt gode posisjoner i statshierarkiet. En fordel med dette var at det bidro til å skape korpsånd.

Den opprinnelige kjerna i sentraladministrasjonen var sammensatt av "self-made men". Men deretter kom nepotisme og familieforbindelser til å bety svært mye for og ved utnevnelser.


Disiplin og Lojalitet: Belønning og straff.

Det nye statsbyråkratiet i Preussen var en ny form for organisasjon, og den var ganske vellykket. Personellbehandlinga bestod både i utdeling av belønninger og av utskjelling, avstraffelser og skremsler. Og naturligvis av regelverk og rutiner for oppgaveløsning og framgangsmåter. Det lå en tro på at ting kunne gjøres bedre bak det store tiltaket som omorganiseringa og opprettelsen av den nye staten var.

Friedrich Wilhelm I stolte ikke på folk. Han gikk ut fra at de bare var ute etter egen fortjeneste. Derfor måtte personellet overvåkes og drives fram med jernhand. Statsapparatet skulle bli et redskap som utførte nøyaktig det som kongen ønsket. For å oppnå dette mente kongene at personellet måtte disiplineres og reduseres til nikkedukker. Personellet skulle ikke arbeide for å leve, men leve for å arbeide, bli automater.

Friedrich Wilhelm I bestemte at arbeidstida for de som arbeidet i administrasjonen skulle være sju og en halv time om vinteren og åtte og en halv time om sommeren. Ministrene i Generaldirektoratet skulle i løpet av denne tida hver dag få en fire retters lunsj med vin og øl. Under Friedrich II ble denne ganske overdådige lunsjen fjernet.

Friedrich Wilhelm I brukte ikke bare straff og belønning for å drive sine ansatte framover, men han søkte også å få sine ansatte til kjenne ære ved å gjøre godt arbeid. Han søkte å binde dem til staten og gjøre den til en viktig del av deres liv, både gjennom oppfordringer og formaninger, og gjennom karrieremulighetene for de ansatte og for deres etterkommere. Kongene vurderte statsapparatet og dets ansatte høyt sammenliknet med andre organisasjoner og grupper i samfunnet, selv om kongene ikke satte noen gruppe menneske svært høgt. Kongene ville at personellet i staten skulle se på arbeidet sitt som et kall.

Mange av kravene som ble stilt til personellet var selvmotsigende. Kravet om absolutt lydighet, som ble fulgt opp av en strøm med forskrifter og kunngjøringer, førte til at de ansatte måtte utvikle måter å overleve på i organisasjonen og til tider kunne gjøre seg usynlige for kongen. Kongen rekrutterte spioner og rapportører for å overvåke statstjenestene, og nøyde seg ikke med den formelle tjenesteveien, for å holde seg orientert om det som foregikk i statsapparatet.

Kongene, spesielt Friedrich Wilhelm I, men også Friedrich II, kunne behandle sine ansatte som jordens avskum. Mange av de ansatte ble krypende smigrere, mens andre kom han i skjulte konflikter med. De som ikke ville bli forvandlet til nikkedukker fant skjulte måter å overleve på. Alle kontrollene som kongene innførte skapte unødvendig arbeid og usikkerhet om myndighetsforhold. Men det stadige presset fra kongene mot organisasjonen og de ansatte førte til at statsapparatet ble langt mer effektivt enn stenderforsamlingenes administrasjoner hadde vært. Dette presset og standardiseringen og rutinene og formaningene og frykten for de overordnede var med på å utvikle en pliktfølelse som ble svært sterk.

Det var hæren og statstjenesten som bandt de spredte områdene som utgjorde Hohenzollernes rike sammen, og som kunne skape det om til en enhet. Men først måtte disse statstjenestene formes til en enhet, til organisasjoner som arbeidet for et felles formål med felles regler og rutiner og standarder.

Det ble lagt vekt på samarbeid, enhetlig opptreden og ansvarlighet innenfor statstjenesten. Ansvar ble lagt på kollegiale styrer der sakene ble studert, diskutert og gjennomarbeidet i fellesskap. Denne demokratiske framgangsmåten gjorde administrativt arbeid mer vitenskapelig siden avgjørelser ble basert på videst mulig erfaring, og også var med på å videreformidle og videreutvikle erfaringer, og gjorde at iverksettelsen av beslutninger ble foretatt under oppsyn av en erfaren ledelse som var medansvarlig, og derfor forpliktet, overfor beslutningene. Alt dette utviklet administrasjonen og dens medlemmer til større dyktighet.

For å kontrollere statsadministrasjonen skapte kongene splid innenfor den. Grunnen var at kongene ikke ønsket å ha en enhetlig organisasjon som motpart. Kongene skapte fraksjoner og strid og mistro innenfor administrasjonen for å styre gjennom og formidle mellom fraksjonene. Kongene gjorde ansatte om til hemmelige spioner og informanter i forhold til kollegaene, og dette skapte mistillit mellom de ansatte, som naturlig er for folk som var nødt til å omgåes andre med skjulte motiv og dagsordener. Denne spionasjevirksomheten foregikk på alle nivå.

Kongene truet og ydmyket stadig sine ansatte, men de kunne også gi rike belønninger. De krav som ble stilt overfor de ansatte var ofte ganske umulig for de ansatte å følge opp, og derfor var det heller ikke mulig å straffe alle innrapporterte overtredelser uten å ødelegge statsapparatet. Kongene måtte derfor se gjennom fingrene med mange overtredelser, og oppnådde mer med belønningene enn med truslene. Blant de belønningene som kongene ga fortjente medlemmer av statstjenesten var fritak fra å betale skatter og fritak fra å være underlagt de lavere domstolene; og titler og rang og god lønn.

Under det gamle regimet, både i Preussen og i andre europeiske land, var høge stillinger hos kongen gullbelagte. I Preussen var gjerne den sikreste måten å bli rik, eller enda rikere, på, å arbeide for kongen. Det var svært stor forskjell på inntektene til topp og bunn i statstjenesten, og toppfolkene hadde videre også gode muligheter til å utnytte spesielle muligheter som tjenestemennene på bunnen ikke fikk. For hærens vedkommende er dette behandlet i kapitlet om Den Prøyssiske Militærstaten. Adelige personer gjorde raskere karriere i statstjenesten enn ikke-adelige personer, og kunne tillate seg mer uten å bli avskjediget enn personer av mer beskjeden avstamming.

Offiserer fra kapteins rang og oppover hadde rett til å drive private forretninger med staten som var svært lønnsomme. Også mange sivile embetsmenn hadde tilsvarende rettigheter, for eksempel i forbindelse med innkreving av bøter. I alle europeiske land under det gamle regimet var embeter i noen grad en privat forretning for de som innehadde embetet, der embetsmenn kunne ha rett til en andel av skatter og avgifter som de hadde ansvar for å kreve inn. Og andre belønninger.

Dette systemet hadde gjerne en konserverende virkning, siden endringer gjerne gjorde mulighetene for private forretninger mindre, og dermed motsatte embetsverket seg mange endringer. Da Friedrich II beordret avskaffelse av alle avgifter med unntak for de beskjedne ekspedisjonsgebyrene (Expeditionsgebühren), fortsatte likevel styret for krig og domener i Schlesien å kreve inn alle de gamle avgiftene, men omdøpte dem til "ekspedisjonsgebyr".

Likevel, i Hohenzollernes land var det ei skarpere og klarere linje mellom private forretninger og kongelige inntekter enn i andre europeiske land.


Omorganisering av det gamle hierarkiet.

De fire politiske elitene i Brandenburg-Preussen var:

Disse hadde alle sine særtrekk. Karriereadministratorene hadde oppstått som en kjempende gruppe. De oppstod som medskapere og handhevere av kongens offentlige lov. De var ansatte tjenestemenn, men de var også byråkratiske imperiebyggere og partnere i det nye autoritære systemet. De personifiserte oppstigninga av det sentraliserte regjeringssystemet basert på monarkisk statsfornuft og vitenskapelig kalkulasjon av det politisk mest regningssvarende. Som aggressive og selvhevdende nykommere, underlagt både indoktrinering og hierarkisk disiplin, utviklet de kongelige tjenestemennene sans for sin status.

I møtet med de andre elitegruppene oppstod konflikter, i første omgang i møtet med de gamle provinselitene representert av de gamle provinsregjeringene, som hadde hatt sitt grunnlag i de territorielle stenderforsamlingene.

Det gamle offisielle aristokratiet var delt inn i mange mindre grupper som ble ledet av framstående adelige godseiere. Disse lederne kom fra de eldste og rikeste junkerfamiliene. De hadde råd til å være ulydige og føre "adelig motstand mot undertrykkelsen". De visste hvordan tingene hadde vært, og visste at slik burde tingene være. De var bundet til sine en gang autonome regioner, og drømte om stenderstatens gyldne dager. Og lenge så de på det nye oppstigende monarkiske eneveldets hierarki som farlige politiske eventyrere.

Det tok et helt århundre før dette gamle aristokratiet aksepterte det nye oppstigende hierarkiet. Midt på syttenhundretallet inngikk de provinsielle domstolene fred med Hohenzollernes aspirasjoner, og fant en plass i det nye systemet. Istedenfor å bekjempe systemet utenfra, ble den gamle adelen en reaksjonær del av systemet.

Fram til denne freden ble inngått ble Hohenzollernes sivile myndigheter stadig forstyrret av strider mellom det gamle systemet og den ekspanderende absolutismens administrasjon. Det endelige resultatet var kompromiss og forhandlinger.

Kampen stod i første omgang av strid om grensene for de ulike administrasjonenes og domstolenes jurisdiksjon og om kompetansesfærer. Begge gruppene ville ha kommandoen og kontrollere og skattlegge samfunnet.

Den gradvise tilsidesettelsen av de territoriale myndighetene, som de nye kommissærene foretok, fjernet den organiserte begrensning av den nye administrasjonens aktiviteter. For statstjenestemennene åpnet dette veien til sentralisert makt. Statstjenestemennene hadde initiativet, og ville både sikre sin posisjon og utvide sitt virkeområde; de ville bli det dominerende oligarkiet. Og da måtte provinsregjeringene reduseres til å spille annenfiolin.

I den intense striden mot stenderstaten ble den nye statstjenesten knyttet sammen til en målrettet gruppe. Stadig og daglig strid med den gamle administrasjonen krevde at den nye statstjenesten overså individuelle forskjeller og uenigheter innen sine egne rekker. Denne striden mot en ytre motstander skapte korpsånd.

Samtidig var statstjenesten utsatt for kongens spioner og stridende fraksjoner på toppnivået, og dette virket splittende på den nye statstjenesten. Dessuten fantes det enda en tradisjon hos adelen om å drive med feider, og de adelsmennene som ble rekruttert til den nye administrasjonen tok denne tradisjonen med seg. Adelen tok sine hersketeknikker med seg inn i den nye statstjenesten, og der, som overalt ellers, virket den destruktivt. Spørsmål om rang, status og privilegier var eksplosive. Disse stridene sprang ut av møtet mellom de to ulike hierarkiene. Fra tidlig på syttenhundretallet var alle styremedlemmer i de kollegiale styrene rangert etter de oppgavene de var tildelt i statstjenesten, og ikke etter deres gamle sosiale rang, og dette førte til stadige konflikter.

En gruppe strider var mellom styrene for domener og krigskommissærene. Sistnevnte skulle blant annet kreve inn den skatten som ble kalt for Akzise. For å få mest mulig av denne skatten inn fremmet krigskommissærene byinteressene. Domenestyrene var knyttet til kongens landeiendommer, og derfor i mange tilfeller motstandere av byinteresser, og derfor også motstander av krigskommissærene. Fram til styrene for krig og domener ble slått sammen var det stadig strid mellom dem. Etter at disse styrene og deres organisasjoner var tvunget sammen stilnet striden av.

Konflikten med de gamle provinsielle regjeringene vokste. Sabotasje og alle slag triks ble brukt av begge parter mot den andre. Det var strider om rang ved enhver anledning, om hvem som skulle ha den beste plassen, om hvor dokumenter skulle undertegnes etc. Fra 1720 begynte den nye statstjenesten å få et klart overtak. De nye statstjenestemennene begynte å erstatte representantene til de gamle regjeringene. Til sist hadde de sistnevnte bare et visst grep om det kirkelige etablissementet og undervisningsvesenet.

Og det nye hierarkiets makt vokste. Dets medlemmer inntok styresetene ute i provinsene og i Berlin. De hadde initiativet. Og de fikk belønninger for dette, karrieremulighetene vokste og det samme gjorde lønningene.

Friedrich Wilhelm I drev gamle dignitærer ut av høyesterett. I noen tilfeller nektet han å godkjenne innsettelse av nye folk i ledige stillinger. Mer vanlig var det at han innsatte inntrengere og folk som betalte for posisjoner som de gamle dignitærene tradisjonelt hadde hatt. Noen ganger konfiskerte han inntektene til de gamle dignitærene og delte dem ut blant sine egne folk. Den trakassering som den gamle administrasjonen og de gamle domstolene ble utsatt for reduserte både søkninga til dem og arbeidsmengden og inntektene deres og betydningen av dem.

Den gamle regjerende eliten greide ikke å stå samlet mot det nye framvoksende hierarkiet. Mange deserterte fra den gamle eliten og gikk over til Hohenzollerne. Der kunne de få tjeneste som ga dem høgtstående stillinger.

Det fantes også gamle og rike adelsfamilier som hadde vært boikottet av den resterende adelen, som Dohnas, Dönhoffs og Schliebens. Disse hadde blitt utelukket fra innflytelse i den gamle provinsadministrasjonen av den lutherske majoriteten blant den lokale adelen, og de nevnte familiene hadde derfor ingen motforestillinger mot å slutte seg til Hohenzollerne, som tok godt mot dem.

Det oppstod strid i de gamle provinsregjeringene mellom adelen og borgerlige intellektuelle som var ansatt der. Da borgerlige elementer fikk gode karrieremuligheter hos Hohenzollerne ville borgerlige intellektuelle som arbeidet for provinsregjeringene, og som der alltid hadde vært underordnet adelen uansett kompetanse og kvalifikasjoner og arbeidsoppgaver, i mindre grad rangeres ut fra fødsel og i større grad ut fra kompetanse.

Men det var nettopp gammelt og ærverdig adelskap som var det eneste kriteriet som gjorde de gamle provinsregjeringene overlegne overfor det nye hierarkiet. De gamle provinsregjeringenes medlemmer fortsatte å bli anerkjent av landadelen som de mest distingverte byråkratene så lenge disse regjeringene bestod, ut hele syttenhundretallet. Og deres domstoler fortsatte å fungere hele denne tida. Disse elitene kom til å likne mer og mer på hverandre etter hvert som tida gikk. Da de i utgangspunktet borgerlige elementene i det nye hierarkiet fikk "satt seg" og selv ble adlet, fikk de sans for arvelige rettigheter og den gamle elitens synspunkter og verdier. De fant ideen om at staten og de goder den kunne gi burde være arvelig blant en liten elitegruppe høvelig. Samtidig gikk medlemmer fra den gamle eliten inn i statens tjeneste som offiserer, og fra midten av 1700-taller var forholdet mellom den gamle styrende provinseliten og det nye kongelige hierarkiet blitt ganske vennlig. Dermed begynte disse to elitene å blande seg med hverandre.

Cocceji.
Et av medlemmene av den nye eliten var Samuel von Cocceij (1679-1755). Cocceji var en lærd mann. Han var sønn av en velstående jurist. Han fikk en grundig utdannelse, og gjorde den store rundturen i Europa. I 1702 ble foreldrene hans adlet, og Cocceji ble med dette også tildelt adelskap. Cocceji var på denne tid professor i jus ved universitetet i Frankfurt an der Oder. Snart etter ble han høyesterettsdommer. I 1727 ble han en av justisministrene, og ti år senere ble han leder for justisministrene. Denne stillinga fikk han på grunn av overlegne kvalifikasjoner. Men han kom til å merke hvor vanskelig det var å ha så høg stilling uten å være av gammel adel, selv om Cocceji hadde funnet veien inn i landadelen gjennom giftemål som gjorde ham til godseier i Pommern, der den lokale adelen anerkjente ham som en av deres like.

Men blant adelen utenfor Pommern ble han ikke anerkjent. Den schlesiske magnaten Schaffgotsch betraktet Cocceji som en simpel oppkomling. Og dette synet merket Cocceji også fra andre medlemmer av den gamle adelen. Georg Dietloff von Arnim uttrykte dette overfor Cocceji. Arnim var av en gammel og rik junkerfamilie. Han var godt utdannet og bereist og en stor herre. Arnim behandlet Cocceji nedlatende, og gjorde gjerne narr av ham og baktalte ham. Arnim bygde opp grupper av personer som ble forenet i fiendskap mot Cocceji.

Da Cocceji i 1737 ble utnevnt til leder for justisministeriet fikk han som oppgave å omorganisere rettsvesenet og domstolene over lokalnivået. Stort sett hadde den gamle landeieradelen fortsatt et sterkt grep om domstolene, og familiebakgrunn var det viktigste kriteriet ved utnevnelser til stillinger ved domstolene. Å reformere dette systemet var en svært vanskelig oppgave. Men Friedrich Wilhelm I truet systemet.

Fra begynnelsen av ble Cocceji utsatt for sabotasje fra de tre andre justisministrene: von Arnim, von Broich og von Brandt. Forsøkene på å avskaffe og fjerne avgifter og utgifter for å få tilgang til domstolene skaffet ham mange fiender blant de ansatte ved domstolene siden dette ville redusere inntektene deres. Selv de administrative lederne for det offisielle byråkratiet, lederne for Generaldirektoratet, hadde mistet all interesse for betydelige reformer. De gikk mot Cocceji. Fremfor alt var det intrigene til Arnim som sørget for at Cocceji ikke kom noen vei. Og i 1739 ble Cocceji fjernet fra stillinga. Cocceji ble framstilt som om han selv ønsket å oppnå en konges makt.

I 1742 begynte Cocceji sitt comeback så smått. Da ble han for et kort tidsrom utnevnt til "spesialminister for rettsvesenet" i Nedre Schlesien. Han greide å oppnå god kontakt med Preussens nye hersker, Friedrich II, ved å skrive et flygebrev der han "beviste" at aggresjonen mot Schlesien ikke var en voldshandling, men i henhold til "naturlige rettigheter", siden "om noen vil ta tilbake sin eiendom er ingen krigserklæring nødvendig."

I 1746 ble Cocceji gjeninnsatt som leder for justisministeriet. I de neste ni årene samlet han en makt til å utforme politikk og lovgivning som nesten liknet på et personlig diktatur over rettsvesenet. Etter å ha tapt mange runder mot Arnim vant Cocceji den siste runden ved å tvinge Arnim ut av statstjenesten. Cocceji fikk større makt over statstjenesten enn noen annen prøyssisk minister i det attende århundret.

Cocceji var nesten sytti år gammel da han ble bedt om å overhale den gammeldagse og usammenhengende juridiske strukturen i Hohenzollernes stat, for å integrere rettsvesenet bedre i det absolutte monarkiet. Cocceji greide å forandre på mye.

Cocceji ville underkaste domstolene statens sentrale myndighet. Ikke bare la han derved høyesterett ganske overfladisk under monarken, men han skapte også en viss enhetlighet innenfor lovverket og tolkninga av det. Han reduserte kostnadene som var forbundet med å føre saker for høyesterett ved å fjerne mange av de bestikkelsene som det tidligere hadde vært nødvendig å betale for å få høyesterett til å fungere, og gjorde saksbehandlingstida kortere.

De gamle domstolene hadde etter hvert fått et personell som var faglig underlegent det som arbeidet i kongens administrasjon. Mange av de ansatte hadde ingen utdanning. De gamle domstolene hadde mistet stadig mer av sin makt og innflytelse. Cocceji innførte de samme reglene for personellpolitikk for domstolene som gjaldt for den sivile administrasjonen i Hohenzollernes stat. Cocceji doblet lønningene for mange av de underbetalte rådgiverne ved domstolene, og sørget for at alle ansatte fikk lønn. Det bestikkelsessystemet som hadde vært ført tidligere hadde vært nødvendig siden en del av de ansatte ved domstolene i det hele tatt ikke fikk lønn. Personer som utførte juridisk arbeid uten å være utdannet og kompetent til dette ble avsatt. Cocceji innførte krav om juridisk utdanning for alle som skulle utføre juridisk arbeid ved domstolene.

Merkelig nok kom Cocceji til å bli den gamle stenderstatens og de gamle aristokratiske privilegienes sterkest forsvarer og beskytter. Cocceji ble en rik junker, og i 1749 ble han baron. Og han ønsket å beholde for seg og sin familie alle de privilegiene som junkerne tradisjonelt hadde hatt.

Baron von Cocceji hadde utviklet ei sterk binding til landadelen, som han var blitt medlem av, og holdt seg derfor fra å angripe den aristokratiske strukturen i rettsvesenet. Det fortsatte å fungere ut fra prinsippet om ulikhet for loven, og ulike lover for fattig og rik og graderte privilegier og overklassens makt.

Cocceji gjennomførte de fleste reformene i nært samarbeid med talsmenn for de territorielle stenderne. Politisk teft og diplomatisk dyktighet førte fram til forhandlingsløsninger i provins etter provins. Dermed oppstod på nytt i begrenset skala junkernes medinnflytelse i regjeringsutøvelsen i provinsene. Cocceji greide å få restene av stenderstaten til å betale det meste av hva det nye rettsvesenet kostet, og også på den måten vakte Cocceji stenderstaten til live, selv om de ansatte i rettsvesenet var kongens ansatte.

I 1751 ledet Cocceji landadelen mot kongens reformforslag som ville ha redusert bøndenes tvangsarbeid under junkerne. Cocceji hevdet at å redusere bøndenes tvangsarbeid ville være å forgripe seg på junkernes salgbare rettigheter, det ville ikke tjene bøndene og det ville ruinere junkerne og avholde dem fra å sende sine sønner til hæren.

Som leder for personaladministrasjonen i det juridiske byråkratiet lot Cocceji den aristokratiske rangordninga gå framfor den profesjonelle rangordninga. Og etterfølgerne hans fram til 1809 beholdt denne ordninga. De øverste stillingene ved domstolene og i rettsvesenet forble forbeholdt personer som var født til rikdom og adelskap og forbindelser på høgt nivå. Prinsippet om forfremmelse etter fortjeneste berørte knapt utnevnelsene til de høgste stillingene i rettsvesenet. I mange tiår framover viste det seg derfor at lederne for rettsvesenet var uvitende sjarlataner.

Etter å ha blitt brennmerket av konflikten med von Arnim unngikk Cocceji personer av det kaliberet, og utnevnte til samarbeidspartnere bare middelmådige og fredsommelige personer som ikke gjorde seg bemerket på noen måte.

Cocceji ville løse den konflikten mellom høyesterettene og de administrative styrene som hadde pågått i mange tiår. Han ville føre den tapte autoriteten tilbake til de aristokratisk dominerte domstolene og redusere makta til de administrative styrene. Han ville at styrene bare skulle være utøvende organ, og legge all dømmende myndighet til domstolene. Det ville ha vært en administrativ revolusjon, og vært innføring av et konstitusjonelt begrenset styresett, der landadelen begrenset statens makt. Men Cocceji lyktes ikke i dette. De administrative styrene ble for sterke for ham.

Cocceji lyktes i å sikre at bare de adelige domstolene fikk dømme i saker mot adelsmenn, selv om kongen selv skulle være saksøker. Cocceji lyktes i å befeste og å øke ulikhetene i det prøyssiske samfunnet. Og han oppnådde å utarbeide et kompromiss mellom staten og adelen som adelen aksepterte. Dette kompromisset innlemmet adelens gamle regjering i staten, der den fikk en begrenset og klart definert oppgave som domstol. Alle parter aksepterte at de ansatte ved de høyere domstolene formelt var i kongens tjeneste, selv om adelen dominerte domstolene. På lokalplanet stod befolkninga fortsatt under den lokale adelens jurisdiksjon.

I Preussen kom kongens makt til å bli begrenset av adelen, og etter hvert også av byråkratiet som ble en stadig sterkere og mer selvstendig maktfaktor.


Dannelsen av den byråkratiske adelen.

Det tradisjonelle forholdet mellom sosial (adelig) status og offentlig autoritet var så sterkt at de som fikk ledende poster hos kongen måtte få adelig rang, selv om de ikke var velbårne, av "høy fødsel." Dette var alminnelig europeisk praksis. Dermed oppstod den byråkratiske adelen, som ledet staten. Den bestod både av menn som var adelige fra fødselen av, og av personer som var blitt adlet av kongen. Mange av de som var født adelige arvet også høge posisjoner hos kongen eller ute i provinsadministrasjonene. De hadde også lettere for å gjøre rask karriere. Offisersstillinger i hæren kom til å bli reservert for adelen, og var deres foretrukne karrierestige.

I oppbygginga av det nye hierarkiet deltok mange ikke adelige personer. De av dem som nådde høge stillinger fikk arvelig adelskap, og de som ikke nådde så høgt opp fikk likevel ofte en tittel. På denne måten ble det gamle og det nye hierarkiet i noen grad smeltet sammen. Å gi adelskap til personer med høge stillinger i byråkratiet var ikke bare gjort for å tilfredsstille forfengeligheten, men også for å gi de høge personer mer autoritet og dermed sette dem bedre i stand til å utføre sine oppgaver ved at de ble mer likeverdige med adelsmenn som de måtte omgåes i embets medfør. Det var "den store kurfyrsten" som begynte å adle høge tjenestemenn. Da han i 1660 ble suveren hersker over hertugdømmet Øst-Preussen fikk han også rett til å adle innfødte personer.

I Frankrike og Østerrike ble adelstitler solgt av monarken. Dette var ikke tilfelle i Preussen. Der var bare fortjeneste og kongens velvilje nøkler til adelskap for ikke adelige personer. Ingen hadde automatisk rett til å bli adlet. Fortjeneste var ikke nok, også kongens gunst måtte vinnes. Likevel var det tidlig på syttenhundretallet blitt etablert praksis at alle av beskjedent opphav som ble ministre også mottok arvelig adelskap.

Det byråkratiske adelskapet fjernet de som hadde det fra vanlige folk. Adelen ble forventet å være kommanderende herremennesker. Personene som nådde toppnivået var ganske ulike. Noen var født som adelige sjarlataner som nådde toppen gjennom arv og bekjentskap. Andre nådde toppen gjennom faglig dyktighet, andre igjen gjennom smiger og intriger.

Den byråkratiske adelen oppstod samtidig med at den gamle hierarkiske adelen ble rekonstituert. Oppkomsten av den nye statstjenesten og den følgende striden om makt og myndighet, også over den økte sosiale kontrollen, delte adelen i nye statusgrupper og forstyrret adelens tradisjonelle liv. Enkelte adelsfamilier kom ut som tapere i denne kampen. Hæren revitaliserte adelen, og økt kontakt over større områder gjorde adelen mindre provinsiell.

De adelsmennene som greide å slutte seg til den byråkratiske adelen hadde konsolidert sin stilling på øverste nivå. Men mange adelsmenn greide ikke å nå betydelige stillinger i staten, og dersom de ikke eide store rikdommer som kompenserte for dette, var deres posisjon redusert. Selv om adelen også hadde forrang ved tilsettelse i lave stillinger i staten, var disse så dårlig betalt at de ikke trakk en adelsmann oppover rangstigen. Adelsmenn som det gikk dårlig med kunne bli adelige omstreifere som drev rundt på besøk fra gods til gods. De tjente til livets opphold ved å formidle sladder og å spille kort og fortelle historier. De kunne være velkomne siden de avbrøt et ensformig og begivenhetsløst liv på landsbygda og ga underholdning og nye samtaleemner. Også i andre samfunn var denne type omstreifende adelsmann velkjent. De tre delingene av Polen førte en stor mengde polske adelsmenn som verken kunne lese eller skrive til Preussen.

De mange adelsmenns deklassering ga de høgre stillingene i statstjenesten større prestisje og høgere rang. Det var større likhet mellom den vellykkede adelen og rike borgere, enn mellom den rike adelen og den deklasserte og fattige adelen. Den fattige adelen var egentlig ikke annet enn fattige folk. Mens rike oppkomlinger egentlig bare var rike folk, og over noen tid kunne rikdommen kjøpe både utdannelse og alt som hørte det fornemste adelskap til. Oppkomlingene etterliknet den gamle adelen, og gjennom dette og giftemål smeltet etter hvert oppkomlingene og den gamle adelen sammen.

Absolutismen førte til at adelens makt basert på adelskap ble redusert på provinsnivået og i noen grad også på lokalplanet, til fordel for kongen. Styrerne av stenderstaten hadde mistet det politiske initiativet og det meste av den sjølstendige politiske makta. Men ved å fungere som kongelige byråkrater og som offiserer i hæren vant adelen tilbake makt i langt større skala. I allianse med kongen ble høgadelen sterkere og mektigere enn den hadde vært tidligere.

Fra midten av 1700-tallet var det sentrale statsbyråkratiet ikke lenger interessert i å gjennomføre reformer. Det ble en konservativ kraft som utførte sitt daglige arbeid, og ellers var mest opptatt av å vise fram og føre videre sin status og posisjon i overklassen. Det lukket rekkene mot nykommere og ble mer eksklusivt.

Kommissærklassen hadde blitt opprettet for å tvinge gjennom den politiske og lovløse viljen til kurfyrsten. Det var kommissærene som muliggjorde framveksten av monarkens effektive makt. Og kommissærene kom til å bli underlagt det gamle systemet med patronasje, privilegier og nepotisme. Gjemt bak fasaden til det allmektige monarkiet hadde det foregått en intens og uopphørlig strid om makt og dominans.

I Preussen hadde fem forskjellige eliter krevd retten og hevdet plikten til å herske. Fremst var den kongelige selvherskeren og hans lille stab. Den andre var den etablerte jordeiende adelen. Tre var det militære aristokratiet som var avhengig av fyrsten og staten. Det fjerde hierarkiet var fyrstens sivile administrasjon, og nummer fem var de gamle provinsielle regjeringene og deres funksjonærer og politikere.

I Østerrike hadde karriereadministratorene fått overtaket under Maria Theresa. Dette overtaket gjorde seg gjeldende i statens råd som planla statens politikk. Det østerrikske systemet var en sentralisert byråkratisk absolutisme som hadde overtatt makta til de gamle korporative provinsregjeringene. Enda stod byråkratiet under kontroll av medlemmer av den gamle høgadelen. Som i alle de største absolutte monarkiene var byråkratiet i Østerrike springbrettet til høyere sosial rang. Nylig adlede byråkrater ble etter hvert arvelige adelsmenn. Men ikke før i 1774 kunne den byråkratiske adelen i Østerrike også bli en jordeiende adel, da adelsgods ble tillatt solgt. Og som regel kunne bare magnater oppnå de aller høgste stillingene i Østerrike, til forskjell fra i Preussen.

Friedrich II lyktes i å forsinke utviklinga av byråkratisk absolutisme i Preussen. Han fremmet den også ved å gjøre alliansen mellom monarkiet og aristokratiet tettere. Resultatet var at adelens monopol på stillinger ble utviklet videre, og adelens privilegier ble styrket. Forskjellene i hvordan adelige og ikke adelige personer ble behandlet økte både blant statsansatte og utenfor statstjenesten. Under Friedrich II ble grupper innen adelen som tidligere hadde stått utenfor statstjenesten dratt inn i den sånn at det adelige personellet innenfor staten ble representativt for adelen som helhet. Samtidig ble det vanskeligere for ikke adelige å få høge stillinger innenfor statstjenesten.

Sammenliknet med sin far førte Friedrich II en reaksjonær rekrutteringspolitikk, i det de sjanser og muligheter til karriere innen staten som Friedrich Wilhelm I hadde gitt ikke adelige personer i stor grad ble fjernet under Friedrich II ("den store"). Friedrich II støttet opp under adelens privilegier og monopol på alle måter, som godseiere, som offiserer etc. For Friedrich var det selvfølgelig at bare den som var født adelsmann også var den ideelle byråkrat, og helst måtte det være sønner fra den beste landadel. Bare de hadde en medfødt ære som gjorde dem til å stole på i alle situasjoner. De var født til og opplært til å herske over den jevne mann, og til å leve et heroisk liv.

Friedrich Wilhelm I hadde gitt de fleste rådgiverstillingene i staten til vanlige folk. Friedrich II prøvde å reversere dette, ved å gi instruks om at ledige stillinger så sant mulig skulle gis til adelsmenn. Men vanlige folk var mer vant til å arbeide enn adelsmenn, og også mer villige til å anstrenge seg enn adelsmenn, og var derfor å foretrekke i stillinger som krevde omtanke og grundig arbeid. Derfor foretrakk ofte de myndighetene som innstilte til ansettelser å unngå adelsmenn til mange typer stillinger som krevde spesialkunnskaper og faglig dyktighet. Det adelsmennene kunne var å vise seg fram og hevde seg ved aggressiv opptreden og å imponere sine omgivelser. De kunne presentere, men ikke utrette noe særlig. De kravene om faglige standarder som ble satt utelukket mange adelsmenn fra ledige stillinger. Derfor økte ikke andelen adelsmenn i statstjenesten under Friedrich II selv om han instruerte om at adelsmenn skulle foretrekkes ved ansettelser. De aller høyeste stillingene gikk under Friedrich II så og si utelukkende til adelsmenn. Blant de tjue ministrene som Friedrich II utnevnte til Generaldirektoratet fra 1740 til 1786, var det bare en person som ikke var adelsmann, Friedrich Gottlieb Michaelis, (som fikk den minst betydningsfulle stillinga som generalpostmester). Også alle presidentene for provinsmyndighetene var fødte adelsmenn. Offiserer fra hæren kunne gå inn i høge stillinger uten andre kvalifikasjoner enn militærtjenesten. Disse offiserene var junkere. Junkerne fikk et fast grep om den prøyssiske staten. Adelskap gikk framfor alle andre kvalifikasjoner. Adelen bestemte hvem som skulle ansettes, forfremmes, belønnes, straffes og avskjediges i og innenfor statstjenesten. Alle disse privilegiene som ble gitt til adelen fikk også den delen av adelen som lengst hadde stått i opposisjon til den framrykkende kongemakta til å gå over til den, som Bismarck familien. Friedrich II ga Cocceji instruksjon om å ansette Levin Friedrich von Bismarck, selv om Hans Majestet hadde funnet Bismarck noe dum. Bismarck familien var en av de gamle familiene som lengst hadde stått i opposisjon til det framrykkende eneveldet.

En adelsmann fra en tidligere opposisjonell adelsfamilie, som sluttet seg til kongen, var Schulenburg-Kehnert. I 32 år var han prøyssisk minister. Han var bare 29 år gammel da han ble minister. Han var grådig og forfengelig, og skaffet seg flere poster og stillinger enn noen annen person i Preussen i det attende århundret. Selv om han som tjenestegjørende i hæren aldri drev det lenger enn til å bli løytnant, greide han senere som minister å bli utnevnt til general i hæren. Profesjonelt var han et ubegavet rutinemenneske, men personlig var han pompøs. Da krigen kom i 1806 var det første Schulenburg gjorde å flykte til Napoleons bror som var innsatt som konge i Westfalen, som han gikk i tjeneste hos. Landadelsmannen Schulenburgs karrierevei hadde gått fra hæren til stilling som Landrat, videre utnevnt til president for et av provinsstyrene, og derfra plukket ut som minister 29 år gammel og totalt udugelig til annet enn å mele sin egen kake. Denne karriereveien var typisk for mange adelsmenn.

Det var merkelig nok først etter at Friedrich II døde at andelen adelsmenn i den sivile administrasjonen begynte å øke betydelig. Det har sammenheng med at det ble lettere å bli adlet for personer som allerede hadde nådd langt i samfunnet.

Oppgraderinga av Landräte-junkerne hadde allerede begynt på Friedrich Wilhelm I's siste tid, etter at han hadde sluttet fred med junkerne gjennom hær reformene. På Friedrich II sin tid var Landrate en deltids stilling med et mangfoldig offentlig ansvar. Han representerte staten som politimester, og var finansiell og militær administrator. Han skulle offentliggjøre kongelige edikt i sitt distrikt. Han overvåket fordelinga av skattebyrden og overføringa av direkte skatter i distriktet og fordelinga av de tunge militære skattene og arbeidspliktene. Han samarbeidet med de militære myndighetene om utskriving og innkvartering av soldater og framskaffet transporttjenester til hæren fra bøndene. Han hadde ansvar for vedlikehold av veiene, og kunne blande seg inn i det økonomiske livet gjennom forordninger.

Landraten var en framstående, uavhengig landeier og ofte også en tidligere offiser fra hæren. Han ble nominert til stillinga av distriktets junkere i fellesskap. I teorien skulle Landraten forsone junkerne og resten av befolkninga i distriktet med de oppgaver som sentralmyndighetene bestemte skulle gjøres. I virkeligheten var han ofte junkernes mann, og prøvde å utforme kongens politikk slik at den passet inn i distriktet.

Da Landräter i store mengder begynte å bli utnevnt til høge stillinger økte dette landadelens innflytelse på sentralt hold.

Friedrich II gikk ut fra at de kongelige tjenestemennene helst ville styre som diktatorer. For å unngå at de ble i stand til dette oppmuntret han til utvikling av alternative autoriteter i distriktene, og ved å dele sentralmyndighetene opp i mange avdelinger. I motsetning til under Friedrich Wilhelm I økte junkernes lokale makt under Friedrich II. Friedrich II var redd sitt eget byråkratis makt. Han brukte landadelens innflytelse på lokalnivået for å redusere sitt eget byråkraties makt. Han støttet en delvis gjenopprettelse av den gamle stenderstaten.

Under Friedrich II ble det korporative lokalstyret til junkerne gjennom landadelens distriktsforsamlinger sterkere. Som distriktsregjeringer var landeierne organisert i sterke lokale pressgrupper. Også på provinsnivået økte landadelens innflytelse. De nye landkredittbankene "Landschaften", ble også brukt for å utvikle opinion og for å gi uttrykk for synspunkter.

Friedrich II oppløste delvis den sentrale administrasjonen for å hindre den i å utvikle sin makt og for lettere å kunne kontrollere den. Han skapte nye ministerier for å svekke de gamle styringsorganene, som Generaldirektoratet. Mellom 1741 og 1770 skapte Friedrich spesielle departement for handel og industri, for hæren, for gruveindustrien og smelteverkene og for skogbruket under enkelt ministre som var direkte ansvarlig overfor Friedrich selv. Han opprettet også en adskilt administrasjon for Schlesien under en spesial minister som holdt til i Breslau og var helt uavhengig av Generaldirektoratet. Friedrich gikk ofte forbi Generaldirektoratet og ga ordrer og instrukser direkte til det provinsielle eller lokale nivået, eller oppnevnte spesielle kommissærer for spesielle oppgaver.

Régie
I 1766 opprettet Friedrich Régie. Dermed ga han hele det stående sivile byråkratiet et hardt slag. Dette betydde at styret over innkrevinga av indirekte skatter og tollavgifter, og i noen få år også postvesenet, ble overlatt til en liten gruppe franske finanseksperter, som fikk frie hender til å bygge opp sine egne sentrale, provinsielle og lokale staber. Friedrich ville gå videre og "avbyråkratisere" eller "privatisere", farme ut eller legge ut på anbud, som i Frankrike, store deler av statsadministrasjonen. De Launay, som var leder for "moderniseringene" til Friedrich, og med erfaring fra Frankrike, visste hvor farlig dette ville bli, og nektet å hjelpe til, og dermed ble dette ikke gjort.

Med introduksjonen av Régie mistet de tradisjonelle byråkratene midlertidig en stor del av sin virksomhet og sine inntekter. Gjennom den rivaliserende autoriteten til Régie ble statsadministrasjonen splittet opp i to fiendtlige organisasjoner. Like etter at den århundregamle striden mellom det gamle og det nye hierarkiet var bilagt, skapte Friedrich en ny og bitrere strid i administrasjonen. De to tidligere stridende hierarkiene sluttet seg nærmere sammen i deres felles kamp mot den nye fienden, Régie, og bråkmakeren bak Régie, kongen selv.

Politisk konkurranse og motsetninger karakteriserte forholdet mellom kong Friedrich II og den kongelige administrasjonen. De kongelige tjenestemennene nektet å være lydige nikkedukker for kongen. Friedrich politikk overfor dem sprang ut fra forventningen om at administrasjonen skulle kunne styres som en maskin.

Friedrich fortsatte å spille den sentrale rollen som initiativtaker til den statlige politikken og som den fremste overvåker og veileder for administrasjonens arbeid. Men den byråkratiske eliten greide å oppnå en høg grad av frihet fra alle de kongelige tiltakene for å legge den i band. De var i stand til å sette ut av spill mange av kongens initiativ. Den prøyssiske kronens virkelige makt ble redusert i andre halvdel av det attende århundret, og den monarkiske absolutismen forandret til en byråkratisk-aristokratisk absolutisme. Den formelle overgangen kom i 1807 og 1808. I siste del av det attende århundret gikk det politiske lederskapet over til ledelsen i ministeriene for det sivile byråkratiet, som beholdt tradisjonen med paternalistisk kommandostyre.


Frigjøring fra Monarkisk Enestyre.

I kampen for å tilsidesette kongelige innfall og erstatte dem med et systematisk styresett var det en fordel for byråkratiet at Preussen vokste sterkt og mye i løpet av det attende århundret. Fra 1740 til 1806 ble Preussens territorium tredoblet, og befolkninga og statens inntekter ble firedoblet. Statsapparatet måtte vokse sterkt gjennom disse årene. Byråkratiet kom i stor grad til å styre seg selv. Det var blitt for stort til at kongen kunne overskue det. Kongens styre måtte stort sett bli å følge de rådene som han mottok fra administrasjonen. Etter 1786 ble det rutine at kongen ved ansettelser bekreftet de anbefalingene til utnevnelse som han mottok.

Mektige ministre og kabinettrådgivere skapte politikk og mektige menn. Byråkratiet brukte den kongelige kontrollen til sine egne formål. Det omskapte den kongelige kontrollen til instrument for organisasjonsmessig autonomi og hierarkisk selvstyre. Byråkratene lærte at dersom kongen fritt fikk herje med dem ble livet utålelig. De måtte stå sammen om å beskytte seg mot kongens innflytelse og vilje.

Topp administratorene overtok mye av kongens formelle autoritet i styret av departementenes indre affærer. Topp administratorene styrte forfremmelsene i sine egne departement. Introduksjonen av tvungen eksamen for å oppnå ansettelse og opprettelsen av en eksamenskommisjon (Oberexaminationskommission) i 1770 var et landemerke i arbeidet for å oppnå uavhengighet for byråkratiet og å skape gruppeeksklusivitet.

Etter Sjuårskrigen (1756-63) hadde arbeidsmoralen, disiplinen og lojaliteten til administrasjonen blitt sterkt redusert. Innføringa av eksamenssystemet var blant annet et forsøk på å bygge opp byråkratiet ved å skjerpe kravene ved ansettelser. Forholdet mellom kongen og lederne for administrasjonen var dårlig, og administrasjonslederne hadde gode grunner for å skaffe seg et bedre grep om sine underordnede. Ministrene sensurerte alle de Steuerräte og Landräte som kom for å klage og kritisere de ordrene som de fikk og som de ikke ønsket å utføre.

Reduksjonen i disiplin, lojalitet og effektivitet innenfor organisasjonen svekket også sterkt ledelsen for administrasjonen på et tidspunkt da den trengte å stå sterkest mulig i striden mot kongen. Kongen kritiserte ledelsen sterkt for situasjonen. Kongen opprettet Régie som et tiltak mot administrasjonen. Ledelsen for administrasjonen var nødt til å utøve den ulydighet overfor kongen som var nødvendig for å oppnå styring med organisasjonen som skulle ledes. Kongens stadige og tilfeldige inngrep i organisasjonen gjorde det vanskelig å få den til å fungere og å styre den. Ledelsens autoritet ble stadig undergravd av kongen. Men ved hjelp av eksaminasjonssystemet fikk ledelse større kontroll over rekrutteringa til organisasjonen. Eksaminasjonssystemet tillot ledelsen å ansatte den og de som ledelsen foretrakk. Eksaminasjonssystemet var ikke konkurranseorientert, og tillot favorittisme og nepotisme. Det reformerte fortjenestesystemet reduserte den reelle konkurransen ved ansettelser og forfremmelser. Det var et system for å gi kontrollen over ansettelser til ministrene og systemtoppene.

Etter at eksaminasjonssystemet var innført i 1770 ble byråkratiet mer og mer selvrekrutterende og identifiserte seg med aristokratiske interesser. Bare ja-siere ble ansatt. Det ble lagt økende vekt på utdanning.

I siste del av århundret mistet adelskapet mye av sin prestisje. Det skyldes ikke bare at kongen utnevnte mange nye adelsmenn og at mange adelsmenn ble fattige, men også nye standarder for hva som gjorde et menneske verdifullt. Personlig dyktighet og andre personlige egenskaper ble det lagt økende vekt på. Dette var ei utfordring av det gamle kasteaktige systemet der folk arvet sin verdi, eller mangel på verdi. Høgere utdanning og det man kaller for indre dannelse, Bildung, ble av verdi. Det var idealer som ble skapt av det tyske åndslivet som opplevde ei enorm blomstring fra 1770 av og utover gjennom mange tiår, og ble uovertruffet i Verden, kan man trygt si, med åndsmennesker som Lessing, Fichte, Herder, Goethe, Schiller, Kant og Humboldt. Bildung krevde både utdanning og kunnskaper, men enda mer karakterutvikling og utvikling av et indre liv, og sans for poesi. Evnen til å leve et rikt liv gjennom inderlighet og indre opplevelser, følelsesmessig forfining og individuell og mental utvikling mot frihet og en viss selvtilstrekkelighet der man ikke hentet sin verdi ut fra samfunnets rangordning, ble et mål. Det ble også evnen til selvstendighet og selvstendig moralsk holdning bygget på egne originale vurderinger.

Bildung ble de intellektuelles kamprop og slagord i strid mot det etablerte hierarkiet. De krevde at Bildung skulle anerkjennes av samfunnet som et nytt ideal og en ny målestokk. Den nye intelligentsiaen satte opp et alternativt hierarki der litteratur, filosofi, lærdom og de skjønne kunster var verdiene. De søkte å skape en ny elite.

Under Friedrich II ble også de prøyssiske universitetsbyene Halle og Kønigsberg viktige kultursentra. Man regnet ikke lenger med at personer med høge posisjoner og adelskap automatisk var utmerkede personer. Fichte skrev at adelens antatte overlegenhet hadde sine røtter i "smiger, kryping, løgnaktighet og ran av de forsvarsløse", og i det privilegiet å tilhøre en slekt som hadde levd i overflod gjennom mange slektsledd.

De ansvarlige for statlig personellopplæring aksepterte den nye standarden for fortreffelighet, og bygde den inn i statstjenestens personellopplæring. Det viser de nye idealenes sterke gjennomslag i samfunnet. De ble også statussymbol, i likhet med kunstverk, Bildung ble nødvendig for å høre til eliten. Men for noen ble det et alvorlig ideal som formet livene deres.

Å etterape den gamle høgadelen ble umoderne, den satte ikke lenger standardene som ga sosial prestisje og status. Bildung undergravde en del av grunnlaget for de gamle klasseskillene, og skapte nye. Bildung la grunnlaget for nye band mellom utdannede mennesker og nye grunner for dem til å møtes.

Spredningen av idealet om Bildung gjorde det ikke lettere for Friedrich II å gjøre byråkratiet om til nikkedukker. Med det idealet fulgte krav om større frihet og ansvar, om å gjøre det en var overbevist om var rett å gjøre i følge ens moralske standarder. Og krav om å kunne leve etter disse verdiene under trygge forhold, om å kunne følge disse idealene uten derfor å bli angrepet av overordnede. Og Bildung styrket kravet om å kunne leve et trygt og anstendig liv og bli behandlet som et menneske. Det skapte både motstandsvilje og motstandsevne mot despotiet hos noen mennesker.

For motstandskjemperne og de "indre emigrantene" var appellen til den individuelle samvittighet og dømmekraft og til frihet under selvkontroll istedenfor blind lydighet og ytre tvang svært tiltrekkende. De fant seg selv på tvers av den staten som krevde underordning og lydighet under statens formål. Men den tyske idealismen var stort sett upolitisk. Bare i Preussen fikk den tyske idealismen politisk betydning. Innen byråkratiet ble det utviklet motstand mot tvangen og intoleransen. Friedrich II død var en lettelse for byråkratiet.

Etterfølgerne til Friedrich II var først Friedrich Wilhelm II (1786-1797) og deretter Friedrich Wilhelm III (1797-1840). De gjorde seg mindre bemerket enn de to prøyssiske kongene som hadde regjert det meste av det attende århundret. De overvurderte ikke sine evner, og var mer menneskelige enn forgjengerne. Byråkratiet fikk større frihet, og lot de personene som det bestod av få et mer humant liv.

Loven av 1794, som ble skrevet av byråkratiet, ga fortsatt adelen forrang framfor alle andre grupper i samfunnet. Kongen ble plassert under loven med hensyn til personaladministrasjon, der bestemte regler måtte følges, og byråkratiets privilegier ble bekreftet. Embetsmennene fikk rett til fast ansettelse og til å få saken prøvd for domstolene dersom det var snakk om klanderverdig oppførsel. De ansatte var ikke lenger å betrakte som kongens tjenere eller tjenestemenn, men så seg selv som statens tjenere og tjenestemenn, og staten: det var dem selv.

Selv om Friedrich II formelt hadde hatt all makt, og på egen hand satte opp statsbudsjettet og hadde enemyndighet over ansettelser og forfremmelser og avskjedigelser og fordeling av midler og oppgaver, våget etter hvert mange av lederne for byråkratiet i det skjulte å motsette seg ham ved å sabotere ordrer og å tilbakeholde informasjon. De beskyttet også andre ansatte mot represalier fra kongen. Kongen opptrådte vilkårlig og sarkastisk overfor sine ansatte, men til slutt ble byråkratiet i stand til å svekke kongen så mye at byråkratiet i virkeligheten styrte landet.

Kongen var den største jordeieren. Han ville gjennomføre enkelte reformer som siktet både mot å styrke bøndene i forhold til junkerne og å øke statens inntekter. Han ville dele de store eiendommene opp i familiebruk som bøndene skulle overta med arvelige kontrakter, og redusere eller avskaffe tvangsarbeidet. Dette satte naturligvis junkerne seg mot. De samarbeidet nært med byråkratiet, og byråkratiet var i stor grad rekruttert fra junkerklassen. Derfor søkte byråkratiet å sabotere disse reformene, og lyktes med sabotasjen.

Det tidligere nevnte Régie ble opprettet blant annet som et svar på Generaldirektoratets avslag på å samarbeide med Friedrich II om oppbygging av landet etter Sjuårskrigen. Landet var inne i en dyp depresjon og krise etter krigen. Generaldirektoratet mente at de skatteøkningene som lå inne i gjenoppbyggingsplanene var ødeleggende, og motsatte seg dem. Som svar tok Friedrich II skattlegginga fra Generaldirektoratet ved å opprette og overgi skattlegginga til Régie. En av lederne for Generaldirektoratet, Ursinus, ble satt i fengsel på grunn av Generaldirektoratets avslag til Friedrich II. Byråkratiet gikk over til aktiv sabotasje av Régies arbeid. Og i 1786 ble Régie oppløst og dets oppgaver ført tilbake til det ordinære sivile byråkratiet.

I de to tiårene etter Friedrich II's død, fra 1786 til 1806, tapte det kongelige kabinett langt mer av sin makt. Så tidlig som i 1788 var det umulig å tvinge kabinettordrer inn på en minister som von Heinitz. Denne uformelle og negative makt til toppbyråkratene ville noen av dem gjøre klar og åpen og ansvarlig og formell. Det var dette Baron von Stein ville oppnå i 1806 med opprøret mot Friedrich Wilhelm III og hans kabinett. I første omgang tapte Stein. Byråkratiet var den mektigste gruppa i samfunnet. Dets toppnivå var svært godt lønnet og kunne leve et liv i stor og praktfull velstand.


Oppkomsten av Byråkratisk Absolutisme.

Napoleon Bonaparte konsoliderte den mest effektive byråkratiske absolutisme Europa hadde sett. De militære nederlagene til Preussen i 1806 ved Jena og Auerstedt la grunnen for at det kunne foregå forandringer i det prøyssiske styringsverket som mange også innenfor byråkratiet mente var nødvendig.

Reformperioden begynte i 1807, og varte i fem år, til i 1812. Med frigjøringa fra Napoleons velde i årene 1813-15 ble behovet for reformer redusert siden styresmaktene i Preussen igjen kom til å sitte trygt med makten. Reformene åpnet adgang oppover i systemet for menn fra middelklassen.

Reformatorene var praktiske menn, selv om de brukte tid til å snakke om "revolusjon ovenfra", "revolusjon innenfra", og "demokratiske prinsipper i et monarkisk styresett". Det fant ikke sted noen revolusjon mot privilegiene eller regjeringas absolutisme. Men systemet ble strømlinjeformet og de formelle autoritetsforhold ble oppdatert til å være mer i tråd med de reelle autoritetsforhold. Og den personlige frihet til yrkesvalg og næringsvirksomhet ble utvidet.

Reformene ble foretatt av overklassen. Det var et visst trykk nedenfra. (Se kapitlet "Bøndene i Preussen 1806-11.") Men Rosenberg ser det ikke som avgjørende.

"Revolusjonen innenfra" var en fraksjonsstrid innenfor den regjerende klassen. Det var en fortsettelse av striden mellom det kongelige eneveldet, det ambisiøse byråkratiet og den selvstyrte landadelen. Revolusjonen ble initiert og gjennomført av vidsynte byråkrater og offiserer fra hæren som hadde blitt regjeringsansatte på sine gamle dager. Fram til 1848 var det bare fra stillinger i staten at det var mulig å spille en politisk rolle av betydning.

Sammenbruddet for regjeringa og de militære og sivile myndigheten i 1806 og 1807 åpnet rom for at en liten klikk av intelligente, opplyste, viljesterke og bestemte tjenestemenn kunne arbeide effektivt for en ny politikk. Det var også et tegn på at utdannede personer var blitt av større betydning i forhold til fødselsaristokratiet.

Den nye eliten som stod fram i 1806 og 1807 fikk kontroll over de sentrale myndighetene ved å undergrave posisjonene til de gamle autoritetsfigurene. Denne nye eliten av modige politikere-administratorer ble ledet av Stein og Hardenberg.

Stein hadde vært motstander av både monarkisk kabinett styre, autoritært styre av profesjonelle administratorer, demokratisk regjering og bonapartistisk cæsarisme. Han ønsket et system som liknet på den aristokratiske modellen fra det samtidige engelske konstitusjonelle monarkiet. Stein var en handlingens mann, og prøvde å kombinere det beste fra Preussen med effektiviteten til Napoleons system og elementer fra stenderstaten og fra et konstitusjonelt og representativt styre.

Hardenberg ville ha "demokratiske prinsipper i ei monarkisk regjering". Men han var "realist", og vek ikke tilbake for å fengsle politisk opposisjonelle uten lov og dom. Hardenberg var kansler i årene fra 1810 til 1823.

Reformatorene ble byggere og overvåkere av en liberalisert politistat der byråkratiet var kjernen i den herskende klassen. Et mer vilkårlig kongelig styre ble erstattet av et upersonlig absolutistisk byråkrati, som kuliminerte med en opplyst minister despotisme moderert av viljen til de herskende klassene. I 1808 ble kabinettstyret formelt avskaffet.

Det nye styret ble et styre av toppbyråkrater, med kongen som leder, et ekspertstyre.

Den viktigste grunnen til at ledelsen for byråkratiet hadde blitt motstandere av kongens virksomhet var at kongen behandlet sine ansatte på en nedverdigende måte.

Fra 1806 ble den lite dyktige og lite innsiktsfulle kongen styrt av ministrene, som ble rekruttert fra byråkratiet. De tok initiativene til politikken for all virksomhet, som lovgivning, og kontrollerte dens gjennomføring. Teknisk var ministrene ansvarlig overfor monarken som var den legitime suveren. Ministrene kontrasignerte ordrer fra kongen, og ministrene var derfor ansvarlig for de ordrer som ble gitt. All personlig intervensjon fra monarken i administrasjonens arbeid var eliminert. Absolutt styre etter offentlig lov var nå det lovregulerte kollektive eneveldet til det byråkratiske aristokratiet, ledet av en liten elite av ministre som var ansvarlig overfor sin egen samvittighet og sterke statsministre som Stein og Hardenberg. Men dette styret var truet av uansvarlige fraksjoner ved hoffet og rivaliserende fraksjoner innenfor byråkratiet.

Det fantes ingen folkelig kontroll med regjeringa. Men den foretrakk å handle som velgjører framfor som undertrykker og utbytter. Myndighetene ønsket tillit og tilslutning, de ville ikke styre gjennom frykt, men helst ved overtalelse. Derfor ble propaganda og argumentasjon og appell til både følelser og til høge idealer av betydning. Dette gjorde igjen styresmaktene lydhøre for kritikk.

Det kom til å bli lagt mer vekt på fortjeneste og dyktighet ved forfremmelser. Oktober ediktet av 1807 avskaffet mange av de arvelige, adelige privilegiene. Muligheten til vanlige folk ble forbedret. Privilegerte profesjonelle status grupper (Berufsstände) fortsatte å bestå, selv om førstestanden ble avskaffet. Den aristokratiske orden bestod og ble styrket ved at spesielt fortjente personer nedenfra i samfunnet kunne få adgang til aristokratiet.

Ved sammenbruddet for den gamle orden sank omdømmet til det gamle aristokratiet til et lavmål. Stein skrev om dem at herrene i Preussen var en klasse av "slu, hjerteløse, treaktige, halvutdannede menn som , etter alt, bare høver som korporaler eller bokholdere" og "fortjener å bli pisket med skorpioner", selv om de "skyver seg selv til alle posisjoner fra minister og feltmarskalk ned til kommuneinspektør". Likevel var reformatorene ikke motstandere av privilegier, men av adelens medfødte, privilegerte stilling. De ønsket at karrieremulighetene skulle åpnes for alle menn med talent, og ikke bare for adelen. Hardenberg skrev i 1807 at "hver posisjon i staten, uten unntak, skal være åpen ikke for denne eller hin kasteliknende gruppe, men for alle sosiale elementer som er fortjente og har kapasitet". Dette ble ikke tilfelle. Nepotisme, favoritisme og forbindelser kom fortsatt til å være av avgjørende betydning, selv om betydningen av adelskap ble mindre. Ideologi ble av større betydning. Utnevnelser ble mer politiske. Nesten alle toppene i staten i reform-Preussen var fra gamle adelsfamilier, som Stein, Hardenberg, Dohna, Auerswald, Altenstein og Bülow. Men de fleste av deres nestkommanderende var utmerkede menn av mer beskjedent opphav.

Hæren.
Scharnhorst var leder for reformatorene i det prøyssiske militærvesenet. Nye lover avskaffet adelens enerett til offisersstillinger. Men likevel ble militærvesenet fortsatt først og fremst søkt som karrierevei av adelsmenn. Det ble stilt strengere krav til offiserene. Det var ikke nok å være adelsmann, men måtte i tillegg ha andre kvaliteter. Drukkenbolter og personer med umulig oppførsel eller elendig helse ble utvist fra hæren. Noe som hevet standarden på personalet.

Styrkelsen av byråkratiets selvstyre var en stor fordel for hæren. Den kunne utvikle seg til en profesjonell statusgruppe og elite. Scharnhorst og Gneisenau frigjorde hæren i stor grad fra inngrep fra kongen. De standardiserte forholdene omkring forfremmelse, belønning og pensjonsrettigheter.

En bestemmelse fra 1808 sa at en kvalifisert offiser bare kunne få selvstendig kommando etter å ha blitt valgt av en gruppe offiserer fra regimentet. Dette førte til at offiserskorpset ble selvadministrerende. Demokratiske desentraliserte grupper tok seg av personalpolitikken, og satte standarder for oppførsel. Adelen benyttet denne bestemmelsen til å sikre seg fortsatt kontroll over hæren, og til å bevare den gamle sosiale strukturen til offisersklassen.

Avskaffelsen av adelige privilegier og monopol skulle ikke skade adelen, men gjøre samfunnet mindre rigid og skape rom for flere gruppers innsats og talent. Adelens enerett til å eie gods ble avskaffet. Dette var en øyeblikkelig fordel for den jordeiende adelen siden markedet for godseiendommer hadde brutt sammen, og ved å åpne det for et større marked ble den godseiende adelens kreditt forbedret. Alle som kjøpte et adelsgods ble junkere. Junkerne beholdt mye av sin makt på landsbygda, men i nå egenskap av å være godseiere og ikke som adelsmenn.

Hans Rosenberg følger i sin bok noen tema, spesielt kampen mellom den jordeiende adelen og statsbyråkratiet, inn i neste århundre (det nittende århundre), men siden jeg foreløpig ikke dekker dette århundret slutter jeg av her.


Lenker:
Til oversikten over alle tekstene

Kjøp og Salg


Kilde for dette kapitlet er Hans Rosenbergs bok: "Bureaucracy, Aristocracy and Autocracy. The Preussian Experience 1660-1815."