Den gamle verdens sykdommer i den nye verden.

Andre del

Første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

  1. Aztekernes og inkaenes død
  2. Mot slutten av det første århundret
  3. Regionale utbrudd, 1530-1600
  4. Konklusjon


Aztekernes og inkaenes død

David Noble Cook skriver at sykdommene begynte å komme til Amerika med den andre ekspedisjonen til Columbus sent i 1493. Allerede før den verste sykdommen, kopper, kom over i 1518 hadde de innfødte befolkningene i Karibien begynt å nærme seg utryddelse. Likevel var den første kopperepidemien et vannskille både for folkene i Karibien og på det amerikanske fastlandet, skriver Cook.

De tidligst dokumenterte beretningene om den ødeleggende epidemien kom fra Luis de Figueroa og Alonso de Santo Domingo, som skrev fra Hispanola den 10. januar 1519 til Karl den femte. De skrev at sykdommen begynte i desember 1518 og at den allerede hadde tatt livet av nesten en tredjedel av de innfødte på øya, og at epidemien fortsatt raste. De skrev også at epidemien hadde spredt seg til Puerto Rico, og at den var mindre dødelig for europeerne enn for de innfødte. Ingen av de få spanjolene som var blitt smittet hadde dødd.

Las Casas skrev om epidemien da han kom til Spania fra Hispanola i 1520. Han skrev at det var kopper, og den var ført til øya av noen fra Castilla. Han skrev at få spanjoler var blitt smittet, og at mellom en tredjedel og halvparten av de innfødte på øya var drept.

Kopperepidemien kom samtidig med at spanjolene prøvde å konsentrere de innfødte i leire. De var etter hvert blitt så få og bodde så spredt at det var vanskelig for spanjolene å få tak i dem. Derfor ville spanjolene konsentrere dem både for å kristne dem og for å ha dem lett tilgjengelig som arbeidskraft. Høsten 1518 var 13 landsbyer blitt valgt ut som steder der de innfødte skulle samles. Våren 1519 var fem av dem bebodd. Men kopperepidemien reduserte den innfødte befolkninga så sterkt at konsentrasjonspolitikken ble meningsløs. Kort tid etterpå gjorde de innfødte opprør.

Epidemienes første møte med aztekerne

Det er kjent at etter at aztekerne hadde drevet Cortes ut av Tenochtitlan - Mexico City - brøt det ut en forferdelig kopperepidemi i byen. Den tidligst europeiske kilden som nevner kopperepidemien i Mexico er et brev skrevet 30. august 1520 fra dommeren i Santo Domingo til Karl V. Lucas Vázques de Ayllón forteller detaljert om ekspedisjonen til Pánfilo de Narváez som var sendt for å arrestere Cortes. Ekspedisjonen landet ved Cozumel på østida av Yucatanhalvøya, og den fant at de fleste innfødte var drept av en epidemi som var ført dit av innfødte fra Cuba. Deretter fortsatte ekspedisjonen til et sted i nærheten av Vera Cruz, og der brøt kopper ut nesten umiddelbart. Alle rapportene sa at kopper var ført dit av innfødte fra Cuba som var med i ekspedisjonen til Narváez.

Kopperepidemien ble brakt inn i det sentrale Mexico av ekspedisjonen til Narváez. Samtidig raste epidemien på de Store Antiller. I beretningene som Bernardino de Sahagún samlet ble det sagt at kopperepidemien brøt ut i Tlaxcala mens spanjolene var der. Cortes hadde nettopp rømt fra den store byen, og hvilte og samlet krefter i Tlaxcala. Epidemien drepte utallige mennesker blant de innfødte. Indianerne kalte epidemien for huey zahuatl og noen ganger totomonaliztli.

Francisco López de Gómara berettet også om hvordan epidemien ble spredt fra de karibiske øyene til den mexikanske kysten. Han skrev at blant mennene til Narváez var det en neger som var syk av kopper, og han infiserte den husholdningen i Cempoala som han bodde hos, og epidemien spredte seg blant indianerne. Biografen til Cortes skrev at kopperepidemien ble introdusert av en neger som Narváez hadde med seg. Andre kilder sier at en afrikansk slave førte epidemien med seg. Også innfødte fra Cuba som Narváez hadde med seg var smittet.

Informantene til Sahagún, som først og fremst var fra Tlaxcala, fortalte at epidemien begynte i Cuatlán. Den spredte seg mot Chalco, og avtok i intensitet. Sykdommen rammet fryktelig: "Det var en fryktelig sykdom, og mange mennesker døde av den. Ingen kunne gå; de kunne bare ligge utstrakt på sengene sine. Ingen kunne røre seg, ikke engang snu hodene sine. Man kunne ikke ligge med hodet vendt ned, eller ligge på ryggen, ikke snu seg fra side til side. Når de snudde seg skrek de av smerte." Indianerne brukte å bade når de var syke, men det var ingen hjelp i det. De brukte å ta varme og kalde bad.

Så mange ble rammet av epidemien at det var ingen til å stelle de syke. Folk flyktet for å slippe unna sykdommen. De syke fikk ikke mat og vann, og døde av tørst dersom sykdommen ikke drepte dem - sykdom og sult følger hverandre, begge fostrer den andre.

López de Gómara skrev: "Og så kom hungersnøden, ikke fordi de manglet brød, men måltider, for kvinnene gjør ikke annet enn å male mais mellom to steiner og bake den. Kvinnene ble syke av kopper, og det ble mangel på brød, og mange døde av sult." Panikk og flukt var vanlige reaksjoner på epidemiske sykdommer i det sekstende århundret. Kopper kan bli spredt ved direkte kontakt med sekretet fra de syke, eller med lufta der de syke er siden de hoster ut smittestoff. Inkubasjonstida til kopper er åtte til ti dager før sykdommen brøt ut som feber, og på den tredje dagen etter feberen kom det store utbruddet som førte til blemmer og sår.

Ikke alle de innfødte som ble smittet døde, men de som overlevde ble gjerne merket av varige arr, og noen ble blinde. Dødeligheten i Tenochtitlan var så stor at spanjolene skrev at da de erobret byen var "gatene så fulle av døde kropper og syke mennesker at våre menn bare gikk på døde kropper".

Epidemien slo til i Tenochtitlan på et tidspunkt som var svært fordelaktig for Cortes. Han var nettopp jaget ut av byen og hadde lidd store tap, og så fikk aztekerne dette harde slaget som svekket dem så sterkt at knapt var i stand til å føre krig. Da aztekernes keiser Moctezuma døde ble hans slektning Cuitláhuac valgt som keiser. Han var dyktig. For å skaffe seg allierte mot europeerne bestemte han at tributtplikten var opphevet for et år. Han innså også at lanser var effektive våpen mot hestene, og han kunne ha vært i stand til å bygge en effektiv motstand mot spanjolene, skriver Cook. Men Cuitláhuac ble etter kort tid drept av kopperepidemien. López de Gómara skrev at da Cortes til slutt inntok Tenochtitlan den 13. august 1521 sov forsvarerne blant de døde og levde i en evig stank, og av dette syknet de til eller ble slått ned av epidemien, som tok livet av uendelige antall.

Det første anslaget av kopper var katastrofalt for aztekerne, skriver Cook. Det forhindret effektiv aksjon mot spanjolene, og overlot initiativet til Cortes. Aztekernes ledere ble drept, og lenge var det ingen blant aztekerne som kunne organisere militære aksjoner. At spanjolene lyktes i å erobre Mexico henger sammen med at befolkninga ble slått ut av sykdom.

Mayaenes tragedie

Kopperepidemien kom til Yucatanhalvøya omtrent samtidig med at den nådde resten av den mexikanske gulfkysten. Året 1519 kom i Guatemala til å være kjent som året da pesten raste, og de to følgende årene er kjent som årene da pesten spredte seg. Epidemien slo til i Guatemala omtrent samtidig som i Mexico.

Det er ikke enighet om hvilken epidemisk sykdom det var som rammet Yucatan på dette tidspunktet. Noen mener at det var kopper, men andre mener at det kan ha vært meslinger eller en annen sykdom. De symptomene som ble beskrevet gir ikke et klart svar. Kopper kan vise seg ved mange ulike symptomer.

Den første voldsomme epidemien ble mindre enn ti år senere fulgt av en annen epidemi som var nesten like ødeleggende. Den hadde symptomer som ikke var helt ulike symptomene til den første epidemien. Den andre epidemien var trolig meslinger. Det var kanskje også utbrudd av pest. Den primære kilden om epidemiene - Annals of the Cakchiquels - ble skrevet lenge etter begivenhetene, og symptomene kan ha blitt blandet sammen i minnet om epidemiene.

Dødeligheten i den første kopperepidemien varierte sterkt, fra bare ti prosent til opp mot hundre prosent. Også i områder i den gamle verden som var så isolerte at kopperepidemier sjelden herjet var det svært stor dødelighet når epidemiene slo til. Kopper var en svært alvorlig sykdom også i Europa helt til det ble utviklet vaksine mot sykdommen.

Inkaene

Kopperepidemien rammet også inkaenes rike i Andesfjellene. Inkaenes hersker Huayna Capac ble offer for sykdommen. Inkaindianerne hadde ikke et skriftspråk, i motsetning til mayaindianerne og aztekerne som hadde et skriftspråk. Inkaindianerne hadde et system for bokholderi basert på snorer og knuter. Dette systemet fortsatte å være i bruk ut gjennom det sekstende århundret. Men beretningene om de første kopperepidemiene blant inkaene ble skrevet ned av spanjoler eller mestiser.

De første europeerne som skrev om Inkariket var mest interessert i dets rikdommer. De første beretningene hadde blant annet som oppgave å trekke investorer til ekspedisjoner inn i området. Da conquistadorene først gang kom til Inkariket hersket Atahualpa over det. Spanjoler begynte først å bli interessert i å granske og skrive ned inkaenes historie i 1540-årene. De måtte da skaffe seg innsikt i hvordan samfunnet fungerte for å kunne administrere det. Men første neste tiår ble den første seriøse utforskningen utført siden den innbyrdes krigen mellom conquistadorene hindret forskningen på 1540-tallet.

Pedro de Cieza og Juan de Betanzos nevnes som de to første viktige forskerne på inkaenes historie. Begge hadde deltatt i kampanjene og var selvlærte historikere. Den andre delen av beretningen til Betanzos var lenge tapt, men ble funnet igjen i et privat arkiv og offentliggjort i sin helhet i 1987. Betanzos kom til Peru i 1539, og giftet seg med ei av inkaenes prinsesser. Hun hadde vært sammen med Francisco Pizarro og hadde hatt nær kontakt med inkaenes kongeslekt i Cuzco.

Juan de Betanzos skrev at etter at inkaene hadde erobret Yaguarcoche returnerte inkaen Huayna Capac til Quito og var der i seks år. Så ble han rammet av en sykdom som tok forstanden fra ham. Inkaledere spurte ham om hvem som skulle etterfølge ham som inka. Først foreslo han sin en måned gamle sønn Ninancuyochi. Senere fulgte inkalederne opp dette spørsmålet, og da foreslo han Atahualpa, og senere Huascar. Fire dager senere døde Huayna Capac av sykdommen. Da kom det beskjed om at Ninacuyochi var drept av den samme sykdommen.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig dato for dette. I følge Betanzos skjedde dette da Pizzaro først kom til Tumbez med bare 15-20 mann. Høvdingene i Tumbez henvendte seg til inkaen og fortalte om at det hadde kommet fremmede. Pizzaro vendte tilbake til Spania for å be kongen om å få fortsette for å utforske og erobre landet. Denne beretningen anslår at inkaens hersker døde i løpet av Pizzaros andre ekspedisjon, 1526-28, skriver Cook. I følge tradisjonen ble kroppen til Huayna Capac gjort om til en mumie, og så ble den kledd opp i en praktfull drakt og ført til Cuzco i følge med lokale ledere og mor og datter til Huascar. Denne ferden til hovedstaden ville fortsette spredningen av epidemien etter som alle innbyggerne i høylandet fra Quito til Cuzco kom i kontakt med ferden. Kopperviruset som sitter i sårskorpene er smittefarlig i mange veker.

Beretningen til Pedro de Cieza de León følger i mangt og meget beretningen til Betanzos. Cieza kom også som en ung mann til Amerika. Han ville skrive en beretning i mange bind om Peru. Han fikk intervjue både spanske embetsmenn og folk som hadde vært ledere blant inkaene. Også Cieza forteller at en stor og svært smittsom epidemi kom mens inkaenes hersker var i Quito. Huayna Capac kjente at han var smittet og ga ordre om at det skulle ofres for hans helse. Det var ulike oppfatninger blant informantene til Cieza om hvordan Huayna Capac fastsatte arvefølgen etter seg. Noen sa at han delte landet mellom Huascar og Atahualpa, mens andre var uenig i dette. Etter at Huayna Capac var død ble han båret fra Quito til Cuzco. Der ble fire tusen kvinner og tjenere ofret for å følge ham på hans siste reise.

Tre viktige beretninger fra de tidlige 1570-årene og fra 1580-årene som forteller om en epidemi som tok livet av Huayna Capac er gitt av Pedro Pizzaro, Pedro Sarmiento de Gamboa og Miguel Cabello Balboa. Pedro Pizzaro hadde deltatt i begivenhetene, og hans beretning var skrevet ferdig i 1571. I følge denne beretningen hadde Huayna Capac nettopp erobret Quito og var i ferd med å bygge et fort da epidemien rammet og han ble syk og døde. Det var kopper som drepte mange indianere. Huayna Capac fastet og var alene da tre små indianere kom og ville treffe ham. Huayna Capac sendte bud etter rådgiverne sine, og da de kom forsvant visjonen. Bare Huayna Capac hadde sett dem. Han oppfattet synet som et tegn på at han måtte dø, og så ble han syk og døde.

Pedro Sarmiento de Gamboa kom til Peru i 1557. Da hadde han arbeidet for kongen både i krigene i Frankrike og i Mexico. I Peru arbeidet han sammen med visekonge Francisco de Toledo, og hadde ansvar for å samle inn materiale som skulle bli den offisielle historien om inkaene. Det materialet som ble nedtegnet ble farget av at en oppgave var å rettferdiggjøre den spanske erobringen. Det skulle blant annet gjøres ved at inkaenes styre ble framstilt som urettferdig, og inkaherskerne ble framstilt som tronranere. Derfor var det interesse for inkaherskernes avstamming og legimitet. Sarmiento anslår at Huayna Capac døde ved slutten av 1524.

Mens han var i nord fikk Huayna Capac høre at i Cuzco raste en stor epidemi. Den hadde tatt livet av både guvernørene, onkelen Apu Hilaquita, hans bror Auqui Tupac Inka og søsteren Mama Cuca og mange slektninger. Da Huyna Capac kom til Quito ble han syk og følte at han kom til å dø. Han sendte bud på slektninger, og de spurte ham om hvem han hadde utnevnt til etterfølger. Han svarte at han utnevnte sønnen Ninan Cuyoche. Dersom skjebnen ga et tegn var dette et godt valg, ellers ville sønnen Huascar bli utvalgt.

Man hentet inn tegn, ofret og ypperstepresten for solkulten spådde. Men tegnene var ugunstige for både Ninan Cuyoche og for Huascar. Da de vendte tilbake til Huayna Capac for å melde om dette var han allerede død. Ninan skulle da få beskjed om at han var utvalgt, men da sendebudene kom fram til ham var han død av kopperepidemien. Sarmiento de Gamboa er den første som kom med forslaget om at epidemien først viste seg i området ved Cuzco.

Cook skriver at Miguel Cabello Balboas historie er spesielt verdifull siden han kjente folket som levde ved kysten i nord bedre enn de fleste spanjolene som skrev på denne tida. Han kom til Amerika omkring 1566, og reiste vidt omkring. I 1571 gikk han inn i en munkeorden. Han lærte de innfødtes språk, og snakket mye med dem. Cabello Balbao rapporterte at etter at Huayna Capac hadde fullført erobringen i nord stoppet han opp i Tumibamba. Så fortsatte han til kysten og nådde øya Puná der han kan ha fått høre om europeerne. Der fikk han beskjed om at en epidemi raste i Cuzco, og at hans bror Auqui Topa Inca og onkelen Apo Illaquita, som han hadde etterlatt som guvernører, var revet bort av sykdommen. Og at også andre slektninger var døde. Cabello Balboa fortalte også at inkaen døde i Quito, og oppga at det trolig var i 1525. Cabello Balboa fortalte at sykdommen først ble merket i Cuzco.

Det er mange som har fortalt om døden til Huayna Capac. Han ble syk, trolig av kopper, og døde mellom 1524 og 1528. Dette skjedde mens europeere utforsket kysten av Stillehavet, men adskillige år før europeerne trengte inn i fjellene. Da Huayna Capac døde var arvefølgen etter ham ikke klar, og dette førte til krig mellom brødrene Huascar og Atahualpa. Krigen var blodig og hard. Siden indianerne i Andesfjellene var svekket av krig og epidemi var de et lett bytte. Overlegen europeisk krigsteknologi er bare en del av grunnen til at de så lett kunne overvinnes.

Cook skriver at den epidemien som trengte inn i inkaenes rike trolig var en fortsettelse av den epidemien som hadde herjet i Mexico under Cortes. Den hadde blitt ført til fastlandet av Pánfilo Narváez i 1519, og sakte hadde den blitt ført inn i det sentrale høylandet i Mexico og den hadde gått gjennom Guatemala og Nicaragua. Den hadde passert gjennom Panama. Epidemien gikk foran spanjolene.

Panamaeidet

Spanjolene begynte å slå seg ned ved Panamaeidet rundt 1510 da Nombre de Dios ble grunnlagt. Det kom bosetninger både ved Stillehavet og ved Gulfen. Panama ble grunnlagt i 1519, og ble utgangspunkt for ekspedisjoner som reiste både nordover inn i Nicaragua og sørover. I 1522 reiste Pascual de Andagoya sørover fra Panama.

Området ble tidlig kjent for å være et usunt område. Landet var fuktig og preget av sumper, mygg, kraftig regn, sterk hete, sykdommer og stor dødelighet.

Cook skriver at historikere ofte har ignorert handelsnettverkene som eksisterte før Columbus kom til Amerika og som bandt Mellom-Amerika sammen med Andesfjellene. Langs kysten ble store kanoer med femten par årer padlet fram. De hadde plass til handelsvarer. Bartolomé Ruiz, som var los for Francisco Pizzaro i det andre forsøket hans, møtte i 1526 eller 1527 store balsaflåter under seil som kunne transportere store volum langs Stillehavskysten. En flåte med seil og styreåre var fra Tumbez. Flåten hadde vekt med for å veie varer, og var lastet med blant annet edle metall, keramikk og fine klær av bomull.

Noen av deltakerne i Pizzaros tredje ekspedisjon ble syke da de i 1531 kom til kysten av Ecuador. Pedro Ruiz Navarro skrev at noen døde mens de led av kopper og bubas. Cook nevner andre sykdommer som kan ha forårsaket lidelsene. Nikolaus Federmann skrev om plager han og hans feller ble utsatt for mens de gikk gjennom Venezuela, og som likner de Pizzaros menn ble utsatt for. Federmann gikk blant annet i sumpmarker, og der fikk mennene feber og åpne sår. De trodde det kom av vannet, og tilstanden ble etter hvert verre. Federmann trodde at plagene skyldtes de vanskelige forholdene, de gikk i vann i fire dager, og den dårlige maten. Plagene varte ved til de begynte å gå langs kysten.


Den andre epidemien: meslinger

Tidlig i 1530-årene herjet meslingepidemier i Amerika. Cook skriver at det ikke er merkelig at kopper og influensa først herjet, for influensa gir ikke varig immunitet, og kopper har smittestoff som lurer lenge. Men folk som har vært angrepet av meslinger blir immune resten av livet. Cook skriver at det betyr at det må ha kommet personer som aldri hadde vært smittet av meslinger med i de spanske overfartene til Amerika. I Sevilla kan meslinger ha vært endemisk siden byens befolkning var stor nok til at dette kunne være tilfelle, og noen som skulle til Amerika kan ha blitt smittet med meslinger der. Cook skriver at det kan ha vært slaver fra Afrika. Afrika var så tynt befolket at meslinger bare gjorde seg sporadisk gjeldende der, og mange unge mennesker hadde aldri vært smittet, og kan derfor ha blitt smittet i Sevilla. Stadig flere afrikanske slaver ble overført til Amerika siden den innfødte amerikanske befolkninga brøt sammen. I Amerika raste meslingene, og dødeligheten blant de innfødte var 25-30 prosent, mens den blant europeere og afrikanere var lav.

Meslingene kom trolig først til de karibiske øyene. Toribio de Motolina mente at meslingene kom til Mexico i 1531. Den samlede dødeligheten var i følge Motolina mindre i 1531 enn i kopperepidemien i 1519. I 1532 fortsatte enten meslingepidemien, eller en annen epidemi gjorde seg gjeldende, eller kanskje mest trolig raste meslingene fortsatt i det sentrale Mexico samtidig med at en ny epidemisk sykdom også hadde begynt å rase.

Ekspedisjonen til Diego de Guzmán i 1530-31 er satt i forbindelse med at nye sykdommer kom. Det kan ha vært tyfus eller dysenteri. I mens raste meslingene videre i Mexico.

Pedro de Alvarado skrev et brev fra Guatemala datert 1. september 1532 til kongen der han skrev at det gikk en sykdom gjennom Ny Spania (Mexico) som det ble sagt var meslinger. Den slo indianerne og feide gjennom landet og la det helt øde. Den kom til denne provinsen for tre måneder siden. Sykdommene fortsatte å rase også neste år, og det kom klager om at det var umulig å skaffe arbeidere til gruvene siden alle var syke eller døde. Til og med Alvarado, som slett ikke var kjent som noen mild eller nådig mann, skrev at han kom med tiltak for å hjelpe indianerne slik at ikke alle skulle dø. Han sa at han hadde sendt syke indianere bort fra gruvene slik at de skulle kunne bli friske, og gitt ordre om at syke indianerne måtte få medisin og mat og hvile. Akkurat på denne tida ble ekspedisjonen til Peru gjort klar.

Cook skriver at det er vanskelig å fastslå hvilke sykdommer som raste i Sentral-Amerika tidlig på 1530-tallet siden de symptomene som beskrives både kan tyde på at det var meslinger og andre sykdommer, som kopper og pest. Det finnes beretninger om pestbyller, for eksempel fra Nicaragua i 1531.

Forholdene i Sentral-Amerika den første tida etter erobringen av Mexico var spesielt vanskelige for indianerne, for ikke bare var de utsatt for epidemiene, men de var også utsatt for bander av conquistadorer som plyndret og herjet og torturerte folk for å få kjennskap til eventuelle gjenstander av edelt metall, og de tok også folk til fange for å selge dem som slaver.

Cook skriver at usikkerheten om hvilken sykdom det var som tok livet av Huayna Capac kan skyldes at en annen epidemi herjet landet før Alahualpa ble tatt til fange av Pizzaro, og symptomene fra disse sykdommene kan ha blitt blandet sammen i hukommelsen til de som berettet om sykdommene. Mens ekspedisjonen til Pizzaro ble gjort klar herjet epidemiene i området der de siste forberedelsene ble foretatt. I et brev til Karl V skrev de la Gama fra Nombre de Dios den 24. mai 1531 at hele regionen var plaget av sykdom. Hele landet var slått av sykdom, og den raste fortsatt, skrev han. Tidlig i september skrev bystyret i Panama at det knapt var indianere tilbake etter at epidemien hadde rast fra seg, og de bad om å få indianere fra Nicaragua, Tumbez og Peru. Det ble hentet indianerslaver fra Nicaragua gjennom flere år. Det var trolig ikke meslinger som hadde rast over Panama siden alle deler av befolkninga ble smittet. Det er mer trolig at det var pest.

Cook skriver at diagnosen til den serien av sykdommer som ødela innfødte amerikanske folk er komplisert delvis siden en gruppe spanske oppdagelsesreisende på nordvestkysten av Sør-Amerika i 1531 ble syke og alvorlig vansiret, og noen av dem døde. Tomás López beskrev i detalj symptomene til europeerne. Han rapporterte at da de første spanjolene nådde Puerto Viejo ble de syke av "en sykdom som var en viss type kopper eller blemmer som skadet hele ansiktet, spesielt i øynene, og noen døde av det, og andre ble blinde og det er få eller ingen i det hele tatt som slapp unna uten å kjenne denne skaden, og den forekom så raskt at bare ved å komme til dette stedet slo den dem."

Den andre bølgen epidemier som raste tidlig på 1530-tallet må ha inkludert meslinger og en eller flere andre sykdommer, som pest eller influensa. Epidemiens komplekse natur forklarer senere tiders forvirring om den eksakte diagnosen til sykdommen som drepte Huayna Capac. Da beretningene ble skrevet ned kan de forskjellige epidemienes symptomer vært blitt blandet sammen.

Epidemi fulgte etter epidemi, og den samlede virkningen på befolkninga må ha vært enorm. Det fantes ingen grenser for epidemiene, og de raste til hele befolkninga var så redusert at epidemiene døde ut. Epidemiene angrep befolkninger som aldri hadde vært utsatt for disse sykdommene før og som derfor var forsvarsløse overfor dem.

Mot slutten av det første århundret

Kopper og meslinger var to av de mest dødelige epidemiene. Begge hadde plaget europeere og afrikanere i århundrer. De var endemiske i det sørlige Europa og nordlige Afrika, og var der først og fremst sykdommer som angrep barn. Havnebyene i Andalucia, som de fleste reisene til Amerika gikk ut fra, ble rammet av epidemi etter epidemi. Sevilla var allerede en stor by etter den tids standard, og i 1580 var befolkninga større enn 100.000 innbyggere. Og da var befolkninga i Sevilla så stor at mange smittsomme sykdommer kunne overleve i byen som endemiske sykdommer. De fleste sjøfolkene hadde vært smittet av kopper og meslinger før de reiste til Amerika. Derfor kunne det ha gått flere år før en person som aldri tidligere hadde vært smittet av meslinger og kopper gikk ombord. Men det skjedde at personer som ikke tidligere hadde vært syke av disse sykdommene, og dermed ikke var resistente, gikk ombord og var eller ble smittet, og førte sykdommene over til Amerika.

Tyfus, pest, gul feber og malaria trengte mellomverter for å kunne spre seg, men de fant disse i Amerika. Og da hadde disse sykdommene festet røttene sine i Amerika. Kopper, meslinger og influensa var de første dødelige sykdommene som ble ført fra Europa til Amerika, og de herjet i minst en generasjon før tyfus og pest ble akklimatisert til den nye verden rundt midten av det sekstende århundret.


Forferdelige dødsfall i midten av 1540-årene

To eller tre store epidemier herjet store deler av Amerika mellom midten av 1540-årene til slutten av århundret. Det nevnes i flere rapporter at en forferdelig sykdom brøt ut i det sentrale Mexico i 1545. Det er blitt hevdet at dette var den mest ødeleggende epidemien som angrep dette området i det sekstende århundret. Den drepte ofrene svært raskt. Epidemien raste til 1548. Epidemien kan ha blitt ført til Amerika med en flåte som forlot Spania i 1544. Den bestod av tjueseks skip. På et av skipene var Bartolome de Las Casas, som vendte tilbake til Amerika for å bli biskop i Chiapas. Flåten ankret opp ved Gomera på Kanariøyene, som det var vanlig, for å ta inn forsyninger. Skipene var ti dager ved Gomera, fra 20. juli til 29. juli. Den 27. august 1544 seilte skipene inn til de karibiske øyene. Tomas de la Torre var også med skipene, og han førte en detaljert dagbok.

Fra Puerto Rico seilte skipene hver sin vei, og der noterte Torre i dagboka at mange allerede hadde død ombord på skipene under overfarten. Torre gikk i land i Santo Domingo, og han noterte at flere ble svært syke også der, selv om Torre ikke nevnte at noen døde. I desember fortsatte Torre til Campeche på fastlandet.

Campeche var en havn med omkring 500 hus. En gruppe fortsatt i en liten båt mot Tabasco. Men de kom ut for en sterk storm og forliste. Noen druknet, og resten reddet seg i land på ei øy. Torre klaget over at det var svært mye plagsom mygg der. Det hendte at han overnattet på skipet for å slippe unna myggplagen. En av de som var der gikk med et sauskinn over hodet med hull som han så gjennom for å beskytte seg mot myggen. Om natta smurte de inn armene og føttene med gjørme for at myggen ikke skulle få tilgang til naken hud. Likevel måtte de rømme ut i sjøen for å slippe bort fra myggen.

I februar 1545 var de blitt reddet fra øya der de hadde forlist, og de kjøpte myggnett. Den 13. februar kom de til Tabasco, og derfra gikk de over land mot Chiapas. De var stadig sultne og plaget av insekter. Enkelte begynte å bli syke.

Gruppen satte kursen innover i landet, og Torre sluttet å klage over mygg og insekter, og ble mer opptatt av sykdommene. Flere av medlemmene i den gruppa Torre var med i ble syke. Det kan se ut som om Torre selv også ble syk. Reisen ble svært slitsom, enkelte av deltakerne var for syke til å gå og måtte bæres av de andre, og de manglet mat og var plaget av heten og av tørst. Bartolome de Las Casas hadde nådd Chiapas, og han sendte hester med forsyninger til dem, noe de satte stor pris på. I mars 1545 kom de fram og møtte Las Casas da de gikk inn i Ciudad Real de Chiapa.

Samtidig med at disse munkene kom til Mexico brøt en av de dødeligste epidemiene landet hadde vært utsatt for ut. Noen kilder forteller at blant symptomene var kraftige blødninger fra alle kroppsåpninger inkludert øynene. Sykdommen kan ha vært tyfus.

I 1552 skrev en indiansk lege en viktig tekst om medisin. En annen indianer oversatte den til latin: "Libellus de medicinalibus indorum herbis". Den var illustrert og beskrev bruk av planter og mineraler som medisin for ulike sykdommer. Den beskrev også ulike sykdommers symptomer.

Juan Bautista de Pomar skrev om folket i Tetzcoco i det sentrale Mexico i 1582. Han fortalte om sykdommer som hadde herjet tidligere år. Mens han skrev herjet fortsatt en epidemi som hadde begynt i 1575. Både indianske og spanske leger prøvde å finne kurer for sykdommene.

Bautista de Pomar antydet at for noen sykdommer kunne remedier redusere de innfødtes dødelighet til det nivået som spanjolene var utsatt for. Men for de verste sykdommene var det ingenting som ga lindring. Han skrev at de som led mest var de fattige som levde i kjølige og tørre regioner.

Dødeligheten var enorm i følge alle kilder. Motolinia rapporterte om en dødsrate på fra 60% til 90%. I Tlaxcala døde opp til tusen personer daglig, og totalt døde 150.000 personer der. McCaa mener at dødsraten for epidemien som raste i 1545 trolig var den høyeste for alle epidemiene i det sekstende århundret, selv om flere kan ha dødd av kopperepidemien i 1519.

Epidemien i 1545-48 rammet ikke bare Mexico, men spredte seg også til Guatemala. Gonzalo de Ortiz skrev til kongen at "Gud har sendt slik sykdom på indianerne at tre av fire går til grunne", og at dette førte til at alt nå var tapt i Mexico, og også i Guatemala. Det er vanskelig å fastslå sikkert hvilken sykdom det var som raste. De rapporterte symptomene likner både på pest og tyfus, som begge kan angripe åndedrettsorganene voldsomt, og slik passer med de observerte symptomene.

Tyfus var utbredt i Spania i 1540-årene, og i 1545 skal en tyfusepidemi ha herjet i det sentrale Spania.

Pedro de la Gasca ble sendt av Karl V med en flåte på ti skip for å slå ned det opprøret i Peru som ble ledet av Gonzalo Pizzaro. Ekspedisjonen forlot Spania den 26. mai 1546, og reisen over Atlanterhavet gikk greit. De gikk i land i Colombia 10. juli. Der fikk de vite at visekongen i Peru var blitt drept av opprørerne. Gasca kom til Nombre de Dios 27. juli og Panama den 13. august.

Sunnhetstilstanden var elendig på Panamaeidet. Pedro de Cieza de León skrev at i byområdet var det få innfødte siden de innfødte var ødelagt av den dårlige behandlingen de hadde fått av spanjolene og av de sykdommene de hadde hatt. Juan Cristobal Calvete de Estrella skrev om situasjonen i Panama og Nombre de Dios 1546 at "Disse to byene er så infiserte at av hundre mann som kommer dit, så vil det dersom de blir værende der en måned ikke være tjue av dem som unnslipper sykdom, og de fleste som blir syke dør." Etter at Gascas oppdrag i Peru var fullført reiste han igjen gjennom Nombre de Dios, og han fikk vite at i de foregående fire månedene hadde 600 personer dødd i byen. Da Gascas menn reiste fra Nombre de Dios mot Cuba var de så syke at fram til Cuba ble 26 kropper kastet overbord. Og det skyldtes ikke mangel på forsyninger.

I løpet av 1540-årene ble betydelige mengder husdyr, som hester og griser, ført fra Spania til Amerika. En del ble brukt i kampanjen mot Gonzalo Pizzaro. Dyr kunne også bli infisert av epidemiene som raste blant menneskene. Det ble lagt merke til at sauer og lamaer døde i store mengder.

Også i Sør-Amerika raste epidemier. I 1546 raste en epidemi i Columbia, men det er vanskelig å identifisere sykdommen - trolig var det pest eller tyfus. Den førte til døden i løpet av få dager fra de første symptomene.

Cook nevner flere steder at det oppstod legender som hadde massedøden som utgangspunkt. Det var fortellinger om ødelagte mennesker, mennesker med opprevne mager og mennesker uten hode, som gikk igjen og som det var mulig å møte. De kunne vise seg og forsvinne uten å si noe, eller de kunne si at de var ute for å drepe noen.

Utbredt influensa og kopper, 1557-1564

Fra 1556 til 1560 raste en influensaepidemi i Europa der den tok svært mange menneskeliv. Den krysset trolig Atlanterhavet. I England skal 20% av de som ble syke ha mistet livet. Den herjet også i Spania. I følge Dobyn skal den ha nådd Guatemala i 1559.

Francisco Vázques skrev at en sykdom som viste seg ved kraftig neseblødning nådde Guatemala i 1558. Det ble ikke funnet noen kur mot den, og mange mennesker omkom. Den var så voldsom at den nesten ødela riket, skrev Vázques. Embetsmenn skrev fra Guatemala i 1560 at alle var syke, og at et stort antall indianere hadde dødd. Andre symptomer som er nevnt er kraftig hoste og sår hals og feber. Det er blitt foreslått at dette kan ha vært kopper eller meslinger eller tyfus, eller en kombinasjon. Et annet alternativ kan være influensa. Denne epidemien raste i flere år, og det ble også tørke og uår.

Landene i Andesfjellene ble også rammet av epidemier i siste del av 1550-årene. I 1558 brøt en kopperepidemi ut i den nordlige delen av Andesregionen. Den ser ut til å ha kommet med en infisert slave som ble kjøpt fra Hispanola av biskop Juan de la Barrios fra Santa Fé de Bogota. Dødeligheten var lav for europeere, men høy for indianere. Høsten 1559 skrev to embetsmenn at "på grunn av syndene til de som er i landet har vår herre kastet en kopperepidemi over oss som straff, slik at mange innfødte mangler".

Epidemiene rammet også Brasil. Også der raste flere ulike sykdommer. Jean de Léry skrev at den farligste av sykdommene hadde symptomer som bestod av "blemmer så store som en tommel som spredte seg over hele kroppen, også til ansiktet, og de som blir merket av det bærer merkene hele resten av livet". Den sykdommen ble kalt for "pian" - den kalles også for "yaws". Sykdommen kan bli spredt både ved direkte, fysisk kontakt med en person som er syk, og det er også mulig å bli smittet av en flue. Inkubasjonstida er fire veker. Den forekommer spesielt i tropene, og angriper og ben og knokler.

Kopper må ha vært til stede ved Rio de la Plata i likhet med andre steder i det spanske Amerika fra 1558-1560. Beretninger fra la Plata forteller at en forferdelig epidemi raste denne tida. I Brasil nådde en epidemi Bahia rundt 1560.

I Lisboa gjorde pesten seg gjeldende i 1561. Derfra kan pest ha blitt ført over til Brasil. Epidemier som kan ha vært pest eller kopper, eller begge deler, raste langs kysten til Brasil fra 1561 og gjennom flere år framover. "Sykdommen begynte med alvorlige indre smerter som fikk leveren og lungene til å råtne. Så gikk den over til byller som var så råtne og giftige at kjøttet falt av dem i stykker fulle av illeluktende beist". Dette kunne være en serie epidemier som kan ha bestått av blodstyrtning, tyfus, kopper, dysenteri og lungeinfeksjoner. Leonardo do Vale skrev et brev fra Bahia den 12. mai 1563 der han beskrev forholdene:

"Da denne siste prøvelsen var over og de ville løfte hodet litt, oppslukte en annen sykdom dem, enda verre enn den foregående. Dette var en form for kopper eller byller så fæle og stinkende at ingen kunne tåle den sterke stanken som slo opp fra dem. Av denne grunn døde mange uten å få pleie, oppspist av ormene som vokste i sårene etter byllene og som oppstod i kroppene deres i en slik overflod og av så stor størrelse at de skapte skrekk og sjokkerte alle som så dem".

Jesuittene som pleide de syke og døende hadde ikke tid til å sove eller til å lese messer. For gravide kvinner var dødeligheten spesielt stor. Til slutt måtte de utallige døde begraves i massegraver. Noen lå ikke dypere begravd enn at grisene rotet dem opp. Den skrekken som epidemiene førte til kan ha vært blant grunnene til opprøret til Tupiniquin i 1562.

I den sørøstlige delen av Nord-Amerika raste også influensaepidemien. Den hadde rast i Europa i 1556, og hadde kommet til Madrid i 1557. I 1559 var den i Guatemala. Tretten skip med 1.500 menn, kvinner og barn og afrikanske slaver og 240 hester forlot den infiserte havnebyen Veracruz den 11. juni 1559. De kom til land i nærheten av dagens Pensacola i nærheten av Florida. En storm ødela det meste av forsyningene deres, og nybyggerne led av sult og sykdom. Åtte hundre av dem holdt seg ved en landsby der det var åtti hus som indianerne hadde forlatt da de kom. Ved påsketider i 1561 kom Angel de Villafañe med forsyninger for å erstatte Luna. Færre enn tre hundre ble værende ved den opprinnelige bosetningen. Da de fikk muligheten valgte de å vende tilbake. Dette forsøket på å kolonisere Florida ble oppgitt.

Ved midten av 1560-årene ble det opprettet en varig bosetning i Florida. Den kom som svar på forsøk fra Frankrike på å få innpass i Florida. Soldatene som ble sendt til Florida må ha ført sykdom med seg. Franskmennene som var i Florida lært hvordan indianerne kurerte sykdommer og lærte å kjenne noen av de plantene som indianerne brukte som medisin.

Sammensatte epidemier i 1576-1591

Cook skriver at epidemier som fulgte rett etter andre epidemier ser ut til å ha gjort mest skade. Og de seriene av epidemier som kom i perioden 1576 til 1591 ser ut til å ha vært de dødeligste. Folk som allerede var svekket av en epidemi ble lett revet bort når det rett etterpå kom en ny epidemi. Kildene blir rikere mot slutten av århundret, blant annet fordi kong Filip II hadde gitt ordre om at embetsverket skulle gi en beskrivelse av hver enkelt provins. Året 1575-76 hadde jordbruket vært utsatt for tørke og uår, som førte til sult. Og så kom epidemiene. Den første slo til i august 1576. Tidlig i 1577 flammet den opp igjen, og varte til ut i april. Neste år var roligere. Men i 1579 gjorde flere sykdommer seg gjeldende. Disse epidemiene herjet ikke samtidig i hele Mexico.

Mendieta identifiserte sykdommen som tyfus. Symptomene inkluderte blødning fra alle kroppsåpninger. Dødeligheten var høy, og det kan ha vært flere sykdommer som herjet omtrent samtidig. Høy feber ble vanligvis fulgt av døden innen seks til sju dager. Den 26. oktober 1583 skrev erkebiskopen av Mexico til kongen for å melde fra om at mer enn halve den innfødte befolkninga hadde dødd. Han kan ha brukt flere kilder for å ha kommet fram til dette anslaget: dødsregistrene til kirkesognene, fallet i inntekter, nye lokale folketellinger, og observasjoner. Torquemada anslo at i Ny Spania døde mer enn to millioner mennesker på grunn av epidemien.

Også fra Guatemala er det mange rapporter om at flere epidemier herjet det samme året. I 1582 erklærte domprosten i katedralen Santiago de Guatemala, Pedro de Liévano, at det som fikk indianerne til å dø og bli stadig færre var Guds hemmelige dom som var utenfor menneskenes begripelse. Landet var i ferd med å bli avfolket.

I Andesfjellene herjet ikke epidemiene like sterkt i 1570-årene som i Mexico, men i 1580-årene ble folket i Andesfjellene rammet hardt. Spanske embetsmenn prøvde å konsentrere befolkninga i landsbyer. Tidlig i 1570-årene satte visekonge Francisco de Toledo i gang et bosetningsprogram (reducciones) i Peru. Befolkninga hadde bodd spredt i mange små samfunn som bestod av få familier, og Toledo begynte å konsentrere dem i landsbyer på flere tusen innbyggere. Der kunne de lettere bli overvåket og indoktrinert og brukt som gratis arbeidskraft av spanjolene. Mange av de byene som slik ble opprettet eksisterer fortsatt. Disse byene ga epidemiene mulighet til å drepe flere mennesker, og de ble dødsfeller for indianerne.

Før ti år var gått etter at disse byene var opprettet raste en serie ødeleggende epidemier gjennom Andesfjellene. Denne serien epidemier herjet like ille som den som samtidig herjet i Mexico. Den første av disse epidemien ser ut til å ha rammet Peru i 1585. I følge Montesinos kom kopper og meslinger til Cuzco i 1585. Bystyret i Huamanga stengte veien til Cuzco for å hindre at epidemien spredte seg den veien. I 1590 flammet epidemien på nytt opp i Cuzco. Lima hadde omkring 14.000 innbyggere i år 1600 og mistet omkring 20% av befolkninga i epidemien i 1586.

Det ble rapportert at Quito ble rammet av en serie epidemier fra 1586 til 1589, og 4.000 mennesker ble revet bort i løpet ev tre måneder. Flere epidemier raste gjennom Ecuador i denne perioden. Den første skal ha kommet fra Cuzco, og den andre fra nord. De epidemiene som herjet mellom 1585 og 1591 førte til den skarpeste nedgang i den innfødte befolkninga i Quito som ble rapportert i den sekstende århundret.

Cook skriver at den delen av Sør-Amerika som ligger langs Andesfjellene trolig ble infisert gjennom havna og slavesentret Cartagena de Indias. Epidemiene kan ha blitt ført dit gjennom den alminnelige samferdselen eller av ekspedisjonen til Francis Drake. Drake hadde reist fra Plymouth i England den 14. september 1585 med omkring 2.300 mann. Flåten stoppet i havna Santiago på Cape Verde. Innbyggerne flyktet og engelskmennene stjal alt de kom over. I tilknytning til kirka var det et hospital der det var tjue svært syke negre. Engelskmennene stjal kirkeklokkene, og ble samtidig smittet av de sykdommene som var i kirka. Og den første desember, to dager etter at Drake forlot Cape Verde, flammet sykdommen opp blant mannskapet hans. De syke fikk utslett og høy feber. Drake stoppet ved Dominica og handlet med indianerne, og seilte så til Santo Domingo som han gikk til angrep på. Deretter tok han Cartagena og holdt byen okkupert i seks veker tidlig i 1586. Den engelske angrepsstyrken bestod i midten av 1586 av omkring tusen mann. Drakes menn var fortsatt plaget av sykdommen, og de smittet befolkninga i Cartagena. Da engelskmennene vendte heim var 750 av dem døde, og tre fjerdedeler av disse hadde dødd på grunn av den sykdommene de hadde pådratt seg på Cape Verde.

Sykdommene som herjet i Columbia i 1588 er kjent fra mange kilder. Cartagena var infisert i 1588 og sykdommen spredte seg raskt i Columbia. Nesten alle rapportene nevner kopper som den viktigste komponenten. En samtidig kilde sier at sykdommen rev bort mer enn en tredjedel av befolkninga, og rammet både spanjoler og innfødte.

Den 21. mars 1589 skrev visekongen i Peru, Fernando de Torres y Portugal, at epidemien hadde kommet fram til kystbyen Trujillo. Han hadde opprettet en kommisjon for å blokkere sykdommens spredningen sørover ved å sette all trafikk i karantene, og for å hjelpe de som ble syke. Den 19. april skrev han at epidemien av kopper og meslinger hadde begynt å trenge inn i provinsen Quito, og etter disse epidemiene fulgte en tyfusepidemi. Spesielt de innfødte ble hardt rammet. I høylandet hadde omtrent samtidig en annen epidemi begynt å herje, og i Potosi var mer enn ti tusen indianere blitt syke av denne. Fram til da hadde epidemien ikke gjort nevneverdig skade i Cuzco eller i Huancavelica. Visekongen anbefalte at klærne til de som døde ble brent for å hindre at smitte bredte seg gjennom dem. Visekongen hadde i begynnelsen av 1580-årene gitt ordre om det samme i Sevilla for å hindre at pest bredte seg. Men epidemiene ble ikke stoppet. De herjet i Quito og kom til Lima og andre byer, og ved slutten av 1589 ble Cuzco rammet.

Jesuittenes leder i Peru beskrev ofrene for sykdommen slik: "Voldsomme byller brøt ut på hele kroppen og deformerte den elendige syke personen slik at det ble umulig å kjenne ham igjen uten ved navn". Byllene kunne også opptre i nese og hals og gjøre det vanskelig å puste og å svelge. De som ble rammet av epidemien ble svært syke og falt ned i dyp depresjon.

Den 11. mai 1589 rapporterte visekongen at sykdommen avtok i kraft i det nordlige Peru. Men sykdommen spredte seg og hadde nylig kommet til Lima. I midten av juni begynte dødstallene i Lima å vokse sterkt. Alle ble nå rammet. Den 28. juni sendte visekongen en inspektør til Surco, Lati og Luringancho for å sette opp hospital med senger og medisin, og den 12. juli utnevnte han en kirurg for å kurere sykdommer i et rammet område.

Denne sammensatte epidemien førte til svært høy dødelighet, kanskje høyere enn i tidligere epidemier, siden to eller tre epidemier raste samtidig. Fra distriktene Jaén og Yaguarsongo ble det i 1591 rapportert at av de opprinnelig 30.000 innfødte var bare ett tusen fortsatt i live.

Epidemien rammet også høylandet. Fra det lille indianersamfunnet Aymaya er det bevart en detaljert fortegnelse over døde for hvert år i årene 1583 til 1623. I 1580-årene ble det normalt gravlagt et tjuetalls innfødte. Men i 1590 ble det gravlagt 194 mennesker. Det er anslått at hele befolkninga var på 1.800 mennesker, og det betyr at mer enn ti prosent av befolkninga døde i løpet av et år. Av disse 194 er 147 oppført å ha dødd på grunn av kopper. Omkring 45% av de døde var barn under ti år. Det var få døde menn over førti år, og det tyder på at de var blitt immun under en tidligere kopperepidemi.

De fleste sykdommene i den sammensatte epidemien rammet hele Andesfjellregionen, og gikk så til slutt inn i Chile der både spanjoler og indianere ble infisert. Epidemien i 1585-91 gikk også inn i øvre Amazonas, og kan ha spredt seg over store deler av Amazonas.

Sykdommer ble også mange ganger i løpet av det sekstende århundret ført til den sørøstlige delen av Nord-Amerika. Den tidligere nevnte flåten til Francis Drake besøkte Florida i 1586 på tilbakeveien fra Cartagena. Der ranet engelskmennene St. Augustine, og var på land fra 27. mai til 2. juni, og de innfødte ble smittet. Det finnes rapporter om epidemier i Nord-Amerika også fra andre tidspunkt i det sekstende århundret. I 1587 rammet en epidemisk sykdom innfødte i nærheten av den engelske kolonien Raleigh i Carolina.

Sykdommer fra den gamle verden ble etter hvert endemiske i Amerika, det betyr at de kom til å leve fast i befolkninga. Spesielt tre av bølgene av epidemier i det sekstende århundret ble husket av de innfødte som store tidsskiller. Dette er de som raste rundt 1520, 1545 og 1576. I Mexico ble gjerne den første av disse tre epidemiene regnet som verst, mens det ser ut til at den siste rammet befolkninga i Andesfjellene hardest.

Regionale utbrudd, 1530-1600

Den eneste nye epidemiske sykdommen som ble overført til Amerika i det syttende århundret var gul feber. Den kom også til å bli endemisk. Kolera kom først i det nittende århundret.

De forskjellige epidemiene rammet ulike regioner med ulik styrke. Selv om det var epidemier som raste over svært store deler av Amerika var det også mer geografisk begrensede epidemier. Ved midten av det syttende århundret ble flere av sykdommene som hadde rast som epidemier endemiske, selv om de fortsatt kunne være ganske dødelige.

Noen steder ble oftere rammet av epidemier enn andre. En del lavtliggende områder med mye regn og høye temperaturer ble sett på som spesielt usunne, som Panama og Vera Cruz.

På Yucatan ble de områdene som hadde lav buskvegetasjon mindre hardt rammet enn regnskogområdene og områdene med høg buskvegetasjon. De siste hadde vært tett bosatte, men befolkningene ble utryddet. I Mexico finner vi på liknende måte at befolkninga i områdene med lave busker inne i landet, på det sentrale mexikanske platået, greide seg bedre enn befolkninga i den tropiske regnskogen ved Gulfkysten.

Man finner et liknende forhold ved kysten av Columbia. I Peru ble kystbefolkninga langt raskere redusert enn befolkninga oppe i fjellene i århundret etter den første kontakten med de europeiske sykdommene. Klimaet trenger ikke å være den eneste årsaken til at befolkninga i de mest fuktige og tropiske områdene ble hardest rammet. Disse områdene ligger ved kysten, og den europeiske aktiviteten berørte i større grad kystområdene enn innlandet. Kontakten med Europa hadde sin base ved kysten og passerte alltid kysten, dette kan være en grunn til at kysten ble hardere rammet enn det tørrere innlandet.


Kystlandet i Brasil

Det ble etter hvert hentet mange slaver fra Afrika til sukkerplantasjene i Brasil. Den kontakten som slavehandelen opprettet mellom Vest-Afrika og Brasil førte til at det også ble nær kontakt mellom sykdommer og epidemier i Vest-Afrika og i Brasil. Portugiserne prøvde å kontrollere spredningen av sykdommer ved å kontrollere lastene med slaver og ved å opprette karantenestasjoner, men det lyktes ikke alltid å hindre overføring av sykdommer. Noen epidemier slapp inn i Brasil, og de kunne spre seg inn i spansk Amerika.

Kysten av Brasil ble oppdaget av portugisiske oppdagelsesreisende i 1500. Det er anslått at fra 1500 til 1550 var minst 330 skip fra Europa innom kysten av Brasil, og de hadde minst 10.000 europeere ombord. Disse kom fra mange europeiske land. Både forbrytere og syke mennesker ble satt i land og forlatt på kysten av Brasil.

Det er fra den faste portugisiske bosetning som ble etablert i Brasil at vi får kilder som forteller om helsetilstanden til de innfødte. Fra 1550-tallet av raserte epidemier de innfødte befolkningene langs kysten av Brasil. Francisco Pires skrev i 1552 at sykdom hadde rasert den første innfødte menigheten ved Bahia, nesten ingen hadde overlevd. De innfødte medisinmennene greide å overbevise de innfødte om at det var jesuittene og prestene som forårsaket sykdommene, og de innfødte rømte.

I 1554 brøt det ut en epidemi i Sao Paulo. Sykdommen var så voldsom at de som ble rammet ganske raskt ble bevisstløse, og etter tre eller fire dager var de døde. Hans Staden skrev om denne sykdommen. Første gang han seilte til Brasil var på et portugisisk skip i 1547. Flåten gjorde landgang på Madeiras, var innom Afrika, og seilte så til Brasil. I oktober 1548 var den tilbake i Portugal. Den andre turen hans var fra Spania i 1550. De forlot Sanlúcar, gjorde landgang i Palma på Kanariøyene for å kjøpe vin, og fortsatte så langs kysten av Afrika. De tok inn vann i São Tomé. På overfarten til Amerika kom de ut for franske sjørøvere, og deler av flåten led skipbrudd på kysten av Brasil. Hans Staden overlevde og ble tatt til fange av Tupiindianerne. Kort etterpå hørte han gråt, og det skyldtes at mange av de innfødte var blitt syke. Høvdingen sa til Hans Staden at Hans Staden hadde hatt kjennskap til at sykdommen ville komme, for han hadde sagt at månen så med sinne på husene deres. Staden tenkte at dette ville han gamble på, og han sa at det hadde han sagt fordi de ville ofre ham. Høvdingen ga Staden løfte om at dersom han ble frisk ville de ikke gjøre Staden noe ondt, og dette gikk Staden med på, og høvdingen ble frisk.

Hans Staden fortalte i sin beretning om hvordan sykdommen slo til. Først omkom barn, og så de eldre. "Jeg gikk blant dem og la hendene på hodene deres, men de begynte å dø. Først et av barna, så høvdingens gamle mor, så flere i familien hans. Høvdingen bad min gud om å holde tilbake vreden sin. Jeg fortalte ham at han ville få tilbake helsa si dersom ha ga opp alle tanker på å drepe meg. Han ga ordre om at alle i hyttene skulle slutte å plage meg og å true med å spise meg. Til slutt ble han frisk."

I 1565 ble to jesuittiske institusjoner i Sepírito Santo rammet av kopper. Her døde så mange at de måtte begraves i massegraver, og bosetningene ble praktisk talt oppgitt. Hvordan kunne denne elendigheten forklares for de innfødte som nettopp var blitt kristne? Jesuittene arbeidet dag og natt med å pleie de syke. De prøvde å forklare dette som Guds vilje, der de onde ble straffet og de gode ble hentet til Gud.

Noen indianere som ville drive de kristne bort så dette på en annen måte. En religiøst preget bevegelse blant dem ville drive portugiserne bort. Den hadde sitt sentrum i området ved Bahia og vokste raskt under epidemien i 1562-63. Tilhengerne mente at de hadde en gud som ville fri dem fra slaveriet og gjøre dem til herrer over de hvite. I 1564 ble jesuitten João Pereira nesten drept da han prøvde å hindre at indianerne rømte fra epidemien. Bevegelsen ble så sterk at den fortsatte som en regional bevegelse inn i det neste århundret.

Epidemiene fortsatte å herje ut gjennom århundret. Det ble stadig drevet jakt på indianere for å bruke dem som slaver. Slavejegerne spredte sykdommer.

I siste fjerdedel av århundret økte importen av afrikanske slaver sterkt. Men det er ikke notert at de brakte med seg epidemier til Brasil. Det var ikke tilfelle i de to neste århundrene da det var sterk forbindelse mellom slavehandelen og innførsel av kopperepidemier.

De demografiske følgene av den biologiske utvekslingen med den gamle verden var katastrofale langs Brasils kyst. De innfødte ble nærmest utryddet. Krig og slavejakt på indianerne var også ødeleggende.


Det sørlige Nord-Amerika

Juan Ponce de León foretok tidlig en overfladisk undersøkelse av kysten til Florida. Den ble blant annet fulgt av ekspedisjonen til Hernando de Soto som gikk langt inn i Mississippidalen i 1538-42. Der møtte den grupper som allerede var utsatt for de europeiske sykdommene.

Ekspedisjonen til Alvar Núñez Cabeza de Vaca er minneverdig. Også den kan ha spredt sykdommer, for den var plaget av sykdom. Reisen begynte nær Tampa Bay den 14. april 1528 med en gruppe på 300 personer ledet av Pánfilo de Narváez. Av dem var det bare fire som vendte tilbake flere år senere. De ble svekket av hunger og sykdom. Spanjolene bestemte seg for å gi inn i territoriet til apalachee i det nordlige Florida for å komme til kysten der de kunne bygge båter for å seile til Mexico. På dette tidspunktet var mange av dem syke, og snart hadde de for få hester til å bære alle de syke. Cabeza de Vaca skrev at en tredjedel av dem var syke, og situasjonen ble stadig verre. Før de begynte å seile hadde mer enn førti dødd av sykdom og slit. De led skipbrudd på kysten av Texas i nærheten av Galveston i november 1528, og de begynte å gå mot Mexico. Da var de bare femten mann igjen. De innfødte mente at sykdommen skyldtes de hvite, og ville derfor drepe de hvite. Cabeza da Vaca skrev at de var sterkt plaget av mygg. På et eller annet tidspunkt begynte indianerne å bruke de få hvite som var i live som medisinmenn. Og de var så heldige at indianere som de prøvde å kurere ble friske. Dette ga dem et rykte som spredte seg, og indianere fra mange grupper henvendte seg til dem for å få hjelp mot sykdommer. I 1536 begynte de å nærme seg grensen til Ny Spania. Landet nordfor grensen var folketomt for de innfødte hadde flyktet for å slippe unne spanske slavejegere. Cabeza skrev at:

"de som bodde der hadde flyktet til fjellene og våget ikke å ha hus eller å dyrke landet av frykt for de kristne. Det gjorde oss svært triste å se hvor fruktbart landet var, og svært vakkert, og fullt av kilder og elver, og å se hver plass øde og brente landsbyer, og folket så tynt og sykt, alle flyktet og gjemte seg".

Den gruppen spanjoler som Alvar Núñez Cabeza de Vaca møtte var en gruppe slavejegere. Men i løpet av årene sammen med indianerne hadde Alvar Núñez Cabeza de Vaca lært å kjenne samhørighet med dem, og han var resten av livet en aktiv forsvarer for indianerne.

I 1541 søkte en stor gruppe på 1.500 mann under Francisco Vázques de Coronado etter store byer og verdifulle metall langs Rio Grande. Deretter gikk de inn i det nordamerikanske slettelandet helt til dagens Kansas. Omtrent samtidig gikk Hernando de Soto gjennom det som i dag er det østlige Texas og Oklahoma. De fant ingenting å utnytte eller plyndre i det store området. Spanjolenes oppdagelse i 1545 av store forekomster av sølv i Zacatecas i det nordlige sentrale Mexico førte til at de oppga utforskning av områder der de ikke hadde funnet noe som de umiddelbart kunne utnytte. Senere forsøk på kolonisering mot nord kom mye senere. Santa Fé ble grunnlagt i 1598. Man finner arkeologiske spor etter varer fra det spanske området som etter 1598 kom inn på de nordamerikanske slettene.

Spanjolene fikk tidlig kjennskap til kysten av Florida. Vi vet ikke nøyaktig hvordan den gamle verdens sykdommer kom til Florida, det er ulike oppfatninger. Mange båter havarerte på kysten av Florida, og disse havariene kan ha vært en kilde til spredning av sykdommer. Loven av Burgos av 1512 skulle beskytte indianerne mot slavejegere, men det er mulig at slavejegere reiste til Florida før den tid. Det er også mulig at de innfødte i Florida og Cuba hadde regulær kontakt som kan ha spredt sykdom.

I 1513 hadde Juan Ponce de León gjort det første alvorlige forsøket fra spansk side på å utforske Florida. Det ser ut til at han søkte etter den mye omtalte ungdomskilden. Men han kan også ha vært ute etter slaver og edle metall. Tidlig i april landet ekspedisjonen langt nord på Floridas østkyst. Derfra seilte den sørover til Florida Keys og fortsatte langs vestkysten, kanskje til Penascola. På veien tilbake til Cuba ble det utkjempet et slag med indianere nær Charlotte Bay sent i mai 1513. Cook nevner flere andre ekspedisjoner til Florida.

I 1521 ble det gjort et stort forsøk på å opprette bosetning i Florida etter ordre fra Lucas Vázques de Ayllón. Ayllón ga Francisco Gordillo og Pedro de Quejo i oppdrag å gjennomføre oppdraget. I 1526 prøvde Ayllón på nytt å opprette en bosetning, og gikk nå selv direkte i ledelsen av forsøket. Seks hundre menn, kvinner og afrikanske slaver deltok. Kolonien ble kalt for San Miguel de Gualdapa, men den varte bare i tre måneder. Kolonien hadde ikke tilstrekkelige forsyninger og ble rammet av sykdom, og mislyktes. Da det ble besluttet å avvikle kolonien var bare 150 av de opprinnelige 600 deltakerne til stede.

Ekspedisjonen til Hernando de Soto var så stor og langvarig at den kan ha overført sykdom i stor stil. I 1540 kom den til et sted nord for Savannah River, og den fant at de innfødte i området allerede hadde vært utsatt for epidemier. En beretning forteller om store øde byer som var nedgrodd i gras og der det ikke så ut til å ha bodd mennesker på lang tid. Indianerne sa at for to år siden hadde det vært en pest i landet, og innbyggerne hadde forlatt det.

Før St. Augustine ble grunnlagt på Floridas østkyst i 1565 var det flere forsøk på bosetning. Etter 1565 foregikk det utforskning av det indre av Florida. Det var da merket av epidemier og avfolkning.

Epidemier ser også ut til å ha herjet i det nordlige Mexico og nord for Mexico før de hvite kom inn i områdene. I 1591 slo jesuitter seg ned, og fra da av er det rapporter om forholdene. Da var allerede befolkningene sterkt redusert av epidemiene. Politikken som ble ført med å konsentrere befolkninga i større landsbyer var like ødeleggende i det nordlige Mexico og dets grenseområder som konsentrasjonspolitikken hadde vært i Sør-Amerika. Etablering av spansk gruvedrift i Durango og Chihuahua fra 1546 skapte sentra som epidemier kunne gå ut fra. Her kom de innfødte til å tro at prestene var årsak til døden. De innfødtes vrede vendte seg mot jesuittene. Den 11. juli 1594 gjorde indianerne opprør og brant kirka og drepte presten og satte hodet hans på en stake som de bar rundt.

Den øvre Mississippidalen

Det ble tidlig ferdsel fra Newfoundland og St. Lawrence og Hudson River valley til Mississippidalen. Mellom 1497 og 1534 var det minst fem ekspedisjoner fra Frankrike og Portugal til området ved St. Lawrencegulfen. John Cabot, som var en italiener som seilte for engelskmenn, gjorde landgang på Newfoundland i 1497. To ferder under Gaspar Corte-Real og hans bror Miguel fra Portugal var innom kysten av Canada i 1500 og 1501. Femtisju innfødte ble tatt til fange på Newfoundland av en senere ekspedisjon og ført til Europa. Jacques Cartier seilte i 1534 opp St. Lawrence og fant en vei til det indre av Nord-Amerika. I 1535 gikk det en epidemi der. De innfødte kom til å tro at de hvite hadde makt over sykdom og helbredelse.

I 1541 hadde franskmennene bygd tre små midlertidige fort. Etter 1497 var det regulær kontakt mellom indianerne og de fiskerne som kom til Newfoundlandsbankene. Disse kom de fleste år fra England, Frankrike og Portugal. Mellom 1540 og 1610 drev portugisere hvalfangst utenfor Labrador.

Før 1600 hadde europeere vært inne i det indre av det østlige Nord-Amerika uten å opprette faste bosetninger. Etter århundreskiftet opprettet engelskmenn og franskmenn permanente kolonier ved Atlanterhavskysten. Men før denne tid foregikk det sporadisk handel mellom dem og de innfødte. Og epidemiene raste og avfolket i stor grad landet allerede før europeerne opprettet faste bosetninger i Nord-Amerika. De innfødte var så svekket da europeerne kom for å bosette seg i Nord-Amerika at de var et lett bytte for europeerne.


Nye sykdommer fra 1600 til 1650

Ved begynnelsen av det syttende århundret var noen sykdommer fra den gamle verden blitt endemiske i Amerika, og de fikk utbrudd nå og da ulike steder. Feilslåtte avlinger svekket helsetilstanden, og fikk sykdommer til å bryte ut. Cook skriver at i det sentrale Mexico var det ofte sult, og det fikk katastrofale følger for befolkninga og førte til at den bare langsomt og haltende begynte å ta seg opp. I områder der faren for feilslåtte avlinger var mindre begynte befolkninga å vokse tidligere.

Store landområder som var dyrket ble nærmest lagt øde av epidemiene. Det var enkelt for europeerne å overta disse områdene, og siden jorda allerede var dyrket kunne det være lett å være nybygger. Det var forsynet som sørget for det utvalgte folket, kunne de mene. Cook skriver at den kristne rettferdiggjørelsen av dette var tydeligst satt fram av de puritanske nybyggerne i New England. De så de siste restene av de innfødte amerikanerne som gikk til grunne i pestepidemien som hadde rast i 1616-19.

Den viktigste innvendingen mot disse nybyggerne hadde vært at landet allerede var bebodd. Men siden de innfødte ikke hadde satt opp gjerder og siden de hadde nok av land mente nybyggerne at de kunne ta en del. Og Gud hadde laget plass for nybyggerne ved å sende pest som hadde utryddet en stor del av de innfødte. Og siden Gud fortsatte å utrydde de innfødte var det åpenbart at han mente at nybyggerne skulle ta mer av landet.

Cook skriver at det er informativt å sammenlikne den spanske vurderingen av den innfødtes skjebne med den engelske vurderingen. Spanjolene jamret stort sette over indianernes skjebne. Ingen uttrykte dette bedre enn Las Casas, som arbeidet det meste av sitt voksne liv for å beskytte indianerne. Selv blant de verste conquistadorene, som Pedro de Alvarado, innså man at de ville tape for mye dersom indianerne gikk til grunne.

Engelskmennenes holdning var mindre opptatt av den materielle og åndelige velferden til de innfødte. Dersom de innfødte gikk til grunne så var det en del av Guds plan for å forsøke å skape Guds land i ødemarka. Puritanerne var Guds utvalgte. Engelskmennene visste at ved å sette smittebærere i karantene kunne sykdom kontrolleres, og både spanjolene og portugiserne prøvde å gjøre det. Men engelskmennene prøvde ikke.


Konklusjon

Cook skriver konkluderende at europeerne erobret Amerika med vold og makt. De hadde en overlegen krigsteknologi, men enda viktigere for erobringen var de epidemiske sykdommene som ødela indianernes samfunn.

De som ble angrepet av epidemiene var hjelpeløse mens det stod på, og når de fleste ble angrepet var det knapt noen tilbake som kunne hente vann og sørge for mat. Heller ikke annet nødvendig arbeid kunne gjøres, og resultatet ble enormt høy dødelighet fulgt av hungersnød. Denne svekkelsen av befolkninga førte til at nye epidemier ble enda mer dødelige. Når mange epidemier kom kort tid etter hverandre var det ødeleggende.

Cook skriver at mer enn 90 prosent av indianerne ble drept av infeksjonene som ble ført fra Europa til Amerika. Mange av de første nybyggerne i den Nye Verden led også av dårlig helse. De første koloniene måtte gjennom dager og veker og noen ganger måneder med sult og sykdom. En grunn var at de var dårlig utrustet og nybyggerne var mistenksomme overfor ukjent mat.

I Europa var kopper mange steder endemisk slik at barn ble smittet mens de var små og utviklet motstandskraft så sant de overlevde. Men i Amerika gikk det lang tid før kopper ble endemisk, dersom sykdommene i det hele tatt ble det.

Indianerne hadde ikke noen medisin mot sykdommene. Det hadde vært vanlig å ta varme og kalde bad for å kurere sykdommer, men det var ikke effektivt. Ofte flyktet de innfødte fra steder som ble rammet av epidemier. Noen steder prøvde de også å vende tilbake til den gamle religionen, og trodde at de ved å gjøre det kunne oppnå kraft til å stå mot sykdommene. Europeerne ble forbundet med sykdom og død, og vreden kunne bli rettet mot de kristne prestene. Taki Onkoy i Andesfjellene som eksploderte i 1560-årene var en av opprørsbevegelsene som ville drive de hvite bort og gjenopprette gamle tiders forhold.

Spanjolene innså at epidemiene hadde gjort det lettere å erobre både aztekernes rike og inkaenes rike. Sykdom og epidemi var en mektig alliert for de hvite, og drepte langt flere indianere enn våpnene gjorde.

Men spanjolene satte ikke pris på den raske desimeringen av indianerne. Spanjolene ønsket at indianerne skulle arbeide for dem, og ikke at de skulle dø. Da indianerne døde ut hentet de hvite afrikanske slaver til Amerika for å ha arbeidskraft på plantasjene sine. Der det fortsatt var indianere tilbake prøvde spanjolene å ta vare på dem. Visekonge Francisco de Toledo kom i 1570-årene med en bestemmelse om at det skulle være en lege i hver større indiansk by. Det ble innført karantenebestemmelser for å hindre at sykdom spredte seg i Andesfjellene fra 1580-årene av. Og det ble innført bestemmelser for å beskytte indianerne mot at de ble misbrukt eller mishandlet av encomenderos. Lover for å beskytte indianerne kom i 1540-årene.

De første spanjolene som kom til Amerika var ikke opptatt av å beskytte indianerne. Det var derimot de spanjolene som kom femti år senere. De engelske kolonisten ville derimot ha indianerne bort. De ville heller ha den jorda som indianerne levde på enn å ha indianerne som arbeidskraft. Indianerne kom til å bli sett på som ville som levde på feil sted.

I korrespondanse fra 1763 mellom kommandør over de britiske styrkene i Nord-Amerika Sir Jeffrey Amherst og oberst Henry Bouquet som hadde kommando på Ohiofronten foreslo Amherst at kopper kunne bli brukt mot indianerne. Han skrev: "Could it not be contrived to send the Small Pox among those disaffected tribes of indians? We must on this occasion use every strategem in our power to reduce them". Bouquet svarte: "I will try to innoculate [them] with some blankets that might fall into their hands." Og han fortsatte: "I wish we could make use of the Spanish method, to hunt them with English dogs, supported by rangers and some light horse, who would, I think, effectively extirpate or remove that vermin." Amherst svarte: "You will do well to try to innoculate the Indians by means of blankets as well as to try every other method that can serve to extirpate this execrable race". Amherst skrev også at han ville bli: "glad if your scheme for hunting them down by dogs could take effect, but England is at too great a distance to think of that at present." Kaptein Simeon Ecuyler fra the Royal Americans noterte i journalen sin at "out of our regard for them we gave them two blankets and a handkerchief out of the smallpox hospital. I hope it will have the desired effect". Også general Thomas Gage bifalt prosjektet.

I det tjuende århundret fortsetter erobringen av indianerne ved hjelp av sykdommer, skriver Cook, etter som nybyggere og utbyggere i Brasil med hensikt prøver å infisere indianere for å ta landet der de bor.

Men det finnes ingenting som viser at spanjolene prøvde å infisere indianere. Vi vet derimot at spanske myndigheter prøvde å beskytte indianerne.

Lenker:
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: