Schlieffenplanen -

myte eller virkelighet?

Fjerde del

Skrevet av Tor Førde.

Til første del av denne teksten

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)


Innholdsoversikt

  1. Moltkes krigsplan, 1906-1914
  2. Unnskyldninger og anklager


Moltkes krigsplan, 1906-1914

Tysk beregning av fienden, 1906/1907

I 1906 vedtok Frankrike Plan XVbis som sin krigsplan. Den ble utviklet videre i 1906 og 1907. Versjonen fra 1907 var i kraft til våren 1909. Zuber skriver at Plan XVbis var bygd på et helt annet konsept enn Plan XV. Det franske venstre ble strakt betydelig lenger mot nord. Den andre arme ble satt inn mellom Epinal og Belfort. Den første arme var mye lenger fremme, bak Nancy, tredje arme var nord og vest for Toul, fjerde arme vest for Verdun, og femte arme på venstre flanken. Det virker som om planen tjente det samme defensive-offensive formål som sin forgjenger, skriver Zuber.

Sommeren 1906 fikk tyske myndigheter fra agent 35 oversikt over hvor alle franske korps ville bli satt inn i tilfelle krig i form av de franske jernbanenes planer for transport av tropper i tilfelle utbrudd av krig. Tyskerne var nå klar over at det ville stå sterke franske styrker nord for Verdun.

På grunnlag av denne informasjonen ble det i Tyskland laget et ny beregning av fienden. Greiner skrev at det tyske estimatet fra januar 1907 var i overensstemmelse med den "operasjonelle ideen" til Plan XVbis, men mange av detaljene var feil. Det franske konseptet ble fortsatt sett på som strategisk defensivt, taktisk offensivt.

Zuber skriver at en rapport fra en agent i januar 1907 var av svært stor viktighet. Den fortalte at det var inngått en militær avtale mellom Frankrike og Storbritannia. De felles operasjonsplanene sørget for at den engelske hæren ville bli satt inn ved Meuse på den franske venstre flanken.

1904-1906: Bayern forbereder et gjennombrudd mellom Toul og Verdun

Samtidig som det er antatt at Schlieffen perfeksjonerte høyre vings angrep rundt Paris forberedte generalstaben til Bayern å gjennomføre en stikk motsatt operasjon, et gjennombrudd mellom Toul og Verdun. Hæren til Bayern hadde sin egen kommandostruktur og generalstab. I krigstid ville generalstaben bli et armehovedkvarter.

Vinteren 1904/5 spilte generalstaben til Bayern et krigsspill der den testet angrep på "Posisjon Nancy". De franske styrkene hadde angrepet mellom Metz og Vosges med et støttende angrep nord for Metz. Mellom 15. og 19. dag av mobiliseringen ble angrepet slått tilbake og de franske styrkene drevet til festningslinja si. På den 21. dagen ville de tyske styrkene angripe sperrefortene mellom Metz og Verdun mens den tredje bayerske arme angrep Posisjon Nancy.

I november og desember 1906 gjennomførte den bayerske hæren en operasjonsstudie for et angrep for å bryte gjennom de franske sperrefortlinjene mellom Toul og Verdun. Dette var en seriøs forberedelse for et oppdrag i krig, og dokumentene ble klassifisert som strengt hemmelige.

Zuber gjennomgår operasjonene, og kommenterer til slutt sammenhengen med å skrive at dersom Schlieffenplanen var den tyske krigsplanen sent i 1906 er det vanskelig å forstå hvorfor de væpnede styrkene i Bayern ville utføre en så stor øvelse for å teste et gjennombrudd gjennom den franske festningslinja. På den andre siden var disse øvelsene helt i overensstemmelse med konseptet i Beselers Denkschrift fra 1900 som så for seg angrep mot den franske festningslinja for å låse fast franske styrker, fulgt av angrep fra front og bakre linjer for å bryte gjennom den franske festningslinja.


Moltkes Generalstabsreisen i 1906 og 1908

Zuber skriver at dersom Moltke hadde arvet eller adoptert Schlieffenplanen som sin krigsplan er det naturlig å tro at han ville ha gjennomført en øvelse for å teste den. Riksarkivet offentliggjorde aldri noen av Moltkes operasjonelle arbeider eller tillot at noen fikk adgang til dem. Men nylig er innholdet i Moltkes to tidligste Generalstabsreisen blitt kjent. De foregikk i vest i 1906 og 1908.

Til Generalstabsreisen West i 1906 ga Moltke Øst-Preussen en sterk hær: seks korps og ni reservedivisjoner. Scenarioet var samtidige russiske og franske offensiver. Zuber skriver at dette ville ha vært uforståelig dersom tyskerne hadde gått ut fra at den russiske hæren ikke var stridsdyktig ved begynnelsen av 1906, som Schlieffenplanen antok. I vest satte den høyre vingen inn 15 korps mellom Diedenhofen og Eupen, med et korps ved Metz, sju korps i Lorraine, to korps ved Strasbourg og to korps i Alsace. Dette var ikke utgangssituasjonen i Schlieffenplanen.

Moltke sa at det var ikke i fransk interesse å krenke Belgias nøytralitet, og derfor ville de franske styrkene angripe i Lorraine. De kom i store mengder, med 14 korps. Moltke måtte erkjenne at det var nesten umulig å forsyne en så stor masse, og den ville ikke ha noen mulighet til å manøvrere.

Stilt overfor dette masseangrepet bestemte den tyske kommandanten å sette inn hovedangrepet sitt gjennom Belgia med de tre armeene på høyre ving. Dette var den løsningen som Schlieffen gikk inn for, men aldri utførte, i den andre Generalstabsreise i 1904. Moltke var ikke enig med denne løsningen. Han foretrakk den samme manøveren som Schlieffen gjennomførte under Generalstabsreisen i 1905, motangrep med den høyre vingen gjennom Metz. Moltke sa at man skulle være klar over formålet med den høyre vingen, det var å tvinge de franske styrkene til å forlate festningslinja og kjempe i utenfor den. Dersom hovedangrepet til de franske styrkene ble satt inn i Lorraine ville den avgjørende kampen bli utkjempet der og det var dit den tyske høyre vingen måtte marsjere. Zuber skriver at denne uttalelsen fra Moltke var praktisk talt det eneste Riksarkivet offentliggjorde fra Moltkes planlegging, og at det har blitt gjentatt mange ganger for å vise at Moltke ikke forstod konseptet for Schlieffens plan.

Og Moltke lot den tyske høyre vingen marsjere gjennom Belgia. Den 15. dagen gikk de tyske styrkene til motangrep mot den franske invasjonen av Øvre Alsace, men de lyktes ikke i å fange de franske styrkene. De tyske styrkene oppga da Alsace. Den 18. dagen ble tyskerne tvunget til å sende to korps fra den høyre vingen for å forsterke den venstre. Den 20. dagen ble den avgjørende kampen utkjempet mellom 10 franske og 10 tyske korps på en 70 kilometer lang øst-vest linje fra Metz til Bleikastel. På den 21. dagen måtte de siste tre korpsene sendes fra den høyre vingen til Metz. Moltke avsluttet øvelsen uten at det var kommet til noen avgjørelse.

Et resultat fra øvelsen var at man så at den tyske hæren måtte møte et fransk angrep i Lorraine med minst like store styrker som de angripende. Den avgjørende kampen ble utkjempet i Lorraine lenge før den høyre vingen kunne få fram forsterkninger gjennom Ardennene og det nordlige Frankrike. Schlieffenplanens handlingsgang, å la den høyre flanken fortsette angrepet gjennom Frankrike, ble forkastet.

Moltkes Generalstabsreisen West fra 1908 er også bevart. Denne øvelsen er den som mest likner på situasjonen i 1914, skriver Zuber. Og den er den beste indikatoren for Moltkes intensjoner på denne tida. Det er en krig mellom Frankrike og Tyskland der Storbritannia har gitt løfte om støtte til Frankrike og der Russland enda ikke har erklært krig, det er en ren Westaufmarsch. Moltke sa at selv om Russland ikke hadde erklært krig måtte Tyskland ha en sterk styrke i Øst-Preussen.

De franske styrkene var kampklare på mobiliseringens niende dag. Moltke mente at det var sannsynlig at de franske styrkene ville angripe gjennom Lorraine. Britene ville gå i land i Antwerpen dersom tyskerne hadde krenket Belgias nøytralitet, ellers ville de gå i land i Calais og Boulogne.

De franske og de tyske styrkene var tallmessig like store. De franske hadde 21 korps og 19 reservedivisjoner, de tyske 31 korps totalt. De franske styrkene ble satt opp omtrent som de ble etter den franske Plan XVII i 1914. To armeer var i Lorraine og en tredje arme nord for Metz og en fjerde arme på venstre flanke av den tredje arme. De franske styrkene var i stand til å gå til angrep på mobiliseringens 11. dag. Belgia allierte seg med Frankrike. Den 13. dagen gikk den britiske hæren i land i Antwerpen.

Moltke sa at dersom Frankrike var sikker på å få støtte fra Storbritannia og Belgia var det beste for Frankrike å umiddelbart sette inn hovedangrepet med 15 korps og 9 reservedivisjoner fra ei linje Verdun-Maubeuge til ei linje Diedenhofen-Liège i Ardennene mens de franske var på defensiven mellom Belfort og Verdun med 6 korps og 10 reservedivisjoner. Etter åttende dag av mobiliseringen var det for sent for Frankrike å forandre oppsettingen av styrker fra et angrep i Lorraine til et i Ardennene.

Tyskerne satte opp fire armeer mellom Metz og Aachen, en arme i kolonner bak Metz, en i Lorraine og en i det sørlige Lorraine og en i Alsace. Praktisk talt den samme oppsetting av hæren som i 1914. De tyske styrkene skulle sette inn hovedangrepet med den høyre vingen gjennom Belgia og Luxembourg, og kjempe en avgjørende kamp der den franske hovedstyrken måtte bli funnet.

Moltke sa at dersom franskmennene satte inn hovedangrepet sitt mellom Metz og Strasbourg ville den tredje, fjerde, femte og sjette arme snu mot sør og innta linja Metz-Koblenz og angripe med en sterk høyre ving mot sørvest. Første og andre arme ville vokte den høyre flanken til hovedstyrken nord for Metz og den sjuende arme til venstre ville falle tilbake mot nord langs venstre bredd av Rhinen.

Det var mest sannsynlig at de franske styrkene ville sette inn hovedangrepet sitt med den venstre vingen mellom Meuse og Verdun. Dette ville bli møtt av den tyske høyre vingen som ville ha sitt tyngdepunkt i en omringende bevegelse utført av den første og andre arme til høyre eller et gjennombrudd av fjerde og femte arme til venstre. Den sjette arme ville dekke den venstre flanken til hovedstyrken i Lorraine. De franske styrkene kunne også angripe på begge sider av Mertz. I så fall ville første og andre arme marsjere sørover.

Moltke sa at den store vanskeligheten ville være å komme fram til hvilken strategi de franske styrkene fulgte. Han gjentok en bekymring som var felles for alle soldater før krigen, at ingen hadde erfaring i krigføring mellom massehærer.

Det franske angrepet kom på begge sider av Metz. Den tyske første, andre, tredje og fjerde arme marsjerte rett mot sør. Den femte holdt Mosel nordøst for Metz, den sjette Nied i sørøst, den sjuende holdt linja Han (sørøst for Metz)-Saarebourg.

På den femtende dagen manøvrerte den tyske andre og den franske fjerde arme mot hverandre i Ardennene med den tyske første arme i kolonner til høyre bak den andre og den tredje kom til venstre bak den andre. Den franske tredje arme forsvarte Luxembourg og den tyske fjerde hadde krysset Mosel for å angripe den. Den tyske sjette, sjuende og femte arme, fra vest mot øst, forsvarte en posisjon på linja Metz-Saargemund-Pitmasens mot frontalangrep fra den franske andre og første arme. Dette frontalangrepet lyktes ikke, som Moltke sa, frontalangrep ville ikke lykkes uansett hvor overveldende angriperens overlegenhet i infanteri var. Men tyskerne var ikke i stand til å hindre at de beseirede franske styrkene dro seg tilbake til festningslinja si. Tyskerne stod nå overfor en vanskelig andre kampanje, sa Moltke.

Moltkes analyse av situasjonen i vest i 1908 var basert på etterretningsanalyser og resultat fra Schlieffens siste øvelser. De hadde ingenting til felles med Schlieffenplanens Denkschrift. Tyskerne hadde kommet fram til at det var nesten sikkert at britene ville støtte Frankrike, og derfor var en fransk offensiv inn i det nordlige Belgia og Ardennene sannsynlig. Man hadde ikke gjort forberedelser for en fransk defensiv siden hver generalstabssjef fra Moltke den eldre til Moltke den yngre hadde framholdt at det var svært usannsynlig at det ville bli krig dersom Frankrike ikke ville ha krig, og dersom Frankrike ville ha krig ville Frankrike angripe. Moltke planla ikke å invadere Frankrike, men å møte en fransk offensiv frontalt.

Zuber skriver at seks av Moltkes åtte Schlußaufgaben har overlevd, de fra 1907, til 1911 og 1913. Med et unntak er de strategiske øvelser - Strategische Aufgaben. De gir enda mer innsikt i Moltkes strategiske tenkning.

I 1907 sa Moltke i avslutningstalen etter den delen av øvelsen som foregikk i øst at der måtte de tyske styrkene prøve å nedkjempe de russiske styrkene hver for seg siden de tyske styrkene ikke var sterke nok til å møte de samlede russiske styrkene. Man måtte unngå frontalangrep siden de førte til langvarige kamper med store tap på begge sider, og ofte ingen avgjørelse i det den ene part til slutt bare dro seg bort. De tyske styrkene måtte søke å angripe fienden i flanken eller i de bakre rekker og søke å ødelegge fienden.

Moltke sa at i neste krig ville de tyske styrkene være sterkt i underlegne i antall sammenliknet med fienden. De franske hærene var delt inn i tre grupper av Metz-Diedenhofen og Vosges-Strasbourg. De tyske styrkene måtte angripe før de franske styrkene ble samlet.

Et motangrep i Alsace var utelukket siden det ikke var plass for alle de tyske styrkene der. Moltke sa at bare seier over den franske hovedstyrkene i Lorraine kunne bli avgjørende. Åttende korps ville forsvare Mosel øst for Diedenhofen. Fjortende korps og fjortende reservekorps måtte sette seg i bevegelse fra Alsace for å komme til hjelp, selv om de trolig ikke ville nå fram før slaget var over. Derfor hadde tyskerne åtte korps til den avgjørende kampen i Lorraine. Der ville det være fra åtte til elleve franske korps. Det ville være fire måter å angripe den franske styrken på: frontalt, i den høyre flanken, i den venstre flanken eller i begge flankene.

Moltke sa at de japanske styrkene hadde skjøvet de russiske styrkene i Manchuria bakover med frontalangrep uten å oppnå stort ved det. Samtidig med et tysk frontalangrep ville den franske hæren i Luxembourg krysse Mosel bak de tyske styrkene og det ville bli en ulykke for tyskerne.

Plasseringen av de tyske styrkene tillot ikke et sterkt angrep på det franske høyre. Den eneste muligheten var å angripe det franske venstre. Men franskmennene ville være oppmerksomme på denne faren og ville derfor være svært sterke her. Taktisk ville det bli som et frontalangrep. Angrepet kunne trekke ut, men det var rettet mot den strategiske flanken til fienden, og det var det viktigste. Området sørøst for Metz var det mest følsomme punktet i den franske offensiven, sa Moltke. En seier her ville være avgjørende.

Det kunne utføres et overraskelsesangrep fra festningskomplekset Metz. Dette burde utføres av tredje arme med støtte fra alle tilgjengelige kanoner og tropper i Metz. De franske styrkene måtte stå og kjempe for å forsvare flanken, og det var trolig at de tyske styrkene ville gå inn i flanken. Samtidig kunne den første arme ta en defensiv posisjon bak Nied med venstre flanke mot Saar sør for Saargemund. Moltke merket seg at operasjonen var risikabel, men mot en overlegen fiende var man nødt til å ta sjanser.

Zuber skriver at det skulle være klart at Moltke presenterte sin løsning for situasjonen som sjette arme stod overfor i Lorraine i august 1914. De tyske styrkene skulle ikke ha angrepet frontalt men heller ut fra Metz mot det franske venstre. Moltke sa også at dersom tyskerne var i stand til å begynne krigen med et angrep inn i Frankrike måtte de vente et liknende motangrep fra et av de store festningskompleksene. Moltke mente Verdun, men det kunne også være sagt om Paris i første veke av september 1914.

I scenarioet for den betingelsen sa Moltke at tyskerne hadde blitt nødt til å gjennomføre et frontalangrep og situasjonen var raskt blitt kritisk. Men hele den franske hæren hadde blitt nødt til å trekke seg ut av Lorraine, og for en massehær var dette en vanskelig operasjon - hæren gikk delvis i oppløsninger og soldater kom bort fra avdelingene sine og var uten kommando.

Men det bayerske første korps ble hardt presset av fienden. Det tyske attende korps kom opp til dets høyre flanke. Kommandøren over det attende korpset måtte avgjøre om han enten skulle komme til umiddelbar assistanse til det bayerske korpset eller presse på mot det strategiske målet, som var fiendens bakre avdelinger. Av 170 offiserer som tok denne testen gikk 117 direkte til assistanse. Moltke sa at situasjonen ikke rettferdiggjorde dette. Det beste som kunne bli oppnådd på denne måten var å forlenge fronten. Moltkes løsning var at det attende korpset fortsatte å angripe direkte mot fiendens bakre avdelinger. Dette ga best utsikt til å ødelegge fienden og lette situasjonen for det bayerske korpset.

Zuber skriver at Moltkes løsning er av spesiell viktighet for evaluering av den tyske tredje armes prestasjoner i Marnekampanjen i 1914. Tre ganger gikk den tredje arme rett til assistanse til hardt pressede naboer og gikk glipp av sjanser til å trenge inn i det franske sentrum. Både i 1909 og i 1914 foretrakk Moltke den tapre løsningen: han var praktisk talt alene. Enten et halvt tiltak eller en forsiktig løsning ble valgt av de fleste generalstabsoffiserene både under øvelse og under kampanjen.

Utgangssituasjonen for Schlußaufgabe i 1911 var liknende den i 1907. Tyskerne satte de fleste styrkene inn i vest. Bare seks divisjoner var i utgangspunkt plassert i Øst-Preussen. Russerne angrep fra to retninger, og de russiske hærene var hver for seg begge langt sterkere enn den tyske styrken. Den ene russiske hæren gikk inn i Øst-Preussen. Russerne visste at den var nesten tre ganger så sterk som den tyske styrken, og de trodde derfor at den tyske styrken ville trekke seg tilbake over Visla. Derfor ble den andre russiske hæren sendt langs Visla for å hindre at den tyske styrken trakk seg over Visla.

Oppgaven var å nedkjempe de russiske hærene hver for seg. De fleste offiserene valgt å kjempe mot hæren som kom langs Visla. Moltke var enig i dette. De fleste offiserene ville angripe den russiske styrkens venstre flanke, men Moltke ville angripe den fra alle kanter.

Utgangssituasjonen for Schlußaufgabe i 1913 var en helt ny Ostaufmarsch. I en enfrontskrig mot Russland ble tyngden av den tyske hæren satt inn i Schlesien og Posen. Femte og sjette arme ble plassert i Øst-Preussen. 1.-5. arme skulle angripe inn i Polen mens sjette arme dekket den venstre flanken. Moltkes kommentarer til løsningsforslagene var ren Schlieffen, skriver Zuber. Han la vekt på å ta initiativet også når situasjonen var uklar.

Zuber skriver at ingen av de problemene som Moltke hadde stilt opp hadde noen som helst forbindelse med Schlieffenplanen. De ble alle utført i Øst-Preussen, Lorraine og Alsace, ikke i Belgia eller det nordlige Frankrike. Problemene dreiet seg om hvordan man handlet når man var i mindretall og måtte kjempe. Det var problemet som Schlieffen hadde arbeidet med, og løsningen var Schlieffens, mobilitet og overraskende motangrep.

Zuber skriver at i følge Riksarkivet var Moltkes synd at han forandret Schlieffenplanen i to stadier. Han skulle ha vannet ut styrken til den avgjørende høyre vingen til fordel for den venstre. Zuber skriver at når man sammenlikner Moltkes øvelser med Schlieffens fra 1904 og 1905 er det klart at uansett hvilke forandringer Moltke gjorde med hensyn til hvor de kampklare styrkene skulle plasseres i tilfelle krig så holdt han seg til Schlieffens virkelige operasjonelle konsept om motoffensiv.


Plan XVI

Da Frankrike i 1905 vedtok å innføre to års verneplikt førte dette til betydelig vekst i de militære slagstyrkene, inkludert en økning på 22 korps og tildeling av en reserve infanteribrigade til de fleste korpsene. Det ble også 12 reservedivisjoner tilgjengelige for felthæren. Disse troppeøkningene, sammen med utsikt til britisk deltakelse i en krig med Tyskland førte til at Frankrike skaffet seg en ny krigsplan, Plan XVI i 1909. Denne planen satte fem armeer på linje fra øst for Reims i nord til Belfort i sør, med en reservehær av fire korps bak Verdun. Dette konsentrerte ti korps i frontlinja overfor Lorraine med en arme av to korps på hver flanke.

I september 1911 innførte den nye stabssjefen til den franske hæren, Joffre, den første varianten av Plan XVI. Den venstre vingen ble betydelig styrket. Reservehæren, sjette arme ble flyttet nordover til Reims-Sts Menehould der den var rett bak femte arme. Dette konsentrerte seks korps på venstre flanke.

Tyske etterretningsberegninger, 1911-1914

Siden tyske myndigheter manglet ny informasjon holdt de seg helt fram til 1911 til den beregningen av fienden som var foretatt i 1907. I 1909 innså man at dette var usikker informasjon, og at den kunne være feilaktig. Greiner sa at fram til 1909 trodde tyskerne at franskmennene ventet at tyskerne ville angripe frontalt fra Lorraine og Vosges, med et tysk angrep gjennom Luxembourg og det sørlig Belgia som sannsynlig. Fransk militær litteratur indikerte at etter 1909 ventet franskmennene at det tyske hovedangrepet ville komme gjennom Luxembourg og det sørlige Belgia. Franskmennene ventet ikke lenger at tyskerne kom til å utføre et alvorlig angrep fra Lorraine. Tyskerne ville sette inn svake styrker i Lorraine.

I november 1911 skrev det tredje departement - tyske militære myndigheter - en vurdering av den tyske situasjonen. Den begynte med å si at en hver betraktning av Tysklands militær-politiske situasjon måtte bli basert på muligheten for krig med Frankrike. Det virket ikke i november 1911 som om Frankrike søkte krig med Tyskland. Faktorene i Frankrike som bidro til å vedlikeholde freden var alminnelig verneplikt, kolonialismen og regjeringas selvoppholdelsestrang. Elementene som kunne føre til krig var propagandaen til franske nasjonalister, den støtten som Frankrike kunne få fra allierte, den nye franske selvtilliten, og den franske nasjonalkarakteren som var lett å opphisse. En vellykket krig ville gi Frankrike revansje, makt og ære og Alsace-Lorraine. I en krig ville Frankrike derfor være den aggressive part. Tyskland hadde ikke annet mål i Europa enn å bevare status quo. Men i verdenspolitikken hadde Tyskland offensive målsetninger, kolonier og sjømakt, som kom i strid med britiske interesser.

Fransk selvtillit hadde vokst betydelig i det siste, spesielt i hæren. Dette skyldtes for en stor del de alliansene som Frankrike hadde gått inn i. Russland hadde kommet seg etter krigen mot Japan og revolusjonen i 1905, og franskmennene var sikre på at de ville få støtte fra Storbritannia i en krig mot Tyskland. Samtidig hisset krigspropaganda opp befolkninga. Det ble stilt spørsmål ved tyskernes militære evner, spesielt fra den britiske militæreksperten oberst Repington, som sa at den siste tyske militærmanøvren viste at de franske styrkene på mange områder var overlegen i forhold til de tyske. I tallrike bøker ble det skrevet at Frankrike var militært overlegent Tyskland.

En isolert fransk-tysk krig var umulig med de militære alliansene som eksisterte.

Generalstaben framholdt at i en krig måtte tyngden av de tyske styrkene settes inn mot Frankrike. Dersom Russland ble krigførende skulle bare de styrkene som var nødvendige for å forsvare den østlige delen av Tyskland sendes østover. Krigen ville bli avgjort i vest. Frankrike var den farligste motstanderen og tyskerne hadde utsikt til å komme fram til en rask løsning i vest. Dersom franske styrker ble tilintetgjort i store slag hadde Frankrike ikke mannskap nok til å fortsette krigen i lang tid. Russerne kunne alltid dra seg tilbake dersom de tapte de innledende kampene, og krigen kunne vare i uoverskuelig tid. Tyskland måtte sette inn all kraft for å vinne på den ene fronten, og deretter vende seg mot den andre fronten.

Den utenrikspolitiske situasjonen ble kommentert også i forhold til andre land. Det ble skrevet at Tyrkia ble vurdert som en nyttigere alliert enn Italia. Den tyrkiske hæren hadde blitt betydelig styrket, og Tyrkia kunne true britiske interesser som Suezkanalen og Aden. Tyrkia kunne også kjempe mot Russland.

Russland hadde modernisert hæren så mye og rustet så mye opp at landet kunne føre en europeisk krig. Britene ville gjerne se et tysk nederlag i en krig mot Frankrike, og ville derfor engasjere seg for å bidra til dette.

Generalstaben sporet årsakene til den spente situasjonen i europeisk politikk tilbake til Marokkokrisen i 1905. Marokkokrisen snudde oppned på fransk forsvarspolitikk og styrket fransk sjåvinisme. Den andre Marokkokrisen i 1911 styrket disse tendensene. Fransk-tysk spenning førte til et europeisk våpenkappløp. Alle de europeiske maktene ventet en stor krig.

Bare Tyskland og Østerrike hadde ikke deltatt i den europeiske oppbyggingen av militære styrker. Østerrike hadde ikke gjort noe i årevis for å styrke hæren sin. Betydelig økning av de tyske militære styrkene hadde blitt stoppet av finansielle hensyn. Spesielt var Tyskland ute av stand til å utnytte sin mannskapsstyrke til militære formål. Generalstaben sa det ikke rett ut - men Tyskland hadde brukt sine ressurser på flåten, og det var farlig.

Generalstaben framholdt at kursen til den europeiske politikken kom i den nære framtid til å bli avgjort ved krig. Det gjaldt å ruste seg.

Det er ingenting i disse etterretningsvurderingene som tyder på at generalstaben tenkte på en aggressiv krig. Generalstaben var pessimistisk. Siden 1905 hadde spenningen økt og ville trolig føre til krig. Generalstaben mente at det var mest sannsynlig at angrepet ville komme fra Frankrike, men kanskje også fra England. Motstanderne var klare, men Tyskland og Østerrike var ikke klare. Verken den tyske eller den østerrikske hæren hadde blitt bygd opp i takt med motstandernes militære opprustning. Fritz Fischer sa at den 8. desember 1912 holdt keiseren et "krigsråd" for å forberede en angrepskrig. I virkeligheten, skriver Zuber, ville det vært lite poeng i en preventiv krig, som bare Tysklands motstandere, samlet i Ententen, var forberedt til. Mange moderne historikere hevder at i juli 1914 gikk Moltke inn for en preventiv krig før russerne hadde fullført sitt Store Program for utvidelse av hæren. Men generalstaben sa i 1911 at russerne hadde økt farten på mobiliseringen og tilføyd seks korps til sin slagorden, og var nå klare til krig. Moltkes bekymring i juli 1914 var at Ententens overlegenhet, som allerede var betydelig, ville ble overveldende i 1917 når det russiske Store Programmet var fullført.

Zuber skriver at dette estimatet trolig var avgjørende for å få generalstaben til å forenkle den tyske krigsplanen. Den strategiske situasjonen var klar og den var alvorlig. Det var ikke behov for to Aufmarschplaner. Enhver krig ville begynne med koordinerte og omtrent samtidige angrep fra Frankrike og Russland. I 1913 var de to planene slått sammen i en plan som satte ni divisjoner i øst og resten av den tyske hæren i vest. Dette førte til at man tok en forferdelige risiko i Øst-Preussen.

På grunnlag av etterretningsestimatet fra 1911 skrev det Tredje departementet i mai 1912 et Denkschrift om Frankrikes troppeoppstilling og militære operasjoner og hensikter i en framtidig krig. Dette var en revurdering av det tyske etterretningsestimatet. Det ble oppdatert den 9. november 1912, og på nytt for planen for 1913/14, og for siste gang i april 1914. Det er derfor det endelige tyske etterretningsestimatet om vestfronten. Zuber skriver at det er et uvanlig grundig dokument, omkring 70 sider stort, og verdt en detaljert oppsummering.

Det Tredje departementet erkjente at det ikke hadde harde etterretningsdata om hvordan Frankrike ville sette inn sine militære styrker dersom det ble krig, eller om deres intensjoner. Departementet ville derfor bygge på materiale som var offentliggjort av franske militære skribenter.

Så lenge franskmennene trodde at det tyske hovedangrepet ville komme i Lorraine, begynte "Tenkeskriftet", samlet franskmennene sine styrker ved Toul-Epinal. Nå som franskmennene trodde at tyskerne ville prøve å sette inn hovedstyrken i Ardennene hadde de flyttet sin innsetting av styrker mot nord. I oktober 1911 utgaven av Revue militaire générale hadde general Langlois sagt at en tysk Westaufmarsch var praktisk talt sikker og at det var praktisk talt umulig at tyskerne kunne holde seg på defensiven i vest. Tyskerne ville la et minimum av styrker stå i øst og prøve å oppnå en tidlig avgjørelse mot Frankrike. General Bonnal sa at tyskerne ikke ville la mer enn to eller tre korps være i øst. Russerne kunne ikke binde mer enn maksimum fire tyske korps. I 1911 sa Bonnal at tyskerne ville sende 20-22 korps mot Frankrike. Det tyske etterretningsestimatet la merke til at alle i Frankrike, Belgia og Storbritannia ventet et tysk angrep gjennom Belgia. Armée et democratie skrev i april 1911 at tyskerne ikke hadde noe annet valg. Senator de Lamarzelle sa i senatet den 6. april 1911 at behovet for å finne rom til å sette ut hæren av seg selv tvang tyskerne til å marsjere gjennom Belgia.

Kaptein Sorb skrev at det var to oppfatninger i den franske hæren om den tyske offensiven. "Den gamle skole" mente at på mobiliseringens 12. dag ville en sterk tysk hær krysse grensen til Luxembourg-Belgia. Den ville nå fram til den franske grensen på den 16. dagen på ei linje fra Mézières til Montmédy, da den sterke tyske venstre vingen ville angripe på ei linje Nancy-Raon l'Etape.

"Den nye skolen" trodde at tyngden av den tyske hæren ville settes inn på den høyre vingen som ville marsjere gjennom Belgia, mens bare svake styrker ville bli satt inn i Lorraine. Den tyske høyre vingen ville strekke seg til nord for Meuse. Mange franske offiserer trodde at de tyske styrkene ville gjennomføre en dyp utflankerende manøver gjennom Belgia. Mange franske offiserer trodde at det tyske målet ville være Lille eller St Quentin.

Foch sa at tyskerne ville stå på defensiven i Lorraine. Kommandør Imhaus sa i Armée et democratie i desember 1911 at Metz ville tjene som en aksling for den tyske høyre vingens angrep. Omkring 1910 vant "den nye skolen" tilhengere i Frankrike, Belgia og Storbritannia.

Det tyske etterretningsestimatet konkluderte med at franskmennene ventet at tyskernes hovedangrep ville komme gjennom Belgia og Luxembourg. Det franskmennene var usikre på var hva de tyske styrkene i Lorraine ville gjøre. Zuber skriver at for franskmennene stod det virkelige spørsmålet mellom "den gamle skolen", som ventet et angrep på fronten Verdun-Toul, og "den nye skolen" som ventet at de tyske styrkene ville være på defensiven i Lorraine.

Franskmennene ventet at tyskerne ville bruke 10-12 dager på å mobilisere og sette styrkene sine inn i kampklare posisjoner. Marsjen gjennom Luxembourg og det sørlige Belgia ville ta 5-7 dager. De tyske styrkene som gikk til nord for Meuse ville bruke 21-22 dager på å nå fram til grensen mot Frankrike. Dette var i det store og hele korrekt. Franskmennene ventet også at belgierne ville dra seg tilbake til Antwerpen, og at Italia ville slutte seg til den siden som vant.

Det tyske etterretningsestimatet konkluderte med at fram til 1911 hadde franskmennene til hensikt å gjennomføre en strategisk defensiv operasjon. Men etter 1911 var det tegn til økende militær tillit i Frankrike og derfor vendte man seg i økende grad til en doktrine om strategisk offensiv. Franskmennene trodde at de hadde en bedre hær enn tyskerne, og i tillegg ventet de støtte fra alliansepartnere. Franskmennene trodde at deres soldater var bedre trente og at de var militærteknologisk overlegne i forhold til tyskerne.

Det tyske Tredje departementet sa at den offensive ånden var sterk i fransk presse, militær litteratur og i nasjonalforsamlinga. Krigsministeren og andre representanter for regjeringa brukte ordet "offensiv". En viktig indikator på den nye franske offensive doktrinen var La France victorieuse - "Det seiersrike Frankrike" - og L'Offensive contre l'Allemagne - "Offensiven mot Tyskland" - av oberst Boucher. Boucher hadde vært sjef for den franske generalstabens operasjonsavdeling. Boucher ville vise at den franske hæren var overlegen overfor den tyske hæren, uansett om tyskerne angrep elle forsvarte seg.

Men likevel mente ikke franskmennene virkelig seriøst å innlede en strategisk offensiv. De ville fortsatt i utgangspunktet velge en strategisk defensiv, men de la stadig større vekt på motangrep. Dette estimatet ble gjentatt i 1913, da det Tredje departementet la merke til at det var enda flere oppfordringer til en strategisk offensiv, men de mente at Frankrike enda ikke hadde skaffet seg en regelrett offensiv krigsplan. Zuber skriver at dette var korrekt: Plan XVII var først tatt i bruk i april 1914. Som bevis på dette estimatet ble major Mordacqs synspunkt sitert. Han sa at tyskerne ville gå til offensiv på en svært bred front med tyngdepunkt rettet mot Dun-Stenay, som er sør av Meuse i Ardennene. Tyskerne ville prøve å bortlede franskmennenes oppmerksomhet ved avledende angrep mellom Belfort og Verdun. Mordacq sa at den tyske planen ikke ga dem rom til å manøvrere, den var bare et brutalt skyv rett fram som ikke tok hensyn til fiendens bevegelser. Franskmennene ville vinne ved å bruke jernbanene til å manøvrere. Derfor ville franskmennene sette styrkene sine inn i dybden.

Det tyske etterretningsestimatet sa at den franske overkommandoen hadde erstattet general Michel med Joffre våren 1911 for å innføre en mer aggressiv krigsplan. Joffre hadde flyttet den delen av den franske hæren som stod lengst til venstre nærmere Hirson-Maubeuge. Denne hæren ville under alle omstendigheter marsjere inn i Belgia. Fransk militær litteratur nevnte å sende styrker mot Namur for å sikre den franske venstre flanken og hjelpe belgierne og britene. Franskmennene var fortsatt usikre på om det tyske angrepet ville komme nord eller sør for Meuse.

Tyngden av den mobile franske felthæren ville samles på ei linje Epinal-Toul-Verdun, og det viktigste franske motangrepet ville komme enten fra Verdun mot området nord for Metz eller inn i Lorraine. Franskmennene visste at det var svært vanskelig å angripe inn i Lorraine.

De franske styrkene ville ikke bli satt inn langs hele strekninga opp til Kanalen, for da ville de blotte den høyre flanken til hovedstyrken og de risikerte å ble drevet på sjøen. Derfor ville de franske styrkene dersom tyskerne satte inn hovedangrepet sitt gjennom Belgia ikke være i stand til å utflankere det tyske høyre, men ville bare være i stand til å møte det tyske angrepet frontalt.

Det Tredje departementet anslo at den franske hæren inkluderte 22 aktive korps med 45 infanteridivisjoner, kanskje 18 reservedivisjoner og 12 territoriale divisjoner. Den aktive hæren ville være oppsatt i sine utgangsstillinger på den tiende dagen av mobiliseringen.

Greiner skrev at dette tyske estimatet over hvor de franske styrkene ville bli satt opp hadde mange feil. Tyskerne anslo at det ville være betydelige franske troppestyrke lenger mot nord enn det faktisk var planlagt. Estimatet gikk også ut fra at de franske styrkene ville bli satt opp i dybden, mens de var planlagt oppsatt nesten på linje og mye nærmere grensen enn i det tyske estimatet. Det tyske estimatet over den franske kampordenen var helt feil. Den ledende etterretningsoffiseren ved generalstaben som var ansvarlig for dette estimatet var Hermann von Kuhl.

Den eneste offensive aksjon som franske styrker umiddelbart ville foreta var angrep av det sjuende korps fra Belfort inn i øvre Alsace. Hovedkampene var ventet enten på mobiliseringens 15.-17. dag i Lorraine eller på den 20.-22. dag i Belgia eller det nordlige Frankrike. Så snart de franske styrkene var begynt å bli satt i posisjoner av jernbanene var det ikke mulig å forandre posisjoneringen.

Det Tredje departementet mente at franskmennene ikke kunne regne med den britiske hæren. Kaptein Sorb skrev i Revue militaire générale at britene ville bruke krigen til å ødelegge den tyske flåten og ville gi Frankrike full diplomatisk støtte, men ville ikke sende militære styrker til kontinentet. Det Tredje departementet var oppmerksom på diskusjonen mellom den britiske og franske generalstaben i 1911, og sa at franskmennene ønsket at det britiske ekspedisjonskorpset skulle gå i land i Dunkirk, Calais og Boulogne. Britene ville trolig basere styrkene sine i Lille. Det franske første korps ble satt opp i Maubeuge for å ha forbindelse med det britiske ekspedisjonskorpset. Det ville trolig avansere fra Lille mot Namur-Liège.

Frankrike hadde to handlingsmuligheter. Dersom de tyske styrkene angrep både i Belgia og Lorraine ville de franske styrkene manøvrere for å konsentrere overlegne styrker mot halvparten av den tyske hæren mens de økonomiserte med styrkene mot den andre halvparten. Det var lite trolig at de franske styrkene satte inn hovedinnsatsen mellom Metz og Strasbourg. Franskmennene ville trolig velge å møte den tyske høyre vingen. De kunne enten gå fram til Meuse mellom Givet og Namur, mens britene og belgierne avanserte mellom Namur og Liège, eller de kunne holde ei linje i det nordlige Frankrike mens et motangrep ble forberedt.

Den andre handlingsmuligheten kom dersom de tyske styrkene angrep gjennom Nederland-Belgia-Luxembourg. Da var det bare svake tyske styrker i Lorraine. I 1912 ventet ikke tyskerne at dersom denne situasjonen oppstod så ville franske styrker sette inn hovedangrepet i Lorraine. I 1914 så denne muligheten noe mer sannsynlig ut. I 1913 var det mange artikler i franske militære tidsskrift som gikk inn for en stor motoffensiv i Lorraine.

Dersom de tyske styrkene prøvde en svært vid omringende bevegelse ville de franske styrkene forsvare linjene Maubeuge-Lille eller Sambre-Oise. De tyske styrkene i Lorraine ville bli låst fast av en fransk hær som angrep fra Epinal. De franske styrkene kunne også dra seg tilbake dypt inn i Champagne. Hæren i Toul ville gå til motangrep mot den tyske høyre vingens kommunikasjonslinjer.

Zuber skriver at den andre handlingsmuligheten utnyttet det samme konseptet som Schlieffenplanen - et sterkt høyre vings angrep med bare svake styrker tilbake i Lorraine - med et viktig unntak: Schlieffenplanen tok i bruk 96 divisjoner, mens tyskerne i virkelighetens verden av 1911-1913 hadde mindre enn 70 divisjoner tilgjengelig i vest. Uten disse styrkene var Schlieffenplanen slett ikke et glimrende forslag. Muligheten for et tysk angrep med en sterk høyre ving hadde blitt oppdaget og analysert av franske militære skribenter. De største ulempene ved det var de store avstandene som måtte tilbakelegges og de mange forsvarslinjene som de franske styrkene ville holde. Tysk svakhet i Lorraine ble vurdert å gi de franske styrkene store muligheter til avgjørende seier. En Schlieffenplan ville i likhet med andre handlingsmuligheter ha fordeler og svakheter.

Zuber skriver at det hadde vært mange diskusjoner i fransk presse om i hvilken retning den franske venstre vingen ville dra seg tilbake. Det Tredje departement sa at det var sikkert at den ikke ville dra seg tilbake til Paris. Om nødvendig ville tyngden av den franske hæren dra seg tilbake til midtre Loire. Langresplatået ble også vurdert som viktig for en tilbaketrekning.

Det Tredje departementet mente at dersom de franske styrkene skulle lide et alvorlig nederlag ville Frankrike ikke ha store nok mannskaper til at det kunne mobiliseres ytterligere store hærstyrker. Men det ble ikke ventet at de tyske styrkene ville vinne så store seire som ved Sedan og Metz i 1870. Selv om den tyske hæren vant betydelige seire ved begynnelsen av den neste krigen ville sterke element i den to millioner mann sterke franske felthæren være i stand til å trekke seg tilbake til midtre Loire, og de følgende tyske operasjonene ville bli vanskelige. Festningskomplekset Paris var enormt og ville skape store vanskeligheter der det ville ligge på den ene tyske flanken. På den andre flanken ville Lyon ligge.

Zuber skriver at det er klart fra de siste uttalelsene at den tyske hæren i 1912-1914 ikke hadde til hensikt å angripe nord og vest for Paris, som Schlieffenplanen la opp til, men heller mot øst og sør av Paris mot midtre Loire. Og den tyske generalstaben trodde ikke at krigen ville bli raskt avgjort med få store slag. Sterke franske styrker ville fortsatt kjempe langs Loire eller ved Langres.

Det ble betraktet som svært vanskelig for Frankrike å innlede krigen med en offensiv; det ville være lettere for de tyske styrkene. Dersom de franske styrkene angrep ville det trolig være på begge sider av Metz. Et fransk angrep mellom Metz og Strasbourg var svært vanskelig.

I desember 1912 kom det Tredje departement med et etterretningsestimat om Forventede innledende franske handlinger 1913/14 - Vermutete Erste Maßnahmen der Franzosen 1913/14. Det Tredje departement mente at det var trolig at franske styrker øyeblikkelig ville gå til aksjon på flankene dersom det ble krig. På venstre ville første korps, og kanskje også andre korps, samles ved Maubeuge og så gå inn i Belgia for å sikre linja Meuse fra Namur til Givet. Samtidig ville store kavalerikorps på opp til fire divisjoner gå inn i de belgiske Ardennene og Luxembourg. På den franske høyre flanken var et tidlig angrep av det franske sjuende korps og åttende kavaleridivisjon ventet mot Mühlhausen. Det er klart at generalstaben ventet at Frankrike ville innlede fiendtligheter umiddelbart så snart krigen begynte. Det var ingen grunn til at Moltke skulle tro at et angrep på Liège skulle ha noen spesiell betydning, skriver Zuber.

Han skriver videre at disse analysene viser at både franskmennene og tyskerne hadde veid alle muligheter og mulige handlingsforløp og deres sidevirkninger og hvilke muligheter disse igjen åpnet for. Det var ingen glimrende krigsplaner. Moltke hadde sagt i 1906 at saken var å oppdage hvilken krigsplan motstanderen hadde tatt i bruk. Krig dreier seg ikke om å planlegge, men om å kjempe. Og det var mest sannsynlig at den hæren som kjempet best ville vinne.

Zuber skriver at historikere senere ville anklage generalstaben for kriminell forsømmelighet da den krenket Belgias nøytralitet. De hevder at den propagandafordelen som Ententen vant ved dette var enorm og viktigere enn den militære framgangen det ga. Den tyske generalstaben var for militaristisk og ute av kontakt med virkeligheten til å innse dette. Men før krigen ble det diskutert i fransk militær presse at av rent militær nødvendighet ville det trolig bli nødvendig å utkjempe de avgjørende slagene i Ardennene. Og de franske militære skribentene tildelte ingen spesiell militær, diplomatisk eller moralsk betydning til krenkelse av Belgias nøytralitet.

Viktigst av alt er at før krigen gjorde verken franske militære skribenter eller det tyske Tredje departement britisk intervensjon på kontinentet avhengig av tysk krenkelse av Belgias nøytralitet. Britene hadde konkrete politiske og strategiske mål som de forfulgte i en europeisk krig. Det viktigste var å eliminere den tyske flåten. Den tyske generalstaben kunne med stor sikkerhet vente at britene ville intervenere på Ententens side.

Videre gjorde generalstabens etterretningsestimat sent i 1912 det klart at det var liten utsikt til at Tyskland kunne vinne en rask seier over Ententen. Krigen ville ikke kunne ende ved at tyske styrker drev den franske hæren inn i Sveits etter en førti dager lang kampanje.

I februar 1914 kom det russiske Første departement med et spesielt etterretningsestimat - "Die Kriegsbereitschaft Russlands" - om Russlands krigsberedskap. Dette var en advarsel til den tyske hæren om at russerne ville være en hard motstander. Estimatet listet opp sju sider med forbedringer av den russiske hæren etter nederlaget mot Japan. Hæren var blitt større og bedre trent og bedre utrustet. Dessuten kunne den mobiliseres og settes inn i krig mye raskere enn tidligere. Dette skyldtes spesielt at det var blitt innført en forberedende periode før mobilisering - en krigsforberedelsesperiode, som var en form for hemmelig mobilisering der ammunisjon og utrustning ble lastet på vogner og det ble kjøpt inn hester og innkalt reservister. Samtidig ble ikke rekrutter som var ferdige med militærtjenesten dimittert i denne perioden. Russerne hadde også kjørt et stort antall mobiliseringsøvelser og trent på øvelser for reservistene og på krigsforberedelsesperioden. Russerne arbeidet tydeligvis for å kunne utføre den hemmelige mobiliseringen så langt fram mot å sette den mobiliserte hæren inn i krigen som mulig uten at det ble oppdaget. Og det var en destabiliserende faktor.

Russerne iverksatte krigsforberedelsesperiode klokka 0326 den 27. juli 1914. Tysk etterretning oppdaget dette ganske raskt. Generalstabens etterretningssammendrag for 28. juli 1914 sa at russerne øyensynlig gjennomførte i det minste en delvis mobilisering og at trolig var det gitt ordre om å sette i verk krigsforberedelsesperiode i hele Russland. Det var sikkert at Russland gjennomførte militære tiltak på grensen mot Tyskland som bare kunne kalles for forberedelse til krig. Den 29. juli rapporterte tysk etterretning om troppekonsentrasjoner nær grensene og om innkalling av reservister og om at russerne begynte å gjøre jernbanemateriell klart for militær bruk. Russerne hadde øyensynlig begynt en hemmelig mobilisering og var i tillegg i ferd med å forberede å sette militære styrker inn i utgangsposisjonene for krig. Zuber skriver at det faktum at tyskerne trodde at russerne hadde begynt å mobilisere allerede den 27. juli må tas i betraktning ved enhver evaluering av tyske handlinger i krisen i juli.

Riksarkivet sa at ved krigsutbruddet hadde Russland 114 divisjoner i det europeiske Russland, og 18 til tilgjengelige noe senere fra øst. Serberne hadde 11 divisjoner, totalt 125 Ententedivisjoner øyeblikkelig tilgjengelige til krig mot Tyskland og Østerrike. I vest hadde Frankrike en feltstyrke på 62 divisjoner; Belgia og Storbritannia hadde seks hver. Ententen kunne derfor sette tilsammen omkring 200 divisjoner inn i krig, skriver Zuber.

Riksarkivet skriver at Tyskland hadde styrker tilsvarende 87 divisjoner og Østerrike 49, tilsammen 136 divisjoner. På den avgjørende vestfronten kunne Tyskland sette inn 68 divisjoner mot 74 divisjoner hos Ententen.

I øst stod 9 tyske divisjoner mot 18 russiske divisjoner. Dette gjorde det mulig for russerne å sette inn omkring 100 divisjoner mot de 49 østerrikske. I Øst hadde både tyskerne og østerrikerne mot seg styrker som var dobbelt så store som de styrkene som de selv disponerte. Og russerne ville mobilisere langt større styrker etter hvert som tida gikk, samtidig som franskmennene og britene hentet styrker fra sine imperier. Zuber skriver at om krig var et spørsmål om matematikk ville Ententen ha vunnet i løpet av kort tid.


Den franske og den russiske krigsplanen

I 1894 inngikk Frankrike og Russland en militær allianse. I 1910 ble kontakten innen denne alliansen intensivert. Under konferansen i 1910 ga Frankrike løfte om at dersom det brøt ut krig ville det øyeblikkelig gå til offensiv mot Tyskland, og bad om at Russland også startet en offensiv mellom den 15. og den 30. dagen av mobiliseringen.

Zuber skriver at konferansen i 1911 var av avgjørende betydning på veien mot krig. Mens det ikke var noe tysk "krigsråd" på den 8. desember 1912, som Fritz Fischer har hevdet, skriver Zuber, så koordinerte de allierte en detaljert offensiv krigsplan i 1911. Som Joffre har rapportert fikk den franske delegaten general Dubail russerne til å forplikte seg til å angripe Tyskland på den 16. dagen av mobiliseringen, når russernes først posisjonering av mobiliserte tropper var fullført, uten å vente på reservedivisjoner fra øst. Det var enighet om at bare en felles offensiv mot Tyskland ville være vellykket. En slik avtale hadde alltid vært målet for Frankrike, skriver Zuber. Det var en forpliktelse som russerne hadde unngått å ta på seg i annet enn de vageste ordelag siden mobiliseringen deres gikk så langsomt og siden de helst ville ha krig mot Østerrike.

Joffre besøkte Russland i 1913 for å forvisse seg om at den felles angrepsplanen ble skikkelig koordinert. Joffre forklarte til russerne ved flere anledninger at den mest sannsynlige handlemåten til tyskerne var at de ville sette inn hovedstyrken sin mot Frankrike. Derfor var det påtrengende nødvendig at russerne angrep snarest mulig. Tsar Nicholas sa at han ville angripe på den 15. dagen med 11 korps i Niemenhæren og 9 korps i Narewhæren. Den fransk-russiske konvensjonen fra 1913 sa at den allierte planen måtte være å angripe Tyskland samtidig fra begge sider med maksimum styrke. Russerne brukte så lang tid på mobilisering at de ville være den eneste av de krigførende partene som ikke gikk inn til angrep med full styrke allerede i utgangspunktet. Derfor hadde de sterke grunner til å begynne å mobilisere før de andre partene. Nødvendigheten av å mobilisere tidlig og slå raskt var en integrert del av den fransk-russiske offensive krigsplanen og var ikke, som Ritter og andre har påstått, en enestående karakteristikk ved den tyske krigsplanen, skriver Zuber.

Avtalen fra 1911 var grunnlaget for all videre fransk og russisk krigsplanlegging. Den ville deretter bli fundamentalt forandret i begge landene. Med grunnlag i avtalen erstattet Frankrike den defensiv-offensive doktrinen til Bonnal med Plan XVII. Russerne byttet den defensive krigsplanen sin for en krig mot Tyskland med Skjema 19, som sørget for samtidige offensiver mot Tyskland og Østerrike-Ungarn.

I 1911 var derfor den militære scenen satt for utbrudd av krig, skriver Zuber. Den russiske alminnelige mobiliseringen den 30. juli 1914 satte klokka tikkende mot en fransk-russisk offensiv, som ville begynne på den 15. dagen av mobiliseringen - senest 14. august. Schlieffen hadde forutsagt at dette ville bli tilfelle i det minste siden 1902, og han hadde bygd hele sine motangrepsdoktrine rundt det, skriver Zuber.


Plan XVII

Zuber skriver at utplasseringen av styrker etter Plan XVII var rent offensiv. Den første arme med fire korps ble plassert nær Epinal, andre arme ved Mirecourt-Toul, tredje arme bak Verdun, fjerde arme i utgangspunktet i reserve mellom St Menehould og Bar-le-Duc, femte arme til venstre for St. Menehould-Stenay-Hirson. Kavalerikorpset var langt til venstre ved Mézières og Sedan.

Det er ofte sagt at Plan XVII hadde en variant som skulle bli satt i verk dersom de tyske styrkene gikk gjennom Belgia. I denne varianten ville den fjerde arme gå fra sin reserveposisjon og nord for tredje arme, og femte arme ville gå nordover mot den belgiske grensen. Alle de franske armeene ville være i fremste linje. Og Joffre satte i virkeligheten denne varianten i verk den 2. august 1914. Det var den første dag av mobiliseringen både for den franske og den tyske hæren. Den tyske hæren gikk inn i Luxembourg på mobiliseringens andre dag. Tyskerne hadde nettopp begynt å mobilisere, og sendte bare sikkerhetsstyrker. Andre styrker gikk først mot grensen den 6. august. Franskmennene hadde derfor ikke fått noen indikasjon på hvordan tyskerne ville sette inn troppestyrkene sine ved dette, skriver Zuber. Den virkelige posisjoneringen av de franske styrkene satte fem armeer på linje, med tre av disse armeene, tyngdepunktet, nord for Verdun.

Zuber skriver at gitt en posisjonering av styrkene som satte tre av de fem franske armeene på den belgiske grensen, og en krigsplan som krevde umiddelbart angrep og en allianse som spesifiserte en offensiv mot Tyskland på den 15. dag av mobiliseringen, så var de franske styrkene på vei til å gå inn i Belgia uansett om tyskerne gjorde det eller ikke. Det vil sikkert bli hevdet at den politiske ledelsen i Frankrike ikke ville ha gitt Joffre tillatelse til dette, men den franske regjeringa hadde godkjent krigsplanen, og visste hva den innebar, skriver Zuber.

Tysk etterretning hadde ikke oppdaget de forandringene som hadde skjedd med franske krigsplaner etter 1911. Derfor var de tyske antakelsene om de franske styrkenes oppstilling ved et krigsutbrudd helt feilaktige. Tyskerne trodde at de franske styrkenes venstre flanke ville bli plassert mye lenger mot vest og sør enn den faktisk ble plassert. Dessuten regnet tyskerne med at de franske styrkene hadde en stor masse i dybden bak Verdun og at de franske styrkene i utgangspunktet ville holde seg på defensiven. Greiner la merke til at det Tredje departementet ikke hadde forstått at franskmennene hadde til hensikt å plassere hele hæren sin langs grensen, og så sette i verk en umiddelbar offensiv. Den tyske antakelsen om de franske styrkenes kamporden var også feil på alle nivå.

Likevel var det personer i den tyske generalstaben som hadde lagt merke til forandringene i fransk militær doktrine. Zuber nevner en artikkel i den siste utgaven før krigen av generalstaben profesjonelle publikasjon som viser dette. Grandmaison hadde gitt ut ei bok der han forklarte sin militære doktrine. Og den franske hæren hadde offentliggjort skriftlig materiell som bygde på den nye militære doktrinen. Alle disse dokumentene la vekt på offensiven.


1914: Den tyske krigsplanen

Zuber skriver at Riksarkivet publiserte en enorm krigshistorie, men avslørte bare fragmenter om instruksene - Aufmarschanweisungen - til armeenes kommandanter. Zuber skriver at det er nesten helt sikkert at Moltke skrev en Lagebeurteilung - analyse av situasjonen og konsept for operasjonen. Denne ble heller ikke offentliggjort. Men Aufmarschanweisungen for tre armeer overlevde ødeleggelsen av Riksarkivet, i tillegg til noen utdrag som ble offentliggjort i den offisielle historien. Den amerikanske hæren tok den tyske femte armes arkiv i slutten av krigen. Og Aufmarschanweisungen til den bayerske sjette arme overlevde i Krigsarkivet i München. Siden den sjette arme hadde operasjonell kontroll over den sjuende arme i Alsace overlevde også Aufmarschanweisungen til den sjuende arme. Og den bayerske stabssjefen Krafft von Dellmensingen skrev en Lagebeurteilung for den tyske hærens venstre ving, og denne er også bevart. Zuber skriver at disse ordrene sammen med Moltkes operasjonsordrer gjør det mulig å rekonstruere Moltkes konsept for operasjonene i Frankrike i 1914. Og dette konseptet hadde ingenting å gjøre med "Schlieffenplanen", skriver Zuber.

Zuber skriver at konseptet for operasjonen finnes i den fjerde delen av Aufmarschanweisungen, "Besondere Weisungen" - spesialinstruksjoner. Disse begynner med noen alminnelige betraktninger over den politiske situasjonen i Europa.

Den tyske hovedstyrken skulle gå gjennom Belgia og Luxembourg inn i Frankrike. Den femte arme skulle være som en aksling for den tyske bevegelsen ved å holde kontakt med Metz-Diedenhofen. Farten på bevegelsen ville bli bestemt av bevegelsen til den høyre flanken. Dette var hele konseptet som det var skrevet i Aufmarschanweisungen. I tillegg fikk hver arme sine oppdrag.

Zuber skriver at som vi har sett var Riksarkivet selektivt i valget av de dokumentene som det offentliggjorde. Det friga bare fragmenter av dokumenter og fulgte "Schlieffenplanpartilinja" i fortolkningen av fakta, men tilsynelatende forfalsket det aldri dokumenter. Riksarkivet var derfor tvunget til å innrømme at oppdraget til den første arme på høyre flanke var å marsjere til Brussel for å beskytte hærens høyre flanke. Senere ville Riksarkivet og Kuhl, som var stabssjef for første arme, og Groener påstå at konseptet for "Schlieffenplanen" var for den første arme å gi det avgjørende slaget, stadig å presse den franske venstre flanken til å vike. Men en slik fortolkning finner ikke støtte verken i Aufmarschanweisungen eller i Moltkes operasjonsordrer. Den første armes oppdrag var gjennom hele kampanjen, fra den første begynnelsen til slaget ved Marne, å alltid være flankevakt.

Moltkes hensikt var helt klart at andre arme skulle utføre hovedangrepet. Denne armeen var ledet av Tysklands senior aktive offiser, Wilhelm von Bülow. Moltke ville gi Bülow operasjonell kontroll over den første arme på høyre side og tredje arme på venstre side. Tredje og fjerde armeer ble instruert til å marsjere mot Meuse.

Både sjette og femte arme ble fortalt at femte arme ble satt inn på en smal front for et spesielt formål: denne formasjonen ville tillate den femte arme å svinge sørøst gjennom Metz dersom franske styrker angrep tidlig og i styrke inn i Lorraine. Dette ville ha forandret hele karakteren til kampanjen. Den fjerde arme måtte da dekke den femte armes bakre rekker og operasjonen ville da blitt som en av Generalstabsreisen West. Metz skulle bli en befestet sone. Moltke trodde at hovedangrepet til de franske styrkene ville komme mot Lorraine.

Kommandanten til den sjette arme, kronprins Rupprecht av Bayern, hadde fått operasjonell kontroll over alle styrkene i Alsace-Lorraine, som var hans egen sjette arme og i tillegg sjuende arme. Oppgaven hans var å vokte venstre flanke til hovedstyrken og hindre at franske styrker ble overført mot den tyske høyre vingen. I utgangspunktet skulle han planlegge å gjøre dette ved å avansere på en svært vid front mot Mosel nedenfor Fort Frouard, nord for Nancy-Toul, og Meurthe. Samtidig skulle han ta Fort Manonviller. Dersom de tyske styrkene i Lorraine skulle bli tvunget til å trekke seg ut skulle det foregå mot østsida av Metz for å sikre at den venstre flanken til hovedstyrken fortsatt var beskyttet. Dersom sjette og sjuende arme ikke ble stilt overfor overlegne fiendtlige styrker kunne deler av sjette arme angripe over Metz eller sør for Metz mot venstre bredd av Mosel, mellom Toul og Verdun.

I utgangspunktet var oppgaven til sjuende arme å drive bort fiendtlige styrker som angrep inn i øvre Alsace. Dersom overlegne franske styrker angrep i øvre Alsace skulle den sjuende arme dra seg tilbake til Strasbourg og høyre bredd av Rhinen. Den viktigste oppgaven til sjuende arme var å sende sterkest mulig styrker for å samarbeide med sjette arme.

Den bayerske stabssjefen, Krafft von Dellmensingen, skrev sin analyse av oppdraget i Alsace-Lorraine mellom 2. og 5. august. Han begynte med å skrive at de fire aktive armekorpsene ville være kampklare om kvelden den ellevte dagen av mobiliseringen. Den sjette arme kunne derfor ikke sette seg i bevegelse tidligere enn på den tolvte dagen.

Dersom de franske styrkene satte inn sitt hovedangrep i Lorraine var det oppgaven til de tyske styrkene som var der å gi den høyre vingen tid til å snu mot sørøst for å støtte den venstre vingen.

Krafft sa at sjette arme måtte holde de franske fast ved å angripe dem, men bevare muligheten til å trekke seg tilbake dersom de franske styrkene angrep svært sterkt. Samtidig måtte armeen være klar til å krysse Mosel lenger nord og sør for Metz.

En offensiv mot Mosel og Meurthe kunne ikke gjennomføres som et angrep av all kraft som prøvde å ødelegge fienden. Men fienden måtte få inntrykk av at et angrep i full skala ble gjennomført mot linja Toul-Epinal. Det var vanskelig å få den angripende styrken til å virke sterkere enn den faktisk var. Angrepet skulle gjøres på en svært bred front for at det skulle bli gitt inntrykk av at en svært stor styrke utførte angrepet. For å gjøre det troverdig at dette kunne være det tyske hovedangrepet skulle også tungt artilleri fra artillerireserven i Metz bli tatt i bruk.

Dersom de franske styrkene angrep med stor kraft skulle tyngden av sjette arme trekke seg tilbake uten alvorlig motstand. Kavaleri ville sinke fienden. Under tilbaketrekningen måtte armeen hele tiden være klar til å snu og gå til angrep, dersom fienden stoppet eller snudde. Sjette og sjuende arme ville ta stilling langs Saar til sørøst for Metz. Stillinga ved Saar var 80 kilometer lang. Sjette og sjuende arme ville holde denne stillinga til de var klare til å gå til motangrep sammen med styrker fra den høyre vingen. Kom de franske styrkene svært langt inn i Lorraine ble de svært sårbare og kunne angripes fra mange sider samtidig.

Krafft diskuterte nødvendige tiltak for å gjennomføre det tredje oppdraget, angrep mot vestsida av Metz. Det meste av sjette arme måtte flytte til øst for Metz. Zuber skriver at uten at Krafft skrev det kan det sies at herfra kunne også sjette arme angripe flanken til et fransk angrep ut fra Verdun, eller bryte gjennom den franske festningslinja mellom Toul og Verdun.

Zuber skriver at denne antakelsen støttes av en ny plan som ble skrevet av generalstaben for nøyaktig denne operasjonen, og oppdatert den 31. juli 1914 med en etterretningsanalyse av de franske sperrefortene. Planen var for en hær på sju korps som skulle bryte gjennom linja av fort støttet av et angrep på "Position de Nancy" i sør mens en annen hær omringet Verdun mot nord. Fire korps ville bli satt inn som tyngde i angrepet støttet av 13 bataljoner med tungt artilleri av den typen som kom til å bli brukt mot Liège.

De franske angrepene i Alsace-Lorraine ble betraktet som indikatorer på franske intensjoner. Dersom de ble utført med stor styrke var det trolig at den franske hovedangrepet ville komme der, men dersom de var svake eller det ikke kom angrep ville trolig tyngden av den franske innsatsen komme andre steder.

Dersom det ikke kom sterke franske angrep i øvre Alsace skulle den sjuende arme holde seg nært opp til den venstre vingen til sjette arme. Dersom det kom sterke franske angrep skulle sjuende arme forsvare den venstre flanken til den tyske stillinga. Sjuende arme skulle være klar til å angripe sør for Donon mot St Die for å ta de franske styrkene i Lorraine i høyre flanke.

Ut fra dette plasserte Krafft styrkene sine i stillingene deres og ga dem ordrer. Zuber skriver at Kraffts Lagebeurteilung ikke hadde noe å gjøre med "Schlieffenplanen". Han mente at det var temmelig sikkert at det ville bli satt inn sterke franske styrker mot Alsace-Lorraine. Og han nevnte to steder at dersom de franske styrkene satte inn sitt hovedangrep tidlig i Lorraine ville den tyske høyre vingen marsjere mot sørøst og at de to tyske vingene ville gjøre et koordinert og forhåpentligvis avgjørende motangrep. Et av de to mulige scenariene som var vurdert i Aufmarschanweisungen til femte og sjette arme var at de franske styrkene ville angripe svært tidlig i Lorraine. Den femte arme ville da angripe gjennom Metz mot den franske flanken. Den fjerde arme måtte da dekke de bakre rekker til femte arme. Zuber skriver at dette var et scenario som hentet ut av Generalstabsreisen West og selve motsetningen til Schlieffenplanen.


Liège

Zuber skriver at en side ved den tyske krigsplanen som er blitt universelt fordømt er angrepet på Liège. Moltke ønsket å erobre fortet før det var satt i alarmtilstand og blitt forsterket. Derfor gikk tyske styrker inn i Belgia allerede den 4. august og gjennomførte et angrep natt mellom 5. og 6. august.

Etter krigen ble dette framholdt som et spesielt tilfelle av militarisme. Zuber skriver at angrepet på Liège er et av nøkkelelementene i argumentasjonen om at for Tyskland betydde mobilisering krig. Det skulle ha blitt planlagt uten at kansleren visste om det.

Zuber skriver at russerne erklærte full mobilisering klokka 1800 30. juli, og første dag av mobiliseringen ville være den 31. juli. Zuber skriver videre at dette startet klokka for nedtelling i 15 dager for den fransk-russiske offensiven mot Tyskland. Frankrike erklærte derfor alminnelig mobilisering klokka 1630 den 1. august, med første dag av mobiliseringen den 2. august. Tyskerne begynte ikke å mobilisere først en halv time senere. Zuber skriver at franskmennene reagerte derfor ikke på tysk aggresjon, men bare på sine avtaleforpliktelser overfor Russland om å gå til angrep på den femtende dagen av russernes mobilisering.

Gerhard Ritter hevdet at den russiske hæren var i stand til å mobilisere og sette styrkene i posisjon mens det foregikk forhandlinger. Men at Schlieffenplanen krevde at Tyskland mobiliserte og angrep Frankrike umiddelbart. Planen skulle være så rigid at den ikke tålte avvik. Bare for Tyskland betydde mobilisering krig. Zuber skriver at dette argumentet ikke hviler på bevis, men på en karikatur av Tyskland som militaristisk og rigid.

Zuber skriver at denne teorien har tre problem. Zuber skriver at han i boka si har vist at ingen tysk generalstabssjef ville ha tillatt at russerne satte inn sin enorme hær uten å komme med avgjørende mottiltak: i 1914 var den fullt ut mobiliserte russiske hæren like stor som den tyske og den østerrikske tilsammen. For det andre var ikke Schlieffenplanen den tyske krigsplanen. Det var den fransk-russiske alliansen som hadde den offensive krigsplanen, ikke Tyskland. Zuber skriver at Schlieffens virkelige intensjon var å gå til motangrep mot en russisk-fransk invasjon av Tyskland. For det tredje ventet alle europeiske generalstaber at fiendtligheter, spesielt raids for å forstyrre troppene som var i ferd med å gå i posisjon, ville begynne umiddelbart med erklæring av alminnelig mobilisering.

Moltkes motivasjon for å angripe Liège er klar. Den engelske og franske generalstaben hadde greid å holde sine samtaler om britisk militær innsats på kontinentet skjult både for den britiske regjeringa og parlamentet. Men Tyskland hadde det beste etterretningsvesenet i Europa, og i 1907 hadde det fått en troverdig rapport om den hemmelige avtalen mellom Frankrike og Storbritannia. Tysk etterretning var også informert om samtalene mellom den engelske og franske generalstaben i 1911. Fra 1911 begynte tysk etterretning å advare mot økende aggresjon og angrepsberedskap hos Ententen. I 1912 fortalte Haldane tyskerne at det var praktisk talt sikkert at England ville gå inn i krigen. Zuber skriver at tyskerne måtte anta at også Belgia gikk inn på Ententens side. Zuber skriver at avgjørelsen om å angripe Liège ble tatt ut fra situasjonen i 1911-12 og hadde ingenting å gjøre med Schlieffenplanen.

Etter mobiliseringen fulgte de militære handlingene i deres normale rekkefølge. Klokka 1410 den 2. august, på mobiliseringens første dag, fikk Joffre full handlefrihet fra den franske regjeringa. Riksarkivet sier at den 5. august var regongoseringspatruljer i kontakt langs hele grensen i Alsace og Lorraine, og enda tidligere i Øst-Preussen. Zuber skriver at ingenting Joffre skrev i sine memoarer tyder på at det tyske angrepet mot Liège hadde noen betydning for hans handlinger. Joffre ville gå til angrep mot tysk territorium med store styrker den 7. august.

Zuber skriver at Churchill, som First Lord of the Admirality, var opptatt av å sette den engelske flåten inn i kamp mot tyske krigsskip i august 1914, og var ikke opptatt av muligheten til å få i gang forhandlinger for å avverge krigen, selv om han i 1931 skrev at det tyske angrepet på Liège ødela alle muligheter til fredsforhandlinger som kunne ha avverget krigen.


Det franske angrepet i Lorraine

Franskmennene åpnet kampanjen med et angrep fra Belfort inn i øvre Alsace den 7. august, på mobiliseringens sjette dag. Angrepet ble utført av det sjuende korps. General von Heeringen som kommanderte den tyske sjuende arme benyttet seg av at kronprins Rupprecht ikke var til stede til å kommandere armeen sørover for å gå til motangrep. Heeringen koordinerte ikke troppene sine og angrepet ble ikke utført på en vellykket måte, det bare skjøv de franske styrkene tilbake. Armeen til Heeringen var nå trøtt og uorganisert og langt fra den ventede slagmarka i Lorraine.

Den 14. august, på den 15. dag av den russiske mobiliseringen, begynte den franske første og andre arme sine angrep inn i Lorraine, og situasjonen til den tyske sjette arme begynte å bli dårlig. Krafft begynte en langsom tilbaketrekning. De tyske styrkene fikk et alvorlig tilbakeslag i Vosges der franske styrker overkjørte en tysk brigade. Festninga Feste Kaiser Wilhelm II var enda ikke satt i krigsberedskap, og det var fare for at franske styrker ville ta den. Om kvelden kom en etterretningsrapport til sjette armes hovedkvarter fra Hærens overkommando som anslo at de franske styrkene ville sette hovedangrepet sitt inn i Lorraine. Den sjette arme, med 10 divisjoner, hadde opp til 16 franske korps mot seg og 6 til 8 reservedivisjoner, totalt 38 til 40 franske divisjoner. Dette var omkring 60% av den franske felthæren. Et slikt massivt fransk angrep inn i Lorraine ville ha betydd at hovedslaget ville ha blitt utkjempet der. Den sjuende arme var opptatt av å organisere seg selv etter motangrepet i øvre Alsace og ville ikke komme til Lorraine på flere dager. Hærens overkommando ga både fjerde og femte arme beskjed om å være klare til å angripe gjennom Metz. Krafft begynt å samordne sine styrker med den femte arme. Moltke sendte seks erstatningsdivisjoner for å forsterke den sjette og sjuende arme.

Den franske frammarsjen inn i Lorraine foregikk sent og forsiktig. Sammen med etterretningsdata som var blitt innsamlet i kontakt med fienden fikk dette både den sjette arme og Hærens overkommando til å tro at den franske offensiven inn i Lorraine ikke var så sterk som man først hadde trodd. Den sjette arme begynte å vurdere å selv gå over på offensiven, men måtte vente på sjuende arme. Den 18. august begynte den tyske høyre vingen sin frammarsj. Den tyske sjuende arme som endelig hadde samlet seg vest for Strasbourg begynte å bevege seg sakte gjennom Vosges i et forsøk på å presse den franske høyre flanken til å vike. Den 20. august angrep den sjette arme. Riksarkivet forteller at de franske styrkene var på 420 bataljoner med 1.766 kanoner, og den sjette arme hadde 368 bataljoner med 1.648 kanoner. Likevel ble de franske styrkene kastet tilbake og kom i uorden, selv om angrepet var rent frontalt. Ingen større franske enheter ble ødelagt og de franske styrkene tapte bare få kanoner. Den 22. august begynte det franske artilleriet å gjøre seg gjeldende, og styrkene fra Bayern led store tap.

Zuber skriver at andre bind av den bayerske offisielle historien som ble utgitt i 1929 forteller at den 22. august kom Krafft og Rupprecht fram til at de hadde utført sitt oppdrag i Lorraine og ønsket et nytt oppdrag. Den tyske venstre flanken var sikker og den høyre vingens angrep på Sambre og Meuse hadde begynt. Krafft spurte Hærens overkommando om han kunne flytte hæren sin øst for Metz. Zuber skriver at den bayerske offisielle historien ville ha leserne til å tro at Krafft og Rupprecht ville flytte den bayerske hæren til den høyre vingen, helst ved jernbane til Belgia.

Zuber skriver at dette var et forsøk på å sette bayerne på den rette siden av "Schlieffenplan" legenden. Ved denne tid hadde den høyre vingen rykket fram i fem dager og var nesten på grensen mellom Belgia og Frankrike. Det ville ha tatt to til tre dager å flytte de bayerske styrkene til jernbanestasjonene og enda fire til fem dager å ta dem derfra til Aachen. Derfra måtte de gå videre til fots siden jernbanelinjene i Belgia var ødelagt. Dette ville ha vært i begynnelsen av september, og den høyre vingen ville ha vært i ferd med å nærme seg Paris, og de bayerske styrkene ville ha vært hundrevis av kilometer fra slagmarkene.

Hærens overkommando var ikke villig til å gjøre dette. Det bayerske tunge artilleriet angrep fortsatt sperrefortet Manonviller.

Den 22. august hadde Hærens overkommando gitt den sjette arme ordre om å angripe mot sør for å prøve å omringe den franske første arme i Vosges. Den offisielle bayerske historien forteller at Hærens overkommando den 23. august trodde at de franske styrkene ville fortsette å dra seg tilbake i Lorraine. Men den franske første og andre arme stoppet tilbaketrekningen og gikk til motangrep mot det bayerske høyre. Den 25. august møtte de bayerske styrkene voldsom artilleriild og motangrep som stoppet dem.

Den 25. august fortalte Hærens overkommando den sjette arme at det endelige målet for det tyske venstre var å bryte gjennom "Trouèe de Charmes". Zuber skriver at dette var en demonstrasjon av at Moltke fortsatt tenkte i samme tankebaner som Beseler hadde gjort i 1900, at en av de viktigste oppgavene til en kampanje i Frankrike ville være å bryte gjennom den franske festningslinja ved å angripe den både forfra og bakfra. Men Moltke ga ikke den sjette arme store mengder tungt artilleri eller artilleriammunisjon. Den 26. august hadde franske angrep tvunget den sjette arme til å gå på defensiven. De franske styrkene fortsatte å bruke betydelige ressurser i Lorraine, spesielt artilleri og granater. Den 27. august stoppet de franske angrepene og fronten stabiliserte seg.

Hærens overkommandos ordre fra 28. august ga sjette og sjuende arme i oppdrag å bryte gjennom "Trouèe de Charmes" dersom de franske styrkene begynte en alminnelig tilbaketrekning. Bayerne i Lorraine overbeviste Hærens overkommando om at de tyske styrkene i Lorraine trengte å hvile, de måtte erstattes av andre styrker og trengte tungt artilleri. Krafft fikk vite at han ikke trengte å angripe, men han ble også instruert om å låse fast så store franske styrker som mulig. Zuber skriver at Schlieffen hadde advart mot en slik feil.

Tidlig i september ble det klart at den tyske fjerde og femte arme ikke ville bryte den franske festningslinja bakfra og den sjette arme ville ikke trenge gjennom den forfra. Samtidig var det økende bekymring for at franskmennene ville flytte styrker til det nordlige Frankrike med jernbane, og at de ville få tilslutning fra britiske styrker. Disse ville true de tyske kommunikasjonslinjene langs Meuse i Belgia. Det ble derfor den 5. september besluttet å flytte den sjuende arme til Belgia. Jernbanenettet i Belgia var i stor grad reparert. Den 8. september fikk også sjette arme ordre om å flytte.


Kampanjen i Frankrike

Den 14. august krysset første arme fra den tyske høyre vingen Meuse nord for Liège. Den 17. august ga Moltke ordrer for den høyre vingens angrep som skulle begynne den 18. august. Zuber skriver at det var ingenting som liknet "Schlieffenplanen" i ordrene. Den viktigste instruksjonen var at første arme var satt under kommandanten av den andre armes operasjonelle kontroll, Bülow. Oppgaven var å slå ned motstand i Belgia. Den 20. august var første og andre arme halvveis gjennom Belgia, og Bülow hadde mottatt rapporter som fortalte at franske styrker ble konsentrert langs Sambre-Meuse mellom Charleroi og Dinant. Bülow vendte første og andre arme mot sør for å kjempe mot dem. Kuhl trodde at det britiske ekspedisjonskorpset var et eller annet sted nord for Lille på grunn av noen etterretningsrapporter som han selv hadde skrevet før krigen. Han orienterte derfor formasjonen sin mot nordvest og var helt ubalansert da han kom i kontakt med det britiske ekspedisjonskorpset 70 kilometer sørøst for Lille, ved Mons.

De franske styrkene gjennomførte hovedangrepet sitt med sin venstre side, i Ardennene. Den 21. august nærmet den franske tredje arme seg vinkelen Sambre-Meuse, den fjerde arme krysset den Belgiske grensen i sør og tredje arme var på den høyre flanken til fjerde arme. I følge Joffres plan av 18. august skulle den femte arme med britene på sin venstre flanke presse den tyske høyre flanken til å vike mens den fjerde og tredje arme brøt sund det tyske sentrum.

I Ardennene møtte den tyske fjerde og femte arme den franske tredje og fjerde arme den 22. august. Riksarkivets historie hevder at de franske styrkene hadde betydelig mer infanteri enn de tyske armeene, 377 franske bataljoner mot 236 tyske bataljoner, og et mindre overtak i artilleri, 1.540 franske kanoner mot 1.320 tyske kanoner. Likevel vant de to tyske armeene en fullstendig seier. Zuber skriver at det har vært forsøkt å forklare denne seieren på ulike vis, men det som var avgjørende var at det tyske infanteriet var overlegent på kompani, bataljons og regimentnivå. I praktisk talt alle sammenstøt ble de franske styrkene kastet tilbake i uorden.

På den høyre flanken hadde tyskerne betydelig numerisk overlegenhet: 358 bataljoner og 2.1646 kanoner mot Ententestyrkenes 257 bataljoner med 1.120 kanoner. De tyske armekommandantene var ikke i stand til å utnytte dette til å vinne en avgjørende seier. Den 23. august prøvde den saksiske tredje arme å skyte seg over Meuse ved å angripe med massiv artilleristøtte på en smal front mellom Namur og Givet. Meusedalen har bratte dalsider her og svake franske styrker var i stand til å hindre den tredje arme å få solid fotfeste på vestsida av elva. Noe senere prøvde tredje arme å krysse elva litt lenger mot sør der det knapt var franske tropper, men siden den tredje arme ikke hadde utstyr for å bygge bru over elva var det tilstrekkelig at franskmennene sprengte de eksisterende bruene for å hindre tredje arme å krysse elva.

I sentrum angrep Bülow den 23. august rett over Sambre mellom Namur og Mons. Den franske femte arme og belgierne var tallmessig sterkere enn andre arme, men det tyske infanteriet viste igjen sin overlegenhet og den andre arme skjøv motstanderne bort fra elva. Den franske femte arme var i stand til å dra seg tilbake direkte bakover natt mellom 23. og 24. august. Det virker som om den tredje arme den 24. august fortsatt hadde mulighet til å avskjære den franske femte arme, men den gjorde det ikke siden Bülow innstendig ba om hjelp natt mellom 23. og 24. august. Den tredje arme gikk derfor rett vestover mot den andre arme, og muligheten for å ta den franske styrken til fange gikk tapt.

Lengst ut mot høyre på den tyske flanken møtte den første arme det britiske ekspedisjonskorpset. Her kunne 120 tyske bataljoner vært satt inn mot 52 britiske og franske, og en avgjørende tysk seier kunne ha forandret krigens gang. Men den første arme reagerte sent. Selv Riksarkivet var kritisk overfor Kuhl, og bemerket at selv om rapporter fra tre av korpsene hans gjorde situasjonen helt klar greide han ikke å foreta seg noe effektivt for å konsentrere styrkene sine mot den britiske styrken. Kuhl trodde at han bare stod overfor to britiske divisjoner, og at sterke britiske styrker stod ved Lille. Bare to av den første armes fem korps var engasjert ved Mons. Kuhl kunne ha angrepet den britiske styrken fra flere sider, men gikk til frontalangrep, og de britiske styrkene fikk mulighet til å dra seg tilbake.

Det britiske ekspedisjonskorpset dro seg tilbake natt mellom 23. og 24. august og første arme mistet fullstendig kontakt med det. Første arme kom til at den britiske styrken hadde dratt seg østover til Maubeuge og gikk dit for å fange den. Men den hadde gått mot sør. Derfor var første arme ute av stand til å ødelegge det isolerte britiske andre korpset ved Le Cateau den 26. august.

Likevel hadde den tyske armeen vunnet alle de innledende kamper med de franske styrkene, skriver Zuber. Den fullstendige tyske seieren kom som et dypt sjokk på franskmennene. Det var resultatet av overlegen trening på taktisk nivå, skriver Zuber. Hermann Stegemann pekte i 1917 på at de tyske styrkene hadde vært for dyktig og overlegne, for den store framgangen deres fikk det til å se ut som om de hadde satt i gang en angrepskrig mot et Frankrike som ikke var forberedt.

Seieren i grensekampene hadde sikret de tyske styrkene to eller tre veker der de franske styrkene ikke var i stand til å gå til angrep. Zuber skriver at de muligheten som de tyske styrkene nå hadde enten var å overføre styrker østover for å beseire russerne, mens de i vest holdt seg på defensiven nær ved grensene, eller fortsette angrepet i vest med full styrke for å bryte den franske festningslinja, som i Beselers operasjonsstudie fra 1900.

Den 24. august besluttet Hærens overkommando å overføre seks korps østover. Dette var i samsvar med konseptet i mange av Schlieffens øvelser. Schlieffen hadde aldri en øvelse der Frankrike først ble fullstendig beseiret og det deretter ble overført store styrker østover. Dersom Moltke hadde sendt seks korps umiddelbart med tog mot øst og deretter holdt seg på defensiven i vest ville han ha handlet i samsvar med Schlieffens framgangsmåte slik den er kjent fra øvelsene.

Men Moltke prøvde å gjøre det bedre enn Schlieffen og sikre seier på begge frontene samtidig. Den 25. august reduserte han den styrken som skulle sendes mot øst fra seks til to korps, som nettopp hadde tatt Namur. Begge korpsen måtte gå til Aachen for å nå jernbanelinjene. Det tok atskillige dager. Zuber skriver at den styrken som burde vært sendt var en styrke som var nært jernbanene, og dette var styrken på tyskernes venstre, altså sjette og sjuende arme i Alsace og femte arme ved Metz. Spesielt den sjuende arme gjorde ingen nytte der den var. Samtidig fortsatte den tyske forfølgelsen i Frankrike, og den 26. august meldte den åttende arme i Øst-Preussen at den hadde begynt motangrepet ved Tannenberg, og mente at det ville bli vellykket.

Zuber skriver at i Riksarkivets diskusjon av Moltkes avgjørelse den 24. august om å sende tropper mot øst hevder den offisielle historien for første gang at for at konseptet til Schlieffenplanen skulle bli virkeliggjort måtte den avgjørende innsatsen utføres av den første arme. Beviset var at Moltke ikke overførte styrker fra den første arme østover. Zuber skriver at den virkelige grunnen var sikkert at den første arme var for langt fra jernbanelinjene.

Zuber skriver at Kuhl og Groener har gjort mye ut av at Moltke hadde valgt Luxembourg som sitt hovedkvarter. De skrev at dette viser at Moltke ikke forstod Schlieffenplanen siden Moltke med dette plasserte seg perifert i forhold til den høyre vingen. Zuber skriver at Luxembourg var et kommunikasjonssentrum med gode kommunikasjoner i alle retninger, også til Berlin, Østerrike og Øst-Preussen, og lå i sentrum for troppene på vestfronten. Valget viser at planen på dette punktet var å bryte gjennom den franske festningslinja mellom "Trouvée de Charmes" og Toul, og at den første arme ikke var det avgjørende punktet.

Den 27. august kom Moltke med den første fullstendige operasjonsordren siden operasjonen begynte. Zuber skriver at denne ordren ikke hadde noe å gjøre med "Schlieffenplanen". Moltke trodde at kampene ved grensen hadde påført de franske styrkene store tap og at de tyske styrkene burde forfølge de franske styrkene for å hindre at de ble forsterket. Så store franske områder som mulig måtte tas fra franskmennene for å redusere mest mulig det området de kunne hente forsterkninger fra. Den andre tyske arme skulle gå mot Paris, og den hadde den viktigste oppgaven. Hva den skulle gjøre der ble ikke sagt. I følge dagboka til generaloberst Moritz Freiherr von Lyncker, som var sjef for keiserens militærkabinett, sa Moltke den 31. august at han ville angripe mellom Reims og Verdun, og at han trodde at det avgjørende slaget ville stå der. Den første arme skulle gå mot nedre Seine. Det har blitt forsøkt å framstille dette som om det var et langt skritt på veien mot å gå rundt Paris i vest, som tyske styrker skulle gjøre etter Schlieffenplanen. Men første arme var for svak og manglet støtte til det.

Den tyske tredje armes oppgave var å angripe mot sørvest, og den møtte bare franske baktropper, og det virket som om den kunne drive det langt inn i de bakre rekkene til enten femte eller fjerde arme. Men om morgenen den 27. august sa den tyske fjerde arme at den hadde møtt hard motstand fra den franske fjerde arme som nektet den å krysse Meuse, og at den trengte øyeblikkelig hjelp. Den tredje arme under Hausen skiftet derfor kurs fra å gå mot sørvest til å gå mot sørøst for å komme til hjelp. Den gikk ikke lenger etter fjerde armes bakre rekker men mot dens venstre flanke. Den franske fjerde arme dro seg da uhindret tilbake mot sør. Hausens avgjørelse var direkte i strid med både Moltkes instruksjoner og Schlieffens doktrine. Schlieffen framholdt at for å sette fienden ut av spill for godt måtte fiendens mulighet til tilbaketrekning angripes, man måtte ikke nøye seg med å drive fienden tilbake, som det ble gjort ved et angrep mot flanken, som Hausen foretok.

Den tyske høyre vingen var fortsatt tallmessig overlegen overfor de styrkene som stod mot den. Den 31. august svingte den første arme som hadde gått mot sørvest mot sørøst for å prøve å distansere den franske femte arme som var på dens venstre side. Dette har blitt kalt for "Von Klucks vending", og slutten på Schlieffenplanen. Men den første arme kunne knapt gjøre noe annet, skriver Zuber. Den måtte følge med for å sikre flanken til andre arme.

Den andre september nådde det niende korps i første arme fram til Marne ved Château Thierry langt foran andre arme. Moltke minnet den første arme om at oppgaven dens var å være flankevakt, og ga den ordre om å stille i kolonner bak andre arme. Den overordnede oppgaven til den høyre vingen var å jage den franske hærens venstre flanke. Moltke ville presse den franske hæren inn i Sveits. Dette var første gang en slik operasjon ble nevnt. Tydeligvis mente Moltke at de franske styrkene var blitt fullstendig slått.

Kuhl hadde overbevist seg selv om at britene og franskmennene ville prøve å ta stilling nord for Seinen og ga første arme ordre om å fortsette forbi Paris i sør. Kuhl ville senere hevde at han hadde gått sør for Paris fordi første arme var best plassert for å angripe det franske venstre. Zuber skriver at han sa at ved å angripe mot sør framfor å vokte flanken mot Paris handlet han virkelig i ånden til ordrene fra Moltke av 2. september. Fjerde reservekorps ble satt til å vokte Paris. Men det hadde ikke rekognoseringsfly eller korpsartilleri.

Men Kuhl hadde tatt alvorlig feil. De britiske og franske styrkene hadde trukket seg langt tilbake og første arme fant dem ikke. Den 5. september var første arme med unntak for det fjerde reservekorpset alene et godt stykke sør for Marne. På dette tidspunktet ga Moltke sin tredje operasjonsordre. Etterretningen fortalte Moltke at de franske styrkene hadde dratt seg utenfor rekkevidde av det utflankerende angrepet til første og andre arme. Det var indikasjoner på at de franske styrkene dro tilbake styrker fra sentrum og høyre. Deler av den franske hæren hadde nådd Paris. Det var derfor ikke mulig å tvinge den franske hæren sørvestover og opp mot grensen til Sveits. Nå så det ut som om franske styrker ble ført over til vest for å beskytte Paris og true den tyske høyre vingen. Første og andre arme skulle danne en front mot Paris, første arme mellom Oise og Marne og andre arme mellom Marne og Seine. Disse armene skulle settes inn langt nok borte fra Paris til at de hadde frihet til å manøvrere. Den fjerde og femte arme hadde møtt sterk motstand, men de skulle likevel angripe mot sørøst for å åpne "Trouée de Charmes" for sjette arme. Det var ikke mulig å si om fjerde, femte, sjette og sjuende arme ville bli i stand til å drive betydelige elementer fra den franske hæren inn i Sveits. Tredje arme skulle angripe mot Troyes. Den skulle være klar til å angripe mot vest over Seine for å hjelpe første og andre arme eller mot sør eller sørøst for å hjelpe den venstre vingen. I mellomtida skulle sjette og sjuende arme låse fast størst mulig fiendtlig styrke og angripe gjennom "Trouée de Charmes" så snart som mulig.

Den femte september begynte den franske sjette arme å gå øst fra Paris for å angripe det tyske høyre. Den ble møtt av sterke rekognoseringsstyrker fra det fjerde reservekorpset. Da den franske trusselen var klar sendte Kluck og Kuhl andre og fjerde korps mot nord for å forsterke fjerde reservekorps. Dette førte til at det oppstod ei stor åpning midt i rekkene til den første arme. Zuber skriver at det ville ha vært langt bedre å dra fjerde reservekorps tilbake og kjempet lenger mot nord og øst, hvor første arme kunne ha holdt sine korps samlet og dekt den andre armes flanke og dratt de franske styrken bort fra beskyttelsen de fikk fra festningskanonene ved Paris. Zuber skriver at det trolig var to grunner til at første arme ikke trakk seg tilbake. For det første ville den ikke være den første tyske armeen som trakk seg tilbake, og for det andre: dersom første arme kom i nærheten av andre arme kunne det hende at første arme på nytt ble satt under den andre armes operasjonelle kontroll. Schlieffen hadde stadig advart mot at det kunne oppstå åpninger i fronten i den moderne krigføring. Og Kuhl hadde nettopp skapt en slik åpning i frontlinjene.

Samtidig låste det franske motangrepet den første armes tredje og niende korps, som tilhørte første armes venstre flanke, fast på høyre flanke av andre arme. I utgangspunktet hadde Kuhl satt disse korpsene under den andre armes operasjonelle kontroll, men etter hvert som det franske presset økte mot den første arme foran Paris kalte Kuhl disse korpsene tilbake den 8. september. De hadde ingen vanskeligheter med å komme seg fri fra motstanderen og marsjerte mot nord. Det var nå ei åpning på minst 50 kilometer mellom første og andre arme. Det britiske ekspedisjonskorpset gikk nå langsomt inn i denne åpninga, og den franske femte arme presset den høyre flanken til den tyske andre arme til å vike.

Den sjette september gikk den tyske tredje arme inn i åpninga mellom Fochs niende arme i vest og den franske fjerde arme i øst. For senere kritikere har dette virket som en ny mulighet for den tredje arme til å gå gjennom åpning og knekke det franske sentrum. Men Hausen utnyttet ikke denne muligheten.

Zuber skriver at nå betalte Moltke prisen for å ha sendt to korps østover. Dersom Bülow fortsatt hadde hatt det korpset som han måtte gi fra seg ville situasjonen hans vært mye sterkere. Og enda viktigere var det et dersom Hausen hadde hatt de styrkene som han hadde måttet gi fra seg, niende korps og den saksiske kavaleridivisjonen, ville han automatisk ha revet opp det franske sentrum, til og med selv om han ikke hatt det til hensikt. Likevel var den franske niende arme i en svært utsatt stilling, spesielt etter at Hausens angrep om morgenen den 8. september knuste den niende armes høyre flanke.

Hærens overkommando ble bekymret over åpningen mellom første og andre arme den 8. september. Moltke sendte Hærens overkommandos etterretningsoffiser oberstløytnant Hentsch for å klargjøre situasjonen. Moltkes instruksjon var at dersom den høyre vingen trakk seg tilbake skulle han sende den første arme til Aisne ved Soissons, mot nordøst der den kunne beskytte den andre armes høyre flanke. Da Hentsch kom til den andre armes hovedkvarter fikk han vite at franske styrker presset armeens høyre flanke tilbake. Bülow klaget over at første arme hadde satt hans høyre flanke i en utsatt stilling ved å dra tilbake tredje og niende korps. Den første armes instruksjon var at den skulle beskytte den andre armes høyre flanke. Det hadde ingen hensikt at den første arme angrep den franske sjette arme for denne kunne lett dra seg tilbake til Paris.

I hovedkvarteret til den første arme diskuterte Hentsch den 9. september situasjonen med Kuhl. Armekommandant Kluck deltok ikke i diskusjonen. Det virker som om Kuhl framfor alt ønsket å unngå å bli underlagt den andre arme. Han mente i utgangspunktet at andre arme skulle holde stillinga mens første arme nedkjempet de styrkene som stod mot den. Hentsch framholdt at dette ikke var mulig siden andre armes høyre flanke var utsatt. Til slutt gikk Kuhl med på å flytte første arme til Soissons, men da Hentsch hadde reist foretok Kuhl en eksentrisk tilbaketrekning rett mot nord.

Angrepet fra den store franske hæren kunne ikke stoppes ved slike kunstige manøvrer som eksentriske tilbaketrekninger, skriver Zuber. Den første arme ble tvunget over på defensiven og ble aldri i stand til å gå til motangrep. Likevel skulle Hærens overkommando de følgende vekene sende gjentatte instruksjoner til Kuhl om å flytte den første arme mot øst for å dekke flanken til andre arme. Første arme ble til og med satt under den andre armes operasjonelle kontroll. Men Kuhl ville ikke røre på seg, selv om det var fare for at franske styrker kunne utnytte åpninga mellom første og andre arme enda en gang. Denne gangen ble åpninga lukket igjen ved at det kom styrker fra venstre ving. Tilbaketrekninga av andre arme tvang hele den tyske høyre vingen til å dra seg tilbake. Tyskerne hadde tapt slaget ved Marne.


Unnskyldninger og anklager

Zuber skriver at før krigen hadde franske militære skribenter sagt at tyskerne var for trege til å vinne en manøvreringskrig mot de mer intellektuelt oppvakte franskmennene. Slaget ved Marne synes å ha vist at det hadde rett. Innen seks veker etter at tyskerne hadde begynt tilbaketrekkinga fra Marne var det klart for ledende tyske stabsoffiserer og kommandanter at før eller senere ville man komme til å lete etter skyldige. De var sikre på at de ville bli nevnt blant de skyldige.

Lynckers dagbok viser at allerede den 10. september var man i ferd med å finne ut hvem som skulle utpekes som skyldig. Lyncker skrev at det hadde vært en feil av Moltke å overføre det ellevte gardereservekorpset østover og at Moltke hadde tillatt at han mistet kontrollen over hæren - hæren ble uten en øverste kommando. Lyncker skrev også at hele generalstaben hadde sviktet og vært ute av stand til å utføre en koordinert operasjon. Første og andre arme hadde gjort som det passet dem, helt ute av kontroll. Moltke og generalstaben hadde ikke utført oppgavene sine på skikkelig vis.

Den første organisasjonen som skrev sin versjon av det som hadde foregått var Hærens overkommando. Allerede den 19. oktober 1914 hadde den sin rapport klar. Teksten til denne rapporten og andre tekster fra krigen er gått tapt, men Kuhl ga den andre arme og Hærens overkommando skylda for Marne, og spesielt Hentsch ble utpekt som skyldig.

I 1915 begynte Freytag-Loringhoven å skrive den offisielle historien om kampanjen. Den ble aldri offentliggjort, og ble trolig ødelagt da Potsdam ble bombet. Moltke var på dette tidspunktet sendt tilbake til Berlin som sjef for generalstabens Berlinhovedkvarter, og han kom ved en tilfeldighet til å se manuskriptet til Freytag-Loringhoven. Moltke skrev et brev til Freytag-Loringhoven der han klaget over måten Freytag-Loringhoven hadde nærmet seg stoffet. Den første sida i brevet viser begynnelsen til myten om Schlieffenplanen, skriver Zuber.

Moltke skrev at Freytag-Loringhovens bok ville bli den første som bygde på offisielle dokumenter og ville derfor få stor innflytelse. Moltke sa at Freytag-Loringhoven hadde konsentrert seg om Schlieffens planlegging, med vekt på angrep gjennom Belgia. Moltkes arbeid som generalstabssjef ble karakterisert som preget av å modifisere Schlieffens tanker og planer for å tilpasse dem endrede situasjoner og forutsetninger. Moltke sa at dette ville få det til å virke som om tyskerne planla aggresjon i Europa og krenkelse av Belgias nøytralitet årevis i forveien


Offisielle undersøkelser

Hentsch forklarte det som hadde skjedd ved Marne til kaptein Schubert den 25. august 1915. Hentsch sa at Bülow var bekymret over sikkerheten til sin høyre flanke etter at den første arme hadde dratt tilbake tredje og niende korps. Bülow ønsket å dra tilbake sin høyre, men fryktet at også da ville andre arme være truet om ikke første arme beskyttet flanken til andre arme. Hentsch sa at første arme ikke var i umiddelbar fare, men at angrepet dens på den franske sjette arme ikke ville gi mer enn lokal suksess, og det ville ikke være til hjelp for andre arme. Den franske sjette arme ville i alle fall bli forsterket i løpet av de nærmeste to døgn og første arme ville bli tvunget til å trekke seg tilbake. Det var meningen til Hentsch at Kuhl hadde gjort sitt feilgrep den 5. september da han i all hast sendte første arme sørover, bare for å måtte skynde seg tilbake. Nå hevdet Kuhl, sa Hentsch, at han hadde vært på nippen til å vinne en stor seier den 9. september da han fikk ordre om å trekke seg tilbake. Hentsch rapporterte til Moltke at armeene i sentrum, den femte, fjerde og tredje, ikke trengte å trekke seg tilbake. Men Moltke ga dem ordre om tilbaketrekning noe senere.

Det fortsatte å bli satt fram anklager i den tyske hæren om at Hentsch var ansvarlig for nederlaget ved Marne. Hentsch ba om en offisiell undersøkelse av framferden sin. Den uttalelsen som Hentsch kom med under undersøkelsen ble offentliggjort etter krigen. Hentsch framholdt at han hadde fått myndighet til å beordre tilbaketrekning ikke bare av første arme, men av hele den høyre vingen. Om morgenen til 9. september fortalte stabssjefen til andre arme Hentsch at problemene til den andre arme begynte da den første arme trakk tilbake tredje og niende korps. Den andre arme kunne holde stillinga ved Marne dersom den høyre flanken dens ble beskyttet av første arme. Hentsch sa at den andre arme hadde full rett til å kreve dette. Tidlig den ettermiddagen kom Hentsch til hovedkvarteret til første arme. Han var i utgangspunktet ikke innstilt på å beordre første arme til å trekke seg tilbake. Han ville heller at første arme skulle beskytte den høyre flanken til andre arme. Da han kom til den første armes hovedkvarter fant han at første arme dro tilbake sin venstre og Kuhl fortalte ham at selv om første arme vant på den 9. september kunne den ikke støtte den andre arme på den 10. Hentsch ga da første arme ordre om å trekke seg tilbake fordi den andre arme allerede dro seg tilbake og han hadde selv sett den farlige åpninga som var mellom første og andre arme, og selv den første arme trodde ikke at den ville vinne en avgjørende seier over de franske styrkene som den stod overfor. Hentsch trodde at den eneste måten han kunne få første arme til å beskytte flanken til andre arme på var ved å gi ordre til første arme om at den trakk seg tilbake. Da Hentsch vendte tilbake til Hærens overkommando var det ingen som hadde innvendinger mot det som han hadde gitt ordre om. Og alle var fornøyd med at han hadde holdt den venstre vingen i posisjon der det var mulig å ta festningene ved Meuse og omringe Verdun. Han framholdt at han hadde skapt grunnlag for fortsettelse av operasjonen. Zuber skriver at uttalelsen til Hentsch viser at oppdraget til første arme var å være flankevakt for andre arme og at målet til Hærens overkommando var å bryte den franske festningslinja. Målet var å utføre Beselers operasjonsstudie fra 1900.

Undersøkelsesresultatene ble publisert i en generell ordre datert 24. mai 1917 og distribuert ned til divisjonsnivå. Den offisielle bedømmelsen var at Moltke hadde bedt Hentsch om at dersom den høyre vingen hadde begynt å trekke seg tilbake hadde Hentsch myndighet til å innrette bevegelsen slik at åpningen mellom første og andre arme ble lukket og den første arme falt tilbake til Soissons. Hentsch hadde fått myndighet fra Hærens overkommando til å gi bindende ordrer. Om morgenen den 9. september hadde allerede andre arme på selvstendig grunnlag besluttet å trekke seg bak Marne. Hentsch var enig i denne beslutningen. I den første armes hovedkvarter ga han første arme instruksjon om også å dra seg tilbake. Dette hadde han full rett til. Hentsch kunne ikke bli bebreidet for noe han gjorde.

Hentsch døde i mars 1918. Legen til Hentsch sa at mange i hæren fortsatt holdt Hentsch for å være ansvarlig for tapet i slaget ved Marne.

Selv om den offisielle undersøkelsen hadde kommet til at Hentsch hadde handlet riktig mente ikke Riksarkivet dette. I oktober 1921 var Wilhelm Müller-Loebnitz, tidligere oberstløytnant ved generalstaben og så overarkivar i Riksarkivet, ferdig med Die Sendung des Oberstleutnants Hentsch. Den ble publisert i 1922. Her ble Hentsch gjort ansvarlig for tapet ved Marne. Det ble hevdet at Hentsch ikke hadde handlet i tråd med ånden i instruksjonen han hadde fått. I en uttalelse den 3. mars 1920 sa Tappen, Hærens overkommandos operasjonsoffiser, at hensikten hadde vært at begge armeene skulle holde dine posisjoner, og at ingen tenkte på tilbaketrekning. Tappen ble stadig mer sikker på dette. Men den 10. september 1914 hadde Tappen skrevet i dagboka si at den første arme hadde forårsaket tilbaketrekningen ved Marne ved å kalle tilbake det niende korpset og ved å skape en åpning mellom første og andre arme.

Müller-Loebnitz sa at den fatale feilen til Hentsch var avtalen han inngikk med den andre armes stabssjef Lauenstein om at første arme måtte dekke den høyre flanken til andre arme selv om begge måtte trekke seg tilbake for at dette kunne bli gjort. Müller-Loebnitz sa at Hentsch skulle ha oppmuntret den andre arme til å stå fast siden det ikke var noe umiddelbart press mot den høyre flanken til andre arme.

Müller-Loebnitz angrep også de profesjonelle evnene til Hentsch. Müller-Loebnitz bekreftet at den første arme allerede den 19. oktober 1914 var i ferd med å klandre Hentsch for nederlaget ved Marne. Den første arme påstod at den rykket seirende fram og holdt på å rulle opp den franske omsirklingen da Hentsch ga ordre om tilbaketrekning.

I følge Müller-Loebnitz var Bülow minst like skyldig som Hentsch. Bülows beslutning om å trekke seg tilbake skulle ikke ha vært basert på en riktig forståelse av situasjonen. Müller-Loebnitz sa at den første arme var i den situasjonen at den kunne ha beseiret den franske sjette arme og så angrepet den britiske styrken. Men den andre armes tilbaketrekning gjorde det umulig å gjennomføre denne planen siden den første arme måtte dra seg tilbake for å beskytte sin egen venstre.

Müller-Loebnitz diskuterte deretter undersøkelsen av Hentsch fra 1917. Müller-Loebnitz erkjente at en rapport om saken skrevet av en major Kaupisch konkluderte med at selv om Hentsch ikke hadde gitt første arme ordre om å dra seg tilbake så ville den likevel ha blitt nødt til å gjøre det siden det hadde oppstått ei åpning på 60 kilometer mellom første og andre arme og fire lange kolonner av fiendtlige tropper hadde gått inn i åpninga. Müller-Loebnitz påstod da at undersøkelsen fra 1917 hadde kommet fram til feilaktige slutninger. Hentsch skulle bare koordinere en tilbaketrekning dersom den allerede hadde begynt, ellers skulle han oppmuntre hærene til å stå fast, skrev Müller-Loebnitz. Müller-Loebnitz skrev at det var Hentsch som den 8. september oppfordret Bülow til å dra seg tilbake, men at det var unødvendig på dette tidspunktet. Den andre arme skulle ha ventet på utfallet av angrepet til den første arme.

Müller-Loebnitz' endelige konklusjon var at med en gang at den andre arme hadde begynt å dra seg tilbake hadde Hentsch formelt rett til å kreve at også den første arme dro seg tilbake. Men den tyske hæren var ikke blitt tvunget av fienden til å dra seg tilbake. Den tyske hæren var ikke blitt slått ved Marne, men beordret av sine egne offiserer til å dra seg tilbake.

Bind IV av den offisielle historien utvidet kretsen av skyldige til også å inkludere Moltke. Den offisielle historien hevdet at Hentsch trolig hadde en andre, privat samtale med Moltke like før han forlot Hærens overkommando i Luxembourg, og i den samtalen hadde Moltke gitt Hentsch myndighet til å beordre tilbaketrekning. Moltke og Hentsch var nå begge like skyldige.

Müller-Loebnitz sa at i 1917 hadde oberst Matthes, den andre armes operasjonsoffiser, ikke kunnet huske klart det som ble sagt i andre armes hovedkvarter den 8. september. Etter at Bülow og Lauenstein døde var Matthes den eneste overlevende senior offiser fra andre arme, og han frisket opp hukommelsen sin for den offisielle historien. Og det meste av det han nå sa støttet opp om påstanden om at det var det pessimistiske synet til Hentsch på den første armes stilling som var avgjørende for beslutningen om at den andre arme skulle trekke seg tilbake.

I Riksarkivets bearbeidelse av tesen til Müller-Loebnitz ble det lagt vekt på den psykologiske tilstanden til Hentsch. Den sa at Hentsch var blitt svært pessimistisk med hensyn til vurderingen av den tyske posisjonen. De kolonnene av soldater som trakk seg tilbake som Hentsch møtte på vei til den første armes hovedkvarter forsterket dette pessimistiske synet. Han hørte også at den britiske ekspedisjonsstyrken hadde krysset Marne og visste fra samtalen med Bülow og Lauenstein at dette ville tvinge den andre arme til å trekke seg tilbake. Riksarkivet påstod at Hentsch ville trekke tilbake alle de fem armeene på høyre ving, og det var ei forfalskning av intensjonen til Hentsch, skriver Zuber.

Riksarkivet sa at pessimismen til Hentsch var fatal for den tyske hæren. Om kvelden den 9. september hadde tyskerne vunnet slaget, men Hentsch ga Kuhl ordre om å dra seg tilbake. Første arme var i ferd med å beseire den venstre vingen til den franske sjette arme og den venstre vingen til den andre arme og det tredje arme knuste den høyre flanken til den franske niende arme.

Den kvelden diskuterte Hentsch og Kuhl situasjonen. Kuhl sa at han fortalte Hentsch at tidligere erfaring sa at britene ville rykke for langsomt fram til at det ville ha noen virkning på hans framrykking mot den franske sjette arme. Kuhl overdrev og sa at han angrep den franske sjette arme i flanken og de bakre rekker. I virkeligheten angrep han det franske venstre frontalt. Den utflankende styrken hans bestod bare av en brigade infanteri, og det er ingen grunn til å tro annet enn at de franske styrkene uproblematisk kunne blokkere frammarsjen til denne brigaden. Hentsch insisterte fortsatt på at første arme skulle være flankevakt til andre arme. Da Kuhl sa at det kunne han ikke være den 10. september selv om han beseiret den franske sjette arme, bad Hentsch Kuhl om å dra seg tilbake til Soissons. Riksarkivet sa at Kuhl fortsatt gjorde motstand mot dette. Hentsch sa da at den andre arme var redusert til slagg. Dette var avgjørende - dersom den andre arme ikke kunne kjempe måtte den første arme trekke seg tilbake.

Zuber skriver at all denne vektlegging på Hentsch tok oppmerksomheten bort fra den første arme. Riksarkivet hevdet at Kuhl hadde nådd fram til en korrekt oppfatning av situasjonen og at han den 9. september var i ferd med å vinne en avgjørende seier. Zuber skriver at i virkeligheten hadde ikke Kuhl den intellektuelle fleksibiliteten som var nødvendig for å utkjempe et manøvreringsslag, selv om han senere gjorde det godt som militær byråkrat under skyttergravskrigen. Kuhl hadde misforstått situasjonen både ved Mons og Le Cateau og hadde to ganger gått glipp av gyldne muligheter til å ødelegge den britiske ekspedisjonsstyrken. Den 5. september misforstod han på nytt situasjonen og så utførte han ikke sine ordrer, men kastet hæren sin ut i et slag i løse luften og satte derved hele kampanjen i fare. Han dro så det tredje og niende korpset tilbake fra flanken til den andre arme i et tvilsomt alt-eller ingenting forsøk på å nedkjempe den franske sjette arme selv om den lett kunne trekke seg tilbake til Paris. I følge Riksarkivet hadde nå Hentsch og Bülow hindret Kuhl i endelige å vinne en stor seier.

Kuhls oppgave hadde først og fremst vært å være flankevakt. Zuber skriver at dersom han hadde utført den oppgaven ser det ut til at tyskerne ville ha vært i stand til å bryte gjennom den franske festningslinja, og den første kampanjen ville dermed ha vært vellykket gjennomført.

Flere unnskyldninger og anklager

Hermann Stegemann offentliggjorde en del av debatten som raste i den tyske hæren i den boka han ga ut i 1917, og den første arme kom godt ut. Han mente at den første arme hadde omgitt begge flankene til det britiske ekspedisjonskorpset ved Mons og skadet det effektivt, og at den tyske frammarsjen for en stor del hadde lyktes på grunn av at den første arme hadde utflankert den franske linja. Men han skrev også at ved å gå sør for Marne hadde den første arme fullstendig forandret den strategiske situasjonen til fordel for de franske styrkene. Joffre ble da i stand til å utmanøvrere den tyske omringende bevegelsen. Stegemann sa at Kluck var helten ved Marne. Zuber skriver at ved nærmere øyesyn ser man at det Stegemann virkelig mente var at det han beundret var kampevnen til det tyske infanteriet og de store marsjene til det tredje og niende korpset. Stegemann mente at det ikke var noen grunn for Hærens overkommando til å beordre tilbaketrekning siden den første arme allerede hadde slått den sjette franske arme og det var ikke noe alvorlig press på den andre arme heller. Stegemann sa at den andre armes tilbaketrekning avdekket den første armes venstre flanke og derfor måtte den første arme avbryte sin seiersrike offensiv og trekke seg tilbake. Grunnen til den tyske tilbaketrekningen var litt av et mysterium - taktisk var tyskerne i ferd med å vinne. Zuber kommenterer dette med å skrive at det virker som om Kuhls forklaring for Marne var i ferd med å bli antatt i den tyske hæren.

En av de første unnskyldningene som ble offentliggjort etter krigen var forsvaret til Baumgarten-Crusius av den saksiske tredje arme, Die Marneschlacht 1914. Den kom ut i 1919. Baumgarten-Crusius baserte boka på arkivene til den saksiske hæren, og var derfor ikke under generalstabens kontroll.

Den tredje arme hadde til å begynne med blitt lovprist for å ha kommet naboen til hjelp, Hausen ble til og med sammenliknet med Blücher ved Waterloo. Men så begynte man å bli klar over at ved å gjøre dette hadde Hausen forbrutt seg mot en av Schlieffens viktigste regler og gjentatte ganger mistet muligheten til å bryte de franske linjene og ødelegge hele franske korps.

Baumgarten-Crusius hevdet at kampen ved Sambre-Meuse den 22. august hadde gitt anledning til et stort Kesselschlacht - et omringningsslag. De franske styrkene var allerede delvis omringet og tallmessig underlegne. Baumgarten-Crusius ga Hærens overkommando og Bülow skylda for at krigen ikke her ble vunnet med et slag, og ikke den tredje armes manglende evne til å krysse Meuse den 23. september eller til å avskjære den franske femte arme den 24. september.

Baumgarten-Crusius innrømte at mellom Meuse og Marne møtte den tredje arme bare motstand fra franske baktropper og armeen hadde klar bane til de franske bakre rekker. Likevel var den fjerde armes nødskrik den 27. og 28. september påtrengende. Den tredje arme ignorerte derfor Hærens overkommandos instruks om å gå mot sørvest og gikk mot sørøst for å hjelpe fjerde arme. På nytt var en mulighet til å omringe store franske styrker tapt. Unnskyldningen til Baumgarten-Crusius var at Hærens overkommando kom med for få ordrer og de var for lite presise. Han sa også at Hærens overkommando i Luxembourg var for langt unna til å kontrollere Bülow og Kluck. Men den tredje arme hadde ingen kommunikasjonsproblem. Zuber skriver at for eksempel ble en operasjonsordre sendt fra Hærens overkommando klokka 0755 den første september og kom til den tredje armes hovedkvarter klokka 0812, bare 17 minutter senere.

Baumgarten-Crusius kom så med en alvorlig anklage. Han sa at den første arme hadde satt bare et reservekorps til å vokte Paris og så satt avgårde mot Seine som om alle armeene konkurrerte om keiserens ærespris. Det var som å si at Kuhl og Kluck hadde satt egne ambisjoner over plikten. Baumgarten-Crusius sa så at det var umulig for den første arme å være flankevakt for høyre flanke.

Baumgarten-Crusius forsvarte tredje arme mot anklagene om at den den 6. september hadde unnlatt å avansere inn i åpninga i det franske sentrum for der å bryte opp de franske linjene, noe som ville ha fått avgjørende strategiske konsekvenser. Isteden hadde den latt seg sluke opp av taktiske kamper som naboarmeene var involvert i. Forsvaret av tredje arme gikk ut på at ropene om hjelp fra det åttende korps til venstre og gardekorpset til høyre var så insisterende at tredje arme ikke hadde noe annet valg enn å komme til hjelp. Dessuten var tredje arme blitt svekket av at Moltke hadde tatt niende korps fra armeen og sendt det østover, og derfor var tredje arme for svak til å gjennomføre et gjennombrudd.

Baumgarten-Crusius kritiserte så første arme for å ha overført det tredje og niende korps fra høyre flanke av andre arme og klandret Hærens overkommando for ikke å ha hindret dette. Baumgarten-Crusius sa at et rykte holdt Kluck ansvarlig for nederlaget ved Marne.

Baumgarten-Crusius sa samtidig at andre arme ikke hadde trengt å trekke seg tilbake, men skulle holdt stillinga og kjempet til første og tredje arme hadde vunnet sine slag. Den 9. september hadde tredje arme fin framgang på sin høyre flanke og ville angripe i sentrum med 23. reservedivisjon, men ble den 9. september tvunget til å trekke seg tilbake siden andre arme trakk seg tilbake.

Baumgarten-Crusius nevnte også Schlieffenplanen i all korthet. Han sa videre at ansvaret for tilbaketrekninga ved Marne lå hos generalstaben og noen få senioroffiserer.

Første bevis på Schlieffenplanen

Ved å gjøre Hentsch og Bülow, som begge var døde, ansvarlige for nederlaget ved Marne ble ansvaret ikke lagt på generalstaben. Zuber skriver at likevel ville det bli spørsmål om hvorfor generalstabens strategi ikke hadde ført til seier. Han skriver videre at det første tegnet på den forklaringen som ville komme til å bli brukt av generalstaben, Schlieffenplanen, er funnet i et brev som er klassifisert som hemmelig fra sjefen for hærens historiske avdeling, general Mertz, til Groener den 11. oktober 1919. Mertz forklarte at han sendte Groener en kopi av et skrift om utviklingen av operasjonell tenkning om en tofrontskrig fra 1871 til 1914. Han bad om Groeners vurdering. Groener svarte med å skrive om sine tanker om tysk strategi i hele denne perioden. Zuber skriver at Groener ikke bare kom med informasjon, men kom også med merknader til manuskriptet til Mertz, og han ga sin fortolkning av begivenhetene. Zuber skriver at dette var Schlieffenplanens fødsel.

Groener skrev at han var en begeistret tilhenger av Schlieffen. Han skrev at da spørsmålet om å fortsette å planlegge for Aufmarsch II kom opp i 1912 gikk han som sjef for jernbaneseksjonen med kraft inn for den såkalte store Westaufmarsch. Zuber skriver at så fortsatte Groener uten videre med å legge sitt "Schlieffenplan"-spinn inn i teksten. Han sa at i 1910 hadde jernbaneseksjonen begynt å planlegge å overføre ni korps fra den venstre flanke til den høyre. Tomt rullende jernbanemateriell ble samlet langs Rhinen for å kunne gjennomføre dette.

Groener sa at da han leste skriftet til Mertz ble han slått av spørsmålet om Moltke var klar over at de forandringene som han hadde foretatt i krigsplanen hadde grumset til den klarheten som hadde eksistert i Schlieffens Aufmarsch. Han trodde at Moltke i august og tidlig september 1914 fortsatt trodde at han handlet i tråd med Schlieffens konsept. Selv avgjørelsen om å bryte den franske festningslinja mellom Toul og Epinal syntes å bli betraktet som en Schlieffensk operasjon. Groener sa at han synte dette var den største synd mot ånden i Schlieffens ide. Groener mente at Hærens overkommando trodde på de overdrevne rapportene om seire som kom fra armeene og ikke oppfattet den virkelige situasjonen og neglisjerte Schlieffens operasjonelle konsept. Spørsmålet var derfor om Moltke mistet synet av Schlieffens plan før eller under krigen?

Groener sa om en Ostaufmarsch at den ikke kunne bli støttet med forsyninger. Kommunikasjonslinjene inn i Russland var så dårlige og landet så stort at det ikke var mulig å gjennomføre avgjørende operasjoner i løpet av kort tid.

Groener skrev at når man leser Schlieffens Denkschrift fra 1905 er det nok til å få en til å skrike av raseri og skam av dumheten i 1914. Dersom ledelsen ikke hadde lært det utenat ville det ha vært nok å stikke dette seiersbrevet i lommen og så ta det fram.

Skriftet til Mertz prøvde å forklare hvorfor Schlieffen i "Tenkeskriftet" fra 1905 ikke hadde satt tropper i Øst-Preussen, og sa at "Tenkeskriftet" gjaldt en enfronts krig i vest. Groener sa at det bare var en måte å gjennomføre en offensiv mot Frankrike på, og det var den som ble valgt av Schlieffen. Skriftet til Mertz sa at det var mulig at Schlieffen mente at russerne ikke ville angripe så raskt dersom det ikke ble plassert tropper i øst. Groener mente at denne teorien ikke var sannsynlig, men at tropper kunne overføres mot øst fra den venstre vingen i vest.

Skriftet til Mertz bemerket at den yngre Moltke hadde sagt at krigen ville bli avgjort i vest. Groener fulgte dette punktet opp og skrev at en stor seier ville bare komme fra en svært sterk høyre ving. Groener skrev at Moltke svekket den høyre vingen for å beskytte tysk territorium i Preussen og Alsace, og det hadde vært en feil. Dersom franske styrker gikk langt inn i Alsace og Lorraine så gikk de også langt bort fra sitt eget jernbanenett, og da ble det vanskeligere for den franske hæren å overføre styrker til dens venstre ving.

Det var ikke svært mye som støttet en påstand om at Moltke hadde fulgt en krigsplan som var en utvannet versjon av Schlieffens Denkschrift fra 1905. Derfor var det en vanskelig oppgave for Groener å sannsynliggjøre en slik påstand. Zuber skriver at generalstabens historikere tydelig nok ikke hadde konkludert med at "Tenkeskriftet" fra 1905 var modellen for den tyske krigsplanen i 1914. Zuber skriver at Groener mente at Schlieffenplanen ville ha fungerte som en effektiv plan for seier fordi den holdt den høyre vingen sterk, og det ville ha ført til en rask og avgjørende seier i vest. Men det måtte gjøres mer arbeid for å presentere dette bildet til offentligheten, og Kuhl tok på seg den oppgaven.

Omkamp i Slaget om Lorraine

Zuber skriver at da Groener ga ut Das Testament des Grafen Schlieffen gikk han lenger enn til bare å kritisere at Moltke ikke hadde gjort den høyre vingen sterk nok. Groener anklaget den bayerske kommandanten i Lorraine, kronprins Rupprecht, og stabssjefen hans, Krafft von Dellmensingen, for å ha unnlatt å knuse de franske styrkene i Lorraine. Zuber skriver at det var en ting for Groener å klandre døde mennesker som ikke kunne forsvare seg, som Moltke, Hentsch og Bülow, og noe annet å klandre en fullt oppgående offiser som hadde utmerket seg som leder i kamp, som Krafft hadde gjort, i motsetning til Groener som bare hadde vært stabsoffiser hele krigen. Krafft grep pennen fatt og angrep Groeners konklusjoner. Pamfletten til Krafft fikk god mottakelse i en omtale foretatt av Ernst Kabisch i det prestisjetunge Münchner Neuste Nachrichten. Kabisch hadde selv skrevet ei viktig bok om krigen, og var ingen smågutt. Groener var på denne tida både krigsminister og innenriksminister. Disputten mellom Groener og Krafft foregikk i stor utstrekning gjennom privat korrespondanse der også Kabisch og Wolfgang Foerster deltok.

Krafft hadde allerede i 1915 og 1916 skrevet om det han hadde foretatt seg i de første vekene av krigen, så han var godt forberedt til å forsvare det som han hadde gjort. Krafft foretok en grundig analyse av det oppdraget han hadde fått i den Aufmarschanweisungen han hadde mottatt. Krafft holdt seg til den virkelige krigsplanen og tvang Groener og Foerster, i det minste i den private korrespondansen skriver Zuber, til å innrømme, som Wolgang Foerster skrev i et brev til Kabisch den 30. mars 1932, at den venstre vingens oppgave var å vinne tid slik at den høyre vingen kunne utføre sin offensiv i Belgia og Frankrike eller, dersom den franske hæren utførte sitt hovedangrep i Alsace og Lorraine, gi den høyre vingen tid til å svinge mot sør for å komme til hjelp. Zuber skriver at dette er et oppdrag hentet fra Generalstabsreisen West eller fra Beselers Operasjonsstudie. Når Groener ble møtt med kompetent kritikk ble han nødt til å gå bort fra forestillingen om Schlieffenplanen.

Wenningerkontroversen

Det bayerske krigsarkivet ble involvert i striden mellom Krafft og Groener. Zuber skriver at dette var farlig for Riksarkivets offisielle historie siden Krigsarkivet trolig hadde alle krigsplanleggingsdokumentene og etterretningsrapportene fra før krigen som Riksarkivet også hadde, med unntak for Schlieffens Denkschrift. Det hadde også krigsdagbøker fra krigens første måneder og hadde offentliggjort en utmerket historie om felttoget i Lorraine. Det var dyktige personer som arbeidet ved Krigsarkivet, og det var ikke involvert i Schlieffenplanprosjektet.

Krigsarkivet hadde rapportene fra den bayerske militære representanten i Berlin ved krigens begynnelse, generalløytnant Karl Ritter von Wenninger. Han ble drept i kamp under krigen. Wenningers rapport støttet Kraffts versjon, og Wenninger skrev at Moltke og Stein vurderte et angrep gjennom "Trouée de Charmes" allerede den 15. august. Zuber skriver at dersom det stemte betyr det at Moltke aldri seriøst vurderte Schlieffenplanen, men siktet mot å bryte den franske festningslinja sør for Nancy fra begynnelsen av kampanjen.

I Wenningers rapport fra 7. september skrev Wenninger et sammendrag av krigsoperasjonene så langt i krigen. Han sa at tyskerne hadde utført krigsoperasjonene i følge konseptet i den Schlieffenske planen fra 1909. Det hadde vært mulig å følge planen ut over de første kampene. Zuber skriver at dette er merkverdig gitt Moltkes utsagn om at ingen plan overlever kontakt med fienden. Den eneste glippen var at sjette og sjuende arme ikke hadde vært i stand til å avansere så langt som i Schlieffens konsept siden det ikke var noen åpning i Charmes. Den sjette og sjuende arme hadde isteden møtt sterke forskansninger som hadde vært forberedt før krigen. Hærens overkommando var sein til å omstille seg til dette faktum. Wenninger skrev at den siste siden av Schlieffens konsept forutså at her skulle nordlige og sørlige halvdeler av hæren møttes i verdenshistoriens største omringningsslag. Zuber skriver at når offiserer før 1919 refererte til Schlieffens plan/Schlieffenplanen mente de en operasjon som var lik den Beseler hadde beskrevet i 1900 i sin Operasjonsstudie. Zuber skriver videre at Groener, Kuhl og andre hadde kidnappet Schlieffenplanens navn og festet det til "Tenkeskriftet" fra 1905.

Krigsarkivet sendt utdrag av Wenningers rapport til Riksarkivet. Riksarkivet gikk da til angrep på Wenningers troverdighet. I følge Riksarkivet kjente ikke Wenninger viktige dokument, men baserte rapporten sin på rykter. Riksarkivet skrev som bevis at alle visste at Schlieffenplanen var skrevet i 1905 og ikke i 1909 som Wenninger hadde skrevet.

Men konseptet for den tyske krigsplanen var laget i 1909. Denne planen så ut som Beselers Operasjonsstudie, og Wenninger kalte den for Schlieffens plan. Zuber skriver at Wenningers versjon blir støttet av Riksarkivets egen offisielle historie som erkjenner at Moltke formulerte denne planen i 1909.


Den virkelige tyske krigsplanen

Zuber skriver at ved å bruke Schlieffens Denkschrift fra 1898 og Beselers Operasjonsstudie fra 1900 og Generalstabsreisen West fra 1902 til 1908 og Krigsspillet fra 1905 kan vi rekonstruere måten som både Schlieffen og den yngre Moltke ventet å utkjempe kampen i vest på. Begge offiserene var svært oppmerksomme på at de tyske styrkene ville være tallmessig underlegne i både øst og vest. Hensikten med innsatsen i vest var å vinne de første kampene og ikke å lage en grand plan for et enormt tilintetgjørelsesslag. Hver stabssjef framholdt også at franskmennene hadde det positive politiske målet og derfor måtte ha initiativet og være på offensiven, trolig i Lorraine. Det kunne gjerne hende at det franske hovedangrepet ville komme her. Men hovedangrepet kunne også komme nord for Metz inn i Ardennene. Det første slaget ville derfor trolig bli utkjempet enten i Ardennene eller i Lorraine. Tyskernes hensikt var å nedkjempe dette angrepet så avgjørende som mulig.

Det virker klart at Schlieffen var villig til å la de franske styrkene gå ganske langt inn i Lorraine eller Belgia. Han planla så å benytte seg av de tyske jernbanene for å komme med et overraskende motangrep. For å mønstre de troppene som skulle utføre motangrepet kunne tyskerne enten holde store troppestyrker der de ble mobilisert eller overføre tropper fra den ene vingen til andre. Moltke var ikke villig til å ta den risikoen det innebar å la franske styrker rykke så langt fram og som Schlieffen var villig til å ta.

De innledende kampene på grensene ville ikke avgjøre krigen. Dersom de tyske styrkene vant, og tyskerne regnet med å vinne kamper i åpent terreng, hadde tyskerne to alternativ. Dersom russerne hadde trengt langt inn i Øst-Preussen eller stod på grensen av Posen eller Schlesien måtte det sendes størst mulig styrke østover for å nedkjempe disse russiske styrkene i et overraskende motangrep. Men dersom Preussen var trygt var det mest trolig at angrepet i vest ville fortsette. Den høyre vingen måtte krysse Meuse og svinge bak den franske festningslinja mens den tyske venstre vingen låste fast store franske styrker. Den franske hæren måtte kjempe for å beskytte festningslinja. Etter at de tyske styrkene hadde vunnet denne kampen ville festningslinja bli angrepet både forfra og bakfra. De gjenværende franske styrkene ville dra seg til Langresplatået. Denne første kampanjen ville være fullført i løpet av omkring en måneds tid. Den ville bli fulgt av en andre kampanje i det indre av Frankrike.

Zuber skriver at det derfor er klart at ikke på noe tidspunkt, verken under Schlieffen eller under den yngre Moltke, var det planlagt at tyske styrker skulle svinge vest for Paris. Den tyske venstre vingen var aldri svak, men tvert i mot svært sterk, for det kunne hende at det ble den venstre vingen som måtte utkjempe den avgjørende kampen. Det ble ventet at krigen i vest ville begynne med et fransk angrep, og ikke et tysk angrep. Den første kampanjen ville ende med at den franske festningslinja ble ødelagt, men den franske hæren ville ikke være ødelagt. Det ville komme flere konvensjonelle kamper. Zuber skriver at dersom tyskerne vant en avgjørende seier ville det bli som følge av motoffensiv i Lorraine eller Belgia, ikke som følge av en invasjon av Belgia. Og det var ingen Schlieffenplan.

Zuber skriver at det var imidlertid en Schlieffendoktrine. Den måten de tyske styrkene kunne kjempe på mens de stadig var tallmessig underlegne var at de brukte mobilitet og overraskelsesangrep for å utkjempe tilintetgjørelsesslag. Mobilitet skulle oppnås ved å flytte troppene med jernbane, og det betydde at de avgjørende slagene ville bli utkjempet nær endepunktene for de tyske jernbanelinjene, som motoffensiver mot angripende franske og russiske styrker. Jernbanemobilitet skulle brukes for å oppnå et overraskelsesemoment og for å sette store troppestyrker i posisjoner der de best kunne angripe fiendens linjer for tilbaketrekning. Med en gang de tyske styrkene forlot togene måtte de være mobile og kampklare, for flytende kamper ville stille krav til de tyske troppenes overlegne trening og organisasjon og offisersinitiativ. De tyske motoffensivene måtte ødelegge fiendens troppestyrker, for Tyskland ville tape en utmattelseskrig.

Schlieffendoktrinen ble ikke fulgt i vest, skriver Zuber. Han skriver videre at det kan sies at Schlieffen bare hadde en sann disippel, og det var Ludendorff. Ludendorffs triumfer i øst i 1914 skyldtes at han utførte Schlieffens krigsspill i omgivelser med levende ild.

Konseptet for slaget ved Tannenberg var hentet direkte fra Generalstabsreise Ost fra 1894. Det følgende slaget ved de Masuriske sjøer var en kopi av Generalstabsreise Ost fra 1888, Schlieffens første, og Strategische Aufgabe fra 1901. Da Ludendorff ble ferdig med sine offensiver var østerrikerne i ferd med å bryte sammen. Ludendorff lot et absolutt minimum av styrker være tilbake i Øst-Preussen og flyttet den niende arme til det sørlige Polen - akkurat som Schlieffen hadde planlagt i sin Aufmarsch fra 1894. Og det russiske angrepet ble stoppet akkurat tidsnok.

Ludendorff prøvde så å være bedre enn sin mester. Han var overbevist om at den russiske horden før eller senere ville komme tilbake inn i Posen og Schlesien. Det ble derfor gjort langsiktige forberedelser for å trekke tilbake tyske styrker og for å ødelegge jernbanene for å forsinke de russiske styrkene.

Det var ikke mulig for de tallmessig underlegne tyske styrkene å gjennomføre et statisk forsvar mot de tallmessig overlegne russiske styrkene. Ludendorff satset derfor på mobilitet. Mens de russiske styrkene marsjerte til fots gjennom Polen flyttet Ludendorff den niende arme med jernbane fra Schlesien til området sør for Thorn. Da russerne nådde den tyske grensen tidlig i november slo Ludendorff til mot sør, mot Lodz, og splittet de russiske styrkene og skilte den russiske første arme fra den andre arme og rullet opp den høyre flanken til den andre arme. Zuber skriver at det var en operasjon som var slående lik Schlieffens konsept i Generalstabsreisen Ost i 1897 og 1903. Falkenhayn kunne ha forsterket denne styrken med 16 nye divisjoner. Da ville den russiske andre og femte arme blitt ødelagt, og dette ville ha gjort slaget til Tannenberg til en dverg, og hatt en fundamental virkning på krigens gang, skriver Zuber.

Men Falkenhayn bestemte seg for å sette de nye divisjonene inn i nytteløse frontalangrep i Flandern. I øst var de tyske styrkene for små til å gjennomføre omringingen av den russiske andre og femte arme, og disse armeene kunne trekke seg bort. Zuber skriver at dette var den siste sjansen i krigen der en hær hadde mulighet til å gjennomføre et virkelig tilintetgjørelsesslag. Zuber skriver at det ikke er en tilfeldighet at Falkenhayn gjorde dette valget. Falkenhayn var en av de offiserene som Schlieffen advarte mot som trodde på frontalangrep og utmattelse.

Zuber skriver at Ludendorff på virtuos vis demonstrerte styrken i Schlieffens doktrine. Han flyttet stadig styrker fram og tilbake langs hele den tyske grensen mot øst, og hamret løs på en ny russiske arme for hver gang. Selv om han bare utkjempet et tilintetgjørelsesslag, ved Tannenberg, påførte han likevel den russiske dampveivalsen fryktelig skade og stoppet den i sine spor. Zuber skriver at dette ikke har blitt tilstrekkelig verdsatt. Historikere har lagt vekt på mytteriene i den russiske hæren i 1917 som om alt som skjedde før den tid bare var forspill til sammenbruddet. Men den russiske hæren var virkelig sterk i 1914, skriver Zuber. Franskmennene og britene hadde ventet at det ville være umulig å stoppe det russiske angrepet og at dette ville sikre at Ententen ville vinne i 1914. Men Ludendorffs kampanje i øst i 1914 fikk Ententens krigsplan av sporet. De franske og britiske styrkene kom i en virkelig utsatt situasjon. På grunn av seirene til Ludendorff fikk franskmennene slett ikke den hjelpen som de hadde ventet fra russerne. Franskmennene og britene ville komme til å blø nesten i hjel i forsøkene sine på å bryte gjennom de tyske festningsverkene i vest - til slutt ble de reddet av amerikansk intervensjon.

Epilog

Zuber skriver at i tillegg til Ludendorff hadde Schlieffen en annen stor disippel, Erich von Manstein. Mansteins plan for et angrep inn i Frankrike i 1940 var tydeligvis inspirert av øvelser som Schlieffens Generalstabsreise Ost fra 1903. Der ble en framrykkende fiende låst fast med et avledende frontalangrep og så slått i flanken med en overraskende motoffensiv. Alle elementer i Schlieffens doktrine var til stede, skriver Zuber, inkludert nøye vurdering av motstanderens mest sannsynlige handlinger, overraskelse og viljen til å ta risiko. Målet var det samme som Schlieffens, å angripe fiendens linje for tilbaketrekning for å utkjempe et tilintetgjørelsesslag. Manstein tok i bruk Schlieffens doktrine i panserkrigføringen.

Zuber skriver at Mansteins angrep i Ukraina i februar og mars 1943 viser enda sterkere påvirkning fra Schlieffens doktrine. Den tyske situasjonen i det sørlige Ukraina var katastrofal på det tidspunktet. Den sjette arme hadde overgitt seg ved Stalingrad, og russernes offensiv hadde tatt Kharkov og truet med å avskjære armegruppe A på Kubanhalvøya og Krim. Svært store sovjetiske styrker var på vei sørover. Manstein gikk til motangrep mot den russiske flanken og bakre rekker i stor dybde, og ødela russiske styrker hver for seg. Selv om Mansteins styrker var tallmessig sterkt underlegne knuste de den russiske offensiven på en måte Schlieffen kunne ha gjort ved å følge sin doktrine.


Sannhet og konsekvenser

Zuber skriver at Schlieffenplanen er et av de viktigste bevisene på tysk krigsskyld. Schlieffen har blitt forbannet som personifiseringen av tysk militarisme.

Zuber skriver at tysk militarisme må nå bevises uten støtte fra Schlieffenplanen. Og uten Schlieffenplanen ser den politisk-militære situasjonen i 1914 svært annerledes ut. Problemet og oppgaven som Schlieffen og Moltke stod overfor var å vinne de første kampene mens de var tallmessig underlegne, ikke å vinne krigen med ett slag i et enormt tilintetgjørelsesslag. Det er ingen store piler som sveiper over kartet til vest for Paris. Tyskland hadde slett ingen aggressiv plan i 1914. De tyske hærene stod i utgangspunktet på defensive i Øst-Preussen i 1914 så vel som i Lorraine. Schlieffens hensikt var ikke å angripe dypt inn i Frankrike, men å kompensere for tallmessig underlegenhet ved å bruke jernbaner for å kunne sette de samme styrkene inn mange ulike steder. Derfor ville Schlieffen kjempe så nært endepunktene til de tyske jernbanene som mulig. Moltke ville følge Schlieffens doktrine så godt hans begrensede evner tillot.

Ritters framstilling av Schlieffenplanen portretterte Schlieffen som en stormannsgal som lovte en rask utslettelse av hele den franske hæren. Men Schlieffen var for realistisk til å gi slike løfter. Zuber skriver at for hver øvelse som ender med nederlag for den franske hæren er det en der den tyske hæren lider nederlag, eller bare skyver de franske styrkene tilbake til den franske festningslinja. Schlieffen visste også at det kunne stå fram flere offiserer av typen general Steinmetz som satte alt på spill. Å kjempe med underlegne styrker er ikke moro. Zuber skriver at Schlieffen så at den eneste fornuftige veien ut av det tyske strategiske dilemmaet var å utnytte alt tysk mannskap.

Da styrkene var satt i posisjoner tidlig i august 1914 var hovedstyrkene til både Tyskland og Frankrike satt opp langs disse landenes grenser mot Belgia. Den vanlige fortolkningen er at Frankrike satte sine styrker opp for å forsvare mot et tysk angrep gjennom Belgia. Men den franske hensikten var å gjennomføre det franske hovedangrepet gjennom Ardennene. De franske styrkene gjennomførte også de første innledende seriøse angrep i vest i Alsace og Lorraine mens russerne angrep i Øst-Preussen. På begge frontene stod den tyske hæren på defensive og gjennomførte motangrep.

Zuber skriver at tyskerne satte alle inn i frontlinja, reservekorps, erstatningstropper. Landwehr, Landsturm, spesielt i øst. Det tyske motangrepet i Lorraine var vellykket og de tyske styrkene vant alle trefningene i Belgia. Dette skyldtes at de tyske styrkene var taktisk overlegne. Den følgende tyske frammarsjen inn i Champagne var ikke ment å tilintetgjøre den franske hæren i følge en mesterplan, men å forsøke å omringe Verdun og bryte gjennom den franske festningslinja.

Hele saken om tysk militær aggresjon er derfor redusert til angrepet på Liège. Zuber skriver at tyskerne angrep Liège ut fra deres evaluering av den anglo-franske militære avtalen.

Zuber skriver at mobilisering betydde krig, for både franskmenn og russere så vel som for tyskere - og russerne mobiliserte først. Franskmennene og russerne hadde blitt enige om å angripe samtidig og ikke senere enn den femtende dagen av mobiliseringen. Zuber skriver at det er all grunn til å tro at den sivile ledelsen i alle tre Ententemaktene, som var intimt involvert med militær planlegging, forstod dette fullt ut.

Stilt overfor profesjonell utryddelse besluttet generalstaben å forklare sin svikt i 1914 ved å holde fast på at den hadde en ufeilbarlig plan, som ble ødelagt av handlingene til tre døde offiserer, Moltke, Hentsch og Bülow. Etter den andre verdenskrig aksepterte historikerne denne forklaringen, og brukte motsigelsene i den til å forklare feilene og ondskapen i den tyske militarismen. Resultatet var et enormt og ustabilt korthus, en seier for bekvemmelighetshensyn og politisk teori over militær analyse. Zuber avslutter boka si med å skrive at denne studien har vært et forsøk på å sette historien til tysk krigsplanlegging på et fast profesjonelt militært og historisk grunnlag.

Lenker:
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: