Det tyske flagget

Tysk historie fram til 1500.


Politikk.

Frankerne var en germansk folkestamme. De la ikke bare under seg det nåværende Frankrike, men også det området som kom til å bli Tyskland. Deres mest kjente leder var Karl den store. Ved forliket i Verdun (843) ble det Frankiske riket delt i tre deler. Den østligste delen kom til å utvikle seg til Tyskland.

Det tyske kongedømmet var faktisk det første sterke monarkiet som oppstod i Europa etter kaoset i det niende og tiende århundret. De tyske kongene fra 962 og Otto den førstes tid (936-973) var også keisere, og Karl den stores etterfølgere.

Tysklands historie begynner offisielt i 911 ved valget av Conrad, hertug av Franken, som konge, etter at den siste av karolingerkongene i det Øst Frankiske riket avgikk ved døden. De tyske folkene bestod av fire stammer/nasjoner: Frankerne, Sakserne, Svaberne og Bayerne. Det tyske kongedømmet omfattet fra først av landet mellom Rhinen og Elben. På denne tida herjet ungarerne i Europa. De hadde kommet fra steppene i øst og holdt til i Ungarn, men var ennå ikke blitt helt bofaste. Kong Henrik av Saksen (918-936), og spesielt Otto I, sloss seierrikt mot dem. Etter Otto I sin store seier mot ungarerne ved Lechfeldt i 955 ble han kronet som keiser i Roma i 962.

Det økonomiske grunnlaget for keiserdømmet var ikke godt. Tyskland var enda inne i ei tid med naturalhushold, og keiseren måtte i stor grad greie seg med de inntektene som hans egne eiendommer ga. Han hadde ingen fast hovedstad, men flyttet mellom eiendommene sine. Tyskland var enda et stammesamfunn, og kongen var en stammehøvding, omgitt av sine edsvorne menn.

I løpet av Ottos regjeringstid hadde det tyske territoriet blitt betraktelig utvidet, både mot sør og mot øst og vest. I vest hadde kong Henrik av Saksen tatt Lothringen fra det Midtre kongedømmet, som fra først av hadde hatt keiserverdigheten. Videre var Henriks sønn og etterfølger som tysk konge, Otto I, i stand til å få kontroll over Burgund, og i 951 over de siste delene av det Midtre kongedømmet ved å erobrer Lombardia (Nord-Italia), etter bønn fra paven. Otto I ekspanderte også østover over Elben, og bygde kirker østfor Elben. Både Bøhmen og det polske området anerkjente Ottos overhøyhet, henholdsvis i 950 og i 967.

Administrasjonene over disse områdene gikk i stor grad gjennom kirka., selv om keiseren også gjorde bruk av kongelige tjenestemenn. Dette er det Ottonske system. Kongen var både prest og konge, og hadde kirka til disposisjon for å hjelpe seg med styret. Kronen hadde overført store landområder til bispeseter og klostre. Store sammenhengende områder ble overført til kirka ved nyfordeling av hertugdømmene og ved kristning og kolonisering i øst. Dessuten ble dette kirkegodset organisert uavhengig av de verdslige fyrstene, og dermed ble biskopene og abbedene verdslige territorialfyrster. Biskoper og abbeder ble også de viktigste militære kronvasallene. Til Otto II sitt felttog i Italia i 982 stilte de 74% av rytterne. Keiseren fikk en meget vesentlig del av sine tyske kongsinntekter gjennom forskjellige føydale herreretter over kirka. Det var keiseren som reelt utpekte biskoper og abbeder. Kirka hadde et visst indre selvstyre med hensyn til lærespørsmål og disiplin. I kirka hadde keiseren et organ som var ubundet av stammehensyn og slektshensyn, et riksbyggende element. Ikke noe sted var integrasjonen av kirke og stat så fullstendig som i Tyskland.

Etter Henrik den andres død i 1024 kom det saliske dynastiet på tronen gjennom valget av Konrad den andre (1024-39). Hans og særlig sønnen Henrik den tredje styre var høydepunktet til det tyske keiserdømmet i middelalderen. De bygde fortsatt på kirka, men kom i økende motsetning til det verdslige aristokratiet. Det gamle aristokratiet utvidet sitt myndighetsområde gjennom omfattende nydyrking og kolonisering. De begynte også å grunnlegge nye klostre som ikke stod under kongens kontroll, men formelt direkte under paven, men som ble styrt lokalt av det lokale aristokratiet. Dermed økte aristokratiets makt. Det gjorde også keiserens ved at han inndro tidligere krongods fra aristokratiet, og lot folk fra de brede lag av samfunnet styre disse eiendommene. Motsetningen mellom kongen og aristokratiet økte stadig.

Investiturstriden.

Forholdet til kirken, som var av vital betydning for de første keiserne, kom fra 1070 tallet av, inn i en kritisk fase fordi det vokste fram en europeisk kirke som krevde uavhengighet av verdslige makthavere. Hovedpunkt var motstand mot presteekteskap og at kirkelige embeter kunne kjøpes (simoni), eller i det hele tatt utdeles av verdslige myndigheter. Den utforming reformbevegelsen fikk under Gregor den sjuende betydde at kirka skulle både være uavhengig av verdslige fyrster og samtidig at all kirkelig makt skulle sentraliseres til Rom, siden paven var Peters etterfølger på jord, og Peter var den klippen som kirka skulle bygge på. Peter hadde fått himmelrikets nøkler. Videre gikk gregorianismen inn for at paven skulle være overordnet keiseren.

Henrik den tredje så positivt på reformbevegelsen, og tok ikke mot gjenytelser når han tildelte geistelige embeter. Men han trodde at han kunne beholde kontroll over kirka og samtidig støtte reformbevegelsen. Keisermakta ble svekket ved at Henrik den tredje døde mens Henrik den fjerde enda var et barn, og ikke i stand til å styre. Da Henrik IV ble myndig og skulle gjenopprette keiserdømmets myndighet kom det til opprør mot ham i Saksen.

Reformbevegelsen ble fanget opp av pavemakten, som fra Gregor VII ble keiserens hardeste motstander. (Investiturstriden). I første omgang oppstod en konflikt om hvem som skulle ha kontrollen over biskopene i Tyskland og Italia. Investiturstriden foregikk ikke bare i Tyskland, men var mest intens der. En bakgrunn for investiturstriden ligger i at tidlig på tusen tallet var kirka dominert av verdslige fyrster, og i Roma innsatte den lokale adelen paver etter eget forgodtbefinnende. I 1046 var det til og med så mange som tre paver. For å få en slutt på dette innkalte keiser Henrik III et konsil for å ordne opp i tingene. Alle tre pavene ble avsatt, og en ny mer verdig pave ble innsatt: Clement II. Clement var en reformpave som ville ha slutt på at verdslige fyrster hadde makt over paver. Pavene kom tvert imot til å hevde at de hadde rett til å avsette konger og keisere og heve undersottenes lydighetsplikt overfor deres foresatte. Pave Gregor hevdet i 1075 i Dictatus Papae at Paven kan ikke dømmes av noen, og at kirka har aldri gjort feil og vil aldri gjøre feil.

Det åpne bruddet mellom Paven og keiseren kom i 1075. På kirkemøtet i Roma dette året ble det nedlagt absolutt forbud mot at en verdslig fyrste kan utnevne geistelige. Dette var en krigserklæring mot den tyske styreform. Henrik slo tilbake ved å nekte paven lydighet og ved å få flertallet av de tyske biskopene til å nekte paven lydighet. Gregor svarte i 1076 med å bannlyse Henrik den fjerde og å erklære ham for avsatt.

I 1077 gikk Henrik den fjerde til Canossa. Canossa er en greveborg i Toscana der paven holdt til i januar 1077. Henrik kom dit som en angrende synder. Og han måtte stå tre dager barføtt utenfor borgen før han slapp inn. Men paven pliktet å gi en angrende synder forlatelse, og måtte have bannet. Løst fra bannet kunne Henrik på ny få støtte fra et flertall av de tyske biskopene. Men det tyske aristokratiet lanserte en alternativ konge. Henrik greide likevel å kjempe mot denne. I 1080 ble Henrik på nytt bannlyst. Da marsjerte han mot Roma, og i 1084 inntok Henrik Roma og ble kronet til keiser av den mot-paven som han hadde installert der. Da Gregor innkalte sin normanniske vasall Robert Guiscard ble Roma plyndret.

Krigen mellom keiseren på den ene siden og de som støttet paven og aristokratiet på den andre var ikke slutt med dette. En løsning på investiturspørsmålet kom først i 1122 i Worms. Den gikk ut på at menighetene skulle utnevne biskoper. Dette reduserte keiserens makt kraftig, siden keiseren hadde vært avhengig av kirkas støtte både i krig og fred. Kirka var også i stor grad bygd opp av keiseren. De lokale fyrstenes makt ble sterkt økt ved dette, siden det nå var de som hadde den sterkeste verdslige innflytelsen på hvem som ble valgt til bisper og abbeder. Biskopene var ikke lenger riksembetsmenn, men ble medlemmer av det aristokratiet som arbeidet for å splitte Tyskland.

Kriger i Italia.

Med Fredrik Barbarossa (1152-90) kom en keiser som gikk sterkt inn for å hevde keisermyndigheten. Han ville samle Tyskland til en føydal stat og få kontroll over de Nord- Italienske besittelsene. Han opprettet en stand av ”riksfyster”. Riksfyrstene var den øverste delen av aristokratiet. De ble kronvasaller, og resten av aristokratiet ble underordnet dem. Under Fredrik Barbarossa fungerte dette bra; riksfyrstene tjente som militære leder for Barbarossa. Men senere ble dette en uheldig ordning der riksfyrstene kom til å bli selvstendige.

Barbarossa gikk inn for å få kontroll med Lombardia. De rike byene der hadde svært god skatteevne. Det kom til krig mellom keiseren på den ene siden og Milano, paven , normannerne i sør og Toscana på den andre siden. Barbarossa fikk også mot seg den lombardiske liga av Nord-Italienske byer. Til slutt måtte Fredrik Barbarossa inngå en fred der byene ble innrømmet selvstyre mot at de innrømmet keiseren som sin overherre. Men Fredrik skaffet seg kontroll over Toscana. Det viktigste resultatet av hans Italia politikk var at han arrangerte en framtidig union av keiserdømmet og det normanniske riket i Sør- Italia, ved at sønnen Henrik ble gift med arving til normanner-riket . Henrik ble konge der da kongen der døde i 1089. Året etter druknet Fredrik Barbarossa i Lilleasia. Sønnen Henrik (1090-97) døde før unionen var sikret. Dermed var det fritt fram for de pavelige intriger atter en gang.

Innocens den tredje ble pave året etter at Henrik døde, i 1198. Keiser Henrik den sjettes død hadde ført til tronstrid i Tyskland og sammenbrudd av keisermakta i Italia. Innocens gjenopprettet pavestaten i Italia og pavens hegemoni i kirka. Han grep inn i de politiske forhold i mange europeiske land, bl.a. mot kong Sverre i Norge. Innocens var formynder for barnekongen Fredrik den andre av Sicilia. Innocens var fast bestemt på å hindre at han kom til makta i Tyskland som etterfølger til faren keiser Henrik den sjette. I Tyskland var det to andre tronpretendenter, og paven støttet først den ene, så den andre. Han greide en tid å holde Fredrik borte fra hans tyske arv, men i 1212 ble Fredrik konge og i 1220 keiser. Fredrik regjerte Sicilia fra 1215 til 1250. Den tyske keisermakta var så svekket og så fjernt borte at han foretrakk Italia. Han søkte å oppnå så stor makt i Italia som mulig, med den hjelp som det var mulig å få fra Tyskland. Han kom i krig med den lombardiske liga og paven, og da Fredrik døde i 1250 var denne striden uavgjort.

Fredrik ga store innrømmelser til fyrstene i Tyskland, og mistet den siste rest av kontroll over kirka. Riksfyrstene ble bortimot selvstendige, og keiseren mistet byene som allierte. Etter Fredriks tid var det tyske kongedømmet så svekket at den som ble valgt som keiser bare hadde sine arveland å stole på. Sju kurfyrster hadde retten til å velge konge/keiser.

Drang nach Osten.

Før folkevandringene hadde de germanske folkene levd i et stort område som strakte seg langt østover i Europa. Gotherne hadde levd i det nåværende Russland. Men under folkevandringene flyttet de germanske stammene så langt vestover at Elben ble østgrensen for de germanske folkene. Slaviske folk flyttet inn i disse områdene. De hadde en primitiv teknologi, og levde til dels enda som jegere og samlere, og områdene østfor Elben var derfor svært tynt befolket. Allerede under Otto den store på ni hundre tallet begynte tyske bønder å flytte øst for Elben, og denne koloniseringa fortsatte helt fram til fjorten hundretallet. Samtidig foregikk storstilt nyrydding av jord i Tyskland.

I øst ble landsbyer etablert av og for tyske nybyggere. Adelen i øst kaptes om å få flest mulig nybyggere til sine områder, og lovet derfor nybyggerne gode forhold og utstrakt frihet. De slaviske innbyggerne i øst la enten om sin jordbruksdrift etter modell av den mer effektive tyske, eller ble trengt unna. Langs Østersjøkysten trengt militære tyske ordener inn og la under seg store landområder helt til Finskebukta.

Det området i øst som ble berørt av den tyske koloniseringa var først og fremst Brandenburg, Mecklenburg, Pommern, Schlesien og Prøyssen, men også andre områder.

Jorda på godsene var gjerne delt i tre: domenejorda, som godsherren drev direkte, vanligvis ved at de som levde på godset hadde arbeidsplikt og måtte drive domenejorda, jord som ble drevet av bøndene på godset, og som de enten betalte for gjennom en del av avlinga, penger eller ved arbeidsplikt, og felles beiteland. Fra 13-1400 tallet av gikk utviklinga i Europa vest for Elben slik at pengeøkonomien ble mer og mer utviklet, byene vokste sammen med handel og handverk, og det var uproblematisk å få avsatt landbruksprodukter. Godsherrene gikk over til å kreve jordleia inn i form av penger, og folk som var interessert i å drive domenet direkte ved leid hjelp istedenfor arbeidsplikt overtok godsene. På lang sikt medførte det at jordbruksbefolkninga i vest oppnådde friere forhold, i det færre kom til å leve i livegenskap.

Det motsatte skjedde i øst, også i Tyskland øst for Elben. Der hadde bøndene rundt år 1300 levd under friere forhold enn i vest, med mindre arbeidsplikt. Men da den økonomiske utviklinga kom godt i gang i vest økte behovet for import av korn. I øst var ingen store byer eller lokale markeder som skaffet avsetning for korn, og lite utviklet handverk og industri. Derfor kunne ikke bøndene på egen hånd selge sine jordbruksprodukter og skaffe penger til godsherren. Men godsherrene ville ha penger for å kunne kjøpe våpen og luksusvarer fra vest Europa. For å skaffe penger økte godsherrene domenene sine, og arbeidsplikta som bøndene hadde. Med den økte tvangen ville mange bønder forlate godsene. For å hindre bøndene å forlate godsene ble livegenskap innført; bøndene ble bundet til godsene. Godsene i øst ble mer og mer forvandlet til tvangsarbeidsanstalter. Kornet ble solgt til nederlendere i havnebyene ved Østersjøen.

Denne undertrykkelsen startet tidligst i Prøyssen, der tyske riddermunker, den tyske orden, eller teutonske orden, hadde oppkastet seg til herrer over alt land, og søkte å drive dette ved hjelp av tvang, selv om de rekrutterte kolonister ved hjelp av løfter om et godt liv i frihet. I de andre østlige områdene kom denne utviklinga i gang først ut på 1500-tallet.

Den teutonske orden.

Den teutonske orden ble stiftet i 1190 av handelsmenn fra Bremen og Lübeck. Dette skjedde under et korstog der tyske riddere hadde blitt rammet av sykdom ved Acre. Handelsmenn fra de to nevnte tyske byene fjernet seilene fra båtene sine og opprettet et hospital for de syke ridderne. Lederen for de tyske handelsmennene fikk et område for hospitalet og løfte fra kongen av Jerusalem om at hospitalet skulle motta et område i Acre så snart byen var erobret. Denne stiftelse for riddere ble tilegnet jomfru Maria. Ridderordenen fikk strenge regler, ridderne skulle ikke ha personlig eiendom utenom våpnene sine, og i det hele tatt ikke noe personlig liv, men være viet til ordenen. Enhver fri mann kunne bli medlem av ordenen. Ordenens leder ble kalt for Stormester, og de første stormesterne var handelsmenn fra Bremen. I 1216 bestemte pave Honorius III at bare personer av "ærlig fødsel" kunne bli stormestre. Dermed kunne ikke uekte sønner av fyrster og stormestre bli nye stormestre. Men ordenen hadde i den første tida ingen spesielle oppgaver, og levde for det meste i utkanten av samfunnet, selv om tyske keisere tidlig på 1200 tallet ga denne ridderordnen viktige oppdrag.

I 1222 prøvde ordenen å få fotfeste i Ungarn, etter å ha mottatt et område fra kongen, og fått dette området erklært som pavelig len, og ordenen greide å bygge fem festninger, men den lokale befolkninga gjorde så sterk motstand mot å bli undertvunget av ridderordenen at ridderne mot gi opp å sette seg fast i dette området.

På denne tida var Konrad av Masovia, hertug av Polen, ute av stand til å undertvinge de hedenske prøyserne, og han ba de teutonske ridderne om hjelp. De ble lovet områdene omkring Kulm ved Wisla som belønning for hjelp. Hermann von Salza, leder for ridderne, så muligheten, og tok situasjonen opp med både keiseren og paven, og resultatet ble "the Golden Bull" fra Rimini av 1226. Den ga konstitusjonen og oppgavene for Teutonerordenen. Alle gaver og erobringer som ordenen skaffet seg skulle uomtvistet og fullstendig være ordenens eiendom. Ordenen skulle ha fulle territorielle rettigheter, og ikke være underordnet noen. Stormesteren skulle ha alle de rettigheter og priviliegier som en fyrste av imperiet hadde.

Den teutonske orden kom ganske sent inn på scenen. Langs Østersjøkysten var allerede handelsbyer og biskoper i aktivitet. Men i det indre av landet levde selvstendige, hedenske, slaviske folkeslag. I 1230 hadde de teutonske ridderne erobret landet ved Kulm. Ordenen var fåtallig og økonomisk svak. I Hermann av Salzas dager hadde ordenen 600 medlemmer, mens den i 1270 hadde vokst til å ha 2000 medlemmer. Derfor var de teutonske ridderne i utgangspunktet for fåtallige til å erobre større områder. Og erobringene ble organisert som korstog der ridderordenen rekrutterte riddere fra områder lengre vest som stod for mye av kriginga. Og snart bygde de festninger øst for Wisla, som i Thorun, Kulm og Marienwerder. De innfødte ble pålagt skatter og tvangsarbeid. På 1240 tallet begynte de innfødte prøyserne å gjøre opprør. Og i 1261 var et så stort opprør i emning at det kunne få fjernet den teutonske orden fra de indre områdene av Prøysen. I tjue år varte opprøret, og det var nær ved å være vellykket. Men den teutonske orden gikk av som seierherre, og krevde fullstendig underkastelse, og erklærte seg seg som eier av all jord. Samtidig, for å styrke sin makt og det tyske nærværet, førte teutonerordene en velvillig politikk overfor byene, og de fikk beholde sine rettigheter. En sentralisert administrasjon ble opprettet, og på begynnelsen av 1300 tallet var det tyske språket dominerende i de prøysiske områdene. Prøysen ble en tysk koloni.

Ordene fikk også lyst til å erobre områder vest for Wisla. I 1308 ba kong Vladislav av Polen dem om å hjelpe til å fjerne Markgreven av Brandenburg fra Danzig. De pomerske hertugene hadde dødd ut og markgreven av Brandenburg erklærte at han var arving til Danzig. Markgreven måtte trekke seg bort fra Danzig. Teutonerordenen krevde ei betaling for hjelpa til kongen av Polen som var så høg at kongen ikke kunne betale, og beholdt derfor Danzig. På denne tida overførte teutonerordenen hovedkvarteret sitt fra Venezia til Marienburg i Prøysen. Den første stormesteren som slo seg ned i Marienburg var Siefried von Feuchtwangen, i 1309. Forholdet til Polen var nå blitt så dårlig at det brøt ut krig. Den førte ikke til noen avgjørelse. Men nå var Polen blitt katolsk, og dermed var korsfarer motivet for videre erobringer borte, og paven støtte Polen i krigen mot teutonerordenen. Likevel vant teutoneordenen denne striden, og i perioden 1329 til 1382 hadde den sin storhetstid. Den samarbeidet med Hansaen, og gikk aktivt inn for nydyrking. Budsjettet til ordenen ble skilt fra ledernes finanser.

Ordenen levde skilt fra både borgerskapet i byene og fra de store jordforvalterne på landsbygda. Ordenen hadde ikke greid å gro røtter i det området den hadde erobret. I 1386 giftet kong Jagiello av Litauen seg med arvingen til den polske trona. Ordenen var i en utsatt posisjon, og i 1410 satset stormesteren alt på et kort, og reiste en stor hær til kamp mot Polen-Litauen. Slaget sto ved Tannenberg, der den teutonske orden tapte. Den teutonske orden var allerede sterkt svekket også av de synkende kornprisene og agrarkrisen som rammet adelen etter svartedauen. Men de slaviske fyrstene var splittet, og derfor fikk ordenen en fordelaktig fred med Polen i 1411, Torunfreden.
         

Indre reformer var nødvendige for å øke ordenens evne og myndighet til å foreta skattelegging. I 1412 ble Landsrådet, en stenderforsamling med representanter for byene og landadelen, stiftet. Stridigheter med Polen og Litauen oppstod, og ordenen var ikke i stand til å bekjempe angrepene fra disse landene, på grunn av indre splittelse. Feider mellom forskjellige grupper av riddere innenfor ordenen foregikk. For å bøte på denne splittelsen ble i 1440 den prøysiske liga stiftet. Dette ble en alternativ regjering som førte krig mot ordenen. I 1457 måtte stormesteren rømme fra Marienburg. I 1466 overga ordenen alt land vest for Wisla til Polen, og det resterende land mottok ordenen i len fra den polske kongen. Noen stridigheter gjensto fortsatt, men ordenen var ikke lenger en politisk faktor.


Brandenburg.

Brandenburg oppstod som en del av "drang nach osten". I Brandenburg var det fyrstene av Askania, fra Saksen, som ledet koloniseringa. Albrecht von Ballenstedt hadde fått Nordmark som len fra keiser Lothar i 1134. Dette området ble senere overført til Henrik Løve. Et wendisk opprør stoppet midlertidig koloniseringa, og først fra 1157 kom det i stand systematisk kolonisering av Brandenburg. Nybyggerne kom fra alle deler av Tyskland, og også fra Nederland og Flandern.

Så lenge Henrik Løve levde la han band på ambisjonene til markgrevene av Brandenburg. Da han var borte begynte de å utvikle en selvstendig politikk. De ville legge Pommeren under seg. Dette brakte dem i konflikt med Danmark. Men i 1227 vant markgreven et slag mot danskene og fikk fotfeste i Pommern, et område han mottok som len fra keiseren i 1231. Tjue år senere nådde markgreven fram til Oder. Dermed var territoriet til de nye markene, Neumark, blitt konsolidert. Og sammen med Nordmark ble de nå kalt for Altmark. Landområder øst for Oder, som ble kalt Neumark, ble på fjortenhundretallet tilvendt bit for bit, gjennom oppkjøp, ekteskap eller for tjenester.
I løpet av 1200 tallet ble mange bosettinger opprettet i de nye områdene. Den meste kjente er Berlin, som ble bosatt i 1242. Festninger og borger ble ikke bygd i de nye områdene før ut på 1300 tallet, da keisermakta kom i forfall. Fyrstens krigere bosatt seg i landsbyene.

De brandenburgske markgrevene spilte en viktig rolle i imperiet, der de ble valgfyrster i løpet av 1200 tallet, og altså deltok i valget av nye keisere av det hellige tysk-romerske imperiet. Fyrstene av huset Askania hadde store ambisjoner, men i 1320 døde denne fyrsteslekta ut. Flere fyrsteslekter fulgte som herskere i Brandenburg. Den siste før Hohenzollerne overtok var fyrsteslekta Luxembourg. I 1411 døde den siste herskeren av denne slekta. Keiseren utnevnte som ny markgreve Frederick Nuremberg fra det Swabiske huset Hohenzollern.

Koloniseringa foregikk på den måten at når en adelsmann hadde fått seg tildelt land hyrte han folk som ble kalt Locateur, en person som skulle skaffe nybyggere til den nye bosetninga. Denne Locateuren fikk selv tildelt en del av jorda i den nye bosetninga, med redusert skatt. De nye bosetterne hadde i den første tida frie forhold. Seinere, når de ikke lenger var frontierer, ble forholdene hardere, i det adelen gjorde sitt monopol på våpen gjeldende.
Byene ble grunnlagt på tilsvarende måte, men her ble grupper av locateurer brukt, og de ble ikke fritatt for skatt. Administrasjonen av byene i Brandenburg ble utført av byråd. Da markgrevenes situasjone ble svekket, på 1300 tallet, krevde byene å godkjenne, eller avslå, den skattelegging de var utsatt for. Til gjengjeld for å betale skatter krevde byene privilegier, og dersom fyrsten krenket disse privilegiene nektet byene å betale skatt.

Da den nye fyrsten av Hohenzollern ble utnevnt i 1411 var den lokale adelen i Brandenburg i opprør mot ham. Dette utviklet seg til åpen krig. Men i 1414 hadde den nye fyrsten skaffet seg artilleri, og var i stand til å ødelegge motstandernes slott og festninger. Etter å ha undertvunget den lokale adelen kom Frederick i strid med alle naboene. I 1427 oppnådde han endelig fred, etter å ha tapt krigen, og han reiste deretter heim til Franken, og overlot styret av Brandenburg til sin sønn John. Også mot markgreve John kom det til opprør, og John var ikke i stand til å slå opprøret ned. Berlin krevde uavhengighet, og dette måtte John gå med på, i det minste uformelt og reelt. I 1437 overtok Johns bror Frederick II styret av Brandenburg. Han førte krig mot røverbaronene, og gikk inn for å få byene til å underkaste seg. 1442 gikk Berlin til opprør mot greven, men mislykkes. Han greide også å tvinge kirka til lydighet. Utenrikspolitisk søkte han å utvide Brandenburg, og dette førte til krig med naboene.

På slutten av 1400 tallet begynte adelens undertrykkelse av småbøndene og jordbruksarbeiderne å bli hardere. Adelen i Altmark greide å gjøre det til en forbrytelse å tillate at en jordbruker som forlot et gods fikk slå seg ned et annet sted. Tidligere frie bønder ble redusert til tjenestefolk. Denne økende undertrykkelsen ble støttet av markgreven. Greven begynte også å ta lokale adelsmenn i sin tjeneste. Brandenburg er et eksempel på framveksten av den moderne stat, med dens konsentrasjon av makt og utvikling av et utdannet og lojalt byråkrati.

Hansaen

Etter at landet øst for Elben var blitt dyrket opp var det mulig å produsere et stort overskudd av korn her. Derfor ble byene langs sørkysten av Østersjøen store eksportører av korn og produkter fra de store skogen i Polen og Baltikum. Det er mest disse byene som vi tenker på med Hansaen. Men også tyske byer som ikke lå ved Østersjøkysten hørte til Hansaen, selv om Lübeck ved Østersjøkysten ble den sentrale av de mange hansabyene i Hansaens storhetstid på 1300 og 1400 tallet. Grunnen til at Lübeck ble den sentrale byen var at byen lå ved store saltleier som den kontrollerte, og at ferdselen og handelen ut fra Østersjøen og vestover gikk over land fra Lübeck til Hamburg, siden leia rundt Jylland ble ansett for å være riskabel. De varene som Hansaen handlet med var volumvarer, som tømmer og trelast og korn. Fortjenestemarginene var små, ofte ikke mer enn 10-25 prosent, siden varene de handlet med var varer som ble produsert over hele Europa. Dette var så lite at det ikke tillot priskonkurranse. Samarbeid var et bedre alternativ. Fortjenestekalkulasjonene var vanskelige siden det ikke fantes enhetlig vekt og mål, og siden handelen foregikk i svært mange forskjellige valutaer. Hver adelsmann av noen betydning, og hver by, prøvde å mynte sine egne penger.

Hendrik Spruyt skriver om Hansaen i "The Sovereign State and Its Competitors", at som en byføderasjon eksisterte den allerede i 1292. Etterhvert som handelen hadde tatt seg opp i Tyskland og omliggende områder, hadde det vokst opp byer som hadde handel som et viktig inntektsgrunnlag. Mange nye byer var blitt grunnlagt i de nye områdene øst for Elben. Greven av Holstein hadde grunnlagt Lubeck i 1143. Og i 1159 hadde Henrik Løve, hertug av Saksen, overtatt byen. I 1226 ble Lubeck i virkeligheten sjølstendig, da den ble en underlagt keiseren. Sjøl om mange av de nye byene ble grunnlagt av adelsmenn, ble utviklinga av dem drevet fram av handelsmenn fra de gamle byene i vest, som satset de pengene som var nødvendige for å utvikle handelen.

Siden sentralmakta ikke var sterk nok til å beskytte de handlende mot røvere og voldsom skatteinnkreving, samarbeidet handelsmenn fra samme område med hverandre om dette, ved for eksempel å segle i konvoier. De samarbeidet også om politiske saker i konflikter med adelen og keiseren og utenlandske fyrster. Langs Rhinen holdt mange adelsmenn til, og de ønsket å kreve inn skatter og avgifter fra alle som passerte langs Rhinen. Dette gjorde handel over større avstander vanskelig. For å kunne presse ned disse avgiftene inngikk handelsborgerskapet i tyske byer samarbeid. Videre var føydaladelsens måte å forholde seg til verden på ganske forskjellig fra handelsborgerskapets.

Byene organiserte seg i mange ligaer for å beskytte seg og for å samarbeide. En av ligaene var den saksiske liga, som søkte å beskytte medlemmene mot adelen, og også gi gjensidig beskyttelse mot indre opptøyer. Den hadde på det meste 18 medlemsbyer.

En annen byliga var den Svabisk-Rhinske ligaen. I 1385 bestod den av 89 byer og kunne mønstre en hær på 10.000 mann.

Den Gothlandske ligaen skulle etterhvert utvikle seg til Hansaen. Det er ikke klart akkurat når dette skjedde, men i 1298 opererte handelsmennene ikke lenger som individuelle handelsmenn, men som representanter for den byen som de kom fra. I utgangspunktet hadde Hansaen oppmerksomheten rettet mot handelen mellom Østersjølandene og områdene lenger vest.

I 1281 slo den rhinske og den baltiske hansaen seg sammen. Likevel regnes ofte 1356 som det offisielle stiftelseår for Hansaen, siden det var dette året at representanter for alle Hansabyene for første gang møttes til rådsforsamling. Mange av hansabyene var underlagt adelsmenn.

Det viktigste fellesorganet til Hansaen var Hansedagen, eller Diet. Til dette møtet var alle hansabyene forventet å sende representater, og uteblivelse kunne føre til eksklusjon fra Hansaen. Hansedagen møttes med ujamne mellomrom, vanligvis flere års mellomrom. Den hadde ikke egne ansatte, men ble adminstrert av de største byene. Hansedagen tok opp mange forskjellige slag saker som angikk medlemmene. Hver medlemsby hadde en stemme. Den kunne bøtelegge byer som hadde forbrutt seg. Et stort problem for Hansaen var å gjennomdrive beslutninger. Hansaen var desentralisert på den måten at det også fantes regionale avdelinger av Hansaen, og regionale hansedager. Også kontorene i London, Brugge, Bergen og Novogorod, som var de største avdelingene av Hansaen i byer som ikke tilhørte Hansaen, hadde et visst indre sjølstyre.

Hansaen arbeidet som et laug, og søkte å begrense og styre adgangen til å delta i handelen, og å kontrollere markedene som de opererte på. Hanseatene fikk ikke lov til å gifte seg med personer fra steder som som ikke tilhørte Hansaen. Den som inngikk et forretningspartnerskap med en person som ikke tilhørte Hansaen ble straffet med å miste to fingre.
Hansabyene opprettet offentlige registre over gjeld og eiendom. Hansabyene oppnådde også privilegier for den handelen som de drev. De kunne fra sitt kontor i London - Stahlhof - drive handel med mindre skattelegging enn engelske handelsmenn. Også i Flandern oppnådde Hansaen privilegier av samme slag. I sin velmaktstid monopoliserte Hansaen handelen på Østersjøen, og kontrollerte en stor del av handelen på Nordsjøen. Likevel var det første atter at den hadde begynt å tape terreng til Holland at Hansaen skaffet seg regelmessige inntekter, ved at den i 1557 ila medlemsbyene forpliktelse til å betale en avgift. Tidligere hadde Hansaene i spesielle tilfeller, som ved krig og andre konflikter, søkt å pålegge medlemmene et solidarisk ansvar til å stille opp. Og Hansaen hadde stor slagkraft og var i stand til å vinne over sterke motstandere ved hjelp av krigføring eller blokade. Hansaen førte krig mot Sverige i 1567-1570 og i 1630 årene, mot England i 1470-74, mot Holland i 1438-41, og mot Danmark i 1370, 1426-35 og i 1616. Etter freden i Stralsund der Hansaen beseiret Danmark kontrollerte Hansaen Øresund og festningene langs Øresund og tronfølgen i Danmark. Likevel var blokadevåpenet mest brukt, og ble brukt med suksess mot for eksempel Norge og hertugen av Flandern.

Sjøl om Hansaen kunne være i stand til å opptre utad på vegne av medlemsbyene var den på mange områder ikke i stand til å samordne dem innad. Hansabyene greide ikke å bli enige om felles mål og vekt eller felles mynt. Hansabyene greide heller ikke å bli enige om et felles lovverk eller et skattesystem for Hansaen som ga den inntekter store nok til at Hansaen til enhver tid kunne opptre på likefot med de europeiske fyrstene. Hansaen var heller ikke i stand til å forplikte medlemmene til å opptre enhetlig utad. Da de vendiske hansabyene i 1420 årene var i krig med Danmark unnlot de saksiske byene å bidra sjøl om de ble forpliktet til det, og godtok denne forpliktelsen. Flere hansabyer ga engelske handelsmenn privilegier i strid med hanseatiske bestemmelser, for eksempel Hamburg fra 1568 til 1577, og også Elbing og Køln ga handelsprivilegier til England, og Danzig ble ei viktig havn for Engelsk handel på Østersjøen. Dette førte til Hansaen gikk i oppløsning innenfra.

Men enda i 1570 fraktet Hansaen 25% av Englands handel. Men i 1600 var dette redusert til 4%. Likevel var tonnasjen til Hansaen i 1600 50% større enn i 1500, og dette var mer enn samlet engelsk tonnasje, og like mye som den samlede tonnasjen som seglet på Middelhavet. Men Nederland hadde på dette tidspunktet ei flåte som var nesten tre ganger større enn Hansaen. I 1557 prøvde Hansaen å reparere sine indre svakheter ved å skaffe seg en konstitusjon og forpliktelser til faste ytelser fra medlemmene til fellesskapet. Men det holdt ikke. Den europeiske verden var i forandring, og utviklinga gikk mot et system av suverene territoriestater, der Hansaen ikke passet inn, blant annet siden den aldri ble i stand til å forplikte medlemsstatene, og derfor vanskelig kunne opptre på vegne av dem. Ved forhandlingene etter trettiårskrigen i 1648 var enkelte av Hansabyene representert, men Hansaen ble ikke tillatt representasjon. De tyske fyrstene ville ikke gi Hansaen legal status på like fot med fyrstedømmene. Grunnene de ga til dette var:

  1. Hansabyene var enten underlagt fyrstene, og derfor representert av fyrstene, eller sjølstendige byer som hver for seg representerte seg sjøl.
  2. Hansabyene var ikke nevnt i Augsburgstraktaten av 1555.
  3. Man vet ikke hva Hansaen i virkeligheten er.

I 1669 ble den siste Hansedagen holdt.

Selv om Hansaen bestod av mer eller mindre selvstendige byer var de på 1300 og 1400 hundretallet i stand til å samarbeide og mange viktige saker som var til felles beste. Det gjelder både samarbeid i fremmede byer der de var tungt representert, som i Bergen og Brügge og London, og om militære tiltak. Hansa kontorene i de utenlandske byene var sterke nok til å skaffe seg omfattende privilegier og betydelig indre selvstyre.

Den rikeste og ofte dominerende klassen i byene bestod ofte av de som drev fjernhandel. Det var der de største fortjenestene var å finne. Fjernhandelen krevde også store kapitalutlegg. Også handverksmestrene i de mest prestisjetunge laugene kunne stå seg godt. Laugene var sterke i høg middelalderen. Deres medlemmer hadde monopol på å produsere visse handverksprodukter, eller på å gjøre bestemte oppgaver i produksjonen av et produkt, i mange europeiske land. Lenger ned kom vanlige arbeidsfolk. I de selvstendige byene bestod vanligvis byrådet av medlemmer fra fjernhandel patrisiatet, kanskje med innslag fra de ledende handverkslaugene. Frie byer var det først og fremst i Nord Italia, Nederland og Tyskland, men også byer i andre land kunne ha ei sterk stilling med betydelig indre selvstyre, som London.

Utover 1500-tallet ble hansabyenes betydning redusert. En grunn til dette var at de tyske fyrstene stadig søkte å underlegge seg hansabyene. En annen grunn var Nederlands stadig økende inntrenging i Østersjøhandelen. Rundt 1560 var mer enn halvparten av Østersjø handelen på nederlandske hender. Nederland, Amsterdam, var i ferd med å bli verdenshandelens sentrale lager og bytteplass. Og etter at Antwerpen i 1585 ble blokkert ved at Schelde munningen ble stengt av nederlandske krigsskip, var Amsterdam det sentrale sted for handel mellom sør og nord i Europa, og langt større del av produksjonen fra Østersjølandene kom til å gå til Sør-Europa etter at Nederland overtok Østersjøhandelen; noe som drog opp kornprisene i Bergen. I 1560 var Spania blitt avhengig av import av korn som gikk over Nederland fra Østersjølandene.

Teknisk utvikling.

Tida omkring år 1500 ble ei stor tid for tysk gruvedrift. I 1451 ga hertugen av Saksen instruksjoner for en bly amalgam prosess som skilte kopper fra sølv på en lettere måte. På denne tida var det ikke ei gruve i Europa som produserte mer enn 10.000 mark sølv i året. (Ei mark=230 gram). Åtti år senere, i 1530, var det åtte gruver som produserte mer enn 50.000 mark sølv i året. Denne ekspansjoenen hadde begynt på 1400 tallet. Scheenberg, som omkring 1450 produserte noen få hundre mark produserte 31.000 i 1470-76. Schwats produserte 14.000 mark fra 1470-74 og 45.000 i 1485-1489. Under ledelse av tyske teknikkere var gruver blitt opprettet i Tyrol, Bøhmen, Ungarn, Alsace og Saksen. Mynter begynte å bli preget i Tyrol i 1485, i Saksen i 1500 og i Østerike i 1524. Dette var Fuggernes tid. Fuggerne var en tysk bankier familie. De finansierte gruvedrift mot å få monopol på å drive bergverk i de områdene der de satte i gang. Og de lånte ut penger til fyrster og andre. Deres storhetstid var i perioden 1470-1550. Ved bankerotten til keiser Karl V i 1556 tapte også Fuggerne svært store beløp. Da det spanske sølvet kom til Europa fra Amerika fra 1560 tallet av, ble det tyske sølvet konkurrert ut.

Som kjent var det Johan Gutenberg fra Mainz i Tyskland som er kjent for å ha utviklet boktrykkekunsten. På 1400 tallet var arbeid på gang både i Tyskland, Italia, Frankrike og Nederlandene og Flandern som ledet hen mot boktrykkerkunsten. Og det var altså en tysker som har fått æren for å ha stått for gjennombruddet.

Politisk utvikling 1250-1500.

Tyskland kom til å få ei sterk økonomisk utvikling fram til år 1500, selv om landet politisk var oppløst. Keiseren hadde bare reell politisk makt i sitt eget dynastis arveland. Ellers var det de sju kurfyrstene, som valgte keiser, som var ledende, på mange måter på like fot med keiseren. Disse sju kurfyrstene var erkebispene fra Mainz, Køln og Trier, og Pfalz greven, hertugen av Sachsen, markgreven av Brandenburg og kongen av Bøhmen. Kurfyrstedømmene ble udelelige og arvelige for den førstefødte, og kongelig beskatningsrett ble forbeholdt kurfyrsten. På fjorten hundretallet fikk de fleste fyrstedømmene stenderforsamlinger. De enkelte fyrstedømmene var i stor grad selvstendige. Men i noen tilfeller, som når et fyrstedømme ble uten fyrste og uten arving til fyrstetittelen, hadde keiseren stor myndighet i det han kunne avgjøre hvem som ble valgt til ny fyrste. Og keiserverdigheten ga prestisje, og var derfor ettertraktet.

I 1438 ble den første habsburgeren valgt til keiser. Habsburger slekta kom til å ha keiserverdigheten videre helt til tittelen ble avviklet i 1806. Habsburgerne brukte keiserverdigheten til å styrke sitt eget dynastis posisjon.

Riksdagen var et felles tysk organ. Det var bortimot 400 representanter som hadde lov til å møte der. De representerte frie byer, fyrstehus og bispedømmer og klostre. Riksdagen gjorde vedtak som skulle fungere som lover. Men Riksdagen hadde ikke noe maktorgan som kunne iverksette vedtakene. Det var opp til hver enkelt fyrste, biskop og by å følge opp vedtakene, og disse stod i stor grad fritt til å gjøre som de ønsket.

Det fantes også en keiserlig domstol og keiseren hadde et kanselli som var aktivt i saker som angikk forholdet mellom de tyske statene.

Keiserdømmet hadde små inntekter siden det ikke hadde noen selvstendig beskatningsmyndighet.

De forskjellige fyrstedømmene utviklet et statsapparat og forhold som kan minne om de som fantes i nasjonalstatene, men i mindre målestokk siden de mange fyrstedømmene var mindre.


Dette arbeidet er gjort som en del av et arbeid om Europas historie.

Skrevet av Tor Førde.