Staten og velferden 1870-1930.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er artikler i Geoff Eleys bok "Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930".

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Tysk historie og modernitetens motsetninger
  2. Myten om den autonome stat
  3. Modernitetens tvetydigheter: Velferd og den tyske staten fra Wilhelm til Hitler
  4. Den Første Verdenskrigen og den tyske velferdsstaten: Kjønn, religion og modernitetens paradokser
  5. Militarisering og reproduksjon


Tysk historie og modernitetens motsetninger.

Dette underkapitlet bygger på Geoff Eleys artikkel "German History and the Contradictions of Modernity: The Bourgeoisie, the State, and the Mastery of Reform".

Tilbakeliggenhet og modernitet i Keiserriket

Siden 1960-tallet har spesielt noen forklaringer dominert oppfatninga av Keiserriket (1872-1918) blant tyske historikere. Disse forklaringene var svært viktige i sin tid, men begynner nå å begrense forståelsen av Keiserriket. Kort oppsummert utviklet revisjonistiske historikere på 1960-tallet et perspektiv på opprinnelsen til nazismen der de la vekt på hvordan bakstreverske politisk interesser - tradisjonelle eliter og deres førindustrielle og førmoderne mentaliteter - forhindret demokratisk modernisering av det politiske systemet og greide å beholde autoritære og antidemokratiske strukturer i staten og samfunnet.

Seieren til de autoritære kreftene ved opprettelsen av Keiserriket etter den fransk-tyske krigen er sett som et brudd på den demokratiseringsprosessen som ellers og i det lange løp uunngåelig følger økonomisk vekst. I Tyskland ble en fullstendig modernisering forhindret etter 1870-årene på grunn av Bismarcks autoritære politikk, og på grunn av den aggressive og konservative tyske nasjonalismen som ble Keiserrikets ideologi, og som ble fulgt av at idealet om Bildung degenererte til en karriere- og avansementskultur. Denne fundamentale forandring ga en ny struktur til de politiske verdiene til det tyske borgerskapet, og erstattet den liberalismen som hadde dominert på 1860-tallet, og som hadde hatt en integrerende funksjon, med den nye nasjonalistiske konservatismen.

Den historiske utviklinga oppfattes som å ha gått feil, blitt blokkert. Hans-Ulrich Wehler har skrevet at ethvert samfunn som ønsker å ta høyde for de kravene som en konstant sosial forandring stiller trenger et konstitusjonelt rammeverk av parlamentarisk demokrati. Den autoritære strukturen til Keiserriket var uttrykk for førindustrielle tradisjoner og deres dominans.

Mellom den moderne tyske økonomien og den autoritære staten oppstod destabiliserende motsetninger som bare kunne bli mestret ved manipulasjoner og hersketeknikker. I følge dette synet var Keiserriket bare i stand til å reprodusere seg selv ved å gjennomgå en stadig opptrapping av kriser, som kuliminerte i 1914.

Denne tilnærmingsmåten konstruerer en svært sterk strukturell ramme for å forklare Keiserrikets historie. Den begrenser muligheten til å analysere problem og hendinger i Keiserrikets historie. Og denne forståelsen, som legger vekt på at Keiserriket befant seg i en permanent strukturelle krise, legger føringer på den større historien og på forståelsen av nazismens framvekst, og fører nazismens røtter tilbake til Keiserriket. Wehler skrev:

Uten en omforming av den sosiale strukturen og de tradisjonelle maktforholdene, uten sosial frigjøring, synes ikke modernisering å være mulig, om den innenlandske og utenlandske freden skal bli bevart. De fatale følgene av regjeringens politikk, gjennom hvilken de førindustrielle elitenes dominans ble opprettholdt i perioden med høg industrialisering, ble klart avslørt mellom 1914 og 1929, da disse strukturene gikk i oppløsning. På denne tiden hadde disse strukturene hjelpt til med å skape de farlige forutsetningene for nazismen. (Wehler, "Industrielles Wachstum", 269)

Dette er da fortellinga om den tyske Sonderweg, det tyske unntakstilfellet. Denne forståelsen av tysk historie var viktig i den intellektuelle politikken på 1960- og 1970-tallet. På 1980-tallet ble denne oppfattelsen kritisert og debattert. Hvordan står denne oppfattelsen i dag.?

Omvurdering av borgerskapet

Det tyske borgerskapet ble gjenstand for stor oppmerksomhet på 1980-tallet, da en mer positiv vurdering av dets virksomhet i det nittende århundret oppstod. Spesielt ble oppfatningen av mangelen på borgerlige dyder revurdert. Man ble mer villig til å innrømme at borgerlige verdier stod sterkt i Tyskland etter 1860-tallet. Wehler skiller ut to områder for borgerlig suksess eller selvrealisering i Keiserriket, der verdier som var utviklet av borgerskapet ble dominerende. På den ene siden ble bestemte borgerlige organisasjonsformer - den borgerlige familien og foreninger, frivillige organisasjoner, den vanlige form eller modell for sosial omgang, kulturell omgang og offentlig politisk aktivitet, akseptert som norm og vanlig. På den andre siden ble borgerlige normer og verdier dominerende, mest avgjørende i lovverket, men også, som Wehler har skrevet, i "det revolusjonerende prinsipp om effektivitet, orientering mot arbeid, sekularisering, rasjonalisering av tanker og handling, individuell autonomi, individualisme per se, og også sammenkomst av individ for klargjøring av deres problem i offentlig diskusjon." Det oppstod en offentlig sfære som hadde garantier gjennom lovverket, og i den dynamiske økonomien hadde de borgerlige verdiene sitt kjerneområde.

Det var på det strengt politiske området at borgerskapets svakhet var sett å ligge. I økonomien og i det sivile samfunnet var borgerskapet tydelig og sterkt, men i staten og det politiske systemet stod borgerskapet og dets verdier svakt, mens de tradisjonelle elitene forble dominerende, mente man. Wehler har i noen grad erkjent den borgerlige karakteren til Keiserriket: "Til tross for sin kompromitterte karakter inkorporerte Keiserriket også de konstitusjonelle triumfene til de borgerlige liberalerne"; og det var et sterkt og kontinuerlig press for revaluering av Riksdagen. Videre var andre erfaringer på det politiske området, som stadig utvidelse av styre ved lov, lokalt selvstyre og den politiske opinion, som må ha næret følelsen av at Keiserriket enda var i stand til modernisering og ved tålmodighet kunne reformeres i henhold til borgerlige målsetninger.

Likevel var Keiserriket tradisjonalistisk og reaksjonært på sentrale politiske områder, har man ment, som monarkiet, aristokratiske privilegier, prøyssiske særfordeler - i sin alminnelighet skal disse institusjonen ha sikret de førmoderne elitene dominerende posisjoner, spesielt i statsapparatet. Etter 1870 skal borgerskapet ha tilpasset seg til å være i en underordnet politisk posisjon. Borgerskapet gikk sammen med aristokratiet om å undertrykke den framvoksende arbeiderbevegelsen. Borgerskapet prøvde ikke å forme det politiske systemet, men skal ha underkastet seg den føydale elitens politiske herredømme og byråkratiets styre. Dette skilte tysk historie i det nittende århundret fra historien til de vellykkede vestlige demokratiene.

Det som foregikk var mer at borgerskapet ga opp liberalismen og antok den autoritære nasjonalismen som sin ideologi, enn at borgerskapet ble bekjempet av aristokratiet. Borgerskapets økonomiske interesser var ofte i stand til å dominere over det godseiende aristokratiets økonomiske interesser, som vi skal se. Det er derfor feil å likestille borgerskapet med liberalisme og demokratiske verdier. I Tyskland var det sosialdemokratene og arbeiderbevegelsen som bar fram demokratiske verdier. Borgerskapet ble etter 1870 klart antidemokratisk. Dersom vi har dette for øye er det mulig å se at borgerskapet kunne være langt mer dominerende i Tyskland enn man lenge trodde, siden den autoritære nasjonalismen som kom til å dominere Tyskland også var borgerskapets ideologi. Geoff Eley skriver at vi kan være villige til å vurdere muligheten for at borgerskapets interesser ble dominerende i politikken så vel som i den sosioøkonomiske og kulturelle sfæren. Dermed blir den sosiale koding av autoritære holdninger og strukturer i Keiserriket ikke nødvendigvis aristokratisk, førindustriell og tradisjonell heller enn borgerlig og moderne. De autoritære strukturene og holdningene kunne være både moderne og borgerlige, selv om de ikke var liberale, selv om Wehler ikke ser dette.

Grunnene til at Wehler ikke ser dette er at han ser det sivile, borgerlige samfunnet som godt, med likhet for loven, og befolket av en utdannet og eiendomsbesittende, politisk myndig og individualistisk befolkning som konkurrerer på like vilkår, og er orientert mot å gjennomføre det rasjonelle og felles beste. Målt mot dette idealet feilet den tyske utviklinga, og den forrådte det borgerlige, sivile samfunnet.

Wehler ser ikke at majoriteten av befolkninga var ekskludert fra dette borgerlige samfunnet. Han idealiserer det og dets evne til selvkritikk, som han finner som en del av idealet om Bildung. Han legger vekt på den meningsutveksling og den kritiske tenkning som skal finne sted i den offentlige sfæren, og trekker trofast på Habermas sin teori. Men denne er en svært idealisert abstraksjon av den politiske kulturen som faktisk ble dannet på slutten av det attende århundret. Habermas både idealiserer den offentlige sfærens borgerlige karakter ved å neglisjere måten som dens elitisme blokkerte og undertrykte muligheter for bredere deltakelse og frigjøring, og ignorerer alternative kilder til en frigjørende impuls i populær og radikal tradisjon. Oppkomsten av den borgerlige offentlige sfæren var ikke bare definert gjennom kamp mot eneveldet og tradisjonelle autoriteter, men også gjennom å ta opp problemet med å holde de brede lag av folket nede. Også kvinnene var utestengt, blant annet manglet de stemmerett.

Det sivile, borgerlige samfunnet var langt fra et nøytralt sted for rasjonell, politisk kommunikasjon og utveksling i Habermas' og Wehlers forstand.

Definering av Keiserriket

Keiserriket var ingen liberal stat. Hvilken type stat var det? Wehler tar monarkiet, militærvesenet og de aristokratiske privilegiene for å være kjerneinstitusjonene i det politiske systemet, men Geoff Eley skriver at dette kan man stille spørsmål ved. Eley skriver at man ikke automatisk kan gå ut fra at en autoritær stat uttrykker den politiske dominansen til et jordeiende aristokrati og andre førindustrielle eliter. Tvertimot kan en autoritær stat uttrykke interessene til borgerskapet og gi rammene for dets sosiale og økonomiske hegemoni.

To av de mest innflytelsesrike kommentatorene, Wehler og Kocka, ser ut til å ha gitt minst fire definisjoner av Keiserrikets stat i nylig utgitte skrifter. Den første definisjonen gir en dominerende rolle til junkerne som en dominerende "førindustriell" herskende gruppe som bidro til å gi det politiske systemet dets spesielle tilbakeliggende karakter. Tilbakeliggenhet og aristokratisk dominans er sett å ha hatt flere institusjonelle uttrykk: Keiserens utøvende makt, militærvesenets autonomi, at aristokrater ble foretrukket ved rekruttering til ledende stillinger i hæren og byråkratiet, Riksdagens begrensede makt, aristokratiets myndighet i det lokale styret øst for Elben, at godseierjord var fritatt fra en del skatter øst for Elben, og Preussens spesielle stilling i Keiserriket. På et nivå kan slike faktorer sies å rettferdiggjøre at staten hadde en aristokratisk karakter. Men i de fleste diskusjoner er forholdet stat/samfunn, og aristokratiets forhold til statens institusjoner, ikke videre utviklet teoretisk. Noen ganger er forholdet konseptualisert som junkernes direkte kontroll over statsapparatet, andre ganger blir statsapparatet sett på som selvstendig slik at junkerne, byråkratiet og militærvesenet framtrer som førkapitalistiske herskende lag. Slik varieres det mellom to ulike oppfatninger av staten, begge like problematiske: en instrumentell som ser staten som et passivt instrument tilgjengelig for manipulasjon av herskende interesser og en "subjektivistisk" der staten figurer som den primære agenten som formidler mellom ulike klasseinteresser og sosiale interesser og tilsynelatende er uavhengig av deres kontroll. Her er det mye teoretisk usikkerhet.

En mer sofistikert variasjon langs disse linjene er begrepet om Bonapartisme, som Wehler henter fra Marx og Engels. Der opprettes statens autonomi ved at den balanserer mellom dominerende sosiale interesser (alliansen av "jern og rug"). Staten blir sett å balansere de godseiende junkerne mot de kapitalistiske industriherrene. Wehler innordner industrikapitalistenes interesser i junkernes stat.

En tredje definisjon av staten legger vekt på de foranderlige formene for statlig økonomisk intervensjon. Wehler foreslår en forståelse av den moderne intervensjonistiske stat som hviler på en spesiell oppfattelse av Habermas' begrep om legitimasjon. I tråd med den siste er politisk makt legitimert framfor alt ved veloverveid statlig intervensjon som søker å få økonomien til å fungere bedre for å sikre stabiliteten til det sosiopolitiske systemet. Den nye intervensjonistiske ideologien, som erstattet den liberale markedsideologien, skulle både sikre betingelsene for økonomisk vekst og sikre tilslutning fra lønnsmottakerne ved at de får høvelig kompensasjon. Wehler daterer den intervensjonistiske praksisen til å begynne under depresjonen i 1873-96, mens andre assosierer den med den organiserte kapitalismen som oppstod noe senere.

Den fjerde definisjonen av Keiserrikets stat er spesielt framført av Kocka i hans analyse av første verdenskrig og angår statens relative autonomi fra direkte kontroll av dominerende sosioøkonomiske interesser. Etter dette synet oppstår den kapitalistiske statens autonomi fra nødvendigheten av legitimasjon, siden regjeringa nå trenger et visst fritt spillerom for sin økonomiske politikk og for å tilfredsstille krav fra de underordnede klassene. Kocka ser at slike tendenser til autonomi blir styrket gjennom første verdenskrig gjennom korporative interesseforhandlinger.

Sett i sammenheng gir disse fire perspektivene en merkelig splittet tilnærming til den tyske staten av før 1914. De opprettholder en stor forskjell mellom staten som et system for politisk dominans (den konstitusjonelle "tilbakeliggenhet", junkernes kontrollerende makt og institusjonelle privilegier, og den alminnelige forrang for førindustrielle tradisjoner) og dens rolle i økonomien (dens moderne intervensjonistiske karakter). De politiske faktorene er oppfattet som utviklet direkte fra nedarvede forhold, som en fortsettelse av de forgagne tider. "Det var ikke den industrielle økonomien som sådan som av seg selv opprettet betingelsene for sosial utvikling, fordi denne måtte utfolde seg innenfor et politisk rammeverk frambrakt og medbestemt av politisk kultur, systemet av politisk dominans og de politiske interessene til førindustrielle og ikke-industrielle sosiale krefter". Det er mer enn noe annet i denne motsetningen mellom disse to nivåene til det sosiale systemet - en manglende korrespondanse mellom det politiske og det økonomiske - at Keiserrikets strukturelle ustabilitet og ultimate sammenbrudd er tenkt innskrevet, på grunn av at det nedarvede systemet av tradisjonell autoritet stadig motarbeidet behovene til den moderne legitimasjon.

Denne dualismen har vært et definerende trekk ved nyere tysk historieskriving. Det medfører at en fullt ut moderne stat ville være en der den progressive sosiale dominansen til borgerskapet formelt var gjennomført i en konstitusjonell liberalisering av staten. Dette ville fått keiserdømmet til å samsvare med den moderne økonomien, mens den manglende sammenknytningen som virkelig bestod viste seg å være irrasjonell, dysfunksjonell og kriseproduserende, vil historikere som Wehler si. Men hvorfor må de autoritære trekkene til keiserdømmet automatisk bli ført tilbake til tilbakeliggenhet eller politisk ineffektivitet? Verken de aristokratiske, eksklusive eller utøvende trekkene ved Tyskland før 1914, som begrenset befolkningas deltakelse og den demokratiske kontrollen, var svært spesielle for Tyskland. Svake parlamenter, begrenset stemmerett og privilegier til adelen var vanlige i Europa på denne tid. Keiserriket var ofte sett på som et eksemplariskt moderne stat. Den hadde et teknokratisk effektivt byråkrati og militærvesen, de lokale styresmaktene var svært effektive, og det var universell stemmerett for menn og utbredt politisk deltakelse. Og en svært dynamisk økonomi, den første som vitenskapeliggjorde produksjonen, og et svært høgt utdanningsnivå og verdens beste universitet og forskningsinstitusjoner.

Når dette er slik, hvorfor går man ikke videre og setter spørsmålstegn ved de angivelig tilbakeliggende kjerneinstitusjonene i staten? Kanskje er svaret å tenke gjennom grunnlaget for staten på nytt - ikke bare ved å se at de autoritære trekkene var forenlige med borgerlige verdier i de spesielle omstendighetene som Keiserriket befant seg i, men også ved å klargjøre det som var mest viktig ved det staten faktisk utførte mellom 1870 og 1914, ved å reflektere på de skiftende grensene mellom stat og samfunn og undersøke disse. Da blir tre erkjennelser avgjørende.

Først må vi begynne med statens autonomi, som motsatt dens avhengighet av klasser eller andre sosioøkonomiske interesser på en direkte instrumentell eller ekspressiv måte. Statens politikk kan ikke reduseres til uttrykk for dominerende sosiale interesser eller herskende krefter. Vi kan svært presist si noe om rekrutteringen av og atferden til statens ledere, men dette er ikke det samme som å definere statens sosiale karakter i den forstand å uttrykke dens forhold til samfunnet. Statens autonomi har to dimensjoner: som et spesielt institusjonelt kompleks blir den en kilde til uavhengig byråkratisk, militært og juridisk initiativ, og er samtidig en arena der sosiale og politiske krefter samhandler.

For det andre kan ikke statens makt i en kompleks sosial formasjon bli strukturert rundt en beskyttet kjerne av tradisjonelle institusjoner som på en eller annen måte ikke er utsatt for forandringer og som beholder sin dominans over staten som helhet, minst av alt i et dynamisk ekspanderende kapitalistisk samfunn som det tyske Keiserriket var. Statens makt ga seg ikke bare uttrykk gjennom handlingene til noen synlig herskende personer på toppen eller i dominansen til en herskende klasse eller elite, men også i et mye videre felt av sosioøkonomisk og politiskkulturell intervensjon som omfattet en stort kompleks oppgaver og administrasjon: økonomisk og sosial administrasjon og initiativ, organisering av samarbeid mellom de dominerende klassene på nasjonalt nivå og formidling av de økonomiske interessene til de ulike fraksjonene til en fungerende generell politikk; regulering av forholdene til dominerende og underordnede klasser, opprettholde grunnlaget for sosial sammenheng gjennom å opprette bredest mulig konsensus, og å integrerer forholdene mellom statlige institusjoner i snever forstand i et mangfoldig sivilt samfunn.

Og følgelig, selv i et fullt ut borgerlig samfunn, der dette er forstått både som et samfunn av statsborgere og et samfunn dominert av borgerskapet, eller et samfunn der borgerskapet er eiere av og kontrollerer produksjonsmidlene, selv i et slikt samfunn ville vi ikke vente å finne borgerskapet i direkte kontroll av staten. Dets status som dominerende klasse stammer mindre fra dets evne til å trekke i tråder bak scenen enn fra dets evne til å sikre at summen av statlig intervensjon først og fremst virker til dets fordel. Slik kan borgerskapet styre mindre gjennom direkte kontroll over statlig makt, enn ved å omstrukturere og opprettholde de sosiale, institusjonelle og ideologiske arenaen der politikk og styre utspilles - altså ved å utøve hegemoni i Gramscis forstand.

Keiserriket ga et vidt spillerom for manøvrer og kompromiss innenfor sine autoritære strukturer, uten at disse ble svekket. Og innenfor disse var det i stand til å utføre de oppgavene som en moderne stat må utføre. Geoff Eley skriver at han mener at de tradisjonelle og reaksjonære elementene var mer isolerte, og Keiserriket var mer moderne, mer gjennomtrengt av moderniserende krefter, enn historikerne i nyere tid har vært villige til å innse.

Modernitetens mørke side

Kanskje man skulle vurdere på nytt hva kategoriene "tradisjonell" og "moderne" betyr i Keiserriket. Den vanlig satte likheten mellom autoritarianisme, høyrepolitikk og imperialistisk politikk på den ene siden og tilbakeliggenhet og førindustrielle tradisjoner på den andre siden er svært villedende. Det kan være at akkurat de svært sterke moderniserende tendensene i Keiserriket, og ikke de nølende antimoderne, var de mest stridslystne og konsistente i sine gjennomføring av imperialistisk og antidemokratisk politikk heime og utenlands. Eley skriver at det han vil hevde er at Wehlers nye revisjon - som forkaster den ekstreme "føydaliseringstesen" og setter et bilde av borgerlige verdier som omskaper den kulturelle og institusjonell verdenen til Keiserriket - skulle føres enda lenger. Den kompleksiteten som Wehler nå ser i Keiserriket og dets forhold til den ekspanderende dominansen til den borgerlig innflytelsen skulle føre oss til fullstendig å gi opp det begrepsmessige rammeverket av "førindustrielle tradisjoner".

Eley foreslår fem områder der disse mulighetene kan utforskes, områder der det politiske livet ikke adlød skillet mellom moderne liberalisme og tilbakeliggende autoritarianisme som Wehler og andre prøver å opprettholde. Et har han allerede presentert annetsteds, skriver han.

Det første området angår den radikale nasjonalismen, som den ble frambrakt av Nationale Verbände, som Flottenverein og Alldeutscher Verband mellom siste del av 1890-tallet og 1914. Denne utviklet seg til en utenomparlamentarisk "nasjonal opposisjon" før den eksploderte i åpen konfrontasjon med den keiserlige regjering i løpet av 1907-8. Den radikale nasjonalismens sentrale paradoks fra Wehlers synspunkt var på den ene siden at den stod langt til høyre for det politiske sentrum, og var dypt antidemokratisk og antisosialistisk. Slik stod den nært den antimoderne autoritarianismen som holdt Keiserriket i dets politisk reaksjonære tilstand. Men på den andre siden passer ikke den radikale nasjonalismen inn i dette rammeverket. Bærerne av denne radikale nasjonalismen var sosiologisk blant de som hadde tjent på moderniseringen og på Keiserrikets nye industrielle sivilisasjon. Politisk forpliktet de seg til den mektige moderniteten til den nye tyske nasjonalstaten gjennom den tysk-nasjonale retorikken. Den nye tysk-nasjonale retorikken var fokusert på Weltpolitik og opprustning av marinen. Den var også antikirkelig og svært fiendtlig innstilt overfor all partikularisme (spesielt den i det katolske Bayern). Den ville styrke den sentraliserte staten. På alle måter var den radikale nasjonalismen en moderniserende ideologi for nasjonal effektivitet som var svært undergravende overfor tradisjonelle konservative standpunkt. Den sprengte den etablerte konservative politiske legitimiteten. Hvordan denne radikale nasjonalismen passer inn i Wehlers rammeverk er ikke klart.

Det andre området angår industrielle forhold og den politiske og ideologiske status til den industrielle paternalismen som dominerte tungindustrien i Ruhr, Saar, Schlesien og andre områder med storindustri før 1914, inkludert skipsbygging og tung maskinindustri. Spørsmålet er om den industrielle paternalismen skal sees som en førindustriell type autoritarianisme (av Hausvatertypen) som overtok eldre, førindustrielle og aristokratiske kulturmønstre som ikke passer inn i et moderne samfunn, eller om den uttrykte en bestemt type kapitalistisk rasjonalitet som forutsatte og ble bestemt av storskala og godt organisert kapitalistisk produksjon?

Det tredje området angår Wehlers sosialimperialisme. Wehler skriver at Tysklands imperialisme i siste del av det nittende århundret hadde en konservativ funksjon og virkning, og setter det autoritære systemet som sosialimperialismen garanterte opp mot en alternativ utvikling av velferdsstatens massedemokrati, som ble blokkert i Tyskland fram til 1945. Men dette er ingen nødvendig motsetning. Eley skriver at liberal sosialdemokratisk reformpolitikk og imperialisme kan gå godt sammen. Imperialisme og kolonialisme som et sett utbyttende maktforhold overfor den ikke-europeiske verden var innskrevet i opplysningstidas tradisjon helt fra begynnelsen.

For det fjerde må vi innse viktigheten av kjønn, ikke bare hvordan kvinner tidligere har blitt neglisjert, men også hvordan de komplekse og variable konstruksjonene av seksuell ulikhet som angår både menn og kvinner er bygd opp, og erkjennelsen av disse influerer vår forståelse av hele verden.

Stemmerett og borgerrettigheter var både kjønnsbestemte og klassebestemte. I Preussen var for eksempel stemmeretten delt opp i tre klasser, og kvinner hadde ikke stemmerett. Noen etablerte spørsmål i tysk historie er sterkt påvirket av kjønnsspørsmålet. Et av disse kan kalles det "sosiale spørsmålet".

Fattighjelp, barmhjertighet, sosial forsikring og den slags var begrunnet i mange ulike forestillinger, som kristen barmhjertighet, kapitalistisk rasjonalitet, politisk kalkulasjon og nasjonal effektivitet. De var også kjønnsrelaterte, spesielt siden de ofte siktet mot å støtte nødlidende familier, og så familien som samfunnets grunnleggende enhet. Av dette fulgte forestillinger om hvordan familien burde være ordnet, og denne orden skulle stønadene bygge opp om. Fra 1890-tallet ble nye tema brakt inn i debatten om det sosiale spørsmålet og om sosial reform. Det fulgte med den endrede situasjonen i Tyskland, med byenes og industriens vekst, med arbeiderklassens og kvinnebevegelsens økende styrke, og framveksten av nye profesjoner som arbeidet med det sosiale spørsmålet. Spørsmål som offentlig helse og barn og unges oppvekstvilkår kom også inn, i det hele tatt offentlig politikk om befolkningsspørsmål. Disse spørsmålene og denne debatten var moderne, men den førte ikke til at kvinnenes rettigheter og politiske innflytelse klart og entydig ble utvidet.

Denne reformens ambivalens og vanskelighetene med å skape og føre fram demokratiserende og progressive initiativ rundt århundreskiftet, fører Eley til hans siste forslag, som angår dynamikken i den disiplinerende makt i Foucalts betydning - altså innrammingen og anvendelsen på den "sosiale kroppen" av ny vitenskapelig kunnskap og ambisjoner om kontroll. Her er vi tilbake ved sammenhenger mellom Keiserriket og nazismen, men ikke som Wehler hevder, som mangel på modernitet som fører til patologier, sosiale sykdomstilstander som var betingelser for nazistenes suksess. Tvert i mot, skriver Eley, var det akkurat de mest slående manifestasjoner av moderne vitenskapelig og teknokratiske ambisjoner i sosialpolitikkens sfære som åpnet veien for nazistenes suksess. Det er en voksende litteratur om en konsensus om "rasehygiene" allerede fra siste halvdel av det nittende århundret, og i lys av denne står nazismens antisemittisme fram som utslag av en biologisk, "vitenskapelige" politikk, som også hadde forbindelse til politikk for offentlig helse og sosial- og familiepolitikk.

Kanskje er hovedsaken i denne nye litteraturen "normaliteten" til rasevitenskapen i Kuhnsk forstand. Det var langt fra at "sann" vitenskap ble korrumpert gjennom inntrenging av irrasjonell og anti-intellektuell påvirkning utenfra. Nazismen arbeidet med en etablert "rasevitenskapelig" modell. Nazistene politiserte ikke vitenskapen, men arbeidet videre med vitenskapelige tradisjoner som allerede fantes i Keiserriket. Ikke bare hele nasjonaliteter, som jøder, polakker, russere og sigøynere, men også sosiale kategorier, som homoseksuelle, uføre og grupper av sosialt inkompetente og uhelbredelig syke, og polske intellektuelle og russiske krigsfanger, ble siktet ut for å utsettes for rasepolitikken. Dette var mulig siden tenkning om rasehygiene allerede var utspredt og blandet med ideologier om sosial ingeniørkunst, og dette hadde inngått i profesjonenes tenkning om sosialpolitikk og helsevesen lenge før nazismen oppstod.

Grunnlaget for den nazistiske rasismen var lagt av et helt institusjonelt apparat og system av praksis innrettet mot å definere avvikende eller verdiløse kategorier av mennesker og mot å omstrukturere populære oppfatninger om hva en akseptabel sosialpolitikk kunne være.

Eley avslutter artikkelen sin med å skrive at vi følgelig trenger å erkjenne at Wehlers forståelse av moderniserende reformer som et sett av abstrakte liberal-demokratiske desiderata, og diskursen om modernisering og reform som vi virkelig møter den i det tidlige tjuende århundre, rett og slett ikke passer sammen. Nazistenes rasemessige politikk var en fortsettelse av det som hadde vært akseptert som sin tids herskende kunnskap, og var mindre et utbrudd av irrasjonalitet enn en ekstrem form for teknokratisk fornuft. Dersom vi vil forstå opprinnelsen til nazismen må vi ikke se til Keiserrikets mangelfulle modernisering, men til den mørke siden ved det tidlige tjuende århundrets modernitet - til opprinnelsen til "Den endelige løsning" i vitenskapens ånd, sagt med Detlev Peukert.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste kapittel
Staten og velferden
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler i boka "Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930" redigert av Geoff Eley: