Stockholm og Sosialdemokratiet

Skrevet av Tor Førde.

Til Oversikten over alle tekstene

Kilde for denne teksten er:

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Røttene til den svenske erfaringen
  3. Velferdsstatens fødsel
  4. Saltsjöbadenavtalen fra 1938
  5. Rehn og Meidner: Den Svenske Modellen
  6. Den store etterkrigstidsboomen
  7. Boligproblemet
  8. Jordeiendommen
  9. Utviklingen av drabantbyene
  10. Vällingby og Farsta
  11. By og forsteder
  12. Systemet i krise: Økonomien
  13. Systemet i krise: Boliger og planlegging
  14. Vurdering av det sosialdemokratiske hegemoniet


Innledning

Peter Hall skriver at han har tatt med ei beretning om Stockholm fordi Stockholm var ulik andre byer. Stockholm var bare den åttiende største byen i verden da den i 1950 begynte på sitt store sosio-økonomiske eksperiment. Hele byen inkludert forsteder hadde bare omkring en million innbyggere. Byen hadde enda ikke begynt å bygge den store serien av satelittsamfunn som ville gjøre den verdensberømt. Men den hadde i de foregående tjue årene brutt seg ut fra de grensene som det nittende århundrets leilighetsblokker hadde satt for byens vekst i nord og sør på fastlandet. Men byen virket fortsatt som en liten by.

Peter Hall skriver at Stockholm skiller seg ut ved at byens politiske ledere og næringsliv og byråkrater i løpet av 1930-årene begynte å skape et annerledes samfunn. Det skulle bli en komplett velferdsstat og kombinere politisk demokrati med en bemerkelsesverdig grad av økonomisk likhet. Det var basert på overbevisningen om at et helt samfunn, en hel nasjon, kunne inngå i en allianse som ville bringe alle innbyggerne likhet, solidaritet og til slutt velstand, og dette uten å oppgi det kapitalistiske systemet. Det begynte som en rekke ideer i det sosialdemokratiske partiet, og møtte mye motstand både på venstre- og høyresida i politikken fram til valget i 1948; men da ble det det sosialdemokratiske partiets program.

Noen av trekkene til dette programmet finner vi igjen i mange andre land, spesielt i det nordlige og vestlige Europa. Men Sverige gikk mer grundig til verks for å sette dette programmet ut i livet enn noe annet land. Og Stockholm kom til å bli sett på som selve utstillingsvinduet for denne sosialdemokratiske ideen.


Røttene til den svenske erfaringen

Peter Hall skriver at en nøkkel til å forstå den svenske velferdsstaten er kjennskap til at landet er en periferi i Europa, og at det lenge var svært fattig.

Veien til industrialisering gikk gjennom eksport av jern, tømmer, og så av jernmalm og papir og andre skogsprodukter. Sverige tjente mye på at tremasse ble grunnlaget for papirproduksjon, og at etterspørselen etter papir økte svært sterkt i andre halvdel av det nittende århundret. Høykvalitets jern produsert med trekull fra skogene var en spesialitet som myndighetene prøvde å hjelpe fram og å kontrollere; eksport av jernmalm var forbudt fram til 1850-årene. Landet utviklet mekanisk industri som kom til å bruke en betydelig del av jernproduksjonen: 17% i 1871-5, 35% i 1911-15, og 63% i 1936-40.

Landet fortsatte lenge å være fattig, og leveforholdene var svært trange. Nasjonalinntekten per innbygger økte 3,1 ganger fra 1861 til 1914, mens inntekta per industriarbeider økte 2,7 ganger, og jordbruksarbeidernes inntekt økte 2,3 ganger. Befolkninga vokste i det nittende århundret siden dødeligheten sank sterkt. Det var svært stor utvandring, spesielt til USA.

Sverige importerte kapital fra Tyskland, Storbritannia og Frankrike, og kapital fra disse landene finansierte jernbaneutbygging og industriutvikling. Men etter 1910 begynte svensk kapitaloppbygging å bli så stor at den kunne utvikle svensk industri. Fra 1900 til 1910 fordoblet svenske banker sine aktiva.

Sverige begynte nå å utvikle innovasjoner. Lars Magnus Ericsson oppfant den første bordtelefonen; Sven Wingquist perfeksjonerte kulelageret; Alexander Lagerman konstruerte en maskin for masseproduksjon av fyrstikker; Alfred Nobel patenterte dynamitt; Gustaf de Laval oppfant separatoren for melk. Den svenske økonomien klatret oppover verdiskapningskjeden og produserte stadig mer sofistikert mekanisk utstyr: kontormaskiner, dampturbiner, biler, skip, medisinsk utstyr, tekstiler, plast, telekommunikasjonsutstyr. etc. Produksjonsveksten var svært sterk: ei femdobling fra siste del av 1830-årene til 1871, ei tidobling videre til 1900, og ei tjuefiredobling fra da av til 1950. Førti prosent av industriproduksjonen ble eksportert.

Peter Hall nevner en del forhold som var gunstige for denne raske industrielle veksten. Sverige ble ikke rammet av krig, og landet hadde en lang tradisjon med landsbygdindustri rundt gruvene, og en tradisjon med næringsfrihet, og en tilpassingsdyktig og hardt arbeidende befolkning, rolige forhold innenlands og en evne til innovasjon som var støttet av et godt undervisningssystem. Peter Hall skriver at det var et trekk som kanskje var av større betydning enn alle andre: selv om økonomien var kapitalistisk så var det en tradisjon at myndighetene intervenerte for å utvikle økonomien. Helt fra Gustav Vasas tid hadde den svenske økonomien være en blandingsøkonomi. Allerede tidlig hadde myndighetene spilt en aktiv rolle. Og til sist må det nevnes at befolkninga kunne lese og skrive. Så snart den svenske økonomien hadde begynt å vokse raskere enn befolkninga vokste ble denne veksten opprettholdt. I århundret 1870-1970 var den gjennomsnittlige økonomiske veksten per innbygger 2,1% per år, og det var mer enn for andre viktige økonomisk avanserte land med unntak for Japan. Og da var inntekta per person i Sverige blitt 40% høyere enn gjennomsnittlig i Vest-Europa. Det var mange ulike årsaker til denne sterke veksten. Allerede tidlig i det tjuende århundret hadde Sverige en sterk økonomisk struktur.

Urbaniseringa av Sverige kom seint. I år 1800 bodde ni av ti svensker på landsbygda. Og år 1900 levde fortsatt fire av fem svensker på landsbygda. Fra 1860 til 1900 vokste Stockholms befolkning fra 100.000 til 300.000. Stockholm var lenge like usunn som andre byer, men etter koleraepidemier i 1834 og 1853 fikk Stockholm bygd ut vannforsyning i 1864. Svenskene begynte å destillere potetsprit, og i 1830 var spritkonsumet på hele 40 liter per person. Dette førte til sterke reaksjoner, og en sterk avholdsbevegelse oppstod i Sverige. I 1909 hadde den 400.000 medlemmer, og det var et flertall i befolkninga for forbud mot produksjon og omsetning av sprit. Alkoholkontroll ble en del av programmet for den svenske velferdsstaten.

Den svenske grunnloven fra 1809 fastsatte ei deling av makten, og det var en lov om pressefrihet. Men den svenske Riksdagen var fram til 1845 inndelt i fire stender. Da innførte en reform et stemmesystem der stemmeretten var basert på eiendom, og 20% av den voksne mannlige befolkninga fikk stemmerett. Riksdagen ble delt inn i to kammer. I 1909 kom en ny stemmerettsreform som fordoblet den andelen av befolkninga som hadde stemmerett. I 1918 ble alminnelig stemmerett for menn innført.

Og da lå forholdene til rette for at arbeiderklassen kunne få politisk innflytelse. Fagforeningene ble bygd opp sakte og møtte sterk motstand fra myndigheter og arbeidsgivere. Men i 1898 ble fagforeningene samlet i Landsorganisasjonen - LO. I 1907-9 var det mange streiker, og de kulminerte i en stor streik i 1909. Deretter økte antallet medlemmer i LO: til 200.000 i 1917, til 400.000 i 1925, og til en million i 1941. LO ble svært sterk og samarbeidet nært med det sosialdemokratiske partiet.

Hjalmar Branting var grunnleggeren av det svenske sosialdemokratiet. I 1896 var han den første sosialdemokraten som ble valgt inn i Riksdagen. År 1900 dannet forskjellige liberale grupper en liberal koalisjon der liberale bønder, sosiale reformatorer, radikalere, intellektuelle og avholdsfolk deltok, og den samarbeidet med sosialdemokratene i mange år. Under de liberale regjeringene til Karl Staff i 1905-6 og 1911-14 ble det innført alderstrygd. Da Første Verdenskrig begynte ble det opprettet en arbeidsløshetskommisjon som kunne sette i gang offentlige arbeider, som veiarbeid, jernbaneutbygging etc.


Velferdsstatens fødsel

Det sosialdemokratiske partiet fikk flere medlemmer i Riksdagen, spesielt etter at stemmeretten ble utvidet. I 1896 hadde de en representant i Andre Kammeret; i 1917 hadde de 97, og i 1919 hadde de 49 representanter i Første Kammeret. Da det ble innført alminnelig stemmerett i 1918-21 ble sosialdemokratene det største partiet i begge kammer i Riksdagen. Men først i 1941 fikk de en klar majoritet i Andre Kammeret. I 1920 ble Hjalmar Branting den første sosialdemokratiske statsministeren i Sverige. Men han ledet ei mindretallsregjering. Bare to ganger fikk sosialdemokratene alene et flertall av representantene i Andre Kammeret. Det var i 1941-4 og 1969-70. Da ble Riksdagen bestående av bare ett kammer, og i det fikk sosialdemokratene alene aldri majoritet.

Likevel var Sosialdemokratene det største partiet i Sverige og dannet mange regjeringer. I 1931 skjøt soldater fem streikende arbeidere i Ådalen, og dette reagerte folk i Sverige sterkt på. Året etter dannet Sosialdemokratene regjering. Ernst Wigerforss ble finansminister, og han innførte en keynesiansk inspirert økonomisk politikk, og brukte penger på offentlige arbeider inkludert husbygging og veibygging. Han foreslo også å gi 130.000 arbeidsløse arbeidere arbeidet tilbake med ordinære lønninger, enten i offentlige arbeider eller ved subsidier til industrien. Det var et svært kontroversielt forslag, men det ble oppnådd et kompromiss som satte lønna til de arbeiderne som ble omfattet av forslaget til den høyeste som ufaglærte arbeidere hadde i området. Men ordningen ble unødvendig. Arbeidsledigheten var på det høyeste i 1932 med 31%. Men to år senere var den halvert, og ved slutten av 1930-årene var den nede på 9%. Industriproduksjonen økte med 65% fra 1929 til 1939, mens verdenshandelen stagnerte. Devaluering som gjorde eksporten svært konkurransedyktig synes å ha vært løsningen. Sosialdemokratene kom med mange ulike tiltak for å bygge velferdsstaten. De fremmet husbygging og offentlige arbeider og økte alderstrygda og innførte støtte til mødre og lån ved giftemål og barnetrygd og subsidierte skolemat. Dette var så vellykket at også de andre politiske partiene aksepterte denne politikken. Sosialdemokratene fortsatte å styre Sverige, enten alene eller i koalisjoner, nesten kontinuerlig fra 1932 til 1976.

I 1920- og 1930-årene ble det ideologiske grunnlaget som Sosialdemokratene kom til å holde seg til fastsatt. I 1940- og 1950-årene ble dette mer konkret utformet til praktisk politikk, skriver Peter Hall. Han skriver at med få unntak er verken denne politikkens ideer eller navnene til de som utformet ideene godt kjent utenfor Sverige. Han skriver videre at den enestående karakteren til det svenske sosialdemokratiets økonomiske politikk sjelden har blitt forstått utenfor Sverige. Og Peter Hall vil prøve å gjøre dette tilgjengelig:

De grunnleggende ideene er karakteristisk svenske, og noen av dem er gamle. Peter Hall gir et sitat: "Det eldgamle tette bondesamfunnet, det distriktsbaserte forsvarssystemet fra før vikingtida, det kristne kirkesognet fra middelalderen med dets omsorg for den svake, det paternalistiske monarkiet til Gustav Vasa, og det attende århundrets merkantilisme". Og noen tanker var hentet utenfra. Peter Hall skriver at svenskene alltid var kosmopolitter i sin lesning, og hentet elementer fra Det Tyske Keiserrikets velferdspolitikk og fra dansk sosialpolitikk og fra Beveridgerapporten fra 1942.

Den første grunnleggende ideen var at demokratiet skulle bli utvidet fra det politiske området og til det sosioøkonomiske området. Her hadde svenskene et spesielt begrep: folkehemmet. Partilederen Per Albin Hansson uttrykte begrepet slik i en riksdagsdebatt i 1928: det er en god heim der det ikke er noen privilegerte medlemmer. Alle sosiale og økonomiske barrierer som nå stenger noen ute fra samfunnets goder skulle rives, samfunnet skulle ikke lenger være inndelt i de privilegerte og de uheldige, i herskere og undersåtter, i rike og fattige, i plyndrere og utplyndrede. Akkurat som en familie tok vare på alle sine medlemmer skulle folkhemmet ta vare på de arbeidsløse, de syke og de gamle.

Peter Hall skriver at på dette grunnlaget bygde Sosialdemokratene noen bemerkelsesverdige postulat. Det viktigste var kanskje at det ikke er noen motsetning mellom sosioøkonomisk likhet og økonomisk effektivitet, tvert i mot kunne de forsterke hverandre. Nøkkeltenkerne her var Gunnar og Alva Myrdal. I 1930-årene utviklet de den da revolusjonære, men nå alminnelig aksepterte, forståelsen om at utgifter til barns utdannelse og helse var investeringer i menneskelig kapital - human capital. Og sammen med dette kom en annen tanke, utviklet i 1941 av Gösta Rehn og Rudolf Meidner, og satt inn i praktisk politikk i 1950-årene: at en mer egalitær lønnsstruktur ville øke den økonomiske effektiviteten og presse mindre effektive bedrifter til å forbedre produktiviteten eller bli avviklet, mens mer effektive bedrifter ville akkumulere overskudd til reinvesteringer, som ville gjøre dem enda mer produktive, og skape en god økonomisk spiral.

Fra dette utviklet svenskene begrepet om den sosialt kontrollerte markedsøkonomien. Denne ideologien delte sosialdemokratene med det liberale partiet under Bertil Ohlin. Og denne enigheten var en nøkkelfaktor i byggingen av den svenske velferdsstaten etter krigen. Markedet skulle ikke avskaffes, men tvinges eller styres til å fungere bedre. Et eksempel var arbeidsmarkedspolitikken der Myrdal argumenterte for at staten måtte intervenere for å skaffe arbeidsledige og andre ny opplæring eller omskolering når ny teknologi trengte bort gammel teknologi. Allerede ved midten av 1930-tallet hadde sosialdemokratene forkastet tanken på total sosialisering av økonomien, offentlige monopol og altomfattende planlegging, siden det ikke ville gi den typen økonomi som de ønsket. Fra Myrdal kom tanken om at det ikke var sosialisering av produksjonen, men av konsumpsjonen, som var det kritiske punktet. Dette skulle bli oppnådd gjennom helsepolitikken og sosial boligbygging og andre velferdstiltak, spesielt overfor barn, betalt av den alminnelige skattlegging. Målet var ikke å svekke markedskreftene, men å skape et miljø der markedskreftenes produktive krefter ble brukt til å skape størst mulig menneskelig velferd.

Peter Hall skriver at disse tankene var nesten fullt ut utviklet i 1945, men at det tok nesten et kvart århundre videre for å sette dem i verk. Fra 1946 til 1969 var Tage Erlander statsminister i Sverige. Han ble etterfulgt av Olof Palme. Peter Hall skriver at i de første årene av Erlanders regjeringstid, fra 1946 til 1950, ble den svenske velferdsstaten grunnlagt. Da ble planene fra 1930-årene virkeliggjort; det ble vedtatt omfattende lover om alderspensjon, barnetrygd, syketrygd og helseforsikring, utdanningsreformer og utvidelse av universitetene og andre institusjoner for høyere utdanning og forskning. Etter valget i 1948 ble nasjonalisering fjernet fra programmet til Sosialdemokratene. De utviklet en politikk basert på produksjon basert på private foretak og sosialisert konsum. Slik kom bare 15% av produksjonen fra offentlig sektor i 1950, selv om det økte til 20-25% tidlig på 70-tallet. Offentlig konsum og investeringer stod for omkring 20% av bruttonasjonalprodukt i 1950, som økte til 30% tidlig på 70-tallet, og de totale inntektene til offentlig sektor utgjorde 51% av bruttonasjonalprodukt i 1971.


Saltsjöbadenavtalen fra 1938

Hovedavtalen mellom det svenske LO og de svenske arbeidsgiverne ble inngått i Saltsjöbaden i 1938. Den var viktig for den sosialdemokratiske politikken som ble ført etter krigen. Arbeidsgiverne aksepterte fagbevegelsen og prinsippet om at det var et mål å oppnå full sysselsetting. Til gjengjeld skulle LO prøve å unngå streiker, og det skulle bli gitt minimum fjorten dagers varsel før en streik begynte.

Etter at Saltsjöbadenavtalen var inngått økte antallet medlemmer i LO sterkt, fra omkring 30% på 30-tallet til 65% sent på 40-tallet. Og det ble få streiker på 50- og 60-tallet. Sverige hadde en av de aller høyeste organisasjonsprosentene i verden, og en av de aller laveste streikehyppighetene.

Et system med skattefrie investeringsfond ble innført i 1938 og reformert i 1955. Mellom midten av 50-tallet og midten av 70-tallet skulle bedrifter betale 40% skatt av overskudd til staten, og lokal skatt økte dette til 52%. Men de kunne sette av 40% av den årlige fortjenesten i investeringsfond. Disse pengene måtte plasseres på en konto i sentralbanken som ikke var rentebærende. Fra 1956 til 1965 økte disse midlene fra 247 millioner kroner til 3307 millioner kroner. Mens den samlede skatten økte fra 26% av bruttonasjonalprodukt i 1955 til 41% i 1970 og videre til 52% i 1979 - ble den skatten bedriftene betalte av sitt overskudd redusert som andel av totalt skatteinntekt fra 11% i 1955 til 3% i 1970, og forble på det nivået til 1979. Bedriftene kunne i større eller mindre grad slippe å betale skatt av fortjenesten så sant de investerte disse pengene. Dette var svært gunstig for vellykkede bedrifter. De betalte langt mindre skatt i Sverige enn i de fleste andre land.

Svensk industri er dominert av store bedrifter. De var spesielt konsentrert i eksportorienterte sektorer som gruvedrift, metallindustri, kjemisk industri, elektroteknisk industri, papp og papir, transport, matvareindustri, og mekanisk industri. Det var bedrifter som Volvo, SAAB, Elektrolux, som LM Ericsson, som alle er internasjonalt kjente bedrifter. Småbedrifter med mindre enn ti ansatte ble redusert fra 47% av totalen i 1958 til bare 18% i 1979. Så mye som 60% av arbeiderne var i bedrifter med mer enn 200 ansatte. Småbedriftene fikk langt mindre hjelp enn de store bedriftene. Kapitalinvesteringene per arbeidsplass ble svært store, Peter Hall skriver at de trolig var de høyeste i verden. Og det lille antallet store bedrifter var forbundet med hverandre gjennom et lite antall personer som hver hadde mange styreverv.


Rehn og Meidner: Den Svenske Modellen

På slutten av 40-tallet tilføyde Rehn og Meidner to nye elementer til den svenske modellen. De ble akseptert av LO-kongressen i 1951. Det ene var at staten alltid skulle ha et budsjettoverskudd. Dette ville begrense den private etterspørselen og den økonomiske aktiviteten, og øke arbeidsgivernes motstand mot lønnskrav. Det andre var det som ble kalt for solidarisk lønnspolitikk. Staten skulle oppmuntre til lønnsøkning som var over gjennomsnittet for de lavest betalte arbeiderne. Det ville legge press på de minst effektive bedriftene og tvinge dem til enten å bli mer effektive eller til å innstille. Samtidig ville arbeiderne i mer effektive bedrifter få lavere lønnsøkning enn bedriftene de arbeidet i kunne betale, og det ville oppmuntre til at de effektive bedriftene økte kapasiteten. Samtidig skulle staten føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk med omskolering og kvalifisering av arbeidere for arbeid i de ekspanderende bransjene og bedriftene, slik at arbeiderne kunne forlate de minst effektive bransjene og bedriftene. Ved å kombinere svært høye skatter på fortjeneste med svært høye skattefritak for investeringer opprettholdt svenskene en høyinvesterings- og lav konsumpsjonsøkonomi. Og ved å sosialisere konsumpsjonen kunne de kontrollere inflatoriske virkninger.

Peter Hall skriver at det var en hensynsløs politikk, og at den ble brukt hensynsløst. Sverige krevde mer inn i skatter og brukte mer på sosiale oppgaver enn andre skandinaviske land. Skattene økte fra 30% av GDP i 1960 til mer enn 50% i 1978. Og mer av skatteinngangen kom fra direkte skatter, og mindre fra indirekte, enn i Danmark og Norge.

Tidlig på 70-tallet utgjorde offentlig konsum 23% av GNP i Sverige, og 13-16% i de fleste andre vesteuropeiske land. Overføringer, inkludert sosiale ytelser, utgjorde 20% av GNP. Beskatningen av husholdningene utgjorde 51% av GNP, mot 35-40% i de fleste andre vesteuropeiske land. Og den offentlige sparingen var stor, inkludert sparingen i offentlige pensjonsfond. Dette betalte for en av verdens mest komplette velferdsstater med alminnelige og generøse ytelser. Kvaliteten og nivået var satt så høyt at private alternativ ikke var fristende. Pensjonene ble økt, og de var ikke avhengige av hvor mye mottakeren hadde ytt.


Den store etterkrigstidsboomen

Saltsjöbaden førte til "Harpsunddemokratiet". Harpsund var en herregård der ledere i næringslivet møtte sosialdemokratiske ledere og fagforeningsledere. Ut gjennom 1950- og 1960-årene fungerte den svenske modellen godt. Produktiviteten økte stadig og mer sofistikert teknologi ble stadig utviklet og tatt i bruk, og det var få konflikter i arbeidslivet. Reallønningene ble praktisk talt fordoblet mens arbeidstida ble kortere. Den internasjonale handelen gled lettere, og velferdsordningene ble stadig bedre utbygde. Industriens produktivitet økte raskt på 50-tallet, og enda sterkere på 60-tallet, men tidlig på 70-tallet falt produktivitetsveksten til samme nivå som på 50-tallet. De mest dynamiske sektorene var kjemisk industri, mekanisk industri, stål og metaller, gummivarer, skogsindustrien, og stein og grus. I siste del av 60-tallet produserte mekanisk industri litt mer enn 40% av eksporten. GDP vokste med 3,4% årlig tidlig og sent på 50-tallet, og denne veksten økte til 5,0% tidlig på 60-tallet, og falt litt til 4,0% sent på 60-tallet. Med unntak for et år, 1950, var veksten aldri under to prosent.

Som intendert førte økende produktivitet til at folk mistet arbeidet, men staten tok ansvar for dem og sørget for at de fikk ny utdanning og nytt arbeid. Derfor vokste ikke arbeidsledigheten, men ble værende på to prosent på 50- og 60-tallet. I 1975 var den bare 1,75%. En grunn til at arbeidsledigheten holdt seg så lavt var at sysselsettingen i offentlig sektor økte sterkt - fra 1960 til 1975 økte den fra 12% til 25%.

Peter Hall skriver at studiene til Francis Castle viser at Sverige sammen med Norge og Danmark og Nederland var i en egen liga med hensyn til nivået på velferdsytelser. Barnedødeligheten var bare halvparten av i USA, og den laveste i verden. Grunnlinja i en hver slik sammenlikning må bli befolkninga som lever under fattigdomsgrensen, og i USA er det 17% mens det i Norge og Sverige er 5%. I Sverige var 10% av familiene med enslig forsørger fattige, mens 60% av familiene med enslig forsørger var fattige i USA.

Den offentlige sektoren vokste sterkt. Fra 1960 til 1980 ble GDP nesten fordoblet mens de offentlige utgiftene ble firedoblet, og økte fra 30% til mer enn 60% av GDP. I 1980 var de offentlige utgiftene 62% av GDP, mens gjennomsnittet for OECD var 43%. Sosial velferd krevde mer enn halvparten av GDP i denne perioden. I 1950 hadde det vært 500.000 offentlig ansatte i Sverige, det var 13% av alle sysselsatte, og i 1980 hadde dette økt til 1.400.000 offentlig ansatte, som utgjorde 31% av alle sysselsatte.

Ved slutten av 70-årene var dette noe man begynte å bekymre seg over, sammen med skattene. I 1976 betalte svenskene 50% skatt. Sverige hadde fått verdens høyeste omsetningsavgift, og den falt hardere på fattige og vanlige folk enn på høyinntektsgruppene. Den var på 23%. De virkelig rike trengte ikke å betale mye skatt i Sverige.


Boligproblemet

Peter Hall skriver at Saltsjöbadenavtalen og Harpsunddemokratiet betydde at den svenske økonomien ble overlatt til storselskapene, som ble oppmuntret til å drive mest mulig effektivt, mens konsumet ble kollektivisert gjennom velferdsstaten. Dette skapte et system der delene gjensidig forsterket hverandre: ved å underbygge arbeiderklassens levestandard ville velferdsstaten garantere at lønninger som lot den kapitalistiske maskinen gå effektivt var tilstrekkelige. Og sosialdemokratene, som var de politiske garantistene for systemet, ville få velgere. De garanterte for et system med monopoliserte offentlige tjenester som skapte en gjennomtrengende klientisme, skriver Peter Hall. Og dette demonstreres av etterkrigstidas boligprogram.

Før Andre Verdenskrig var boligstandarden i Stockholm en av de verste i Europa. Ved århundreskiftet hadde det kostet mer å leie et rom med kjøkken i Stockholm enn i Berlin og Wien, og dobbelt så mye som i København. Stockholm var dobbelt så tett befolket som London. Pr hundre rom inkludert kjøkken og stue var det 101 personer. Situasjonen var ikke blitt nevneverdig bedre i 1955. Omkring halvparten av befolkninga i de tre største byene manglet skikkelige muligheter til vasking og en fjerdedel hadde ikke innendørs toalett.

Etter at de liberale hadde vunnet valget tilbake i 1903 hadde byen fått myndighet til å kjøpe land utenfor bygrensene. Og byene kjøpte arealer, men det meste ble ikke utviklet før på 50-tallet. Byen bygde hagebyer i Enskede i 1908 og Äppelviken i 1913, men den bygde ikke for lavinntektsgrupper. For å bygge rimeligere begynte byen i 1926 et selvbyggerprogram. Byen skaffet til veie standardiserte materialer og byggetegninger. Selvbyggeren bidro med det meste av den verdien han i første omgang satte inn i huset gjennom egen arbeidsinnsats. Det ble et vellykket program. Fram til 1939 ble det bygget 3500 mindre boliger. De ga rom til 12.500 personer. Pantelån dekte 90% av kostnadene. Omkring 60% av selvbyggerne var arbeidere. Disse husene ble satt opp i Olovsund, Norra Ångby og Tallkrogen.

En statens husbank ble opprettet i 1930 for å gi pantelån til kjøp av boliger. Et boligbyggelag ble opprettet i Stockholm i 1916, og i 1922 kom "Hyresgästernas Sparkassa och Byggnadsförening". Men enda i slutten av 30-tallet bodde de fleste stockholmere i de gamle boligblokkene fra det nittende århundret. De drabantbyene som hadde blitt bygd langs jernbanelinjene var for kostbare for arbeidere.

I 1942 begynte den sosialdemokratiske regjeringa å gi statssubsidierte pantelån. Spesielt kom det ei ordning med pantelån til kommunale utbyggere og boligsamvirke, og til bygging av boligblokker. Det ble også innført husleiekontroll, og den var til stede fram til 1967. Dette systemet ble gjeldende også for andre store byer. I 1946 kom en rapport fra en boligkommisjon som staten hadde satt ned, og den anbefalte at boligmangel skulle fjernes ved at det ble bygd flere to og tre roms leiligheter, og husleia skulle ikke være høyere enn 20% av ei industriarbeiderlønn. Offentlig finansiering og lokale myndigheters innsats skulle oppmuntres.

I 1958 kom det neste skrittet. Staten opprettet et fond (ATP) som spesielt skulle investeres i boligbygging. Fram til 1970 ble mer enn 40% av fondet investert i boligbygging, og det utgjorde 20% av de totale boliginvesteringene. Det tillot at offentlig boligbygging dominerte boligbygginga, og boliger ble et offentlig gode, og ikke et markedsobjekt, skriver Peter Hall. Fra 1965 til 1975 ble de fleste boligene fornyet, og en typisk svenske betalte 15% av lønna sin for anstendige boforhold.

Peter Hall skriver at selv om liknende utvikling foregikk i andre europeiske land så gikk Sverige lenger: Sosialdemokratene ville bruke boligpolitikken til å bygge den typen samfunn og økonomi som de ønsket å utvikle. Denne politikken støttet lønnssolidariteten og gjorde geografisk mobilitet lettere.

Målet var å sikre at boliger først og fremst ble skaffet av lokale myndigheter og boligbyggelag. Dette ble sikret gjennom offentlig finansiering. Mer enn 90% av de boligene som ble bygget var delvis offentlig finansiert. De fleste boligene ble finansiert ved pantelån som ble tatt opp av investor, som gjerne var kommunale myndigheter eller boligbyggelag. Offentlige myndigheter fikk kontroll over produksjonsvolumet, design, størrelse og i noen grad prisen på nye boliger.

Den offentlige finansieringa ble begrenset til å gjelde for områder som var offentlig regulert, og dette betydde vanligvis områder som var i offentlig eie. Rammene for huslån ble årlig vedtatt av regjeringa, og siden disse lånene dekte 90% av all boligbygging var de avgjørende. De bygget på lokale boligbyggeplaner, og lokale myndigheter var pålagt å lage disse planene i følge boligloven fra 1947. Riksdagen bestemte hvor mange boliger som skulle bygges, og hvor mange som skulle få statsstøtte, og til og med hvor mange eneboliger som skulle bli bygd og hvor mange boligblokker som skulle bygges. Totaltallene ble fordelt mellom provinsene, og så til kommunene. Siden 90-95% av boligbyggingen mottok statlig støtte var dette bestemmende for både volum og lokalisering av boligbygginga i hvert område.

Peter Hall skriver at slik systemet ble beskrevet av en amerikansk observatør, Ann Louse Strong, var systemet fullstendig statskontrollert.

Fra 1936 til 1940 hadde bare 13% av boligene fått statlig støtte, men fra 1940 til 1945 var tallene allerede 70%. Fra 1954 av og framover fikk mellom 90% og 95% av de boligene som ble bygd statlig støtte. I perioden 1954 til midten av 1970-tallet ble 45% av nye boliger bygd av offentlige myndigheter, 20% for kooperativer og 35% var privat bygd.

Kjernen i systemet var at offentlige boliger skulle være tilgjengelige for alle uten behovsprøving. Målet var gode og moderne boliger for alle til en rimelig pris. Behovsprøving ble forkastet av frykt for at det ville føre til stigmatisering. Generalplanen av 1952 for Stockholm viste til behovet for å integrere lavere inntektsgrupper. Så lenge det var mangel på boliger var det ikke noe mindreverdig forbundet med å bo i de offentlige boligene, men da boligmangelen ble avskaffet tidlig på 1970-tallet ble boliger bygd av de offentlig boligbyggeprogrammene sett på som en mindreverdig form for bolig.

Det hadde vært en stor innsats. Rett etter krigen, og tidligere, hadde det vært stor boligmangel. Og i tillegg til at det i utgangspunktet var boligmangel i byene strømmet det etter krigen til med innflyttere til byene. I Sverige bodde 49% av befolkninga i byer i 1930, 55% i 1940, 65% i 1950, 73% i 1960, og 81% i 1970. Dette var en av de raskeste urbaniseringsprosessene i hele Europa.

Derfor satte regjeringa opp svært høye mål for hvor mange nye boliger som skulle bygges. For årene 1956-65 var målet 650.000 nye boliger, og for 1965-74 gjaldt Millionprogrammet. Finansieringen var basert på pensjonsfond, og det ble lagt vekt på å bygge store leilighetskomplekser, gjerne i høyblokker i drabantbyer. Den offentlige boligbygginga nådde sin topp i 1965-74 da det ble bygget 1.005.578 nye boliger, boligmassen økte med 3% årlig. I internasjonal sammenheng er dette en bemerkelsesverdig prestasjon, men i Sverige ga det lite kreditt, skriver Peter Hall.

Selv om det ble bygd flere boliger enn noen gang tidligere i Sveriges historie var det fortsatt akutt boligmangel i byene. Bare i Stockholm var det midt på 60-tallet en venteliste med 120.000 personer. Et ungt par måtte gjennomsnittlig vente i ti år på bolig. Derfor ble boligspørsmålet et hett politisk spørsmål. Og de borgerlige partiene brukte dette mot Sosialdemokratene.

Sosialdemokratene fikk 42,2% av stemmene ved kommunevalget i 1966, og det var den laveste oppslutning sosialdemokratene hadde oppnådd i valg siden 1932. I 1967-8 reformerte regjeringa systemet for boligfinansiering. Husleiekontrollen hadde ført til at boliger forfalt. Husleiekontrollen ble avskaffet og erstattet av et system basert på at leiligheter av samme type skulle koste like mye i leie. Og størrelsen på leien skulle forhandles fram hvert år i forhandlinger mellom leieboerforeninger og utleiere, som vanligvis var kommunale myndigheter eller boligbyggelag.

De offentlig finansierte boligene var små og bygd i blokker. En del mennesker begynte å oppleve dette som et problem, selv om de offentlig finansierte leilighetene var nye og godt utstyrte.


Jordeiendommen

Fra 1904 hadde Stockholm kommune begynt å kjøpe store landområder. I første omgang var det for å sikre vannforsyninga og for deponering av søppel. Stockholm ble flere ganger utvidet, i 1913, 1916, 1948 og i 1961.

Planleggings- og bygningsloven av 1947 begrenset tett utbygging til områder som hadde kommunale arealplaner. Det hindret private jordeiere i å dele opp jordeiendommer for å bygge ut boligfelt. Det kom flere lover som skulle sikre at boligområder bare ble bygd ut i offentlig regi. Fra 1975 kunne bare statslån bli gitt til boligbygging som ble foretatt på kommunal grunn. Og statlige lån var grunnlaget for boligfinansiering.

I siste del av 1970-tallet eide det offentlige 27% av arealet i Stockholmsregionen. Det var mange eiere av dette store området, både staten og byen og de fleste av de 22 kommunene og lenet. Stockholm by eide store områder utenfor bygrensene. Omkring 70% av boligene som var bygd i forstedene i 1950- og 1960-årene var bygd på grunn som var leid fra byen.


Utviklingen av drabantbyene

Peter Hall skriver at siden trehusbebyggelsen i de svenske byene så ofte brant ned ble det tidlig naturlig å foreta byplanlegging. I 1874 kom myndighetene med byggeforskrifter og gjorde byplanlegging påbudt både for byer og andre tett bebygde områder. En lov fra 1907 krevde effektiv byplanlegging. Per Olof Hallman var på denne tida byplanlegger. I 1908 planla han den første delen av Stockholms hageby Enskede. I 1927 overtok Albert Lilienberg som byplanlegger. Lilienberg utviklet flere hagebyer, og begynte med Enskede Gård. Sammen med selvbyggerprogrammet utviklet Lilienberg et program for offentlig boligbygging. I Abrahamsberg mot vest, og i Midtsommarkransen, Årsta og Hammarbyhöjden mot sør bygde han blokker som var tegnet for å ta mot mest mulig sollys. Det var lange blokker i tre etasjer.

På denne tida fikk tradisjonelt svensk handverk nytt liv, og ble internasjonalt verdsatt. Den tradisjonelle svenske designen påvirket de som utformet varer for massekonsum. Ulike internasjonale strømninger gjorde seg også sterkt gjeldende blant svenske arkitekter. Sven Markelius støttet forslag om å bygge kollektive boliger med felles fasiliteter.

Markelius hadde allerede vunnet konkurransen for utbygging av Kristineberg og Fredhäll, to områder i den vestlige utkanten av Stockholm. I 1928 hadde han forberedt en plan for nordlige Djurgården med høyhus. I 1935 tegnet Markelius et hus med leiligheter i Kungsholmen i indre Stockholm - Kollektivhuset - for familier med to inntektstakere. Allerede i 1930 var 25,1% av alle gifte kvinner i Stockholm profesjonelle. Kollektivhuset hadde felles kjøkken, felles vaskeri og daghjem.

Yngve Larsson ble politisk ansvarlig for byplanlegging for Stockholm. Han representerte som politiker det liberale partiet, og hadde vært aktiv i utviklingsarbeid for Stockholm. Han hadde ledet de offentlige arbeidene i byene fra 1934 til 1946, og i 1940 fikk han også det politiske ansvaret for byplanlegging.

Lilienberg var på dette tidspunktet fortsatt planleggingsdirektør. Han hadde vært en svært viktig person i dette arbeidet i 1920- og 1930-årene, og hadde skrevet Generalplanen av 1928 som først hadde foreslått storstilt utvikling av byens sentrum og bygging av Tunnelbanan. Men han var i bitter strid med arkitektene, og dyp gjensidig motvilje fortsatte å herske mellom dem til slutten av karrieren hans. Larsson fortalte åpent at de var uenige. Kort etter at han kom ble det gjennomført en omorganisering. Byplanlegging og Bygnings- Arkitekturavdelinga hadde tidligere vært sammen med eiendomsavdelinga, men den sistnevnte ble nå skilt fra den. I 1944 overtok Sven Markelius som ny byplanlegger etter Lilienberg, og Jarl G. Berg overtok samme år som leder for eiendomsavdelinga.

Markelius var først og fremst en administrativ leder, og han ansatte Göran Sidenbladh og Carl-Frederik Ahlberg og Sven Lundberg, og det var de som skrev Generalplanen for Stockholm av 1952. Snart ble planleggingskontoret utvidet fra 35 til 150 personer. I 1954 overtok Göran Sidenbladh etter Markelius som byplanlegger og etter Gunnar Wetterling som byarkitekt, de to stillingene ble slått sammen.

Yngve Larsson sa senere at han som politisk ansvarlig for byplanlegging hadde som filosofi å la byplanleggeren og hans stab gjøre arbeidet sitt. Markelius hadde to svært dyktige arkitekter. Larsson fortalte at han holdt nær kontakt med Markelius og hans folk og diskuterte saker, spesielt saker som hadde politiske overtoner, siden han var politisk ansvarlig. Markelius var den virkelige planleggingslederen. Larsson fortalte at han hadde et godt forhold til Markelius, og at han vinteren 1945-46 nesten daglig besøkte planleggingskontoret.

I mai 1945 foreslo Larsson for bystyret at Stockholm måtte få en generalplan. Og i juni kom Det framtida Stockholm - Riktlinjer for Stockholms Generalplan fra kontoret til Markelius. Den så for seg nye lokalsamfunn med gode transportmuligheter inn til byen og med 10.000-15.000 innbyggere.

Bygningsloven fra 1947 gjorde generalplanen til et anerkjent instrument. I 1947 erklærte regjeringa at boliger var et ansvar for kommunene. Samma år kjøpte Stockholm AB Svenska Bostäder. I løpet av sju år produserte Markelius og hans folk Generalplanen av 1952 for Stockholm. Den var basert på en antakelse om at befolkninga kunne vokse fra knapt en million innbyggere i 1952 til to millioner ved slutten av århundret. Den foreslo å opprette nye forsteder, hver med 10.000-15.000 innbyggere. De skulle ligge langs den nye tunnelbanens linjer. I disse forstedene skulle det bygges blokker med leiligheter som ikke lå mer enn fem hundre meter fra tunnelbanestasjonene. Det skulle også bygges eneboliger, men de skulle ikke utgjøre mer enn 10-15% av boligene, og de skulle ikke bygges lenger fra stasjonene enn 900 meter. Det skulle være trafikkfrie nabolag. En gruppe med slike forsteder med tilsammen 50.000 til 100.000 innbyggere skulle gi praktisk talt alle de tilbudene som en by med dette innbyggertallet kunne gi. Det skulle være et hierarki av fasiliteter og tjenester: områdesentra for 50.000-100.000 personer, distriktsentra for 8.000-15.000, som senere ble økt til 25.000, og nabolagsentra for 4000-7000.

Avgjørelsen om å bygge høytetthetsklynger av leiligheter ble påvirket av flere forhold. Avgjørende var beslutningen om å bygge Tunnelbanan. Og her spilte Larsson en avgjørende rolle. I 1931 hadde Stockholm gitt tillatelse til bygging av ei undergrunns trikkelinje fra Slussen på sørenden av øya byen ligger på og sørover under Södermalm til Skanstull. Den åpnet i 1933. I 1940 foreslo Larsson ei halvsirkelformet gjennomgangslinje som bandt det vestlige Stockholm til det sørlige Stockholm. Larssons plan ble vedtatt i 1941. Larsson bad Lilienberg om å utvikle planen for dette, men Lilienberg avslo og Larsson opprettet ei gruppe som gjorde det, og planen ble vedtatt i 1945, og byggearbeidene begynte det samme året. Dessuten ble det i 1944 besluttet å gå over fra et system med trikker til en full undergrunnsjernbane, og den ville ha tre ganger så stor kapasitet som den tidligere planen la opp til. Hvert tog kunne frakte 1100-1200 passasjerer da linja var bygd. I rusjtrafikken kunne det gå et tog annethvert minutt i sentrale områder. Den første linja gikk fra sentrum via den gamle trikketunnelen og nesten så langt sørover som til Farsta, og den åpnet i 1950. Den vestlige linja til Vällingby og Hässelby åpnet i stadier i 1954-8, og linja mellom de to gjennom sentrum åpnet i 1957.

Dette hadde sammenheng med et annet viktig element, en plan om å bygge det sentrale forretningsstrøket ved den sørlige enden av det nordlige fastlandet, rett bak riksdagsbygninga. I versjonen fra 1946 inkluderte det å bygge fem ensartede høye kontorbygg, Hötorgs City. Man ville sikre seg at byens sentrum ville fortsette å være dominerende i byens og landets forretningsliv, og man måtte bygge om siden biltrafikken stadig ble større. Dessuten var det lett å bygge om og å rive bygninger siden man på denne tida ikke var opptatt av å verne bygninger. Og mange ærverdige bygninger ble revet i Stockholm.

En spesiell Lex Norrmalm ble vedtatt av Riksdagen i 1953 og støttet arbeidet med å ekspropriere og rive bygninger. Forslaget til byplan fra 1975 markerte en nesten fullstendig stopp for de gamle ambisjonene om omfattende utbygging og ombygging.

Beslutningen om å bygge Tunnelbanan, og om hvor linjene skulle gå, var avgjørende for hvor byen skulle utvikle seg.

Tidspunktet for avgjørelsene var svært gunstig. I 1945 var det bare ni biler per tusen innbyggere i Stockholm. Deretter økte antallet biler svært sterkt, men enda i 1970 hadde 45% av husholdningene ikke bil. I 1971 foregikk 60% av alle reiser til og fra arbeid i Stockholmsområdet, og 70% i selve byen, med offentlig transport.

Et tredje viktig hensyn var ønsket om å desentralisere arbeidsplassene. I forstedene skulle det være Arbeid, Bostad, Centrum. Forstedene skulle ikke bare være sovebyer.


Vällingby og Farsta

Ved kommunevalget i 1950 fikk den konservativ-liberale koalisjonen flertall, og Larsson ble som leder for liberalerne valgt til formann for bystyret med betydelig innflytelse på planleggingen. Han ble den viktigste personen i utviklingen av de to første drabantbyene, Vällingby og Farsta. Det tok fire år fra man begynte å planlegge disse to drabantbyene og til de stod ferdige, noe som er bemerkelsesverdig raskt.

Det var uenighet om hvordan drabantbyene skulle bygges. Markelius ville bygge drabantbyer som var dominert av høye og tette boligblokker, mens Axel Dahlberg, som hadde ledet eiendomsavdelingen, ville bygge drabantbyer med lavere tetthet. Han ble til slutt fjernet fra stillinga si etter å ha blitt anklaget for ikke å ha utført oppgaver som han var pålagt. Det var Dahlberg som hadde gått i spissen for ordninga med selvbygging.

Dahlberg fikk da arbeid som representant i en av planleggingskomiteene for Vällingby. Der kjempet han stadig mot planene til Markelius. Dahlberg tapte kampen, men nærmere vår tid er det mange som mener at Dahlberg hadde rett.

Vällingby var den første drabantbyen. Planene ble utviklet mellom 1946 og 1950. Generalplanen for Södre Sponga, Vällingby, ble vedtatt i 1950. Den kunne gi boliger til 42.000 personer, 69% i boligblokker, 17% i rekkehus og 14% i eneboliger. Og både arbeidsplasser, butikker og tunnelbanestasjon skulle være i gangavstand fra boligene.

Den første tunnelbanestrekningen ble åpnet i 1950. Det første drabantbyområdet, Blackeberg, ble ferdig i 1951, og det første større drabantbyområdet, Vällingby, ble åpnet i 1954. Tunnelbanen var ferdig til stasjonen i Hässelby Strand i 1958. Hele det oppbygde området bestod av seks byområder som lå innenfor tre kilometers radius fra Vällingbys sentrum. I 1966 bodde det 55.028 mennesker her.

Planleggingen av Vällingbys sentrum ble sterkt påvirket av Stockholms handelsforening. Opprinnelig var det planlagt et shoppingsentrum på 32.300 kvadratfot, men handelsforeningen fikk dette utvidet til 215.000, og lyktes med argumentasjon om at 20-000-25.000 mennesker ville komme til å bo innenfor gangavstand fra dette sentret. Årstadsentret var viktig. Det stod ferdig i 1954. Det var det første integrerte sentret som både hadde de vanlige tjenestene, som post, helsetjeneste, tannleger, butikker, apotek, og et omfattende kulturtilbud. Peter Hall skriver at det fungerte ikke, det ble ikke en modell, men en advarsel om at framtidige sentra måtte ha storstilt kommersiell utbygging. Axel Wennerholm, som hadde vært leder for handelsforeningen, sa senere at butikkeiere hadde ment at de tok en stor risiko dersom de bygde i Vällingby. Men de som bygde der gjorde det svært godt og fikk en stor kundemasse.

Vällingby vurderes som en vellykket utbygging. Peter Hall siterer:

Vällingby er forskjellig fra forsteder bygd ti eller så år senere på den måten at husene enda ikke er så store eller produksjonsmåtene så rasjonaliserte at de ikke tillater denne friheten i form og orientering. Vällingby opprettholder også en fin balanse mellom bebygde og åpne rom: husene er tilstrekkelig nære hverandre til å skape romlig sammenheng og en viss atmosfære av by, og likevel står de spredt nok til å bevare noe av den opprinnelige landskapsformen og det naturlige landskapet.

Farsta fulgte kort tid senere omkring ti kilometer sør for Stockholms sentrum. Tunnelbanen ble ferdig bygd mellom Slussen og Hötorget i november 1957, og arbeidet med Farsta begynte omtrent samtidig. I 1966 bodde det 56.420 mennesker i Farsta.

Den liberal-konservative koalisjonen hadde flertall i bystyret, og de besluttet å la planleggingen av Farstas sentrum bli utført av private. Planen ble vedtatt i 1957, og sentrum åpnet i 1960. I det området som ble ansett å kunne gi kundegrunnlag til sentret, de sørlige og østlige forstedene til Stockholm, bodde det 150.000-200.000 personer. Husene var en blanding som liknet på Vällingby: 13% bodde i ti eller femten etasjer høye blokker, 19% i åtte etasjer høye blokker, 45% i tre etasjer høye blokker i 23% i eneboliger. Enhetene var større enn i Farsta.

Drabantbyene mislyktes i et henseende: det planlagte forholdet mellom boliger og arbeidsplasser ble ikke utviklet. Generalplanen for Vällingby hadde antatt at halvparten av innbyggerne ville komme til å arbeide lokalt. Derfor ble bedrifter og institusjoner som ville lokalisere seg her prioritert. Men i 1965 arbeidet bare 24% av innbyggerne lokalt, og 76% pendlet til andre steder. Selv om det var arbeidsplasser for en tredjedel av befolkninga ble mange av stillingene fylt av personer som pendlet til Vällingby. I Farsta var det enda færre som arbeidet lokalt, i 1965 arbeidet bare 15% av befolkninga der lokalt, og 85% pendlet til andre steder.


By og forsteder

Det var svært viktig for byen å finne nye tomteareal utenfor bygrensene. I siste del av 1950-årene var dette kritisk. Bygningsloven fra 1947 fastsatte at det kunne lages en Regionplan som skulle være et offisielt planleggingsinstrument som kunne lages av to eller flere kommuner. Men regionplanen fikk aldri noen reell legal status eller praktisk betydning. Det ble laget en regional plan på 50-tallet. Den fikk tilslutning fra myndighetene og ble revidert, men den ser ikke ut til å ha hatt nevneverdig betydning, selv om den kan ha fremmet samarbeid om en del saker, som kommunikasjoner og boliger etc.

Byen trengte byggearealer utenfor bygrensene, og forstedene nølte med å sørge for disse. I 1960 bodde det 808.000 personer i Stockholm, men så begynte folketallet å synke, og i 1976 var det 661.000 innbyggere i Stockholm. På 40-tallet hadde forstedene ønsket å slutte seg til Stockholm, men Stockholm hadde motsatt seg dette. Men så ble Stockholm klar over at byen trengte forstedene for å kunne vokse, og nå motsatte forstedene seg dette presset.

I 1951 ble det valgt et liberalt bystyre i Stockholm med Yngve Larsson som leder. Forstedene fryktet for at byene skulle annektere dem som Hässelby og Spånga hadde blitt annektert i 1949. Men Larsson forsikret dem om at Stockholm ville holde dem informert og ikke ville prøve å annektere dem. I november 1956 kom et boligbyggeprogram for storbyområdet og en det ble opprettet myndigheter som hadde som oppgave å oppnå at det ble bygd 14.00 boenheter årlig i perioden 1957-61, og det meste av byggevirksomheten skulle foregå i forstedene. Dette skulle utføres gjennom et Storstockholms planleggingsstyre. Dette ble vedtatt i 1957.

I 1959 ble det gjennom Lex Bollomora fastsatt at Stockholm kunne bygge utenfor sine grenser, men bare når byen ble invitert til å gjøre det. Dette var et viktig vendepunkt. Det ble i løpet av få år inngått ti avtaler mellom byen og åtte forstadskommuner om å bygge nye 31.000 boenheter. Sytti prosent av dem ville bli disponert av byen. Järfällaavtalen fra 1961 ble modellen. Den omfattet området nordvest for byen. Men forstedene ville helst bare ta mot veltilpassede mennesker, og ikke problemfamilier. Det ble til slutt oppnådd en enighet etter omfattende forhandlinger og med mange kompromisser.

I avtalen fra 1961 kjøpte fem kommuner, Stockholm, Solna, Sundbyberg, Sollentuna og Järfälla, store området av et militært treningsfelt, Järvafältet, nordvest for byen fra de nasjonale myndighetene. Opprinnelig ble det planlagt å bygge for 100.000 personer. Sørvest for byen samarbeidet Stockholm med Botkyrka kommune. Den ble tilknyttet Tunnelbanan i 1975. Det var mange problem, og Botkyrka kommune manglet penger.

Veksten til forstedene, Tyresö, Huddinge, og Järfälla, skapte nye problem for transporten siden transportsystemene ikke var integrert. Nils Eliasson fra Huddinge var den fremste motstanderen mot å integrere transportsystemene. Han døde i 1963. Kort tid etterpå holdt sosialdemokraten Hjalmar Mehr en tale der han gikk inn for at det ble opprettet et nytt administrativt nivå der både kommunene pluss lenet ble slått sammen for planlegging og drift av transport, regional planlegging, boliger, vann og avløp, videregående utdanning og helsevesen. Mehr gikk inn for en plan som i desember 1964 ble vedtatt og som innebar at Storstockholms Lokal-Trafikkförbund, SL, ble opprettet. Regjeringa sa seg villig til å finansiere det meste av utgiftene med å bygge Tunnelbanen videre ut.

Stockholm ga det meste av den grunnen som byen eide til utbygging, men forstedene var nølende eller motstandere av utbygging siden de var redde for å miste kontrollen over bruken av sine egne områder. Etter 1970 sluttet Stockholm å kjøpe grunn siden flere boliger stod tomme. I 1967 hadde 1,8% av boligene den eide vært ledige, og dette hadde økt til 7,7% i 1972. Og byen fikk problem med å finansiere flere oppkjøp av jord. Ved slutten av 70-tallet var det blitt svært vanskelig å finansiere videre utbygging av området rundt Stockholm.


Systemet i krise: Økonomien

Rundt 1970 gikk den økonomiske veksten langsommere og arbeidsledigheten økte. Antallet personer som var arbeidsledige eller på arbeidsmarkedstiltak økte fra 73.000 i 1965 til 120.000 i 1970. Svensk eksport begynte også å prise seg ut. Industriproduksjonen falt i perioden 1975-9, og veksten i bruttonasjonalprodukt ble redusert fra et årlig gjennomsnitt på 3,5% i 1964-74 til 1,5% i andre halvdel av 70-tallet.

Skattene var svært høye for vanlige lønnsmottakere, de høyeste i verden.

Etter riksdagsvalget i 1976 overtok en liberal koalisjon regjeringsmakta, etter mer enn førti års sammenhengende sosialdemokratisk styre. Men etter valget i 1982 overtok sosialdemokratene på nytt regjeringsmakta. I 1970-årene ble Saltsjöavtalen brutt i det LO trakk seg ut av den.

På 80-tallet ble den økonomiske situasjonen bedre, med den ble plaget av inflasjon. Den svenske modellen for lønnsforhandlinger fungerte ikke lenger så glatt som den hadde gjort tidligere, og den økonomiske veksten var svak. Peter Hall skriver at landet måtte vurdere hvordan det kunne forene effektivitet og økonomisk vekst med likhet og velferdsstaten. Globalisering truet arbeidsplasser.

Velferdsstaten hadde bred støtte i Sverige, og den liberale koalisjonsregjeringa som hadde tatt over i 1976 reduserte ikke velferdsytelsene, men økte tvert i mot barnetrygda og opprettet flere stillinger i offentlig sektor. Under valgkampen før valget i 1985 hadde de borgerlige partiene lagt vekt på fritt valg innen utdanning, helsestell etc., mens sosialdemokratene la vekt på å konsolidere velferdsstaten. Opinionsmålinger viste stor støtte til velferdsstaten, større enn i andre land. Utgiftene til velferdstiltak stagnerte på rundt 30% av bruttonasjonalprodukt.

Fram til 1990-tallet hadde kriminaliteten økt i Sverige, og antallet rapporterte kriminelle handlinger hadde blitt nesten tredoblet fra 1960 til 1975. Men Sverige var fortsatt et fredelig land med bare omkring 70 drap årlig.


Systemet i krise: Boliger og planlegging

Det var blitt bygd for mange boliger, og for små boliger. Fra 1945 til 1974 hadde Sverige investert mer enn fem prosent av bruttonasjonalprodukt i boliger. I siste del av 1960-årene ble mer enn 100.000 boenheter fullført hvert år. Men det hadde blitt lagt mer vekt på å ferdigstille store antall boenheter enn på kvaliteten til disse. Leilighetene og boområdene var ensformige, og planleggingen kunne på mange måter være dårlig. Rundt 1970 kom en reaksjon mot disse drabantbyene, først mot Skärholmen, og så mot Tensta, og så mot selve planleggingssystemet.

Vällingby og Farsta hadde vært planlagt og bygd slik at bebyggelsen passet inn i de naturlige omgivelsene, med åpne plasser og både lave og høye hus. Men noen drabantbyer som ble bygd senere, som Tensta og Fittja, ble bygd i rekordfart for snarest mulig å få ferdig boliger på ei tid da det stod nesten 100.000 på ventelista i Stockholm for å få bolig. Disse drabantbyene ble bygd med svært stor tetthet og uten hensyn til bomiljøet. Spesielt Tensta var et stort feilgrep. Det var et stort ensformig leilighetskompleks av betong uten tilstrekkelig offentlig transport og med få tjenestetilbud. Boenhetene ble bygd uten at det ble tatt hensyn til bomiljøet, det viktigste hensynet var å produsere dem raskest mulig.

Mange leiligheter i disse nyere drabantbyene ble stående ledige, og folk som flyttet inn prøvde å forlate dem snarest mulig, det ble derfor stor gjennomtrekk. De som ble boende var enten problemfamilier eller immigranter. I 1975 var det 25.000 ledige leiligheter.

I 1973 arbeidet 700.000 personer i bygge- og anleggsbransjen, det var hele 20% av den svenske arbeidsstyrken, og for å redusere arbeidsløsheten blant bygningsarbeiderne satte myndighetene i gang et stort moderniseringsprogram for 725.000 eldre boliger.

Boligstandarden til den svenske befolkninga hadde blitt sterkt forbedret i løpet av denne langvarige byggeboomen.

Systemet for boligbygging kom under kritikk. Det ble sagt at systemet var et sentralstyrt system som var blitt lite tilpasset etterspørselen. Systemet for subsidiering av boliger førte til at velstående personer som slett ikke trengte subsidier og som bodde i store boliger mottok store husleiesubsidier.

Kritikken hadde sin virkning. Nye boligfelt og drabantbyer ble bygd på en annen måte der det ble tatt mer hensyn til miljø og landskap og estetikk og bedre koordinering med tjenestetilbud og transport. Kista som ble bygd fra 1978 er et eksempel på dette. Det ble bygd på Norra Järvafältet.

Myndighetene var blitt klar over at byggesubsidiene som ble gitt først og fremst kom velstående mennesker til gode, og derfor hadde de fra 1967 erstattet byggesubsidiene med husleiestøtte som ble konsentrert om lavinntektsfamilier. Men i 1974 ble dette endret, og subsidier til boligbygging ble på nytt innført. Peter Hall skriver at i midten av 80-årene ble omkring 30% av de virkelige boligutgiftene til folk som selv eide sin bolig betalt av støtte og subsidier fra staten. De som først og fremst tjente på dette var folk i høyere inntektsgrupper.

Etter 1972 ble boligbygginga sterkt redusert. I 1977 var den halvert. Samtidig økte den andelen av befolkninga som eide sin egen bolig. Ved midten av 60-tallet var det bare omkring 30%, og på 80-tallet var det litt over 40%, og begge deler var lavt i internasjonal sammenheng.

En større del av nye boliger ble eneboliger. I 1966-70 hadde nesten tre fjerdedeler av nye boliger vært leiligheter, og bare en fjerdedel vært eneboliger. Men i løpet av 80-tallet ble det bygd omtrent like mange eneboliger som leiligheter. Peter Hall skriver at det oppstod et skille der eneboligene ble eid av velstående mennesker mens fattigere familier bodde i de offentlig eide husene. De fleste svenskene ønsket å eie huset sitt selv, og de som hadde råd til å skaffe seg eget hus gjorde det. Undersøkelser i siste del av 70-tallet viste at 90% av svenskene ønsket seg en enebolig.

Alle de tomme leilighetene var til leie for enhver. Sverige fikk betydelig innvandring og ble et multietnisk samfunn, og innvandrerne bosatte seg i stor grad i de ledige leilighetene, sammen med alkoholikere og andre personer som i større eller mindre grad hadde falt utenfor arbeidslivet.

Fram til 1970-tallet hadde de leilighetene som ble bygd vært forholdsvis små selv om de hadde vært godt utstyrt. Det var store forskjeller i boligstandard mellom de sosiale gruppene.

Det ble strid om mellom sosialdemokratene og de borgerlige om leietakernes rett til å kjøpe leilighetene som de bodde i. De liberale støtte lovgivning som tillot leietakerne til å danne kooperativer, og sosialdemokratene motsatte seg dette.

I 1990 vedtok Riksdagen et nytt system som avskaffet de fleste rentesubsidiene og erstattet det gamle systemet med et system som forlenget nedbetalingen av boliglån uten å øke de årlige boutgiftene de første 15-20 årene. Også i dette systemet inngikk det betydelige subsidier, selv om hensikten var å begrense statens subsidieutbetalinger. Den nye regjeringa som kom i 1991 ville reformere systemet.

Peter Hall skriver at på den ene siden hadde systemet produsert et stor mengde tilfredsstillende boliger til rimelig pris, og lavinntektsgrupper og pensjonister og andre med spesielle behov og svaktstilt grupper hadde blitt tatt godt vare på. Kvaliteten til boområdene og de tjenestene som de hadde tilgang til var svært høy. På den andre siden hadde systemet ikke lyktes i å skape det helt likestilte samfunnet som hadde vært et mål.

Peter Hall skriver at som resultat av dette er det i Stockholmsregionen to ulike landskap. På den ene siden er det det sosialdemokratiske landskapet fra 50- og 60-tallet, ganske ensformig og standardisert. På den andre siden er det landskapet fra 80- og 90-tallet, som Peter Hall kaller for et stedsløst landskap som like gjerne kunne finnes i New Jersey eller Texas, amerikanisert og kommersielt.

Peter Hall skriver at i 1980-årene brøt den sosialdemokratiske enigheten i samfunnet sammen. I størst skala ser man dette nord for Stockholm når man reiser forbi Kista, som ble bygd mot slutten av 70-tallet, og kjører inn i en annen verden som ble skapt i 80- og 90-tallet: en stor verden på grensen til byområdet av forretningsstrøk og shoppingsentre og hotell utover mot Arlanda langs E4 - en bebyggelse og et landskap som like gjerne kunne ha ligget i California eller Texas.


Vurdering av det sosialdemokratiske hegemoniet

Peter Hall spør til slutt i artikkelen om hvorfor Sverige utviklet den sosialdemokratiske enigheten, blant annet om denne kollektivistiske måten å løse boligmangelen på. Og hvorfor ble folk i et så tynt befolket land som Sverige bosatt så tett som i området omkring Stockholm?

Peter Hall viser til David Popenoe som skrev at i 1945 bodde bare en tolvtedel av Stockholms befolkning i eneboliger, og siden folk allerede levde tett på hverandre kunne det virke naturlig å bygge ut slik at de fortsatte å bo tett på hverandre, og folk hadde sin sommarstuga der de kunne finne ensomhet. En undersøkelse foretatt under krigen viste at bare 17% av befolkninga ønsket å bo i høye boligblokker.

Men Stockholms generalplan la opp til at 62% av boligene i forstedene skulle være leiligheter, og Vällingby ble bygd med 92% leiligheter. I Vällingby og Farsta var det bare henholdsvis 8% og 13% eneboliger, og i Skärholmen 14% og i Tensta bare 3,5%.

Markelius og Sidenbladh sa at eneboliger krevde mer arbeid og materialer enn leiligheter, og derfor ble det prioritert å bygge leiligheter. Dessuten mente de at ved å bygge boligstrøkene så tett at det bare var gangavstand til tjenestetilbudene ble mye spart på transport og andre tjenester. Økonomiske hensyn synes altså å ha vært avgjørende. Og tettheten ble økt i senere utbygginger av drabantbyer sammenliknet med i de første utbyggingene. I tillegg foretrakk de mest innflytelsesrike arkitektene høy tetthet, og de dominerte planleggingsprofesjonen i Sverige.

Peter Hall skriver at den virkelige forklaringen likevel synes å ligge dypere. Fra 1932 til 1976 hendte noe merkelig i Sverige: et modent europeisk demokrati med fri presse og et liberalt utdanningssystem, valgte fritt å ha et etpartis regjeringssystem, bekreftet regelmessig av folket i frie valg hvert tredje år. Og det selv om den liberale opposisjonen under Bertil Ohlin var svært aktiv og det var en stor borgerlig presse som hensynsløst angrep regjeringa. Man mente at det måtte skyldes at sosialdemokratiet hadde fattet og uttrykte den svenske folkesjela på en evig måte, og det beste beviset på det var at da en borgerlig koalisjon fikk regjeringsmakt i 1976 fortsatt den å føre sosialdemokratisk politikk.

Og senere har det sosialdemokratiske regjeringsmonopolet gått i oppløsning, men soliditeten til de sosialdemokratiske idealene viser seg i at borgerlige regjeringer fører sosialdemokratisk politikk, og det systemet som sosialdemokratene reiste blir stående også under borgerlige regjeringer. Sverige blir identifisert med sin versjon av velferdsstaten, med folkehemmet.

Peter Hall skriver at det er viktig å forstå hvordan dette kunne oppstå. Han skriver videre at noen observatører mener at det er en nesten sosio-patologisk tilstand, og at andre ser det som noe som går langt tilbake i svensk historie. Peter Hall skriver at i løpet av historien oppstod en identifikasjon mellom konge og folk, et fattig men egalitært folk som delte de samme fattige kår. I løpet av historien oppstod også det stabile og ekstremt effektive overklassebyråkratiet som hadde tjent kongen og stenderforsamlinga og som uten videre fortsatte inn i det tjuende århundret. I fortida hadde også tradisjonen med utredningskommisjoner oppstått. Historisk hadde det vært en måte å komme fram til enighet på mellom de fire stendene, og tradisjonen fortsatte inn i det tjuende århundret, med 300 til 350 kommisjoner i arbeid til enhver tid.

Helt siden 1918 har sosialdemokratene vært det største partiet i Riksdagen. Og ideologien deres har fullstendig erobret Sverige: Velferdsstat, Rettsstat, Likhet og Demokrati.

Partiet var svært stort: det hadde en million medlemmer av en voksen befolkning på seks millioner. Sosialdemokratene kan stille 200.000 frivillige valgkamparbeidere, og mange store organisasjoner, som fagforeningene, er på en eller annen måte tilsluttet sosialdemokratiet.

Peter Hall skriver at hele 32,2% av befolkninga deltar i politiske studiesirkler. Og at denne endeløse aktiviteten med studiesirkler og konferanser og andre møter absorberer indre uenighet. Det er en mektig mekanisme som støtter opp under sosialdemokratiet.

I alle land er det interessegrupper og nasjonale foreninger, men i Sverige gjennomtrenger de alt, skriver Peter Hall og viser til Heclo og Madsen. Roland Huntford skrev at den svenske kollektivismen har dype historiske røtter, selv om den etter 1968 har blitt svekket.

Da sosialdemokratene kom til makten skaffet det seg rykte for å sikre stabilitet og for å finne fornuftige løsninger, og på denne måten å skape trygge kår. Og de borgerlige partiene framstår derfor som urostiftere. Svenskene liker plan og forutsigbarhet, og dette sørger sosialdemokratene for.

Peter Hall skriver videre at besøkende fra oversjøiske land blir først slått av den uvanlig gode smaken og den høye kvaliteten på all design i Sverige, fra de minste detaljer til de største byggverk. Men senere oppfatter de en uvanlig ensartethet. Peter Hall skriver at den sosialdemokratiske bolig- og planleggingspolitikken skulle skape et bestemt samfunn. Visjonen var et egalitært samfunn som var sosialt blandet og kollektivistisk. Oppfatningen var at boligblokker støtter bedre opp om dette enn eneboliger ville gjøre. Eneboliger fremmer sosial lagdeling, mange mennesker vil bare ha råd til å bo i leiligheter, og da er det best at flest mulig gjør det. Peter Hall siterer mange uttalelser fra svenske politikere og planleggere som støtter denne påstanden.

Peter Hall skriver at selv om det er mange konservative aviser i Sverige så er merkelig nok de fleste journalistene liberale eller radikale, og støttet opp om sosialdemokratiet. Men etter 1990 har den politiske temperaturen steget.

Og sosialdemokratene hadde grunn til å være bekymret, for det var i de forstedene der det var mange eneboliger at de borgerlige partiene fant økende støtte, blant eneboligeierne.


Til Oversikten over alle tekstene


Kilde for denne teksten er: