Innenrikspolitikk i Saksen.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Dette kapitlet bygger på F. L. Carstens bok "Princes and Parliaments in Germany", og omhandler forholdet mellom fyrstene og stenderforsamlinga i Saksen, og deres politikk. Stenderforsamlinga i Saksen var sterk og myndig gjennom mange hundre år.

Blogg
Atom-XML

Innholdsfortegnelse.

  1. Saksen i Middelalderen.
  2. Stendene i det femtende århundret.
  3. Albertine Saksen og Reformasjonen.
  4. Politikk i Saksen i det syttende århundret.
    Trettiårskrigen og Saksen.
  5. Stendene i det attende århundret.


Saksen i Middelalderen.

Fyrstefamilien Wettin etablerte seg ved midtre Elben i det ellevte århundret. Fra det tiende århundret hadde området mellom elvene Saale og Elben blitt innlemmet i Imperiet. De slaviske innbyggerne ble underkuet og døpt. I de erobrede områdene ble grensemarker opprettet, bispedømmer og byer grunnlagt og gitt viktige eiendommer og privilegier. Tyske adelsmenn, borgere og bønder bosatte seg blant de slaviske innbyggerne, og områdene ble gjort om til blomstrende territorier. Ved midten av det trettende århundret hadde distriktene ved midtre Elben minst nådd det samme kulturelle nivå som de eldre områdene, som kan sees av arkitekturen og skulpturene i Nauburg, Magdeburg, Meissen og Freiberg. Økonomisk ble dette området langt viktigere enn Brandenburg Mark i nord, som ble erobret og bebygd av tyskere omtrent samtidig. Ved Freiburg ga betydelig forekomster av sølv grunnlag for gruvedrift og velstand. De fleste byene forble små, men bispesetene Naumburg, Merseburg og Meissen ble viktige bysentre. De var opprinnelig sentra for misjon blant de slaviske folkene, og kom i nær kontakt med fyrstefamilien Wettin lenge før reformasjonen gjorde slutt på bispenes selvstendighet. I nord var erkebispedømmet Marburg enda mer framtredende som senter for misjon og kolonisasjon, og dets fyrster oppnådde selvstendighet. Marburgs bylov ble tatt som modell av hundrevis av andre byer både i det østlige Tyskland og i Polen og Bøhmen og Ungarn. Disse byene opprettet i likhet med Marburg domstoler med jury og rett til å appellere avsagte dommer. Leipzig og Freiburg ble grunnlagt i det tolvte århundret og ble viktige sentra for handel og industri.

Blant grensemarkene ved midtre Elben ble markgrevskapet Meissen det fremste i det tolvte århundret. Markgrevskapene som lå under fyrstene av Wettin utvidet sine områder og tilsammen skapte de et stort og kompakt fyrstedømme, på ei tid der Imperiets sentralmakt var svekket. I det trettende århundret nådde de sin største størrelse og innflytelse. Fyrstedømmets finansielle makt hvilte på de rike mineralressursene i fjellene i den sørlige delen av Saksen. Det var stor forskjell på de gode finansene til fyrstene av Wettin og de mange fattige fyrstene som var nødt til å selge land og rettigheter, skatter og avgifter, og slik reduserte sine framtidige inntekter. Men i det fjortende århundret begynte denne heldige situasjonen til fyrstene av Wettin å bli dårligere. De letteste tilgjengelige sølvressursene ble uttømt og forsøk på å utvinne nye sølvårer var mislykket. Utbyttet ble dårligere siden gruveteknologien fortsatt var primitiv. Mange kriger utmattet ressursene til fyrstene av Wettin, siden fyrstedømmet ble delt mellom mange arvinger som førte kriger mot hverandre. Fra midten av det fjortende århundret måtte fyrstene ofte be sine undersåtter om hjelp, spesielt de rike byene som kom til å levere faste bidrag. Biskopene og klostrene ble også bedt om å gi bidrag, og landdistriktene ble enda tidligere skattlagt. Til å begynne med betalte de forskjellige partene hver for seg, men økende behov for hjelp fikk markgrevene til å be geistligheten, adelen og byene om hjelp samlet. Dette skjedde første gang i 1376, men da bare i distriktet Meissen. I 1385 skjedde det samme i territoriet til markgreve Wilhelm I. De tre stendene gikk med på å betale den ønskede skatten, men bare mot løfte fra markgreven om at han bare ville gjenta forespørselen ved nederlag i krig eller på grunn av skader forårsaket av krig. Det var lettere å forhandle med stendene en for en enn samlet, siden de stod sterkere samlet.

Posisjonen til markgrevene av Wettin var mye sterkere enn posisjonen til markgrevene av Brandenburg, der det kom ny fyrstefamilie fire ganger i løpet av et århundre. Der ble så mye av landet og rettighetene til markgrevene solgt eller pantsatt i løpet av den kaotiske situasjonen i det fjortende århundret at bare restene var tilbake i 1375 da keiser Karl IV satte opp en oversikt over sine rettigheter. Hele distrikt var gått over til fremmede fyrster. Hele Neumark var for eksempel overtatt av den teutonske orden og deler av Altmark var overtatt av Magdeburg og Braunschweig. Adelen og byene hadde overtatt alle rettighetene, rettshandhevelsen og skattene som fulgte med landområdene. Dermed hadde fyrstene ingen myndighet til å gripe inn i disse områdene. Fyrstene av Wettin beholdt langt mer av disse rettighetene.

Mesteparten av adelen var underlagt jurisdiksjonen til administrasjonsdistriktene - Ämter - om landet var inndelt i. Den øvre delen av geistligheten, byene, dynastiske adelsfamilier og annen høgadel betalte sine skatter direkte til fyrsten, til forskjell fra den majoriteten som betalte til administrasjonsdistriktene. Selv byene utøvde ikke den høgere jurisdiksjon selv, i motsetning til i mange andre fyrstedømmer. Leipzig fikk denne retten i 1423, og på nytt i 1434, eller å ha kjøpt den høgere jurisdiksjonen, med rett for fyrsten til å kjøpe den tilbake. Det samme var tilfeller for Meissen i 1423, Pirna i 1423, Freiberg i 1479, Dresden i 1484 og Pirna i 1491. Men som en eiendom uten rett for fyrsten til å kjøpe den høgste jurisdiksjonen tilbake fikk Leipzig den først i 1508, Pirna i 1619 og Dresden i 1660. Selv de tre bispedømmene Meissen, Naumburg og Merseburg ble skattlagt på samme måte som adelen. De måtte yte vasalltjeneste til markgrevene og mistet viktige juridiske privilegier. Markgrevene hadde også rett til å foreta utnevnelser til stillinger innen kirka. Biskopene var avhengige av huset Wettin, blant annet siden de fleste av dem hadde tjenestegjort hos fyrstene før de ble biskoper, og mange fortsatte i tjeneste hos fyrstene. Ved slutten av det femtende århundret hørte biskopene med til stendene i Saksen, og var ikke direkte underlagt keiseren. Fyrstene i Saksen stod mye sterkere enn fyrstene i Brandenburg, Preussen, og Pommern før de store forandringene i det syttende århundret, og stendene var tilsvarende svakere.

Adelen i Saksen økte ikke de områdene som den drev direkte som sitt eget jordbruksland så mye som adelen gjorde lenger nord og øst, i Brandenburg, Polen, Preussen og i Pommern. Den økte heller ikke det pliktarbeidet som bøndene måtte utføre. I løpet av det sekstende århundret hendte det ofte at pliktarbeidet ble omgjort til pengebetaling. Bøndenes stilling var mye bedre i Saksen enn lenger nord og øst. Der ga fyrstenes svakhet den lokale adelen mulighet til å utnytte bøndene ubegrenset uten at noen grep inn.

Leipzig vokste og blomstret. Ved slutten av det femtende århundret fikk Leipzig av keiser Maximilian de første privilegiene for sine markeder, og universitetet som var grunnlagt tidlig i århundret fortsatte å utvikle seg. Nye sølvforekomster ble oppdaget i Annaberg og Schneeberg i fjellene i sør, og det førte til at det ble bygd nye byer og til at velstanden i Saksen økte. Tekstilindustrien blomstret i Chemnitz og Zwickau. Byborgere kjøpte adelsgods og drev opp prisen på jordbruksland og gårder. Saksen var et bedre utviklet område enn områdene lenger nord og øst.


Stendene i det Femtende århundret.

I løpet av siste del av det fjortende århundret og det femtende århundret ble fyrstene av huset Wettin svekket, både siden sølvgruvene kastet mindre av seg og siden territoriet ble oppdelt mellom mange arvinger som førte krig mot hverandre. Men mange av arvingene fikk korte liv, og det begrenset oppdelinga av Saksen. Sønnene til markgrevene Friedrich II og Friedrich III delte landet mellom seg i 1379 og 1382 uten å rådføre seg med stendene eller med sine egne rådgivere. Adelen og byene i de forskjellige delene av landet ble rett og slett tvunget til å sverge troskap til sine nye herrer. Flere delinger i det tidlige femtende århundret skapte nye konflikter mellom de forskjellige partene. Etter forhandlinger mellom fyrstene og stendene ble stendene bedt om å mekle i konfliktene under et møte som ble holdt i Naumburg i 1410, og som førte til nye delinger. I de følgende årene fulgte flere konflikter og flere delinger. I 1415 ble fire adelige vasaller oppnevnte som meklere, og byene Leipzig og Altenburg stilte som garantister for avtalen. Tre år senere ble fire riddere og fire borgere utnevnt for å løse en ny strid som hadde oppstått. På denne måten utvidet stendene sin innflytelse til nye områder. I 1425 kunne Friedrich IV forene de forskjellige delene av Saksen siden alle brødrene hans døde unge. Samme år fikk han kurfyrstedømmet Saksen, nord for Meissen, som len av keiser Sigismund.

Friedrich IV regjerte bare i tre år over sitt forente rike. Da han døde i 1428 hadde han fire umyndige sønner. En stor del av adelen var blitt drept i slaget ved Aussig (Usti), og landet var ganske forsvarsløst og truet av invasjon. stendene ble samlet for å avgi ed til de unge fyrstene, og fyrstene lovet at de ville overholde alle fyrstens gamle forpliktelser. De tre stendene presenterte sine klager og ønsker. Landet ble påført store skader og utgifter under husitterkrigen og fyrstene måtte gi flere innrømmelser til stendene. I 1437 kom de to gjenlevende brødrene, Friedrich og Wilhelm, fram til enighet om den framtidige administrasjonen av landet. Avtalen skulle revideres tre år senere med deltakelse av grevene, ridderne og byene.

Neste år var fyrstene nødt til å samle den første stenderforsamlinga, Landdagen, på grunn av den elendige økonomiske situasjonen til både Saksen og fyrstene selv, og på grunn av stadig uro i landet. Grevene, ridderne og byene var representert, men ikke geistligheten. Markgrevene klaget over at de var nødt til å pantsette byene og borgene, og de hadde pådradd seg mye gjeld og hadde tunge renter å betale, for å forsvare landet. For ikke å ble ruinert trengte de støtte fra landet, enten som en eiendoms- og kvegskatt, eller ei omsetningsavgift på fem prosent av alt salg i fire år. Fyrstene var villige til å la stendene kontrollere bruken av alle pengene som kom inn. Stendene foretrakk den sistnevnte skatteformen, og satte to geistlige, to adelsmenn og tre personer som representerte byene til å utarbeide detaljene. Noen få veker senere samlet stenderforsamlinga seg igjen og var enig om å sette skattlegging igang, men bare for en periode på to år, og bare tre og en halv prosent. Geistligheten og adelen skulle ikke betale avgift av salg av egne produkter, og borgerne ikke av korn som de dyrket innenfor bygrensene. For hvert av de fire territoriene som hørte til under markgrevskapet skulle en adelsmann og en borgermester fra en av byene utnevnes som skattmestere. Disse åtte skulle møtes i Leipzig hver tredje måned, og, sammen med fire fyrstelige rådgivere redegjøre for de summene som ble samlet inn og avgjøre hvordan de skulle brukes for å betale fyrstenes gjeld. Stendene inngikk en forening for å forhindre at skattlegging kom til å foregå ut over de to årene som var fastsatt. Markgrevene gikk med på å ikke forlenge skattlegginga ut over de to årene som var fastsatt, og ikke å innføre nye skatter. Dersom de ikke holdt løftet skulle "landene" deres være berettiget til å gå sammen om å beskytte seg. Dette viser at stendene utviklet seg til å bli en korporasjon som administrerte skattlegging, godkjent av fyrstene.

Mens Thüringen greina av huset Wettin døde ut i 1440 ønsket brødrene Friedrich og Wilhelm å dele sine eiendommer, og det førte til ny konflikt. For å unngå borgerkrig samlet stendene seg i 1445 på eget initiativ og inngikk en allianse for å bevare freden og intervenere i den foreslåtte delinga. De lyktes ikke, og krigen varte i seks år. Friedrich prøvde å vinne stendenes støtte, og samlet dem i 1446 og ba om penger for å betale gjeld. Stenderforsamlinga gikk med på å betale gjelda til fyrsten, men krevde at han redegjorde for hvordan gjelda hadde oppstått, og at han sparket rådgivere som ikke var fra territoriet. Dette gikk fyrsten med på. Neste år rådførte fyrsten seg med stendene om formynderskap for sønnen dersom sønnen skulle arve trona mens han enda var umyndig. I det tilfellet skulle regjeringa utøves av mor til den umyndige sønnen og seksten medlemmer av stenderforsamlinga, åtte fra adelen og fire geistlige og fire borgere. De skulle utnevne alle tjenestemenn og gjennomgå regnskapene. Derom det ble krig eller oppstod en feide skulle de samle stenderforsamlinga og overlate avgjørelsene til den. Men Friedrich levde enda sytten år, og dermed ble disse bestemmelsene ikke satt ut i livet.

I 1451, etter broderkrigen, samlet Friedrich igjen stenderforsamlinga for å få hjelp med gjelda som var blitt stor siden han hadde benyttet seg av leiesoldater. Og igjen ga stenderforsamlinga ham hjelp og utnevnte en komite på atten medlemmer, ti adelsmenn, to geistlige og seks borgermestre, for å utskrive og administrere skattene. Ingenting skulle betales ut uten deres samtykke, og byrådet i Leipzig skulle fungere som bank. I 1454, 1458 og 1481 ble nye bevilgninger gitt på liknende betingelser. I 1454 kom alle medlemmene av komiteen fra adelskapet, som også dominerte i 1481.

I 1456 overtok sønnene Ernest og Albert styret, og det ble fredeligere forhold, både innenlands og i forhold til omverdenen. Men likevel var begge brødrene engasjert i feider med nabofyrster. Stenderforsamlinga møttes sjelden, og var helst opptatt av finansielle spørsmål, for mange skatter og avgifter var blitt pantsatt, og måtte utløses. I 1466 måtte fyrstene love stenderforsamlinga som motytelse for ei stor bevilgning at de ville rådføre seg med den i tilfelle krig. Dersom det oppstod konflikt mellom fyrstene og medlemmer av stendene skulle de sistnevnte appellere til fyrstens rådgivere eller sine egne representanter. I 1470 tvang gjeld de to fyrstene til å sammenkalle stenderforsamlinga på nytt der fyrstene foreslo en omsetningsavgift på vin, øl, mjød, kjøtt og brød med varighet på seks år. Stendene aksepterte perioden, men gikk ikke med på å legge avgift på kjøtt på brød. Det ble bare lagt avgift på øl, og stendene mottok en fjerdedel av avkastninga, og ble dermed interessert i at dette ble ei varig avgift. Og stenderforsamlinga gikk heller aldri mot at denne avgifta skulle bli permanent. Roligere og fredeligere forhold og bedret økonomi tillot at fyrstene brøt de løftene de hadde gitt til stenderforsamlinga. Det skyldtes først og fremst at de ikke trengte å be stendene mer om hjelp, og bare sammenkalte dem for å få de skattene som Imperiet krevde, som bidrag til krigen mot tyrkerne.

Den endelige delinga av Saksen i 1485.
Dette styrket hertugene og gjorde stendene svakere. Stendene tok heller ikke del i delinga av landet mellom Ernest og Albert i 1485. Bare grevene og ridderne var til stede, og de avslo å gi råd da de ble spurt av de unge hertugene. Førti år tidligere hadde stendene vært mye mer aktive og konstruktive. I motsetning til de mange kortvarige delingene og underdelingene i det foregående århundret, ble delinga i 1485 varig. Markgrevskapet Meissen ble delt, og navnet dets ble fortrengt av Saksen. Men nå var det to Saksen, styrt av Ernestine og Albertine slektslinjene. Den eldste broren Ernest og hans arvinger ble kurfyrster av Saksen bosatt i Wittenberg. Den yngste broren Albert overtok det meste av Meissen inkludert Dresden og Leipzig. Det oppstod konflikter mellom dem. På samme måte som etter delinga av Hessen stilte de to fyrstefamiliene seg alltid på motsatte sider i konflikter. Da Ernestine hertugene ble forsvarere av Luther og ledere for den Schmalkaldiske ligaen forble hertug Georg den skjeggete iherdig katolikk. Religiøse strider bare intensiverte slektsfeiden. Angrepet til hertug Moritz av Albertine Saksen på kurfyrste Johann Friedrich av Ernestine Saksen under den Schmalkaldiske krigen i 1546 var bare kulminasjonen på mye eldre feider. Det førte til en katastrofe for den tyske protestantismen, men det hadde ingenting å gjøre med religion, for på den tida var begge slektslinjene blitt protestantiske.

Gjennom første halvdel av det femtende århundret hadde stendene fått betydelig politisk makt på grunn av de stadige konfliktene innen det regjerende fyrstehuset. Da det ble roligere forhold ble stendenes makt redusert, og delinga i 1485 svekket stendene enda mer. Da Saksen ble delt i 1485 var enda ikke stendenes organisasjonsutviklinga fullført. De hadde ingen permanente komiteer, geistligheten ble ikke innkalt til alle møter, og i 1485 hadde ikke engang byene deltatt i de svært viktige møtene om delinga av Saksen. Hertugene avgjorde hvem som skulle innkalles til stenderforsamlingene (Landdagene). Og løfter som hertugene hadde gitt til stenderforsamlingene kunne tilsidesettes. Denne situasjonen delte stenderforsamlinga i Saksen med tilsvarende forsamlinger i andre tyske småstater.


Albertine Saksen og Reformasjonen.

Siste del av det femtende århundret og det tidlige sekstende århundret var ei tid med økonomisk oppsving og velstand og indre fred. Utenlands var hertug Albert og etterfølgeren hans, Georg den skjeggete, involvert i strid i Friesland, men i 1515 ble det omstridte området solgt til habsburgerne og freden var gjenopprettet.

Som tidligere var rikdommen til hertugdømmet avhengig av mineralressursene. I siste del av det femtende århundret mottok fyrstene mindre enn 10.000 guilder årlig fra gruvene. Men neste århundre blomstret gruveindustrien så kraftig at i løpet av to år mottok hertug Georg 146.000 guilder fra gruvene, og gruveinntektene utgjorde mer enn to tredjedeler av inntektene hans utenom skatteinntektene. I perioden 1500 til 1539 hadde han hatt store finansielle vansker, hovedsakelig på grunn av krigen i Friesland. I 1530-årene derimot, var hertug Georg i stand til å låne bort store summer til andre fyrster, og han ble kalt for "Georg den rike". Han kunne selv låne penger til lave renter. Da han døde var gjelda hans på mer enn 500.000 guilder og kontantbeholdninga på 128.393 guilder, og de årlige renteutgiftene 26.000 guilder.

Hertug Georg hadde et godt forhold til stendene. De bevilget store summer til ham uten videre, og det satte ham i stand til å føre en ambisiøs utenrikspolitikk. I 1502 bevilget de en forlengelse av øl skatten på ti år, og Georg lovet at han ikke ville se på dette som deres plikt eller hans rettighet. I 1506 fikk han nye store bevilgninger. To år senere ga Georg ordre til sine tjenestemenn, Amtleute, om at de skulle kreve inn en fjerdedel av den samme skatten på nytt i distriktene. Da adelen protesterte mot denne tilfeldige skattlegginga forhandlet Georg med stendene hver for seg, og gikk utenom stenderforsamlinga. I november 1508 aksepterte byene at skatten av 1506 ble utskrevet på nytt, og geistligheten fulgte etter. Seks måneder senere aksepterte også adelen dette, men krevde at hertugen lovet at framtidige skatter ikke ville bli krevd uten etter vedtak i samlet stenderforsamling. Dette forhindret ikke at hertug Georg på nytt i 1510 og 1511 beordret sine Amtleute til å kreve inn en ny fjerdedel av de skattene som tidligere var krevd inn. Og han fikk inn denne skatten. Stendene nøyde seg med å protestere. Etter at krigen i Friesland var slutt nøyde Georg seg med øl skatten. Denne avgifta ble utvidet med fire år av Landdagen i 1513, og med åtte år av Landdagen i 1516. Den gikk ut i 1525, men ble forlenget med åtte år i 1534, og garantert på livstid for hertugen i 1537. I fredstid var dette sammen med andre ordinære inntekter nok for hertugen.

På samme måte som i Brandenburg var adelen og geistligheten unntatt fra å betale omsetningsavgifter for den vinen og det ølet de laget til eget bruk. Dette privilegiet førte til mange konflikter med byene siden adelen ikke bare brygget til eget bruk, men solgte øl til vertshusene og tvang leilendingene sine til å kjøpe øl og vin fra seg, og ingen av disse betalte avgifter. Derfor falt omsetningsavgiftene bare på vertshusene i byene som kjøpte øl fra bryggeriene i byene. Adelen handlet også med andre varer, som de ikke betalte avgifter for. Byene klaget forgjeves over denne praksisen. Hertugen nektet å intervenere, og byene fortsatte med liten suksess å forsvare sine privilegier mot undergraving fra adelen.

Når bøndene klaget på sine adelige herrer så Georg til at bøndene ikke ble straffet for å klage til domstolene, i motsetning til det som var praksis i Brandenburg på denne tida. Hertugens forslag til løsning på konflikter mellom bøndene og deres adelige herrer var ofte fordelaktig for bøndene. Dersom løsningsforslaget ble akseptert av begge parter, men senere brutt av adelen intervenerte hertugen. Adelsmannen kunne ble bøtelagt, eller inntektene hans ble inndratt, eller hans domsmyndighet overført til hertugens tjenestemenn. På denne måten ble mye adelig maktmisbruk, som var så vanlig på denne tida, unngått. Hertugens administrasjon ble styrket, og den forsvarte bøndene.

Seksten stenderforsamlinger var samlet i løpet av hertug Georgs førti år lange regjeringstid. Det lengste tidsrommet som gikk mellom to stenderforsamlinger var fem og et halvt år, og fulgte etter stenderforsamlinga i 1516. Den hadde forlenget omsetningsavgifta med åtte år. Stenderforsamlingas betydning minket siden mange saker ble overført til mindre komiteer der mange av hertugens tjenestemenn deltok. Der hadde hertugen større innflytelse enn i stenderforsamlinga. Ved landdagen i 1526 var hertugens innflytelse svært stor. I en komite med 29 medlemmer var 14 av dem hertugens tjenestemenn, og alle medlemmene var utvalgt av hertugen. Komiteen behandlet stenderforsamlingas klager og spørsmål angående krigen mot tyrkerne. Tre år senere satte stenderforsamlinga ned en annen komite som behandlet saker angående krigen mot tyrkerne, og denne komiteen behandlet også saker som hadde med utskrivinga og innkrevinga av skatter å gjøre. Adelen betalte 8% av skattene, bøndene betalte 45% av skattene, byene betalte 30% av skattene, biskopene mindre enn 2% og geistligheten ellers betalte 16% av skattene. Selv om adelen prinsipielt var fritatt fra å betale skatter, kunne den bli nødt til å betale skatter i nødstilfeller og til Imperiet, spesielt til krigen mot tyrkerne.

Innflytelsen til stenderforsamlinga ble altså redusert under hertug Georgs regjeringstid siden det var fred og lite behov for støtte fra stendene, og siden omsetningsavgifta til dels ble oppfattet og behandlet som permanent, og siden stenderforsamlinga i noen grad ble erstattet av komiteer. Men i 1537 viste det seg at stendene fortsatt kunne gjøre seg gjeldende. Hertugen ville ikke innkalle stenderforsamlinga samlet, men innkalte den til å møte fire forskjellige steder og ba om penger for å befeste utvalgte steder. Alle de fire forsamlingene reiste innvendinger og stilte krav. To forsamlinger i Thüringen krevde at stenderforsamlinga måtte møte samlet, og nektet å gå med på hertugens krav. Den tredje nektet også å bevilge penger uten i samlet stenderforsamling, men aksepterte hertugens ønske om bevilgning uten å bevilge midler. Den fjerde var villig til å bevilge penger, men der oppstod det uenighet mellom byene og adelen om fordelinga av skattebyrden, og dette førte til at ingen penger ble bevilget til hertugen.

To måneder senere ble stenderforsamlinga bedt om å møte i Leipzig i mai i 1537. Der gjentok hertugen sine ønsker, og ba forsamlinga om å velge personer som kunne inspisere de stedene som var utvalgte til å befestes. Hertugen ville også utnevne 24 medlemmer fra stenderforsamlinga som formyndere for sønnen Friedrich, som var evneveik, for å regjere i hans sted når hertugen døde. Stenderforsamlinga bevilget de pengene som hertugen ønsket, men den hadde vært i stand til å sette gjennom at den bare kunne bevilge penger i samlet møte.


Reformasjonen innføres i Saksen.

Hertug Georg døde i 1539, og ble ikke etterfulgt av den evneveike sønnen Friedrich, men av broren Henrik. Han introduserte den lutherske reformasjonen med en gang. Dette hadde allerede skjedd i Ernestine Saksen mange år tidligere. Dette ble gjort uten at stenderforsamlinga ble konsultert. Men pengeproblemer gjorde det nødvendig for hertug Henrik i samle stenderforsamlinga ved slutten av året. Den nye hertugen gjorde det klart at han visste at det var skikken å høre stenderforsamlingas klager og ta mot dens råd. Derfor ville han ikke foreta seg noe uten å rådføre seg med stenderforsamlinga. Han ville også la stenderforsamlinga være med på å disponere klostergodset.

Geistligheten protesterte mot innføringa av protestantismen. Lekmennene sa at de burde vært spurt på forhand, men de aksepterte besluttinga, og sa at de ville at enhver fritt skulle få velge sin religionsform. De ville ikke at det skulle gjøres forandringer i kirkas administrasjon uten deres samtykke. Kirkas eiendommer burde brukes til å opprettholde kirka og lønne dens ansatte og bygge og drive skoler. Stenderforsamlinga ville at det ikke skulle utskrives skatter uten etter dens vedtak, og hertugen skulle ikke inngå allianser som kunne føre Saksen inn i krig uten stenderforsamlingas samtykke. Dette ble akseptert av Henrik. I religiøse spørsmål ville han ikke bruke makt. Stenderforsamlinga krevde at det ble nedsatt en komite for å diskutere de religiøse stiftelsene og kirkas eiendommer. Den gikk med på å forlenge omsetningsavgifta med ti år, og det var den eneste innrømmelsen stenderforsamlinga ga.

En komite med fjorten medlemmer ble satt ned for å behandle klostrene og deres gods. Den møttes i august i 1540 for å diskutere dette med hertugens rådgivere. Den kom fram til at medlemmene av de religiøse ordenene skulle sikres et utkomme, og stenderforsamlinga skulle administrere overskuddet godsene ga. De skulle hvert år legge fram regnskap for hertugen. Man ble enige om at overskuddet skulle gå til å dekke stenderforsamlingas utgifter og til de fattige, kirka, skolene og universitetet. Stendene fikk administrasjonen av disse stiftelsene. Regnskapene skulle gjennomgås av både hertugen og stendene i fellesskap. I august 1541, kort før Henrik død, møttes komiteen på nytt. Den foreslo at kirkas utleide jord burde undersøkes. I Saksen fikk fyrsten liten nytte av det beslaglagte kirkegodset. Stendene, spesielt adelen, tjente mest på det. Den slo under seg mye jord og fikk oppsyn med store eiendommer.

Hertug Henrik ble etterfulgt av Moritz. Tre måneder etter at han overtok samlet han stenderforsamlingas komite og foreslo at Saksen skulle stille med 1.000 mann til hest og 5.000 fotsoldater til krigen mot tyrkerne. Dette ville koste 500.000 guilder årlig. Og kanskje måtte beløpet fordobles. Komitene sa at for å bevilge dette måtte stenderforsamlinga innkalles. Medlemmer av stenderforsamlinga burde være ansvarlig for innkrevinga av midlene. Adelen burde yte 1% av verdien av sine eiendommer og bøndene og borgerne en og en halv prosent av verdien av sine eiendommer, og geistligheten og dens undersåtter en tredjedel av sine inntekter. Moritz var motvillig til å innkalle stenderforsamlinga, men måtte gå med på det. Moritz hadde funnet at kirkegodset ble vanskjøttet. Stendenes utnevnte administratorer hadde fjernet den tidligere administrasjonen av kirkegodset, og satt inn slekt og venner som brukte godset som sitt eget. Moritz foreslo at de munkene og nonnene som enda levde i klostrene skulle få fortsette å bo der. Det landet som var blitt ledig burde selges, og ikke leies ut. Komiteen foreslo at det burde foretas ei grundig granskning før noe ble avgjort. Den ville heller leie ut jorda enn å selge den. Moritz gikk med på at den foreslåtte granskinga ble foretatt, men holdt på at salg av jorda var bedre enn utleie av den. Avkastninga skulle bare brukes til fromme formål og til landets beste. Komiteen pekte på at det ville være vanskelig å finne kjøpere til så store jordeiendommer i løpet av kort tid. Sakene ble overlatt til stenderforsamlinga til videre diskusjon.

Få veker senere samlet stenderforsamlinga seg og bevilget penger til krigen mot tyrkerne. Skatten skulle skrives ut av medlemmer av stenderforsamlinga, og disse skulle stå ansvarlige overfor stenderforsamlinga. En stor komite på 31 personer fikk ansvar for dette. En mindre komite på seks personer ble utnevnt for å ta seg av og å gjennomgå regnskapene for kirkegodset. Den skulle rapportere til den store komiteen, og foreslå anvendelse av midlene. Den store komiteen skulle ha avgjørelsesmyndighet. Moritz gikk med på dette, men han ville også motta rapport. Det meste av jorda ble leid ut for seks år, men litt ble solgt og pengene brukt til undervisningsformål.

I 1545 gikk stenderforsamlingas komite med å skrive ut en skatt for å bygge festningsanlegg. Komiteen pekte ut de personene som var ansvarlige for utskrivinga av skattene. At skatten ble bevilget av komiteen, og ikke av stenderforsamlinga, skapte så mye misnøye at praksisen ble oppgitt etter få år.

Den Schmalkaldiske krigen.
Moritz ville bruke den krigen som truet mellom keiser Karl V og de protestantiske fyrstene til å frata søskenbarnet kurfyrste Johann Friedrich av Ernestine Saksen kurfyrstetittelen og Magdeburg og Halberstadt. I juni 1546 inngikk Moritz en avtale med keiser Karl V der keiseren lovet Moritz de Ernestine territoriene som han ønsket og to bispedømmer mot at Moritz var lojal mot keiseren og mot avgjørelsene til konsilet i Trent. Deretter sammenkalte Moritz stenderforsamlinga og ba den velge ut en komite som skulle gi ham råd gjennom den farlige tida som Imperiet var inne i. Dette gjorde han uten å fortelle om den avtalen som han hadde inngått med keiseren. Stenderforsamlinga gjorde dette, men ville ikke gi denne komiteen myndighet til å skrive ut nye skatter eller ta andre beslutninger. Stenderforsamlinga ba Moritz om å holde seg nøytral i striden, men beredt. Moritz fikk 400 mann til hest og 4.000 fotsoldater fra stenderforsamlinga.

To veker senere kommanderte Keiser Karl V Moritz til å sette i verk tiltakene mot kurfyrste Johann Friedrich, med trusel om at Moritz selv ville ble bannlyst dersom han ikke gikk til verket. Moritz rapporterte dette til den komiteen som var blitt utnevnt av stenderforsamlinga for å veilede ham. Den bad om at stenderforsamlinga ble innkalt. Moritz nøyde seg med å sammenkalle et mindre antall representanter som han bad om råd. De bad ham gjøre alt som var mulig for å bevare freden. Men han måtte støtte Imperiets hær i henhold til keiserens ordre. Seks veker senere sammenkalte han stenderforsamlinga og stilte det samme spørsmålet til den. Stenderforsamlinga satte seg i mot at Moritz skulle rykke inn i kurfyrstedømmet Saksen og prøve å okkupere det. Bare dersom kurfyrsten selv var ute av stand til å beskytte sitt land burde Moritz rykke inn. Stenderforsamlinga bevilget en betydelig økning av omsetningsavgifta på øl og vin for de kommende tolv månedene som skulle brukes på hæren. Også denne gangen tok stenderforsamlinga på seg oppgaven å kreve inn skatten. Den tok også på seg å rekruttere hæren. Tidlig i 1547 invaderte Moritz kurfyrstedømmet Saksen og beseiret Johann Friedrich og tok ham til fange. Som belønning fikk han en stor del av fyrstedømmet og kurfyrsteverdigheten. Det nye kurfyrstedømmet Saksen var nest etter habsburgernes land det viktigste tyske fyrstedømmet. I løpet av femtenhundretallet ble det enda større. Det er anslått at befolkninga var på mer enn 1.200.000 innbyggere.

Stendene var blitt svært mistenksom overfor Moritz siden han hadde lagt ut på en aggressiv politikk overfor andre protestanter, og fordi han unngikk dem når han ikke trengte penger fra dem. Moritz foretrakk å forhandle med en komite heller enn å forhandle med stenderforsamlinga. Moritz ville bli mer uavhengig av stenderforsamlinga og gi myndigheten til å bevilge skatter til en liten komite som han kunne forhandle med. Men han oppnådde ikke dette. Stendenes innflytelse økte heller. Dette var klart da stenderforsamlinga møtte i 1547 etter Moritz' seier. Byene minnet Moritz om at han ikke hadde rett til å starte noen krig uten stenderforsamlingas tillatelse, og om at han heller ikke i framtida fikk starte noen krig uten tillatelse fra stenderforsamlinga. Stenderforsamlinga ba ham betale leiesoldatene og løse dem fra tjenesten hos ham. Moritz ville ha en ny komite som rådgivere, men det fikk han ikke. Han fikk ikke nye penger, men en forlengelse av tidligere bevilgninger til blant annet festningsverkene.

I slutten av 1548 ble stenderforsamlinga innkalt på nytt for å diskutere interimet som keiseren hadde utstedt etter seieren i den Schmalkaldiske krigen. Stendene ba Philip Melanchthon og andre protestantiske teologer om råd, og under ledelse fra dem ble det utarbeidet et kompromiss som ga innrømmelser til katolikkene. Dette Leipzig Interimet ble hardt angrepet av ortodokse lutheraner. Men stenderforsamlinga aksepterte det. Ellers var de gamle saken om skatt og komiteen oppe, uten at det skjedde noe nytt. Moritz måtte innrømme stendene rett til å medvirke i utenrikspolitikken og i religiøse spørsmål.

Ved stenderforsamlingas møte i 1550 foreslo Moritz på nytt at han fikk en komite, noe han ikke fikk. Moritz fikk bevilget en skatt, men ikke det han hadde foreslått. Etter møtet nektet han å undertegne på at han ikke på egen hand ville inngå allianser.

Femten måneder senere innkalte Moritz stenderforsamlinga på nytt. Han fortalte at han hadde sendt noen rådgivere og teologer til kirkemøtet i Trent. Da de kom til Augsburg stoppet de siden de mente at det ikke var helt trygt å reise videre til Trent. De ville ha ei sikkerhetserklæring for å fortsette. Denne fikk de for sent til å nå fram til kirkemøtet i Trent. Men de fikk sendt Melanchtons konfesjon til Trent. Moritz fortalte videre om forhandlingene med Johann Friedrich sønner, som foreløpig stod i stampe. Og om Moritz's svigerfar Filip av Hessen som var tatt til fange av keiser Karl V. Moritz' mente at det truet hans ære at svigerfaren hans satt fengslet. Moritz gjorde militære forberedelser. Han forhandlet med protestantiske fyrster og med kong Henrik II av Frankrike, som var villig til å forsvare de tyske fyrstenes frihet, mot territorielle vinninger. Moritz ba stendene om råd. De ønsket som ventet ingen krig eller allianse med utenlandske herskere. Likevel ble Moritz leder for motstanderne av habsburgerne. Siden stenderforsamlinga ikke ønsket krig nektet den å bevilge penger til krigsforberedelsene hans.

Noen få måneder senere var det nytt stenderforsamlingsmøte. Moritz hadde da gjennomført sitt kupp mot Karl V og satt Filip av Hessen fri. Passau avtalen hadde opprettet en varig religionsfred i Imperiet. I august 1552 rapporterte Moritz om dette til stenderforsamlinga. Han ville at stenderforsamlinga skulle bevilge en skatt til krigen mot tyrkerne i Ungarn. Og han fikk penger. Adelen ville betale forholdsvis mindre skatt en byene og bøndene betalte. Og dette aksepterte ikke byene. Dessuten ville Moritz at stenderforsamlinga skulle overta en del av gjelda hans. Til slutt tilbød stenderforsamlinga seg å overta 400.000 guilder av gjelda til Moritz, og å bevilge 150.000 guilder til krigen mot tyrkerne. Dette var ikke Moritz fornøyd med, og det endte med at stenderforsamlinga overtok 600.000 guilder av gjelda til Moritz og bevilget 200.000 guilder til krigen mot tyrkerne. Moritz lovet at leiesoldatene skulle bli sendt heim og de klagene som stenderforsamlinga hadde satt fram skulle bli alvorlig behandlet og ting rettet opp. Men Moritz løste ikke opp hæren sin. Og han brukte den heller ikke mot tyrkerne. I 1553 angrep han markgreve Alcibiades av Brandenburg, og han tok 120.000 guilder uten tillatelse fra stenderforsamlinga og brukte til krigføring. Stenderforsamlinga ble forbitret. Men i juli ble Moritz dødelig såret i kamp og døde snart etter.

Den farlige utenrikspolitiske situasjonen og faren for at markgreve Alcibiades ville prøve å ta hevn fikk Moritz' etterfølger og bror August til å innkalle stenderforsamlinga til møte seks veker etter at Moritz var død. Han trengte en større hær, og mer penger til denne. Broren hadde stiftet stor gjeld, og August trengte hjelp for å betale denne. Han ba også om at stenderforsamlinga skulle utnevne en komite som han kunne rådføre seg med. Han lovet at han ville forsvare den Augsburgske konfesjonen og opprettholde lov og orden. August hadde ikke så store ambisjoner som broren og var heller ikke så krigersk. Han ville komme til en fredelig overenskomst med Ernestine slektslinja. Stenderforsamlinga satte pris på hans fredelige sinnelag. De foreslo at han kunne beholde leiehæren en måned eller to mens man så markgreve Alcibiades an. Heller ikke August fikk lov til å begynne krig uten stenderforsamlingas samtykke. Den var også opptatt av de religiøse forholdene, og av at pengene fra kirkegodset ble brukt til de formål det var tiltenkt, som betaling av lærerlønninger og prester. Dette gikk August med på. August aksepterte ikke at han ikke fikk utnevnt en komite å rådføre seg med; heller ikke at han ikke fikk økt de militære styrkene. Han gjentok kravene om dette, men de ble på nytt avslått, selv om han fikk penger til å beholde den hæren som han allerede hadde til disposisjon tre måneder til. August lovet at han ikke ville prøve å kreve inn skatter uten vedtak av stenderforsamlinga.

Sju måneder senere sammenkalte August stenderforsamlinga på nytt. Det var fortsatt fare for krig, og August ville diskutere hvordan man skulle forholde seg til at det sirkulerte mynt med mindre edelmetallinnhold enn pålydende, og spørsmål omkring ro og orden, som om hvordan man skulle forholde seg til de mistenkelige omstreiferne som vandret rundt mange steder? Forhandlinger var fullført med Ernestine slektsgreina, og August informerte stenderforsamlinga om dette, og den gikk inn for at avtalen skulle undertegnes. Stenderforsamlinga uttalte seg også om de andre sakene som August hadde tatt opp. Byene motsatte seg adelens skattefritak. Drifta av de skolene som ble finansiert med midler fra kirkegodset ble diskutert. Stenderforsamlinga bevilget 240.000 guilder, som de økte med 40.000 guilder, av midler fra kirkegodset til skoler, etter at August hadde krevd så mye som 360.000 guilder til dette formålet. Under August var det fred og økende velstand for store grupper av befolkninga.

Stenderforsamlinga møtte i 1555 og i 1557 og i 1561 og i 1565. Skattespørsmål og skolespørsmål ser ut til å ha vært viktige saker. Skattespørsmålet var først og fremst fordelinga av skattene. Byene var svært misfornøyde med adelens store privilegier, og man var opptatt av at det ble bygd nye skoler og at de ble drevet best mulig og at pengene fra kirkegodset kom fram til skolene. I 1557 måtte adelen betale skatt av adelslenene, og det var siste gang at de adelige lenene ble beskattet. Men adelen betalte fortsatt skatt av annen eiendom, men til langt lavere satser enn byene og bøndene. Omsetningsavgifta på øl og vin ble hver gang forlenget, og stendene presenterte sine klager, som hertugen tok hensyn til. Det foregikk reelle forhandlinger mellom hertugen og stenderforsamlinga. August regjerte til i 1586. Etterhvert innkalte han stenderforsamlinga sjeldnere. Grunnen var at det var ro og fred. Forholdet mellom August og stendene var harmonisk og godt, og det var fred og velstand i landet.

Stenderforsamlinga av 1565 ga endelig August den komiteen av rådgivere (faktisk to komiteer, en på tretti personer og en på seksti personer) som han lenge hadde bedt om. Og han brukte den. Senere stenderforsamlinger utnevnte også komiteer av rådgivere til kurfyrstene. I 1567 innkalte August stenderforsamlinga igjen. August ønsket at beløp som stenderforsamlinga allerede hadde bevilget til ham i 1565 ble utbetalt raskere enn forutsatt. Det skyldtes at Imperiet hadde pålagt Saksen og August å straffe hertug Johann Friedrich av Ernestine Saksen for å delta i feider og å bryte freden. August beleiret Johann Friedrich sin hovedstad Gotha, og det var fare for at Johann Friedrich ville prøve å invadere Saksen. August trengte en hær, og penger, for å sikre at dette ikke skjedde. Komiteen sa at dette var en sak som stenderforsamlinga måtte avgjøre. August påskyndet likevel skatteinndrivinga.

Det gikk tre år til neste gang stenderforsamlinga ble innkalt. August ønsket større bevilgninger, og denne gangen var stenderforsamlinga ikke fornøyd med hvordan August hadde fulgt opp stenderforsamlingas klager. Likevel fikk August forlenger omsetningsavgifta på øl og vin og det ble innført en eiendomskatt som skulle gi 120.000 guilder årlig. Men August fikk ikke bevilget penger som skulle dekke utgiftene ved datterens bryllup. Stenderforsamlinga tok over gjelda til August mot at han lovet at han i framtida ikke ville stifte gjeld uten samtykke fra stenderforsamlinga. Det ble dannet et Obersteuercollegium med fire medlemmer utnevnt fra stenderforsamlinga og fire fra kurfyrsten som var ansvarlig for å motta og administrere fyrstedømmets skatteinntekter. I hvert distrikt var det en stenderkomite som var ansvarlig for innkreving av skattene. Den var ledet av en adelsmann. Dermed ble kurfyrstens administrasjon som administrerte herskerens betydelige inntekter fra hans egne eiendommer, gruvene og enkelte avgifter, skilt fra skatteadministrasjonen som ble overtatt av stendene, selv om denne skattekommisjonen - Obersteuercollegium - også hadde medlemmer utnevnt av kurfyrsten. Denne skattekommisjonen bestod i mer enn to hundre år. I mange andre fyrstedømmer var det liknende skattekommisjoner, og ofte var alle medlemmene utnevnte av stenderforsamlingene.

To stenderforsamlinger til ble avviklet i August si regjeringstid, med seks år mellomrom, i 1576 og 1582. Omsetningsavgifta på øl og vin ble forlenget og eiendomskatten ble redusert.

August ble etterfulgt av Christian I som bare regjerte i fem år. I det tidsrommet ble det bare avviklet en Landdag, i 1587. Christians viktigste rådgiver var Nicolaus Crell, som ble forfremmet til kansler i 1589 og regjerte ganske alene uten å benytte seg av det private rådet som kurfyrst August hadde opprettet. Nicolaus Crell kom i konflikt med stenderforsamlinga. Han prøvde å innføre skatter uten tillatelse fra stenderforsamlinga. Crell hadde kalvinistiske tilbøyeligheter, og dette skapte sterk motstand i det ortodokse lutherske miljøet som var dominerende i Saksen. Utenrikspolitisk søkte Crell å spille på lag med andre kalvinske fyrster. Da Christian I døde i 1591 var etterfølgere Christian II umyndig, og hertug av Ernestine slektslinja, Friedrich Wilhelm av Saxe-Weimar, ble verge og administrator for Christian II. Friedrich Wilhelm var strengt ortodoks luthersk. Crell mistet sin maktposisjon, og ble arrestert. Han ble anklaget for å ha brukt makt i religiøse spørsmål og ha forhandlet med Henrik IV av Frankrike, og i 1594 begynte rettssaken. Crell ble dømt til døden og henrettet i 1601.

Fem stenderforsamlinger møtte i løpet av Christian II's regjeringstid. I 1592 forlenget stenderforsamlinga omsetningsavgifta på øl og vin med bare tre år. Det vanlige hadde vært seks år. I 1595, 1601 og 1605 var det nye stenderforsamlingsmøter. Og disse stenderforsamlingene forlenget denne avgifta med seks år. I 1605 ble denne avgifta fordoblet.

I løpet av femtenhundretallet ble stenderforsamlingas rettigheter og privilegier klar definert. Den ble en korporasjon med klare bestemmelser om prosedyrer og medlemskap. Den møtte med ganske jevne mellomrom, og ved behov. Stenderforsamlinga hadde bevilgningsmyndighet og innflytelse over religionspolitikk og utenrikspolitikken. Stenderforsamlinga ønsket en fredelig utenrikspolitikk og ortodoks luthersk lære og praksis. Stenderforsamlinga hadde en sterk posisjon i Saksen gjennom hele århundret.


Politikk i Saksen i det syttende århundret.

Trettiårskrigen og Saksen.

Freden og velstanden som Saksen hadde opplevd gjennom det sekstende århundret ble ødelagt av Trettiårskrigen (1618-1648). I de første tolv årene av krigen var Saksen lite berørt av krigshandlingene. Det var fiendtlighet mot kalvinistene, og sjalusi mot kurfyrsten av Pfalz som hadde overtatt kongeverdigheten i Böhmen, som fikk kurfyrst Johann Georg I (1611-56) til å gå i allianse med keiser Ferdinand II i begynnelsen av 1620. Som belønning skulle Saksen få området rundt Bautzen, som ligger rett øst for Saksen, og alle utgifter betalt. Da den katolske liga invaderte Böhmen erobret Johann Georg II Bautzen. Stendene i Saksen satte ikke pris på dette nære samarbeidet med keiseren rettet mot andre protestanter. Adelen i Saksen nektet å kjempe for keiseren i Böhmen, mot "deres kjære naboer, deres venner gjennom blod og andre band, og også religionsbrødre." Likevel ga stenderforsamlinga store bidrag for å betale kurfyrstens gjeld.

I Stenderforsamlinga i 1628 ble det opplyst at kurfyrstens gjeld hadde blitt mer enn fordoblet de foregående seks årene, og nå var på 7.100.000 guilder, som det måtte betales 6% rente av. Johann Georg nektet å opplyse om hvordan han hadde pådratt seg denne store gjelda. Stenderforsamlinga fikk kurfyrstens administrasjonsleder, Dr. David Döring, arrestert og stillet for en domstol, men etterforskninga viste ingenting kriminelt. Stenderforsamlinga overtok to millioner av kurfyrstens gjeld, og innvilget en helt ny omsetningsavgift på kjøtt. Den var foreslått av adelen. Byene hadde foreslått å beskatte maling av korn. Kjøttskatten ble etterhvert en permanent skatt som stenderforsamlingene alltid fornyet, i likhet med omsetningsavgifta på øl og vin. Slakterlauget fikk i oppgave å kreve inn kjøttavgifta.

Krigen nærmet seg Saksen. De katolske styrkene trengte inn i Nord-Tyskland. Gustav Adolf gjorde landgang i nord og søkte å få de ledende protestantiske statene, Brandenburg og Saksen, som allierte. Men disse var nølende. Johann Georg foretrakk alliansen med keiseren. I 1631 beleiret Tilly Magdeburg som også Johann Georg var interessert i. I mai 1631 erobret keiserens hærfører Tilly Magdeburg, og Johann Georg tok skritt for å kunne forsvare Saksen mot ham. Johann Georg ble mer og mer engasjert på protestantisk side, og innledet forhandlinger med Gustav Adolf. Kurfyrsten måtte diskutere situasjonen med stenderforsamlinga. Stenderforsamlinga ønsket ikke at Saksen skulle bli direkte deltaker i krigen, men ville likevel føre en aktiv utenrikspolitikk der Saksen ga økonomisk støtte. Men Saksen ble slagmark. Sverige okkuperte Saksen. En saksisk hær ble satt opp underlagt et krigskansleri (Kriegskanzlei). Saksen ble et offer i krigen uten mulighet til å påvirke dens utfall. Johann Georg ble derfor stadig mer villig til å inngå en separat fred med keiseren siden en endelig fred så ut til å være langt borte.

Ti veker etter slaget ved Nördlingen i august 1634 undertegnet Johann Georg en foreløpig fredsavtale med keiseren. Saksen skulle sammen med andre fyrster og keiseren tvinge de andre krigførende til fred og tvinge svenskene ut av Tyskland. Denne avtalen la Johann Georg fram for Stenderforsamlinga. I følge avtalen skulle Johann Georg kommandere en fjerdedel av Imperiets styrker. Stenderforsamlinga ba Johann Georg om å ta kontakt med de andre protestantiske fyrstene og diskutere sakene med dem. Han skulle prøve å få en tilfredsstillende kompensasjon fra Sverige, sikkerhet for det kirkegodset som var blitt sekularisert, om mulig et kompromiss for Pfalz, og ikke avslå den kommandoposten som var blitt tilbudt ham, for det var bedre selv å være bevæpnet enn å være overlatt til andre, spesielt utlendinger. Johann Georg svarte at den avtalen som han var tilbudt var den beste som han kunne oppnå, og stenderforsamlinga rådde ham da til å akseptere den. Men landet var nå så utarmet at det kunne ikke yte større skatter. Stenderforsamlinga bevilget penger for to år framover, og det var mindre enn vanlig. Og bare halvparten av den eiendomsskatten som kurfyrsten ønsket. Etter lange forhandlinger ble dette økt til 82% av det kurfyrsten ønsket. Johann Georg lovet til gjengjeld å ikke inngå allianser eller stifte gjeld eller kreve inn skatter uten stenderforsamlingas samtykke. Likevel prøvde han noe senere å kreve inn nye skatter på egen hand. I mai 1635 ble freden i Praha inngått. Saksen fikk fred med keiseren, men lidelsene fortsatte. (Se kapitlet om Trettiårskrigen.)

I 1640 ble den neste stenderforsamlinga innkalt til møte. Nye skatter ble bevilget. En fjerdedel av dem ble øremerket til hæren. I 1646 bevilget stenderforsamlingas komiteer en egen skatt til hæren. Etter krigen ble dette en regulær skatt, som gradvis økte.

Etter Trettiårskrigen.
Etter Trettiårskrigen foretrakk Johann Georg å ikke kalle inn stenderforsamlinga, men bare de mindre komiteene. I 1653 foreslo en av stenderforsamlingas permanente komiteer at Saksen skulle ha en stående hær på 4.000 mann istedenfor militsen. Dette aksepterte Johann Georg. Denne utviklinga var farlig, for to år senere kalte Johann Georg ikke engang inn de regulært oppnevnte komiteene, men et antall adelsmenn og byrepresentanter, uten noen formell eller lovlig myndighet, og fikk dem til å "bevilge" skatter til ham. Mellom 1640 og 1657 ble stenderforsamlinga ikke innkalt siden komiteene fra 1628 var blitt permanente, og de tjente fyrsten bedre enn stenderforsamlinga.

Komiteene bevilget nye og større skatter. Stenderforsamlingene i mange fyrstedømmer ble i løpet av lang tid ikke innkalt, og deres innflytelse og makt ble redusert, i for eksempel Bayern og Brandenburg. Men ikke i Saksen, trolig siden Johann Georg fulgte en vinglet politikk i forhold til stenderforsamlinga, og ikke gikk hardt inn for å svekke den. Etterfølgeren til Johann Georg ble på grunn av den store gjelda og derfor behovet for bevilgninger mer avhengig av stenderforsamlinga enn fyrstene hadde vært før Trettiårskrigen. Stenderforsamlinga i Saksen økte sin innflytelse, motsatt av det som skjedde i mange andre fyrstedømmer, etter Trettiårskrigen. I Saksen overlevde stenderforsamlingas innflytelse inn i det attende århundret.

Regjeringsskifte i 1656.
I 1656 endte Johann Georgs lange regjeringstid. De områdene som han hadde styrt over ble delt mellom sønnene hans. De yngre sønnene fikk overta sekulariserte bispedømmer, som fikk en del av den gjelda som lå på kurfyrsten. Kurfyrsten skulle ha visse rettigheter i disse bispedømmene. Disse utskilte områdene, Merseburg, Weissenfels og Naumburg, ble forenet med Saksen nitti år senere. Disse bestemmelsene gjorde det nødvendig å sammenkalle Stenderforsamlinga for å høre dens mening. Stenderforsamlinga sa at dette var en sak som burde vært drøftet med den på forhånd. Stenderforsamlinga i Saksen var, i likhet med stenderforsamlingene i andre fyrstedømmer, motstander av at territoriene skulle deles opp mellom flere fyrster. Den nye kurfyrsten, Johann Georg II, var naturligvis også motstander av at Saksen skulle splittes opp. Skattene ble behandlet, og stenderforsamlinga hevdet at det var blitt krevd inn større skatter de siste årene enn det som var bevilget. Og at skatter var blitt krevd inn med militære midler. Det kunne ikke tåles!

Stenderforsamlinga vedtok nye skatter ved å forlenge gyldigheten av de eksisterende og tidligere vedtatte skattene. Byene klaget over at deres egne tjenestemenn ikke fikk samle inn skattene, men at statens tjenestemenn tok dette på seg. Det var klager på flere av omsetningsavgiftene. Det ble sagt at en del omsetningsavgifter som gjaldt i Saksen ikke ble krevd inn i andre fyrstedømmer, og det skadet handelen i Saksen. Den nye kurfyrsten var ikke fornøyd med størrelsen på de skattene som ble bevilget. Stenderforsamlinga gikk med på å øke bevilgningene til militære formål. Til gjengjeld lovet kurfyrsten at utestående skatter ikke skulle drives inn med militære midler og at skattene i byene skulle kreves inn etter gammel skikk, og at stenderforsamlingas klager skulle bli grundig undersøkt og behandlet. De omsetningsavgiftene som var spesielle for Saksen var så upopulære i byene at Leipzig gjennom mange år nektet å betale dem.

Ni måneder etter stenderforsamlingas møte i 1657 samlet kurfyrstens private råd elleve adelsmenn og fire borgermestere siden Johan Georg II syntes at det var for tidlig å kalle inn til nytt møte for stenderforsamlinga. Han var vikar for keiseren siden keiser Ferdinand IV hadde dødd i 1654, og Leopold I først ble valgt til ny keiser i 1658. Johan Georg II hadde bedt stenderforsamlinga om bevilgning av ekstra midler til de ekstraordinære utgiftene dette vikariatet medførte, men ikke fått det. Nå ville han ha 60.000 guilder for å være til stede ved keiservalget. Men den gruppa personer som var samlet svarte at de ikke hadde myndighet til å bevilge penger; det hadde bare stenderforsamlinga. De foreslo at han også kunne spørre de seks distriktenes stenderforsamlinger om penger. (Saksen var delt inn i seks distrikt.) Disse ble spurt, og bevilget også penger, hver fra sitt distrikt. På den måten fikk kurfyrsten inn litt mer enn det halve av den summen han ønsket.

I 1659 prøvde kurfyrsten en annen taktikk for å få inn penger. Hvert distrikt ble bedt om å sende utsendinger med alle fullmakter til å bevilge penger siden det kostet for mye å sammenkalle hele stenderforsamlinga. Utsendingene ble fortalt at fyrsten trengte mer penger siden skatteinngangen sviktet. De svarte at det enda ikke var godtgjort for stenderforsamlingas klager, og at hele skatteinngangen ble overtatt av kurfyrstens administrasjon, mens den etter forliket av 1640 skulle gå til Obersteuercollegium, og administreres ut fra det. Utsendingene klaget også over at skattetjenestemennene blandet seg inn i byenes indre affærer. Johann Georg II sa at det brygget opp til krigstid, og viste til den nordiske krig som var under oppseiling. Derfor måtte et forsvar forberedes. Bevilgningene til hæren ble forlenget og det ble bevilget penger til 300 ekstra kavalerister og 10.000 guilder til ambassadører og 16.000 guilder til begravelsen av Johann Georg I.

Statens utgifter var store og dens finanser var uten styring. Staten kom på randen av konkurs. I slutten av 1660 ble stenderforsamlinga kalt inn. Stenderforsamlinga bevilget store pengesummer mot at kurfyrsten gikk til store innrømmelser. Fyrsten foreslo nye skatter, og forklarte behovet med at de gamle og store inntektene fra gruvene sviktet siden gruvene begynte å bli tomme eller for dype til å kunne drives regningssvarende. Stenderforsamlinga gikk med på et nytt forsvarssystem der seks kompani, hvert på 500 soldater, skulle velges fra militsen og stå klare for bruk overalt i Saksen. Stenderforsamlinga krevde at skatteinnkrevinga skulle skilles ut fra fyrstens administrasjon, som ikke skulle legge seg bort i innkrevinga av skatter. Byene krevde at deres gamle rett til å kreve inn skattene måtte gjenopprettes. De ville også være representert i Obersteuercollegium, og ville delta i utvelgelsen av de personene som deltok der. Obersteuercollegium var dominert av adelen. Det ble klaget på kurfyrstens rådgivere som hindret kommunikasjonen mellom fyrsten og stenderforsamlinga. Kurfyrsten fikk ikke alle de skattene som han ønsket, men likevel økninger, på betingelser.

Blant betingelsene som kurfyrsten måtte gå med på for skatteøkning var at han avskaffet avgifta på mat folk dyrket til eget bruk og at han ikke ville dele landet mellom arvingene sine uten først å rådføre seg med stenderforsamlinga, og at han ville rådføre seg med den i alle viktige spørsmål. Han skulle videre ikke innføre nye skatter, og skille skatteetaten ut fra administrasjonen sin, som i det hele tatt ikke skulle ha noe med skatteoppkrevinga å gjøre. En annen betingelse var retten til at utsendinger fra de seks kretsene som Saksen var delt inn i kunne samles etter eget initiativ hvert år, eller så ofte de ønsket, for å drøfte viktige politiske spørsmål. Innkallinga skulle gjøres av Erbmarscall som ledet adelens forsamling. Fyrsten hadde rett til på forhånd å få vite om møtene og til å få referat etter møtet. Men byene ble ikke representert i Obersteuercollegium. Det fortsatte å bestå av fire representanter fra adelen og fire valgt av kurfyrsten. Hvert av de tre nye fyrstebrødrenes områder fikk i tillegg en representant i Obersteuercollegium. Det ble nå strengt overvåket at Obersteuercollegium var skilt fra fyrstens administrasjon ellers. Stendene utarbeidet en ny forsvarsordning, den var ferdigstilt i 1663.

Hæren bestod av 8.260 soldater i 1675, og vokste langsomt til Johann Georg II døde fem år senere. Da ble hæren redusert. Etterfølgeren hans, Johann Georg III, kom til å øke hæren til 10.000 mann. Den bestod av fire kavalleriregimenter, fire infanteriregimenter og et dragonregiment. Under krigen mot tyrkerne ved århundrets slutt var hæren oppe i 20.000 mann. I Tyskland var bare Brandenburgs hær større. Hæren deltok i Imperiets krig mot tyrkerne og mot Ludvik XIV. Den skadet ikke stenderforsamlingas innflytelse, tvertimot gjorde de finansielle behovene at fyrsten ble mer avhengig av bevilgninger fra stenderforsamlinga.

Under Landdagen i 1666 ble det tatt opp at det sekulariserte kirkegodset til dels ble misbrukt. Inntektene fra det kunne bli brukt til å dekke underskudd hos kurfyrsten, eller de kunne bli underslått av andre. En komite ble nedsatt for å undersøke forholdene. Den skulle rapportere til førstkommende stenderforsamling, fire år senere. Under landdagen (stenderforsamlinga) i 1670 ble klager over omsetningsskatter som bare ble krevd inn i Saksen, og ikke i andre fyrstedømmer, på nytt tatt opp. Det førte bare til mindre justeringer. Skatten til hæren vokste fra 112.000 guilder i 1660 til 228.000 i 1670 og videre til 343.000 i 1673 og 457.000 guilder i 1676. I 1681 ble 800.000 guilder bevilget, og det ble dannet et spesielt krigsråd i 1684. Adelsmenn ble foretrukket ved ansettelser i hæren og også ellers i staten, og ble raskere forfremmet. Men adelen var lite interessert i å tjenestegjøre i hæren, og mer interessert i kommersielle aktiviteter. Både borgere og adelsmenn kunne kjøpe adelsgods, og adelen prøvde å få dette forbudt for borgere, uten å lykkes.

I 1680 ble ikke landdagen samlet, men tjue adelsmenn og representanter fra sju byer ble kalt sammen med beskjed om at de måtte bringe alle fullmakter til å kunne bevilge penger. Fullmaktene ble svært nølende gitt, med beskjed om at slikt ikke måtte forekomme senere. Det ble bevilget skatter som vanlig. Tretten år senere, under Johann Georg IV, ble eksperimentet gjentatt. I mellomtida hadde stenderforsamlinga tre ganger vært samlet, i 1681, 1687 og i 1692, og komiteene dens møtte oftere. I 1694 foreslo kurfyrsten en alminnelig omsetningsskatt på konsum. Adelen satte seg mot dette, og kurfyrsten ble rasende og truet med å kreve inn denne skatten med militære midler. Men senere samme år døde han.


Stendene i det attende århundret.

Friedrich Augustus I overtok etter Johann Georg IV. Han overtok også noen av sin fars prosjekt, som å innføre omsetningsavgift på alle varer, og å underkue stenderforsamlinga. Naboen i nord, Brandenburg, hadde fått en stor stående hær. Saksens kurfyrste ville delta i konkurransen om makt. Han ville bli konge i Polen, og gikk energisk inn for dette, spesielt etter Sobieskis død i 1696. Neste år lyktes han, etter å ha brukt mye penger på valgkampanjen. Han trengte mye penger, både til å bli valgt og enda mer for å holde seg ved makta og bygge en hær i Polen. Den polske riksdagen ønsket ikke å bevilge penger til sin nye konge. Gjelda til Friedrich Augustus økte svært raskt. Han ble derfor i noen grad avhengig av stenderforsamlinga, og måtte ta hensyn til den. Men han ønsket å bli uavhengig av den. Han var mest opptatt av Polen, og hadde ingen entydig politikk overfor stenderforsamlinga i Saksen.

Kort etter tiltredelsen som kurfyrste foreslo Friedrich Augustus overfor stenderforsamlinga at det ble innført omsetningsavgift på alle varer. Byene støttet dette forslaget siden det ville fjerne adelens skattefritak. Derfor var også adelen motstander av forslaget. En komite nedsatt av stenderforsamlinga for å vurdere forslaget gikk også mot det. Det ble heller ikke vedtatt. Stenderforsamlinga ville bygge ned hæren, og det høge utgiftsnivået til hæren som hadde vært holdt på grunn av krigen mot tyrkerne ble ikke opprettholdt. Friedrich Augustus fikk det ikke som han ville, og måtte nøye seg med det han fikk, og sverget at han ville respektere stenderforsamlingas privilegier og rettigheter.

Noen få måneder senere ble hæren økt til nesten 20.000 mann på grunn av krigen mot tyrkerne. Stendene protesterte kraftig mot tvangsrekruttering, og forlangte at de som var blitt tvunget inn i hæren måtte frigjøres. Friedrich Augustus satte i verk ei granskning av administrative metoder og strengere kontroll av skattlegging for å begrense adelens innflytelse og begrense korrupsjonen og hoffets utgifter. Men det ble ikke gjort betydelige besparinger. Inntektene var for små i forhold til den nye kurfyrstens ambisjoner. Eiendommer og privilegier måtte pantsettes og selges, og en banco de depositi ble grunnlagt.

I 1698 presset stendene på for å få sine klager tatt til følge. Da de ikke fikk svar på sine krav ønsket de å samle stenderforsamlinga, siden den var det eneste kompetente organ i følge stendene. I 1697 ble kurfyrsten katolikk siden han ønsket støtte i Wien og Roma for sin politikk i Polen, og det var ikke populært i det ortodoks lutherske Saksen. Stendene fryktet voksende utenlands innflytelse ved hoffet som ville redusere deres egen makt. Stendenes klager i det religiøse spørsmålet ble støttet av folkelige opptøyer. I 1717 ble det klart at også sønnen til Friedrich Augustus var katolikk, og det økte på nytt motstanden mot kurfyrsten.

I 1699 sammenkalte Friedrich Augustus stenderforsamlinga til møte i august. Han ønsket penger, og foreslo på nytt å innføre ei alminnelig omsetningsavgift. Stendene framførte sine klager. Spesielt klaget de over revisjonsrådet, som gikk fram på ulovlige måter. Etter lange forhandlinger greide stenderforsamlinga å få revisjonsrådet vingeklippet, i det det skulle slutte med sine undersøkelser, eller undersøkelsene skulle bli overtatt av en komite underlagt stenderforsamlinga. Denne kunne sette fri mot kausjon de som var arrestert og få sakene deres opp for retten.

Byene håpet at innføring av en alminnelig omsetningsavgift ville spre skattebyrden mer og gjøre den lettere for byene. En alminnelig omsetningsavgift ville lett kunne gjøres permanent, og dermed ville kurfyrsten bli mindre avhengig av stenderforsamlinga siden han ikke ville være så avhengig av å spørre den om penger. I 1702 ble en omsetningsavgiftsinspeksjon opprettet, og den fikk i oppgave å omgjøre den eksisterende omsetningsavgifta til ei alminnelig avgift på alle varer i de byene som ønsket dette. Ved slutten av 1703 hadde dette skjedd i 112 byer. På samme måte som i Hohenzollernes land ble omsetningsavgifta krevd inn ved byportene. Tidlig i 1704 protesterte stendene mot dette, men kurfyrsten tok ikke hensyn til protesten. I 1705 ble den alminnelige omsetningsavgifta utvidet til å også å gjelde på landsbygda.

Skatteinngangen økte betydelig, men Friedrich Augustus ble ikke uavhengig av stenderforsamlinga. I den store nordiske krig var Friedrich Augustus som polsk konge et aktivt medlem av alliansen som var rettet mot Karl XII av Sverige. (Se kapitlet om krigene i perioden 1650-1715.) Saksens hær ble øket til 30.000 mann, og det ble krevd inn skatter uten vedtak i stenderforsamlinga. Men krigen gikk dårlig for Friedrich Augustus. Karl XII drev ham ut av Polen og avsatte ham. Deretter invaderte Karl XII Saksen og tvang Friedrich Augustus til fred i 1706. Karl XII krevde enorme bidrag fra stendene. Høsten 1707 evakuerte svenskene Saksen da Karl XII begynte å gjøre seg klar til å gå inn i Russland.

Saksen hadde lidd mye under den svenske okkupasjonen, og lidelsene var ikke slutt. Etter slaget ved Poltava fattet Friedrich Augustus nytt håp. I 1709 ble det krevd inn en ny skatt uten vedtak i stenderforsamlinga. Hæren ble i 1710 økt til 36.000 mann. Stenderforsamlingas innflytelse ble redusert. Han ville ikke holde de løftene som hans forgjengere hadde gitt til stenderforsamlinga. Han ville heller ikke la stenderforsamlingas komiteer samles på eget initiativ.

Stenderforsamlinga ble ikke avskaffet. Kurfyrsten trengte stadig mer penger, og regjeringa satte ikke pris på Friedrich Augustus' absolutistiske politikk. Stenderforsamlinga av 1718 sverget å være trofast mot den Augsburgske konfesjon, blant annet som en reaksjon mot at tronfølgeren hadde erklært seg som katolikk. Bare lutheranere skulle kunne være medlemmer av stenderforsamlinga, og de ville bare selge eiendom til andre lutheranere. I 1722 krevde stenderforsamlinga at den alminnelige omsetningsavgifta skulle avskaffes. Pengene den skaffet inn gikk direkte til kurfyrsten. Da den nordiske krigen var over ble hæren redusert til 15.000 mann. Men i 1725 ble hæren økt til mer enn 26.000 mann, og kurfyrsten krevde økte bidrag til hæren fra stenderforsamlinga. Dette gjorde han etter å ha spurt sine rådgivere om han heller skulle prøve å gå rundt stenderforsamlinga for å få penger, ved for eksempel å få en komite til å bevilge penger, eller ved andre midler. Rådgiverne ba Friedrich August ta opp pengespørsmålet med stenderforsamlinga, og den ble innkalt til å møte tidlig i 1728.

Stenderforsamlinga bevilget 1.430.000 guilder i 1728 til militære formål. Pengene skulle utbetales innen tre år. I 1731 bevilget stenderforsamlinga nye 742.000 guilder årlig for de kommende tre årene. Hæren ble økt til mer enn 30.000 mann. Bare 11% av dem var ikke fra Saksen. Men rekrutteringa var vanskelig. Folk ville ikke være soldater, og deserterte gjerne. Kirkeklokkene ringte når rekrutteringssersjantene kom, og det var vanlig med opptøyer mot dem. Unge menn rømte eller giftet seg tidlig for å slippe unna hæren. Mange myndighetspersoner ga hjelp til de som deserterte. I 1729 var rekrutteringssystemet forandret til å foregå ved loddtrekning. Men det gjorde ikke situasjonen bedre. Friedrich Augustus ønsket en like stor hær som Brandenburg-Preussen. Men Friedrich Augustus var ikke like sparsom som de prøyssiske kongene. Friedrich Augustus elsket pomp og prakt og flotte byggverk. Og dette kostet svært store pengesummer. Ved midten av århundret var gjelda på 35.000.000 guilder. Renteutgiftene la beslag på en stor del av skatteinntektene. Bidrag fra stenderforsamlinga var og ble nødvendige.

Befolkningsutvikling i Saksen på syttenhundretallet.
Friedrich Augustus døde i 1733. Det er beregnet at ved begynnelsen av det attende århundret bodde omkring to millioner mennesker i Saksen. Dette var mer enn i alle Hohenzollernes land tilsammen. Det er beregnet at i dem bodde det omkring 1.600.000 mennesker i 1713. På grunn av den store nordiske krig gikk befolkninga i Saksen tilbake. Men i Hohenzollernes land økte befolkninga under Friedrich Wilhelm I til 2.250.000 mennesker i 1740. Befolkninga i Saksen var på 1.660.000 mennesker i 1722 og 1.695.000 personer i 1755, og ble redusert med 90.000 under Sjuårskrigen (1756-63). Befolkninga i Saksen ble altså betydelig redusert i løpet av første halvdel av det attende århundret. Grunnen til dette er at Friedrich Augustus II deltok i tre store kriger, den polske arvefølgekrigen, den østerrikske arvefølgekrigen og Sjuårskrigen. Under den sistnevnte krigen ble Saksen grundig plyndret av Preussen. Friedrich Augustus var dominert av grev Brühl som ledet finansene på en katastrofal måte som nesten førte staten til konkurs. Poland kostet fortsatt store summer, og det samme gjorde hoffet. I 1745 var hæren på 37.000 mann. Den ble redusert til 16.000 mann etter den østerrikske arvefølgekrigen.

Stenderforsamlinga fortsatte å møtes med ganske regelmessige mellomrom, siden den bevilget penger for 4-6 år under hvert møte. Under Sjuårskrigen var det ikke mulig å samle stenderforsamlinga. Friedrich Augustus skrev likevel ut de gamle skattene, men han garanterte samtidig stenderforsamlingas rettigheter. Etter krigen ble samarbeidet med stenderforsamlinga tatt opp igjen. I august 1763 ble den sammenkalt, og den tok på seg å betale 3% rente av gjelda på 33.640.000 guilder til Obersteuercollegium. Et fond for dette ble etablert, og innbetalinga til fondet skulle være stor nok til at nedbetalinga av gjelda også skulle kunne foregå. Regjeringa lovet at gjelda ikke skulle økes. Myndighetenes regnskaper skulle også legges fram for hver stenderforsamling. Sju adelsmenn og sju borgere skulle stå for administrasjonen av fondet. Det var første gang at byene fikk like stor representasjon som adelen. En personskatt ble innført, og adelen ble ikke fritatt fra den. De store utgiftene til hoffet ble vesentlig redusert. Militærbudsjettet ble også vesentlig redusert, og den unge kurfyrsten Friedrich Christian tilbød seg å betale en del av det selv.

I 1766 krevde fyrst Xavier, som var blitt verge for den unge kurfyrsten og regenten, at militærbudsjettet måtte økes med 90%. Xavier prøvde å presse adelen til å gå inn for den sterke økninga av militærbudsjettet, men lyktes ikke. Men han greide likevel å få innført en ny skatt, ei avgift på maling av korn.

Friedrich Christian er oppført som fyrste bare for året 1763. Da Friedrich Augustus III, som er oppført som fyrste for perioden 1763-1827 (konge fra 1806), ble myndig ble de militære bevilgningen økt til 1.143.000 guilder i fredstid. For den bayerske arvefølgekrigen ble det bevilget ekstra midler. Disse opphørte med fredsslutninga i 1779. Det ble bevilget penger for seks år lange perioden, og stenderforsamlinga møttes derfor med seks års mellomrom fra 1769 og fram til inn i det nittende århundret. Hæren ble økt fra 19.000 mann til 28.000 mann, og holdt på det nivået. Skattenivået var litt høgere under Friedrich Augustus III enn under Friedrich Augustus I, som hadde regjert i årene 1694-1733. I løpet av 25 år ble gjelda redusert fra 33.640.000 guilder til 20.528.000 guilder. Og de obligasjonene som var utstedt til tre prosent rente økte i verdi fra 58% til 105% av pålydende.

Til stenderforsamlinga i 1728 hadde 234 adelsmann og 128 byer vært innkalt. Hver by ble representert med to eller tre medlemmer av bystyret. Antallet byer som ble innkalt holdt seg ganske konstant opp gjennom årene, men antallet adelsmenn som ble innkalt ble sterkt redusert siden stadig flere adelsgods ble overtatt av borgere. I 1787 ble 81 adelsmenn innkalt, og i 1799 ble bare 75 adelsmenn innkalt til stenderforsamlinga, siden bare adelsmenn som eide adelsgods med jurisdiksjon over det og dets underhørende befolkning ble innkalt og hadde stemmerett. Adelen var ikke spesielt beskyttet med monopoler etc. i Saksen. Flere enn de som hadde stemmerett møtte, siden i de forskjellige arbeidsgruppene kunne også folk uten stemmerett si sin mening og komme med bidrag. I tillegg til de to stendene, byene og adelen, var det et overhus som bestod av seks utsendinger fra bisperådene i Merseburg, Naumburg og Meissen og ni utsendinger fra høgadelen og seks fra universitetene i Leipzig og Wittenberg, tilsammen 21 utsendinger.

Byene Leipzig, Dresden, Wittenberg og Zwickau utgjorde byenes direktorat, og var ansvarlig for forberedelse av dokumentene til Landdagen. Medlemmene av stenderforsamlinga var organisert i komiteer. Stendene mistet sin innflytelse på religiøs politikk og utenrikspolitikk, men beholdt bevilgningsmyndighet og innflytelse på pengepolitikken.

De prosedyrereglene som var blitt utviklet i 1728 var gjeldende fram til den gamle konstitusjonen ble opphevet i 1831. Da kom en mer liberal skrevet konstitusjon som var blitt forhandlet fram mellom kongen og stenderforsamlinga.

Til oversikten over alle tekstene

Kjøp og Salg


Kilde for dette kapitlet er: F. L. Carsten: "Princes and Parliaments in Germany".