Blogg
Atom-XML

Spanias flagg

Spania fra Romerrikets sammenbrudd og fram til 1750.

Du kan se et stort kart over Spania.


Del I.
Fra folkevandringstida fram til 1500.

Under folkevandringene trengte germanske stammer inn i Spania, og vandalene ble herrer i Sør-Spania. Etter dem ble den sørlige delen av Spania kalt for "Andalucia". Vandalene var ikke noe tallrikt folk. Det er anslått at de utgjorde 80.000 personer. De reiste senere over til Nord-Afrika, der de hersket fram til de ble assimilert.

Sveverne slo seg ned i nordvest og alanerne i det nåværende Portugal.


Visigoterne.

Visigoterne kom noe senere som romernes forbundsfeller. De ble etter hvert romanisert. Da Romerriket brøt sammen overtok de styret i mer og mer av Spania.

Men de ble lenge presset av sveverne fra vest (Galicia), av kantabriske og pyreneiske gjeterfolk fra nord og nordøst og av bysantinerne fra sør.

Visgoterne la derfor sin hovedstad til Toledo, midt inne på halvøya. Disse politiske forholdene førte til at den pyreneiske halvøya ble delt i retning nord-sør, fra Cartagena til Gibraltarstredet.

I 584 underla gotherne seg svevernes rike.
Det øst-romerske riket hadde under Justitian (534-553) underlagt seg sørkysten av Spania. Men da de øst-romerske troppene ble trukket tilbake i 615 la visigoterne nesten hele Spania under seg.

Bare lengst i nord greide baskerne og asturene å hevde sin selvstendighet.

Visigoternes forsøk på å samle Spania var det første forsøk på å skape en sjølstendig enhet ut av den Pyreneiske halvøya. Og dette har siden praktisk talt opp til i dag vært brukt til å legitimere spansk enhet. Og fra visigothernes tid har også Pyreneene og Gibraltar vært anerkjent som de viktigste grenseområdene for Spania.

På begynnelsen av sjuhundretallet var det strid mellom forskjellige grupper av visgoterne. En av de adelige familiene, Witiza familien, ba om hjelp hos muslimene og berberne på sørsida av Middelhavet. Og muslimene og berberne kom over til Spania og deltok i den indre striden der. Og sammenbruddet av det visigotiske statsapparatet tillot at muslimene kunne overta styret i det meste av Spania.


Muslimene i Spania.

Ved midten av sjuhundre tallet hadde muslimene fullført sin erobring og Umayade prinsen Abd al-Rahman lot seg, etter indre stridigheter blant muslimene, i 755 utnevne til emir i Cordoba, uavhengig av Damaskus. Og på ni hundre tallet gjenopprettet en av umayade herskerne emiratet i Andalusia og ble den første spanske Kalif.

Rundt år 950 utvekslet kalifatet og den tysk-romerske keiser ambassadører. Og de små kristne rikene i Nord-Spania ble vassaler av kalifene.

Det andalusiske hegemoniet hvilte på en sterk økonomi med det mest effektive jordbruk i den tids Europa, og dyktige handverkere. Handelen var vel utviklet og pengevesenet var godt ordnet. Gull cordobas mynten ble den viktigste europeiske valuta i perioden, og ble imitert av det hellige imperium.

Cordoba kalifatet var den første urbane og kommersielle kultur som blomstret i Europa etter Romerrikets sammenbrudd.

Hovedstaden Cordoba hadde i sin storhetstid rundt 100.000 innbyggere. Noe som gjorde den til Europas største by i den epoken.

Det muslimske Spania hadde en blomstrende kultur. De mest kjente tenkerne er vel Averroes og Maimonide. Også i medisin og matematisk astronomi var de spansk-muslimske vitenskapsmenn fremragende.

Videre er de spansk-muslimske intellektuelle kjent for å ha introdusert klassisk filosofi i Europa.

Men tidlig på 1000-tallet begynte kalifatet i Cordoba å gå i oppløsning. I 1009 ble Cordoba kalifatet delt opp i 39 små kongedømmer. Denne oppdelinga bestod til i 1090, og skjedde to ganger til. Det muslimske Spania var i disse periodene et lett bytte for utenlandske erobrere, og muslimer fra Nord-Afrika benyttet seg av dette. Første gang, i 1090, var det Almoravidene som invaderte halvøya. Andre gang (1146) var det Almohadene, og tredje gang Banu Marins (1224). Denne pågående svekkelsen førte til at ved midten av tolv hundre tallet var islamsk Spania redusert til kongedømmet Granada i sør.

Det ga endelig opp andre januar 1492.


Gjenerobring - Reconquista.

Motstanden mot den muslimske invasjonen i det åttende århundret bestod til slutt bare av små grupper av visigoth krigere som hadde tilhold i fjellene i Asturias provinsen i nord i det gamle Sueviske kongedømmet, som var det minst kristne og den minst latiniserte delen av halvøya.

I følge tradisjonen var det Pelayo (718-37), en konge over Oviedo, som først fikk de innfødte til å ta opp våpnene til kamp i det som skulle bli en sju hundre år lang strid for å gjenerobre den Pyreneiske halvøya.

Det som begynte som en kamp for å overleve i Asturias ble et korstog for å drive muslimene ut av Spania.

Pelayos etterfølgere, kjent som konger av Leon, utvidet det kristne området litt etter litt, og befestet de erobrede områdene. Dersom muslimene overga seg uten motstand fikk de fortsette å leve som de var vant til, til å begynne med. Dersom de gjorde motstand og deretter ble overvunnet var de krigsbytte. De gjorde ofte motstand. Kongen overlot store deler av den jorda som ble erobret til de soldatene og hærførerne som samarbeidet med ham.

På tusen tallet var det muslimske området splittet opp i en mengde småstater, og det var lett for de kristne statene å ekspandere. Da muslimene tapte Toledo i 1085 ba de almoravidene om hjelp. Almoravidene var en militant berber gruppering av strenge muslimer som i løpet av få år hadde vunnet kontroll over Magreb, nordvest Afrika. Almoravidene la Andalusia under sitt nord afrikanske imperium. Staten deres falt sammen under press fra en annen muslimsk gruppering, Almohaden, midt på elleve hundre tallet. Almohadene styrte både den sørlige delen av Spania og deler av Nord Afrika. De utgjorde en stor trusel mot de kristne statene i Spania, men de ble stoppet ved slaget ved Las Navas de Tolosa i 1212. Etter dette mistet muslimene sin offensive kraft.


Castilla og Aragon vokser fram.

I det tiende århundre ble støttepunkter anlagt som en buffer for kongedømmet Leon langs øvre Rio Ebro, i det området som ble kjent som Castilla, "festningenes land". Området var bebodd av krigere og frie bønder som var villige til å sloss for å forsvare området. Til gjengjeld ble de garantert spesielle privilegier av kongen som gjorde dem selvstendige. Castilla utviklet et egenartet samfunn med sin egen dialekt, egne tradisjoner og verdier, alt formet av livet ved fronten. Dette krigersamfunnet var ganske demokratisk; alle soldater var like, og alle menn var soldater.

I 981 ble Castilla et selvstendig land, og i 1004 kunne Castilla kalle seg et kongedømme. Castilla og Leon var i perioder forent gjennom ekteskap mellom tronarvingene, for så å bli delt mellom tronarvinger. Men i 1239 ble de permanent samlet av Ferdinand III av Castilla.

Med støtte fra Frankrike ble mange små riker opprettet langs Pyrenene og på kysten av Catalonia for å holde fronten mot islam. Dette området ble kalt "den spanske mark". I dette området oppstod kongedømmet Aragon og fyrstedømmene i Catalonia .

Alle sammen ekspanderte, i likhet med Leon-Castilla, på bekostning av muslimene.


De kristne statene seirer.

Ferdinand tok Sevilla i 1248, og reduserte det islamske Spania til emiratet i Granada. Granada fortsatte å være en islamsk stat, men ble avhengig av Castilla. Granada kom til å bestå i nesten 250 videre som den eneste muslimske staten i Spania, men i 1492 ble Granada erobret og innlemmet i Castilla og Spania.

Aragon.

Barcelona ble ledende i Catalonia. I 1137 kom Aragon og Catalonia i union ved at tronarvingene i Aragon og Barcelona giftet seg. Like vel fortsatte Aragon og Catalonia å eksistere som separate politiske enheter, ved at de begge hadde egne lover, myntenheter, og regjeringer.

Aragon ble navnet som vanligvis brukes for å betegne føderasjonen mellom Aragon, Valencia og Catalonia. Aragon, med Barcelona, utviklet en blomstrende handel i Middelhavsområdet.

Aragon søkte ekspansjon utenlands. Peter III, konge av Aragon, var blitt valgt til konge av Sicilia i 1282, etter en oppstand mot det franskættede kongehuset der. Sicilia, og senere Napoli, kom til bli deler av den spanske føderasjon, eller det spanske imperium.

På 1400-tallet, under senmiddelalderens krise, var likevel Aragon i tilbakegang. De italienske bystatene utviklet en mer effektiv handel enn Barcelona, som var det økonomiske senteret i Aragon, og i de indre delene av Aragon kom det til langvarige opprør mot den føydale undertrykkelsen.


Castilla.

Castilla utviklet en handelsmarine som arbeidet i Atlanterhavet, og utviklet en lønnsom handel på Frankrike, England og Nederland.

I Aragon hadde et føydal samfunn blitt utviklet, og det førte til større skiller og større motsetninger mellom folk enn i Castilla. Dette betyr ikke at eiendommene på noen måte var likt fordelt mellom folk i Castilla, tvert imot. En høgadel eide enorme jordeiendommer. For eksempel kontrollerte Markien av Villena på 1400-tallet 25.000 kvadratkilometer. Mye av det godset som de store grandene eide forlente de videre til mindre godseiere på riddernivå. Storgodsene ble drevet med leilendinger og sla ver, som vanligvis var eller stammet fra muslimske krigsfanger.
Et mektig geistelig og verdslig aristokrati eide 97% av jorda. Denne store maktkonsentrasjonen ble mot år 1500 balansert av at byene var sterke og godt organisert.

Godsherrene prøvde å binde bøndene til jorda ved å gjøre dem til livegne, men dette ble stoppet av kongene rundt år 1500. Standsmøtet, Cortes, satte seg imot kongens forsvar av bøndene. Men i 1486 stadfestet ei sterkere kongemakt over det forente Castilla og Aragon, Isabella og Ferdinand, bøndenes frihet og rett til å forlate godsene når de måtte ønske, og uten å måtte betale erstatning. På dette tidspunktet var den jordeiende aristokratiet forvist fra Cortes. Det kunne skje bl.a. fordi den viktigst oppgaven til Cortes var å bevilge penger til kongen, og siden det rike aristokratiet var fritatt fra å betale skatt hadde de ingen oppgave i Cortes.


Kongens stilling i et forenet Spania.

I 1469 giftet Ferdinand og Isabella seg. Isabella var tronarving til Castilla og Ferdinand var tronarving til Aragon. I 1479 ble Ferdinand konge av Aragon, og Isabella var blitt hersker over Castilla fem år tidligere.

Disse delene av Spania var på mange måter ulike, selv om de begge hadde sine stenderforsamlinger (Cortes). I Aragons tre provinser (Aragon, Valencia og Catalonia) hadde stendene rett til å delta i styret. De holdt møter med lovfestet regelmessighet og deltok i lovgivninga. Kongens skatteinntekter fra Aragon bestod av subsidier som ble bevilget av Cortes. I Castilla hadde ikke Cortes like veletablerte rettigheter. Cortes deltok ikke i lovgivninga, og det fantes ingen bestemmelser om regelmessige møter. Stendene i Castilla fikk heller ikke bestemme hvem som skulle representere dem i Cortes, men kongen og regjeringa utpekte representantene. Det var likevel Cortes som bevilget ekstra skatter fra Castilla til kongen.

Stenderforsamlingene i Aragon hadde altså en langt sterkere og mer selvstendig stilling enn i Castilla. Men Aragon utgjorde slett ingen politisk eller administrativ enhet innad. Kongen var den person som bandt de tre delene av Aragon sammen.

Det var en vanskelig oppgave Ferdinand og Isabella gikk til. Oppgaven var å skape ei sterk kongemakt. For å greie dette måtte potensiell allierte støttes og motstandere av ei sterk kongemakt svekkes. I Aragon ble bøndenes forhold forbedret og handverkere og småkjøpmenn fikk mulighet til å innvirke på Cortes. Også i Castilla har vi sett at jordarbeidernes stilling ble styrket i forhold til de store jordeierne.

Castilla var den største og viktigste delen av riket. Derfor ble det også lagt mest vekt på å utvikle kontroll over Castilla. Av Aragon ble det bare krevd at ingen aktiv opposisjon mot kongemakta skulle vokse fram. Castilla ble den delen av Spania som kongemakta brukte til å skape et verdensrike. Det var Castilla som kom til å betale de enorme utgiftene, og det ble også handelsmenn fra Castilla som fikk lov til å utvikle handel på koloniene, så langt de var i stand til. Aragon deltok i liten grad i utviklinga av verdensriket.

I Castilla var det nødvendig å skape ro og orden ved å få slutt på at landeveisrøvere og egenmektige adelsmenn og magnater holdt sine egne kriger og feider igang. I byer og på landsbygda ble det utviklet selvforsvars styrker, en milits, som ble satt inn mot de private krigsentreprenørene og røverne. (En del av disse reiste nok over til Amerika.) Det ble også besluttet å rive ned de adelige festningen som ble brukt til privat krigføring. Dette var både vellykkete og populære tiltak, som styrket kongemakta. Også andre tiltak fra kongeparets side svekket adelen og reduserte dens selvstendighet innenfor riket, og førte den i betydelig grad inn under kongens kontroll. En viktig grunn til at kongeparet hadde makt og myndighet til disse sterke tiltakene, var at kongemakta hadde økt sin prestisje etter erobringa av Granada i 1492 og av Navarra. Videre var på mange måter splittelsen av landet i Castilla og Aragon en svakhet, men kongen kunne etter foreninga tross alt framtre som konge av både Castilla og Aragon, mens adelen bare representerte sin begrensede del av landet. Dessuten var passiviseringa av landet naturligvis fordelaktig for den delen av adelen som verken var private krigsherrer eller ville utsettes for dem.

Kongen ble også støttet av byene i Castilla sin sterke sammenslutning, Hermandad. Hermandad hadde som formål å hevde byenes privilegier og å verne landefreden. I årene 1465-67 hadde Hermandad gjort seg sjølstendig med egen hær og skatteleggingsmyndighet. Kongens og Hermandads politikk kom til å falle sammen. I 1476 ble derfor Hermandad gjort om til et redskap for kongemakta, og i 1498 ble Hermandad gjort helt maktesløs. Kongemakta tok over alt.

Kongeparet var også i stand til å styre kirka med fast hand. En av grunnene til dette var nok at de hadde store militære styrker i Italia, i pavens umiddelbare nærhet, siden Sør-Italia var underlagt Spania. Kirka eide enorme rikdommer, langt større enn høgaristokratiets samlede eiendommer. Ferdinand og Isabella greide å oppnå svært stor innflytelse over hvem som ble utnevnt til biskoper i Spania, og altså forvaltet kirkas store eiendommer. Dette ga kongemakta ikke bare stor innflytelse i kirka, men også store inntekter, bl.a. fordi et stifts inntekt tilfalt kongen så lenge det var ubesatt. Allerde i 1482 var inkvisisjonen blitt opprettet. Den hadde som oppgave å overvåke religionsutøvelsen og å se til at ingen vranglære fant sted.

Ferdinand og Isabella skapte altså ei sterk kongemakt i Spania. Kongeparet var i stand til å øke statens inntekter svært sterkt, fra 900.000 reales i 1474 til 26.000.000 i 1504.

Ferdinand og Isabella var i stand til å utvikle den spanske statens makt dit hen at Spania var en av de sterkeste statene i Europa rundt år 1500. Bare Frankrike var sterkere, og det skyldtes at Frankrike var Europas folkerikeste land. Castilla var et samfunn der ingen struktur var sterk eller utviklet nok til å stå mot kongemakta på Ferdinand og Isabellas og deres nærmeste etterfølgeres tid, eller tvinge kongemakta inn i et framtidsrettet samarbeid.

Selv om Spania var i ferd med å bli utviklet til en av de tidligste nasjonalstatene i Europa, hadde ikke Spania et sjølstendig finansvesen. Genova var kongens bankier, og var aktiv i all større forretningsvirksomhet i Spania. Men det meste av spansk industri foregikk i liten skala og var innrettet mot det lokale markedet, med unntak for ullproduksjonen og den virksomhet som var innrettet mot koloniene.

Castilla fikk ikke en sterk økonomisk utvikling, selv om enorme verdier kom til å flyte gjennom landet. Det kan være flere grunner til dette. En er "Mestaen". Den kontrollerte produksjonen av ull, og hindret utviklinga av annet landbruk enn sauehold ved å skaffe saueeierne rett til å drive sauene der de selv måtte ønske det. Derfor kom Spania til å bli avhengig av å importere korn.

Spania utviklet heller ikke en egen industri basert på denne store og verdifulle ullproduksjonen. Også England hadde fram til år 1500 vært leverandør av råvaren ull til den kontinentale tekstilindustrien, men begynte på femtenhundretallet å utvikle sin egen tekstilindustri. Mestaen derimot ønsket at Spania fortsatt skulle være eksportør av ull, og motsatte seg forslag om å reservere betydelige deler av ullproduksjonen til den innenlandske tekstilproduksjonen. I England derimot tok kongen i bruk kraftige virkemidler for å skape en nasjonal tekstilindustri, som krigføring i Flandern under hundreårskrigen der et av formålene synes å ha vært å ødelegge eller drive den flamske tekstilproduksjonen over til England, noe som i betydelig grad var vellykket i det mange flamske tekstilprodusenter flyttet til England. England innførte en eksportavgift på ull som gjorde at engelskprodusert ull var billigere for engelsk tekstilindustri enn for utenlandsk tekstilindustri, og i 1614 forbød England all eksport av ull og forsøkte å gjøre Irland om til eksportør av ull, men ikke av tekstilprodukter. Klær og tekstiler var blant de aller viktigste varene i den internasjonale handelen.

Spania skadet sin egen evne til å utvikle et eget finanssystem ved å utvise den innenlandske gruppen som hadde utviklet den største kompetansen innen den grenen av det økonomiske liv, nemlig jødene. De ble kastet ut allerede i 1492. I 1502 og 1525 ble maurerne kastet ut, og også andre religiøse minoriteter ble forfulgt. I 1609 ble moriskene kastet ut. Alle disse utvisningene skadet Spania kraftig fordi alle disse gruppene hadde ferdigheter som Spania trengte, og som de var spesialiserte innehavere av, og som Spania ikke på kort sikt kunne erstatte. Muhammedanerne hadde vært de dyktigst jordbrukerne i Spania.

Et annet forhold var at Spania hadde utviklet en krigerkultur der økonomisk virksomhet ble dårlig ansett og hadde liten prestisje. Å være godseier og kriger, eller rentenist, var de fornemme aktivitetene. De som tjente penger investerte derfor i jordeiendommmer og i rentebærende papirer, og ikke i virksomhet som kunne utviklet økonomien og næringslivet i større grad. Cervantes (1547-1616) har skrevet om ridderromantikken som overlevde inn i ei tid der de gamle ridderne hadde utspilt sin rolle.

En annen grunn til den nedgangen som kom enn den kulturelle kan være at det spanske imperiet ga større muligheter for et system som ovenfor skissert enn en statsdannelse av et mer ordinært slag gjorde. Imperiet produserte enorme utgifter, og dermed hadde staten stort behov for kreditt og produserte slik muligheten for å plassere kapital i krigføring og erobringer som viste seg å bli feilslåtte i større målestokk enn stater av mer ordinært format var i stand til.

Dette er å foregripe deler av neste kapitel om Spania, som omhandler Spanias Imperium.


Dette er en del av et arbeid om Europas historie.
Skrevet av Tor Førde - email: torforde@online.no


Valid HTML 4.0!