Befolkning og økonomi 1630-1800.

Femte del

Sosial struktur.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.

Innholdsoversikt.

  1. Sosial struktur.


Sosial struktur.

Hva bestemte forholdet mellom mennesker? Individene er medlemmer av forskjellige grupper. Menneskene tilhørte forskjellige stender og korporasjoner, som byene, landsbyene og laugene. Disse korporasjonene hadde betydelig sjølstyre. I løpet av den perioden som vi her gjennomgår ble dette sjølstyret noe mindre, og det var klart mindre for mange av korporasjonene enn det hadde vært i middelalderen. Tapet av sjølstyre skyldtes den økende makt til de territorielle fyrstene, altså de framvoksende statsapparatene.

Forholdet mellom økonomien og politikken var svært nært. Vi ser dette tydelig i byene, der laugene ofte forvaltet både økonomien og politikken. (Se kapitlet "Heimbyene, staten og laugene".) På landsbygda var forholdet mellom bøndene og jordherrene dominerende. Men også landsbyene kunne handle sjølstendig. (Se kapitlet om de "Frie kommunene".) Det fantes altså svært mange ulike politiske enheter i Tyskland, og svært mange av disse var mer eller mindre selvstendige, og hadde betydelig indre selvstyre. Imperiet var svært fragmentert.

Samfunnet var oppdelt både vertikalt, i mange forskjellige politiske enheter, enheter med betydelig sjølstyre, og hierarkisk, med en dominerende adel og fyrstene på toppen, og småbøndene og de jordløse på bunnen. De forskjellige skiktene i det sosiale hierarkiet var underlagt ulike lover, og hadde ulike plikter og rettigheter. Framveksten av den absolutistiske staten kom til å utøve en utjevnende, tendensielt egalitær, innflytelse, siden staten ville se alle som undersåtter som stod i et så likt forhold som mulig til staten.

Samtiden så samfunnet som inndelt i tre eller fire stender: (1.) Adelen, som var inndelt i lavadelen og høgadelen, (2.) geistligheten, som etter reformasjonen bare fullt ut var en egen stand i de katolske områdene, (3.) byborgerne og (4.) bøndene på landsbygda. Denne forestillingen om samfunnet som et ubevegelig hierarki var vanlig i Europa i både middelalderen og i tidlig moderne tid. I følge denne forestillinga hadde hver stand fått seg tildelt sin spesielle oppgave og stilling av Gud selv.

Vanligvis hadde tre av disse stendene vært representert og deltatt i utøvelsen av politisk makt gjennom stenderforsamlingene på ulikt nivå. Øverst, samlende for hele Imperiet fantes Riksdagen. Mange av territoriene, fyrstedømmene, hadde også hatt sine stenderforsamlinger, Landdagene. Stendene hadde også direkte utøvd makt lokalt. Man dro et skille mellom de styrende stendene, som først og fremst bestod av keiseren og de regjerende fyrstene, og de styrte stendene. De regjerende fyrstene ble så sterke at keiseren kunne ikke tvinge eller kommandere dem til å foreta seg noe de så lenge de fulgte lovene.

Innenfor mange av fyrstedømmene fikk den regjerende fyrsten større makt. Og stenderforsamlingenes makt ble redusert. Den framvoksende absolutistiske staten greide mange steder i løpet av det attende århundret å oppnå makt på lokalnivået, som tidligere hadde vært styrt av korporasjonene og stendene. Dette skapte reelle forandringer i det sosiale hierarkiet, lenge før disse forandringene ble formalisert. Etter hvert kom alle personer til å bli fyrstens direkte undersåtter, og deretter statsborgere. (Om denne utviklinga i Preussen har jeg blant annet kapitlet "Det prøyssiske styresettet II". Der gjengir jeg Hans Rosenbergs berømte studie av statsmaktens utvikling i Preussen i tidlig moderne tid, og vi ser på oppbygginga av den absolutte statens statsapparat, og hvordan adelen ble underordnet og innordnet i dette statsapparatet. Mer generelt kan dette studeres i kapitlet "Den nye disiplinen.")

I det attende århundre var en betydelig del av befolkninga i posisjoner som falt utenfor det gamle standshierarkiet. Ble det utviklet et klassesamfunn, som erstatning for stendersamfunnet, etter hvert som stendersamfunnet ble svekket og mistet evne til å integrere hele befolkninga i sitt hierarki? I et klassesamfunn defineres personers posisjon i forhold til et marked, for eksempel som kjøpere eller selgere av arbeidskraft. Max Weber utviklet en forståelse av klassesamfunnet som var mer fleksibelt enn det mer kjente begrepet til Marx. Webers forståelse er benyttet i den teksten som jeg her bygger på. Webers forståelse bygger på ulike muligheter til å utnytte de muligheter som markedet gir. Disse ulikhetene kan skyldes utdanningsforskjeller, og ulik rikdom etc. I et klassesamfunn er muligheten til å utnytte markedet viktigere enn medfødt status.

Med standssamfunnet som utgangspunkt ble et klassesamfunn utviklet i Tyskland. Svært lenge eksisterte begge sammen, det fantes en fødselsadel, og det fantes et marked. Dette skjemaet er enkelt, men det tyske samfunnet, eller de tyske samfunnene, var svært ulike og tilsammen svært komplekse. Det vil man se om man leser de mange kapitlene som jeg har skrevet om Tyskland for perioden 1500-1800.

Adelen.

Imperiet var delt inn i klart ulike sosiale og politiske "rom". I sør var Imperiets frie riddere og andre mindre herrer, som var direkte underlagt keiseren, konsentrert. De representerte en type adel som var en levning fra ei tid i middelalderen da Imperiet var holdt sammen av personlige føydale forhold mellom vasall og herre. I det syttende århundret kom en betydelig del av habsburgernes byråkrater fra disse ridderfamiliene. Vasalleden til keiseren ble forøvrig avlagt til langt inn i tidlig moderne tid av alle fyrstene.

En stor del av den adelen som ikke var direkte underlagt keiseren, men direkte underlagt fyrstene, gikk inn i disse fyrstenes byråkrati, eller de fikk høgere stillinger i kirka. Adelen opphørte å være en regjerende stand i løpet av det syttende og attende århundret. Den ble som maktutøvere marginalisert eller isolert i sine enklaver, eller ble innordnet i de styringssystemene som fyrstene opprettet; eller i noen grad begge deler. Dette var samtidig ei begynnende oppløsning av standssamfunnet, i det standshierarkiet ble underordnet, og i noen grad innordnet i, det hierarkiet som den absolutte staten opprettet.

Fyrsten var med denne utviklinga ikke lenger en av og blant mange adelsmenn. Han kom til å stå i en posisjon høgt hevet over den resterende adelen. Adelen ble redusert til fyrstens undersåtter, en blant mange andre grupper; de var riktignok en privilegert gruppe undersåtter. Blant adelens privilegier var fritak fra å betale skatter, restriksjoner på å selge adelsgods til ikkeadelige personer og forbud mot å dele opp riddergods. Likevel, og tross alle adelens privilegier, tendensen i utviklinga var at adelen mer og mer ble betraktet som undersåtter mer og mer på linje med de andre undersåttene, og mer og mer som statsborgere, selv om denne utviklinga gikk sent. Byråkratiet ønsket tendensielt å betrakte og behandle alle tilfeller som like. Det hadde en utjevnende innflytelse, på godt og ondt: All individualitet skulle utryddes. Den segmenterte stenderstaten var i ferd mot å utvikle seg til en stat av statsborgere.

Adelens privilegerte posisjon kom under press fra borgerskapets økende virksomhet, betydning og makt mellom det attende og det nittende århundret. Både i statstjenesten og som godseiere kom det inn borgerlige elementer, selv om de ble forsøkt holdt utenfor. Adelen var ikke i stand til å ta vare på sine posisjoner, eller å holde på sine eiendommer.

Den kombinasjonen av godseierskap og statstjenestemann som fantes i Preussen var ikke vanlig i Sør-Tyskland, siden det var så få adelsgods drevet av adelsmenn i sør. Men i Saksen, Bayern, Østerrike og de kirkelige kurfyrstedømmene ble det vanlig at adelsmenn gikk inn i fyrstens tjeneste og underordnet seg fyrsten, i likhet med i Preussen. I Preussen ble adelen presset inn i fyrstens tjeneste, og de som ikke stilte opp frivillig risikerte å bli kidnappet til kadettskolen. Slik foregikk det ikke i de andre fyrstedømmene. Der var det vanligere at adelen via fyrstens hoff kom inn i fyrstens tjeneste. Men det var forbud mot at adelen tok opp borgerlige yrker, og dette var en uheldig begrensning på adelens frihet. Liknende forbud fantes i Frankrike, men ikke i England.

Borgerskapet.

År 1800 utgjorde adelen bare en prosent av befolkninga, mens 24% av befolkninga bodde i byene. Disse byboerne ble kalt for "Bürger". Andelen av befolkninga som bodde i byer var ikke stort større i året 1800 enn den hadde vært i året 1500.

Man har antatt at det ble tatt vesentlige skritt på veien fra et samfunn basert på lagdeling til et funksjonsdifferensiert samfunn i løpet av det attende århundret. Man har også antatt at dette skjedde i byene. I et funksjonsdifferensiert samfunn er alle mennesker knyttet sammen gjennom avhengighet av hverandres arbeid. Ens funksjon bestemmer ens stilling i samfunnet, og ikke ens stilling i hierarkiet av sosiale stender. For adelen ble dens stilling endret da den absolutte staten vokste fram.

Endringer som foregikk i Imperiets struktur forandret borgerskapets situasjon. Borgerne var bundet til byene. Men de lovene som fastla borgernes situasjon etter standssamfunnets forståelse kom til å få mindre betydning i forhold til borgernes økonomiske virksomhet. Og den enkelte borgers situasjon ble derfor friere og i større grad forstått ut fra hans virksomhet og funksjon.

Bare en del av bybefolkninga var borgere. Borgere var de som hadde borgerrett, og for å oppnå det måtte man ha eiendom i den byen der man hadde oppnådd borgerrett. Borgerrett innebar vanligvis stemmerett i en del sammenhenger. De fleste borgerne var handverkere, og noen var handelsmenn. De var ikke intellektuelle. De intellektuelle var ofte personer som var knyttet til fyrstenes eller de større byenes administrasjon, eller universitetsfolk. Universitetene kunne åpne en av de få karriereveiene for personer som kom fra beskjedne kår, til stillinger i administrasjonene eller i undervisning eller i kirka. Universitetsutdannede personer var mindre provinsielle enn det var vanlig å være i Tyskland på denne tida. Universitetsutdannede kunne ha hele Tyskland som arbeidsmarked, selv om det ikke var vanlig.

De fleste byene var styrt av de gamle familiene, enten gjennom patrisieroligarkiene i de større byene, eller av handverkerlaugene i de mindre byene, der det ofte i praksis var et krav for å bli handverksmester og medlem av lauget at en var sønn av en handverksmester. De fleste byene var statiske og tradisjonsbundne. Noen byer var likevel mer dynamiske, som Hamburg og Berlin. I siste del av det attende århundret ble det utviklet miljø i flere byer, men ikke i de fleste, der man ikke var så provinsielle som det hadde vært vanlig å være. Dette hadde sammenheng med framveksten av statsapparat med en ideologi som søkte etter en mer helhetlig forståelse av samfunnet, som gikk ut over laugsvesenets og standssamfunnets partikularisme, og som var næret av opplysningstida og nye tankeretninger, og med videre kontakter.

År 1800 hadde bare 10-12% av byboerne i Tyskland borgerskap. I mange byer vokste det fram ei gruppe av fattige mennesker som livnærte seg som dagarbeidere, og som ikke hadde økonomi til å eie egen bolig, og dermed ikke mulighet til å oppnå borgerskap. Byene ble dermed mer eksklusive og preget av hierarki, og mindre preget av likhet, som engang hadde vært et ideal for byene, som en korporasjon av likemenn. Fattigdommen økte i byene.

I kapitlet "Heimbyene, laugene og staten" har jeg gått gjennom de mindre byenes situasjon i denne perioden. Det meste av bybefolkninga bodde i de mindre byene. Litt lenger ute i dette kapitlet vil jeg gå grundigere inn på byborgerskapets situasjon.

For både den framvoksende gruppen av intellektuelle, som oppnådde sin posisjon gjennom både utdannelse og forbindelser, og for de fattige i byene, gjaldt det at de i stor grad falt utenfor de kategoriene som det gamle standssamfunnet satte opp. De tilhørte ingen av de fire hovedstendene. Og de respekterte bare i den grad de var tvunget til det de grensene som det gamle standssamfunnet hadde satt opp mellom menneskene.

Landsbygdsamfunnet.

Omkring 1800 levde enda 75% av befolkninga på landsbygda. Det var omtrent det samme som 300 år tidligere. Men sammensetninga av landsbygdbefolkninga hadde forandret seg fundamentalt. Omkring år 1500 hadde 60% av landsbygdbefolkninga vært bønder, men i 1800 var bare 35% av landsbygdbefolkninga bønder. I løpet av det attende århundret hadde bøndene blitt en minoritet på landsbygda. Husmenn og jordløse hadde fra 1700 til 1800 økt fra å utgjøre 20% av landsbygdbefolkninga til å utgjøre 40% av den. Dette var ei mer polarisert utvikling enn den som hadde foregått i Europa som helhet, der bøndene som andel av den totale landsbygdbefolkninga i løpet av det attende århundret var blitt redusert fra å utgjøre 53% til 43%. Bare i England er det mulig at forandringa var enda større.

Som omtalt i andre artikler var godsenes produksjon markedsorientert, og markedet for matvarer hadde vært sterkt stigende i andre halvdel av det attende århundret. Bøndene hadde stort sett ikke oppnådd kontakt med internasjonale markeder, og produserte derfor først og fremst for lokale markeder, dersom de fantes. Og de fantes i større og større områder siden en stadig større del av befolkninga også på landsbygda ble avhengig av å kjøpe mat. Landsbygdindustriene ga arbeid til stadig større del av landsbygdbefolkninga. Øvre Tyskland, Saksen, Rhinland og Westfalen spesielt utviklet seg til sentrale områder for landsbygdindustrien. Denne industrien falt på flere måter utenfor det tradisjonelle landsbygdsamfunnet. De gruppene i bondesamfunnet som stod utenfor bøndenes og jordherrenes organisering av dette samfunnet ble mer tallrike. Og den konkurrerte med de bybaserte laugene, spesielt når det gjelder tekstilproduksjon.

Det syttende århundret er blitt beskrevet som et krisenes århundre. Blant annet henger dette sammen med den sosiale omforming som foregikk. Likevel var landsbygda preget av og karakterisert ved bondegårdene, tross store regionale forskjeller. De fleste bøndene drev også i det attende århundret gårder der leiekontraktene var arvelige. Det betyr at de og etterkommerne deres satt like trygt på gårdene som de ville gjort som eiere av gårdene. Dette gjorde at bøndene i Tyskland hadde større sikkerhet enn bøndene i England og Frankrike, som ofte manglet sikkerhet for også i framtida å kunne drive gårdene de drev.

Bøndene opplevde ikke å få sine legale forhold svekket, men folkeveksten føre til at stadig større grupper ikke fikk tilstrekkelig jord å dyrke til at de kunne leve av jordbruket. Den delen av landsbygdbefolkninga som dyrket så mye jord at de kunne leve av det ble en minoritet. I tillegg til hel- og halvbøndene som kunne leve av gårdene de dyrket var det tre andre grupper på landsbygda: (1) småbrukere som hadde for lite jord til å leve av jordbruket, og (2) jordløse og husmenn og (3) tjenere som arbeidet for kost og losji og kanskje også mottok ei lita lønn. "På hele den tyske landsbygda på slutten av det attende århundret hadde landsbysamfunnet øyensynlig glidd inn i en tilstand av irreversibel desintegrasjon."

Arbeidsdelinga mellom by og land bestod ikke av matvareproduksjon på landsbygda og produksjon av tilvirkede varer i byene. Det foregikk ei industriell utvikling på landsbygda. Dette måtte ha konsekvenser for statenes politikk. I Preussen kom ulike tiltak for å opprettholde bøndene som selvstendig næringsdrivende. I 1719-23 ble livegenskapet avskaffet på de store og mange kongelige godsene, og det ble overalt ulovlig å omgjøre bondebruk til andre formål. Liknende politikk ble ført i mange andre tyske fyrstedømmer.

Marginale sosiale grupper.

Store grupper måtte leve av å tigge, og falt helt utenfor samfunnet. Det er beregnet at i Bayern i 1750 var så mye som 8% av befolkninga omvandrende tiggere. Og ved slutten av århundret kan ti prosent av befolkninga ha vært omflakkende tiggere. I andre regioner kan tiggerne ha utgjort en enda større del av befolkninga. Halvparten av disse kan ha levd permanent på veiene, mens den andre halvparten levde av å tigge mens de søkte arbeid.

Staten prøvde å motarbeide dette ved å innføre tvangsarbeid for tiggerne, og satte tiggere til å utføre veiarbeid og å bygge kanaler og drenere myrer. Det ble opprettet arbeidshus og andre anstalter for de fattige. Det er anslått at 25% av befolkninga i de kirkelige territoriene var tiggere. Massefattigdommen var et strukturelt fenomen, i det det tradisjonelle samfunnet ikke var i stand til å ta opp befolkningsveksten siden det var strukturert for å beskytte privilegiene til de som allerede var etablert.

"Ganzes Haus" og familien.

"Ganzes Haus" - Hele huset - utrykket viser til familien som både et sosialt og et produksjonsmessig fellesskap, og det består ikke bare av kjernefamilien, men også av tjenere og andre som levde i huset og arbeidet sammen under ledelse av husfaren. Dette var bundet opp til laugsvesenet i byene og den gamle bondeøkonomien på landsbygda. Familien som et følelsesmessig samfunn ble først teoretisk og ideologisk fullt ut utviklet i første del av det nittende århundret, eller omkring år 1800.

Idealet om husholdet som produksjonsenhet ble brukt om de adelige husholdene, som dets selvforståelse. "Huset" rådde over et territorium der ingen kunne komme inn uten tillatelse. I dette territoriet produserte det sitt materielle grunnlag. Enkelte av de nye gruppene som vokste fram i samfunnet kunne ikke opprettholde eller inngå i familier, eller hushold, av denne typen, selv om handverkere, bønder og adelen fortsatt kunne opprettholde denne formen for hushold.

Sosial forandring over lang tid.

De forandringene som er beskrevet ovenfor foregikk over lang tid. Den gamle strukturen hadde med framveksten av den tidlig moderne staten gjennom flere hundre år vært i stand til å integrere disse forandringene. Den måten reformasjonen ble utnyttet på kan sees som en reaksjon på dette presset.

Den gruppen som var i ferd med å utarbeide en ny forståelse av samfunnet befridd fra stendersamfunnet var intellektuelle grupper som var knyttet til den nye staten. I denne nye forståelsen var mennesket ikke først og fremst og vesentlig medlem av en eller annen stand, men samfunnsmedlem og statsborger. Men standssamfunnet overlevde likevel i Tyskland helt fram til omkring 1920.


Lenker:
Neste kapittel
Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: