Tysklands befolkning og økonomi,

1630-1800.

Første del

Økonomiske og sosiale landskap.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt.

  1. Økonomiske og Sosiale Landskap.
  2. Befolkningsutvikling og Økonomi.
  3. Jordbruk og jordbrukssamfunnet.
  4. Handel.
  5. Sosial struktur.
  6. Lærde og Handelsmenn: Borgerskapet vokser fram.
  7. Veksten av den moderne stat.
  8. Krig, Økonomi og Samfunn.
  9. Begynnelsen på industrialiseringa.
  10. Dagliglivet og den materielle kulturen.
  11. Kilder.


Økonomiske og sosiale landskap.

Jeg har allerede skrevet flere kapitler som tar opp utviklinga innenfor jordbruket i denne perioden. Se spesielt kapitlet "Jordbrukskonjunkturer 15-1800".

I det tidsrommet som vi her skal se på levde og arbeidet de fleste menneskene i landbruket. Det er svært væravhengig, og var det enda mer da enn nå. Det foregikk ikke systematisk utvelgelse av det beste såkornet, og både på grunn av dette, og på grunn av mangelfull gjødsling, ga åkrene små avlinger. For husdyrene begynte det systematiske avlsarbeid først rundt midten av syttenhundretallet. Det fantes mange lokale varianter av husdyr, men de var ikke spesielt godt tilpasset de regionene der de fantes. Utbyttet husdyrene ga var lite siden det var mangel på for. Ikke bare kunnskap, men også penger til å foreta forbedrelser manglet. Der det var tilgang på penger, som rundt byene, kunne jordbruket få ei bedre utvikling, og et mer intensivt jordbruk kunne bli utviklet. Dette skjedde rundt tyske byer i det sekstende århundret. Men systematisk arbeid for å utvikle et bedre jordbruk som ga større ytelse ble først alminnelig i det attende århundret.

Industriell produksjon var også avhengig av naturforholdene. Det gjelder energiforsyningen, som på denne tida først og fremst var vannkraft, men også i noen grad vindkraft, og naturligvis muskelkraft. Virksomheter som var avhengig av vannkraft lå langs elvene og bekkene som perler på en snor. For virksomheter som trengte varme, som smelting og bearbeiding av metall og glassverk, var tre varmekilden. Torv og kull spilte ingen nevneverdig rolle. Fossilt brennstoff ble først viktig i løpet av det nittende århundret. Den tidlige industrialiseringa var avhengig av naturlig energi og råmaterialer som ble dyrket. Først fra midten av det nittende århundret ble treverk supplert av jern som et byggemateriale.

Majoriteten av befolkninga hadde nesten alltid for lite mat. Spesielt var det mangel på protein og fett. Underernæring gjorde befolkninga lite motstandsdyktig mot sykdommer og infeksjoner. Dessuten var klærne og boligene utilstrekkelige. Boligene var fuktige og kalde, og folk hadde for lite klær. Hygienen var også svært dårlig. Gjennomsnittlige levealder ble da også svært lav, ikke minst på grunn av den høge barnedødeligheten.

Varierende klimatiske forhold.

Omkring år 1900 var den årlige gjennomsnittstemperaturen ulike steder i Tyskland mellom 6 og 12 grader. Mest nedbør kom det i høyereliggende strøk. Om sommeren var temperaturen høgst i sør, og om vinteren var det varmest i vest. Den årstida som hadde mest nedbør varierte. I Tyskland som helhet kom det mest nedbør om sommeren, men i en del høyereliggende områder kom det mest nedbør i desember.

I den perioden vi skal behandle var klimaet stort sett kaldere enn det er i dag. Og somrene var våtere. Unntaket var første halvdel av det sekstende århundret, som var minst like varmt som det tjuende århundret. Men fra midten av det sekstende århundret begynte klimaet å bli dårligere. Vintrene ble kaldere, og også somrene ble kjøligere og våtere. Dermed ble jordbruksavlingene dårligere. Begynnelsen av det syttende århundret fikk bedre vær, men fra 1620 ble det igjen dårligere. Årene fra 1635 og ut århundret var spesielt tørre. Fra 1685 kom en periode med det værste klimaet Tyskland har hatt: Både vintrene og somrene var kalde, og somrene og høstene var for våte til at det ble gode avlinger. En av de værste europeiske sultkatastrofene kom i denne perioden, omkring 1695. Begynnelsen av det attende århundret brakte med seg noe varmere vær, og bedre avlinger. Fra omkring 1730 ble klimaet mer kontinentalt, med kaldere og tørrere vintre fulgt av kjølige vårer og varme og våte somre. Dette varte ved til begynnelsen av det nittende århundret. Det hendte at jordbruksavlingene slo så feil at det ble utbredt hungersnød. Vintrene i 1572-3, 1683-5, 1694-5, 1708-09, 1740-1 og i 1771-2 var spesielt kalde. Disse kalde vintrene ble fulgt av kjølige vårer, som ga dårlig vekst. I de siste tjue årene av det syttende århundret var somrene spesielt ille, med mye nedbør, hagl og stormer og kulde.

Skog.
Dersom det ikke var mennesker i sentraleuropa ville det meste av området være dekket av skog. De treslagene som dekket de største områdene var eik og bøk, og i nordvest også bjørk. Gran var vanlig bare i høyereliggende strøk, og på sandjord fantes også furu. Menneskene forandret dette skoglandskapet. Skogdekket ble redusert når bosetningene ble flere og større, og skogdekket vokste når bosetningene ble færre og mindre, som i siste del av det fjortende århundret. Ved slutten av det femtende århundret var bosetningsområdene på nytt i vekst, og med unntak for tilbakegangen under Trettiårskrigen vokste bosetningene videre ut gjennom vår periode.

Spesielt i det attende århundret ble store områder dyrket opp, og mye skog ble ryddet. Rundt år 1800 var omkring en fjerdedel av arealet av Tyskland dekket av skog. Allerede i slutten av middelalderen hadde man i Nürnberg begynt å forsøke seg fram med rasjonell skogskjøtsel. Jernsmelting og sølvgruvene krevde svært mye brensel. Nåletreskog produserte mer brennbart materiale enn naturskogen. Bare i noen få områder, som i Westfalen, kom kull og torv til å erstatte trevirke som brensel. I tillegg til at tre var den viktigste varmekilden var tre også et nødvendig bygningsmateriale. Derfor ble det nødvendig å innføre en politikk for skogforvaltning. Den enkleste måten var å erstatte naturskogen med nåletrær siden de produserte mer masse i løpet av et tidsrom. Overalt der det var gruvedrift og smelteverk ble skogen skadd.

Planter som var råvare for handverks- og industriproduksjon ble dyrket. Det gjelder hamp og lin og planter som ga fargestoffer. Av hamp ble det laget tauverk og klær og olje. Hamp ble i økende grad dyrket i Baden, Württemberg, Moravia, Westfalen og Hessen, for å nevne noen områder. Poteten ble en alminnelig plante i slutten av det attende århundret. Tobakk ble også dyrket i Tyskland.

Før 1800 dominerte likevel korn i monokultur. Avlingene var små, og det største problemet, den viktigste grunnen til dette, var mangel på gjødsel. Dette kjente folk til. Men først i det attende århundret ble det gjort oppmerksom på sammenhengen mellom voksende åkerareal, som førte til reduserte beitemarker, og dermed redusert forgrunnlag for husdyr som produserte gjødsel, og med gjødselmangel små åkeravlinger per arealenhet. I siste del av det attende århundret begynte man å plante forplanter og å stelle beitemarkene bedre, og å ta vare på gjødsla. Planter som bandt nitrogen i jorda ble bevisst plantet siden man var blitt klar over at de ga rikere jord. Om utviklinga i jordbruket har jeg forøvrig skrevet i flere andre kapitler, og viser til disse.

Ved år 1800 hadde det ville dyrelivet blitt sterkt redusert. Det fantes enda enkelte eksemplarer av brunbjørn i fjerne områder i Alpene, Sudetenland, Erzgebirge og Karpatene. Ulv og gaupe var oftere funnet i Mittelgebirge, Øst-Preussen og Posen. Men elg hadde allerede i flere århundrer vært borte fra Tyskland, selv om det fantes elg i Transylvania og Galicia. I skogene var det fortsatt mye vilt som adelen kunne jakte på. Det fantes store mengder storfugl, og det var mye fisk i elvene og i innsjøene.

Tre fjerdedeler av befolkninga levde i jordbruket, og direkte av det. Industriell og kommersiell aktivitet var også avhengig av jordbruket. Landsbygda og småbyene hadde mange forskjellige handverkere, som reipslagere, møllere, bakere, slaktere, smeder, pottemakere, skomakere, vevere, snekkere, skreddere og andre som laget det meste som trengtes.

Byene spilte en viktig rolle i å fordele råvarene og å for å styre kapitalstrømmen, og for å selge de ferdige varene så langt de ble eksportert. Spesielt den tekstilproduksjonen som foregikk etter forlagssystemet var avhengig av forleggerne, som ordnet med råvarer og kreditter, og overtok de ferdige varene. Det var husmenn på landsbygda som gjorde arbeidet, og pengesterke menn med forbindelser som ordnet med kreditter og overtok de ferdige varene for videre salg.

Metallindustri.
Sentraleuropa er rikt på metaller. Jernproduksjonen var i 1800 på 2.000.000 tonn. Den største produksjonen var i Preussen, med 117.000 tonn. Det meste av dette igjen (20.000 tonn) ble produsert i Schlesien. I Westerwald, Mark og Westfalen ble 33.000 tonn produsert, og ved nedre Rhinen ble 25.000 tonn produsert. Også i Steiermark, Böhmen, Øvre Pfalz, Pfalz, Bayern, Harz, Braunschweig, Schwarzwald og Württemberg ble det produsert jern. I mange av gruveområdene var det tilstrekkelig med trevirke til at jernet kunne smeltes på stedet før det ble transportert videre. Det var slike senter for jerntilvirkning i Saksen (60 stykker), Øvre Pfalz (45) og framfor alt i Rhinland og Westfalen (850 i Solingen, i hertugdømmet Berg, Remscheid, Altena, Iserlohn, Lüdenschein og Siegen). Og i prøyssisk Schlesien var det 120 smier, eller smelter, av dette slaget. I disse områdene ble det også ofte laget wire, ljåblad og sigdblad, nåler og våpen. I Steiermark var det 60 smier der det ble laget sigdblad, og i Remscheid ble det årlig produsert 400.000 sigd og ljåblad. I Altena og Lüdenscheid var det 37 smier. I Altena ble 60 millioner nåler produsert årlig. Solingen var sentrum for blad, kniv og sakseproduksjon, og 650 tonn jern ble årlig brukt til dette rundt år 1800. Alle disse nevnte stedene hadde lenge vært spesialiserte sentra for produksjon av jernvarer. Men det ble produsert jernvarer også mange andre steder, for eksempel der det ble funnet myrmalm. Våpen ble produsert i Essen, Potsdam, Burg, Suhl og Spandau.

Sølv og kopper ble utvunnet i Saksen og Harz (Hannover). Sink ble funnet ved Aachen og i Schlesien. Mineralkull ble tatt i bruk i smelteindustrien i 1790. Bly ble utvunnet i betydelige mengder rundt Aachen, i Harz, i Schlesien og flere steder i Østerrike. Tilsammen ble mellom ni og ti tusen tonn bly produsert årlig. Blyet ble brukt i sølvproduksjonen, keramiske glass, hustak, piper, og kuler.

Salt var et nødvendig råmateriale. I Tyskland ble de største mengdene produsert i Bayern (i Reichenhall, Traunstein, Rosenheim og Berchtsgaden, totalt 25.000 tonn), i kurfyrstedømmet Hessen (12.000 tonn), i Braunschweig-Lüneburg, spesielt i selve Lüneburg (15.000 tonn), i prøyssisk Saksen (spesielt Schönbeck og Halle, der det ble produsert 45.000 tonn), i Westfalen (9.800 tonn), i Württemberg (5.500 tonn) og i Salzkammergut.

Trevirke var nødvendig både som brensel, men også som bygningsmateriale i gruvene, og for å pakke saltproduksjonen. Allerede så tidlig som i det sekstende århundret var mineralkull tatt ut i gruver og blitt brukt som brensel. Ved slutten av det syttende århundre beskrev en av fyrstens tjenestemenn i Brandenburg kullet som "underjordiske skoger". Mineralkull ble tatt i bruk for oppvarming av boliger og til industriformål. Ved år 1800 ble det utvunnet 181.000 kull i Mark, 108.000 ved Aachen, ved Mosel og Saar 67.000 tonn, i Schlesien 146.000 tonn, i Harz 230.000 tonn og i Böhmen 23.000 tonn. Andre steder, som i Pfalz, ble mineralkull utvunnet i mindre mengder. I Westfalen var det så lite skog igjen at mineralkull var helt nødvendig.

Industri.
Den viktigste industrien før 1800 var tekstilproduksjonen. Bare jordbruket ga arbeid til flere personer enn tekstilproduksjonen. Lin var et viktig råstoff i tekstilproduksjonen. Lin ble dyrket i Tyskland. Fra det femtende århundret ble også bomull tatt i bruk som et av råstoffene i produksjonen av fustian, eller bommesi, et sterkt bomullstøy som ble produsert i Schwaben. Råvarene som ble brukt for å produsere dette var bomull og lin. Bomull ble importert fra middelhavslandene. Tekstilproduksjonen av ulltøy og klær av ull var mindre betydningsfull. Men den økte etter hvert som antallet sauer økte. Først i det attende århundret var det blitt tatt i avl så mange sauer fra sauerase som ga god ull at det ble produsert ull av god kvalitet i store mengder. Ved år 1800 var ullindustrien konsentrert ved Aachen, i Schlesien, i Kurmark og Neumark og i Böhmen og Moravia og Linz. Tekstilproduksjon av bomull var konsentrert i Brandenburg, Schlesien og Østerrike.

Linproduksjonen hadde forbindelse til de områdene der råmaterialene ble dyrket. De viktigste områdene for linproduksjon i Europa var i Øst-Europa (Russland og Baltikum). Råstoff ble eksportert derfra til sentraleuropa. I sentraleuropa var de viktigste produksjonsområdene i de bayerske skogene og i Voralpenland, men også i Schlesien og Øst Preussen og i Vorarlberg og noen østerrikske områder. I Sentral Europa ble det produsert ganske grovt linstoff. Linstoffet ble solgt først og fremst til middelhavslandene og også eksportert til oversjøiske land. For å få solgt linstoffet var kvalitetskontroll viktig, og merking av stoffet med opphav. I prøyssisk Schlesien var det så mye som 400.000 vevstoler i virksomhet omkring år 1800, og i Böhmen var det 65.000 linvevere. De områdene i Sør Tyskland som hadde vært svært viktige industriområder også for linproduksjon år 1500 var tre hundre år senere nesten ute av linproduksjonen.

Det ble produsert papir til lokalt forbruk. Råmateriale for papir var filler, altså avlagte klær og den slags. Derfor fantes papirproduksjonen ofte i områder der det også foregikk tekstilproduksjon. Det var mange papirmøller i Schlesien, Böhmen, Moravia, Brandenburg, Øst og Vest Preussen, Saksen, Württemberg, Baden og i Øvre og Nedre Østerrike.

For glassproduksjonen var brensel den viktigste lokaliseringsfaktoren. Glassverkene i Böhmen og i de bayerske skogene var spesielt berømte. I Wien ble det laget klokker, omkring år 1800 ble så mange som 100.000 klokker produsert årlig i Wien, og gull ble bearbeidet i Wien. I Schwarzwald ble det også produsert svært mange klokker. Porselen ble produsert i Meissen, Wien og i Berlin. Vitenskapelige instrument ble laget i München, Augsburg, Nürnberg og Fürth, og flere av de største trykkeriene lå i Saksen (Dresden og Leipzig).

Bosetning.
De vestlige og sørlige delene av Sentral Europa var allerede industrielt utviklede før år 1500. År 1300 fantes det allerede mange byer. År 1500 fantes det en konsentrasjon av byer i Nederlandene, spesielt i Flandern og Brabant. Herfra strakk det seg en sone med tett bosetning fra Nedre Rhinen over Nedre Saksen og nordre Hessen og Saksen til Øvre Schlesien. Resten av det vestlige og sørlige Sentral Europa var dekket av tallrike byer, spesielt langs de store elvene, som Rhinen, Donau, Main og Neckar. Det nordlige og sørøstlige Sentral Europa var langt mindre urbanisert.

Bosetningskonsentrasjonene var å finne i de områdene der forholdene for jordbruk var best. I det meste av det nordlige og nordøstlige Tyskland var befolkningstettheten liten. De områdene som forsynte Rhinen, Main, Neckar og Donau med vann var svært gode jordbruksområder med stabile bosetninger. I vest og sør var det også god tilgang til industriråstoff og brensel og kort vei til de mest utviklede delene av Europa, som Nederlandene og Nord-Italia, og derfor var det naturlig at det vokste fram industri i det sørlige og det vestlige Tyskland. Både det gode jordbruket og mulighetene for industriutvikling førte til at områder som Jülich-Kleve-Berg, Nedre Rhinen og Nedre Saksen, Rhinen-Hessen, Neckar, Saksen og Böhmen ble tett befolkede områder. I de områdene som ble mer spesialiserte omkring jordbruk, ble bare de områdene som spesialiserte seg på husdyrproduksjon tett befolket, som Holstein og det østlige Friesland.

Fram til 1800 hadde mye forandret seg i bosettingsmønstret. Livet til folk var svært usikkert. Livet var ofte kort, døden var alltid nærværende. Sjukdom kunne bety slutten på en fast tilværelse, og begynnelsen på en tilværelse som tigger. De sosiale nettverkene var ikke bare lokale. Yrkesgrupper som papirprodusenter, møllere og vertshusholdere fant ekteskapspartnere innenfor familier som var tilknyttet samme yrke, og ikke lokalt. Handverkersvenner og lærde hadde ofte reist for å hente ferdigheter og lærdom.

Transport.
Selv de beste veiene var i gamle dager svært dårlige. De hadde ikke noen form for fast dekke. I regnvær ble de gjerne til gjørme. Det var ikke mulig å frakte store volum over lange avstander langs landeveien. Selv adelen foretrakk å reise på hesteryggen til langt inn på syttenhundretallet, da det begynte å bli enklere å kjøre i vogn. Ei vogn med to akslinger trukket av to trekkdyr kunne transportere opp til to tonn. Ei vogn med bare et par hjul trukket av et dyr kunne transportere et tonn. I løpet av en dag beveget gjerne disse vognene seg tretti kilometer, og på de beste veiene noe mer. Frykt for fremmede hærer gjorde at fyrstene ikke ville vedlikeholde veiene før ut i det attende århundret.

Veiene som knyttet sammen bosetninger ble vedlikeholdt av disse bosetningene. Myndighetene ble forventet å sørge for sikkerhet langs veiene. I 1670 ga Riksdagen beskjed om at veiinspektører skulle rapportere om veienes tilstand. I andre halvdel av det attende århundret begynte man å bygge veier med fast dekke. Men allerede i middelalderen var det i myrområder i nordvest Tyskland bygd veier med plankedekke. Over Alpene kunne varer stort sett bare fraktes ved hjelp av kløvdyr. Disse kunne bære opp til 200 kilo. Før Trettiårskrigen ble veibygging ikke sett på som en oppgave som angikk fyrsten, eller staten. Omkring 1800 var de viktigste veiene i ganske god forfatning.

Hvor stor trafikk det var på veiene vet man heller lite om. Bare der det finnes registre over passasjerer eller liknende har man oversikt over trafikken. Rundt år 1500 ble godt og vel 5.000 tonn transportert over Brennerpasset, som forbinder Tyskland med Italia. På syttenhundretallet var denne trafikken mer enn fordoblet. Da gikk mer enn 200 vogner og kløvdyr gjennom passet på dager der det var mye trafikk. I 1734 foregikk det meste av trafikken om vinteren.

Den tunge trafikken gikk vannveien, langs elver og over sjø og innsjøer. Og det var blitt bygd kanaler for å lette trafikken. Holsteinkanalen ble bygd mellom 1777 og 1784. Den forbandt Nordsjøen med Østersjøen over Eider. Det ble også bygd mange andre kanaler, som Finow kanalen, Plauen kanalen og Papenburg kanalen. Sammenliknet med England og Frankrike ble det bygd få kanaler i Tyskland.

Elvene bestemte hvor store skip som kunne seile på dem. På øvre del av Rhinen mellom Basel og Mainz hadde skipene en lasteevne opp til 50 tonn. Nedenfor Mainz fraktet de mellom 75 og 150 tonn. Og opp til Køln kom det skip som kunne frakte opp til 200 tonn. Disse var blant de minste sjøgående skipene. På mindre elver kunne bare mindre skip ta seg fram. For å ta seg oppover elver måtte skipene ros eller trekkes. Et skip på 150 tonn trengte 10-12 hester. På Rhinen fra Speyer måtte mennesker dra skipene, og for hver hest som ble erstattet var det nødvendig med ti mann.

Fram til 1800 var transporten liten, og de økonomiske regionene var lite sammenknyttet. Dette økte forskjellene i lønninger og levestandard. Først da jernbanen ble bygd ut oppstod det store økonomiske områder.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste kapittel i denne teksten
Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: