Utveksling av planter og dyr

mellom de to verdener.

Tredje del

Første del av teksten

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

  1. Det mexicanske tilfellet
  2. Erobringsprosessen
  3. Koloniregimet


Det mexicanske tilfellet

Elinor Melville presenterer oppgaver over utstrekningen og intensiteten av beiting i Valle del Mezquital per tiår. Det gjør hun ved å gi oppgaver over hvor stort areal som ble gjort om til beitemark hvert tiår, og intensiteten av beitinga blir oppgitt gjennom oppgaver over hvor mange sauer som beitet per kvadratkilometer.

Det største beitepresset i det sekstende århundret i Valle del Mezquital, altså den største intensiteten av beiting, var 785 sauer per kvadratkilometer. Elinor Melville beregner beitepresset i de forskjellige områdene i Valle del Mezquital per tiår fra 1540 til 1600.

Størrelsen av områdene som ble overført til det spanske systemet kom man fram til ved å multiplisere antallet stasjoner i hvert område ved slutten av hvert tiår med 7,8 kvadratkilometer siden hvert sauehold, hver sauestasjon, ble tildelt et område på denne størrelsen som sin beitemark.

Siden de konkrete områdene er ganske ukjente for oss vil jeg ikke referere alle de beregningene og opplysningene om lokale forhold som Elinor Melville oppgir.

De opplysningene om landskapet som Elinor Melville har tilgang til, skriver hun, er:

  1. beskrivelser av landskapet som er laget for å gi en landskapsbeskrivelse, og
  2. opplysninger om landskapet og vegetasjonen som finnes i ulike dokumenter som omhandler andre forhold.

Opplysninger av den første typen stammer fra 1548, 1569-70 og 1579-81, da det etter ordre fra staten eller kirka ble utformet beskrivelser av landsbyene og deres ressurser, og også beskrivelser av landets bruk gitt i rettssaker.

Den andre typen opplysninger består av detaljopplysninger, og den viktigste kilden var fra undersøkelser som ble gjort for å dra opp eiendomsgrenser. Her ble det notert opplysninger om det landet som grensene gikk gjennom. Melville samlet hundrevis av opplysninger om landets status fra disse dokumentene.

Tula og det Sørlige Slettelandet

Tula og det Sørlige Slettelandet var to av de mest fruktbare og tettest befolkede områdene i Valle del Mezquital. Det var her at beitedyrene aller først ble satt inn i stor tetthet, og dette området var det mest degraderte ved slutten av det sekstende århundret. Dette var et fruktbart område som kunne gi gode beitemarker og som ga gode forhold for jordbruket. Det var også kalksteinsbrudd her, og veien til Tenochtitlan var ikke lang - derfor ville spanjolene drive kalksteinsbrudd. I 1570-årene beitet sauene mer intenst her enn i noe annet område. Spanjolene tok over mer og mer av landet, og ved slutten av århundret var mellom 81,6% og 93,6% av det totale området formelt omgjort til beiteland. Spanjolene brukte bare en liten del av landet til åkerbruk i det sekstende århundret: 5,6% av Tula og 10,8% av det Sørlige Slettelandet. Men når en legger dette til de områdene som ble gjort om til beitemark er det klart at spanjolene overtok nesten hele området.

Ved Tula var allerede i 1565 44% av landet formelt omgjort til beitemark, og det var 423 sauer per kvadratkilometer på beitemarkene. I 1570-årene var 61,2% av området omgjort til beitemark og det var hele 785 sauer per kvadratkilometer, og landet var overutnyttet og på vei mot sammenbrudd. Ved slutten av århundret var 93,6% av landet formelt gjort om til beitemark. Dersom man også tar med de gårdene som ble eid av spanjoler så var hele 99% av landet på spanske hender. Det var den mest fullstendige overtakelsen i hele regionen.

Den intensiverte nedbeitingen av vegetasjonen i Tula-regionen førte til at planter som motsto beitepresset ble dominerende. Slike planter var harde slag og planter med torner, altså planter som var mer eller mindre uspiselige for sauene. Etter 1550 ble åkerlandet gjort om til beitemark og åssidene ble snauhogd og nedbeitet, og tistler og torner overtok der landet ikke var helt bart.

Melville refererer fra mange rapporter fra siste del av det sekstende århundret og begynnelsen av det syttende århundret, og de forteller om erosjon og om at planter som hører til i ørkenaktige områder overtar landskapet. Men i en detaljert landskapsbeskrivelse fra 1561 var ikke erosjon nevnt. Og det skyldes at den da knapt hadde begynt. De senere beskrivelsene kan fortelle at landskapet bare egner seg som beite for sauer og at det ikke kan gi underhold til tett bosetning. Erosjon oppstod i de områdene som hadde vært sauebeiter, og ikke der indianerne drev sitt tradisjonelle jordbruk. Sauene beitet jorda snau, og den ble solstekt og hard og tett, og regnvann trengte derfor ikke ned i grunnen men rant raskt bort, og det oppstod flom hver gang det kom en regnskyll, og dette flomvannet rev bort jorda, og landet lå tørt og ørkenaktig så snart regnet var over og sola på nytt skinte siden vannet ikke ble værende i landskapet.

Erosjon kunne også skyldes at åsene ble snauhogde.

Nord-sør Slettelandet og Sentraldalen

Den tett befolkede sørlige halvdelen av Nord-sør Slettelandet virket som et like lovende område for å dyrke den gamle verdens korn som Tula og Det Sørlige Slettelandet. Den tørre nordlige halvdelen av Nord-sør Slettelandet og Sentraldalen var mindre tiltrekkende for spanjolene. I Sentraldalen brukte indianerne alt vannet til å vanne åkrene sine. Likevel begynte spanjolene å plante hvete og å sette dyr på beite i Sentraldalen i slutten av 1530-årene og neste tiår i Nord-sør Slettelandet. Ved slutten av århundret hadde spanjolene formelt gjort mellom 76,7% og 80,3% av disse områdene om til beitemarker. Beitepresset var mindre her enn i Tula og på det Sørlige Slettelandet siden det var færre sauehold her. Likevel var så mange som 584 sauer per kvadratkilometer i Sentraldalen 1570-årene og 525,5 sauer i 1580-årene. På Nord-sør Slettelandet var det henholdsvis 425 og 607,5 sauer på kvadratkilometer.

I siste del av århundret vokste det opp et tett dekke av kratt av tistler og tornebusker i disse områdene samtidig som de ble tørrere, og dette skjedde selv på det mest fruktbare slettelandet der indianerne hadde drevet et produktivt hagebruk. Dette tette tornekrattet ble ikke beitet ned av sauene, mer verdifulle plantearter ble derimot ødelagt av sauene.

Etter hvert som vegetasjonen ble et mindre verdifullt for ble sauene mindre og produserte færre lam og mindre ull, talg og kjøtt. Det tette tornekrattet som hadde vokst fram førte til at det kunne holdes færre sauer i området. Den eneste gode jorda som var i området var den som indianerne fortsatte å dyrke - den var god fordi indianerne dyrket den, og ikke omvendt, kan man si.

Ødeleggelsen av vegetasjonen og jordsmonnet var forårsaket av for stort beitepress, men avskoging av åsene og deres manglende evne til å magasinere opp regnvann henger sammen med at gruvene og steinbruddene trengte tømmer og ved og snauhogde åsene. I 1548 hadde det vært store skoger av eiketrær og furu i åsene, men i siste del av århundret ble skogen hogd ned. Det førte til erosjon og til synkende grunnvannsnivå. Det førte til at kildene sluttet å renne i den tørre årstida, og indianerne kunne ikke lenger vanne åkrene sin i den tørre årstida.

Xilotepec
Fra Xilotepec forteller Elinor Melville at i 1551 klaget indianerne over at tjue til tretti tusen sauer, og også kveg og hester, trengte seg inn på åkrene deres og ble satt i stall like ved landsbyene deres om natta. Dyrene beitet jorda helt bar ("de har ødelagt hele landet og lagt det nakent") og folk forlot provinsen siden avlingene ble ødelagt. I 1559 ba samfunnet i San Pablo de Guanntepec om tillatelse til å flytte til et nytt sted siden landet deres hadde blitt verdiløst kratt.

Likevel var ødeleggelsen av landet i Xilotepec mindre enn i de områdene som det nylig er fortalt om. Melville mener at den viktigste grunnen til dette er at det ikke var gruvedrift eller steinbrudd som konsumerte store mengder trevirke i nærheten, og dermed ble ikke skogene snauhogd. Dessuten var beitepresset mindre i Xilotepec med unntak for i et område, og i området med sterkest beitepress ble landskapet sterkt ødelagt.

Huichiapan
Dette området lå mot nord og her hendte det at chichimecs kom på røvertokt. Derfor kom spanske bosetning senere her enn i de andre områdene. Indianernes jordbruksproduksjon ble sterkt redusert fra 1576-81, og spanjolene viste da større interesse for å dyrke korn og frukt, og fra 1570-årene begynte de med åkerbruk og fruktdyrking i dette området. I områder der sauene tidlig hadde beitet ned vegetasjonen viste spanjolene mindre interesse for å begynne med åkerbruk. Store områder av Huichiapan ble likevel brukt som beitemark for sauer, og sauene beitet ned de områdene som hadde gitt tilførsel av vann til åkerbruksområdene slik at disse områdene ikke lenger tjente som vannreservoar, og grunnvannstanden sank i hele området.

Spanjolene dyrket hvete, mais, bygg, druer og frukttrær, og det meste av åkerlandet, vinmarkene og frukthagene ble vannet. Men omkring 1600 begynte det å bli mangel på vann. Tidlig på 1590-tallet hadde det vært nok vann, og det var blitt inngått en avtale mellom Catalina Mendez og byen om å dele på vannet. Men år 1600 ble det inngått en ny avtale som ga Mendez enerett til å bruke vannet fra lørdagsnatt til mandag morgen, og byene fikk vannet resten av veka.

Melville nevner også andre steder og byer og bønder som kom til å mangle vann, og at det ble oppdaget at frukttrær stod i ufruktbar jord langt fra vanningskanalene.

Vannmangelen skyldtes ikke at befolkninga vokste, for den ble stadig redusert etter hvert som indianerne døde. Problemet viste seg i at grunnvannstanden sank og kildene ble borte. Vannmangelen skapte større problem både for indianerne og de spanske nybyggerne enn erosjonen.

Den Nordlige Dalen og Ixmiquilpan
Disse områdene lå i regnskyggen og var så tørre at de ikke engang ble tatt i bruk som beitemark for sauer i nevneverdig utstrekning. I år 1600 var mindre enn ti prosent av Ixmiquilpan formelt gjort om til beitemarker og mindre enn tjue prosent av den Nordlige Dalen. Men det var sølv og bly i disse områdene, og det ble åpnet gruver i 1540- og 1550-årene. Indianerne hadde utnyttet kalksteinsforekomstene i området allerede før spanjolene kom.

Krattet vokste etter hvert tettere i dette området. I 1548 hadde det vært god skog og åkrer som ble vannet i Ixmiquilpan, men i 1601 vokste krattet tett. Skogen hadde blitt brukt av gruvene.

Likevel skriver Melville at dette området var så tørt og beitepresset var så lett at grunnen til at krattet spredte seg kan være at indianerne brukte landet langt mindre enn tidligere. Jorda her var fruktbar når den ble vannet, men når den ikke ble vannet var den for tørr til noengang å ha gitt gode beiter.

I det siste tiåret av det sekstende århundret begynte et elveløp som gikk over engene ved landsbyen Tecaxique å skjære seg ned i grunnen og gravde den ut til ei dyp kløft. Vegetasjonen i de åsene som denne elva kom fra ble fjernet av sauer og det kan ha ført til flom i elva når det kom regnskyll, og disse flommene kan være grunn til at elva begynte å grave bort grunnen så voldsomt. Fra 1580-årene hadde beitepresset i dette området økt betydelig. Og i de første tiårene av det neste århundret overtok saueholdene området, etter at de hadde ødelagt vegetasjonen i de andre områdene.

Det var de områdene som i utgangspunktet hadde vært mest fruktbare som hadde vært mest utsatte for beiting, og som hadde gjennomgått den sterkeste forringelsen. Det var ikke det dårlige landet som ble brukt som sauebeiter, landet ble dårlig av å være beitemark for sauer, skriver Elinor Melville.

Den forandringen av landskapet som ble gjennomført førte til en varig forringelse av landskapet. Landskapet fortsatte å være tørt etter at vegetasjonen i åsene var ødelagt. I dag er åsene nakne fjellrygger og klipper og berg som vannet renner raskt over og bort fra. Da indianerne drev sitt tradisjonelle jordbruk var åsene dekket av skoger og tett gras, og regnet sank ned i grunnen og holdt grunnvannstanden oppe slik at det hele året var kilder og elver i dalbunnen, og mulig å drive et fruktbart jordbruk på slettene.

Mens ødeleggelsen av landskapet foregikk ble otomiindianerne marginalisert og trengt bort og fremmedgjort for sitt landskap. De kom til å framstå som fattige folk som spiser insekter, og deres dyktighet som et fremragende jordbruksfolk ble glemt.


Erobringsprosessen

Elinor Melville skriver at spanjolene ofte skaffet seg adgang til ressurser i Amerika ved hjelp av legale midler og i rettssalene, og ikke bare ved hjelp av rå makt. Spanjolene handlet innenfor et rammeverk av lover og skikk og bruk, og måtte forholde seg til dette. Men det var spanske lover som ble fulgt, og de var lite kjente for de innfødte, og dette satte de innfødte i en underlegen posisjon.

Spanjolene la under seg beitemarker i Valle del Mezquital både ved hjelp av legale midler og ved på ulovlig vis å slå under seg og trenge inn på indianernes jord. Indianerne utnyttet ikke graset på en systematisk måte, men de jaktet på ville dyr som beitet på graset. I Spania var grasmarker ofte allmenning som alle hadde lov til å slippe beitedyr ut på. Også åkerland som lå brakk var offentlig beiteland så lenge landet ikke var tilplanta. Men bruken av beitemarkene ble kontrollert og regulert. Kommunene avgjorde hvor mange dyr som kunne være på beite på bestemte områder, og gjetere passet på dyrene.

Dette prinsippet om at det skulle være alminnelig adgang til naturens frukter ble også anvendt i Amerika. Og åkerland skulle også kunne brukes som beitemark etter av avlingene var høstet og fram til åkeren ble sådd på nytt. Dyr kunne beite lovlig overalt der det vokste gras. Beitende dyr kunne derfor slippes på beite også i tett befolkede områder. Siden indianerne i Mexico ikke hadde dyr som beitet hadde de heller ingen tradisjoner som regulerte beite, og derfor trengte spanjolene ikke ta hensyn til slike.

Spanjolene behandlet det sentrale høylandet i Mexico som en åpen allmenning. Og dette ble vanskelig da dyrene økte så sterkt i antall at de forandret landskapet. Da begynte de beitende dyrene å konkurrere med de indianske bøndene.

Indianerne var ikke vant til å gjerde inn åkrene sine, og gjeterne lot dyrene gå inn på åkrene til indianerne. For indianerne var de beitende dyrene fremmede skapninger som kom og tok seg til rette i deres hager og i det landskapet der indianerne levde. Dyrene ødela avlingene til indianerne og landsbyer ble forlatt. Det hendte at indianerne drepte dyr, og det hendte at de vant rettssaker mot de som eide beitedyrene.

Spanjolene mente at de gikk fram på lovlig måte når de slapp beitende dyr inn i landskapet til indianerne, men de måtte bruke makt. Det området som de slapp dyrene løs i var et tett befolket jordbruksområde der beitedyrene var fremmede skapninger som fullstendig manglet tradisjonelle rettigheter, og som ødela og skadet det tradisjonelle jordbruket. Innhegningene som dyrene var i om nettene ble satt opp i landsbyene eller tett ved dem, og dyrene beitet i og ved landsbyene.

Gjeterne var for det meste svarte slaver, og det kom til kamp mellom dem og indianerne. Det hendte at gjeterne plyndret indianernes landsbyer og kidnappet kvinnene og voldtok dem. Indianere som prøvde å forsvare seg og sitt kunne bli drept. En indianer som hadde fått kona si kidnappet av gjetere gikk for å hente henne tilbake, men han ble bundet etter håret til en hest og slept etter hesten til han var død. Indianerne klaget over dette, og mente at eierne av saueflokkene oppmuntret gjeterne til voldsbruk.

Det spanske landbruket var dominert av encomenderos til 1551, da repartimientosystemet med utskriving av indianere til arbeid gjorde indianere tilgjengelige for alle jordeierne. Melville skriver at fram til 1551 hadde praktisk talt encomenderos monopol på produksjonen, de spesifiserte tributtene, avlingene som skulle dyrkes, og de brukte indianere som arbeidskraft til en mengde ulike oppgaver. Men encomenderos hadde ingen legal rett til landet. Saueholderne var ikke begrenset til å hente arbeidskraft blant indianerne, og i de tidlige tiårene var gjeterne deres stort sett afrikanske slaver. Saueholdet kunne utvikles uten å være begrenset av indianernes rettigheter til landet og bruken av det. Saueholderne eksisterte utenfor det gamle produksjonssystemet, og blant annet ved hjelp av trusler og voldsbruk kunne saueholdet ekspandere svært raskt. Den formelle overføringen av land fra indianerne til det spanske eiendomssystemet fulgte etter at landet var omgjort til beitemarker.

Overtakelsen av landet

Elinor Melville har delt beretningen om overføringen av landet fra indianerne til det spanske eiendomssystemet inn i tiår. Siden alle skjøtene er daterte var dette enkelt, skriver hun. Derimot er det vanskelig å vite når saueflokkene faktisk ble ført inn i de områdene de var tildelt. Det kan ha skjedd lenge før skjøtet ble utstedt. Elinor Melville har ved hjelp av tilgjengelige opplysninger tatt hensyn til dette.

Fase 1: Ekspansjon (1530-65)
Spanske sauehyrder flyttet sammen med sauene sine ut av Mexicodalen kort tid etter erobringen av Tenochtitlan. Selv om vi ikke har kilder som forteller om sauer i Valle del Mezquital i 1520-årene er det likevel sannsynlig at det allerede så tidlig beitet spanske saueflokker her. Ved slutten av 1530-årene beitet sauer i de rikeste og tettest befolkede områdene i Valle del Mezquital.

Enhver som fikk tak i noen dyr og slaver til å gjete dem kunne sette opp et sauehold. Encomenderos hadde en fordel ved utvikling av saueflokker selv om de ikke hadde tillatelse til å eie land innen sin encomiendas eller til å bruke indianere som gjetere. Makten og prestisjen til encomenderos førte til at de ganske lett kunne sende saueflokker inn på grasmarkene der de fant dem. Encomenderos lyktes også i å tilegne seg land. Men av de tolv lokale encomenderos i Valle del Mezquital som hadde saueflokker i 1530-årene hadde bare tre opprettet stasjoner innenfor grensene til sin egen encomiendas. Det virker som om det var lettere å opprette en stasjon i en annens encomiendas enn i sin egen.

I 1540-årene var fortsatt de fleste eierne av saueflokker encomenderos. Til å begynne med var det koloniens elite som var eiere av store flokker sauer. Det var ganske sikkert opprettet flere sauehold enn vi nå har dokumentert.

De første små saueflokkene ble ført inn i indianernes land på en ganske fredelig måte. Men antallet sauer vokste, og det kom stadig flere klager over dem fra indianerne. Sauene gikk inn på åkrene og ødela dem, og gjeterne var voldelige. Men det var først et godt stykke ut i den andre halvdelen av århundret at spanjolene formelt overtok det meste av indianernes land. Ved slutten av 1550-årene var bare 8,4% av det totale arealet overført til det spanske eiendomssystemet, mens førti år senere var så mye som 99% overført i viktige områder som Tula. Melville skriver at en grunn til at spanjolene formelt ikke hadde overtatt mer kan være at visekonge Velasco ønsket å beskytte indianerne. Det kan også være at landsbyene greide å ta vare på store deler av det landet de hadde brukt å drive selv om befolkninga sank.

Velasco var visekonge fra 1550 til 1564, og han kom med mange forordninger for å beskytte indianerne, og handhevet gamle forordninger. Han ville drive dyrene ut av landsbyene og hindre dem i å trenge inn på åkrene til indianerne. Visekongen la til og med ned forbud mot at dyrene beitet i nærheten av landsbyene. Tidsrommet da dyrene fikk beite på åkrene etter at de var høstet ble begrenset, og det ble også satt et tak på hvor mange sauer som kunne være i et sauehold - en sauestasjon. Alt kveg ble fjernet fra det tett befolkede sentrale området i Mexico, og Velasco ga få tillatelser til nye sauehold i tett befolkede regioner. Velasco ga heller tillatelse til at sauer kunne holdes i områder som var tynnere befolket og med dårlig jord. Dette var jord som lå i oppe i høydene og i åsene. Men gjeterne prøvde å unngå å respektere forordningene, og derfor var det stadige konflikter mellom indianerne og gjeterne og saueeierne. Nesten en tredjedel av klagene om skade på avlinger som er nedtegnet fra det sekstende århundret kommer fra årene 1550-65.

I 1560-finner man at det var interesse blant indianerne for å ha sauer. Indianerne fikk 78,9% av tillatelsene til å opprette sauehold i årene 1560-56. Grunnen til at så mange tillatelser gikk til indianere, skriver Melville, var sikkert at Velasco ønsket å fremme indianernes interesser. De indianerne som mottok disse tillatelsene var for det meste adelsmenn.

Som en alminnelig regel trengte indianere formell tillatelse til å selge eller på annen måte frasi seg land som de hadde fått papir på, og om de fikk tillatelse skulle dette ble kunngjort av byens utroper i tretti dager før den offentlige auksjonen ble holdt.

Fase 2: Konsolidering av beitedriften (1565-80)
I denne perioden var beitepresset spesielt sterkt - det var altså svært mange beitende dyr per kvadratkilometer. Og sauebøndene dominerte den regionale produksjonen. Det skyldtes at de hadde så enormt mange sauer som var i ferd med å spise hele området. Det var saueflokker på opp til tjue tusen dyr, og ikke uvanlig med flokker på ti til femten tusen dyr.

I løpet av 1570-årene kom det få nye flokker til, trolig fordi det allerede var så mange dyr i området. Det ble gitt få nye tillatelser til opprette nye besetninger.

Fase 3: Den endelige overtakelsen (1580-1600)
I løpet av disse tjue årene ble det meste av landet formelt overført til det spanske systemet for eiendomsbesittelse. Det ble opprettet flere nye besetninger i disse to tiårene enn i de foregående fem tiårene. Det var to prosesser som lå under denne akselerasjonen. Den første var den dramatiske reduksjonen av den indianske befolkninga, og den andre var, merkelig nok, forringelsen av landskapet og vegetasjonen.

Overgangen fra å bruke landet til intensivt landbruk med kunstig vanning til å bruke det til intensiv beitedrift forgikk fra 1560 til 1580 uavhengig av det demografiske sammenbruddet, men var forårsaket av presset fra den store konsentrasjonen av sauer. Det var flest sauer i Valle del Mezquital i tiåret før indianerne nærmest ble utryddet av de forferdelige epidemiene i siste halvdel av 1570-årene. Samtidig med at den menneskelige befolkninga ble så dramatisk redusert ble også antallet sauer redusert på grunn av overutnyttelse av landskapet. Den formelle konsolideringen av beitedriften ved at landet ble overtatt av saueeierne kunne foregå fordi den innfødte befolkninga ble så sterkt redusert. Siden indianerne døde ut kunne ikke landsbyene opprettholde åkrene sine, og saueflokkene kunne rykke inn og overta dem. Dessuten ble de spanske myndighetene mindre interesserte i å beskytte indianerne etter den forferdelige epidemien.

Mesteparten av det landet som ble overført til spanjoler i disse årene gikk til saueeierne, men en del gikk også til bønder som drev åkerbruk. Siden den indianske befolkninga ble så sterkt redusert kunne det bli mer interessant for spanjoler å begynne med åkerbruk. Spanjolene dyrket hvete, bygg, mais, vindruer og frukttrær, og de solgte produktene både i byene i regionen og sendte dem til større byer som Mexico City.

Forringelsen av vegetasjonen førte til at saueeierne prøvde å skaffe seg større områder og til at saueeierne prøvde å nekte andre adgang til de områdene som de la under seg. Selv om vegetasjonen ble forringet økte antallet sauehold med 184 fra 1580 til 1589 og videre med 278,5 i det neste tiåret. Den delen av flateinnholdet som var overført til sauehold økte med 46% fra 1580 til 1589, og videre med 47,7% i det neste tiåret. Samtidig begynte enkelte saueeiere å legge flokkene til andre saueeiere under seg, og det ble opprette latifundiaer - det er store landeiendommer. I 1570-årene hadde området vært dominert av mange små individuelle sauehold, men tidlig i det syttende århundret var det dominert av latifundiaer.

I 1599 hadde saueeierne fullstendig tatt over Tula, det Sørlige Slettelandet, Sentraldalen og Nord-sør slettelandet, og de hadde også tatt over nesten tre fjerdedeler av Xilotepec, og det meste av andre områder. Det var bare i Ixmiquilpan og den Nordlige Dalen at mindre enn en fjerdedel av arealet var overtatt av det spanske systemet ved slutten av århundret.

Det var nå sauehold overalt, og det ble ikke lenger gjort forsøk på å holde dem borte fra indianernes land. I 1550-årene hadde visekongen prøvd å beskytte indianerne. En grunn til dette var at indianerne dyrket det meste av den maten som spanjolene trengte. Dessuten var indianerne den spanske kongens undersåtter, og hadde derfor krav på å dyrke jorda si uten å bli plaget eller hindret i dette arbeidet. Men indianerne mistet kontrollen over det landet som ikke direkte ble brukt som åkerland, og spanjolene kunne slå det under seg. Saueholdene ble plassert i åsene, og ødela dem, og dermed ødela de vannforsyninga i området, for den var avhengig av at regn som falt i åsene seg ned i jorda og ble oppmagasinert som grunnvann, og høg grunnvannstand sørget for mange kilder og bekker og elver som hadde vann hele året, og som ble brukt til å vanne åkrene med. Da vegetasjonen i åsene ble ødelagt ble dette systemet ødelagt, og dermed ble indianernes jordbruk gjort umulig i store områder, og forørkning satte inn.

Spanjolene trengte inn på indianernes land ved å hevde at de hadde allemanns rett i allmenningen. Etter at de hadde overtatt det de hevdet var allmenning innførte de eksklusive rettigheter for seg selv og stengte indianerne ute fra det som tidligere var allmenning. Dette var det endelige slaget mot indianerne, for med dette ble de fullstendig utestengt fra sitt eget land.

Blant de som overtok landet var indianerhøvdinger. I 1600 hadde indianerhøvdinger og samfunn mer enn en tredjedel av saueholdene i Valle del Mezquital. Indianerbefolkninga hadde tapt svært mye land, men noen enkeltpersoner blant dem hadde kunnet slå land under seg.

Indianernes samfunn var under et forferdelig press fra sauene som beitet rundt dem, og fra ørkenspredningen som fulgte etter sauene. Tidligere fruktbart land ble dekket av tistler og kratt. Det ble for lite vann, og det ble utkjempet rettssaker om rett til vann. Indianerne ble utskrevet til tvangsarbeid for å arbeide for spanjolene, og dette gikk ut over indianernes landbruk. Deler av arbeidsstyrken ble utskrevet for å arbeide i repartimientogrupper i gruvene og for de spanske eiendomsbesitterne.

I 1600 kontrollerte saueholdene produksjonsmidlene i Valle del Mezquital. Noen indianske samfunn beholdt kontrollen over en del av den beste jorda i området, og siden befolkninga hadde brutt sammen trengte de ikke så mye jord som tidligere, men de hadde ikke mulighet til å dyrke land for å skaffe underhold for ei økende befolkning når den tid ville komme, og siden vannet var blitt borte var det mange indianersamfunn som ikke kunne dyrke jorda på skikkelig vis.


Koloniregimet

I 1600 var tida med erobringer slutt i det meste av det sentrale høylandet i Ny Spania og et stabilt koloniregime var opprettet. På landsbygda var haciendaen den typiske produksjonsenheten. Haciendaen blir forstått på en annen måte i dag enn for tretti år siden. Det var haciendaer av forskjellig størrelse. Driveren produserte for markedet og var svært opptatt av å gjøre dette på en vellykket måte. Arbeiderne ble rekruttert på flere ulike måter, de arbeidet ikke bare for å betale ned på gjeld. Svært store haciendaer fant man helst i tynt befolkede områder med små ressurser, mens i tett befolkede områder var haciendaene mindre og mer intenst drevet.

Områder som lå langt fra viktige markeder og manglet viktige ressurser fikk liten europeisk bosetning, og indianerne fortsatte å utnytte de ressursene som fantes fram til kommunikasjonene var så godt utbygd at det var mulig å transportere produksjon fra området til markeder til en pris som ga fortjeneste.

Arbeidskraftsituasjonen, markedene, og naturressursene var avgjørende faktorer for dannelsen av haciendaene. Siden den indianske befolkninga brøt sammen prøvde enkelte haciendaeiere å monopolisere den lokale arbeidskraften, og dette mener man er avgjørende for å forstå dannelsen av haciendaene og hvordan de gikk inn i den regionale økonomien.

Vi har fra Valle del Mezquital sett at forandringer i bruken av landet kan føre til raske og store forandringer av landskapet og miljøet. Disse forandringene kan forandre områdets ressurser.

Etter 1580 ble det opprettet haciendaer i Valle del Mezquital. Fra 1530-årene hadde encomiendaene blitt fulgt av beitedyrhold og mindre jordbruksenheter, og fra 1570-årene kom estancia baserte sauehold som dominerte den regionale produksjonen. De siste tjue årene av århundret gikk beitedriften over fra å være intensiv til å bli ekstensiv, og de enkelte jordeierne prøvde å legge under seg så store areal som mulig der de opprettet store haciendaer for sauehold.

Den viktigste grunnen til at beitedrifta ble lagt om fra å bestå av mindre sauehold som ble drevet intenst til større enheter som ble drevet ekstensivt var forringelsen av miljøet og vegetasjonen, langt færre sauer kunne leve innenfor et bestemt areal. En annen grunn til den nevnte omlegginga var at de enkelte saueeierne prøvde å monopolisere ressursutnyttelsen innenfor bestemte områder som de kalte for sine. Dette kan man se dersom man studerer utviklinga i Valle del Mezquital.

I årene 1565-80 beitet det enorme antall sauer i Valle del Mezquital, millioner. En saueeier hadde i utgangspunktet kunne tjene svært godt siden de jomfruelige beitene hadde vært svært rike, gode og fruktbare, og beitene var tilsynelatende endeløse. Beitingen foregikk ukontrollert. Hvert sauehold - sauestasjon - hadde bare lov til å ha to tusen sauer, men dette brydde ingen seg om, og det kunne være ti ganger så mange sauer i et sauehold.

Den ubegrensede beitingen forringet miljøet og ødela vegetasjonen slik at det ble beite for færre sauer i siste fjerdedel av århundret. Elinor Melville skriver at det var to måter å reagere på dette på, den ene var at sauflokkene kunne forlate Valle del Mezquital, og den andre at de kunne ha blitt redusert i størrelse. I Valle del Mezquital ble dette problemet blant annet løst ved at området ble avfolket. Og også ved at noen sauehold fra 1570-årene ble flyttet til sommerbeiter i Michoacan og vest for Guadalajara, alt utenfor Valle del Mezquital. I Valle del Mezquital ble beitepresset redusert ved at det ble færre sauer siden det rett og slett var for lite mat til den enormt store bestanden sin hadde beitet der i 1570-årene. Ved slutten av århundret hadde flokkene blitt 63% mindre og tettheten hadde også falt sammenliknet med 1570-årene.

For å holde saueflokkene oppe var det nødvendig med mer beiteland, og den formelle overgangen av landområder til det spanske eiendomssystemet skjøt fart samtidig som adgangen til områdene ble monopolisert.

Spanske nybyggerne skyndte seg i de siste tjue årene av det sekstende århundret og det første tiåret i det syttende århundret for å få adgang til de områdene som i begynnelsen hadde vært mindre tiltrekkende. Prosessen composición de tierras der land ble legal eiendom ble opprettet i 1591. I 1610 hadde det meste av jorda i Valle del Mezquital blitt eiendom innenfor det spanske eiendomssystemet, og den var eid av individuelle jordherrer, indianske samfunn og institusjoner som de religiøse ordenene.

I områder der en stor del av jorda allerede var eid av sauehold var den eneste måten det enkelte sauehold kunne øke sitt beiteareal på at det drev andre sauehold bort fra beitemarkene, altså monopolisering av areal, oppretting av eksklusiv adgang til å beite innenfor bestemte områder. I 1580-årene begynte enkeltpersoner som Gerónimo López og institusjoner som Jesu' selskap å skaffe seg en mengde estanciaer ved å kjøpe dem eller arve dem, eller på annen måte. I tillegg til å skaffe seg eiendomsrett måtte eierne sørge for at andre saueeieres sauer ble holdt borte fra områdene. Og dette stridde mot den allemannsretten til beitemark som saueeierne fra først av hadde brukt for å tiltvinge seg adgang til Valle del Mezquital.

I 1620 var den regionale produksjonen dominert av haciendaer der det foregikk ekstensivt beite. Haciendaene i Valle del Mezquital var ikke så store som de store latifundaene lenger nord, men de var mye større enn haciendaene i Mexicodalen. Melville skriver at hun derfor vil kalle dem latifundia. Det var fortsatt estanciaer og labores og indianske produksjonsfellesskap i Valle del Mezquital, men latifundiaene var en markert monopolisering av produksjonsmidlene. Jesuittene bygde opp den store Santa Lucia latifundiaen som strakte seg ut over 500 kvadratkilometer.

Fra 1580 til 1620 gikk den regionale produksjonen over fra å være dominert av et stort antall dyreeiere som var basert på små landområder til å bli dominert av et lite antall jordeiere som eide store landområder. Tilsynekomsten av latifundiaen viser at den primære rikdomskilden hadde gått over til å være jordeiendommene, og ikke lenger dyrene. Land ble mer verdifullt etter hvert som dets verdi ble redusert siden det etter hvert som landskapet ble forringet var nødvendig å ha mer land, og derfor ble land en knapphetsfaktor som man prøvde å monopolisere. Og de saueholdene som bare hadde adgang til mindre landområder ble ulønnsomme.

Rundt år 1600 var landskapets og miljøets forringelse et etablert faktum og sammenbruddet til den indianske befolkninga var fortsatt en pågående prosess, og tjue år senere var også sammenbruddet av den indianske befolkninga en gjennomført prosess, men da begynte den indianske befolkninga så smått å vokse. Elinor Melville skriver at arbeid og naturressurser opphørte å være de viktigste utviklingsvariablene og ble til produksjonsfaktorer som langsomt forandret seg i et merkverdig stabilt kolonisystem.

Elinor Melville skriver at utviklingsforløpet i omdannelsen av Valle del Mezquital, fra å være en fruktbar og produktiv jordbruksregion til å bli tørt og ørkenaktig kratt, overgangen fra fellesbeiter til eksklusiv adgang, og utviklingen av private eiendommer, tyder på at det var et årsak-virkningsforhold mellom allmenningen, og fri (ukontrollert) adgang til den, og forringelsen av miljøet og privatiseringen og innføring av privat eiendomsrett, altså en "allmenningens tragedie", for å bruke uttrykket til Garret Hardin.

Hardin utviklet en modell om "allmenningens tragedie" for å argumentere for befolkningskontroll. Han hevdet at i en situasjon med felles adgang til ressursene ville de bli overutnyttet. Og han mente at privat eiendomsrett var den beste beskyttelsen siden folk på grunn av langsiktige interesser ikke ville ødelegge ressursene for å oppnå kortsiktig vinning. Men mange studier har vist at ukontrollert adgang til å utnytte felles ressurser ikke er det vanlige prinsippet for drift av allmenningen, og at der allmenningen blir forringet skyldes det ikke at den er allmenning, men måten den forvaltes på.

Elinor Melville skriver at ved nærmere undersøkelse av omforminga av måten landet ble brukt på og av det koloniale produksjonssystemet finner man at beiting i allmenning ikke av seg selv forklarer utviklinga i regionen. En ting er at det var to forskjellige system for felles bruksrett. Det ene var det som indianerne hadde da spanjolene kom, og det andre var det som spanjolene innførte. Det var også på to måter at den felles bruksretten vek for den private eiendomsretten. Den ene måten var ved at felles ressurser gikk over til å bli overtatt av private sauehold. Og den andre overgangen fra åpen adgang til beiteressurser til eksklusiv adgang.

Videre er det ingenting som tyder på at allmenningen under indianerne var blitt overutnyttet siden forringelsen av miljøet først ble merkbar i den siste fjerdedelen av det sekstende århundret. Privatiseringen av rettene til landet var en del av den alminnelige overtakelsen av indianernes ressurser, og det begynte før miljøet viste tegn på stress. Selv om det er klar sammenheng mellom forringelsen av de områdene som ble overbeitet og utviklingen mot å begrense adgangen til områdene, så var denne utviklingen forbundet med monopolisering av beitemarker som allerede var gjort om til privat eiendom.

Allmenninger som det er ukontrollert åpen adgang til er sjeldne, og de har en tendens til å bli overutnyttet dersom de inneholder ressurser som kan overutnyttes. Grunnen til at indianernes land var åpen allmenning var at det var spanjolene som fastsatte de reglene som skulle gjelde. Melville skriver at hun tror at markene i Valle del Mezquital ble overbeitet fordi spanjolene ikke forstod hva de gjorde, de visste ikke at landskapet ble ødelagt eller kunne bli ødelagt.

I beskrivelsen fra 1548 beskrives Valle del Mezquital som et tett befolket område der det ble dyrket store mengder korn. Det var mye skog i området og godt og tilstrekkelig med vann, og det var bygd dammer som magasinerte opp vann som ble brukt til vanning av åkrene. Klimaet ble sett på som noe vanskelig (på grunn av høyden), men regionen ble sett på som fruktbar og svært produktiv med gode muligheter for dyrking av hvete.

Rapporter om området fra den siste fjerdelen av århundret viser at spanjolene hadde forandret oppfatning av området. Dette skyldes at området var blitt forandret. Området ble ikke lenger vurdert som et område som egnet seg til dyrking av hvete, men som et område som bare egnet seg for sauer, siden det nå var for tørt til å være åkerland.

Så lenge som beitemarkene varte tenkte spanjolene på denne regionen som et fruktbart område. De prøvde ikke å monopolisere landet og beitet i fellesskap. De hadde ingen aning om at de var i ferd med å ødelegge vegetasjonen og landskapet.

Men da det ble klart at det ikke var mulig å fortsette å beite uten begrensninger var det enkelte saueeiere som ble bekymret og opptatt av å begrense beitepresset. Seint i 1570-årene begynte en del saueflokker å beite utenfor Valla del Mezquital en del av året, og saueeiere begynte å nekte andres saueflokker adgang til sitt land for å redusere beitepresset på det. Dermed ble eiendomsgrenser klarere definert. Men eiendommene var for små til å holde så store flokker som det var nødvendig for å drive lønnsomt. Derfor begynte enkelte saueeiere å bygge opp store eiendommer, latifundiaer, der deres egne sauer hadde monopol på å beite.

Saueeierne maksimerte kortsiktig vinning på bekostning av langsiktig lønnsomhet, skriver Melville. Men de visste ikke at de ødela vegetasjonen før det var for seint, derfor var dette ikke et bevisst valg. De hadde ikke kjennskap til områdets økologiske bæreevne eller grensene for denne.

Elinor Melville skriver at hun vil peke på en annen modell enn den som Hardin har presentert. Omdannelsen av regionen fra et sammensatt, mangfoldig og fruktbart og veldrevet jordbruksområde til et ørkenlandskap dominert av privateide latifundiaer basert på sauehold var ikke et uunngåelig resultat av at jorda lå i fellesskap og var allmenning, men skyldtes de ulike maktforholdene mellom indianerne og de spanske erobrerne og spanjolenes manglende kjennskap til og likegyldighet overfor naturen i den Nye Verden.

Melville skriver at det er fristende å se forringelsen av Valle del Mezquital som det uunngåelige resultatet av erobring og bosetning, og utviklingen av latifundiaer i denne regionen som en uunngåelige følge av at det ble innført sauer i denne halvtørre subtropiske regionen med sesongmessig regn og høye, bratte åssider. Men det var bare uunngåelig på den måten at siden det ikke ble tatt hensyn til miljøet så måtte noe uventet skje. Årsaken til forringelsen av miljøet var menneskelige valg. Viktigst her var europeernes beslutning om å ignorere egne skikker som regulerte hvor mange sauer som ble satt ut på beite. Først skyldtes denne beslutningen at Valle del Mezquital ble vurdert som en svært rik og fruktbar region, og senere, da ødeleggelsene begynte å bli synlige, at området ble vurdert som et område som bare egnet seg for sauer. Denne beslutningen ble kombinert med utøvelse av makt for få adgang til beitemarker, og slik kunne enkeltpersoner ha fortjeneste på bekostning av det felles beste. Langsiktige interesser ble samtidig ofret for kortsiktig vinning.

Det er ikke grunn til å tro at Valle del Mezquital var et isolert tilfelle. Mye tyder på at det var sammenheng mellom overgangen fra et kjøper marked til et selgers marked for produkter som ble produsert fra beitende dyr ved slutten av det sekstende århundret og den utbredte forringelsen av beitemarkene i Ny Spania. Elinor Melville mener at dette skyldes liknende forringelse av naturmiljøet som foregikk i Valle del Mezquital.

Denne oppfatning får sterkest støtte fra følgende to fakta: Det ene er at det var vanlig at der det ble innført dyr som ble satt til å beite utviklet bestanden av beitende dyr seg på samme måte som i Valle del Mezquital: Bestanden vokste til å begynne med svært sterkt, for deretter å bryte sammen, for så senere å stabilisere seg. For det andre så satte de som levde på denne tida nedgangen i dyrebestandene i forbindelse med forringelse av miljøet og overutnyttelse.

Den voldsomme økningen i antallet dyr som foregikk i Valle del Mezquital var et alminnelig fenomen som foregikk mange steder og ble lagt merke til og bemerket av mange som levde i samtida. Noen steder ble sauene holdt i enda større tetthet enn i Valle del Mezquital. Fra alle regioner er det også rapportert om brå sammenbrudd i størrelsen til flokkene med dyr. Både griser, sauer og kveg ser ut til å ha tilpasset seg og økt i antall på den samme måten. Sammenbruddet i dyrebestandene truet både tekstilindustrien og matforsyningene til gruvene.

Mange spanjoler som levde i det sekstende århundret trodde at nedgangen skyldtes at mange dyr ble drept for skinnets og talgets skyld, og at utstrakt spising av kjøtt av indianerne og tyver og ville hunder som herjet i saueflokkene forklarte at det ble færre dyr. Andre var bekymret over at dyrene ikke lenger var i stand til å reprodusere seg, og klandret forringelsen av markene for dette. Visekong Martin Enriquez satte nedgangen i dyrenes fruktbarhet i sammenheng med forringelsen av markene da han i 1574 skrev:

"feet formerer seg ikke som det brukte å gjøre: kyr brukte å få kalver før de var to år gamle - fordi landet ikke var trampet ned og beitene var fruktbare og utstrakte; men nå som beitemarkene har sviktet får kyrne først kalv når de er tre eller fire år gamle".

Moderne vitenskapsmenn har også dratt den slutning at det var sammenheng mellom forringelsen av beitene og reduksjonen av antallet dyr.

Både de som drev med beitedyr og offentlige myndigheter prøvde å avhjelpe de problemene som denne delen av landbruket stod overfor. Både Mesta - saueeiernes organisasjon - og offentlige myndigheter kom med forordninger for å regulere bruken og skjøtselen av beitemarkene og for å regulere antallet dyr. Etter 1570-årene kom Mesta til å bestå av jordeiere og ikke dyreeiere, og det har sammenheng med at grunnlaget for rikdom ikke lenger var eiendom av mange dyr, men av store landområder - beitemarkene ble monopolisert, det var ikke lenger fri adgang til dem siden de var blitt knapphetsfaktoren. Til tross for forsøk på å avhjelpe problemene ble ikke situasjonen forbedret i 1590-årene.

Reduksjonen av bestanden førte til høyere priser for kjøtt og talg og ull, og dette oppmuntret til å slakte mange dyr, spesielt siden dyr døde av matmangel i tørketida.

Elinor Melville skriver at lokale variabler, i dette tilfellet utviklingen av naturmiljøet, spilte en stor rolle på et avgjørende tidspunkt for utviklingen av den politiske økonomien i Ny Spania.

Lenker:
Første del av teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: