Jean-Jacques Rousseau:

Diskurs om ulikhetens opprinnelse

Andre del

Første del

Oversikt over alle tekstene

Kilde for denne teksten:
Jean-Jacques Rousseau: "Discourse on the Origin of Inequality".

Oversatt av Tor Førde.

Andre del

Det første mennesket som etter å ha gjerdet inn et stykke jord fant på å si "Dette er mitt", og fant folk som var enkle nok til å tro ham, var den sanne grunnleggeren av det sivile samfunnet. Hvor mange forbrytelser, hvor mange mord, hvor mange ulykker og redsler ville den mannen ha reddet menneskearten fra som dro opp gjerdepålene eller fylte grøftene og skrek ut til sine feller: Pass på og lytt ikke til denne bedrageren; dere er fortapt dersom dere glemmer at disse fruktene til jorda tilhører oss alle, og jorda selv tilhører ingen! Men det er svært sannsynlig at tingene nå var kommet så langt at de ikke kunne fortsette på samme måte; for ettersom denne ideen om eiendom avhenger av adskillige tidligere ideer som bare gradvis kunne springe fram en etter en, var de ikke alle dannet på en gang i menneskesinnet: mennesker må ha stor framgang; de må ha ervervet en stor mengde handverk og kunnskap, og overført og økt det fra tidsalder til tidsalder før de kunne komme til denne siste terminen i naturtilstanden. La oss derfor ta tingene litt høyere opp, og se dem fra et synspunkt, og i deres mest naturlige orden, denne langsomme suksesjonen av begivenheter og mentale forbedringer.

Den første oppfattelsen til mennesket var om dets eksistens; dets første omsorg å bevare den. Jordas produksjon ytte ham all den assistansen som han trengte; instinktet påskyndet ham til å gjøre bruk av dem. Blant de ulike appetittene, som fikk ham til ulike tider til å erfare forskjellige måter å eksistere på, var det en som opphisset ham til forevige arten sin; og denne blinde tilbøyeligheten, som var ganske blottet for noe slikt som ren kjærlighet eller hengivenhet, skapte ikke annet enn en handling som var rent dyrisk. Da opphisselsen var over la kjønnene ikke merke til hverandre, og selv barnet sluttet å ha noe band til mor si det øyeblikket det sluttet å ha bruk for hjelp fra henne.

Slik var forholdene for spebarnsmennesket; slik var livet til et dyr som fra først av var begrenset til rene fornemmelser, og så langt fra å romme noen tanker om å tvinge naturens gaver fra den at det benyttet de som naturen tilbød av egen drift. Men det oppstod snart vanskeligheter, og det ble nødvendig å lære hvordan de skulle overvinnes: høyden til noen trær som hindret mennesket i å nå dets frukter; konkurransen fra andre dyr som var like glade i de samme fruktene; voldsomheten til mange som til og med siktet mot livet dets; det var så mange omstendigheter som tvang det til å drive fysisk trening. Det var nødvendig å være aktiv og rask til beins, og sterk i kamp. De naturlige våpnene, som er steiner og greinene til trær, ble snart tatt i bruk. Det lærte å overvinne naturens hindringer, av nødvendighet å hevde seg overfor dyrene, å strides om sin eksistens selv med andre mennesker, eller holde seg skadesløs for det som det kunne bli nødvendig å skille seg av med til den sterkeste.

Etter hvert som menneskearten vokste og ble mer tallrik og oppfylte større områder økte dens møye og vanskelighetene ble flere. Ulike typer jordsmonn og klima og årstider kan ha tvunget menneskene til å legge merke til ulike levemåter. Dårlig avling, og lange og harde vintre og tørre somrer som tørket bort avlingene krevde ekstraordinære anstrengelser og flid. Ved havets strender og ved elvebreddene oppfant de fiskeredskaper og ble fiskere og fiskespisere. I skogene lagde de pil og bue og ble jegere og krigere. I de kalde landene kledde de seg i skinn av dyr som de hadde drept; torden, en vulkan, eller lykkelige sammentreff gjorde dem kjente med ild, en ny ressurs mot de harde vintrene: de oppdaget metoden for å ta vare på dette elementet, og så for å reprodusere det, og til slutt hvordan det kunne brukes for å lage til mat, som de tidligere hadde vært nødt til å spise rå.

Denne gjentatt anvendelsen av ulike ting på ulike måter må naturlig ha ført til at menneskene oppdaget bestemte relasjoner. Disse relasjonene, som vi uttrykker med ord, stor, liten, svak, rask, sakte, fryktsom, tapper, og liknende, sammenliknes en gang i blant, og nesten uten å tenke på det skapte det i ham en type refleksjon, eller heller en mekanisk klokskap, som pekte ut for det de forholdsreglene som var viktigste for opprettholdelsen av livet.

De nye lettelsene som resulterte fra denne utviklinga økte menneskets overlegenhet overfor andre dyr, ved å gjøre ham oppmerksom på det. Mennesket begynte å fange dyr i feller og snarer, og lærte seg å lure dyrene. Han spilte dyrene tusen trick, og selv om adskillige av dem overgikk ham i fysisk styrke eller hurtighet ble han med tiden herre over de som kunne være av noen nytte for ham, og en farlig fiende for de som kunne gjøre ugagn for ham. Det er slik at det første blikket han kastet inn i seg selv ga ham den første følelsen av stolthet over seg selv; det er slik at på et tidspunkt da mennesket knapt visste å skjelne mellom eksistensens ulike rangklasser ga det sin egen art først rang blant dyrene, og klargjorde seg på avstand for å gi seg skinn av å være det som et individ blant de av hans egen art især.

Selv om andre mennesker ikke var for ham hva de er for oss, og han knapt hadde mer omgang med dem enn med andre dyr, ble de ikke oversett i observasjonene hans. De konformitetene som han med tiden ville oppdage blant dem, og mellom ham selv og det annet kjønn, fikk ham til å dømme om de som han ikke fornemmet; og siden han så at de alle oppførte seg som han selv ville ha gjort i liknende omstendigheter, konkluderte han at deres måte å tenke og ville på var ganske samsvarende med hans egen; og denne viktige sannheten, som en gang ble dypt inngravert i sinnet hans, fikk ham til å følge, ved en forutanelse så sikker som enhver logikk, og dessuten mye raskere, de beste reglene for framferd, som det for hans egen sikkerhets og fordels skyld var riktig å følge.

Han erfarte at kjærlighet til lykken var det eneste prinsippet for all menneskelig handling, og han fant at han kunne skjelne de få tilfellene der felles interesse kunne autorisere ham til å bygge på fellenes assistanse, og de enda færre der konkurrerende interesser med rette kunne gjøre det suspekt. I det første tilfellet gikk han sammen med dem i den samme flokken, eller i høyden ved en form for fri forening som ikke tvang noen av medlemmene, og ikke varte lenger enn den kortvarige nødvendigheten som hadde gitt fødsel til den. I det andre tilfellet siktet alle mot sin egen private fordel, enten ved åpen makt dersom han fant seg selv sterk nok, eller ved list og tilnærming dersom han mente at han var for svak til å bruke vold.

Slik var den måten som mennesker umerkelig kan ha ervervet noen tanker om sitt felles engasjement på og dets fordeler, men dette bare så langt som deres nåværende og fornuftige interesser krevde; for med hensyn til forutseenhet så var de fremmede for det og de bekymret seg slett ikke om ei fjern framtid og tenkte knapt på den neste dagen. Skulle en hjort bli felt? Alle så at for at de skulle lykkes måtte en hver stå trofast på sin post; men anta at en hare kom forbi og innen rekkevidde til en av dem, da er det ikke å tvile på at han forfulgte den uten skrupler og når han grep den ville han ikke klandre seg selv for at kompanjongene hadde mistet sitt bytte.

Vi kan lett begripe at en slik omgang knapt krevde et mer forfinet språk enn det som kråker og apekatter har, som flokker seg sammen nesten på samme måte. Uartikulerte utrop, en stor mengde gestikulasjoner og noen imiterende lyder, må i lang tid ha vært det universelle språket til menneskene. Og ved i hvert land å føye til disse noen artikulerte og konvensjonelle lyder, om hvilke, som jeg allerede har hintet til, det ikke er lett å forklare institueringen, oppstod det særskilte språk, men grove og ufullstendige og slike som i dag finnes blant flere ville nasjoner. Penna mi er strammet opp av tidas raske gang, og den overflødigheten av ting som jeg må fortelle om, og den nesten utrolige framgangen til de første forbedringene, flyr som pil over talløse tidsaldrer, for dess langsommere begivenhetene skrider fram desto raskere må jeg tillate meg å være i beretningen om dem.

Langt om lenge satte disse første forbedringene menneskene i stand til å gjennomføre forbedringer i raskt tempo. Industrien vokste seg mer perfekt etter hvert som sinnet ble mer opplyst. Menneskene sluttet snart å sove under det første treet eller å finne ly i den første hula, og kom over noen harde og skarpe steiner som liknet på hakker og spader og brukte dem til å grave i grunnen, kuttet ned noen trær, og bygde hytter med greinene som de etterpå husket på å pusse over med leire eller møkk. Dette var epoken til de første revolusjonene som skapte etableringen og atskillelsen av familien og som innførte en form for eiendom, og sammen med det kanskje tusen krangler og kamper. Etter som de sterkeste trolig var de første som bygde seg hytter som de visste at de var i stand til å forsvare, må vi konkludere at de svake fant det mye raskere og sikrere å imitere enn å prøve å rive hyttene: og blant de som allerede hadde skaffet seg hytter kunne ingen kjenne seg sterkt fristet til å gripe den til naboen, ikke så mye fordi den ikke tilhørte ham som fordi den ikke kunne være av noen nytte for ham; og dessuten måtte han for å gjøre seg til herre over den utsette seg for en svært skarp konflikt med de nåværende beboerne.

Den første utviklingen av ildstedet var virkningen av en ny situasjon som forente kone og mann, foreldre og barn, under et tak; vanen å leve sammen ga fødsel til de søteste følelser som menneskearten er kjent med, ekteskapelig og faderlig kjærlighet. Hver familie ble et lite samfunn, så mye mer som de ble fast forent som en gjensidig binding og frihet var de eneste band for den; og det var nå at kjønnene, hvis levemåte hadde så langt vært den samme, begynte å adoptere ulike manérer og skikker. Kvinnene ble mer bofaste og vente seg til å være heime og se etter barna, mens mennene for omkring på jakt etter levnetsmidler til hele familien. De to kjønnene begynte på samme måte å miste noe av sin vanlige heftighet ved å leve mer behagelig; men dersom individene på den ene siden ble mindre i stand til å gå løs på dyrene på egen hand kom de lettere sammen for i fellesskap å gjøre motstand mot dem.

I denne nye tingenes orden brukte menneskene en god del av den fritiden som de tidligere hadde hatt med sin enkelhet og ensomhet og begrensede savn og instrumenter som var blitt oppfunnet i fritida, til å skaffe seg adskillige bekvemmeligheter som hadde vært ukjente for forfedrene. Og dette ble det første åket som det i vanvare påla seg selv og den første kilden til ugagn som det forberedte til sine barn; for i tillegg til på denne måten å gjøre kropp og sjel mykere, mistet disse bekvemmeligheten ved bruk nesten hele sin egnethet til å glede, og til og med degenererte til virkelige behov, og tap av dem ble langt mer utålelig enn besittelsen av dem hadde vært gledelig; å miste dem var en ulykke, å besitte dem ingen lykke.

Her kan vi oppdage litt bedre hvordan bruken av tale umerkelig begynner eller forbedres i familiens skjød, og kan på samme måte slutte fra gjetninger angående måten diverse særskilte grunner kan ha fremmet språket på, og akselerert dets framgang ha gjort det hver dag mer nødvendig. Store oversvømmelser eller jordskjelv omringet bebodde områder med vann eller avgrunner, deler av kontinent ble ved jordas bevegelser revet av og splittet i øyer. Det er klart at blant de menneskene som slik var samlet, og tvunget til å leve sammen, må en felles dialekt ha kommet opp mye raskere enn blant de som vandret fritt omkring gjennom skogene på fastlandet. Slik er det svært mulig at innbyggerne på øyene som var dannet denne måten, etter deres første forsøk på sjøfart, førte bruken av talen inn blant oss; og det er i det minste svært sannsynlig at samfunn og språk begynte på øyene og til og med ervervet perfeksjon der, før innbyggerne på kontinentet visste noe som helst om noen av delene.

Alt begynner nå å få en ny side. De som fram til nå hadde vandret i skogene, ved å ta opp en mer bofast livsstil, flokket seg gradvis mer sammen, og vokste sammen til flere separate organismer, og i det lange løp i hvert land dannet de distinkte nasjoner, forent i karakter og manérer, ikke av lover og reguleringer, men av en enhetlig måte å leve på, en ensartethet i tiltak for å overleve, og den felles innflytelsen til klimaet. Et permanent nabolag må til sist ufeilbarlig skape en viss forbindelse mellom ulike familier. Det kortvarige samkvemmet som naturen krevde skapte blant de unge av begge kjønn som bodde i nærliggende hytter en annen form for samkvem, som i tillegg til å være like hyggelig ble gjort mer varig ved gjensidig forbindelse. Menneskene begynte å vurdere ulike mål og å foreta sammenlikninger; de ervervet umerkelig ideer om meritter og skjønnhet, og disse skapte raskt oppfattelser om preferanser. Ved å se hverandre ofte la de seg til en vane som gjorde det smertefullt ikke alltid å se hverandre. Ømme og behagelige følelser stjal seg inn i sjela, og førte ved den minste motstand til utbrudd av det mest voldsomme raseri: Sjalusi tennes av kjærlighet, uoverensstemmelse triumferer; og de mildeste lidenskaper krever ofre av menneskeblod for å bli beroliget.

Etter hvert som ideer og følelser følger hverandre, og hodet og hjertet utøver dem, fortsetter menneskene å riste av seg sin opprinnelige villskap og deres forbindelser blir mer intime og utbredte. De begynte nå å samles rundt et stort tre: syngende og dansende, det genuine avkommet av kjærlighet og fritid ble fornøyelsen eller heller okkupasjonen til mennene og kvinnene, fri fra bekymringer samlet de seg sammen. Hver en begynte å være oppmerksomme på de andre, og ønsket selv å bli vist oppmerksomhet; og offentlig aktelse fikk verdi. Han som synger eller danser best; den vakreste, den sterkeste, den mest hendige, den mest veltalende, kommer til å bli mest respektert: dette var det første steget mot ulikhet og samtidig mot last. Fra disse første preferansene gikk på den ene siden forfengeligheten og forakten fram, og på den andre siden misunnelse og skam; og den gjæringen som disse nye levningene i det lange løp skapte førte til kombinasjoner som var fatale for lykke og uskyld.

Ikke før begynte menneskene å sette en verdi på hverandre, og vite hva aktelse var, så begynte hver å kreve det, og det var ikke lenger trygt for noen å avslå å gi det til en annen. Slik oppstod de første pliktene for folkeskikk og høflighet, selv blant ville, og av dette følger at hver frivillig krenkelse ble en fornærmelse, og i tillegg til den ugagn som den førte til som en skade var den fornærmede part sikker på å finne i den en forakt for sin person som var mer utålelig enn ugagnet selv. Det var slik at ved at hvert menneske ved å straffe den forakten som ble vist ham av andre i forhold til hvor stor verdi han satte på seg selv ble hevnens virkninger forferdelige, og menneskene lærte å bli blodtørstige og grusomme. Presist slik var den orden som var oppnådd av de fleste ville nasjonene som vi er kjent med. Og det er av mangel på tilstrekkelig tydelige og klare ideer og observasjoner av hvor langt fra den første naturtilstanden disse menneskene var, at så mange forfattere hastig har konkludert at mennesket er naturlig grusomt og krever et regulært system av politi for å bli temmet. Men ingenting kan være mildere enn mennesket er i sin primitive tilstand. Når det er satt av naturen på like stor avstand fra dumheten til det dyriske og den fordervelige gode fornuften til det siviliserte mennesket; og er like begrenset av instinkt og fornuft til å gjøre seg forholdsregler mot skade som truer det, er mennesket holdt tilbake av naturlig medfølelse fra å gjøre skade mot andre, så langt fra å være aldri så lite tilbøyelig selv til å gjøre gjengjeld. For i henhold til aksiomet til den vise Locke, Hvor det ikke er eiendom, kan det ikke bli noen skade.

Men vi må legge merke til at det samfunnet som nå var dannet og de forholdene som nå var etablert blant menneskene krevde kvaliteter i dem som var forskjellige fra de som de fikk fra sin primitive konstitusjon; at etter som en sans for moralitet begynte å gjøre seg gjeldende i menneskelige handlinger, og hvert menneske, før lovene ble vedtatt, var den eneste dommeren og hevneren av de skadene han hadde fått, at godhet og hjertelag som høvde for naturtilstanden slett ikke passet for det nyfødte samfunnet; at det var nødvendig at straff skulle bli hardere i samme forhold som mulighetene til å fornærme ble hyppigere, og redselen for hevn tilføyde styrke til den svake tøylen til loven. Slik, selv om mennesker hadde blitt mindre tålmodige, og naturlig medfølelse allerede hadde utstått noen forandringer, må denne perioden av utviklingen av de menneskelige evnene, som holdt et rettmessige mål mellom latskapen i den primitive tilstanden og den lunefulle aktiviteten til selvkjærligheten, ha vært den lykkeligste og mest varige epoken. Desto mer vi reflekterer over denne tilstanden desto mer overbeviste skal vi bli at den var den som var minst underlagt revolusjoner, det beste for mennesket, og at ingenting kunne ha dratt det ut av den annet enn fatale ulykker, som for det offentliges beste, aldri skulle ha skjedd. De villes eksempel, de fleste av dem har blitt funnet i denne tilstanden, synes å bekrefte at menneskeheten ble dannet for alltid å være i den, at denne tilstanden er den virkelige ungdommen til verden, og at alle ytterligere forbedringer har vært så mange steg, øyensynlig mot perfeksjonering av individene, men i virkeligheten mot avfeldigheten til arten.

Så lenge menneskene var fornøyde med de hyttene de bodde i; så lenge de begrenset seg til bruk av klær som var lagd av skinn av andre dyr, og bruken av fiskebein for å holde klærne sammen; så lenge de fortsatte å betrakte fjær og skjell som tilstrekkelig pynt, og å male kroppene sine i forskjellige farger, å forbedre eller pynte buen og pilene, å lage eller skrape ut små fiskebåter med harde og skarpe steiner, eller klumsete musikkinstrumenter; kort sagt, så lenge de bare tok på seg slikt arbeid som et enkelt menneske kunne utføre, og holdt seg til slike kunster som ikke krevde felles innsats av mange hender, levde de fritt, sunt, ærlig og lykkelig, så mye som naturen deres ville gå med på, og fortsatte å nyte sammen alle de gledene som uavhengig omgang kunne gi dem; men fra det øyeblikket et menneske begynte å trenge et annets hjelp; fra det øyeblikket det virket som en fordel for et menneske å eie den mengden forsyninger som krevdes for to, forsvant all likhet; eiendommen oppstod; arbeid ble nødvendig; og grenseløse skoger ble til smilende marker og enger, som det ble funnet nødvendig å vanne med menneskelig svette, og der slaveri og elendighet snart ble sett å sprute ut og gro med jordens frukter.

Oppfinnelsen av metallurgi og jordbruk skapte denne store revolusjonen. Med poeten er det gull og sølv, men med filosofen er det jern og korn som har sivilisert menneskene og ruinert menneskeheten. I henhold til dette var både den ene og den andre ukjente for de ville i Amerika, som av nettopp den grunnen alltid har fortsatt å være ville: nei, andre nasjoner synes å ha fortsatt i en tilstand av barbari så lenge de fortsatte å utøve bare en av disse kunstene uten den andre; og kanskje en av de beste grunnene som kan bli utpekt til at Europa har vært, om ikke tidligere, så i det minste mer konstant og bedre sivilisert enn de andre delene av verden, er at hun både bugner mest av jern og er best kvalifisert til å produsere korn.

Det er en svært vanskelig sak å fortelle hvordan mennesker kom til å vite noe om jern og kunsten å bruke det: for vi kan ikke anta at de av seg selv skulle tenke på å grave det ut av gruvene og preparere det for smelting før de visste hva som kunne bli resultatet av en slik prosess. På den andre siden er det mindre grunn til å tillegge denne oppdagelsen til noen tilfeldig brann, ettersom gruver bare lages på tørre og nakne steder og slike som er uten trær og planter, så det ser ut som om naturen har tatt seg møye for å holde en så skadelig hemmelighet borte fra oss. Ingenting er derfor tilbake annet enn de ekstraordinære omstendighetene til en eller annen vulkan, som i det den blåste ut metalliske substanser som allerede var smeltet kunne ha gitt tilskuerne et begrep om å imitere denne naturens operasjon; og etter alt må vi kunne anta dem utstyrt med et ekstraordinært mot og forutseenhet for å gå i gang med et så møysommelig arbeid, og ha, på så stor avstand et øye for fordelene som de kunne hente fra det; kvaliteter som knapt passet til andre hoder enn de som var mer øvede, enn de som slike oppdagere kan bli antatt å ha hatt.

For jordbruket så var dets prinsipp kjent lenge før det ble praktisert, og det er knapt mulig at mennesker som konstant var opptatt av å hente sin overlevelse fra trær og planter ikke tidlig skulle ha støtt på de midlene som naturen bruker for å få grønnsaker til å formere seg. Men etter all sannsynlighet var det svært sent før fliden deres vendte seg den veien, enten siden trærne, som med sitt vilt forsynte menneskene med tilstrekkelig mat ikke krevde deres oppmerksomhet; eller siden de ikke kjente bruken av korn; eller fordi de ikke hadde redskaper for å dyrke det; eller fordi de var blottet for forutseenhet med hensyn til framtidige nødvendigheter; eller kort sagt, fordi de manglet midler for å hindre andre fra å springe bort med fruktene av deres arbeid. Vi kan tro at da de ble mer flittige begynte de jordbruket sitt ved å dyrke med skarpe steiner og spisse kjepper noen få belgfrukter eller røtter rundt hyttene sine; og at det gikk lang tid før de visste hvordan de preparerte korn og var forsynt med redskaper som var nødvendige for å dyrke store mengder; for ikke å nevne den nødvendigheten det er, for å følge denne beskjeftigelsen å så landet, å gå med på å tape noe nå for å vinne noe senere; en forholdsregel som er svært fremmed for tenkemåten til mennesker i en vill tilstand, der, som jeg allerede har bemerket, han knapt kan forutse sine savn fra morgen til kveld.

Av denne grunnen må oppfinnelsen av andre kunster vært nødvendig for å tvinge menneskeheten til å hengi seg til jordbruket. Så snart det trengtes mennesker for å smelte og smi jern, trengtes andre for å skaffe dem mat. Desto flere hender som var virksomme i handverksproduksjonen desto færre hender var til overs til å produsere den maten alle trengte, selv om antallet munner som trengte mat fortsatte å være det samme; og ettersom mange krevde varer i bytte for jern, fant resten til slutt ut metoden for å gjøre jern gagnlig for mangfoldiggjøringen av varer. Herfra på den ene siden husdyrhold og jordbruk, og på den andre siden kunsten å arbeide i metall og å mangfoldiggjøre bruken av det.

Etter at dyrking av jorda var etablert ble fordeling av den nødvendig, og man anerkjente de første reglene om rettferdighet for eiendommen: for å sikre hvert menneske dets eget må hvert menneske ha noe. Videre, etter som mennesker begynte å utvide sine utsikter til framtida, og alle fant seg i besittelse av mer eller mindre gods som de kunne tape, hadde alle og enhver grunn til frykt, for at han skulle bli utsatt for represalier fra en hver som han påførte skade. Denne opprinnelsen er så mye mer naturlig etter som det er umulig å begripe hvordan eiendom kan flyte fra noen annen kilde enn flid; for hva kan et menneske legge til ting det ikke har laget annet enn sitt arbeid, for å erverve en eiendom i dem? Det er bare hendenes arbeid som samtidig med at det gir bonden en rett til produksjonen til landet som han har dyrket også gir ham rett til selve landet som han dyrker, i det minste til han har samlet fruktene, og slik videre fra år til år; og denne nytelsen danner en sammenhengende besittelse, som lett blir omdannet til en eiendom. De gamle, sa Grotius, ved å gi til Ceres tilleggsnavnet Legislatrix, og til en festival feiret til hennes ære navnet Thesmorphoria, antydet at fordelingen av land skapte en ny type rett; det er eiendomsretten som er ulik den som er gitt etter naturens lov.

Under slike omstendigheter kunne tingene ha fortsatt å være like, dersom menneskenes talenter hadde vært like, og om, for eksempel bruken av jern, og konsumet av varer alltid hadde vært i et nøyaktig forhold til hverandre, men etter som dette forholdet ikke hadde noen støtte ble det raskt brutt. Det mennesket som hadde størst styrke utførte mest arbeid; den mest hendige fikk mest ut av sitt arbeid; den mest oppfinnsomme fant ut metoder for å minske sitt arbeid; bonden krevde mer jern, eller smeden mer korn, og mens begge arbeidet likt tjente en mye av arbeidet sitt mens den andre knapt kunne overleve av sitt. Det er slik at denne naturlige ulikheten utfolder seg umerkelig med den som oppstår fra en mengde kombinasjoner, og at forskjellen blant mennesker, utviklet av ulikheten i deres omstendigheter, blir mer forståelig, og mer varig i sine virkninger, og begynner å influere i samme proporsjon forholdene til private personer.

Ting oppstod en gang i denne perioden, det er ikke en lett sak å forestille seg resten. Jeg skal ikke stoppe for å beskrive de suksessive oppfinnelsene av andre kunster, språkets framgang, utprøvingen og bruken av talenter, ulikheten i hell og rikdom, bruken og misbruken av rikdom, eller alle detaljene som følger disse, og som enhver lett kan tilføye. Jeg skal bare kaste et blikk på menneskeheten plassert i denne nye tingenes orden.

Se da at alle våre evner er utviklet; hukommelsen vår og forestillingsevnen vår er i arbeid, selvkjærligheten aktivisert; forstanden aktiv, og sinnet er allerede nådd nesten til den ytterste grenser for den perfeksjonen det er i stand til å nå. Se alle våre naturlige kvaliteter satt i bevegelse; rangen og forholdene for hvert menneske etablert, ikke bare hva angår mengden eiendom og makt for å tjene eller skade andre, men på samme måte for vett, skjønnhet, styrke eller rettighet, meritter eller talenter; og ettersom disse var de eneste kvalitetene som kunne kreve respekt, ble det funnet nødvendig å ha eller i det minste å berøre dem. Det var nødvendig at mennesker ble lært hva de virkelig ikke var. Å være og å framtre ble to svært forskjellige ting, og fra denne distinksjonen sprang pomp og smålighet, og alle de lastene som følger med dem. På den andre siden var mennesket, som fram til nå hadde vært fritt og uavhengig, som resultat av en mangfoldighet av nye behov, blitt underkuet under hele naturen, og spesielt under sine feller, som det i noen betydninger var blitt slave under ved til og med å bli deres herre; dersom det var rikt trengte han deres tjenester, dersom det var fattig trengte han deres hjelp; selv middelmådigheten kunne ikke sette ham i stand til å greie seg uten dem. Han måtte derfor stadig være i arbeid for å gjøre andre interessert i sin lykke, og få dem til, om ikke virkelig, så tilsynelatende, å finne sin fordel i å arbeide for hans. Dette gjorde ham slu og kunstig i omgang med noen, herskesyk og grusom i omgang med andre, og la ham under nødvendigheten av å oppføre seg dårlig overfor alle de som han trengte, så ofte som han ikke kunne skremme dem til å være føyelige overfor sin vilje, og ikke fant det i sin interesse å kjøpe føyelighet på bekostning av virkelige tjenester. Kort sagt, en umettelig ambisjon, raseriet etter å øke sin relative lykke, ikke så mye gjennom virkelig nødvendighet, hva angår å overgå andre, inspirere alle mennesker med en ond tilbøyelighet til å skade andre, og med en hemmelig sjalusi som er så mye mer farlig hva angår å sette sin vilje gjennom med større sikkerhet, og som ofte setter på seg velviljens maske. Med et ord, noen ganger kan ikke annet bli sett enn en bestrebelsenes strid på den ene siden, og en interessemotsetning på den andre siden, mens et hemmelig begjær etter trivsel på bekostning av andre konstant hersket. Slik var de første virkningene av eiendommen, og den uatskillelige betjeningen av den første ulikheten.

Rikdommer, før tegnene til å representere dem ble oppfunnet, kunne knapt bestå av annet enn land og kveg, de eneste virkelige godene som mennesker kan besitte. Men da eiendommene økte så mye i antall og i utstrekning at de tok inn hele land og berørte hverandre ble det umulig for et menneske å opphøye seg selv på bekostning av andre; og de overtallige innbyggerne, som var for svake eller for tiltaksløse til å foreta slike ervervelser i sin tur, forarmet uten å ha tapt noe, fordi mens alt rundt dem ble forandret ble de alene værende de samme, ble tvunget til å motta sin overlevelse fra de rikes hender. Og nå begynte slaveri og dominans, eller vold og ran, å flomme, i henhold til de ulike karakterene til hver. De rike på sin side begynte knapt å smake gleden ved å kommandere, når de foretrakk det framfor alt annet; og ved å gjøre bruk av sine gamle slaver for å skaffe seg nye tenkte de ikke på annet enn å underkue og slavebinde sine naboer; som de grådige ulvene som en gang har smakt menneskekjøtt og forakter all annen mat, og begjærer ingenting annet enn mennesker for framtida.

Det var slik at de mektigste eller de mest elendige, respektivt betraktet sin makt og elendighet som en form for rett til andres substans, til og med likeverdig med eiendom, og da likheten en gang var brutt ble det fulgt av den mest sjokkerende uorden. Det er slik at maktranet til de rike, plyndringen til de fattige, og den ubeherskede lidenskapen til alle, ved å undertrykke den naturlige medfølelsens skrik og den enda svake stemmen til rettferdigheten, gjorde mennesket rovgrisk, ondt og ambisiøst. Mellom den sterkes rett og den første beboers rett vokste det fram en evig konflikt som alltid endte med vold og blodsutgytelse. Det nyfødte samfunnet ble scene for den mest forferdelige krigføring: Menneskeheten ble slik nedverdiget og trakassert og var ikke lenger i stand til å trekke seg tilbake eller forsake de ulykkelige ervervelsene den hadde gjort; og arbeidet, kort sagt, bare til sin forvirring ved misbruket av disse evnene som i seg selv gjør det mye ære, og brakte seg selv til kanten av ruin og ødeleggelse.

Attonitus novitate mali, divesque miserque
Effugere optat opes; et quae modò voverat, odit.

Men det er umulig at menneskene ikke før eller senere skulle ha foretatt refleksjoner over en så elendig situasjon, og over de ødeleggelsene som de var overveldet av. Spesielt de rike må raskt ha oppfattet hvor de led under evig krig som de betalte alle utgiftene for, og der, selv om alle risikerte livet, bare de risikerte noen substans. Uansett hvilken farge de lot som om de ga maktranet sitt så de tilstrekkelig at dette maktranet hovedsakelig var fundert på falske og utrygge rettigheter, og at det de hadde ervervet med ren makt ville andre med enda mer makt rive fra dem, uten at de hadde det minste rom til å klage over en slik framgangsmåte. Selv de som med egen flid hadde skaffet seg alle sine rikdommer kunne knapt begrunne sine ervervelser med en bedre rett. Det hadde ingen hensikt å si "Det var jeg som bygde denne muren: jeg ervervet dette stedet med mitt eget arbeid." Hvem sporet den opp for deg, kunne en annen innvende, og hvilken rett har du til å vente betaling for dine utgifter til å gjøre det som vi ikke forpliktet deg til å gjøre? Vet du ikke at mange av dine brødre forgår, eller lider fryktelig på grunn av mangel på det du besitter mer enn det som i følge naturen er tilstrekkelig, og at du skulle ha hatt uttalt og enstemmig tilslutning fra menneskeheten for å tilegne deg fra dens felles eie mer enn det som var nødvendig for din private overlevelse? Blottet for solide grunner til å rettferdiggjøre seg, og tilstrekkelig styrke til å forsvare seg; knuser individet med letthet, men blir selv med like stor letthet knust av større antall; en mot alle, og ikke i stand til, på grunn av gjensidig sjalusi, å forene seg med sine like mot banditter som var forent med felles håp om bytte; den rike mannen, slik presset av nødvendighet, begrep til slutt det dypeste prosjektet som kom inn i menneskesinnet: dette var å bruke til sin fordel selve de kreftene som angrep ham, å gjøre fiendene til sine allierte, å inspirere dem med andre maksimer, og få dem til å adoptere andre institusjoner som gunstige for sine pretensjoner, ettersom naturens lov var ugunstig for dem.

Med dette utsynspunktet, etter å ha lagt foran sine naboer alle de redslene i situasjonen som bevæpnet dem alle mot hverandre, som gjorde deres besittelser like byrdefulle som deres savn var utålelige, og der ingen kunne vente noen sikkerhet verken i fattigdom eller rikdom, oppfant han lett plausible argumenter for å få dem til å skifte mening over til sitt formål. "La oss slå oss sammen", sa han, "for å sikre de svake fra undertrykkelse, holde tilbake de ambisiøse, og sikre for hvert menneske de besittelsene som tilhører det: La oss lage regler for rettferdighet og fred som alle må holde seg til, som ikke skal unnta personer, men kan på noen måter gjøre godt igjen skjebnens luner ved å underlegge både den mektige og den svake under iakttagelsen av felles plikter. Istedenfor å vende våre styrker mot oss selv, la oss samle dem i en suveren makt som kan regjere ved vise lover, kan beskytte og forsvare alle medlemmene av foreningen, slå tilbake felles fiender og opprettholde et evig samhold og harmoni blant oss".

Langt færre ord av dette slaget var nødvendige for å dra en del bønder, som det var en lett sak å utnytte, og som i tillegg hadde for mange krangler seg i mellom til å leve uten dommere og for mye gjerrighet og ambisjoner til å leve uten herrer. Alle tilbød nakken sin til åket i håp om å sikre sine friheter; for selv om de hadde fornuft nok til å begripe fordelene til en politisk konstitusjon hadde de ikke erfaring nok til på forhånd å se farene med den; de blant dem som var best kvalifisert til å se misbruk var akkurat de som ventet å dra fordeler ved det; selv de mest edruelige bedømte det som nødvendig å ofre en del av sin frihet for å sikre den andre, som en mann, farlig såret i et av sine lemmer, er rede til å skille seg med det for å redde resten av kroppen.

Slik var, eller må det ha vært, dersom mennesket hadde blitt overlatt til seg selv, opprinnelsen til samfunnet og lovene, som økte lenkene til de svake, og styrken til de rike; ødela ugjenkallelig den naturlige friheten, fastsatte for alltid lovene om eiendom og ulikhet; forandret et kunstig maktran til en ugjenkallelig rett; og til fordel for noen få ambisiøse individ underkastet resten av menneskeheten under evig arbeid, underdanighet og elendighet. Vi kan lett begripe hvordan opprettelsen av et enkelt samfunn gjorde det absolutt nødvendig for hele resten; og hvordan, for å stå mot forente krefter, det ble nødvendig for resten av menneskeheten å forene seg i sin tur. Samfunn som en gang var dannet på denne måten, ble snart mange eller spredte i slik utstrekning, for å dekke jordas overflate; og ikke overlate et hjørne i hele universet der et menneske kunne kaste av seg åket og dra hodet sitt bort fra det ofte dårlige styrte sverdet som han alltid så hengt over det. Den sivile loven ble da den alminnelige regelen for alle borgerne, naturens lov hersket ikke lenger unntatt blant de ulike samfunnene der, under navnet nasjonenes lov, den ble kvalifisert ved en taus overenskomst for å gjøre handel mulig, og gi rom for naturlig medfølelse, som, i det den gradvis tapte all den innflytelsen over samfunnene som den opprinnelig hadde over individene, ikke lenger eksisterte annet enn i noen store sjeler som betraktet seg som verdensborgere og tvang de imaginære barrierene som skilte menneskene fra hverandre, etter det suverene vesenets eksempel som vi alle henter vår eksistens fra, og gjør hele menneskearten til mål for dens velvilje.

Politiske samfunn ble slik værende i en naturtilstand seg i mellom; og erfarte snart ubehaget som hadde tvunget individene til å kvitte seg med den; og denne tilstanden ble langt mer fatal for disse store samfunnene enn den tidligere hadde vært for individene som de nå var sammensatte av. Så fulgte store nasjonale kriger, de kampene, de drapene, de represaliene, som får naturen til å skjelve og sjokkerer forstanden; og videre alle de fryktelige fordommene som gjør det til en dyd og en ære å gyte menneskeblod. De verdigste menn lærte at det var en plikt å kutte av strupen på sine medmennesker; langt om lenge begynte mennesker å slakte hverandre i tusentall uten å vite hvorfor; og flere mord ble begått i en eneste handling, og mer fryktelig uorden ved inntagelsen av en enkelt by enn det hadde blitt begått i naturtilstanden gjennom alle tidsaldrer tilsammen på hele jordas overflate. Slik er de første virkningene som vi kan oppfatte har oppstått fra splittelsen av menneskeheten i ulike samfunn. La oss vende tilbake til deres stiftelse.

Jeg vet at flere andre skribenter har tilskrevet andre opprinnelser til det politiske samfunnet; som for eksempel erobring av de mektige eller sammenslutning av de svake; og det har ingen betydning hvilke av disse grunnene vi antar med hensyn til det jeg kommer til å etablere; at uansett, som jeg nettopp har skrevet, synes det for meg naturlig, av de følgende årsakene: Først, fordi, i det første tilfellet, erobringens rett er i virkeligheten slett ingen rett, den kunne derfor ikke tjene som et grunnlag for noen annen rett, erobreren og de erobrede blir alltid værende i en krigstilstand overfor hverandre, dersom ikke den erobrede, etter å ha fått full besittelse av sin frihet, skulle fritt velge erobreren som sin leder. Til da, uansett hvilken overgivelse som skulle ha foregått mellom dem, etter som disse overgivelsene ble grunnlagt på vold, og naturligvis var de facto null verdt og ugyldige, kunne det ikke i denne hypotesen ha eksistert verken et sant samfunn eller et politisk organ, eller noen annen lov utenom den sterkestes. For det andre, siden disse ordene sterk og svak er tvetydige i det andre tilfellet; for i løpet av intervallet mellom etableringen av eiendomsretten eller foregående okkupasjon og etableringen av det politiske styresettet er meningen til disse termene bedre uttrykt ved ordene fattig og rik ettersom menneskene før etableringen av lover i virkeligheten ikke hadde andre midler til å redusere sine likemenn enn å invadere eiendommen deres, eller å gi noe av sin egen eiendom til dem. For det tredje, siden de fattige ikke har annet enn sin frihet å tape ville det ha vært toppen på galskap for dem å gi opp med vilje den eneste velsignelsen de hadde tilbake uten å oppnå noen ting igjen for det: mens de rike var fornuftige, om jeg kan si så, i hver del av sin besittelse, var det mye lettere å gjøre ugagn mot dem, og derfor mer påliggende for dem å vokte mot det: og siden, kort sagt, det bare er fornuftig å anta at en ting har blitt oppfunnet av ham som det kunne være til tjeneste for heller enn av ham som det måtte være skadelig for.

Regjering hadde i sin første barndom ingen regulær og permanent form. Av mangel på et tilstrekkelig fond av filosofi og erfaring kunne mennesker ikke se lenger enn til de tilstedeværende ubehagelighetene, og tenkte aldri på å skaffe til veie remedier for framtidige ubehageligheter, utenom etter hvert som de oppstod. Til tross for alt arbeidet som vise lovgivere hadde lagt ned var fortsatt den politiske tilstanden mangelfull siden den på en måte var et produkt av tilfeldigheter; og, ettersom grunnlaget var dårlig lagt, tid, selv om det var tilstrekkelig til å oppdage manglene og foreslå remedier for dem, kunne aldri helbrede dets opprinnelige laster. Menneskene reparerte stadig; mens de, for å opprette en god bygning skulle ha begynt som Lycurgos gjorde i Sparta, ved å klargjøre området og fjerne de gamle materialene. Samfunnet bestod fra først av av bare noen generelle konvensjoner som alle medlemmene bandt seg til å iaktta, og ved overholdelse av dem ble hele samfunnet sikkerhet for medlemmene. Det var nødvendig med erfaring for å vise den store svakheten til en slik konstitusjon, og hvor lett det var for de som forbrøt seg mot den å unnslippe domfellelsen eller tukten av forseelsen, som offentligheten alene både var vitne til og dommer over. Lovene kunne ikke unngå å bli omgått på tusen måter; ubehageligheter og uorden kunne ikke annet enn stadig mangfoldiggjøres, fram til det til slutt ble funnet nødvendig å tenke på å overgi til private personer det farlige tillitsvervet å opprettholde offentlig autoritet, og til øvrighetspersoner omsorgen for å håndheve lydighet mot folket: for å si at ledere ble valgt før det ble dannet forbund og at lovens håndhevere eksisterte før lovene selv, er en antagelse som er for latterlig til å fortjene at jeg i alvor skulle gjendrive den.

Det ville være like ufornuftig å forestille seg at menneskene fra først av kastet seg selv i armene til en absolutt herre uten noen betingelser eller betraktninger fra hans side; og at de første midlene som ble funnet ut av sjalu mennesker som ikke var beseiret var å springe hals over hode inn i slaveri for sin felles sikkerhets skyld. Hvorfor ga de i virkeligheten seg selv overordnede dersom det ikke var for å bli forsvart av dem mot undertrykkelse, og få sine liv, frihet og eiendom, beskyttet, dette som på en måte er de konstituerende elementene av deres væren? Nå er det verste som kan skje for et menneske i forholdene mellom menneskene at det mennesket ser at det er blitt overlatt til et annets menneskes forgodtbefinnende, ville det da ikke ha stått i motsetning til befalingen til den gode fornuft å begynne med å gi over til en leder de eneste tingene de trengte hans hjelp til å beskytte? Hva kunne han ha tilbudt dem som var likeverdig med et så fint privilegium? Og hadde han formodet å inndrive det ved å late som om han beskyttet dem, ville han ikke umiddelbart ha mottatt svaret i allegorien? Hvilken verre behandling kan vi vente av en fiende? Er det derfor hevet over disputt, og en grunnleggende maksime for politisk lov, at folk ga seg selv ledere for at de skulle forsvare deres frihet og ikke gjøre dem til slaver. Dersom vi har en fyrste, sa Pliny til Trajan, er det for at han kan holde oss fra å ha en herre.

Politiske skribenter kommer i sine innvendinger med hensyn til frihetskjærligheten med den samme filosofien som filosofer gjør med hensyn til naturtilstanden; ved å bruke tingene som de ser for å dømme om ting som er svært ulike og som de aldri har sett, og de tilskriver mennesker en naturlig tilbøyelighet til slaveri, på grunn av den tålmodigheten som de slavene som de legger merke til bærer åket med; og reflekterer ikke over at det er med frihet som med uskyld og dyd, der verdien av disse ikke er kjent av andre enn de som har disse dydene, selv om gleden over dem for dem blir tapt med tingene selv. Jeg kjenner ditt lands yndighet, sa Brasidas til en satrap som sammenliknet livet til spartanerne med livet i Persepolis; men du kan ikke kjenne gledene mine.

Som en hest som ikke er temmet retter opp manen sin, tramper i bakken og raser bare ved synet av bisselet, mens en trenet hest tålmodig utholder både pisk og spore, akkurat slik vil barbaren aldri rekke fram nakken sin til det åket som det siviliserte mennesket bærer uten å murre, men foretrekker den mest stormfulle frihet framfor rolig underkastelse. Det er derfor ikke ved den underdanige disposisjonen til de slavebundne nasjonene at vi må bedømme om den naturlige disposisjonen til mennesket er for eller mot slaveri, men fra de underverkene som er gjort av hvert fritt folk for å sikre seg fra undertrykkelse. Jeg vet at den første konstant hever til skyene at de nyter fred og ro i sine jern, og at miserrimam servitutem pacem appellant: men når jeg ser at de andre ofrer gleder, fred, rikdom, makt, og til og med selve livet for å bevare den eneste juvelen som er så mye ringeaktet av de som har mistet den; når jeg ser dyr født i frihet gjennom en naturlig avsky for fangenskapet slå hjernene sine ut mot stengslene i fengslet; når jeg ser mengder av nakne ville avsky europeiske gleder, og utstå sult, ild og sverd, og døden selv, for å bevare sin uavhengighet; føler jeg at det ikke tilhører slaver å argumentere angående frihet.

Angående faderlig autoritet, som flere har avledet både absolutt styresett og også hver annen form for samfunn fra, er det tilstrekkelig, uten å gripe til Locke og Sidney, å legge merke til at ingenting i verden er mer forskjellig fra despotismens grusomme ånd enn mildheten til den autoriteten, som er mer til det som er fordelaktig for ham som adlyder enn til nytte for den som kommanderer; at ved naturens lov fortsetter ikke faren å være herre for barnet lenger enn barnet trenger farens hjelp; at etter den tida blir de like, og da skylder sønnen, helt uavhengig av faren, ingen lydighet, men bare respekt. Takknemlighet er en plikt som vi skal ta på oss, men som velgjørerne ikke kan inndrive. Istedenfor å si at det sivile samfunnet er utledet fra faderlig autoritet, skulle vi heller si at det er til den første at den siste skylder sin vesentlige kraft: Ingen ble erkjent som far til flere andre individ, før de slo seg ned rundt ham. Farens eiendeler, som han disponere som han ønsker, er de båndene som holder barna hans i avhengighet av ham, og han kan dele sin eiendom blant dem i et forhold som er slik at de skal ha fortjent hans oppmerksomhet ved stadig underdanighet overfor hans kommandoer. Undersåttene til en despotisk leder har langt fra noen slik gunst å kreve av ham etter som både de og alt de eier er hans eiendom, eller i det minste betrakter han det slik, og de er nødt til å motta som en begunstigelse fra ham det som han lar dem beholde av deres egen eiendom. Han er rettferdig mot dem når han flår dem; han behandler dem med nåde når han finner seg i at de lever. Ved å fortsette på denne måten å sammenlikne fakta med rettigheter, skulle vi oppdage like lite soliditet som sannhet i det vilkårlige etablissementet til tyranniet; og det ville bli en vanskelig sak å bevise gyldigheten til en kontrakt som var bindende bare for den ene siden, der en av partene skulle sette inn alt og den andre ingenting, og som kunne vendes til skade bare for den som hadde bundet seg selv.

Dette odiøse systemet er til og med på denne dag langt fra å være systemet til vise og gode monarker, og spesielt til de franske kongene, som kan bli sett av diverse passasjer i forordningene deres, og spesielt av det feirede stykket som ble offentliggjort i 1667 i navnet til og etter ordre fra Ludvik XIV. La det derfor ikke bli sagt at suverenen ikke er underlagt lovene til rikets hans, siden, at han er det, er en av maksimene til nasjonenes lover som smiger noen ganger har angrepet, men som gode fyrster alltid har forsvart som den beskyttende guddommelighet til deres riker. Hvor mye mer fornuftig er det da å si med vismannen Platon, at den perfekte lykke til en stat består i at undersåttene adlyder fyrsten sin, fyrsten adlyder lovene, og lovene er rettferdige og alltid rettet mot det offentlig gode? Jeg skal ikke stoppe for å vurdere, om, når frihet er den mest edle evnen til mennesket, det ikke er nedverdigende for ens natur, og det ikke reduserer ens natur, reduserer ens selv til dyrenes nivå, som er slaver av instinktene, og til og med fornærmer ens værens opphavsmannen, og renonsere uten reservasjon den mest kostelige av hans gaver, og underordner til utøving [commission of] av alle de forbrytelsene som han har forbudt oss, bare for å glede en gal eller grusom herre; og om denne sublime artisten bør være mer irritert over å se sitt arbeid ødelagt enn ved å se det vanæret. Jeg skal bare spørre hvilken rett de, som ikke var redde for slik å nedverdige seg, kunne ha til å utsette sine avhengige for den samme vanæren, og renonsere, i navnet til etterkommerne sine, velsignelser for hvilke det ikke står i gjeld til deres gavmildhet, og uten hvilke livet selv må virke som en byrde for alle de som er verdige å leve.

Puffendorf sier at, som vi kan overføre vår eiendom fra en til en annen ved kontrakter og konvensjoner, kan vi på samme måte berøve oss vår frihet til andres fordel. Dette er etter min mening en svært dårlig måte å argumentere på; for, for det første, den eiendommen som jeg avstår til en annen blir ved slik avståelse en ting som er ganske fremmed for meg, og misbruk av den kan ikke på noen måte berøre meg; men det er i høyeste grad viktig for meg at min frihet ikke blir misbrukt, og jeg kan ikke, uten å pådra meg skyld for forbrytelser som jeg kan bli tvunget til å begå, utsette meg for å bli instrumentet til en eller annen. Videre er eiendomsretten bare en menneskelig oppfinnelse og institusjon, hvert menneske kan disponere som det ønsker over det som det besitter: Men saken er en annen med hensyn til de vesentligste gavene til naturen, slike som liv og frihet, som hvert menneske er tillatt å nyte, og hvilke det i det minste er tvilsomt at noen har rett til å avstå fra: Ved å gi opp den ene, nedverdiger vi vår væren; ved å gi opp den andre tilintetgjør vi den så mye som det står i vår makt å gjøre; og ettersom ingen jordiske fornøyelser kan holde oss skadeløse for tapet av noen av dem ville det samtidig fornærme både naturen og forstanden å renonsere den etter hvilken som helst betraktning. Men selv om vi kunne overføre vår frihet som vi kan med vår formue, ville forskjellen være svært stor med hensyn til våre barn som nyter vår formue unntatt ved en avståelse av vår rett. Men friheten er en velsignelse som de som mennesker holder fra naturen, og foreldrene har ingen rett til å ta den fra dem; så for å opprette slaveri var det nødvendig å gjøre vold mot naturen, slik at det var nødvendig å endre naturen for å vedlikeholde en slik rett; og juristene, som alvorlig har uttalt at barnet til en slave kommer som en slave inn i verden, har med andre ord avgjort at et menneske ikke kommer inn i verden som et menneske.

Derfor virker det for meg å være ubestridelig sant at styresettet begynte med tilfeldige makt, som ikke er annet enn korrupsjonen og den ekstreme perioden til styresettet, og langt om lenge fører det tilbake til den sterkestes rett, som styret først var remedie mot, men selv det, når man går med på at de hadde begynt slik, og siden slik makt er ulovlig i seg selv, kunne den aldri ha tjent som et grunnlag for samfunnets rettigheter, eller naturligvis for ulikhetens institusjon.

Jeg skal nå gå inn i de undersøkelsene som det fortsatt gjenstår å foreta om naturen til de grunnleggende paktene til alle slag av styresett, men, i følge den alminnelige mening, begrense meg her til opprettelsen av det politiske organet som en virkelig kontrakt mellom mengden og de lederne som er valgt av den. En kontrakt ved hvilken begge parter forplikter seg til å iaktta lovene som er fastsatt i den, og danner båndene til unionen deres. Mengden har, i anledning av de tidligere forholdene mellom dem, konsentrert all sin vilje i en person, alle de artiklene, med hensyn til hvilke denne viljen forklarer seg selv, blir så mange grunnleggende lover som forplikter uten unntak alle statens medlemmer, og der en av lovene regulerer valget av og makten til de øvrighetspersonene som blir utpekt til å se til utøvelsen av resten. Denne makten strekker seg til alt som kan opprettholde konstitusjonen, men ikke til noe som kan endre den. Til denne makten er det tillagt æresbevisninger som kan gjøre lovene og deres handhevere respektable; og disse lovens handhevere er utmerket med enkelte særrettigheter som kan godtgjøre dem det store slitet som er uskillelig fra en god administrasjon. Øvrigheten, på sin side, forplikter seg til ikke å bruke den makten som den er betrodd på annen måte enn i samsvar med intensjonen til dens velgere, å sørge for at hver av dem sitter trygt i fredelig besittelse av sin eiendom, og ved alle anledninger foretrekker det offentliges gode framfor sin egen private interesse.

Før erfaring hadde vist, eller grundig kjennskap til menneskehjertet hadde pekt ut, de misbruk som er uatskillelige fra en slik konstitusjon, må den ha virket så mye mer perfekt ettersom de som var utpekt til å se etter dens opprettholdelse selv var svært opptatte av det; for øvrigheten og dens rett bygde bare på de grunnleggende lovene, så snart som disse opphørte å eksistere ville øvrigheten slutte å være lovlig, og folket ville ikke lenger være bundet til å adlyde dem, og etter som statens vesen ikke bestod av øvrigheten men av lovene, ville dens medlemmer øyeblikkelig bli berettiget til sin primitive og naturlige frihet.

Litt refleksjon vil gi oss nye argumenter som bekrefter denne sannheten, og alene kontraktens naturen kan overbevise oss om at den ikke kan være ugjenkallelig: for dersom det ikke var noen overordnet makt som var i stand til å garantere troskapen til kontraktpartnerne og forplikte dem til å oppfylle sine gjensidige forpliktelser, ville de være de eneste dommerne i egen sak, og hver av dem ville alltid ha en rett til å gå fra kontrakten så snart som han oppdaget at den andre hadde brutt betingelsene i den, eller at disse betingelsene ikke lenger passet hans private behag. På dette prinsippet kan trolig retten til abdikasjon bli fundert. Nå, for å betrakte som vi gjør bare det som er humant i denne institusjonen, dersom øvrigheten, som har all makt i sine hender og som tilegner seg alle fordelene i kontrakten, ikke desto mindre har en rett til å frasi seg sin autoritet; hvor mye bedre rett må folket som betaler for alle feilene til lederen ha til å renonsere sin avhengighet av ham. Men de sjokkerende uoverensstemmelsene og uordenen uten antall som ville være den nødvendige følgen av et så farlig privilegium viser mer enn noe annet hvor mye menneskelig regjering trengte en mer solid basis enn den som den rene fornuften ga, og hvor nødvendig det var for den offentlige ro at den allmektiges vilje skulle gå mellom for å gi til den suverene autoritet en hellig og ukrenkelig karakter som skulle ta fra undersåttene den skadelige retten til å gi makten til den som de behaget. Dersom menneskeheten ikke hadde mottatt noen andre fordeler fra religionen ville alene denne være tilstrekkelig til å få dem til å adoptere den og sette pris på den siden den er midlet til å redde mer blod enn fanatismen har gitt grunn til å spille. Men for å vende tilbake til tråden i vår hypotese.

De ulike formene for styresett skylder sin opprinnelse til de ulike gradene av ulikhet mellom medlemmene på den tiden da de først gikk sammen i et politisk organ. Hvor det skjedde at en mann var eminent i makt, dyd, i rikdom, ble han den eneste øvrigheten, og staten fikk en monarkisk form; dersom mange av ganske lik eminense står over alle andre ble de valgt sammen, og dette valget skapte et aristokrati; de, som det ikke var noen stor disproporsjon mellom med hensyn til formue eller talent, og som hadde avveket mindre fra naturtilstanden, beholdt i fellesskap den øverste administrasjonen og dannet et demokratisk styresett. Tiden viser hvilket av disse styresettene som passer best for menneskene. Noen ble alle værende under loven; andre bøyde snart nakken sin for herrer. De første arbeidet for å bevare sin frihet; de andre tenkte ikke på annet enn å invadere sine naboers frihet, sjalu over å se at andre eide en velsignelse som de selv hadde tapt. Kort sagt, rikdom og erobring ble de ene til del, og dyd og lykke ble de andre til del.

I disse ulike formene for styresett var stillingene først valgbare; og da rikdommer ikke var fremherskende, ble merittene foretrukket som kriterium ved valg, og det ga en naturlig oppstigning, og førte til at alder ble viktig, som gir betenksomhet i rådet og erfaring i utøvelsen. De gamle blant hebreerne, gerontene i Sparta, senatet i Roma, nei, selve opprinnelsen til vårt ord seigneur viser hvor mye grå hår tidligere ble respektert. Desto oftere valget falt på gamle menn, desto oftere ble det nødvendig å gjenta det, og desto mer vanskelighetene ved slike valg ble fornemmet; valgagitasjon foregikk; oppstod det fraksjoner; partiene stiftet ondt blod; borgerkriger flammet opp; borgernes liv ble ofret for den tilsynelatende lykken til staten; og tingenes tilstand ble til slutt slik at de var i fare for å falle tilbake til den primitive forvirringen. Ambisjonen til de fremste mennene fikk dem til å dra fordel av disse omstendighetene for å forevige de hittil kortvarige kravene i sine familier; folket var allerede vant til avhengighet, vant til lettvinthet og livets behageligheter, og for mye svekket til å bryte sine lenker, og fant seg i at slaveriet deres økte for å sikre sin fred og ro; og det er slik at ledere, i det de ble arvelige, fikk den vanen å betrakte øvrigheten som en familieeiendom og seg selv som besittere av disse samfunnene, som de fra først av bare hadde vært tillitsmenn for; å kalle sine medborgere for sine slaver; å se på dem, som så så mange kyr eller sauer, som en del av sin formue; og å framstille seg selv som likemenn til guder, og konger over konger.

Ved å forfølge utviklingen av ulikhet i disse ulike revolusjonene skal vi oppdage at etableringen av lover og av eiendomsrett var det første leddet i den; og øvrighetens institusjon det andre; og det tredje og siste var forandringen av lovlig makt til vilkårlig makt; slik at de ulike stendene av rike og fattige ble autorisert ved den første epoken; de av mektige og svake ved den andre; og i den tredje de for herre og slave, som dannet den siste graden av ulikhet, og det leddet der alle de resterende til slutt ender, til nye revolusjoner fullstendig oppløser styresettet, eller fører det nærmere tilbake til sin lovlige konstitusjon.

For å begripe nødvendigheten av denne utviklingen skal vi ikke så mye betrakte motivene for oppretting av politiske organ som de formene som disse antar i sin administrasjon; og de ubehagelighetene som de vesentlig følges av; for de lastene som gjør sosiale institusjoner nødvendige er de samme som gjør misbruket av slike institusjoner uunngåelig; og ettersom (Sparta alene unntatt, som hadde lover som hovedsakelig betraktet utdanningen av barn, og der Lykurgos opprettet slike manérer og skikker at de i stor utstrekning gjorde lover unødvendige,) lovene i alminnelighet er mindre sterke enn lidenskapene, og holder mennesker tilbake uten å forandre dem; ville det ikke være en vanskelig sak å bevise at hver regjering som nøye voktet mot alle forandringer og korrupsjon samvittighetsfullt skulle følge opp målene for sin konstitusjon, var unødvendig instituert; og at et land, der ingen verken unnvek lovene eller gjorde dårlig bruk av øvrigheten, verken krevde lover eller øvrighet.

Politiske distinksjoner følges nødvendigvis av sivile distinksjoner. Ulikheten mellom folket og dets ledere øker så raskt at den raskt blir følt av de private medlemmene, og vises blant dem i et tusen skikkelser i henhold til deres lidenskaper, deres talenter, og deres affærers omstendigheter. Øvrigheten kan ikke usurpere noen ulovlig makt uten å skaffe seg kreaturer som den må dele makten med. Borgerne av en fri stat utholder selv bare å bli undertrykt i forhold til, påskyndet av en blind ambisjon, mens de heller ser under enn over seg, at de kommer til å elske autoritet mer enn uavhengighet. Når de overgir seg til lenker er det bare for å bli bedre i stand til å lenke andre i sin tur. Det er ikke en lett sak å få ham til å lystre som ikke ønsker å kommandere; og den mest raffinerte politikk ville finne det umulig å underkue de menneskene som bare begjærer å være uavhengige; men ulikhet vinner lett feste blant nederdrektige og ambisiøse sjeler som alltid er rede til å løpe lykkens risiko, og er nesten likegyldige om de adlyder eller kommanderer, ettersom den viser seg enten gunstig eller ugunstig for dem. Slik må det da ha vært en tid da øynene til folket var forhekset i slik en grad at deres herskere bare trengte å ha sagt til den mest sørgmodige elendige, "Vær stor du og alle dine etterkommere", for å få ham til øyeblikkelig å virke stor i øynene til enhver så vel som i sine egne; og hans etterkommere tok enda mer på seg, proporsjonalt med at de fjernet seg fra ham: desto fjernere og mer usikker en sak, desto større virkning; desto lenger en linje av droner som en familie produserte, desto mer strålende ble den regnet for å være.

Dersom dette var et passende sted å gi inn i detaljer kunne jeg lett forklare på hvilken måte ulikheter med hensyn til kreditt og autoritet ble uunngåelige blant private personer det øyeblikket at, forent i et samfunn, de er nødt til å sammenligne seg selv med hverandre, og bemerke forskjellen som de finner i den kontinuerlige bruken hvert menneske må gjøre av sin neste. Disse forskjellene er av forskjellig type; men rikdom, rang, makt og personlige meritter er i alminnelighet de viktigste distinksjonene, ved hvilke menneskene i samfunnet måler hverandre med. Jeg kunne vise at harmonien eller konflikten mellom disse ulike kreftene er den sikreste indikatoren på den gode eller dårlige konstitusjonen til noen stat: jeg kunne få det til å synes som om at, som blant disse fire typene ulikhet, personlige kvaliteter er kilden til resten, rikdom er den som de til sist ender med, siden den er den mest øyeblikkelig nyttige for velstanden til individene, og den letteste å kommunisere, den er brukt til å kjøpe hver annen utmerkelse. Ved denne observasjonen er vi i stand til å dømme med tålelig nøyaktighet hvor mye et hvert folk har avveket fra sin primitive institusjon, og hvilket steg det fortsatt må ta for å komme inn i den mest ekstreme korrupsjonen. Jeg kunne vise hvor mye dette universelle begjæret etter berømmelse, etter ære, etter fordeler, som vi alle er besatt av, utøver og sammenligner våre talenter og krefter: hvor mye det opphisser og mangfoldiggjør våre lidenskaper; og, ved å skape en universell konkurranse, rivalisering, eller heller fiendskap blant menneskene, hvor mange skuffelser, suksesser, og katastrofer av hvert slag det daglig fører til blant de utallige streberne som det engasjerer i den samme karrieren. Jeg kunne vise at det er til denne kløen etter å bli snakket om, til dette raseriet etter å utmerke seg som sjelden eller aldri gir oss et øyeblikks fred, at vi skylder både det beste og det verste blant oss, våre dyder og våre laster, vår vitenskap og våre feil, våre erobrere og våre filosofer; altså fra en stor mengde dårlige ting til svært få gode ting. Jeg kunne vise, kort fortalt, at dersom vi skuer en handfull rike og mektige menn setet på toppen av lykken og storheten, mens mengden kryper i obskuritet og savn, er det bare fordi den førsteprisen som de nyter er det i den samme utstrekning som andre savner den, og at, uten å endre deres forhold, ville de slutte å være lykkelige det minuttet folk sluttet å være elendige.

Men disse detaljene ville alene gi tilstrekkelig materiale til et mer betydelig verk, der fordelene og ulempene med hver type styresett kunne bli overveid i forhold til menneskets rettigheter i en naturtilstand, og alle de ulike ansiktene som ulikheten har trådt fram med til denne dag kunne på samme måte bli avslørt, og som ulikheten også kan tre fram med heretter og fram til tidens ende, i henhold til naturen til disse ulike styresettene, og den revolusjonen som tida uunngåelig må føre til i dem. Vi skulle da se den mengden som er undertrykket av innenlandske tyranner som følge av selve disse forholdsreglene som er tatt av dem for å verge seg mot fremmede herrer. Vi skulle se at undertrykkelsen øker kontinuerlig uten at det noen gang er mulig for de undertrykte å vite hvor det vil stoppe, eller hvilke lovlige midler de har for å stoppe det. Vi skulle se at borgernes rettigheter, og nasjonenes friheter, gradvis blir utslettet, og gryntene og protestene og appellene til de svake behandlet som opprørske mumlinger. Vi skulle se politikk som begrenser æren av å forsvare den sunne fornuft til en leid del av folket. Vi skulle se pålegg som er gjort nødvendige ved slike tiltak, den motløse bonden forlater jorda si selv i fredstid, og lar plogen være for å ta opp sverdet. Vi skulle se fatale og lunefulle regler lagt ned angående æren. Vi skulle se at før eller senere blir forsvarerne av landene deres fiender, og evig holder de dolkene sine mot brystet på sine medborgere. Nei, den tida vil komme når de kan bli hørt å si til undertrykkerne av sine land:

Pectore si fratis gladium juguloque parentis
Condere me jubeas, gravidæque in viscrea partu
Conjugis in vitâ peragam tamen omnia dextrâ.

Fra den enorme ulikheten i betingelser og lykke, fra den store variasjonen i lidenskaper og talenter, av unyttige kunster, av fordervelige kunster, av frivole vitenskaper, ville følge skyer av fordommer som er like motsatte av fornuft, av lykke, av dyd. Vi skulle se lederne oppelske alt som tenderer mot å svekke menneskene som er formet i samfunnet ved å splitte dem; alt som, mens det gir samfunnet en atmosfære av tilsynelatende harmoni, sår i det spirer av virkelig splittelse; alt som kan inspirere de ulike ordenene med gjensidig mistillit og hat ved en motsetning av deres rettigheter og interesser, og naturligvis styrke den makta som inneholder dem alle.

Det er fra skjødet til denne uorden og disse revolusjonene at despotismen gradvis avler fram sitt fryktelige våpenmerke, og mens den fortærer i alle deler av staten det som fortsatt er sunt og rent, ville den til sist komme ut og trampe på lovene og folket, og etablere seg selv på ruinene av republikken. Tiden som går umiddelbart før denne siste forandringen ville bli ulykkestider: men til sist ville alt ble svelget opp av monstret; og folket ville ikke lenger ha ledere eller lover, men bare tyranner. Ved denne fatale perioden ville alle hensyn til dyd og manérer på samme vis forsvinne, for despotismen, cui ex honesto nulla est spes, tolererer ingen annen herre, uansett hvor den regjerer; det øyeblikket den snakker, mister ærbarhet og plikt all sin innflytelse, og den blindeste lydighet er den eneste dyden som de elendige slavene har igjen å praktisere.

Dette er det siste leddet i ulikheten, det ytterste punktet som låser sirkelen og møter det som vi satte ut fra. Det er her at alle private mennesker vender tilbake til sin primitive likhet, siden de ikke lenger er av noen betydning; og at undersåttene ikke lenger har noen annen lov enn sine herrers, eller herrene noen annen lov enn lidenskapene sine, alle det godes begrep og rettferdighetens prinsipp forsvinner igjen. Det er her at alt vender tilbake til den sterkestes rett, og naturligvis til en ny naturtilstand som er forskjellig fra den som vi begynte med, i så mye som den første var naturtilstanden i dens renhet, og den siste konsekvensen av eksessiv korrupsjon. Det er, i andre henseende, så liten forskjell mellom disse to tilstandene, og regjeringskontrakten er så mye oppløst av despotisme, at despoten ikke lenger er herre enn så lenge han fortsatt er den sterkeste. Og at så snart slavene hans kan fordrive ham, kan de gjøre det uten at han har den minste rett til å klage over at de gjør ham ondt. Denne oppstanden, som slutter med døden eller despotismen til en sultan, er en like rettslig handling som enhver der han dagen før disponerte over livet og eiendommen til undersåttene. Kraft alene holdt ham ved makta, og kraft alene avsetter ham. Slik skjer alle ting og lykkes i sin naturlige orden; og hva som enn kan bli utfallet av disse hastige og hyppige revolusjonene, har intet menneske grunn til å klage over en annens urettferdighet, men bare over sin egen ubetenksomhet og manglende hell.

Ved slik å oppdage og følge tapte og glemte spor, som må ha ført menneskene fra den naturlige til den sivile tilstanden; ved å gjenopprette, med de mellomliggende posisjonene som jeg nettopp har indikert, de som mangel på fritid tvinger meg til å undertrykke, eller som min forestillingsevne ikke har foreslått, må hver oppmerksom leser uunngåelig bli slått av det enorme rommet som skiller disse to tilstandene. Det er i denne langsomme tingenes framgang han kan møte løsningen på et uendelig antall problem i moralitet og politikk, som filosofene er forbløffet over å løse. Han vil oppfatte at, siden menneskeheten i en tidsalder ikke er menneskeheten i en annen tidsalder, grunnen til at Diogenes ikke kunne finne et menneske var at han søkte blant sine samtidige et menneske fra en tidligere periode: Cato, han vil da se, falt med Roma og med friheten, fordi han ikke passet inn i tidsalderen som han levde i; og den største av mennesker tjente bare til å forbløffe den verden som ville med glede ha adlydt ham, dersom han hadde kommet inn i den fem hundre år tidligere. Med et ord, han vil finne seg selv i en tilstand der han kan forstå hvordan sjela og lidenskapene til menneskene ved umerkelige forandringer forandrer som om det var deres natur; hvordan det kommer til å skje, at i det lange løp forandrer våre savn og gleder sitt objekt; at det opprinnelige mennesket gradvis går til grunne, samfunnet tilbyr ikke lenger til vår undersøkelse annet enn en samling av kunstige mennesker og tilgjorte lidenskaper, som er verket til alle disse nye relasjonene, og har intet grunnlag i naturen. Refleksjon lærer oss ingenting i det henseende, annet enn det erfaringen perfekt bekrefter. Det ville mennesket og det siviliserte mennesket er så ulike i bunnen med hensyn til tilbøyeligheter og lidenskaper at det som konstituerer den overlegne lykke for den ene ville redusere den andre til desperasjon. Den første sukker ikke etter annet enn fred og frihet; han begjærer bare å leve, og å være fri fra arbeid; nei, sinnsroen til den mest befestede stoiker kommer til kort for hans fullendte likegyldighet overfor hvert annet objekt. Tvert i mot, borgeren som alltid er i bevegelse svetter og sliter og anstrenger hjernen sin for å finne opp beskjeftigelser som er enda mer arbeidskrevende: Han fortsetter slitet og slepet til sitt siste minutt; nei, han kurtiserer døden for å være i stand til å leve eller renonserer livet for å erverve udødelighet. Han smisker for menn med makt som han hater og for rike menn som han forakter; han er ikke betenkt over noe for å ha æren å tjene dem; han skammer seg ikke over å verdsette seg selv etter sin egen svakhet og den beskyttelsen de gir ham; og stolt over sine lenker snakker han med forakt om de som ikke har den ære å være partnere i hans trelldom. For et syn må det slitsomme og misunte arbeidet til en europeisk minister være i øynene til en karibier! Hvor mange grusomme døder ville ikke denne trege ville foretrekke framfor et slikt avskyelig liv, som svært ofte ikke engang er sukret av gleden ved å gjøre godt? Men for å se drivkraften til så mange bekymringer skulle sinnet hans først ha festet en eller annen mening til ordene makt og rykte; han skulle bli underrettet om at det er mange mennesker som vurderer det som noe å bli sett av resten av menneskeheten, som vet hvordan de kan være lykkelige og tilfredse med seg selv ut fra andres vitnemål framfor sitt eget. I virkelighet er den virkelige kilden til alle disse forskjellene at den ville lever inne i seg selv, mens borgeren konstant er utenfor seg selv, og bare vet hvordan han skal leve i andres oppfatning; så at det er, om jeg kan si det, bare fra deres bedømmelse at han henter bevisstheten om sin egen eksistens. Det er fremmed for mitt emne å vise hvordan denne disposisjonen frambringer så mye likegyldighet for godt og ondt, til tross for så mange og slike fine diskurser om moralitet; hvordan alle ting blir redusert til utseende, blir ren kunst og narrespill; ære, vennskap, dyd, og ofte lasten selv, som vi til sist lærer hemmeligheten å skryte av; hvordan, kort sagt, alle forhører seg hos andre om hva vi er, og våger aldri å spørre oss selv om et så delikat punkt, midt i så mye filosofi, humanitet og høflighet, og så mange sublime maksimer, har vi ingenting å vise for oss selv annet enn et bedragersk og frivolt ytre, ære uten dyd, forstand uten visdom, og glede uten lykke. Det er tilstrekkelig at jeg har bevist at dette ikke er den opprinnelige tilstanden til mennesket, og at det bare er samfunnets ånd og den ulikheten som samfunnet frambringer, som slik forandrer og omformer alle våre naturlige tilbøyeligheter.

Jeg har strevd etter å framstille opprinnelsen og utviklingen av ulikhet, institusjonen og misbruket til politiske samfunn, så langt som disse tingene er i stand til å bli utledet fra menneskets natur bare ved det forstandens lys og uavhengig av de hellige maksimene som gir den suverene autoriteten den guddommelige retts sanksjon. Det følger av dette bildet at det knapt er noen ulikhet mellom mennesker i naturtilstanden, alt det som vi nå skuer skylder sin makt og sin vekst til utviklingen av våre evner og forbedringen av vår forståelse, og blir til slutt permanent og lovlig ved etableringen av eiendom og lover. Det følger på samme måte at moralsk ulikhet, autorisert ved enhver rett som bare er positiv, støter sammen med den naturlige retten så ofte som den ikke kombineres i den samme proporsjon med fysisk ulikhet: en distinksjon som tilstrekkelig bestemmer hva vi er i stand til å tenke i det henseende om den typen ulikhet som hersker i alle siviliserte nasjoner, siden det er klart mot naturens lov at spebarnsalderen skulle kommandere alderdommen, tåpskap utføre visdom, og en handfull av mennesker skulle være rede til å kveles med overflødigheter, mens den hungrende mengden savner de mest alminnelige av livets nødvendigheter.

Oversikt over alle tekstene


Kilde for dette kapitlet er: