Utveksling av planter og dyr

mellom de to verdener.

Andre del

Første del av teksten

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

  1. En pest av sauer
    1. Fremmede landskap


En pest av sauer

Denne delen av teksten bygger på boka til Elinor G. K. Melville. Hun har studert historien til et område som ligger noen mil nord for Mexico City, Valle del Mezquital. Dette området er godt og vel 10.000 kvadratkilometer stort, og midt inne i området ligger byen Tula som var byen til Toltekerne, som var en av de gamle sivilisasjonene i Mexico. De er blant annet kjent for sine store pyramider av stein. De ble bygd mens indianerne ikke hadde trekkdyr og mens alt som skulle fraktes over land måtte bæres eller trekkes av mennesker. En stor by som lå inne i landet, som Tula gjorde, måtte derfor ha et svært fruktbart omland siden maten til innbyggerne måtte bæres til byen, og den måtte ha et svært folkerikt omland for at de store pyramidene av stein skulle kunne bli bygd av befolkninga i området. Det området som Melville har studert var altså en gang fruktbart som Edens hage, og det forteller også alle de gamle beretningene, også de som spanjolene skrev ned om området i den første halvdelen av det sekstende århundret. Men i den andre halvdelen av det sekstende århundret ble dette fruktbare området forvandlet av sauer til et nærmest ørkenliknende landskap. Elinor Melville har studert denne forvandlinga.

Elinor Melville siterer i begynnelsen av boka Thomas Moores Utopia:

"Sauene deres," svarte jeg, "som vanligvis er så tamme og så billige å fore, begynner nå i følge rapportene å bli så grådige og ville at de fortærer selv mennesker og ødelegger og avfolker marker, hus og byer."

Melville skriver at de nye dyrene som europeerne førte over til Amerika viser at europeerne skapte en økologisk revolusjon, og nesten overalt i den nye verden måtte indianerne legge om jordbruket sitt fra et hagebruk til en eller annen form for jordbruk som inkluderte beitedrift.

Hva skjedde etter det militære nederlaget til aztekerne, inkaene og de talløse byene i den nye verden? Europeernes suksess skyldtes at de ikke kom alene, men at de brakte med seg sine dyr og planter og, framfor alt, sine sykdommer. Hvordan europeernes sykdommer slo ut indianerne har vi sett på i en annen tekst, her er det dyrenes frammarsj som blir studert i et lite område i Mexico. Dyrene fant seg ikke nisjer som ingen brukte, men la under seg hele landskapet og fortrengte alt og alle og innførte helt nye regimer for alle. De omformet den verden som indianerne levde i og gjorde europeerne uovervinnelige.

Europeerne greide seg best i tempererte regioner der klimaet liknet mest på det de var vant til fra Europa. Der trivdes dyrene og plantene som europeerne hadde med seg best. I disse områdene, som i USA og Canada, er plante- og dyrelivet i dag i stor grad dominert av det som europeerne førte med seg, og befolkninga er i stor grad av europeisk avstamming. I tropiske områder trivdes ikke de plantene og dyrene som europeerne hadde, og europeerne lyktes mindre godt. Det tropiske Amerika er fortsatt dominert av innfødte planter og dyr. Men europeerne kom likevel til å dominere områdene politisk og økonomisk, og den innfødte flora og fauna greide ikke å opprettholde status quo, men ble sterkt omformet. Både europeernes sykdommer og deres dyrehold var avgjørende for herredømmet på bakken, siden begge bidro til å slå ut den eksisterende samfunnsorganisasjonen til indianerne, og ved hjelp av dyreholdet kunne europeerne overta kontrollen over store landområder, som vi skal se. Suksessen til europeernes biologiske erobring av Amerika var avhengig av at deres planter og dyr la under seg landskapet og nisjene i det på en omfattende måte, og at de innfødtes samfunn derved mistet sitt gamle eksistensgrunnlag, og at europeerne opprettet nye økonomiske system som dominerte landskapet og indianerne.

Utbredelsen av den gamle verdens beitedyr var et viktig ledd i denne prosessen. Spesielt etter at indianersamfunn var redusert av sykdom kunne disse dyrene, og europeerne, overta markene og jorda som indianerne tidligere hadde dyrket. Hvordan kunne europeernes organismer overta Amerika? Det skjedde ved to biologiske prosesser, den ene kalles "jomfrujordepidemier", og er den prosessen der sykdomsorganismer trenger inn i nye befolkninger, og den andre er "utbrudd av klauv- og hovdyr", der beitende dyr trenger inn i økologiske system som de tidligere ikke har utnyttet.

Jomfrujordepidemier
Jomfrujordepidemier er karakterisert ved at ei vertsbefolkning er forsvarsløs mot bestemte sykdommer, som dermed kan spre seg ekstremt raskt og smitte praktisk talt hele befolkninga. Den gamle verdens sykdomsorganismer lyktes så godt siden de innfødte amerikanerne ikke hadde vært smittet av disse sykdomsorganismene og dermed var forsvarsløse mot dem. De kunne derfor spre seg svært raskt og smitte hele samfunn og føre til forferdelige dødsrater. Og disse epidemiene raste stadig vekk og gjennom mange generasjoner så forferdelig at den innfødte befolkninga stadig ble mindre og mindre, helt til den oppnådd en viss motstandskraft mot sykdommene, noe som ser ut til å ha tatt fra fire til seks generasjoner. I Mexico er det antatt at befolkninga ble redusert med 90-95 prosent fra 1519 til 1620, da befolkninga så smått begynte å vokse igjen.

Disse sykdommene angrep ikke enkeltvis, men ofte gjorde mange sykdommer seg gjeldende omtrent samtidig, og dette førte til ekstremt høy dødelighet. Mange av de sykdommene som ble ført til den nye verden, som kopper, meslinger, influensa og pest, er karakterisert ved svært høy dødelighet hos voksne i aldersgruppen 15-40 år, og det var nettopp denne aldersgruppen som forsørget resten av befolkninga, og når den ble hardt rammet måtte de gjenværende sulte og ofte også dø. Epidemiene kunne ødelegge hele samfunn.

"Utbrudd av klauv- og hovdyr"
Når klauvdyr og hovdyr står overfor mer mat enn det som er nødvendig for å erstatte dem i neste generasjon vil et utbrudd av klauv- og hovdyr komme, skriver Melville. Dyrene reagerer på overfloden av mat på samme måte som sykdomsorganismer når de kommer til ei befolkning uten motstandskraft, de øker eksponentielt til de er blitt så mange at det er for lite mat til dem, og da bryter befolkninga sammen, og den må tilpasse seg et redusert livsgrunnlag med mindre bestandstetthet. Den opprinnelige planteveksten er betydelig nedbeitet, og er mest redusert like før bestanden av dyr bryter sammen. Når dyrebestanden bryter sammen blir beitepresset mindre og vegetasjonen begynner å komme til krefter, og den tilpasser seg beitepresset, men blir ikke så frodig som før beitedyrene kom. Det er både færre planteslag, og planteveksten er lavere og mindre. Dyrebestanden og vegetasjonen vil bevege seg rundt et tilpasningsnivå. Denne prosessen foregår raskt, og er utført i løpet av 35-40 år.

I løpet av denne prosessen blir vegetasjonen forandret til det ugjenkjennelige. Det er blitt færre planteslag og de utgjør en mindre masse med redusert høyde og vekt. Planter som ikke tåler beitepresset blir fortrengt og erstattet av andre som enten er stygge på smak eller harde eller på andre måter i stand til å leve mens de er utsatt for beitende dyr.

De dyrene som kom fra den gamle verden kom sammen med menneskene og var underlagt deres regime. Mennesker bestemte ofte hvor dyrene skulle beite og i hvilken tetthet dyrene skulle beite. Der det er snakk om tamme dyr som er styrt av mennesker vil ødeleggelsen av naturmiljøet gjerne bli større enn der det er ville dyr som kommer inn i et nytt område og overbeiter det siden menneskene vil ha en tendens til å presse dyrene sammen på et begrenset område i lang tid etter at områdets vegetasjon er overbeskattet, mens ville dyr i større grad vil søke nye områder når det blir lite mat i et område. Dessuten vil mennesker felle trær og foreta seg andre ting som kan ødelegge naturmiljøet, for eksempel ved å skape erosjon.

Kolonisamfunnet og forandringer av dets miljø.
Melville skriver at tradisjonelle historier om koloniene i den nye verden så på den lokale utviklinga som følger av hendelser i Europa. Det var koloniens forhold til "moderlandet" som formet kolonien. Men forskning som er utført siden 1970 har avdekket komplekse sosioøkonomiske system som hadde sitt tyngdepunkt i Amerika. Mexico i kolonitida blir ikke lenger bare sett på som en kilde til sølv for Spania, men også som et sentrum i en stor handelsregion som inkluderte de karibiske øyene og strakte seg sørover til Peru og vestover til Filippinene. Det var et allsidig og ganske stabilt og ekspansjonistisk samfunn.

Elinor Melville skriver at beretninga hennes går fra forholdet mellom landskapet Valle del Mezquital og dets befolkning til den forandringen av landskapet som førte til at det ble forandret fra et landskap med mennesker i sentrum til et landskap med sauer i sentrum, og videre til en diskusjon om hvilken rolle denne forandringen av landskapet hadde i den spanske overtakelsen av det og for marginaliseringen av de innfødte samfunnene og dannelsen av koloniregimet.

Elinor Melville gir en ganske detaljert beskrivelse av de forskjellige områdene i Valle del Mezquital. Dette området lå ganske høyt over havet. Flere elver rant gjennom området, og det var sletteland i dalene og sletter i fjellene, både flate sletter og slake skråninger og bratte skråninger.


Fremmede landskap

En eller annen gang sent i det syttende århundret fikk landet som lå nordfor Mexicodalen navnet "el Valle del Mezquital", eller bare "el Mezquital" - dalen eller stedet der det vokser mesquite, som er en busk eller et lavt tre som vokser i ørkenen. Mezquital var da et fattige og tørt sted, kjent for å være tørt og for innbyggernes fattigdom, og for at de ble hardt utnyttet av store jordeiere.

I 1900 ble flomvannet fra Mexico City ledet nordover og inn i Tulaelva som renner gjennom Mezquital, og i 1930-årene ble det bygd overrislingsanlegg som brukte dette vannet for å vanne marker langs Tulaelva. Med tida ble det området langs Tulaelva som ble vannet en viktig produsent av grønnsaker til Mexico City.

Valle del Mezquital er ikke lenger det tørre, uproduktive og fattige området som det lenge var vanlige å tenke på området som. Men Mezquital var ikke alltid et tørt og fattig og uproduktivt område. Fram til midten av det sekstende århundret var Mezquital et tett befolket hagebrukslandskap, til spanjolene rykket inn med sauene sine. Da var det tilstrekkelig med vann i dalen til å forsyne et utstrakt vanningssystem for jordbruket. I dag må vannet importeres fra Mexico City, og en stor del av det kommer fra kloakken fra Mexico. Det nakne og øde landskapet ble skapt etter at europeerne kom, da ble Mezquital nærmest en ørken.

Mezquital ligger mellom lengdegradene 98º45'-104º og breddegradene 19º35'-20º55', og er omkring 10.139 kvadratkilometer stort. Da spanjolene kom var dette området delt mellom 32 provinser som betalte tributt til Trippelalliansen som hadde aztekerne i Tenochtitlan som ledere. Den spanske staten overtok området etter erobringen i 1521. Elinor Melville skriver at selv om Alcaldía Mayor i teorien ble et mellomnivå mellom befolkninga og den spanske staten kom cabeceras - administrasjonsbyene - i virkeligheten til å utgjøre dette mellomnivået. Med utgangspunkt i disse administrasjonsbyene organiserte spanjolene indianernes tributt og pålagte arbeid. Administrasjonsbyene brukte de landsbyene som lå under dem til å møte de kravene om tributt og arbeid som encomenderos hadde fått seg tildelt fra kongen.

Det politiske systemet som spanjolene opprettet liknet mye på det systemet som hadde eksistert før erobringen, og de administrative grensene som ble trukket falt ofte sammen med gamle grenser, selv om det var unntak.

I 1521 var Mezquital et tett befolket grenseområde. I nord bodde nomader, Chichimecs, og de forsøkte å trenge sørover. De fastboende indianerne som bodde i Mezquital ble kalt for Otomi. Den spanske erobringen forrykket styrkeforholdet mellom den bofaste befolkninga i Mezquital og nomadene. Da spanjolene begynte gruvedrift i 1546 i Zacatecas i landet til Chichimecs begynte krigen mellom spanjolene og Chichimecs. Chichimecs prøvde å plyndre forsyningslinjene til Zacatecas, og trengte sørover, og det foregikk kamper i den nordlige delen av Mezquital. Chichimecs trengte sørover inn i Mezquital og flyttet grensen mellom nomader og fastboende sørover.

Men denne krigen ser ikke ut til å ha skadet jordbruket. Befolkninga befestet bostedene sin og foretok en del forsvarstiltak som var effektive. Men da epidemiene drastisk reduserte befolkninga i Mezquital tiltok angrepene fra Chichimecs i styrke i de siste tiårene av det sekstende århundret, trolig fordi de ble lettere å gjennomføre etter som det ble langt færre som forsvarte Mezquital siden befolkninga hadde brutt sammen.

Spanske myndigheter prøvde å beskytte den indianske befolkninga mot å bli utsatt for overgrep fra spanjoler. Derfor utviste visekong Velasco det kveget som spanjoler hadde satt til å beite i Mezquital i 1550-årene fra området. Indianerne hadde aldri tidligere trengt å gjerde inn åkrene sine, og kveget gikk inn på åkrene og indianerne greide ofte ikke å jage kveget bort, slik gjorde det stor skade. Kveget ble flyttet nordover ut av Mezquital. Men sauer og annet småfe fikk lov til å beite i Mezquital.

Elinor Melville delte Mezquital inn "Det Sørlige Slettelandet", "Nord-Sør Slettelandet", "Sentraldalen", "Den Nordlige Dalen", Ixmiquilpan, Alfaxayuca, Huichiapan, Xilotepec, Chiapa de Mota og Tula. De åtte første områdene er flate og vide sletter og daler. Tula omfatter utspringet for Tulaelva ved foten av Sierra de las Cruces, og Chiapa de Mota omfatter de høye fjelldalene til Sierra de las Cruces. I denne teksten vil jeg ikke gå så grundig inn i beskrivelsen av de enkelte områdene som Melville gjør.

Landskap og befolkning
I dag er de områdene i dette landskapet som blir vannet av vannet fra Mexico City grønne og frodige, mens de områdene som ikke blir vannet har et nakent og ørkenaktig preg - erosjon preger disse områdene, sola og vinden og regnskyllene har siden sauene ødela vegetasjonen arbeidet direkte på den nakne jorda og revet og gravd i den og laget et månelandskap med enorme uttørrede elveleier og eroderte områder. Regnet kommer i kraftige regnskyll om sommeren. Erosjonen er sterkest i de lavere åssidene. Bare midt ute i de flate dalbunnene er jorda ikke merket av erosjon. Men har kan jorda være dekket av masse som er skyllet ned fra åsene. Her og der vokser kaktus og mesquite.

I dag er dette høye landskapet tørt og nakent. Elvebunnene faller slakt mot nord, fra 2.300 meters høyde på Det Sørlige Slettelandet og i Sentraldalen. Landskapet er tørrest i nord. Den høyeste temperaturen har man like før regntida som varer fra mai til oktober. Nettene er kjølige, og om vinteren kan det være frost.

I dag er det oljeraffineri, sementfabrikker og et kjernekraftverk i området, men likevel er det først og fremst et jordbruksområde. Befolkninga er samlet i tette landsbyer.

Melville spør og hvordan dette landskapet er sammenliknet med det landskapet som spanjolene kom til. Før spanjolene kom ble det drevet et jordbruk der mange ulike planter ble dyrket. Jorda ble ikke bearbeidet med plog, men med gravestokker. I åsene vokste trær og tykt gras som holdt på vannet og både forhindret erosjon og hindret at vannet øyeblikkelig strømmet ned over en hard og solstekt og naken overflate, men sørget for at vannet sank ned i grunnen og langsomt seg ned til dalbunnen der grunnvannet stod langt høyere enn det gjør i dag slik at det hele året var mange kilder i dalbunnen og rikelige med vann hele året slik at hagebruket til indianerne kunne vannes uten tilførsel av vann utenfra.

Det var en annen skog i det gamle landskapet som ble dyrket av indianerne. I dag er det bare noen eiketrær og furuer i fjellene tilbake av den opprinnelige skogen. Ellers er det bare enkelte isolerte trær. De opprinnelige grasartene ble nedbeitet og erstattet av tistler og torner som har større motstandskraft mot sauer i de nedre skråningene. Og mange steder ligger bakken fullstendig bar og uten vegetasjon.

En annen markert forskjell, skriver Melville, er vannregimet. Fram til de siste tiårene av det sekstende århundret var det vann nok til utstrakt vanning og vanningsanlegg i Valle del Mezquital, og jorda var langt fuktigere. I dag består vannet i de største elvene av avfallsvann fra Mexico City. Dessuten er det i dag bygd flere store dammer som samler opp regnvann fra åsene og vann fra kildene. Og det er boret brønner ned til grunnvannet. Men det renner ikke lenger elver hele året med vann som naturen har oppmagasinert i Valle del Mezquital. De naturlige elvene som finnes er færre og mindre, og de områdene som ikke får importert vann er blitt tørre.

Indianernes gamle landskap

Da europeerne første gang kom til Mezquital kom de til et landskap som var blitt utviklet gjennom utallige generasjon med menneskelig arbeid. Det var fruktbart og tett befolket, en kompleks mosaikk av åker og skog og innfødte grasarter, med vanningskanaler, dammer, terrasser og kalksteinsbrudd. Eik og furu dekket åsene, og kilder og elver ga vann til det omfattende vanningssystemet.

I minst fire hundre år før spanjolene kom hadde det vært otomiindianere som hadde bearbeidet dette landskapet. Otomi kom opprinnelig fra vest da Tula falt i det tolvte århundret. I det trettende århundret var de en mektig gruppe i den nordlige delen av Mexicodalen, men som følge av krig mot Mexica og Cuautitlan ble de drevet mot nord og øst. Dette nederlaget var så voldsomt at otomi ble et underordnet folk som var spredt omkring uten eget territorium.

Otomifolket ser ut til å ha blitt foraktet som jegere og samlere av aztekerne. Cortes beskrev otomi som fjellfolk og som slaver under Tenochtitlan. Likevel ble det husket at en gang var otomi et mektig folk. Moctezuma var gift med ei datter av herskeren i Tula, som lå i otomiland, og som hadde vært toltekernes hovedstad. Også en sønn av Moctezuma giftet seg med ei dame fra Tula. Aztekerne trodde at otomi nedstammet fra toltekerne, og de mente at toltekerne hadde vært de rettmessige herskerne i Mexico, og de ville framstå som etterkommere av toltekernes regjering og arvinger av toltekernes styre - aztekerne ville hevde at det var en sammenheng mellom deres imperium og toltekerne.

Spanjolene fortsatte å tro at otomi var et fattig fjellfolk uten kunst og sivilisasjon. Men det de skrev ned om landet deres var noe annet. Omkring 1548, etter en ødeleggende epidemi, ble det gitt ordre om at en geografisk beskrivelse av Ny Spania skulle bli fullført, Suma de Visitas. Beskrivelsen skulle regne opp de økonomiske forhold og ressurser og muligheter i områdene som ble beskrevet.

Valle del Mezquital ble beskrevet som tett bosatt. Selv om epidemien i 1548 hadde redusert befolkninga var det fortsatt mange landsbyer med betydelig befolkning. I noen landsbyer var det gater, og disse landsbyene regnet spanjolene som ordentlige byer. Resten av befolkninga bodde rundt om på landsbygda i nærheten av det dyrkede landet som befolkninga brukte. I det tett befolkede slettelandet i den sørøstlige fjerdedelen av området var det nesten sammenhengende bebyggelse.

Indianerne dyrket spesielt mais, bønner og melongresskar, og også chili, tomater og andre planter. Spanjolene noterte at jordsmonnet var utmerket og at den sørlige halvdelen av området var produktivt jordbruksland. I noen områder var det nødvendig med vanningsanlegg, og det var godt utbygde vanningsanlegg som førte vann til store områder.

Området var tørt og store områder trengte å bli vannet for med sikkerhet å kunne gi avling. Og det var vann i området. Vannet trengte et sunt nedslagsfelt, og det betydde at åsene måtte være dekket av vegetasjon. Det var så mange kilder som ga vann i tørre årstider at grunnvannet måtte ha stått høyt. Det var nødvendig med rik vegetasjon for å sikre at jorda var så bløt at regnvann trakk inn i jorda og opprettholdt grunnvannstanden, og ikke bare fløt bort som det skjer der jorda er blitt hard og ugjennomtrengelig, som den senere kom til å bli på grunn av at sauer fjernet vegetasjonen.

Og det var tilstrekkelig med skog i åsene fram til 1560-årene. Nå er åsene bare og nakne, men under indianerne var de skogkledde, selv om landet var tett befolket. De fleste byene og landsbyene hadde skogsområder og elver der det stod tett med tre langs elvebredden. Det er også klart at skogsprodukter, som ved, tømmer, urter og røtter og ville dyr som levde i skogen, var en del av indianernes økonomi. Høyt opp bestod skogen av eik og furu, mens det var mest eik lenger nede, og skogene var store. Det vokste også andre treslag i området. De eneste byene som selv ikke hadde tilstrekkelig med skog var byene på det tett befolkede Nord-Sør slettelandet og i den tørre Nordlige dalen.

Det er klart at otomi hadde utviklet en svært vellykket måte å leve på i denne høyden med lite regn og frost. Selv om ville dyr og urter fra skogen var viktige deler av kosten så var dette tilfelle i alle deler av Amerika. Likevel var innbyggerne her bofaste jordbrukere som produserte store kornavlinger. De ser ut til å ha hatt stor kornproduksjon opp til midten av det sekstende århundret uten å ofre skogen. Først sent ute i århundret ble landskapet utsatt for sterk erosjon. Den vellykkede måten indianerne tok vare på landskapet og vegetasjonen på fikk spanjolene til å tro at det var langt mer hardført enn det var, og fikk dem til å misbruke det på en slik måte at de ødela det. Allerede ved slutten av det sekstende århundret hadde spanjolene påført landskapet svært stor skade, og den indianske befolkninga var sterkt redusert, og det samme var størrelsen på åkrene deres. Det en gang så fruktbare slettelandet ble dekket av kaktus og andre ørkenplanter, og åsene ble bare, alle trærne var hugget ned av spanjolene, og åssidene var sterkt preget av erosjon. Sauene dominerte landskapet, og de ruinerte det.

Det erobrede landskapet

Sauene fortrengte menneskene - de åt dem opp, som det sies. Måten sauene fortrengte menneskene på førte til at det ble dannet et nytt og langt mindre innbydende landskap der den innfødte befolkninga var marginalisert og fremmedgjort. Dens tradisjonelle ressurser var mer eller mindre ødelagte og dens tilgang til produksjonsmidler svært begrenset.

Ved slutten av det sekstende århundret var den innfødte befolkninga i Mezquital bare en tiendedel av det den hadde vært da spanjolene kom i kontakt med den. En viktig grunn til dette sammenbruddet var sykdommer. Fra 1521 hadde en serie epidemier rast gjennom befolkninga. Det ser ut til å ha vært håp om at det skulle være slutt på epidemiene i 1560-årene, men så begynte nye epidemier i 1576 - de raste til i 1581, og deretter kom det stadig epidemier til 1620-årene, da befolkninga sluttet å avta og langsomt begynte å vokse.

Befolkninga måtte utføre tvangsarbeid for spanjolene, og det under svært dårlige forhold. Når så befolkninga var sterkt svekket av sykdom ble dette tvangsarbeidet drepende for mange. Samtidig ble produksjonen i landsbyene mindre siden deler av befolkninga ble sendt ut på tvangsarbeid uten å få betalt for det. Indianerne ble tvunget til å arbeide på gårdene til spanjolene og i gruvene deres og på offentlige prosjekt, og de ble ofte tvunget til å gjøre dette mens det var mest arbeid å utføre på deres egne gårder. Befolkninga ble også redusert siden indianere flyktet, blant annet sidene jordene deres ble ødelagt av europeernes dyr.

Nøyaktige oppgaver over befolkninga finnes ikke, men det finnes oppgaver over hvor mange mennesker i dette området som betalte skatt, eller tributt. Den tidligste pålitelige oppgaven som kan fortelle oss om folketallet er fra 1570. Da hadde befolkninga vært herjet av epidemier i et halvt århundre og var sterkt redusert. Likevel var det i 1570 76.946 som betalte tributt. Denne tributten var basert på telling av hele befolkninga, selv om en del personer nok var fritatt. Etter en serie epidemier var befolkninga i år 1600 blitt redusert til 20.447 tributtpliktige, en reduksjon på 73,4% i løpet av tretti år. Befolkninga var langt større i 1520 enn den var i 1570. Hvor mye større vet vi ikke, men Melville anslår ut fra ulike beregninger at den kan ha vært på mellom 225.311 og 452.623. Det blir en reduksjon på mellom 90,9% og 95,4% fra 1519 til år 1600.

Beskrivelser fra det sekstende århundret av Valle del Mezquital forteller om et område med større bosetning som var mer intenst dyrket fram til midten av århundret enn i siste fjerdedel av århundret. Suma de Visitas forteller om en stor befolkning som produserte mer enn nok både til å overleve og betale skatt og til å ha et overskudd å bytte bort. Beskrivelser fra 1561 fra landsbyer i området ved Tula forteller fortsatt om et tett befolket område med utstrakte åkerland. I en rapport fra 1579-81 fortelles det om at landet tidligere ble dyrket intenst og var tett befolket. Arkeologiske undersøkelser har bekreftet disse rapportene, og viser svært tett bosetning ved Tula fram til midten av det sekstende århundret. Det er også klart at i perioden 1521-1600 foregikk en massiv avfolkning av området.

Ved slutten av det sekstende århundret var fortsatt mesteparten av befolkninga i Ny Spania indianere, men indianerne eide ikke lenger landet. I den første generasjonen etter erobringa eide indianerne derimot landet. Da var spanjolene bare en liten minoritet i en indiansk sivilisasjon, men ved slutten av århundret var indianerne forarmede og elendige og marginaliserte i en ny politisk økonomi.

De første spanjolene som kom til Valle del Mezquital var encomenderos, misjonærer og offentlige tjenestemenn. Encomenderos er personer som har fått tillatelse fra staten til å bruke indianerne i et bestemt område som arbeidskraft. Melville skriver at de nye myndighetene omdefinerte hierarkiet av byer og landsbyer og fastsatte grenser etter en ny visjon om den naturlige orden. Det ble gitt 35 encomiendas tidlig på 1520-tallet, og av disse overlevde 23 inn i det syttende århundret. Fra 1531 begynte corregimientos, som var spanske administrative distrikt basert på cabeceras, å erstatte enkelte encomiendas når innehaveren døde og rettighetene tilfalt kongen, eller som følge av de nye lovene. Spanske tjenestemenn kom inn i området som corregidores, som hadde ansvar for corregimientos, eller som hans underordnede, eller som konstabler eller dommere.

Franciscanerne var den første religiøse orden som kom inn i området. Etter dem fulgte augustinerne i 1550-årene, og de satte opp klostre og kirker. Andre spanjoler kom raskt etter. Handelsmenn kom for å kjøpe ull, tauverk og trekull, og de tok med seg vin til vertshus i gruvedistriktene, og de kom for å hugge tømmer, og for å kjøpe hvete.

Da sølvgruvene i Zacatevas langt mot nord ble åpnet økte transportene gjennom Valle del Mezquital, og denne trafikken la et nesten uutholdelig press på de indianske samfunnene langs den veien som de fulgte.

Hundrevis av muldyr trengte for, og reisende trengte mat og overnatting. De reisende kom ofte i bitter konflikt med de indianske samfunnene. Indianerne prøvde å hindre de gjennomreisende i å gjennomføre angrep og i å stjele fra åkrene ved å åpne vertshus med overnattingsmuligheter og innhegninger for dyr.

Spanjoler slo seg ikke ned i Valle del Mezquital til å begynne med. De spanske myndighetene ville holde indianernes landsbyer fri for spanjoler, negrer, mestiser og mulatter. Men etter hvert ble den etniske sammensetningen av området forandret etter som stadig flere landeiere levde på eiendommene sine.

Den største gruppen fremmede var til å begynne med negerslaver. De kom først for å arbeide på sauestasjonene, og da det ble åpnet gruver kom det stadig flere spanjoler og negerslaver. I 1555 levde grupper av rømte negerslaver i skogene rundt gruvene i Tornacustla. Senere i århundret kan man finne frie svarte på tributtlistene, først og fremst i gruveområdene, selv om mindre antall er å finne i Tula og i andre byer. Også mulatter og mestiser var til stede. I 1590 eide en mulatt en sauestasjon i området.

I 1530-årene, eller kanskje allerede i 1520-årene, begynte spanjolene å dyrke planter fra den gamle verden og å holde dyr fra den gamle verden i Valle del Mezquital. Hvete ble dyrket i det mer fuktige sørlige området etter ordre fra offentlige tjenestemenn for å brukes til å betale tributt, og bygg ble dyrket i det tørrere nordøst. Mange ulike frukttrær ble importert fra den gamle verden, som pærer, fersken, nektariner, epler, appelsiner, dadler, fiken og valnøtter, og roser og druer, overalt der det var klima som fikk disse plantene til å vokse. Beitedyr fikk beite på indianernes jordbruksland.

Tilpasning av forholdet mellom dyr og planter:

De som har studert hvordan utbrudd av hovdyr og klauvdyr utvikler seg har delt prosessen der det skjer tilpassing mellom vegetasjonen og dyrene inn i fire stadier.

Første stadium
I det første stadiet øker antallet beitende dyr sterkt siden det i begynnelsen er mer enn nok mat, og mat til langt flere dyr enn de som først ble introdusert. Dyrene har lav dødsrate og vokser raskt og får hyppig avkom - derfor vokser bestanden raskt. Noen av plantene blir overutnyttet.

Andre stadium
I andre stadium overskrider dyrebestanden områdets bæreevne og vegetasjonen blir nedbeitet betydelig raskere enn den vokser. De fysiske forholdene blir svært dårlige i tørketider etc., og dødeligheten vokser så sterkt at bestanden til sist slutter å vokse.

Tredje stadium
I tredje stadium begynner bestanden å bli mindre. Noen plantearter som tåler beitepresset bedre enn andre kan begynne å vokse i antall etter hvert som beitepresset blir mindre.

Fjerde stadium
Fjerde stadium kommer når det har oppstått en slags stabilitet mellom beitedyrene og vegetasjonen. Dyrebestanden er mindre enn i andre stadium siden vegetasjonen er mindre og tynnere og det er mindre av de plantene som beitedyrene helst foretrekker. Det er oppstått en økologisk likevekt i et forandret landskap.

Elinor Melville spør om hvordan denne prosessen foregikk i Valle del Mezquital. Og hva var konsekvensene for den innfødte befolkninga?

Stadium 1:
I Valle del Mezquital begynte det første stadiet med at det ble innført sauer fra den gamle verden, sammen med griser, kveg, hester og geiter. I de første 25-30 årene var antallet dyr lite. I 1530-årene ble det innført 30-40 flokker dyr på omkring tusen dyr i hver flokk. I 1540-årene ble det innført 41 flokker, og 33 i 1550-årene. Selv om dyrene i denne tida ble holdt i forholdsvis lav tetthet så var de i det tett befolkede slettelandet, og forårsaket derfor stor skade siden de gikk inn i åkrene til indianerne. Alle klagene fra gjetere og bønder gjør det klart at beitedyrene var en plage og trussel ved midten av det sekstende århundret. Kveg og hester ble ansett å være den største trusselen siden disse dyrene var så store at det kunne være vanskelig å jage dem ut av åkrene.

De spanske myndighetene var opptatt av å beskytte indianernes rettigheter til land, og i 1550-årene anstrengte de seg for å lette presset mot indianernes åkerland. Kveg og hester ble forbudt holdt i de tett befolkede sentrale områdene. Mindre dyr som sauer og griser ble ikke forbudt, både fordi de ble ansett som mindre plagsomme for indianerne og fordi myndighetene tok hensyn til spanjolene. I Valle del Mezquital ser det ut til at disse bestemmelsene ble fulgt, og kveget ble drevet nordover. Da kveget og hestene var fjernet økte antallet sauer sterkt. Saueflokkenes størrelse ble firedoblet til 3.900 sauer gjennomsnittlig i flokken i løpet av 1550-årene. Saueflokkene vokste videre til en gjennomsnittlig størrelse på 7.500 tidlig i 1560-årene. Fra 1560 til 1565 økte også antallet saueflokker dramatisk, og det kom til 168 nye sauehold bare i løpet av disse fem årene. Antallet sauer er anslått økt fra 421.200 sent på 1550-tallet til omkring to millioner i 1565.

Midten av 1560-tallet var et vendepunkt for den innfødte befolkninga. Fram til dette tidspunktet var den innfødte befolkninga så stor at myndighetene fant det rett å prøve å beskytte den. Etter 1565 ble den innfødte befolkninga så sterkt redusert at myndighetene fant det mindre påkrevd å prøve å beskytte dem. Deretter kom sauene mer og mer til å dominere landskapet. I det sekstende århundret mente man at det var den store epidemien i 1576-81 som reduserte antallet indianere så sterkt at håpet om å opprettholde ei sterk og produktiv jordbruksbefolkning bestående av indianere gikk tapt. Men ser man tilbake på den utviklinga som foregikk vil man se at omlegging bort fra at hensynet til indianernes jordbruk var dominerende til at hensynet til sauehold ble dominerende for politikken begynte midt på 1560-tallet. Da begynte sauene å overta landskapet, og epidemien i 1576-81 var dødsstøtet til hensynet til indianernes jordbruk.

Stadium 2:
Dyrene overbeskatter beiteressursene så kraftig at det blir for lite mat til dyrene, og bestanden kan ikke lenger fortsette å vokse.

I Valle del Mezquital var det i perioden fra midten av 1560-årene høy tetthet av dyr som skyldtes både sterk vekst i de flokkene som allerede var i området pluss at nye flokker ble ført inn i området. Vegetasjonsdekket ble tynnet ut og høyden på vegetasjonen ble redusert. Overbeskatningen varte i omkring fem år.

I denne perioden overtok sauene landskapet og trengte menneskene bort. Ved midten av 1560-årene var området fortsatt dominert av det tradisjonelle landbruket til indianerne, selv om flokker av sauer beitet i åsene og på slettene og på åkermark som lå brakk. Ved midten av 1570-årene, like før epidemiene begynte på nytt, ble landskapet dominert av intens sauedrift i liten skala. Den bestod først og fremst av sauehold som hver disponerte 7,8 kvadratkilometer land som ble brukt som beitemark der sauene beitet i stor tetthet. Sauene beitet på den jorda som hadde vært indianernes allmenning.

Hvert sauehold kom til å holde svært mange sauer. I noen områder som nevnes var det 15.000 sauer per sauehold i 1570-årene. De største flokkene var på det Sørlige Slettelandet der en spanjol hadde mer enn 20.000 sauer i et sauehold. Det har vært anslått at gjennomsnittlig kan hvert sauehold ha hatt 10.000 sauer i perioden 1566-79.

Da bølgene av sauer oversvømmet landskapet forandret de vegetasjonen. Ved slutten av 1570-årene var vegetasjonen noen steder fullstendig borte og jorda lå naken. Jord som tidligere hadde blitt brukt som åker ble gjort om til beitemark, og åsene ble avskoget og tusenvis av sauer beitet i åsene. Indianernes landsbyer og åkrene deres ble redusert i størrelse. Likevel stod de for det meste av produksjonen i området, og ytte også det meste av tributten fra området og det meste av eksporten av matvarer.

Stadium 3:
Sammenbruddet i dyrebestanden er en følge av overbeskatning av vegetasjonen.

I løpet av siste fjerdedel av det sekstende århundret gikk vegetasjonen over til å bestå av arter som hører til i tørre landskap, som kaktus, yucca og tornebusker. Det store åkerlandet til indianernes landsbyer, som nå var sterkt svekket av epidemiene, og beitemarkene til sauebøndene, ble dekket av mesquitekratt, tornebusker, tistler og andre planter som hører til i tørre områder.

Beitemarkene ble dårligere og mindre ut gjennom 1570-årene, og saueflokkene ble mindre. Det ble rapportert at saueflokkene var halvert i størrelse i siste del av 1580-årene. Men tall fra offentlige tellinger tyder på at tallene ikke ble så sterkt redusert som saueeiere hevdet, og på at saueflokkene var på omkring 7.500 dyr hver. I 1590-årene fortsatte saueflokkene å bli mindre. Og sauene fant så lite mat at de vokste saktere og var eldre når de begynte å få lam, og sauenes slaktevekt var mindre. Det er anslått at i 1590-årene var det 3.700 sauer i hvert sauehold. Enkeltpersoner kunne eie mange sauehold, eller sauestasjoner.

Stadium 4:
Det oppstår en likevekt mellom bestanden av beitende dyr og vegetasjonen når bestanden blir redusert så mye at den har tilstrekkelig med mat.

Reduksjonen av antallet sauer gikk saktere i det tidlige syttende århundret og flokkene synes å ha tilpasset seg en sterkt redusert og omformet vegetasjon.

Ulike deler av Valle del Mezquital ble ulikt hardt utnyttet av spanjolene i løpet av det sekstende århundret. Gjeterne satte sauene til å beite i de frodigste områdene. Dette var områder der det også bodde mange indianere og der det var svært produktivt åkerland på grensen mot Mexicodalen. Etter hvert som det ble trangt om plassen her ble saueflokker satt til å beite også andre steder, og over alt ble landskapet omdannet til et mer ørkenaktig landskap som var utsatt for erosjon. Og ved slutten av det sekstende århundret var hele Valle del Mezquital omdannet til en sammenhengende ørken som var dominert av mesquite, som er ei busk som hører til i ørkenen.

Det var ikke bare sauene som bidro til å forandre landskapet og vegetasjonen. Spanjolene begynte med gruvedrift i området og de økte produksjonen av kalk til gjenoppbygging av Tenochtitlan. Begge disse aktivitetene krevde tømmer og brensel, og i slutten av 1570-årene var skogene mange steder i ferd med å bli borte. Det var strid mellom indianerne og spanjolene om de siste trærne. Omkring 1600 hadde erosjon laget tydelig arr i åsene og masse som var blitt skyllet bort i åssidene ble liggende i dalbunnene. Grunnvannstanden sank og kildene tørket ut, og dermed var det ikke lenger mulig for indianerne å vanne åkrene og drive det tradisjonelle hagebruket som hadde skapt og opprettholdt det fruktbare og blomstrende landskapet.

Lenker:
Første del av teksten
Neste del av teksten
Oversikt over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: