Spanias Europapolitikk 1490-1560

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt.

  1. Innledning.
  2. Krig i Italia.
  3. Maximilian av Habsburg.
  4. Den italienske krigens forløp.
  5. Habsburgerne kommer til Spania.
  6. Opprør mot Karl.
  7. Keiservalget.
  8. Keiser Karl V og kong Frans I.
  9. Fransk nederlag ved Pavia.
  10. Karl seirer i Italia i 1529.
  11. Tyrkerfaren.
  12. Reformasjonen og utenrikspolitikken.
  13. Ny krig i Italia.
  14. Karl i krig mot muslimene og Frankrike.
  15. Kollaps for Karl i Tyskland 1551-1553.
  16. Keiser Karl V organiserer sin abdikasjon.


Innledning.

Spania var år 1500 blitt samlet til et rike få år tidligere, med Ferdinand av Aragon og Isabella av Castilla sitt bryllup i 1469. Castilla hadde tidligere på fjortenhundretallet hatt ei svært svak kongemakt og en sterk adel som stort sett hadde kunnet gjøre hva den ville i forhold til kongen. År 1500 var dette svært endret, kongemakta hadde greidd å temme adelen. I Aragon hadde kongen mindre myndighet.

Kongenes utenrikspolitikk var ofte personlig og dynastisk. Dynastisk betyr at kongene var interessert i å sikre sin egen families posisjoner og fyrstetitler, og selv å samle nye fyrstetitler, gjennom giftemål eller krig eller på andre måter. Dessuten var fyrstene svært opptatt av sin prestisje. "Verdigheten og ryktet til fyrster", sa Filip II i 1550, "er ikke av mindre betydning for dem enn deres stater." To generasjoner senere sa en erfaren diplomat at "fyrster holder ofte bevarelsen av sin rang og sitt rykte høyere enn bevarelsen av sitt land og sine besittelser."

Middelhavskysten av Spania, Catalonia og Valencia, hadde ikke kommet seg etter Svartedauden, og handel og utenriks virksomhet var kommet i hendene på italienere.
Castilla hadde økonomisk vært vendt mot nord gjennom stor eksport av ull til Flandern, og også eksport av jernmalm. Det var så tett handelsforbindelse mellom Spania og Burgund at nesten halvparten av Spanias eksport gikk til Burgund. Og en tredjedel av Burgunds eksport gikk til Spania.

Men med erobringa av Granada i 1492, som var det siste av de muslimske kongedømmene, hadde Castilla begynt å rette oppmerksomhet og aktivitet mot de delene av halvøya som vendte mot Middelhavet. Spania prøvde også å føre gjenerobringa videre sørover, til Afrika. Spania plyndret kysten av Nord-Afrika på fjortenhundretallet. Et dokument fra 1506 som Pierre Vilar siterer side 59, og som er rettet til den spanske kronen, anbefaler å bruke andalusiere langs kysten av Nord-Afrika: "fordi de har gjennom mange år vært vant til å angripe i de afrikanske fjellene, på Berberkysten så vel som i Levanten". Mer presist er anbefalinga å velge folk fra "Jerez de la Frontera og Port of Santa Maria, Cadiz, San Lucar og Gibraltar og hertugdømmet Medina Sidona og Cartagena, Lorca og sjøkysten, for fra disse stedene er folk vant til å reise til Afrika, raide og angripe, plyndre leirene og landsbyene til maurerne og ta skipene deres....Blant disse folkene er det skippere som vet alt om området fra Bugia til Tetuan og Ceuta; det er ikke noe sted, ingen by, landsby eller festning som er trygg for deres angrep." Kongen ga adelsmenn og andre høvdinger fra disse sørlige delene av Spania føydale rettigheter til de områdene i Afrika som de måtte erobre. Det var med den samme kombinasjonen av erobring og føydale rettigheter at Amerika ble erobret.

I Andalucia i sør var det fullt av festninger til forsvar mot angrep fra Afrika. Kommandantene på disse festningene ble kalt for "alkaides" av muslimene. Når et sted på Afrika kysten ble okkupert ble det underlagt den spanske krona, og innlemmet i hertugdømmet Medina Sidonia, mens byttet som ble tatt ble delt mellom soldatene som tok det. De store adelsmennene i Andalucia vant store rikdommer gjennom denne krigføringa. Denne krigen ble både ført både av religiøse grunner, korsfarermotiv, og for rikdommen sin del.

I 1492 reiste Columbus vestover, samtidig med at Granada endelig ble erobret. Den spanske kronen hadde interessen vendt mot fremmede verdensdeler og mot Middelhavet, i konkurranse med Portugal. Det var også hendinger ved Middelhavet som fikk Spania til involvere seg sterkt i europeisk politikk. Det var spesielt giftemålet mellom Ferdinand og Isabella som involverte Spania i Italia. Dette siden Ferdinands slekt og hans kongerike Aragon lenge hadde vært involvert i landene øst for Spania. Frankrike hadde lenge vært arvefienden til Aragon, mens derimot Castilla hadde hatt vennskapelige forbindelser med Frankrike. Siden det var Ferdinand som ble ansvarlig for utenrikspolitikken til Spania fulgte det at Aragons utenrikspolitiske erfaringer, forbindelser og vennskap og fiendskap ble svært viktige for Spanias utenrikspolitikk. I 1463 hadde Frankrike bemektiget seg de katalanske fylkene Rossello og Cerdanya, og det var naturlig at Ferdinand som arving av disse områdene søkte å skape en allianse mot Frankrike. Mellom 1475 og 1477 sendte Spania ut utsendinger til Tyskland, England, Burgund og Italia og tilbød disse landene en allianse mot Frankrike. Spania etablerte også etterhvert fast representasjon i disse landene. I 1489 inngikk Spania og England en avtale om et felles angrep mot Frankrike som skulle lede til at Spania fikk tilbake de områdene Frankrike hadde tatt fra Spania. Det ble ikke noe av dette. Derimot ga Frankrike fra seg områdene i 1493 som del av forberedelsene til innmarsjen i Italia, for at Spania ikke skulle angripe Frankrike fra vest.

Aragon var også interessert i Sør-Italia, siden Sicilia var en aragonsk besittelse, mens kongedømmet Napoli også tilhørte slekta til kongehuset i Aragon. For å beskytte disse områdene gikk Ferdinand inn for å skape en allianse mot Frankrike, og i 1495 lyktes han i å skape den hellige allianse, som bestod av Spania, England, Pavestaten og det Hellige tysk-romerske Imperiet.

Krig i Italia.

Frankrike.

I 1494 gikk Frankrikes konge Karl VIII inn i Italia med en sterk hær. Da var det 40 år siden hundreårskrigen sluttet, og de 40 årene hadde den franske kongemakta brukt godt til å konsolidere stillinga si og å styrke den. Frankrike var det folkerikeste landet i Europa (med unntak for det splittede hellige romerske imperiet). Frankrike hadde omkring 15 millioner innbyggere, dobbelt så mange som Spania og fire ganger så mange som England, og kanskje ti ganger så mange som habsburgernes land i Østerrike. Frankrike hadde siden hundreårskrigene tok slutt på 1450-tallet vært inne i en perioden med vekst og utvikling både i befolkning og rikdom og teknologi. I minst 30 franske byer hadde den nye oppfinnelsen trykkepressa blitt tatt i bruk.

Frankrike hadde det sterkeste artilleriet i Europa, og artilleri var tidligere knapt brukt i stor skala i Europa. Og da Karl VIII av Frankrike invaderte Italia i 1494 fikk man se hvor liten beskyttelse festningsverk av middelaldertypen ga mot artilleri. De høge, tynne murene som omgav italienske byer ble raskt slått hull på av artilleribombardement.

Karl XII kunne framsette et arvekrav på kongedømmet Napoli som han hadde arvet fra den siste angevinske greven av Provence, som hadde dødd i 1481, fordi denne hadde overlatt sine arvekrav til kongen av Frankrike. Dessuten var det et fransk arvekrav på hertugdømmet Milano, fra 1387, da datter av den regjerende hertugen i Milano hadde giftet seg inn i den franske kongefamilien. Krav av dette slaget kunne enhver fyrste i Europa komme med siden fyrstefamiliene var inngiftet med hverandre. Men dessuten var det sterke motsetningsforhold i mange av de italienske bystatene, og mellom dem. Dette, sammen med den store rikdommen der, gjorde det fristende å intervenere. Det var også sterke krefter i Italia som ønsket en fransk intervensjon, og som var i kontakt med det franske hoffet for å påskynde en fransk intervensjon. Spesielt Ludovico Sforza som regjerte i Milano ønsket fransk militært nærvær for å beskytte sin stilling siden han var truet fra Napoli. Sforza hadde regjert som verge for sin nevø, som hadde arveretten. Da nevøen døde hadde Sforza satt dennes familie til side, og kona til den døde arveberettigete nevøen var datter til kongen av Napoli. Og han truet nå å gripe inn i Milano.

Karl VIII av Frankrike holdes for å ha vært en tåpelig person, som gjerne ville vise sin makt og styrke, og som ønsket å fortsette fra Sør-Italia til Konstantinopel for å erobre byen fra tyrkerne og la seg krone til Øst-Romersk keiser.


Til neste del av denne teksten
Til forsida


Viktige kilder for denne artikkelen er