Ruhrkrisen 1923-1924

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Blogg

Du kan kjøpe tekstene i et utskriftvennlig format (pdf) sammen med andre ting under Kjøp og Salg.

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Fra Versailles til Ruhrkrisen
  3. Okkupasjon
  4. Tungindustrien, arbeiderne og begynnelsen på den passive motstanden
  5. Offentlige tjenestemenn og begynnelsen på den passive motstanden
  6. Hunger og evakuering
  7. Soldater, moralske utfordringer og utdannelse
  8. Den passive motstanden når sitt høydepunkt
  9. Slutten på den passive motstanden
  10. Fra overgivelse til økonomiske råd
  11. Fra Micumoverenskomsten til Dawesplanen
  12. Konklusjon


Innledning

Den boka som denne teksten bygger på er skrevet av Conan Fischer som er professor i europeisk historie ved University of Strathclyde i Glasgow. Boka kom ut i 2003 på Oxford University Press.

Den 11. januar 1923 gikk militære styrker fra Frankrike og Belgia inn i Ruhr. Årsaken var at de mente at Tyskland ikke fullt ut overholdt forpliktelsene til å levere råvarer som krigserstatning. Conan Fischer skriver at en annen grunn var at Frankrike var redd for at Versaillesavtalen ikke ville sikre at Tyskland ble holdt nede og fransk skuffelse over den hjelpen landet fikk fra sine allierte i krigen mot Tyskland. Conan Fischer skriver at den franske statsministeren Poincaré ville vise at han kunne tvinge viljen sin gjennom overfor Tyskland uten hjelp fra de allierte. Tysklands økonomiske situasjon var svært vanskelig, og Tyskland mente at kravene om erstatninger var urimelig store.

Ruhr, det området som ble okkupert, var svært viktig for tysk industri, både siden store deler av tysk industri var lokalisert der og siden de største tyske feltene med svartkull var i Ruhr, og kull var den viktigste energikilden.

Tyskland hadde ikke mulighet til å gjøre militær motstand mot den militærte okkupasjonen av Ruhr. Den tyske regjeringa ble ledet av kansler Cuno, og den ble nødt til å gå inn for at befolkninga innledet passiv motstand mot franske forsøk på å utnytte Ruhr økonomisk og mot franske forsøk på å skille Ruhr og Rhinland fra resten av Tyskland. Den striden som oppstod ble ruinerende både for Tyskland og for befolkninga i Ruhr.

Fischer skriver at konflikten i Ruhr og dens historiske sammenheng nevnes i svært mange bøker, og at det vanligvis skrives lite om den striden som foregikk. Fischer skriver at dette skyldes at det nazistiske regimet 1933-45 kaster skygge over tysk historie. Det er blitt hevdet at det var sammenheng mellom Bismarck og Hitler, eller mellom det tyske keiserriket og Hitlers tredje rike. Weimarrepublikken er ofte blitt framstilt som så svak at den knapt kunne overleve. I denne sammenhengen er krisen i Ruhr i 1923 blitt forstått som et desperat og mislykket forsøk fra Frankrike på å kontrollere et ondsinnet Tyskland. Conan Fischer skriver at nærmere undersøkelse indikerer at situasjonen i stor grad var en annen.

Han skriver videre at det som ble skrevet om det som foregikk i Ruhr kompliserte situasjonen enda mer. Republikkens forsvarere, som sosialdemokratene, hedret befolkningas ubevæpnede kamp mot den fransk-belgiske okkupasjonen. Den frie fagbevegelsen framholdt at dens medlemmer hadde vært fremtredende i den fredelige kampen og motstanden mot okkupasjonen.

Men etter 1945 var bildet av motstanden i Ruhr blitt forvridd. Viktig i denne sammenhengen er at i mai 1923 ble en nasjonalistisk sabotør ved navn Leo Schlageter dømt og henrettet av franske myndigheter for å ha deltatt i å sprenge ei jernbanebru som gikk over Rhinen. Nesten øyeblikkelig ble han feiret av kommunistene som en martyr i Tysklands kamp mot imperialismen, og han ble også feiret av de høyreradikale. Nazistene hevdet at han var en tysk patriot. Fischer skriver at de høyreradikale slett ikke hadde hatt noen viktig rolle i striden i Ruhr, men dette faktum kom i skyggen. Fischer skriver at de utallige eksemplene på stort mot og personlig heroisme som republikanere viste i den republikansk inspirerte ikkevoldelige motstanden ble forbigått i stillhet. Ved å feire Schlageter og den typen personer han representerte greide nazistene å lage ei historie om begivenhetene i Ruhr som passet deres budskap. Den begrensede voldelige sabotasjen utført av høyreradikale paramilitære ble blandet sammen med den passive motstanden og dens massive oppslutning.

Den nye føderale republikken ga ikke god grobunn for rehabilitering av den republikanske, patriotiske kampen i 1923. Den første kansleren, Konrad Adenauer, gikk inn for et godt forhold til Frankrike. Forholdene lå ikke til rette for å framstille begivenhetene i 1923 som et berettiget forsvar siden det samtidig ville framstille Frankrike som aggressor. Det var ikke passende at historikerne studerte det som hadde foregått i Ruhr og skrev inngående om det, men i dag er situasjonen forandret.


Fra Versailles til Ruhrkrisen

I det første kapitlet i boka går Conan Fischer gjennom bakgrunnen til krisen. Den har jeg allerede skrevet om i flere andre kapitler, så jeg vil ikke gå så dypt inn på den her.

Woodrow Wilsons fjorten punkter skulle være grunnlaget for den freden Tyskland skulle få, trodde tyskerne. Under forhandlingene om fredsavtalen prøvde franskmennene å oppnå erstatninger og sikkerhet. Den økonomiske styrken som Tyskland ville være i stand til å bygge opp hengte som et damoklessverd over franskmennene, skriver Fischer. Franske forsøk på å begrense Tysklands mulighet til å utvikle en sterk økonomi stod i uløselig konflikt med Tysklands visjoner om sin framtid. Også før krigen hadde den sterke veksten til tysk økonomi og industri skapt sterkt ubehag i Frankrike.

Både Tyskland og Frankrike var i en svært vanskelig økonomisk situasjon etter krigen. Frankrike fikk ikke den økonomiske hjelp fra sine allierte som det hadde håpet på, og satset derfor på å hente mest mulig ut av Tyskland i form av erstatninger. Disse skulle både bestå av råvarer og rede penger. Det kom ulike ønsker om hvor store erstatningene skulle være, og det ble ønsket at de skulle være umåtelig store.

I Frankrike var det mange som ønsket at Frankrike skulle vokse inn i Tyskland og overta alt land som lå vest for Rhinen, slik at Rhinen ble grense mellom Tyskland og Frankrike. Fischer nevner at Louis Loucheur gikk for at Frankrike gjennom militær okkupasjon skulle legge under seg et område øst for Rhinen i en dybde av omkring femti kilometer fra Køln til Duisburg, og det skulle gjøres slik at det også omfattet Essen og Krupps viktigste fabrikker og de fleste kullfeltene i Rhinland og Westfalen og den metallurgiske industrien som hørte sammen med dem. Men dette ønsket ble bestemt avslått av USA og England.

Frankrike overtok Alsace og Lorraine, som Tyskland erobret i 1871, og som Frankrike hadde erobret fra Tyskland 200 år tidligere under Ludvik XIV. Det ble også foreslått i Frankrike at landområdet ved Rhinen skulle skilles ut fra Tyskland og bli en egen stat dominert av Frankrike, men de franske forsøkene på å gjøre dette møtte så sterk motstand fra England og USA at de ikke lyktes. Frankrike ønsket også å legge deler av Saar under seg.

Til slutt fikk Frankrike tilbud om en militær avtale med England og USA mot at Rhinland ble værende under tysk suverenitet. Og dette aksepterte Frankrike. Avtalen ble kontroversielle i Frankrike. Clemenceau trodde at han likevel hadde lagt mer enn halve Rhinland under fransk kontroll. Han hadde sikret militær okkupasjon av hele Rhinland. Den skulle vare fra fem år i nord til femten år i sør. Deretter skulle området ble varig demilitarisert. Evakueringen var avhengig av at Tyskland oppfylte kravene om å betale erstatninger. Clemenceau regnet med at Tyskland ikke ville greie å betale og at Frankrike derfor ville kunne beholde Rhinland. Frankrike fikk dominere Saarland i femten år, og deretter skulle det være folkeavstemning om Saarlands videre skjebne. Clemenceau så for seg en liknende strategi for Rhinland. Clemenceau forsikret det franske senatet om at Frankrike ville beholde Rhinland til det var villig til å bli fransk. Frankrike ville bli det dominerende landet på det europeiske kontinentet, om man ser bort fra Sovjet.

Versaillesavtalen tok en sjuendedel av landet fra Tyskland, og det meste av de områdene som gikk tapt hadde tysktalende befolkning. I det tapte området var en tredjedel av Tysklands kull og tre fjerdedeler av jernmalmen. Store eiendommer og verdier utenlands, som patentrettigheter og handelsflåten, som hadde vært verdens nest største handelsflåte, gikk tapt. Dessuten skulle Tyskland blant annet levere 40 millioner tonn kull årlig til seierherrene. Det tilsvarte omkring en tredjedel av den årlige produksjonen av kull før krigen.

For å unngå militær okkupasjon av hele landet aksepterte Tyskland avtalen. Men i Frankrike var man slett ikke fornøyd - man ville ha mer. Fischer skriver at Clemenceau hadde store problem med å få avtalen vedtatt.

Etter at Frankrike overtok Alsace og Lorraine ble bare i 1921 120.000 personer drevet ut av Lorraine fordi de ble regnet som tyskere. I Alsace var det få som kunne snakke fransk da Frankrike overtok området, skriver Conan Fischer, og også der ble mange av innbyggerne fordrevet av franskmennene.

Clemenceau mente at Tyskland utgjorde en langsiktig trussel, og at krigstidas allianse burde opprettholdes på en eller annen måte. USA mistet interessen for Europa, og Storbritannia fikk interesse for at demokratiet i Tyskland fikk forhold som gjorde det mulig for det å overleve, og det skapte motsetninger til den politikken som Frankrike ønsket å føre overfor Tyskland. Frankrike fikk ikke de avtalene og den støtten det ønsket fra sine tidligere allierte.

Frankrike hadde stor frykt for den tyske tungindustrien og dens evne til å produsere krigsutrustninger. Fischer skriver at denne frykten grenset mot å være en besettelse. Og etter krigen syntes den tyske tungindustrien å komme raskere til krefter enn den franske tungindustrien. Tyskland hadde mistet tilgangen til jernmalmen i Alsace-Lorraine, men dette ble erstattet av importert jernmalm. De franske jernmalmgruvene produserte bare halvparten så mye malm som de hadde gjort før krigen siden det tyske markedet var tapt. Men jern og stålindustrien i Alsace-Lorraine var avhengig av kull og koks fra Tyskland og hadde sitt viktigste marked i Tyskland.

Tidlig i 1920 kom det mislykkede kuppforsøket til Kapp i Tyskland. Det mislyktes fordi arbeidere i Tyskland gikk til generalstreik i protest mot kuppet. De protesterte også mot at militære myndigheter ikke foretok seg noe for å forsvare det nye demokratiet i Tyskland. Også i Ruhr ble det protestert mot kuppforsøket. Franske myndigheter utnyttet situasjonen til å okkupere et område langs elva Main i Tyskland, inkludert byene Frankfurt og Darmstadt. Britiske protester fikk franskmennene til å trekke seg ut.

I 1919 var industriproduksjonen i Tyskland bare 43% av det den hadde vært i 1913. Det var mangel på mat selv for folk som hadde arbeid. Det var også mangel på kull, likevel måtte store mengder kull leveres til Frankrike og andre land som krigserstatning. Likevel gikk gruvearbeidere med på å arbeide ekstra skift bare for å kunne produsere kull som skulle leveres som krigserstatning.

Det er ulike meninger om i hvilken utstrekning Tyskland hadde råd til å betale krigserstatningene. Men spesielt i de første årene Tyskland betalte disse erstatningene var erstatningene store. Fischer skriver at fra 1920 til 1923 betalte Tyskland mer enn halvparten av landets nasjonalinntekt i krigserstatninger. Senere ble det betydelig mindre, men det var nettopp i de nevnte årene at Frankrike mente at Tyskland betalte for lite, og brukte det som påskudd for å okkupere Ruhr.

Tysklands betalingsbalanse og valutabalanse var negativ, og i de nevnte årene utgjorde krigserstatningene opp til en tredjedel av landets underskudd. Dette fyrte kraftig opp under inflasjonen og gjorde det umulig å stabilisere de offentlige finansene. Conan Fischer siterer Feldman som skrev at "de eneste folkene som virkelig trodde at tyskerne kunne oppfylle sine krigserstatningsforpliktelser ..... er noen historikere".

Det foregikk stadig forhandlinger om betingelsene for krigserstatningene og om hvordan de skulle betales. Den 29. januar 1921 ble de allierte enige om at Tyskland skulle betale 226 milliarder gullmark over 42 år pluss 12 prosent av eksportverdien av alle varer i denne perioden. Tyskland ville ikke akseptere dette.

For å straffe Tyskland ble det opprettet et alliert tollregime i Rhinland som beholdt 50% av de tyske eksportinntektene, og den 8. mars gikk franske og belgiske tropper over Rhinen og okkuperte Düsseldorf og Duisburg og Ruhrort. Troppene skulle være der til den 25. august 1925. Frankrike ga sine høye kommissærer for Rhinland ordre om å legge planer for okkupasjon av hele Ruhr.

Den 5. mai ble Londonultimatumet presentert for tyskerne. Det var betydelig mildere enn de franske kravene. Krigserstatningene ble satt til en sum på 132 milliarder gullmark, men bare 50 milliarder skulle betales i første omgang gjennom A og B obligasjonene. De resterende 82 milliarder gullmark gjennom C obligasjonene ble utsatt i ubestemt tid. Men deres eksistens undergravde Tysklands internasjonale kredittverdighet og evne til å låne for å betale. I tillegg skulle Tyskland overføre 26% av sine eksportinntekter til seierherrene. Og Tyskland skulle betale det det kostet for de allierte å holde Tyskland okkupert.

Men Frankrike var ikke fornøyd. I Tyskland økte inflasjonen og det var svært vanskelig å øke skatteinngangen, og det ble derfor nærmest umulig å organisere betalingen av krigserstatningene på en systematisk og varig måte.

Det foregikk stadig ulike internasjonale forhandlinger. Det ble også forhandlet mellom Tyskland og Sovjet, og i forbindelse med disse forhandlingene møttes den tyske utenriksministeren Walther Rathenau og representanter for Sovjet i Rapallo. Avtalen som ble inngått der regulerte handelsforbindelsene og innebar gjensidig politisk anerkjennelse.

De allierte reagerte voldsomt på denne avtalen. Poincaré oppfattet den tysk-sovjetiske avtalen som en hemmelig militær allianse som var en fare for Frankrike. I Frankrike ble det diskutert hva landet skulle foreta seg, og Poincaré snakket om militære aksjoner mot Tyskland. Okkupasjon av Ruhr var et mulig fransk tiltak, og det ville samtidig kunne skaffe Frankrike store inntekter og svekke Tyskland.

De franske planene fant ingen sympati i Storbritannia. Der ble man bekymret over muligheten for sammenbrudd i den tyske økonomien. Det ville skape en fullstendig uoversiktlig situasjon, og trolig føre til at det ble slutt på både betalingen av krigserstatninger og det tyske demokratiet. Mange i Storbritannia fordømte Versaillesavtalen som en kilde til internasjonal spenning.

Men for de franske myndighetene var krigserstatningene hovedpunktet i Versaillesavtalen. Arthur Balfour, som var stedfortreder for Curzon i det britiske utenriksdepartementet, tilbød å redusere de gjeldsforpliktelsene Storbritannias allierte hadde overfor Storbritannia fra 68 milliarder gullmark til 20 milliarder gullmark, som var lik den britiske gjelden til USA, dersom Frankrike kuttet sine krav overfor Tyskland med to tredjedeler til 23 milliarder gullmark og de allierte tok skritt for å gjøre det mulig å finansiere denne gjelden. Frankrike ville ikke akseptere dette tilbudet.

Poincaré foreslo på åpningsdagen under en konferanse mellom allierte regjeringsledere som begynte i London den 7. august at tollgrensen langs Rhinen ble gjenopprettet, og at preussiske gruver og skoger ved Rhinen og i Ruhr ble tatt og at 60% av eiendomsverdien ut over heftelser til de store kjemiske selskapene som var vest for Rhinen ble beslaglagt. Den belgiske utenriksministeren bemerket til dette forslaget at det ville påskynde atskillelsen av Rhinland fra resten av Tyskland og påskynde Rhinlands innlemmelse i et nytt fransk napoleonsk imperium. De franske kravene på Rhinland, Ruhr og Saar hadde fått andre europeiske makter til å frykte at Frankrike på nytt ønsket å etablere seg som Europas hersker. Den britiske regjeringa fordømte derfor de franske kravene. Konferansen førte ikke fram til noe positivt resultat.

Mens denne konferansen pågikk i London hadde det franske utenriksdepartementet arbeidet med planer om å sende gruveingeniører og offentlige representanter under militær beskyttelse fra Frankrike til Ruhr. Oppgaven deres skulle være å kreve inn en 20% skatt på kullproduksjonen og 25% på eksporten fra Ruhr. Den 16. august innkalte Poincare til et ekstraordinært regjeringsmøte der denne planen av Seydoux ble diskutert, og det ser ut til at man i prinsippet ble enige om en okkupasjon av Ruhr.

Conan Fischer skriver at om de franske myndighetene kjente seg usikre så stod Tyskland overfor kriser på mange hold. Inflasjonen ble sterkere og tilliten til den tyske valutaen ble svakere. Dette var en påkjenning for det politiske systemet og fyrte opp under politiske ekstremister på alle fløyer. Fischer skriver at etter veker med debatt om hvordan det kunne legges et sunt økonomisk grunnlag for nye betalinger av krigserstatninger kom Berlin med en rekke forslag til krigserstatningskommisjonen mellom den 4. og den 14. november. De inkluderte kutt i offentlige utgifter og skatteøkninger og et internasjonalt lån på 500 millioner gullmark der Riksbanken ville komme med et like stort bidrag fra gullreservene sine. Betalingene av krigserstatninger i kontanter, men ikke i varer, ville bli innstilt i tre år. En internasjonal ekspertkommisjon ville fastsette Tysklands forpliktelser. Det ble også foreslått å redusere lønningene i tungindustrien og å øke arbeidstida.

Den 22. november utpekte president Ebert skipsrederen Cuno fra Hamburg til ny regjeringssjef. Han hadde ingen partipolitisk bakgrunn. Han ønsket en helhetlig løsning på krigserstatningene som tok hensyn til internasjonal gjeld og handel, og ville unngå å akseptere enkeltvise krav. Men han kom ingen vei, delvis fordi USA krevde av sine tidligere allierte at de betalte sin gjeld fullt ut.

Den 27. november ledet den franske presidenten Millerand et regjeringsmøte der planene fra august om å invadere Ruhr ble vedtatt. Foch foreslo å utvide okkupasjonen av Ruhr så langt som til Essen og Bochum, og derved erobre Krupps fabrikker og store kullfelt. Poincaré spådde at i mars eller april ville Tyskland ha gått i oppløsning. Den femte desember ble statsministeren enig med Seydoux om at Frankrike måtte kreve inn krigserstatningene på egen hand. Frankrike var ikke i stand til å få Storbritannia med på dette. Den britiske, amerikanske og italienske regjeringa prøvde å løse krisen, men forslagene deres ble forkastet av Frankrike. Også kansler Cuno kom med løsningsforslag som ble forkastet. Fischer skriver at Paris søkte påskudd til å gå til invasjon og brukte krigserstatningskommisjonen til dette. Den 26. desember erklærte krigserstatningskommisjonen at Tyskland ikke hadde betalt det Tyskland pliktet av telegrafstolper og oppskåret tømmer, til tross for britisk motstand. Conan Fischer skriver at tømmer har aldri i historie blitt brukt på en slik måte etter at grekerne bygde trehesten ved Troja.


Okkupasjon

Tidlig i januar 1923 var det forhandlinger om krigserstatningene i Paris. Det ble klart at Frankrike ikke var fornøyd, og at det var stor avstand mellom Frankrike og Storbritannia i spørsmål om krigserstatningene og gjeld fra krigen. USA prøvde å få Frankrike til å la en internasjonal ekspertkommisjon arbeide med saken, men det lyktes ikke. Den andre januar foreslo Frankrike at en internasjonal kontrollkommisjon ble sendt til Rhinland og Ruhr for å garantere framtidige leveranser av kull og koks og også for å beskatte kullprodusentene. Enda mens det foregikk forhandlinger om dette forslaget sendte det franske krigsministeriet den 3. januar ordrer til øverstkommanderende for de allierte styrkene i Rhinland, general Degoutte, om å gjøre styrker klare til invasjon av Ruhr, trolig med Essen som det første målet. Da det den fjerde januar var klart at konferansen ble resultatløs ble det klart at okkupasjonen ville bli gjennomført av franske og belgiske styrker.

London protesterte og mistenkte Frankrike for å ville opprette en uavhengig stat i Rhinland og Ruhr. Belgia deltok i aksjonen med ulyst, og Italia støttet den lunkent, men uten å delta, og Storbritannia var motstander av aksjon og motarbeidet den så lenge den varte.

Den femte januar sa Cuno at Tyskland ville møte en fransk okkupasjon med moralsk motstand som ville være passiv og fredelig for å påvirke verdensopinionen.

I samtale mellom Cuno og fagbevegelsen den 8. januar ble man enig om ikke å gå til streik for at Frankrike ikke skulle kunne legge skylden for det kaos som kunne ventes på fagforeningene.

Den frie fagbevegelsen ADGB hadde omkring 500.000 medlemmer i gruve- og metallindustrien i Ruhr, og den katolske fagbevegelsen hadde omkring 170.000 medlemmer. Representanter for disse møttes den 9. for å diskutere planer om en halv times proteststreik den 15. januar. Arbeidsgiverne var stort sett nølende eller motvillige til å samarbeide med fagforeningene så sant de ikke fikk en viktig rolle i organiseringen av streiken. Og det fikk de ikke. Arbeidsgiverne hadde ulike meninger om hvordan okkupasjonen skulle møtes.

I den franske militære ledelsen var det også ulike meninger og debatter om hvordan okkupasjonen skulle gjennomføres. Foch og andre militære ledere mente at hele Ruhr var for stort til at de franske styrkene kunne utøve effektiv kontroll over det. Han mente at det var tilstrekkelig å okkupere Essen og området rundt Essen. Men general Degoutte bestemte at hele Ruhr skulle stenges av fra resten av Tyskland, men fabrikker og viktige befolkningssentra skulle ikke okkuperes. Franske representanter i Rhinland delte tvilen til Foch på om Frankrike kunne gjennomføre en effektiv okkupasjon av hele Rhinland. De mente det var fare for så sterk motstand at problemene ville bli for store.

Den åttende januar fordømte handelskammeret i Essen, Mühlheim og Oberhausen den kommende okkupasjonen. Gutehoffnungshütte (GHH) hadde blitt alarmert av den allierte okkupasjonen av det vestlige Ruhr i 1921 og hadde besluttet å flytte hovedkontoret til Nürnberg dersom det ble fare for alliert okkupasjon av Ruhr. Den niende januar ble de planene som var lagt for å flytte tatt i bruk, og i juni ble GHH solgt til sitt nederlandske datterselskap. Det Rhinsk-Westfaliske kullsyndikatet i Essen flyttet også. Det var blitt organisert i 1893 av de viktigste kullprodusentene i Ruhr. Det fungerte som et felles salgs- og markedsføringsselskap for kullprodusentene i Ruhr, og etter at kullfeltene i Øvre Schlesien, Saar og Alsace-Lorraine var tapt tok det seg av mellom 75% og 80% av tysk kullproduksjon. De franske myndighetene planla derfor å overta kontorene til kullsyndikatet så snart de kom til Essen. Conan Fischer skriver at kullsyndikatet var nervesentret til tysk energiforsyning og organisk kjemisk industri og hadde en vital rolle i organiseringen av leveransene av krigserstatninger. Men om kvelden den 8. januar besluttet ledelsen for kullsyndikatet å flytte arkivene og dokumentene sine til Hamburg sammen med de fleste av sine 600 ansatte. Og i løpet av fem timer ble femten lastebiler fylt opp og kjørt nordover til Hamburg. De franske myndighetene hadde ikke peiling på hvor mye hver enkelt gruve eller hvert enkelt selskap levert av kull som krigserstatning, og måtte begynne på bar bakke med langtrukne forhandlinger om dette med hver enkelt produsent for å få i gang leveringer av kull.

Propaganda ble viktig i striden. Poincarés administrasjon hevdet at Frankrike var det evige offer. Men de franske propagandistene vendte tilbake til Napoleons imperium da Frankrike sist gjennom noen år hadde styrt Rhinland, og holdt det fram som et eksempel til etterfølgelse, og sa at folket i Rhinland hørte sammen med franskmennene og ikke med godseierne øst for Elben.

Den tyske oppfatningen av Frankrike var at Frankrike var den historiske aggressoren, et rovdyr som hadde forsynt seg av de vestlige delene av det gamle Tysk-romerske imperiet og lagt under seg tysktalende områder. Offisiell tysk propaganda la vekt på det umiddelbare aspektet, på invasjonen som et ensidig fransk brudd på Versaillesavtalen. Og journalister og historikere minnet om at Frankrike opp gjennom historia ofte hadde angrepet Tyskland. Framstillinger i tysk kunst av invasjonen la vekt på å framstille den sultende og fillete befolkninga i Ruhr som var utsatt for franske troppers plyndring.

Selv om myndighetene arbeidet aktivt for å spre informasjon om okkupasjonen av Ruhr og det som foregikk der og for å få fram sitt syn, var de nølende overfor å involvere den offentlige sektor i åpne konfrontasjoner. Den 10. januar ble det bestemt at jernbanene ikke skulle gjøre motstand mot okkupasjonen siden dette bare ville øke lidelsene til befolkninga. Jernbanene skulle ikke transportere mer kull til Frankrike og dets allierte enn de hadde gjort tidligere. Selv om jernbanene var tyske var de fleste andre offentlige institusjoner preussiske, og den 5. januar ga den preussiske innenriksministeren Carl Severing hemmelig ordre om at politiet skulle fortsette å utføre sine normale plikter også etter at okkupasjonen hadde begynt. Retningslinjer til offentlige tjenestemenn ville komme etter at okkupasjonen hadde begynt.

Ruhr var administrativt delt inn i ulike regioner. Det gjorde det vanskelig å samordne politikken overfor okkupasjonsmaktene. Grensen mellom Preussens Rhinprovins og Westfalen gikk langs elva Ruhr. Essen og Duisburg lå i førstnevnte og Bochum og Dortmund lå i Westfalen. Byene i Rhinland tilhørte Düsseldorf Regierungsbezirk. Fischer går ganske detaljert gjennom inndelingen. Han gjennomgår også de offisielle forbindelseslinjene og kommandoveiene mellom Berlin og myndighetene i stater og regioner.

Den 9. januar gjorde Carl Severing Johannes Gronowski i Westfalen ansvarlig for politisaker i Westfalen og deler av Düsseldorf og Hessen-Nassau under okkupasjonen. Gronowski hadde tittel som president i Westfalen. Stillingene som regionale presidenter hadde brukt å bli tildelt personer fra adelen eller storborgerskapet, men etter revolusjonen hadde dette blitt forandret, og Gronowski kom fra den katolske fagbevegelsen. Men han var så dyktig og effektiv i ledelsen av politi og rettsvesen under okkupasjonen at den motstand han som nykommer hadde møtt ble oppløst. Det ble støttespillere for Weimarkoalisjonen som kom til å koordinere en kampanje av passiv motstand som la store byrder på republikkens støtter på grasrotnivå, skriver Fischer.

Invasjon

I tida rett før okkupasjonen hevdet de tyske utsendingene til krigserstatningskommisjonen at alt ble gjort for å levere det kullet som Frankrike hadde krav på, og at Frankrike faktisk mottok mer kull fra Tyskland enn Frankrike var i stand til å bruke slik at Frankrike solgte tysk kull til Sveits. Og i 1922 leverte Tyskland alt det av kull og koks som fransk industri trengte. Derfor stilte ledende embetsmenn i det franske finansdepartementet spørsmålstegn ved klokskapen i okkupasjonen av Ruhr.

Men Frankrikes øverste myndigheter ville likevel gjennomføre okkupasjonen. De la vekt på at det ikke skulle være en militær okkupasjon. Den skulle bare kontrollere at Tyskland leverte det kullet som Tyskland var forpliktet til å levere, ble det sagt fra franske myndigheters side. Det ble sendt 70.000-100.000 mann fra Frankrike og Belgia inn i Ruhr, og de fleste var soldater som var bevæpnet med tanks, kanoner og maskingevær, og hadde slik et klart militært preg.

Tysk presse mente at formålet med okkupasjonen var å overta tysk industri. På samme måte som Frankrike hadde tvunget industrien i Saar til å la franske kapitalinteresser gå inn som eiere av bedriftene der ville Frankrike tvinge gjennom at franske kapitalinteresser kom inn som eiere av industrien i Ruhr, og dermed som eiere av resten av tysk industri. I Saar hadde okkupasjonsmakten greid å tiltvinge seg 61% av den samlede aksjekapitalen i bedriftene gjennom utpressing ved å nekte bedriftene leveranser av kull dersom de ikke overlot store eierinteresser til franske kapitalister.

Alle i Tyskland betraktet det som hadde skjedd i Saar som en skrekkforestilling som de ville motsette seg en gjentakelse av i Ruhr. Det gjaldt også arbeiderbevegelsen. Men fransk industri hadde ikke deltatt i planleggingen av okkupasjonen av Ruhr.

Tidlig om morgenen den 11. januar begynte franske og belgiske militære kolonner å gå fra sine bruhoder ved Düsseldorf og Duisburg og inn i det økonomiske hjertet til Europa, skriver Fischer. Midt på dagen hadde store franske styrker trengt seg inn i Essen. Om kvelden hadde 6.000 franske soldater med tanks og kanoner slått seg til i Essen, og tilsvarende forekom i mange andre byer. Den 12. januar gikk franske tropper inn i Werden, gikk gjennom Steele og til Wattenscheid like vest for Bochum og tok også Gelsenkirchen. Belgiske tropper rykket samtidig inn. I løpet av de neste tre dagene ble resten av Ruhr med unntak for Dortmund okkupert på en ganske fredelig måte, uten å møte nevneverdig motstand.

Tyskland var så sterkt avmilitarisert at det ikke hadde noen mulighet til å gjøre motstand mot okkupasjonen. Tysklands garnisoner utenfor den demilitariserte sonen fikk ordre om å trekke seg tilbake dersom de ble truet av okkupasjonsstyrkene. Da tyske myndigheter fikk vite at noen hadde begynt å rekruttere til en forsvarsliga for Ruhr ga de beskjed om at dette var svært farlig og forbudt, og at rekrutteringsagenter ville bli arrestert.

Den 17. januar kom Gronowski med følgende uttalelse. Fischer skriver at den var med på å legge det ideologiske grunnlaget for den passive motstandens kampanje:

Folket er generelt moralsk samlet og positivt, selv om det har forekommet beklagelige, isolerte sjåvinistiske utbrudd som kunne ha fått alvorlige følger. Den grunnleggende stemning er den samme overalt: avsky og raseri over den franske fiendtlige inntrenging inn i en fredelig og hardt arbeidende provins. Jeg er glad for å se at arbeidsgivere og ansatte og offentlige tjenestemenn overalt har møtt de franske med sann tysk overbevisning og selvrespekt. Men selvkontroll er også nødvendig. Offentlige myndigheter vil ikke ha noe å gjøre med en tom og intetsigende patriotisme. Jeg må på det innstendigste advare mot provoserende handlinger. Selv å synge patriotiske sanger må bli unngått. Å elske fedrelandet betyr uselvisk og total hengivelse, offer, arbeid, tro på regjeringa, folket og fedrelandet.

De ulike politiske partiet inntok ei liknende linje. Mens franske tropper nærmet seg Bochum den 12. januar ble det holdt et møte der det var 5.000 mennesker fra alle parti til stede. Okkupasjonen ble fordømt, men det ble oppfordret til at folk holdt seg borte fra gatene når okkupasjonstroppene marsjerte inn. Man snakket om en langvarig fredelig motstandskampanje. Fischer skriver at den voldelige motstanden som paramilitære stod bak var svært begrenset, og at den knapt fikk noen tilslutning i Ruhr.

Den 16. januar krysset franske tropper demarkasjonslinjen mellom det demilitariserte og det militariserte Tyskland og tok den viktige byen Dortmund som var et viktig jernbaneknutepunkt og en viktig havneby, og et sentrum for gruve- og stålindustrien. Franske og belgiske tropper spredte seg også ut over fra de sentrale områdene i Ruhr og okkuperte hele området opp til elva Lippe og landet sør for Ruhrs viktigste industrisone. Degouttes opprinnelige intensjon om å unngå de viktigste sentra var lagt død. Fischer skriver at dette skyldtes dårlig forhold mellom okkupasjonsmyndighetene og gruveselskapene. I Tyskland begynte man å organisere en milits for å settes seg mot at enda større områder ble okkupert, men det som skjedde var at franskmennene la under seg alle kullforekomstene.

De allierte myndighetene foretok en rekke arrestasjoner, og dette førte til den første spontane proteststreiken i industrien, skriver Fischer. Det ble ventet at målet for den franske okkupasjonen var å oppnå kontroll over tysk industri.

Det kom stadig nye troppestyrker til den nylig okkuperte sonen, med tre nye divisjoner på 45.000 mann til før Dortmund var blitt okkupert. Skoler, sykehus, hotell, bedriftslokaler og andre bygninger ble tatt i bruk for å innkvartere soldatene. Troppene hadde med seg store antall hester som også måtte plasseres.

Offiserene ble vanligvis innkvartert i private boliger eller vertshus. Det ble vanlig at troppene overtok skolene der de rykket inn, og undervisningen til mange elever ble avbrutt på grunn av dette. De tyske offentlige myndighetene fikk ordre om ikke å hjelpe okkupasjonstroppene med å finne innkvartering. Heller ikke skulle de hjelpe til med å skaffe mat til troppene, eller gi dem annen hjelp.

Fischer skriver at okkupasjonstroppene levde i noen utstrekning av landet. Noen steder melket de til og med kyrne. Garnisonskommandantene krevde betydelige summer i kontanter fra lokale myndigheter for å dekke utgiftene med okkupasjonen og de kjøpte eller konfiskerte store mengder matvarer og kull og koks og ved.

Troppene hadde tusenvis av hester med seg, og de trengte staller og for. Mange verksteder ble beslaglagt for å brukes som staller. Okkupasjonstroppene skapte store problem på landsbygda siden de forsynte seg på gårdene og kunne ta alt som var der. Gårdsbruk ble okkupert gjennom flere veker av soldater med opp til hundre hester, og de forsynte seg med det foret som var på gården og kunne fortære alt. Tyske myndigheter opprettet et stort lager av for i landsbyen Goddelau for å hjelpe bøndene i Ruhr. Denne landsbyen hadde ikke blitt okkupert i første omgang, men etter at dette lageret ble opprettet rykket allierte tropper inn i byen og konfiskerte foret.

Det kom til sammenstøt mellom okkupasjonssoldatene og den lokale befolkninga. Fischer nevnte at i byen Marl ble en innbygger av amerikansk nasjonalitet angrepet av soldater den 7. februar og banket opp og plyndret. Deretter dømte en militær domstol ham til fire dagers fengsel og bot på 50.000 mark uten at det ble opplyst at han hadde begått noen forbrytelse.

I den franske styrken var det mange politidetektiver og etterretningsagenter. De franske troppestyrkene var svært sammensatte og kom fra svært mange ulike avdelinger. De franske styrkene var i utgangspunktet godt disiplinerte og utstyrte og motiverte.


Tungindustrien, arbeiderne og

Begynnelsen på den passive motstanden

Tungindustrien

Lederne i tungindustrien hadde ganske ulike holdninger, og oppfatningen av disse lederne var svært forskjellige. I mai 1922 hadde for eksempel Hugo Stinnes spekulert offentlig på mulige fordeler ved okkupasjon av Ruhr. Under Ruhrkrisen anklaget sosialdemokratiske ledere industrien for å være for villige til å kapitulere overfor okkupasjonen.

Conan Fischer skriver at den omstridte passive motstandens kampanje som begynte å bli utviklet kort etter at okkupasjonen tok til i stor grad var uventet og ikke planlagt og følgelig ble full av motsetninger og til dels tilfeldige avgjørelser, og at det gjør det vanskelig å analysere den.

Om ettermiddagen den 10. januar hadde det rhinsk-westfalske kullsyndikatet i stor grad gjennomført sin forflytning fra Essen til Hamburg og begynt sitt arbeid fra sine nye kontorer i Hamburg. Det ga instruksjon til de enkelte gruvene om at arbeidet og levering av kull skulle fortsette som normalt så lenge okkupasjonsmaktene ikke blandet seg inn i virksomheten eller det ikke kom ordre fra Berlin om at regjeringa ville slutte å levere kull som krigserstatning. Men myndighetene i Berlin inntok ei mer trossig holdning. Neste kveld sendte den nasjonale kullkommissæren Ernst Stutz telegram til gruveselskapene i Ruhr om at de skulle slutte å levere kull som krigserstatning til Frankrike og Belgia. Staten ville ikke betale for kull levert som krigserstatninger, og følgelig heller ikke betale for transport av kull og koks til Frankrike og Belgia. Det ble foreslått at kullet heller ble sendt til det sørlige Tyskland eller brukt i de okkuperte områdene. Fischer skriver at dette åpnet et smutthull der det fortsatt kunne leveres kull til Frankrike og Belgia, men uten at staten betalte for det. Dette smutthullet ble snart av stor betydning. Gruver som var eid av staten sluttet straks å levere kull til Frankrike og Belgia, men private gruver satte ikke pris på dette.

Den 11. januar opprettet general Degoutte Micum, som var et organ som skulle kontrollere gruver og industribedrifter. Micum var bemannet av 72 ingeniører. De fikk myndighet til å gå inn i alle jernbanestasjoner, gruver og andre bedrifter og til å gå gjennom alle dokumenter i disse bedriftene og jernbanestasjonene. Alt tysk personale skulle stå til disposisjon for Micum og følge instruksjoner fra Micum. Degoutte visste enda ikke at kullsyndikatet hadde flyttet ut av Ruhr. Han kom med en bestemmelse om at kullsyndikatet skulle prioritere å levere kull til de allierte maktene, deretter forsyninger til de okkuperte områdene.

Den første lederen for Micum var Émile Coste, som tidligere hadde ledet distribusjonen av kull i Øvre Schlesien. Sammen med ham var ledende representanter for fransk metallurgisk- og kullgruveindustri. Det første Coste gjorde var å kreve øyeblikkelig adgang til dokumentene til kullsyndikatet, men de var allerede flyttet til Hamburg.

Den første kontakten mellom franske og tyske representanter var i Düsseldorf den 11. januar, og den var forholdsvis avslappet. Neste dag skulle franske representanter møte tyske representanter i Essen. Franskmennene hadde bedt lederne for industrien i Ruhr om å møte opp, men det skjedde ikke. De offentlige myndighetene gjorde det klart for franskmennene at de ikke hadde noen myndighet overfor kullgruveselskapene, og at de derfor ikke hadde noe ansvar for produksjon eller leveranser av kull. Sjefen for den sivile administrasjonen ved det franske hovedkvarteret i Düsseldorf, general Denvignes, erklærte da at Micum ville ta fullt økonomisk ansvar i Ruhr, og overtredelse av franske eller belgiske ordrer ville føre til konfiskering eller arrest. Fabrikker, gruver og verksteder i Ruhr skulle fra nå av stå til ansvar for allierte myndigheter.

Før de tyske kullprodusentene fortsatte forhandlingene med Micum lørdag den 13. januar utnevnte de Fritz Thyssen som sin talsmann. Under forhandlingene med Micum sa Thyssen at Poincaré hadde sagt at okkupasjonen ikke hadde noe politisk formål, og at tysk lov fortsatt skulle gjelde i Ruhr. Thyssen sa at tyske myndigheter hadde gitt beskjed om at de ikke lenger ville levere krigserstatninger i form av kull. Men det var ikke lagt ned forbud mot forhandlinger med franske og belgiske myndigheter om leveranser av kull på kommersiell basis. Thyssen sa at han personlig mente at slikt salg burde foregå så sant det ble enighet om det mellom franske myndigheter og de enkelte gruvene, og naturligvis skulle det bli tatt hensyn til restriksjoner som den nasjonale kullkommissæren måtte komme med.

Micum var først og fremst interessert i å sikre at det ble levert kull og koks fra mandag av. Fischer skriver at i hastverket som oppstod for å oppnå dette ble en lang rekke spørsmål ikke behandlet.

Tyske myndigheter leverte inn en protest til franske myndigheter mot okkupasjonen av Ruhr, og erklærte at de ville engasjere seg i en fredelig motstand mot okkupasjonen. Dette ble også vedtatt av Riksdagen.

Den politikken med passiv motstand som tyske myndigheter gikk inn for krevde at gruveeierne ikke var samarbeidsvillig innstilt overfor franskmennene. Derfor sendte den nasjonale kullkommissæren telegram til gruveselskapene. Gruveselskapene fikk telegrammene en time før de skulle fortsette forhandlingene med franskmennene. I telegrammene stod det at det med øyeblikkelig virkning ble lagt ned forbud mot å levere kull og koks til Frankrike og Belgia, selv om leveransene skulle bli betalt på forhånd.

Da forhandlingene med Micum begynte mandag den 15. kom man ingen vei. Gruveeierne nektet å levere kull. Thyssen sa at som tyske borgere stod han og de andre gruveeierne til ansvar overfor tysk lov, og derfor kunne de nå ikke levere kull. Med dette ble møtet avsluttet. Nytt møte skulle holdes neste dag i kullsyndikatets kontorer. Der sa general Denvignes som talsmann for øverstkommanderende general Degoutte at levering av kull som krigserstatning øyeblikkelig skulle begynne, og ordrer om det motsatte fra den nasjonale kullkommissæren ble erklært som ugyldige. De tyskerne som var til stede ble nektet å uttale seg.

Micum ga ordre til gruvene i Ruhr om å fortsette å levere kull som krigserstatning. Det ble klart at trusler mot tyske industriledere og offentlige tjenestemenn ikke ville føre fram. General Denvignes prøvde derfor å få i gang nye forhandlinger med tyske industriledere om leveranser av kull, men lyktes ikke. Dette var uventet for myndighetene i Paris. De hadde ikke ventet denne motstanden og hadde ikke gitt ordrer for denne situasjonen.


Arbeiderne

I Frankrike ble lederne for tungindustrien i Ruhr oppfattet som mektige og reaksjonære og grunnfjellet for det tyske militær-industrielle komplekset. Conan Fischer siterer en fransk pamflett fra denne tida som uttrykte dette slik:

Ruinert, truet og i økende utstrekning misbrukt, hovedofrene, Frankrike og Belgia, må til slutt finne en måte å unngå å bli narret for fruktene av alle ofrene sine på ........ Frankrike og Belgia krever sine garantier fra de virkelige eierne av rikdom i Tyskland, som samtidig er den virkelige makten i landet: Stinnes, Thyssen, Haniel, Krupp etc. Det er derfor vi har gått inn i Ruhr framfor i noe annen del av tysk territorium.

Franskmennene trodde at det ville bli lettere å komme overens med arbeiderne i Ruhr, at de kanskje ville ta mot de franske troppene som befriere fra gammeldagse preussiske autoritære forhold. De tok feil.

Arbeiderne i Ruhr var radikale, men radikalismen deres omfattet også en bestemt støtte til republikken. Arbeiderne mente at de hadde oppnådd mye i republikken, og de hadde fått mange av sine krav innfridd.

De sosialdemokratiske lederne og lederne for fagbevegelsen var solide støttespillere for republikken. Selv om sosialdemokratene ikke deltok i den sittende regjeringa til Cuno stilte de seg velvillige overfor den. Og Cuno sørget for å dyrke forbindelser med både den frie fagbevegelsen ADGB - som stod nær sosialdemokratene - og den katolske fagbevegelsen. Og fagbevegelsen var innstilt på å samarbeide med myndighetene. Theodor Leipart hadde overtatt etter Carl Legien som leder for ADGB i 1921.

Fischer skriver at reformene i lovverket som fulgte etter Stinnes-Legien avtalen i november 1918 og den tyske revolusjonen var av stor betydning under den passive motstandens kampanje. Bedriftsrådsloven ble vedtatt den 4. februar 1920 og trådte i kraft den 5. februar 1921. Formålet dens var å legge til rette for effektiv kommunikasjon mellom arbeiderne og bedriftsledelsen ved at det ble opprettet bedriftsråd på hver arbeidsplass med tjue eller flere ansatte.

Loven om bedriftsstyrer fra 5. november 1921 ga hvert råd rett til to plasser i bedriftens styre, og der hadde de de samme rettighetene som representantene for eierne. Fagbevegelsen hadde vunnet langt større anerkjennelse og myndighet enn den hadde hatt før krigen. Dette førte til at den og arbeiderne identifiserte seg med republikken, og med kampen mot invasjonen.

Regjeringa og arbeiderbevegelsen arbeidet svært nært sammen om den passive motstanden mot okkupasjonen. Og selv om SPD ikke deltok i regjeringa fikk SPD siden det styrte i Preussen, som Ruhr var en del av, delta i utformingen av regjeringas politikk overfor okkupasjonen.

Micum hadde sitt første møte med ledere fra de fire fagforeningene som organiserte gruvearbeiderne i Essen den 13. januar. Fagforeningslederne anklaget franskmennene for å ha tatt mer kull enn de brukte selv og så ha dumpet dette kullet på verdensmarkedet, og dette hadde ført til arbeidsledighet for gruvearbeidere i Storbritannia og Belgia.

Da franske militære hadde et møte med fagforeningene den 16. januar. Denvignes prøvde å få et godt forhold til fagforeningene, og klandret industrilederne og den tyske regjeringa for at okkupasjonen var gjennomført. Kullet som var krigserstatninger skulle bare erstatte kull fra franske kullgruver som var blitt ødelagt av tyskerne under krigen, og franskmennene var kommet som venner av arbeiderne. Arbeiderne ville få større frihet under fransk styre enn de hadde under tysk styre, sa Denvignes, men uten at han ble trodd. Den 17. januar var det møter mellom franskmenn og fagforeningsledere. Lederne for jernbanearbeidernes fagforening sa at franskmennene burde opprette kontakt med tyske offentlige jernbanemyndigheter, og Heinrich Imbusch fra den katolske fagbevegelsen nøyde seg med å sende en meddelelse med en underordnet funksjonær. Conan Fischer siterer denne uttalelsen, som lød slik:

Fransk militarisme undervurderer sterkt gruvearbeiderne i Ruhr. Det er klart etter gårsdagens uttalelse til fagbevegelsens representanter fra general Denvignes som trolig hadde til hensikt å få gruvearbeiderne i Ruhr til å begå nakent forræderi. Generalens erklæring er interessant på andre måter for den åpenbarer den graden av uvitenhet som de franske herskerne innledet sin overtredelse av loven og freden med. Mens erklæringen hevder at det militære diktaturet er nødvendig for å gjennomføre leveringen av krigserstatningskull så tror ikke gruvearbeiderne i Ruhr dette. Et diktatur av dette slaget og trusselen om bruk av makt er ikke nødvendig av hensyn til noen få tusen tonn kull. Kullfeltene vest for Rhinen nær Mörs har vært okkupert i årevis på grunn av fredsavtalen. ...... De franske herskerne kunne ha oppnådd målet sitt her uten vanskeligheter.

Så fulgte ei forelesning om kullproduksjonens økonomi i Frankrike og i de okkuperte områdene, og gjentakelse av den gyldige påstanden om at Frankrike hadde mer disponibelt kull enn det trengte. Imbusch ga også beskjed om at gruvearbeiderne i Frankrike var mer maktesløse enn i noe annet land siden arbeidsgiverne der ikke anerkjente fagforeningene som like partnere. I sammenlikning med det som tyske gruvearbeidere gjennom sine fagforeninger hadde oppnådd var forholdene elendige for arbeiderne i Frankrike.

Conan Fischer skriver at dette rosenrøde bildet av forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere ville smuldre med de reduserte lønningene og lengere arbeidsdagene som ble innført etter at den passive motstandskampen var brutt sammen.

Begge sidene gikk nå mot åpen konfrontasjon. De polske gruvearbeidernes fagforening sluttet opp om standpunktet til de tyske arbeidernes fagforeninger og var lojale mot Tyskland gjennom hele konflikten. I 1920 hadde den polske fagbevegelsen i Tyskland 67.000 gruvearbeidere som medlemmer. Denne fagbevegelsen hadde gjort felles sak med de tyske fagforeningene gjennom flere tiår før krigen. Men det ble stadig færre polakker. Mange utvandret fra Ruhr, og av de som ble værende var det mange som tok tyske navn og begynte å regne seg som tyskere.

Etter at forhandlingene mellom franskmennene og tyskerne i Ruhr hadde brutt sammen kom en bølge av arrestasjoner av ledere i gruveindustrien og offentlige tjenestemenn. Franske og belgiske tropper omringet eller okkuperte også noen gruver den 18. og 19. januar og forsøkte å overtale gruvearbeiderne til å produsere kull som skulle brukes som krigserstatninger, uten å vinne fram. Lederne ved gruver sa at de ikke hadde myndighet til på egen hand å begynne å produsere kull som skulle brukes som krigserstatninger, og viste franskmennene til folk høyere oppe i systemet.

Den 20. januar ble blant andre Fritz Thyssen og Walter Spindel, generaldirektør for gruvene til Stinnes, arrestert. De hadde motsatt seg at det ble levert kull som krigserstatninger. Også presidenten for statens finanskontor i Düsseldorf ble arrestert siden han hadde nektet de allierte adgang til de offisielle dokumentene kontoret hadde.

Conan Fischer skriver at ingen kunne ha forutsett den ekstraordinære reaksjonen som disse arrestene og de følgende rettssakene ved krigsretten i Mainz den 24. januar ville føre til. Thyssen og hans feller fikk seg tildelt ei spesiell vogn under militært vakthold. Vogna var hektet på et lokaltog ved Düsseldorf-Benrath med rullegardinene nedrullet. Men dette ble kjent langs Rhinen og det førte til støyende demonstrasjoner da vogna ble overført til et ekspresstog til Mainz på jernbanestasjonen i Køln, og nye demonstrasjoner langs ruta. Dette førte til at vogna ble koplet fra toget utenfor Mainz, og siste del av reisen foregikk med lastebiler. Det ble levert inn offisielle tyske protester mot arrestene siden de arresterte ikke hadde gjort annet enn å følge tysk lov. De franske myndighetene brydde seg ikke om protestene, og forbød distribusjon i Ruhr av telegram fra tyske myndigheter uten tillatelse fra Micum eller annen okkupasjonsmyndighet.

Det kom en bølge av proteststreiker over Ruhr. Om kvelden var det streik i fem private gruver i Essen og i to gruver andre steder, og i statens gruver. Det brøt ut streik i gruvene til Stinnes og i Thyssenverkene og de tilhørende gruvene. Den 23. januar begynte de 17.000 ansatte ved Thyssens stålverker en tjuefire timer lang proteststreik. Den spredte seg til gruvene og varte i tre dager. Også arbeiderne ved Stinnesverkene gikk til streik. Og mange fagforeninger vedtok protesterklæringer mot arrestasjonene.

De fire viktigste fagforeningene til gruvearbeiderne i Ruhr kom med en felles uttalelse den 20. januar der de krevde at de arresterte øyeblikkelig ble satt fri, og de sa at dersom det ikke skjedde ville det ikke være spørsmål om å produsere kull på en ordnet måte og avbrudd av det økonomiske livet ville bli uunngåelig. Det kom en mengde liknende vedtak fra tillitsmenn og fabrikkråd med trusler om streik.

Den 22. januar reiste representanter fra bedriftsrådene i Ruhr til Mainz for å protestere ved Degouttes hovedkvarter for Rhinland mot at tyske borgere var arrestert for å følge tysk lov. Domstolen i Mainz nøyde seg med å ilegge de arresterte bøter for mindre overtredelser og satte dem fri den 24. januar.

Den 21. januar kansellerte foreningen av tyske jern og stålindustrier kontrakter om leveranser av jernmalm fra Frankrike og nektet å betale malm som allerede var sendt. De kunngjorde også at de ikke ville akseptere flere leveranser av råjern fra Frankrike, Belgia eller Luxembourg.

Fagforeningene fortsatte å advare mot at arbeiderne hadde noe å gjøre med franskmennene eller trodde på løfter fra dem. I Frankrike hadde gruvearbeiderne langt mindre frihet enn i Tyskland. Rett etter krigen hadde franske gruvearbeidere krevd liknende forhold som de som var oppnådd i Tyskland, og de franske arbeiderne hadde lyktes i det, men det hadde bare vart ei kort tid. Da Bloc National vant valget i Frankrike i 1919 hadde den fjernet de rettighetene som arbeiderne nylig var blitt tilkjent. En generalstreik ble knust i mai 1920 og lederne for streiken fikk sparken og ble svartelistet. Og i 1921 og 1922 ble lønningene skåret ned. Etter hvert ble et patriarkalsk styringssystem innført i gruveindustrien der de som protesterte fikk sparken. Med denne bakgrunnen var franske løfter til gruvearbeiderne om at dersom de samarbeidet med franskmennene så ville de få stor frihet og velstand lite troverdige. Arbeiderne satte derimot Weimarrepublikken høyt.

Conan Fischer siterer det representantene fra et arbeiderråd sa i en diskusjon med oberst Meier fra de franske styrkene. Meier sa at franskmennene hadde kommet til Ruhr som arbeidernes venner for å frigjøre arbeiderne fra de tyske kapitalistene, og arbeideren Luckfeld svarte:

Takket være revolusjonen har fagforeningene blitt forhandlingspartnere med de samme rettighetene som arbeidsgiverne. Men som kontrast står Frankrike som for det første har jaget fagbevegelsens ledere bort fra Saars gruveindustri og som for det andre på alle mulige måter har lagt hindringer i veien for franske fagforeninger. Dersom franskmennene virkelig var så pro-arbeiderklassen så ville de begynne å behandle fagforeningene i sitt eget land og i de okkuperte områdene på en annen måte. Videre så er de tyske arbeiderne sørget for gjennom sosial lovgivning som dekker sykdom, ulykker, og alderdom, og så vidt vi vet eksisterer ikke slike ordninger i Frankrike.

Gruvearbeiderne motsatte seg at franske soldater kom til gruvene for å dusje. De nektet også å selge brensel til soldatene. Det kom til mange slike sammenstøt. Regjeringa hadde sagt seg villig til å dekke lønna til arbeidere som deltok i den passive motstandskampanjen. Det gjorde det nødvendig med nær kontakt mellom embetsverket og bedriftenes ledelse, og mellom arbeidere og enkeltbedrifters ledelse. Spontane streiker skulle bli unngått, og tiltak måtte bli grundig gjennomtenkt og drøftet.

Fischer skriver at mens det er klart at staten spilte en uunnværlig rolle for å legitimere den passive motstandskampanjen så er det klart at arbeiderrådene spilte en uunnværlig rolle for å organisere striden.

Fischer skriver at franskmennenes feilaktige oppfatning av motstanden hadde fått dem til å arrestere en del toppledere, siden de trodde at motstanden var styrt fra toppen. Dette viste seg å være noe som forstyrret administrasjonen av Ruhr og gjorde situasjonen mer kaotisk. Samtidig førte det til at motstanden mot okkupasjonen ble sterkere.

Fischer skriver at i tillegg til å målbære sinnet over okkupasjonen og lokalt baserte kampanjer måtte både fagforeningene og arbeidsgiverne formulere tydelige og troverdige standpunkt som satte dem i stand til å bygge bru over de spenningene som eksisterte mellom dem. Fischer nevner at under oppstanden som fulgte kuppforsøket til Kapp i 1920 hadde arbeiderne satt opp galger ved mange gruver for å gjøre det klart for den lokale bedriftsledelsen hvordan de følte det. Og da den passive motstandskampanjen begynte å gå i oppløsning ble det på nytt satt opp galger da det oppstod en situasjon som var på randen av oppstand. Fagforeningene hadde lagt merke til at et antall arbeidsgivere åpent gikk inn for å ta fra arbeiderne de rettighetene som de hadde oppnådd.

Lederne i fagbevegelsen sa at den nødstilstanden som ble skapt av den fransk-belgiske okkupasjonen gjorde det nødvendig å ta et opphold i den innenlandske striden mellom arbeidere og arbeidsgivere. Den viktigste striden var nå mot okkupasjonen. Både den katolske fagbevegelsen og den frie fagbevegelsen hadde forpliktet seg overfor den demokratiske republikken, og ville forsvare den.

Gustav Krupp skrev en artikkel der han lovpriste den nye sosiale og politiske samlingen i alle kretser og regioner i Tyskland. Fischer skriver at han implisitt gikk med på å respektere våpenhvilen i den innenlandske sosiale kampen så lenge konflikten i Ruhr varte. Foreningen for tyske arbeidsgivere formaliserte denne holdningen til okkupasjonen av Ruhr tidlig i mars. Foreningens formann Kurt Sorge, som var direktør for Krupp i Dortmund, var ivrig etter å vise at "tysk industri var samlet bak den defensive kampen mot Frankrike og Belgia", og også ivrig etter å gi regjeringa ei tillitserklæring. Framstående industriledere som Emil Kirdorf deltok derfor i en konferanse i Berlin den 14. mars der arbeidsgiverne hevdet at tapet av Øvre Schlesien og Saarland hadde gjort Tysklands energiforsyning avhengig av Ruhr, og at dersom Frankrike tok Ruhr ville Tyskland ble økonomisk avhengig av Frankrike. Og det kunne ikke tillates, det måtte bekjempes med all kraft.

Arbeidsgiverne innså at striden ville legge enorme byrder på de offentlige finansene og de uttrykte håp om at den tyske regjeringa ville støtte striden økonomisk effektivt og generøst. Men de borgerlige partiene nektet å legge en nødsskatt på formue og eiendom, og det skapte motsetninger til SPD og innen SPD. De allierte rekvisisjonene ble så store at firma krevde øyeblikkelig kompensasjon fra det offentlige for å kunne fortsette sin virksomhet, men Berlin var nølende til å formalisere prosedyrer for kompensasjon gjennom lovgivning eller forordninger. Fischer skriver at dette ville ha legitimert den allierte utbyttingen av Ruhr. De tyske myndighetene kom heller fram til provisoriske ordninger med kull og stålindustrien som utnyttet eksisterende administrative kanaler.


Forberedelser for et langt løp

Skatteinngangen var allerede på forhånd langt mindre enn de offentlige utgiftene, så myndighetene hadde ingen reserver de kunne bruke for å betale de store utgiftene som den passive motstanden i Ruhr medførte. Tvert i mot hadde staten gjeld og samfunnet var allerede sterkt plaget av høy inflasjon. Den 23. januar hadde ADGB og arbeidsgiverne blitt enige om å finansiere utgiftene til kampen i Ruhr på frivillig basis gjennom et nytt selskap som ble kalt Rhein- und Ruhrhilfe. For hver time arbeiderne arbeidet og lot lønna gå til dette selskapet skulle arbeidsgiverne gi en sum som var fire ganger så stor. Og staten var villig til å fylle opp fondet dersom det ble nødvendig. Fischer skriver at i det spente klimaet var mange fagforeninger og arbeidere lite villige til å bidra til fondet, og ville heller gi hjelp direkte til de som trengte det i de okkuperte områdene. I midten av mars var fondet i vanskeligheter, og den 1. juni ble det slått sammen med Deutsches Volksopfer. Cuno var nødt til å låne penger der det var mulig og å trykke pengesedler for å gi den mest nødvendige hjelp.

De økonomiske problemene som okkupasjonen av Ruhr skapte for Tyskland skyldtes for det første at okkupasjonsmyndighetene avskar de tyske myndighetene fra skatteinntekter fra Ruhr og andre okkuperte områder, og for det andre at lønningene til arbeidere som ikke hadde noe å gjøre, og til offentlig ansatte, måtte betales av offentlige myndigheter, og til slutt at økonomisk skade som bedrifter i de okkuperte områdene led på grunn av okkupasjonen også ble kompensert av offentlige myndigheter. Samtidig strømmet det flyktninger ut av Ruhr som det måtte bli sørget for. Men Cunos regjering betalte.

Dürrenoverenskomsten ble undertegnet den 10. februar av nasjonale og preussiske myndigheter og representanter for arbeiderbevegelsen og arbeidsgivere i de okkuperte områdene. Det var mindre snakk om arbeidsledighetstrygd. Det var enighet om å holde arbeiderne i arbeid selv om det skulle bli lite å gjøre. Bedriftene ville i første omgang bære utgiftene, men de ville få langsiktig hjelp, og arbeiderne full lønn dersom de ble uten arbeid på grunn av direkte intervensjon fra okkupasjonsmaktene, ellers ville de få to tredjedeler av lønna. Noen få arbeidsgivere var motstandere av denne ordningen, men de ble oversett. Den første mars meldte sjefen for det nasjonale arbeidskontoret, Friedrich Syrup, fra om at overenskomsten var blitt satt i verk og at fagforeninger og arbeidsgivere samarbeidet om det. Det ble inngått spesielle avtaler om iverksettelsen av bestemmelsene.

På dette tidspunktet hadde streiker og alle slag hindringer for eksporten av kull og koks sørget for at eksporten av kull og koks til Frankrike, Belgia og Luxembourg hadde stoppet opp. Det ble sendt langt mindre kull og koks fra Ruhr til Frankrike enn før okkupasjonen. Smelteverkene i Lorraine og Luxembourg hadde måttet stenge. Da en streik, som kom til å vare i hundre dager, begynte i kullgruvene i Saar den 5. februar i protest mot lønnsnedskjæringer, og ble fulgt av sympatistreik i jernmalmgruvene i Lorraine, kunne dette sammen med passiv motstand i Ruhr svekke fransk økonomi merkbart. Men Poincaré holdt ut. I Cunos regjering var det ulike meninger om hvilken politikk som skulle følges. Tidlig på våren prøvde de tyske myndighetene alle muligheter uten direkte å henvende seg til Paris for å få i gang forhandlinger med franske myndigheter. De prøvde alle de mellommenn de hadde tilgang til, og prøvde å få britiske og italienske myndigheter til å gripe inn. Men Poincaré var motstander av å forhandle gjennom mellommenn, og ville ikke inngå noe kompromiss. Poincaré ville ha sin vilje fullt og helt gjennom. I mars sa han til Degoutte:

Den tyske regjeringa må selv gå inn i forhandlinger, og det offisielt. Derfor må det være klart hva vi krever. Vi ville spille de tyske industriledernes spill dersom vi svarte på deres manøvrer eller lyttet til dem. Den franske regjeringa gikk ikke inn i Ruhr for å oppnå en avgjørelse som er tilfredsstillende for tysk tungindustri, men heller for å knekke motstanden dens; vi vil ikke forhandle med dem.

Til slutt ville Poincaré la Micum forhandle direkte med tysk tungindustri, men bare ut fra den sterke posisjonen det hadde høsten 1923.

Da de allierte okkuperte Düsseldorf og Duisburg i mars 1921 hadde general Mangin foreslått å opprette en tollmur langs den østlige grensen til det okkuperte området, men general Denvignes hadde satt seg mot tanken. Det kunne ruinere økonomien til Ruhr, og derved føre til kaos og gjøre det umulig for Frankrike å hente skatteinntekter fra Ruhr. Det var bedre å utnytte Ruhr på en produktiv måte. Men i 1923 ble det aktuelt å opprette et eget skatteregime for Ruhr. Den 15. og 16. januar instruerte Poincaré den franske høykommissæren i Rhinland og president for Rhinlandkommisjonen Paul Tirard om å kreve betaling av en produksjonsskatt på kull, Kohlensteuer, og å kreve inn alle tollinntekter og beslaglegge offentlig eiendom i de okkuperte områdene. Fischer skriver at dersom kullgruvedriften hadde fortsatt ville skatten på kullproduksjonen ha brakt inn mer enn verdien av alt det kull og koks som ble levert som krigserstatning til Frankrike, Belgia og Luxembourg.

Men gruvene nektet å betale denne produksjonsskatten på kull. Micum måtte nøye seg med å føre regnskap over utestående skatt fram til motstanden brøt sammen. Den 18. januar ble skatteområdet Rhinland utvidet til Ruhr, og tyske toll- og skattemyndigheter i de okkuperte områdene nektet å samarbeide med de allierte etter ordre fra Berlin, og de ble erstattet av funksjonærer fra Belgia og Frankrike. I februar ble jern, kull og biprodukter nektet eksportert fra Ruhr til resten av Tyskland. I et kort tidsrom kunne handel foregå gjennom den britiske sonen, men så ble også den muligheten stengt. I et tidsrom ble det tillatt å eksportere mat til Ruhr, men fri flyt av matvarer og personer varte ikke ved. Franske og belgiske myndigheter begynte å drive inn skatter ved å bøtelegge lokale myndigheter og kreve løsepenger fra industriledere og ved bankrøveri.


Offentlige tjenestemenn og

Begynnelsen av den passive motstanden

I Frankrike begynte de politiske lederne å diskutere hva de skulle gjøre med Tyskland når Tyskland ga etter. Den sjette mars diskuterte "the Inter-Ministerial Commitee" for Ruhr opprettelsen av en selvstendig stat i Rhinland, som inkluderte Saar. Den ville eksisterer fram til Tyskland hadde betalt A og B obligasjonene. Frankrike ønsket å være så lenge i Rhinland at det faktisk ble skilt fra Tyskland, men Belgia ville ut av Rhinland snarest mulig, og ville ikke støtte franske planer om å skille Rhinland permanent fra resten av Tyskland, og Frankrike trengte støtte for å gjennomføre sine planer, men ingen ville støtte de franske planene.

Frankrike innledet en politikk med massefordrivelse av offentlig ansatte fra Rhinland. Conan Fischer skriver at dette hadde til formål å forandre den etniske balansen i Rhinland. Fischer skriver at denne politikken hadde historiske røtter i Frankrike. Under revolusjonskrigene tidlig på 1790-tallet hadde det i Alsace blitt satt likhetstegn mellom å være fransktalende og å være fransk patriot, og det hadde vært forslag om å fordrive den tysktalende delen av befolkninga. I 1918 var befolkninga i Lorraine blitt inndelt etter om de var av fransk eller tysk avstamming, og en mengde mennesker var blitt fordrevet på grunn av at de ikke ble klassifisert som franske. Franske myndigheter mente at offentlig ansatte i stor utstrekning var preussiske, og derfor burde fordrives.

Høyere embetsmenn og deres familier var de første som ble tvunget til å reise, fulgt av politioffiserer, postfunksjonærer og jernbaneansatte. Fram til oktober 1923 ble omkring 130.000 personer fordrevet av denne grunn fra Ruhr. Dette var 32.000 offentlige ansatte og 98.000 familiemedlemmer. Conan Fischer skriver at den menneskelige lidelsen var større enn disse tallene viser, for de tar ikke med alle de menneskene som ble satt i fengsel fordi de var offentlig ansatte, og også fordrivelsen av svært mange mennesker som ikke var offentlig ansatte. Eller masseevakueringen av sultende barn.

Mange jernbaneansatte ble fordrevet fordi de deltok i den passive motstanden og nektet å frakte kull til Frankrike.

Tyske myndigheter hadde i utgangspunktet ønsket at tyske offentlige ansatte skulle fortsette å utføre sitt vante arbeid i de okkuperte områdene. Dermed ville franskmennene ikke uten videre kunne overta all kontroll eller annektere områdene.

Da okkupasjonen ble gjennomført erklærte Degoutte beleiringstilstand. I erklæringens artikkel en stod det at tysk lov fortsatt skulle være i kraft, med spesiell vekt på arbeider- og sosial lovgivning. Artikkel to krevde at offentlige tjenestemenn fortsatte å arbeide som normalt og at de fortsatt skulle være underordnet tyske myndigheter. Artikkel fire antok at det tyske politiet fortsatte å arbeide som normalt og var underlagt tyske myndigheter. Men tyske offentlige tjenestemenn skulle også hjelpe til med å gjennomføre okkupasjonen, for eksempel ved å skaffe okkupasjonssoldatene innkvartering og beskyttelse. Neste dag erklærte Denvigne at fabrikker og gruver i framtida skulle være underordnet okkupasjonsmyndighetene og ikke tyske myndigheter.

Okkupasjonsmaktene fikk det ikke som de ønsket det. Regjeringa stoppet leveransene av kull og koks til okkupasjonsmaktene. Gruveselskapene sluttet seg til den passive motstandskampen, og de gjorde det klart at dersom jernbanene fikk fortsette å operere som vanlig ville de komme til å frakte store mengder kull og koks som lå lagret opp til Frankrike. I første omgang fikk jernbanene ordre om å samarbeide med okkupantene for at okkupantene ikke skulle beslagleggge jernbanene. Men den 16. januar besluttet de tyske myndighetene at jernbanene skulle slutte seg til den passive motstanden. Transportministeren general Groener sa at dersom jernbanene trosset okkupasjonsmyndighetene ville okkupasjonsmaktene beslaglegge jernbanene, men regjeringa gikk likevel nølende inn for at jernbanene burde slutte seg til den passive motstanden. Denvignes hadde allerede fem dager tidligere krevd jurisdiksjon over jernbanene.

Fischer skriver at regjeringas politikk har blitt karakterisert som nølende, men at helt fra begynnelsen hadde tillitsmenn fra jernbanearbeidernes fagforening konfrontert franskmennene. Og de paralyserte gjerne transportnettverket i Ruhr. Men regjeringas beslutning gjorde dette til en lovlig aksjon. Den 18. januar la den nasjonale kullkommisjonæren ned forbud mot at de jernbaneansatte transporterte kull til Frankrike, Belgia og Luxembourg, eller samarbeidet med okkupasjonsmaktene om å gjøre dette.

Det kom den 21. januar liknende forordninger for postverket og skatteetaten i Ruhr. Og med det begynte en langvarig strid med franske myndigheter om å skaffe til veie skatteinntekter fra Ruhr.

Tyske offentlige ansatte i Ruhr fikk ordre om ikke under noen omstendigheter å utføre ordrer som gikk mot tyske lover, forordninger eller offisielle retningslinjer, selv om de kunne utføre andre ordrer som de ble tvunget til av okkupasjonsmakten, men med umiddelbar protest. Den 24. januar kom den preussiske innenriksministeren med detaljerte instruksjoner som la vekt på at preussiske offentlige ansatte bare stod til ansvar for sin egen regjering. Men da var okkupasjonsmyndighetene allerede i gang med å arrestere eller fordrive høyere embetsmenn i Rhinland og Ruhr. Embetsmennene fikk ordre om å motsette seg å forlate sitt embete helt til de ble tvunget til det med trusler om umiddelbar bruk av vold. Underordnede tjenestemenn som ble tilbake fikk ikke overta oppgavene til de som var arrestert eller fordrevet. De skulle også ignorere ordrer fra okkupasjonsmaktene. Den 17. februar la myndighetene ned forbud mot inngåelse av avtaler mellom lokale offentlige ansatte og okkupasjonsmyndighetene, og også forbud mot alt som liknet på samarbeid med okkupasjonsmaktene eller akseptering av deres autoritet.

Den tyske motstanden bygde på at okkupasjonen ble oppfattet som en ulovlig handling som forbrøt seg mot både Versaillesavtalen og statuttene til Rhinlandskommisjonen. Franskmennene prøvde å presentere handlingene på en slik måte at de skulle virke som lovlige handlinger. Den 5. februar erklærte Degoutte at han avgjorde hva som var gjeldende lov i Ruhr.

Fordrivelsen av høyere embetsmenn fra Ruhr betydde at administrasjonen i det vestlige Tyskland ble halshugget. Det betydde at administrasjonen ble uten sammenheng med administrasjonen av resten av Tyskland, og da ville autoriteten til administrasjonen begynne å være tvilsom, den ville begynne å miste sitt grunnlag. Grützner siterte som svar på krav fra Denvignes artiklene 42 og 43 i Haagkonvensjonen som kom med bestemmelser om opprettholdelse av offentlig orden og eksisterende lover i okkuperte områder, og Denvignes så ut til å akseptere en viss grad av tysk administrativ kompetanse. De franske og belgiske myndighetene var ikke i stand til å opprette en helt ny administrasjon i det vestlige Tyskland i løpet av kort tid.

Men okkupasjonsmaktene prøvde å tvinge sin vilje gjennom på lokalnivået, og arresterte eller fordrev borgermester etter borgermester etter hvert som de nektet å samarbeide med okkupasjonsmyndighetene. Og når borgermesteren eller andre toppledere var fordrevet eller arrestert gikk franskmennene løs på deres nærmeste underordnede, og arresterte eller fordrev dem til de enten fant noen som var villig til å samarbeide med dem eller hadde fordrevet alle som kunne overta som enhetens leder.


Det uniformerte politiet

Den første bølgen av utvisninger rammet det uniformerte politiet. Det ble framstilt som en skjult hær. I hele Tyskland bestod det av 54.000 mann. Alle forbindelser som hadde eksistert mellom det og hæren ble brutt etter krigen, men dette politiet ble styrket. Politimennene levde i brakker og hadde tilgang til tunge våpen. Franskmennene var mistenksomme overfor dette politiet. Dette politiet stod til ansvar overfor Carl Severing som var innenriksminister i Preussen.

Politiet fikk en svært vanskelig oppgave i Ruhr da okkupasjonen begynte. De skulle fortsette sitt vanlige arbeid uten å ta mot instruksjoner fra okkupasjonsmaktene samtidig som de deltok i den passive motstanden og beskyttet den sivile befolkninga.

Den 12. februar ble en politimann skutt av franske gendarmer i Gelsenkirchen. De franske gendarmene kjørte i en bil uten lys og ble stoppet av politimannen, hvorpå de drepte politimannen. Deretter skjøt andre politimenn mot gendarmene og såret dem. Den hendinga kom etter en periode med et spent forhold mellom politiet og de lokale okkupasjonsmyndighetene.

Det var mange sammenstøt mellom franske gendarmer og tyske politifolk. Politiet hadde fått ordre om ikke å hilse på franske offiserer, men franske myndigheter krevde at politifolkene skulle hilse til offiserene. Og dette førte til stadige konflikt. Den første mars kom Degoutte med en forordning der han krevde at tyske offentlig ansatte skulle hilse til allierte flagg. Og den 14. mars bestemte den franske kommandanten at det uniformerte politiet skulle oppløses. Ikke bare ble politimennene sendt ut av den okkuperte sonen, men også familiene deres ble utvist. Utvisningen av politimennenes familier begynte den tiende mars. De fikk da åtte dager på seg til å forlate sonen. Politimennene derimot hadde blitt sendt bort med bare kort varsel, eller uten det: de ble ofte omringet uten varsel og tvunget opp i lastebiler som kjørte dem til grensen der de ble forlatt. Tyske myndigheter fikk ordre om å organisere utsendelsen av politimennenes familier. De kom i titusenvis, så mange at det ble et merkbart problem å organisere mottakelse og anbringelse av dem i Tyskland. Severing ga beskjed om at utviste offentlige tjenestemenn skulle få generøse forskudd når de kom fra de okkuperte områdene. De skulle få utbetalt en og en halv gang sin ordinære lønn og alle deres utgifter og tap skulle dekkes av det offentlige. De og deres familier skulle få reise gratis med jernbanene.


Jernbanene

Kölnische Zeitung skrev at fram til januar 1923 hadde et tog hver halve time forlatt Ruhr på vei til Frankrike lastet med minst tusen tonn kull eller koks. Det var 1.440.000 tonn kull eller 1.800.000 tonn kull og koks hver måned. Dette var den store skalaen leveransene av krigserstatninger til Frankrike foregikk i. Jernbanenettverket som lot denne trafikken, og svært mye annen trafikk, foregå var blodårene i Ruhr.

Disse jernbanene ble lammet bare få dager etter at den passive motstanden begynte. Bare en begrenset passasjertrafikk fikk foregå og noen leveranser mellom bedriftene ble formidlet. Mens de allierte myndighetene slet for å overtale jernbaneansatte til å gjenoppta leveringen av krigserstatningskull greide de bare å overtale 357 personer av de 170.000 ansatte i Reichsbahn til å bryte boikotten, selv om de rekrutterte noen ufaglærte hjelpearbeidere. Den samme motstanden som oppstod på jernbanene oppstod også på nettverket av kanaler.

Den 16. januar okkuperte den franske hæren alle de viktigste jernbaneknutepunktene og kanalinstallasjonene rundt Dortmund. Den 18. januar tok franske myndigheter 128 togvogner som var lastet opp med kull ved det store Herne fraktdepotet og prøvde å få dem til Frankrike, men leveransen møtte så stor motstand at den ikke kom noen vei. Overalt møtte Micum den samme sterke motstanden, og det ble derfor ikke mulig å organisere transport av kull og koks fra Ruhr til Frankrike.

Den 22. januar instruerte Groener jernbanene om at de ikke skulle la franske og belgiske tog få kjøre på jernbanelinjene i Ruhr. Fischer skriver at i noen dager fraktet godstogene varer for tyske bedrifter, men de leverte ikke kull til Frankrike og Belgia. Kölnische Zeitung skrev den 24. januar at kulleveransene til resten av Tyskland foregikk uhindret, men Frankrike og Belgia fikk ikke kull. Fischer skriver at i desperasjon ble de franske myndighetene i Dortmund enige med fagforeningene om å demilitarisere de lokale jernbanene og avstå fra å sende tropper med jernbanene og å slutte å arrestere jernbanepersonell og tillate at tysk togtrafikk gikk uhindret, men leveransene av kull til Frankrike ble ikke gjenopptatt.

Okkupasjonsmyndighetene fortsatte å lete etter måter å få transporten av kull til Frankrike i gang på. Dette fikk jernbaneansatte til å ødelegge elektriske installasjoner og til å føre så mange lokomotiv og togvogner som mulig ut av det okkuperte området. Kanaltrafikk opphørte også. Jernbanestasjoner i og rundt Düsseldorf, Duisburg, Ruhrort, Kettwig, Mülheim, Oberhausen, Recklinghausen, Sterkrade og Wedau ble stengt, og kull fra Tyskland kunne ikke sendes vestover.

Konflikten ble trappet opp. Den 1. første februar ble en alliert blokade av kull til Tyskland satt i verk, og grensen mellom Ruhr og resten av Tyskland ble stengt. Neste dag ble det innført kvoter på eksporten til Nederland og Sveits for å hindre at kull ble sendt gjennom disse landene på vei fra Ruhr til Tyskland, og produkter som var basert på kull ble også forbudt sendt fra Ruhr til resten av Tyskland. Men det ble fortsatt ikke sendt kull fra Ruhr til Frankrike.

Den 1. mars gjorde Frankrike og Belgia det kjent at de opprettet et nytt jernbaneselskap, Régie, for å transportere tropper, forsyninger og kull gjennom og ut av de okkuperte områdene. Fra 20. mars begynte okkupasjonsmyndighetene å sette sammen et transportsystem. Før dette hadde jern- og stålbedriftene i Lorraine sendt grupper av ansatte til Ruhr for å laste tog med koks. Franske jernbanearbeidere og lokomotivførere var sammen med dem og fikk togene ut av Ruhr.

De tyske jernbaneansatte var under sterkt press fra okkupasjonsmyndighetene. De ble forhørt om hvor utstyr befant seg og om installasjoner, og prøvd presset tilbake i arbeid. Det kunne foregå på en voldsom måte.

Stasjoner i og rundt Mülheim ble plyndret den 1. mars. De franskmennene som gjorde dette var først og fremst ute etter lokomotivene og verkstedene. Jernbanestasjonen i Oberhausen ble ødelagt. Utstyr innendørs ble revet sund og godsvognene ble åpnet og innholdet ødelagt. Protester levert til Denvignes førte til at franskmennene nektet å ha gjort hærverket. Også andre jernbanestasjoner ble ødelagt, og franskmennene angrep også boligene til de jernbaneansatte.

I midten av februar begynte arrestasjonene og utvisningene av framstående embetsmenn i jernbanene. Okkupasjonsmyndighetene leide inn folk fra Frankrike og Belgia for å prøve å få togene til å kjøre. I juli hadde de leid inn mer enn 14.000 personer fra disse landene til dette formålet. Tusenvis av tyske jernbaneansatte med familier ble fordrevet fra Ruhr og Rhinland, og husene deres ble overlatt til de franskmennene og belgierne som ble hentet inn for å drive jernbanene.

Ut gjennom våren drev franskmennene stadig jakt på jernbaneansatte for å drive dem og deres familier ut av Rhinland og Ruhr. Tyske myndigheter prøvde å holde opplysninger om hvor de jernbaneansatte bodde borte fra franskmennene. Men flere og flere familier ble fordrevet, og det hendte oftere og oftere at familien ikke fikk varsel om fordrivelsen før de ble jaget ut av huset der de bodde, og stadig oftere ble de nektet å ta med seg noen av eiendelene sine. Likevel var svært få jernbaneansatte villige til å avslutte den passive motstanden. Når Régie tok deler av jernbanenettet ble de som arbeidet på strekningene samlet inn og satt under militært vakthold og en for en spurt om de ville fortsette å arbeide der eller bli utvist. Og nesten alltid nektet de å arbeide for okkupasjonsmyndighetene. Fischer skriver at ut gjennom sommeren ble utvisningene stadig mer brutale, og soldater plyndret boligene til de jernbaneansatte.

I oktober begynte det å bli færre utvisninger. Da hadde 5.468 jernbaneansatte i det nylig okkuperte Ruhr og 23.191 jernbaneansatte andre steder [Rhinland og Saar] blitt utvist sammen med 76.290 familiemedlemmer. 2.564 jernbaneansatte var blitt arrestert, og 400 av dem var blitt dømt til fengselsstraff, og åtte jernbaneansatte var blitt drept og 269 var blitt skadet.

Conan Fischer skriver at i juni hadde de tyske provinsmyndighetene valget mellom å se at franskmennene ødela hele det offentlige apparatet i de okkuperte områdene, og å være mer samarbeidsvillige. Den passive motstanden begynte derfor å bli avløst av en mer elastisk motstand.


Hunger og evakuering

Matforsyninger og kampen for suverenitet

Conan Fischer skriver at invasjonen i 1923 truet med å føre til hungersnød. Det ble også mangel på brensel og klær.

Men det ble mindre forurensning siden fabrikkene og smelteverkene sluttet å produsere, og luftkvaliteten ble raskt bedre. Mange småbruk og hageflekker ble drevet intenst for å produsere mat. Mange av industriarbeiderne møtte opp på arbeidsplassen uten å ha arbeidsoppgaver der, til to tredjedeler av ordinær lønn, eller drev med vedlikehold med full lønn. Dette førte til at de fikk bedre helse. Bedriftene prøvde å skaffe mat til sine ansatte. Noen solgte potet og andre grunnleggende matvarer til kostpris eller mindre under hyperinflasjonen, eller betalte deler av lønna i form av mat. Mange bedrifter ga også rentefrie lån til innkjøp av sko etc. Men dette var ikke nok til å skaffe alle tilstrekkelig med mat. Og da den passive motstanden brøt sammen og Berlin sluttet å betale lønningene til de ansatte i bedriftene ble de fleste arbeiderne i Ruhr virkelig arbeidsløse og levde av arbeidsløshetstrygd, og vinteren 1923/24 led familiene av sult og kulde.

Ruhr var avhengig av å importere mat siden det er et urbant industriområde. Mellom de store byene Duisburg, Essen, Bochum og Dortmund lå mange mindre industribyer og landsbyer der det i større eller mindre grad ble drevet med jordbruk. Da okkupasjonen begynte opprettet okkupasjonsmyndighetene tollstasjoner på alle innfartsveier til Ruhr.

De franske myndighetene la også store restriksjoner på bevegelsesfrihet til kjøretøy i Ruhr.

Matvareimport var fritatt fra de fleste tollbestemmelsene. Men matvareimporten kom likevel til å stå overfor store problem. Tyske myndigheter mottok en strøm av klager over at lastebiler lastet med matvarer ble konfiskert og tog med matvarer ble satt på sidespor til maten var ødelagt. Det ble protestert overfor general Denvignes, som var leder for den sivile okkupasjonsadministrasjonen, over avbruddene i matvareleveransene. Det var heller ikke tilstrekkelig med drivstoff til lastebilene som fordelte matvarer til butikkene i Ruhr.

Den 23. februar hindret franske tropper at det ble losset hvete fra lektere i havna i Duisburg. Det førte til tyske protester. Denvignes reagerte med å kreve at laster med korn skulle følges av formelle tollerklæringer og at franske tolloffiserer skulle ha mulighet til å inspisere lasta og se skipets papirer. Denvignes sa at tyske tollbetjenter hadde rett til å foreta disse undersøkelsene, og da skulle også franske tollbetjenter ha det. Men det var slett ikke klart at franske tollbetjenter skulle ha samme rett i Tyskland som tyske tollbetjenter hadde.

Noen dager senere klaget handelskammeret i Duisburg-Wesel over at franske tjenestemenn krevde en "vurderingsavgift" før de tillot at korn ble losset. Siden det var fare for utbredt sult ville nå tyske myndigheter gå med på at franske tollmyndigheter fikk se skipenes dokumenter og inspisere deres last mot at det ikke ble krevd "vurderingsavgift". Men i mai begynte okkupasjonsmyndighetene på nytt å kreve "vurderingsavgifter" for å slippe matvarer inn i Ruhr, denne gangen gjaldt det flesk fra Amerika og Nederland. Franske myndigheter begynte også å beslaglegge lastebiler med matvarer som ble fraktet til butikker inne i Ruhr, selv om tollmyndighetene ikke skulle ha noen myndighet over dem.

På jernbanene foregikk en liknende strid. Allierte talsmenn klandret tyske jernbaneansatte for å skape matmangel ved å delta i den passive motstanden, og det ble sagt at Régie kunne frakte matvarene. De tyske jernbanene utførte fortsatt en oppstykket transporttjeneste på noen linjer mens Régie opererte de såkalte militariserte linjene. I juni ble Essen isolert fra det tyske jernbanenettverket og avhengig av lastebiltransport. Men det var lite drivstoff, og franske tjenestemenn beslagla stadig lastebiler. Deretter prøvde de å selge lasta tilbake til eierne.

Franskmennene skapte stadig problem for de tyske jernbanene for å tvinge trafikken over på Régie, og i noen grad lyktes de. De tyske jernbanene ble til dels nektet å kjøre, og da fantes ikke stort annet valg enn å reise med Régies tog eller sende gods med dem.

Det var strenge restriksjoner på reiser inn og ut av Ruhr. I april hadde Rhinlandkommisjonen bestemt at det var nødvendig å ha et pass utstedt av allierte myndigheter for å kunne reise ut av Ruhr.

Den 30. juni ble et belgisk tog med tropper sprengt mens det kjørte over Hochfeldbrua utenfor Duisburg. Det var ni døde og mange skadde. Og dette ble brukt som begrunnelse for å kvele det som var igjen av det økonomiske livet i Ruhr. Den 2. juli la de allierte ned forbud mot all bruk av kjøretøy i to veker og forbød reiser mellom Ruhr og det frie Tyskland, med unntak for evakuering av barn og noen få matvaregrossister.

Det var lite mat, og lokalavisene klandret både utilstrekkelig lønninger og tyske myndigheter for ikke å sørge for at grossistene hadde tilstrekkelig med hard valuta, og spesielt den fransk/belgiske blokaden. Butikkene var åpne et kort tidsrom hver dag, og det var kø utenfor dem når de åpnet. Det ble til og med mangel på poteter.

Den 11. august var tilbudet av grønnsaker på grossistmarkedet i Essen bare en femtedel så stort som et år tidligere, og det var bare poteter for åtte dagers forbruk. Befolkninga var plaget av underernæring.

Samtidig førte den sterke inflasjonen til at tyske penger var av tvilsom verdi og ikke ble akseptert overalt.

De franske militære satte opp matvarebutikker og suppekjøkken for befolkninga i Ruhr. Disse ble godt besøkte.

De tyske myndighetene ville ikke gi hjelp til å sette opp eller drive disse fasilitetene. De ønsket at befolkninga ikke benyttet dem. Men matvarer var helt nødvendige, og derfor var det mange som skaffet seg mat gjennom disse fasilitetene. De tyske myndighetene kunne ikke foreta seg noe for å forhindre det. Men disse fasilitetene tilbød slett ikke så mye mat at det samlet sett gjorde matvaresituasjonen til befolkninga i Ruhr bedre. Og den passive motstandens kampanje fortsatte.


Evakuering av barna i Ruhr

Det var så lite mat i Ruhr at det var sult, og barna som skulle vokse tålte dette aller minst. Allerede før okkupasjonen hadde det vært matmangel på grunn av krigen. Den tyske avlinga av brødkorn var i 1922 mindre enn halvparten så stor som den hadde vært i 1913, og potetavlinga i 1922 var 39% mindre enn potetavlinga i 1913. Det ble også importert mindre mat fra utlandet i 1922 enn det hadde blitt i 1913, bare to tredjedeler så mye brødkorn ble importert i 1922 som i 1913. I 1913 hadde det blitt konsumert 16 millioner tonn brødkorn i Tyskland, men i 1922 ble det bare konsumert 9,3 millionner tonn. Kjøttforsyninga hadde brutt sammen, skriver Conan Fischer. Hungersnøden var så utbredt at de sykdommene den nørte opp under ble langt hyppigere, sykdommer som rakitt og tuberkulose.

Regjeringa kom fram til at den utilfredsstillende matforsyninga som Ruhr hadde krevde drastisk handling. En rapport fra den regionale presidenten i Düsseldorf til utenriksdepartementet fortalte at de fleste barna var merket av underernæring. En stadig større andel av barna ble for svake til å gå på skolen.

Våren og sommeren 1923 ble flere hundre tusen barn evakuert fra Ruhr. Også i 1917 og 1918 hadde sultende barn fra byene blitt plassert på landsbygda for å få mer mat. Også etter krigen hadde det vært i gang et program for å plassere barn fra byene som levde under utilfredsstillende forhold på landsbygda. Røde Kors begynte i februar å koordinere hjelpetiltak til flyktninger, men selve barneprogrammet ble gjennomført av flere statlige organ.

I februar ble et spesielt Sentralkontor for hjelp til barna i de okkuperte områdene opprettet for å koordinere hjelpetiltak i Ruhr. Det samarbeidet med lokale myndigheter om blant annet å sende syke barn til barnehjem andre steder i Tyskland. Fram til juni hadde 10.473 kronisk syke barn fått plass på disse barnehjemmene.

Mye av den første finansieringen av evakueringen av barn kom fra Hjelpeprogrammet for Rhinland og Ruhr. Det kanaliserte private gaver til de okkuperte områdene. Og det kom mange private gaver til hjelp for de okkuperte områdene. Det ble opprettet et organ i Essen for å koordinere anstrengelsene til lokale myndigheter, fagforeninger og Landforbundet.

Sentralkontoret anslo den 31. mars at omkring 200.000 barn måtte evakueres, og det avviklet en serie regionale konferanser for å koordinere planer for transport og innkvartering. De barna som ble evakuert skulle innkvarteres på bondegårder på bygdene i Tyskland. Og bøndene var villige til å stille opp og tilbød å ta mot enda flere barn enn det ble aktuelt å evakuere. Velferdsforeninger, kirker, fagforeninger, politiske parti og privatpersoner ble oppfordret til å finne steder der det kunne være høvelig å innkvartere barn og melde fra om disse stedene til lokale myndigheter, uten å ta initiativ til selve evakueringen. Erfaringen var at programmet ble gjennomført på den mest vellykkede måte dersom det i lokalsamfunnene i begge ender var lokale deltakere i programmet som ga det et personlig preg og som kunne gi beskjed i det mottakende distriktet om alder og kjønn til de barna som ble evakuert til distriktet.

Noen av de store industrikonglomeratene, som Gutehoffnungshütte, skaffet seg på egen hand avtaler om evakuering. Mange av disse firmaene hadde bygd store boligkompleks som kunne likne på små byer. Gutehoffnungshütte kom fram til en avtale med distriktet Uelzen om at det skulle ta mot barn fra ansatte hos Gutehoffnungshütte. Uelzen var i Hannover, og tok mot 1.100 barn fra Gutehoffnungshütte, og sent på høsten kom barna tilbake til Oberhausen i svært god form.

Men de fleste barna som ble valgt ut ble ført opp på en liste av de lokale myndighetene der de bodde. Barna fikk pass som de trengte for å reise, og de ble forsikret mot ulykker og skader som sikret at fosterforeldrene ikke skulle ble skadelidende dersom det hendte barna noe. Listene fra lokale myndigheter ble satt sammen til distriktslister, og distriktskretsene hadde ansvar for gjennomføre programmene. Det var ikke lett å velge ut de som skulle flyttes. En lege måtte erklære at skolebarn var fri for smittsomme sykdommer, og at de hadde vært det i minst seks veker. De midlertidige fosterforeldrene fikk vanligvis ikke betaling, men måtte vanligvis betale det meste av de utgiftene som det medførte å være fosterforeldre. De fleste hadde egne barn. Til tross for de restriksjonene som fantes for hvem som kunne velges ut til disse programmene var de barna som ble sendt ofte i en sjokkerende tilstand, skriver Conan Fischer, underernært og kledd i filler.

Foreldrene ble bedt om å gi barna et sett klær. De skulle også ha med seg skolebøker og rapport fra skolen. De skulle videre ha med seg mat til reisen og en dag til. Men det ble klart at mange familier i Ruhr ikke kunne gi barna sine et sett klær. Velferdskontoret i Recklinghausen fryktet at 90% av de 800-1.000 barna som var valgt ut risikerte å bli utelukket fra programmet siden de ikke hadde de påkrevde klærne.

Fra alle steder i Ruhr kom det forespørsler som skyldtes at barna ikke hadde klær. Mindre enn en måned etter okkupasjonen ville myndighetene i Witten evakuere 1.800 av de 7.000 skolebarna i Witten av helsemessige årsaker. Det ble raskt funnet 1.200-1.300 fosterhjem i det sentrale og østlige Tyskland, men det var så mange fattige i Witten at man tvilte på at de kunne betale selv de minste utgifter forbundet med evakueringen. Barna fra de fattigste familiene, som mest trengte til hjelp, hadde minst råd til å gi barna de klærne som var blitt krevd og å betale bidrag til reiseutgiftene.

Stålbyen Hattingen førte en detaljert oversikt over evakueringsprogrammet som den gjennomførte. De første barna reiste i mars, og fram til 18. mai hadde 2.821 unge blitt plassert i private husholdninger, mange i distriktet Wolfenbüttel, og 227 barn i barnehjem. Omkring 15 prosent av disse barna hadde mottatt klær, to skjorter og et par bukser, fem prosent hadde trengt sokker og 2,3% sko. Det ble regnet med at 10% ville trenge underklær, 8% sokker og 5% sko.

Rapporter fra andre byer viste at det var sterk økning i antallet mulige evakuerte gjennom våren 1923. Tidlig i februar ble Gelsenkirchen uten matleveranser fra områder utenfor Ruhr, og helsetilstanden til de unge ble raskt dårligere. Myndighetene fant raskt plass i barnehjem for 300 barn fra store familier, men trengte å evakuere 4.000 til, og av dem manglet mange nødvendige klær. I distriktet rundt byen ble 300-400 barn vurdert for evakuering den 7. februar, og 8.500 den 12. mars. På nytt så det ut til at de fleste manglet høvelige klær. Den 10. februar var det 750 barn i Herne som burde evakueres, men i slutten av måneden var det økt til 5.000. Bochum planla å evakuere 2.000 barn tidlig i februar, og den 6. mars var det kommet 12.000-15.000 nye barn på lista til Bochum. Og slik var det også andre steder. Offentlige tjenestemenn i stål- og gruvebyen Hörde advarte den 2. februar om at uten frisk luft og tilstrekkelig mat ville et stort antall barn fra det omkringliggende distriktet dø, og i mars advarte de om at omkring 6.000 barn viste tegn på akutt underernæring.

Det ble forsøkt å skaffe klær til de barna som ikke hadde tilstrekkelige klær, men det var bare en mindre del av barna som ble skaffet klær, og mange barn kom til fosterhjemmene sine kledd i filler.

Tog fulle av barn ble sendt ut av Ruhr. Hvert barn hadde et identitetsmerke der også det stedet de reiste til var oppført. Det var tungt for mange foreldre å skilles fra barna sine.

Conan Fischer skriver at evakueringen altfor lett ble kaotisk, spesielt siden okkupasjonsmyndighetene ofte avbrøt den sivile administrasjonen i området eller forstyrret den, og siden så mange offentlige tjenestemenn var utvist at det administrative systemet kunne fungere dårlig, og siden de grep inn i post- og telegrafverket på en måte som førte til at kommunikasjonene fungerte dårlig. Dermed kunne det være vanskelig å gi beskjed om det nøyaktige tidspunktet for når barna kom og sørge for at barna hadde tilgang til mat og drikke etc på hele reisen og at noen tok seg av dem og tok mot dem når de kom fram.

Det var mange ulike personer og foreninger og organisasjoner og instanser som bidro til evakueringsprogrammet. Kirkelige og religiøse organisasjoner gjorde svært mye arbeid for å organisere og gjennomføre programmet. Conan Fischer nevner den protestantiske organisasjonen Frauenhülfe, som gjennom femten år hadde organisert opphold på gårder for barn fra byene. Under krigen hadde denne organisasjonen organisert 25.000-30.000 besøk av barn fra byene i Westfalen til gårdsbruk i Pommern. Og under evakueringen av barn fra Ruhr tok denne organisasjonen sin ekspertise og sine kontakter i Pommern i bruk på nytt.

Situasjonen var vanskeligere for den katolske kirka siden det var få katolske områder i Tyskland som ikke var okkupert, og den katolske kirka hadde sine nære kontakter i de katolske områdene. Katolikkene i Tyskland holdt først og fremst til i sør og i vest. Store deler av den katolske landsbygda var okkupert, og det gjaldt å sende barna til områder som ikke var okkuperte slik at barna fikk bedre forhold å leve under enn de som hersket i de okkuperte områdene. Men den katolske kirka ville ikke at de katolske barna skulle bli sendt til områder som ikke var katolske. Utsikter til at katolske barn skulle bli plassert på en gård som var drevet av protestantiske bønder slo katolikkene med skrekk.

Den katolske kirka og den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas ville hjelpe til med evakueringa etter beste evne. Disse organisasjonene begynte derfor å lete etter potensielle katolske fosterforeldre. De insisterte på at katolske barn måtte ha mulighet til å gå i katolsk skole og kirke der de kom. Men de ville helst ikke sende barna så langt bort som til Bayern, som var overveiende katolsk, men foretrakk at barna ble sendt til katolske områder i de delene av Westfalen som ikke var okkupert. Katolske velferdsorganisasjoner hadde i likhet med protestantiske velferdsorganisasjoner lang erfaring med å organisere ferier og gårdsbesøk for fattige barn og ungdommer fra byene, og denne erfaringen ble nå tatt i bruk.

Men de katolske organisasjonene fant ikke så mange katolske fosterforeldre at alle de katolske barna fikk bo hos katolikker, og mange katolske barn måtte bo hos protestanter. Disse barna fikk ikke delta i den katolske undervisningen og katolske gudstjenesten som katolikkene ønsket mens de bodde hos protestantiske fosterforeldre.

Conan Fischer skriver at mange bondefamilier og bondeorganisasjoner viste seg fra en svært generøs og menneskekjærlig side og tok seg svært godt av alle de fattige ungene og ungdommene som kom fra byene i Ruhr. Conan Fischer skriver at dette stod i sterk kontrast til det raseri bøndene kjente når matvarer ble rekvirert eller rett og slett stjålet av byfolk i årene rett etter krigen. Bøndene tilbød å ta mot så mange som 500.000 barn uten betaling, og det var flere enn det var behov for å sende fra Ruhr.

Når barna kom fram oppstod forskjellige problem. Mange steder var de barna som kom kledd i filler og utsultet. De kunne være urolige og redde etter den lange reisen, og de kom til mennesker som de aldri hadde møtt tidligere. De kunne verken sende barna tilbake eller la dem være i den tilstanden som de kom i. Fischer skriver at Guben var et fattig jordbruksdistrikt som hadde gått med på å hjelpe Ruhr så godt det kunne, og bøndene som hadde tatt mot barn ble nødt til å kjøpe nye klær til barna som kom fra Recklinghausen siden barna bare hadde filler på seg.

Da barna skulle tilbake til Ruhr ved slutten av sommeren oppstod nye problem på grunn av de restriksjonene som var lagt på bevegelsesfriheten i Ruhr. Tog ble ofte oppholdt ved grensen til den okkuperte sonen, og det var derfor ofte mislykket å reise til jernbanestasjonen for å ta mot barna som kom. Conan Fischer skriver at mange barn måtte forlate toget ved grensen uten at noen hadde kommet for å møte barna siden det var uvisst hvor passasjerene måtte stige av toget, og det kunne enda være mange mil til det stedet som barna skulle til, og ingen regulære kommunikasjoner. Barn hadde gjentatte ganger blitt funnet alene på fjerne jernbanestasjoner om natta der de gråt og ikke visste hvor de skulle.

Tidlig i juni hadde omkring 110.000 barn blitt evakuert fra de okkuperte delene av Westfalen, og fram til oktober hadde så mange som 214.087 barn fra Westfalen hatt et midlertidig fristed fra okkupasjonen. Fischer skriver at man må anta at Düsseldorfregionen i Rhinprovinsen, som inkluderte Duisburg og Essen, evakuerte minst 100.000 barn, og det gir et totalt antall som overstiger 300.000 evakuerte barn. De barna som ble evakuert fra Westfalen utgjorde godt over ti prosent av befolkninga i den okkuperte delen av provinsen.

Conan Fischer siterer fra en rapport skrevet av den kommunale legen i Wanne der han skriver at den økonomiske krisen hadde skapt forhold som var helseskadelige. Og okkupasjonen av Ruhr i 1923 gjorde situasjonen bortimot uholdbar. Det var mangel på husrom og på mat og på brensel og på klær. Mellom 16% og 20% av barna i Wanne var kronisk underernærte, og minst 20% til var alvorlig underernærte. Det var utvilsomt at oppholdet på landet hadde vært fordelaktig for barna og Wanne ville fullt ut delta i programmet også det kommende året. Barnas vekt hadde økt med 10%-15%, og en fjerdedel av barn fortsatte å øke i vekt etter at de kom tilbake, en annen fjerdedel beholdt vekta, mens halvparten hadde et moderat vekttap etter at de kom tilbake. Kroniske sykdommer gikk vanligvis over ved oppholdene på landet, og helsetilstanden var for mange den beste på årevis.

Ungdom som var ferdige med sin utdanning hadde begynt å forlate Ruhr bare få dager etter at okkupasjonen begynte.

Conan Fischer skriver at okkupasjonen hadde svært strenge virkninger på barna i Ruhr. Franskmennene hadde i utgangspunktet ikke hatt noen planer om å sulte ut regionen. Men da befolkninga ikke var samarbeidsvillige ble det en styrkeprøve mellom okkupasjonsmyndighetene og befolkninga. De franske myndighetene prøvde skritt for skritt å hevde et de facto krav på suverenitet i de okkuperte områdene, skriver Conan Fischer, og da oppstod det kamp om kontroll over matvareimporten. Den passive motstanden mot de tollformalitetene som ble innført førte til stadig mer undertrykkende mottiltak, og de bidro betydelig til den tilstanden av nesten hungersnød som oppstod i Ruhr. Likevel fortsatte befolkninga å være holde på sin støtte til den passive motstandens kampanje.

Lenker:
Til oversikten over alle tekstene
Til neste del av denne teksten
Til Kjøp og Salg


Kilde for dette kapitlet er: