det spanske flagget


Del II.
Det spanske imperiet.

Det spanske imperiet kan deles inn i et oversjøisk imperium og et europeisk imperium. Nabolandet Portugal hadde vært det første europeiske land som hadde utviklet en omfattende direkte sjøhandel uten om Europa i det portugiserne ble det indiske havs fraktemenn. Men Portugal kontrollerte ikke kystene av det indiske hav, og kontakten mellom Portugal og den portugisiske virksomheten i det indiske hav var sjelden. I 1492 utrustet Ferdinand og Isabella Columbus med tre skip for å finne en ny sjøvei til India. Det ble begynnelsen på Spanias oversjøiske imperium. Sevilla ble det viktigste knutepunktet mellom Spania og Amerika. En viktig grunn til at landene på den pyreneiske halvøya ble de første europeiske land som utviklet sjøfart på verdenshavene finner man i deres beliggenhet i forhold til havstrømmer og vinder. En annen grunn kan være at de allerede var inne i en ekspansjonsfase på slutten av fjortenhundretallet. Immanuel Wallerstein skriver:

Chaunu argumenterer veltalende for den fornuftige påstand at det ikke var hellet som hadde ansvaret for at Spania oppdaget Amerika. Spania var det land på denne tiden som var best utstyrt "ikke bare til å utnytte de muligheter som bød seg, men også til å skape seg nye muligheter." England gjorde bruk av italieneren John Cabot, men hans "engelske" ekspedisjon var avhengig av spansk støtte. Det var ikke før i det syttende århundre at Frankrike og England tok til med oppdagelsesferder, og de lyktes ikke riktig før i det attende.

Men i det sekstende århundre lyktes Spania i å skape et svært imperium på det amerikanske kontinent, et imperium med et omfang som bare var begrenset av transportkostnadene. Dette innebar en lynrask økning av den atlantiske handelen, som fikk sitt volum åttedoblet mellom 1510 og 1550, og så igjen tredoblet fra 1550 til 1610. Sentret for denne handelen var et statsmonopol i Sevilla, som på mange måter kom til å utvikle den avgjørende byråkratiske struktur i Spania. Edelmetall var den sentrale artikkel i den transatlantiske handelen.

De viktigst delene av det amerikanske imperiet kom til å bli Mexico og Peru. Mexico ble erobret av Cortes og Peru ble erobret av Pizzaro. Mexico hadde vært aztekernes rike, og Peru var inkaenes rike. I første omgang bestod den spanske økonomiske aktiviteten i Amerika av plyndring. Senere, da det ikke var mer igjen å plyndre, begynte de å utvikle andre virksomheter, alle bygd på tvangsarbeid. Den som kom til å bety mest for Spania i første omgang var sølvutvinniga i Potosi. Den kom i gang like etter at alt gullet var stjålet, og førte til at edelmetallflommen fra Amerika til Spania varte uten andre avbrudd enn de som pirater forårsaket i mer enn et århundre.

Samtidig med at det oversjøiske imperiet ble utviklet kom Spania til å bli senter for et europeisk imperium. Framveksten av dette imperiumet er knyttet til Karl den femte, i Spania Karl dem første. Han var født i år 1500 som sønn av Filip av Østerrike og Johanna, datter av Ferdinand og Isabella av Spania. I 1506 arvet han Østerrike og Nederlandene etter faren, og i 1516 arvet han Spania og det oversjøiske imperiet etter morfaren. Da den tyske keiser Maxmillian døde i 1519 ble Karl valgt til hans etterfølger som hellig tysk-romersk keiser. Han var "keiseren i riket der sola aldri gikk ned." Det hadde også vært en annen kandidat til stillinga som Hellig Tysk-Romersk keiser, Frankrikes konge Frans den første. Frankrike var det folkerikeste landet i Europa, og et rikt og mektig land. Frans hadde, i likhet med keiser Karl V, ambisjoner om å dominere Europa, og var involvert i Italia, der Frankrike var Spanias motstander i kampen om dominans og hegemoni. Frans I av Frankrike aksepterte ikke den Hellige Tysk-Romerske keisers overhøyhet.

Det kom til å være krig mellom Habsburgermonarkiet og Frankrike, med enkelt avbrudd, helt fram til begge var bankerott og Karl V abdiserte i 1556, og enda noen år lenger. Denne krigen kom i stor grad til å bli utkjempet i Italia, men også i Flandern. Både Frankrike og Spania søkte dominans i Italia, som tradisjonelt hadde vært den rikeste og mest avanserte delen av Europa, men også så oppsplittet at Italia ikke var i stand til å forsvare seg mot makter som Frankrike og Spania. Spania oppnådde å få kontroll over de viktigste handelsbyene i Italia med unntak av Venezia.

Imperiet var stort og mangfoldig. Det utgjorde på ingen måte noen enhet. Det som bandt imperiet sammen var fyrsten. Da Karl V ble kronet til keiser over det Hellige Tysk-Romerske riket styrte han over Spania, Nederlandene, forskjellige deler av Tyskland, inkludert Østerrike, Bøhmen, Ungarn, Franche-Comte, Milano og de spanske middelhavsbesittelsene (Napoli, Sicilia, Sardinia og Balearene). I 1521 overlot Karl styret over Østerriket til sin bror Ferdinand.

Karl V var fyrste over noen av de rikeste og mest avanserte områdene i Europa, Sør-Tyskland, Burgund og de nord italienske byene.
Flandern var et av de rikeste og mest avanserte områdene i Europa, betydelig bedre utviklet enn Spania. Den viktigste byen i dette området var Antwerpen. Antwerpen var blitt den mest sentrale by i den europeiske økonomien. Antwerpen bandt middelhavshandelen sammen med østersjøhandelen og den transkontinentale handelen via Tyskland, og bandt også England og Portugal til den europeiske økonomien. Og i tillegg var Antwerpen tidlig i det sekstende århundre Europas viktigste pengemarked. Derfor var Antwerpen svært viktig for Karl V siden han ikke hadde betydelige faste skatteinntekter, i hvertfall ikke sammenliknet med utgiftene han hadde, og derfor var Karl V svært avhengig av kreditter fra Antwerpen og fra Fuggerne. Til gjengjeld for disse kredittene fikk lånegiverne monopol på diverse næringsvirksomhet. Fuggerne fikk f.eks, monopol på å drive sølvgruver i Tyskland, og også beiterettigheter over store områder kunne kredittorgrupper få enerett til. Lånegiverne kunne også få tilgang til kongens inntektskilder og rett til å utpante skatt. De overtok altså deler av det vi betrakter som statens oppgaver som motytelse for lån.

Spania var i ikke bare i krig mot Frankrike, men måtte også føre en langvarig krig mot Tyrkia (1521-1543) som hadde angrepet Ungarn og Østerrike. Dessuten kom reformasjonen i Tyskland i denne tida og skapte vanskeligheter for Karl V. De protestantiske fyrstene hadde i 1531 stiftet det schmalkaldiske forbund til felles vern, og i 1540 var størstedelen av Karls tyske riket protestantisk.

I første del av Karl V's regjeringstid var disse høyt utviklete kapitalistiske områdene (Sør-Tyskland, Antwerpen og de nord italienske byene) de viktigste støttene for Imperiet. Den rikeste finans- og kapitalist gruppering i Europa var de tyske Fuggerne. Fuggerne drev ikke bare med handel og finansieringsvirksomhet, men også med gruvedrift. De, og en stor del av de betydelige handels- og finanshusene i Sør Tyskland, kom til å bli så nært bundet opp til Imperiet at de stod og falt med hverandre.

I Tyskland hadde situasjonen lenge vært kaotisk, men i perioden 1450-1500 hadde det skjedd en viss konsolidering av fyrstedømmene. Men reformasjonen og bondekrigene kom på 1520-tallet og kastet om kull framgangen. Nedgangstider satte inn i Tyskland der adelens makt økte og de regionale fyrstene ble konsolidert, stikk i mot den utviklinga som foregikk i de delen av Europa som etter hvert kom til å bli ledende. Med Augsburgtraktaten i 1555 ble splittelsen av Tyskland den anerkjente orden. Augsburgtraktaten stadfestet at de protestantiske fyrstene hadde samme rett som de katolske til å bestemme hvilken religionsform som innbyggerne i fyrstedømmene skulle ha.
Den befestet også adelens makt over alle andre klasser i samfunnet, og medførte en splittelse og stagnasjon og autoritarianisme i Tyskland som bare ble verre og verre gjennom mer enn to hundre år.

En grunn til at dette kunne skje var at den mislykkete imperiepolitikken hadde ruinert det tyske borgerskapet, som hadde stilt opp med kreditter og lån som ikke ble betalt tilbake av keiseren.
Men viktigst var at det ikke fantes noe statsmaskineri eller noen annen organisasjon som kunne opprette en orden der fortsatt utvikling kunne finne sted. Keiser Karl V var ikke i stand til å opprette en slik orden. Han var mer opptatt av å bygge sitt imperium med Castilla som sentrum. Den castillanske adelen fikk etterhvert en mer fremtredende posisjon i imperiet, og den hadde liten forståelse for situasjonen utenfor Spania.

Karl den femtes imperium hadde ingen organisasjon, intet statsapparat eller byråkrati som kunne holde imperiet sammen og styre det på en måte som gjorde at de forskjellige delene kunne leve sammen. Det hadde heller ikke et apparat for å kreve inn de skattene som var nødvendige for å opprettholde imperiet. Denne svakheten ved statsapparatet var ingen særegen spansk svakhet. De europeiske statsdannelsene var i stor grad bygd på et kompromiss mellom kongen og adelen (og noen ganger også byene), der adelen (og evt. byene) til gjengjeld for å anerkjenne kongens makt fikk delta i styret både ved å motta viktige poster i administrasjonen, og ved å få deler av landet å styre over. Dette fikk de uten å ha spesielle kvalifikasjoner. Poster og posisjoner kunne også bli satt ut nærmest på anbud, der den som betalte best fikk en innbringende stilling. Det var ofte liten kontroll med om den som hadde et verv utførte arbeid i vervet, eller hva vedkommende foretok seg. Et slikt enkelt styresett fungerte i mindre og i lite differensierte samfunn, til og med i de tidlige nasjonalstatene, men å bygge et imperium i de utviklete delene av Europa etter år 1500 med et slikt styresett gikk ikke. Dette styresettet var lite effektivt og var temmelig tilfeldig. Vi vil kalle det gjennomført korrupt, og det hadde naturligvis ingenting med demokrati å gjøre. Kongen styrte gjennom et samarbeid med de lokale bossene, der de lokale bossene hadde svært stor makt. Det spanjolene prøvde på var å innsette adelsmenn fra Castilla istedenfor de lokale bossene i Flandern og Nederland, og dette, sammen med økte skattebyrder som ikke kom Flandern og Nederland til gode, og religiøse motsetninger, førte til opprør. Religionen og tradisjonen ble brukt som den ideologi som legitimerte styresettet. Gjennom religionen og tradisjonen representerte kongen og adelen verdensordenen. Derfor ser vi ofte at opprør, som det var mange av, legitimeres av nye fortolkninger av religionen. Og derfor var det innført monopol for den offisielle kirka på å tolke religionen.

Fram til 1540 betalte Italia og Nederlandene og Fuggerne en stor del av Karls utgifter, men etter 1540 måtte han i større grad hente inntektene sine i Castilla og fra det amerikanske sølvet. Resten av imperiet ble tilskuere.

Fram til 1560 var Toledo hovedstad i Spania. Deretter ble Madrid hovedstad.

Filosofi og tenkning, reformasjon og motreformasjon.

Mens Karl V var keiser i Tyskland levde Martin Luther. Den direkte bakgrunn for reformasjonen var de kirkelige ledernes misbruk av religionene og korrupsjon i kirka. Reformasjonen fikk ingen oppslutning i Spania. Det fikk derimot kampen mot reformasjonen, motreformasjonen, der Spania ble en ledende kraft. Det var en spanjol, Ignatius Loyola 1491-1556, som grunnla jesuitterordenen. Jesuitterordenen gikk inn for en uinnskrenket pavemakt og betingelsesløs underkastelse under pavens vilje. Jesuittene satset på utdanning, og var ofte kunnskapsrike og innsiktsfulle, og kunne derfor oppnå høge stillinger. De reiste også ut i verden som misjonærer, og var for flere hundre år siden representert i Japan, og bygde samtidig opp kristne samfunn i det nåværende Argentina/Paraguay.

Den mest kjente spanske politiske filosof som tilhørte jesuittenes orden på denne tida var Francis Suarez (1548-1617). Han var født i Granada og studerte i Salamanca. Han sluttet seg til jesuitter ordenen i 1564, og startet sin karriere ved å undervise i filosofi i Segovia.

Paven ble betraktet som den åndelige leder av en familie av kristne nasjoner, og som talsmann for moralsk enhet og menneskelighet. På denne bakgrunn forsvarte Suarez pavens indirekte makt til å regulere verdslige ledere for å oppnå åndelige formål. Staten er en menneskelig institusjon som avhenger av menneskelige formål og behov, og en frivillig sammenslutning av familieoverhoder. Den har ikke noe annet forhold til Gud enn hva ethvert annet subjekt og formål har. Politisk makt kommer fra samfunnet, og har som formål det som tjener samfunnet til beste.

Suarez hadde middelaldersamfunnet, spesielt slik det hadde eksistert i Aragon, som sitt forbilde. Hans politiske filosofi siktet mot å redusere statens autoritet til fordel for pavens guddommelige autoritet.

Suarez la stor vekt på naturretten. Ikke engang paven kan gjøre rett til galt, eller omvendt, siden det er særskilte kvaliteter nedlagt i mennesket som forteller hva som er rett og galt, og som er gitt en gang for all og for alltid. Derfor følger det også at stater, i likhet med individer, er underlagt naturloven, som er utgått fra Gud. Suarez bygde sin filosofi i betydelig grad på Thomas Aquinas, men utviklet en orginal filosofi.

Denne kontroversielle teorien om at politisk makt kom fra samfunnet og ikke fra Gud, og at det kan være riktig å gjøre motstand og til og med opprør mot en konge, førte i noen land til en forsterkelse og presisering av teorier som forsvarte eneveldet og kongens guddommelige rettigheter , - eneveldet av Guds nåde.
Suarez teori som hadde til hensikt å redusere statens makt til fordel for pavens makt, skapte større avstand mellom kirka og staten.

Under Karl Vs tid begynte konsilet i Trident (1545-1563). Det misbruk som reformasjonen hadde pekt på var en viktig del av bakgrunnen for at dette møtet ble sammenkalt. Kirkemøtet ville ikke forandre på de kirkelige læresetningene, men det ville stramme inn på de geisteliges moral, eller mangel på sådan, og gå inn mot korrupsjon og misbruk.

Møtet resulterte i veldefinerte dogmer og tiltak for å heve presteskapets standard, og den katolske kirka ble bedre rustet til å ta opp kampen mot reformasjonen. Og motreformasjonen ble ganske vellykket. Mye av det som reformasjonen hadde vunnet i den første tida gikk tapt. Spania bidrog til at den sørlige del av Nederlandene, det nåværende Belgia, på nytt ble katolsk.

I barokkstilen fant den katolske kirka den stil som den mente var mest tjenelig for å uttrykke Guds og kirkas velde. Kirkemøtet i Trident hadde understreket at kunsten skulle være lettfattelig og overtalende. Den skulle skape undring og overbevise menneskene om de kristne undrene. Barokkstilen er storslagen og svulstig. Spania fikk store malere i denne perioden.


Det amerikanske imperiet.

Jeg vil ikke prøve å gi en beskrivelse av utviklinga i de spanske koloniene i Amerika. Jeg vil bare skrive litt om hva disse koloniene kunne bety for Spania og om deres forbindelse med Spania. Da Spanjolene marsjerte inn i Amerika var de et folk som var vant til å erobre nytt land. De hadde drevet med det i mange hundre år. Når de erobret nytt land fikk erobrerne eiendomsrett til landet. Slik var det også i Amerika. Men Spania manglet energi og administrativ evne til å skape et sterkt byråkrati og rå fullt ut over sine kolonier. Staten ga mange konsesjoner for å holde på kolonienes lojalitet. En av dem var å hindre at indianerne fikk mulighet til å etablere en egen selvstendig øknonomisk basis, og dette skjedde ved at indianerne ble utestengt fra å drive med kvegavl, den eneste bransjen hvor de ville være i stand til å konkurrere effektivt innen den nye økonomien. Kvegavlen ble tvertimot brukt til å ødelegge indianernes økonomi. Indianerne hadde ikke trengt til å bygge gjerder tidligere. Med den nye kvegavlen trengte de hvites kveg inn på indianernes åkre og ødela dem.

Kolonisten importerte i den første tida fra Spania det de trengte for å opprettholde sin livsstil. For å kunne betale for dette opprettet de plantasjer og gruver, som ble drevet med tvangsarbeid. Også slaveri ble tatt i bruk. Men spanjolene ble aldri slavehandlere av noen betydning. Portugal fikk i første omgang monopol på å forsyne de spanske koloniene i Amerika med slaver. Senere, fra 1713, gikk dette monopolet over til England. England utviklet seg etterhvert til å bli verdensøkonomiens store slavehandlere, og kom også til å forsyne de spanske koloniene med slaver. Likevel var de spanske koloniene avhengige av spansk støtte for å overleve engelskmennenes piratvirksomhet og forsøk på å overta handelen.

På samme måte som England forsynte de spanske koloniene med slaver, kom de Nord-Europeiske land etterhvert kom til å forsyne de spanske koloniene med det meste som de trengte, riktignok via Spania.

Betydelig utvandring fra Spania kom i gang. En grunn til denne utvandringen kan være de dårlige tidene som kom i Spania etterhvert som imperiet uttømte Castillas ressurser. Men på grunn av den katastrofale nedgang i den indianske befolkninga ble det også matmangel for spanjolene i Amerika. Indianerne, som skulle forsørge spanjolene og produsere den maten som spanjolene trengte, døde. Resultatet var at det gradvis vokste fram et system av haciendaer som ble drevet med gjeldsarbeid, og der produksjonen ble solgt på det lokale markedet, f.eks. nærmeste by eller gruvesamfunn. Dette i motsetning til plantasjen, som produserer for verdensmarkedet.

Den forferdelige dødeligheten som rammet indianerne kan ikke lastes Spania. Indianerne manglet immunitet mot de sykdommer som fantes i den gamle verden, og det var bare et for når denne massedøden ville ramme indianerne. De sentrale spanske myndighetene kom med forskjellige tiltak for å beskytte indianerne mot utbytting fra de spanjolene som flyttet til Amerika, uten stor effekt. Nederlenderne gikk mer brutalt fram mot de innfødte i Indonesia enn spanjolene gjorde i Amerika. Da de spanske koloniene i Amerika rev seg løs fra Spania kort etter år 1800 ble indianernes situasjon forverret.


Det europiske imperiet går i oppløsning.

I 1556 røk imperiet fra hverandre. Karl V abdiserte. Nederlandene gikk til Filip II av Spania, sønn av Karl, men landene i Sentral-Europa ble et eget rike. Filip erklærte seg offentlig bankerott i 1557. Franskekongen erklærte seg også bankerott.

Wallerstein skriver:

Bankrottene innebar altså noe mer enn finansielle reorganiseringer. Det var en hel verden som hadde styrtet sammen. Det var ikke bare en bestemt statsstruktur som falt. Det dreide seg om mer enn Karl V's tragiske abdikasjon foran sine gråtende riddere. Det var et verdenssystem som raste sammen. I hundre år hadde Europa nytt godt av en ny blomstring. Menneskene hadde forsøkt å ta del i den på gamle og hedvundne måter. Men det teknologiske framskrittet og gjæringen blant de kapitalistiske elementene hadde allerede utviklet seg for langt til at det var mulig å gjenskape politiske imperier som kunne hamle opp med de økonomiske arenaene. En kan si at året 1557 markerte dette forsøkets nederlag samt opprettelsen av en maktbalanse i Europa som ga rom for at stater som tok sikte på å bli nasjoner (la oss kalle dem nasjonalstater) kunne realisere seg selv og nyte godt av verdensøkonomien som ennå blomstret.

Spania reduseres til en tredjerangs makt.

Det systemet preget av internasjonalisme som hadde rådd til nå begynte å gå i oppløsning, men det gikk langsomt i oppløsning, og ble erstattet av nasjonalstater, som viste seg å gi de bedre betingelser for utvikling.

Den nederlandske revolusjonen, som ble avsluttet åtti år senere, begynte kort etter bankerotten. Den skyldes kort at Spania og Nederlandene var for forskjellig. Den spanske adelen, som dominerte riket, var en katolsk krigeradel, mens de flamske og nederlandske byene var opptatt av sin handel og sitt handverk, og hadde liten sympati for de spanske imperieambisjonene, som skapte forstyrrelser i handelen og store skattebyrder, men ikke åpnet nye markeder. (Det amerikanske markedet hadde nederlanderne tilgang til uten å tilhøre imperiet.) I tillegg til dette kom religiøse konflikter, og at nederlenderne ble nektet å utvikle sine samfunn etter egen skikk og vilje.

Spania ble som sagt en ledende kraft i motreformasjonen. Inkvisisjonen utryddet enhver spore til opposisjonell religiøs tenking i Spania, og Spania kom til å slite seg enda mer ut ved å støtte de katolske kreftene under trettiårskrigen. Denne krigen var avslutningen på Spanias tid som stormakt, og i 1640 rev Portugal seg løs fra Spania. Spania led store militære nederlag, og Frankrike stod fram som det Europeiske fastlandets sterkeste militære makt.

Spania, Sevilla, kom etter hvert til å bli ei havn for omlasting av varer fra Nord-Europa til de spanske koloniene, og ikke for utskiping av spanske produkter til koloniene. Spania hadde ikke et næringsliv som kunne konkurrere med industri, handel og handverk i Nord-Europa, og Spania prøvde heller ikke å utvikle et konkurransedyktig næringsliv. I første halvdel av 1500-tallet hadde Spania opplevd en oppblomstring i handverk og handel, men dette tok slutt i andre halvdel av 1500-tallet.

Etterhvert kom mer og mer av gullet og sølvet fra spansk Amerika til å bli sendt direkte til Nord-Europa, som betaling for gjeld.
Det kan sies å være ei gåte at dette kunne skje. Hvorfor søkte ikke Spania å utvikle et næringsliv som kunne profitere på de spanske koloniene? En faktor i denne sammenhengen er at utlendinger spilte en nøkkelrolle i landets finanser: genovesere, hollendere og portugisiske jøder. Et annet forhold er at Spania ikke ville utvikle en merkantilistisk politikk med beskyttelse og særfordeler for sin egen industriutvikling, men la handelen åpen for konkurrenter, også konkurrenter som førte en mer merkantilistisk og proteksjonistisk politikk. Holland, som lenge var den store ferdigvareleverandørene til Spania og de spanske koloniene, hadde ført en lett merkantilistisk politikk, i det alle hollandske skip måtte gå til Amsterdam med lasta, noe som ga hollandsk næringsliv store fordeler siden alle råstoffer var tilgjengelige på det lokale markedet til Europas laveste priser, og det lokale markedet var også det store internasjonale markedet der alle produkter kunne selges. Etter at Amsterdam ble sentrum for den europeiske økonomien, gikk Amsterdam inn for frihandel. Senere overtok England som den økonomiske stormakta i Europa. England førte lenge en sterkt proteksjonistisk politikk. I 1614 forbød England ulleksport for å styrke utvikling av tekstilindustrien, og den engelske navigasjonsloven kom som stengte konkurrenter ute fra å delta i frakt av handel mellom England og koloniene. Bare skip fra importør- eller eksportørlandet fikk frakte gods i den internasjonale handelen.

Bakgrunnen for denne politikken til Spania er at Spania var sentrum i et imperium som tok overnasjonale hensyn. Wallerstein skriver:

(.....) at Karl V ikke var villig til å anlegge et nasjonalistisk spansk perspektiv og en merkantilistisk politikk før det kastilljanske borgerskapet ble overrent av virkningene av prisstigningen, av aristokratiets luksusforbruk og av den inflasjonsdrivende og antiproteksjonistiske keiserlige lånepolitikken - momenter som stod i nær forbindelse med Spanias engasjement i det pan-europeiske habsburgerriket. Resultatet av av disse to faktorene - den betydelige rolle de ikke-spanske finansinteresser spilte innen Spania, og regjeringens manglende vilje (eller evne) til å sette i verk passende motvirkende tiltak - førte til en speilvending av Spanias økonomiske rolle.
I stedet for å gå til aksjon mot utenlandske kjøpmenn, fulgte Spania den linje å utvise ikke-katolske spanjere - en selvødeleggende kurs.

Statsbankerotten etter Karl V førte til at nedgangen for Antwerpen som Europas finanshovedstad begynte. I hele Flandern kom krisen til å sette i gang en ytterligere styrking av kalvinistiske tendenser. I 1567 sendte spanierne hertugen av Alba for å undertrykke uroen. Dette førte med tiden til at kalvinistiske kjøpmenn og handverkere utvandret til protestantiske land. Mer om dette under kapitlet om Nederland.

Da Karl V abdiserte, ble imperiet delt mellom hans yngre bror Ferdinand og hans sønn Filip. Den første fikk de østlige delene og ble nesten automatisk valgt til tysk-romersk keiser. Resten, det vil Spania med middelhavsriket og de oversjøiske koloniene, samt den burgundiske arven, tilfalt Filip II.

Bankerotten i 1557 ble ikke den første bankerotten for Spania. I 1575 kom en ny statsbankerott, og i 1595 en tredje, og i 1608 en fjerde, i 1627 en femte og i 1647 en sjette bankerott, og en sjuende og en åttende statsbankerott kom også i 1653 og i 1698.

Det er tydelig at imperiet overanstrengte sine ressurser og evner. En viktig grunn til dette er de kostbare krigene som Spania førte i Burgund, våre dagers BeNeLux. En annen grunn er at adelen ikke betalte skatt, og siden adelsskap var til salgs sørget rike personer for å kjøpe seg adelsskap, og altså fritak for å betale skatt. Forsåvidt en alminnelig situasjon!

Denne miserable situasjonen som skapte fattigdom i Spania og rikdom hos Spanias handels- og finansforbindelser førte til et utstrakt bandittvesen i Spania og til en lammelse av staten. Situasjonen var uhåndterlig. Krig, hungersnød og pest herjet i Andalucia og Castilla rundt år 1600, og folketallet sank.

Da Filip IV i 1621 ble konge forsøkte Olivares å reformere styresettet. I 1623 foreslå han et merkantilistisk antikorrupsjons program. Det skulle både støtte opp under utviklinga av nasjonal industri og granske folk i offentlige verv og stillinger. Men hoffet og byråkratiet stoppet programmet. Da foreslo han et nytt program som skulle fordele skattebyrden jevnere. Det førte til opprør i Catalonia i 1640, siden det først og fremst var den vanlige mann i Castilla som betalte skatt og bar imperiets utgifter. Opprøret utviklet seg til en trusel mot de ledende kretser i Catalonia, og Catalonia søkte inn under fransk beskyttelse, men ble en del av Spania igjen i 1653. Også Portugal brøt ut av unionen med Spania, som hadde vart i 60 år.

I 1560-årene forsterket motsetningene i Nederlandene seg ytterligere. For å bekjempe skattetrykk og politisk sentralisering sluttet det nederlandske aristokratiet seg sammen i et forbund, geuserne. I 1572 brøt det ut væpnet opprør under ledelse av Vilhelm av Oranien. Spanias hærer ble ansett for å være uovervinnelige, men til sjøs var nederlanderne overlegne, og dette skapte forsyningsproblemer for spanjolene. I 1577 var nesten hele Nederland i opprørernes hender, men ved å gjøre innrømmelser griede Spania å vinne de sørlige delene over på sin side gjennom unionen i Arras i 1579. Det nordlige hovedområdet svarte samme år med å opprette unionen i Utrecht, som i 1581 erklærte seg selvstendig. I 1585 erobret spanjolene Antwerpen. England blandet seg mer og mer inn i krigen. I 1588 seilte den uovervinnelige armada på 130 skip med 20.000 soldater ombord ut fra Lisboa for å etablere et brohode i England. Men storm og ulykker ødela planen og armadaen. Spania prøvde nye invasjoner i 1595, 1597 og 1603, men alle mislyktes. I 1604 sluttet Spania og England fred. I 1648 måtte Spania etter 80 års kamp erkjenne Nederlands selvstendighet.

Spania hadde også seirer. I 1571 hadde Spania knust de tyrkiske sjømilitære styrkene i slaget ved Lepanto.

Utover gjennom 1600-tallet gikk de spanske besittelsene i Europa tapt bit for bit. I 1680 gikk to tredjedeler av sølvflåtens last direkte til utlendinger, uten å komme innom Spania.

I 1701 brøt den spanske arvefølgekrigen løs. Den var en alleuropeisk krig. Frankrike ønsket europeisk dominans, og for å få dette ville det ha Ludvik XIV's sønnesønn som Spanias konge. Han var arving til kronen, men de fleste europeiske stater ville unngå muligheten for en sammenslutning av Frankrike og Spania, og både England, Østerrike, Nederland og storparten av det tyske rike, inkludert Preussen-Brandenburg gikk til krig mot Spania og Frankrike for å unngå dette.

Ved freden i Utrecht i 1713 ble det understreket at en sammenslutning av Frankrike og Spania ikke kom på tale, selv om Ludviks dattersønn ble spansk konge. Samtidig tapte Spania de siste Europeiske besittelsene, og dette var en fordel for landet. Staten kunne konsentrere seg om Spania. Utgiftene ble mindre og inntektene ble større siden skattegrunnlaget kunne utvides. Aragon hadde satset på feil kandidat i den spanske arvefølgerkrigen, og måtte nå bidra til staten med skatter.

England tok Gibraltar fra Spania ved freden i Utrecht i 1713.

I 1717-20 førte Spania mislykkete kriger for å omgjøre freden i Utrecht.


I neste kapittel skal vi se på utviklinga i Nederland.

Flere artikler om Spanias historie på 1500-tallet.


Dette er en del av et arbeid om Europas historie av Tor Førde - email: torforde@online.no