Jean-Jacques Rousseau:

Om Samfunnspakten

Bok 3

Til Første bok
Til Oversikt over alle tekstene

Oversatt av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:
Jean-Jacques Rousseau: " Den sosiale kontrakten".


Bok tre

La oss før vi snakker om de ulike formene for regjering forsøke å fastsette den presise meningen av dette ordet, siden det ikke har blitt forklart helt klart.

Kapittel 1

Regjering i alminnelighet

Jeg advarer leseren om at dette kapitlet må bli lest nøye, og at jeg ikke kjenner kunsten å gjøre meg forståelig for de som ikke vil være oppmerksomme.

Hver fri handling har to årsaker som samtidig bidrar til å frambringe den. Den ene er moralsk, viljen som bestemmer handlingen; og den andre er fysisk, altså den kraften som utfører handlingen. Når jeg går mot en gjenstand må jeg først ville gå mot det. For det andre så må føttene mine bære meg mot den. Dersom en lam person ville ønske å springe, eller en aktiv mann ikke gjøre det, vil begge bli værende der de er. Det politiske organet har den samme bevegende kraften. I det er på samme måte kraft og vilje skilt, den siste under navnet lovgivende makt og den første under navnet utøvende makt. Ingenting er, eller bør være, gjort uten at de samarbeider.

Vi har sett at den lovgivende makt tilhører folket og bare kan tilhøre det. På den andre siden er det lett å se av de prinsippene som allerede er etablert at den utøvende makt ikke kan tilhøre folket i alminnelighet som lovgivende og suveren, siden den makta bare blir utøvd i særskilte handlinger, som ikke er innen lovens område, og følgelig heller ikke innen suverenens makt, for alle handlingene dens må være lover.

Den offentlige kraften krever da en høvelig agent for å konsentrere den og sette den ut i handling i henhold til retningslinjer fra almenviljen, for å tjene som et kommunikasjonsmiddel mellom staten og suverenen, for å utføre på en eller annen måte i en offentlig person det som foreningen av sjel og legeme utfører i et menneske. Dette er i staten oppgaven til regjeringa, som feilaktig kan tatt for å være suverenen, mens den bare er dens ministre.

Hva er da regjering? Et mellomledd som er opprettet mellom undersåttene og suverenen for deres felles korrespondanse, pålagt å utøve opprettholdelse av lovene og frihet både sivil og politisk.

Medlemmene av dette mellomleddet blir kalt magistrater (øvrighetspersoner) eller konger, det er styrere; og leddet selv som et hele kalles for fyrste. Derfor har de som framholder at den handlingen der folket overgir seg til sin leder ikke er en kontrakt rett. Det er ingenting annet enn en et oppdrag, et verv, en ansettelse der de som embetsmenn under suverenen utøver i dens navn den makten som den har tildelt dem, og som den kan begrense, modifisere og ta tilbake etter eget ønske. Fraskrivelse av en slik rett går ikke overens med samfunnets natur, og står i motsetning til formålet for foreningen.

Følgelig gir jeg navnet regjering eller overordnet administrasjon til den legitime utøvelsen av den utøvende makt, og navnet fyrste eller øvrighet (magistrat) til den mannen eller det organet som er pålagt administrasjonen.

Det er i regjeringa man finner de mellomliggende maktene, relasjonene som konstituere helhetens forhold til seg selv, eller mellom suverenen og staten. Dette siste forholdet kan bli representert ved ytterpunktene til en sammenhengende proporsjon der middelverdien er regjeringa. Regjeringa mottar fra suverenen de ordrene som den gir til folket; og for at staten skal forbli i stabil likevekt er det nødvendig at alt må være balansert, at det skal være likhet mellom produktet eller makta til regjeringa tatt ved seg selv, og produktet eller makta til borgerne, som er suverene etter en synsvinkel og undersåtter etter en annen.

Videre kunne vi ikke forandre noen av de tre termene uten med en gang å ødelegge proporsjonen. Dersom suverenen ønsker å regjere, eller om øvrighetspersonene ønsker å gi lover, eller om undersåttene nekter å adlyde følger uorden etter orden, kraft og vilje handler ikke lenger sammen, og staten går i oppløsning og blir despotisk eller anarkisk. Til sist, etter som det bare er en middelverdi mellom hvert relasjon, og det er bare ei god regjering som er mulig i en stat, men tusen hendelser kan forandre forholdene til folket. Ikke bare kan ulike regjeringer være gode for ulike folk, men for det samme folket til ulike tider.

For å forsøke å gi en ide om de ulike relasjonene som kan eksistere mellom disse to ytterpunktene vil jeg bruke som et eksempel antallet mennesker, som et forhold som det er lettest å uttrykke.

La oss anta at staten består av ti tusen borgere. Suverenen kan bare betraktes kollektivt og som et organ, men hver privat person, i kapasitet av å være undersått, er betraktet som et individ. Derfor er suverenen til undersåtten som ti tusen til en. Det som hvert medlem av staten har som sin del er bare en titusen del av den suverene autoriteten, selv om han er fullstendig underlagt den.

Dersom nasjonen består av et hundre tusen mennesker forandres ikke posisjonen til undersåttene, og hver er undersått til hele lovens autoritet, mens hans stemme, som er redusert til en hundre tusendel, har bare en tidel så stor innflytelse. Undersåtten forblir alltid en enhet, og den proporsjonale makten til suverenen øker i forhold til antallet borgere. Herav følger det at desto mer staten vokser desto mindre blir friheten.

Når jeg sier at den proporsjonale makta øker mener jeg at den er fjernere fra likhet. Derfor desto større forholdet er i geometrisk forstand desto mindre er forholdet i den vanlige betydning. I den første er forholdet, betraktet kvantitativt, målt ved eksponent, og i det andre, betraktet i henhold til identitet, er det anslått ved likhet.

Desto mindre de særskilte viljene korresponderer med almenviljen, det er, skikk og bruk med lover, desto mer skulle undertrykkelsesmakta bli økt. Regjeringa skulle for å være effektiv være relativt sterkere etter som folket er mer tallrikt.

På den andre siden, etter som veksten til staten gir de som holder offentlig autoritet større fristelse og mer anledning til å misbruke makta si så skulle regjeringa få mer styrke for å tøyle folket, og desto mer skulle suverenen ha i sin tur for å tøyle regjeringa. Jeg snakker ikke her om absolutt makt, men om den relativ styrken til forskjellige deler av staten.

Det følger av dette doble forholdet at den fortsatte proporsjonen mellom suverenen, fyrsten, og folket ikke er en tilfeldig ide, men en nødvendig følge av naturen til det politiske organet. Det følger videre at et av ytterpunktene, folket, som undersått, fastsatt og representert ved enhet, alltid når det doble forholdet øker eller minker så øker eller minker det enkle forholdet på samme måte, og følgelig blir middeltermen forandret. Dette viser at det ikke er noen enestående og absolutt konstitusjon for regjeringa, men at det kan være like mange regjeringer som er ulike i natur som det er ulike stater.

Dersom, for å gjøre dette systemet latterlig, det skulle bli sagt at det i følge meg bare er nødvendig for å finne denne middelproporsjonen og danne regjeringas organ å ta kvadratrota av folketallet, ville jeg svare at jeg bruker det tallet bare som et eksempel. At forholdene som jeg snakker om ikke er målt bare ved antall mennesker, men i alminnelighet ved handlingens kvantitet, som følger av kombinasjonen av mangfoldet av årsaker. Og at videre, for å uttrykke meg i få ord, selv om jeg låner for et øyeblikk geometriske termer så er jeg likevel oppmerksom på at geometrisk presisjon ikke har noen plass i moralske overlegninger.

Regjeringa er i liten skala hva det politiske organet som inkluderer den er i større skala. Den er en moralsk person som har bestemte evner, aktive som suverenen, passive som staten, og den kan bli løst opp i andre liknende relasjoner, og fra dem oppstår det følgelig en ny proporsjon, og enda en innen denne, i henhold til øvrighetspersonenes orden, til vi kommer til et udelelig mellomste ledd, det er til en eneste øverste øvrighetsperson, som kan bli framstilt i midten av denne progresjonen som enhet mellom serien av brøker og serien av de hele tallene.

La oss, uten å bringe oss selv i forlegenhet med denne multiplikasjonen av termer, være fornøyd med å betrakte regjeringa som et nytt organ i staten, distinkt fra folket og fra suverenen, og mellom dem.

En vesentlige forskjell mellom de to organene er at staten eksisterer ved seg selv mens regjeringa bare eksisterer gjennom suverenen. Slik er, eller bør, den dominerende viljen til fyrsten bare være almenviljen, eller loven. Denne kraften er bare den politiske kraften konsentrert i seg selv. Så snart den av seg selv ønsker å gjennomføre noen absolutt og uavhengig handling begynner forbindelsen til helheten å bli løsnet. Til sist, dersom det skulle skje at fyrsten har en særegen vilje som er mer aktiv enn den til suverenen, og dersom han bruker den offentlige makten som er i hans hender for å tvinge gjennom lydighet på en slik måte at det kunne sies å være to suverener, den ene de jure og den andre de facto, ville den sosiale enheten med en gang forsvinne, og det politiske organet bli oppløst.

Videre, for at regjeringas organ kan ha en eksistens, et virkelig liv, for å skille det fra statens organ, og for at alle dens medlemmer kan være i stand til å handle samstemmig og oppfylle den målsetningen som det er instituert for, er en særskilt personlighet nødvendig for den, en følelse som er felles for alle medlemmene, en kraft, en egen vilje som bidrar til dens bevarelse. Denne individuelle eksistensen forutsetter forsamlinger, rådsmøter, en makt til å diskutere og forhandle og beslutte, rettigheter og privilegier som bare tilhører fyrsten, og som gjør posisjonen til embetsverket mer ærverdig etter hvert som den blir mer slitsom. Vanskeligheten ligger i metoden for å disponere innenfor helheten dette underordnede hele på en slik måte at det ikke svekker den generelle konstitusjonen ved å styrke sin egen, at dens særskilte styrke, som er ment for dens egen bevarelse, alltid kan bli holdt adskilt fra den offentlige styrken som er bygd opp for å bevare staten. Og med et ord at det alltid kan være rede til å ofre regjeringa for folket, og ikke folket for regjeringa.

Selv om det kunstige organet til regjeringa er verket til et annet kunstig organ, og på noen måter bare har en avledet og underordnet eksistens, forhindrer ikke det den fra å handle med mer vigør eller hurtighet, fra å nyte, så å si, mer eller mindre robust helse. Til sist, uten direkte å ta avstand fra det formålet som det ble instituert for, kan det avvike mer eller mindre fra det, i henhold til den måten det ble konstituert på.

Fra alle disse ulikhetene oppstår de ulike relasjonene som regjeringa må ha med statens organ for slik å være i harmoni med de tilfeldige og særskilte relasjonene ved hvilke staten selv blir modifisert. For ofte vil den regjeringa som i seg selv er den beste bli den mest mangelfulle dersom ikke dens relasjoner blir forandret for å møte manglene til det politiske organet som den tilhører.


Kapittel 2

Prinsippet som konstituerer de ulike formene for regjering

For å forklare den alminnelige årsaken til disse ulikhetene må jeg her skille fyrsten fra regjeringa, som jeg tidligere skilte mellom staten og suverenen.

Embetsverket [magistratens organ] kan være sammensatt av et større eller mindre antall medlemmer. Vi sa at forholdet mellom suverenen og undersåttene var så mye større som folket var mer tallrikt, og ved en analogi kan vi si det samme om regjeringa med hensyn til [øvrighetspersonene] magistratene.

Den totale styrken til regjeringa, som alltid er statens styrke, variere ikke. Derav følger det at desto mer den bruker sin styrke på sine egne medlemmer desto mindre er igjen for bruk på hele folket.

Følgelig har vi at desto mer tallrike øvrighetspersonene er desto svakere er regjeringa. Ettersom denne maksimen er grunnleggende må vi forsøke å forklare det tydeligere.

Vi kan hos magistratens person [øvrigheten, embetsverket] skille mellom tre viljer som er vesentlig ulike: for det første er det viljen som er særskilt for individet, og som tenderer til bare å handle til hans personlige fordel. Og for det andre den felles viljen til embetsverket, som bare tar hensyn til fyrstens fordel, og som kan kalles for korporasjonsviljen, den er almen i forhold til regjeringa, og partikulær i forhold til staten som regjeringa er en del av. For det tredje, viljen til folket, eller den suverene viljen, som er almen både i forhold til staten betraktet som det hele og i forhold til regjeringa betraktet som del av det hele.

I et perfekt lovgivningssystem skulle den partikulære eller individuelle viljen ikke gjøre seg gjeldende. Og den korporasjonsviljen som er særegen for regjeringa skulle være ganske underordnet, og følgelig almenviljen eller den suverene viljen alltid dominerende, og den eneste hersker av hele resten.

På den andre sida vil disse forskjellene i henhold til den naturlige orden bli proporsjonalt mer aktive etter som de blir konsentrerte. Slik er almenviljen alltid den svakeste, korporasjonsviljen har andre rang og den partikulære viljen er først av alle, slik at i regjeringa er hvert medlem først seg selv, deretter en øvrighetsperson, og så en borger - en gradering som er direkte motsatt av det den sosiale orden krever.

Men anta at hele regjeringa er i hendene på en enkelt mann, da vil den partikulære viljen og korporasjonsviljen bli perfekt forent, og følgelig er den siste i den høyeste grad av intensitet. Nå, etter som kraftens anstrengelse avhenger av graden av vilje, og etter som den absolutte makten til regjeringa ikke varierer, følger det at den mest aktive regjeringa er den som er i hendene til en enkelt mann.

På den andre siden, la oss slå regjeringa sammen med den lovgivende autoriteten, la oss gjøre suverenen til fyrste, og alle borgerne til øvrighetspersoner, da vil den felles viljen (korporasjonsviljen), blandet sammen med almenviljen, ikke ha mer aktivitet enn den siste, og vil la den partikulære viljen være med all sin makt. Slik vil regjeringa, alltid med den samme absolutte styrke, være ved sitt minimum av relativ styrke eller aktivitet.

Disse relasjonene er uomtvistelige, og andre betraktninger tjener til å styrke dem. Vi ser for eksempel at hver øvrighetsperson er mer aktiv i sitt organ enn hver borger er i sitt, og at følgelig den partikulære viljen har mye mer innflytelse i regjeringas handlinger enn i suverenens, for hver øvrighetsperson er nesten alltid pålagt en regjeringsfunksjon mens hver borger, tatt for seg selv, ikke har noen suverenitetsfunksjon. Videre er det slik at desto mer utstrakt staten er desto mer er den virkelige styrken økt, selv om styrken ikke øker proporsjonalt med statens utstrekning. Men mens staten forblir den samme er det nytteløst å mangfoldiggjøre øvrighetspersonene, for regjeringa erverver ingen større virkelig styrke, etter som denne styrken er statens, som er en styrke av ensartet kvantitet. Slik minsker den relative styrken eller aktiviteten til regjeringa uten at den absolutte eller virkelige styrken er i stand til å øke.

Det er videre sikkert at ekspedisjonen av forretningene går forholdsvis saktere etter som flere personer blir pålagt å utføre dem. Altså dersom vi legger for mye vekt på forsiktighet blir for lite overlatt til lykken, og muligheter går forbi uten å bli utnyttet, og med overdrevne diskusjoner og overlegninger går fruktene av overlegningene tapt.

Jeg har nettopp vist at regjeringa er svekket i forhold til økninga av øvrighetspersoner, og jeg har tidligere demonstrert at desto mer tallrikt folket er desto bør mer den undertrykkende kraften økes. Herav følger det at forholdet mellom øvrighetspersonene og regjeringa bør være omvendt av forholdet undersåttene og suverenen. Altså at desto større staten blir desto mer burde regjeringa trekkes sammen slik at antallet ledere skulle minke i proporsjon med at befolkninga øker.

Men jeg snakker her bare om den relative styrken til regjeringa, og ikke om dens rettskaffenhet, for på den andre siden er det slik at desto flere øvrighetspersoner det er desto mer vil korporasjonsviljen nærme seg almenviljen, mens under en eneste øvrighetsperson vil denne korporasjonsviljen bare være en partikulær vilje. Slik kan det som tapes på en side vinnes på en annen side, og kunsten til lovgiveren består i vite hvordan han skal fastsette det punktet der styrken og viljen til regjeringa, alltid i tilsvarende proporsjon, blir kombinert i det forholdet som er mest fordelaktig for staten.


Kapittel 3

Klassifisering av regjeringer

Vi har i det foregående kapitlet sett hvorfor det er skilt mellom de ulike typene eller formene for regjeringer etter antallet medlemmer som de er sammensatt av. Det gjenstår i dette kapitlet å se hvordan denne inndelinga er gjort.

Suverenen kan, for det første, overgi regjeringsoppdraget til hele folket, eller til størstedelen av folket, på en slik måte at det kan være flere borgere som er øvrighetspersoner enn alminnelige borgere. Vi skal kalle denne formen for regjering for demokrati.

Eller den kan begrense regjeringa til et lite antall slik at det kan være flere vanlige borgere enn øvrighetsperson, og denne formen kalles aristokrati.

Til sist kan den konsentrere hele regjeringa i hendene på en eneste øvrighetsperson som resten har sin makt fra. Denne tredje formen er mest vanlig, og er kalt monarki, eller kongelig regjering.

Vi skulle merke oss alle disse formene, eller i det minste de første to, tillate ulike grader, og kunne ha en betydelig spennvidde, for demokrati kan omfatte hele folket, eller være begrenset til halve folket. Aristokrati, på sin side, kan være begrenset til fra halve folket til et ubestemt lite antall. Selv kongelighet er mottakelig for deling. Sparta hadde ved sin konstitusjon alltid to konger, og i det romerske imperiet var det så mange som åtte keisere på en gang uten at det kan sies at imperiet var delt. Slik er det et punkt der hver form for regjering blandes med den neste, og vi ser at under bare tre benevnelser er regjeringa virkelig mottakelig for så mange ulike former som staten har borgere.

Denne samme regjeringa er i visse henseende i stand til å deles inn i flere deler, en administrert på en måte, en annen på en annen måte. Det kan ved kombinasjon av disse tre formene dannes en mangfoldighet av blandede former, der hver kan bli mangfoldiggjort ved alle enkle former.

I alle tidsaldere har det vært mye diskusjon om den beste formen for regjering, uten vurdering av det faktum at hver av dem er den beste i bestemte tilfeller, og den verste i andre.

Dersom antallet overordnede øvrighetspersoner i ulike stater skulle være omvendt proporsjonalt med antallet borgere, følger det i alminnelighet at demokratisk styreform er høvelig for små stater, aristokrati for stater av moderat størrelse, og monarki for store stater. Denne regelen følger umiddelbart fra dette prinsippet. Men hvordan er det mulig å anslå mangfoldigheten av omstendigheter som kan gi unntak?


Kapittel 4

Demokrati

Han som lager loven vet bedre enn noen annen hvordan den skulle bli utøvd og forklart. Det ville da virke som om det ikke kunne være noen bedre konstitusjon enn en der den utøvende makt er forent med den lovgivende, men det er den omstendigheten som gjør en demokratisk regjering inadekvat i visse henseender, siden tingene som bør skilles ikke blir det, og siden fyrsten og suverenen, som er den samme person, liksom bare danner en regjering uten regjering.

Det er ikke hensiktsmessig at den som lager lovene skulle utøve dem, eller at det folkets organ skulle avlede sin oppmerksomhet fra generelle betraktninger for å undersøke spesielle objekt. Ingenting er farligere enn den innflytelsen hans private interesser kan ha på offentlige affærer. Og regjeringas misbruk av lovene er et mindre onde enn korrumpering av lovgiveren, som er det uavvendelige resultat av søken etter private interesser. For når staten blir forandret i sin substans blir all reform umulig. Er folk som aldri ville misbruke regjeringa ville på samme måte aldri misbruke dens uavhengighet. Et folk som alltid styrer godt ville ikke trenge å bli styrt.

Tar man termen i dens strenge betydning så har det aldri eksistert, og vil aldri eksistere, noe sant demokrati. Det står i motsetning til den naturlige orden at majoriteten skulle styre og at minoriteten skulle bli styrt. Det er umulig å forestille seg at folket skulle bli værende i evig forsamling for å ta seg av offentlige saker, og det er åpenbart at kommisjoner ikke kan bli opprettet for det formålet uten at administrasjonsformen ble forandret.

Jeg tror at jeg kan nedsette som et prinsipp at når funksjonene til regjeringa blir delt mellom flere øvrigheter erverver før eller senere de minst tallrike størst autoritet om bare så på grunn av den større lettheten de avvikler forretningene med.

Hvor mange ting som det er vanskelig å kombinere forutsetter ikke denne regjeringa! Først, en veldig liten stat der folk lettvint kan samle seg, og der hver borger lett kan kjenne de andre. Og for det andre, stor enkelhet i manerene, som forhindrer en mangfoldighet av affærer og vanskelige diskusjoner. Nest, betydelig likhet i rang og formue, for uten dette består ikke likhet i rettigheter og autoritet lenge. Og til sist, lite eller ingen luksus, for luksus er enten virkningen av rikdom eller gjør den nødvendig. Den korrumperer både rik og fattig, de første ved besittelse, de siste ved grådighet. Den forleder landet til svakhet og forfengelighet. Den tar borgerne fra staten for å underordne dem en til en annen, og alle under den offentlige meningen.

Dette er grunnen til at en berømt forfatter har betegnet dyd som prinsippet for en republikk, for alle disse forholdene kunne ikke bestå uten dyd. Men ved å ikke å foreta de nødvendige distinksjonene har det strålende geniet ofte manglet presisjon og noen ganger klarhet, og har ikke sett at den suverene autoriteten overalt er den samme, det samme prinsippet bør ha en plass i hver godt konstituert stat, i større eller mindre grad, i samsvar med regjeringas form.

La oss legge til at det ikke er noen regjering som er så utsatt for borgerkriger og indre agitasjon som de demokratiske eller folkelige siden det ikke er noen som tenderer så sterkt og så konstant til å forandre sin form, ingen som krever mer årvåkenhet og mot for å bevare seg i sin egen form. Det er spesielt i denne konstitusjonen at borgerne skulle bevæpne seg med styrke og fasthet, og hver dag i sitt liv si fra bunnen av sitt hjerte det samme som en rettskaffen ridder sa i den polske riksdagen: Malo periculosam libertatem quam quietum servitium - "Jeg foretrekker en farlig frihet framfor et fredelig slaveri".

Dersom det fantes en nasjon av guder ville den bli regjert demokratisk. Så perfekt en regjering er upassende for mennesker.


Kapittel 5

Aristokrati

Vi har her to moralske personer som er ganske distinkte, regjeringa og suverenen, og følgelig to almenviljer. Den ene regjerer med referanse til alle borgerne, og den andre bare med referanse til medlemmene av administrasjonen. Selv om regjeringa kan regulere sin indre politikk som den ønsker kan den ikke snakke til folket utenom i navnet til suverenen, altså i navnet til folket selv. Dette må aldri bli glemt.

De tidligste samfunnene ble aristokratisk styrt. Familieoverhodene diskuterte de offentlige saker seg imellom. De unge mennene ga etter for erfaringens autoritet. Herfra navnene prest, eldre, senat, gerontes. De ville i Nord-Amerika blir fortsatt styrt på denne måten nå for tida, og er svært godt styrt.

Men i proporsjon med at den ulikheten som skyldtes institusjonene vant over den naturlige likheten ble rikdom eller makt foretrukket framfor alder, og aristokratiet ble valgbart. Til slutt ble makten overført med farens eiendom til barna, og det gjorde familien patriarkalsk, og regjeringa arvelig, og det var senatorer som bare var tjue år gamle.

Det er da tre typer aristokrati - naturlig, basert på valg, og arvelig. Den første er bare høvelig for enkle nasjoner, og den tredje er den verste typen av alle regjeringsformer. Den andre er den beste, den er aristokrati som bærer navnet sitt med rette.

I tillegg til fordelene med distinksjonen mellom de to maktene har aristokrati fordelen med valg av medlemmene sine, for i en folkelig regjering er alle borgere født øvrighetspersoner. Men denne begrenser dem til et lite antall, og de blir bare øvrighetspersoner ved valg, en metode som belønner redelighet, intelligens, erfaring og andre gode egenskaper som gir grunn til offentlig heder, og som garanterer at menneskene vil bli styrt med visdom.

Videre er forsamlinger lettere kalt sammen, sakene blir bedre diskutert og blir ekspedert med større orden og flid mens statens kreditt blir bedre vedlikeholdt utenlands av ærverdige senatorer enn av en ukjent og foraktet masse.

Kort sagt, det er den beste og mest naturlige tingenes orden at de viseste skal styre mengden, når vi er sikre på at de vil styre til dens fordel og ikke for sin egen. Vi skulle ikke mangfoldiggjøre midlene på en unyttig måte, og ikke gjøre med tjue tusen mennesker det som hundre utvalgte kan utføre enda bedre. Men vi må iaktta at de styrendes felles interesse i mindre grad styrer den offentlige krafta i henhold til reglene for almenviljen, og at en annen uunngåelig tilbøyelighet fjerner en del av den utøvende makt fra lovene.

Med hensyn til spesielle hensyn må en stat ikke være så liten, eller et folk så enkelt og redelig, at utøvelsen av lovene skulle følge almenviljen umiddelbart, som i et godt demokrati. Heller ikke må en nasjon bli så stor at lederne, som er spredt rundt for å styre den, kan sette seg opp som suverener hver i sin provins, og begynne å gjøre seg uavhengige for til sist å bli herrer.

Men dersom aristokratiet krever noen få dyder mindre enn folkelig styre krever det også andre som er spesielle for det, som moderasjon blant de rike og tilfredshet blant de fattige, for en streng likhet ville synes å være malplassert i det, og ble ikke sett en gang i Sparta.

Dersom denne formen for regjering passer overens med en viss ulikhet i rikdom er det hensiktsmessig i alminnelighet at administrasjonen av offentlige saker skulle bli tiltrodd de som er best i stand til å vie hele sin tid til den, men ikke, som Aristoteles framholdt, at de rike alltid skulle ble foretrukket. Tvert i mot er det viktig at et annet og motsatt valg noen ganger skulle lære folket at det i menneskers personlige gjerninger er grunner som er viktigere enn rikdom til å foretrekke dem.


Kapittel 6

Monarki

Vi har hittil betraktet fyrsten som en moralsk og kollektiv person forent ved kraften til lovene, og som bærer av statens utøvende makt. Vi må nå betrakte denne makta konsentrert i hendene på en naturlig person, en virkelig mann, som alene har rett til å disponere den i henhold til lover. Han er det som er kalt monark eller konge.

I motsetning til de andre formene for administrasjon, der et kollektivt vesen representerer et individ, representerer et individ et kollektivt vesen: slik at den moralske enheten som konstituerer det samtidig er en fysisk enhet, der all den makta som loven samler i de andre med så mye møye er samlet naturlig.

Slik adlyder folkets vilje, fyrstens vilje, statens offentlige kraft og de særskilte kreftene til regjeringa den samme bevegende kraft. Alle drivfjærene til maskinen er i den samme handa, alt arbeider for det samme formålet, det er ikke noen motsatt bevegelse som motarbeider de andre, og ingen type konstitusjon kan bli forestilt der en mer betydelig handling skapes med mindre anstrengelse. Arkimedes, som satt rolig på stranda og uten vanskelighet sjøsatte et stort fartøy, representerer for meg en dyktig monark som regjerer sine store stater fra sitt kabinett, og mens han virker bevegelsesløs, setter han alt i bevegelse.

Men dersom det ikke er noen regjering som har mer vigør er det ingen der den partikulære viljen har mer innflytelse og lettere styrer andre. Alt arbeider for det samme målet, det er sant, men målet er ikke den offentlige velferd, og selve makta til administrasjonen vendes stadig til statens skade.

Konger ønsker å være absolutte, og langt borte fra roper mennesker til dem at den beste måten å bli det på er å gjøre seg elsket av folket. Denne maksimen er veldig fin, og også veldig sann på visse måter. Men uheldigvis vil den alltid bli gjort til latter ved hoffene. Makt som springer fra folkets følelser er utvilsomt den største, men den er usikker og betinget, og fyrster vil aldri være fornøyd med den. De beste kongene ønsker å ha makt til å være onde dersom de skulle ønske det, uten å opphøre å være herrer. En politisk forkynner vil fortelle dem forgjeves at styrken til folket er deres egen, og det er deres største interesse at folket skulle blomstre og være mange og formidable. De vet svært godt at dette ikke er sant. Deres personlige interesse er for det første at folket skulle være svakt og elendig, og aldri skulle være i stand til å motstå dem. Anta at alle undersåttene var underdanige, og da innrømmer jeg at det ville være fyrstens interesse at folket skulle være mektig, for at hans makt kunne gjøre ham formidabel overfor naboene. Men etter som denne interessen bare er sekundær og underordnet, og etter som de to antagelsene ikke går overens, er det naturlig at fyrster alltid skulle foretrekke det maksimum som mest øyeblikkelig er nyttig for dem. Det er dette som Samuel presenterte til hebreerne, det er dette Machiavelli klart demonstrerte. Mens han lot som om han ga leksjoner til konger ga han store leksjoner til folket. "Fyrsten" av Machiavelli er republikanernes bok. [Her har Rousseau ei fotnote: "Machiavelli var en hederlig mann og en god borger. Men han var knyttet til huset Midici, og ble tvunget under undertrykkelsen av landet sitt til å skjule sin kjærlighet til friheten. Selv valget av hans avskyelige helt manifesterer tilstrekkelig hans hemmelige intensjon, og motsetningen mellom maksimene i boka hans "Fyrsten" og hans "Discourses on Titus Livius" og hans "History of Florence" viser at denne dype politikeren hittil bare har hatt overfladiske eller korrupte lesere. Romas domstol har strengt forbudt boka hans. Jeg tror sikkert på den, for det er den domstolen som han klarest skildrer."]

Vi har funnet, ved alminnelige betraktninger, at monarki er høvelig bare for store stater, og vi skal finne dette igjen ved å undersøke monarkiet selv. Desto mer tallrik det offentlige administrative organet er desto mer minker forholdet mellom fyrsten og undersåttene og nærmer seg likhet, slik at dette forholdet er enhet eller likhet, selv i et demokrati. Det samme forholdet øker proporsjonalt om regjeringa trekker seg sammen, og er ved sitt maksimum når regjeringa er i hendene på en eneste person. Da er avstanden mellom fyrsten og folket for stor, og staten mangler sammenheng. For å forene den kreves mellomliggende ordner, stormenn og adel. Ingenting av denne typen er passende for en liten stat, som ville bli ødelagt av alle disse ordenene.

Men dersom det er vanskelig for en stor stat å bli godt styrt, er det mye mer så for den å bli godt styrt av en eneste mann, og alle vet hva som skjer når kongen utnevner stedfortredere.

En vesentlig og uunngåelig defekt som alltid vil gjøre monarkisk regjering mindreverdig sammenliknet med en republikansk er at i den sistnevnte er det bare opplyste og dyktige mennesker som blir opphøyet til de høyeste postene av den offentlige stemmen, og de fyller dem på en hederlig måte, mens de som lykkes i monarkier oftest bare er smålige intrigemakere med lite talent. Deres ubetydelige talenter setter dem i stand til å nå høye stillinger ved hoffene, men tjener bare til å vise offentligheten deres tåpelighet så snart de når dem. Folket tar langt mindre feil i sine valg enn fyrstene gjør, og en mann som har utrettet noe er nesten like sjelden i et kongelig ministerium som en tosk er det som leder for en republikansk regjering. Derfor er det ganske forbausende hvilke resursser han finner når en slik født hersker ved et skjebnens slumpetreff tar styring over sakene i et monarki som nesten er ødelagt av slikt et fint sett av ministre, og hans maktovertakelse danner en epoke i et land.

For at en monarkisk stat skal bli godt styrt vil det være nødvendig at dens størrelse eller utstrekning skulle stå i forhold til evnene til den som styrer. Det er lettere å erobre enn å styre. Med en tilstrekkelig vektstang kan verden bli beveget med en finger, men for å holde den oppe kreves skuldrene til Herkules. Uansett hvor liten en stat er så er fyrsten nesten alltid for liten for den. Når det motsatte skjer, at staten er for liten for sin leder, som er veldig sjelden, er den fortsatt dårlig styrt, siden fyrsten, som alltid er opptatt av sine store planer, glemmer folkets interesser, og lar dem ikke være mindre ulykkelige ved misbruk av sine overskridende evner enn en mindreverdig leder ved sin mangel på talent. Det ville være nødvendig, så og si, at et kongedømme skulle bli forstørret eller kontrahert for hvert regime i henhold til fyrstens kapasitet. Talentene til et senat har derimot mer definitive grenser og staten kan ha varige grenser, og administrasjonen blomstre like godt.

Den mest åpenbare besværlighet for regjeringa til en eneste person er mangelen på den ubrutte suksesjonen som i de to andre danner en sammenhengende forbindelse. Når en konge er død blir en annen nødvendig. Valg har farlige intervall, de er stormfulle, og dersom borgerne ikke er uegennyttige, ufordervede, som dette styresettet knapt gir adgang til, blander intriger og korrupsjon seg inn. Det ville være vanskelig for en mann som staten har blitt solgt til ikke i sin tur å selge, for å holde seg skadesløs ved å skaffe seg penger som de mektige har presset ut av ham. Før eller senere blir alt salgbart under en slik administrasjon, og den freden man da nyter under en konge er verre enn uordenen under et interregnum.

Hva har blitt gjort for å forhindre disse ondene? Kroner har blitt gjort arvelige i bestemte familier, og en orden for arverekkefølge har blitt etablert som forhindrer uenighet når en konge går bort. Det betyr at ubehaget med regentskap har erstattet ubehaget ved valg, en tilsynelatende ro er blitt foretrukket framfor en vis administrasjon, og mennesker har foretrukket å risikere å ha som sine ledere barn, monstre og imbesille, framfor å ha en disputt om valget av gode konger. De har ikke vurdert at ved slik å utsette seg for farene ved dette alternativet har de størst sjanse for å tape. Dionysos den yngre ga et svært fornuftig svar til sin far da faren refset ham for en ussel handling og sa: "Har jeg vært ditt eksempel for dette?" Sønnen svarte "din far var ikke konge."

Alle ting sammensverger seg for å berøve rettferdighet og fornuft fra en mann som er brakt opp for å styre over andre. Det er mange vanskeligheter forbundet med å lære unge fyrster regjeringens kunst. Denne utdannelsen synes ikke å gjøre dem godt. Det ville være bedre å begynne med å lære dem kunsten å adlyde. De største kongene som historien har feiret ble ikke trenet til å herske. Det er en vitenskap som menn aldri behersker dårligere enn etter intense studier av den, og den erverves bedre ved å adlyde enn ved å herske. Nam utilissimus idem ac brevissimus bonarum malarumque rerum delectus, cogitare quid aut nolueris sub alio principe, aut volueris. [For den raskeste og mest nyttige måten å velge mellom ting som er gode og onde på er å betrakte hva, under en annen keiser, du ville ha satt pris på eller ikke satt pris på.]

En følge av denne mangelen på sammenheng er den ustabilitet i kongelig styre som blir regulert noen ganger på et plan, andre ganger på et annet plan, i samsvar med karakteren til den herskende fyrsten eller til den personen som hersker for ham, der det kongelige styret ikke kan holde seg til fastsatte mål eller en konsistent framgangsmåte. Disse variasjonene får staten til å fluktuere mellom ulike maksimer og ulike prosjekter, og denne ustadigheten finnes ikke i andre typer styresett der fyrsten alltid er den samme. Så vi ser i alminnelighet at dersom det er mer list ved hoffet er det mer visdom i senatet, og at republikkene forfølger sine mål med større fasthet og regulære metoder. Hver revolusjon i et kongelig ministerium skaper en i staten, siden den maksimen som er felles for alle ministre, og nesten for alle konger, er å omgjøre på alle måter handlingene til forgjengerne.

Fra denne mangelen på sammenheng får man løsningen på en sofisme som er kjent for kongelige politikere. Dette er ikke bare for å sammenlikne sivilt styresett med styret av et hushold, og fyrsten med en familiefar, en feil som allerede er gjendrevet, men videre, å tilskrive til denne øvrigheten alle de dydene som han kan ha anledning til å ha, og alltid anta at fyrsten er hva han bør være - og etter disse antakelsene er kongelig styresett alltid å foretrekke framfor andre siden det er ubestridelig det sterkeste, og siden det mangler en felles vilje [corporate will] vil det føye seg bedre etter almenviljen.

Men dersom, i følge Platon, en konge av natur er så sjelden en person, hvor mange ganger vil naturen og skjebnen sammensverge seg for å krone ham? Og dersom kongelig utdanning nødvendigvis korrumperer de som mottar den, hva skulle bli ventet fra en suksesjon av menn trenet til å herske? Er det da frivillig selvbedrag å blande sammen kongelig regjering med den til en god konge? For å se hva dette styresettet er i seg selv må vi betrakte det under udugelige eller onde fyrster, for slike vil komme til tronen, eller tronen vil gjøre dem slik.

Disse vanskelighetene har ikke unngått våre forfattere, men de har ikke blitt brydde over dem. Legemidlet, sier de, er å adlyde uten innsigelse. Gud gir dårlige konger i sin vrede, og vi må holde ut med dem som prøvelser fra himmelen. Slikt snakk er utvilsomt oppbyggelig, men jeg er tilbøyelig til å mene at det ville være mer passende på en prekestol enn i en bok om politikk. Hva ville vi si om en lege som lover mirakler, og som bare kan oppfordre den syke pasienten til å holde ut? Vi vet godt at når vi har ei dårlig regjering må vi holde ut med den. Spørsmålet er å finne ei god.


Kapittel 7

Blandede regjeringsformer

Rent ut sagt så er det ingen enkle regjeringer. En enkelt leder må ha underordnede øvrighetspersoner, en folkelig regjering må ha en leder. I oppdeling av den utøvende makt er det alltid en gradering fra det større antallet til det mindre, med den forskjellen at noen ganger avhenger majoriteten av minoriteten, og noen ganger minoriteten av majoriteten.

Noen ganger er det en lik deling, enten når de konstituerende partene er gjensidig avhengige, som i England, eller når autoriteten til hver part er uavhengig, men mangelfull, som i Polen. Denne siste formen for regjering er dårlig siden det ikke er noen enhet i regjeringa, og staten mangler sammenheng.

Er ei enkel eller ei blandet regjering best? Det er et spørsmål som er mye debattert blant skribenter, og et som må få samme svar som det jeg har gitt om hver form for regjering.

Den enkle regjeringa er bedre i seg selv av den grunn at den er enkel. Men når den utøvende makt ikke er tilstrekkelig avhengig av den lovgivende, det er når det er en større proporsjon mellom fyrsten og suverenen enn mellom folket og fyrsten, må denne mangelen på proporsjon bli ordnet ved at regjeringa blir delt, for da har alle delene av regjeringa ikke mindre autoritet over undersåttene, og delinga gjør dem alle sammen mindre sterke overfor suverenen.

Den samme ubehageligheten sørger man også for å bøte på ved å opprette et mellomlag av øvrighetspersoner. De deltar ikke i regjeringa, men tjener til å balansere de to maktene og opprettholder deres respektive rettigheter. Da er regjeringa ikke blandet, men måteholden.

Den motsatte ubehageligheten kan bli leget ved liknende midler, og når regjeringa er for slapp kan det bli opprettet nemder for å konsentrere den. Det er vanlig i alle demokrati. I det første tilfellet er regjeringa delt for å svekke den, og i det andre tilfellet for å styrke den. For den maksimale styrken og også svakheten finnes i enkle regjeringer, mens de blandede er i en mellomsituasjonen m.h.t. styrke.


Kapittel 8

At hver form for regjering ikke passer for hvert land

Frihet er ikke en frukt man får fra alle klima, og er ikke innen rekkevidde for alle folk. Desto mer vi betrakter dette prinsippet som er etablert av Montesquieu desto mer oppfatter vi dets sannhet. Desto mer det er bestridt desto større mulighet er gitt til å etablere det ved nye bevis.

I alle regjeringer i verden konsumerer den offentlige personen, men produserer ingenting. Hvorfra kommer da de substansene som han konsumerer? Fra arbeidet til medlemmene. Det er individenes overflødighet som forsyner det offentliges nødvendigheter. Derav følger det at den sivile staten kan bestå bare så lenge som menneskers arbeid produserer mer enn de trenger.

Nå er overfloden ikke den samme i alle land i verden. I flere er den betydelig, i andre moderat, i andre ingenting, i andre negativ. Denne proporsjonen avhenger av fruktbarheten som skyldes klimaet, av den typen arbeid som jorda krever, av naturen til dens produkter, av den fysiske styrken til innbyggerne dens, av den større eller mindre konsumpsjonen som er nødvendig for dem, og av flere andre liknende proporsjoner av det som blir produsert.

På den andre siden er ikke alle regjeringer av samme natur. Det er noen som er mer og noen som er mindre ødeleggende, og forskjellen er basert på dette andre prinsippet, at desto mer de offentligheten bidragene er fjernet fra sin kilde desto mer byrdefulle er de. Vi må ikke måle denne byrden ved den pålagte mengden, men ved den avstanden den må tilbakelegge for å vende tilbake til de hendene som den kom fra. Når denne sirkulasjonen er rask og godt etablert betyr det ingenting om det blir betalt lite eller mye, folket er alltid rikt og finansene er alltid velstående. På den andre siden, uansett hvor lite folk bidrar med, dersom dette ikke vender tilbake til dem blir de snart utmattet ved stadig å gi, og staten blir aldri rik og folket er alltid ute for å tigge.

Det følger av dette at desto mer avstanden mellom folket og regjeringa øker desto mer byrdefull blir tributten. Derfor er folket minst utsatt for byrdene i et demokrati, og i et aristokrati er de det i større utstrekning, og i et monarki bærer folket den største vekta. Monarki passer derfor bare i rike nasjoner, aristokratiet for de moderate både i velstand og størrelse, og demokratiet for små og fattige nasjoner.

Desto mer vi reflekterer over det desto mer finner vi i dette forskjellen mellom frie og monarkiske stater. I de første blir alt brukt til felles fordel, i de andre er offentlige og private ressurser resiproke, og de første blir økt ved at de siste blir redusert. Til slutt er det slik at istedenfor å regjere undersåttene for å gjøre dem lykkelige gjør despotismen dem elendige for å regjere dem.

Det er da i hvert klima naturlige grunner som kan brukes til å foreskrive den formen for regjering som er tilpasset natur og klima, og til og med si hvilken type innbyggere landet skulle ha.

Ufruktbare og nakne steder, hvor produksjonen ikke betaler for arbeidet, bør fortsette å være udyrkede ørkener, eller skulle bare bli befolket av ville. Steder der menneskenes slit bare yter de rene nødvendighetene bør ble bebodd av barbariske nasjoner, og i dem vil ethvert politisk samfunn være umulig. Steder der det er moderat overflod av produkter i forhold til det nedlagte arbeidet passer for frie nasjoner. Der rikelig og fruktbar jord yter stor produksjon for lite arbeid er befolkninga villige til å bli styrt monarkisk for at overfloden av produksjonen kan bli konsumert av fyrstens luksus, for det er bedre at dette overskuddet skulle bli absorbert av regjeringa enn tuslet bort av private personer. Det er unntak, vet jeg, men disse unntakene bekrefter selv regelen i det de, før eller senere, produserer revolusjoner som gjenoppretter tingene til deres naturlige orden.

Vi skulle alltid skille mellom generelle lover og de partikulære årsakene som kan modifisere virkningene deres. Dersom hele Syden skulle bli dekket med republikker, og hele Norden med despotiske stater, ville det ikke være mindre sant at gjennom innflytelsen av klimaet er despotismen passende for varme land og barbari for kalde land, og et godt styre for de mellomliggende regionene. Jeg ser imidlertid at mens prinsippet er tillatt kan dets anvendelse bli diskutert. Det vil bli sagt at noen kalde land er svært fruktbare, og noen sydlige er svært ufruktbare. Men dette er en vanskelighet bare for de som ikke undersøkene sakene i alle sine relasjoner. Det er nødvendig, som jeg allerede har sagt, å regne de som er forbundet med arbeid, ressurser, konsum etc.

La oss anta at produksjonen fra to distrikt som har like stort areal er i forholdet fem til ti. Dersom innbyggerne i det første konsumerer fire og de i det siste ni deler vil overskuddet i den første bli en femtedel og i den siste en tiende del. Forholdet mellom overskuddet er det omvendte av produksjonen i disse områdene. Det distriktet som yter bare fem vil gi et overskudd dobbelt så stort som det distriktet som produserer ti.

Men det er ikke et spørsmål om dobbel produksjon, og jeg tror ikke at noen våger, i alminnelighet, å anslå fruktbarheten i kalde land som like som stor som i varme land. La oss imidlertid anta denne likheten. La oss, om du vil, sette England i samme skala som Sicilia, og Polen med Egypt. Lenger sør har vi Afrika og India, og lenger mot nord skal vi ikke ha noe. For denne likheten i produksjon hvilken forskjell i dyrking! På Sicilia er det bare nødvendig å skrape i jorda, mens i England kreves det stor omsorg for å dyrke jorda. Men der det kreves mer anstrengelse for å dyrke fram den samme produksjonen vil overskuddet nødvendigvis bli veldig lite.

Betrakt i tillegg til dette at det samme antallet mennesker konsumerer mye mindre i varme land. Klimaet krever at folk skulle være måteholdne for å være sunne. Europeere som ønsker å leve som heime dør allesammen av dysenteri og dyspepsi. "Vi er", sier Chardin, "kjøttetende beist, ulver, i sammenlikning med asiatene. Noen mener at moderasjonen til perserne skyldes det faktum at landet deres knapt er dyrket. Jeg tror tvert i mot at landet deres ikke gir noen stor overflod av forsyninger fordi innbyggerne trenger veldig lite. Dersom deres nøysomhet", fortsetter han, "skyldtes landets fattigdom ville det bare være de fattige som ville spise lite, mens det er folket i alminnelighet, og mer eller mindre ville bli konsumert i hver provins etter hvor fruktbart landet er, mens den samme måteholdenhet blir funnet i hele kongedømmet. De er stolte over sin måte å leve på, og sier at det bare er nødvendig å se på deres utseende for å se hvor overlegne de er overfor de kristne. Og utseendet til perserne er glatt, de har vakker hud, delikat og klar, mens utseendet til undersåttene deres i Armenia, som lever på europeisk måte, er røft og kviset, og kroppene deres er grove og tunge."

Desto nærmere vi kommer ekvator desto mindre har folk å leve av. De spiser knapt kjøtt, men spiser, ris, mais, kokos, hirse og søtpotet som er den vanlige maten. I India er det millioner av mennesker som spiser for mindre enn en halv penny om dagen. Vi ser selv i Europa tydelige forskjeller mellom sør og nord. En spanjol vil leve i åtte dager på en tyskers middag. I land der mennesker er mest glupske er luksus rettet mot spising, i England er den framstilt på et bord som er lastet med kjøtt, i Italia blir du traktert med sukker og blomster.

Luksus i klesdrakt viser de samme forskjellene. I klima der årstidenes forandringer er plutselige og voldsomme er klærne bedre og enklere. I land der folk kler seg bare for å se strålende ut er klesdraktens prakt mer søkt enn nytten, for klær er i seg selv luksus. I Napoli vil du se selv menn som hver dag går til Posilippo med gullbroderte jakker, og uten sokker. Det er det samme med hensyn til bygninger, alt blir ofret for storslagenhet når det ikke er noe å frykte fra skade fra atmosfæren. I Paris og London må folk bo i komfortable og varme hus, i Madrid har de strålende oppholdsrom, men ingen vinduer som kan lukkes, mens de sover i rene skap.

Maten er langt mer solid og næringsrik i varme land. Dette er en tredje forskjell som ikke kan svikte i å influere den andre. Hvorfor spiser folk så mye grønnsaker i Italia? Fordi de er gode, næringsrike og med utmerket smak. I Frankrike, der de blir dyrket bare på vann, er de ikke så næringsrike og teller nesten som ingenting på bordet, men de tar ikke mindre plass, og de koster minst like mye arbeid å dyrke. Erfaringen har vist at hveten i Barbary [Nord-Afrika], selv om den på andre måter er underlegen den franske, yter mye mer mel enn hveten i Frankrike, og den franske yter i sin tur mer enn hveten lenger nord. Herav kan vi slutte at en liknende gradering kan bli sett i alminnelighet, i samme retning, fra ekvator til polen. Nå er det ikke en manifest ulempe å ha i en lik mengde produkt en mindre mengde næring?

Til alle disse ulike betraktningene må jeg tilføye en som springer fra, og styrker, dem, og det er at varme land har mindre bruk for innbyggere enn kalde land, men ville være i stand til å forsørge et større antall. Dermed er et dobbelt overskudd produsert, alltid til despotismens fordel. Desto større overflate som er okkupert av det samme antall innbyggere desto vanskeligere blir opprør siden tiltak ikke kan bli planlagt skikkelig og hemmelig, og siden det alltid er lett for regjeringa å oppdage planene og kutte av kommunikasjonene. Men desto tettere pakket en tallrik befolkning er desto mindre makt har ei regjering til å rane til seg suvereniteten. Lederne overlegger like sikkert i sine saler som fyrsten i sitt råd, og mengden samler seg på plassene så raskt som troppene i sine kvarter. Fordelen til ei tyrannisk regjering ligger da i dette at den handler over stor avstand. Ved hjelp av de støttepunktene som den har øker makta med avstanden, som med vektstanga. Makta til folket, på den andre siden, handler bare når den er konsentrert. Den fordamper og forsvinner når den strekkes ut, som virkningen av krutt som er spredt på marka, som tar fyr bare korn for korn. De minst befolkede land er slik de som er best tilpasset for tyranni, ville beist regjerer bare i ørkener.


Kapittel 9

Tegnene på ei god regjering

Når det da blir spurt absolutt om hvilket er det beste styresettet, er det lagt fram et uløselig og ubestemt spørsmål, eller, om du vil, det har så mange rette løsninger som det er mulige kombinasjoner i de absolutte og relative posisjonene til nasjonene.

Men dersom det ble spurt om ved hvilket tegn det kan bli kjent om et gitt folk er godt styrt ville det være en annen sak, og spørsmålet om faktum kunne bli fastsatt.

Det er imidlertid ikke avgjort siden alle ønsker å avgjøre det på sin måte. Undersåtter priser offentlig ro, borgere individenes frihet. De første foretrekker sikkerhet for eiendom, de andre personlig sikkerhet. De første mener at det beste styresettet er det strengeste, og de siste framholder at det er det mildeste. Den ene partiet ønsker at forbrytelser skulle bli straffet og den andre at de skulle bli forhindret. Det ene partiet mener at det er godt å bli fryktet av naboene, den andre partiet foretrekker å være uvitende om naboene. Det ene partiet er fornøyd når penger sirkulerer, det andre partiet krever at folk skulle ha brød. Selv om det skulle være enighet om disse og andre liknende punkt, ville det så følge videre framgang? Siden moralske kvantiteter mangler presise måter å bli målt på, selv om folk var enige om dette tegnet, hvordan kunne de så være det om verdsetting av det?

For min del så er jeg alltid forbauset over at folk ikke greier å se et så enkelt tegn, eller at de skulle ha den falskhet ikke å bli enige om det. Hva er formålet for politiske foreninger? Det er opprettholdelse av og velstand for medlemmene. Og hva er det sikreste tegnet på at de er opprettholdt og velstående? Det er deres antall og befolkning. Gå ikke da og søk andre steder etter dette tegnet som er så mye diskutert. Dersom alle andre tegn er like er de styresettene der borgernes antall, uten hjelp utenfra og uten tilflytting og uten kolonier, øker mest det beste. Og der borgerne minker i antall og forfaller har de det verste styresettet. Statistikere, det er nå deres oppgave å regne, måle og sammenlikne. [Her har Rousseau ei lang fotnote. Den avsluttes slik: ".., og det som gjør rasen virkelig velstående er ikke så mye fred som frihet."]


Kapittel 10

Misbruket til regjeringa og dens tendens til å degenerere

På samme måte som den partikulære viljen uopphørlig handler i motsetning til almenviljen anstrenger regjeringa seg stadig mot suvereniteten. Desto mer denne anstrengelsen blir økt desto mer blir konstitusjonen endret, og etter som det ikke er noen annen korporasjonsvilje som, ved å sette seg mot viljen til fyrsten, kan skape likevekt med den, kan det før eller senere skje at fyrsten langt om lenge undertrykker suverenen og forbryter seg mot den sosiale kontrakten. Deri ligger den iboende og uunngåelige lasten som, fra det politiske organets fødsel, tenderer uten opphør mot å ødelegge det, akkurat som alderdommen og døden til slutt ødelegger menneskekroppen.

Det er to alminnelige måter for ei regjering å degenerere på, når den trekker seg sammen, eller når staten oppløses.

Regjeringa trekker seg sammen når den går over fra majoriteten til minoriteten, altså fra demokrati til aristokrati, og fra aristokrati til kongedømme. Dette er dens naturlig tendens. Dersom regjeringa går tilbake fra minoriteten til majoriteten kan det bli sagt at den føyer seg, men denne omvendte framgangen er umulig.

I virkeligheten forandrer regjeringa aldri sin form utenom når den er for utmattet og svak til å opprettholde seg selv, og dersom den blir enda svakere etter hvert som den utvider seg vil dens styrke bli utslettet, og den vil ikke lenger bestå. Vi må derfor konsentrere energien etter hvert som den svinner bort. Ellers vil den staten som den opprettholder falle i ruiner.

Oppløsningen av staten kan foregå på to måter.

For det første, når fyrsten ikke lenger administrerer staten i henhold til lovene, og for det andre når han tilraner seg den suverene makta. Da finner en merkverdig forandring sted - staten, og ikke regjeringa, trekker seg sammen. Jeg mener at staten oppløses, og at en annen blir dannet inne i den. Denne er sammensatt av bare regjeringsmedlemmene, og er for resten av folket ikke mer enn deres herre og tyrann. Så snart regjeringa slik tilraner seg suvereniteten er den sosiale kontrakten brutt, og alle vanlige borgere vinner rettmessig sin naturlige frihet, og er tvunget, men ikke moralsk bundet, til å adlyde.

Det samme skjer også når medlemmene av regjeringa hver for seg tilraner seg den makta som de bare bør utøve kollektivt. Det er ingen mindre krenkelse av lovene, og kan gi anledning til stor uorden. Da er det, så og si, like mange fyrster som øvrighetspersoner, og staten, som ikke er mindre splittet enn regjeringa, forgår eller endrer form.

Når staten blir brutt opp tar regjeringas misbruk det vanlige navnet anarki. For å skjelne, demokratiet degenererer til ochlocracy, og aristokrati til oligarki. Jeg bør tilføye at kongedømmet degenererer til tyranni. Men dette siste ordet er tvetydig og krever forklaring.

I den vulgære betydningen er en tyrann en konge som regjerer med vold og uten å ta hensyn til rettferdighet og lover. I streng forstand er en tyrann en privat person som anmasser seg den kongelige autoriteten uten å ha rett til den. Det er i denne betydningen at grekerne forstod ordet tyrann. De brukte det uten forskjell om gode og onde fyrster som hadde en autoritet som ikke var legitim. Slik er tyrann og tronraner to ord som betyr akkurat det samme.

For å gi forskjellige navn til forskjellige ting kaller jeg tronraneren, en som raner til seg kongelig makt, for en tyrann, og den som raner til seg suveren makt for despot. Tyrannen er den som ulovlig tar på seg å styre i følge lovene, og despoten er en som setter seg over lovene. Slik kan tyrannen ikke være en despot, men despoten er alltid en tyrann.


Kapittel 11

Oppløsningen av det politiske organet

Slik er den naturlige og uunngåelige tendensen til de best konstituerte regjeringene. Dersom Sparta og Roma har gått til grunne, hvilken stat kan ha håp om å vare ved for evig? Dersom vi ønsker å danne en varig konstitusjon, la oss da ikke drømme om å gjøre den evig. For å lykkes må vi ikke forsøke det umulige, ikke smigre oss med at vi gir menneskeverk en stabilitet som menneskelige ting ikke tillater.

Det politiske organet ["the body politic"], så vel som menneskekroppen, begynner å dø fra fødselen av, og bærer i seg selv grunnene til sin egen ødeleggelse. Men begge kan ha en konstitusjon som er mer eller mindre robust og tilpasset til å bevare dem en lenger eller kortere tid. Konstitusjonen til mennesket er naturens verk, og konstitusjonen til staten er et kunstverk. Det ligger ikke til menneskene å forlenge sine liv, men det ligger til dem å forlenge livet til staten så langt som mulig ved å gi den den beste konstitusjonen som er praktisk mulig. Den best konstituerte vil komme til en slutt, men ikke så snart som en annen, dersom ikke en uforutsett ulykke får den til å gå til grunne før tida.

Prinsippet for politisk liv er i den suverene autoriteten. Den lovgivende makt er statens hjerte. Den utøvende makt er dens hjerne, og gir delene bevegelse. Hjernen kan bli lammet og likevel kan individet leve. Et menneske forblir imbesilt og lever, men så snart hjertet slutter å slå dør dyret.

Det er ikke ved lover at staten overlever, men ved den lovgivende makt. Gårdagens lov er ikke bindende i dag, men taust samtykke blir antatt fra taushet, og suverenen blir antatt å stadig bekrefte de lovene som den ikke avskaffer når han er i stand til å gjøre det. Hva enn den har erklært som sin vilje vil den alltid, dersom da ikke erklæringen blir trukket tilbake.

Hvorfor viser da folk så mye respekt for gamle lover? Det er på grunn av deres elde. Vi kan tro at det bare er fortreffeligheten til de gamle lovene som har satt dem i stand til å bli bevart så lenge. Dersom suverenen ikke hadde anerkjent dem som stadig gagnlige ville de ha blitt avskaffet. Det er grunnen til at lovene stadig får ny kraft i hver godt konstituert stat. Fordommen i favør av gamle tider gjør dem hver dag mer ærverdige, mens overalt der lovene blir svekket når de blir eldre beviser dette faktum at det der ikke lenger er noen lovgivende makt, og at staten ikke lenger lever.


Kapittel 12

Hvordan suverenens makt blir opprettholdt

Suvereniteten har ingen annen kraft enn den lovgivende makt, og handler bare gjennom lovene, og siden lovene er ingenting annet enn autentiske handlinger av almenviljen kan suverenen bare handle når folket er samlet. Folket samlet, vil det bli sagt: for et fantasifoster! Det er et fantasifoster i dag, men det var det ikke for to tusen år siden. Har menneskene forandret sin natur?

Grensene for det mulige i moralske spørsmål er mindre trange enn vi tror. Det er vår svakhet, våre laster, våre fordommer, som pådrar seg dem. Smålige sjeler tror ikke på store mennesker, og nederdrektige slaver smiler med en spottende mine ved ordet frihet.

La oss vurdere det som kan gjøres ut fra det som har blitt gjort. Jeg skal ikke snakke om de eldgamle republikkene i Hellas, men den romerske republikken var, synes jeg, en stor stat, og byen Roma en stor by. Den siste folketellinga i Roma viste at det var 400.000 mennesker der som hadde våpen, og den siste opptellinga for hele keiserriket viste mer enn 4.000.000 borgere, uten å telle opp undersåtter, utlendinger, kvinner, barn og slaver.

Hvilken vanskelighet måtte det ikke være ofte å samle den enorme befolkninga til hovedstaden og dens omgivelser. Likevel gikk det få veker uten at det romerske folket var samlet, til og med flere ganger. Ikke bare utøvde de de suverene rettighetene, men også en del av regjeringas funksjoner. De diskuterte bestemte saker og dømte i bestemte saker, og i den offentlige forsamlinga var hele folket nesten like ofte øvrighetspersoner som borgere.

Ved å gå tilbake til nasjoners tidligere tider skulle vi finne at majoriteten av de gamle regjeringene, selv monarkiske som de til makedonerne og frankerne, hadde lignende rådsforsamlinger. Det kan være som det vil, dette eneste uimotstridelige faktum løser alle vanskeligheter, slutninger fra det virkelige til det mulige synes for meg å være sunne.


Kapittel 13

Hvordan suverenens makt blir opprettholdt (fortsettelse)

Det er ikke tilstrekkelig at det forsamlede folket en gang skulle ha fastsatt konstitusjonen til staten ved å gi sin godkjennelse til ei samling lover. Det er ikke tilstrekkelig at de skulle ha opprettet ei evig regjering, eller at de en gang for alle skulle ha sørget for valg av øvrighetspersoner. I tillegg til de ekstraordinære forsamlingene som kan kreves av uventede begivenheter er det nødvendig at det skal være fastsatte og periodiske samlinger som ikke kan avskaffes eller utsettes, slik at på den fastsatte dagen samler folket seg i følge loven, uten å trenge noen formell innkalling.

Men med unntak av disse forsamlingene som er lovlige ved datoen alene, bør hver samling av folket som ikke er formelt sammenkalt av den øvrigheten som er pålagt nettopp denne oppgaven og i følge fastsatte former, holdes for å være ulovlig og alt det forsamlingen gjør er da ugyldig, for selv anvisningen til å samle folket bør fastsettes av loven.

For de mer eller mindre hyppige møtene til den lovlige forsamlingen gjelder det at de avhenger av så mange betraktninger at det ikke kan bli gitt presise regler for dem. Det må bare bli sagt i sin alminnelighet at desto mer kraft ei regjering har desto oftere skulle suverenen vise seg fram.

Dette, kan jeg bli fortalt, kan være godt for en enkelt by, men hva med en stor stat der det er mange byer? Vil den suverene autoriteten bli delt? Eller må den være konsentrert i en enkelt by og la resten være undersåtter?

Jeg svarer at ingen av alternativene er nødvendige. For det første er den suverene autoriteten enkel og udelt, og vi kan ikke dele den uten å ødelegge den. For det andre, en by kan ikke mer enn en nasjon være en lovlig undersått av en annen, siden essensen til det politiske organet ligger i foreningen av lydighet og frihet, og disse ordene, undersått og suveren, er samsvarende, begrepet som ligger under dem blir uttrykt i det ene ordet borger.

Jeg svarer videre at det er alltid ondt å kombinere flere byer i en enkelt stat, og når vi begjærer å gjøre det må vi ikke smigre oss med at vi skal unngå de naturlige ubehagelighetene med det. Misbruket til store stater kan ikke bli brukt som en innvending mot en mann som bare ønsker små. Men hvordan kan små stater få tilstrekkelig styrke til å motstå store? Akkurat på samme måte som de greske byene i gammel tid motsto den store kongen, og som mer nylig Holland og Sveits har motstått Østerrike.

Dersom staten ikke kan bli redusert til høvelige grenser, er fortsatt en ressurs tilbake. Det er ikke for å tillate en hovedstad, men for å få regjeringa til å sitte i hver by etter tur, og også for å samle i dem etter tur landets stender.

Befolk territoriet enhetlig, utvid de samme rettighetene over alt, og spre velstand og liv over alt: på denne måten vil staten med en gang bli den sterkeste og best regjerte som kan være mulig. Husk at murene til byene bare er dannet av levningene etter husene i landet. For hvert palass som jeg ser reise seg i hovedstaden synes jeg å se et helt distrikt på landsbygda lagt i ruiner.


Kapittel 14

Hvordan suverenens makt blir opprettholdt (fortsettelse)

Så snart som folket er lovlig forsamlet som et suverent organ, opphører hele jurisdiksjonen til regjeringa, den utøvende makt er suspendert, og selv den mest ubetydelige borger er like hellig og ukrenkelig som den fremste øvrighetsperson, siden der de representerte er er det ingen representanter, de representerer seg selv. De fleste tumultene som oppstod i Roma i comitia kom av uvitenhet om eller neglisjering av denne regelen. Konsulene var da bare presidenter for folket og tribunene bare enkle talere, og senatet hadde ingen makt i det hele tatt.

Disse periodene der regjeringas makt er suspendert og der fyrsten anerkjenner eller bør anerkjenne nærværet av en overordnet har alltid vært fryktet av den makta, og disse folkeforsamlingene, som er skjoldet for det politiske organet og tømmene for regjeringa, har i alle tider vært fryktet av de mektige lederne. Derfor mangler ikke slike menn innvendinger, hindringer og løfter i sine bestrebelser for å gi borgerne avsmak for forsamlingene. Når de siste er grådige, feige, forsagte og med større ønske om ro og fred enn om frihet holder de ikke lenge ut mot de gjentatte forsøkene til regjeringa, og slik, som motstandskraften stadig øker, forsvinner til siste den suverene autoriteten, og de fleste statene forfaller og går til grunne før tida.

Men mellom den suverene autoriteten og ei tilfeldig regjering blir det noen ganger innført ei mellomliggende makt som jeg må snakke om.


Kapittel 15

Stedfortredere eller representanter

Så snart som tjenesten overfor staten slutter å være den prinsipielle virksomheten til borgerne, og de foretrekker å gi hjelp med sine lommebøker framfor personlig, er staten allerede på randen av ruin. Det er nødvendig å marsjere til kamp, og de betaler for tropper og holder seg heime, det er nødvendig å gå i rådsmøtet, og de velge stedfortredere og blir værende heime. Som følge av giddesløshet og rikdom har de langt om lenge soldater for å slavebinde landet sitt og representanter for å selge det.

Det er travelheten med handelen og kunstene, det er det grådige jaget etter vinning, det er mykheten og kjærligheten til komfort som omgjør personlig tjeneste til penger. Man ofrer en del av sin fortjeneste for å øke den med letthet. Gi penger og snart vil du ha lenker. Ordet finans er en slaves ord. Det er ukjent blant borgere. I et land som er virkelig fritt gjør borgerne alt med sine hender og ingenting med penger. Langt fra å betale for å slippe fra plikter ville de betale for å utføre dem selv. Jeg er fjernt fra ordinære ideer. Jeg tror at lovpålagt arbeid (les corvées) er mindre uforenlig med frihet enn skattlegging.

Desto bedre konstituerte en stat er desto viktigere er offentlige saker sammenliknet med private i borgernes sinn. Det er et mye mindre antall private saker siden mengden av alminnelige velstanden forsyner en betydeligere porsjon av den til hvert individ, og mindre gjenstår å bli søkt med individuell anstrengelse. I en bystat der borgerne er pliktoppfyllende haster alle avsted til forsamlingene, mens ingen bryr seg om å gå til dem under dårlig styre siden ingen er interessert i det som foregår der siden man venter at almenviljen ikke vil bli fulgt. Og så blir private anliggender altoppslukende. Gode lover lager vei til bedre, og dårlige lover fører til verre. Så snart noen sier om statens saker "hvilken betydning har de for meg?" må vi gå ut fra at staten er tapt.

Tilbakegangen til patriotismen og den aktive forfølgelsen av private interesser, den enorme størrelsen til staten, erobringer og misbruk av regjeringa, har antydet planen til stedfortrederne eller representantene for folket i nasjonens forsamlinger. Det er dette som de i noen land våger å kalle tredjestanden. Slik er den private interessen til to ordener satt i første og andre rekke, og den offentlige interessen først i tredje rekke.

Suverenitet kan ikke bli representert av den samme grunn som den ikke kan bli endret. Den består vesentlig av almenviljen, og viljen kan ikke være representert. Det er den samme eller den er ulik, det er ikke noe medium. Stedfortrederne til folket er da ikke og kan ikke være dets representanter. De er bare dets kommisjonærer og kan ikke avslutte noe definitivt. Hver lov som folket personlig ikke har ratifisert er ikke gyldig, og er ikke en lov. Den engelske nasjonen tenker at den er fri, men det er en stor feil, for den er det bare under valgene av parlamentsmedlemmer. Så snart de er valgt er den slavebundet og teller for ingenting. Den bruken den gjør av de korte øyeblikkene av frihet gjør tapet av frihet vel fortjent.

Ideen om representanter er moderne. Den kommer til oss fra føydalt styresett, det absurde og skammelige styresettet, som menneskeheten er degradert under og der menneskets navn er vanæret. I republikkene, og selv i monarkiene, i antikken, hadde folket aldri representanter, de kjente ikke ordet. Det er svært besynderlig at i Roma, der tribunene var så hellige, forestilte man seg ikke engang at de kunne rane til seg funksjonen til folket, og i midten av en så stor mengde prøvde de aldri på egen hand å vedta en eneste plebiscitum. Vi kan imidlertid dømme om den forfjamselse som mengden noen ganger forårsaket når en del av borgerne i Gracchis tid avga stemme fra hustakene. Men der rett og frihet er alt er ubehaget ingenting. I den vise nasjonen ble alt anslått til en sann verdi. Det tillot livvaktene å gjøre det som tribunene ikke hadde våget å gjøre, og nasjonen var ikke redd for at livvaktene ville ønske å representere den.

For å forklare på hvilken måte tribunene noen ganger representerte den er det nødvendig å forstå hvordan regjeringa representerer suverenen. Da loven er ingenting annet enn en erklæring av almenviljen er det klart at som lovgivere kan ikke folket bli representert. Men folket kan og burde bli representert i den utøvende makt, som bare er lovene anvendt med kraft. Dette viser at bare svært få nasjoner ville, ved grundig undersøkelse, bli funnet å ha lover. Det kan være som det vil, det er sikkert at tribunene, som ikke hadde noen del i den utøvende makt, aldri kunne representere det romerske folket ut fra sitt embete, men bare ved å forgripe seg på rettighetene til senatet.

Blant grekerne var det slik at uansett hva folk måtte gjøre så gjorde de det selv. De var konstant samlet på den offentlige plassen. De levde i et mildt klima og de var ikke griske. Slaver utførte det fysiske arbeidet. Folkets store sak var frihet. Hvordan kan dere bevare de samme rettigheter uten å ha de samme fordelene? Deres strengere klima gir dere mer enn dere trenger. I seks måneder av året er de offentlige plassene ubrukelige, og dine hese stemmer kan ikke høres under åpen himmel. Dere bryr dere mer om vinning enn om frihet, og dere frykter slaveri langt mindre enn dere frykter elendighet og fattigdom.

Hva! Blir frihet bare opprettholdt ved hjelp av slaveri? Kanskje, ekstremene møtes. Alt som ikke er i følge naturen har sine ubehageligheter, og det sivile samfunnet mer enn resten. Det er omstendigheter som er så uheldige at folk bare kan bevare sin frihet på andres bekostning. Og borgeren kan ikke være fullstendig fri når slaven er slavebundet til det ytterste. Slik var posisjonen i Sparta. Dere, moderne nasjoner, har ikke slaver, men dere er slaver. Dere betaler for nasjonens frihet med deres egen. Forgjeves skryter dere av denne preferansen. Jeg finner i den mer feighet enn humanitet.

Jeg mener ikke med alt dette at slaveri er nødvendig og at retten til slaveri er lovlig, siden jeg har bevist det motsatte. Jeg bare nevner grunnen til at moderne nasjoner som selv tror at de er frie har representanter, og hvorfor eldgamle nasjoner ikke hadde noen. Det kan være som det vil, så snart en nasjon utpeker representanter er den ikke fri; den eksisterer ikke lenger.

Etter svært grundig vurdering ser jeg ikke at det er mulig fra nå av for suverenen å bevare blant oss utøvelsen av sine rettigheter dersom staten ikke er svært liten. Men vil den ikke bli underkuet dersom den er svært liten? Nei, jeg skal heretter vise hvordan den ytre makten til en stor nasjon kan bli kombinert med det bekvemme samfunnet og den gode orden til en liten stat.


Kapittel 16

At regjeringsinstitusjonen ikke er en kontrakt

Når den lovgivende makt en gang for alle er etablert er oppgaven å etablere den utøvende makt. For denne siste, som bare opererer ved partikulære lover som ikke er de vesentlige for den andre, er naturlig skilt fra den. Dersom det var mulig at suverenen som sådan skulle ha den utøvende makt, ville lov og fakta bli så sammenblandet at det ikke lenger kunne vites hva som var lov og hva som ikke var lov. Og det politiske organet ville slik bli så pervertert at det snart ville bli bytte for den volden som det var instituert for å hindre.

Borgerne er like i følge den sosiale kontrakten, alle kan foreskrive hva alle skal gjøre, mens ingen har rett til å kreve at en annen skulle gjøre det han selv ikke vil gjøre. Nå er det egentlig denne retten, som er uunnværlig for å gjøre det politiske organet levende og i bevegelse, som suverenen gir til fyrsten når regjeringa etableres.

Flere har latt som om at instrumentet i denne etableringen er en kontrakt mellom folket og de lederne som folket setter over seg selv - en kontrakt ved hvilken det er forutsatt mellom de to partene på hvilke betingelser den ene binder seg selv til å herske og den andre til å adlyde. Det vil være enighet om at dette er en merkelig metode å inngå kontrakt på. Men la oss se om en slik posisjon er mulig.

For det første kan den øverste myndigheten ikke bli modifisert eller gitt bort, å avgrense den er å ødelegge den. Det er absurd og selvmotsigende at suverenen skulle anerkjenne en overordnet. Å binde seg selv til å lystre en herre er å gjenvinne full frihet.[?]

Videre er det innlysende at denne kontrakten til folket med en slik eller slik person er en partikulær handling. Herav følger det at kontrakten ikke kan være en lov eller en suveren handling, og at den følgelig er ulovlig.

Videre ser vi at partene som inngår kontrakten bare ville være under naturens lov, og uten noen sikkerhet for gjennomføringen av sine gjensidige engasjementer, som på alle måter er usmakelig for den sivile staten. Han som besitter makta er alltid i stand til å utøve den, og vi kunne like godt gi navnet kontrakt til den handlingen av en mann som skulle si "Jeg gir deg all min eiendom, på den betingelsen at du gir meg tilbake det du ønsker å gi meg".

Det er bare en kontrakt i staten - den om forening, og denne utelukker av seg selv enhver annen. Ingen offentlig kontrakt kan bli begrepet som ville være en krenkelse av den første.


Kapittel 17

Regjeringas institusjon

Under hvilket generelt begrep må da den handlinga der regjeringa blir institusjonalisert bli inkludert. Jeg vil først legge merke til at denne handlinga er kompleks, eller satt sammen av to andre, som er etablering av loven og utøvelse av loven.

Ved den første bestemmer suverenen at det skal bli etablert et regjerende organ av en slik eller slik form, og det er klart at dette er en lov.

Ved den andre nominerer folket de lederne som vil bli tiltrodd regjeringa når den er etablert. Nå er denne nominasjonen en partikulær handling og ikke en andre lov, men bare en følge av den første, og en funksjon av regjeringa.

Vanskeligheten er å forstå hvordan det kan være en regjeringshandling før regjeringa eksisterer, og hvordan folket, som bare er suveren eller undersått, under bestemte omstendigheter kan bli fyrsten eller øvrighetspersonene.

Her blir imidlertid avslørt en av de forbausende egenskapene til det politiske organet som det bruker for å forsone operasjoner som tilsynelatende er motstridende. For dette blir gjennomført ved en plutselig omsnuing av suvereniteten til demokrati på en slik måte at uten noen tydelig forandring, og bare ved en ny relasjon av alle til alle, har borgerne blitt øvrighetspersoner, og går over fra generell handlinger til partikulære handlinger, og fra loven til utøvelsen av den.

Denne forandringen av relasjon er ikke en spekulativ subtilitet uten praktisk eksempel. Det foregår hver dag i det engelske parlamentet der Underhuset ved bestemte anledninger konstituerer seg i Grand Committee for bedre å diskutere forretninger, og dette blir en enkel kommisjon istedenfor den suverene domstolen som det var et øyeblikk tidligere. På denne måten rapporterer det etterpå til seg selv, som the House of Commons, hva det nettopp har besluttet som Grand Committee.

Slik er den fordelen som er særegen for ei demokratisk regjering, at den kan bli virkelig etablert ved en enkel handling av almenviljen, og etter dette blir den provisoriske regjeringa værende ved makten. Dersom dette skulle bli den formen som blir antatt eller etablert i navnet til suverenen som den regjeringsformen som blir foreskrevet ved lov, vil alt slik være i henhold til regelen. Det er umulig å instituere regjeringa på noen annen måte som er legitim uten å oppgi de prinsippene som her er etablert.


Kapittel 18

Midler til å forhindre at regjeringa begår tronran

Fra disse forklaringene følger det, som bekreftelse av kapittel 16, at den handlingen som instituerer regjeringa ikke er en kontrakt, men en lov; at den som mottar den utøvende makt i forvaring ikke er folkets herre, men dets tjenestemenn; at folket kan utnevne dem og avsette dem etter behag; at for dem er det ikke et spørsmål om kontrakt, men om å adlyde, og at ved å ta på seg den funksjonen som staten legger på dem oppfyller de bare sin plikt som borgere uten på noen måte å ha en rett til å diskutere betingelsene.

Når derfor det skjer at folket instituerer ei arvelig regjeringsform, uansett om den er monarkisk i en familie eller aristokratisk i en orden av borgere, er det ikke et engasjement som de gjør, men en provisorisk form som de gir til administrasjonen, fram til det behager dem å regulere den på en annen måte.

Det er sant at slike forandringer alltid er farlige og at den etablerte regjeringa aldri må bli rørt med unntak for når den ikke lenger går overens med det som er det felles beste. Men denne omstendigheten er en politisk maksime, ikke en regel om rettigheter; og staten er ikke mer bundet til å overlate den sivile autoriteten til sine ledende menn enn å gi den militære autoriteten til sine generaler.

Videre er det sant at i et slikt tilfelle kan ikke alle de formelle kravene som skiller en regulær og lovlig handling fra en undergravende tumult bli for grundig iakttatt, og heller ikke kan man skille for grundig mellom viljen til hele folket og påstandene til en fraksjon. Det er spesielt i dette tilfellet at bare slike innrømmelser skulle bli gjort som det ikke er mulig å avslå i følge lov og rett; og fra denne forpliktelsen henter også fyrsten en stor fordel ved å bevare makta til tross for folket, uten at de er i stand til å si at han er en tronraner; for mens han synes å utøve ingenting annet enn sine rettigheter kan han svært lett utvide dem, og, under påskudd av å opprettholde offentlig fred, hindre de forsamlingene som er utsett til å gjenopprette god orden; slik at han drar fordel av en stillhet som han hindrer blir brutt, eller uregelmessigheter som han selv ga årsak til ble begått, for å skaffe seg med deres velvilje tillatelse fra de som frykten gjør stille og straffe de som våger å snakke. Det var på denne måten at decemvirene, etter først å ha blitt valgt for bare et år, og så holdt seg i embetene i enda et år, forsøkte å holde på makta i evighet ved ikke lenger å tillate comitia å samle seg. Og det er ved denne lette metode at alle regjeringer i verden, når de engang har mottatt offentlig makt, før eller senere raner den offentlige autoriteten til seg.

De periodiske forsamlingene som jeg tidligere har snakket om er høvelige for å forhindre eller utsette dette ondet, spesielt når de ikke trenger noen formell beskjed om å komme sammen, for da kan ikke fyrsten blande seg inn i det de foretar seg uten selv åpent å erklære seg for en overtreder av lovene og en fiende av staten.

Disse forsamlingene, som har som sitt formål å opprettholde den sosiale avtalen, bør alltid bli åpnet med to erklæringer, som ingen skulle være i stand til å undertrykke, og som skulle bli vedtatt hver for seg ved avstemning.

Den første: "Om det behager suverenen å opprettholde den nåværende regjeringsformen".

Den andre: "Om det behager folket å overlate administrasjonen til de som for tida er tiltrodd den".

Jeg går her ut fra det som jeg tror at jeg har bevist, at det er i staten ingen fundamental lov som ikke kan bli tilbakekalt, ikke engang den sosiale pakten. For dersom alle borgerne var samlet for å bryte denne pakten ved en høytidelig enighet kan ingen tvile på at det var legitimt å bryte den. Grotius mener til og med at hvert menneske kan oppsi sitt medlemskap i staten og gjenvinne sin naturlige frihet og sin eiendom ved å forlate landet. Nå ville det være absurd dersom alle borgerne samlet ikke skulle være i stand til å gjøre det hver enkelt av dem kan gjøre hver for seg.



Til Bok 4


Kilde for dette kapitlet er: