Nedgangstider for Spania, 1596-1640.

Andre del

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Ny konge og kongens favoritt.

Filip III var tjue år gammel da han ble konge. Han var en anonym og godmodig skapning. Faren var redd for han ikke ville komme til å regjere, men bli regjert. Og han fikk rett. Filip III kom under innflytelse av en aristokrat fra Valencia, Don Francisco de Sandoval y Rojas, marqui av Denia. Han satte venner og kjente, og personer som var blitt hans favoritter, i høge stillinger, og selv forsynte han seg grundig. Han var forholdsvis fattig da han ble kjent med kongen, men ble raskt svært rik. Han ble gjort til hertug av Lerma i 1599, og mottok gaver fra kongen som var store nok til å gi ham ei årlig inntekt på 200.000 dukater. Med dette var en ny statsskikk skapt. Kongen ble bare en gallionsfigur, mens kongens favoritt, Privado eller Valido, regjerte. Etterkommerne til Filip III var like svake som han selv, og kom i sin tid også til å bli innfanget av sine favoritter. Regjeringsoppgavene ble mer og mer omfattende og uoversiktlige.

Ny regjeringsskikk og hertugen av Lermas "reformer".

Filip II's død ble fulgt av svekkelse av kongemyndigheten, og av at magnatene økte sin makt i Statens styre og stell. De tre generasjonene med monarker før Filip III hadde holdt magnatene borte fra politisk makt, men Filip III hadde ikke myndighet, forstand og vilje til dette. Og Statens Råd, som kom til å bestå av femten medlemmer, falt i hendene til magnatene. Dersom hertugen av Lerma skulle beholde makta måtte han finne måter til å unngå magnatenes dominans i statsstyret. Det gjorde han ved å ta viktige saker ut av Rådene og overføre dem til mindre spesialkomiteer som ble kalt for juntaer. Dersom disse skulle fungere godt måtte de ha ei dyktig bemanning. Hertugen av Lerma sviktet i å plukke ut medlemmer av juntaene. Men utover sekstenhundretallet ble trenden at viktige saker mer og mer ble overlatt til spesialkomiteer, juntaer. Disse opererte uavhengig av Rådene. Lerma valgte ut noen av sine fortrolige som viktige juntamedlemmer. Valgene til Lerma var elendige. Det viste seg at de folkene som Lerma plasserte i viktige juntaer var kriminelle og udugelige. En junta skulle arbeide med å reformere rikets finanser, men de viktigste juntamedlemmene brukte sine stillinger til å forsyne seg helt utrolig av statskassen. Med sånne folk på de sentrale plassene er det klart at Spania ikke fikk gjennomført nødvendige reformer. Istedenfor å fordele skattebyrdene i større grad i forhold til betalingsevnen i forskjellige befolkningsgrupper, økte Lermas finanskomite salget av embeter og de manipulerte edelmetallinnholdet i myntene. Etterhvert ble Castillas pengesystem ødelagt av at det ble preget enorme mengder mynter som var verdiløse. Lermas folk finansierte staten ved å la seddelpressene gå.

Et polarisert og ubalansert samfunn.

Spania var et svært sammensatt og polarisert samfunn, et samfunn med store kontraster og motsetninger. Det gamle samfunnet i Europa var et samfunn der forskjellene mellom grupper og stender var langt større enn tilfellet er i dagens Europa, men innenfor de forskjellige gruppene var konformiteten langt større enn det som er tilfelle i dag. I Spania var forskjellen mellom rik og fattig enorm. Dessuten, selv etter at maurerne var drevet ut av Spania levde deres skikk og bruk videre i deler av landet. Maurernes byggeskikk hadde vært å ha husene vendt inn mot gårdsrommet, og uten vinduer mot gata. Dette var fortsatt vanlig i noen deler av Spania, og kvinnene hadde brukt slør. Bare langsomt forsvant disse skikkene, og de bestod sammen med vesteuropeiske skikker, og sammen med jødiske skikker. Spania hadde ikke lenger noen middelklasse, bare svært fattige og svært rike. Tidlig på femtenhundretallet hadde det funnets handverkere og handelsmenn med moderate inntekter. Disse var mer og mer godt konkurs og blitt borte. Arbeid av en hver sort ble foraktet med muligheten for lett tjente penger og det adelige levesettets dominans, og muligheten til å leve av kapitalavkastning gjennom kjøp av juros og annen statsgjeld. Den delen av borgerskapet som hadde hatt penger nok til å slutte seg til adelens levevis hadde gjort det. Resten hadde dukket ned i den elendigheten som majoriteten av den spanske befolkninga levde i. Sancho Panzas bestemor brukte å si at det var bare to familier i verden, "de som har og de som ikke har", el tener y el no tener. Og man kunne skille mellom dem ved å se om de hadde noe å spise eller ikke. De rike åt, og de åt umåtelig, sett av tusen sultne øyer mens de åt sine enorme måltider. Resten av befolkninga sultet.

Økonomi og arbeid.

Tradisjonelt hadde den sikreste måten å skaffe seg sikkerhet mot sult på vært å ta tjeneste i kirka eller hos kongen. Det er anslått at i Filip IV si tid var det 200.000 personer i kirkas tjeneste. Hoffet ga også underhold til mange mennesker. Filip III økte bemanninga ved hoffet sterkt og lot høgadelen komme til slottet og hoffet, til forskjell fra farens praksis. Høgadelen var enormt rik, men hadde også et enormt forbruk, ofte så stort at det oversteg deres evne til å betale. De var derfor på vei inn i ei gjeldskrise. Det skyldtes også at de enorme eiendommene ikke skulle deles ved arveskifte, men yngre søsken skulle motta sin del av arven i rede penger, og det var dyrt å kjøpe søskenene ut. Hertugen av Infantado for eksempel, hadde brukt 80% av sine inntekter til å betjene gjeld på 1590-tallet, blant annet siden han hadde måttet pantsette de enorme eiendommene for å betale ut søsken da han overtok etter foreldrene. Han eide eiendommer med mer enn 620 byer og landsbyer og hadde 85.000 vassaler. Etterkommerne til denne hertugen av Infantado forlot disse enorme eiendommene til oppsynsmenn og reiste til Madrid for å holde seg ved kongens hoff og delta i plyndringa av statskassen. De store adelsmennene hadde hushold som talte hundrevis av medlemmer, hvorav mange var tjenere. Store hushold ga status. Derfor vokste Madrids befolkning sterkt da adelen begynte å samle seg ved hoffet. Alle ambisiøse og rotløse personer søkte seg til hoffet i Madrid. Det var der ny rikdom kunne vinnes i Spania. Noe utdanning burde en ha for å gjøre karriere. Og det var etterhvert blitt opprettet mange skoler og universitet i Spania. Viktigere var det å ha anbefalinger fra innflytelsesrike personer. Utenom arbeid i kirka og ved hoffet og i administrasjonen fantes bare arbeid i store mengder i jordbruket siden Spania var en underutviklet økonomi. Og det skyldtes at det ikke ble foretatt investeringer i Spania, siden økonomien var i hendene på de superrike som bare var opptatt av luksus, intriger og papirtransaksjoner. Castilla var derfor et topptungt samfunn der både penger og arbeid var lokalisert feilaktig.

Nye reformforsøk.

I 1618 var hertugen av Lerma blitt tvunget til å sette ned en reformkomite, kjent som Junta de Reformacion, og Castillas Råd ble beordret til å produsere en rapport om tiltak som kunne forbedre situasjonen. 4. oktober 1618 fant det sted en palassrevolusjon ledet av hertugen av Lermas egen sønn, hertugen av Uceda. Reformrapporten foreslo skattereduksjoner og at kongens luksusforbruk og gavmilde ødselhet skulle begrenses. Hoffet skulle reduseres, nydyrking skulle premieres og flere religiøse stiftelse skulle ikke tillates stiftet. Men hertugen av Uceda var ikke bedre skikket til å utføre reformer enn faren hadde vært, og ingenting skjedde de neste to årene. 31. mars 1621 døde kong Filip III.

Filip IV blir ny konge, og Olivares er hans favoritt.

Sønnen, Filip IV, var seksten år gammel da han overtok som konge. Filip IV var kvikk, vittig og intelligent, men manglet karakter. Han var oppdratt til å stole på favoritter. Filip IV sin favoritt var Gaspar de Guzman, hertug av Olivares. Olivares var en andalusisk aristokrat, født i 1587 i Roma. I 1615 hadde han fått tjeneste hos den unge prins Filip. Olivares hadde arbeidet hardt for å oppnå tillit og innflytelse over prinsen. Dette lyktes, og mens Filip III lå på dødsleiet arbeidet Olivares for å fjerne hertugen av Uceda. Og da den unge Filip IV overtok som konge var Olivares kongens favoritt og styrte landet. Olivares var en svært energisk og sammensatt person. J. H. Elliott skriver gjentatte ganger at Olivares virker "larger than life". Olivares ville noe. Han forandret måten hoffet arbeidet på. Han krevde alvor og innsats. Han var både en reformator og arvtaker til habsburgernes imperialisme. Dette var to hensyn som det var vanskelig, om ikke umulig, å forene, siden imperialismens krigføring hadde vært habsburgernes største og mest ekstravagante luksusforbruk. Under hertugen av Lerma hadde de imperialistiske tradisjonene vært i dvale. Men Olivares mente at Castilla hadde en rett og et kall til å herske over verden. Samtidig var Olivares en praktisk reformator. Olivares var både Sancho Panza og Don Quixote.

Ny krig.

I april 1621 gikk våpenhvileavtalen mellom Nederland og Spania ut. Både i Nederland og i Spania var det sterke krefter som ønsket krig. Finansdepartementet argumenterte med at det kostet ikke stort mer å holde hæren på krigsfot enn å holde den stasjonert i Nederland. Fra Portugal ble det klaget over at nederlenderne skadet og angrep den portugisiske handelen på det Indiske Hav. Portugal ønsket krig mot Nederland for å dra nederlendernes militære styrker bort fra det Indiske Hav og tilbake til Nederland. Alle med innflytelse ønsket krig, og det betydde at budsjettene måtte skrives om. Utgiftene ville øke. Utgiftene til hæren i Flandern ble mer enn fordoblet, fra 1.500.000 dukater til 3.500.000 dukater. Og flåten fikk ei fordobling, fra 500.000 dukater til en million dukater.

Finansene og finansreformer.

Kronens utgifter var på denne tida omkring åtte millioner dukater per år, men inntektene var nå bare halvparten av dette. Skatteinntektene var pantsatte 3-4 år framover. Dette satte ikke en stopp for Olivares' reformplaner. Han kuttet en stor del av kongens utbetalinger av favører. I februar 1623 begynte publisering av en serie artikler om reformer. Økonomiske og moralske reformer ble sett å gå sammen, bordellene skulle stenges og luksusforbruk begrenses gjennom lov, og antallet personer ansatt i kommunene skulle reduseres. Import av utenlandske varer skulle begrenses, og alle formuer eid av ministre skulle granskes med henblikk på å avdekke eventuell korrupsjon. Men så fikk Spania uventet besøk av Prinsen av Wales, og da måtte man feire, og dermed gikk luksusforbudet fløyten. Å granske ministrenes formuer viste seg å være for vanskelig, og representantene i Cortes forlangte at staten ikke la seg opp i hvor mange personer som var ansatt i kommunene. Etter tre år var det ikke stort igjen av reformprogrammet. Men finansielle reformer var helt nødvendig, for Castilla var utmattet av de store skattebyrdene som hvilte på vanlige folk.

Olivares ønsket å opprette nasjonalbanker. Gjennom dem skulle staten skaffe seg kreditt til bare 5% rente. Denne låge renta ville bety at staten ikke skulle konkurrere om kreditt med mer produktive investeringer. Ordninga ble skissert opp i et brev til de byene som var representert i Cortes i oktober 1622. Det var koplet sammen med et annet forslag fra Olivares, avskaffelse av den skatten som ble kalt milliones. I steden for milliones skulle byene og landsbyene i Castilla bidra til opprettholdelse av en hær på 30.000 mann. Byene skulle yte bidrag i forhold til sin størrelse. Dette prosjektet møtte sterk motstand i Cortes, og bankene ble møtt med mistillit. Det var umulig å bli enige om et annet skattesystem, og i 1626 ble forslaget lagt til side. Milliones ble utvidet gjennom å bli beregnet ved salg av flere slag varer, og statens inntekt fra milliones ble fordoblet, fra 2 millioner til 4 millioner dukater hvert år.

Også styringsverket ville Olivares gjøre mer effektivt. Han ble klar over at det gamle Rådssystemet var så opptatt av å beskytte status quo at det ikke var mulig å gjennomføre reformer gjennom det. Derfor utviklet han videre junta systemet. Den viktigste ble Junta de Eiecucion som ble organisert i 1634, og erstattet Statens Råd som det viktigste beslutningstagende organ i det spanske statsapparatet. De innførte nye skatter, og i 1635 konfiskerte de hele utbyttet av juros til utlendinger og halvparten av det innenlandske utbyttet.

Olivares vil integrere Spania.

Olivares ønsket å kunne beskatte ikke bare Castilla, men også Catalonia, Aragon, Valencia, Portugal og de delene av Italia som Spania styrte. Disse provinsene hadde indre selvstyre, og dette måtte endres. Olivares' plan var å integrere disse provinsene i riket slik at de ikke bare ble skattebetalere, men også deltakere ved at de fikk delta i kongens hoff og ved at borgere fra disse provinsene kunne bli embetsmenn på lik fot med personer fra Castilla. Tradisjonelt hadde Castilla betalt regningene, og Castilla hadde hatt kommandoen i riket. Olivares ville endre dette. Han ville ha de andre provinsene med på godt og ondt. Planen ble presentert i et memorandum til kongen i slutten av 1624. Lovene til de forskjellige provinsene skulle bringes på linje og gradvis bli stadig likere. Samtidig skulle monarkiet bli mindre preget av Castilla. Kongen skulle oftere besøke de andre provinsene.

Våpenunionen.

Det ville ta tid å gjennomføre reformene. Provinsene måtte bli mer kjent med hverandre og vant til å samarbeide. Olivares mente at militært samarbeid kunne være en begynnelse. Memorandumet fra 1624 var fulgt av en plan for en Våpenunion mellom provinsene. En felles reserve av 140.000 mann skulle settes opp i fellesskap av alle provinsene. De enkelte provinsene skulle stille:

Provinsnavn. Antall betalte soldater.
Catalonia 16.000
Aragon 10.000
Valencia 6.000
Castilla og Amerika 44.000
Portugal 16.000
Napoli 16.000
Sicilia 6.000
Milano 8.000
Flandern 12.000
Øyene 6.000

Enhver del av kongeriket som ble angrepet ville bli assistert av en sjudel av denne hæren samt 4000 kavalerister. Provinsene i kongeriket Aragon hadde svært strenge lover som omhandlet rekruttering av soldater. I slutten av 1625 dro Olivares og kongen for å besøke de tre provinsene i Aragon for å overtale dem til å slutte seg til planen. Men Cortes i Valencia, Catalonia og Aragon var enda mindre entusiastiske for planen enn fryktet. Aller mest motvillig var Cortes i Catalonia. De hadde ikke hatt besøk av kongen siden i 1599, og de hadde mye å fortelle ham. Gjennom årene hadde mange saker samlet seg som de ville klage over. Visekongene hadde vist seg lite i stand til å ta seg av viktige oppgaver, som å få kontroll med bandittuvesenet. Catalonia ble herjet av banditter som kom fra fjellene. De hadde til og med gjort tokt inn i Barcelona. Catalonia hadde vært på nippet til å havne i anarki. Og da endelig en visekonge tok fatt i situasjonen gikk han så hardt fram at han satte Catalonias lover til side. Derfor mente catalanerne at Olivares plan var et skritt videre i å sette deres lover til side. De var opptatt av å få erstatning for overgrep som var begått, og ville i det hele tatt ikke gå inn på planen til Olivares. I Valencia fikk kongen et bidrag på 1.080.000 dukater, og dobbelt så mye i Aragon, men i den rikeste provinsen, Catalonia, fikk kongen ingenting. 24. juli 1626 proklamerte Olivares at Våpenunionen var inngått.

Ny bankerott.

Den 31. januar 1627 innstilte krona på nytt all betaling til bankene. Olivares ville få slutt på kronas kostbare avhengighet av italienske bankierer. Han hadde vært i kontakt med noen portugisiske som mente at de kunne overta som kronenes bankierer.

Castilla kom i svært lang tid til å bli plaget av sterk inflasjon i noen perioder og deflasjon i andre perioder. En av grunnene til dette var at staten i perioder myntet svært store mengder mynt. Når det oppstod problemer ble det prøvd å rette på dette, men medisinen stod ikke i forhold til lidelsen.

Utenrikspolitikk.

Den utenrikspolitiske situasjonen var på dette tidspunktet, rundt 1626-8, ganske god. Spania hadde fred med England, og Frankrike var så sterkt plaget av indre uro at landet ikke skapte problem for Spania. Og I Tyskland var hæren seierrik. Dersom Spania skulle kunne reddes måtte Spania ha fred. Landet hadde ikke råd til å drive krig, og på dette tidspunktet var tida inne til å inngå fredsavtaler. Men Spania snublet inn i en ny krig mot Frankrike i Italia. I 1627 døde hertugen av Mantua, og nærmest i arvefølgen stod en fransk hertug. Et franskdominert Mantua kunne bli en trussel mot Milano, og derfor sendte guvernøren av Milano spanske tropper inn i Mantua. Mantuakrigen 1628-31 var den største utenrikspolitiske feiltakelsen i Olivares' regjeringstid. Ikke bare tapte han krigen, men også muligheten til å opprette et godt forhold til Frankrike. Frykten for spansk aggresjon og Habsburgernes dominans var igjen våknet i Europa. Dette var en av grunnene til at Frankrike gikk så tungt inn i Trettiårskrigen.

Forholdet til provinsene.

Situasjonen for Spania var ytterst vanskelig. Olivares trengte mer penger til den kostbare utenrikspolitikken som han hadde latt seg fange inn i. Våpenunionen måtte bli effektiv. Olivares mente at spesielt Portugal og Catalonia var rike provinser som kunne yte langt mer enn de gjorde. I 1634 og 1635 var det Spania som hadde gjenvunnet Portugals egne besittelser i Brasil for Portugal, mens Portugal selv ikke bidro til dette, etter at store deler av Brasil var blitt erobret av nederlendere. I 1637 kom det til og med til opptøyer i Portugal som protest mot at Spania søkte å få Portugal til å dele utgiftene med gjenerobringa av tapte portugisiske kolonier. Likevel var det i Catalonia at uviljen mot Castilla var sterkest. Krig mot Frankrike i 1635 ga Catalonia større strategisk betydning siden Catalonia var et grenseområde til Frankrike. Men siden Castilla ikke kunne stole på lojalitet fra Catalonia ga dette en vanskelig situasjon, og enda mer så siden utgiftene til krigføring nå var så store at de bare ikke kunne betales. For finansåret oktober 1636 til oktober 1637 var utgiftene anslått av finansrådet til å bli:

Militære utgifter til: Escudos
Flandern 4.384.000
Tyskland 1.500.000
Milano 2.500.000
Spania 2.000.000
Flåten 500.000
Kongen, om han ønsker å foreta et felttog. 64.000
Ambassadørene 150.000

I tillegg til dette trengtes to millioner escudos til kongens hushold og til grensestyrkene og til flåtens ordinære utgifter. Olivares var bare i stand til å reise halvparten av denne summen. Siden alle forsøk på å få Catalonia til å bidra frivillig hadde vært mislykket, vurderte Olivares andre måter. I 1639 bestemte han seg for å innlede militære operasjoner fra Catalonia. Dermed ville Catalonia være i krig. Men det var franske styrker som først gikk inn i Catalonia tidlig på året i 1639, da de erobret grensefestningen Salses. Visekongen av Catalonia, som var fra Catalonia, fikk ordre om å klargjøre Catalonia for krig for å hjelpe til med å gjenerobre grensefestningen. I seks måneder varte beleiringa. Mange soldater fra de beleirende styrkene deserterte, både catalaner og andre. Olivares beordret at man skulle se bort Catalonias konstitusjon når dette var nødvendig av militære hensyn. Dette økte catalanernes mistenksomhet overfor Castilla. Hatet mot Castilla økte etter hvert som større forsyninger til hæren ble presset ut av Catalonia. 6. januar 1640 ble festninga inntatt, men Olivares var i ferd med å miste en provins.

Neste kapittel vil blant annet behandle opprørsåret 1640 og det videre forfallet av Spania.


Til Forsida

Til Kjøp og Salg


Kilden for dette kapitlet er J. H. Elliotts bok "Imperial Spain 1469-1716."