Utveksling av planter og dyr

mellom de to verdener.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Den Gamle Verdens planter og dyr i Den Nye Verden
  3. Den Nye Verdens mat og Den Gamle Verdens befolkning
  4. En pest av sauer
    1. Fremmede landskap
    2. Det mexikanske tilfellet
    3. Erobringsprosessen
    4. Koloniregimet


Innledning

Denne teksten begynner med ei oversikt over det Alfred Crosby skrev i boka "The Columbian Exchange - Biological and Cultural Consequences of 1492" om følgene for flora og fauna av europeernes erobring av Amerika. Crosby la spesielt vekt på de positive følgene av dette, som at de plantene som indianerne hadde utviklet var en velsignelse for Den Gamle Verdens befolkning. Han la mindre vekt på at de dyrene og plantene som europeerne hadde med seg til Amerika la landskap i Amerika øde. Dette vil jeg fortelle noe om ved å referere den undersøkelsen som Elinor Melville har foretatt av følgene av at store mengder sau ble satt til å beite i et område i Mexico. Dette hadde vært et svært fruktbart og tett befolket område, men sauene forandre det i løpet av noen tiår til et ørkenaktig landskap der bare sauer kunne leve. Og denne forørkningsprosessen som europeerne gjennomførte ble utført mange steder og over svært store områder i Amerika, som Melville kommer inn på, der indianerne ble gjort til fattige fremmede i sitt eget land.

Alfred Crosby skriver også om hvordan den Gamle Verdens sykdommer herjet i Amerika, men siden jeg har skrevet et eget kapittel om dette blir det ikke tatt spesielt opp her.

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Den Gamle Verdens planter og dyr i den Nye Verden

Den andre ekspedisjonen til Columbus hadde dyr fra Europa med seg. I Vestindia trivdes sauer dårlig, men griser trivdes godt og formerte seg raskt. Indianerne hadde svært få husdyr sammenliknet med europeerne. Europeerne tok med seg griser, hester, sauer og kveg, og også mange forskjellige planter som de begynte å dyrke i Amerika, som hvete, bygg, rug, havre, frukttrær, grønnsaker, nye typer gras og vinranker, og ugras og rotter.

Husdyrene fikk gå fritt omkring i landskapet, og dermed kunne de formere seg fritt og spre seg raskt der forholdene lå til rette. Kveg og griser spredte seg utover landskapet og tok vare på seg selv.

Alan Taylor skriver at omstreifende kveg og griser ødela det amerikanske naturmiljøet som indianerne var avhengige av. På de karibiske øyene spiste grisene åkeravlingene til indianerne, og også kveget gikk inn i åkrene til indianerne og spiste avlingene deres. Når indianerne drepte dyr som ødela avlingene protesterte kolonistene høylydt og krevde erstatning, og angrep indianerne og brente og ødela landsbyene deres.

De rottene som ble ført fra Europa angrep først og fremst indianernes matlagre siden indianerne ikke hadde vært nødt til å lagre maten slik at den var utilgjengelig for rotter. Det kom også ugras fra Europa som konkurrerte med innfødte planter om plassen. Alan Taylor skriver at det ugraset som kom fra Europa var mer hardført enn det ugraset som indianerne allerede kjente. Det europeiske ugraset hadde tilpasset seg et liv der det var sterkt beitepress og dyr med hover og klauver som trakket sund jorda, og dette hadde ikke de fleste amerikanske plantene trengt å gjøre siden det var færre beitende dyr i Amerika.

Det europeiske ugraset spredte seg like raskt som europeiske rotter og griser. Ugrasfrø var blandet med korn og europeiske grasfrø som fulgte høyet som ble brukt som dyrefor på skipene fra Europa til Amerika. I dag regner botanikerne med at 258 av de omkring 500 ugrasartene som finnes i Amerika har kommet fra Europa.

Det europeiske ugraset trivdes bedre og var sterkere enn det amerikanske ugraset og amerikanske planter under de forholdene som tradisjonelt hersket i europeisk landbruk, og disse forholdene ble forsøkt ført over til Amerika. Nykommerne hogde ned skogene og hakket og pløyde opp jorda, og beiting og pløying utsatte jorda for direkte sollys og andre atmosfæriske forhold som det europeiske ugraset trivdes godt under, men som amerikanske planter ikke var så godt tilpasset til.

Alan Taylor skriver at den europeiske invasjonen medførte en økologisk revolusjon, et brått brudd med det samspillet mellom mennesker og natur som tidligere hadde karakterisert Amerika. Aldri før i menneskenes historie hadde så mye av verdens flora og fauna blitt så sterkt blandet og forandret. Nykommerne satte en gang en rekke prosesser som fremmedgjorde de innfødte fra det landet som de bodde i.

De innfødte opplevde en invasjon ikke bare av fremmede, men også av sykdommer, husdyr, mikrober og ugras. De forandret indianernes omgivelser til det ugjenkjennelige.

Alan Taylor skriver at selv om den demografiske katastrofen og den økologiske imperialismen undergravde indianernes evne til å forsvare landet sitt og selvstendigheten sin, så var det likevel så mange indianerne igjen at nykommerne ikke bare kunne overta landet. Selv om innfødte befolkninger brøt sammen, tok det likevel nesten fire hundre år før de europeiske kolonistene og deres slaver hadde underlagt seg alle deler av Amerika.

Alfred Crosby skriver at europeerne helst ville ha det europeiske kostholdet som de var vant med, men i de tropiske delene av Amerika ville ikke europeiske planter trives. I Vestindia og andre områder måtte europeerne importere hvete. I Brasil ble europeerne nødt til å spise maniok.

Spanjolene spiste gjerne amerikanske vekster som poteter og bønner, og maniok og mais ble i noen områder viktige innslaget i kosten deres. Det tok likevel tid før spanjolene aksepterte poteten som en viktig bestanddel av kostholdet.

Europeerne spredte indianske planter til nye områder i Amerika, og tok dem også tidlig med til Europa og Afrika. Kvit potet hadde vært ukjent i Ny England og ble ført dit fra Europa i 1718. Europeerne dyrket også amerikanske planter i stor stil i Amerika og tjente formuer på dette - det gjelder planter som tobakk, amerikansk bomull, kakao og paprika. Og europeerne importerte planter og dyr fra Europa, og noen av dem kom til å bli dyrket i virkelig stor stil i Amerika, i så stor stil at det fullstendig omformet både landskapet og plante- og dyrelivet.

Europeerne førte plantene og dyrene sine med seg overalt de reiste, og spredte frø rundt seg overalt.

Den første basen for europeerne var på Hispaniola. Alt kom først dit. Og der prøvde europeerne først å dyrke sine planter og ale opp sine dyr. Historia til det europeiske jordbruket i Amerika begynner med den andre ekspedisjonen til Columbus. Da hadde han med seg sytten skip og langt mer enn tusen mann, kanskje femten hundre. Denne ekspedisjonen hadde med frø for å plante hvete og en mengde ulike grønnsaker og sukkerrør og frukt. Og forsøkene på å plante disse frøene var svært vellykkede. Det gikk forbausende kort tid fra frøene ble sådd til plantene vokste opp fra jorda. Likevel ble det vanlig at kolonistene måtte sulte den første tida etter at de utilstrekkelige forsyningene de ofte hadde med var brukt opp.

Antillene var ikke et perfekt utgangspunkt for det europeiske jordbruket i Amerika, til det var klimaet for ulikt det europeiske klimaet. Hvete og andre europeiske kornsorter trivdes ikke, og dyrking av korn var mislykket. Det gjelder også for vindruer og oliven. Men mange typer grønnsaker trivdes.

Det ble ført inn bananer fra Kanariøyene til Antillene i 1516, og bananplanten trivdes og var allerede i 1520-årene blitt spredt både til de karibiske øyene og til det søramerikanske fastlandet.

De viktigste eksportvarene fra Amerika til Europa kom i de første århundrene europeerne var i Amerika fra gruvedrift og fra plantasjer der det ble dyrket sukker eller tobakk. Sukkerrør ble ført til Amerika fra de portugisiske øyene i Atlanterhavet og fra Kanariøyene. Columbus hadde sukkerrør med seg til Hispaniola i 1493, og sukkerøret vokste godt, men fart på industrien ble det først da man hentet folk som kunne teknologien fra Kanariøyene. I slutten av 1530-årene var det 34 sukkermøller på Hispaniola og sukker og kvegdrift var de økonomisk viktigste virksomhetene der fram til slutten av det sekstende århundret.

Da ble konkurransen fra fastlandet sterkere. Spanjolene plantet sukkerrør overalt der klimaet passet, både langs den Mexikanske Gulfen og ved Rio de la Plata. Det ble produsert mye sukker i spansk Amerika, men likevel produserte portugiserne enda mer sukker i det sekstende århundret. De plantet sukkerrør i Brasil, og Brasil ble den største produsenten av sukker langs Atlanterhavet.

I det syttende århundret plantet engelskmennene og franskmennene også sukkerrør i Vestindia. Det førte til at sukkeret fra Portugal fikk vanskelige tider og førte til økonomisk tilbakegang for sukkerplantasjene i Brasil.

De store plantasjeproduktene var planter som det ikke var mulig å leve av å spise, som sukker, bomull og tobakk. Det var nødvendig å kunne dyrke europeiske matplanter i Amerika for at store befolkninger som stammet fra Europa skulle slå seg ned og vokse. Men disse kunne ikke dyrkes i tropene utenom i fjellene.

De fleste tidlige jordbrukerne i fjellene i Ny Spania dyrket hvete, og i 1535 eksporterte Ny Spania hvete til Antillene, og resten av århundret ble det dyrket tilstrekkelig med rimelig hvete i Mexico.

I Peru er det også områder med klima som passer for europeiske planter. I det våte lavlandet ble det dyrket ris, sukker og bananer mindre enn en generasjon etter at Pizzaro begynte erobringen. Og i 1540-årene ble det dyrket hvete i de tempererte dalene ved Lima. Spanjolene dyrket hvete nesten overalt i spansk Amerika der det var klima som passet for dyrking av hvete, skrev Crosby.

Spanjolene var også glade i vin. Men de fikk ikke vindruer til å vokse de første årene de var i Amerika. Vindruene ville ikke vokse på Antillene, og Mexico produserte lite vin, og av dårlig kvalitet. Ikke før conquistadorene kom til Peru fant de områder der vindruene trivdes. De første årgangsvinen ble produsert i Peru i 1551, og hundre år senere ble det eksportert vin fra Peru. Også ved Rio de la Plata og i Chile ble det dyrket vindruer.

Spanjolene var også vant til at olivenolje inngikk i kostholdet, men det var for mye regn i Antillene til at oliventreet ville trives. Heller ikke i Mexico ble det dyrket nevneverdig oliven i det sekstende og syttende århundret.

I de områdene som spanjolene slo seg ned i i Amerika vokste oliventreet best i kystdalene i Peru og Chile. Dette området hadde et klima som liknet på middelhavsklimaet. Her ble oliventrærne plantet fra 1560-årene av. Dette var lenge etter at hvete og vindruer hadde blitt plantet i dette området. Mange andre matplanter som ble dyrket i Spania ble også brakt over til Amerika.

Mange av de plantene som ble ført over til Amerika ble spist av mennesker. Flere grasarter og kløver ble ført over, og de fleste plantene som ble ført over til Amerika mellom 1492 og 1600 produserte ikke mat for mennesker, og de var heller ikke blomster som pyntet opp for menneskene. Frøene kom over blandet med korn og i møkk og på andre måter. I dag kan man lett finne områder i Amerika der det ikke vokser en eneste innfødt plante fra tida før Columbus.

Indianerne var ikke interesserte i å dyrke den gamle verdens planter. Indianerne ble tvunget til å dyrke hvete og andre europeiske planter for å fø på de spanske kolonistene. Men indianerne spiste sjelden selv av disse plantene. Men indianerne kom til å sette pris på å holde husdyrene som kom fra Europa.

Indianerne hadde vært dyktige bønder som hadde vært i stand til å få mye ut av de plantene som vokste naturlig i Amerika. Men de hadde bare noen få husdyr, som lamaen, hunden, kalkunen og noen andre fugler. Indianerne hadde ikke trekkdyr som kunne sammenliknes med de trekkdyrene som europeerne hadde, som hest og okse. De måtte stort sett bære og trekke gjenstander med sin egen muskelkraft.

På de Vestindiske øyene ble de innfødte svært raskt utryddet, og erstattet av slaver og griser. De første grisene, hestene, hundene, kveget, kyllingene og sauene kom med den andre ekspedisjonen til Columbus i 1493. Disse dyrene hadde knapt noen innfødte fiender, og kunne formere seg ganske fritt, og de gjorde det. De fikk fritt spise i det fruktbare landskapet, og antallet deres økte svært sterkt. De angrep hagene og åkrene til indianerne og konkurrerte med dem om mat, og bidrog ganske sikkert til at de innfødte ble utryddet.

Grisen var det dyret som raskest tilpasset seg til miljøet på de karibiske øyene. Og snart var det svært store bestander av ville griser på øyene.

Også kvegbestandene ble snart svært store. Kveget trivdes svært godt i Vestindia. Det ble sagt at kyrne kalvet flere ganger i året. Rømte sjøfolk og andre som var på villstrå levde av det ville kveget i den nordlige delen av Hispaniola.

Det tok lenger tid før hestene begynte å trives i den nye verden. Og også de andre husdyrene som var ført over fra Europa kom til å formere seg sterkt og opptre som ville dyr.

Disse dyrene inntok først Hispaniola, og deretter andre øyer i Vestindia, som Cuba, Puerto Rico og Jamaica. Deretter spredte de seg til Venezuela. Da spanjolene gikk løs på det amerikanske fastlandet hadde de en god base å gå ut fra i Vestindia. Den forsynte dem med hester og mat og holdt de epidemiske sykdommene som svekket indianerne på fastlandet i live.

Crosby skrev at hesten og grisen var de viktigste dyrene i erobringen. Grisene som ble ført fra Europa til Amerika ble raskt slanke, sterke og hardføre dyr som utviste stor tilpasningsevne og intelligens, og som kom til å likne på villsvin. Disse grisene trivdes både i det våte og varme klimaet i lavlandet og i de tørrere fjellene. Og de formerte seg svært raskt.

Grisene tok så lite plass under overfarten og trengte så lite stell at de ofte ble tatt med som dekkslast under de første sjøreisene til Amerika. Og så snart de kom i land var de i stand til å sørge for seg selv og trives og formere seg og være mat. I 1609 forliste noen engelskmenn på ubebodde øyer i Bermuda, og der var det så mange griser at engelskmennene kunne leve godt av dem. Omtrent samtidig kom Olive Blossom til Barbados, og der var det ingen mennesker, men mange ville griser. Disse ville grisene på Barbados og andre øyer ble en viktig matkilde for nybyggerne tidlig i det syttende århundret.

Conquistadorene tok griser med seg i erobringa av fastlandet. Grisene fant seg raskt til rette i det nye miljøet, og var ei fin forsyning av ferskt kjøtt. De Soto hadde med seg tretten griser til Florida i 1539, og han spiste bare griser i nød, og ved hans død tre år senere hadde flokken vokst til sju hundre individ. I 1540 samlet Gonzalo Pizarro hester, hunder, lamaer og mer enn to tusen griser til en ekspedisjon til østsida av Andesfjellene.

Svinekjøtt var ofte den eneste kjente maten conquistadorene hadde den første tida de var i et nytt område. Pizarro hadde griser med seg til Peru i 1531, og grisekjøtt var det første kjøttet som ble solgt i betydelige mengder på kjøttmarkedet i Lima.

Kystlandskapet i Brasil høvde ikke for de fleste europeiske husdyrene, men grisen greide seg der. Og også i Brasil ble grisen mange steder et vilt dyr.

Hesten er det dyret som først og fremst blir forbundet med conquistadorene. Hester var mer utbredte på den iberiske halvøya enn i noe annet område i Vest-Europa. Det var så mange hester der at det var vanlige at også vanlige folk kunne eie hest, og hestene var ikke bare reservert for adelen. Spanjolene førte hester til Amerika i 1494 med den andre ekspedisjonen til Columbus. Det var ikke lett å føre hestene til Amerika, mange hester døde under overfarten. Men hestene var viktige og nyttige, og i 1501 var det tjue eller tretti hester på Hispaniola, og to år senere var det minst seksti eller sytti hester der.

Hesten ble til å begynne med bare brukt til å ri på, og ikke for å trekke lass. Hesten gjorde spanjolene til fryktede og effektive krigere. Indianerne i Sør-Amerika hadde aldri sett så store dyr før, og en bevæpnet mann til hest var et fryktelig og skremmende syn for indianerne. Uten hesten ville erobringen av Amerika tatt langt mer tid og vært langt vanskeligere. Også etter den første erobringen var hesten svært viktig for å oppnå kontroll over de erobrede områdene, for krigen mot indianerne fortsatte gjennom flere århundrer.

Uten hesten ville det ikke ha vært mulig å drive de store kvegranchene i Amerika, og disse ranchene berørte større områder enn noen annen virksomhet i det koloniale Amerika i de første århundrene. En cowboy, eller vaquero, trengte en hest.

I stor grad var det spanske Amerika avhengig av hesten. Hesten brukte lenger tid enn grisen for å finne seg til rette i de tropiske områdene. Men det var da spanjolene kom inn på de store grasslettene at hesten kom til sitt rette element, og da kunne hestene formere seg og store flokker av hester kom til å streife om på grasslettene.

De tre største grasslettene i det spanske imperiet var grasslettene i Venezuela og Colombia, præriene i det nordlige Amerika og pampasen i Argentina. På grasslettene i Venezuela og Colombia vokste hesteflokkene langsomt, siden klimaet var hett med tørketider og flomtider.

Mexico var det første området på fastlandet der det oppstod betydelige spanske bosetninger, men dette området er ikke perfekt for hester, selv om det ble funnet store områder der husdyr ble satt på beite. Ved 1531 ble det fostret opp mindre enn to hundre hester årlig. Etter hvert kom spanjolene lenger nord der det var store grassletter, og der forholdene passet bedre for hestene. Og da ble det langt flere hester i Mexico. I 1550 hadde prisen på hester falt dramatisk, og noen få år senere var det titusenvis av hester i Mexico. Ved slutten av århundret var det utallige ville hester i det nordlige Mexico, og de spredte seg ut over den nordamerikanske prærien.

Det var spanjolene som skaffet den nordamerikanske cowboyen hesten hans, og også hans longhorn kveg, og også vokabularet som inngår i den virksomheten som er forbundet med disse dyrene er i betydelig grad spansk, som mustang, lasso, rodeo og buckaroo.

Pizarro hadde hesten med seg til Peru i 1532. Hestene formerte seg langsomt i høylandet i Peru, men trivdes på de fruktbare engene ved Cuzco og Quito. Etter få år trengte conquistadorene med sine hester inn i Chile. Samtidig kom de første nybyggerne til Paraguay, og her kom hestene til å trives.

På pampasen ved Rio de la Plata fant hestene et paradis. I det området som i dag er Argentina og Uruguay fant hestene et område som akkurat passet dem, vide fruktbare grassletter, og de formerte seg svært raskt. Store ville hesteflokker kom til å leve på disse store grasslettene.

Det sies at de første hestene på pampasen, og også andre dyr fra Europa, kom til Buenos Aires med Pedro de Mendoza i 1535, da Buenos Aires ble grunnlagt. Den første bosetninga i Buenos Aires var ikke vellykket, og det var bare ført få dyr dit. Crosby sier at det er tvilsomt at alle de store flokkene som dyr som streifet om på pampasen bare 40-50 år senere kunne stamme fra de få dyrene som Mendoza førte til Buenos Aires i 1535. Det var hester i Paraguay som kunne ha streifet sørover, og hester kunne ha funnet veien fra Chile og gjennom fjellpassene til pampasen.

Den første varige bosetninga i Buenos Aires begynte i 1580, og nybyggerne fant at det var enorme flokker av hester på pampasen. Flokkene var så store at det sies at på avstand kunne de se ut som en skog.

Grisene hadde fra først av vært viktige for å forsyne conquistadorene med mat, men etter hvert ble de mindre viktige. Spanjolene var et folk av gjetere og krigere, og likte ikke å drive med åkerbruk. Også i Spania var fedrift viktig, og store deler av Spania ble brukt som beitemark for sauer. I Amerika ble fedrift en av de viktigste næringsveiene for spanjolene, sammen med gruvedrift. Spanjolene kom til å bruke de store grasslettene de fant i Amerika til kvegdrift. Og kjøtt ble billig mat i Amerika, og det var rikelig med kjøtt. Alle gruvearbeiderne kunne spise godt med kjøtt.

Men skinnet og talgene fra dyrene ble en viktigere vare enn kjøttet. Lær var et svært viktig materiale som ble brukt til mange formål, både rustninger og kopper og reip og mange andre gjenstander ble laget av lær. Det ble eksportert svært mange skinn fra Amerika til Europa. Den flåten som seilte til Spania i 1587 hadde nesten 100.000 skinn med seg til Sevilla. Av talget kunne det lages lys, og det ble eksportert så mye talg til Europa at prisen på lys falt betydelig. Lys var også nødvendig i de underjordiske gruvene. Selv om lysene ble billige ble det brukt 300.000 pesos om året til lys i gruvene i Potosi tidlig i det syttende århundret.

Mange av spanjolene hadde allerede erfaring med fedrift når de kom til Amerika. Den sørlige delen av den iberiske halvøya var den eneste delen av Vest-Europa der det på denne tida ble drevet kvegdrift på den måten kvegdrift kom til å bli drevet på i Amerika. Spanjolene var vant til å bruke hest for å følge med kveget, og til å samle inn kveg med hjelp av hest og til å brennmerke kveg og å drive kveg til markedet med hest. Hele den teknikken for kvegdrift som ble tatt i bruk i Amerika var allerede utviklet og i bruk i Spania. Derfor var kvegdriverne fra Spania godt rustet til å utnytte de store grasslettene i Amerika.

Spanjolene hadde dyr som passet inn på de store amerikanske grasslettene. De spanske hestene trivdes der, og det spanske kveget trivdes minst like godt. Dette kveget var raskt og magert og bevæpnet med lange horn, og i sin tid greide dette kveget på en utmerket måte å utnytte og tilpasse seg ulike klima og å forsvare seg mot fiender som jaguarer og anakondaer.

Spanjolene bygde opp store kvegrancher i Vestindia. På 1520-tallet fortalte Oviedo om mange flokker på fem hundre dyr på Hispaniola, og noen på åtte hundre dyr. I Spania hadde de største ranchene sjelden hatt mer enn åtte hundre til tusen dyr. Skinn og sukker ble de viktigste eksportvarene fra Hispaniola, og også de viktigste eksportvarene til de andre vestindiske øyene. I 1587 sendte Hispaniola 35.444 skinn til Spania. Ofte ble resten av skrotten liggende og råtne etter at skinnet var tatt.

I 1521 ble det første kveget ført til Mexico. De første årene var det forbud mot å slakte det siden de få dyrene skulle være avlsdyr. Kveget brukte noen tiår på å finne seg til rette, og griser og sauer trivdes raskere i Mexico enn kveg, men så begynte kveget å formere seg svært raskt. Og kveget ble spredt til alle steder i Mexico - selv på gulfkysten ble det alet opp kveg.

Det spanske kveget trengte inn på de rike grasmarkene i det nordlige Mexico, og i 1579 ble det skrevet at det var kvegranchere som hadde 150.000 dyr, og at 20.000 dyr ble ansett som lite. I 1594 ble det skrevet at kvegflokkene ble nesten fordoblet i størrelse hver femtende måned.

Da spanjolene begynte å slå seg ned i det sørlige Texas tidlig i det attende århundret oppdaget de at kveget hadde kommet før dem - det var de spanske forfedrene til Texas longhorns. De engelskspråklige kolonistene som kom et århundre senere mente at dette kveget var innfødt i landet.

Klimaet på de store grasslettene i Venezuela er varmere og skifter mellom flom og tørke, så kvegbestandene kunne ikke øke like sterkt her som i det nordlige Mexico og på de nordamerikanske præriene. I 1548 reiste en spansk kvegbonde gjennom grasslettene i Venezuela med en liten flokk kveg som skulle til Bogota. Dyrene som rømte fra denne flokken var gjerne de første kyrne og oksene som streifet fritt om på de store grasslettene i Venezuela. Omkring år 1600 var det 44 kvegrancher på disse slettene, og femti år senere gresset 140.000 kveg på slettene. Her som i Mexico hadde kveget en tendens til å trenge inn i det indre av landet før europeerne. Det hendte at de afrikanske slavene som skulle passe på kveget tok kvegflokker med seg og rømte med dem inn i det indre av landet for å leve på egen hand.

Antallet hester og kveg økte sterkt på grasslettene i Venezuela, selv om det ikke skjedde så raskt som det hadde foregått i Mexico. To hundre år senere var det millioner av kveg og hester på grasslettene i Venezuela, og det var rancher som brennmerket ti tusen kalver og mer årlig. I slutten av 1600-tallet begynte eksporten av skinn fra Venezuela til Spania. I årene fra 1620 til 1665 utgjorde skinn 75% eller mer av eksportverdien til Spania.

I Brasil passet ikke klimaet for kveg, og kvegflokkene vokste langsomt. På den brasilianske sertaoen vokste det ikke fram kvegflokker i det sekstende århundret som kan sammenliknes med kvegflokkene i Mexico eller på pampasen. Det første kveget kom til portugisisk Amerika mellom 1531 og 1533. Antallet økte så langsomt at de bare ble brukt som trekkdyr, for å dra sukkerrør til sukkermøllene og for å dra rundt møllesteinene. Sukkerplantasjene vokste så raskt at de hadde stadig for få trekkdyr, og de anstrengte seg for å øke antallet dyr.

Omkring 1590 var indianerne nedkjempet nord for Bahia og nybyggere rykket nordover sammen med kvegflokker. Ved munningen av São Francisco elva, som renner gjennom den dalen som ble veien inn i landets indre, møtte kvegdriverne fra Bahia kvegdrivere som kom sørover fra Pernambuco, og bak dem kom sukkerdyrkerne.

Sør for plantasjeområdet i Brasil vokste kvegflokkene omkring São Paulo. Omkring år 1600 begynte kvegdriverne å gjøre seg klare til å trenge inn i landet.

Landet på sørsida av den Mexikanske Gulfen ble kalt for Tierra Firme, og til dette området ble det ført kveg tidlig i det sekstende århundret, og samtidig også til Sentral-Amerika. Etterkommerne deres kom til Lima senest i 1539. Flokkene spredte seg her og der i fjellandet. De fant seg til rette i fjellene raskere enn hestene. En del kveg dro ut på egen hand og ble vilt kveg. Dette kveget spredte seg også til Chile, i likhet med hestene.

Kvegflokkene spredte seg fra pampasen og sørover mot Patagonia. Kveget på pampasen ga Rio de la Plata og Buenos Aires et økonomisk grunnlag. Også fra pampasen var skinn den viktigste varen. Ved slutten av det attende århundret ble det årlig eksportert millioner av skinn fra dette området.

I Spania var sauehold viktigere enn kveghold. Og Columbus hadde sauer med seg til Amerika i 1493. Antallet sauer i Amerika kom til å bli svært stort, men de brukte lenger tid for å finne seg til rette enn de fleste andre europeiske husdyr. De greide seg ikke godt i Vestindia eller i andre våte og varme områder. Sauene stakk heller ikke av og ble ville, siden de var dårlig i stand til å greie seg på egen hand.

Sauekjøtt var vanlig mat i Spania, og saueskinn ble brukt til å lage klær av. Og man fikk ull fra sauer. Ull var råvaren for den første industrien i Amerika, som var tekstilindustri. I 1571 var det åtti tekstilfabrikker i Ny Spania, og mange også i Peru. I det syttende århundret ble det produsert så mye ullklær i spansk Amerika at det var et overskudd av ullklær som ble eksportert til Europa.

I 1521 ble det ført sauer over til det amerikanske fastlandet. Cortes fikk innført sauer til Mexico så snart han hadde erobret Tenochtitlan, men det er den første visekongen, Antonio de Mendoza (1535-1549), som står som den personen som gjorde mest for å innføre sauer i mexikansk jordbruk. Mendoza innførte merinosauen, og eide selv svært mange sauer.

I Mexicos høyland økte antallet sauer raskt, og tettheten ble svært stor i enkelte områder, først og fremst i det sentrale Mexico. Lenger nord var kveg viktigere, med unntak for New Mexico der det var flere sauer enn kveg. Sauer trivdes også i Peru og Chile og ble svært tallrike der. Men pampasen var for varm for sauene, men etter hvert ble det svært mange sauer i Patagonia.

Sauene og andre europeiske dyr fortrengte lamaene og alpakkaene, blant annet ved å påføre dem sykdommer. Og de gjorde noen steder svært stor skade på miljøet og ødela indianernes muligheter til å drive sitt tradisjonelle jordbruk.

Spanjolene hadde hunder og katter med seg til Amerika, og også hundene og kattene rømte og flokker av villhunder og ville katter kom til å streife omkring. Geitene rømte også og greide seg godt på egen hand.

Europeerne importerte også insekter og skadedyr til Amerika, som rotter, som var bærere av pest og tyfus.

Indianerne som bodde i nærheten av de europeiske bosetningene tok raskere i bruk de små husdyrene enn de større husdyrene. De små dyrene var lettere å ta vare på og å holde kontroll over og billigere i anskaffelse. Dessuten var indianerne vant til små husdyr fra før av. Indianerne skaffet seg den gamle verdens hunder og katter og griser og kyllinger.

Crosby skriver at det var mindre vanlig at indianerne holdt hester, kveg, sauer og geiter i de områdene som var under europeisk kontroll siden det ville ha krevd en radikal omlegging av indianernes livsstil. Han skriver at i Ny Spania var det bare få indianeren som eide sauer, og enda færre som eide kveg.

I det store og hele ødela de store husdyrene som europeerne førte med seg mer enn de beriket indianernes miljø i de delene av Amerika som var kontrollert av europeerne. Den sterke økning av antallet husdyr kom samtidig med at indianerne ble langt færre, og en av grunnene til dette kan være at husdyrene ødela livsmiljøet for indianerne eller fortrengte indianerne, selv om naturligvis sykdommer var en svært viktig årsak til at det gikk så dårlig med indianerne. Indianerne tapte i den biologiske kampen med de nye husdyrene. Indianerne levde av åkerbruk, og alt som grep inn i åkerlandet deres grep dypt inn i indianernes liv. Og de nye husdyrene gikk inn på indianernes åkerland og ødela jorda rundt åkrene så grundig at det også skadet åkrene, for eksempel ved at grunnvannsnivået sank. Spanske myndigheter innså at kveget kunne ødelegge indianernes åkerland, og dermed ødelegge indianerne selv, og nektet spanjoler å holde kveg i bestemte områder for å beskytte indianerne, men i de lange løp lyktes de bare dårlig. Indianerne ble underernært, og dette svekket deres motstandskraft mot sykdommer. Mange indianere flyktet ut i ødemarkene og sultet i ensomhet.

De indianerne som levde utenfor europeernes kontroll hadde derimot ofte nytte av de nye husdyrene. Slik ser vi at det ikke var husdyrene, men heller europeerne, som var plagen og problemet. De frie indianerne tok hesten i bruk og brukte den for å jakte på kveg og annet storvilt, og de holdt geiter og sauer.

Siden sauene sjelden levde i vill tilstand var de ikke så lett tilgjengelige som de husdyrene som rømte og levde vilt. Derfor var det færre frie indianerne som kom i kontakt med sauen enn med hesten. Men noen indianere ble sauegjetere, som indianere i Paraguay og noen tilstøtende områder. Også navajoindianerne i New Mexico skaffet seg sauer.

Utenfor de spanske bosetningsområdene på grasslettene var det stammer som kom til å bli avhengige av kveget som streifet rundt på det store slettelandet. Det gjelder både i det nordlige Mexico og enda lenger nord, og på slettene sør og sørøst for Peru. De fleste indianerne som ble avhengige av kveget ble ikke gjetere, men drev jakt på kveget når de trengte mat.

Indianerne ble først skremt av hesten, og spanjolene prøvde å hindre at indianerne kom til å eie hester siden de var klar over den store fordelen hesten ga dem i forhold til indianerne. Men hester rømte og begynte å leve på de store slettene utenfor spanjolenes kontroll, og indianere måtte ha hester dersom de skulle passe på kveget til spanjolene. Det ble snart like lett for indianerne å skaffe seg hest som det var for spanjolene. Hestene sprang raskere utover slettene enn spanjolene tok seg fram.

Alle de store grasslettene fra Canada til Patagonia hadde få menneskelige innbyggere før hestene kom. Dyrene som levde der var for raske til at mennesker kunne fange dem, og torva for seig til at gravestikkene kunne bearbeide jorda og lage åker. Men hesten ga indianerne den bevegelsesevnen som var nødvendig for å drive jakt på de store dyrene, som buffalo og kveg, som levde på slettelandet. Indianerne sluttet med jordbruk og ble nomader. Og livet ble rikere og lettere og mer spennende. Omkring år 1700 eller 1750 var indianerne ved Rio de la Plata på hesteryggen og rei over grasslettene.

På de nordamerikanske slettene skjedde det samme, men noe senere. Også her fanget indianerne hester og ble storviltjegere. I siste del av det attende århundret hadde Blackfoot, Arapaho, Cheyenne, Crow, Sioux og Comanche temmet hester og blitt storviltjegere. Indianerne på pampasen levde på hesteryggen fra barndommen av, og det sies at beina deres ble bøyde og ikke tilpasset å gå. Det samme ble sagt om de nordamerikanske prærieindianerne. Det ble sagt at en Comanche uten hest, og til fots, var ubehjelpelig, men når han kom opp på hesteryggen ble han forandret, og kunne fly.

Indianerne fikk både kjøtt og andre materialer fra de dyrene som de jaktet på. De spiste kjøttet og laget gjenstander av skinnet og beinene og senene til dyrene de la ned. Indianerne hadde også et overskudd som de kunne bytte bort mot ting de ønsket men ikke lagde selv.

Indianerne ble rikere og kunne leve i store samfunn, og dette la grunnlaget for større sosial lagdeling, skrev Crosby. De rike ble mye rikere og de fattige ble litt rikere. Indianerne fikk flere slaver, for eksempel ble Guaná i Chaco (Paraguay) jordbruksslaver for de krigerske Mbayáindianerne.

Indianerne tok flere krigsfanger, for hesten tillot dem å føre krig mot hverandre oftere enn tidligere, og krigsfangene kunne bli slaver.

Crosby skrev at hesten ga indianerne større evne til å motstå europeernes frammarsj inn i det indre av Nord- og Sør-Amerika. Indianeren på hest kunne forsvare seg effektivt, og han ble fristet til å angripe de hvites rike hjorder. Chichmecs i Mexico fikk hester før slutten av det sekstende århundret, og derfor hadde de makt i Ny Spania i mange generasjoner videre. Navahoindianerne og apachene lærte å ri og ri på tokt mot spanske bosetninger i siste halvdel av det syttende århundret, og motsatte seg fortsatt de hvites frammarsj ved slutten av det nittende århundret.

Omkring 1700 var alle stammene på slettelandet sør for Rio de la Plata og nord for de spanske bosetningene i Mexico blitt kjent med hesten. Indianerne på de store slettene, Crosby nevner Sioux, Blackfoot, Comanche, Arapaho, Dakota og Crow, var på hesteryggen ute på et av de mest spektakulære eventyr som man har sett. Det varte i tre eller fire generasjoner, og sluttet med ødeleggelsen av buffaloflokkene, de katastrofale krigene med hæren til USA og den endelige okkupasjonen av prærien som ble foretatt av folkene fra den gamle verden i siste halvdel av det nittende århundret.

Historien om indianerne og hesten på slettelandet i Venezuela og graslandet i Brasil var ulik den fra slettene i Nord-Amerika. Klimaet i disse områdene oppmuntret ikke til rask vekst av store hesteflokker som kunne føre til at indianerne ble ekspertryttere før nybyggerne kom. De portugisiske slavejegerne traff indianere til hest ved midten av det syttende århundret, men det skjedde bare dypt i det indre i eller i nærheten av Paraguay.

I den sørlige delen av Sør-Amerika liknet historien om indianerne og hesten på den fra de nordamerikanske slettene. Da spanjolene trengte inn til det som nå er Paraguay så indianerne i Chaco de første tamme hestene. Ved midten av det syttende århundret var mange av disse indianerstammene i ferd med å skaffe seg flokker av kveg og hester. Halvannet århundre senere var fortsatt Chaco kontrollert av ridende indianere.

Sør for Chaco var araukanerindianerne i Chile de første indianerne som skaffet seg hester. De brukte hester i krigføring før år 1600, og kort tid etter tok de seg gjennom passene i Andesfjellene og videre til grasslettene i Rio de la Plata. Deres innflytelse var så stor at språket deres ble det felles språket på de argentinske slettene. Araukanerindianerne lærte indianere på pampasen å ta seg av hester, og i det attende århundret hadde også indianerne i Patagonia fått hester.

I 1796 var det området i Rio de la Plata som var under europeisk kontroll ikke større enn det hadde vært i 1590. Det var ikke gull eller sølv som trakk kolonister til området, og den spanske merkantilismen hindret utvikling av området. Men viktigst var det at ridende indianere kontrollerte de store slettene, og de holdt nybyggerne tilbake ved å angripe dem og de spanske bosetningene i grenseområdene.

I det nittende århundret ble indianerne på pampasen utryddet, men da hadde de vært i stand til å holde den hvite mann tilbake i mer enn to hundre år.

Omkring år 1600 ble alle de viktigste matplantene fra den gamle verden dyrket i Amerika. Europeerne ville bare komme til den nye verden dersom de kunne få spise sin tilvante mat, eller mat som ble holdt for å være enda bedre. I Amerika ble europeernes etterspørsel etter den maten de kjente fra Europa styrket av sosiale og rasistiske fordommer. Selv i dag betrakter de øvre klassene i store deler av Mexico mais som indianernes mat, og hvete som overklassens mat.

Selv om mais og andre planter indianerne hadde foredlet var svært grøderike så ville de ikke vokse godt under alle forhold. De vokste ikke godt i tropisk sumpjord. Det gjorde derimot ris, og slik beriket planter fra den gamle verden jordbruket i Amerika og utvidet områdene som det kunne drives matproduksjon på i den nye verden. Også andre planter fra den gamle verden var verdifulle tilskudd til jordbruket i Amerika. Korn fra den gamle verden vokste høyere i fjellene og ved lavere temperaturer enn mais.

De nye matplantene som kom til Amerika ga større valgmuligheter til jordbrukerne der, og dermed større mulighet til å finne planter som høvde best mulig til ulike forhold, og mulighet til en variasjon som ga større sikkerhet.

Men husdyrene som kom fra den gamle verden hadde større virkninger enn plantene. Indianerne hadde ikke hatt noen måte å gjøre gras om til menneskemat på selv om gras i store områder var det dominerende planteslaget. Men de tamme dyrene fra den gamle verden ga dem midlet til å gjøre gras om til mat. Kjøtt var omkring år 1600 billig mat i Amerika, og europeerne i Amerika har sjelden opplevd sult og har trolig hatt tilgang til mer mat enn noen andre i verden, og dette har vært den viktigste grunnen til at så mange flyttet til Amerika.

De første av europeisk avstamming som trengte inn i nye områder i Amerika var vanligvis de som drev med kvegdrift, de var pionerene. Dette var spesielt tilfelle på de store grasslettene.

Også i Brasil var kveget av avgjørende betydning for utviklinga av den europeiske bosetninga og dens økonomiske grunnlag. Kveget skaffet mat til sukkerplantasjene og det skaffet muskelkraft til å drive sukkermøllene og til å dra vognene med sukkerrør.

Crosby skrev at fedrift kan ha ansvaret for at Brasil ble et land og ikke to land. I det sekstende og tidlige syttende århundret var det to adskilte Brasil - et med sukkerplantasjer i nordøst og et med bandeiras sørvest for São Paulo. I nordøst hadde man liten interesse for det indre av Brasil, og bandeiras drev slavejakt i det indre, men de herjet områdene og utviklet dem ikke på noen måte. Men så fikk de gode prisene på kjøtt, talg, skinn og trekkdyr kvegdrivere både fra nordøst og sørvest til å flytte inn i dalen langs elva São Francisco. Omkring 1700 var det tallrike kvegrancher i denne dalen, og denne sammenhengende bosetninga bandt de to Brasil sammen.

De nye trekkdyrene kunne trekke en plog. Indianerne hadde tidligere vært nødt til å lage åkrene sine med gravestokker, og med slike enkle og arbeidskrevende redskaper kunne en mann ikke lage så store åkrer som det var mulig å lage med plogen. De store åkrene kunne føre til erosjon, men de nye husdyrene var en verre fare for landskapet i så måte. De kunne spise vegetasjonen så snau over store områder at sollyset trengte helt ned på jorda og tørket den ut til støv og ei hard skorpe som vannet ikke lett trengte ned i, og i skråninger kunne dyrene med sine harde klauver og hover trampe planterøttene sund slik at vær og sol og vind fikk arbeide direkte på jordsmonnet og gjøre det til støv som kunne fjernes av rennende vann og vind. Dette skal vi se et eksempel på fra Mexico lenger ute i denne teksten. Husdyr kunne i løpet av noen tiår forvandle det som hadde vært frodige og fruktbare landskap til ørkenpregede landskap.

Gjennom tusenvis av år hadde grasslettene i Amerika lagt opp tjukke lag av god matjord, og europeerne drev nærmest gruvedrift på dette med jordbruket sitt, og ødela mange steder matjorda. Det begynte allerede å skje i første halvdel av det sekstende århundret. Las Casas skrev at på steder der det hadde vært fint og frodig gras da han kom til Hispaniola var graset borte, ødelagt av beitende dyr som europeerne hadde ført til Amerika. Det samme skjedde andre steder, som i Mexico.


Den Nye Verdens mat og Den Gamle Verdens befolkning

Om jordbruket i Amerika og i den nye verden, og om de forskjellene som eksisterte mellom disse jordbrukskulturene, har jeg skrevet i teksten "Den Gamle Verdens sykdommer i Den Nye Verden". Jeg viser til denne teksten, i det den herværende teksten i noen grad bygger på den nevnte teksten.

Selv om den innfødte befolkninga i Amerika i stor grad ble ødelagt og voldsomt desimert så vokste klodens befolkning svært sterkt noen århundrer etter at den gamle verden oppdaget Amerika. Crosby presenterer en tabell over jordas befolkningsutvikling fra 1650 til 1950:

Verdens befolkning
Verdensdel 1650 1750 1800 1850 1900 1950
Afrika 100 95 90 95 120 198
Asia 327 475 597 741 915 1.329
Latin-Amerika 12 11 19 33 63 162
Nord-Amerika 1 1 6 26 81 168
Europa og USSR 103 144 192 274 423 593
Oseania 2 2 2 2 6 13

Crosby spør om det er sammenheng mellom oppdagelsen av Amerika og den sterke befolkningsveksten som tabellen viser. Og han svarer at det trolig er det for den nye verdens vedkommende. Han skriver at trolig har folketallet i Amerika økt siden det femtende århundret, og at for hver indianer som døde kom det en afrikaner eller europeer. (Dette stemmer ikke overens med det Alan Taylor skriver i "American Colonies - The settling of North America". Der skriver Taylor at i de nærmeste århundrene etter at Columbus kom til Amerika døde langt flere indianeren enn det kom afrikanere og europeere til Amerika slik at Amerikas samlede befolkning var synkende, og sank så dypt at det tok mange generasjoner før den ble like stor som den var før europeerne kom. Her kan man nevne at boka til Crosby er fra 1972 mens Taylors bok er ny.)

Crosby spør videre om hvordan den gamle verden kunne oppfostre så mange mennesker som kunne reise til Amerika, mens Europas befolkning selv samtidig var voksende. Crosby spør om det er en sammenheng mellom oppdagelsen av Amerika og befolkningseksplosjonen i den gamle verden?

Crosby skriver at det har vært vanlig å si at denne befolkningsveksten skyldtes færre og mindre skadelige kriger og bedre legevitenskap og hygiene, og opprettelse av stabile stater som styrte store områder, forbedret transport som gjorde det mulig å frakte mat raskt til områder med hunger, og økt produksjon av mat. Hvordan stemmer dette, spør Crosby.

Det er en ting som fremmer befolkningsvekst og som overalt har gjort seg gjeldende i de siste tre hundre årene, og det er økning av matproduksjonen. Fram til langt inn i det nittende århundret levde store deler av befolkninga i Europa i fare for å sulte dersom jordbruksavlingene slo feil, og det hendte at de slo feil. Crosby skrev at statistikk fra Sverige viser at fram til år 1800 økte dødsratene og det ble født færre barn etter dårlige avlinger, mens det ble født flere barn og inngått flere ekteskap etter gode avlinger. Det viser at befolkninga levde så trangt at det stod om livet dersom jordbruksavlinga sviktet.

Nye matplanter kan i heldige tilfeller føre til at jord som tidligere ikke ble brukt til å produsere mat vil kunne gjøre dette. De vil kunne gi en sikkerhet for matforsyningen som tidligere manglet også på andre måter, som ved at de kan være mer hardføre. Poteten var en slik plante. Poteten er hardfør og gir store avlinger per mål åker, mer enn den gamle verdens kornslag. Poteten tåler et hardt klima og dårlig jord bedre enn korn.

Mais er også en av indianernes planter som har blitt en viktig matplante over store deler av jorda.

De tre viktigste matplantene til indianerne i Mexico da Columbus kom til Amerika var mais, bønner og squash (melongresskar). Indianerne dyrket også frukt og flere typer grønnsaker. Bønnefamilien inneholder over tusen arter, og dette er svært proteinrike planter. Noen bønneslag stammer fra den gamle verden, og andre fra den nye verden. Indianerne hadde utviklet bønner som høvde for mange ulike klima, og deres bønner var så overlegne den gamle verdens bønner at indianernes bønner spredte seg raskt til både Europa, Asia og Afrika.

Indianerne avlet fram mange ulike typer mais med svært ulike krav til miljø og klima, derfor kunne mais bli dyrket mange ulike steder i den gamle verden. Mais trives i områder som er for tørre for ris og for våte for hvete, og produserer omtrent dobbelt så mange kalorier per mål åkerland som hvete, og mais vokser raskt og modner på kort tid. Også søtpotet gir svært store avlinger, omkring 3-4 ganger så mye som ris, og den tåler tørke og dårlig jord, og er derfor utbredt i de varme land.

Maniok (kasava) er en rotfrukt som indianerne dyrket fram, og overalt i tropene er den en viktig matplante. Den produserer mer mat per mål enn noen annen tropisk plante.

Noen av de viktige matplantene som indianerne avlet fram
Mais Gresskar Mange slag bønner
Papaya Guava - guajava Avocado
Peanøtter Søtpoteter Maniok, også kalt kasava
Melongresskar Ananas Tomat
Kakao Chile pepper Poteter

I tillegg til disse matplantene alet også indianerne fram tobakksplanten, gummi og noen sorter bomull, bomull ble dyrket fram på begge sidene av Atlanterhavet før Columbus' tid.

En annen fordel ved den nye verdens planter var at de hadde andre krav til jordsmonnet og til klimaet enn den gamle verdens planter. Dermed ble jorda ikke så raskt utarmet og utmattet, og den nye verdens planter kunne i mange tilfeller komplimentere den gamle verdens planter, og trengte ikke å konkurrere med dem. Den gamle verdens bønder kunne produsere mat fra jord som før 1492 ikke høvde for matproduksjon fordi jorda inneholdt for mye sand eller var for tørr eller lå for høyt over havet.

Crosby siterer en uttalelse om mais fra det sørlige Frankrike fra 1780 om dette:

Der det ikke er mais er det brakkmark; og der det er brakkmark sulter folk av nød. For innbyggerne i et land å leve av denne planten, som gjør jorda klar for hvete, og samtidig å holde kveget velfødd fra bladene fra den, er å eie en rikdom.

Crosby skriver at han vil se på ulike områder i den gamle verden der amerikanske matplanter ble viktige for å se om befolkningene der begynte å vokse samtidig med at de amerikanske matplantene begynte å bli dyrket. Han skriver at det ikke trenger å bety at de amerikanske matplantene alene var årsak til veksten, men man kan tro at de var medvirkende, eller la forholdene til rette for vekst, dersom den er å finne.

Europa

De amerikanske matplantene som har hatt størst betydning i Europa er poteter, mais og bønner. Om bønnene vet vi lite siden de ofte har vært dyrket i hager som det ikke er oppgaver over, og siden det i de oppgavene over avlinger som vi har der bønner er nevnt ikke er skilt mellom amerikanske bønner og bønner fra den gamle verden. Men man går ut fra at amerikanske bønner ble dyrket i Europa allerede i det sekstende århundret, og at de spredte seg raskt og var blitt viktige matplanter i det attende århundret. Crosby siterer flere kilder fra det sekstende og attende århundret som lovpriser amerikanske bønner, riktignok under andre navn, det hender at amerikanske bønner kalles for "franske bønner". Og den alminnelige amerikanske belgfrukten Phaseolus vulgaris ble svært mye brukt i Frankrike.

Bønner ble dyrket over store deler av Europa, mens mais stort sett bare ble dyrket i den sørlige halvdelen av Europa, siden mais trenger noen måneder med varme. Også i dag er mais viktig i den sørlige delen av Europa. Men mais spredte seg langsomt i Europa, kanskje både siden den trenger mye varme og siden den ikke ble alminnelig akseptert som menneskemat, men ofte ble betraktet som dyrefor. Først i slutten av det syttende århundret begynte mais å bli betraktet som en av de viktige matplantene. John Locke skrev fra det sørlige Frankrike i 1670-årene at det ble dyrket mais mange steder, og at den ble sett på som de fattiges mat. I det følgende århundret ble mais enda mer vanlig i det sørlige Frankrike, og ble et av de viktigste kornslagene der. Mais ble kalt bled d'Espagne. Det tyder på at mais var så utbredt i Spania at den ble forbundet med dette landet, og reisende i Portugal skrev at der var mais det viktigste kornslaget. Mais ble dyrket svært tidlig i Italia i Podalen, og da Goethe gjorde sin italienske reise i 1780-årene oppdaget han at polenta, som er laget av mais, var vanlig mat for italienske bønder.

I dag er mais viktigere i det sørøstlige Europa enn i det sørvestlige Europa. I det sørøstlige Europa begynte mais å bli viktig tidlig i det attende århundret eller enda tidligere. Mais nevnes knapt av reisende på Balkan i det syttende århundret. Men med befolkningsveksten i det attende og nittende århundret ble mais og andre amerikanske planter tatt i bruk i stadig større utstrekning. Ungarn er et godt eksempel. Da tyrkerne ble drevet ut strømmet tusenvis av nybyggere inn og begynte å bygge opp bondesamfunn. Ved slutten av det attende århundret var mais den viktigste planten i det østlige Ungarn, og det habsburgske imperiet ble den ledende produsenten av mais i Europa i det nittende århundret.

Mais og andre amerikanske matvekster var mer eller mindre kjent over hele Balkan rundt år 1800. Og så, i det nittende århundret, vokste befolkninga på Balkan svært raskt. Ei forutsetning for denne raske veksten var naturligvis at befolkninga kunne skaffe seg mat. Mange folkeslag på Balkan fulgte ungarernes eksempel og gikk over fra å leve av husdyrhold til åkerbruk, og begynte da å dyrke mais - her er serberne et eksempel.

I Romania ble det ikke dyrket mais i noen utstrekning før i det attende århundret, men i slutten av det nittende århundret var mais nesten like viktig i Romania som i Mexico. Romania dyrket hvete for eksport og mais til eget forbruk. Mais går svært godt sammen med hvete når avlingene dyrkes vekselsvis på samme jord, og dette dyrkingsmønstret førte til at Romania ble et av Europas kornkammer.

Selv om mais ble svært viktig i det sørlige Europa så ble poteten enda viktigere for Europa samlet sett. Selv om poteten ble introdusert allerede i det sekstende århundret ble den ikke akseptert i de brede lag av folket før langt senere. Den var lenge fryktet og foraktet, mange mente for eksempel at den førte til spedalskhet. Likevel var poteten en plante som kunne produsere mer mat på et jordstykke i det nordlige Europa enn noen annen plante, og dette ble av avgjørende betydning for dens aksept. Poteten ble først alminnelig mat i Irland. Klimaet og jordsmonnet i Irland var perfekt for poteten. Og den undertrykte irske befolkninga kunne ikke ha fått noen bedre gave enn poteten. Etter hvert som poteten ble vanlig vokste befolkninga, og befolkningsveksten måtte leve av å dyrke enda mer potet. Poteten trengte mindre jord for å forsørger en familie enn noen annen plante. Det var ikke uvanlig at en ire spiste fem kilo poteter daglig. På dette kostholdet vokste den irske befolkninga fra 3,2 millioner mennesker i 1754 til 8,2 millioner i 1845. Og så kom potetpesten, og en av de verste hungersnøder i moderne tid fulgte i Irland.

Også i andre deler av Europa ble befolkninga avhengig av poteten. I engelske tidsskrift ble det stadig flere artikler om poteter, potetdyrking og mat av poteter og utnyttelse av poteter på ulike måter, både som mat og økonomisk ut fra ulike synsvinkler.

Det ser ut som om bøndene på kontinentet var mer nølende i forhold til dyrking av potet. Poteten kom til å spre seg fra vest mot øst. Poteten ble dyrket i Frankrike og Tyskland en generasjon senere enn i England. På kontinentet arbeidet ofte konger og andre myndigheter for å gjøre poteten akseptert og dyrket. I Frankrike spiste kongen potet og Maria Antoinette bar potetblomster. I Preussen arbeidet Friedrich II for at poteten skulle bli dyrket, og i Norge kom prestene til å gjøre en viktig innsats for å utbre bruken av potet. Det som først og fremst akselererte utbredelse av poteten var sult og hungersnød, at andre matplanter slo feil og førte til uår.

I det nittende århundret økte potetdyrkinga enda mer i det vestlige og sentrale Europa, og poteten ble også akseptert av de slaviske folkeslagene i øst. Hungersnød og epidemi i 1765 overbeviste Katarina den Store om at matforsyninga til Russland måtte styrkes. Og det ble satt i gang kampanjer for å øke dyrkinga av poteter. Men potet ble først en av de viktigste matplantene etter hungersnøden i 1838 og 1839. Ved år 1900 var Russland en av verdens største produsenter av potet. I de siste førti årene av det nittende århundret økte potetavlingene med 400% og befolkninga vokste med 70%.

Også i Norge ble poteten en dominerende matplante, og selv om prestene gjorde en stor innsats i det attende århundret for å gjøre poteten kjent og akseptert så kom det fulle gjennombruddet for poteten i Norge først i det nittende århundret.

Crosby skriver at europeerne gjerne kunne be den samme bønn som ble bedt i Peru da de første hvite kom dit:

Å Skaper! Jordens Herre! Du mest nådefulle! Du som gir liv til alle ting, og har gjort menneskene slik at de kan leve og spise og bli mange. Gjør også jordas frukter mange, poteten og annen mat som du har laget slik at menneskene ikke skal lide av hunger og elendighet.

Afrika

Crosby skriver at viktigheten til de amerikanske plantene er mer synlig i Afrika enn på noe annet kontinent i den gamle verden siden en så stor del av befolkninga er avhengig av amerikansk mat. Svært få av de viktige plantene ble foredlet i Afrika, bare 50 av 640. Dette er spesielt viktig i regnskogområdene siden ingen matplanter som trives her er blitt foredlet i Afrika. Derfor er Afrika helt avhengig av matplanter fra Amerika og Asia.

Den delen av Afrika som er mest avhengig av matplanter fra Amerika er området fra det østlige Nigeria til kontinentets sentrum, der det dyrkes mais, maniok, peanøtter, melongresskar, gresskar og søtpotet. I andre deler av Afrika er amerikanske planter ikke fullt så viktige, men likevel av avgjørende viktighet.

De amerikanske matplantene er stadig blitt viktigere for Afrika, og de har vært viktige i lang tid. Tropisk Afrika og tropisk Amerika har omtrent samme klima, og derfor var det lett å overføre planter fra tropisk Amerika til tropisk Afrika. Mange planter ble ført over fra Amerika til Afrika med slaveskipene. Slaveskipene måtte ha med mat som tålte overfarten fra Afrika til Amerika, og den letteste måten å ordne dette på var å plante mais i Afrika, for tørket mais ble ikke bedervet under overfarten fra Afrika til Amerika.

Bønner, tomat, søtpoteter, kakao og peanøtter ble svært viktige produkter for Afrika. Noen er svært viktige som eksportprodukter, men mais og maniok er de viktigste amerikanske matplantene i Afrika. Det ble dyrket mais i Afrika i det minste så tidlig som tidlig i andre halvdel av det sekstende århundret, og kanskje enda tidligere. De viktigste kornsortene i Afrika var tidligere trolig hirse og sorghum, som gir betydelig mindre avling enn mais i vått tropeklima, og derfor spredte mais seg raskt i regnskogene. Mais ble også spredt til Kongo og Angola. Og i det tjuende århundret fortsatte maisen å bli spredt til nye områder i Afrika.

I de siste hundre årene, skriver Crosby, har maniokplantene spredt seg enda sterkere enn mais. Den kan vokse i nesten alle typer jordsmonn og er motstandskraftig mot afrikanske plantesykdommer, og er særdeles produktiv målt i mengde mat produsert per mål. Maniok tåler tørke, noe grasslettene i Afrika ofte er plaget av. Maniok var ved midten av det tjuende århundret grunnstammen i kostholdet, eller i det minste en svært viktig del av kostholdet, for de fleste befolkningene mellom Sahara og det nordlige Zambezi.

Maniok kommer fra Sør-Amerika og ble trolig ført over til Angola og Kongo av portugiserne i det sekstende århundret, og rundt Cape til Madagaskar og Moçambique i det attende århundret. Maniok ble spredt mye langsommere enn mais, trolig fordi man ikke visste hvordan gifta i planten ble fjernet. Maniok var ikke et hovedelement i kosten andre steder enn i Kongo før 1850. Men ved år 1900 ble maniok dyrket i det meste av det området som planten blir dyrket i i dag. Men produksjonen av maniok har vokst, og det dyrkes mer av maniok i Nigeria enn av noen annen matsort.

Fra 1850 begynte befolkningene i Afrika å vokse, og det skjedde samtidig med at maniok og mais ble dyrket i større områder.

Midtøsten

Mais og andre amerikanske planter ser ut til å ha kommet til Midtøsten i det sekstende århundret. Mange steder er navnene til amerikanske planter preget av Midtøsten, noe som tyder på at de kan ha blitt spredt ut fra Midtøsten og til en del omkringliggende områder. Tidlige navn på mais var slikt som granoturco, blé de Turquie, Turkisher Korn, Turkie wheat. I India har mais blitt kalt for Mecca, Makka, Makkaim, og det kan tyde på at mais kom til India gjennom Midtøsten.

Dr. Leonhard Rauwolf som var svært opptatt av planter, reiste gjennom Midtøsten i 1570-årene, og han fortalte at mais ble dyrket ved Eufrat og rundt Aleppo og Jerusalem. Mais som han tok med fra Eufrat er fortsatt i et herbarium i Leyden. Men reisende fra Europa som reiste i Midtøsten i det syttende og attende århundret skrev knapt om mais og andre amerikanske planter.

I dag er mais svært viktig i Egypt, men ellers er de amerikanske plantene ikke så viktige i Midtøsten. Mais kan ha kommet til Egypt tidlig i det sekstende århundret, men ble først i det attende århundret en hovedbestanddel av kostholdet, og er siden bare blitt viktigere og viktigere. I 1882 bodde det 6,7 millioner mennesker i Egypt, i 1907 var det 11,2 millioner mennesker i Egypt, og i 1935 var det 16 millioner mennesker der, et tall som siden har vokst sterkt. Forholdene for mais er perfekte i Egypt, og mais gir større avlinger der enn noe annet kornslag. Derfor brukes større områder i Egypt til dyrking av mais enn til dyrking av noen annen plante.

Det Fjerne Østen

I det Fjerne Østen er befolkninga mer avhengig av plantekost enn i noen annen del av verden, og derfor, og også siden befolkningspresset på arealene er spesielt stort, skulle matplantene fra Amerika kunne ha større betydninger der enn i noe annet område. I det Fjerne Østen beiter ikke husdyr på jord som kunne være åkerland.

I det Fjerne Østen var det lenge tilgangen på mat som begrenset befolkningas størrelse, skriver Crosby. Grunnelementet i kostholdet var ris. Men produksjonen av mais og maniok økte raskere i første halvdel av det tjuende århundret enn produksjonen av ris.

India

I India var det mellom 100 og 125 millioner mennesker ved år 1600. To hundre år senere var befolkninga omtrent like stor. Men deretter begynte befolkninga å vokse. I 1845 var det 130 millioner mennesker i India, i 1855 var det 175 millioner mennesker der, og i 1867 var det 194 millioner mennesker der. I 1871 var det 255 millioner mennesker i India, og befolkninga fortsatte å vokse.

Befolkningseksplosjonen fulgte utvidelsen av det britiske herredømmet over India, som ga India politisk stabilitet og et transportsystem som kunne frakte store volum ved at det ble bygd jernbaner. Og samtidig begynte de amerikanske matplantene å bli dyrket i India. Befolkninga vokste også sterkt i områder der de amerikanske matplantene ikke ble dyrket.

De store amerikanske matplantene ble først dyrket i stor utstrekning i India i det attende århundret, og i det nittende og tjuende århundret ble de hovedelementer i kostholdet for store grupper i befolkninga.

Det er lite som tyder på at maisdyrking var utbredt i India i begynnelsen av det nittende århundret, selv om det ble dyrket mais enkelte steder. Men deretter spredte maisplanten seg raskt og fortrengte dyrking av hirse, som den også gjorde på denne tida i Afrika og Europa. Ved slutten av århundret ble det dyrket mais i alle deler av India. I dag er India blant verdens største produsenter av mais.

Søtpotet ble aldri så viktig som mais, men da det ble klart at søtpotet vokste i jord som var for dårlig til at andre planter kunne dyrkes der ble søtpotet dyrket i det hete lavlandet. Den vanlige poteten blir dyrket i høylandet og der forholdene ligger til rette for det. Når hinduene har fastedager der de ikke kan spise korn spiser de den vanlige poteten.

Maniok kom sent til India, og først omkring 1850 ble det vanlig å dyrke maniok. I Assam ble maniok et av de grunnleggende elementene i kostholdet, og også i det sørlige India er maniok blitt svært viktig. En grunn er at maniok gir godt og vel dobbelt så mange kalorier per mål åkerland som ris og mais.

India er også blitt en svært stor produsent av peanøtter, og de er blitt vanlige i kostholdet i det sørlige India. Også bønner, gresskar og melongrasskar dyrkes i alle deler av India.

Chile pepper er også blitt vanlig i det indiske kostholdet. Den begynte å bli spredt i det attende århundret.

Indonesia

Indonesia er det største landet i Sørøst-Asia. Også befolkninga i dette øyriket har hatt sterk vekst de siste to hundre årene. Samtidig har dyrking av amerikanske matplanter økt.

Ris er det viktigste elementet i kostholdet i Indonesia. Men den jorda som passer best til risdyrking ble tatt i bruk til dette allerede for flere generasjoner siden.

Amerikanske matplanter kom like tidlig til Østindia som europeerne, og søtpoteten kom gjerne enda tidligere. Amerikanske bønner ble dyrket der i det syttende århundret eller tidligere. I 1699 var mais alminnelig på kysten av Timor. I det siste århundret har amerikanske matplanter økt sin betydning sammenliknet med ris, spesielt i områder som ikke er godt egnet til risdyrking. Ved midten av det tjuende århundret var mais det nest viktigste kornslaget i Indonesia, mens ris fortsatt var viktigst.

Maniok kom tidlig til Østindia, men det gikk lang tid før maniok ble alminnelig akseptert. Men den enorme produktiviteten til maniok og de små krav planten stiller til jordas kvalitet gjorde den uimotståelig. I dag ser Indonesia ut til å være verdens neststørste produsent av maniok, nest bare etter Brasil, skrev Crosby. Indonesia er også en av de største produsentene av søtpoteter.

Produksjonen av ris holdt ikke følge med befolkningsveksten ut gjennom det tjuende århundret, og dette problemet ble løst ved at andre matplanter ble dyrket avvekslende med ris. År 1900 hadde befolkninga på Java 110 kilo ris, 30 kilo rotfrukter og 3 kilo belgfrukter per person. I 1940 hadde de 85 kilo ris, 40 kilo mais, 180 kilo rotfrukter og 10 kilo belgfrukter. Forskjellen bestod først og fremst i at befolkninga spiste mer av amerikanske matplanter i 1940.

Japan

I Japan ble søtpoteten avholdt. Det sies at den kom til Japan fra China over Ryukyu i siste del av det syttende århundret. Søtpoteten har etter den tid gjentatte ganger reddet folk fra hungersnød. Vår vanlige potet blir også dyrket, men er ikke så vanlig som søtpotet. Den kom til Japan i 1680 da en agent for det britiske Østindiakompaniet plantet potet i Japan.

I 1950 dyrket Japan langt mer av ris enn av andre sorter mat - 8,5 millioner metriske tonn. Men Japan dyrket også 4,6 millioner metriske tonn med søtpotet og 2,2 millioner metriske tonn vanlig potet. Japan var verdens neststørste produsent av søtpotet.

China

China er verdens største produsent av søtpoteter. Crosby skriver at mye er kjent om virkningen av amerikanske matplanter i China gjennom boka Studies on the Population of China, 1368-1953. Denne boka er Crosbys viktigste kilde for det han skriver om China.

Chinas befolkning har lenge vært svært stor. Likevel har den vokst sterkt i de siste århundrene. I 1661 hadde China omkring 100 millioner innbyggere, og i 1900 var det omkring 400 millioner innbyggere i China.

Kineserne levde i det sekstende århundret først og fremst av ris, spesielt av sorter som raskt ble modne og som hadde blitt introdusert i det ellevte århundret, og som tillot at to avlinger ble høstet i løpet av sesongen. Det meste av befolkninga levde i det våte lavlandet der de dyrket ris.

Kineserne tok de amerikanske matplantene til seg raskere enn noen annen større gruppe mennesker i den gamle verden. Crosby skriver at mens conquistadorene til Cortes fortsatt var i live ble det dyrket peanøtter ved Shanghai og mais i det sørlige China og søtpoteter var i ferd med å bli et av de viktigste elementene i kostholdet i Fukien.

Sent i det attende århundret eller tidlig i det nittende århundret hadde mais blitt den viktigste avlinga i store deler av høyereliggende områder i det sørvestlige China. Etter hvert som lavlandet og dalbunnene ble overbefolket og folk måtte søke opp i høyereliggende strøk fant de at mais var det kornslaget som kunne berge dem der. Crosby skriver at (mens han skriver) kommer omkring en sjuendedel av kaloriene som dyrkes i China fra mais. I 1952-53 var det bare USA som produserte mer mais enn China, og i China ble maisen spist av mennesker, og ikke av dyr som i USA.

Selv om mais er viktig så er søtpoteten enda viktigere i China. Det kom til China så tidlig som i 1560-årene, eller enda tidligere. Den ble raskt utbredt siden den ikke konkurrerte med ris og andre matplanter, men ble dyrket i jord som tidligere ikke hadde vært åkerland. Etter ris og hvete er søtpotet den viktigste matplanten i China. Den var tradisjonelt fattigmannskost. China er verdens største produsent av søtpotet.

China produserer også store mengder vanlig potet selv om de slett ikke er så viktige som søtpotet. I årene 1948-1952 produserte China omtrent like mye potet som USA. Potet dyrkes i høyereliggende og i nordlige områder.

Bare India produserte mer peanøtter enn China i 1962-63. Dyrking av peanøtter er viktig i China siden de kan dyrkes på sandholdig jord som tidligere var lite nyttig, og peanøtter alternere en del steder med ris i vekseldyrking.

De amerikanske matplantene har hatt svært stor betydning for China. Tidlig i det syttende århundre utgjorde ris kanskje sytti prosent av Chinas matproduksjon. I 1937 utgjorde risproduksjonen 36 prosent av matproduksjonen i China. Dyrking av planter som hvete, mais og hirse har vokst mer enn ris, og amerikanske matplanter utgjør nå omkring tjue prosent av matproduksjonen i China.

Crosby avslutter med å skrive at det ser ut til at omkring en tredjedel av den maten som dyrkes i verden i dag kommer fra amerikanske matplanter, og at uten disse ville det ikke kunne leve så mange mennesker som det lever i verden, for det er tvilsomt at det er mulig å erstatte dem fullt ut med den gamle verdens planter.

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: