Friedrich Schiller og Estetikken.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Innholdsoversikt.

  1. Innledning.
  2. Frederick Beiser om Schiller.
  3. Gjennomgang av Brevene.
  4. Jürgen Habermas om de estetiske brevene.
  5. Richard Rorty om det estetiske liv.


Innledning.

Dette arbeidet er delt inn i fire deler. Første del bygger på Frederick Beisers bok "Enlightenment, Revolution, & Romanticism. The Genesis of Modern German Political Thought 1790-1800", og gir oversikt over Schillers liv og forfatterskap. Neste del er en ganske grundig gjennomgang av Schillers brev om menneskets estetiske oppdragelse, brev for brev. De siste to delene av dette arbeidet er kortere enn de første delene. Den nest siste delen er et referat av den kjente nålevende filosofen Jürgen Habermas' presentasjon og vurdering av de estetiske brevene, og den siste delen er ei kort jamføring av Schillers estetiske brev der de holdes opp mot ei behandling den store nålevende filosofen Richard Rorty har foretatt av estetikkens muligheter, og viser at Rorty og Schiller behandler estetikkens muligheter på en måte som har mange likheter.


Frederick Beiser om Schiller.

Ingen av de klassiske skikkelsene fra 1790-årene synes å være nærmere ånden fra den franske revolusjon enn Friedrich Schiller (1759-1805). Skuespillene han skrev som "sint ung mann" i 1780-årene Die Räuber (1781), Die Verschwörung des Fiesco (1784), Kabale und Liebe (1784) og Don Carlos (1787) synes å proklamere idealene og metodene til revolusjonen. De preker frihetens budskap, likhet, frihet og brorskap, de vil utrydde privilegiene, undertrykkelsen og intoleransen til det gamle regimet. De glorifiserer opprør mot den bestående orden. Akkurat som Kants filosofi forberedte det filosofiske grunnlaget for begivenhetene i Frankrike er Schillers skuespill dramatiske foregripelser av dem.

Man skulle vente at Schiller ville ble en radikaler etter utbruddet av den franske revolusjon, men det motsatte skjedde. Etter stormen av Bastillen var Schiller reservert, nærmest mistenksom overfor revolusjonen. Og etter hvert ble han mer og mer kritisk overfor revolusjonen.

Etter å ha skrevet de revolusjonære skuespillene i 1780-årene, hvorfor ble Schiller så reservert overfor revolusjonen da den kom? Schiller hadde etterhvert blitt mer konservativ etter som han hadde tilpasset seg livet ved hoffet i Weimar. Schillers viktigste bidrag til politisk tenkning på 1790-tallet var hans "Briefe über die aesthetische Erziehung des Menschen". Dette er i det hele tatt et av de mest innflytelsesrike politiske verk fra 1790-årene. Humboldt og Hegel beundret det. Det forteller også mye om det tidlige politiske synet til romantikerne, siden det inspirerte dem sterkt. Dette har også vært lest som Schillers flukt fra politikken til kunsten.

Tidlig politisk syn.

Schillers tidlige politiske ideal ble formet av opplysningstida. I sine tidlige studieår ved Karlschule i Stuttgart leste Schiller to av de mest kjente av opplysningstidas forfattere, Thomas Abbt og Christian Garve, ivrig. Og han var en hengiven elev av Karl Abel. Han kom til å dele mange av deres ideal, som religiøs toleranse, tankefrihet, lovens styre, like muligheter og menneskerettighetene. Schiller appellerte stadig til disse idealene i sine skuespill. Han kom til å mene at forfatteren har som oppgave å utdanne publikum til politiske og sosiale reformer. Dette var formålet for den unge Schillers skuespill. Programmet om estetisk utdannelse som Schiller satte fram i Brevene om menneskets estetiske oppdragelse var også i tråd med opplysningstidas idealer.

I opplysningstidas brede politiske spekter framtrer Schiller som en progressiv moderat person. Den republikanske og opprørske ånden i hans tidlige skuespill skiller ham fra konservative opplysningstenkere som Garve, som var tilhenger av det opplyste eneveldet. Men Schiller var likevel ingen radikaler. Han var mistenksom overfor direkte demokrati. Han mente at det ville føre til tilfeldige og barbariske avgjørelser. Folket trengte å bli ledet av vise og velvillige fyrster og opplyste aristokrater og et høgere borgerskap som forstod og kjente hele nasjonens interesser.

Det kan synes som om Schiller mente at et republikansk styresett ville være det beste, selv om han var vag i dette spørsmålet. Det kunne også være et begrenset monarki. Schillers tidlige politiske tenkning var farget av Montesquieu, Rousseau og Ferguson. Flere tema fra Montesquieu hadde stor betydning for Schiller, den gjensidige innflytelsen som loven og folkekarakteren har på hverandre, verdien av styre gjennom lov og moderasjon, og sympati for et konstitusjonelt monarki og begrenset parlamentarisk demokrati. Schiller synes å ha blitt påvirket av Montesquieu påstand om sammenheng mellom dyd og republikkens prinsipp, som kan ha overbevist Schiller om at en republikansk konstitusjon bare kan overleve ved hjelp av moralsk utdanning av borgerne. Fra Rousseau fikk Schiller tro på likhetsprinsippets forakt for korrupsjonen og dekadansen i det attende århundrets hoffmiljø. Men han delte ikke Rousseaus kulturelle pessimisme og godtok heller ikke Rousseaus forsvar for radikalt demokrati og folkets suverenitet.

Die Räuber synes å være Schillers mest revolusjonære skuespill. Det ble publisert i 1781. Hovedpersonen er Karl Moor. Han leder en røverbande for å få hevn over urettferdighet i det attende århundres tyske samfunn. Røverne er mer moralske enn det umoralske samfunnet som de lever i. Røverne er modige og lojale og lever etter prinsippet alle for en og en for alle, mens samfunnet er framstilt som egoistisk og konkurranseorientert, der herskerne bruker sin makt til å utbytte de svake. Moor røver fra ministre som selger embeter og andre umoralske øvrighetspersoner. Og Moor er gavmild mot de fattige. Moor er både Robin Hood og en revolusjonær. Han overser lovene og vil gjøre Tyskland om til et rettferdig samfunn gjennom egne handlinger. Men etter som skuespillet utfolder seg blir det klart at Moors ambisjoner har en svakhet. Selv om han selv har en høg moral blir den ikke fulgt opp av hans menn. De opptrer som røvere. Slik vil Moor skape rettferdighet ved å begå urettferdige handlinger. Det er klart fra Moors sluttale at Schiller ikke slutter opp om et opprør av den type Moor utfører. Før Moor overgir seg til myndighetene sier Moor til sine menn at de skal slutte seg til en fyrste som vil slåss for menneskerettighetene.

Schillers holdning til revolusjon i Die Räuber og i Fiesco synes å være mer negativ enn positiv. Men i hans Nederlands historie fra 1788 bifalt han retten til å gjøre opprør. Selv tanken på at en fyrste kan bli motstått av et folk som slåss for sine retter, var for Schiller stor og forsikrende. Han foretok studien for at hver borger skal vite "hva mennesker kan risikere for en god sak og oppnå gjennom å stå sammen." Schiller ga hint om at noe liknende kunne skje også i Tyskland: "Kraften som (den nederlandske nasjonen) handlet med har ikke forsvunnet blant oss; den heldige suksess som kronet deres vågsomme foretak er ikke nektet oss dersom liknende begivenheter skulle skje og liknende muligheter kalle oss til tilsvarende dåd".

Schiller mente at det nederlandske opprøret var rettferdig siden han mente at nederlenderne led under et despoti. Fillip II styre var et tyranni uten like, i følge Schiller. Det angrep de mest grunnleggende retter til liv og eiendom og truet folk med religiøs forfølgelse. Opprøret kom først etter at forsøk på forhandlinger og appeller til gamle retter og tradisjoner hadde slått feil, og det var Filip II som erklærte at et opprør var på gang og grep til våpen. Nederlenderne forsvarte seg bare. Schiller beundret det nederlandske opprøret også fordi det ble ledet av vise og moderate menn, aristokratiet og høgborgerskapet. Schiller synes å ha motsatt seg tanken på et folkelig opprør, et spontant opprør av folket. Billedstorminga og ødeleggelsen av kirker hadde Schiller ingen sans for. Schiller synes å ha ment at opprør kunne være rettferdig dersom folket led under fullstendig undertrykkelse og forhandlinger ikke kunne føre fram, og han antok at folket ville bli ledet i opprør av medlemmer fra aristokratiet og høgborgerskapet som ville handle med moderasjon og visdom.

Schillers tidlige skuespill viser et tydelig politisk standpunkt, men de utgjør ingen politisk filosofi. Mot slutten av 1780-årene begynte Schiller å utforme sine politiske prinsipp i mer filosofiske termer.
I november 1788 skrev han til Caroline von Beulwitz:

"Jeg tror at det at hver eneste menneskelige sjel kan utvikle alle sine krefter og evner er mer verdt enn det største samfunn når jeg ser det som en helhet. Den største stat er bare en menneskeskapt skapning, men mennesket er en skapning av en uendelig stor natur. Staten er en tilfeldig skapning, men mennesket er et nødvendig vesen; og hvordan er en stat stor og ærverdig om ikke ved individenes kraft? Staten er bare en virkning av menneskenes kraft, en tankens skapning, men mennesket er kilden til den kraften selv og skaper av den tanken."
Det var denne individualismen som formet Schillers reaksjon mot både revolusjonen og det gamle styret. Han fryktet statens makt, om det skulle være et revolusjonært diktatur eller et absolutt monarki. Målet var individenes frihet og deres fulle utvikling av alle sine krefter og evner.

Våren 1789 ble Schiller professor i filosofi ved universitet i Jena. Det var i den rollen at begynte å formulere sin politiske filosofi. 26, mai 1789, bare seks veker etter stormen på Bastillen, ga Schiller sin inntredelsesforelesning: "Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte?" Schiller malte et glødende bilde av freden, framgangen og velstanden i hans opplyste tidsalder. Alle tidligere stadier i historien er sett på som trinn på veien mot den moderne tids sivilisasjon. Dersom vi sammenlikner vår tid med våre forfedres, har vi grunn til å være takknemlige for at vi lever i dag, hevdet Schiller. Vi har oppnådd herredømme over naturen gjennom teknologien, og vi har fått all viktig komfort gjennom økt handel. Den likheten vi tapte ved å slutte oss sammen i samfunn har vi gjenvunnet gjennom lovenes autoritet. På grunn av handelen har statene bundet seg nærmere hverandre. Det gjør at hver stat er interessert i å beskytte de andre statene. De europeiske statene blir nå omformet til en stor familie. Alle tenkende hoder vil slutte seg sammen i en kosmopolitisk union. Revolusjonen førte til at Schiller mistet denne optimismen.

Det viktigste politiske essayet til Schiller før revolusjonen er trolig "Die Gesetzgebung des Lykurgus und Solon", som han trolig skrev rundt utbruddet av revolusjonen. Gjennom en diskusjon av styrken og svakheten til det antikke Athen og Sparta definerte Schiller sin holdning til både den primitive kommunismen og liberalt demokrati. Schiller finner mye å prise i den konstitusjonen som Lykurgus ga Sparta. Han ville gjøre Sparta til en perfekt stat etter en rasjonell plan. Ved å avskaffe privat eiendom, begrense handelen og å bygge en sterk hær og utdanne innbyggerne fra ung alder av skapte Lykurgus en sterk og selvforsynt stat. Ingen annen statsmann i historien, skrev Schiller, har vært i stand til å gi så sterk enhet og så sterk borgerånd til sitt land. Alle spartanere tenkte først og fremst på sitt fedreland. Men prisen for denne styrken og enheten var for høg. Ved å kontrollere alle sider ved innbyggernes private liv ødela Sparta den friheten som er en forutsetning for selvrealisering og individuell utvikling.

Athens konstitusjon er mye nærmere Schillers politiske ideal enn Spartas konstitusjon. Solons Athen var det motsatte av Lykurgus Sparta. Mens det politiske idealet til Sparta var nasjonal enhet og offentlig dyd, var Athens ideal individuell frihet. Heller enn å innføre stram autoritet ovenfra innførte Solon direkte demokrati og selvstyre. Lovene skulle fremme selvrealisering for individene. Men Schiller mente at Solon ga for mye makt til folket. Noen onder følger med for mye demokrati, som forhastede avgjørelser og oppsplitting i fraksjoner. For å unngå dette må folkets interesser avgjøres av vise representanter. Schiller forkastet direkte demokrati, men var tilhenger av demokrati som prinsipp. Hvordan det skulle utformes var en oppgave for framtida.

Schiller konkluderte sitt essay med å skrive at det var de gamle konstitusjonenes styrke at de anerkjente utdanningens betydning for staten og la vekt på loven. Lov og moral var nært sammenknyttet. Likevel prøvde de å skape moralsk dyd gjennom lovenes tvang, og det fører ikke fram. Dyden må være spontan, og strømme fra individenes hjerter. Vi kan ikke sikre lojalitet gjennom tvang. Schiller advarte mot å prøve å imitere de gamle greske modellene. I andre tekster skrev Schiller at borgeridealene til det antikke Helles, som krevde lojalitet til et begrenset område, ikke passer for en mer kosmopolitisk tid. Moderne mennesker er ikke borgere av en by eller et land, men er verdensborgere, og bør vise lojalitet til menneskehetens sak.

Gitt Schillers tidlige politiske syn er hans skepsis overfor den franske revolusjon forståelig.

Reaksjon på revolusjonen 1789-1793.

Schillers første reaksjon på revolusjonen synes å ha vært noe ambivalent. Men han var svært interessert i begivenhetene i Frankrike. Da kongen ble henrettet mistet Schiller det håpet som han kunne ha hatt til revolusjonen. Det betyr ikke at han sluttet seg til de reaksjonære i Tyskland som ville slå ned revolusjonen. I juli 1793 skrev Schiller til hertug Friedrich Wilhelm Augustenberg at han ville diskutere kunsten, ikke fordi han ikke interesserte seg for politikk og revolusjonen, men fordi det store problemet var hvordan man skulle binde teori og praksis, fornuft og handling, sammen. Om man skal virkeliggjøre fornuftens prinsipp i staten må befolkninga først utdannes. Selv om de franske hadde prøvd å basere sin konstitusjon på fornuftens prinsipp hadde begivenhetene vist at de ikke var i stand til å handle i tråd med dette.
Schiller skrev:

"Bare kapasiteten til å handle som et moralsk vesen gir menneskene et krav på frihet, men et sinn som bare kan handle ut fra sanselige motiv fortjener frihet like lite som det er mottakelig for frihet. Alle reformer som skal bli varige må gå ut fra hele vår måte å tenke på . . . Bare karakteren til borgerne skaper og vedlikeholder staten og gjør frihet mulig. Dersom den guddommelige visdom selv kommer ned fra Olympen og introduserer en perfekt konstitusjon, må den enda være avhengig av menneskene for å bli satt i verk."

Schiller insisterte på at han slett ikke var en idealist og drømmer. Det er politikere som utformer konstitusjoner i henhold til fornuftens prinsipp uten å ha utdannet og forberedt befolkninga som er idealister og drømmere.

Men hvilken utdanning er det snakk om? Schiller svarte at det er to former for utdanning. Den første metoden vender seg til forstanden og intellektet og gir kunnskap og riktige begrep. Den utvikler filosofisk kultur. Den andre appellerer til sansene og kultiverer sansene og følelsene. Den utvikler estetisk kultur. Schiller valgte den andre av disse to metodene. Det grunnleggende behovet i vår tid, skrev Schiller er å utvikle estetisk kultur. Opplysningstida hadde brakt filosofisk kultur til nye høgder. Likevel var tida barbarisk. Selv om folk kjenner prinsippene er de ikke i stand til å handle etter dem. Fornuften alene gir ikke insentiv for handling, men trenger hjelp fra følsomheten. Dersom målet for en undervisningsform er å sette folk i stand til å handle etter fornuftens prinsipp, må den først appellere til deres begjær og følelser. bare en estetisk utdannelse kan gi dette, for kunsten, og den alene, har kraft til å oppildne, forfine og foredle følelsene, og bare kunsten kan frigjøre følelsene fra gleden over materielle ting. Når vi kultiverer vår følsomhet slik at vi får glede over tingenes form blir vi klare til å handle etter fornuftens prinsipp.

Programmet for estetisk utdannelse la Schiller fram i brev til Friedrich Wilhelm Augustenberg i juli og november 1793. De gjør det klart at Schiller ikke trakk seg tilbake fra politikken til kunstens verden. Programmet ble utviklet for å møte sosiale og politiske behov som han så i verden rundt seg. Schiller så den estetiske utdanning som nødvendig for å virkeliggjøre republikken. Bare slik kunne folket tilegne seg de høge moralske prinsipp som det ville være nødvendige for alle å ha for at alle skulle kunne styre seg selv og samfunnet. Selv om Schiller ble skuffet over revolusjonens forløp fortsatte han å være trofast mot prinsippene om frihet, likhet og brorskap. For Schiller ble den langsomme, evolusjonære veien med estetisk utdannelse å foretrekke framfor den raske og farlige veien gjennom revolusjonen.

De politiske målene og de estetiske brevenes sammenheng.

Schillers brev om den estetiske oppdragelse er en klassiker om kunstens rolle i samfunnet. Det er poetens svar på Platons "Staten". Mens Platon forbød kunstnerne glorifiserte Schiller dem. Han mente at deres første plikt er overfor sannheten og skjønnheten. Schiller trodde at det er kunstnerne som spiller den viktigste rollen i moralsk oppdragelse av borgerne. Filosofene kan preke moralens første prinsipp, men bare kunstnerne kan få folk til å handle etter dem. Det som fikk Schiller til å stille Platons doktrine på hodet var at han innså det problemet som Platon benektet: viljens vekhet. Platon bannlyste kunstnerne fordi deres behagelige bilder distraherte folk fra å få kjennskap til formene. Dersom borgerne kjente det godes form ville de bli dydige, mente Platon, og handle godt. Schillers utgangspunkt var erkjennelsen av at selv om folk kjente det godes form trengte de ikke å handle etter det. Kunstnerens oppgave er å overvinne viljens svakhet og utdanne begjærene og følelsene til borgerne slik at de vil bli inspirert til å handle i henhold til det godes form.

De estetiske brevene var et svar ikke bare til Platon, men også til en tilsynelatende inkonsistens i Schillers egen politiske filosofi. Helt siden Fiesco hadde Schiller sagt at en republikk måtte baseres på borgerånd og moralsk dyd. Derfor la filosofien hans den største vekt på utdannelse. Til forskjell fra Kant hadde Schiller ikke noe håp om at en republikk kunne oppstå bare ut fra lidenskapenes naturlige arbeid. De naturlige tilbøyelighetene til menneskene virker mer til å ødelegge samfunnet enn til å skape det, mente Schiller. Selv om Schiller la så stor vekt på utdannelse gjorde han den også svært vanskelig å oppnå, siden hans liberale prinsipper ikke tillot at staten tok aktivt del i arbeidet med å skape borgerånd og moralsk dyd. I sitt arbeid om Lykurgus lover i Sparta kritiserte for eksempel Schiller forsøkene på å skape borgerånd gjennom lovgivning. En slik politikk la restriksjoner på friheten, som er betingelsen for all individualitet og dyd. Derfor går Schillers vekt på utdannelse ikke lett sammen med hans liberalisme. Det synes som om republikken ikke har rett til å bry seg om grunnlaget for sin eksistens. Men hvordan kan da den estetiske oppdragelsen komme i stand? Det er et sentralt spørsmål i de estetiske brevene.

Dersom vi betrakter de estetiske brevene i deres umiddelbare historiske sammenheng blir deres underliggende politiske hensikt klar. De estetiske brevene var et svar på en vanlig konservativ innvending mot opplysningstida og den franske revolusjonens ideal: folket er ikke i stand til å handle i henhold til fornuftens prinsipp fordi deres viktigste motiv er egeninteressen. I motsetning til de konservative bekreftet Schiller Kants doktrine om at moralens prinsipp binder også i politikken, og at den rene fornuft kan være praktisk i den politiske verden. Målet for programmet om estetisk utdanning var å komme over gapet mellom teori og praksis ved å kultivere, forfine og foredle menneskenes begjær og følelser i henhold til fornuftens prinsipp. Schiller var enig i de konservatives kritikk om at begjær og følelser er utgangspunktet for menneskenes atferd, men han kunne ikke akseptere deres konklusjonen at fornuften er ineffektiv i politikken. Han omgikk den ved å hevde at følelser og begjær kan utdannes og foredles. Heller enn gjenværende rester av arvesynda, som bare kan kontrolleres gjennom undertrykkelse, kan følelser og begjær kultiveres og forfines til redskap for fornuften. Sett i sammenheng med debatten i 1790-årene er Schillers arbeid mer radikalt enn konservativt inspirert. Det søker å motgå konservative argumenter som hevdet at fornuften er maktesløs siden menneskene er styrt av lidenskaper, og at et autoritært samfunn derfor er nødvendig.

Selv om de unngår nesten all den politikken som er til stede i Schillers tidlige brev til Augustenberg har Schillers brev om den estetiske oppdragelsen samme formål. I andre brev foregriper Schiller det motargumentet som så ofte har vært brukt mot ham: at han ikke tok opp det fundamentale problemet i sin tid, men rømte inn i en skjønnhetens idealverden. Schiller svarte, på liknende måte som til Augustenberg, at han diskuterte estetikk fordi det var den eneste løsningen på disse sosiale og politiske problemene. "Det er gjennom skjønnhet man oppnår frihet." Schillers interesse for estetikk var derfor slett ikke en flukt fra politikken, men et forsøk på å løse de problemene som man stod overfor i politikkens verden.

Det grunnleggende problemet som Schiller tar opp i de estetiske brevene er oppgaven å skape en stabil republikansk konstitusjon. Dersom man leser de første brevene i sammenheng med Schillers tidligere tenkning blir dette klart.

I tredje brev tar Schiller et oppgjør med radikalerne, som beskyldes for å sette alt på spill for å oppnå plutselig forandring. Dersom vi avskaffer den nåværende staten for med et slag å etablere idealstaten som moraliteten krever, så ødelegger vi det som eksisterer til fordel for noe som fortsatt bare er problematisk. Vi setter folks eksistens i fare til fordel for et hypotetisk moralsk ideal. Til tross for urettferdighet og undertrykkelsen, hevdet Schiller at den eksisterende staten sikret menneskenes fysiske overlevelse. Denne garantien kan ikke plutselig ødelegges siden den er forutsetning for at videre framskritt skal kunne bli gjort. Derfor, mente Schiller, må maskineriet reformeres mens det fortsatt går.

I det fjerde brevet setter Schiller fram løsninga på problemet, eller rettere, nøkkelen til reform, som han kalte "karakterens helhet", "en tredje karakter" mellom den moralske og den fysiske siden av personen. Denne tredje karakteren er en syntese av vår rasjonelle og vår sanselige natur. Mens den sanselige naturen er villig til å handle i følge fornuftens prinsipp, er dens rasjonelle natur klar til å utdanne eller sublimere sine begjær og følelser. Vi kan bare skape en slik tredje karakter dersom vi utdanner vår sanselige natur. Dersom vi lærer hvordan vi disiplinerer, kultiverer og forfiner våre begjær og følelser vil vi få et kraftig instrument for å utføre handlinger som følger våre moralske ideal. Begjærene og følelsene vil få oss til å gjøre vår plikt ut fra tilbøyelighet heller enn på tross av tilbøyelighet. Heller enn å se moralens prinsipp som undertrykkelse vil folk se dem som inspirerende ideal. Bevæpnet med slike våpen vil den tredje karakteren være i stand til å foreta en grei overgang fra den nåværende tilstanden og til moralitetens idealtilstand.

Denne tredje karakteren er både et mål i seg selv og et middel til reform. Begrepet om den tredje karakter som forener den fornuftsmessige siden og den sansemessige siden av mennesket ga Schiller hans høgste moralske ideal, og det grunnleggende prinsippet i hans politiske filosofi. Schiller politiske filosofi er ikke kantiansk, selv den ytre sett har likhet med Kants filosofi. Schiller adopterte ikke det moralske imperativ som målestokk for sosiale og politiske institusjoner. Han appellerte heller til en etikk for moralsk perfeksjon, der statens oppgave er å fremme nettopp dette, og virkeliggjørelse av alle evner i et harmonisk hele.

I 1793 kritiserte Schiller i Über Anmut und Würde Kants ensidige moralisme siden den hindrer den fulle utvikling av personligheten. Siden Kant insisterte på at den moralske verdien til en handling var avhengig av viljen til å handle i følge prinsipper så Kants den moralske viljen og sanseligheten låst fast i en dødelig kamp. Dersom vi konstant undertrykker begjær og følelser til fordel for plikten er vi moralsk gode, uansett hvor mye vi skader vår følelsesmessige natur. Schiller motsa ikke Kants poeng om at sanselige motiv ikke skulle spille en rolle i vurdering av den moralske verdien av en handling. Men han insisterte på at de spiller en viktig rolle i vår totale moralske perfeksjon, som er bestemt ved den utstrekning vår sanselighet spiller en aktiv rolle i utførelsen av våre moralske intensjoner. Den fundamentale vanskeligheten med Kants moralisme er dens begrensede perspektiv. Den er opptatt nesten bare av å definere handlingers moralitet, og ignorerer menneskers moralitet. Målet for et menneske er ikke å utføre en bestemt type handlinger, men å bli et bestemt slag menneske. Vi måler en person fortreffelighet etter hvor godt vedkommende virkeliggjør alle sider ved sin person. Denne fortreffelighet er ikke bare et estetisk mål, men også er etisk. Vi må bringe de to sidene i vår person sammen i harmoni. I Über Anmut und Würde kalte Schiller dette etiske idealet for "den skjønne sjel". Dette idealet forener de rasjonelle og de sanselige sidene i menneskenaturen ved å utføre plikten ut fra tilbøyelighet heller enn mot tilbøyeligheten. I de estetiske brevene blir den skjønne sjelen ikke bare et etisk ideal, men også et politisk ideal.

Dersom skapelsen av skjønne sjeler er et ønskverdig ideal, er det også et mulig ideal? Schiller gjorde karakterens helhet til nøkkelen til sosiale reformer, men det er et ideal som det er vanskelig å oppnå. Schiller tar opp problemet i det femte brevet. Han innrømmer at hans generasjon har lite håp om nyskapelsen. Framfor å vise karakterens helhet viser den to ekstremer former for fordervelse: brutalitet og dekadanse. Blant de tallrike lavere klasser er det rå og lovløse instinkter, som er produkt av for lite kultur, mens det blant de privilegerte klasser er apati og selvtilfredshet, som er resultat av for mye kultur. Schillers bemerkninger om klassestrukturen til den moderne fordervelsen antyder at han holdt klassestrukturen ansvarlig for nedgangen i moral i det moderne samfunnet. I "Etwas über die erste Menschengesellschaft" skriver Schiller at opprinnelsen til politisk dominans og moralsk korrupsjon er ulikheter i rikdom. Selv om Schiller synes å ha betraktet disse forskjellene som naturlige resultat av forskjeller i styrke, talent og intelligens, mente han ikke at de var hinsides korrigering. Til forskjell fra mange liberale tenkere på 1790 tallet betraktet Schiller slett ikke eiendom som hellig og en ukrenkelig rett. I "Die Gesetzgebung des Lykurgus und Solon" priste han Solon for å ha avskaffet gjeld i Athen og for å ha fjernet ekstremer av rikdom og fattigdom. Selv om Solon forgrep seg på andres eiendom var hans politikk rettferdig, mente Schiller, fordi det var den eneste måten å bevare staten på. Likevel var ikke Schiller en tilhenger av den primitive kommunismen. Like mye som han priste Solon kritiserte han Lykurgus for hans radikale fordeling av eiendom i Sparta, siden, skrev Schiller, rike har også rettigheter. Schillers skrifter viser at han holdt klasseforholdene ansvarlige for den moderne korrupsjonen, og at han var villig til å godkjenne moderate tiltak for å bygge klasseskillene ned.

Selv om de estetiske brevene ikke diskuterer problemene forbundet med klasseforskjellene, viser andre brev at han var svært oppmerksom på at situasjonen til de arbeidende klassene frarøvet dem muligheten til Bildung. En av de store hindringene for opplysning i det samtidige samfunnet, sa Schiller, var arbeidernes og bøndenes fattigdom. Den store majoriteten av folk var rett og slett for utmattet av kampen for midlene til overlevelse til å ha tid og energi til å bekjempe overtro og fordommer. Så snart de var ferdige med arbeidet er de så utmattet at de først av alt trenger hvile. Schiller kom til den radikale konklusjonen at opplysningstidas viktigste mål - intellektuell og moralsk autonomi - bare kan oppnås ved å forbedre de forholdene som folket lever under. "Først må ånden frigjøres fra nødvendighetens åk før den kan ledes til fornuftens frihet." Schiller gikk så langt som til å gjøre staten ansvarlig for disse forbedringene. Siden fysisk velvære er forutsetningen for å oppnå intellektuell autonomi må en opplyst stat foreta de nødvendige tiltak for å garantere befolkningas fysiske velvære. Dessverre utdypet ikke Schiller dette mer. Schillers manglende utarbeidelse av sin innsikt i de økonomiske forholdene for opplysningstidas virkeliggjørelse er en av de sentrale svakhetene ved hans politiske filosofi.

I det sjette av de estetiske brevene skrev Schiller at sivilisasjonsprosessen var hovedproblemet. Veksten i sivilisasjon har delt opp vitenskapene og yrkene. Den økende oppsplittinga av arbeidet har videre delt opp hvert individ. En enkelt evne blir oppmuntret til vekst og utvikling på bekostning av de andre. En person er verdsatt for god hukommelse, en annen for regneferdigheter, en tredje for mekaniske evner. Det folk har vunnet i fordypelse har de tapt i bredde.
Schiller skrev:

"Evig lenket til et eneste fragment av helheten utvikler mennesket seg til et eneste fragment, evig i dets øre er den monotone lyden av det snurrende hjulet. Han utvikler aldri sitt vesens harmoni, og i stedet for å sette sitt menneskelighetens merke på sin natur blir han ingenting annet enn et avtrykk av sitt yrke eller sin vitenskap."

Schillers analyse av kildene til oppsplittingen av individet førte ham til skarpe angrep på den moderne staten. Ødeleggelsen av menneskelig harmoni begynte med sivilisasjonsprosessen og ble fullført og gjort universell av det moderne styresettet. Gjennom sitt enorme byråkrati fremmer og oppmuntrer den moderne staten utvikling av arbeidsdelinga. Aktiviteten som utføres av hvert individ er foreskrevet ved de mest nøyaktige og rigorøse regler, slik at det er lite rom for spontanitet og selvstendig uttrykk. Bare de føyelige individene som tilpasser seg godt til oppgavene som er tillagt dem blir belønnet. De mer skapende individene, som har talenter og energi som går utenfor de foreskrevne rutinene blir straffet. I en metafor som senere ble brukt av romantikerne sammenliknet Schiller den moderne staten med en stor regnemaskin som bare kjenner de enkelte innbyggerne som tall. Et slikt styresett skaper et usunt forhold mellom innbyggerne og staten. Heller enn å identifisere seg med hele samfunnet ser individene det som en abstrakt enhet. De blir dypt mistenksomme overfor staten, som bare er en effektiv maskin som utnytter dem. En kløft oppstår mellom de styrende og de styrte, slik at staten blir en part blant andre parter, og ikke et instrument for det felles beste.

Til tross for Schillers skepsis i forhold til mulighetene til Bildung i moderne samfunn nektet han å tro at idealet om karakterens helhet er uoppnåelig. I begynnelsen av det sjette brevet pekte han på en nasjon som gjorde det merkelig godt i å oppnå selvrealisering, de antikke grekerne. I følge Schiller hadde de gamle grekerne en avansert kultur, og likevel ble de ikke korrumpert av den. Mens de skapte noen av de største verkene innen filosofi, matematikk og litteratur greide de å bevare sin ungdommelige energi og forestillingsevne. I skarp kontrast til moderne folk oppnådde de karakterens helhet. De kombinerte et skarpt intellekt med et varmt hjerte, estetisk følsomhet med fysisk energi, sosial eleganse med naivitet. De moderne har også alle disse sidene av det menneskelige, men de deler dem opp på ulike individ, mens grekerne samlet dem i en enkelt person.

I de estetiske brevene er grekerne brukt som bevis for at karakterens helhet er et mulig sosialt og politisk ideal, men de er ikke modeller for imitasjon. Moderne mennesker må streve etter sine egne ideal. Grekerne var bundet til sine små bystater, mens moderne mennesker må være kosmopolitter. Grekerne priste lojalitet til bystaten, mens moderne mennesker må utvikle en større frihet og individualitet.

Dersom karakterens helhet er et mulig ideal, hvordan kan det oppnås i det moderne samfunnet? Schiller behandler dette spørsmålet i det sjuende brevet. Staten kan ikke spille en aktiv rolle i Bildung. Den moderne staten tvinger gjennom arbeidsdelinga og foreviger dermed kilden til oppsplitting av den moderne menneskeheten. Her så Schiller bort fra sine tidligere innsikter om at staten kan fjerne hindringer for Bildung, som store ulikheter i rikdom. Kunstnerne er de som kan appellere til menneskenes hjerter. Kunstnerne må for å unngå å bli korrumpert se framover mot det evige og universelle, og ikke bli oppslukt av det herværende og nåværende.

I det tiende brevet reiser Schiller spørsmålet om kunstnerne kan være kilde til effektiv moralsk oppdragelse. Han innrømmer at det ikke er noe bevis for eller noen erfaring om at kunstens vekst fører til høgere moralsk standard. Schiller valgte en annen vei i de estetiske brevene. Han forsøkte å utlede skjønnhetens begrep fra den menneskelige naturs essens, og vise at den er en nødvendig betingelse for menneskelig selvrealisering. Dersom han kunne vise at skjønnheten er iboende i idealet om mennesket, at utviklinga av alle muligheter til en person fører til skjønnhet, ville han ha godtgjort påstanden om skjønnhet langt grundigere enn noen detaljert empirisk diskusjon kunne gjøre.

Kjernepunktet i Schillers utledning av begrepet om skjønnhet er begrepet Lekedrift (Spieltribe). Dette forklarer han i det fjortende og femtende brevet. Denne driften er syntesen av de to andre driftene som Schiller postulerer i menneskenaturen. Den ene av disse er stoffdriften (Stofftrieb), og den andre er formdriften (Formtrieb). Formdriften prøver å gi form til tingene, å få dem til å føye seg etter lover, og stoffdriften prøver å gi kropp til formen, den er en kraft som søker sitt uttrykk. Hver drift korresponderer med en dypere tendens i selvet, formdriften til å ta opp i seg det som er utenfor den og få det til å bli overensstemmende med lovene, og stoffdriften søker å gjøre utvendig hva som er i den, å gjøre seg sanselig i den fysiske verden. Lekedriften forener formdriften og stoffdriften ved å handle i forhold til hele vår natur som et sanselig og fornuftig vesen. Det løser konflikten mellom fornuft og sanselighet, plikt og tilbøyelighet, ved å utføre plikten ikke i motsetning til, men ut fra våre tilbøyeligheter. En slik syntese av vår intellektuelle og sanselige natur befrier oss fra begrensningene som hver av de to sidene av vår natur pålegger oss. Sanseligheten blir befridd fra moralske begrensninger, og fornuften fra fysiske begrensninger, siden vi nyter å handle etter den moralske lov. Schiller betrakter denne foreningen som en syntese av frihet og lov. Av frihet siden vi er befridd fra begrensningene som moralitet og natur pålegger oss, og av lov siden vi handler i henhold til hele vår naturs nødvendighet. Vi kan kalle en slik syntese for "lekedrift", sa Schiller, fordi lek har karakteren av å være fri fra moralske og fysiske begrensninger, men likevel er bundet av regler.

Schiller kalte i Kallias Briefe (1793) skjønnhet for synlig frihet. Han kom til dette etter å ha hevdet at vi tilskriver skjønnhet til ting som synes å være fullstendig bestemt av seg selv og ikke underlagt ytre begrensninger. Med andre ord er noe skjønt dersom det synes utelukkende å lyde sine egne lover. Denne definisjonen forklarer hvorfor Schiller skriver at lekedriften skaper skjønnhet, for lekedriften gjør oss bestemte av oss selv. Den setter oss fri fra begrensningene til både moralen og sanseligheten, og tillater oss å handle i henhold til hele vår naturs lover. Slik skaper lekedriften synlig frihet.

Det er et paradoks angående kunstens rolle i de estetiske brevene.
Schiller tilskrev:

  1. stor moralsk, sosial og politisk betydning til kunsten som et instrument for reform, men
  2. han forsvarte også Kants doktrine om kunstens autonomi, dens uavhengighet fra moral og nytte. Schiller forbød at kunsten skulle brukes til propaganda.
Hvordan forsoner man disse to ulike standpunktene?

Schiller var klar over denne spenningen og prøvde å løse den i det tjueandre og tjuetredje brevet i de estetiske brevene. I diskusjonen om hvordan kunsten påvirker intellektet og viljen insisterte Schiller på at den beveger oss indirekte gjennom sin form, ikke gjennom sitt innhold. Estetisk erfaring gjennomfører sin utdannende funksjon ved å åpenbare den rene form for sanselige mennesker. Ved å gjøre oss oppmerksomme på og få oss til å glede oss over ren form befrier kunsten oss fra underdanighet under våre øyeblikkelige behov og stimulerer oss til å utøve vår nærværende evne til å tenke og ta avgjørelser. Kort sagt, kunsten hjelper oss til å virkeliggjøre vår autonomi.

I Kallias Brife førte Schiller en tankegang som forsonte de ovenfor nevnte to forhold slik at de utfylte hverandre. Han støttet Kants oppfatning om at vi må se bort fra en gjenstands praktiske nytte for å bedømme dens estetiske verdi. Og skrev videre at dersom et objekt synes å være bestemt alene ut fra sin egen lov uten ytre begrensninger, så synes vi at det er vakkert. Herfra stammer Schillers definisjon av skjønnhet som "synlig frihet". Denne definisjonen bringer skjønnheten tilbake til moralens rike, fra hvilket den synes å ha vært bannlyst. Det er akkurat på grunn av denne autonomien at et estetisk objekt har moralsk verdi. Dersom det ble brukt til et eller annet moralsk formål ville det være pålagt ytre begrensninger og være pålagt en ytre bestemmelse og miste sin frihet, og tape estetisk verdi. Ved å legge vekt på kunstens moralske selvstendighet ville ikke Schiller frata kunsten moralsk betydning, men han ville at den ikke skulle brukes til moralske formål, siden han ville at kunsten først og fremst skulle symbolisere frihet.

Schiller anbefalte ikke kunsten som en flukt fra sosiale og politiske problem. Men han mente at kunsten var en del av løsninga på dem. De estetiske brevene er grunnleggende et dypt politisk arbeid. Det er Schillers bidrag til det han betraktet som "det mest perfekte av alle verk som må utføres av menneskets kunst, skapelsen av sann politisk frihet".

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste kapittel
Schiller og estetikken
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: