Sammenbrudd - Spania 1640-1715.

Del to

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Olivares må trekke seg tilbake.

I 1640 var det politiske og økonomiske systemet som monarkiet bygde på gått i oppløsning, også siden handelen over Sevilla var kommet til et lavmål, og Castilla var økonomisk utmattet, dermed var Spania ut av stand til å oppnå den store kreditten som landet hadde bygd sitt herrevelde på. I Castilla var Olivares avskydd av grandene, og de konspirerte mot ham. Sommeren 1641 ble en konspirasjon mellom to av de fremste andalusiske adelsmennene avslørt. Den siktet ikke bare mot å fjerne Olivares fra makten, men trolig også mot at Andalucia skulle bryte seg løs fra Castilla. Konspirasjonen slo feil, men grandene ville fortsatt ha Olivares bort. Ulykkene fulgte Olivares, og 17. januar 1643 fikk han beskjed fra kongen om at han måtte trekke seg tilbake. 23. januar forlot han Madrid, og slo seg ned i sin søsters palass i Toro. To og et halvt år senere døde han. Olivares hadde vært en mann av store visjoner, men uten midler til å virkeliggjøre dem.

To måneder før Olivares måtte trekke seg tilbake døde Richelieu, og Ludvik XIII døde tidlig i 1643. Tronfølgeren i Frankrike, den kommende "Solkonge", Ludvik XIV, var enda et barn, og urolige tider fulgte i Frankrike, der landet var så opptatt av indre uro at det ikke var i stand til å gripe inn i Spania.

Etter Olivares.

I Spania ble junta systemet oppløst, og Rådene gjenvant sin makt. Filip IV proklamerte at han ville regjere selv. Han var til stede under møtene til Statens Råd, men han kjedet seg, og makta gled gradvis over til en nevø av Olivares, Don Luis de Haro. Han beholdt makta til han døde i 1661. I denne tida rådde middelmådigheten i Spania.

I 1647 var Spania på nytt bankerott. I mens arbeidet man i Westfalen med fredsforhandlingene etter Trettiårskrigen. Der var Nederland engstelig på grunn av Frankrikes økende makt. Dette lyktes det Spanias representant å spille på, ved å gjøre Nederlands representanter oppmerksomme på et tilbud til Spania fra Frankrike om å bytte Flandern mot Catalonia. 3. januar 1648 var en fredsavtale klar mellom Spania og Nederland der Spania anerkjente uavhengigheten og suvereniteten til de Forente Provinser, Nederland. Men Spania var fortsatt i krig med Frankrike. Først i 1659 ble en fredsavtale med Frankrike undertegnet.

Opprør på Sicilia og i Napoli.

I 1647 gjorde Napoli og Sicilia opprør mot sine visekonger. Men opprørene ble undertrykket. Provinsene under Castilla hadde hatt utstrakt indre selvstyre. Visekongene hadde liten selvstendig makt. For å gjennomføre noe måtte visekongene forhandle med lokale myndigheter, og dermed ble tiltak fra sentralt hold stort sett tilpasset de lokale forholdene, dersom de i det hele tatt ble utført. Dermed var styret fra Castilla sjelden undertrykkende.

Catalonia blir spansk igjen.

Det viste seg at det franske styret ble mer undertrykkende enn det fjerne og svake styret fra Castilla hadde vært, som knapt hadde vært et styre. Claris døde, og dermed hadde opprørerne ingen ledelse. Opprøret vendte seg mot aristokratiet. I Barcelona regjerte en klikk politikere som tok ordre fra Paris, og Catalonia ble mer og mer løst opp i stridende fraksjoner. Adelsmennene begynte å reise til Madrid, og å drømme om gode gamle dager da Cortes og Diputacio styrte, og de forhandlet med visekongen. I mens var Frankrike opptatt med Fronden. Filip IV sendte hærstyrker inn i Catalonia, og den franske motstanden var så svak at de franske styrkene kunne drives ut. 13. oktober 1652 ble Barcelona inntatt, etter beleiring. Tre måneder senere sendte Filip IV ut et generelt amnesti, og lovte å respektere alle de gamle frihetene til Catalonia, og unionen var gjenopprettet etter tolv års atskillelse.

Portugal og Spania skiller lag for godt.

Mot alle forventninger greide ikke nederlenderne å holde på Brasil. I 1654 var de ute, og Brasil var på nytt en portugisisk besittelse. Det ble redninga for Portugal. Den kolonihandelen Portugal greide å bygge opp i og med Brasil, med sukkerplantasjer og slavehandel, skaffet de økonomiske ressursene som var nødvendige for å bevare selvstendigheten.
Spania prøvde å gjenerobre Portugal, men greide det ikke. Spania manglet økonomiske midler. I 1653 var Spania bankerott igjen, bare seks år etter forrige bankerott. De uheldige bankierene ble som vanlig kompensert i juros. England kom også med i krigen, og kapret i 1657 sølvflåten, og den spanske kysten var blokkert. Ved Villavicios i 1665 tapte Spania det siste slaget i krigen mot Portugal, og 13. februar 1668 hadde Spania akseptert at det hadde tapt Portugal, og inngikk en avtale med Portugal.

Kong Filip IV dør og Karl II overtar.

Filip IV døde 17. september 1665. Den sykelige sønnen og tronfølgeren, Karl II, var bare fire år gammel. En Junta de Gobierno ble satt opp for å gi råd til dronninga som skulle være regent til kongen ble fjorten år og kunne overta som konge. Den ble ledet av greven av Castrillo, som hadde organisert kuppet mot Olivares i 1643. Siden Don Luis de Haro døde i 1661 hadde greven av Castrillo regjert sammen med sin forhatte rival hertugen av Medina de la Torres, som etter hvert ble ekskludert fra juntaen. Juntaen var satt sammen av Filip IV, og medlemmene kom fra både Castilla, men også fra Catalonia, Valencia og Aragon. Etterhvert mistet juntaen sin innflytelse, og det ble dronninga sin skriftefar, fader Nithard fra Østerrike, som ble hennes viktigste rådgiver.

Den sentrale makta går i oppløsning.

Provinsene ble mer selvstendige enn noen gang tidligere, blant annet siden Castilla var så avkreftet. I Amerika var kolonienes aristokrati i stand til å bygge opp rikdommer og makt som de under de sterkere kongene ikke var blitt tillatt. Provinsenes overklasse overtok mer av den lokale styringa siden den sentrale makta forfalt. Etter 1665 ble Castillas Cortes ikke sammenkalt mer. Aristokratiet i Castilla var ikke i stand til å fylle det maktvakumet som hadde oppstått i sentrum, og fader Nithard hadde ingen politikk å foreslå for dronninga. Hoffet var et rugekammer for intrigemakere.

Don Juan Jose gjør et kupp.

Kongens halvbror Don Juan Jose de Austria flyktet i 1668 først til Aragon og senere til Catalonia, siden fader Nithard var blitt hans fiende. Der bygget han opp en tilhengerskare, og tidlig i 1669 la de på vei til Madrid. Der ble de mottatt med akklamasjon. Fader Nithard flyktet fra Madrid. Don Juan Jose hadde gjennomført et kupp. Det var første gang at makt over sentrum var blitt utøvd fra provinsene. Don Juan Jose skaffet seg myndighet til å gjennomføre vidtrekkende reformer, men greide ikke å gjennomføre stort. Dronninga opprettet en kongelig vakt kommandert av en av Don Juan Joses motstander. Dronninga tilbød Don Juan Jose å bli visekonge i Aragon, og dette tilbudet aksepterte han, og forlot Madrid.

Sammenbrudd etter at kong Karl II ble konge.

I 1675 var Karl II gammel nok til å overta kongeverdigheten. Men mora, dronninga, og hennes favoritter, regjerte fortsatt. Fernando de Valenzuela, sønn av en kaptein i hæren, var dronningas favoritt. Han ble populær hos befolkninga i Madrid ved å dele ut billige brød og å arrangere tyrefekteforestillinger. Men han var en person fra de lavere lag av samfunnet, og grandene ville ikke akseptere at en person skulle stige så raskt i rang. De forlangte derfor i 1676 at kongens halvbror, Don Juan Jose, skulle bli tilbakekalt til Madrid. Han begynte å marsjere til Madrid i spissen for den hæren som hadde kjempet mot franskmennene i Catalonia. Dermed tilbød dronninga ham å bli leder for styret i Madrid, og Valenzuela ble forvist til Filippinene. Don Juan Jose levde bare to år videre, til i 1679, og han var ikke i stand til å forandre noe som helst til det bedre. Kongen ble helt avhengig av Statens Råd, som bestod av 24 personer, som ikke kunne annet enn å spise og å sove. Alle viktige stillinger ble fordelt etter adelsskap. Den franske utsendingen, marquien av Villars, var sjokkert over tilstanden i 1680, og over hvor mye verre tilstanden var enn ved hans første besøk i 1668. "Det ville være vanskelig å beskrive fullt ut den miserable tilstanden og uordenen i det spanske styresettet, og den elendighet som Castilla er redusert til".

I 1680-årene var det fullt sammenbrudd i Spanias administrasjon og økonomi. Den eneste eksportvaren Spania produserte selv var ull. Av det amerikanske sølvet gikk to tredeler direkte til utlendinger uten å komme innom Spania. Og myntvesenet var kaotisk etter at myndighetene gjentatte ganger hadde myntet nærmest verdiløse mynter.

I årene 1685-91 hadde Spania en dyktig regjeringssjef, greven av Oropesa. Han prøvde å få orden på finansene ved å kutte utgifter og skatter. Han greide det ikke, men han hadde begynt ei utvikling. Da Oropesa falt i 1691 var Spania igjen uten en effektiv regjering. Det ble gjort et eksperiment der det spanske territoriet ble delt i tre. Det var mislykket, siden den administrasjonen som var på plass ikke fulgte denne tredelinga, og det oppstod stadige stridigheter og uklarheter innen administrasjonen.

Situasjonen var verst i Castilla. Catalonia greide seg noe bedre. Dermed begynte de perifere delene av Spania å bli de økonomisk mest vitale delene.

Nye tap i krig mot Frankrike.

I årene 1673 til 1679 var Frankrike og Spania i krig, og i 1674 var det et opprør på Sicilia som ble slått ned. Ved fredsslutninga i Nijmwegen måtte Spania gi til Frankrike et antall viktige byer i Nederland og alt Spania hadde igjen av Franche-Comte.

I årene 1689 til 1697 var Spania igjen i krig med Frankrike. Grunnen til dette var at den barnløse kong Karl II giftet seg med keiserens søster. Ludvik XIV ønsket ikke at det skulle komme østerrikske tronpretendenter i Spania. Han ønsket en bourboner på den spanske trona.

Nytt dynasti.

Karl II var barnløs. De siste årene konge Karl II levde var han sjuk. Man trodde at han kunne være blitt forhekset eller besatt, og mange djevelutdrivere og eksorsister fikk prøve å helbrede kongen. Diplomater fra mange land samlet seg også ved det spanske hoffet, og ville være med når arvefølgen skulle bestemmes. Frankrike og Østerrike ville ha en prins fra deres land, og England og Nederland ville forhindre at tronfølgespørsmålet ble avgjort slik at et land ble overlegent de andre i Europa.

De tre viktigste kandidatene til å overta den spanske krona var:

I 1696 erklærte kongen at han ville ha prins Josef Ferdinand fra Bayern som sin etterfølger. I oktober 1698 inngikk stormaktene en hemmelig avtale om å dele Spania mellom de tre tronfølgekandidatene. Kong Karl fikk vite om dette, og reagerte sterkt. Han utnevnte prins Josef Ferdinand som sin enearving i et testamente av november 1698. Men så døde prinsen plutselig i februar i 1699. I mai 1700 fikk kongen høre om en ny avtale om å dele Spania. Han reagerte på den ved å utnevne den franske hertugen til sin arving. Kong Karl II av Spania døde 1. november 1700.

Den spanske arvefølgekrigen.

Hertugen av Anjou ble erklærte å være spansk konge, og tok navnet Filip V. Han kom til Madrid i april 1701. I mai 1702 erklærte England, Nederland og Østerrike krig mot Frankrike. Krigen skulle vare til 1713. I 1711 døde keiseren, og han ble etterfulgt som Østerrikes fyrste av erkehertug Karl. Verken England eller Nederland ønsket å ha samme person som fyrste over både Spania og Østerrike, og de inngikk en avtale med Frankrike og Filip V om at de ville akseptere ham som spansk konge dersom han oppga alle krav på den franske krona. Dette ble formalisert i Utrechttraktaten av 1713. Samtidig fikk England Gibraltar og Minorca. En avtale året etter ga de spanske provinsene i Italia og Nederland til Østerrike.

Opprør og omorganisering.

Filip V ble fulgt til Madrid av franske rådgivere, som begynte å organisere statsapparatet etter fransk modell. (170 år tidligere hadde franske myndigheter sett til Spania for å finne modeller for organiseringa av Frankrike). I 1701 besøkte Filip V Catalonia og erklærte at han ville respektere de catalanske frihetene og den catalanske konstitusjonen. Men Katalanerne kom til å tvile på disse løftene, gitt den erfaring de hadde med Frankrike og franskmenn. Derfor søkte de i 1705 engelsk støtte og militær hjelp, og det fikk de. De erklærte den østerrikske tronpretendenten for å være kong Karl III av Spania. Dermed ble den spanske arvefølgekrigen en spansk borgerkrig. Også Valencia og Aragon sluttet seg til Catalonia. Filip V erobret Valencia og Aragon i 1707. Karl III si regjering viste seg å være svært ineffektiv. I september 1714 ble Barcelona inntatt, og det ble fulgt av at Catalonias konstitusjon ble tilintetgjort. Det samme hadde skjedd for Valencia og Aragon, som hadde mistet sine rettigheter da Filip V gjenerobret disse provinsene. Filip V's reformplan ble offentliggjort i 1716, og den forandret Spania fra en samling delvis uavhengige provinser til en sentralisert stat. Catalonia , Valencia og Aragon ble inndelt og administrert på samme måte som Castilla.

Hva gikk galt i Spania.

J. H. Elliott skriver at det først og fremst var på sekstenhundretallet at det gikk feil for Spania. Dersom man sammenlikner med andre europeiske land ser man at de også hadde store problem i første del av sekstenhundretallet, med indre strid. Borgerkrigstilstander var det både i England, Frankrike og Tyskland. Men de to førstnevnte kom seg ut av denne situasjonen i siste del av sekstenhundretallet. I årene etter 1650 var noen europeiske stater i stand til å finne en ny kurs som førte framover, i motsetning til Spania.

Til Forsida


Kilde for dette kapitlet er J. H. Elliotts bok "Imperial Spain 1469-1716."